torsdag 30. juli 2020

På vei bort fra Guds ord



Ditt forhold til Gud, viser seg i ditt forhold til Guds ord. Guds ord er sannhet. Det er vårt kall å leve i troskap mot Ordet. Der er velsignelsen.

På sommerens åttedagers kjøretur, var det tid til å lytte til mye god forkynnelse av Guds ord. En av talene jeg hørte, var om profeten Bileams vei bort fra Guds ord. Det var en tankevekker for en Ordets forkynner.

Kong Balak var konge i Moab. Han hadde hørt om Guds ledelse av Israelsfolket gjennom ørkenen, fra Egypt mot Israel. Nå sto jødene ved Moabs grense, og kong Balak var redd. Han sendte derfor bud til Guds profet Bileam, for å få han til å lyse forbannelse over Israelsfolket. Bileam spurt Herren om han skulle gå med Balaks sendebud, og fikk et svar som ikke var til å misforstå: «Du skal ikke gå med dem. Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.» (4 Mos 22,12)

Selv om svaret ikke var til å misforstå, er resten av historien om Bileam, en historie om en profet på vei bort fra Guds ord. Historien ender med at Guds profet som fikk beskjed fra Gud om ikke å gå med til kong Balak, likevel gikk, og «lærte Balak å legge anstøt for Israels barn – å ete avgudsoffer og drive hor.» (Åp 2:14) Profeten som var et Guds sendebud, endte opp med å føre Guds folk ut i synd. Historien i 4 Mosebok 22ff forteller om en profet som tok tre alvorlige skritt bort fra Guds ord, noe som fikk katastrofale konsekvenser.

Ikke ett med Guds ord
Etter at Gud hadde talt til Bileam, oppsøkte han Balaks utsendinger og sa: «Herren vil ikke gi meg lov til å følge med dere». Jeg skulle så gjerne gått med, men Gud… Herrens sendebud Bileam, var ikke ett med Gud ord. Han ville gjerne gå med, men siden Gud ikke ville, så sa han nei. Når Gud taler til oss mennesker, er det alltid ut fra et hjerte som elsker med en evig kjærlighet. Han vil oss alltid det beste, også når han må ta oppgjør med synd i vårt liv.

Dette er en stor fare for Guds folk også i dag. Jeg har ingen problemer med å forstå hva Gud sier om livets to utganger. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Jeg vet at Gud sier at abort er drap. Jeg vet at pengekjærlighet er avgudsdyrkelse. Jeg vet det, fordi Guds ord sier det. Og fordi jeg vet hva Guds ord sier, sier også jeg det. Samtidig hender det at jeg lar det skinne gjennom at dette sier jeg fordi Guds ord sier det, selv om jeg skulle ønske det sto noe annet. Jeg liker egentlig ikke at Gud sier dette. Jeg skulle ønske det ikke sto i Guds ord.

Når jeg lar slike tanker slippe til i hjertet, i samtaler og på talerstolen, sier jeg egentlig at jeg har et hjerte som er bedre og mer kjærlig enn Gud og hans Ord. Guds ord er så hardt. Jeg er mer kjærlig, og skulle egentlig ønsket jeg kunne sagt noe annet. Da har jeg begynt på en vei bort fra Guds ord. For Guds hjerte er den fullkomne kjærlighets hjerte. Det han sier, er alltid det som fører til velsignelse for meg. Det gjelder også hans bud og formaninger. Mitt hjerte er syndig og vet ikke mitt eget eller andres beste.

Bileam gikk med Balaks utsendinger. Han ble forsøkt stoppet 
både av sitt eget esel og av en Guds engel

Fortier deler av Ordet
Bileam neste skritt bort fra Guds ord, var når han fortiet halve Guds budskap til Balak. Bileam sa kun første del av budskapet: «Du skal ikke gå med dem». Han sa ikke at Israel, Guds folk, «er velsignet». Dette var en viktig advarsel til kong Balak. Guds folk som nå står ved Moabs grense, er et velsignet folk. Det betyr også at den som vender seg mot Guds folk, er under forbannelse. Det ville ikke Bileam si, fordi han egentlig ønsket å gå med Balaks utsendinger.

Gud vil at vi som hans barn, skal si hele sannheten. For Guds ord er sannhet. Når jeg blir utfordret på om det er synd å leve sammen seksuelt uten å være gift, svarer jeg da som Guds ord taler? Eller taler jeg «rundt grøten». Når du får spørsmål om alle døpte er frelst, svarer du ja, og kun det? Eller sier du som Guds ord, at den døpte som ikke lever i troen, er like fortapt som den som ikke er døpt og som fornekter Jesu frelsesverk? Vi må ikke svikte budskapet om omvendelse og frelse.

Bøyer seg ikke for Guds ord
Den tredje etappen på Bileams vei bort fra Guds ord, møter vi når Balaks utsendinger kommer for andre gang til Bileam. De kommer i samme ærende, men har med seg større løfter om ære og rikdom som belønning. Bileam vet utmerket godt hva Gud vil at han skal svare. Guds ord var ikke til å misforstå. Likevel bøyer han seg ikke for Ordet, men sier at han vil søke Herren på nytt, for å få vite «hva mer Herren har å si meg.» Underforstått, «Gud, jeg vet hva du sier, men jeg er ikke fornøyd med det. Har du ikke noe mer å si meg?»

Det ser ut til å være en livslov i Guds rike. Vil du ikke ha det Gud sier, gir Gud deg det du vil ha. Men det blir ikke til velsignelse, hverken for deg eller for Guds rike. Mang en kristen er ikke i tvil om at Guds ord sier nei til kvinnelige prester og eldste. Men de er ikke fornøyde med Guds klare tale. Derfor tar de studiepermisjon for å finne ut om ikke Gud har mer å si. Så kommer de ut etter sine studier, med et nytt standpunkt. Gud har gitt dem det de vil ha, fordi de ikke bøyer seg for Guds klare tale.



