Tore Tungland (foto Dagen)
Tore Tungland begynte som forkynner som 19-åring. Han
fortsatte som forkynner og leder i Misjonssambandet til helsa satte en stopper,
i høy alder.
Tore Tungland vokste opp på et småbruk på Tungland på
Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv bodde han i Stavanger, men hadde også
noen år på Østlandet. Hele sitt voksne liv var han tilknyttet Norsk Luthersk
Misjonssamband (NLM).
Tore Tungland
Røtter fra
Tungland og Fjelde
Tungland er noen garder sør på Jørpeland. Mot vest
grenser de til sjøen, i øst ruver Tunglandsfjellet 388 meter over havet, i nord
går grensa mot Jørpeland ved Tunglandselva og i sør innløpet til Botsfjorden.
Fra gammelt av var det to bruk på Tungland, men i 1840-årene ble det ene av
disse bruka (br.6) delt opp i flere små.
Et av disse nye bruka fikk bruksnummer 10. Det ble
utskilt og solgt fra hovedbruket i 1846. De første eierne drev bruket i tre år,
før Berta og Bjørn Larsen fikk kjøpe garden i 1849. Bjørn vokste opp i Grimsli,
en liten husmannsplass i Jørpelandsheia. Besteforeldrene hans kom sammen med
tre andre par over heia helt fra Numedal og Sigdal i Buskerud. Berta vokste opp
på en gard på Tungland, kalt Voll. Sønnen til Berta og Bjørn, Lars, overtok
garden og giftet seg med søskenbarnet sitt fra Voll, som også het Berta.
Garden hvor Tore Tungland vokste opp, midt på bildet ut mot sjøen.
Det hvite huset helt ved sjøkanten er huset til Tores
besteforeldre Eli og Tore Fjelde. Helt til venstre, midt på bildet
sees huset som Marta og Tore bygde. (foto widerøe)
Berta og Lars overlot garden til sønnen Rasmus, som
ble født i 1883. Rasmus ble gift i 1905 med Malene Toresdatter Fjelde. De ble
foreldre til Tore Tungland. Rasmus overtok garden etter foreldrene i 1920. Før
det arbeidet han på garden sammen med faren, drev fiske og hadde andre
strøjobber. Da Stålverket startet på Jørpeland i 1912, fikk Rasmus jobb der. Da
han overtok garden, fortsatte han med fiske som tilleggsnæring. Han drev også
et eget lite verksted, hvor han laget stiger.
Kona, Malene, helst kalt Mallin, vokste opp på Øvre
Fjelde på Jørpeland. Foreldrene var Eli og Tore «Flåden» Fjelde. (Disse er
behørig omtalt på slektsbloggen min). Samme året som Malene og Rasmus overtok
garden, fikk Malene sine foreldre kjøpe ei tomt av dem, ved sjøen. Her bygde de
et hus med to leiligheter. Eli og Tore og deres yngste sønn Sigurd Teodor
flyttet inn i 1. etasje, mens sønnen Tomas og kona Inga (mine besteforeldre)
bodde i 2. etasje. Eli og Tore var aktive kristne.
I 1905 kom predikanten Andreas Kvinlaug til Jørpeland. Han reiste for
Kinamisjonen (NLM), som ikke hadde egen forening på Jørpeland da. Det ble en
stor vekkelse under møtene ved Kvinlaug, og i forlengelsen av dem ble det
startet misjonsforening for NLM. Under denne
vekkelsen ble Malene frelst, og Rasmus ble vakt. Han ble frelst like etter at
vekkelsen var over.
Tore sin far, Rasmus Larsen Tungland
Oppvekst på
Tungland
Det ble derfor en kristen heim som ble stiftet i 1905
av Malene og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus ble snart en av lederne i
Kinamisjonen og hadde ansvaret for de frie nattverdmøtene da de kom i gang.
Rasmus var veldig radikal i sitt kirkesyn og hadde et anstrengt forhold til Den
norske kirke (DnK). Noen av barna ble hjemmedøpt og til sin begravelse ville
han ikke ha jordpåkastelse. Det ble fleipet med at det var forskjell på
Kinamisjonsfolket sør og nord for Tunglandselva. På sørsiden var de mer
radikale i forhold til DnK og mer pietistiske. Rasmus var absolutt en av disse
siste. Han holdt en periode den kristne avisa Dagen, men sa den opp fordi den
var for «kirkelig». Rasmus var ellers engasjert i lokalpolitikken, og satt
flere perioder i kommunestyret i Strand.
