søndag 29. oktober 2017

Når Guds ord strider mot tidsånden


Bibelen er Guds ufeilbarlige tale til oss mennesker. Her har han åpenbart veien til frelse og sin vilje med menneskenes liv. Ved forkynnelsen av dette ordet kan mennesker bli frelst.

Djevelen derimot gjør det han kan for å så tvil om og fornekte dette Ordet. Allerede til jordens første to mennesker fikk han sådd si gift; «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3,1) Med sine allierte, verden og menneskets gamle natur, setter han alt inn på å få oss mennesker bort fra Ordet. Han prøver å så både fornektelse, vantro, tvil og skam overfor Ordet.

Vår tid er gjennomsyret av denne giften. Langt inn i de kristnes rekker merker vi at deler av Guds ord er en belastning for mange. Vi ser det i tale, hva det ikke tales om og i holdninger. Her er noen eksempel til ettertanke.

Helvete
Jesus kom for å frelse oss fra fortapelsens gru. At livet har en av to konkrete utganger for alle mennesker, blir fornektet, men mest fortiet. I Dagen er det leserinnlegg fra bekjennende kristne som hevder at den som dør uten Jesus, ikke går fortapt, men blir utslettet. En prest som regnes for konservativ, utelukker en setning i «den lille bibel» for å unngå å støte folk. Han siterer verset slik: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Det er sjelden vi som forkynnere tar fram tekster som taler tydelig om fortapelsen. Det blir for belastende.

Guds ord er derimot klar i sin tale: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. (Matt 25:41) Se også bl.a. Luk 16,19ff, Luk 13,27-28, Mark 9,43ff.



Samboerskap
Ekteskapet er Guds gode ordning for samlivet mellom en mann og en kvinne. Vårt samfunn har gjort opprør mot denne skaperens ordning. Nå er slagordet frihet og toleranse for alle former for seksuelt samliv som ikke krenker en av partene. Den som sier noe offentlig mot den nye «friheten» får gjennomgå i medier og blir ofte stemplet som ukjærlig og intolerant. Denne djevelske åndsmakt setter også sitt preg på Guds folk og på oss forkynnere. De fleste kristne familier har noen i nær familie og vennekrets som lever i strid med Guds 6.bud. Det gjør saken personlig og vanskelig, og det blir enklest å tie stille.

Guds ord er derimot klar i sin tale: «Du skal ikke bryte ekteskapet» (2 Mos 20,14), «La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet. (Heb 13:4). Se også bl.a. Luk 16,18, Mark 10,11-12, Ef 5,5. Rom 1,26-27.

Kvinners tjeneste
Gud har skapt menn og kvinner som fullt ut likeverdige. Se Gal 3,28. Samtidig lærer Guds ord at mannen skal ha ansvaret for hyrde- og lærefunksjonen i menigheten. Derfor er kvinnelige prester og kvinnelige hyrder i strid med Guds ord. Dette bryter totalt med tidsånden som forkynner full likestilling på alle områder. Før 1960 var det nesten ingen kristne som åpnet for kvinner som prester og hyrder. I dag blir slike standpunkt stemplet og hetset med.

Dette har ført til at de fleste som bekjenner seg som kristne har forlatt bibelens tale til fordel for tidsåndens tale om likestilling. Vi som enda mener at Bibelens anordning er rett og best for både kvinne og mann, er blitt redde for å holde fram Guds tale om dette. Sjelden tar vi det fram i forkynnelsen, og ellers i offentligheten dysser vi det helst ned i frykt for strid og splid. Selv det å bli fotografert som gruppe av bare mannlige hyrder, blir en belastning. Når staten setter inn økonomiske sanksjoner for å kneble Guds ord, er det lett å føye seg for ikke å tape statens støtte.

Guds ord er klar i sin tale også på dette punkt. «En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. (1Tim 2:11-12) Se også bl.a. 1 Kor 14,33-34.


Frimodig på Guds ords grunn
Gud er himmelens og jordens skaper. Han vet hva som er til beste for oss mennesker, og Hans vilje finner vi i Guds ord. Synden har derimot gjort oss mennesker hovmodige og tvilende til Guds tale. Også vi som er frelst bærer den gamle natur. Den siste tid før Jesu gjenkomst skal være ei spesiell vanskelig tid, med mye åndelig søvn. Eksemplene over taler tydelig nettopp om dette.

Som Guds folk trenger vi å hjelpe hverandre til frimodig tillit til Guds ord. Hans tanker er mye høyere enn våre tanker. Vi skulle derfor frimodig bekjenne Guds vilje også i saker som kolliderer fundamentalt med tidsånden. Guds ord formaner oss til å la lyse skinne og ikke gjemme det bort. Vi kan være trygge på at Guds velsignelse følger Guds ord. Fornekting av Ordet fører derimot ikke velsignelse med seg, tvert imot.
 
«Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.» Sal 119:160







torsdag 12. oktober 2017

Fornyet lekmannsbevegelse


Lekmannsbevegelsen på bedehuset utsettes stadig for ytre impulser.  Vi trenger derfor hele tiden et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.

En impuls som er sterk i våre dag går i kirkelig retning. Selv om det alltid har vært noe ulike syn på Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) forhold til kirken og de kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland

Mange av de nasjonale kirkene hvor NLM har misjonsarbeid har utviklet et annet kirkesyn enn «moderorganisasjonen». Misjonens ledelse har så langt de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi noe etter.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning fra nasjonale kirker. Noen er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Født i vekkelse

Det radikale lekmannsarbeidet bygger på Guds ord. I Norge fikk det sin store oppvåkning gjennom Hans Nielsen Hauge. Han ble helsemessig knekt av et meningsløst fengselsopphold, og var etter dette mindre radikal i sin tenkning. Han oppfordret sine venner til å bli i Den Norske Kirke (DnK) og til å ha sine egne møter som supplement.

Ut over 1800-tallet sendte Gud mange vekkelser til landet vårt, og disse sammen med samfunnsmessige endringer førte til en frigjøring fra embetstenkningen i DnK. NLM var i 1900  til og med villig til å gi slipp på flertallet av sine misjonærer, for ikke å la disse gjennomgå en ordinasjon fra DnK. Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913, og i prinsippet også dåpen.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset

Jeg er derfor glad for at vi på bedehuset nå har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi. Når «liturgien» for disse handlingene skulle utarbeides, var det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havnet en helst i faste formuleringer og faste bønner. Vi merker at lekmannslinjens frihet kjemper mot kirkelig liturgisk tenkning.



Usunn kirkelighet

Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere?  Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i DnK. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg er redd for at det økte fokus på det jeg kaller kirkelighet, lett kan føre til at vi blir så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes frie løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Er veien til tilstivnet kirkelighet kort også for mange innen den radikale bedehusbevegelse?

Vi trenger vekkelse

Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, forsvant etter hvert mye av folket. Da ble det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre, for å samle nye folk til møtene. Da er det lett å glemme at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.