Paulus, Luther, Rosenius eller Læstadius?

Martin Luther

Bibelen oppfordrer Guds barn til å huske på våre veiledere, de som talte Guds ord til oss. Gjelder det alt de har sagt og skrevet?

Det er mange enkeltpersoner som har betydd mye for min tro og mitt kristenliv. Øverst på den lista står kanskje mine foreldre. I oppveksten var det flere venner og kristne på bedehuset, som fikk bety mye for meg. Ikke minst har de mange forkynnerne som besøkte bedehuset på Jørpeland, vært til stor hjelp.

Etter hvert som jeg ble eldre og begynte å lese oppbyggelig litteratur, fant jeg snart noen favoritter også der. Mange kunne vært nevnt, blant andre Gudmund Vinskei, Carl Fr. Wisløff, Ludvig Hope, Olav Valen-Sendstad og Fredrik Wisløff. I senere år har skrifter av blant andre Hans Erik Nissen, Sverre Bøe, Arne Helge Teigen, Egil Sjaastad og Asbjørn Nordgård vært til oppmuntring. Mange flere kunne vært nevnt.

Men min store favoritt er den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. Rosenius levde fra 1816 til 1868, og ble altså kun 52 år gammel. Han var vekkelsespredikant i Betlehemskyrkan i Stockholm og redaktør av bladet Pietisten. Han skrev ikke bøker selv, men mye av stoffet fra Pietisten, er samlet til utallige bøker. De to bøkene som antakelig har betydd mest, er «Veiledning til fred» og «Husandaktsboken». Spesielt den siste har vært til stor hjelp og frigjøring for mitt sjelsliv.

Andre kristne søsken har fått god åndelig hjelp fra andre forkynnere og forfattere. Navn som Martin Luther, D. L. Moody, Spurgeon, Læstadius, Hans Nielsen Hauge, Øivind Andersen og Ole Hallesby, er navn mange tenker på i takknemlighet.

Alle disse navn som jeg her har nevnt, og langt flere unevnte, har vært til stor hjelp for meg og mange andre kristne. Likevel er vi ikke forpliktet på alt det de har sagt og skrevet. Alle disse var og er syndere, som ser og så stykkevis. Alt de har sagt og skrevet, må derfor prøves på Guds ord. Vi skal legge «merke til den utgang deres livsferd fikk, og følge etter dem i deres tro.» (Heb 13,7)

Helt annerledes er det med Paulus sine skrifter i Bibelen, og også de andre skriftene vi finner i Guds ord. Jeg kan opponere mot og være rykende uenig med ting Luther, Rosenius eller Hope har sagt og skrevet, men jeg forholder meg helt annerledes til Paulus og resten av Guds ord. Mens Paulus levde, sa han og skrev han ting som vi godt kunne være uenig i. Han var også en synder. Men brevene han skrev som en del av Bibelen, bøyer vi oss for. De er ufeilbarlige, fordi de er gitt oss fra Gud selv. Paulus og de andre bibelske forfattere, var redskap som Gud ved Den Hellige Ånd fikk bruke til å gi oss sitt levende og ufeilbarlige ord.

Når Paulus i sine bibelske skrifter, taler om livets to utganger, om det 6. bud, skapelsen, om tjenestedeling mellom mann og kvinne, om forsoning, rettferdiggjørelse og helliggjørelse med mere, da taler han på vegne av Gud. Guds tanker er uendelig mye høyere enn mine tanker. Derfor diskuterer jeg ikke med Paulus, jeg bøyer meg i ydmykhet og takknemlighet for det Guds ord han formidler.

Bibelen vitner om seg selv: «For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5:18) «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb 4:12) «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2Tim 3:16)

Ordnasjonsstriden i NLM 1891-1901

Johannes Brandtzæg hadde ikke noen heldig hånd med

behandlingen av ordinasjonsstriden.

Spørsmålet om mannlige misjonærer i Kinamisjonen skulle ordineres eller ikke, fulgte Kinamisjonen som en mare, de første 10 årene.

Da de første misjonærene skulle reise til Kina i 1891, søkte lederen, Johannes Brandtzæg, om å få bli ordinert av en av biskopene i Den norske kirke. Biskopene var skeptiske til den nye organisasjonen, og avslo søknaden. Brandtzæg reiste til Kina uten å bli biskoppelig ordinert, men forbundsstyret (nå kalt hovedstyret) hadde en innvielseshandling for alle misjonærene før utreise. Brandtzæg kom heim igjen fra Kina etter ett år, og det ble vedtatt at Nils Arnetvedt skulle reise til Kina som ny leder for misjonærene.

