Hva skal vi tenke om «masse-nattverd»?

Foto: Tobias Salmelid

På enkelte stormøter med flere tusen i salen har det blitt arrangert nattverd. Hva skal vi tenke om en slik praksis?

Jeg går sjelden i gudstjeneste i Den norske kirke. Hvis jeg går, deltar jeg ikke ved nattverden. Det er to hovedårsaker til det. For det første har jeg min nattverdforsamling på bedehuset og for det andre og viktigste, innbydelsen er ofte helt feil i DnK. Alle ønskes velkommen bare en er døpt.

Nattverden er for Guds folk, det vil si de som er frelst. Den som ikke tror på Jesus, eter seg til doms om han går til nattverd. Nattverden er et minnemåltid hvor vi minnes Jesu frelsende verk for oss på korset. Ved dette måltidet får vi syndenes forlatelse. Nattverden er også et samfunnsmåltid, der båndene mellom Guds folk styrkes. Så er det også et måltid som skal minne om det himmelske måltid, som venter Guds folk.

Nattverden hører derfor naturlig hjemme i den lokale forsamling og forening, der den enkelte samles i de helliges samfunn. Her samles en rundt nattverdbordet, eller når forsamlingen er større, side ved side i benkeradene. Da blir vi ikke servert av en pastor, men får forkynne for hverandre, «dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod». Her blir det også satt av god tid til bønn, forbønn, vitnesbyrd og takk til Jesus.

Hva skal vi så tenke om å ha nattverdmøter i forsamlinger på hundrer eller tusener? Jeg slutter meg til Tore Tunglands veiledning i Fast Grunn nummer 2/1983:

«Nattverdmøtene bør ikke legges til stormøter. Nattverden skal praktiseres i venneflokken. Og helst ikke søndag formiddag. Vi må kunne spandere en kveld til dette viktige møtet. Da kan vi få bedre tid til bønn, takk og lovprisning. Det sømmer seg å lovprise Herren på et slikt møte. Han gav seg selv i døden for oss. Vi er klar over at noen steder, som i de større byene, kan det være den beste tiden søndag formiddag. Det må da gjøres etter beste skjønn.»

Videre sier Tungland om innbydelsen: «Noe av det viktigste er hvordan lederen innbyr til nattverd. Vi har tidligere understreket at nattverden er for Jesu venner og bare for dem. Men det er ofte en kristen kjenner seg uverdig. Da må vi huske på at Jesus er synderes venn, og at nattverden er for alle dem som har bruk for Jesus».

Det er lett å innføre ny form for forvaltning av nattverden, uten at det er nøye gjennomtenkt. Det kan høres flott ut at mange tusen mottok nattverden samtidig. Spørsmålet er om vi ikke da er kommet langt bort fra en av nattverdens viktige funksjoner, å være samfunnsmåltid.

Vi må alltid ha i mente at i en flokk på bedehuset, er det noen som ikke er kommet gjennom til liv i Gud. På et stormøte er det nesten sikkert at det er noen som ikke har sin sak i orden med Jesus. Skal vi ha nattverd på en slik samling, er det en forutsetning at innbydelsen er tindrende klar. Både hvem nattverden er for, og konsekvensene for den som tar imot uten å være frelst. Vi må ikke invitere folk til å ete seg til doms, ved å være uklar i innbydelsen.

Dette innlegget er ikke tenkt som en kritikk av noen eller noe som har vært. Det er tenkt som et innspill til ettertanke, slik at vi kan hjelpe hverandre til en rett forvaltning av det fantastiske nådemiddel Gud har gitt sitt folk i nattverden. For meg personlig blir det vanskelig å delta i en masse-nattverd. Jeg synes vi ved en slik praksis er kommet for langt på siden av det jeg forstår er rett forvalting av nattverden. Kanskje jeg trenger justering?

Tore Tungland om lekmannsarbeidet

Tore Tungland (foto Dagen)

«På bedehuset var det òg vekkingsforkynninga fekk sin plass, framom andre stader. Me er redde for at skulle livet på bedehuset døy, ville òg vekkingsforkynninga tagna.»

Tore Tungland var en markert leder i Norsk Luthersk Misjonssamband i flere tiår. Han ble født på Tungland på Jørpeland 16. februar 1912 og var sønn av Rasmus Larsen Tungland og Malene Toresdatter Fjelde. Allerede som 19 åring startet han som forkynner i Stavanger krets. Senere var han forkynner, ungdomssekretær og kretssekretær. Han var også formann i NLMs hovedstyre i seks år. Tore var gift med Marta Rasmusdatter Voll, også hun fra Tungland, og de fikk fire barn. Tore Tungland døde i 1997.

