Ren og rettferdig himmelen verdig

Jeg ble utfordret av det danske tidsskriftet Nyt Liv, om å skrive om en sang som har betydd noe for meg. Det ble både litt om forfatteren og om mitt forhold til sangen.

Her er artikkelen på norsk:

En av de sangene som er mest sunget på bedehusene i Norge de sist 100 år, er sangen Ren og rettferdig himmelen verdig. Det er en sang som også har betydd mye for meg personlig. Jeg har vokst opp i en kristen heim, og ble med mor og far på bedehuset fra jeg var et lite barn. Denne sangen har fulgt meg gjennom livet, og har vært til hjelp med å holde rett fokus i livet med Jesus.

Ole Brattekaas

Sangen ble skrevet vinteren 1891/92 av en 30 år gammel gardsarbeider fra Telemark i Norge. Gardsarbeideren het Ole Brattekaas og ble født i 1862. Ole vokste opp i en kristen heim, og ikke minst hans mor var en høyst respektert kristen i bygda. Ole valgt imidlertid å gå bort fra Jesus i ung alder. Han hadde ulike jobber på garder i nærheten av heimen. I 1885 kom han som dreng på en gard i nabobygda Drangedal. Her ble han gift Helene Marie Torsdatter.

I 1890 skjedde noe som skulle skake opp familien Brattekaas. En dag i september var en yngre bror av Ole i arbeid ved ei elv i nærheten. Han var uheldig og falt i elva, og livet sto ikke til å berge. Mikkel, som denne ungdommen het, ble bare 25 år gammel. Da meldingen om brorens død nådde Ole, ble det stor sorg. Samtidig skapte meldingen en sterk uro hos ham med tanke på hans sjel. Hva om det var han som hadde druknet, hvor ville han da havne, måtte han spørre seg selv Etter brorens begravelse, fortsatte uroen å øke hos Ole Brattekaas.

Ole Brattekaas (foto Fast Grunn)

De to siste tiårene av 1800-tallet, var det vekkelsestider i de østlige deler av Telemark. En predikant som fikk stå i mange og store vekkelser, var en original forkynner fra Skåne i Sverige. Han het Anders Nilsson og ble født i 1849. Som ung emigrerte han til Amerika, og her ble han frelst. Kort tid etter omvendelsen, kjente han på et kall til å forkynne Guds ord, spesielt for hans egne landsmenn. Han reiste derfor tilbake til Sverige, og ble etter hvert ansatt som forkynner i Vestre Skånes Missionsförening tilsluttet Fosterlandsstiftelsen. Nilsson opplevde å få stå i mange vekkelser i Skåne, men også i Norge.

Svenske-Nilsson, som han ble kalt i Norge, var rosenianer og talte helst om Jesu stedfortredende lidelse. Han hadde også ei lyrisk åre. Av hans mest kjente sanger i Norge, kan nevnes: «Bli blott i sårene frelserens brud» og «Vi må videre frem, her er ikke vårt hjem.» Nilsson sto i en stor vekkelse i Drangedal i 1886. Helene og Ole ble ikke frelst da, men etter brorens død i september 1890, ble som nevnt Ole kalt av Gud. Han klarte ikke å stå imot kallet, og ble frelst i en møteserie som Anders Nilsson hadde i Drangedal, antakelig høsten 1890 eller i 1891.

Kanskje var det Anders Nilssons lyriske åre, som også vekket en tilsvarende hos Ole. For det gikk ikke lang tid etter at Ole ble frelst og kom til evangelisk frihet, før han begynte å skrive kristne sanger. Ofte kom disse til han, mens han gikk og arbeidet på garden. En av disse sangene var den kjente sangen som er nevnt i overskriften. Ole var i arbeid på garden da han plutselig fikk et vers, som skildret hans tilstand overfor Gud. Han hadde ikke papir tilgjengelig. For ikke å glemme ut sangverset, tok han sin lille blyant opp fra lommen, gikk inn på låven og skrev ned følgende vers på låveveggen:

Ren og retfærdig, himmelen værdig

Er jeg i Verdens Frelsere nu;

Ordet forkynder, at mine Synder

Kommes nu aldrig mere ihu.

O, jeg er salig og just fordi,

Sønnen har gjort mig virkelig fri,

Fri fra Nøden, Dommen og Døden

Amen. Halleluja.