Arnetvedt var sentral i stiftelsen av Kinamisjonen og ble dens første leder og formann. Brandtzæg overtok disse vervene da han kom tilbake til Norge i 1892. Arnetvedt reiste til Kina via USA, og i USA fikk han lederen for en norsk synode i USA til å ordinere seg. Dette hadde ikke hovedstyret gitt sin godkjenning til. Hovedstyret var klar over at Arnetvedt var forholdsvis høykirkelig, noe som resulterte i at hovedstyremedlem Gustav Gundersen stemte imot å sende han til Kina. Han var redd for at Arnetvedt skulle prege misjonærene med sitt syn, og at det dermed ville bli et skille mellom kirkelige misjonærer og vekkelsesfolket i Norge. Men Gundersen nådde ikke fram med sitt syn i 1892.

Da Arnetvedt reiste til USA, hadde han med seg en ungdom, Johan Gotteberg, som skulle studere teologi ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Dette med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Brandtzæg hadde brevkontakt med Gotteberg, og ble så urolig for hans kirkesyn, at han kalte han heim til Norge for at ledelsen skulle bli bedre kjent med han. Saken ble behandlet på et lukket møte under generalforsamlingen i 1895, og der fikk Brandtzæg og Thormod Rettedal et knapt flertall for å ansette Gotteberg. Mindretallet var redd for at Gotteberg skulle la seg ordinere i USA, slik Arneberg hadde gjort – uten hovedstyrets godkjenning. Det var klart flertall i generalforsamlingen for at Gotteberg ikke skulle ordineres i USA.

Brandtzæg valgte å ikke fortelle Gotteberg om ordinasjonsnekten, fordi han trodde, eller håpet, at stemningen i hovedstyret og misjonsfolket ville snu. Brandtzæg var også blitt glad i Gotteberg, og var redd for å miste han som misjonær. Gotteberg ble ferdig med studiene i 1896, og skrev til Brandtzæg at han ville ordineres. Da måtte Brandtzæg erkjenne at han hadde holdt tilbake opplysningene om ordinasjonsnekten, og si nei til Gottebergs søknad. Han antydet også at det kanskje kunne bli en mulighet med ordinasjon i Kina, fordi generalforsamlingen kun hadde nektet ordinasjon i USA.

Flere av Kinamisjonens misjonærer gikk over til NMS. Her ser vi bl.a. 

Arnetvedt(bak med hvitt skjegg) og Gotteberg (bak t.h.)

(foto NMS)

En skuffet Gotteberg reiste til Kina uten ordinasjon. Samtidig var det en ny ungdom som søkte utreise til Kina, nemlig Edvard Masoni. Han hadde gått på NMS sin misjonsskole i Stavanger, men ønsket seg til Kina. Under sterk tvil ble han tatt opp som misjonær, og Brandtzæg søkte biskopen om ordinasjon for Masoni, uten hovedstyrets behandling. Det drøyde før svar fra biskopen kom, men hovedstyret fikk etter hvert vite hva Brandtzæg hadde gjort. Da satte de foten ned, og nektet en slik ordinasjon. Biskopen innvilget denne gang søknaden, men da måtte Brandtzæg slukøret skrive til biskopen at han hadde handlet bak hovedstyrets rygg, og at styret sa nei.

I 1898 ble det arbeidet med å utarbeide en liturgi for den nye kirken som ville bli stiftet som følge av Kinamisjonens arbeid. Alle misjonærene som var på feltet høsten 1898 gikk inn for at liturgien i Den norsk kirke skulle brukes. I tillegg presset de på for at misjonærer i hyrdetjeneste skulle ordineres. Gotteberg skrev til Brandtzæg at han ikke kunne fortsette som misjonær hvis han ikke fikk bli ordinert. Forslaget fra misjonærene ble sendt hovedstyret, som vedtok å legge det fram for generalforsamlingen i 1899. Hovedstyret støttet misjonærenes forslag, mot to stemmer, Thormod Rettedal og Nicolai Nilssen. Særlig var lærer Nicolai Nilsse en markert motstander av ordinasjon. Saken var imidlertid såpass betent, at hovedstyret nedsatte en komite med ledere fra alle kretser, for å forberede saken for GF.

I den såkalte «kirkekomiteen» støttet seks av ni medlemmer mindretallet i HS, som ikke ville ha ordinasjon. De ville at HS skulle innvie misjonærene som før. Flertallet ville heller ikke at kirken i Kina skulle ha en liturgi tilsvarende Den norske kirkes. Nei, de ville ha «minst mulig faste former». Under forberedelsene til GF, skiftet Brandtzæg syn, og gav sin støtte til flertallet i kirkekomiteen. Dermed ble det også et overveldende flertall i GF for dette. 86 stemte mot ordinasjon og misjonærenes forslag til liturgi, mens 26 stemte for. Da vedtaket ble kjent i Kina, skapte det opprør blant misjonærene. Alle misjonærene, med unntak av Henrik Seyffart, Gjertine Johnsen og søstrene Bjørgum, sendte et krast brev til HS, der de sa at de ikke kunne akseptere vedtaket.