Ungdommer fra Tungland, alle med Tungland som etternavn.
F.v. Olaf O., Ingolf, Knut, Hilmar, Tore og Lars
Malene og Rasmus fikk sitt første barn i 1906. Han
fikk navnet Lars etter farfar. I 1909 kom Bertha (gift Langeland), Tore ble
født 16. februar 1912 og oppkalt etter morfar. Deretter kom Elly (gift Jøssang)
i 1915, Gerda (gift Heggheim) i 1918, Signe (gift Jøssang) i 1920, Bertinius
(kalt Bert) i 1923 og til slutt Josef i 1928.
Tore Tungland si mor, Malene bak til venstre. Misjonskvinner fra Jørpeland
på tur på preikestolhutta på 1960-tallet.
Mi mormor og Tores tante nummer tre fra høyre.
Tore ble døpt 4. april 1912, av presten. Faddere var
besteforeldrene Eli og Tore Fjelde, Rasmus Voll Tungland (Rasmus sitt
søskenbarn og Tore sin vordende svigerfar) og moster Talette Fjelde (senere
gift Dalane). Skolen var på Fjelde, så det var 2-3 kilometer å gå hver vei. Jeg finner ikke Tore i kirkebokens registr over konfirmanter, så jeg antar at han ikke ble konfirmert.
I heimen på Tungland kom misjonsbladet «Kineseren»
(nå Utsyn) fast i postkassen. I tillegg hadde foreldrene en misjonskalender,
som satte varige inntrykk hos Tore. På denne kalenderen var det bilder av
fattige kinesere og kinesiske røvere som var fanget og satt i lenker. Det var
også bilder av kvinner med bundne føtter. Tore tenkte flere ganger at han måtte
hjelpe disse stakkars folkene, så snart han kunne!
Da Tore var 17 år gammel, skjedde en omveltning i
livet hans. Det året brøt det ut en vekkelse på bedehuset. Taler var Olaus
Østebø fra Talgje fra NLM. Tore var en av dem som ble frelst i denne vekkelsen.
Etter det var han fast på møtene, selv om det på den tid var få ungdommer som
gikk på bedehuset. Han var den eneste gutten, men han trivdes godt sammen med
de eldre. De gamle vennene hans kalte han etter omvendelsen for
«Tunglandspresten». Da han ble frelst, begynte han å lese kristen
oppbyggelseslitteratur. Rosenius sine samlede verker på svensk ble mye lest, men
også bøker av blant andre Ludvig Hope og Martin Luther.
Tungland 1895. Tore Tungland sitt hjem bak til høyre (foto Greve)
Fra Tryggheim til
forkynnervirksomhet
Skoleåret 1930-31 gikk Tore på Tryggheim ungdomsskole
på Nærbø. Det ble et år med både menneskelig og åndelig oppvåkning. Her ble
også kallet til misjon vakt i ungdommen. Han var usikker på om han skulle være
i Norge eller reise ut som misjonær, og vurderte derfor å søke både på
lærerskole og på Fjellhaug misjonsskole. Før han kom så langt at han fikk søkt,
fikk han et brev med kall fra Stavanger krets NLM om å begynne som forkynner,
mest med sikte på å nå ungdommen.
Tore fortalte senere at dette var et meget vanskelig brev
å få. Et brev som han på samme tid satte pris på og som han ønsket ikke skulle
ha kommet. Gjennom andre fikk han høre at en kjent leder skulle ha sagt at han
syntes Tore var for ung til å reise som forkynner. Da ble det enda vanskeligere
for han. Han var nemlig enig med ham. Og i tillegg kjente han seg uverdig,
udugelig og nervøs for denne oppgaven. Det stemte heller ikke med hans egne
planer. Men var dette Guds vilje? spurte Tore. Det ble en vanskelig og kampfull
tid, for en ung gutt. En dag måtte han gi et svar. Han la seg på kne med en
åpen bibel og leste Luk 19,29 ff, om Jesus som hadde bruk for eselfolen for å
ri inn i Jerusalem palmesøndag. Det ble løsningen for han. Jesus kunne bruke en
ung eselfole som ingen hadde sittet på! Noe så merkelig. Da kunne han bruke
hvem han kaller, i sin tjeneste. Tore var da 19 år gammel.
