fredag 29. mai 2020

Dyrking av det perfekte mennesket



I Norge er det nå et rådende menneskesyn som dyrker «det perfekte» mennesket. Det blir ikke sagt rett ut, men realiteten er nettopp det.

Den store katastrofen for menneskeverdet i Norge, skjedde på 1970-tallet. Da fikk vi, til store protester, en fosterdrapslov som gjør det ufødte barnet under 12 uker, helt rettsløst. Resultatet ble at det hvert år siden, er tatt livet av 12-15 000 små vergeløse barn.

Tirsdag 26. mai 2020 ble nye lover vedtatt, som intensiverer jakten på det perfekte mennesket. Da vedtok AP, SV, Rødt, FRP og MDG en lov som gjør det lovlig å teste fosteret for sykdom, lenge før grensa for lovlig fosterdrap er nådd. I Danmark og på Island ble antall fødte barn med Downs syndrom omtrent halvert da tilsvarende lov ble vedtatt der.

Etter hvert som testingen blir utviklet, kan vi forvente at stadig flere foster som ikke er «perfekte» vil bli sortert ut. I andre land er foster sortert etter kjønn. Det ble født langt flere gutter enn jenter. Vi vet ikke hva neste sorteringskriterium blir, i jakten på det «perfekte mennesket».

Saken er imidlertid den at alle mennesker er perfekte. Det er ikke sykdom, antall kromosomer, antall føtter eller armer, om du er tykk eller tynn som avgjør om du er «perfekt». Vi er alle likeverdige og like perfekte som menneske, hver med vår «skavank».

Fra Dagen 27.05.2020

Noen stortingsrepresentanter ble opprørt, da andre viste til samvittigheten i saken om sortering av mennesker. «Min samvittighet er like god som din», ble det hevdet. Folk som stemte for sorteringsloven, sa at de stemte i tråd med sin samvittighet. Saken er bare den at samvittigheten er et ustabilt instrument. Blir den ikke innstilt etter rett kanal, kan den vise deg på helt feil vei. Derfor trenger samvittigheten å justeres, og det den skal justeres etter, er Guds 10 bud.

Det 5. av disse bud sier at du skal ikke slå i hjel. Når en med god samvittighet kan forsvare drap på ufødte barn, trenger samvittigheten å justeres. Mange stjeler eller lyver med god samvittighet. Det blir ikke mer riktig for det. Det viser bare at samvittigheten er ute av kurs.

Fra Dagen 25.05.2020

KrFs folk gjorde en kjempeinnsats tirsdag 26. mai 2020. Det står stor respekt av partiets innsats for å hindre disse sorteringslovene. Det var derfor ikke KrF som tapte på tirsdag, men Norge. KrF tapte imidlertid helga før. Da satte de en person til vikarierende statsråd, som er tilhenger av gjeldende fosterdrapslov. Da kommer den flotte innsatsen på tirsdag i et underlig lys. For roten til lovene som ble vedtatt på tirsdag, er jo nettopp den fosterdrapslov som ble vedtatt på 1970-tallet. Ved å sette en fosterdrapstilhenger som statsråd, er partiet kommet i strid med seg selv. Det trenges en opprydning, og det raskt.







torsdag 14. mai 2020

Hjemlandet



Det nærmer seg 17.mai. Nasjonaldagen i år blir annerledes enn noen tidligere 17.mai på grunn av koronaviruset. Det er likevel stor grunn til i takknemlighet å feire det fantastiske landet vår. 

Flott natur, fred, frihet, livsrett og livsvern for alle fødte, velstand og demokrati. Mange flere takkegrunner kunne vært nevnt. Den som tror på Jesus, har to hjemland å feire. En venn av meg fikk besøk av en predikant som skulle se hans nyoppussede hus. Predikantens første kommentar var: «Det var et flott venteværelse du har fått deg». 

Bibelen sier om dem som er frelst: «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.» I takknemlighet for et fantastisk land, feirer vi Norge 17.mai. Med forventning ser jeg fram til i en evighet å ha det godt i mitt andre hjemland, himmelen. Statsborgerskapet der ble betalt av Jesus på korset.


