lørdag 8. september 2012

NLMs kristendomsforståelse


Misjonssambandet er i år 121 år. Organisasjonen ble til i ei vekkelsestid. Vekkelse og misjon har vært sentral basis og særpreg for Misjonssambandet.

I ei tid med mange nye strømninger, er det nødvendig å besinne oss på hvem vi er og hva vi vil.

NLM slutter seg til de evangelisk lutherske bekjennelsesskriftene og har sine historiske røtter i pietismen og luthersk-roseniansk forkynnertradisjon. Denne arven må fortsatt prege forkynnelsen.

Vi vil frimodig forkynne evangeliet om Jesus Kristus, slik at våre tilhørere kan få en frimodig Kristus-tro som ikke bygger på egen fortjeneste og gjerninger, men på Jesu død og oppstandelse. Bare evangeliet kan frigjøre samvittigheten og gi både frelsesvisshet og trang til tjeneste i Guds rike på grunnlag av Guds ufortjente tilgivelse i Kristus.

Vi vil forkynne Guds lov, slik at samvittigheten blir vakt hos våre tilhørere og slik at de gjennom forkynnelsen får møte Guds hellighet og vrede over synden. Vi vil derfor tale konkret om synden, også i de tilfeller når det er nødvendig å tale mot trender i samfunn og kirke.

Vi vil i vår forkynnelse og veiledning legge vekt på omvendelsens nødvendighet. Tro på Gud uten omvendelse er en død tro. Sann omvendelse fører til gjenfødelse og nytt liv. Dette nye liv må videreføres gjennom daglig omvendelse og total avhengighet til Kristi forsoningsverk.

Vi vil gjennom forkynnelsen gi konkret og livsnær etisk veiledning til et liv som Kristi etterfølgere og holde fram Bibelens syn på menneskeverdet.

Vi vil forkynne misjon. Det er ikke et emne for spesielt interesserte, men et viktig bibelsk anliggende midt i sentrum av Bibelens frelsesforkynnelse. Jesu frelsesverk gjelder alle mennesker, derfor har alle rett til å høre evangeliet på et språk de forstår.

Vi vil frimodig forkynne at Jesus snart kommer igjen til frelse for alle som venter på ham og til dom over vantroen. Da vil Gud skape en ny himmel og en ny jord for sitt folk.

Vi ønsker å føre videre det frie lekmannsarbeidet knyttet til bedehusene og de mange foreningene.

Forkynnelsen er ikke bare et av mange virkemidler i misjonen. Den er selve det middel Gud bruker når han frelser. Han har bundet seg selv til Ordet, og han har bundet vår tjeneste til det samme Ordet.

Slik formulert vi det for 20 år siden i ”Hovedlinjer for NLMs arbeid i Norge”


mandag 3. september 2012

Min første andakt


David og Goliat
 
Min aller første andakt noen sinne holdt jeg på Askvik bedehus i Hjelmeland 16. april i 1986. Det var på en barnelagsbasar og huset var fullt av folk i alle aldre.

Jeg hadde nettopp svart ja til kallet fra Misjonssambandet om å bli barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets og skulle starte opp 1. mai samme år. Jeg hadde aldri holdt noen andakt tidligere, men avlagt vitnesbyrd på ulike møter.

På bedehuset på Askvik denne kvelden var den gamle forkynnere Rasmus Espeland til stede. Like før jeg skulle fram å holde min andakt, pikket han meg i ryggen og sa: ”Jeg vil bare si deg at det er verdslige folk i salen i kveld”. Det gjorde meg ikke mindre nervøs. Når basaren var slutt tok Rasmus meg i handa og sa med omsorg: ”Jeg skal være med å huske på deg i bønn.” Rasmus sin omsorg både for bygdefolket og for predikanten glemmer jeg ikke så lett.

Her er den første andakten jeg holdt, for deg som måtte være interessert:

I Bibelen står det fortalt om en konge i Israel. Han levde for veldig lenge siden og kongen heter David. Før han ble konge var David gjeter. Han passet på sauene til far sin. David var en god gjeter som jaget bort eller drepte løver og bjørner.

Israel var i krig med et nabofolk. En av fiendenes krigere het Goliat. Fiendene sa at hvis en soldat fra Israel klarte å felle Goliat, skulle de gi opp kampen. Goliat var kjempestor og kjempesterk. Ingen av Israels soldater turde slos med Goliat, men David meldte seg frivillig. Med Guds hjelp beseiret han Goliat. Da ble israelittene glade, fordi de var veldig redde kjempen Goliat.

Israelsfolket ble glade i David. Gud var også glad i ham og ville ha ham til konge etter kong Saul. Etter ei tid ble David konge over Israel. Gud var med ham, og David levde stort sett slik som Gud ville ha ham. David ble en god konge for Israel.

Som konge vant David krigene mot nabofolkene. En dag mens soldatene var i krig, holdt David seg heime i stede for å være med soldatene sine. Da gjorde han ei stor synd mot Gud og mot mennesker. Han tok kona til en av soldatene. Deretter prøvde han å skjule for folket sitt det galne han hadde gjort, ved å gjøre det slik at soldaten døde i krigen. Han skjulte syndene for mennesker, men ikke for Gud, for Gud ser alt.

Derfor sendt Gud en profet til David. Profeten fortalte en fortelling om to menn som bodde i en by. Den ene var veldig rik, den andre fattig. Den rike hadde mange sauer, mens den fattige hadde kun ett lite lam som han var veldig glad i. En dag fikk den rike besøk og ville gi ham mat. Men han ville ikke slakte noen av sine sauer, i stede tok han lammet til den fattige. Da ble kong David sint på den rike mannen og sa at han skulle straffes med døden for det galne han hadde gjort.

Men da sa profeten til kong David at David var denne rike mannen. David hadde fått så mye av Gud, likevel tok han kona til den fattige soldaten. Videre sa profeten: Gud vil straffe deg David, fordi du syndet mot Gud.

Nå har vi hørt hvordan det gikk med David, og skal høre litt mer senere. David var en god konge, likevel syndet han. Hvordan er det med meg og deg? Synder vi? Klager du til mor på middagen hun serverer? Er du ulydig mot læreren?

Du og jeg er like kong David. Vi synder hver dag. Gud ville straffe David for hans synder. Vil han straffe oss? Ja, Gud må straffe all synd med fortapelse borte fra Gud. For Gud er rein. Hvordan går det da med oss?

Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø. 2 Sam12,13

Hva skjedde nå? Jo, David bekjente synda si for Gud, og Gud tilgav David. Hvorfor kunne Gud tilgi David og oss? Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg 4,12

Gud må straffe synd, men han straffet Jesus i stede for David og deg og meg. Tenk Jesus tok alle syndene våre på seg. Så straffet Gud Jesus i stede for deg og meg, på korset, så får vi gå fri.

Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53,6 Her blir vi sammenlignet med sauer. Sauene hadde gått seg vill. Det var ingen å passe på dem. Guds vilje med våre liv er de 10 bud. David gikk seg vill, han slo i hjel og brøt ekteskapet.

Vi går oss også vill. Derfor sendte Gud Jesus, for at skylda som vi alle hadde skulle ramme ham. Tar du imot Jesus som din frelser og hyrde vil du ikke gå deg vill, men bli frelst og komme til himmelen.

Tenk Jesus døde for at vi skulle bli frelst og komme til himmelen. Men dette gjelder de som tror på Jesus. Noen tror ikke at Jesus finnes. Andre i hedningeland tror på tre- og steinfigurer. Disse går fortapt. Men alle som tror på Jesus, har fått syndene tilgitt og er frelst.