Guds ord er sannhet
Guds ord er sannhet. «Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb 4:12) «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2Tim 3:16)

Jesus kaller seg selv for Ordet. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.» (Joh 1:1-2) «Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord.» (Åp 19:13)

Jesus sier at hele Bibelen er hans ufeilbarlige ord. «For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5:18) «Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne boken.» (Åp 22:19)

Forkynnelsen av Ordet, er Guds vei til frelse for fortapte syndere: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)





Inspirert av en tale av Mikkel Vigilius på Fjellheim bibelskole 8. mai 2016











mandag 27. juli 2020

Kristenleder med tung oppvekst


Othelia og Johannes Daasvand

Johannes Daasvand var en av bedehus-Norges mest kjente og respekterte forkynnere, første halvdel av 1900-tallet. Han sto i mange og store vekkelser og var en mye lest forfatter. Men han hadde en tung bagasje i livet, som få var klar over.

Ett av barndomsminnene mine fra mange søndager i oppveksten, var når far min skulle ha ei oppbyggelig stund. Han fant fram bibelen som vanlig, men hadde ofte også med ei av to bøker med taler over søndagens tekst. Den ene var «Mot målet» av Ludvig Hope, den andre var ei rødbrun bok som het «Godt budskap». Forfatteren av denne boka var Johannes Daasvand. Det er han denne artikkelen skal handle om. Da starter vi i Åseral.

Oppvekst på Hornnes
Thore Aanonsen Reiersdal var fra Åseral i Agder. Han ble født i 1825 og vokste opp på garden Reiersdal. I sin ungdom ble han forlovet med ei «fantejente», og reiste ei stund omkring sammen med henne og familien hennes. Men dette livet var ikke noe for Thore, så han slo opp. Thore var veldig bibellærd, men kom ikke gjennom til frigjort kristenliv før på slutten av sitt liv. Han var også synsk. Etter den brutte forlovelsen, fant han seg ei ny kone som het Ingeborg Larsdatter og var tre år yngre enn Thore. De ble gift i 1850 og fikk minst seks barn. Ingeborg og Thore drev garden Vollen på Øvre Dåsvatn, som var bruk nummer 6.

Den eldste sønnen på Vollen het Aanen Thoresen Daasvand. Han ble født i 1853. Aanen var ei kunstnersjel, men fikk lite brukt disse evnene. Han var også en viden kjent rev og rovfugl jeger. Yrket hans var imidlertid bonde, og det var noe han slett ikke passet til. Han ble gift med den sju år eldre Siri Johannesdatter Verdal fra Eiken. Siri var datter til Ingeborg Steinarsdatter (1797-1903) og Johannes Verdal. Ingeborg var kjent som en varm kristen. Datteren Siri delte morens tro.

Etter at Aanen og Siri ble gift, bodde de først på garden Ytre Dåsvatn, deretter på Flystveit i Åseral, før de overtok Aanen sin heimegard. I tillegg til stell av hus og barn, tok Siri minst like mange tak på garden som mannen Aanen. De fikk sitt første barn Ingeborg i 1877. Hun var enslig, og tok seg mye av mor si. Nummer to kom i 1879 og fikk navnet Thor. Han var bonde i Stavanger, og omkom i ei trafikkulykke i 1926. Nummer tre ble født på Flystveit i Åseral 13. januar 1884, ikke lenge før familien flyttet til Vollen. Han fikk navnet Johannes. Siste barnet ble født i 1890, og fikk navnet Ånon. Han emigrerte til Amerika.

Johannes Daasvand

Da han var sju år i 1891, begynte Johannes på skolen som vanlig var. Han var ivrig på skolen, og hadde store evner. Samtidig var han en ordentlig spilloppmaker, noe som førte til at det ble sagt om han at han enten ville bli fant eller prest. En gang kledde Johannes seg ut, og oppsøkte nabogutten for å skremme han. Gutten ble livredd, og sprang inn til sin mor og sa: «Enten var det den vonde eller så var det Johannes!» Mor Siri, lærte tidlig barna å be, og leste mye i Bibelen for dem. Johannes fikk derfor et nært og tett forhold til sin mor.

Far ble arrestert
I 1895, da Johannes var elleve år, hendte noe på Vollen som skulle få avisoppslag landet over. Da møtte lensmannen opp og arresterte Aanen Daasvand. Det viste seg at bak en kanskje fin ytre fasade, hadde Siri og barna levd under særdeles tøffe forhold. Det var Siri selv, som hadde anmeldt mannen sin for mishandling. Saken kom snart opp i retten, og en nesten utrolig historie ble brettet ut i den tids medier. Avisen Social-Demokraten referer over halvannen spalte, hva som hadde skjedd. Overskriften var «Et uhyre af en mand», med fortsettelse «Mishandlet sin kone i 26 aar». Både Siri og barna Ingeborg, Thor og Johannes vitnet i rettsaken.

Fra Agder 3. juli 1897

Avisen tar i artikkelen fram at Aanen hadde slått kona Siri nesten daglig, helt fra de ble gift for 26 år siden. Han hadde kastet henne i gulvet og tråkket på henne med tresko. Flere ganger hadde han tatt strupetak på henne, så datteren Ingeborg, hadde måttet vri farens finger fra morens strupe. Han hadde kastet kniver på henne og en gang kastet han en hammer på stortåa hennes så den nesten ble knust. Legerklæringen som ble framlagt under rettsaken, sa at legemet hennes bar mange arr etter mishandlingen. Mange flere detaljer blir sitert, både i Social-Demokraten og i mange aviser fra hele landet.