Senere skrev Ole Brattekaas to vers til, og sangen ble snart kjent både i Norge og i nabolandene. Ole og Helene flyttet til byen Kragerø sommeren 1892, og ble etter hvert en kjær forkynner av Guds ord. Han var ansatt av Indremisjonen og Det norske misjonsselskap. Høsten 1916 hadde han talt på en basar. Vel hjemme hos vertskapet, falt plutselig hode hans bakover og han døde, kun 53 år gammel. Han opplevde det som han hadde skrevet om i en annen av sine sanger:

Vi må ferdige stå, brudekransen ha på

Og med olje i lampe og kar

Snart så lyder det bud: Du skal møte din Gud

Du skal se ham som sonoffer var.

Mitt vitnesbyrd

Som tenåring opplevde jeg en vekkelsestid, det året jeg gikk på Fjelltun bibelskole i Stavanger. Jeg var med i bedehusets ungdomsforening, sang i kor og var også ofte til stede på vanlige møter. Jeg ville ta min kristendom på alvor og ønsket gjerne å bli en enda bedre kristen enn det jeg syntes jeg var. Dette var en av grunnene til at jeg søkte på bibelskole.

Etter noen uker på bibelskolen, satt jeg på et møte og hørte en medelev sitt vitnesbyrd. Da hun ba, takket hun Jesus for at han hadde tilgitt henne alle hennes mange synder. Jeg satt på stolen og ba litt annerledes. Jeg takket Jesus for at jeg ikke var så stor en synder. Mens jeg ba denne bønnen, kom jeg til å tenke på fariseerens bønn i tempelet:

«Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» (Luk 18:11f) Jeg er overbevist om at det var Den hellige ånd som minnet meg på at jeg nå ba slik fariseerens ba. Det ble en vekker for meg, og jeg måtte be slik det står i en annen sang: «Vis meg mine brister så jeg aldri mister nådens legedom»

Det tok ikke lang tid før jeg ble avslørt som en synder, og fikk glede meg i tollerens bønn, «Gud vær meg synder nådig (Luk 18,13). Men det var likevel noe som plaget meg. Det var alle mine forsømmelsessynder. Jeg visste at jeg en dag skulle fram for den hellige Gud, og da forsto jeg at livet mitt slettest ikke hadde vært slik Gud ville det skulle være. Det var gjerninger Gud hadde lagt ferdige for meg som jeg ikke hadde gått i. Livet mitt var så ufullkomment.

Tolleren og fariseeren i tempelet

Litt lenger ut i skoleåret satt jeg på et nytt møte. Han som forkynte Guds ord hadde som tekst Gal 2,20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2:20) Predikanten skildret Jesus sitt liv. Jesus gjorde aldri ei synd. Han tenkte aldri en uren tanke. Hans tunge sa aldri noe i strid med Guds vilje. Jesus var lydig mot alt det Gud Fader ba han om å gjøre. Jesus levde et liv som passer inn i himmelens renhet og hellighet. Så fortsatte predikanten med å si at den dagen du tar imot Jesus som din frelser, er det Jesus sitt liv som teller for Gud.

Det var som ei tung bør falt av ungdommens rygg. Evangeliets lys gikk opp for hjertet mitt. Jeg fikk se at «holder ikke min kristendom mål, så holder min Herre Kristus» (Rosenius) Da ble også sangen til Ole Brattekaas en av mine kjæreste sanger. «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu» Her og nå er jeg verdig til å bli med Jesus til himmelen. Ikke fordi jeg har lykkes med min kristendom, jeg er ren og rettferdig ene og alene i Jesus.

Jeg er fri fra alle fordømmelser og anklager. Hadde det vært spørsmål etter noe hos meg, hadde anklagerne hatt rett og fordømmelsen vært helt fortjent. Men jeg er «frelst og salig, fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri! Fri ifra nøden, dommen og døden. Amen Halleluja.» Nå har det gått mer enn 40 år siden dette skjedde. Fremdeles kommer tanker om at jeg må lide, kjempe og stride for å få hele gjelden betalt.

