lørdag 22. januar 2022

Lars O. Kro og haugianere på Bokn og Sandvik

Haugianerne (Maleri ved Tidemann)

John T. Sandvik hadde passert 50 år, og var klar for å trappe ned som bonde. Men hvem skulle overta etter han? En foreløpig løsning ble stesønnen Lars Kro.

Den 14. august 1834 var det tid for bispevisitas i Skudenes. Det var ekstra spenning knyttet til visitasen denne gang. Biskop Mathias Sigwardt var blitt 64 år gammel, og hadde god støtte av stiftsprost Jacob von der Lippe. Von der Lippe hadde god kjennskap til Skudenes og området rundt, siden han var prest i Avaldsnes i 1826-1831. I Skudenes var det Johan Lyder Brun som var prest. Han var barnebarn til den landskjente biskopen i Bergen, Johan Nordal Brun.

Biskop Mathias Sigwardt (foto Wikipedia)

Johan Lyder var nok ikke like begeistret for haugianerne som sin bestefar i Bergen. Heller ikke Johan Lyder sin forgjenger, gamlepresten Fredrik Krog hadde syn for de nye strømninger som kom fra Tune og Hans Nielsen Hauge. Både i Skudenes og på Bokn, som hørte til samme prestegjeld som Skudenes, var det blitt markerte flokker med haugianere. Krog hadde mer enn en gang, «med tårer», prøvd å få haugianerne på andre tanker. Men han hadde ikke lyktes, kunne han fortelle biskopen og hans følge.

Det var særlig to av de haugianske lederne som var et «rusk i øyet» til presteskapet. Det var Faltin Faltinsen Syre fra Skudenes og Lars Olsen Kro fra Bokn. Presten Johan Lyder Brun hadde derfor innkalt de to herrer til prestegården under bispevisitasen. Begge to var i tillegg til å være ledere i haugianerflokken, også medhjelpere for presten. De sto nå anklaget for å ha «latt seg henrive av en svermerisk ånd, som ingenlunde kan bestå med den sanne kristendom». (Språklig revidert). De var også anklaget for å ha søkt å vinne andre for svermeriet. Flere av lærerne i soknet hadde også blitt haugianere, noe som ikke gjorde situasjonen bedre i presteskapets øyne. Haugianismen ble kalt for ukristelig, i protokollen etter visitasen.

Jacob von der Lippe (foto Wikipedia)

Presteskapet dom var entydig. Lars Olsen Kro og Faltin Faltinsen Syre var ikke skikket til å være prestens medhjelpere. De ble bedt om straks å trekke seg, noe de samtykte i uten protester.

Videre i denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med den ene av disse haugianerne, nemlig Lars Olsen Kro og hans bånd til Sandvikgarden.

Fra Furre på Sjernarøy til Sandvik i Tysvær

I 1772 overtok Mons Andersen Ogn som leilending på bruk nr.1 på Kro, da forrige eier døde. Kro ligger på Austre Bokn, og var på den tid to garder eid av bispesetet. Mons ble gift med datter til forrige bruker, Kristoffer Larsen Kro. Datteren het Gunnhild, og hun døde barnløs omtrent 1790. Mons giftet seg på nytt i 1794 med Martha Jakobsdatter Øvrabø. Det var stor aldersforskjell på de to, Mons var 51 år, mens Martha var 19. Mons og Martha fikk fire døtre. Den yngste av døtrene ble født i 1802, samme året som faren Mons døde.

Den forrige eieren av Kro, var gift tre ganger. Kristoffer Larsen Kro ble født i 1722, og ble gift i tredje ekteskap med Kari Olsdatter fra Hetletveit. Kari var 28 år yngre enn Kristoffer og ekteskapet mellom dem ble svært kort. Hun var kun 22 år gammel da han døde. Etter at hun ble enke og Kro ble overtatt av Gunnhild og Mons Ogn, ble hun gift for andre gang i 1777 med Ola Gunnarsen Furre fra Sjernarøy. De fikk tre barn, Kari (1777-1778), Gunnar (1778-1778) og Lars (1780-1856). Heller ikke dette skulle bli noe langt ekteskap, for Ola Furre døde i 1782.  

Hva som skjedde med Kari Furre og sønnen Lars det neste tiåret, vites ikke. I 1793 var bonden på Sandvik i Tysvær blitt enkemann, og kort tid etter flyttet Kari og Lars inn på Sandvikgarden. Kari ble gift for tredje gang, mens den tre år eldre John Torbjørnsen Sandvik ble gift for andre gang. John nærmet seg 50 år da han ble gift med Kari, og han kjente på at kreftene begynte å avta. John hadde tre døtre fra første ekteskap, men det var ikke aktuelt for dem å overta Sandvik-garden. I alle fall ikke på dette tidspunktet. John hadde fått god kontakt med sin stesønn Lars, og da han var 19 år i 1799, skrev John kontrakt med Lars om leie av Sandvik-garden i ti år.

Sandvik og Kårstø 1963 (foto widerøe)

Sandvik var på denne tiden kun ett bruk med en husmannsplass. I 1802 sådde Lars 5 tønner korn og høstet av det 30 tønner. På garden var det en hest, seks kyr, fire ungdyr og 24 sauer. Husmannen betalte to riksdalere i leie, samt at han måtte arbeide på Sandvik tre dager årlig. Sandvik ligger ved sjøen, så det er stor sannsynlighet for at fiske var en viktig binæring.

Bonde på Kro

Kari holdt god kontakt med folket på Kro etter at hun flyttet til Førre og videre til Sandvik. Stedatteren Gunnhild og hennes mann Mons, var nok glade når stemor Kari hadde anledning å se innom på Kro. I 1790 døde som nevnt Gunnhild, og Mons giftet seg opp igjen med Martha Øvrebø. Kontakten med Kari ble ikke brutt av den grunn, så da Mons døde i 1802, var det ikke unaturlig om Lars rodde mor Kari over til Austre Bokn for å trøste enka på Kro, som satt igjen med ansvaret for fire små døtre. Denne kontakten resulterte i noe mer enn trøst. Lars og Martha ble enige om å slå seg sammen, og giftermålet skjedde antakelig rundt 1805. Da var Lars 25 år og Martha 30.

Dermed flyttet Lars fra Sandvik til Kro. Om han fortsatte å drive begge gardene, eller om stefar John Sandvig fant en minnelig ordning, vites ikke. Avstanden mellom Kro og Sandvik er ikke stor, så det er ikke utenkelig at Lars hjalp sin gamle stefar med å holde oppe driften på Sandvik. Samtidig med alt dette, skjedde tragiske ting på nabogarden til Sandvik, hvor John sin eldste datter bodde.

Datteren het Torun Johnsdatter, og ble gift med Endre Eriksen Susort i 1791. Hun var da 19 år gammel. Torun og Endre fikk fire barn, to døtre og to sønner. I 1799 døde Endre, og Torun giftet seg på nytt med Nils Kristoffersen Romseland året etter. Torun var da blitt 28 år, mens Nils var 24. De fortsatte å drive garden på Susort, og fikk to sønner. I 1805 rammet tragedien på nytt, da Nils ble syk og døde, kun 29 år gammel. Torun satt da igjen med aleneansvar for to døtre og fire sønner. Dette tok nok knekken på helsa til Torun, og i 1806 døde både hun og den ene datteren. Jeg vet ikke hva som skjedde med de gjenlevende barna, men antar at de to minste havnet hos Nils sin familie, mens de tre eldste fikk flytte inn hos morfar John og stemormor Kari Sandvik.

