søndag 19. september 2021

Erik Tou – Strands første misjonær

Erik Hansen Tou

Erik Hansen Tou tok presteutdannelse i USA og ble misjonær under tøffe forhold på Madagaskar. Sine siste år var han prest i Amerika.

Språkstudiene i St. Augustin på sørvest-kysten av Madagaskar var endelig avsluttet for Elisabeth og Erik Tou høsten 1891. Familien på tre skulle om noen måneder bli til fire, men far Erik valgt likevel å legge ut på en farefull tur opp langs Onilahy elva, for å finne en plass der familien kunne startet sitt nybrottsarbeid. Han ville også få satt opp et hus til familien, før Elisabeth og barna kunne komme etter. Turen ble mer tøff for Erik enn han hadde sett for seg. Det var stammekriger i området og en stor skepsis til utlendinger. Han måtte derfor returnere med uforrettet sak.

Vel heime igjen i St. Augustin, sendt han bud på Madagaskars Livingston, den kjente misjonærkollegaen Peder Eilert Nilsen-Lund. Nilsen-Lund var ungkar, og hadde meldt seg frivillig til å reise til de farligste områdene på Madagaskar med Guds ord. Han kom til St. Augustin og hadde med seg flere innfødte medarbeider som skulle hjelpe familien Tou i det nye arbeidet de skulle starte. Nilsen-Lund og hans medarbeidere fulgte Erik på en ny tur langs Onilahy elva. Det ble en del vansker og forhandlinger også denne gang, men med Nilsen-Lunds diplomati og myndighet, kom de til slutt vel fram.

Etter en del forhandlinger med lokale høvdinger, ble det bestemt at familien Tou skulle få sin misjonsstasjon i Manasoa. Erik og medarbeiderne satte straks i gang med å rydde tomta og få opp hus til medarbeiderne og til familien Tou. Etter 3-4 måneder var endelig huset klart. Det var bygget av enkle materialer, med tak og vegger av siv og strå. På vei tilbake til St. Augustin, gledet Erik seg til å få se sitt barn nummer to. Han visste at tiden for fødsel for lengst var forbi. Da han endelig nådde fram, kom han til et sorgens hus. Med-misjonærene i St. Augustin kunne fortelle han at Elisabeth lå syk av barselfeber, og den lille gutten som ble født, hadde dødd kort tid etter fødselen, nærmer bestemt 13. mars 1892. Nå var det tid for begravelse, etter at Erik hadde fått sett sin lille sønn i kista.

Madagaskar. Manasoa merket rødt

Selv om Elisabeth fremdeles var syk etter fødselen, ble de enige om å reise til sin nye heim i Manasoa. Elisabeth var for svak til å gå, så de ble enige om å reise med kano opp elva. Det betydde imidlertid at de var mer sårbare for overfall, siden de ikke kunne skjule seg i skogen. Et stykke på vei opp elva, ble de oppdaget av noen kriger fra en av stammene. De tok familien til fange og truet med å drepe dem. Elisabeth ble under fangenskapet sittende helt rolig i kanoen, og Erik forholdt seg også rolig. Dette syntes krigerne var mistenkelig. De trodde at misjonærene hadde noen hemmelige tryllemiddel. De valgte derfor å sette misjonærene fri, men stjal all bagasjen de hadde med.

Oppvekst på Tau

Erik Hansen Tou ble født på Tau 11. oktober 1857. Far hans het Hans Andersen og ble født på øya Kvaløyna mellom Randøy og fastlandet på Hjelmeland. I 1842 flyttet Hans til Rennesøy og videre til Hetland og Randabergsiden av Kvernevik. Her fikk han arbeid på ei mølle. I Kvernevik traff han den fire år yngre Helga Serine Eriksdatter, og de ble gift i 1854. To år senere, høsten 1856, flyttet familien til Tau, hvor Hans hadde fått arbeid på Tou bruk, som hadde startet med produksjon av mel og øl i 1855. I mellomtiden hadde de fått datteren Anna.

Erik Tou sine foreldre og tre søsken i Norge som vokste opp.
F.v. Helga, Tønnes, Helga Serine, Bertel Andreas og Hans
(foto Alsvik)

Helga Serine og Hans fikk seks barn. Anna ble født i 1855, men døde av tyfus i 1867. Erik kom i 1857 og Bertel Andreas ble født i 1859 og ble bonde på Tjøstheim i Strand. Helmik Christian ble født i 1861 og døde samme året, kun åtte måneder gammel. Helga Serine kom i 1865 og ble diakonisse i Oslo, mens yngstemann Tønnes Esseus ble født i 1866 og overtok bruket etter foreldrene. Familien bodde ulike steder på Tau, før de fikk kjøpe en del av Prestegarden, som de kalt Roligheten.

Tau 1903. (Foto: Strand historielag FB)

Erik Hansen Tou ble født 11. oktober 1857 og ble døpt i Strand kirke 25. oktober. Han ble konfirmert 6. oktober 1872 med topp karakter, «utmerket god kristendomskunnskap, flid og forhold». Etter konfirmasjonen, fikk Erik arbeid på mølla på Tau, men etter noen år der, bestemte han seg for å emigrere til Amerika. Dette til tross for at han var odelsgutt. Det var et rikt kristenliv i Strand på denne tiden. I 1886 var det hele 12 kvinneforeninger for NMS i kommunen. Det er derfor ikke utenkelig at Erik allerede på det tidspunkt han dro til Amerika, hadde planer om å ta en presteutdannelse.

Til Amerika

Turen til Amerika gikk via Liverpool, og det var Nationallinjens dampskip Italy som fraktet emigrantene til New York, med avgang 4. mai. Denne reisen må ha vært spesiell, for etter ankomst New York sendte reisefølget et leserbrev til avisen Stavangeren 14. juni 1881, der de advarte andre mot å bruke dette selskapet. De forteller at de kom om bord i båten kl.10.00, og fikk ikke mat før kl.16.00. Middagen de fikk, skildret de slik: «Det var surt kjøtt, som luktet lang vei og suppe som lignet sølevann». Til kveldsmat «var det The, som de kalte det, med sirup i og brød som var både surt og salt».

De fortsatte: «Til frokost var det også samme sort brød, og det de kalte kaffe var noe brent sirupsvann. Slik har det vært hele tiden uten noen forandring på matstellet, så det har vært helt sørgelig slik vi er blitt behandlet. Ja, de fleste måttet til rekken og brekke seg, bare de så maten.» Videre forteller de at de kunne fått annen mat, men den var meningsløs dyr. Ei sild kostet hele 57 øre og ei halv flaske øl kostet 90 øre. De melder også om utstrakt tyveri virksomhet om bord. Brevet som var undertegnet av Erik Tou og 35 andre av passasjerene «m.m.fl», var tenkt til advarsel for kommende emigranter.

