onsdag 26. januar 2022

Reinert Pedersen – vekkerrøst i Ryfylke


På 1870-tallet gikk det en vekkelsesbølge over Ryfylke. En av dem som fikk bety mye for mange, var bibelbudet Reinert Pedersen fra Vanse ved Farsund.

Det var spenning i lufta når det kom bibelbud til bygda. Bibelbudene var utsendt av Lutherstiftelsen, og hadde som oppgave å selge bibler og oppbyggelige bøker. I tillegg skulle de prøve å samle folk for å forkynne Guds ord. Forkynnervirksomheten var enda forholdsvis ny på 1870-tallet, og fremdeles noe kontroversiell. Den gamle embetstenkningen om at det kun var presten som skulle forkynne Guds ord, satt enda i hos enkelte.

På Imsland i Vikedal var det en flokk kristne, som hadde hatt kontakt med den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal. I 1870-71 vikarierte Lars Oftedal i Skjold prestedømme, og fartet da mye med Guds ord i bygdene i Nord-Rogaland og indre Ryfylke. Ikke lenge etter at Oftedal var reist fra Skjold, kom det en blid sørlending til Imsland. Det var den 30 år gamle Reinert Pedersen fra Farsund, og han var utsendt av Lutherstiftelsen som bibelbud.

Han fikk ha møter i heimen hos handelsmann Halvorsen, og mange kom for å høre forkynnelsen. Vekkelsen brøt ut, og flere ble frelst. Andre hadde navn av å være kristne, men hadde bare fulgt med strømmen, og var ikke blitt gjenfødt. Nå var det flere av disse som kom i syndenød, og ble løst og fri. Det kom også folk fra nabobygdene til Imsland på samlingene.

På et av møtene, kom en stor og kraftig kar fra Ropeid-halvøya. Han hadde rodd over fjorden, for å få med seg møtet. Mannen var kalt av Gud, og under talen ble kallet så alvorlig at han falt om. Mannen ble båret inn i ei seng i naborommet, og her våknet han etter hvert til live. Da kunne han fortelle at han «hadde smakt helvete». Men på møtet ble han frelst, og ble senere bevart som kristen gjennom hele livet.

Dette er det eneste bildet jeg har klart å finne av Reinert Pedersen
(foto: Grøvan)

Et langt liv i Vanse

Peder Reiersen (f.1818 i Vanse) og kona Anne Birgitte Christoffersdatter (f.1815 i Spind) var husmenn i Vanse, mellom Farsund og Lista. Adressa var den gang Baneveien. Peder var husmann med jord og i tillegg murer. Anne Birgitte og Peder ble gift i 1841. Året etter, nærmere bestem 3. mars 1842, kom deres første barn. Da presten spurte etter navnet ved dåpen 20. mars, var svaret Reinert Gabriel Pedersen. Reinert var en gløgg gutt, og da han sto konfirmant i Vanse kirke 1. mars 1856, noterte presten karakteren «meget god» i kristendomskunnskap.

På Listalandet var det et rikt kristenliv. I perioden 1767-91 var Søren Bugge prest på Lista. Han var sterkt preget av hernhutismen (brødrevennene), og da han reiste fra Lista het det at «halve Listalandet var hernhuttisk». Gabriel Kielland var også påvirket av denne vekkelsesbevegelsen, og han ble prest i Lyngdal i 1837. Han kom til å prege kristenlivet i Lyngdal og bygdene rundt. I 1830 flyttet farger Fredrik Tobias Knudsen heim igjen til Farsund, etter flere år i Bergen. Fredrik var en varm kristen, preget av brødrevenn-heimen han vokste opp i. Han reiste mye i bygdene rundt Farsund og forkynte Guds ord og fortalte om misjonen. Sønnen Hans Christian Knudsen ble sentral i forløpet til dannelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842.

Endre Johannessen (foto David Meberg: Lista i helg og yrke)

En siste åndelig leder fra Vanse jeg nevner i denne sammenhengen, er Endre Johannessen. Han var fra Sviland, men flyttet til Vanse i 1848. Han gikk på Misjonsskolen i Stavanger med tanke på å bli misjonær, men måtte bryte av denne utdannelsen. I stedet ble han kalt av brødrevennene, til å bli leder for deres forsamling på Lista. Han fikk bygget et bedehus i Vanse samme året han kom til bygda. Han var lærer for konfirmantene og reiste også som emissær, lønnet av bedehusfolket. I 1853 kjøpte han en gard i Vanse, men fortsatte som predikant på fritiden. Han var blant annet sammen med Ole Kallem på hans andre reise til Troms og Finnmark i 1855. Endre Johannessen og familien flyttet til Salten i Norland i 1862 og videre til Amerika i 1866.

Det rike kristenlivet på Listalandet, var også med og prege Reinert Pedersen. Da han var 18 år, i 1860, ble han frelst og begynte straks å vitne om sin frelser. Dette gjorde han både i Vanse og i bygdene rundt.

Allerede året etter at han ble frelst, ble han gift med den ti år eldre Inger Christine Abrahamsdatter Helvigstrand. Bryllupsdagen var 3. oktober 1861. De nygifte slo seg ned på husmannsplassen Sundestrand på Lunde i Vanse, og Reinert var i tillegg snekker. Jeg har ikke oversikt over hvor mange barn de fikk, men følgende er nevnt i folketellingene og andre kilder: Petra Andrea (f.1861), Augusta (f.1863, døde som liten), Reinert Syvertine (f.1866, døde som liten), Reinert August (f.1868), Peder Syvrin (f.1869), Augusta Rebekka (f.1871) og Inger Christine (f.1874).