Lærer Nicolai Nilsen var det i hovedstyret som argumenterte sterkest og

mest prinsipielt mot ordinasjon og en omfattende liturgi.

(foto Norsk Skoletidende nr.25 1926)

På grunn av bokseropprøret, måtte alle misjonærene reiste heim i 1900. Kun Edvard Masoni valgte å bli igjen i Kina. Misjonærene forlagte å få legge fram sitt syn for misjonens ledelse. Det ble innkalt til et rådsmøte i Bergen 3. januar 1901. Rådsmøtet sto fast ved vedtaket som var fattet i generalforsamlingen. Det førte til at Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sa opp sine stillinger umiddelbart. Hertzberg var ansatt som misjonær i 1899. Masoni som var i Kina, sa også opp sin stilling i forlengelsen av dette vedtaket. Ole M. Sama og Anna Haaland hadde skrevet under på brevet fra misjonærene, men valgte å bøye seg for generalforsamlingens vedtak. Dermed sluttet sju av misjonærene og en misjonskandidat, på grunn av ordinasjonsstriden. Misjonærflokken ble halvert.

Denne konflikten berørte hele misjonærfellesskapet. Etter at endelig vedtak var fattet i januar 1901, og halvparten av misjonærene hadde sluttet, ble det ro om denne saken.

Dere er dyrt kjøpt

Far (Oskar Sandvik) i yngre år.

Dere er dyrt kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære!     1 Kor 6,20.

Far hadde ei skrivebok der han skrev ned bibelvers og personlige vitnesbyrd. Den var flittig i bruk fra han ble frelst i september 1950, fram til 1956. Etter den tid er det bare noen få ganger han har notert noe i boka si. Siste gangen var 2. april 1977. Da innledet han sitt vitnesbyrd med ordene i ingressen på denne artikkelen. Så fortsetter han, litt språklig justert:

Det mennesket en er glad i. Det som betyr noe for en. Det gjør en mye for. Hva betyr jeg for Jesus? Jesus sier at ei sjel er mer verd enn hele verden. I Ordspråket 8 står det at min lyst hadde jeg i menneskets barn.

Gud er så glad i oss at Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav ham for oss alle. Gud knuste Jesus for meg, for deg, du som leser dette. Den prisen Jesus betalte for dette var dyr. Den var så dyr, at det var kun en ting som holdt. Jesu blod var prisen. Jesu død.

Kjære Jesus! Jeg vil takke deg for at du betalte min skyld. Les Jesaja 40. Fortell dem at striden er endt. Skylden betalt. Jesu blod er prisen Gud forlanger. For at vi sal bli fri.

Takk og lov.

 

----

 

Jeg tar også med det far skrev 28. desember 1961. Det var ikke et vitnesbyrd, men et referat fra juletrefesten på bedehuset det året:

I dag hadde vi juletrefest i søndagsskolen. For første gang var jeg på talerstolen. Jeg talte til foreldrene, og leste fra 5 Mosebok 6,6-7:

«Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.»

Og fra 1 Mosebok 18,19:

«Jeg har utvalgt ham for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett, slik at Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.»

Det var samla mange foreldre som ikke var troende. Jeg var glad for å få lov til å vitne om Jesus. Lærer Nordbø talte til ungene som var over 7 år. I alt var vi samlet omtrent 400 barn og voksne.

 

 

Mulighet for frelse etter bortrykkelsen?

Det er flere ulike syn i kristenheten, når det gjelder spørsmål om de siste tider og Jesu gjenkomst. Et slikt spørsmål er hvorvidt det er mulig å bli frelst etter at Jesus har hentet sine i sky.

Det er sitert etter Carl Fr. Wisløff, at han ikke ville bli «uvenn» med noen når det gjelder spørsmål om de siste tider og Jesu gjenkomst. I disse spørsmålene har det alltid vært ulik forståelse av detaljer blant bibeltro kristne. Mange har også endret synspunkt gjennom livet. Wisløff brukte også bilde om to norskamerikanske brødre som var på vei hjem til Norge etter flere tiår i Amerika. Underveis samtalte de om hvordan det så ut på heimegarden, og de var slettest ikke enige i alt. Men de gledet seg begge til å komme hjem.

På en samling jeg var med på for en tid tilbake, ble det stilt spørsmål om en kristen bør skrive et brev til sine ufrelste slektninger. Brevet skulle disse lese etter at Jesus hadde rykket bort sin menighet i skyen (bortrykkelsen). Bak dette spørsmålet ligger et syn på endetiden, der Jesus hvilken dag som helst kan komme igjen for å hente sin menighet i sky. Dette gjelder både de som er «døde i Kristus» og de kristne som lever når Jesus kommer igjen (1 Tess 4, 13ff). De som ikke er frelst, vil da fortsette å leve i det som kalles «den store trengsel» med Antikrist som hersker. Denne perioden vil vare i sju år, før Jesus kommer igjen på Oljeberget og oppretter tusenårsriket. Først etter tusenårsriket, vil de som ikke trodde/tror på Jesus komme for den evige dom. 