Vel framme i New York, satte Erik kursen mot Minneapolis. Her begynte han kort tid etter på Augsburg seminaret for å studere teologi. Dette seminaret ble drevet av den nordiske kirken Den forenede kirke. Erik var en flittig brevskriver, og holdt god kontakt med familien i Norge. I 1883 skrev han brev til sin yngre bror Tønnes, og advarte han mot å jobbe på Tou bryggeri. Det var så mange der som ble avhengig av alkohol, formante storebror. Tønnes lyttet ikke til broren, og derfor kom en ny formaning fra Madagaskar i 1902: «Jeg får alltid betenkeligheter når jeg hører at du arbeider på bryggeriet. Det er ikke noe velsignelse med det arbeidet. Jeg fordømmer ikke noen som arbeider der, for fattigmanns kår er harde. Man må ofte ta det arbeid som bydes, ikke det som ønskes»

Augsburg seminar på Erik Tau sin tid (foto Setesdalwiki)

På seminaret var professor Georg Sverdrup en sentral skikkelse. Han stiftet i 1885 en misjonsforening, og Erik Tou var en av de første som tegnet seg som medlem. Våren 1899 kunne endelig Erik avlegge teologisk eksamen, og 12. mai ble han ordinert til prest i Den forenede kirke. Da var det allerede bestemt at han skulle reise til Madagaskar som misjonær, lønnet av Den forenede kirke, men utsendt av Det Norske Misjonsselskap i Norge.

Elisabeth og Erik Tou (foto Alsvik)

Karoline Elisabeth Knudsen

Da han ble ordinert, hadde han kona Elisabeth ved sin side. 19. april 1889 var han blitt viet til Karoline Elisabeth Knudsen fra Webster i Iowa. Elisabeth ble født i Vik i Gaular, øst for Førde i Sunnfjord, 31 januar 1867. Hun var altså nesten 10 år yngre enn Erik. Foreldrene hennes emigrerte til Amerika året etter at Elisabeth ble født. De slo seg først ned i Illinois, før de bosatte seg i Webster.

Elisabeth Tou (foto Greipsland)

Så langt det er kjent, fikk de fem barn sammen. Herman kom i 1890, og han må ha dødd som liten. En gutt nevnt over, døde like etter fødselen, Anna Helga Serine ble født i 1898, en ny Herman i 1900 og Elisabeth i 1901. I 1892 tok Elisabeth og Erik til seg to gassiske barn, som het Marie og Walter Scott. Hva som sener skjedde med disse, er ukjent.

Tre år i tjeneste for NMS

Elisabeth og Erik Tou kom til Madagaskar høsten 1889. De skulle først bruke god tid på å lære gassisk, det offisielle språket på Madagaskar. Dette skjedde i havnebyen St. Augustin ved utløpet av den store elva Onilahy, sørvest på Madagaskar. Her ble de til høsten 1891, da Erik la ut på sin rekognoseringstur opp elva, nevnt over.  Sønnen Hermann ble født i 1890.

Etter å ha blitt vel etablert på Manasoa stasjon, begynte de straks med misjonsarbeidet. Elisabeth arbeidet blant kvinnene i nabolaget, mens Erik i tillegg til arbeidet i Manasoa, også dro på turer til byer i nærhet. De var de første misjonærene i det sørvestlige innlandet av Madagaskar, og forholdene var krevende. Når familien trengte nye forsyninger, måtte Erik gå til kysten, en tur som tok tre dager og to netter. Turen var farlig, og han sto stadig i fare for å bli overfalt. For å lette på disse forholden, arbeidet Erik for å få tak i en dampbåt som de kunne gå opp og ned elva med. Han hadde fått broren Tønnes til å love å komme til Madagaskar å være kaptein på båten. Prosjektet falt imidlertid i fisk, av ulike årsaker.

Etter hvert fikk Elisabeth og Erik bygget kirke og et barnehjem. Det var en grusom skikk på de traktene, at barn som ble født på en «uheldig dag», skulle begraves levende. De regnet med at det var 200 barn hvert år, som led slik en grusom død. Ekteparet Tou vill prøve å berge flest mulig, og bygde derfor et barnehjem for disse ulykkelige barna. Barneheimen ble etter hvert Elisabeth sin hovedoppgave. Ellers drev de med opplæring i gassisk skriftlig og muntlig, og de startet en lærerskole og en presteskole.

Erik var nok en person med sterke meninger. Barnehjemmet var ikke noe kvalitetsbygg. Blant annet var de sanitære forholdene elendige. Barna gikk på do i et hjørne inne i huset, ikke i et eget utedo. En misjonslege påpekte dette overfor Tou, og sa at slike sanitære forhold var en stor smitterisiko. Dette avviste Erik, og forholdet mellom han og legen ble anspent. Andre misjonærer oppfordret Erik til å ta forhåndsregler mot mygg, som de sa var bærer av malaria. Dette hadde Erik ingen tro på. Han hevdet at malariaen kom av trekkfulle hytter.

Erik Tou (foto Greipsland)

Tre år i tjeneste for Den forenede kirke

I 1892 ble det bestemt at NMS skulle avvikle sitt arbeid i Sørvest-Madagaskar, og overlate det til den skandinavisk-amerikanske kirken Den forenede kirke. Elisabeth og Erik ville fortsette arbeidet i Manasoa, og gikk over fra NMS til Den forenede kirke. Arbeidet fortsatte som normalt, og familien Tou ble boende i sitt dårlig hus. Halvannet år etter at de kom til Manasoa, blåste en orkan huset overende, noe som medførte at familien fikk bygge opp et nytt hus med langt bedre standard.

I 50 års skriftet til NMS, beskrives forholdene på Manasoa slik: «Store savn og trengsler har Tous utholdt, før de fikk bygget et noenlunde beboelig hus. Kongen i området har heller ikke vært så snill som man trodde, så det har vært mye tungt å gjennomgå for våre venner.» Den nevnte kongen forbød lokalbefolkningen å selge melk til Elisabeth og Erik. De fikk heller ikke lov å ansette hushjelp eller annen arbeidskraft. Dette ble begrunnet med at Erik nektet å kjøpe slaver.

I tillegg til hovedstasjonen i Manasoa, som de kalte Augsburg, hadde Erik også tilsyn med menigheten på utestasjonen Kiliarvio. Elisabeth lærte seg det lokale språket anatosis, og for det opplevde hun stor respekt blant lokalbefolkningen. Elisabeth var ei myndig dame. En gang Erik var på reise, ble misjonsstasjonen overfalt av røvere. Elisabeth gikk da og hentet en flaske med lut og sa til røverne: «Her er oljen min mann ga meg til å forsvare meg med. Om ikke dere reiser nå kommer du til å bli blind». Røverne ble redde og stakk av. Mange beundret Elisabeth for hennes mot. Til dem som spurte om hun ikke var redd, svarte hun: «Nei, jeg leser en av de mange vakre salmene i Bibelen, legger meg i Guds hender og sover trygt».