Fra Bokn 1908 (foto Anders Beer)

Den eldste av Torun sine barn, Marie, ble i 1815 gift til Hersdal, en gard lenger øst i Tysvær. De to guttene fra første ekteskap, Erik og John jr., var odelsgutter på Sandvik, og bestefar John delte Sandvikgarden mellom de to brødrene i 1814. Erik på 18 år fikk beholde hovedbruket, bruk 1, mens John jr. på 15 år, fikk en part som fikk bruksnummer 4. Bestefar John var i 1814 blitt 67 år gammel. Han døde først i 1821, 74 år gammel. Kona Kari levde til 1834, og ble dermed 83 år gammel.

Det skulle bli sterke bånd mellom Sandvik og Kro, ikke bare av familiære årsaker. Det var på denne tiden en åndelig vekkelsestid over Norge. Denne vekkelsen nådde også Tysvær og Bokn, med Lars Olsen Kro og Erik Sandvik som sentrale ledere. Vi vil derfor nå se litt på Hauge-vekkelsen i Tysvær og Bokn, før vi fortsetter med familielivet til Lars O. Kro.

Haugianere på Sandvik

Hans Nielsen Hauge gikk og seilte fra Østlandet til Bergen vinteren 1802/03. Turen gikk via Rollag, Suldal, Imsland og Skjold. Skjold var på den tid sentrum for prestegjeldet som også Tysvær var en del av. Om det var noen fra Tysvær som møtte på samlingene til Hauge, er ikke bevist. Men muntlige overleveringer sier at folk kom både fra Tysvær og Vats for å høre den kjente predikanten. I Skjold ble det en flokk haugianere etter dette besøket. Vi vet også at Tysvær-brødrene Knut Jonsen Rønnevik og Jon Jonsen Haukås, tidlig kom med blant Haugevennene. Jon Haukås kjente Hans Nilsen Hauge personlig, og brevvekslet med ham. Brødrene bodde i området rundt nåværende Tysvær kirke, og her ble det tidlig et haugiansk miljø, antakelig i forlengelsen av Hauges besøk i 1802.

Austre og Vester Bokn. Vestre Bokn nederst på bildet.
(Foto Wikipedia)

Det er mer uklart når haugianismen slo rot på Sandvik og traktene rundt. Lars Olsen Kro er nevnt av presten i Skudenes som haugianer i 1824. Da uttaler presten om Lars at «han var ikke selv «Læser eller Taler», men søkte jevnlig haugianernes samlinger i Tysvær, Skjold og Nedstrand. I forbindelse med slike møter var han ofte borte fra hjemmet tre til fire dager». Lars var etter all sannsynlighet blitt en troende gjennom familien på Sandvik. Det er ikke usannsynlig, men ikke bevist, at de gamle på Sandvik, Kari og John T. Sandvik ble med i haugianerflokken tidlig på 1800-tallet, kanskje også barnebarna som flyttet fra Susort til Sandvik. Kari og John er ikke nevnt som haugianere i skriftlige kilder, men det er barnebarna som overtok garden. Barnebarnet Erik, skulle bli en markert haugiansk leder ut over 1800-tallet.

Hvor stor haugianerflokken på Bokn var, er ukjent. Men Lars, kona og barna var ikke alene. Den kjente haugianske høvdingen, John Haugvaldstad, skrev et brev til Lars Kro i 1832, at han gledet seg over at Lars og familien og flere av naboene samles til oppbyggelse. «Det er inderlig kjært for meg», skrev Haugvaldstad. Da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842, var Lars Kro og svigersønn og nabo Kristoffer L. Øvrebø utsendinger fra «Bukken». Det samme var også Erik Sandvik og Jon Haukås fra Tysvær. Det kan ellers nevnes at Lars Kro i 1841 gav et legat på 200 spesidaler til Josefinestiftelsen i Stavanger, som var et barnehjem stiftet av blant andre Haugvaldstad og brødrevennen Søren Daniel Schiøtz.

Liste over stifterne av NMS i 1842. Her står både Lars Kro, Erik Sandvig og Kristoffer Øvrebø

En haugiansk farger og predikant, Harkel J. Myhrebøe, skrev i 1882 boka «Oplevelser og Erindringer». Her skildrer han glimt fra sine 50 år som predikant. I 1838 var han på en omfattende reise og besøkte mange gamle haugianere i Sør-Norge. Det er antakelig på denne reisen han var innom Bokn. Han skriver: «På en ø, der kalles Bukken, var en gammel bekjent mann som het Lars Kro. Det var en hederlig kristen samt hans to sønner og enkelte andre der. Det var et meget hyggelig sted å komme til. Det ble ført samtale om hva man skulle gjøre med dem som ikke kom til oppbyggelse, når de fikk budskap, samt om man skulle vedblive og sende bud til dem eller ikke. Det var mange venner tilstede også fra andre øer, og man ble enige om at man burde vedblive og sende bud, såsnart det ble berammet oppbyggelse på et eller annet sted.» Dette viser at Lars sine to sønner, Ola og Mons, på dette tidspunktet i alle fall, var aktivt med i haugianerflokken. Ola var da 25 år, mens Mons var 27.

Bokn kirke fra 1847. Material ble skaffet av Ola Larsen Kro fra konas
heimegard på Ringsaker. (foto wikimedia)

Bonde og storfisker på Kro

Som nevnt giftet Lars Olsen Førre seg med enken Martha Kro omkring 1805. Året etter fikk de sin første datter, Oline. I 1811 kom Mons, Ola i 1813, Martha i 1817 og Stine i 1818. I tillegg bodde Martha sine tre døtre fra første ekteskap på Kro, fram til de ble gift. Fram til 1837 var Lars leilending på Kro, mens garden var eid av bispesetet. I 1837 fikk han kjøpe garden og ble selveier.

Martha og Lars skulle få en ledende posisjon i bygda. De gjorde det godt økonomisk, og samtidig nøt Lars stor tillit blant haugianere ut over nærmiljøet. De drev garden godt, men hovednæringen skulle etter hvert bli fiske og skipsfart. Det var på den tid et rikt sildefiske, som Lars deltok i med egne fartøy. Han startet også med eksport av sild. Dette var typisk for flere haugianere. De ble ledere innen samfunn og næringsliv, i tillegg til det åndelige nettverket.

Ekteparet på Kro fikk begge et langt liv. Martha døde i 1854 og var da 79 år. Lars overlevde kona med to år, og døde 76 år gammel i 1856. Siden Lars Kro sin mor, Kari, bodde på Sandvik i nesten 40 år, ble båndene mellom de to gardene sterke, og ble forsterket gjennom det åndelige fellesskapet blant haugianerne. Hva skjedde så med Martha og Lars sine barn. Jeg tar med en kort oversikt.

Oline var eldst og født i 1806. Hun ble gift med Tysværbuen Anders Toresen Kallakot, født i Telemark. De fikk skilt ut en part av Kro som eget bruk, bruk 2, i 1841. Om Oline og Anders heter det at Anders ble en av de fremste i bygda og han og Oline ble stamforeldre til ei stor slekt som har preget bygda på mange ulike felt. Oline og Lars fikk fem barn og hun døde i 1885, 79 år gammel.