(Ord til ettertanke i Strandbuen 15.05.2020)








fredag 8. mai 2020

Lars Linderot - En dyrekjøpt velsignelse


Kungälv kyrkan hvor Lars Linderot holdt sin første preken som 15-åring

Lars Linderot fikk ikke gitt ut sin huspostille før han døde. Den kom imidlertid fra forlaget ikke lenge etter hans død, og ble til stor velsignelse både i Sverige og i Norge.

Når jeg har lest historier fra 1800-tallet, er det ei bok som ofte har dukket opp. Det er Lars Linderots huspostille. Denne samlingen av taler for de fleste søndagene i året, var antakelig den mest brukte huspostille i Norge fra 1850 og ut århundret. Mange fikk hjelp i sitt kristenliv ved å lese denne boka, mens mange andre ble frelst. Den siste jeg leste om, var en av stifterne av Kinamisjonen (NLM), Abraham Friestad fra Egersund. Han ble frelst da onkelen leste juleprekene til Linderot på 1. juledag 1880. Abraham var da 13 år gammel.

Postille født i smerte
Den svenske presten Lars Linderot arbeidet lenge med å få gitt ut denne boka. Det skulle bli en tung vei. Linderot samlet mye folk til sine gudstjenester, og flere ønsket at han fikk trykket noen av talene. Det var økonomisk svært tøffe år både i Sverige og Norge mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet da Linderot levde. Det ville også hjelpe på ei lav kapellanlønn, å få litt i inntekter fra boksalg. I desember 1791 søkte han domkapitlet om å få gi ut en tale om den endelige dom, som var ett tema han ofte talte over. Søknaden ble avslått. I mars 1793 prøvde han seg på nytt, denne gang med en liktale. Han fikk positivt svar, og for første gang kom en tale av Linderot på trykk.

Ved hundreårsskifte var økonomien til Linderot ikke god. I håp om økte inntekter, bestemte han seg for å gi ut en huspostille. 2. oktober 1801 annonserte han i avisen at de som ønsket å kjøpe hans postille, kunne møte opp hos Linderot og bestille boka, ved å forhåndsbetale en viss sum. Han fikk godkjent planene hos domkapitlet, og planla utgivelse til påsken 1802. Men allerede på nyåret 1802, måtte han melde til dem som hadde forhåndsbestilt boka, at den ble forsinket. Årsaken var ifølge Linderot, at boka ble dobbelt så stor som opprinnelig planlagt.

Arbeidet med boka dro ut i tid, både ett og flere år. I mai 1805 ble utgivelsen sak i domkapitelet. Det var kommet inn klage fra flere av dem som hadde betalt inn penger for boka, at de nå ville ha pengene tilbake. Skjedde ikke det ville de gå til retten for å kreve pengene tilbakebetalt. Linderot avgav en skriftlig forklaring der han beklaget dypt det som hadde skjedd, og bedyrte at han ikke hadde hatt til hensikt å lure penger fra folk. Årsaken til forsinkelsen var at arbeidet ble mer omfattende enn tenkt og trykkekostnadene hadde øket betydelig. Han sa videre at han i sin fattigdom ikke hadde midler til å betale tilbake det han skyldte, men lovet likevel å gjøre det innen 15. august 1805. Men pengene var ikke på plass da fristen gikk ut.

Fra min utgave av Lars Linderots huspostille


I februar 1806 fikk han en ny trussel. 120 personer som hadde forhåndsbestilt boka, truet på ny med å gå rettens vei for å få pengene tilbake. Det var nok mange av disse som kjempet hver dag med å få nok mat på bordet. Domkapitlet var nå klar i sin dom. Hvis ikke Linderot betalte det han skyldte innen åtte dager, sto de 120 fritt til å gå rettens vei. Denne gang klarte Lars Linderot å skrape sammen de 100 riksdaler han skyldte, og dermed var saken ute av verden. Men Linderot måtte oppgi sine planer om å få gitt ut talene i bokform. Istedenfor å få inntekter av boksalg, ble et mislykket prosjekt en stor økonomisk belastning for presten.

