Spørsmålet om stemmerett i generalforsamlingen har
fulgt Misjonssambandet helt fra starten i 1891. De siste 30 årene har
spørsmålet mer blitt ett bibelsynsspørsmål enn ett ordningsspørsmål.
Spørsmålet om kvinners stemmerett var oppe til grundig
behandling på generalforsamlingen(GF) i Kristiansand i 1988. Etter krigen har
saken også blitt grundig behandlet i på GF i 1949 og i 1961. I perioden
1891-1988 var det så å si ingen uenighet i NLM om at hyrde- og eldstetjenesten ut
fra Guds ord, er gitt til menn med nådegave og tillit. Uenigheten gikk på
hvorvidt GF er en samling av lokale eldste, eller om det er en samling under
det allmenne prestedømmet. Synet på GF avgjorde hvorvidt en landet på ja eller
nei til kvinnelig stemmerett i GF.
Jeg vil i det følgende gi en oversikt over sakens
utvikling disse 30 årene, med et personlig preg. Jeg var allerede i 1988 sterkt
engasjert i saken, og har vært det siden. For dette gjelder vår organisasjons
forhold til Den Hellige Skrift.
GF 1988
I forkant av GF 1988 hadde NLMs hovedstyre (HS)
nedsatt en komite for å utrede spørsmålet på nytt. Komiteen innstilte at GF
skulle åpnes for kvinner, og at HS skulle overta «det overordnede læreansvar»,
og derfor fortsatt bestå av menn. HS støttet innstillingen, men et mindretall
på tre ville gjøre HS sin hyrdefunksjon uforanderlig i grunnreglene. Rådsmøtet
1987 støttet HS sitt flertall, mens ett mindretall på 13 (av 72) ønsket ingen
endring. HS sitt mindretallsforslag, fikk flertall i rådsmøtet blant dem som
ønsket kvinners stemmerett.
Etter rådsmøtet samlet HS seg om mindretallets forslag
og fremmet dette for GF. I tillegg kom det inn tre andre forslag fra
enkeltpersoner, grupper og foreninger. Ett forslag fra 57 personer, meg selv inkludert,
anbefalte ingen endring. Et tredje forslag ønsket full åpning for kvinner i GF
uten å overføre læremyndigheten til HS. Det fjerde forslaget var tilsvarende HS
sitt, med unntak av at ordningen med HS som øverste myndighet ikke skulle
gjøres uforanderlig.
Dette var første gang i NLMs historie at et forsalg
som avviste bibelens tanke om tjenestedeling ble fremmet på GF. Forslaget fikk 143
av 847 stemmer. Ingen av de andre forslagene fikk 2/3 flertall, så saken ble
dermed avvist. Forslaget om å gi kvinner stemmerett, men uten å gjøre HS sitt
læreansvar uforanderlig, fikk flest stemmer. 58,21 % stemte for dette
forslaget. Personlig kunne jeg ikke
støtte HS sitt endelige forslag, fordi jeg mente (og mener) at det ville gitt
HS sine sju medlemmer alt for mye makt, og det ville sette det lokale lederskap
til side.
Artikkel i
tidsskriftet Innsyn
Behandlingen under GF 1988 skapte uro i NLM. Det var
få som var fornøyd med resultatet av avstemmingene. Mange var fortvilet over at det heller ikke
denne gang ble åpnet for kvinnelig stemmerett, mens jeg og mange med meg, var
fortvilet over at 143 utsendinger stemte for «full likestilling».
Under GF hadde jeg en lang samtale med noen frustrerte
misjonsskolestudenter. De var urolige for at det ved Fjellhaug ble undervist i
strid med tjenestedelingsprinsippet. De hadde tatt opp saken internt, men
opplevde ikke å bli hørt. En av lærerne de reagerte på, Karsten Valen, skulle
ha et seminar om emnet på Ungdommens Landsmøte (UL) senere samme sommer. Jeg
lovet studentene å gå på dette seminaret og eventuelt følge saken opp gjennom
organ i Stavanger krets, hvor jeg da var barne- og ungdomssekretær. Seminaret
bekreftet det studentene hadde fortalt.