Derfor trenger jeg å høre forkynt og å lese i Guds ord, det samme som jeg hørte den gang. «Lammet har vundet, blodet er rundet. Amen Halleluja.» Paulus vitnet også om dette til sine venner i Korint. Han nevnte alt han hadde måttet lide for evangeliets skyld. Forfølgelse, ulykker og tortur. Han hadde også hatt en veldig åpenbaring, der han ble rykket like ikke i himmelen. Men ingen ting av dette var nok, nei, han fikk høre et annet budskap: «Min nåde er nok, for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.»  Til Filipenserne sa han det så sterkt at han regnet alt sitt eget for skrap, «for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil 3,8-9)

Da er det godt å stemme i med den nyfrelste Ole Brattekaas: «Nu er vi frie, hør og gi akt! Synden på verdens frelser er lagt. Gud nu forkynner nåde for synder. Amen halleluja!»

 

 Nyt Liv sin heimeside: nytliv.dk 

Lite hjelp hos lekmannsbevegelsen?

Ett av de mange bedehusene i Norge, Uskedal bedehus 

(foto Ove Sandvik)

Denne høsten har jeg to ganger møtt en påstand om at det er lite eller ingen hjelp å finne i det lavkirkelige kirkesyn, når menigheter skal organiseres. Og det av sentrale medarbeidere i Misjonssambandet (NLM)!

Første gang var på en intern, men ikke lukket, samling. Her ble det hevde at NLM ikke har noe å bidra med, med sitt lavkirkelige syn, når det gjelder å gi hjelp til nasjonale kirker med å organisere seg. Den andre gangen var i et innlegg på Facebook 03.11.23 av Endre Stene. Her la han ut en lenke til sin nye mastergrad (gratulerer!). Denne har jeg enda ikke hatt kapasitet til å lese. I introen skriver han imidlertid følgende: «For noen år siden ble jeg forsamlingsleder i en misjonssambandsforsamling. Da ble jeg tvunget til å forholde meg til menighetsteologiske problemstillinger (ekklesiologi). Jeg erfarte snart at det var lite hjelp å hente i min egen tradisjon.»

Endre og jeg har stått sammen i mange saker i NLM, ikke minst når det gjelder bibelsyn. Samtidig har vi hatt ulikt ståsted når det gjelder kirkesyn. Slik jeg oppfatter han, har han et «markert frikirkesyn», mens jeg nok kommer inn under det Endre kaller for «den radikale lekmannsbevegelse». Kort tid etter at NLM ble stiftet i 1891, ble ulike kirkesyn årsak til en dramatisk splittelse, kalt ordinasjonsstriden. Det store flertallet av NLMs misjonærer i Kina, ønsket en kirkeordning og liturgi tilsvarende Den norske kirke i de nye menighetene i Kina. De ønsket også ordinasjon av de mannlige misjonærene. Dette var et overveldende flertall av lekfolket i Norge imot. De ville ha minst mulig faste former og ingen ordinasjon. Striden endte i 1901 med at omtrent halve misjonærflokken sa opp sin stilling, og de fleste av dem gikk over i Misjonsselskapet.

Senere var det et lite mindretall i NLM som tenkte frikirkelig, mens det store flertallet fulgte hovedtrekkene i Ludvig Hopes kirketenkning, som Endre Stenes masteroppgave er en analyse av. Senere var flere sentrale ledere i NLM markerte i sin veiledning om dette, med tilslutning til hovedtrekkene i Hopes syn. Det er nok å nevne navn som Tormod Vågen, Steinar Hunnestad, Oscar Handeland, Jon Kvalbein og Josef Tungland.

Like før årtusenskiftet, skjedde en nyorientering i NLM. Da ble det fra sentralt hold åpnet for impulser fra amerikanske kirkevekstmenigheter. Arne Helge Teigen som har vært Endre Stenes veileder for mastergraden, skriver i en Facebook kommentar under Endre Stenes innlegg: «De siste tjue årene (og før det) er praksis i lavkirkelige kretser preget av at man temmelig pragmatisk og selektivt plukker fra amerikanske kirke-bevegelser. Det har bidratt til fragmentering i norsk kristenhet, bestemt av diverse teologiske og kirkelige preferanser og ditto amerikanske kirker eller bevegelser.»

Samtidig som det ble åpnet vide dører for disse impulser, ble det nesten slutt på profilforedrag og bibeltimer om NLMs opprinnelige kirkesyn. Jeg er redd for at dette har ført til at den siste generasjon misjonsvenner mer eller mindre er fremmed for det radikale lekmannssynet, der forkynnelse er hovedsaken og der vekkelse, det allmenne prestedømme og nådegavenes frie løp er sentrale deler. Jeg håper jeg tar feil, men jeg frykter for at noe vesentlig «er blitt borte på veien».