Aanen Thorsen Daasvand. Bilde fra politiets fangearkiv med forklarende
tekst. (digitalarkivet.no)

Når Siri ble spurt av slekt og naboer om hvorfor hun var skadd, dekket hun mannen og kom med bortforklaringer. Men i 1895 var altså begeret fullt, og hun fikk mannen dømt for sin ugjerning. Aanen ble dømt til to års straffearbeid og deretter til forvaring. Dette siden han truet både kone og barn på livet. Etter endt straffearbeid, ble han satt i arresten på Hornnæs, men der ville ikke lensmannen ha han. Han ble derfor overført til Grimstad og videre til Kristiansand. Her satt han inne under folketellingen i 1900, men jeg vet ikke hvor lenge han var fengslet. Etter fengslingen ble det satt i gang en omfattende innsamling av penger til Siri og barna. En oversikt over innkomne gaver i Fedrelandsvennen i 1896, viser at det var kommet inn kr.1004,40 til familien.

Waisenhuset Ebenezer i Kristiansand, hvor Johannes Daasvand 
bodde en periode i barndommen. Foto: Gammelt postkort

Hvordan det videre gikk med familien under Johannes sin oppvekst, vet jeg ikke. Han ble overført til barnehjemmet Waisenhuset Ebenezer i Kristiansand, som ble drevet av Mandal og Kristiansand Indremisjon. Han ble konfirmert mens han bodde på Ebenezer. Etter konfirmasjonen har han antakelig kommet tilbake til familien på Vollen. Han var ingen kristen i ungdomstiden. Han leste mye av Garborg, Ibsen og Bjørnsens bøker, og samtidig hadde han beholdt sine underholdende evner. Han kjente på en sterk trang til å formidle til andre, det han selv leste i bøkene. Dette gikk «ut over» sauene han gjette. Det var mer enn en gang at han gikk opp på en stein og talte til sauene. Ellers underholdt han vennene sine med gode stubber, slik at de lo seg nesten fordervet.

Liste over konfirmanter. Fedrelandsvennen 4. juli 1899

I 1910 var Johannes begynt som forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen. Han bodde da sammen med mora og søsteren Ingeborg hos Rasmus Nåden på Finnøy. Antakelig var far Aanen blitt løslatt og hadde kommet tilbake til Vollen, og mor Siri hadde sett seg nødt til å flytte. Senere ble Aanen radikalt omvent. Da Johannes med sin familie flyttet til Vaulen i 1920, hadde de med seg foreldrene hans. Siri hadde tatt Aanen til nåde, og de fikk noen gode år sammen mot livets avslutning.

Fra Aftenbladet 10.01.1930 og 27.04.1933

Frelst som 19-åring
Johannes begynte å kjenne på virkningen av mor og mormors bønner. Han ble vakt, og flere ganger satt han og leste i Bibelen og oppbyggelsesbøker, mens han kjørte tømmer med hesten. Det ble ikke mer skole på han, etter avsluttet omgangsskole. Han søkte på lærerskole, men fikk beskjed om at han var for ung til å bli tatt opp. Men det stoppet ikke en kunnskapshungrig ungdom. Han leste og studerte mye på egenhånd, og lærte blant annet å snakke og å lese både engelsk og tysk. Han var også musikalsk, og kunne spille både gitar, orgel og piano. Han hadde også en utmerket sangstemme.

I 1903 var det en stor vekkelse i Åseral. I forlengelsen av den, la ti nyfrelste ungdommer ut på en møteturne. Johannes var og hørte på disse, og ble åndelig vakt. Kort tid etter kom presten i Åseral og noen ungdommer tilbake til Hornnes. På ett av møtene de hadde, var det en av ungdommene som vitnet ut fra Rom 5,6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» Det løste Johannes, og han ble frelst. Like etter avla han sitt første vitnesbyrd. Han sa frimodig: «Jeg kan ikke si annet enn om jeg fikk hele Dåsvatn, ville jeg ikke bytte mot det jeg nå har vunnet.» Dermed var vekkelsen fra Åseral, også nådd til Hornnes.

Johannes Daasvand

Forkynner i Stavanger krets NLM
Det tok ikke lang tid før Johannes begynte å ha noen korte andakter i heimene rundt om i nabolaget. I 1905 gjestet forkynner Andreas Nebdal Hornnes. Han fikk startet en forening for Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband NLM), og Johannes Daasvand ble foreningens første formann. Nebdal ble samtidig oppmerksom på at Daasvand hadde ei forkynnernådegave, og ville at Sørlandet krets av NLM skulle ansette ham. Johannes ble satt opp til å ha en morgenandakt på et stormøte. Det han ikke visste var at dette skulle være ei «prøvepreik», for kretsstyret var til stede for å høre han. Det gikk ikke helt bra med andakten til Johannes, og kretsstyret ville ikke ansette ham. De ba i stedet Nebdal ta Johannes med seg til Stavanger krets. Alt dette fikk ikke Daasvand vite om, før lenge etter at han var blitt en landskjent forkynner.

Nebdal lyktes bedre i Stavanger krets, og her ble Johannes Daasvand ansatt som forkynner i 1906. Da hadde han allerede opplevd å få være et redskap til en stor vekkelse på Ogna. Her ble han godt kjent med familien Sandve, noe som skulle få konsekvenser for hans valg av ektefelle noen år senere. Samme år som han ble ansatt i Stavanger krets, fikk han stå i vekkelser både i Egersund, Vigrestad og Varhaug. Også de kommende årene fulgte det mye vekkelse med Daasvands forkynnelse. Dette var ei vekkelsestid over Rogaland, og Svend Foldøen hadde startet på sitt rike virke i Ryfylke. Daasvand sto i vekkelser blant annet i Flekkefjord (1906), Egersund (1907 og 1908), Volda (1907), Nærbø (1909), Kopervik, Torvastad og Avaldsnes (1910).