Familien ble boende i Vanse og Farsund hele livet. I 1865 er Reinert nevnt som «husmann med jord», mens han i 1875 har fått to nye titler i tillegg til husmann. Han var da også bibelbud og snekker. I folketellingen i 1891 er det ikke oppgitt noe yrke, men familien var da fortsatt bosatt på Lunde i Vanse. I år 1900 forteller folketellingen at Reinert var strandsitter og reiseemissær. De hadde dette året sønnesønnen Rikard Nikolai på sju år boende hos seg. Han var forsørget av besteforeldrene. I tillegg bodde Reinert sin far, Peder, hos dem. Han var forsørget av fattigvesenet. I 1910 var Reinert oppført med «hønseavl» som yrke. På dette tidspunkt var det kun den ugifte sønnesønnen Rikard Nikolai som bodde heime. Han gikk da i bakerlære. Familiens adresse var Listerveien 27 i Farsund. Den siste folketelling var i 1920. På det tidspunktet var Ingeborg Christine død og Rikard Nikolai hadde emigrert til Amerika. Reinert hadde da husbestyrerinne Sigrid Jakobsen (f.1858) fra Øvre Sirdal i tjeneste.

Annonse fra Christiansands Tidende 06.10.1883

Bibelbud og emissær

I 1868 sendte Lutherstiftelsen ut sine første fire bibelbud. Bibelbud var en blanding av forkynner og bokselger. Reinert Pedersen hadde som nevnt begynt å vitne om sin Frelser allerede kort tid etter omvendelsen i 1860. Hans nådegave ble lagt merke til, og i 1871 ble han derfor kalt til å være bibelbud. Dette var en deltidsstilling, så han fortsatte både som husmann og snekker ved siden av reisevirksomheten. Når Reinert var på preiketurer, var det kona som hadde hovedansvaret på husmannsplassen.

Våren 1871 var en båt fra Spind på sildefiske ved Karmøy. På Karmøy gikk det på den tid en stor vekkelse, og de fire om bord på båten fra Spind ble frelst. Vel heime igjen, startet de med møter, og de fikk Reinert Pedersen til å komme som forkynner. Det brøt ut en stor vekkelse, og mange i Spind ble frelst. Dette var antakelig like før Reinert ble kalt til bibelbud. Reinert reiste i all hovedsak i Rogaland og i Agder. Det ser ut til at han startet sin virksomhet i Ryfylke, og her skulle han få god inngang blant folket.

En av de første kommunene han besøkte som nyansatt i Lutherstiftelsen, var Strand i Ryfylke. Det ble større vekkelser både på Jørpeland, i Bjørheimsbygd og på Fiskå. Reinert var ofte tilbake på møter i Strand, helt fram til han sluttet å reise, et stykke inn på 1900-tallet. Spesielt god inngang fikk han i Bjørheimsbygd og på Fiskå. Da Gulleik Himle kom til Fiskå, ble det som en heim nummer to for Reinert.

Til Hjelmeland kom han i 1872, etter invitasjon fra presten Paul Hofgaard. Presten var fortvilet over all fyll i helgene, og ville ha møter med det nye bibelbudet. Reinert Pedersen var svært fattig, som husmenn flest, og måtte låne klær da han skulle på møter på Hjelmeland. Da prest tok imot Reinert og så hvor fattigslig han var, mistet han nesten motet. Han sa til Reinert, at det kanskje var best at han reiste heim igjen med det samme. «Det er kanskje det, men kanskje kunne presten prøve meg først», svarte Reinert. Det ble tillyst møte, men presten torde ikke gå. Han sendte kona, «ei klok og god kvinne». Da hun kom heim, var presten spent og spurte hvordan det gikk. Det var det beste jeg har hørt, svarte kona. Det resulterte i at Reinert fikk bo i prestegarden i tre uker og hadde møter flere steder i Hjelmeland og omegn. Noen ble frelst på disse møtene.

I etterkant av møtene sendte Hofgaard brev til Lutherstiftelsen og takket for besøket av Reinert Pedersen. «Han hadde vunne allmenn anerkjenning og verka til nærare samband mellom prest og kyrkjelyd.» I årene før Pedersen kom, var det utviklet seg ei kløft mellom prest og haugianerne. Presten hadde hatt «bekymringsfulde Dage i Embetet». Etter møtene med Pedersen var forholdet blitt mye bedre. Reinert Pedersen hadde også møter i Årdal og Nessa og mange ble frelst. Aller sterkest grep møtene på Nessa. I Årdal var møtene i stua til Torgrim Ullestad.

Reinert besøkte mange av bygdene i Ryfylke i perioden 1871-73. Mange steder ble det vekkelser, blant annet på Topnes i Nedstrand. I Ur og Døvik var han en av de første som hadde husmøter. En mann fra bygda, Knut Ur, sa om Reinert at «han var ein god talar, svær til å halda fram loven. Folk blei gripne av forkynninga hans og samla seg om han. Eg hugsar at folk gret mykje på møtene.»

Peter Hærem (foto wikipedia)

På «bibelskole»

I 1870 overtok Stavanger teologen Peter Hærem som leder for Lutherstiftelsen. Hærem var en sentral kirkeleder i Oslo, i sitt korte liv. Han ble kun 37 år gammel. Da hadde han stiftet Ynglingeforeningen (KFUM-KFUK), var redaktør i Missionsbladet for Israel, hadde vært med i en komite for å få reist kristne folkehøgskoler med mye mer. I 1873 samlet han 20 bibelbud til en måneds bibelkurs. Kanskje var dette den første spire til en bibelskole eller emissærskole.

