torsdag 27. februar 2020

Forkynnelsens innhold på bedehuset



Hovedvekten i forkynnelsen på bedehusene har variert opp gjennom årene, selv om forhåpentlig Golgata alltid har vært sentralt.

I ei bok utgitt på i 2018 hevder Oskar Skarsaune at forkynnelsen på bedehusene er for ensidig opptatt av «ved troen alene» og «nåden alene». Den fokuserer «bare på det vi selv mottar uforskyldt, og så unnlater man å snakke om at vi må gi dette videre, like ubetinget som Gud har gitt det til oss.»

En som kjente bedehusbevegelsen bedre enn Skarsaune, har en motsatt bekymring. Dansken Hans Erik Nissen nevnte følgende sitat i en tale hvor han snakket om forkynnelsens innhold. «Det må være et Golgata-punkt i enhver tale.» Sitatet var fra en annen dansk kirkeleder, og Nissen siterte dette med tilslutning. Han syntes det var alt for mye blodfattig forkynnelse på våre bedehus i dag. Jeg deler nok Nissens bekymring, langt mer enn Skarsaunes.

Nissen understreket i sin tale at det er ikke hvilket som helst ord fra Bibelen som er «Guds kraft til frelse», men «ordet om korset». Videre understreket han at vi skal forkynne hele spekteret av tekster og emner fra Guds ord, men sluttet seg til sin danske kollega, at uansett emne, må det være et Golgata-punkt i enhver preken.

Denne saken har opptatt meg mye med tanke på norsk kristenliv i dag, og bedehusarbeidet spesielt. Det er mye solid Kristus-forkynnelse på våre bedehus. Det er det stor grunn til å takke Jesus for! Og der ordet om korset, om synd og nåde, får lyde klart, der vil også Den Hellige Ånd utføre sin gjerning. Men at lov og evangelium får være det sentrale i vår forkynnelse, er langt fra en selvfølge. Kanskje er det få av forkynnerne og lederne i bedehus-organisasjonene som utad ønsker en forskyving av sentrum i forkynnelsen. Men er det hjertespråket?

Bibelen lærer oss at hele Guds råd skal forkynnes. Det trenger alle forkynnere å besinne seg på. Samtidig tenker vi lett at det med synd og nåde er noe selvfølgelig, noe vi kan. Derfor må vi heller forkynne mer om andre emnene. Men er det noe som er livsfarlig for oss som kristne, er det hvis evangeliet blir en selvfølge – noe vi kan.

Luther sa en gang: «Evangeliet er de kristnes største kunst og visdom. I det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn evangeliet. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det. Og nå vil han høre noe annet, noe nytt.»



Holder «ordet om korset» på å komme i skyggen i vår forkynnelse? Kan hende er det ikke bevisst. Det er så mange viktige ting vi må få fram, at budskapet om mitt syndeforderv og frelsen ved stedfortrederens død på korset, ubemerket kommer mer i periferien? Er dette sant, er vi ille ute!

Hans Erik Nissen var urolig for en forkynnelse av viktige bibelske emner, som manglet kontakt med det sentrale. Et hvert bibelsk tema, må ha kontakten med det sentrale i vår tro, evangeliet. Forkynnelsen skal belyse «hele Guds råd», men «det må være et Golgata-punkt i enhver preken».

La oss som Guds folk besinne oss på og be om nåde til å forkynne evangeliet rent og klart. Be om forkynnere som kan male Kristus for ørene på tilhørerne. Be om ledere som våger å være sentrale når kurs og konferanseprogram skal settes opp. Be om forkynnere og et misjonsfolk som har et bøyet hjerte og som hungrer etter å få høre at Gud er meg arme synder nådig. Be om at evangeliet får være en hode-sak, men først og fremst en hjerte-sak.

Hvor fantastisk er det ikke for en synder å få høre om Jesus: «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!» «Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd,» forkynte døperen Johannes. Måtte Jesus få oppreise mange vitner som fra hjertet peker i samme retning, på Jesus som «gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.»