Johannes Daasvand (foto Evangeli Budskab)

På sin første tur til Egersund i 1906, var han sammen med den gamle forkynneren Thormod Rettedal. Rettedal hadde lovet lærerskolerektor i Volda, Henrik Kaarstad, å skrive to taler til huspostillen «Ordet um Krossen». Nå ga han Daasvand ordre om å skrive disse talene. Ungdommen kjente på et press fra den eldre, og lovet å prøve. Kaarstad var så fornøyd med 22 åringens bidrag, at han ba ham skrive ti korte andakter til andaktsboka «Or livsens vatn», som han ville gi ut i 1908.

Kaarstad så imidlertid at Johannes trengte hjelp til å få skikk på sin skriftlige norske. Han inviterte han derfor til privatundervisning ved Volda lærerskole, mot at han preiket om kveldene. Johannes takket ja, og resultat ble en betydelig forbedring av norskkunnskapene, og en stor vekkelse i Volda. Alt dette var med å utløse et omfattende forfatterskap hos Daasvand. Han skrev mer enn 20 bøker og hefter (se liste under). Like kjent ble han for sine mange tusen korte andakter i Stavanger Aftenblad, under vignetten Plogmannen. Disse andaktene ble etter hvert også publisert i andre aviser. Han fikk også slippe til i NRK med radioandakter, som regel sammen med en salme med en norsk folkemelodi. På sine eldre dager samlet han flere slik melodier, ikke minst fra Setesdal.

Othelia Daasvand med sine ni søsken og foreldre.
Othelia nr. 2 f.v. bak. Martin Sandve helt til høyre.

Amerika og bryllup
22. august 1911 gikk den 27 år gamle Johannes Daasvand om bord i Amerikabåten som skulle til New York. Årsaken til emigrasjonen oppgav han som «liten fortjeneste». Han skulle forkynne Guds ord i de norske områdene i USA og Canada, og talte blant annet i Brooklyn og Chicago. Om han da tenkt å bosette seg i Amerika, eller om det var tenkt som en besøkstur, vites ikke. Men heime ventet i alle fall jenta han var forlovet med, og det ble til at han reiste tilbake til Norge på nyåret 1912. Her fortsatte han som forkynner i Stavanger krets, men først ble det bryllup.

Den utkårede bruden het Othelia og var datter til Malena Rasmusdatter Kvassheim og Johannes Johannessen Sandve. Dette var en heim Johannes ble kjent med under vekkelsen i 1905, og det er mulig at han allerede da fikk et godt øye til Othelia. Othelia hadde tolv søsken, men da bryllupet sto, var to av de tolv døde.

Othelia og Johannes Daasvand fikk seks barn. Det var Arnold (f.1913), Johannes (f.1914), Sigurd (f.1916), Malena (f.1919 kalt Malli og gift med Bjørn Østby), Ruth (f.1922 og gift med Olav Overå) og Einar (f.1926). Othelia og Johannes bodde på Høyland ved Sandnes det første året etter at de var gift, men allerede året etter flyttet de til Trondheim hvor Johannes hadde fått et nytt kall.

Othelia og Johannes Daasvand med barna på midten av 1920-tallet

Før han kom så langt, var han med på å stifte et nytt misjonsblad som var tenkt spesielt for Sørlandet og Rogaland. Bladet fikk navnet Evangelisten. Dette bladet startet også umiddelbart med bibelkurs, og her deltok Johannes aktivt. Han trakk seg imidlertid fra Stiftelsen Evangelisten i 1916, da han syntes det var vanskelig å kombinere med ansettelsen i NLM. Han fortsatte likevel i mange år, å skrive artikler i bladet.

Under kretsmøtet for Stavanger krets i 1912, ble det en stor debatt om misjonens skulle starte en ungdomsskole. Det ble bestemt at saken skulle utredes, og Daasvand ble oppnevnt i en komite som skulle komme med en innstilling til et senere kretsmøte. Flertallet i komiteen ville at skolen skulle være et samarbeidsprosjekt med andre misjonsorganisasjoner, mens Daasvand som utgjorde mindretallet, ønsket en skole eid kun av NLM. Det ble Daasvand sitt syn som vant fram, men skolen sto ikke klar før i 1919, og fikk navnet Tryggheim Ungdomsskule Nærbø.

Kretssekretær og bysekretær
Johannes Daasvand sine nådegaver som evangelist og leder ble lagt merke til flere steder i landet. I 1913 fikk han kall til å bli kretssekretær i Trøndelag krets av NLM. Daasvand skulle gjennom et langt liv besøke store deler av landet, men det var i Rogaland og Trøndelag at han fikk sitt lengste virke. Under tiden som kretssekretær, var han også mye engasjert i forsamlingen Betania i Trondheim, slik at han i praksis var både kretssekretær og bysekretær.

Fra Trøndeleg fikk han attesten at han var både en skattet forkynner og sjelesørger. Han hadde også en spesiell nådegave til å finne andre nådegaver, og å sette dem i tjeneste i forsamlingene. Han fikk blant annet starte en komite som hadde ansvar for møteledelse. Han engasjerte også mange av de unge, til å besøke syke og eldre i heimene og på sykehus. Det var også Daasvand som startet med fri nattverd i Betania. Han ivret også for at forsamlingene på bedehusene skulle begynne å døpe barna, men her nådde han ikke fram med sitt syn.

Men det var ikke bare i forsamlingen i Trondheim, trønderne fikk glede av Daasvands nådegaver. Han besøkte hele kretsen og opplevde vekkelser mange steder, blant annet i Stjørdal (1913), Trondheim (1913) og Verdal (1915).