En av dem som satte kursen mot Oslo våren 1873, var Reinert Pedersen. Dette var den første samling for bibelbud i Norge. Tanken var at bibelbudene skulle få en måned til å hvile ut etter travle reiser med Guds ord. På programmet sto samtaler, foredrag og kameratslige samvær. Det var de største navnene inne norsk kristenliv som sto på talerlisten, blant andre Gisle Johnsen, Paul Caspari, F.W. Bugge, Fr. Petersen, J. Storjohann og P. Blessing.

Peter Hærem sin kone var vertinne for bibelbudene. I løpet av den måneden kurset varte, ble hun godt kjent med den enkelte av emissærene. Da kurset var slutt, noterte hun noen stikkord om hver av kursdeltakerne. Den første hun skrev om var Reinert Pedersen. Om han skrev hun følgende: «Bibelbud Reinert Pedersen fra Farsund, en Johannessjel hvem Herren har brukt til et forunderlig redskap inne i Ryfylke.»

Vel heime igjen fra hovedstaden, fortsatte Reinert Pedersen sin reisevirksomhet i Ryfylke og Agder. Mange ble velsignet av hans forkynnelse, og ikke få ble frelst. Det het om Reinert Pedersen at han var «still og fåmælt i sin ferd mellom folket». Videre at han var en bønnens mann, og at talene hans hadde «odd og egg».

I Kristiansand oppsto det en splittelse i Kristiansands misjonsforening, antakelig høsten 1874. Striden sto mellom en flokk gammeltroende, og noen som var mer frie lekfolk. Den frie delen av medlemmene brøt ut og dannet en egen forening som hadde sine møter i «Carl Johans Minde». Den nye foreningen ble meldt inn i Lutherstiftelsen. De fikk da tildelt Reinert Pedersen som taler og leder av foreningen. Han hadde sitt virke her fram til våren 1875. Etter tre år ble det forsoning mellom gruppene, og misjonsforeningen ble igjen samlet.

En av de siste plassene han var på i sitt kall som bibelbud, var på Sand i Ryfylke. Her hadde han møter sammen med et annet bibelbud, den senere landskjente kristenlederen Thormod Rettedal. Dette var siste termin for begge disse, som Lutherstiftelsens utsendinger.

Thormod Rettedal (foto NLM arkivet)

Emissær for Ryfylke Indremisjon og frilanser

Høsten 1876 fikk Reinert Pedersen et nytt kall. Denne gang ble han satt til å være emissær i Ryfylke Indremisjon. Senere gikk han over til å reise fritt, men i hovedsak for Indremisjonsselskapet. Etter at Kinamisjonen ble stiftet, hadde han også møter for dem. Det var ei åpen dør for hans forkynnelse også i denne perioden. Han opplevde mange vekkelser, men helst mindre rørelser. Han fikk bety aller mest for de troende i bygdene. Mot slutten av hans aktive reiseperiode, ble det sagt om han at han var den emissæren med «mest åndelig makt» i Ryfylke.

Annonse Haugesund Avis 12.10.1897

Jeg har ikke oversikt over alle stedene han opplevde vekkelser de to siste tiårene av 1800-tallet. Jeg har funnet at det var en eller flere vekkelser blant annet i Strand, Årdal, Imsland, Sand, Jelsa, Erfjord, Hjelmeland, Fister, Finnøy og Vikedal i Ryfylke og på Belland, Austre Eikeland i Lyngdal og Bygland i Agder. Han tok ofte med seg nyfrelste fra ei bygd, som «fyrstikker» til neste bygd han reiste til. Dette var en metode som også Sven Foldøen ofte brukte. Reinert var aktivt med i Totalavholdsforeningen i heimbygda og i styret for bedehuset.

Annonse i Aftenbladet 06.11.1912

Som nevnt var Reinert Pedersen mesteparten av tiden engasjert av Indremisjonen. Men de siste årene av livet, tok han også en del oppdrag for Kinamisjonen. I 1898 ble han engasjert av den nystartede Sørlandet krets, og han reiste over store deler av Agder. Han startet reisevirksomheten i Kristiansand og fortsatte i Tveit, Oddernes, Vennesla, Øvrebø, Hægeland, Hornes, Evje og Bygland. Overalt hvor han kom fikk han startet nye foreninger for Kinamisjonen. I 1903 startet Sven Foldøen sin virksomhet i Reinert Pedersen sitt «gamle bispedømme». Det brøt ut mange og store vekkelser ved Foldøens forkynnelse. Dette gledet hjertet til den gamle mannen fra Vanse. Reinert fikk være med Foldøen på en møteserie i Vormedalen i Hjelmeland. Alt tyder på at de to Guds sjelevinnere kom godt overens.

I bygdeboka for Årdal og i «Kristenliv i Rogaland», står det at Reinert Pedersen ble gift med husmannsdatteren Anna Taletta Ingebretsdatter Nessalia. Dette skulle ha skjedd i etterkant av vekkelsen på Nessa. Dette må være feil. Kirkeboka i Vanse og folketellinger viser at Reinert og Inger Christine hadde et langt ekteskap på over 50 år. Anna Taletta fra Nessalia ble gift med Anders Svadberg rundt århundreskiftet. I kirkeboka står det at hun da ble gift for første gang.  

Reinert Pedersen dødsannonse Fædrelandsvennen 23.10.1923

Jeg har ikke funnet når kona, Inger Christine, døde, men det var en gang etter 1910. Reinert ble en gammel mann på 83 år. Han døde i Farsund 21. april 1923.