To forkynnere som jeg setter høyt og har stor tillit til, har skrevet hver sin bok om endetiden. Begge har et endetidssyn i slekt med det jeg skisserte over.  Når det gjelder muligheten for frelse etter bortrykkelsen, skriver den ene at «også i den store trengsel er det mennesker som skal komme til tro». Den andre sier at han er usikker på om bortrykkelsen skjer før den store trengsel eller midt i. Ulike tolkninger av dette drøftes, men konklusjonen hans er at «det er interessant og godt å se at evangeliet vil gå fram også i denne vanskelige tiden» (Den store trengsel).

For meg er det vanskelig å finne bibelsk grunnlag for at folk kan bli frelst etter at Jesus har hentet sine heim til seg. Leser vi Jesu mange taler om den siste dag, er det ingen ting som tyder på at det er noen mulighet for å bli frelst etter at «bruden» er kommet heim. Det store alvor som forkynnes, er at de ufrelste da kommer til en lukket dør. Noen eksempler:

«Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Matt 7:21-23)

«Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» (Luk 13:25-27)

«Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.» (Matt 25:11-13)

Guds ord sier «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter – som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen» (Heb 3:7-8) Mitt råd til den som er i nød for sine kjæres frelse, er derfor å fortsette og be for dem så lenge det er dag. Og blir du minnet om å snakke med dem eller å skrive brev til dem, så gjør det i dag. I morgen kan det være for sent.

I dag er nådens tid, I dag er Gud å finne

Nå kan alvorlig flid Hans milde hjerte vinne.

Opp, opp til angers gråt Og etter Jesus jag,

Men snart – det er mitt råd – Nå heter det i dag

 

Det er en liten stund, så lukkes himlens dører;

Betenk de tusen pund, Guds kall du ennå hører.

Det er så godt hos Gud! Tross synd og nederlag

Kom, motta nådens bud, I dag, i dag, i dag!

(H. A, Brorson. SB 175)

 

 

 

 

 

 

Olivia og Nicolai Nilssen – pionérer i Kinamisjonen

Nicolai og Olivia Nilssen

En lærer fra Mandal og ei dame fra Bergen som tidligere hadde drevet hattebutikk, treftes i forbindelse med oppstarten av Kinamisjonen. Det ble til en misjonsheim i Bergen og senere på Minde.

Mot slutten av 1880-tallet blåste det en kinamisjonsvind over Norge. Den var kanskje kraftigst på strekingen fra Kristiansand til Bergen, men var også betydelig i Oslo og i Trondheim. Mange unge ble tent i brann for å nå kineserne med evangeliet. Olivia Halvorsen og Nicolai Nilssen var to av disse.

Olivia Halvorsen har fått et ettermæle som den som dro Kinamisjonen i gang, noe som nok ikke er helt i overenstemmelse med historien. Men hun var helt sentral i oppstarten av Kinamisjonen i Bergen og var en pådriver for å samle ulike kinamisjonsforeninger til en landsdekkende organisasjon. Nicolai Nilssen kom til Bergen i 1890, da Sivert Gjerde tente Olivia og hennes venninner i brann for kinesernes frelse. Han hadde allerede da, to kompiser som var på vei til å bli misjonærer i Kina.

Olivia Halvorsen (foto Straume: Kristenliv i Bjørgvin)

Butikkdamen Olivia Halvorsen

Hvem var denne Olivia Halvorsen? Hun ble født 20. september 1854 i Bergen, og døpt 5. november samme år i Bergen domkirke. Hennes fulle navn var Olivia Hedevig Cathrine. Faren hennes var gullsmedmester og auksjonsvitne og tilhørte de mer velstående i byen. Han het Christian Gottlib Barthold Halvorsen. Det var Christian sin far som hadde startet gullsmedforretningen i Bergen sentrum. Mor til Olivia var fra Kragerø og het Marie Severine Storm. Hun var Christian sin andre kone. Hans først kone het Petrikke Georgine Asmundsen, og døde etter kort tids ekteskap.

Dødsannonse til Olivia Halvorsen sin far Cristian Halvorsen.

(Bergens Tidende 20.10.1875)

Olivia hadde en halvbror fra farens første ekteskap. Han het Peter Gabriel, og ble en kjent skipsreder i Bergen – P. G. Halvorsen. P.G. hadde flere båter i sin flåte, og i 1890 fikk han sjøsatt Norges største passasjerbåt som skulle gå mellom Norge og England. Den het S.S. Britannia. Utenom halvbroren, hadde hun også minst åtte søsken: Jens Braage (f.1845), Margreta Maria (f.1847), Just Johan Storm (f.1849), Georgine Cecelia (f.1850), Gottlibe Maria (f.1853), Petra (f.1856), Petra Hauch (f.1858), Christian Martin Bartholdt (f.1861).

