S. A. Sponbugt var en original emissær og bonde fra Østfold. Han fikk oppleve mange vekkelser. På talerstolen var det ikke langt mellom den lune humor og det dype alvor.
To unge emissærer kom ruslende over tunet på garden Sluppen på Båstad i Trøgstad kommune, helt nord i Østfold. De hadde vært sammen på en toukers møtetur i Vestfold. Da møteeserien gikk mot avslutning, ble Jens Borglund minnet om at de skulle reise over Oslofjorden til Trøgstad, for å ha møter der. Og der visste han at de var velkomne hos det barnløse ekteparet Maren og Teodor Bråthen Sluppen. Han hadde vært der før. Hans reisekamerat het Syver Anton Sponbugt, som alltid presenterte seg som S. A. Sponbugt.
Jens Osvald Anderssen Borglund ble født på Toten i 1883, og hadde noe mere erfaring som Guds ords forkynner enn sin fire år yngre kollega. Borglund reiste fritt uten å være knyttet til noen organisasjon, men hadde møter blant annet for Fellesmisjonen og for Indremisjonen. Det er noe uklart når de to kom til Båstad, men det var enten i 1906 eller i 1908, så da var de mellom 19 og 25 år gamle.
Vel framme på Sluppen ble de som ventet ønsket varmt velkommen. Folket på Sluppen var «beryktet» for sin store omsorg og varme, ikke minst overfor dem som falt litt utenfor samfunnet. Derfor var omstreifere ofte å se på garden. Maren gikk for det meste under kallenavnet Mor Sluppen. Marens døve søster Karoline (f.1851) bodde også på garden, så lenge Maren og Teodor levde. Det samme gjorde en utviklingshemmet slektning, Josef Jervell (f.1859). I folketellingen for 1920 er det notert at Josef var «idiot fra fødselen av», datidens røffe diagnose for det vi i dag kaller psykisk utviklingshemmet. I tillegg til omsorg for fattige, var Guds rike deres store hjertesak. Så når emissærer kom til bygda, var Sluppenheimen åpen både for møter og for overnatting.
Det var ikke møte første kvelden. Predikantene hadde reist langt, så de var glade for å få gå tidlig til sengs. Sponbugt hadde helt fra barndommen vist stort skuespillertalent, og var også flink til å fortelle historier. Så det ble mye god drøs og latter før de sovnet. Om morgenen våknet de av at Maren kom inn på soverommet deres for å fyre i vedovnen. Da hun var ferdig med det, gikk hun ut på kjøkkenet for å hente frokosten til gjestene. Den ble servert på senga.
Da hun så Sponbukt i nattdrakten brøt hun ut: «Stakkar, så tynn du er!», og så strøk hun ham over pannen. Sponbugt syntes dette ble i meste laget, og ville helst trekke seg under dyna. Men han var redd for å fornærme verten sin, så han slo heller til med en spøk. «Det er så godt å være her hos deg Mor Sluppen, at jeg tror jeg får bli sønn her i huset.» Mor Sluppen responderte kjapt med at det kunne passe bra, for de hadde ingen sønn. Hun ropte på mannen Teodor og sa til ham: «Jeg har fått en sønn i natt.» Han svarte at det var ikke det grann for tidlig, for det hadde han ventet på i 40 år.
Det brøt ut vekkelse i Båstad. Borglund reiste videre etter en kort tid, mens Sponbugt ble stående alene i en lengre periode. Mange ble frelst og vennskapet mellom predikanten og vertskapet ble varmt og inderlig. Maren og Teodor ble enige om at de ville overlate garden til Sponbugt når de selv ikke klarte å drive den lenger. Det som kun var en spøk fra en blyg ungdom, ble altså en realitet til slutt. I avisen Øvre Smaalenene sto det en notis om eiendomshandel den 21. november 1910: «Hr. Th. Braathen har solgt sin Gaard Sluppen til hr. Emissær Sponbugt. Kjøbesum ubekjendt.»
I 1914 skrev Maren og Teodor sitt testamente, der det sto at Spunbugt skulle ha garden, mens end del andre eiendeler tilfalt slektninger. Sponbugt flyttet ikke fast til Sluppen før høsten 1919, og han overtok formelt ansvaret for garden i 1921. Da var det kr.10.000 i lån på garden, som han overtok. Teodor døde i 1922, 75 år gammel, mens Maren døde i 1925, også hun ble 75 år.