Vel heime fra seminaret sendte jeg brev til Fjellhaug
om saken og fikk en samtale med rektor ikke lenge etter, uten at jeg opplevde
at saken ble tatt på alvor. Saken ble også tatt opp internt i Stavanger krets. I
forlengelsen av GF-88 startet noen misjonsvenner som ønsket «full likestilling»
et kontaktnett, med tanke på å få saken opp igjen til ny behandling. HS
reagerte på dette og på kontaktnettets argumentasjon for likestilling i
misjonen. Det ble ført samtaler med kontaktnettet, noe som resulterte i at
nettverket ble nedlagt.
Men det ble ikke ro om saken. I Fjellhaug sitt blad,
Innsyn, nr.4 1989, utgitt i november, hadde Karsten Valen en lengre artikkel
der han gjentok skriftlig sitt syn på tjenestedeling. Han fikk støtte av sin
kollega Jens Olav Mæland. Denne artikkelen skapte et sterkt engasjement både
internt og ikke minst i den kristne pressen. HS gjorde et vedtak som presiserte
NLMs syn på tjenestedeling, og Rådsmøtet høsten 1990 gav sin tilslutning til
HS, med følgende vedtak:
«Rådsmøtet gir sin tilslutning til HS sin behandling
av saken. Rådsmøtet vil understreke at Bibelen taler klart om en tjenestedeling
mellom menn og kvinner i den kristne menighet, og at ansatte i NLM må forplikte
seg på dette grunnprinsipp. Det innebærer at en i forkynnelse, veiledning og
undervisning om disse spørsmålene, skal fremme dette prinsipp, og ikke målbære
et syn som strider mot dette.»
Hovedstyret ba etter dette Egil Sjaastad og Egil
Grandhagen skrive en utredning om saken, og denne ble offentliggjort i Utsyn
nr.8 1991. Her konkludere de som Rådsmøtet, men legger til at ansatte som ikke
deler dette syn, men er lojale mot det, kan fortsette med frimodighet i NLM.
Det ble også understrekt at spørsmålet om tjenestedeling er et viktig
lærespørsmål, men ikke et bekjennelsesspørsmål. Debatten om saken fortsatte med
høy intensitet både internt og i avisene. Det ble også fremmet forslag til
GF-91 fra ulike grupper i misjonen.
GF 1991
Noen av dem som sto bak forslaget om å beholde
grunnreglene uendret i 1988, arbeidet med å samle støttet til et forslag som
ville gå lengre enn det som HS la fram. Forslagstillerne mente at rådsmøtets
vedtak måtte gjøres gjeldende både for de som var ansatt og de som i framtiden
ville bli ansatt. Lojalitet var ikke nok. Jeg ble selv utfordret til å bli med
på dette forslaget. Jeg var langt på vei enig i sak, men var usikker på om det
var hensiktsmessig å fremme det. Jeg ble også urolig for det som jeg opplevde som
hemmelighetskremmeri rundt dette, og at det kunne oppleves som usunn fraksjonsvirksomhet.
Jeg ble derfor ikke med blant forslagstillerne.
Det ble til slutt 202 misjonsvenner fra hele landet
som sto som forslagstillere. Dette var ansatte forkynnere, ledere i kretser og
lokalt. HS oppfattet forslaget som mistillit, og spenningen økte. Under GF ble
det også fremmet et forslag som ville forkaste HS sitt vedtak og som
argumenterte for åpning for et annet syn på tjenestedeling. Dette ble også av
HS sett på som mistillit, og forslaget ble tilslutt trukket. Etter en lang,
intens og vond debatt ble HS sitt forslag vedtatt med 580 stemmer. Forslaget
fra de 202 fikk 139 stemmer. Splittelsen i GF kom også strekt fram under
valgene av nye medlemmer til HS. Under behandlingen ble det satt fram harde
personangrep mot kandidater som hadde støttet de 202.