Jørpeland gamle bedehus. (Langeland kapell)
Den første turen han hadde som nyansatt forkynner var
til Ræge og Dysjaland bedehus på Sola. Han var da sammen med Olaus Østebø, som
var Guds redskap da Tore ble frelst. Den første tiden skulle Tore for det meste
delta med vitnesbyrd og sang. Det brøt ut vekkelse på Sola, og mange tok imot
Jesus som sin frelser. Etter ei tid gikk Tore tom, og ønsket å reise heim. Han
fikk en lang samtale med Østebø, som varte langt ut over natten. -Vekkelsen vil
fortsette uten meg, sukket Tore. Østebø svarte ikke på det. Kort tid etter var
Tore klar til å reise hjem, men da ble det liv i Olaus Østebø. Han slo neven i
bordet og sa at om Tore reiste heim nå, ville det gå han evig galt! Tore skvatt
til, men valgte å følge den gamles oppfordring om å fortsette. Dette var han
glad for i ettertid.
Etter et par års reisevirksomhet, kjente Tore behov
for å studere Bibelen litt grundigere. Han fikk derfor permisjon for å ta et
vinterkurs på Fjellhaug bibelskole. Etter dette kurset gav en av lærerne på
Fjellhaug, Øivind Andersen, denne attesten til Tore: «Det er en gnist i ham som Gud
har gitt ham. Tungland har en merkelig evne til å klarlegge skriftens tanke.
Han kan også rive falske trøstegrunner fra folk og vise dem til Kristus. Hvis
Gud får stelle med ham, tror jeg han vil bli en dyktig arbeider.»
Tore Tunglands barndomshjem i forgrunnen.
Martas hjem skimtes bak til venstre. (widerøe)
Stiftet familie på
Østlandet
Etter kurset på Fjellhaug, reiste Tore tilbake til
Jørpeland og fortsatte som forkynner i Stavanger krets. Men allerede i 1935
fikk han et kall fra Oslo krets om å bli forkynner der, og Tore svarte ja.
Dermed gikk turen tilbake til Østlandet og forkynnervirksomhet i Oslo, Akershus
og Østfold. Her fikk han stå i flere store vekkelser, blant annet i Tune,
Øyemark, Jaren og Hurdal. Han var ansatt i Oslo krets fram til 1940, og
fortsatte i de neste to årene som forkynner for hovedstyret. Det betydde reiser
rundt om i hele landet.
Før han reiste til Oslo, hadde Tore blitt kjæreste med
ei nabojente fra Tungland. Den utkårede het Marta Gurina Voll Tungland og var
ett år yngre enn Tore. Marta var datter til Kjersti og Rasmus Voll Tungland,
og hun var Tore sin tremenning. Også hun vokste opp i en kristen heim. Marta
og Tore ble gift i 1936 og fikk sitt første barn i 1938. Han fikk navnet
Ragnar. Senere fikk de tre døtre, Astrid i 1941, Marit Ranveig i 1943 og Turid
Kristine i 1949.
F.v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik
Første
ungdomssekretær
Hjemme i Rogaland var det mange som ikke var glad for
at Tore flyttet til Østlandet. De ville ha han som arbeider i Stavanger krets.
I tiden fra 1930 og framover var det et stadig tema i NLM om det burde satses
på et eget ungdomsarbeid, eller om ungdommen kun skulle være sammen med de
eldre. Tanken om et eget ungdomsarbeid vant fram, og i 1942 bestemt kretsstyret
i Stavanger krets seg for å kalle kretsens første ungdomssekretær. Valg av
person var enkelt. Dette var en god anledning til å få Tore Tungland heim
igjen.