(Revidert 26.03.2020)











fredag 21. februar 2020

Virus og misjon i byen Wuhan



Wuhan er nesten daglig i nyhetene. Et nytt koronavirus brøt ut i denne byen, og sprer nå frykt over nesten hele verden.

Wuhan er ifølge Wikipedia, Kinas sjuende største by, med omlag 11 millioner innbygger. Byen ligger der den store floden, Yangtze, og den mindre elva Hanshui, møtes. Tidligere var Wuhan tre byer, Hankow, Wuchang og Hanyang.

Wuhan var før tre byer: Hankow, Wuchang og Hanyang


Denne byen har også en spesiell misjonshistorie. På 1880-tallet var det mange norske ungdommer som hadde kall til å reise ut i verden som misjonærer. I 1887 var det 55 unge som søkte misjonsskolen i Stavanger. 22 kom inn på prøve, mens kun 15 fikk fortsette. En av dem som ikke fikk plass, var Sigvald Netland fra Sokndal. Han bodde da i Stavanger og gikk i skomakerlære.

Siste halvdel av 1880-tallet var det flere unge som kjente på et spesielt kall til å nå kineserne med evangeliet. De hadde lest Hudson Taylors artikler og bøker om Kina-misjon. Det var også ei slik gruppe med ungdommer i Stavanger. Sigvald Netland var en av dem, og i Stavanger traff han hun som senere skulle bli hans kone, Bertine Eriksen. Det ble arbeidet med å stifte et luthersk kinamisjonsselskap, men Sigvald hadde ikke tid å vente på det. Han reiste til England høsten 1889, videre til USA og Kina i 1890. Han fikk støtte av medlemmer av Hauge-synoden i USA.

Det nye Kinamisjonsforbundet ble stiftet i mai 1891, og de første åtte misjonærene reiste fra Stavanger til Amerika i september 1891. Med i dette reisefølge var også Bertine Eriksen, som skulle til Kina for å bli gift med sin Sigvald. Fem av de åtte av Kinamisjonens misjonærer ble igjen i USA for studier, mens tre reiste videre til Shanghai i Kina og ankom dit 13.11.1891. De tre var lederen, Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen fra Mandal og Gjertine Aarrestad fra Sokndal. Ludvig og Gjertine ble gift i 1892. På kaien i Shanghai sto Sigvald Netland og tok imot følget, og dagen etter ble han og Bertine gift. Gjertine og Sigvald var for øvrig søskenbarn.

Etter noen dager i Shanghai, tok de elvebåt til Hankow, og ankom dit 8.desember. Det hadde da vært misjonsarbeid i Hankow og Wuchang i 30 år, blant annet av svensker og engelskmenn. Planen var at de norske misjonærene skulle lese språk i Wuchang og deretter finne et nytt område lenger inn i Kina, som Kinamisjonens arbeidsområde.

Gjertine Aarrestad Johnsen


1893 ble et tungt år for de norske misjonærene. Det startet med glede. Gjertine og Ludvig Johnsen ble foreldre til lille Lilli, den 17. juli. Like etter ble faren, Ludvig, syk og han døde 6. august. Ludvig Johnsen ble begravet i Hankow. 26. oktober var det Bertine og Sigvald som gledet seg over å bli foreldre, til lille Sigfrida Birgitte. Men heller ikke denne gang skulle gleden vare lenge. Bertine Eriksen Netland ble syk og døde 8. desember. Hun fikk sin grav i Wuchang.

Gjertine og lille Lilly ble værende i Kina i noen år etter at Ludvig døde. Sigvald ble gift på nytt i 1894, med norskamerikanske Oline Hermanson. Hun fikk misjonærkall under Sigvalds talerstol i Amerika, og var kommet til Kina høsten 1893. De fikk datteren Amanda 16. juni 1896. Like etter ble Sigvald syk, og han døde 9. august 1896. Også han ble begravet i Wuchang, hvor hans første kone ble begravet tre år tidligere. Oline reiste tilbake til USA etter at Sigvald døde, men kom tilbake til Kina i 1901.