I tjeneste for Lutheran Free Church

I 1895 opplevde Den forenede kirke en dyp splittelse. Kirken ble delt i to, og utbryterne kalte seg for Lutheran Free Church (LFC). Erik og Elisabeth gikk sammen med LFC, og denne kirken overtok ansvaret for misjonsarbeidet i Manasoa. Samme året ble Madagaskar en fransk koloni. Franskmennene påla skolene å undervise i fransk, som ble det offisielle språket. Erik kunne ikke fransk, og nektet å følge ordren. Dette førte til et anspent forhold mellom han og de nye myndighetene.

Elisabeth Tou (foto geni.com)

8. juni 1895 sendte Erik 20 gassere til kysten for å gjøre innkjøp. På vei heim, ble de overfalt av røvere. Røverne tok alt de ville ha, og kastet det de ikke ville ha. En av Erik sine ansatte ble skutt i hode av røverne, og drept. Etter at røverne hadde trukket seg tilbake med sitt røvergods, oppsøkte gasserne plassen de hadde blitt ranet, for å se om det var noe etterlatt som de kunne ta med seg. Det meste var ødelagt. De fant imidlertid ei krukke med mel, som de hadde gjemt 100 dollar i. Pengene hadde heldigvis ikke røverne oppdaget.

I julen 1895 skrev Erik et gledesbrev heim til Tau. Da hadde de feiret julegudstjeneste med 100 frammøtte og 23 nattverdgjester. I brevet skrev han videre: «Ja, du kan tro vi er glade, når vi ser at Herren vinner seier over hedningene og fører dem inn i sitt rike. Her er så skrekkelig mørkt. Alle menn er røvere og mordere. Alle mennesker her dreper ett eller flere av sine barn, alle både menn og kvinner her er horer og ekteskapsbrytere. Men når Herrens ord kommer til dem, så er det en og annen, som litt etter hvert blir dratt inn i Guds rike. En og annen, som prøver å slite seg løs fra helvetes og dødens og syndens lenker. Dette året har fem blitt døpt, og siden jeg begynte her, har jeg døpt 21.»

Brev fra erik Tou til broren Tønnes. (foto Søyland)

Tre år med ferie 1897-1900

I 1897 var det tid for familien Tou å dra på ferieopphold, etter åtte år på Madagaskar. De reiste først til Norge, hvor de besøkt Erik sin slekt på Tau. Det var imidlertid Amerika som var målet, så 29. februar 1898 gikk de om bord i Amerikabåten i Gøteborg, som tok dem over Atlanterhavet til New York. Herfra dro de videre til Minneapolis, hvor de ble boende fram til neste utreise.

Selv om det var friår fra misjonsarbeidet på Madagaskar, var det ikke fridager for Erik Tou. Han var stadig på farten i de norsk-amerikanske områdene og forkynte Guds ord og fortalte fra misjonsarbeidet. Han var en etterspurt forkynner, og var på møter nesten hver dag, og på søndagene kunne han ha opp mot tre møter. 14. juni 1898 fikk Elisabeth og Erik datteren Anna Helga Serina og i midten av januar 1900 ble Hermann født. Begge fødslene gikk bra, men Erik var på preiketur begge gangene. Inntektene til LFC gikk betydelig opp i 1898-1900, noe som skyldtes Eriks utrettelige reisevirksomhet.

Erik var ikke noen forfatter, men i tillegg til alle brevene som er nevnt, fikk han utgitt et hefte mens han var i Amerika i denne perioden. Det var et foredrag han hadde hatt, og som hadde tittelen: «Den lutherske frikirkes hedningemission paa Madagaskar. Et foredrag.»

St. Augustin misjonsstasjon (foto Edland)

Tre siste år på Madagaskar

Det ble ny utreise til Madagaskar for Elisabeth og Erik Tau. 1. september 1900 var de tilbake i Manasoa. Denne gang hadde de med seg to nye medarbeidere, John Dyrnes og diakonisse Alida Olen. Mens Tou sine hadde vært på ferie, hadde flere misjonærer vikariert på misjonsstasjonen. Det hadde vært noen tøffe år. Fire misjonærer hadde dødd og blitt begravet i Manasoa disse få årene. Årsaken var tropiske sykdommer.

I 1901 skulle tragedien ramme familien Tou med stor styrke. De hadde tidligere mistet to barn. 29. januar 1901 mistet de sitt tredje. Da døde den ett år gamle Herman. Elisabeth var da høygravid med sitt femte barn, og hun ble født 17. februar. Det var en jente, som fikk navnet Elisabeth, etter mor. Denne fødselen ble for tøff for mor, og Elisabeth Tou døde dagen etter fødselen, 18. februar. Hun var da 34 år gammel. Som om ikke det var nok, klarte ikke lille Elisabeth å overleve uten mor, og hun døde 22 juli 1901. Da hadde Erik mistet kone og to barn på ett halvt år. Han satt alene igjen, med sin datter Anna på tre år. Erik hadde etter at Elisabeth døde, skrevet til Amerika og fridd til Elisabeths søster, men han fikk nei.

Da ble det for mye for Erik. Han sa opp sin stilling og ville reise heim. Misjonen ba han innstendig om å bli værende, og han svarte ja. Ulykken var imidlertid ikke over med det. 1. september brøt det ut brann på misjonsstasjonen. Misjonsstasjonen med huset til Erik og det gamle barnehjemmet brant ned til grunnen. Erik mistet alt sitt jordiske gods, men heldigvis ble ikke noen mennesker skadd. Et nytt barnehjem som var under oppføring, ble heller ikke skadd, så barna kunne kort tid etter brannen flytte inn i sitt nye hjem.

Alida Tou (foto geni.com)
John Erick Olen (foto geni.com)

Erik innså at han trenge ny kone, og valget falt på den nye diakonissen som var med i reisefølget fra USA. Hun het Alida Olen, og svarte ja da han fridde. Erik sendte brev til Alidas foreldre, og fikk deres samtykke til giftermålet. De ble gift våren 1903. Alida hadde svensk far som het John Erick Olen, og var født i Östergötland sør for Stockholm. Mor hennes var norsk og fra Gudbrandsdalen. Familien var bosatt i Minnesota, og Alida hadde seks søstre og to brødre i USA. Hun var født i 1876, og var altså 19 år yngre enn Erik.

Kort tid etter bryllupet, ble Erik alvorlig syk og var døden nær. Han kom seg imidlertid til krefter igjen, og kunne fortsette misjonsvirksomheten. Ikke lenge etter ble han overfalt av fire menn, men kom også denne gang gjennom prøvelsene uten store skader. Høsten 1903 var det tid for siste oppbrudd for familien Tou. Erik kunne se tilbake på 11 dramatiske år på Madagaskar, men Gud hadde vært med. I denne perioden hadde han fått døpt 200 gassere.

Erik Tou dødsmelding Fargo Forum 21.11.1917

Prest i USA

Vel tilbake i Amerika, fikk Erik kall til å være prest i ulike kirker tilsluttet LFC. I 1904-09 var familien stasjonert i Sør-Dakota, mens de bodde i Nord-Dakota fra 1910 fram til Eriks død. I Sør-Dakota betjente han blant annet menigheten i Pukwana, Kiomball, Baily, Peno og Duncan. I Nord-Dakota: Braddok, Dawson, Kintyre, Klep og Napoleon.