Tore og familien svart ja på kallet og flyttet tilbake
til Rogaland. Her fikk han ansvaret for å fremme barne- og ungdomsarbeidet i
kretsen. Han reiste også som vanlig forkynner, og i 1943 fikk han oppleve en
stor vekkelse på Mosterøy. Den ble i ettertid kalt for «Tunglandsvekkelsen». I
1944 var han to uker i Bergen sammen med Arne Aano. Aano ble bare ei uke, fordi
faren hans ble alvorlig syk. Arne Aano og Tore Tungland skulle i årene framover
ha mange møter i lag. Aano var en typisk vekkelsespredikant. Mange ganger
tilkalte han Tore mot slutten av vekkelsesaksjonene, for at Tore skulle
forkynne et frigjørende budskap til de nyfrelste. Det var ikke Aano si
nådegave.
Med en stadig økende familie, så Martha og Tore behov
for å få seg et eget hus. Det var da helt naturlig å tenke på Tungland. Tore
var knyttet til heimplassen, og hadde stor tillit blant flokken på bedehuset.
Da første 17.mai fest på Jørpeland etter krigen skulle planlegges (1945), var
det naturlig å spørre Tore om å være taler. Tore fikk skille ut ei stor tomt
fra hjemmegardens nordlige hjørne, og et romslig hus sto ferdig i 1948. Tomta
fikk navnet «Fredtun» og ble bruksnummer 69.
Martha og Tores hjem på Jørpeland, til høyre. (widerøe)
Fire år i Skien
krets
I 1950 brøt det ut vekkelse i Salem byforsamling i
Stavanger. Talere var Olav Hovda og Tore Tungland. Ellers fortsatte han som
ungdomssekretær fram til 1952. Da kom det et nytt kall til Tore. I Skien krets,
som besto av Telemark og deler av Aust Agder, trengtes ny kretssekretær og Tore
Tungland sto på ønskelista. Tore svarte ja, og dermed ble det nok en gang
oppbrudd for familien. Denne gang bosatte de seg i Skien.
Perioden i Skien krets ble på fire år. En av de
viktige sakene Tore var med på disse årene, var å få i gang en skole i
Telemark. Tore var med i komiteen som arbeidet for å få i gang denne skolen. I
Kviteseid var det en gammel folkehøyskole som var til salgs, og valget falt på
denne. Skolen fikk navnet Kvitsund og ble overtatt av NLM i 1955. Tore var også
aktivt med i prosessen for å skaffe de første lærerne til skolen.
Tore Tungland t.h. (Foto Dagen 04.07.1955)
Lang periode som
kretssekretær i Stavanger
Våren 1956 døde kretssekretæren i Stavanger, Tore
Botnen. Det var stor enighet i kretsstyret at Tore Tungland var rette mann for
å overta som leder i NLMs største krets. Igjen svarte Tungland ja på kallet og
familien brøt opp fra Skien, og slo seg etter hvert ned i misjonens bolig i
Haukeligata 28 på Storhaug i Stavanger. Huset på Tungland overtok sønnen Ragnar
noen år senere. Etter noen år på Storhaug, bygde Tore sitt eget hus i
Eikebergveien 4 på Kristianlyst. Her ble han om Marta boende resten av livet.
Arbeidet som kretssekretær var arbeidskrevende, og
Tore var stadig på farten. Som daglig leder av et omfattende arbeid, krevde
kontoret mye tid. Reiseruter for forkynnere skulle legges. Ansatte skulle
følges opp, og nye ansettes. Det var også mange styrer og komiteverv som skulle
fylles. I tillegg var det forventet at kretssekretæren var mye ute blant
fotfolket og forkynte Guds ord. Da Marta og Tore hadde vært gift i 40 år i
1976, regnet de ut at Tore hadde vært på reise minst halvparten av dagene.
Tore fikk mange år som kretssekretær i Stavanger. Han fortsatte i stillingen fram
til 1973. Da var han passert 60 år. De siste årene før han ble pensjonist var
han forkynner for hovedstyret, og reiste dermed som forkynner i hele landet.
Nestformann i hovedstyret. Tore Tungland nr. tre fra høyre
18 år i
hovedstyret, seks som formann
Tore Tungland hadde ei utpreget hyrdenådegave som ble
lagt merke til og satt pris på i organisasjonen. I 1961 ble han satt opp som
kandidat til NLMs hovedstyre, og ble valgt inn som fast medlem. I 1967 ble han
gjenvalgt og ble da nestformann i styret. Han ble gjenvalgt for en tredje
periode i 1973, og da ble han også valgt til hovedstyrets formann. Han var
formann fram til han gikk ut av styret i 1979. Da ble for øvrig broren hans,
Josef, valgt inn i hovedstyret, og ble formann etter Tore.
