Onsdag – påsken dag for dag

Onsdag i den stille uke var en hviledag for Jesus og disiplene hans. De var i Betania i heimen til Marta, Maria og Lasarus hele dagen. I Jerusalem var det imidlertid aktivitet.

Mens Jesus var i ro i Betania, var yppersteprestene og folkets eldste samlet. De hadde vært i konfrontasjon med Jesus i tre år, og nå i den stille uken hadde det toppet seg. De hadde også tidligere hatt oppe til drøfting hvor og når de skulle arrestere Jesus, men ble enige om å vente med å pågripe ham til etter påskehøytiden.

Yppersteprestene og folkets eldste kom nå sammen i huset til ypperstepresten, som hette Kaifas. De rådslo om å gripe Jesus med list og slå ham i hjel. Men de sa: Ikke på høytiden, for at det ikke skal bli oppstyr blant folket. (Matt 26:3-5)

I Betania ble plutselig en av disiplene borte. Det var Judas. Han hadde et uhyggelig ærende i Jerusalem han ville få utført. Han møtte lederne i Jerusalem før deres samling var hevet:

Da for Satan inn i Judas, med tilnavnet Iskariot, han som var en av de tolv. Han gikk av sted og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvordan han skulle forråde Jesus til dem. Da ble de glade, og de ble enige med ham om å gi ham penger. Han godtok tilbudet, og søkte en anledning til å forråde ham til dem når ikke folkemengden var til stede. (Luk 22:3-6)

Judas sin historie er skremmende. Han ble kalt til Jesu disippel, men synden tok overhånd og han ble en forræder. Det må ha vært en underlig kveld i Betania, etter at Judas var kommet tilbake. Judas sin historie, vekker en bønn i mitt hjerte:

Vik ei fra mitt hjerte, dyrebare smerte, åndens fattigdom!

Vis meg mine brister så jeg aldri mister nådens legedom!

 

Milde Gud bevare meg fra denne fare: Selvrettferdighet!

Kun i Kristus gi meg trøst og kraft, og bli meg all min verdighet!

 

Den som knust av dommen, lykkelig er kommen løs fra lovens bann,

Frykter dog sitt hjerte, kjenner synd med smerte, lenges til sitt land.

 

Vokt meg vel på ferden, redd jeg er for verden, redd jeg er for meg!

Den som deg har vunnet, rette veien funnet, kan forville seg.

 

Før ditt verk til ende, regn og sol du sende, bruk de råd du vil,

Bare du meg fører så til sist meg hører himmelriket til!

(SB 476)