Mons Larsen Kro (foto digitaltmuseum.no)

Mons ble født i 1811 og ble gift med Sesilie Asbjørnsdatter fra Nora Våga. De bodde først på Kro, men flyttet omtrent 1841 til kommunesenteret Føresvik. Mons skulle gjøre det svært godt som skipsreder, sildesalter og fisker. I 1868 kjøpte han og fire andre barken «Kong Oscar» og i 1871-74 kjøpte de samme fem barken «Lesseps». I 1879 var Mons leder for et av to store fiskelag som for første gang dro til Island på sildefiske. Fiskarlaget besto forøvrigt av tre av Mons sine svigersønner. På Island hadde de base i Eskifjord. De bodde i perioder på Island. Han så at det var mye hval på fiskefeltet, og kontaktet den kjente hvalfanger Sven Foynd. Foynd, Mons og Mons sin svigersønn Peder Amlie startet i 1883 opp hvalfangst rundt Island. Peder Amli kom for øvrig til Haugesund i 1854 som farger og lekpredikant.

Mons Larsen Kro sin kone og døtre (foto Haugesund museum)

Flere av Mons sine svigersønner ble skipsreder i Haugesund, Mons ble derfor kalt «Haugesund sin svigerfar». Ei av døtrene, Thea, var først lærer ved Josefinestiftelsen i Stavanger, sener i Haugesund. Hun sluttet som lærer og startet bokhandel med forlag, og gav ut noen kristne bøker. Senere brukte hun mye tid på å fotografere og selge bildene hun tok. Marta og Mons fikk til sammen ti barn. Mons døde i 1887, 76 år gammel.


"Kong Oscar" (foto Bjørklund)
"Lesseps" (foto Bjørklund)

Ola var ett år yngre enn Mons. Det ble likevel han som overtok heimegarden på Kro. Han overtok i 1841. Før det bodde han noen år i Stavanger. Han ble gift med Ingeborg Monsdatter Vignes fra Ringsaker, mot slutten av 1840-tallet. De fikk seks barn, og sønnen Lars Martinius Larsen Kro overtok garden etter dem. Ola bygde et stort nytt hus på garden, mens han var forlovet med Ingeborg. Da fikk han fraktet tømmer til huset fra hennes heimegard på Ringsaker. Samtidig fikk han også tømmer til den nye kirken på Bokn, som sto ferdig og ble innviet 29. september 1847. Nærbø kirke var modell for den nye kirken. I 1863 er det notert i Missionstidende at Ola har gitt 5 spd. til Misjonsselskapet. Ola døde i 1880, 67 år gammel.

Mons Larsen Kro sin datter Thea Larsen
(foto fotonettverk-rogaland)

Marta ble født i 1817. Hun ble gift med Kristoffer Larsen Øvrabø på bruk 1 på Øvrabø. Kristoffer var med i styre og stell i kommunen, og var ordfører i 1854-55. De fikk fem barn, hvorav tre emigrerte til Amerika.  Marta døde i 1878, 61 år gammel.

Stine var yngst i søskenflokken og født i 1818. Hun ble gift med Kristian Lande, Norheim.

To kjente forretningsmenn og haugianere, brødrene Thomas og Peder Amlie.
Peder Amlie var svigersønn til Mons Larsen Kro.
(foto docplayer.me) 


 

Kilder

Birger Lindanger: Bokn Gard og ætt (2001)

Dag Bakka: Hvalfangsten: Eventyret tar slutt (1992)

Erling Haaland: John Rasmussen Haugvaldstad (1959)

Harkel Johnsen Myhrebøe: Oplevelser og Erindringer (1882)

Joh. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie (1967)

Leif M. Bjørkelund: Våre gamle skip (1996)

Karl Hovland: Norske seilskuter på islandsfiske

Nils Dybdahl-Holte: Tysvær 1-7 2 (1990)

Reidar Østensjø: Haugesund (1958)

Svein Ivar Langhelle: Kongskyrkje ved Nordvegen. (1999)

Svein Ivar Langhelle: Tysvær. Slik levde dei (1997)

 

Mail veksling med Svein Ivar Langhelle (2022)

Missions-Tidende 1863

Ætt og heim 2007. Svein Ivar Langhelle Haugianismen – eit naboskaps- og familieprosjekt?

Årbok for Karmsund 1977-1983 Kåre Olsen: To slags folk i Haugesund by

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)






mandag 17. januar 2022

Hvem kaller vi til åndelige ledere?


Mange ønsker å være romslig, også åndelig talt. Betyr det at det ikke er nøye med hvem vi kaller til våre åndelige ledere og forkynnere?

På avisen Dagen sin nettside, ble det søndag 16. januar publisert en artikkel fra Korsets Seier. I denne artikkelen intervjues en tidligere pastor fra ei bedehuskirke på Jæren tilknyttet ImF. Pastoren hadde stor innflytelse i kirkevekstmiljø i bedehuskretser, og flere bedehus hadde kontakt med denne pastorens forsamling for å hente veiledning og inspirasjon.

For ett år siden sluttet han i stillingen, og forteller i intervjuet om hvorfor han sluttet og hvordan han har det nå. Han sier at han ikke lenger går fast i noen menighet. Han hevder at det er løgn å tro at vi må være i kirka for å ha tro. Han gikk trett av det høye aktivitetsnivået i kirken. Nå har han tre små stillinger, en i et oljeselskap, en som konsulent for pinsebevegelsen og en på et øl-bryggeri. Hans store ønske er å komme ut av «kristenbobla».

Jeg kjenner ikke denne tidligere pastoren, og kjenner lite til bedehuskirken han ledet, men jeg vet at dannelsen av kirken skapte splittelse på bedehuset. Det er ikke noe nytt at sterke ledere, gjerne karismatiske, samler mye folk rundt seg. Etter en stund hender det dessverre med noen av lederne at han blir avslørt for et dobbeltliv. Det er noen skremmende eksempler på dette fra megakirker i USA, som mange norske bedehusledere oppsøkte og hentet inspirasjon fra.

Det var vemodig å lese historien fra Jæren. Et spørsmål meldte seg hos meg. Hvem slipper vi til på våre talerstoler? Og, hvem gir vi ansvar som våre åndelige ledere og veiledere? Hvor henter vi inspirasjon og veiledning i vårt ønske om vekst i forsamlingene våre? Er det hos den som er kul? Hos den som er utradisjonell og har mange nye ideer? Er det hos den som har vist at han kan samle mye folk?

Hvem bør får bedehusfolkets tillit som åndelige ledere? Jeg har ikke noe endelig svar på det, men noe kan sies:

1. Hører vi vitnesbyrdet? Den viktigste saken for en åndelig leder, er at han er frelst. Mange vil si at det er en selvfølge, men det er det ikke. Vi har sett for mange eksempler i vår tid, på ledere som ikke hadde sin sak i orden med Gud. Bibelen er klar i denne saken, og advarer mot de flaske hyrder. Merker forsamlingen på vitnesbyrd og liv, at vedkommende «ikke kan unnvære Jesus»?

2. Lærer vedkommende som Guds ord? Autoriteten for den kristnes lære og liv, er Guds ord. En sann åndelig hyrde vil derfor være opptatt av å lære og forkynne som Guds ord. I dag er det mindre lærebevissthet. Folk er ikke så opptatt av hva som læres, og i hvilken forsamling en går. Alle er jo kristne, og vi skal til samme himmel, blir det ofte sitert. Guds ord advarer mot en slik lære-likegyldighet.

