Ja til privat skole

Tryggheim Strand er en kristen grunnskole i min hjem-

kommune Strand, som jeg er veldig glad for er startet opp.

I lokalavisen Agder sto det en lederartikkel 10. februar, som argumenterer mot opprettelse av en privat skole som Oasen AS arbeider for å få startet. Jeg skrev i den forbindelse følgende leserinnlegg:

Glenn Tønnessen og Oasen skole AS ønsker å starte en kristen grunnskole i Flekkefjord. Det faller Agders redaktør tungt for brystet. I en leder i avisen 10.02.2017 sier avisen nei til en slik skole.

For meg var det en god nyhet å lese om disse planen. Jeg vil derfor oppmuntre Tønnessen og Oasen til å overse Agders motstand, og satse frimodig på en god grunnskole tuftet på kristent grunnsyn.

Leder i Agder: Nei til privat skole
 

Den offentlige skole er ikke noen kristen skole, men er derimot allmennreligiøs. Det betyr ikke bare at kristendomsundervisningen er byttet ut med religionsundervisning der alle religioner presenteres som like sanne. Det preger også all annen undervisning, som for eksempel i naturfag og historie. Mange gode lærere i den offentlige skole prøver så godt de kan, å gi elevene en kristen opplæring. Men de har lovverket imot seg.

I følge menneskerettighetene, og også Guds ord, er det foreldrene som har hovedansvaret for barnas opplæring og oppdragelse. Derfor er foreldre i sin fulle rett til å gi barna en annen skolegang når det offentliges tilbud strider mot foreldrenes ønsker. Den opplæring og oppdragelse barna får som små, er med å prege dem for livet. Som kristne ønsker vi at barna skal få en kristen oppdragelse, ikke humanetisk eller allmennreligiøs.

Mitt leserinnlegg: Ja til privat skole
 

Det er derfor naturlig at kristne grunnskoler nå dukker opp flere steder i landet. Det er godt at foreldrene tar på alvor den rett de selvsagt har overfor sine barn. Det er barna som må være i sentrum, ikke den ytre organiseringen av skolen.

Opprettelsen av kristne skoler virker skjerpende på den offentlige skole. I tillegg viser også erfaringen at mange ikke kristne foreldre ønsker barna sine inn på kristne skoler. Resultatet blir derfor ikke splittelse, men et bedre tilbud for de ulike foreldres ønsker.

(På trykk i Agder 15.02.2017)

Hvem er min «eldste»?

Fra tid til annen er det noen som stiller spørsmål om hvem som er eldste på bedehusene. På oppfordring kommer det noen tanker omkring dette

Bibelen gir oss ingen pålegg om hvordan vi skal organisere Guds menighet. Den gir beskrivelse av hva eller hvem menigheten er og noen elementer som finnes i forsamlingen av Guds folk. Selve den ytre ramme for menigheten, står vi friere til å organisere. I Luthersk sammenheng sier vi at de ytre kirkeorganisatoriske spørsmål er adiaforon, det vil si at vi har frihet til å organisere oss etter egen overbevisning og fornuft ut fra Guds ords tale om disse ting.

Bekjennelsesskriftet CA sier at Guds menighets kjennetegn er at Evangeliet blir forkynt rent og sakramentene forvaltet rett. Selve menigheten er alle gjenfødte Guds barn. Ludvig Hope formulerte dette på denne måten: Kirken er Guds folk. Guds ord sier videre noe om at Gud setter i menigheten ulike nådegaver og tjenester. Disse blir gitt til den enkelte kristne, for å tjene de andre i menigheten.

Noen i menigheten får et kall og nådegave til å være åndelig leder. Denne nådegave og tjeneste blir kalt med ulike benevnelser i Guds ord, blant annet hyrde, eldste og forstander. Denne tjenesten er tillagt menn med kall og nådegave til dette. Videre sier Guds ord: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet.» (1Tim 3:2-4)

I de fleste kirkesamfunn blir eldster og hyrder kalt prester eller pastorer. Noen har et eget eldsteråd ved siden av pastoren. På bedehusene har vi ikke hatt valgte eldster. Det er ulike grunner til det. En grunn er at bedehusbevegelsen oppstod innad i Den norske kirke (DnK) og har ikke sett på seg selv som noe kirkesamfunn. En viktigere grunn er at vi i NLM aldri har anerkjent den embetstenkning som vi finner bl.a. i DnK, men har istedenfor forstått Guds ord slik at alle kristne er prester, det allmenne prestedømme.

En tredje årsak til at vi i NLM ikke tidligere har valgt eldster, er at vi har ment at nådegavene «flyter» opp i forsamlingen. En blir ikke eldste ved å bli valgt til det, men i kraft av nådegaven og tilliten en har i forsamlingen. Ved å velge eldster på demokratisk vis, står en i fare for å sette noen til denne tjenesten som ikke har nådegaven til det.

Hvordan kan en da vite hvem som er eldste? Hvem skal en henvende seg til hvis en vil søke råd eller hvis en ved sykdom vil bli salvet og bedt for? Og hvordan kan den Gud har gitt hyrdenådegaven ha frimodighet til å bruke nådegaven, hvis han ikke har fått menighetens stadfestelse til dette ved valg?

Rent praktisk har det ofte fungert slik at når misjonslag valgte styre og formann, ble den eller de med størst åndelig tillit valg. Det mest vanlig var at formannen også var en eldste. Men noen ganger var den eller de som var eldst ikke valgt inn i styret, men de fungerte likevel som hyrder i kraft av sin nådegave og tillit blant kristenfolket.

