onsdag 17. august 2016

Tjenestedeling for fall?

Ingrid Bjerkås var Norges først kvinnelige prest. Etter hennes innsettelse 
i 1961 har stadig flere blitt påvirket av den liberale teologi som åpner 
for kvinnelige prester i strid med Guds ord

Mens kampen om «det 6. bud» raser som verst i kristen-Norge, er det en annen sak som gjelder vår bibeltroskap som er under stadig større press. Men den saken får liten oppmerksomhet.

I løpet av sommeren har det bl.a. i Dagen vært en del reportasjer som har vist en utvikling i praktiseringen av det såkalte tjenestedelingsprinsippet. Det vil si Bibelens tale om at hyrde- og læretjenesten i Guds forsamling er tillagt menn. (1 Tim 2,12, 1 Kor 14,33-34 m.fl.) Etter å ha lest disse innlegg, har et leserinnlegg fra 1997 fra en gammel (nå avdød) venn dukket opp i minnet.

I leserinnlegget brukte han et bilde om en bonde som hadde oppdaget en stor slagbjørn som angrep en buskap i nabolaget. Bonden ble veldig opptatt av å holde slagbjørnen borte fra flokken sin. Ja, så ivrig var han, at han forlot sauene for å jage bjørnen langt bort. Det som imidlertid da skjedde, var at en flokk ulver brøt seg inn til sauene, mens bonden var borte.

Bibelens lære om tjenestedeling er en provokasjon for det offentlige samfunn. Vi er i de siste tiår blitt foret med en likestillingsideologi, hvis frukter er skremmende både i forhold til fosterdrap og oppløste heimer. Likevel lar vi oss påvirke av denne ugudelige ideologi og tillemper Guds ords tale slik at den skal bli minst mulig anstøtelig for verden. Store deler av «kristenheten» har gitt etter for presset og åpnet for full likestilling i menigheten. På bedehusene følger vi etter ved å tappe læren for praktisk innhold.

Djevelen er en tusenkunstner når det gjelder å få oss til å tvile på Guds ord. Han har ingen ting imot at vi kjemper hardt og intenst mot homofil praksis, hvis han i ly av dette kan få slippe til med sin gift i andre saker. Her står vi i fare noen og enhver.

Vi trenger å hjelpe hverandre og be for hverandre slik at det ikke skjer med oss slik Paulus fryktet ville skje med menigheten i Korint: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3)

Guds ord sier at tjenesten er nåde. La oss som er Guds barn oppmuntre hverandre til på Guds ords grunn å «vandre i ferdiglagde gjerninger» (Ef 2,10). Der er oppgaver og tjenester nok både for kvinner og menn.



(Publisert på dagen.no-debatt 12.08.2016. Revidert og forkortet utgave av tidligere artikkel på bloggen.)





tirsdag 16. august 2016

Misjonsfolkets professor

Carl Fr. Wisløff (foto: Dagen)
Carl Fr. Wisløff var en av de mest markerte kristenledere etter den andre verdenskrig. Jo eldre han ble, dess nærmere ble han knyttet den radikale delen av lekmannsbevegelsen.

Sommeren 2016 kom Egil Sjaastad ut med en biografi av Wisløff. Boka heter «Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor». Sjaastad fortjener stor honnør og takk for at han har brukt mye tid på å skrive et veldig interessant portrett av en av kristen-Norges siste «høvdinger». Boka er på nesten 400 sider og anbefales på det varmeste.
  
(foto: adlibiris.no)

Carl Fr. Wisløff ble født 31. desember 1908 i Drammen. Foreldrene var Dagny og Nils Fredrik Wisløff. Nils Fredrik var bror til indremisjonshøvdingen Johan Martin Wisløff. To andre markerte indremisjonsmenn, brødrene Hans Edvard og Fredrik Wisløff var sønner av Johan Martin, og dermed Carl Fr. sine fettere.