SS Britannia (foto digitaltmuseum.no)

4. oktober 1877 sto det en melding i avisen Bergen Adressecontoirs Efterretninger. Der kunne en lese at Olivia Halvorsen, som da var 23 år gammel, og Lucie Meyer hadde startet en «Modevareforretning» under navnet Halvorsen og Meyer den 2. oktober 1877. En viktig vare i den nye forretningen var altså hatter. Olivia sin søster Margreta arbeidet også i butikken en periode. Butikken var i drift i vel ti år. Da gikk den konkurs. Folk i Bergen var ikke i tvil om hvorfor forretningen gikk over ende, Olivia var alt for gavmild etter at hun ble frelst. Hun gav bort alt for mye, sa ryktene. Etter konkursen fikk Olivia arbeid hos sin skipsreder halvbror P. G. Halvorsen. Her hadde hun blant annet ansvar for rengjøring av lugarer. Under folketellingen i 1891 har hun oppgitt at hun arbeidet som linsømsyerske.

(Fra Bergens Adressecontoirs Efterretinger 04.10.1877)

På 1870 og 80-tallet, gikk det flere vekkelser i Bergen. Jacob Traasdahl var den store lederen i Bergen Indremisjon, og med han fulgte det vekkelser på roseniansk grunn. Jeg har ikke funnet ut når Olivia ble frelst, men det var antakelig en gang på 1880-tallet. I 1889 startet Olivia en kvinneforening for kontor- og butikkdamer. Det ble snart 30-40 damer som kom sammen i denne foreningen. Ledelsen i Indremisjonen var ikke begeistret for at Olivia startet en egen forening. Hun burde heller gå inn i den eksisterende foreningen i Indremisjonen, mente de. Denne foreningen hadde imidlertid sine møter om formiddagen, og da var Olivia og hennes venninner på arbeid.

I februar 1890 kom det en ung gutt fra Tysvær til Bergen. Han het Sivert Gjerde, og kom til Bergen for å prøve og tenne folk i brann for misjon i Kina. Sivert hadde søkt misjonsskolen i Stavanger i 1887, men kom ikke inn fordi det var for få plasser til alle søkerne. Han fikk kontakt med China Innland Mission, og var en periode i England. Nå ønsket han at de få Kinaforeningene som var i Norge skulle samles til en landsdekkende misjonsorganisasjon. Det var ikke mange som kom på samlingene han hadde i Sandvikens bedehus og på Misjonshuset i Bergen, men Olivia og noen av hennes venninner var der. De fikk et kall til å nå kineserne med evangeliet.

Annonser fra Olivia Halvorsen sin butikk

(Bergens Tidende 04.10.1884)

De samtalte om dette i kvinneforeningen, og ble enige om at den foreningen skulle arbeide for Kinamisjon. De var også helt klare på at skulle dette bli mer enn en liten kvinneforening for Kinamisjonen, måtte de få med seg mennene til å lede arbeidet. De måtte nesten true mennene i Indremisjonen, for å få dem med, men det lyktes til slutt. Olivia må ha vær en handlingens dame, for allerede søndag 4. mars hadde hun fått samlet en flokk kinamisjonsvenner i Betlehem bedehus i Bergen. Her ble det valgt en komite for kinamisjon, tilsvarende dem som allerede var i Stavanger og i Oslo. De var enige om at denne komiteen måtte bestå av menn og følgende ble valgt: Thormod Rettedal, Johannes Brandtzæg, emissær Rasmussen, emissær Østensen, pedell Ole Johnsen, snekker Olsen, rørlegger Nilsen, emissær Ole Mikkelsen Sama (1.v.), tilsynslærer Nils Arnetvedt (2.v.) og emissær Svebak (3.v.)

To dager etter dette møtet, tirsdag 6. mars, samlet Olivia kvinneforeningen sin og gjorde den om til en misjonsforening som fikk navnet Kinas venn. Det ble etter hvert så mange som kom på foreningsmøtene, at de måtte flyttes til Misjonshuset i Bergen. Komiteen som ble valgt 4. mars, fikk i oppdrag å samtale med kinamisjonsvennene i Stavanger og Agder, med tanke på å starte en landsdekkende misjonsorganisasjon. Sivert Gjerde var klar til å reise til Kina, det samme var flere andre unge misjonsvenner.  

Johannes Brandtzæg var misjonær for Kinamisjonen i 1891-1892, 

deretter var han generalsekretær i 1892-1931.