 

 

Kilder

Arnold J. Jensen: Kristiansand misjonsforening 125 år (1964)

Edvard Sverdrup: Fra Norges kristenliv (1918)

Emil Birkeli: Liv i vekst (1947)

Fredrik Grøvan: Lekmannsrøster på Sørlandet (1949)

Hj. Svennevik m.fl. Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom hundre år (1946)

Jacob Birkenes: Spind. Bygdebok (1950)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1991)

Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland (1952)

Josef Tungland: Sven Foldøen (1978)

Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie (1967)

Oscar Handeland: Kristenliv på Agder (1948)

Oscar Handeland: Vårløysing 3 (1936)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Sigurd Eikeland: Årdal 1-2 (1969)

Trygve Brandal: Hjelmeland bygdesoge (1994)

 

Kirkebok Vanse

digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)










lørdag 22. januar 2022

Lars O. Kro og haugianere på Bokn og Sandvik

Haugianerne (Maleri ved Tidemann)

John T. Sandvik hadde passert 50 år, og var klar for å trappe ned som bonde. Men hvem skulle overta etter han? En foreløpig løsning ble stesønnen Lars Kro.

Den 14. august 1834 var det tid for bispevisitas i Skudenes. Det var ekstra spenning knyttet til visitasen denne gang. Biskop Mathias Sigwardt var blitt 64 år gammel, og hadde god støtte av stiftsprost Jacob von der Lippe. Von der Lippe hadde god kjennskap til Skudenes og området rundt, siden han var prest i Avaldsnes i 1826-1831. Med på visitasen var også prost i Karmsund prosti Johan Lyder Brun. Han var barnebarn til den landskjente biskopen i Bergen, Johan Nordal Brun. Johan Lyder erklærte seg som haugianer noen år senere, nærmere bestemt i 1845. 

Biskop Mathias Sigwardt (foto Wikipedia)

Det var Fredrik Krog som var prest i Skudenes under visitasen, og han hadde ikke syn for de nye strømninger som kom fra Tune og Hans Nielsen Hauge. Både i Skudenes og på Bokn, som hørte til samme prestegjeld som Skudenes, var det blitt markerte flokker med haugianere. Krog hadde mer enn en gang, «med tårer», prøvd å få haugianerne på andre tanker. Men han hadde ikke lyktes, kunne han fortelle biskopen og hans følge.

Det var særlig to av de haugianske lederne som var et «rusk i øyet» til Krog. Det var Faltin Faltinsen Syre fra Skudenes og Lars Olsen Kro fra Bokn. Presten hadde derfor innkalt de to herrer til prestegården under bispevisitasen. Begge to var i tillegg til å være ledere i haugianerflokken, også medhjelpere for presten. De sto nå anklaget for å ha «latt seg henrive av en svermerisk ånd, som ingenlunde kan bestå med den sanne kristendom». (Språklig revidert). De var også anklaget for å ha søkt å vinne andre for svermeriet. Flere av lærerne i soknet hadde også blitt haugianere, noe som ikke gjorde situasjonen bedre i presteskapets øyne. Haugianismen ble kalt for ukristelig, i protokollen etter visitasen.

Jacob von der Lippe (foto Wikipedia)
Johan Lyder Brun (foto digitaltmuseum.no)

Visitasens dom var entydig. Lars Olsen Kro og Faltin Faltinsen Syre var ikke skikket til å være prestens medhjelpere. De ble bedt om straks å trekke seg, noe de samtykte i uten protester.

Videre i denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med den ene av disse haugianerne, nemlig Lars Olsen Kro og hans bånd til Sandvikgarden.

Fra Furre på Sjernarøy til Sandvik i Tysvær

I 1772 overtok Mons Andersen Ogn som leilending på bruk nr.1 på Kro, da forrige eier døde. Kro ligger på Austre Bokn, og var på den tid to garder eid av bispesetet. Mons ble gift med datter til forrige bruker, Kristoffer Larsen Kro. Datteren het Gunnhild, og hun døde barnløs omtrent 1790. Mons giftet seg på nytt i 1794 med Martha Jakobsdatter Øvrabø. Det var stor aldersforskjell på de to, Mons var 51 år, mens Martha var 19. Mons og Martha fikk fire døtre. Den yngste av døtrene ble født i 1802, samme året som faren Mons døde.

Den forrige eieren av Kro, var gift tre ganger. Kristoffer Larsen Kro ble født i 1722, og ble gift i tredje ekteskap med Kari Olsdatter fra Hetletveit. Kari var 28 år yngre enn Kristoffer og ekteskapet mellom dem ble svært kort. Hun var kun 22 år gammel da han døde. Etter at hun ble enke og Kro ble overtatt av Gunnhild og Mons Ogn, ble hun gift for andre gang i 1777 med Ola Gunnarsen Furre fra Sjernarøy. De fikk tre barn, Kari (1777-1778), Gunnar (1778-1778) og Lars (1780-1856). Heller ikke dette skulle bli noe langt ekteskap, for Ola Furre døde i 1782.  

Hva som skjedde med Kari Furre og sønnen Lars det neste tiåret, vites ikke. I 1793 var bonden på Sandvik i Tysvær blitt enkemann, og kort tid etter flyttet Kari og Lars inn på Sandvikgarden. Kari ble gift for tredje gang, mens den tre år eldre John Torbjørnsen Sandvik ble gift for andre gang. John nærmet seg 50 år da han ble gift med Kari, og han kjente på at kreftene begynte å avta. John hadde tre døtre fra første ekteskap, men det var ikke aktuelt for dem å overta Sandvik-garden. I alle fall ikke på dette tidspunktet. John hadde fått god kontakt med sin stesønn Lars, og da han var 19 år i 1799, skrev John kontrakt med Lars om leie av Sandvik-garden i ti år.