Skoleåret 1918-19 ble han engasjert av Indremisjonsforbundet som lærer på bibelskolen i Bergen. Året etter sto han i en ny vekkelse i Flekkefjord, og året deretter fikk familien ro for å gjøre oppbrudd fra Trondheim. Da var det forsamlingen i Stavanger som ville ha Daasvand til bysekretær. Han var i denne stillingen i ti år, fra 1920 til 1930. Her var han pådriver for å få bygget nytt bedehus. Salem forsamlingshus i Bergelandsgata sto ferdig i 1924, og ble et praktbygg i bybildet. Vinteren 1927-28 hadde han permisjon, for igjen å besøke norske utvandrere i Amerika. Under perioden i Stavanger, bodde familien Daasvand på Vaulen.



Forkynner og kretssekretær
Etter perioden i Salem, flyttet familien til en gard de kjøpte på Mønnesland ved Mandal. I tillegg til å drive garden, var han forkynner for NLMs hovedstyre. Han opplevde også i denne perioden flere vekkelser, blant annet i Mandal (1930+1932), Lyngdal (1931), Salem Stavanger (1931) og noe senere i Vennesla (1942).

Kontakten med Amerika ble holdt varm, noe som resulterte i to nye turer over Atlanteren. I 1936 gikk høvdingen i Stavanger krets, Br. P Mugaas, av som kretssekretær. Johannes Daasvand var ett av navnene over aktuelle kandidater til å overta. Etter at kretsstyret hadde fått ett par nei, var Daasvand villig til å prøve. De flyttet tilbake til Vaulen, og her hadde han heimekontor. Men Daasvand fant snart ut at kontorarbeidet hindret han i det som han kjente som sitt hovedkall, å forkynne Guds ord. Han ba derfor om avløsning allerede etter to år.

Høsten 1939 reiste han så på sin femte og siste tur til Amerika. Denne turen ble betydelig lengre enn planlagt, på grunn av 2.verdenskrig. Han måtte utsette heimreisen til sommeren 1940. I mellomtiden arbeidet han for å samle inn penger til misjonærene som var i Kina og som ikke kom seg heim på grunn av krigen. Til slutt fikk han seg hyre på en finsk båt,og kom trygt tilbake til Stavanger.

Tilbake i Norge ble han engasjert til tre nye år i forsamlingen i Salem, Stavanger. I 1943 flyttet familien til Drottningborg, hvor han var rektor på bibelkurset for ungdom som skolen startet opp. Etter fire vintre på Drottningborg, kjøpte familien seg hus på Stray i Kristiansand, og her ble de boende resten av sitt liv.

Etter at Johannes var blitt pensjonist, fikk han og Othelia oppfylt et ønske de lenge hadde hatt. Begge døtrene deres var misjonærer i Afrika. Ruth i Tanzania og Malli i Etiopia. I 1952 reiste de først til Tanzania og besøkte Ruth og Olav Overå i tre måneder. Deretter fløy de til Etiopia og var hos Malli og Bjørn Østby i fem måneder. Dette var en stor opplevelse for dem begge. Både at de fikk besøke døtrene, men ikke minst at de fikk se misjonsarbeidet på nært hold.



Markert forkynner og leder
Etter at Johannes var død, uttalte NLMs generalsekretær om Daasvand, at han var en av de dyktigste forkynnerne i NLM. Det heter om Daasvand at han var klartenkt og konsentrert i forkynnelsen. Av prinsipp talte han alltid kort. Han hadde en stor bredde i sin forkynnelse, men samtidig var sentrum klart. Hans Kristusforkynnelse var både myndig og varm. Han hadde ofte med et misjonsglimt i talen.

Det var viktig for han at han hadde fått budskapet fra Gud, som han skulle gå med. Han ble også kalt sjelesørgeren blant forkynnerne. Det går igjen både i referat fra forkynnelsen hans og i hans skrifter. Han tok seg av de enkelte og hadde en egen evne til å hjelpe og rettlede dem som var i nød. Daasvand hadde som motto, Guds rike først. Derfor sto han tidlig opp om morgenene, og gikk tidlig til køys om kvelden. Dette var rutiner han også innprentet resten av familien, noen ganger til noens ergrelse. En av sønnene skrev en gang en artikkel om å ha en predikant som far. Det var ikke alltid like enkelt, skrev han. Og at han alltid fulgte mottoet om først Guds rike, var ikke alltid like lett å akseptere. Samtidig sa han at det var ingen predikant han heller ville høre, enn faren. Barna satte han høyt, både som far og som kristen.

Fra Dagen 9. januar 1954

Johannes Daasvand ble på 70 års dagen spurt om hva han ville blitt om han var ung og skulle velge yrke: «Da ville jeg ha blitt legpredikant og reist omkring akkurat som jeg har gjort i over 50 år.»

Han var også en mann med klart syn på aktuelle spørsmål som rørte seg i misjonen. Helt til sin siste Amerikatur, var han en ihuga frikirkemann og arbeidet for at NLM skulle bli en frikirke. Etter siste turen til Amerika, innså han noe av det Ludvig Hope så mange år tidligere. Frikirkene hadde lett for å bli seg selv nok. Han endret derfor syn på dette på sine eldre dager.

Han var også ivrig med i debatter om friskoler. Han ønsket slike skoler, men mente at hovedstyret måtte ha det avgjørende ordet om skolene skulle starte eller ikke. Dette på grunn av den økonomiske belastning skolene kunne bli. Samtidig talte han sterkt mot at skolene skulle motta statsstøtte. Dette fremmet han forslag om under GF i 1918 og fikk flertall for forslaget. Her var nok ikke kretsene like lovlydige i oppfølgingen av vedtaket.