Helga 27.-28. oktober 1890 hadde så komiteen i Bergen lyktes i å samle representanter fra Sør og Vestlandet til et samrådingsmøte, og Olivia og hennes venner var vertskap. Til tross for sterk motstand fra NMS general Lars Dahle og andre, ble det besluttet å kalle inn til stiftelsesmøte (generalforsamling) i pinsen 1891, for å stifte en ny Kinamisjon. Et interimsstyre ble valgt, med Johannes Brandtzæg som formann og Nils Arnetvedt, Ingvald Heldal, Thormod Rettedal og R. Rasmussen som komitemedlemmer. Det ble bestemt at den nye organisasjonen skulle være luthersk, noe som førte til at Kinavennene i Oslo og Trondheim ikke ville være med.

På samlingen i Bergen i oktober 1890, møtte det utsendinger også fra Mandal. Her var lærer Laurits Nilsen en lederskikkelse. Laurits var morbror til en annen lærer fra Mandal, som nettopp hadde begynt som lærer på Krohnengen skole i Bergen. Denne nylig tilflyttede læreren het Nicolai Nilssen, og deltok aktivt i arbeidet med å få startet en norsk Kinamisjon.

Nicolai Nilsen (foto Dagen 02.01.1936)

Lærer Nicolai Nilssen fra Mandal

Om det var forelskelse ved første blikk mellom den 36 år gamle Olivia Halvorsen og den nyinnflyttede læreren Nicolai Nilssen på 29 år, sier historien ingen ting om. Det som er klart er, at nøyaktig to år etter møtet i Bergen hvor det ble bestemt å starte en landsdekkende Kinamisjon, ble Olivia og Nicolai viet i Nykirken i Bergen. Vielsesdatoen var 18. oktober 1892.

Nicolai Nilssen ble født på husmannsplassen Hogganvik på Halse ved Mandal 30. mai 1861. Han var sønn av husmann Niels Halvorsen og kona Gurina Lovise Nilsdatter. Nicolai hadde minst fire søsken, Henrik (f.1854), Thomine (f.1857), Marthin (f.1863), Henrik (f.1871). Nicolai ble tidlig en kristen, og ble med i vekkelsesmiljøet rund morbroren Laurits Nilsen i Mandal. Laurits var en markert lekmannsleder på Sørlandet, og preget kristenlivet i hele landsdelen, men først og fremst i heimbyen Mandal. Han var lærer, lekpredikant og redaktør av bladet Den lille samler. I dette bladet tok han blant annet inn artikler av hallingdølen Ole Næstegard, som fortalte om misjon i Kina. Bladet hadde abonnenter fra store deler av Sør-Norge, og var et viktig organ for den Kina-vekkelsene som startet i 1887.

I Mandal tilhørte Henrik Seyffarth (f.1868) og Laurits Johnsen (f.1867) kretsen rundt Laurits Nilsen. De var antakelig også gode venner av Nicolai, selv om de var 6-7 år yngre. Henrik Seyffarth og Laurits Johnsen var blant de 8 første misjonærene som reiste ut som misjonærer for det nye Kinamissionsforbundet i 1891. Laurits Johnsen døde i Kina etter kun to år som misjonær.

Nicolai Nilssen sin morbror Laurits Nilsen

(foto lokalihistoriewiki.no)

Nicolai Nilssen sitt livskall skulle bli bak kateteret og som åndelig leder i flere bedehus-organisasjoner. Da han var blitt 17 år gammel, fikk han plass på Søgne lærerskole. Han var høy og spinkel, og hadde et godt hode. Etter lærerskolen, fikk han arbeid som lærer på Sinnes skole i Øvre Sirdal. Her ble han værende helt fram til 1889, med unntak av to år på Stord lærerseminar i 1886-88. I 1889 fikk han ny lærerstilling på Skåtøy, i skjærgården utenfor Kragerø. Her ble han kun et skoleår, for i 1890 var han som nevnt på plass som lærer og misjonsmann i Bergen. Da han gikk på lærerskolen på Stord, begynte han å forkynne Guds ord. Han holdt også taler i avholdsforeninger.

I Bergen ble han umiddelbart engasjert av Indremisjonen som timelærer på en emissærskole som Indremisjonen drev. Her var Johannes Brandtzæg rektor og Ludvig Hope en av elvene. Det var derfor naturlig at han også ble med i arbeidet for å starte den nye Kinamisjonen, og da det konstituerende møtet ble avholdt i Berge i pinsen 1891, ble Nicolai Nilssen valgt inn som en av sju faste medlemmer i Fellesstyret (nå hovedstyret). Nils Arnetvedt ble valgt til generalsekretær og styreformann. Da Johannes Brandtzæg kom tilbake til Norge etter ett år i Kina, overtok han som leder, mens Nicolai Nilssen ble valgt til nestleder i Fellesstyret. Dette tillitsvervet hadde han til Kinamisjonens hovedkontor ble flyttet til Oslo i 1912.