Sandvik og Kårstø 1963 (foto widerøe)

Sandvik var på denne tiden kun ett bruk med en husmannsplass. I 1802 sådde Lars 5 tønner korn og høstet av det 30 tønner. På garden var det en hest, seks kyr, fire ungdyr og 24 sauer. Husmannen betalte to riksdalere i leie, samt at han måtte arbeide på Sandvik tre dager årlig. Sandvik ligger ved sjøen, så det er stor sannsynlighet for at fiske var en viktig binæring.

Bonde på Kro

Kari holdt god kontakt med folket på Kro etter at hun flyttet til Førre og videre til Sandvik. Stedatteren Gunnhild og hennes mann Mons, var nok glade når stemor Kari hadde anledning å se innom på Kro. I 1790 døde som nevnt Gunnhild, og Mons giftet seg opp igjen med Martha Øvrebø. Kontakten med Kari ble ikke brutt av den grunn, så da Mons døde i 1802, var det ikke unaturlig om Lars rodde mor Kari over til Austre Bokn for å trøste enka på Kro, som satt igjen med ansvaret for fire små døtre. Denne kontakten resulterte i noe mer enn trøst. Lars og Martha ble enige om å slå seg sammen, og giftermålet skjedde antakelig rundt 1805. Da var Lars 25 år og Martha 30.

Dermed flyttet Lars fra Sandvik til Kro. Om han fortsatte å drive begge gardene, eller om stefar John Sandvig fant en minnelig ordning, vites ikke. Avstanden mellom Kro og Sandvik er ikke stor, så det er ikke utenkelig at Lars hjalp sin gamle stefar med å holde oppe driften på Sandvik. Samtidig med alt dette, skjedde tragiske ting på nabogarden til Sandvik, hvor John sin eldste datter bodde.

Datteren het Torun Johnsdatter, og ble gift med Endre Eriksen Susort i 1791. Hun var da 19 år gammel. Torun og Endre fikk fire barn, to døtre og to sønner. I 1799 døde Endre, og Torun giftet seg på nytt med Nils Kristoffersen Romseland året etter. Torun var da blitt 28 år, mens Nils var 24. De fortsatte å drive garden på Susort, og fikk to sønner. I 1805 rammet tragedien på nytt, da Nils ble syk og døde, kun 29 år gammel. Torun satt da igjen med aleneansvar for to døtre og fire sønner. Dette tok nok knekken på helsa til Torun, og i 1806 døde både hun og den ene datteren. Jeg vet ikke hva som skjedde med de gjenlevende barna, men antar at de to minste havnet hos Nils sin familie, mens de tre eldste fikk flytte inn hos morfar John og stemormor Kari Sandvik.

Fra Bokn 1908 (foto Anders Beer)

Den eldste av Torun sine barn, Marie, ble i 1815 gift til Hersdal, en gard lenger øst i Tysvær. De to guttene fra første ekteskap, Erik og John jr., var odelsgutter på Sandvik, og bestefar John delte Sandvikgarden mellom de to brødrene i 1814. Erik på 18 år fikk beholde hovedbruket, bruk 1, mens John jr. på 15 år, fikk en part som fikk bruksnummer 4. Bestefar John var i 1814 blitt 67 år gammel. Han døde først i 1821, 74 år gammel. Kona Kari levde til 1834, og ble dermed 83 år gammel.

Det skulle bli sterke bånd mellom Sandvik og Kro, ikke bare av familiære årsaker. Det var på denne tiden en åndelig vekkelsestid over Norge. Denne vekkelsen nådde også Tysvær og Bokn, med Lars Olsen Kro og Erik Sandvik som sentrale ledere. Vi vil derfor nå se litt på Hauge-vekkelsen i Tysvær og Bokn, før vi fortsetter med familielivet til Lars O. Kro.

Haugianere på Sandvik

Hans Nielsen Hauge gikk og seilte fra Østlandet til Bergen vinteren 1802/03. Turen gikk via Rollag, Suldal, Imsland og Skjold. Skjold var på den tid sentrum for prestegjeldet som også Tysvær var en del av. Om det var noen fra Tysvær som møtte på samlingene til Hauge, er ikke bevist. Men muntlige overleveringer sier at folk kom både fra Tysvær og Vats for å høre den kjente predikanten. I Skjold ble det en flokk haugianere etter dette besøket. Vi vet også at Tysvær-brødrene Knut Jonsen Rønnevik og Jon Jonsen Haukås, tidlig kom med blant Haugevennene. Jon Haukås kjente Hans Nilsen Hauge personlig, og brevvekslet med ham. Brødrene bodde i området rundt nåværende Tysvær kirke, og her ble det tidlig et haugiansk miljø, antakelig i forlengelsen av Hauges besøk i 1802.

Austre og Vester Bokn. Vestre Bokn nederst på bildet.
(Foto Wikipedia)

Det er mer uklart når haugianismen slo rot på Sandvik og traktene rundt. Lars Olsen Kro er nevnt av presten i Skudenes som haugianer i 1824. Da uttaler presten om Lars at «han var ikke selv «Læser eller Taler», men søkte jevnlig haugianernes samlinger i Tysvær, Skjold og Nedstrand. I forbindelse med slike møter var han ofte borte fra hjemmet tre til fire dager». Lars var etter all sannsynlighet blitt en troende gjennom familien på Sandvik. Det er ikke usannsynlig, men ikke bevist, at de gamle på Sandvik, Kari og John T. Sandvik ble med i haugianerflokken tidlig på 1800-tallet, kanskje også barnebarna som flyttet fra Susort til Sandvik. Kari og John er ikke nevnt som haugianere i skriftlige kilder, men det er barnebarna som overtok garden. Barnebarnet Erik, skulle bli en markert haugiansk leder ut over 1800-tallet.