«Han (tilsynsmannen) må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.» (Tit 1:9)

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3f)

3. En hyrde skal være et åndelig forbilde. Bibelen sier: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. (1Tim 3:2-7)

4. Nådegave. Alle kristne har fått minst ei nådegave. Dette gjelder i høyeste grad også den som skal være åndelig hyrde. Nådegaven er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som først og fremst skal se etter nådegavene og sette dem på «rett» plass. Når forsamlingen kaller, vil det ofte være en overenstemmelse med et indre kall Gud gir til dem han vil bruke.

Vi mennesker har lett for å se etter den som har suksess, den som samler mye folk, er dyktig, kreativ og strategisk. I seg selv er noe av dette Guds gode gaver på det menneskelige plan. Gaver vi skal få bruke også i Guds rike. Men går vi til Bibelen, er den radikalt annerledes: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. (1Kor 1:26-29)

Det er en nød for oss i bedehusbevegelsen, at vi har for få åndelige hyrder. Det må være et bønneemne for oss, at Gud må reise opp sanne åndelige hyrder som er villig til å følge Den gode hyrde. Vi må også be om at de som er satt til å se etter hyrdenådegaver, må få nåde til å se etter det rette og etter den rette.






fredag 14. januar 2022

Israel – jeg ser deg


Israel er Guds utvalgte folk. De har en lang og vond historie som vitner om opprør mot Gud. De har en smertelig historie som vitner om forfølgelse, baksnakkelse, krig og folkemord.  

Steinar Hunnestad var i mange år leder for misjonsarbeidet i Norge innen NLM. I april 1982 fylte han 60 år, og i september samme år startet han på en flere ukers studietur i Israel sammen med kona Jensine. Denne turen resulterte i boka «Israel jeg ser deg». I de første kapitlene skildrer han sin reise gjennom Israel, og knytter de ulike steder til hendelser i Guds ord.

Siste del av boka, er en gjennomgang av Israelsfolkets historie, fra Jesu tid, men med hovedvekt på tiden rundt gjenopprettelsen av landet Israel i 1948 og fram til tiden han besøkte landet. Han innleder boka med en kort gjennomgang av historien, som jeg gjerne vil gjengi her. Bildene er fra den ene turen jeg har fått til Israel i 2013 – og som jeg håper ikke blir den siste:

Israel – jeg ser deg

i historien, under trellekår i Egypt, under førti års ørkenvandring i Kanaans land, i nød og opprør, i svikt mot Herren, i nederlag og seier.

Israel – jeg ser deg

i Davids-rikets fire hundre års storhetstid og Salomos glanstid med Jerusalem som hovedstad, med tempelet og gudsdyrkelsen og i nye nederlag, i fangenskap i Babel. Jeg ser deg med nye hundre års kongemakt etter makabeernes seier over syrerne.

Israel – jeg ser deg

under Romerrikets trelleåk og Herodes` tyranni i angst for en uviss fremtid. Jeg ser deg i opprør og krig for livet, men knust og forfulgt på nytt, solgt som slaver, jaget fra landsbyene og dyrkingslandet.

Israel – jeg ser deg

i adspredelsen, på vandring fra land til land, hundset, hatet og løyet på. Jeg ser ditt folk i kamp for livet under skiftende kår gjennom århundrene.

Israel – jeg ser deg

dine skarer av kvinner og barn og gamle på dødstogene til Buchen Auschwitz, dine menn som stuper under krigsherrenes slavedrivere. Jeg ser deg i gasskamrenes dødsrom under håpløshetens kvelertak. Jeg ser deg i konsentrasjonsleirer i mange land etter at krigen sluttet i 1945, på flukt med drømmen om frihet i Israels land.

Israel – jeg ser deg

dine døtre og sønner som trosser seg i land på strendene ved Bat Yam og Tel Aviv. Jeg ser deg i kamp mot overmakt i krig for frihet, uavhengighet og en fremtid. Jeg ser hva det kostet, dine mange tusen soldatgraver, jeg hører dine mødres stille gråt over dype tap gjennom krig etter krig.

Israel – jeg ser deg

dine to og en halv million flyktninger av søstre og brødre av jødefolket fra mange land du tok imot i Israel fra 1948 til i dag. Du gav dem hus og arbeid og livsmot – samtidig som du verner en million arabere innenfor grensene til ditt lille land.

Israel – jeg ser deg

i fremtiden engang – når dine døtre og sønner vender sitt syn og sitt hjerte, sin tillit og tilbedelse mot Messias – din Herre og Frelser, Jesus Kristus. Han skal være med din konge i Sion…

 










tirsdag 11. januar 2022

En grunn å stå på


I juni i år er det 50 år siden Misjonssambandets hovedstyre valgte med tilslutning å sende ut et hefte om bibelsyn, som vedlegg til sitt hovedorgan Utsyn.

Heftet var skrevet av misjonsfolkets professor (Sjaastad) Carl Fr. Wisløff, og het «En grunn å stå på. En kurs å følge». Heftet gir veiledning i aktuelle spørsmål angående Bibelen og misjon. Jeg har nettopp lest gjennom heftet på nytt, og det slår meg hvor aktuelt det fremdeles er.

Wisløff innleder med å si at «i generasjoner har menneskene krevet frihet fra alle bånd. Nå har de fått det de vil ha. Men det ser ikke ut til at de kjenner særlig stor glede ved det.» Grunnen menneskene på er usikker. Guds folk derimot har en sikker grunn og stå på, nemlig Guds ord. Vi skal med frimodighet få «lov til å forkynne for all verden: Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40,8)

Videre spør Wisløff om hvordan vi kan tro at Bibelen er Guds ord. Han konkluderer med at han gjør det, fordi Guds ord selv sier så. Han understreker at både GT og NT er Guds inspirerte ord. «Vi kan stole på Bibelen. Den levende Gud har gitt oss sitt eget ord ved profeter, apostler og evangelister. Han har gitt oss dette ord for at vi skulle ha et lys å følge i mørket.» Og videre: «Med full visshet kan jeg åpne Bibelen og lese fra dens blader, og si til verden: Så sier Herren!»

Carl Fr. Wisløff på talerstolen. (foto Dagen)

Er alt i Bibelen Guds ord? Om dette sier Wisløff: «Jeg kan ikke følge dem som sier at bare «det religiøse og moralske» budskap i Bibelen er ufeilbart, mens «det historiske, geografiske og zoologiske» osv. kan være fullt av feil og misforståelser». Her reserverer han seg mot Sigurd Odland og Ole Hallesby, som hevdet dette. «Vi føler oss i gjeld til menn som Odland og Hallesby, og kunne ikke drømme om å frakjenne dem plassen blant troens fremste forkjempere i Norge i vårt århundre. Likevel, vi er ikke forpliktet til å være enige med dem i alle ting, og noen av oss har alltid hatt et stille forbehold overfor visse sider ved deres bibelsyn.»

Wisløff vil ikke tale om feil i Bibelen. «Vi leser Bibelen for å bli «vis til frelse.» Men saken har en annen side. Du skal ikke tale om feil, straks du ser noe som virker påfallende… Det kan være en forklaring om du ikke ser den. Og det er ingen skam å le et spørsmål stå åpent.» Han konkluderer med at «Med Bibelen som grunnlag og utgangspunkt kan vi dømme om alle de vanskelige spørsmål som møter Guds barn her i verden.»