Vervet som medlem i hovedstyret innebar at det ble
noen utenlandsturer for å besøke misjonsarbeidet. I 1968 reiste Tore og
kommende generalsekretær Birger Breivik til Etiopia og Tanzania. I Etiopia var
de med på innvielse av et nytt hospital i Sidamo. Innvielsen ble foretatt av
selveste keiser Haile Selassie. I 1973 reiste de samme to på besøksreise til
Japan, Hong Kong, Taiwan og Indonesia.
Perioden 1960-1980 var en vekstperiode i NLM. Mange
nye misjonærer og forkynnere ble ansatt. Leirsteder ble bygget over hele
landet. I Stavanger kom Utsyn på Finnøy og Tonstadli i Sirdal i Tore sin
periode som kretssekretær. Tore ledet arbeidet med stø hånd. Han var mild av
natur, men kunne også være bestemt. Når saker ble drøftet, var han ofte stille
den første delen av behandlingen, men kom gjerne med en forløsende konklusjon
mot slutten. Han vår høyt respektert, også av dem som var uenig med han i sak.
Tidlig i ungdommen fikk Tore Tungland et råd av
misjonshøvdingen Br. P. Mugaas. Tore var usikker på veien videre i misjonen og
spurte om råd. Mugaas svarte da: «Du har gitt misjonen ditt liv, og så skal du
la misjonen styre!» Dette råde ble retningsgivende for Tore Tungland resten av
livet.
F.v. Egil Grandhagen, Tore Tungland, Birger Breivik og Gudmund Vinskei.
(Aftenbladet 30. juni 1979)
Profilert leder
Som hovedstyremedlem og kretssekretær måttet Tore ofte
holde profilerende foredrag og skrive veiledning i ulike blader og aviser. Han
var preget av farens radikale lekmannssyn, men gikk ikke så langt som faren i
kirkesynet. Han var helt på linje med Ludvig Hope at NLM skulle være «i kirken,
men ikke under kirken.»
Tore delte nok også en utbredt skepsis til at det
skulle være for mange teologer i misjonen. Disse var oftest lærere og manglet
vekkelsens gnist. Han var også redd for at teologenes autoritet skulle hindre
nådegavene. Han sa det slik på sine eldre dager: «Me er ikkje redde teologane,
men me er redde for at nådegåvene Gud har valt seg ut skal skuvast til sides.»
Da han ble valgt til formann i hovedstyret, ble han
intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han ble da spurt om NLMs forhold til
statskirken, og svarte godt i tråd med Hopes syn, sitert over. Intervjueren
spurte så om hva Tore trodde ville skje hvis statskirken ble løst fra staten og
ble ei fri folkekirke. Svaret han da gav er interessant: «Skulle det skje,
lat oss seie om 20 år, at kyrkja blir skilt fra staten, trur eg
Misjonssambandet, og fleire organisasjonar med, vil få si eiga kyrkje. Det er
mitt personlege syn – utan at eg dermed seier at det er Misjonssambandet sitt.»
Martha og Tore Tungland (Foto Dagen)
Det var imidlertid ikke kirketenkning som opptok Tore
Tungland mest, men forkynnelsen av Guds ord. Tore selv var også først og
fremst forkynner. Odd Dubland siterte en gang fra en tale Tore hold i godt
voksen alder: «Eg vågar ikkje slutta som forkynnar, for då kan eg kom bort frå
Gud.» Johannes Kvalheim, rektor på Tryggheim og venn av Tore, karakteriserte
Tore på denne måten: «Han fór så stille, men vart myndig på talarstolen. For meg var han den beste rådgjever.»
Tungland var opptatt av at forkynnerne måtte forkynne
til vekkelse og frigjørelse. Forkynn synd og nåde, formante han ofte. Han var
også opptatt av at forkynnelsen måtte gi trøst til trette kristne. Det er
derfor neppe tilfeldig at andaktsboka han gav ut, fikk tittelen «Trøysta mitt
folk». Den andre boka han gav ut, var betraktinger over påskens budskap.