Allerede noen få måneder etter Linderots død i mai 1811, tok boktrykker Georg Löwegren i Gøteborg et initiativ for å få samlet alle taler av Lars Linderot som var tilgjengelige, for å få dem utgitt som huspostille. Mot slutten av 1813 var boka ferdig fra trykkeriet, med til sammen 38 taler. I 1815 kom det som skulle vært andre del av postillen. Det var en samling med 47 av Linderots sanger. Boka fikk navnet «Andliga sånger», og inneholdt Linderots mest kjente sang, «Ingen hinner fram till den ewiga ron, som sig ej eldigt framtränger». (Se hele sangen nederst i artikkelen) Andre opplag av postillen ble trykket i 1829, og deretter er den kommet i mange opplag både i Sverige og i Norge, og har vært til stor velsignelse i begge land. Linderot selv derimot, fikk aldri se sitt ønskeprosjekt ferdig.

Det første skriftet fra Linderot som kom ut i Norge. som jeg har klart å spore opp, ble utgitt i 1835. Videre kom det ut en skriftetale i 1840. Huspostillen kom ut i to deler, første del i 1843 og andre del året etter. Det var bokhandler, redaktør og sokneprest Cato August Guldberg (1812-1892) som sto bak utgivelsen. Han var for øvrig far til den kjente diakonissen Catinka Guldberg. I 1854 kom også «Aandelige sange» på norsk.


Portrett av Lars Linderot
Lars Linderot ble født inn i en gammel svensk presteslekt. Både farfaren, to onkler og tre søskenbarn var prester. Lars sin far hadde derimot en stilling som økonomiansvarlig i en avdeling i forsvaret. Faren het Johan Linderot. Han bodde i Jörlanda, omlag fire mil nord for Gøteborg. Første kona hans døde i barsel i 1755, kun 30 år gammel. De hadde i tillegg en sønn som var ett år da morgen døde. Han het Georg Reinhold. Året etter giftet Johan seg på nytt med prestedatteren Dorotea Kjerrulf. Samme år som de ble gift, fikk de ei datter, Inga-Lisa, som kun ble tre år gammel. 7. august 1761 ble Lars født. De fikk to døtre til, hvorav den ene døde fem måneder gammel, mens den andre vokste opp. Johan Linderot døde i 1780, mens kona Dorotea døde året etter.

Familien Linderot ble boende i Jörlanda fram til Lars var fire år gammel. Da flyttet de til Kungälv, som lå midt mellom Jörlanda og Gøteborg. Her ble de boende under hele hans oppvekst. Lars ble sterkt knyttet til moren, til tross for at hun var både alvorlig og streng. Lars selv var livlig av natur. Familien gikk fast i kirken, og på den tid var det Fabian Hillestöm som var prest i Kungälv. Han var sønn til en prest som var en av lederne av Brødremenigheten i Gøteborg. Lars var tidlig en ordets mann. Som 15-åring fikk han tale i kirken, og det på en langfredag. Han hadde allerede da bestemt seg for å bli prest. Høsten 1776 begynte han på gymnas i Gøteborg.

En stund etter at han begynte på gymnaset kom han i en åndelig krise. Denne førte han gjennom til liv med Gud. I 1778 begynte han på Lunds universitet nordvest for Malmø, hvor han studerte teologi fram til 1784.  Det skulle gå enda tre år, før han fikk sitt første kall som kapellan. Han ble ordinert av biskop Johan Wingård og fikk kapellanstilling i Östad, øst i Skåne. Her ble han kun ett år, før det bar vestover igjen. Denne gang til en kapellanstilling i Enslöv, mellom Malmø og Gøteborg. I Enslöv ble han i to år, før han påny måtte ut på flyttefot. Allerede på dette tidspunkt var det vekkelse i Linderots fotspor, og han kom ofte i konflikt med sine kollegaer på grunn av forkynnelsens form og innhold. Soknepresten i Enslöv ville nekte Linderot å holde avskjedstalen sin i kirken. Da protesterte Linderot høylyt. Han sa at avskjedstale skulle det bli. Ble det ikke i kirken, ville han holde den på kirkegården. Ble han nektet også det, ville han tale på byens torg. Det ble tilslutt avskjedstale i kirken.