Neste aktuelle spørsmål Wisløff drøfter, er hvordan en synder blir frelst. Her er svart klart: «Du ble en kristen ved evangeliet». Derfor er det bare en måte å bli frelst på, «det er å forkynne Guds sanne ord – hans lov og evangelium – slik at mennesker kan se sin synd og i anger vende seg til Gud, og slik at de ved evangeliet om Jesu frelse kan få troens gnist tent i hjertet.» Derfor må vi «legge vekten på å forkynne Guds ord.» «Intet kan erstatte Guds ord.» Han advarer også mot å invitere hvem som helst som forkynner. «Det finnes forkynnere, teologer og andre som underslår og forfalsker Ordet og fører mennesker bort fra sannheten.»

Mye blir sagt om misjon og religionsblanding. Jeg tar bare med noen få sitater. «Noen sier at alle religioner til syvende og sist går ut på det samme. Bibelen stempler slik tale som løgn og villfarelse.» Om misjonæren: «Det ser av og til ut til at de holder på å avskrive misjonæren… Alt skal være blitt så annerledes nå, de utenlandske misjonærer skal bare være eksperter og rådgivere og spesialister innen forskjellige felter. På mange områder ser det nå ut til at de egentlige misjonærer, de som står i forkynnertjeneste på frontlinjen mot hedenskapet, de er få… Det er i høy grad bruk for misjonæren i dag!» Om misjonsfolket: «En kan høre folk som taler litt ironisk om misjonsvennenes kjærlighet til «sin» misjon. Tenk så egoistisk, tenk så selvopptatt, heter det. Men en skulle ikke snakke slik. Storverk har vært gjort av misjonsvennene og deres misjonærer.. Hvor uendelig mye fattigere ble vi ikke om vi i stedet fikk et samordnet, strømlinjeformet felleskirkelig misjonsarbeid.»

Heftet kom i nytt opplag i 1981, utgitt på Lunde forlag.

Mot slutten av heftet skriver Wisløff: «Vi er noen kristne mennesker i vårt land som har det en gjerne kaller et evangelisk, pietistisk og lavkirkelig trossyn… Denne flokken vår var antakelig større tidligere. Morgendagen kjenner ingen.» Denne flokken er dessverre ikke blitt større de siste 50 årene. Videre skriver han: «Den tid er forbi da den offentlige moral var den kristne moral. Vi er på full fart inn i en tilstand hvor den offentlige moral er direkte antikristelig i mange stykker. Hva betyr det for oss? Det betyr blant annet at de troende – som aldri før siden kirkens eldste tid – må legge vinn på å være «annerledes» enn verden. Vi må i ord og gjerning vise at vi er annerledes enn verden, i det vi følger Herrens vilje.» Passet dette for 50 år siden, er det enda mer aktuelt i 2022.

Wisløff skriver som nevnt i heftet at han har stor respekt for Hallesby og Odland, men «vi er ikke forpliktet til å være enig med dem i alle ting.» Det er noe ved deres bibelsyn, Wisløff – og jeg selv – ikke kan følge. Jeg deler fullt og helt det bibelsyn Wisløff skildrer i dette heftet. Likevel er det et punkt i heftet jeg ikke følger Wisløff helt ut. Han skriver om skapelsesfortellingen i 1. Mosebok. Her starter han med å stille seg selv spørsmålet om han tror at himmel og jord ble skapt på seks alminnelige dager. «Til det vil jeg svare: Nei, jeg tror ikke det. Ganske enkelt fordi jeg ikke tror at meningen med 1. Mos 1 og 2 er å fortelle oss det.» Her må jeg si: Jeg tror Ordet slik det står, at dagene i skapelsesfortellingen er alminnelige dager på 24 timer. Respekten for Carl Fr. Wisløff sin forkynnelse og veiledning blir ikke mindre på grunn av denne uenigheten.

I 2022 er fornektelse av bibelske sannheter, ikke noe vi bare finner i Den norske kirke. Liberalt tankegods har dessverre også fått fotfeste på våre bedehus. Det er nok å nevne saker som tjenestedeling, samlivsspørsmål og livets to utganger. Det er derfor tid for å bøye oss i ydmykhet for Guds ord, som rettesnor for liv og lære. Kunne et tilsvarende hefte som Wisløffs, blitt gitt ut av noen misjonsorganisasjon i dag? Jeg håper det!


(En kortere utgave av denne artikkelen sto i Dagen 01.2022)



lørdag 8. januar 2022

Atombombe, spionanklage og Kinamisjon

Bernhard og Rachel Norland

Bernhard Norland var Kinamisjonær fra Solbakk i Strand. Hans år i Kina var preget av krig og mye uro.

I 1937 raste det krig mellom Japan og Kina. Både troppene til Nasjonalistpartiets leder Chiang Kai-shek og kommunisten Mao Zedong kjempet mot den fremmede makten, men Japanerne var militært overlegne. Ekteparet Norland var misjonærer for Misjonsalliansen i byen Zangjiakou, som på den tiden ble kalt for Kalgan. Her hadde de sin tjeneste på hospitalet i byen, sammen med blant andre misjonslege Kristoffer Fotland. På grunn av uroen i landet, var det bestemt at diakon Bernhard Norland og kona Rachel, som var sykepleier, skulle reise heim til Norge noen måneder tidligere enn opprinnelig bestemt.

Rachel og Bernhard var ikke kommet langt fra Kalgan, før de måtte stoppe. De kom midt i krigssonen mellom Japan og Kina, og valgte å bli på utestasjonen Tatang, for å drive førstehjelp for folk som var skadd i krigen. Det ble opprettet et midlertidig hospital på jernbanestasjonen i Tatang, og her kom det skadde soldater i hundrevis. Soldatene som kom til hospitalet, led av grusomme smerter. Mange av dem hadde ligget kvestet i flere dager uten tilsyn, og det var gått mark i sårene.

Krigen fortsatte å rase, og arbeidet på klinikken måtte derfor foregå om natta, mens de søkte tilflukt i kjelleren på dagtid på grunn av stadige luftangrep. Norland malte et stort Norsk flagg på taket av klinikken, i håp om at japanerne ville spare bygningen. Det så ut til av japanerne respekterte det norske flagget, for bygget ble ikke rammet av bomber. Ved siden av klinikken, var det reist et stort mattelt med forsyninger til hjelpemannskap og pasienter. Dette teltet ble imidlertid sprengt i fillebiter av ei japansk bombe. Japanerne rykket stadig framover i krigen, og 26. juli falt byen Kalgan.

Den røde dråpen viser hvor Kalgan (Zangjiakou) ligger.
De røde hjertene markere hvor NLM hadde sitt misjonsarbeid

Etter noen ukers intenst arbeid på klinikken, ble det bestemt at Rachel og Bernhard skulle prøve å komme seg videre mot Norge. De hadde tenkt å reise med jernbanen, men den var stengt på grunn av krigen. En dag dukket det opp en lastebil full av folk fra Hviterussland. De var på vei mot kysten for å komme seg unna krigens herjinger. Rachel og Bernhard fikk sitte på lasteplanet sammen med dem. Turen startet tidlig om morgenen, og målet var å komme fram til kysten sent på kvelden. Slik gikk det ikke.

Fra avisen Dagen 02.12.1937

Underveis ble de stoppet av kinesiske soldater, som arresterte hele reisefølget og anklaget dem for å være spioner. Det var regnvær denne dagen, så passasjerene var allerede gjennom våte. Soldatene tok passet til fangene og lot dem sitte ute i regnet resten av dagen. Om kvelden ble de sendt videre, under streng militær bevoktning. De var fanger de to påfølgende dagene, men på den tredje dagen ba Bernhard om lov til å kontakte den norske konsulen for å få vite om soldatene hadde lov å behandle dem så strengt som de gjorde. Dette førte til at soldatene ble noe spakere. Da fangetransporten kom til byen Taiyuan Foo, fikk Norland kontakt med en kinesisk embetsmann som hjalp dem slik at de ble løslatt. De ble satt på toget som gikk til kysten. Turen fra Kalgan som skulle tatt en dag, varte i fire tøffe døgn.