"Vi forkynner Kristus korsfestet"

Dagny, Nils Fredrik og sønnen Carl Fr. flyttet fra Drammen til Sarpsborg i 1912, og Nils Fredrik fikk jobb som stadsingeniør. Da Carl Fr. var seks år gammel døde moren, og Carl ble etter dette sterkt knyttet til sin far. Faren giftet seg på nytt ikke lenge etter, men det ble faren som var Carls store forbilde.

Et utvalg av Wisløffs bøker

Wisløff vokste opp i en kristen heim, men ble åndelig frigjort under et stort ungdomsmøte i Helsingfors 6. august 1926. Selv sier Wisløff om denne dagen: «Jeg kan fortelle dere hvilken dag jeg gjorde den store beslutningen.. Jeg er helt sikker på at det var denne dagen. Men hvilken dag Guds fred fylte mitt hjerte og mine føtter ble satt på klippen, det kan jeg bare fortelle sånn omtrentlig.»

Artikkel av C. Fr. Wisløff: "Hva er vekkelse?"

Østlandets Blad 25.04.1932

Wisløff utdannet seg til prest og det første prestekallet var som småkirkeprest i Vaterland i Oslo. I denne perioden ble han gift med Ingrid Brun. Etter åtte år i Oslo, ble han i november 1940 innsatt som sokneprest i Birkenes kirke på Sørlandet. Her ble familien til sommeren 1947. Da begynte han som rektor ved praktikum ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han ble senere professor i kirkehistorie ved samme institusjon, og ble på MF til han gikk av som 67-åring, etter å ha følt seg mer og mer teologisk isolert blant kollegaene.

Det var ikke bare på stormøter at Wisløff forkynte Guds ord. 
Her fra et husmøte. (foto db.no)

Hele denne perioden etter krigen, var Carl Fr. Wisløff en aktiv forfatter av bøker og artikler, han var en profilert debattant og en skattet forkynner. Wisløff døde i 2004. Jeg vil oppfordre til lesing av Sjaastads bok for en grundig innføring i Wisløffs liv og standpunkt.

"En brann av kjærlighet til Israel"

På bloggen min har jeg i noen artikler gitt noen glimt fra Wisløffs forkynnelse. Se linker i denne artikkelen. Jeg vil også her ta med noen Wisløff-sitater jeg har plukket opp fra ulike sammenhenger:

•En kristen kan i lange tider anklage seg selv for forsømmelse, fordi han f.eks. unnlot å tale til en ukjent mann på trikken, som han skulle ha vitnet for. Men på samme tid er han så morgengretten at han ikke er til å være i hus med, og det bekymrer han ikke. Her har loven og evangeliet fått feilaktig adresse.

•Hva er det som trenger å bli vekket? Det er folks samvittighet. Samvittigheten trenger å bli vekket slik at en må bekjenne syndene og se nødvendigheten av å gjøre opp med sin neste osv.

•Vil vi være mange, må vi glede oss over å være få. Ellers blir vi ingen.

Carl Fr. Wisløff (foto. wikipedia.no)

•Det går nokså lett å gli inn i flokken av bekjennende kristne. Men det går ikke an å gli inn i Guds rike, der må en omvendelse til.

•Den som skal få bli med inn i himmelens bryllupssal, han må være et Guds barn og en Jesu venn – han må ikke bare se ut som et Guds barn.

Flere visdomsord fra Carl Fr. Wisløff

•De folk som ikke har noen annen bibel enn de kristnes liv, har en defekt bibel. Det finnes intet evangelium i den.

•Når jeg som menneske står overfor et medmenneske, tror jeg på det gode i ham. Men når jeg står for Guds domstol, tror jeg ikke på det gode i mennesket. Da tror jeg på Kristus.








torsdag 11. august 2016

Årsmøte i Milet

(tegning: nlm.no)
Det var årsmøte i Milet, nabobyen til Efesus. Paulus var på slutten av sin tredje misjonsreise og på vei mot Jerusalem. Han hadde det travelt, for han ville nå fram til pinse.