Hvor stor haugianerflokken på Bokn var, er ukjent. Men Lars, kona og barna var ikke alene. Den kjente haugianske høvdingen, John Haugvaldstad, skrev et brev til Lars Kro i 1832, at han gledet seg over at Lars og familien og flere av naboene samles til oppbyggelse. «Det er inderlig kjært for meg», skrev Haugvaldstad. Da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842, var Lars Kro og svigersønn og nabo Kristoffer L. Øvrebø utsendinger fra «Bukken». Det samme var også Erik Sandvik og Jon Haukås fra Tysvær. Det kan ellers nevnes at Lars Kro i 1841 gav et legat på 200 spesidaler til Josefinestiftelsen i Stavanger, som var et barnehjem stiftet av blant andre Haugvaldstad og brødrevennen Søren Daniel Schiøtz.

Liste over stifterne av NMS i 1842. 
Her står både Lars Kro, Erik Sandvig og Kristoffer Øvrebø
Fra Stavanger Amtstidende og Adresseavis 20.02.1861

En haugiansk farger og predikant, Harkel J. Myhrebøe, skrev i 1882 boka «Oplevelser og Erindringer». Her skildrer han glimt fra sine 50 år som predikant. I 1838 var han på en omfattende reise og besøkte mange gamle haugianere i Sør-Norge. Det er antakelig på denne reisen han var innom Bokn. Han skriver: «På en ø, der kalles Bukken, var en gammel bekjent mann som het Lars Kro. Det var en hederlig kristen samt hans to sønner og enkelte andre der. Det var et meget hyggelig sted å komme til. Det ble ført samtale om hva man skulle gjøre med dem som ikke kom til oppbyggelse, når de fikk budskap, samt om man skulle vedblive og sende bud til dem eller ikke. Det var mange venner tilstede også fra andre øer, og man ble enige om at man burde vedblive og sende bud, såsnart det ble berammet oppbyggelse på et eller annet sted.» Dette viser at Lars sine to sønner, Ola og Mons, på dette tidspunktet i alle fall, var aktivt med i haugianerflokken. Ola var da 25 år, mens Mons var 27.

Bokn kirke fra 1847. Material ble skaffet av Ola Larsen Kro fra konas
heimegard på Ringsaker. (foto wikimedia)

Bonde og storfisker på Kro

Som nevnt giftet Lars Olsen Førre seg med enken Martha Kro omkring 1805. Året etter fikk de sin første datter, Oline. I 1811 kom Mons, Ola i 1813, Martha i 1817 og Stine i 1818. I tillegg bodde Martha sine tre døtre fra første ekteskap på Kro, fram til de ble gift. Fram til 1837 var Lars leilending på Kro, mens garden var eid av bispesetet. I 1837 fikk han kjøpe garden og ble selveier.

Martha og Lars skulle få en ledende posisjon i bygda. De gjorde det godt økonomisk, og samtidig nøt Lars stor tillit blant haugianere ut over nærmiljøet. De drev garden godt, men hovednæringen skulle etter hvert bli fiske og skipsfart. Det var på den tid et rikt sildefiske, som Lars deltok i med egne fartøy. Han startet også med eksport av sild. Dette var typisk for flere haugianere. De ble ledere innen samfunn og næringsliv, i tillegg til det åndelige nettverket.

Ekteparet på Kro fikk begge et langt liv. Martha døde i 1854 og var da 79 år. Lars overlevde kona med to år, og døde 76 år gammel i 1856. Siden Lars Kro sin mor, Kari, bodde på Sandvik i nesten 40 år, ble båndene mellom de to gardene sterke, og ble forsterket gjennom det åndelige fellesskapet blant haugianerne. Hva skjedde så med Martha og Lars sine barn. Jeg tar med en kort oversikt.

Oline var eldst og født i 1806. Hun ble gift med Tysværbuen Anders Toresen Kallakot, født i Telemark. De fikk skilt ut en part av Kro som eget bruk, bruk 2, i 1841. Om Oline og Anders heter det at Anders ble en av de fremste i bygda og han og Oline ble stamforeldre til ei stor slekt som har preget bygda på mange ulike felt. Oline og Lars fikk fem barn og hun døde i 1885, 79 år gammel.

Mons Larsen Kro (foto digitaltmuseum.no)

Mons ble født i 1811 og ble gift med Sesilie Asbjørnsdatter fra Nora Våga. De bodde først på Kro, men flyttet omtrent 1841 til kommunesenteret Føresvik. Mons skulle gjøre det svært godt som skipsreder, sildesalter og fisker. I 1868 kjøpte han og fire andre barken «Kong Oscar» og i 1871-74 kjøpte de samme fem barken «Lesseps». I 1879 var Mons leder for et av to store fiskelag som for første gang dro til Island på sildefiske. Fiskarlaget besto forøvrigt av tre av Mons sine svigersønner. På Island hadde de base i Eskifjord. De bodde i perioder på Island. Han så at det var mye hval på fiskefeltet, og kontaktet den kjente hvalfanger Sven Foynd. Foynd, Mons og Mons sin svigersønn Peder Amlie startet i 1883 opp hvalfangst rundt Island. Peder Amli kom for øvrig til Haugesund i 1854 som farger og lekpredikant.

Mons Larsen Kro sin kone og døtre (foto Haugesund museum)

Flere av Mons sine svigersønner ble skipsreder i Haugesund, Mons ble derfor kalt «Haugesund sin svigerfar». Ei av døtrene, Thea, var først lærer ved Josefinestiftelsen i Stavanger, sener i Haugesund. Hun sluttet som lærer og startet bokhandel med forlag, og gav ut noen kristne bøker. Senere brukte hun mye tid på å fotografere og selge bildene hun tok. Marta og Mons fikk til sammen ti barn. Mons døde i 1887, 76 år gammel.