Oppvekst på Sponbugt
Sponbugt var en liten husmannsplass som lå ved Vannsjø på grensa mellom Råde og Rygge. I dag er plassen en del av Rygge flyplass sin eiendom. På Sponbugt var det Sigvard Engebretsen som var husmann siste del av 1800-tallet. Sigvart ble født på Dillingøya i Moss, og han ble gift med den ti år yngre Anne Marie Andreassen. Sigvart ble tidlig involvert i kriminalitet. I 1869 ble han dømt til fengsel sammen med broren Hans. De hadde begått økonomisk kriminalitet. Antakelig var Hans hjernen bak det hele, for han ble dømt til 6 års fengsel, mens Sigvart kun fikk 6 måneder. Han fikk også en kort fengselsdom i 1886. Da ble han dømt til 20 dagers fengsel, for simpelt tyveri.
Kort tid etter siste dommen, må det ha skjedd en radikal endring i familien på Sponbugt. Flere kilder nevner at Syver Anton vokste opp i en varm kristen heim, så foreldrene ble antakelig frelst rundt den tiden Syver Anton ble født. Han ble født 7. oktober 1887 og døpt i Råde kirke 15. april 1888. Før det skjedde, fikk Anne Marie og Sigvart tre barn. Det var Andreas (f.1877), Karen Annette (f.1880) og Engebret (f.1883). Etter Syver Anton kom det enda tre: Edvard (f.1892), Johan (f.1895) og Josef (f.1902). Hele søskenflokken var kristne.
Far Sigvart var musikalsk. Før han ble frelst spilte han ofte på ulike arrangement sammen med bror sin. Denne musikalitet gikk også i arv til barneflokken. Syver Anton ble en flink felespiller, og da han senere i livet begynte som predikant, var sang og musikk et fast innslag på møtene. Heime formante ofte mor barna at de måtte gi sitt liv til Jesus. På søndagene leste far fra den svenske presten Lars Linderot sin kjente huspostille. På fine sommerdager samlet ofte familien seg på tunet og spilte og sang sammen.
Syver Anton begynte tidlig å be til Gud om at han måtte bli frelst. Han krøp gjerne under dyna da han skulle be. På møter familien var på, ble det ofte talt om Jesu gjenkomst. Dette preget gutten, så om morgenene lyttet han ofte etter lyder fra kjøkkenet. Hørte han lyden av mor, var han sikker på at Jesus ikke var kommet igjen den natta. Han fikk også grundig opplæring i kristendom på skolen, og der var det vanlig at dagen ble avsluttet med dette salmeverset: «Gud, la oss i din kunnskap fremmes, at det vi lærer aldri glemmes, men vokser med oss dag for dag, til Kristi alders fulle måte, at vi hos deg må finne nåde, og du i oss ditt velbehag.»
Sponbugt fortalte med takknemlighet fra skoletiden, og sa at han ofte kjente at Guds Ånd var i klasserommet. Han kjente også på en trang til å vinne andre fra Gud. På vei heim fra skolen, hente det at han oppsøkte en spesiell stein som han brukte som talerstol, og hvor han talte til trærne.
Da Sponbugt var 9 år gammel, skulle han et ærende til nabogarden. Underveis møtte han en stor mann med et langt rødt skjegg og han ble helst redd ham. Men den fremmede mannen beroliget gutten og spurte om han om han ba til Gud. Syver Anton svart ja og da tok mannen opp et lommetørkle som han la på bakken og på det bøyde han kne. Så ba han for Sponbugt at han måtte bli en Herrens tjener, mens han la hånda si på hodet til gutten. Sponbugt regnet senere dette som sin ordinasjon. Den fremmede mannen viste seg å være en predikant som var på vei til Sponbugt for å ha møte.
Tidlig i tenårene kom imidlertid Sponbugt bort fra barnetroen. Som nevnt var han dyktig felespiller. En kveld lurte han og en av brødrene seg ut mot farens vilje og oppsøkte bygdas danseplass. Her spilte de til dans, men samvittigheten rammet dem hardt. På vei heim var de enige om at de ikke torde gå inn i heimehuset, så de la seg derfor til å sove i høyet på loven. Om morgenen ble de vekket av faren, og forventet seg en ordentlig overhaling. I stedet var han veldig blid og serverte dem kaffe og god frokost. Han forsto at guttene hadde hatt samvittighetskvaler, og at straff derfor var unødvendig.
En tid etter konfirmasjonen begynte Gud å kalle på Syver Anton. Det ble en hard kamp, og til slutt kjente han det slik at nå var hans siste kall kommet. Han kjente på en tøff indre motstand mot å ta imot frelsen, men til slutt gav han opp. Han beskrev selv det som skjedde: «Og borte under en busk på selve danseplassen, der bøyde jeg mine knær og ropte i min nød på den levende, allmektige Gud, om han for Jesu Kristi skyld ville tilgi mine synder og motta meg som sitt barn». Han fikk da lov å tro syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, fortalte han, men den trygge frelsesvisshet manglet enda.