Derfor droppet han å besøke Efesus, som jo hadde vært naturlig i og med at han hadde virket der lenge. I stede kalte han til seg de eldste i Efesus, til et avskjedsmøte i nabobyen Milet. Da de eldste var på plass, holdt han en tale for dem, som på mange måter var som en årsmelding. Han fortalte at han har forkynt omvendelse og tro for dem, ja, hele Guds råd. Så advarte han mot falske lærere som vil komme inn i flokken som glupske ulver og avsluttet med å overlate dem til Guds ord.

Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. (Apg 20:32)

Omvendelse og tro
Paulus var et Guds utvalgt redskap og Herrens apostel. Han minner de eldste i Efesus om hva det var han gjorde for at folk kunne bli frelst: «Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.» (Apg 20:21)

I 1 Korinterbrev sier Paulus at det uomvendte mennesket ikke vil prioritere forkynnelsen av evangeliet. Nei, det er mye mer effektivt med visdomstale, tegn og under, hevdet de. Og mennesket har ikke forandret seg fram til vår tid. Hadde jeg annonsert et møte med «Kom og bli helbredet», hadde det ganske sikkert kommet flere tilhører enn om jeg hadde annonsert som tema «Jesus, min frelser».

Jeg har flere ganger erfart hvor engasjert det blir talt når det blir nevnt at en person er blitt helbredet. Men når ei sjel er blitt frelst, eller har fått et fornyet møte med Jesus, er ikke gløden like stor hos alle. Vi er så jordvendt!
   
Jeg opplevde en gang at ei dame som jeg var med å be for, ble momentant helbredet. Det var stort, men hun døde ett par år senere av en annen sykdom. Vi må ikke som forsamling og organisasjoner glemme hva som er vårt kall. Folk må bli omvendt og komme til tro på Jesus!

(Bilde: bekannelse.org)

Hva er det vi må omvendes fra? Synden og syndelivet. Synden stenger oss ute fra Den hellige Gud. I Salme 14,1-3 står det hvordan du og jeg ser ut i Guds øyne: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt. Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste».

Dette er ikke mye lystelig lesning, men erfaringen fra mitt liv viser at det som tales er sant. Synden gjennomsyrer til det innerste i mitt liv. Derfor trenger menneskene å få øynene opp for at de er på vei mot en evig fortapelse, om de ikke får gjort noe med synda. Kommer du inn i dette Guds lys, vil du måtte erkjenne at du ikke kan få gjort noe med synda di selv. Du er fortapt.

Men da kommer det et nytt budskap til den fortapte. Et budskap om hva en annen har gjort. «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn…» (1Tim 1:15-16a) Gud har gitt oss sitt troverdige ord som sier at Jesus kom til jord nettopp for den fortapte synderen. Det var for deg han døde på korset for at du skulle få miskunn og gå fri.

Dette hadde han forkynt for Efeserne, for jøder og grekere, mens han virket i byen. Og det samme forkynner han dem senere gjennom brevet til Efesus-menigheten: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef 2:4-8)

Vokt Guds menighet
Så er Paulus klar over at når han nå ikke lenger skal være hos menigheten i Efesus og veilede dem, vil det komme inn falske hyrder som vil før dem vill: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.» (Apg 20:29-31)

Det er veldig viktig å være våken, ikke minst i vår tid. Vi lever i ei tid med ufattelig mange vranglærere. Disse har gode redskap til å spre vranglæren sin med. Nesten alle er på internett i dag. Mange ungdommer henter mesteparten av sine impulser derfra. Du finner mye god forkynnelse på internett, men langt mer vranglære fra falske profeter. Og mange blir ført vill. Våk derfor, sier apostelen.
   
(tegning: bibler.org)

Noen år etter Paulus sitt «årsmøte», ser vi at det var gått galt i Efesus. Men kanskje på en annen måte enn vi skulle tro. De hadde klart å avsløre de falske lærere. De hadde vært tålmodige og utholdende. De hadde til og med lidd mye for Jesu navns skyld. Hva var da gått galt? Jo, de hadde tatt vare på de rette ytre formene, men forlatt «den første kjærlighet». Derfor lyder på ny det samme budskap til menigheten: «Husk hva du er falt fra og omvend deg!» (Åp 2,5)

Overgitt Guds nådes ord
Hva er så veien Herrens apostel viser til når han skal ta avskjed med de eldste i menigheten i Efesus? «Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget». (Apg 20:32) Til Gud og hans nådes ord!
   