Oscar Handeland og Steinar Hunnestad var profilerte

ledere med et radikalt lekmannssyn.

(foto ukjent)

Endre Stene skriver at det var lite å hente som forsamlingsleder hos det radikale lekfolket. Det stemmer nok med hans frikirkesyn. Selv finner jeg veldig mye hjelp i dette radikale kirkesynet. Jeg vokste opp i en forsamling på bedehuset på Jørpeland. Her hadde de fleste misjonsorganisasjoner sine møter. De fleste NLMere gikk sjelden og aldri i gudstjenestene i Den norske kirke (DNK). De hadde sin åndelige heim på bedehuset, med forkynnelse og nattverd i De helliges samfunn.

Etter hvert som bånda mellom DNK og staten ble løsere og til slutt også brutt, og DNK ble liberal i vedtaks form, var det naturlig også å starte med konfirmasjon og dåp på bedehuset. Prinsipielt kunne dette skjedd mye tidligere. Men da dette skjedde kom det fram det jeg har kalt en mindreverdighetsfølelse for arbeidet på bedehuset. Da var det plutselig mange som mente at vi ikke kunne drive som før. Nå måtte vi bli frikirke med faste former og liturgier, og hierarkiske strukturer, var de nye toner. Mange av disse var sterkt påvirket av megakirker i USA, noe som burde vært helt fremmed for bedehusfolket.

Jeg er veldig takknemlig for at vi får samle mye folk på søndag formiddagsmøtene i mange av bedehusene våre. Det er en stor oppmuntring å komme rundt på ulike bedehus og møte folk i alle generasjoner. Her får vi ikke minst nå mange i generasjonen(e) under 50 år, noen som vi har hatt vanskelig å nå i vår vanlige virksomhet. Det er flott at de unge familiene vil ha både forkynnelse, nattverd, dåp og konfirmasjon på bedehuset.

Samtidig må vi ikke bli historieløse. Vi har vårt kall i NLM, som en vekkelsesbevegelse i Norge og på misjonsmarken – «Verden for Kristus». På Hans Nielsen Hauge sin tid, var gudstjenesten søndag formiddag stort sett den eneste samlingen om Guds ord. Og der var presten «pytt og panne». Da vekkelsen brøt på, ble nådegavene frigjort og vekkelsesfolket innså at det er for lite å samles kun søndag formiddag. Vi trenger mere mat!

Vekkelsen og den åndelige matlyst kan ikke noen mennesker produsere. Det er et verk av Guds ord ved Den Hellige Ånd. Det underet kan skje også i vår tid. For Gud er den samme. Menneskene er de samme syndere som før. Den Hellige Ånd er den samme. Om dette underet skjer, tror jeg det vil vise seg at idealene fra den radikale lekmannsbevegelse vil stå seg godt.

Knut Fjelde og Samemisjonen

Ullandhaug (foto nb.no)

Knut Fjelde var bonde på Fjelde på Jørpeland, før han solgte garden og flyttet til Ullandhaug. Han var bror til min tippoldefar Torbjørn Fjelde og var sentral i Samemisjonens arbeid i Rogaland.

I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent både med Berta og Knut Fjelde og med samemisjonens arbeid.

Knut den fjerde

Åsa og Nils Fjelde var bønder på Øvre Fjelde bruk 3. Nils overtok garden etter sin far da han døde. Nils var da kun19 år gammel. Faren til Nils, Torbjørn Fjelde, vokste opp på en husmannsplass på Helgøy i Ryfylke og kjøpte bruk 3 på Fjelde i 1785. Åsa kom fra Breivik på Bersagel og ble gift med Nils i 1823.

I heimen på Fjelde kom barna tett, og da Knut ble født som sistemann, var han nummer 11 i rekken. Av de 11 barna som mor Åsa fødte, døde seks som små. Tre av disse var jenter, og alle tre het Kari. De tre guttene som døde, het alle Knut, så da barn nummer 11 ble født, var han altså den fjerde av barna som fikk navnet Knut. Det var ikke uvanlig på denne tiden at barn fikk samme navn som avdøde eldre søsken. Tradisjonen med oppkalling etter besteforeldre var sterk. Første gutten skulle kalles opp etter farfar, mens den andre skulle ha navnet til morfar. Tilsvarende for jentene.