I 1930 var spørsmålet om et eget ungdomsarbeid i NLM oppe til debatt. Det ble vedtatt å starte slikt arbeid, med et tilleggsforslag fra Daasvand: «Dog bør ungdomsforeningene ikke danne noen særskilt landsorganisasjon.» Spørsmålet om kvinners stemmerett var en gjenganger på generalforsamlingene i NLM. Daasvand var prinsipielt imot. Under GF i 1941 talte Knut Rettedal varmt for å gi kvinner stemmerett. Etter at Rettedal var ferdig, stemte Daasvand i sangen: «Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne» - antakelig både med glimt og alvor i blikket. I 1949 ble det fremmet forslag om å begrense antall ansatte som kunne velges til hovedstyret. Daasvand advarte mot et slikt vedtak. Hans konklusjon var at «vi må ha de beste menn innvalgt i HS»

Siste reise
Sommeren 1955 ble Daasvand rammet av en alvorlig sykdom. Denne utviklet seg raskt, og han sovnet inn etter et smertefullt sykeleie 13. september 1955, i heimen på Strai i Kristiansand. På slutten fant han mye trøst i Salme 23: «Herren er min hyrde, mig fattes intet.» Han ble begravet fra Oddernes kirke, og i minneordet sa Tormod Vågen om sin nære venn og medarbeider: «Framover alt var Daasvand evangelist, etter mitt syn ein av Noregs største evangelistar». Othelia levde i mange år som enke. Hun døde langfredag 16. april 1976.

Fra Dagen 15.09.1955 og Aftenbladet 20.04.1976


Bokliste
Johannes Daasvand skrev en rekke bøker og hefter. Jeg har funnet følgende titler:

-Den frie nattverd 1910
-Veiledning ved læsning av Bibelen 1916
-Foreldres ansvar og nogle småstykker 1916
-Frigjørelse, fornyelse og forløsning 1921 (s.m. Gustav Nilsen)
-En kristens ansvar i hjem, samfund og arbeide for Gud 1921
-Under ordets lyskaster 1921
-Falske profeter og falsk lære 1922 (s.m. Adolf Bjerkreim)
-Daapen fri 1922
-Bygg på berg 1929
-Naade og ansvar 1925
-Den indre linje 1932
-Rene stier 1934
-Fra trelldom til frihet 1936
-På veien 1938
-Fast grunn 1941
-Godt budskap 1946
-Det allminnelige prestedømme 1948
-Lys i mørke 1948
-Frigjøringen i Kristus 1949
-Lys på veien 1950
-I sjelevinner-tjenesten 1-5 1954
-Fra gullgruven 1954

En av mange andakter i Aftenbladet
7. mai 1953


Kilder
Arne Nordheim m.fl.: Tryggheim Ungdomsskule 1919-1969
Bjuge m.fl.: Evangeli Budskab (1915)
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
Fredrik Wisløff: Min far var predikant. Artikkel av Sigurd Daasvand
Harald Skretting: I far sine fotefar – 75 år etter
Henrik Kaarstad: Ordet um krossen
Henrik Kaarstad m.fl.: Or livsens vatn
Jacob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jakob Straume: Kristenliv i Trøndelag
Johannes Kvalheim: Krøtterhandler og lekpredikant
Josef Tungland: Sven Foldøen
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Lisabet Risa: Bilete frå Hå
Nils Dybdal-Holthe: Utan grenser
Olav Golf: Marie Monsen
Olav Uleberg: Hornnes Gards- og ættesoge
Oscar Handeland: Kristenliv på Agder
Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år
Trygve Vassvik: Bladet Evangelisten. I livets tjeneste for livets Herre

Fast Grunn nr.4 1955: Minneord
Aftenbladet.no
Dagen.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet.no




















tirsdag 21. juli 2020

Formaningen som forsvant



I min oppvekst var det en formaning som ofte ble tatt fram fra talerstolen på bedehuset. Det var også en formaning jeg minnet om i andakter, ikke minst til barn og unge. Nå er den nesten borte fra forkynnelsen.

Formaningen står i Rom 12,2: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes». Forkynnelsen av denne formaningen la ofte vekt på at et verdslig liv, ville føre en kristen bort fra Jesus. Det er mange i min generasjon (50+), som ler av, eller er sint på, foreldre og besteforeldres advarsler mot det verdslige. Og sant nok, noen ganger kunne konkretiseringene gå for langt. Var ikke evangeliet grunnlaget for formaningen, endte det i loviskhet. Vi må vokte oss for å binde samvittigheten på et grunnlag som ikke er forankret i Skriften.

Personlig opplevde jeg advarselen mot kino, teater, dans, alkohol, verdslig musikk, arbeid på søndager osv., som omsorg for sjelen og som en uro for at små skritt i retning bort fra et liv etter Guds vilje, lett kunne føre en bort fra Jesus. Det var også en overbevisning om at et liv i overenstemmelse med Guds vilje, er det beste livet. Som kristne står vi i en åndskamp. Vi har tre mektige motstandere som gjør hva de kan for å få oss bort fra Jesus, nemlig djevelen, verden og vår egen syndige natur. Det er himmelen det gjelder. Disse fiendene unner ikke noe menneske å havne dit.

De siste 25 årene har jeg nesten ikke tatt fram denne formaning fra Rom 12,2. Jeg har måttet spørre meg selv, hvorfor? Og det er ikke bare hos meg formaningen nesten har stilnet. Er det fordi formaningen ikke gjelder lenger, at den sjelden lyder fra våre talerstoler? Er det fordi vi tidligere forkynte galt om hva formaningen innebærer? Er det fordi vi skjemmes over tidligere tiders markerte pietisme? Er det menneskefrykt?