Slik jeg har skissert, fungerer det nok fremdeles på de fleste bedehus og NLM-forsamlinger. Noen forsamlinger har imidlertid de senere år valgt eldsteråd, noe det er gitt åpning for fra misjonens sentrale ledelse.

Hvem skal en så gå til på steder der det ikke er valgte eldsteråd? Ved spørsmål om sjelesorg og åndelig veiledning kreves tillit. Bibelen sier ingen ting om at det er et kriterium for å være sjelesørger, at du er valgt til det. Tvert imot. Guds ord sier at alle Guds barn er åndelige prester. Du kan derfor gå til den du har åndelig tillit til i slike saker. Hvis det er vanskelig å finne en slik i din egen forsamling, kan du kontakte noen du har tillit til fra andre forsamlinger eller en forkynner som misjonen har kalt til tjeneste.

Ønsker du å bli salvet og bedt for, kan du gå fram på samme måte som nevnt ovenfor. Hvis du ikke vet hvem du skal spørre, er det naturlig å gå til formannen i din forening eller forsamling. Kan ikke vedkommende hjelpe deg, vil han finne en annen å henvise deg til. Områdeleder og formann i Felleslaget kan også være personer å henvende seg til.

Jesus er den store Hyrden

Hvordan får den som har hyrde-nådegave frimodighet til å bruke denne nådegaven når han ikke er valgt? Nådegaven er gitt til forsamlingen. Forsamlingen vil se om du har denne nådegave og vil gjøre seg bruk av den. En hyrde vil ikke «stille seg opp» å annonsere seg selv, men forsamlingen vil «ta nådegaven i bruk». I tillegg er det en god hjelp i veiledningen som ofte er gitt: Nådegaven ser oppgaven!

Guds menighet er først og fremst et rike av tjenere. Vi er satt til å tjene hverandre, ikke til å herske eller undertrykke. Om vi har fått ulike nådegaver og tjenester, betyr ikke det at den ene er «stor» og den andre «mindre». Vi er alle store syndere som har fått en enda større nåde på grunn av Jesus fantastiske frelsesverk. Derfor heter det nådegave og derfor er det nåde å få tjene hverandre i Guds forsamling.

(Artikkel på flekkefjordfelleslag.blogspot.com 16.05.2016)

Skapelse eller evolusjon

Har Gud skapt jorda på seks dager, eller har han formet jorda ved evolusjon gjennom millioner av år? Er Bibelens skapelsesberetning og Darwins evolusjonsteori forenelige?

Følgende linjer er et personlig vitnesbyrd, og ikke noe teologisk eller naturhistorisk utleggelse.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. 1Mos 1:1f

Det har lenge vært ulike nyanser i tidsforståelsen av skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Personer med stor tillit som Øivind Andersen, Carl Fr. Wisløff og Jon Kvalbein, åpner for at dagene i skapelsesberetningen er perioder og ikke dager. Personlig tror jeg det tales om dager på 24 timer når det står at Gud skapte på seks dager.

1 Mos 1 innledes med et «I begynnelsen». Hvor lenge denne begynnelsen varte, står det ingen ting om. Kanskje var det en lang periode, men selve skapelsen av livet på jorda skjedde på dager med morgen og kveld.

Nyanser i slike spørsmål må vi kunne leve godt med. Men å lære at universet oppstod ved et stort «big bang» og utviklet seg fra ei urcelle eller flere til det mangfold vi har i dag, må være i strid med Guds ord.

De fleste vitenskapsmenn hevder at jorda er mange milliarder år gammel. Livet oppstod ved tilfeldighet på tilfeldighet i løpet av disse milliarder av år. Etter milliarder av år med tilfeldigheter og naturlig utvalg, står så jorda fram i all sin prakt slik vi ser den i dag, hevdes det.

Det skal sterk «tro» til for å kunne tro på en teori som evolusjonsteorien. At vår fantastiske natur og menneskets uforståelige hjerne skal oppstå ved en rekke tilfeldigheter er for usannsynlig til at jeg kan tro det er sant. Hele naturen henger nøye sammen og enkeltarter er avhengig av andre arter for å overleve. Slikt kan umulig bli til på slump. Når jeg ser universet og det utrolige mangfoldet av liv på jorda, må jeg bare bøye meg i støvet og bekjenne: «Jeg tror på Gud Fader himmelens og jordens skaper.»

Hva så med mennesket? Bibelen sier klart at Gud skapte mennesket. Det finnes ikke antydninger i Ordet at Adam hadde et søskenbarn som var halvape, eller at Adam og Eva var to av mange personer på jord som Gud tok utgangspunkt i når han gav sin åpenbaring i sitt Ord. Bibelen sier heller ikke at urhistorien er en liknelse som Gud fortalt for å få fram et viktig poeng. Nei, Adam var denne jords første menneske, skapt av Den allmektig Gud.

«Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.» 1Kor 15:45

Dette har også nøye sammenheng med hvordan Gud har ordnet vår frelse: «Altså, likesom én manns (Adam) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns (Jesus) rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.» Rom 5:18

Ut fra dette, og Bibelens øvrige historieforkynnelse, tror jeg at det har vært mennesker på jorden i ca. 6000 år. Gud skapte Adam som denne jords første menneske. Adam falt i synd og dro hele menneskeslekten med seg i fallet. Skulle vi ha mulighet til å bli frelst, måtte et menneske ta på seg hele menneskeslektens synd og skyld og sone for den, under Guds vrede på korset. Dette er ikke fikse ideer, men min og menneskeslektens eneste redning for å nå en evig salighet i himmelen.