Etter at Kinamisjonen ble stiftet, ble det stille rundt Olivia Halvorsen (etter bryllupet Olivia Nilssen), mens Nicolai Nilssen ble et kjent navn i kristen Norge. Han skrev seg helst for lærer N. Nilssen. Fram til Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Oslo i 1912, var det denne organisasjonen som fikk mest av Nicolai sin tid og overskudd. Men han var også i høyeste grad aktiv både i Indremisjonen, NMS og Israelsmisjonen.

Ikke lenge etter at Kinamisjonen ble stiftet, flyttet hovedkontoret 

til Framnes  ved Norheimsund. (foto Hardanger og Voss museum)

Kinamisjonen

Etter få år flyttet Kinamisjonens hovedkontor fra Bergen til Framnes ved Norheimsund. Da var det praktisk å ha et kontor også i Bergen, som misjonsfolket kunne besøke. Dette kontoret betjente lærer N. Nilssen, som heimekontor fra sitt hjem. I 1897 bodde familien Nilssen i Ny Sandvigsvei 62 og kontoret var åpent tirsdag og torsdag kl.11.00-12.00 og lørdag kl.16.00-17.00. Han hadde også telefon, med nummer 1454. Ut fra referat fra Fellesstyrets møter og fra storsamlinger, forstår vi at Nicolai var en av de mest profilerte lederne i Kinamisjonen når det gjaldt prinsipielle saker.

I påsken 1892 var det ledermøte for Kinamisjonen. Både her og på generalforsamlingen året etter, var forkynnervirksomheten i fokus. Nicolai var innleder på begge samlingene. Han mente at Kinamisjonen måtte satse på forkynnere i Norge og at deler av inntektene måtte gå til heimearbeidet. Han oppsummerte fellesstyrets mening: «Vi har tenkt oss at det er rettest at emissæren stanser en stund på det sted han kommer til, gir seg god tid, holder flere møter og da vesentlig taler Guds ord og derigjennom søker å vekke og nære liv i Gud… Å reise fortest mulig fra sted til sted, tale en gang, framholde misjonens krav, tigge om penger og oppta kollekt tiltaler ikke oss i fellesstyret.» Ingen talte mot Nilssen, så denne linjen ble stående i over 100 år.

Da striden om ordinasjon og liturgi kom opp, var Nicolai Nilssen den som talte klarest og mest prinsipielt imot at misjonærene skulle ordineres. Han ønsket også at liturgien på misjonsmarken skulle være enklest mulig. Saken ble betent da generalsekretær Brandtzæg søkte om ordinasjon for misjonær Edvard Masoni, bak fellesstyrets rygg. Da Nilssen fikk vite dette, fikk han fellesstyrets flertall med seg i å forhindre at Masoni ble ordinert. Etter dette toppet striden seg, med at Nilssens linje ble vedtatt av et ledermøte i januar 1901, noe generalforsamlingen sommeren 1901 gav sin tilslutning til. I et minneord om N. Nilssen i Kineseren, heter det blant annet at «i de store brytninger omkring ordinasjonsstriden var han den som leverte det grundigste og beste forsvar for den radikale linje, den som Forbundet kom til å følge og har fulgt til i dag».

Nicolai Nilssen (foto Utsyn)

Lærer N. Nilssen var også blant dem som var med å prege Kinamisjonens bibelsyn. Saken om kvinners stemmerett i GF var oppe til debatt på flere generalforsamlinger. Han var blant dem som talte sterkt imot at kvinner skulle ha stemmerett i generalforsamlingen, som han anså som misjonens øverste organ i lærespørsmål. Ellers var han ofte ordstyrer på generalforsamlinger og andre stormøter. Han hadde også ansvaret for bladet Kineseren i flere år, selv om Brandtzæg formelt sto som redaktør. Nicolai var også sentral i stiftelsen av Bergen krets av Kinamisjonen. Sammen med blant andre Brandtzæg, gav han ut både ei andaktsbok og en prekensamling. Han oversatte også noen bøker til norsk, som ble utgitt på Kinamisjonens forlag, Lunde. Fra 1921 til sin død var han både styreformann og litterær konsulent i Lunde forlag. Han var også en pådriver for Kinamisjonens pensjonskasse, og var styremedlem i denne fra 1922 til sin død.

I 1912 ble det bestemt at hovedkontoret til Kinamisjonen skulle flyttes fra Bergen til Fjellhaug i Oslo. Dette var Nilssen sterkt imot, men tapte avstemmingen under generalforsamlingen. Etter det fikk han et mer tilbaketrukkent engasjement i Kinamisjonen, men han kom tilbake for fullt i 1918. Han ble valgt til medlem av kretsstyret for Bergen krets i 1919, og var medlem til sin død i 1936.

Orientering om at Nicolai Nilssen kan treffes på sitt kontor.