Ludvig og Gjertine Johnsen


I disse influensatider, kan det være på sin plass å minnes disse tre misjonærene som fikk sin grav i Wuhan. Kinamisjonen fikk sitt arbeidsfelt lenger inne i Kina, men Wuhan var en fast by hvor misjonærene stanset på vei til og fra misjonsmarken. Da misjonærene i 1949, ble jaget ut av Kina av Mao, hadde mange kinesere blitt kristne. Under kommunisttiden var det store vekkelser i Kina, også i områdene hvor norske misjonærer hadde virket. En regner nå med at det er mer enn 60 millioner evangelisk kristne i landet.













mandag 17. februar 2020

Det tilgivende sinn



Det satt en ungdom på 21 år på et loftsrom på Sandsmark ved Sira, i 1908. Han var forkynner, og skulle tale Guds ord den kvelden.

Jeg tenker at Den Hellige Ånd hadde arbeidet med han og vist han hans synd og urenhet. Han fikk avslørt noe av det som bodde i han og som ikke var av Gud. Da ble det født en sang i Adolf Bjerkreim sitt sinn: «Jesus, du veit her er mykje på jord som til meg smiler og ler. Å, lat det aldri få makt over meg, så det kan draga meg bort ifrå deg!» Og i et annet vers: «Løys du dei band som til verda meg bind. Og gjev meg meir av ditt heilage sinn! Hald du meg alltid i kjærleiken varm!»

Det er hjertespråket til Guds barn, som den unge Adolf Bjerkreim her skildrer. «Å, gjev meg meir av ditt heilage sinn.» Jesus, du ser hatet, du ser misunnelsen, du ser jeg blir lett sur og fornærmet, du ser jeg ofte vil kjæle med disse syndene. «Å gjev meg meir av ditt heilage sinn» Å, gi meg mer av ditt tilgivende sinn!

Paulus kjempet også med dette. Han skriver om dette i Romerbrevet kapittel sju. Der vitner han om at han har to naturer som stadig er i kamp: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» (Rom 7:18-20)

Denne kampen må du som er kristen leve i helt til du er heime i himmelen. Synden er en plage som stadig fører deg i fall. Da har du bare en plass å gå: Til Jesus, som har nåde, dobbelt for alle dine synder.

Det er et helt annet sinn enn hyklerens. Han sier han er frelst, men fortsetter å leve i synden og forsvarer den. Fortsetter å hate, fortsetter å leve som samboer uten å vær gift, fortsetter å stjele – uten i sin nød å bekjenne synden for Jesus. Fortsetter å ha et fromt ytre med sterke og radikale meninger, men uten å eie det ydmyke og tilgivende sinn.



Det er imidlertid en som eier dette sinnet til fullkommenhet, og det er Jesus. Det er ufattelig stort at det finnes en Gud som både kan og vil tilgi. Det kunne han ikke gjøre bare med et ord eller med å se gjennom fingrene med synda. Nei, Gud er hellig, og synden må sones. Den soning kunne hverken du eller jeg gjøre. For vi var treller i syndens rike.

Men «det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham. Ja, til korset han fikk hvor han kjøpte meg fred, da han sonet min synd, det Guds Lam. Alt som var meg imot, ble utslettet med blod»

Tenk Gud selv, i sin Sønn Jesus Kristus, var villig til å bli gjort til synd og til å ta straffen for deg, for at du skulle kunne bli rettferdig for Gud. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14)











lørdag 8. februar 2020

Hovedstyret og tjenestedeling


Fra et rådsmøte på Holmavatn

Ifølge avisen Dagen, arbeider hovedstyret for NLM med spørsmål om strukturendring i ledende organer, med tanke på å få kvinner i flere styrer og stillinger.

I et kort intervju i Dagen, fremmet jeg noen synspunkt som taler for å beholde nåværende ordning, med et hovedstyre (HS) som fortsatt skal være et hyrde- og læreorgan i misjonen. I denne artikkelen vil jeg utdype dette noe.

Nåværende styrestruktur
NLM ble stiftet i «organisasjonenes» glanstid. Politisk var Norge blitt mer og mer demokratisk, og demokratiet var også et ideal blant kristenfolket. NLMs stiftere valgte en organisasjonsform som var demokratisk, men veldig toppstyrt. Foreningene lokalt var selvstendige, men samtidig bundet til kretser og HS/generalforsamling. Alle foreninger innmeldt i NLM har stemmerett både på kretsmøter (nå regionmøter) og på generalforsamlingen (GF).