Gøteborg domkirke


Til Gøteborg
Neste stopp for Lars Linderot var en kapellanstilling ved domkirken i Gøteborg. Domkirken i Gøteborg hadde vært velsignet med ikke mindre enn seks vekkelsesprester på 1700-tallet. Disse var dels preget av pietismen og del av brødremenigheten. Linderot skulle bli den mest kjente av alle disse. Han var hverken pietist eller brødrevenn, kanskje sto han en plass midt imellom disse. Han ble karakterisert som vekkelses- og botspredikant. Andre omtalte han som en «stormklocka i helgedomen» og en Guds basun. Han var en folketaler som brukte hverdagslige bilder i sin forkynnelse, og samlet fulle hus. Mange ble både vakt og frelst. En av dem som ble frelst, var selveste bispinnen, fru Wingård.

Lars Linderot ble regnet som sin tids fremste svenske vekkelsespredikant. Det ble sagt om hans forkynnelse: «Å preke uro og opprør i et hardt og syndig hjerte var hva han ville og kunne.» Han var en krass vekkelsesforkynner. Nevnte synden med dens rette navn. Mange sløve og sovende samvittigheter ble vakt, men fikk også hjelp fram til et nytt liv. Han talte ofte og sterkt med advarsel mot å gå til nattverd uten å være frelst, men hans mest sentrale tema var om Jesus gjenkomst og dommens dag. Han tok også et kraftig oppgjør med datidens rasjonalisme.

Allerede i 1792 begynte Linderot å søke seg bort fra domkirken, til en soknepreststilling. Det skulle bli mange slike søknader, men alltid fikk han avslag. Det var praksis den gang at de eldste kapellanene fikk stilling først. En annen årsak til at han ikke fikk stillingene han søkte, var nok også at flere av dem som var i ansettelsesrådet, var skeptiske til Lars Linderot sin forkynnelse. Han ble værende i Gøteborg til 1802.

Det er uklart om det var i den første tiden i Gøteborg, eller litt tidligere at Lars ble gift. Kona het Sophia Kilborg og ble født i 1757. Hun var altså fire år eldre enn Lars. Sophia og Lars fikk et ulykkelig ekteskap. Noe av årsaken var nok at hun ikke var frelst. At ekteskapet var ulykkelig, bekreftes av et rykte som gikk etter Lars sin brå død. Ryktet ville ha det til at kona hadde forgiftet han, men det er lite som tyder på at det stemmer. Så langt jeg vet, fikk ikke Sophia og Lars Linderot barn.

Tölö merket med hjerte, Jörlanda med grønt merke (googlemaps)


Ny stilling i Tölö
Etter fire avslag på søknader om ny stilling, fikk han endelig napp i 1800. Da fikk han stillingen som kapellan i Tölö, tre mil sør for Gøteborg. Prøvetalen ble holdt i Tölö kirke 26. oktober 1800. Etter talen stemte 159 av 185 stemmeberettigede på Linderot som ny kapellan, og han ble utnevnt 8. desember 1800. Tiltredelse skulle ikke være før i 1802, så han fortsatte i domkirken i Gøteborg. Sommeren 1881 søkte han om permisjon fram til påsken 1802, da han skulle holde sin avskjedstale i domkirken. Grunnen til permisjonssøknaden var sviktende helse og mangel på krefter. Han hadde også så dårlig økonomi, som han måtte prøve å få gjort noe med. Det var da han var i sitt mest intense arbeid med utgivelsen av postillen.

Stillingen i Tölö var ingen forfremmelse, og økonomien forble like kritisk for Sophia og Lars. Han søkte derfor allerede etter to år, soknepreststillingen i Örby, for om mulig å få en bedre hverdag. Men også denne gang ble det avslag. Det samme ble resultatet da han søkte på soknepreststillingen i Kalv i 1809. Til tross for fattigdom og tunge forhold i heimen, fortsatte Lars Linderot sin vekkelsesforkynnelse. Også i Tölö var kirken fullsatt når han forkynte Guds ord, og vekkelsen fortsatte.