Martha og Tore Tungland (foto Dagen)

I denne artikkelen vil jeg ta med noen sitat fra ulike artikler Tore Tungland har skrevet om lekmannsarbeidet på bedehuset.

«Og det me veit, vissast av alt, er at sann vekking er det berre Gud som kan senda. Og i Ordet viser han oss at dei reidskapene han brukar til å vekka «verda» med, er Guds ord og Den Heilage Ande.»

«Bedehuset har alltid sett lengre enn til si eiga bygd. Dei tenkjer på landet. På fiskaren. På sjøfolk. Og på Israel. Men aller mest arbeid la dei ned for misjonen ute.»

«Åndsbåren forkynnelse er det rette kjennemerke på sann radikaltiet. Bare den forkynnelse er radikal som går tilbake til roten og forkynner slik Guds Ord taler.»

«Radikalisme er ikkje dei store ord og den kraftige tale, men en forkynnelse med åndskraft. Ordet stikker i hjertet der Guds ord blir forkynt med åndskraft.»

«Bedehusets framtid beror ikkje i første rekke på strukturforandringer, men på den enkelte troendes personlige gudsliv og vitnesbyrd i hverdagen.»

«Den personlige opplevelsen av Guds åpenbarte ord har stått sentralt på bedehuset. De troende vitner: Dette ord erfarer jeg, ikkje bare leser, tror på og holder for sant, men erfarer at Ordet har frigjort meg frå syndens trykk på samvittigheten.»

«Blir eg først glad i Guds ord og Jesus blir stor for meg, kommer også den sanne kjærligheten til søsknene i flokken på bedehuset. Denne varmen viser seg i omsorg for hverandre. De som er nye hjelpes fram og de unge får støtte på veien.»

«Dersom vi igjen begynner å samles for å be, tror eg nøden for eget gudsliv og forventningen til Guds ord vil skapes på nytt»

Tore Tungland sammen med broren Josef (t.v.) og Alf Sandvik

«De åndelige ledere skal ikkje velges, for de «flyter opp» av seg sjølv. Der det er godt på bedehuset har de også sine åndelige ledere som folk spør etter og søker råd hos. Vi må vokte oss for å få et eget presteskap på bedehuset, men heller legge vekt på at nådegavefellesskapet skal fungere. Da vil bedehuset fortsatt ha en framtid i vårt folk.»

«Det frie lekmannsarbeidet vert grunna på tre hovedpilarar. Forkynninga av Ordet. – Bruken av dei fri nådegåvene. – Kallet til teneste.»

«I kampen og iveren etter å nå alle, er det lett  å slå av på krava. Ein vil aktivisera alle, og alle skal trivast. Difor må me leggja vinn på at det alltid er slik i vårt foreningsliv at me fritt har høve til å vitna om Jesus, og at det er dei heilages samfunn som får hovudplassen.»

«I iveren etter vekking kan me koma i fare for å freista produsera vekking sjølv, og vera med å skapa noko som ikkje er skapt ved Ordet og ved Guds ånd.»

«Misjonssambandet må erkjenna offentleg at me treng forkynnarar, og at arbeidet går til grunne menneskeleg rekna om me ikkje har forkynnarar. Me må få fram at det er livsnødvendig for misjonen at me får forkynnarar.»

Bedehuset ingen nødløsning

Kjølvik bedehus i Ryfylke

Bedehusene er en frukt av vekkelsen som gikk over landet på starten av 1800-tallet ved Hans Nielsen Hauge. Nådegavene hadde trange kår under statskirken, så kristenfolket tok selv ansvar for møtevirksomheten.

I statskirken (DNK) var presten enerådende på Hauges tid. Han ledet gudstjenesten, han forrettet sakramentene og han forkynte Guds ord. Hauge-vekkelsen forble tro mot DNK, men startet i tillegg egne samlinger der de selv tok ansvar for møtene. I disse samlingen var det rom for ulike nådegaver og det var vekkelsens egne ledere som forkynte Guds ord.

Forkynnelsens nødsprinsipp

Presteskapet talte nesten enstemmig imot det nye livet som brøt fram. Etter hvert som tiden gikk, og det ble lovlig for andre å forkynne Guds ord uten prestens tillatelse (konventikkelplakatens oppheving i 1842), ble mange prester positive til lekmannsvirksomheten.