Mellom kretsmøter og GF er det henholdsvis HS og regionstyret som leder arbeidet i regioner og på landsplan. Regionene har en viss frihet til å drive arbeidet slik styret har tro for, men må ha godkjenning fra HS på faste ansettelser, budsjett og eiendom. Utsendinger fra foreningene velger HS, regionstyre og rådsmøte.

Selv om organisasjonen er demokratiske oppbygd, er det ut fra forståelsen av Guds ord, ett unntak. Stillinger og tillitsverv som innebærer et sentralt hyrde- og læreansvar, er kun åpne for menn med nådegave og tillit. Dette har de siste årene blitt kalt for «tjenestedelingsprinsippet». Dette prinsippet var så godt som hele den norske kristenhet enig i, fram til 1960-tallet. Da ble første kvinnelig prest vigslet, til store protester. Senere har store deler av kristen Norge forlatt Guds tale om dette. Den liberale teologi har fått stadig større innflytelse, også på bedehusene.

I NLM var det noen få stillinger som ble ansett som hyrede- og lærstillinger. Det var bl.a. kretssekretær (regionleder), forsamlingsleder, misjonssekretær, heimesekretær, økonomileder og generalsekretær på hovedkontoret og rektor ved bibel- og misjonsskolene. Tillitsverv: formann, nestformann i kretsstyrene (i Stavanger krets var hele kretsstyret hyrdeorgan), hovedstyret, rådsmøtet og generalforsamlingen. I 1997 ble GF åpnet for kvinnelig stemmerett, men da ble det øverste hyrde- og læreansvaret flyttet til Rådsmøtet, hvor HS er representert. «Rådsmøtet fatter endelig vedtak i lærespørsmål av prinsipiell karakter og i saker som er overlatt det av siste generalforsamling.» «Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.» (NLMs grunnregler).

Rådsmøtet 2014 på Fjellhaug. (foto utsyn.no)


Likeverd, ikke likestilling
Når NLM har slike vedtekter, er det ikke for å drive kvinneundertrykking. Kvinner har alltid vært i flertall i organisasjonen, og er de som har dradd det tyngste lasset økonomisk. Det kan ikke tales varmt nok om kvinnenes store innsats i misjonen. Samtidig har det inntil ca.1990 vært enighet i NLM om at der er et tjenestedelingsprinsipp i Guds forsamling. Bibelen taler om at kvinner og menn er likeverdige, men ikke likestilt.

Fordi Guds ord taler om dette, har NLM innrettet sin organisasjon etter dette prinsipp. Det har vært ulike synspunkt på hvilke stillinger og tillitsverv som kommer inn under dette tjenestedelingsprinsipp, men selve prinsippet har ikke vært anfektet før de siste 30 år.

Konsekvenser ved å endre HS
Nå arbeider altså HS med å legge om styringsstrukturen, for å få kvinner med i aller besluttende organ. HS signaliserer at de fremdeles vil ta vare på tjenestedelingsprinsippet, men antyder at en mulig løsning kan være å åpne for kvinner i HS, mens lære- og hyrdeansvaret overføres til et sentralt «eldsteråd» bestående av menn.

En kan spørre hva som er beveggrunnen for å foreslå en slik endring. Er det fordi en er preget av en ubibelsk likestillingstanke, eller er det for bedre å komme til rette med Guds ords tale? Etter mitt syn har vi i NLM allerede utvannet tjenestedelingsprinsippet, ved å åpne for stadig nye stillinger og tillitsverv for kvinner, som før var sett på som hyrde- og lærestillinger.

HS og dets administrasjon har veldig stor makt i vår organisasjon. Å flytte læresaker til et eldsteråd, ser jeg for meg blir svært vanskelig. Faren blir at en definerer læresaker så snevert, at HS i praksis fortsetter som før, mens eldsterådet blir et «supperåd». Skal en slik omlegging fungere, må det i tilfelle til en total omlegging av ansvar og myndighet i organisasjonen. Det er jeg redd for vil føre til et ytterligere sprik, læremessig. Det kan også svekke organisasjonen som en radikal lekmannsbevegelse basert på nådegaver.