Fra Øvre Fjelde 1962 (foto widerøe)

Fra Grimsli (foto Folk i Strand)

Åsa og Nils sin eldste sønn het Torbjørn. Han ble gift med Stenvor Rodabakken i 1855, og disse drev garden sammen med hans foreldre i noen år. Senere ble noe av garden skilt ut. Da drev Åsa og Nils den ene delen, og sønnen Torbjørn den andre. Da Nils døde i 1872, fikk Torbjørn sin del bruksnummer 4, mens den andre delen beholdt bruk 3. Denne var det Knut som overtok.

Knut ble født i 1848, og ble gift med Berta Laurentse Grimsli i 1872. Berta var da kun 18 år gammel. Hun vokste opp på husmannsplassen Grimsli, i enden av Liarvatnet i Jørpelandsdalen. Hennes foreldre fikk seks barn, hvorav tre døde som små. Bertas eldste bror ble gift til Tungland, og ble oldefar til bl.a. Tore og Josef Tungland. Bror nummer to, overtok husmannsplassen i Grimsli.

Jeg har dessverre ikke funnet noe bilde av Berta og Knut Fjelde.

Dette er Knut sin bror Torbjørn Fjelde, og kona Stenvor.

(foto privat)

Tre år etter at de var gift, hadde Berta og Knut tre kyr, ett ungdyr og 12 sauer. De sådde bygg, havre og potet. I tillegg drev Knut med fiske i Ryfylkefjorden. Berta og Knut fikk sju barn, hvorav seks fikk vokse opp. Den sjuende i søskenflokken skulle få en tragisk skjebne. Dette var ei jente som het Birgitte, og som ble født i 1891. Da hun var tre år gammel, klarte hun å klatre opp på loftet uten at foreldrene var klar over det. På loftet var det ei luke i gulvet over ovnen på kjøkkenet, for å slippe opp damp. Da Birgitte klatret opp på loftet, sto ei stor gryte med kokende vann på ovnen, og lemmen var åpen. Birgitte krøp bort til hullet, og falt ned fra taket og rett oppi den kokende gryta. Hun ble tatt opp av vannet umiddelbart, men døde av brannskader under store smertet, ett døgn etter.

Fra Aftenbladet 25.05.1894

Til Ullandhaug

Mot slutten av 180-tallet var det mange småbønder i Ryfylke, som fikk kjøpt seg en noe større gard på bylandet. Dette var noe som fristet også Berta og Knut, og da en gard på Ullandhaug kom for salg på nyåret 1897, slo de til. De kjøpte Olai Jonassens gard for kr.21.000,-. Denne hadde bruksnummer 3, på gardsnummer 24. Garden grenser mot Universitetet. Garden på Fjelde ble solgt til Thore Fjelde, som overlot den til sønnen Kristoffer og hans kone Serina. Serina og Kristoffer var farmor og farfar til Kristoffer og Gerhard Fjelde.

Fra Aftenbladet 06.04.1897

På Ullandhaug skulle familien Fjelde få et spesielt forhold til en familie fra Meløy i Nordland. Fem av søsknene Fjelde ble gift med fire søsken Sivertsen fra Meløy. Alle ble bosatt i Stavanger-området. Berthe Serine (f.1874) ble gift med Othilus Tobias Svanberg Sivertsen (f.1875) i 1904. De bodde på Ullandhaug. Neste var Anne (f.1876) som giftet seg med Othilius i 1916, etter at Berthe Serine døde 2. oktober 1916. De bodde på Buøy. Lina (f.1879) ble gift i 1909 med Alfred August Zahl Sivertsen (f.1884). De bodde først på Ullanhaug, men flyttet senere til Søre Sunde. Nilsine (Sina) (f.1883) ble gift i 1908 med Olaus Martin Johan Sivertsen (f.1882). De bodde først på Ullenhaug, men flyttet senere til Vassøy. Adolf Kristian (f.1893) ble gift i 1914 med Inga Leonarda Zahl Sivertsen (f.1891). De bodde på Ullandhaug, men flyttet til Søre Sunde.