Vi må gå til Guds ord for å finne svar. I Bibelen ser vi at formaningen om et hellig liv, går igjen i mange skrift. Vi kan nevne noen få eksempel av mange: 2 Tim 4,10, Tit 2,12, Jak 4,4, 1 Pet 4,3-4, 2 Pet 1,4 og 1 Joh 2,15ff. Her formanes Guds folk til å fornekte verdslige lyster. Til ikke å gå med verden i deres utskeielser. Til å flykte fra fordervelsen i verden som kommer av lysten. Til ikke å elske verden, heller ikke de ting som er i verden!


Guds ord gir de frelste sunn og god veiledning for det kristne livet. Vi har fått Guds bud og hans formaninger. Noe av denne veiledningen vil de fleste mennesker slutt seg til. Andre bud og formaninger er som en rød klut for «det moderne mennesket». Men Guds barn spør ikke etter hva som er populært eller hva som er allment akseptabelt, nei, den som er gjenfødt spør etter Skaperens bruksanvisning. Han og hun vet at Guds råd og Guds bud alltid er de beste, selv om de ikke alltid føles slik.

Formaningen i Rom 12 har også med en annen avgjørende sannhet. Hvordan kan en kristens sinn bli forvandlet fra å leve verdslig og elske verden, til å leve et liv som er omvendelse verdig? Et liv etter Guds vilje og råd? Vi kan og skal ta oss sammen, men det rekker ikke langt. Det må en stadig åndelig fornyelse til. I Heb 12,2 står det at helliggjørelsen skjer ved å ha «blikket festet på Jesus», han som er både troens opphavsmann og dens fullender. Evangeliet om Jesus stedfortredende soning for våre synder, er det som kan forvandle og fornye et menneske. Derfor er vi alltid avhengig av å høre evangeliet forkynt.

En kristen blir aldri syndfri, før han er berget heime i himmelen. Her på jorden er vi hundre prosent syndere og samtidig hundre prosent rettferdige. Derfor vil det kristne livet aldri bli fullkomment her på jord. Derfor vil den kristne alltid være avhengig av nåde og syndenes forlatelse. Derfor må han alltid få alt av Jesus: «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1Kor 1:30). Veksten og frukten i det kristne livet, kommer ved å bli i Jesus. (Joh 15,4)

Jesus sier gjennom Peter at de ikke-kristne «undrer seg over at dere ikke løper med dem i den samme strøm av utskeielser». (1 Pet 4,4). En kristens liv vil alltid være annerledes enn verdens barn sitt liv. Derfor trenger en kristenhet som holder på å falle i åndelig søvn, å høre denne formaning om ikke å skikke seg lik med denne verden, også i år 2020.






onsdag 8. juli 2020

Jesus gjelder i mitt sted



Det største under som har skjedd i mitt liv, er at jeg har fått ta imot en fullkommen frelse for min synd. Jesus er blitt min frelse og mitt liv.

2 Kor 5,21 sammenfatter hele frelsens ufattelige budskap: «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». Det er frelsens vei for en fortapt synder. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.»

Han som ikke visste av synd
Jesus visste ikke av synd. Han er Gud fra evighet av. Gud er fullkommen kjærlig, hellig og ren. Synd er totalt fremmed for han. Det er umulig for synd å være i nærheten av Gud, «han nærer et hellig hat til all synd», har en sagt. Det så vi konsekvensene av i Paradis. Adam og Eva, som også var uten synd, falt for djevelens fristelse. Dermed var forholdet til Gud brutt umiddelbart. De måtte ut av paradis.

Jesus derimot var fullkommen ren da han ble født til jord. Det står om han i 1 Pet 2,22-23: «Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led….» Guds 10. bud sier hvordan et hellig liv leves. Jesus holdt alle bud. Han gjorde aldri noe som var imot Guds vilje. Han tenkte aldri en uren tanke. Nei, han hatet og hater synd.

Han ble gjort til synd for oss
Det er et så ufattelig sterkt ord. Tenk, han som er så fullkommen hellig og ren, han ble gjort til synd for deg! Vi kan kanskje forstå bitte litt av den angst og smerte som Jesus stred med i Getsemane. Ikke bare skulle han bli gjort til det han hatet, men med hele verdens synd, skulle han møte Den tre ganger hellig Guds vrede over synden. Heb 5,7 skildrer denne Jesu smerte slik: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden.»

Et sterkt bilde på dette får vi i fortellingen om da den store forsoningsdagen ble innstiftet. Israelsfolket var på vandring heimover mot det lovede land. En gang i året skulle syndene deres sones. Det skulle skje ved ulike offer som ypperstepresten skulle foreta. Blant annet skulle han videre ta en levende bukk. Bukken måtte være uten feil, et bilde på Jesu fullkommenhet. Så skulle ypperstepresten legge hånda si på denne bukkens hode, og bekjenne over den all Israelsfolkets synder det siste året. Bukken skulle så ledes ut i ørkenen for der å omkomme.

Gud la ikke bare siste års synder på Jesus. Hans offer var fullkomment. Det gjelder både for de som levde før han og de som lever fram til han kommer igjen, ja, det var et evig offer. Tenk han som ikke visste av synd, han ble gjort til synd for deg og for meg. Brorson sier det slik i en sang:

Jeg ser deg, o Guds lam, å stå På Sions bergetopp:
Men akk, den vei du måtte gå, Så tung og trang der opp!
Å byrde som på deg var kast, All verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned Så dypt som ingen vet.» 
(SB 665)


Rettferdig for Gud i Jesus
På grunn av dette offer, denne Jesu soning for dine og mine synder på korset, kan det skje en herlig byttehandel. Jesus har tatt dine synder på seg, nå rekker han deg sin rettferdighet. Synda di er sonet, du kan få en fullkommen rettferdighet som en Guds gave, av nåde ved tro. Tar du imot den gaven, sier Gud om deg som han sa om kong David etter hans død, at han «holdt mine bud, og fulgte meg av hele sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som var rett i mine øyne.»