I praksis tror jeg en slik endring vil føre til at NLM forlater Guds ords tale om menns og kvinners tjeneste. Det blir bare en ytre bekjennelse, uten praktiske konsekvenser.

Fra en GF noen år tilbake

Saksgang
Hvis HS kommer med et slikt forslag, må saken til rådsmøtet. Jeg forventer at HS ser på dette som en læresak, og at derfor en åpning for kvinner i HS må få 2/3 flertall på rådsmøtet. Grunnreglene sier som nevnt, at det er rådsmøtet som avgjør hva som er læresaker. Hvis ikke HS selv anser dette som en læresak, vil jeg som rådsmøtemedlem foreslå dette, slik at det blir rådsmøtet som avgjør sakens videre prosedyre.

Min varme anbefaling til HS er imidlertid at de lar denne saken ligge. Saken vil skape stor uro, med fare for splittelse i organisasjonen. Personlig er tjenestedelingsprinsippet en samvittighetssak for meg. Det vil bli vanskelig å bli med videre, hvis Guds ords tale uthules totalt, eller at vi forlater tjenestedelingsprinsippet.

Mannsforum?
For noen år tilbake, ble det opprettet et kvinneforum i NLM. Det tror jeg ikke har vært til velsignelse for oss. Min store nød er ikke at kvinnene ikke tar ansvar, men at så mange menn svikter. Vi har en stor mangel på åndelig hyrder og ledere på bedehusene vår. Det er ikke kvinnenes ansvar, tvert imot. Vi trenger å be fram åndelige hyrder som kan ta ansvar først og fremst lokalt, men også sentralt. Dette er en stor nøde for oss som organisasjon.












fredag 7. februar 2020

Å stoppe blod


Illustrasjonsfoto fra altaposten.no. "Edmund. Den gode hjelper".

I min tid i Nord Norge, hørte jeg fra tid til annen om «lesing» eller «å stoppe blod». Det var mye hemmelighetskremmeri rundt dette, og vanskelig å få tak i sannheten om det som ble praktisert.

Anni Margaret Henriksen har skrevet boka «Å stoppe blod», på bakgrunn av en rekke intervjuer med folk fra kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark. Det er et møysommelig arbeid Henriksen har lagt ned med sine utallige samtaler, nettopp fordi det er en del av lesingens vesen, at det ikke skal snakkes om.

Hva er «å stoppe blod»
Likevel gir boka en god innsikt i hva som menes med «å stoppe blod», også kalt «å stemme blod», og på mange måte blir saken ufarliggjort. Kort fortalt hevder bokas intervjuobjekter at «å stoppe blod» er en evne noen i de samiske og læstadianske miljøer har fått fra Gud. Hvis noen har en blødning som ikke vil stoppe, eller lider av en sykdom, tar mange kontakt med slike som har denne evnen. Disse leser noen bibelvers, salmer, Fader Vår eller faste setninger, og mange opplever at blodet stopper umiddelbart, eller sykdommen snur til det bedre med det samme.

Helt konkret hva som blir lest, blir ikke fortalt. Begrunnelsen er en frykt for misbruk og latterliggjøring. En annen viktig grunn er at det blir hevdet at hvis dette blir snakket om av «leseren», vil han miste evnen til å hjelpe. En tredje årsak som kommer fram i boka, er at en ikke vil snakke om dette, fordi det er Gud som skal ha æren og ikke «leseren» eller «hjelperen», som de også blir kalt.

Overlevering av kunnskap og evne til å lese og stoppe blod, skjer fra den som har evnen til en av barna eller en annen i bygda han har tro for kan videreføre gaven på verdig vis. Det understrekes sterkt at en slik lesing er noe en ikke skal ha betalt for. Gjør noen det til egen fortjeneste, vil han eller hun miste evnen.