Berta og Knut Fjelde sin svigersønn Othelius Sivertsen

(foto privet)

Den eneste av barna til Berta og Knut som ikke ble gift med en fra Sivertsen-familien, var Knut (f.1885). Det var Knut jr. som kom til å overta garden etter foreldrene. Han ble gift i 1916 med Serina Jøssang (f.1892). Serina var søster til bl.a. Vilhelm og Thorvald Jøssang. Knut døde i ei ulykke i 1938. Han skulle fikse noen takstein, og falt ned fra taket og brakk nakken. Serina fortsatte å drive garden, til en av barna overtok. Hun ble 100 år gammel, og var aktiv i misjonsarbeidet til det siste. En av dere 10 barn, Karsten (f.1918), omkom i ei mineulykke på Ullandhaug 16. mai 1945.

Kristenliv på Ullandahaug

Jeg kjenner ikke til hvorvidt Berta og Knut var kristne da de flyttet til Ullandhaug. Den første møteannonsen der Knut Fjelde er nevnt, er i Aftenbladet 29. januar 1906. Da var det et vitnemøte i heimen til Berta og Knut. Det neste møtet i heimen deres var annonsert 21. mars 1906, med Tjellesvig som taler. Han reiste for Kinamisjonen. Ifølge Straume var det lite kristenliv i bygda rundt århundreskiftet. Men i 1906 ble det en vekkelse over Ullandhaug og Tjensvoll ved Svend Foldøen. En av dem som da ble frelst, var S. G. Roaldsø som skulle bli en nær medarbeider av Knut i Samemisjonen. Siden Knut arrangerte møte før vekkelsen, regner jeg med at han og Berta var kristen før vekkelsen kom.

Fra Aftenbladet 29.01.1906

Fra Aftenbladet 08.03.1909

Jeg har ikke funnet noe stoff om vekkelsen ved Foldøen på Ullandhaug og Tjensvoll, men neste vekkelse som gikk over disse bygdene kom i 1911. Da var det Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabet Hovda fra Kinamisjonen som var forkynner. De hadde stått i en vekkelse på Hinna og fortsatte nå på Ullandhaug og Tjensvoll. Her fikk de kontakt med presten i Hetland, Jens Otterbech, som støttet fullt og helt opp om vekkelsen. Etter tiden på Ullandhaug, bad Otterbech forkynnerne komme til Dusavik og Randaberg, og vekkelsen fortsatte der. Otterbech skulle bli en nær medarbeider til Knut Fjelde, noe jeg kommer tilbake til under.

Ullandhaug bedehus (foto Norsk Folkemuseum)

Kristenflokken på Ullandhaug ble ikke stor, men etter vekkelsen i 1911, bestemte de seg for å bygge et eget bedehus. Dette sto ferdig og ble innviet 21. september 1913. Egenkapitalen før bygging var på kr.332,75, så kristenfolket måtte ta opp et banklån på kr.1830,00 for å få ferdig bedehuset. Dette lånet ble øket med kr.350,- i 1915 da det ble innlagt elektrisk strøm. Økonomien skulle bli et problem for bedehuset fram mot midten av 1920-tallet. På gavelistene for bedehuset, var det 5-7 navn som gikk igjen, jeg antar at Knut Fjelde var ett av dem. I 1919 gikk det en stor vekkelse over Tjensvoll ved Kinamisjonens emissær Bjørn Åsebø. Kanskje ble folk fra Ullandhaug berørt av den vekkelsen, for flokken på bedehuset økte og dermed også møtevirksomheten. I 1926 var flokken på Ullandhaug bedehus fordoblet i forhold til noen år tidligere. Den siste vekkelsen jeg har funnet omtalt på Ullandhaug, var i 1932 ved Indremisjonens forkynner Halvar Kleppa.

Leder i Samemisjonsforbundet

Det var Kinamisjonen som var Berta og Knut sin organisasjon. Berta var med i en kvinneforening for Kinamisjonen på Ullandhaug. I 1907 kom Jens Otterbech som ny prest i Hetland. Otterbech var født i Finnmark som prestesønn, og hadde sitt første prestekall i Kistrand i Porsanger. Her ble han umiddelbart engasjert i arbeid for den samiske befolkningen. Han var opptatt av deres helsetilstand, deres rettigheter, men først og fremst av å gi dem Guds ord. Han var sterkt kritisk til myndighetenes fornorskningsprosess overfor samene, men måtte også tåle kritikk fra sameaktivister som Edvard Masoni og Elsa Renberg. Sammen med presten i Lebesby, Guldbrand Tandberg, startet han et samisk oppbyggelsesblad som het «Sami Usteb», på norsk «Lappernes venn».