Gisle Johnson var professor ved Universitetet i Oslo, og var sentral i utdanningen av norske prester. Han fikk prege en hel prestegenrasjon med sunn, vekkende og bibeltro teologi. Han var også sentral i organiseringen av ulike misjonsgreiner blant haugianerne. Samtidig tolket han bekjennelsesskriftet Confessio Augustana sin tale om at forkynnere må være «rettelig kallet», slik at det kun var de som var rett kallet av DNK, som kunne forkynne Guds ord.

For å få plass til forkynnere som ikke var prester, utviklet han det såkalte nødsprinsippet. Dette gikk i enkelthet ut på at fordi det var for få prester som forkynte evangeliet rett til vekkelse og frigjøring, og folket dermed alt for sjelden fikk høre evangeliet rett forkynt, var det en nødsituasjon i folket. På grunn av denne nødsituasjonen måtte kirken slippe til forkynnere som ikke var «rettelig kallet».

Frihet for ulike nådegaver

Dette nødsprinsippet var uholdbart, både teologisk og praktisk. Det ble derfor opphevet mot slutten av 1800-tallet. Omtrent samtidig gikk den mest radikale delen av bedehusfolket et skitt lenger i selvstendiggjøringen fra DNK. Noen steder begynte man å feire nattverd uten prest, og i 1913 ble såkalt «fri nattverd» lovlig ifølge norsk lov.

Bedehusfolket ble imidlertid stående i DNK, men tok selv ansvar for og styring av arbeidet på bedehuset. Dette gjaldt i hovedsak Misjonssambandet (NLM) og Indremisjonsforbundet (IMF) sine folk. Noen få ivret for at bedehuset burde bli en frikirke, men de aller fleste fulgte Ludvig Hopes tenkning om å bli i DNK, men ikke være under den.

I dag har vi ikke lenger statskirke. DNK er blitt ei fri folkekirke, med et læregrunnlag i strid med Guds ord. Dette har ført til en usikkerhet og uenighet blant det radikale lekfolket. De fleste avventer situasjonen og står fortsatt som medlemmer i DNK. Andre av oss har meldt seg ut, mens noen av de utmeldte har meldt seg inn i et kirkesamfunnsregister som både NLM og IMF har opprettet.

Nødløsning på vei mot frikirke?

Så er det også blitt en stadig større gruppe som ønsker opprettelse av egen frikirke for bedehusfolket. Enten mange små frikirker, eller ei stor for flere av de nåværende misjonsorganisasjoner og Den Norske Frikirke.

Når jeg hører og leser noe av argumentasjonen fra noen av disse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at de ser på bedehusarbeidet som en nødløsning, mens vi enda var i DNK.  Nå når denne kirke ikke lenger er statskirke, og også har et læregrunnlag i strid med Guds ord, er det tid for å legge bedehusarbeidet bak oss, og heller danne frikirke(r). Vi ser at mange av de teologisk mest konservative bedehusfolk, blir de mest kirkelige. Det er nesten som jeg merker en mindreverdighetsfølelse på bedehusets vegne?

Lekmannsarbeidet har bibelsk livsrett

Jeg har gode venner som har en rik tjeneste i ulike frikirker og ønsker Guds rike velsignelse over deres arbeid. Men jeg har ikke tro for å danne noen bedehusfrikirke. Vi er ikke bundet ut fra Guds ord til en bestemt organisering av arbeidet på bedehuset. Vi trenger ikke noe eget kirkesamfunn for å drive arbeidet etter bibelsk tenkning.

Det vi imidlertid trenger, er en vekkende og frigjørende forkynnelse av synd og nåde. Vi trenger å organisere oss slik at nådegavene får fritt rom. Vi trenger åpenhet i møtene for Åndes ledelse. Alt må ikke være bestemt på forhånd av sanger, bønneformuleringer og annen liturgi.

Samtidig er jeg smertelig klar over at uansett hvordan vi organiserer oss, skjer ingen ting uten ved Den Hellige Ånd. Derfor trenger vi mer enn noe om å rope til Jesus om vekkelse og fornyelse for Guds folk og brennende hjerter for de som ikke er frelst.

Det radikale lekmannsarbeidet på bedehuset var ikke og er ikke en kirkehistorisk nødløsning. Jeg er overbevist om at dette arbeidet fortsatt vil bli til velsignelse for vårt folk, så sant vi får være «fattige i ånden», får forkynne et vekkende og frigjørende evangelium, være helt avhengig av DHÅ og tro mot Guds ord.