I begynnelsen av oktober fikk de ordnet med skyss mot Europa med båten «India». Avgang var 8. oktober 1937, og turen heimover gikk uten problemer. I slutten av november, kunne de endelig sette føttene på norsk jord igjen.

Solbakk 1962 (foto widerøe)

Oppvekst på Solbakk

Solbakk ligger mellom Jørpeland og Tau, i Strand kommune. I 1896 ble matros Severin Pedersen Norland gift med Ellen Maria Endresen fra den lille øya Usken utenfor Riska. Severin hadde vært matros på flere båter, fram til han ble gift, 32 år gammel. Kona Ellen var seks år yngre. Da de giftet seg, overtok de den gamle husmannsplassen Tuftene, som tidligere lå under garden Nordland på Heia. Tuftene ble skilt ut fra Nordland som eget bruk i 1878, da Severin sin far, som var enkemann, giftet seg på nytt og eldste sønnen overtok bruket på Norland.

Far og stemor, Siri og Peder Nordland, fikk folge hos Ellen og Severin, men de døde begge rundt århundreskiftet. I følge folgekontrakten skulle de gamle daglig få 1,5 liter melk, 90 kilo bygg og tre tønner poteter årlig. De skulle ha fritt husvære i dagligstua med loft, og kunne bruke ildhuset når de ville. Når kjøkkenet var ferdig, skulle de kunne bruke det. Videre skulle de få nok torv eller steinkull til å holde varmen, seks liter parafin til belysning og fri bruk av halve frukthagen.

Bernhard Norland sin far og mor, Ellen og Severin Norland.
(foto Jan Alsvik)

På Solbakk drev Ellen og Severin det lille småbruket. I tillegg startet de egen butikk, og Severin kunne derfor kalle seg både bonde og landhandler. I omtalen av Ellen og Severin heter det at de hadde misjonen som sin store sak i livet. De fikk ni barn i perioden 1896-1914, åtte gutter og ei jente. Jenta og en gutt døde som små. To av barna fikk egne barn. Sønnen Peder ble gift med Tora Østerhus. De bygget eget hus på ei tomt utskilt fra Ellen og Severin sitt småbruk. Sønnen Sigurd ble gift med Gudrun Nag, og de overtok hennes barndomsgard på Nag.

30. juni 1901 fødte Ellen Norland sitt fjerde barn. Foreldrene gav han navnet Bernhard, og han ble døpt i Strand kirke 25. august samme året. Etter endt skolegang, var det tid for at Bernhard skulle konfirmeres. Det skjedde i samme kirke, 1. oktober 1916. Presten var fornøyd med gutten fra Solbakk, og gav han karakteren «meget god» i kristendomskunnskap. Skoleåret 1921-22 gikk Bernhard på Solborg Ungdomsskole i Stavanger. Han bestemte seg for å utdanne seg til diakon, og flyttet til Oslo i 1925 for å ta diakonutdannelse ved Diakonhjemmet. Han ble ferdig utdannet sommeren 1930.

Stavangeren 27.06.1929

Sommeren 1929 tilbrakte Bernhard sommerferien på Solbakk, som vanlig. 26. juni var han en tur på Heia, like ovenfor heimen til foreldrene. Plutselig hørte han et smell fra ei løe. Han løp til og så noen fortvilte smågutter. Den ene gutten, på sju år, var stygt forbrent i ansiktet. Guttene hadde lekt med noe krutt, og den skadde gutten hadde tent på kruttet som eksploderte. Da kom lærdommen fra Diakonhjemmet godt til nytte. Bernhard behandlet gutten for brannskader i hele ansiktet. Han hadde underveis telefonisk kontakt med distriktslegen, som da ulykken skjedde, var på Meling i Forsand. Heldigvis var øynene til gutten uskadd, så han slapp unna med noen arr i ansiktet.

Misjonær i Kina

Søndag 1. juni 1930 var det stor fest på Diakonhjemmet i Oslo. Da ble sju nyutdannede diakoner innviet av Diakonhjemmets forstander Otto Halvorsen. Bernhard Norland var en av de sju. Underveis i studiet, hadde han kontakt med «Den norske Alliansemisjon» og han svarte ja til kallet om å bli helse-misjonær for dem i Kina. Misjonen var som nevnt en hjertesak for foreldrene, så han hadde nok fått forkynt misjonsansvaret fra han var liten.

Misjonsalliansen (tidligere Den norske Alliansemisjon og Den Norske Misjonsallianse) ble stiftet av kinamisjonær Ludvig Eriksen i 1901. Eriksen var påvirket av pinsebevegelsen og baptismen. Han var misjonær i Kina for Den Norske Kinamission. Denne organisasjonen ble stiftet av Otto Treider og Hans Guldberg i Oslo. Da Det norske lutherske Kinamissionsforbund ble stiftet i 1891, valgte Treider og Guldberg å stå utenfor denne organisasjonen siden den var luthersk. Ludvig Eriksen valgte som nevnt å gå ut av Treider og Guldbergs organisasjon, og stiftet sin egen Alliansemisjon.

I deres nåværende vedtekter står følgende om deres trosgrunnlag: «Misjonsalliansen står på det evangelisk kristne trosgrunnlag i samsvar med Den hellige skrift og Den apostoliske trosbekjennelse og vil betone enhet mellom alle kristne og fordragelighet i konfesjonelle spørsmål.» De hadde sitt arbeid i Chahar-provinsen i Nord-Kina fram til kommunistene overtok makten og stengte Kina for misjonsvirksomhet. Misjonsalliansen startet da nytt arbeid på Taiwan og i Japan. Sener har flere nye misjonsfelt kommet til. Organisasjonen har lite arbeid i Norge, og satser mest på diakonalt arbeid på misjonsfeltet. Av de mest kjente misjonærene fra Misjonsalliansen kan nevnes Kristoffer Fotland og Olaf Bjørgaas.

Misjojærer og ledere for Misjonsalliansen: F.v. Rachel Norland, Fru Fotland, 
Bernhard Norland, Ragna Vereide, Halvdan Sætre og Kristoffer Fotland 
(Foto Dagen 12.05.1956)

Etter endt diakonutdannelse, reiste Bernhard Norland til Glasgow og tok et kurs på Bible Training Institut. 25. august 1931 var det endelig klart for avreise mot Kina, for den da 30-årige Bernhard Norland. Han skulle reise sammen med enka etter misjonslegen Kristian Hannestad, som hadde vært i Kina en periode tidligere. I tillegg var det to andre nye misjonærer, Synnøve Helland fra Hillevåg og Olav Skagen fra Bergen. Reisen gikk med båt, som blant annet var innom Singapore underveis.

Vel framme i Kina, ble han stasjonert i byen Kalgan. Her arbeidet han sammen med Amanda og Peder Albert Bredvei, Erling Melaaen og Olav Skagen. Bredveis hadde kommet til Kina i 1919 for Det norske Misjonsforbund. I 1929 gikk de over til Misjonsalliansen, før de fra 1933-1960 var utsendinger for NLM i Kina, Etiopia og Tanzania. Bernhard Norland leste først kinesisk før han etter hvert startet opp med sin diakonale tjeneste. Han var ungkar fram til 1935 da han fridde til misjonær og sykepleier Rachel Ystrøm, og fikk ja.