Når den rike mannen i dødsriket var i nød for sine brødre, ba han Abraham sende Lasarus til dem. For om en står opp fra de døde, vil det bli en kjempevekkelse! -tenkte mannen i fortapelsen. Men nei, sier Jesus. Tror de ikke når Ordet blir forkynt, vil de ikke tro om noen står opp fra de døde.
   
Derfor skal vi frimodig forkynne Guds ord. Det er den veien Gud har ordnet det for oss mennesker, for at vi kan bli frelst og bli bevart. Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. En kristen blir bevart ved stadig å skue inn i frihetens fullkomne lov. Når et Guds barn blir anfektet, må det til Ordet for å finne trøst. «Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da fryder din trøst min sjel». (Sal 94:1)
   
Dette nådens ord gir oss også «arv sammen med alle dem som er blitt helliget.» For en rikdom, for en nåde: «Kor stort det er å vera frelst og eiga fred med Gud. Då kan du by meg kva som helst, ja, gull og konge skrud.»


(Andakt på årsmøtet i Gyland NLM 4. februar 2014)






mandag 1. august 2016

Carl Olof Rosenius - Barenkårets nåde


Det er i år 200 år siden forkynneren Carl Olof Rosenius ble født. Jeg publiserer i den forbindelse en artikkel om eller av Rosenius hver måned.  Artikkelen for august er et lite avsnitt fra «Skrifter i utvalg 3».

 Det tredje bindet av Rosenius sine skrifter i utvalg består i hovedsak av hans fortolkning av «Fader vår», samt noen andre oppbyggelige artikler. Glimtet under er hentet fra fortolkningen av den femte bønn: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.»

«Paulus taler om tjenere og barn i huset, og peker særlig på Abrahams hus, som står som et forbilde. Mange tenker ikke på det, men Gud har gitt oss et godt bilde på sin nådeordning i våre hjem.

De kjære barna i huset lever jo i en nådens ordning, de blir aldri skyldig noen ting, hvor mye de bruker, og hvor lite de arbeider. Alt de trenger har de gratis. De får mat og drikke, klær og stell, sin seng og sin oppdragelse. Bere etter noen få år blir dette store summer. Barna bringer ikke noe til huset, de bare bruker. Likevel blir de aldri skyldige noen ting, og når de i mange år har fått alle disse gode ting, så skal de arve alt sammen til slutt.

Men tjenerne i huset, som kanskje innbringer alt det som huset lever av med sitt trofaste slit og arbeid, dem holder en regnskap med. Har de i årets løp tatt ut mer enn den lønn som tilkommer dem, så står de i gjeld. Og å arve huset, det blir det aldri tale om. Men barna blir aldri skyldig noen ting, tross alt det de bruker og til tross for at de ikke tjener det minste. Er ikke det en merkelig ordning?

Og hva kommer det av at barna ikke blir skyldig noen ting? Det kommer ganske enkelt av at en ikke holder noe regnskap med dem. Det er jo barna våre, heter det, og hvem holder vel regnskap med barna, så lenge de er små og spiser ved sin fars bord? Her er hemmeligheten i Guds rike. Om vi er skyldfri eller står i gjeld hos Gud, det avhenger av om vi er barn eller tjenere, den frie kvinnes barn eller tjenestekvinnens barn.


Se på din egen familie, så har du et bilde på nåderiket. Nettopp dette bildet er det Skriften så ofte bruker. Slik som det er med dine barn, slik er det med dem som er i Kristus og lever i barnets forhold til Gud. Gud har ingen regning med dem. De er et folk som Gud ikke tilregner synd, de lever av nåde for sin førstefødte brors skyld. Derfor har de alltid barnekårets nåde.»