Erik hadde datteren Anna med inn i sitt andre ekteskap. Hun fikk ikke noe langt liv, og døde 24 år gammel i 1922. Dermed var alle fem barna fra første ekteskapet døde. Med sin nye kone Alida, fikk han to barn: Johanna Marie i 1905 og Erik Alf i 1912. Begge disse ble over 70 år gamle.

Erik selv begynte å skrante med helsa da han nærmet seg 60 år. Sykdommen tok mer og mer tak, og han sovnet stile inn i sin heim i Napoleon ND, 14. november 1917. Han rakk akkurat å bli 60 år gammel. Den offentlige begravelsen var fra Zion kirke i Kintyre tirsdag 20. november. Alida levde til 1955.

Erik Tou dødsannonse Aftenbladet 04.03.1918
Erik Tou sin gravstein (foto findagrave.com)





Kilder

Erling Danbolt: Det norske misjonsselskaps misjonærer (1948)

Georg Sverdrup: Samlede skrifter i udvalg (1910)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand Bygdebok (1991)

Olaf Norlie: Norsk Lutherske menigheter i Amerika (1918)

Torbjørn Greipsland red.: Helt til jordens ende (2017)

 

Ona Søyland: Første misjonær frå Strand. Preikestolen nr.2 2017

Sigmund Edland: Demokratiutvikling i Det Norske Misjonsselskap… Ætt og heim 2016

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Setesdalwiki







lørdag 11. september 2021

Frafallen

"Demas forlot meg, fordi han fikk den nåværende verden kjær"

Dette er et av de mest såre ord jeg vet om. Tenk å ha vært på himmelveien og hatt Jesus som sin venn. Men nå er du på vei mot en evig fortapelse, fordi du falt fra troen på Jesus.

Bibelen gir oss noen eksempler på slike som en periode i livet hadde et rett forhold til Gud, men som senere falt fra. Paulus nevner sin kjære venn Demas, som forlot han fordi han fikk den nåværende verden kjær (2 Tim 4,10).

Kanskje det mest skremmende eksemplet er David sin sønn Salomo. Han ble den mektigste kongen i Israels historie. Han ba Gud om visdom, og fikk det i rikt mål. Han skrev flere bøker i Bibelen, men mot slutten av hans liv, ble han en avgudsdyrker. Salomo tok i sin stormaktstid, flere hedenske koner. Dette var i strid med Guds bud. Resultatet ble at disse konene fikk vende Salomos hjerte bort fra den eneste sanne Gud og til avguder. Han som forkynte for andre: «Den som akter på ordet, skal finne lykke. Og den som setter sin lit til Herren, er salig.» (Ord 16:20), gjorde selv det motsatte. Han begynte å sette sin lit til andre enn Herren.

Asaf ledet sangen i tempelet på kong Davids tid. I en tung periode i livet, mistet han synet på Frelseren, og så på de som ikke var frelst. Han vitner sårt, at det var på liten nær at hans føtter hadde glidd ut. (Salme 73) Han fikk imidlertid et fornyet møte med Jesus, og så hvordan det går med de ufrelste når livet er slutt.

Salmedikteren Brorson sier «Begynt er ikke endt, det må du vite!»  Evangelisten Arne Aano sang til ungdommen, men budskapet gjelder også vi eldre: «Hvorfor gikk du bort ifra Jesus, du ungdom som engang var med… Jeg husker du ba meg å våke, men nå er du sovende selv.»

Den fortapte sønnen, blir ønsket varmt velkommen heim

I Norge har vi de siste tiårene sett et frafall uten sidestykke de siste 200 år. Jeg er redd for at mange fikk denne verden kjær og ikke minst tingene i verden. Andre hørte på røstene som lokket en bort fra samlingene om Guds ord. «Vi gjemmer oss på bedehuset», var en boktittel som mange lyttet til. Så glemte de den gamle formaning fra Luther: «Får djevelen ført deg bort fra Ordet, kan han senere føre deg hvor han vil.» Bibelens formaning er ikke til å misforstå: «og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Heb 10:25)

På den siste stor dagen, på den dagen da det er for sent å vende om, skal du enten høre disse ord fra Jesus: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Eller du får høre: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Matt 25:34 og 41)

Skulle du lese dette, som er av disse som har forlatt Jesus, vil jeg be deg lytte til Jesu hjertespråk: «Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.» (Jer 3:12) Og i Jes 30,18 sier Jesus: «Likevel lengter Herren etter å være nådig mot dere. Derfor reiser han seg for å vise dere miskunn. For Herren er en rettens Gud. Salige er de som venter på ham!» Inntil Jesus kommer igjen, er det nådetid. «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter..» (Heb 3:7f) 

Velkommen heim!




tirsdag 7. september 2021

Oskar Kvalvåg – emissær fra Jørpeland

Oskar Kvalvåg i midten, omgitt av brødrene Marthon og Tore Fjelde (t.h.)

En frukt av vekkelsene som gikk over Rogaland første halvdel av 1900-tallet, var en stor flokk med nye emissærer. Noen av disse var fra søre Strand.

Oskar Kvalvåg reiste kun i 10 år i Rogaland, før han flyttet til andre deler av landet. Han er derfor ikke så kjent på disse trakter. Jeg har samlet litt stoff om han, og begynner i den lille bygda Kvalvåg, helt sør i kommunen.

Oppvekst på Kvalvåg

I 1878 kom et ektepar flyttende fra Tungland til Kvalvåg. De fikk sette opp en bolig på garden til Serine og Ingebret Kvalvåg på bruk 3. Her fikk de skille fra en del av garden, til et eget bruk i 1884, mens skøyte fikk de først i 1891. Ekteparet het Gurine og Daniel Kvalvåg, og de hadde med seg ei datter på flyttelasset. De skulle få til sammen seks barn, hvorav tre døde som små og en utvandret til Amerika. Det nye bruk 4 på Kvalvåg, kalt Lille-Kvalvåg, var for lite til å brødfø en familie, så Daniel var i hovedsak sjømann av yrke.

Kvalvåg (foto widerøe)
På denne eiendommen ble Oskar Kvalvåg født. Huset ble bygget av
en senere eier av bruket, Trygve Lauvåsvåg. (foto widerøe)

Deres eldste sønn ble født i 1880, og fikk navnet Olaus. Etter endt skolegang, gikk han i sin fars fotspor, og ble sjømann. I 1900 var han om bord i en båt som var på vei fra Marseilles i Frankrike til Kalmar i Sverige. I 1904 hadde Olaus funnet sin utkårede, og han ble gift med Rakel Serine Jøssang. Rakel var like gammel som Olaus, og hadde sin oppvekst på garden Bakkane på Jøssang. Rakel flyttet til Stavanger i 1901, hvor hun arbeidet som sydame.