Rachel Dorothea Ystrøm

I Maridalsveien 39 i Oslo bodde det mot slutten av 1800-tallet, en familie fra Halden. Det var tapetserer Carl Wilhelm Ystrøm og kona Thea Pauline (f. Henriksen) og deres barn. Carl Wilhelm hadde svenske foreldre. Faren var fra Malmø og mora fra Nøssemark, like over svenskegrensen øst for Halden. Thea Pauline var fra Modum i Buskerud. Carl var en kristen, og var påvirket av «Plymouth brødrene» i sitt åndelig syn. Etter hvert begynte han også å forkynne Guds ord i forsamlinger med tilknytning til Plymouth. Han var med å stifte Berøa-menigheten i Oslo, som var en Plymouth-menighet, og han ble en av lederne her. I 1922 sluttet Berøa seg til Oslo Fellesmisjon, men ulikt dåpssyn skapte uro og splittelse i menigheten. I 1930 ble derfor Berøa reorganisert med et baptistisk dåpssyn, og Carl Ystrøm ble menighetens leder.

Rachel Ystøm og Bernhard Norland
(foto Dagen 02.12.1937)

Rachel Dorothea ble født 21. august 1897, som nummer fem i en søskenflokk på åtte. Skoleåret 1917-18 tok Rachel handelsskole, før hun fortsatt på sykepleierutdannelse ved Ullevål sykehus i 1919. Etter ett år på Ullevål, fortsatt hun sin sykepleierutdannelse i Danmark, ved Dronning Louises barnehospital i København i 1921-23. Rachel kjente på et kall til å bli misjonær, og ble antatt av Misjonsalliansen. I 1924 tok hun derfor et firemåneders kurs på Radcliff College i London. Vel heime fra London, fikk hun stelle for Misjonsalliansens stifter, Ludvig Eriksen, de siste ukene før han døde i juli 1924. 14. september samme år var det avskjedsfest for Rachel i Oslo. Hun reiste fra Norge først den 3. februar 1925, og da med båt via Tyskland.

Da hun ankom Kina, fikk hun sin tjeneste som oversykesøster ved hospitalet i Kalgan. Det var legen Kristian Hannestad som hadde bygget dette hospitalet i 1920, og som hadde drevet det siden starten. Året etter at Rachel kom til Kalgan, ble Hannestad syk av flekktyfus. Det falt i Rachels lodd å pleie denne Misjonsalliansens pioner under hans sykdomsperiode og fram til han døde i 1926. Etter Hannestads død ble hospitalet nedlagt, og Rachel virket som sykepleier på ulike klinikker drevet av Misjonsalliansen, fram til hun reiste til Norge på ferie i 1931. Allerede året etter gikk hun om bord i båten «Trianon» med kurs tilbake til Kina. Da hadde hun reisefølge av Guri Odden fra Hallingdal. Denne perioden ble Rachel plassert på utestasjonen Lungman.

Urolige år i Kina

Selv og Bernhard og Rachel var på ulike misjonsstasjoner, hadde Misjonsalliansens misjonærer i Kalgan distriktet jevnlige treffpunkt. I 1935 var Bernhard blitt 34 år og Rachel 38 år. De ble kjærester, og 19. august 1935 ble de viet av tilsynsmannen for Misjonsalliansen i Kina, Edvin Alfsen. Forlovere var Erling Melaaen og Olaf Skagen.

Samme året som de ble gift, fikk misjonærene melding fra Oslo om at legene Kristoffer Fotland og dansken Aschenfeldt-Hansen etter planen skulle komme til Kalgan mot slutten av året. Planen var da å få gjenreist hospitalet som ble nedlagt da Hannestad døde, og at de to legene skulle drive hospitalet. Bernhard ble satt til å lede gjenoppbyggingen, sammen med en flokk lokale håndverkere. Hospitalet het «Edvard Gerrards Minde», og hadde 80 sengeplasser. Edvard Gerrard var en ung misjonær fra Kristiansand, som reiste til Kina i 1910. Her ble han syk og måtte returnere til Norge i 1913, hvor han døde noen måneder etter hjemkomst, kun 31 år gammel. De to legene ankom Kalgan 21. desember, og sammen med dem var også sykepleier Solveig Lier.

Klinikken i Kalgan som Bernhard Norland restaurerte og 
hvor han arbeidet noen år. (foto Hjelm.Larsen)

Kristoffer Fotland og Bernhard Nordland ble nære medarbeidere. Fotland hadde stor omsorg for utestasjonene rundt Kalgan, så han og Bernhard var ofte på reise sammen og hadde legetimer på de ulike misjonsstasjonene. På den første turen de var sammen, skulle de blant annet besøke utestasjonene Chao Chunan og Lungmen. De tok først toget et stykke, før de fortsatte per sykkel på en tur som etter ruta var på tre mil. Bernhard hadde vært i området før, og fortalte sin reisevenn at han var sikker på veien. Etter å ha syklet en god stund, kom de plutselig tilbake ved jernbanen. De forsto at de likevel hadde syklet i feil retning. De måtte derfor spør etter veien, og kom endelig fram til Chao Chunan etter det som ble en seks timers tur på sykkelen.

Dagen etter hadde de mange legetimer, før de neste dag syklet videre de 2,5 mil til Lungmen. Her ble de en knapp uke. I Lungmen ble de vitne til en henrettelse. Dette var første gang Fotland var vitne til en slik hendelse. Det var et stort opptog i byen. I ei kjerre satt en fange bundet på hender og føtter, mellom to soldater. Foran gikk et musikkorps og spilte en feiende marsj. Retterstedet var 100 meter fra der Fotland og Norland sto, men de gikk ikke nærmere. De ble stående hvor de var, til skuddet falt. Norland og Fotland var også innom NLMs hospital i Laohokow, hvor de ble både imponert og inspirert av gamle Olav Espegren. Espegren var kraftig rammet av Parkinsons sykdom, men han gikk likevel trofast mellom pasientene med trøst og sjelesorg. De to gjestene fikk også godhet for fru. Karoline Samset. Hennes mann, Knut Samset ble 10 måneder tidligere (høsten 1936) kidnappet av røvere, og var enda ikke kommet til rette da Fotland og Norland var på besøk.  Karoline Samset hadde enda håp om at mannen hennes skulle dukke opp, men ingen hørte mer fra ham.

Rachel og Bernhard skulle heim til Norge på ordinært ferieopphold i 1937. Hva som skjedde i den forbindelsen, er fortalt i innledningen av denne artikkelen. De kom til Norge mot slutten av 1937, og 17. april 1939 forlot de Norge for å starte på en ny misjonærperiode i Kina. Reisen ut gikk fint, til tross for at den andre verdenskrigen var under oppseiling.

Konsentrasjonsleir i tre år

Hva som skjedde med Rachel og Bernhard Norland de tre første årene av denne perioden, har jeg ikke funnet noe stoff om. I april 1942 skjedde derimot noe dramatisk. Misjonærene til Misjonsalliansen ble beordret til å forlate Kalgan på grunn av krigen. Rachel, Bernhard og de andre misjonærer ble imidlertid tatt til fange av japanerne og internert i Kalgan. Bernhard forteller et lite glimt fra det som videre hendte, i et intervju med Haugesund avis 30. september 1949. Han forteller at fangene ble ribbet for alle eiendeler, til og med klærne. De måtte låne både klær og utstyr. En del velstående kinesere hjalp dem med penger, noe Norland bemerket var nytt fra kineserne. Fangene fikk dyrke poteter og ha noen geiter, som skaffet dem melk. Kosten var dårlig, poteter og geitemelk for det meste. Det opptrådte dysenteri og tyfus i leiren og to av barna i leiren døde.