"Kong Oscar" (foto Bjørklund)
"Lesseps" (foto Bjørklund)

Ola var ett år yngre enn Mons. Det ble likevel han som overtok heimegarden på Kro. Han overtok i 1841. Før det bodde han noen år i Stavanger. Han ble gift med Ingeborg Monsdatter Vignes fra Ringsaker, mot slutten av 1840-tallet. De fikk seks barn, og sønnen Lars Martinius Larsen Kro overtok garden etter dem. 

Det nye huset til Ola Larsen Kro. Foto fra 1800-tallet.
(Foto: Skjermdupp. Hanne-Guri Arnesen i Sydvesten nr.4 2021)
Kro i 2021 med Sjøhuset (sildesalteriet) og våningshuset i bakgrunnen.
(Foto Skjermdupp. Kari Christensen i Sydvesten nr.4 2021)

Ola bygde et stort nytt hus på garden, mens han var forlovet med Ingeborg. Da fikk han fraktet tømmer til huset fra hennes heimegard på Ringsaker. Samtidig fikk han også tømmer til den nye kirken på Bokn, som sto ferdig og ble innviet 29. september 1847. Nærbø kirke var modell for den nye kirken. Han satte også i gang et sildesalteri i Krovågen. Han investerte også i seil- og dampskip. Han ble etter hvert den rikeste mannen i bygda. I 1863 er det notert i Missionstidende at Ola har gitt 5 spd. til Misjonsselskapet. Ola døde i 1880, 67 år gammel.

Mons Larsen Kro sin datter Thea Larsen
(foto fotonettverk-rogaland)

Marta ble født i 1817. Hun ble gift med Kristoffer Larsen Øvrabø på bruk 1 på Øvrabø. Kristoffer var med i styre og stell i kommunen, og var ordfører i 1854-55. De fikk fem barn, hvorav tre emigrerte til Amerika.  Marta døde i 1878, 61 år gammel.

Stine var yngst i søskenflokken og født i 1818. Hun ble gift med Kristian Lande, Norheim.

To kjente forretningsmenn og haugianere, brødrene Thomas og Peder Amlie.
Peder Amlie var svigersønn til Mons Larsen Kro.
(foto docplayer.me) 


 

Kilder

Birger Lindanger: Bokn Gard og ætt (2001)

Dag Bakka: Hvalfangsten: Eventyret tar slutt (1992)

Erling Haaland: John Rasmussen Haugvaldstad (1959)

Harkel Johnsen Myhrebøe: Oplevelser og Erindringer (1882)

Joh. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie (1967)

Leif M. Bjørkelund: Våre gamle skip (1996)

Karl Hovland: Norske seilskuter på islandsfiske

Nils Dybdahl-Holte: Tysvær 1-7 2 (1990)

Reidar Østensjø: Haugesund (1958)

Svein Ivar Langhelle: Kongskyrkje ved Nordvegen. (1999)

Svein Ivar Langhelle: Tysvær. Slik levde dei (1997)

 

Mail veksling med Svein Ivar Langhelle (2022)

Missions-Tidende 1863

Sydvesten nr.4 2021

Ætt og heim 2007. Svein Ivar Langhelle Haugianismen – eit naboskaps- og familieprosjekt?

Årbok for Karmsund 1977-1983 Kåre Olsen: To slags folk i Haugesund by

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)






mandag 17. januar 2022

Hvem kaller vi til åndelige ledere?


Mange ønsker å være romslig, også åndelig talt. Betyr det at det ikke er nøye med hvem vi kaller til våre åndelige ledere og forkynnere?

På avisen Dagen sin nettside, ble det søndag 16. januar publisert en artikkel fra Korsets Seier. I denne artikkelen intervjues en tidligere pastor fra ei bedehuskirke på Jæren tilknyttet ImF. Pastoren hadde stor innflytelse i kirkevekstmiljø i bedehuskretser, og flere bedehus hadde kontakt med denne pastorens forsamling for å hente veiledning og inspirasjon.

For ett år siden sluttet han i stillingen, og forteller i intervjuet om hvorfor han sluttet og hvordan han har det nå. Han sier at han ikke lenger går fast i noen menighet. Han hevder at det er løgn å tro at vi må være i kirka for å ha tro. Han gikk trett av det høye aktivitetsnivået i kirken. Nå har han tre små stillinger, en i et oljeselskap, en som konsulent for pinsebevegelsen og en på et øl-bryggeri. Hans store ønske er å komme ut av «kristenbobla».

Jeg kjenner ikke denne tidligere pastoren, og kjenner lite til bedehuskirken han ledet, men jeg vet at dannelsen av kirken skapte splittelse på bedehuset. Det er ikke noe nytt at sterke ledere, gjerne karismatiske, samler mye folk rundt seg. Etter en stund hender det dessverre med noen av lederne at han blir avslørt for et dobbeltliv. Det er noen skremmende eksempler på dette fra megakirker i USA, som mange norske bedehusledere oppsøkte og hentet inspirasjon fra.

Det var vemodig å lese historien fra Jæren. Et spørsmål meldte seg hos meg. Hvem slipper vi til på våre talerstoler? Og, hvem gir vi ansvar som våre åndelige ledere og veiledere? Hvor henter vi inspirasjon og veiledning i vårt ønske om vekst i forsamlingene våre? Er det hos den som er kul? Hos den som er utradisjonell og har mange nye ideer? Er det hos den som har vist at han kan samle mye folk?