Etter at Rakel og Olaus ble gift, hadde de en lang periode med mye flytting. De bodde først på Jøssang, hos Rakel sine foreldre. Så bodde de noen år på Kvalvåg, før de kjøpte et lite bruk på Idse i 1920. Etter noen år der, flyttet de til Lille Kvalvåg og overtok Olaus sitt heimebruk. De fikk skøyte på garden i 1935. Hele denne perioden fikk Olaus inntekt til familien fra sjøen. Han hadde titler som matros, sjømann og skøytefører. Han hadde også ei egen frakteskøyte i mange år. På heimebane kom det hele 11 barn i perioden 1904-1923. Tre av disse døde som små.

Oskar Kvalvåg sin mor og hennes familie fra Jøssang. Mor Rakel er nr 3 f.v.
(foto: Alsvik: Folk i Strand)

I 1910-11 var Sven Foldøen på forkynnerferd i Søre Strand. Det ble vekkelse på Idse høsten 1910, og like før jul fortsatte vekkelsen på Jørpeland. Foldøen ble værende på Jørpeland også på nyåret 1911, før han fortsatte til Jøssang og Kvalvåg. Under vekkelsen på Kvalvåg, ble Rakel og Olaus Kvalvåg frelst og heimen ble dermed forandret. Det var Kinamisjonen som ble deres åndelig heim, og de fant sin plass i misjonsforening og møtevirksomhet på det gamle skolehuset på Kvalvåg.

14. september 1916 meldte barn nummer åtte sin ankomst på Lille-Kvalvåg. Det var en gutt, som foreldrene gav navnet Oskar. To måneder senere, nærmere bestemt 12. november, ble han døpt. Vekkelsen fikk konsekvenser også for valg av faddere. To av søsknene til Rakel, Tore og Marie, representerte familien blant fadderne. De tre andre var misjonsvenner fra Kvalvåg: Marcelius M. Kvalvåg (far til bl.a. Einar, Martin og Karoline Kvalvåg) og Petra og Bertinius K. Erlandsdalen (foreldre til bl.a tvillingene Kåre og Karl Dreggevik). Etter fire år på Kvalvåg, flyttet Oskar og familien som nevnt til Idse i 1920 og ble der noen år, før de flyttet tilbake til Lille-Kvalvåg. Sommeren 1940 solgte Rakel og Olaus eiendommen på Kvalvåg, og flyttet tilbake til Idse. Her ble de boende resten av livet.

Skolehuset på Kvalvåg, som også brukes som bedehus. De senere årene er
det Kvalvågbasaren på skjærtorsdag som er det mest kjente arrangementet.
(foto Erling Jensen)
Kvalvågbasaren 2012 (Foto Annalisa Thelin Knutsen)

Omtrent samtidig med at Oskar ble konfirmert, skjedde store ting på den åndelige fronten, på det lille skolehuset på Jøssang. En møteserie med emissær Reinert Ege, ble til en stor vekkelse der folk fra Tungland, Jøssang, Botne og Kvalvåg ble frelst. Dette gjaldt blant andre mine besteforeldre og brødrene Lars og Torkel Jøssang. Etter denne vekkelsen, fikk Reinert Ege en ekstra god inngang blant folket i Søre Strand, og han hadde ofte møter i området.

Med Guds ord til folket

Vekkelsen på Jøssang berørte ikke ungdommen fra Kvalvåg. Oskar kom bort fra Gud allerede som 14-åring i 1930, og levde deretter i 11 år som ufrelst. Hva han arbeidet med disse årene er uvisst. Det er mye sannsynlig at han hjalp faren med fraktefart og fiske. I 1941 skjedde noe som skulle endre livskursen for Oskar. Da var eigersunderen Reinert Ege tilbake i Ryfylke, og startet en møteserie på Kvalvåg. Møtene skulle avsluttes på en søndag, men det ble et ekstra møte på mandag. På dette møtet på overtid, ble Oskar Kvalvåg frelst. Ege kom for øvrig tilbake til Kvalvåg i 1944, og da brøt det ut en større vekkelse. Flere av de som senere skulle bli ledere i kristenflokken, ble frelst i denne vekkelsen.

Det tok ikke lang tid etter at Oskar ble frelst, før han begynte å vitne om sin frelser. Dette kom også Reinert Ege for øre, og når han var i Ryfylke, tok han ungdommen med seg rundt på møter. Dette skjedde første gang i 1943. Oskar hadde da kjent på en sterk indre uro for å være med å del Guds ord, men han våget ikke å si det til noen. Ege merket seg nådegaven til ungdommen fra Kvalvåg, og i 1944 ble Oskar ansatt som forkynner i Stavanger krets av NLM. Høsten 1947 fikk han gå et halvt år på bibelskole på Fjellhaug.

Oskar Kvalvåg (foto NLM Årbok)

Det var praksis på den tiden, at de unge forkynnerne reiste sammen med en mer erfaren forkynner den første tiden. Slik var det også med Oskar. Det første møte jeg finner annonsert med Oskar som taler, var på Østlandet, mens han gikk på bibelskolen. I Stavanger krets er ei ungdomsuke i Salem Stavanger 11.-18. april 1948, den første som er annonsert i Aftenbladet. Her er han sammen med Petter Lund, og Arne Aano er sanger. I 1952 var han sammen med Oskar Stakkeland og Andreas Aase i Kvinesdal. Her opplevde de å stå i en gjennomgripende vekkelse. Den største vekkelsen han opplevde i perioden som forkynner i Stavanger krets, var antakelig på Varhaug i 1956. Møtene her var teltmøter, og han var sammen med Jon Berg og Einar Tonstad. Teltet tok 500 personer, og det var stapp fullt hver kveld. Møtene startet Sankthans og varte gjennom sommeren til september, og veldig mange tok imot Jesus som sin frelser.

Møteannonse i Arbeiderbladet 6. desember 1947

Til Skien og landet rundt

Da vekkelsen på Varhaug pågikk, hadde Oskar takket ja til et nytt kall. I Skien krets av NLM var Oskar sin sambygding, Tore Tungland, kretssekretær fra 1952. Våren 1956 kalte Tungland Oskar Kvalvåg til ny ungdomssekretær i Skien krets. Tanken var nok at Tore og Oskar skulle arbeide sammen i Skien, men slik skulle det ikke gå. Kretssekretær Tore Botnen i Stavanger krets døde våren 1956, og kretsstyret i Stavanger var fast bestemt på at Tore Tungland skulle overta. Og slik ble det.

Dermed flyttet en Jørpelending fra Skien, og en annen kom dit i løpet av sommerhalvåret 1956. Det skulle bli en fireårs periode for Oskar i Skien. Arbeidet som ungdomssekretær innbar å administrere kretsens arbeid blant barn og unge. Han besøkte foreninger og lag for de unge, var med på leirer, men han hadde også en del ordinære møter for voksne. Jeg har ellers ikke så mye informasjon fra tiden hans i Skien.