C. A. Guldberg


Hastig død
23. mai 1811 skulle Linderot ha tre ulike samlinger ved Lindome kirke. Han hadde først en samling med noen ungdommer, som for første gang skulle gå til nattverd denne søndagen. Teksten var fra Predikanten 9,8a: «La klærne dine alltid være hvite». Etter samlingen med ungdommene, foretok han jordfestelse for et lite barn som nylig var begravet. Neste post på dagens program var høymessen. På vei til kirken ble han plutselig dårlig. Han og kona gikk inn i en klokkerbolig like ved for at han kunne få hvile noen minutter før gudstjenesten. Men tilstanden hans ble forverret, og han sank sammen i en sofa. Kona ropte til han: «Jeg tror du dør!» Da svarte Lars: «Ja, den legemlige død, men ikke den evige». Dermed sovnet han inn. Han ble 50 år gammel.

Kona Sophia flyttet til en av sine brødre, som var klokker i Knäred, etter at Lars døde. I 1821 fikk søsknene besøk av biskopen. Han så at de begge levde i en elendig tilstand på grunn av fattigdom. Biskopen satte i gang en innsamling til Sophia, som innbragte 100 riksdaler. Menigheten i Tölö tok også opp et offer til henne i 1822, og etter dette ble hennes livssituasjon betydelig bedre. Det er ikke kjent hvor lenge Sophia levde. En tradisjon sier at hun skulle ha gått gjennom isen og druknet, og at liket aldri ble funnet.

Henric Shartau


Linderot og Schartau
Samtidig med Linderot, var det en annen vekkelsesprest som ble landskjent i Sverige. Han het Henric Schartau (1757-1825). Begge fikk stå i store vekkelser og begge var med å prege kristenlivet i Sverige og Norge i lang tid etter sin død. Schartau preget stor deler av kristenheten, ikke minst i områdene rund Lund og Gøteborg. Hans tilhengere ble kalt schartauanere. Biskop Bo Giertz tilhørte denne tradisjonen. Linderot fikk også stor innflytelse i dette område, men hans huspostille ble også til stor velsignelse i Norge. Kanskje var den en av de mest leste bøkene i Norge i siste halvdel av 1800-tallet? I alle fall blant haugianerne og det vakte lekfolk.

Ingen vinner fram til den evige ro
Ingen hinner fram till den ewiga ron,
Som sig ej eldigt framtränger;
Själen måste utstå en kamp för den tron,
Hwarpå wår salighet hänger.
Porten kallas trång, och wägen heter smal.
Hela Herrens nåd är för ditt allwar fal
Men här gäller tränga, ja tränga sig fram;
Annars är himlen förlorad.

Hindren äro många; gjör motstånd, min själ!
Satan dig nåden ej unnar;
Träng dig framom allt, som will hindra ditt wäl,
Öfwergif werldens brunnar:
Lyd ej werldens röst, som ropar: følj med oss!
Ty, min dyra själ, du måste då förgås;
Nej för Jesu kärleck jag råder och ber,
Strid i Guds kraft för din krona.

Herrlighetens himmel är wärd all din flit,
Wärd all din bön och din längtan:
Ingen ångrar sig, som har wäl hunnit dit:
Kronan förtjäner din träntan:
Derför waka upp och se dig flittig om;
Laga dig till reds till Herrans stora dom;
Bröllopskläder fordras af hwar och en själ,
Som in i Staden skall komma.

Aldrig blir du insläpt i himmelens land
Tro mig o! själ hwad jag säger,
Aldrig kastas ankar på himmelens strand,
Om du sann ro icke äger.
Tron skall rädda dig, så framt du räddast skall;
Derför, käre, hör, och res dig från ditt fall.
Bättra dig och tro Jesu ljufliga ord!
Detta, ja, detta är wägen.

Hela wida werlden jag bjuder och ber:
Kämpa fär sällhetens krona!
Herren allt för gerna den skatten dig ger;
Sträfwa derefter i trona.
Himla Fadrens hand är utsträckt til din själ.
Frelsaren klappar på, Han ömmar för ditt väl,
Nådens Helge Ande vil störa din sömn:
Salig er du, om du waknar!