Emissær og bonde
Etter konfirmasjonen fikk han arbeid som dreng på en gard på Larkollen. Han kom dit omtrent på den tid en stor vekkelse brøt ut på Larkollen. Den startet i 1904 og varte til 1907. Det var den unge emissæren Jens Borglund nevnt i innledningen av denne artikkelen, som var Guds redskap i denne vekkelsen. Sponbugt oppsøkte møtene og ble grepet av vekkelsen. Han fikk åndelig hjelp av Borglund, både gjennom forkynnelsen og samtaler under fire øyne.
Etter noen år på Larkollen, flyttet Sponbugt til Moss hvor han fikk arbeid på Moss mekaniske verksted. I Moss ble han lærer i Frikirkens søndagsskolearbeid, og opplevde der sin første vekkelse – en barnevekkelse blant søndagsskolebarna. Mens han var i Moss, tok Jens Borglund kontakt med han. Borglund skulle på en to ukers møteturne til Vestfold, og ville ha med Sponbugt. Sponbugt hadde prøvd seg som predikant under vekkelsen på Larkollen. Han ønsket nå å bli med til Vestfold, men var usikker på om det var Guds vilje.
Han oppsøkte sjefen sin på Moss mekaniske og ba om permisjon. Sjefen sa at han måtte ha to timers betenkningstid. Da ba Sponbugt til Gud og ba om at svaret fra sjefen måtte være et tegn fra Gud om han skulle reise som predikant eller ikke. Han fikk fri, og reiste sammen med Borglund til Vestfold. Etter de møtene, fortsatte de til Sluppen og Båstad, som nevnt i starten av artikkelen. Sponbugt fortsatte som forkynner, og ble boende på Sluppen fram til han ble gift. Den første tiden reiste han mye med Borglund og en norskamerikansk prest som het H. E. Hegh.
Egen familie
Selv om Sponbugt hadde bopel på Sluppen, hadde han god kontakt med foreldre og søsken. Etter at faren passerte 60 år, fikk han kreft. På dødsleiet fikk han mye trøst i sangen «Jeg fredløs, trett i mange år urolig vandret om.» Det var spesielt koret i denne sangen som trøstet far: «Det er kraft i Jesu blod, Det er kraft i Jesu blod Å rense hvit som sne.» (SB181) Han døde 3. oktober 1913.
De første årene Sponbugt reiste som emissær, opplevde han vekkelser nesten hvor han kom. Han reiste for det meste i Østfold og Akershus, og fikk etter hvert god inngang på Romerike og Toten. Trygve Bjerkrheim skriver i en omtale av Sponbugt, at han begynte som forkynner i Kinamisjonen Oppland krets i 1912. Dette har jeg ikke funnet skriftlig belegg for i andre kilder, men han reiste i alle fall mye i disse traktene på dette tidspunktet.
På Romerike traff han også ei jente som han ble glad i. Det var den fire år yngre Ingeborg Wien fra garden Wien på Gran på Hadeland. Bryllupet sto i romjulen 1914, nærmere bestemt 28. desember. Ingeborg og Syver Anton Sponbugt bodde den første tiden på Nybu i Brandbu, senere flyttet de til Skattumsgård på Gran. 15. mai 1916 fikk de sitt første barn, sønnen Odd Sigmund og nummer to kom 1. august 1918. Han fikk navnet Alf Magnus. Våren 1919 ble den lille emissær-familien hardt rammet. Mor Ingeborg fikk lungebetennelse og døde 17. mars 1919. Hun ble bare 27 år gammel.
Syver Anton ble enig med Ingeborg sin familie om at guttene skulle bo hos dem på Wien fram til de begynte på skolen. Syver Anton flyttet etter kort tid tilbake til Sluppen og overtok som nevnt hele ansvaret for garden i 1921. Han ansatte husholderske og gardsarbeider som tok seg av Sluppen, mens han selv prioriterte forkynnelsen av Guds ord på vinterhalvåret. Som nevnt kom guttene heim til Sluppen da Odd skulle begynne på skolen, og i lange perioder var det da husholdersken som hadde ansvar for guttene.