Fra "Framtid i Nord" 31.01.2009


Noen ganger var det den syke selv som tok kontakt med en leser, andre ganger var det noen pårørende eller venner. Det var ikke alltid at den syke selv visste at han ble «lest over». Leserne ville ikke ha noe ære for dette selv, og slett ikke gjøre det mot betaling. De så på seg selv som redskap, men at det var Gud som handlet. Noen mente det også var snakk om nådegave til å helbrede.

Hva blir lest?
Selv om hjelperen ikke vil si hva som blir lest, har Henriksen fått innsyn i noe. Det samme har en avdød forkynner i Samemisjonen, Adolf Steen. Han har samlet en del stoff om samisk folkemedisin, og han plasserer «lesingen» inn under det. Ett par eksempler på leser-formular fra Steen:

Stå stille blod som vannet sto i Jordans flod.» (fra Porsanger)

Stat, Blod rød, stå Blod skyldig, stå som Jordans flod, den tid, Jesus var døpt på jorden! I navn Gudfader, i navn Guds sønn, i navn Gud den Helligånd. Deretter «Fader vår» tre ganger. (Fra Trondenes)

Et annet eksempel hentet fra internett: Som Jesu blod ikke mere rinder på korsets tre, således skal der ikke mere rinde blod av deg, NN, som er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.»



Synsk med «hjelpere»
Flere av leserne hevdes også å ha synske evner, til å forutse ting som vil skje. Det kan være evnen til å tolke varsler, drømmer, tegn i naturen eller ting de blir varslet om på uforståelig vis. Blant annet hevder flere at de har unngått forlis ved å lytte til og ta hensyn til varsler. Ofte var det folk som var aktivt kristne i læstadianse forsamlinger som hadde slike evner, men også folk som ikke var bekjennende kristne, men som hadde lært «å lese» og trodde at Gud kunne gripe inn.

Flere av Henriksens intervjuobjekter taler også om «hjelpere» og «varslere» som skikkelser. En sier det slik: «Noen sier at det er småmenn som kommer med slike varsler, andre kaller dem for hjelpemenn». Disse varsler om farer som truer, slik at den som blir varslet kan unngå ulykken. Dette er ikke minst utbredt blant fiskere.

Steen har studert samisk naturreligion. Han ser mye likt med gammel norsk «svartebok»-magi. Om å stoppe blod, sier han likevel: «I Nord-Norge er blodstemming nærpå en naturlig og selvfølgelig ting. (skrevet i 1966). Den som kan stemme blod kalles hjelper, og mange fester stor tiltro til vedkommendes evner. Noen bare blåser av det hele, men den som tilstrekkelig mange ganger har vært vitne til at blodet stanser under hjelperens seremonier og mumlinger, avfeier det ikke så lett som overtro og innbilninger.»

Illustrasjonsfoto. Å stoppe blod (nordlys.no)


Guds hjelp eller magi?
Jeg må innrømme at jeg har vært veldig skeptisk til det som jeg hørte om dette. Kanskje først og fremst på grunn av alt hemmelighetskremmeri. Jeg tror på underets Gud. Jeg har selv fått være med å be for mange syke, og i noen få tilfeller har dem som er blitt bedt for, vitnet om at Gud grep inn på overnaturlig måte. De mange som forteller om dette i Henriksens bok, virker troverdige og gir en forklaring som er forståelig når det gjelder hvorfor «lese-liturgien» er hemmelig. Likevel kan jeg ikke se at det er noe bibelsk belegg for hemmeligholdet. Bibelen er åpen både om forbønn, salving for syke og løftet om at «troens bønn skal hjelpe den syke».

Jeg er nok mer skeptisk til det som boka forteller om «hjelpere, varslere og drømmer». Det kan kanskje hende at noen har synske evner. Snåsamannen hevder han har det, men det må i tilfelle ligge på et annet plan enn Bibelens. Når jeg har lest om disse fenomen, forstår jeg at Lebesbymannen står i en lang tradisjon med tanke på syner. Han er tydeligvis ikke alene om å forutse ulykker og uvær. Hvis det i det hele tatt er hold i slikt, må det være en overnaturlig evne av ett eller annet slag. Jeg kan ikke se at Gud taler direkte utenom sitt ord, om konkrete hendelser i vår tid.