Fra avisen Nordisk Tidende 17.09.1942

Han fortalte imidlertid ingenting om hva som senere skjedde. Etter et år som internerte fanger i Kalgan, ble misjonærene overflyttet til den japanske konsentrasjonsleiren Weihsien i Shantung. Her ble de værende i tre år. Mye tyder på at Rachel og Bernhard ble overført til fangenskap i Japan, mot slutten av krigen. For da amerikanerne slapp atombomben over Hiroshima 6. august 1945, var ekteparet ikke langt unna. De fikk ingen merkbare skader etter atombomben, men alvorlige senskader meldte seg mot slutten av deres liv. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om oppholdet i konsentrasjonsleiren, eller det som skjedde i Japan.

Krigen sluttet etter at atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki. For de frigitte misjonærene var det imidlertid ikke enkelt å komme seg heim til Norge. Båtkapasiteten var ikke stor nok til alle millioner som verden over skulle forflyttes. Rundt 1. mars 1946 fikk de endelig plass på en båt, og 10. mai 1946 kunne de sette beina på norsk jord etter en besværlig sjøreise på 11 uker. Ekteparet slo seg ned i Oslo-traktene.

Rachel og Bernhard var den første tidene etter heimkomst, ofte ute og fortalte fra misjonsarbeidet. Etter en tid fikk imidlertid Bernhard seg arbeid i flyktningeorganisasjonen IRO (International Refugee Organization). Han var diakon om bord på den norske båten MS «Goya» fra J. L. Mowinckels rederi, som fraktet flyktninger etter krigen. Den første turen fraktet de Øst-Europeiske flyktninger fra Europa til Australia og New Zeeland. På returen fraktet de flyktninger som hadde vært i Indonesia, men som nå ville heim til Nederland.

MS Goya tegnet av Jan Goedhart

I august 1951 skrev Bernhard en reiseskildring fra en slik tur, da «Goya» var i Wellington i New Zeeland. Den sto på trykk i Stavanger Aftenblad 17. oktober. Her skiver han at båten har vært i flyktningetransport i to år, og fraktet i hovedsak folk som har flyktet fra jernteppe og til det frie Tyskland. Turen Bernhard fortalte om, startet i Neapel (Napoli?) og hadde 900 flyktninger om bord fra mange ulike land. Bernhard arbeidet på båtens hospital. Da båten passerte Suez, kom mange småbåter fra Egypt for å selge sine produkter. Det ble et trivelig avbrudd fra den grå hverdag.

Da de kom til Aden, blåste det opp til storm som varte i mange dager. Ferden gikk videre uten alvorlige hendelser, men lettelsen var stor da de så den australske kysten. De hadde et døgns opphold i den australske byen Fremantle, før de seglet videre til Wellington på New Zeeland. Han avsluttet med å fortelle at de hadde ei prinsesse, en ung greve og grevinne og grevinnens far med på turen. «Titler og stand varierer. Men nå er alle like: mennesker som har lidt, mistet så uendelig meget. Og håper alle så stort at det må gå bedre i det nye landet.»

Bernhard Norland i rullestol ved åpningen av Rogaland
vanføreheim (foto Aftenbladet 10.06.1965)

Til Taiwan og Japan

Da Bernhard var vel heime fra turen til New Zeeland, lovet Rachel og Bernhard Norland å reise ut som misjonærer igjen for Misjonsalliansen. Denne gang var målet Taiwan, siden Mao hadde stengt fastlands Kina for misjonærer. De ankom Taiwan mot slutten av 1951, og fikk sitt arbeid på en klinikk på Hsin-chu misjonsstasjon. Denne ligger fem mil sør for hovedstaden Taipei.

Etter to år på Taiwan, ble ekteparet Norland flyttet til et flyktningearbeid som Misjonsalliansen drev i Yokohama i Japan. Dette var et arbeid blant kinesiske flyktninger og fanger, men også blant norske sjømenn i Japan. I 1956 var denne perioden slutt, og Rachel og Bernhard reiste tilbake til Norge. I utgangspunktet var dette tenkt som et ferieopphold, men det ble en avslutning på deres tjeneste som misjonærer.

Sykdommen rammet

Etter at Rachel og Bernhard kom tilbake til Norge vikarierte de et par sesonger som bestyrerpar på Kameratheimen på Tasta. Etter det hadde Bernhard to sesonger på Norsk Folkehjelp sin stasjon på helt sør på Grønland. Færinghavn landstasjon var en forsynings- og helsestasjon for norske og færøyske fiskere.

I 1957 kjøpte Nordlands ei tomt på Solbakk. Planen var å bygge sin egen bolig, og huset sto ferdig i 1960. Da hadde senvirkningene av strålingen etter Hiroshima bomba begynt å melde seg hos Rachel. Rachel og Bernhard reiste og fortalte fra misjonen så lenge helsa holdt. Men Rachel ble raskt så vanfør, at de begge flyttet inn på Tau sykeheim i 1962. Da hadde symptomene begynt å melde seg også hos Bernhard. Det betydde at de kun fikk bo sammen i sitt nye hus i omtrent ett år.

På tur til sommerstevne i Strand. Bernhard Norland framme nr. 2 f.v..
(foto Aftenbladet 17.06.1966)

Rachel ble stadig svakere, og 19. september 1964 sovnet hun stille inn. Hun ble begravet fra Tau bedehus 26. september. Etter Rachels død, flyttet Bernhard heim igjen til huset deres på Solbakk. Men også Bernhards helse ble betydelig svekket. Da Rogaland vanføreheim ble åpnet sommeren 1965, var Bernhard en av de første som fikk plass. Han ble intervjuet av Aftenbladet og spurt om det var hardt å bli rammet av en tung sykdom når en selv har ofret livet på å pleie andre. Da svarte han: «Jeg har et rikt liv å se tilbake på, og det har alltid vært noen som har hatt det verre enn oss.»

Bernhard Norland fikk fire år på Rogaland vanføreheim. 4. august 1969 sovnet han stille inn, 68 år gammel. Han ble begravet fra Strand kirke fredag 8. august.

Fra Aftenbladet 22.09.1964
Fra Aftenbladet 05.08.1969




 

Kilder

Alfred Hauge: Solborg Ungdomsskule 1913-63 (1963)

Fridtjof Birkeli: Norsk misjonsleksikon (1967)

Harald Hjelm-Larsen: 30 år i Chahar. D. N. Alliansemisjon 1901-1931 (1931)

Harald Hjelm-Larsen: D. N. Misjonsallianse 40 år i Chahar (1940)

Harald Hjelm-Larsen: Komme ditt rike (1951)

Harald Stene Dehlin: Kirurg-misjonæren Kristoffer Fotland (1980)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Kjell Dahlene: «Plymouth-Brethren» i norsk kristenliv (1983)

Martin Nag: Naig-Trilogien (1987)

Martin Ski: Fram til urkristendommen. Pinsevekkelsen gjennom 50 år (1959)

 

aftenbladet.no

dagen.no

digitalarkivet.no

nasjonalbiblioteket (nb.no)

Strand historielag (strandhistorie.no)