Tittelen var «Ved foten av korset» Til forkynnerne kunne han si at det som
forkynnes det skjer, og det som ikke forkynnes, skjer ikke. Har du noe godt å
si om Jesus, vil alltid noen høre på deg!
Jeg var en gang sammen med Tore Tungland på et møte. I
bilen på veien heim kom han med et hjertesukk som har fulgt meg siden. Han som
hadde åpningshilsen på møtet hadde kommet med anklager og formaninger til forsamlingen.
Tore var litt oppgitt av det han hadde hørt og kom med følgende hjertesukk: «Det
er så lett å trykke misjonsfolket ned. Tenk om vi heller kunne oppmuntre
hverandre å si noe godt om Jesus.»
Josef avløser Tore som hovedstyreformann
Dagen 3. juli 1979
Han hadde også noen formaninger å gi til sine
forkynnende brødre og søstre. De måtte være på vakt mot
«oppdragelseskristendom». Den er ofte uklar, hevdet han. Vekkelsen derimot,
skaper et bevisst og avgjort kristenliv. Så kunne han legge til: Husk at det
ikke er budbæreren som skal være stor, men budskapet.
Det var viktig for Tore Tungland at forkynnerne var
åpne for åndens ledelse, også – og ikke minst – på talerstolen. Han fortalte om
en opplevelse han selv hadde hatt om dette: «Ein kveld hadde vi møte i eit
privathus. Eg hadde førebudd meg så godt eg kunne på vanleg måte. Teksten var om
kongesonen sitt bryllup. Då kom Guds Ande på ein særleg måte. Det kan ikkje
forklarast. Det var som om det ikkje var eg som talte. Folk var fjetra, dei lo
og gråt. Ein kom og sa han skulle ha ropa «Halleluja!». Eg meiner
bedehusforkynnarane opplever mange slik stunder som dette. Og kva trur me det
var? Jau, det var Den Heilage Ande som styrde! Slike mektige møte fekk eg sitja
på mange gonger i unge år»
I et intervju ble han bedt om å svare på kva han
fryktet mest med tanke på misjonens framtid. Han svarte blant annet: «Det jeg
frykter aller mest er at vi ikke klarer å holde en klar og avgjort forkynnelse.
Misjonen har ikke livsgrunnlag uten en klar forkynnelse av synd og nåde, så
folk blir syndere ved Guds lov og utløst ved evangeliet.»
Fra en festkveld på Fjelltun bibelskole, skoleåret 1979-80
Tore Tungland assisterer Edvard Helland som barberer. de som får gjennomgå
er f.v. Reidar Eriksen, Erik Kjebekk, Roar Langerud og Johannes Eiken
Siste år
Tore Tungland fortsatte å forkynne Guds ord også etter
at han ble pensjonist. Han hadde også noe undervisning på Fjelltun bibelskole.
Da jeg var elev der i 1979-80, underviste Tore i Romerbrevet. Undervisningens
beste stunder var nok når han gjorde som Ludvig Hope hadde gjort i Tore sin
klasse på Fjellhaug. Han fortalte at det hendte Hope sa til elevene at nå
legger vi vekk læreboka, for nå vil jeg forkynne for dere. Disse timene var
best for Tore, og slik var det nok for oss elever på Fjelltun også.
Aftenbladet 21.04.1997
Tore ble også brukt noe i misjonens nærradio «Nytt Liv
Media», som ble startet på begynnelsen av 1980 tallet. Det var både andakter og
samtaleprogram. Etter hvert ble helsa svekket, og det ble mindre krefter til å
reise med Guds ord. 19. april 1997 sovnet han stille inn, 85 år gammel.
Kilder
Halvor Langeland: Med Kvitsund i 10 år
Utsyn: De roper
Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig. Magnus Tausjø
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Odd Dubland: Mellom palett og preikestol
Trygve Bjerkrheim: Fjellhaug 50 år
Jan Alsvik: Strand
bygdebok
Jan Alsvik: Folk i
Strand
Erik Kjebekk: Misjon i
100 år
I livsens vår.
Tryggheim 75 år
Tore Tungland: Ved
foten av korset
Tore Tungland: Trøyst
mitt folk
Egil Sjaastad: Vi forkynner Kristus
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Dagen.no
Aftenbladet.no
Utsyn
NLMs årbøker
nb.no
digitalarkivet.no