Denne GF er min absolutt tyngste opplevelse i
misjonen. Fronter og personangrep var harde. Jeg skulle den høsten starte som
kretssekretær i Drammen krets. Tanken streifet meg om jeg kunne påta meg denne
lederstillingen etter det vonde som var skjedd, men jeg kom til at ut fra
vedtaket som var fattet, kunne jeg det.
Fjellhaugsaken
HS fulgte opp GF sitt vedtak med samtaler med Valen og
Mæland. I slutten av september 1991 offentliggjorde HS en skriftlig avtale med
de to lærerne der de lovet å være lojale mot vedtaket. NLM uttrykte dermed at
de hadde full tillit til Valen og Mæland.
Det ble ingen ro om saken. Debatten i presse gikk
intenst både fra dem som mente at HS burde gått lenger i sin oppfølging av
vedtaket, og fra dem som argumenterte for full likestilling. Frontene ble enda
hardere da Mæland våren 1993 utgav ei lærebok der han åpnet for likestilling,
med noen forbehold. Det ble nye samtaler med Mæland, og behandling i rådsmøtet
1993. Mæland sa til slutt opp sin stilling på Fjellhaug. Valen derimot
fortsatte, men var lojal mot vedtaket på GF-91.
Jeg tar også med en liten personlig følge av striden i
1991, som illustrerer de sterke følelsen som rådet på den tiden. Jeg fikk
høsten 1991 spørsmål fra HS om å sitte i et styre sammen med en av de nevnte
Fjellhaug-lærerne. Jeg var da så tappet for energi, at jeg innså at det ikke ville
gå bra. Jeg svarte derfor nei, og begrunnet det med manglende tillit til
Fjellhauglæreren. Da fikk jeg streng beskjed fra høyest hold at en slik
begrunnelse ikke var akseptabel. Det endte med at jeg sendte et nytt nei-svar,
uten å begrunne svaret.
Til GF-1994 foreslo HS at stemmerettsaken skulle tas
opp igjen under GF i 1997. En misjonsforening på Nordmøre foreslo at saken
skulle realitetsbehandles i 1994, men det forslaget nådde ikke fram. 351 stemte
for å behandle saken i 1994, mens 432 stemte mot.
Endring i 1997
Dermed ble det tre nye år med mye engasjement, mange
leserinnlegg og streke synspunkt. Tyngst var kanskje situasjonen for HS. De
klarte ikke å bli enige om noe framlegg til GF. Når saken ble fremmet for GF,
hadde HS sine sju medlemmer delt seg i fire forslag. Ett forslag foreslo full
likestilling. Ett forslag ville beholde nåværende ordning, men redusere antall
utsendinger betydelig. De to siste forslagene var nokså like, og foreslo at
Rådsmøtet sammen med HS skulle bli øverste organ i NLM i læresaker, og at GF
åpnes for kvinner. I tillegg forelå et forslag fra 156 misjonsvenner om ikke å
gjøre noen endring i vedtektene.
Generalsekretæren fikk av HS fullmakt til å arbeide
for et kompromissforslag. Under GF fremmet han derfor et forslag som ivaretok
de to neste like forslagene. Etter at forslaget om full likestilling falt med
322 mot 558 stemmer, ble generalsekretærens forslag vedtatt med 724 mot 161
stemmer. Dermed var saken avgjort og kvinnene hadde fått stemmerett i GF.
Det vedtatte forslaget innebærer at GF fortsatt er
høyeste myndighet i NLM, med de begrensninger som gjelder læresaker. Rådsmøtet
sammen med HS har et særlig læreansvar. Rådsmøtet kan overprøve HS i læresaker.
Skal GF vedta grunnregelendringer av læremessig karakter, kan det kun skje
etter anbefaling fra 2/3 av rådsmøtet. Rådsmøtet og HS består av menn.
Personlig var jeg i tvil helt fram til avstemmingen.