Jeg har stor respekt for folkene som forteller sine historier om livet tett på både Gud og naturen. Kanskje er det mer mellom himmel og jord enn vi som liker å kalle oss «moderne mennesker» vil innrømme. Mye tyder på at vi er i ferd med å miste denne dimensjonen i menneskelivet. Samtidig synes jeg det er vanskelig å få klarhet i om disse «overnaturlige» fenomen som beskrives i boka er fra Gud eller om det er magi og onde makter som er inne i bildet. Jeg vil nok anbefale å gå den veien Bibelen viser, og ikke i det som jeg her oppfatter som gråsoner, som grenser mot overtro.


Kilder
Anni Margaret Henriksen: Å stoppe blod
Adolk Steen: Å stemme blod
nb.no








lørdag 1. februar 2020

Sang på engelsk eller norsk?


Det synges stadig oftere på engelsk i kristne sammenhenger. Import av sanger, ofte med karismatisk preg, brukes uten først å bli oversatt til norsk.

Før reformasjonen hadde det samme fenomen utviklet seg til det ekstreme. Sang og forkynnelse skulle foregå på latin, selv om det bare var prester som forsto det som ble forkynt. Luther fikk rensket opp også i dette. Han fikk oversatt Bibelen til tysk, og samlingene om Ordet ble på nytt på morsmålet.

Som Guds barn har vi fått del i det største budskap på jord. ”Jeg som til døden skyldig var, er Jesu brud og Gud min far.” For ”det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.”

Dette budskapet er skjult for det naturlige menneske. Ja, den syndige natur og djevelen er i kompaniskap, og gjør det de kan for å motarbeide evangeliet. Skal en synder bli frelst må evangeliet forkynnes og budskapet tas i mot i tro. Det er et verk av Den Hellige Ånd.

Men evangeliet er ikke noe tryllemiddel. Du kan preike så godt du kan på norsk, til en kineser som ikke kan norsk. Det har ingen frelsende kraft. Du blir heller ikke frelst av å forstå evangeliet, men evangeliet må høres på et språk du forstår, skal DHÅ få åpenbart det for ditt hjerte.

Når vi har et budskap som utgjør en forskjell på himmel eller helvete, må vi forkynne så klart og så enkelt vi får nåde til. Det skulle bare mangle at vi ikke bruker det språk som er morsmålet til de vi forkynner for, eller i det minste at vi bruker tolk.

Fra Kautokeino bedehus

Når jeg preiket på Finnmarksvidda, ble jeg alltid tolket til samisk. På en av turene samtalte vi om hvorfor det var nødvendig. De aller fleste forstår norsk, selv om de fleste har samisk som morsmål. Svaret var at noen av de eldste ikke fikk med seg hele sammenhengen på norsk. Til det var norskkunnskapene for dårlige. Videre sa de at de samiskspråklige får mye mer ut av forkynnelsen når den skjer på deres eget morsmål. Jeg tror vi har noe å lære av våre venner i nord. For slik er det for oss alle.

Vel er det mange, ikke minst unge, som snakker og forstår engelsk flytende. Men det er også mange med meg, som har store problemer med å få med innholdet selv i enkle engelske tekster. For meg er det derfor uforståelig at det stadig oftere brukes engelske sanger i norske forsamlinger. Det kan vitne om at sangen er viktigere enn budskapet. Det ytre viktigere enn hjerteforholdet til Jesus.

Bedehusets sangbok

La oss ta inn over oss bønnen i en kjær bedehussang:

Fortell det gamle budskap, Det beste som jeg vet,
Om Jesu makt og nåde, Om Jesu kjærlighet!

Fortell det ganske enkelt Som til et lite barn!
For jeg er trett og såret, Omspent av syndens garn.

Fortell meg det så langsomt At det kan trenge inn,
Det budskap om forløsning, Dypt inn i sjel og sinn.

Fortell det jevnt og stille, Men legg dog alvor til.
Husk på jeg er en synder Som Jesus frelse vil!




(Revidert artikkel fra 2009)