(fra Kineseren nr.20 1897)

Indremisjonen og Israelsmisjonen

Med så mye engasjement i Kinamisjonen, skulle en tro at Nicolai Nilssen hadde mer enn nok å fylle sin fritid med. Men han må ha hatt en stor arbeidskapasitet. Han var aktiv i Indremisjonen i Bergen. I prosessen med å starte en egen Indremisjon på Vestlandet, var Nilssen en av pådriverne. Da Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble stiftet i 1898, var Nicolai aktivt med, og ble valgt inn i hovedstyret som varamann for Jacob Traasdahl som på den tid flyttet fra Bergen. Nicolai var også i perioder timelærer ved Indremisjonens bibelskole.

Nicolai hadde også syn for Israelsmisjonen. Han ble valgt inn i styret for Israelsmisjonsforeningen i Bergen 1906 og var medlem i dette styret fram til 1933. Denne foreningen hadde fram til 1919 ansvar for mye av Israelsmisjonens arbeid på Vestlandet. Etter at kretsen var dannet, hadde foreningen konsentrert seg om arbeidet i Bergen by. Da Bergen krets av Den Norske Israelsmisjon ble stiftet i 1919, var lærer N. Nilssen helt sentral. Han var leder av kretsen fra oppstart og til 1933.

På 1890-tallet arbeidet kristenfolket i Sunnfjord med å få starte en kristen Ungdomsskole (folkehøgskole). I den forbindelse ble det startet et blad som het Ungdomsvennen, og her ble Nicolai Nilssen engasjert som redaktør sammen med Th. Horten. Skolen startet opp i 1902 under navnet Søndfjord ungdomsskule i Naustdal. I tillegg til dette var også N. Nilssen med i styret for NMS i Bergen i en periode.

Omtale i Norsk Skoletidende nr.25 1926 i forbindelse

med at lære N. Nilssen ble pensjonist.

I en omtale av lærer N. Nilssen i Norsk Skoletidende i 1926, heter det blant annet at «det ble sagt om han at han var Bergens beste legpredikant. Som leilighetstaler gir han sitt vidd og sin humor fritt avløp. I daglig samvær er han nærmest fåmelt, men hyggelig og småløien.» I Kineserens minneord heter det at «det var alltid innhold i det han bar fram, i tale og i skrift. Men hans kvasse og stundom noe kritiske sans og hans flegmatiske natur gjorde at han rakk ikke så langt som taler, ialfall ikke blant de lyriske bergensere. Men i et ordskifte kom hans evner til sin rett, og ofte også i personlig samtale.» I Kinamisjonens 50-års skrift skrev Oscar Handeland om Nilssens siste år, at han «hevdet sin mening med samme klarhet og styrke som i yngre dager. Men årene hadde gjort han mildere og hjertelaget kom mer fram.»

Minneord om Olivia Halvorsen Nilssen

(Dagen august 1923)

Fra Kinamisjonens rådsmøte i 1932. Nicolai Nilssen framme nr.3 f.h.

(Dagen 21.01.1932)

Siste år

Familien Olivia og Nicolai Nilssen flyttet etter hvert til Minde, sør for Bergen. Her ble Frikirken deres lokale menighet og begge engasjerte seg i Frikirkens arbeid lokalt. Olivia ble syk, og de siste årene var det vanskelig for henne å gå ut. Hun sovnet stille inn 9. august 1923, 68 år gammel. Hun etterlot seg mann og fire voksne barn. Barna var Gudrun (f.1893), Agnes (f.1895), Marie (f.1897) og Arne (f.1899). Arne ble riksantikvar i 1946 og hadde denne stillingen til sin død i 1958. 

Olivia og Nicolai Nilssen sin sønn Arne Nygård-Nilssen, 

som var riksantikvar i 1946-1958. (foto nbl.snl.no)

Nicolai Nilssen fikk ha god helse og var aktivt med i misjonsarbeidet helt til sin død. Den siste gang jeg har funnet annonsert at han talte Guds ord, var halvannen måned før han fikk heimlov. Han døde etter et kort sykeleie 1. januar 1936 og ble 74 år gammel.

 

Dødsannonse Olivia Nilssen (Dagen 09.08.1923)

Dødsannonse Nicolai Nilssen (Dagen 02.01.1936)

Kilder

A.M. Erdal: Søndfjords ungdomsskole (1912)

Arne Askildsen m.fl.: Pensjonskassen for Norsk Luthersk Misjonssamband gjennom 50 år (1963)

Bernhard Eide m.fl.: Det vestlandske indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 1891-1991 (1991)

Hovedstyret NLM: Veien Fram (1977)

Jakob Straume: Kristenliv i Bjørgvin (1952)

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg (1967)

Liv Randi Bjørlykke: Til alle folkeslag (1978)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske kinamisjonsforbund (1941)

P. S. Eikrem: Johannes Brandtzæg hans liv og virke (1934)

S. Michelet: Vær med. (1906)

Sigurd Haugen: For Israel gjennom 75 år (1950)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Dagen.no