Hvem bør får bedehusfolkets tillit som åndelige ledere? Jeg har ikke noe endelig svar på det, men noe kan sies:

1. Hører vi vitnesbyrdet? Den viktigste saken for en åndelig leder, er at han er frelst. Mange vil si at det er en selvfølge, men det er det ikke. Vi har sett for mange eksempler i vår tid, på ledere som ikke hadde sin sak i orden med Gud. Bibelen er klar i denne saken, og advarer mot de flaske hyrder. Merker forsamlingen på vitnesbyrd og liv, at vedkommende «ikke kan unnvære Jesus»?

2. Lærer vedkommende som Guds ord? Autoriteten for den kristnes lære og liv, er Guds ord. En sann åndelig hyrde vil derfor være opptatt av å lære og forkynne som Guds ord. I dag er det mindre lærebevissthet. Folk er ikke så opptatt av hva som læres, og i hvilken forsamling en går. Alle er jo kristne, og vi skal til samme himmel, blir det ofte sitert. Guds ord advarer mot en slik lære-likegyldighet.

«Han (tilsynsmannen) må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.» (Tit 1:9)

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3f)

3. En hyrde skal være et åndelig forbilde. Bibelen sier: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. (1Tim 3:2-7)

4. Nådegave. Alle kristne har fått minst ei nådegave. Dette gjelder i høyeste grad også den som skal være åndelig hyrde. Nådegaven er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som først og fremst skal se etter nådegavene og sette dem på «rett» plass. Når forsamlingen kaller, vil det ofte være en overenstemmelse med et indre kall Gud gir til dem han vil bruke.

Vi mennesker har lett for å se etter den som har suksess, den som samler mye folk, er dyktig, kreativ og strategisk. I seg selv er noe av dette Guds gode gaver på det menneskelige plan. Gaver vi skal få bruke også i Guds rike. Men går vi til Bibelen, er den radikalt annerledes: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. (1Kor 1:26-29)

Det er en nød for oss i bedehusbevegelsen, at vi har for få åndelige hyrder. Det må være et bønneemne for oss, at Gud må reise opp sanne åndelige hyrder som er villig til å følge Den gode hyrde. Vi må også be om at de som er satt til å se etter hyrdenådegaver, må få nåde til å se etter det rette og etter den rette.






fredag 14. januar 2022

Israel – jeg ser deg


Israel er Guds utvalgte folk. De har en lang og vond historie som vitner om opprør mot Gud. De har en smertelig historie som vitner om forfølgelse, baksnakkelse, krig og folkemord.  

Steinar Hunnestad var i mange år leder for misjonsarbeidet i Norge innen NLM. I april 1982 fylte han 60 år, og i september samme år startet han på en flere ukers studietur i Israel sammen med kona Jensine. Denne turen resulterte i boka «Israel jeg ser deg». I de første kapitlene skildrer han sin reise gjennom Israel, og knytter de ulike steder til hendelser i Guds ord.

Siste del av boka, er en gjennomgang av Israelsfolkets historie, fra Jesu tid, men med hovedvekt på tiden rundt gjenopprettelsen av landet Israel i 1948 og fram til tiden han besøkte landet. Han innleder boka med en kort gjennomgang av historien, som jeg gjerne vil gjengi her. Bildene er fra den ene turen jeg har fått til Israel i 2013 – og som jeg håper ikke blir den siste:

Israel – jeg ser deg

i historien, under trellekår i Egypt, under førti års ørkenvandring i Kanaans land, i nød og opprør, i svikt mot Herren, i nederlag og seier.

Israel – jeg ser deg

i Davids-rikets fire hundre års storhetstid og Salomos glanstid med Jerusalem som hovedstad, med tempelet og gudsdyrkelsen og i nye nederlag, i fangenskap i Babel. Jeg ser deg med nye hundre års kongemakt etter makabeernes seier over syrerne.

Israel – jeg ser deg

under Romerrikets trelleåk og Herodes` tyranni i angst for en uviss fremtid. Jeg ser deg i opprør og krig for livet, men knust og forfulgt på nytt, solgt som slaver, jaget fra landsbyene og dyrkingslandet.

Israel – jeg ser deg

i adspredelsen, på vandring fra land til land, hundset, hatet og løyet på. Jeg ser ditt folk i kamp for livet under skiftende kår gjennom århundrene.

Israel – jeg ser deg

dine skarer av kvinner og barn og gamle på dødstogene til Buchen Auschwitz, dine menn som stuper under krigsherrenes slavedrivere. Jeg ser deg i gasskamrenes dødsrom under håpløshetens kvelertak. Jeg ser deg i konsentrasjonsleirer i mange land etter at krigen sluttet i 1945, på flukt med drømmen om frihet i Israels land.

Israel – jeg ser deg

dine døtre og sønner som trosser seg i land på strendene ved Bat Yam og Tel Aviv. Jeg ser deg i kamp mot overmakt i krig for frihet, uavhengighet og en fremtid. Jeg ser hva det kostet, dine mange tusen soldatgraver, jeg hører dine mødres stille gråt over dype tap gjennom krig etter krig.

Israel – jeg ser deg

dine to og en halv million flyktninger av søstre og brødre av jødefolket fra mange land du tok imot i Israel fra 1948 til i dag. Du gav dem hus og arbeid og livsmot – samtidig som du verner en million arabere innenfor grensene til ditt lille land.

Israel – jeg ser deg

i fremtiden engang – når dine døtre og sønner vender sitt syn og sitt hjerte, sin tillit og tilbedelse mot Messias – din Herre og Frelser, Jesus Kristus. Han skal være med din konge i Sion…