Kilder
Nathan Odenvik: Lars Linderot "Stormklockan i helgedomen"
Ivar Holsvik: Salmediktere i våre salmebøker
Haakon Dahlstrøm: Et utvalg av sangomtaler fra Krigsropet
Ivar Welle: Kirkens historie
Tobias Salmelid: Lundes sang og salmeleksikon
Joh. M. Wisløff: Hovedverker av den kristne litteratur. Fra Svensk kirke og kristenliv
DigitaltMuseum
Nb.no





















mandag 4. mai 2020

Børre Knudsen – en helt


Børre Knudsen (foto dagen.no)

Børre Knudsen er den personen som fremfor noen, kjempet de ufødte barnas kamp i Norge. Han fikk dessverre altfor få med seg i denne kampen på liv og død.

Fosterdrapsloven er en skamplett og et åpent sår i vårt norske samfunn. Som kristenfolk må vi slå øynene ned og bekjenne at vi tåler så inderlig vel denne urett.

I denne artikkelen vil gi en kort oversikt over Børre Knudsens liv. Johannes Kleppa sier om personer fra kirkehistorien som han setter høyt, at de er «mine helter». For meg er Børre Knudsen en helt. Jeg fikk høre Børre Knudsen forkynne Guds ord ved ett par anledninger, og det gjorde et mektig inntrykk, både i form og innhold. Jeg har også lest flere av hans bøker. Vi sto langt fra hverandre i syn på kirke, embete og andre saker, men Knudsens vitnesbyrd om «Nåden og sannheten», som en av prekensamlingene hans heter, gav gjenklang i mitt hjerte. Aller mest har han vært mitt stort forbilde og helt i kampen mot den grusomme forsterdrapsloven.

Fra oppveksten
Børre Arnold Knudsen ble født i Vennesla 24. september 1937. Faren hadde akkurat fått sitt første faste prestekall, og familien flyttet til Langesund kort tid etter at Børre ble født. Foreldrene het Rolf Godwin Knudsen og Nina Lydersen. Børre var deres førstefødte. Faren var en aktiv motstander av nazismen, og advarte konfirmantene sine mot å la seg rekruttere til østfronten. Dette ble ikke tålt av tyskerne, og han ble arrestert rett foran øynene på sin fire år gamle sønn. Etter noen uker i fengsel, slapp faren ut igjen, men fortsatte sin motstandskamp. Noe senere ble han fratatt kappe og krage, og familien flyttet til Oslo, hvor faren fikk arbeid på Menighetsfakultet.

Faren fortsatte med sin motstandskamp også etter at de kom til Oslo. Etter et knapt år måtte familien flykte mot Sverige. På grensen oppdaget de at Gestapo sto vakt, og de måtte returnere. Familien var på flukt nesten hele høsten 1944, og kom tilslutt tilbake til Langesund, med Gestapo i helene. Her fikk de hjelp til å flykte til Sverige med ei fiskeskøyte. De gikk i land i Svinesund, men ble stasjonert i Stockholm. Etter frigjøringen, fikk Børre stå ved siden av sin onkel og se på opptoget når kongen kom tilbake til Norge.

Porsgrunn Dagblad 05.06.1950

Etter krigen fortsatte faren som prest i Langesund, og Børre begynte i andre klasse på skolen. Da Børre var blitt 11 år, havnet han i lokalavisen for første gang. Da hadde han ramlet av ei huske, og slått hull i hode. Han måtte til Porsgrunn Lutherske sykehus for å sy, men alt gikk bra. I 1953 var det tid for nytt oppbrudd. Rolf Knudsen hadde fått et nytt prestekall, denne gang i Korskirken i Bergen. Børre var ferdig med grunnskole og konfirmasjon, og startet opp på realskolen i Bergen. Familien var nå blitt til fem, to sønner og ei datter.

Allerede som trettenåring hadde Børre skrevet drama og dikt, og det var historie som interesserte han. Han leses utallige verk fra sagatiden, gresk mytologi og fra Babels storhetstid. Etter realskolen, fortsatte han på gymnas. Her blomstret han som menneske og ble utadvendt og et midtpunkt i elevflokken. Børre var tidlig fast bestemt på at han ikke ville bli prest, men i tredje klasse på gymnaset kom han på andre tanker, og bestemte seg for å søke Menighetsfakultet (MF) i Oslo. Den sommeren, 1956, døde faren plutselig av et hjerteattakk, noe som førte til at mor og søsknene flyttet etter Børre til Oslo.