Så tenker vi med en gang. Ja men, det er ikke sant. Jeg har jo brutt alle Guds bud. Jeg har ikke et hjerte som er helt med Gud. Jeg gjorde og gjør alt annet enn det som er rett i Guds øyne. Da svare Guds ord, her formulert av Rosenius i en sang: «Han ser meg i Kristus, ja evig i Kristus, rettferdig å ren.»

La deg forlike med Gud
Så skulle vi tro at folk sto i kø for å få en så ufattelig stor gave. Men slik er det dessverre ikke. Mennesket vet ikke sitt eget beste. Men Jesus lengter etter å være nådig. I Jes 65, 1-2 sier Jesus: «Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den veien som ikke er god, og følger sine egne tanker.»

Jeg er så glad for at Jesus enda står med sine utstrakte armer og innbyr til frelse. Leser du dette du som ikke har fått del i dette, vil jeg få si i Kristi sted: La deg forlike med Gud! Kom, for alt er ferdig. I dag er nådens tid. Det er ikke sikkert det er det i morgen. Da har kanskje Jesus kommet igjen. Derfor: Kom i dag når Han sender deg bud!














torsdag 2. juli 2020

Emissærens tid er ikke forbi!


Illustrasjonsfoto Arne Aano og Gerhard Fjelde
Emissæren har vært sentral i den kristne virksomheten i Norge helt siden Hans Nielsen Hauges tid. Er den omreisende forkynneren i ferd med å havne på sidelinjen i norsk kristenliv?

Egil Sjaastad har nettopp kommet med ei ny bok. Den har tittelen «En reise gjennom forkynnelsens historie». Boka bør leses av alle som er opptatt av forkynnelsen av Guds ord. Her får vi en kort oversikt over forkynnelsens historie fra gammeltestamentlig tid og fram til omtrent 1970. Sjaastad gir i boka en god oversikt over svingninger i form og innhold i forkynnelsen gjennom årtusener.

Fram til Hans Nielsen Hauge, var det hovedsakelig geistlige som sto for forkynnelsen i Norge. Etter Hauge har den omreisende leke forkynneren vært sentral i norsk kristenliv. Det fulgte vekkelse med forkynnerne, og mange bygder, og også byer, ble omsnudd. Mot slutten av boka tar Sjaastad et kort blikk på vår tid. Da skriver han tankevekkende:

«Møtevirksomheten har gått tilbake. De omreisende emissærene er neste bort, dermed også den betydningen disse hadde som sammenbindende faktorer, åndelig sett. Nå identifiserer unge kristne seg med den aktuelle forsamlingen de tilhører mer enn med misjonsbevegelsen på landsplan, er det sagt. Trolig kan dette påvises. Tendensene i forkynnelsen i kirkelivet går i retning av mer mangfold… Det har allerede foregått en forskyvning i forkynnelsen. Skapelsesteologien har fått større plass.» Sjaastad siterer også Robert Lilleaasen som i sin forskning har påvist at bedehusforsamlingene i møteform og stil er preget av samme kulturelle fenomen som noen av de nytenkende folkekirkemenighetene.

Jeg tror Sjaastad har mye rett i sin observasjon av forkynnelsen og den åndssituasjon vi lever i, i vår tid. Mens bedehusorganisasjonene for noen tiår tilbake, sendte ut mange hundre forkynnere vinterstid, er det nå kun noen få igjen. NLMs hovedstyre hadde tidligere en stor flokk omreisende forkynnere, nå er det knapt tre årsverk igjen. Også i regionene er det få omreisende forkynnere igjen. Dette avspeiler også et avtakende syn på sammenhengende møtevirksomhet. Livet er så travelt, at mange synes det er mer enn nok med et møte søndag formiddag. Dermed blir det langt færre spørsmål etter forkynnere.

Det har nok de siste årene foregått en forskyvning av forkynnelsens innhold på bedehusene. Den frigjørende evangelieforkynnelsen, og vekkelsesforkynnelsen er sjeldnere å høre på våre bedehus, mens fokuset er mer på undervisning om de mange tema.

Illustrasjonsfoto: Holger Kjølvik

I denne situasjonen er det viktig å spørre om det er det åndelige livet som bryter seg nye veier, eller om det er den åndelige søvn som holder på å legge seg som ett teppe over Guds folk. Når Gud ikke lenger kan buke et arbeidsredskap, bryter livet ut på ny måte. Det friske Gudslivet kan ikke kveles. Men det friske livet kan sløves og sovne inn. Her må vi be om nåde til å tenke rett og handle rett. Først og fremst må vi be om nåde til å være åndelig våkne, mens vi venter på Jesu komme - hva tid som helst.

Hva sier Guds ord om dette? Det er Guds ord som er autoriteten, ikke menneskers kløkt og visdom. Guds ord sier mange ting, men to ting er avgjørende. Forkynn ordet! – Be!

«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:13-17)

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1Kor 1:18-23)

«Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Luk 10:2)



For en del år tilbake hadde jeg en samtale med en 90 års gammel forkynner i Indremisjonsforbundet. Vi snakket om vekkelsene som gikk over landet i hans ungdom, og hvor glad misjonsfolket var når de fikk forkynnerbesøk. Så kom han med et hjertesukk: «Jeg synes synd på dem som reiser som forkynnere i dag! Det er så få som blir frelst og misjonsfolket er ofte mer opptatt av andre ting enn å samles om Guds ord.» Selvmedlidenhet hjelper ikke forkynneren, tvert imot. Men nøden til den eldre forkynnerbroderen, bør være en nød vi som bedehusfolk bør lytte til og minne Herren om.

Tidligere generalsekretær i NLM, Tormod Vågen, sa en gang følgende, som jeg slutter meg til: «Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.»