I 1960 gikk han tilbake til ordinær forkynnervirksomhet igjen, og flyttet heim til Jørpeland. Nå var det hovedstyret som var arbeidsgiver, og han reiste landet rundt med Guds ord. Den første tiden reiste han mest i Rogaland, Telemark og Vestfold. I mars 1961 satte han kursen mot Nord Norge og Troms fylke. Her var han i fire måneder og hadde møter både ulike steder i den sørlige delen av Troms, men mest i Tromsø. Dette besøket skulle få store konsekvenser for ungkaren fra Kvalvåg, noe som resulterte i at han kom tilbake til Troms i september og ble der fram til jul.

Oskar Kvalvåg (foto Salmelid)

Ungkaren tar fyr

Oskar Kvalvåg var blitt 44 år da han kom til Troms, og fylte 45 i september. Han var fremdeles ugift, men i Tromsø begynte ting å skje. Her traff han nemlig ei trivelig dame fra Sørreisa. Hun var 15 år yngre enn han, men det tok ikke lang tid før de fant tonen og ble et par.

I 1931 ble John Paulsen og kona Lydia Kristine Heide, foreldre til ei lita jente. De ga henne navnet Magnhild. Lydia og John var bønder på garden Sørfossbogen i Sørreisa kommune, like sør for Finnsnes. Magnhild vokste opp sammen med tre søsken, mens to søsken døde som små. Vinteren 1949-50 gikk Magnhild på Heimly Ungdomsskole på Finnsnes, som var eid av Indremisjonsselskapet. Hun var bestemt på å bli sykepleier, og kom inn på Røde Kors sin sykepleierskole i Harstad. Her ble hun ferdig utdannet i 1955, og fikk deretter arbeid på sykehuset i Tromsø.

Sørfossbogen i Sørreisa (foto Hanssen Sørreisa bygdebok)

I Tromsø gikk Magnhild på Forsamlingshuset til Indremisjonsselskapet, og kom snart med i styret for Ungdomsforeningen der. Hun hadde en veldig god sangstemme, og ble ofte brukt som sanger på møtene. Tromsø Indremisjon startet tidlig et begravelsesbyrå. Med utgangspunkt i dette, ansatte de en egen diakon. De så også behov for en egen sykepleier, som kunne besøke gamle og syke i byen. Denne sykepleiestillingen ble ledig høsten 1957, og Magnhild ble kalt til å overta. Hun fant seg imidlertid ikke til rette i denne stillingen, og gikk tilbake til arbeidet på sykehuset i april 1958.

Fra Avisen Tromsø 23.12.1961

Magnhild hadde også syn for misjon, og var med i NLM ved siden av arbeidet i Indremisjonen. I 1960 ble hun valgt inn i Ungdomsnemnda for Troms krets av NLM. Da ungkaren fra Jørpeland kom til Tromsø på møter, ble det snart et par av de to. 15 års aldersforskjell betyr ikke så mye i den alderen Magnhild og Oskar var kommet opp i. På lille julaften 1961 kunne misjonsfolket i Troms og i Rogaland lese i avisene at det ble bryllup mellom Røde Kors sykepleieren og emissæren den 30. desember. De skulle få 45 år sammen, og de fikk fire barn, Reidun Liv (1963), Berit (1964), Jan-Ove (1965) og Marit (1967).

Styret for Ungdomsforeningen i Tromsø Indremisjon 1958
Magnhild Paulsen (Kvalvåg) framme t.h.
(foto Hansen Tromsø Indremisjon 100 år)

Kretssekretær i Namdal

Magnhild og Oskar flyttet til Jørpeland etter bryllupet, men det skulle ikke gå mange måneder før de igjen var på flyttefot. Namdal krets av NLM trengte ny kretssekretær, og Oskar fikk kallet. De ble enige om å svare ja, og 1. september 1962 var de på plass i Namsos for en femårsperiode.

De første årene i det nye kallet skulle bli særdeles krevende for Oskar Kvalvåg. Det hadde pågått en strid innad i NLM siden om lag 1950. Denne striden startet i Haugesund og Sunnhordaland krets, men spredte seg etter hvert til flere kretser. I august 1962, like før Magnhild og Oskar flyttet til Namsos, var det et landsarbeidermøte på Tryggheim, der striden toppet seg. Denne striden førte til at flere forkynnere og misjonsvenner brøt med NLM og stiftet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon i 1963.

Fra Utsyn nr.6 1967

En av kretsene som ble hardt rammet, var nettopp Namdal krets. Dette kommer tydelig fram i Kvalvåg sine årsmeldinger for 1963 og 64. I årsmeldingen for 1963 skriver han blant annet: «Når vi tar et tilbakeblikk, er det så mye ugjort. Vi er få på muren, og vi er inne i en brytningstid. Gud alene vet hva som skal møte oss i det kommende år, men vi vil be om nåde til å forkynne frelsens ord, og være tro i det kall Gud har gitt oss.» Året 1964 ble om mulig enda tyngre. I årsmeldingen skrev han: «Året 1964 har vært på flere måter et kampfylt år. Flere av kretsstyremedlemmene gikk ut av Misjonssambandet, og noen foreninger er også utmeldt.» Mot slutten av sin femårsperiode, kunne imidlertid Oskar melde at det var blitt mer ro i arbeidet, og at flere av dem som hadde forlatt NLM, nå var kommet tilbake.

Jeg var selv kretssekretær i Namdal 40 år etter denne striden. Jeg merket tydelig hvor dypt denne splittelsen hadde gått, og at mange hadde fått store sår. Splittelsen satte dype spor i hele familier, og selv etter så mange år, merket jeg hvor smertelig det var og hadde vært. For Oskar Kvalvåg som var leder av kretsen da splittelsen kom, må tiden ha vært svært tung. Men han kom igjennom striden, og fikk sener et langt og rikt liv som forkynner. En erfaren forkynner fra Østlandet, S. A. Sponbukt, besøkte Namdalen i 1965. I første nummer av Utsyn i 1966, avla han en rapport fra besøket. Da skrev han om Kvalvåg: «De (Namdal) har en energisk og virkelysten sekretær, som heter Oskar Kvalvåg. Han bør ha honnør for sitt pågangsmot. Han har ikke mange arbeidere i kretsen, og må ta den hardeste tørn selv. Man han har den gode egenskap, at han ikke unnser seg for å «praie» Hunnestad etter arbeidere fra hovedstyret. Og han gir seg ikke før han får hjelp.»

Klipp fra Utsyn 1968

Nye kall

Sommeren 1967 tok misjonsfolket i Namdal farvel med familien Kvalvåg. Turen gikk nå til Bergen, hvor Oskar skulle være bysekretær i Salem. Her ble familien i fire år, før de la ut på sin siste flyttetur. Seiersten bedehus i Fredrikstad, trengte ny bysekretær, og Oskar Kvalvåg svarte ja til kallet i 1971. Familien bosatte seg i Fredrikstad og her ble de boende. Oskar fikk en periode på sju år i forsamlingen på Seiersten, og i 1978 gikk han tilbake til å være forkynner, denne gang for Oslo krets. Familien ble boende i Fredrikstad, men Kvalvåg fikk mange turer med Guds ord rundt om på Østlandet. I hele denne perioden, var Oskar mye brukt som andaktsholder i Norea Radio.