Fremover 22.09.1973

Prest i Troms
Veien til ferdig presteutdannelse ble kronglete, med overgang fra MF til Universitetet, og med pauser i studiet for å arbeide humanitært både i Tyskland og i Norge. I 1964 rakk han også å gifte seg med Ragnhild Idén, som han ble kjent med i Bergenstiden. 28. juni 1967 ble han ordinert til prest av domprost Per Lønning i Korskirken i Bergen.

Første oppdrag etter ordinasjonen var vernepliktsår som feltprest på Olavsvern i Tromsø. Deretter ble han fra 1968, ansatt som kallskapellan i Malangen i Balsfjord. Her tenkte familien å bli noen få år, før de ville flytte sørover nærmere slekta. Slik skulle det ikke går. Han ble nesten tvangsansatt av biskopen i et ledig kall som sokneprest i Balsfjord i 1971. Og her skulle de bli, resten av Børre sitt liv.

Tromsø 24.07.1971

Kamp for det ufødte liv
Ut over på 1970-tallet startet en stor debatt om innføring av en ny abortlov i Norge. Dette var noe som engasjerte Børre Knudsen. Det første debattinnlegget fra han som jeg har funnet, var i avisen Nordlys og er datert 31. oktober 1974. 29. mai 1975 vedtok Stortinget med knapt flertall å innføre en ny liberal abortlov, noe som medførte at Per Lønning trakk seg som biskop. Børre Knudsen ble glad for Lønnings handling og ville støtte den. Han skrev derfor brev til departementet og frasa seg den statlige del av embetet. Han innførte også et eget tillegg til kirkebønnen, der han ba for det ufødte barn i mors liv. For dette siste ble han anmeldt av AUF, og fikk korreks av biskopen. Selv sukket han og sa at det er uforståelig at prester kan be om ny asfalt, for ølmonopol og for skolemusikken, men å be for det ufødte barn, medfører korreks fra biskopen.

Leserinnlegg i Nordlys 31.10.1974

Stortinget gjorde et nytt vedtak, som tillot abort fram til 12 svangerskapsuke, en lov som skulle gjelde fra 1. januar 1979. To uker før, forfattet Knudsen 17 teser mot abort og sendte dem til kongen. Han hadde ikke fått videre respons på oppsigelsen av den statlige delen av embetet i 1975. Nå skrev han i brevet til kongen at all post fra staten ville bli returnert, og lønnen nektet mottatt. Saken hans endte tilslutt i retten, hvor Børre Knudsen overraskende vant i en enstemmig dom. Denne dommen ble selvsagt anket, og han tapte i både lagmannsretten og høyesterett. En anke til menneskerettighetsdomstolen i Strassburg ble ikke tatt til behandling. Dermed var Børre Knudsen fradømt sitt presteembete. Dette var i 1983.

Børre Knudsen (foto snl.no)

Prest i valgmenighet
Han fikk imidlertid fortsette i stillingen i DnK inntil ny sokneprest var på plass. Det var ingen som søkte når stillingen flere ganger ble utlyst. Tilslutt gikk Oslo-biskop Andreas Aarflot bak ryggen til sin kollega i Tromsø, og beordret Torstein Lalim til å søke. Lalim søkte, og ble ansatt. Dermed var Børre Knudsens tid som sokneprest over. Men Knudsen og hans støttespillere opprettet en valgmenighet i Balsfjord med Børre som prest. I denne stillingen fortsatte han så lenge helsa holdt.

Det var kun noen få prester som fulgte Børre Knudsen i hans handlemåte. Ludvig Nessa i Fredrikstad og Per Kørner i Strandebarm var de første. Disse tre dannet «Strandebarm prosti». Sener ble blant andre Arne Thorsen i Gamvik og Olav Berg Lyngmo med i prostiet. Disse valgte å ordinere Børre Knudsen som biskop, fordi Statskirkens biskop, Ola Steinholt, var homofilliberal. Bispevigslingen skjedde i Kautokeino kirke 6. april 1997. Da striden sto som hardest for Børre Knudsen, var det mange prester som sa de støttet han og ville følge ham i å bryte med staten. For de aller fleste av disse ble veien for lang fra ord til handling. Dette var nok ekstra tungt for Knudsen.