Jeg ønsket egentlig ingen endring, men endte med å stemme for forslaget som
fikk flertall. Hovedårsaken til det var først og fremst et ønske om ro i denne
saken, på et grunnlag som jeg mente var forsvarlig ut fra Guds ord. Den store
forskjellen mellom HS sitt forslag i 1988 og det som ble vedtatt i 1997 er at i
1988 ville HS være øverst organ i læresaker, nå er det rådsmøtet, som er en
regionvalgt forsamling på ca.70 personer.
(foto Utsyn/FB)
20 års taushet –
nesten
Etter ti intense år med spenning og indre
motsetninger, var misjonsfolket trett. Det ble derfor nesten helt taust om
saken etter GF 1997. Men noe har skjedd også de siste 20 årene, mer i det
stille.
I 2007 skulle vedtektene for Namdal og Sør-Helgeland
krets endres. I den forbindelse fremla kretsstyret et forslag om at kretsstyret
skulle være eldsteråd for kretsen og dermed bestå av menn. Forslaget fikk 60%
av stemmene, men fikk ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Dermed var
kvinner fortsatt valgbare til kretsstyret, med unntak av formann og
nestformann.
Strukturen i NLM ble endret i 2010. Kretsene ble
omgjort til færre regioner. Spørsmålet om kvinners valgbarhet til regionstyrene
ble en sak på flere stiftelsesmøter. Noen beholdt ordningen fra kretsenes tid,
om at formann, nestformann og regionleder skal være menn og ha en
eldstefunksjon i regionen. Andre åpnet for at kvinner også kunne velges til
formann og nestformann.
I Stavanger krets var lovene inntil 2010 at kun menn
kunne velges til kretsstyret. I 2010 ble Stavanger og Haugesund kretser slått
sammen. Da ble lovene endret slik at kvinner kan være medlemmer i regionstyret,
men kun menn kan være nestformann og formann. Det ble liten debatt om saken på
årsmøtet. Personlig tenker jeg at en viktig skranke falt ved dette vedtaket. Jeg
har møtt i ulike kretsstyrer og regionstyre i neste 30 år. Jeg er overbevist om
at regionstyrene har en hyrdefunksjon som tilsier at kun menn bør velges. Jeg
har imidlertid kunne leve med en ordning der kvinner kan være styremedlemmer,
men ikke formenn og nestformenn.
I etterkant av regiondannelsen har HS foretatt en
endring av hvilke stillinger i NLM som det skal ligge et hyrde og læreansvar
til, og som derfor kun kan innehas av menn. Det var en dramatisk endring, som
ble foretatt nesten uten debatt. Slik jeg vurderer det, er det nå mange fine
ord nesten uten praktiske konsekvenser, at NLM lærer en tjenestedeling i Guds
rike.
Hva nå?
Det er derfor ikke til å undres at det nå er røster
som taler for å åpne for kvinner både i rådsmøtet og i HS. Det er dannet et
kvinnenettverk i NLM. To av lederne der talte på årets (2018) GF for at HS må
åpnes for kvinner. De talte på egne vegne, men jeg antar de har mange i
nettverket med seg. Også på rådsmøtet i 2017 kom det fram røster som ville åpne
rådsmøtet for kvinner. Det ble gjerne lagt til, at det bør opprettes et nytt
hyrdeorgan, istedenfor rådsmøtet og HS. Det tenker jeg vil bli et «supperåd».
Personlig vil jeg måtte ta min stilling i misjonen opp
til vurdering, om det skulle komme så langt at HS og rådsmøtet åpnes for
kvinner. Da har vi gitt etter for tidsånden og forlatt Guds tale om
tjenestedeling i Guds rike. Skal HS og rådsmøtet åpnes for kvinner, må 2/3 av
rådsmøtet stemme for dette. Jeg er enda optimist, og tror ikke dette vil skje med det
første. Så håper jeg og ber om at vi som organisasjon må våkne, og være villige
til å bøye oss også for det Guds ord som er et opprør mot tidsånden.