Forkynneren Oskar Kvalvåg (foto Utsyn nr.31 1985)

I 1983 ble Oskar Kvalvåg pensjonist. Det betydde imidlertid ikke at han sluttet av med forkynnervirksomheten. Han fortsatte å dele Guds ord når han ble spurt, og hadde sitt siste møte så sent som i 2002. Da var han blitt 86 år gammel. Han var også aktiv med i forsamlingen på Seiersten bedehus og i mannsforening «Etiopia mannsmisjon», helt til det siste. Etter hvert ble helsa svekket, og han døde 21. februar 2006, nesten 90 år gammel. Han ble begravet på Vestre gravlund i Fredrikstad 1. mars 2006.

Etter et langt liv som forkynner, ble han spurt om forkynnerkallet og kallskriser. Han fortalte da om en spesiell krise, der han syntes han mislyktes som forkynner og hadde lyst å gi opp. Han kom da i en samtale med en åndelig vis mann, som leste tre bibelvers for han: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe». (1 Kor 1,26-28)

Andakt av Oskar Kvalvåg i Utsyn nr35 1993

Etter å ha lest disse versene, stilte denne mannen Oskar et spørsmål: «Du er vel ikke dårligere enn ingenting?» Da fikk Oskar en lukket munn og kunne fortsette i forkynnertjenesten. Om forkynnelsen sa Kvalvåg: «Det er behov for en forkynnelse som stiller folk ansikt til ansikt med en hellig Gud.» «Det er bare ved sannhetene i Bibelen at mennesker kan bli frelst og bevart. Derfor vil djevelen ha oss bort fra Guds ord.» Hans beste bibelskole, var når han besøkte syke og gamle. Da fikk ofte den besøkende mer sjelesorg og hjelp, enn den han besøkte, hevdet Oskar Kvalvåg.

Dødsannonse Oskar Kvalvåg
Fredrikstad Blad 24.02.2006


 

Kilder

Annalisa Thelin Knutsen: Kvalvåg Kinamisjonslag gjennom 90 år 1913-2003

Arne Aambø m.fl: Forkynnere. NLM 1991

Asbjørn Stige (red): Misjonærer og forkynnere NLM 2000

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Josef Tungland: Tormod Vågen (1994)

Nikolai Hansen m.fl.: Tromsø Indremisjon 100 år (1958)

Svein Hanssen: Sørreisa bygdebok (1994)

Tobias Salmelid: Misjonssambandet i Namdal- og Sør-Helgeland (2004)

 

Odd Rossing og Odvar J. Olsen: Oskar Kvalvåg til minne. Dagen 01.04.2006

Ove Eikje: «Vekkelsen går ofte veien om de troende» Utsyn 31.1995


Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 





lørdag 4. september 2021

Hyrden bære lammet hjem


Et av de fineste bildene Bibelen bruker om forholdet mellom Jesus og den frelste synder, er bildet om Jesus som hyrde og den frelste som sau eller lam.

En av disse tekstene, ble det minnet om på årets regionårsmøte for NLM Sørvest. I Lukas 15 står det om hyrden som hadde hundre sauer og som mistet en av dem. Da står det om hyrden, at han forlater de nitti ni, som ikke trenger til omvendelse, i ørkenen. Så går han ut på leting etter den ene som trenger frelse. Når han finner den, legger han den på skuldrene og bærer den heim.

Bibelen bruker mange bilder for å vise oss hva de innebærer å være et Guds barn. Noen ganger kan det synes som det er en motsetning mellom bildene, men det er det ikke. Det er ingen motsetninger i Guds ord. De ulike bildene gir derimot et utfyllende bilde av forholdet mellom den frelste synder og Jesus.

I det nevnte bildet fra Lukas 15, forkynnes at fra det øyeblikk du blir en kristen, blir du lagt på Jesu skuldre. Han bærer deg hele veien heim, det vil si heim til himmelen. Det er et fantastisk bilde på det å være frelst. I Jes 40,11a sies det på denne flotte måten: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem.» «I Herrens hender, der får jeg hvile, der er jeg trygg.»

Andre steder står det om Jesus som hyrden, at han leder sauene sine. Da er sauene i en flokk, som blir ledet av den gode hyrde. Denne sannheten står det om i siste del av verset fra Jesaja: «De får som han lam, skal han lede.» Det samme bildet finner vi også i Salme 23, om hyrden som leder sauen trygt til de grønne enger, til hvilens vann og gjennom dødsskyggens dal.

Den kjente fortellingen om fotsporene i sanden, har vært til trøst for mangt et Guds barn i tunge tider. Fortellingen skildrer to spor på ei sandstrand, Jesus sine og den kristnes fotspor. Noen steder er det imidlertid bare ett spor, og det var i de perioder den kristne var i nød. Han spør derfor Jesus hvorfor Jesus forlot sitt barn akkurat når han hadde det vanskelig. Svaret han fikk var at det var da Jesus bar sitt barn.

Denne fortellingen kan gi god trøst i vanskelige tider. Samtidig er det som de fleste menneskeskapte bilder, haltende. Sannheten er nok at det er i de gode dagene, vi trenger mest å bli båret av Jesus. Da er faren størst, for å begynne å stole på seg selv og få mindre bruk for Jesus. Skal jeg nå fram til himmelen, er jeg avhengig av å bli båret av Jesus hele veien.

Både bildet om hyrden som bærer sauen helt heim, og om hyrden som leder sine saur, er talt til oppmuntring og trøst for Guds barn. Det er stort at Guds ord bruker ulike bilder, for å vise synderen Guds omsorg for sine. «Jeg er i Herrens hender I alt som med meg skjer. I smil og gråt jeg kjenner At Herren er meg nær. Om jeg i dype daler Må gå den tunge vei, Fra himlens høye saler Hans øye følger meg.» (SB 347 v.2)

«Sikker i Jesu armer, Trygg i hans frelserfavn, Finner jeg hjelp i farer, Fristelser, sorg og savn.» (SB 372 v.1a) «Jeg går med Jesus hvor jeg går; Han har meg ved sin side, Han leger meg med sine sår Og hjelper meg å stride. Hvor han sitt fotspor lot, der setter jeg min fot, Om enn meg all ting ille spår – Jeg går med Jesus hvor jeg går.» (SB348 v.5)






onsdag 1. september 2021

Hvordan forrette nattverden?

Illustrasjonsfoto misarepta.no

Nattverdforvaltningen på bedehusene er i ferd med å endres. Før var det de bekjennende kristne som delte nattverden. Nå er nattverdfeiringen i forsamlingene blitt mer åpen for alle som møter fram søndag formiddag.