Sterke virkemiddel
Etter at han begynte som prest i valgmenigheten, lå det i kortene at han også skulle bruke en del tid til å reise rundt om i landet for å tale de ufødte barnas sak. En av dem som inviterte Børre til å tale i sin gudstjeneste, var nevnte Ludvig Nessa i Fredrikstad. Etter dette besøket holdte de stadig tettere kontakt. De dannet «Aksjon nytt liv» og begynte å planlegge aksjoner mot sykehus, der de møtte opp i prestekjole, med salmesang og bønn i sykehusenes korridorer, på avdelinger der det blir foretatt fosterdrap. Disse aksjonene startet 11. mai 1987 og fortsatte i ulike former i mange år framover. Oppslagene i media var store og mange. Abortsaken ble holdt varm, men de møtte helst motstand og skuldertrekk fra andre kristne. Børre Knudsen ble dømt for sine aksjoner, i Fredrikstad byrett i 1991 og Nord-Troms herredsrett i 1993. Han sonet på celle 13 i Tromsø kretsfengsel 4.-24. oktober 1994.

Det ufødte barnet og Norge tapte kampen om barnets livsrett.
Det er ingen seierherrer. (illistrasjon: Babyverden.no. Fosteret: 11 uker)

I tillegg til prestetjenesten og abortmotstanden, var Børre Knudsen også forfatter av bøkene «Grunnsøylene» - med forkynnelse fra Urhistorien (1 Mos 1-11), «Veien til Moria» - om offertanken i Bibelen, to prekensamlinger: «Nåden og sannheten» og «Himmelrikets nøkler» og heftet «Dagbok fra celle 13». Til hans 70 årsdag, redigerte Boe Johannes Hermansen et festskrift til Børre Knudsen. Nevnes må også at den ikke-kristne journalisten Niels Chr. Geelmuyden skrev en flott biografi om Børre Knudsen i 1988, kalt «En prest og en plage.» Børre Knudsen har også produsert mange sanger og salmer, som kom med i «Det hellige bryllup» og «Sangverk for Den Norske Kirke». Året før Børre døde, produserte Fridtjof Kjæreng en film om Børre Knudsen, der han, kona Ragnhild og datteren Kjersti er sentrale aktører. Den ble vist på NRK. En sterk film om mannen, verket og omkostningene.

Børre Knudsen (foto dagen.no)

Siste år
Etter at han ble fradømt stillingen i DnK, bodde familien i ei hytte i Balsfjord og han ble lønnet av valgmenigheten og gaver fra støttespillere landet rundt. I 2005 begynte helsa til Børre Knudsen å svikte. Han fikk Parkinson sykdom og måtte si fra seg sine verv og begrense talevirksomheten. 17. august 2014 sovnet han stille inn i heimen i Meistervik, 77 år gammel..

Biografien om Børre avsluttes på Bardufoss flyplass. Børre hadde kjørt forfatteren til flyplassen, og mens de ventet på at han skulle gå om bord, tok de en kopp kaffe. Mens de drakk kaffen, kom ei dame bort til Børre og leverte en konvolutt. Utenpå sto det: «En liten takk», og inni var det en lapp med følgende hilsen: «Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det.» Han fikk flere slike hilsener gjennom livet.



Etterord
I 2019 har tallet på fosterdrap gått noe ned, fra ca. 15 000 per år under aksjonene til Børre Knudsen, og til 11 726 i 2019. Men fødselstallet har også gått ned, og er nå på 54 495 per år. I tillegg har prevensjonsmidlene blitt mer effektive. Mer enn ett av fem barn i mors liv blir drept i 2020. Vi som er så heldige og fikk leve, er fremdeles like lite villige til å protestere. Derfor er skriket fra de ufødte fremdeles så taust!


Kilder:
Odd Sverre Hove: Minneord i Dagen 18.08.2014
Niels Chr. Geelmuyden: En prest og en plage
Boe Johannes Hermannsen (red.): Som en ild går Åndens ord
Dagen.no
Nb.no