I et intervju med Asbjørn Kvalbein, fortalte ei svigerdatter til Sponbugt at guttene var fulle av liv i oppveksten, men kjent på et sterkt savn etter far som var mye borte. De var engasjert blant annet i idrett, men ble ikke bevart i barnetroen. Far ba mye for sønnene at de måtte bli frelst, og ble bønnhørt ikke lenge etter at han selv var død. Da ble begge sønnene frelst. Det ble sønnen Alf som overtok Sluppen. Det skjedde i 1941-42.
Langt liv som forkynner
Den første tiden som emissær reiste Sponbugt uten å være ansatt av noen misjonsorganisasjon. I 1914 ble han imidlertid ansatt i Oslo krets av Kinamisjonen (NLM) og her ble han værende resten av livet. Historiebøkene melder om mange vekkelser som Sponbugt fikk stå i. Jeg tar med noen av disse: Enebakkneset (1909), Øyemark (1917), Enebakkneset (1920), Mansrud (1922), Skiptvedt (flere vekkelser 1925-27), Råde (1932-33), Jahren (1933-36) og Rustad (1937).
Han fikk også være med å stifte flere misjonsforeninger for NLM. I 1919 skrev han blant annet dette om sin møtevirksomhet i 1918: «Mitt inntrykk er at det svunne år har vært et seierens år for Guds rike. På de steder jeg har virket, er det en voksende trang til å høre evangeliet. Syndens fanger er løste, nye foreninger kommet til, og får Herren bevare, ser det lovende ut.»
Mot slutten av livet reiste Sponbugt over hele landet. Han fikk en spesiell omsorg for Nord Norge. De tre siste somrene han levde (1964-66), var han på møteturne fra Namdal til Kirkenes. Han skrev glimt fra disse turene i misjonsbladet Utsyn, og jeg tar med noen korte glimt:
«Jeg var med på leirer, teltmøter og bibeluker. Særlig gildt hadde vi det på «Skoghus» i Troms, hvor vi hadde leirer, mannsmøter og kvinnemøter. «Skoghus» er jo et meget naturskjønt sted, riktig skikket både til leirsted og samlested for kretsen. Ja, et deiligere sted å feriere og hvile på kan man neppe tenke seg. Her er stor vakker park, og sjøen like ved. Så her kan en velge enten en vil ha solbad eller sjøbad, eller promenadetur i skogen.»
«Vi hadde også teltmøter på Sætermoen, men det ble i grunnen en skuffelse, da folket på stedet ikke søker slike møter.»
«Å kunne makte den oppgave å tilfredsstille behovet som trenges innen disse fylker (T&F), er over den menneskelige evne. En må minst ha tyve faste arbeidere, og dertil like mange barne- og yngresarbeidere. Og det ville være et minimum av behovet.»
Sponbugt talte ofte om de siste tider, tusenårsriket og om himmelen. Han sa at han ønsket å stå i arbeidsdrakten til Jesus hentet han heim, og dette ønsket fikk han oppfylt. I mars 1967 var han på en møteserie i Elenesvågen i Møre og Romsdal. Mens han var der, ble han syk og han ble innlagt på Molde sykehus. Etter noen få dager på sykehuset, ble han forfremmet til herligheten 16. mars 1967, nesten 80 år gammel.
Asbjørn Kvalbein har skrevet en liten omtale av Sponbugt i boka «Bedehus i Østfold». Jeg tar med noen sitat derfra til slutt i denne artikkelen: «Sponbugt var et utpreget følelsesmenneske og hjertemenneske. Han var myndig på talerstolen, men tårene kom fort, og han hadde inderlig appell om at folk måtte vende om til Gud.» «Han kunne fantasere og tøyse så tårene spratt av latter, men så kunne han legge om og tale med stort alvor og sette ting på plass.»
«S.A. hadde en skadet
hånd, snakket ofte med hodet på skakke, og «hentesveisen» over den store månen
var ofte innsatt med sukker for å ligge støtt.» «Når han hadde fri, likte han å
stelle med frukttrærne sine, han gikk på elgjakt, var glad i blomster, og han
likte ikke minst å male. Bryggerhuset på Sluppen brukte han til atelier. Han
likte helst å male natur og stilleben.»
Kilder
Arve Fjellstad: Blinde
ser (1982)
Bjørn Skjønhaug: Skiptvet
kirke 800 år (1998)
Hans Bassøe: Gårder og
slekter i Råde (1968)
Ivar Rummelhoff: Slekt
følger slekt (1977)
Johannes Thorvaldsen:
Kristenliv i Østfold og Akershus (1965)
Kai Ørebech: Bedehus i
Østfold (2006)
Norske gardsbruk 5.
Østfold fylke nord (1987)
S. A. Sponbukt: Et
personlig vitnesbyrd. Dagen 03.06.1960
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