Fri nattverd

Nattverden ble gjort «fri» i Norge i 1913. Før den tid var det kun presten som kunne forrette nattverden. Ludvig Hope og flere andre sentrale kristenledere i NLM og ImF kjempet for at også lekfolket på bedehuset skulle kunne ha nattverdsamlinger uten forrettende prest. Det som var hovedårsakene til denne kampen, var:

1. Sterkere fokus på nattverden som samfunnsmåltid. Nattverden er for Guds folk og måltidet skal styrke båndene mellom de kristne. Dette gjøres ikke ved å bli «matet» av en prest eller pastor, men ved at Guds folk forkynner for hverandre «dette er Jesus legeme. Dette er Jesu blod». Til et slikt samfunnsmåltid hører også frie vitnesbyrd, bønn og forbønn.

2. Innbydelsen må være klar. Nattverden er for de troende, ikke for de som ikke er frelst. I kirken var det nok å være døpt, for å komme til nattverd. På bedehuset var nattverden for bekjennende kristne.

3. Nattverden er et gledesmåltid, ikke et måltid der synden skal ha fokus, men syndenes forlatelse.

4. Nattverden måtte derfor frigjøres fra absolusjonen. Fram til 1900 var det vanlig praksis at nattverdgjestene først måtte gå til skriftemål før de kunne få nattverd.

Den frie nattverd ble praktisert blant den indre kjerne av bedehusfolket i NLM/ImF. Andre bedehusorganisasjoners medlemmer akseptert ikke fri nattverd og gikk i kirken for å få nattverd. Det var ikke nattverd på stormøter og vanlige offentlige møter på bedehusene. De møtene skulle være for alle, og ufrelste var spesielt velkommen.

Hva nå?

Jeg har summert mine tanker om dette i noen få punkt:

1. For meg er innbydelsen viktigst. Jeg har vært med på nattverd i våre forsamlinger med så utydelig innbydelse at jeg har hatt problemer med å delta. Her er også, etter mitt syn, NLM sin liturgi for svak. Der understrekes det at vi positivt skal si hvem nattverden er for, men at vi  ikke skal si hvem nattverden ikke er for. Her er vi i utakt med Guds ord. I forlengelsen av innstiftelsesordene står det at den som kommer til nattverd uten å være frelst, «eter seg til doms». Vi må vokte oss for å innby folk til å komme fram å ete seg til dom! Vi må derfor alltid ta med de to påfølgende versene, der enhver oppfordres til å prøve seg selv (1 Kor 11,27-28), alternativt at vi sier klart fra med egne ord hvem nattverden er for,

I NLMs liturgi innbys det også med ordet fra Luk 14: «Kom for alt er ferdig». Dette bibelverset mener jeg det er feil å bruke i denne sammenhengen. Ordet står i sammenheng med innbydelse til frelse. Nattverden er ikke noe gjenfødelsesmiddel.

2. Tore Tungland gav for noen tiårs siden, et råd om ikke å ha nattverd på søndag formiddag. Dette er et syn jeg deler. Skal vi ha det, bør det legges som et eget møte i forlengelsen av hovedmøtet. Flere brødre og søstre fra andre organisasjoner vil ikke gå til fri nattverd. De, og de som ikke er frelst, bør ikke utsettes for ubehagelig press om å delta på noe de ikke er fortrolige med. Søndagsmøtene våre kan derfor stå i fare for å bli veldig «interne». For å sitere Tore Tungland: «Vi bør kunne ofre en kveld midt i uka, en gang i måneden, for å ha et eget nattverdmøte.»

3. Hvordan gjør vi det rent praktisk hvis vi likevel skal ha nattverd på slike offentlige utadrettede møter. Skal vi gå fram og bli «matet» eller skal vi sende i benkene? Koronasituasjonen har gjort dette vanskelig, men under normale forhold vil jeg anbefale å sende nattverden i benkene, og samtidig gi klar beskjed om det er helt greit å sende brødet og vinen forbi, om en ikke kan delta. Jeg mener vi mister noe vesentlig ved nattverden når vi ikke får forkynne for hverandre. En mellomløsning kan være at folk kommer frem og setter seg i tur og orden på første benk, og sender til hverandre.

Dypping blir frarådet i NLM sine retningslinjer, og det skulle bare mangle. En slik praksis er så langt på siden av den bibelske innstifting som det nesten er mulig. Personlig deltar jeg ikke ved nattverd med dypping.

Illustrasjonsfoto sambaandet.no

4. Et viktig element ved nattverden er vitnesbyrd, bønn og forbønn. Noen steder blir ordet gitt fritt etter nattverden, også på søndag formiddagsmøter. Andre steder blir det kuttet ut. Det er ikke lett å få ro og samling om bønn og vitnesbyrd i slike settinger. Mange kvier seg for å gå fram og si noe. Andre ser på klokka, møtet har vart lenge nok som det har!

5. Hvem skal lede nattverden? I prinsippet er nattverden og Ordet lagt til «det allmenne prestedømme». Men i en offentlig forsamling kommer kirketukt og hyrdefunksjonen inn, og derfor skal en offentlig nattverd forvaltes av en av forsamlingens eldste, som ut fra Guds ord er menn med nådegave og tillit.

6. Hva med barna? Jeg mener barn som foreldrene har snakket med på forhånd og forklart hva nattverden er, kan være med til nattverd. Nattverdstunden er en høytidsstund, som vi må vokte oss for å gjøre til «underholdning» for barna. Jeg har selv opplevd og også hørt fra andre om «kaotiske» tilstander ved nattverden. «Dette var gøy. Dette var godt – skal vi gå en gang til?», er utsagn fra barn. Dette må vi vokte oss for.

7. Kompromiss i forsamlingene? Jeg er klar over at mange i NLMs forsamlinger ikke deler min uro. Kanskje kan det være en løsning at en veksler mellom å ha nattverd på den «nye måten» søndag formiddag, og på den tradisjonelle «frie nattverd måten» en vanlig ukekveld en gang i måneden. Noe blir lett borte på veien. Jeg synes vi er i ferd med å miste nattverden som det varme søskenmåltid: «Kom la oss kjærlig vandre Og legge hånd i hånd. Og holde av hverandre I dette trengsels land! Som barn vi være må, På veien ikke stride, Guds engler ved vår side Som søsken med vil gå.» (SB 565 v.3)

Vi merker i NLM en sterk frikirkelig vind. Det virker som om det radikale lekmannsarbeidet blir sett på som et «nødsprinsipp» så lenge vi hadde statskirken. Når vi nå danner egne forsamlinger, vil mange også forlate det tradisjonelle lekmannsarbeidet og heller organiseres som en frikirke med pastor og gudstjeneste med full liturgi. Endring av nattverdforvaltningen er en del av denne utviklingen. Jeg er glad for, og har tro for det radikale lekmannsarbeidet basert på nådegaver, og ønsker at arbeidet på bedehuset fortsatt skal drives etter de linjer.