Jens Otterbech og to av barna (foto wikipedia)

Etter et kort opphold på Nordmøre, kom han altså til Hetland i 1907. Mange av de radikale lekfolket i Rogaland sperret nok øynene opp når de hørte Otterbech tale, og da de ble kjent med hva han sto for. Han var sentral i forkynnelsen og hadde en klar vekkertone. Flere av de eldre som husket Lars Oftedal i sin glanstid, syntes det var mye av samme tone i Otterbech sin forkynnelse. Otterbech var også radikal i sitt kirkesyn, og arbeidet for at både nattverden og dåpen skulle bli fri. Han deltok også på misjonsfolkets ordinære møter, også på Ullandhaug.

I 1888 stiftet biskop J. N. Skaar misjonsorganisasjonen Norsk Finnemisjon. Den nevnte presten i Lebesby, Guldbrand Tandberg, var en av denne organisasjonens første reisepredikanter, før han ble prest i Lebesby i 1897. Norsk Finnemisjon hadde et selvsupplerende styre og var prestedominert. Da Otterbech kom til Hetland, fikk han 17. oktober 1909 stiftet Stavanger krets av Finnemisjonen. Otterbech var imidlertid sterkt kritisk til at ikke misjonsfolket hadde organisatoriske rettigheter, i og med at hovedstyret var selvsupplerende.

Fra Aftenbladet 26.08.1908

Da hovedstyret ikke var villig til å endre dette, valgte Otterbech og hans venner i Stavanger, samt flere uavhengige samemisjonsforeninger på Vestlandet å stifte en ny organisasjon som fikk navnet Det norske lutherske Finnemissionsforbund. Navnet mer enn antyder en tilknytning til Kinamisjonsforbundet. Finnemisjonsforbundet fikk en demokratisk oppbygning og var en typisk lekmannsorganisasjon. I 1913 opphevet Norsk Finnemisjon sitt selvsupplerende styre, og ble en demokratisk organisasjon som alle andre misjonsorganisasjoner i Norge. Etter dette begynte en langsom prosess mot å slå sammen de to samemisjonsorganisasjonene. Dette skjedde imidlertid først på et møte i Bergen 4.-6 juli 1925, under navnet Norges Finnemisjonsselskap. Da var imidlertid Otterbech død. Han fikk kreft og døde i 1921, kun 53 år gammel.

Knut Fjelde ble en nær medarbeider til Jens Otterbech. Han ble engasjert som frivillig forkynner og besøkte blant annet Tau i 1911. I 1913 ble han valgt inn i kretsstyret, og var kretsens kasserer i perioden 1913-1926. Flere av hans barn og svigerbarn var også engasjert i misjonsarbeidet. Svigerdatteren Serina fra Jøssang, skrev noen andakter til Lappernes Venn i 1918-20.

Dette er det som er igjen av Knut Fjeldes gard på Ullandhaug.

Gult område med rød dråpe. (kart: seeiendom.no)

Siste år

I 1909 kjøpte nevøen til Knut, Tore Fjelde og hans kone Eli og tre av deres barn, nabogarden til Berta og Knut på Ullandhaug. Eli og Tore (mine oldeforeldre) var også kristne, og ble en god støtte for Berta og Knut de få årene Eli og Tore bodde på Ullandhaug. De flyttet imidlertid til Madla allerede i 1912/13 og videre til Stavanger og tilbake til Jørpeland i 1920.

I 1913 var det en stor ekspropriasjonssak på Ullandhaug. Stavanger Radio skulle bygge 10 store master på eiendommene til blant andre Knut Fjelde og noen av hans svigersønner som hadde slått seg ned i området. Mastene ble bygget i 1914, men ble revet igjen i 1935. Mastene ble på folkemunne kalt «hyleren på Ullandhaug». To av svigersønnene mistet hele sin eiendom, mens en tredje og Knut selv mistet deler av eiendommen. Men for Knut og svigersønnen Alfred, ga det som skjedde også noen arbeidsinntekter. De fikk i oppdrag å opparbeide vei til og gjerde rundt mastene.

Fra Aftenbladet 16.12.1938

Berta og Knut Fjeldes barnebarn (foto Våre Falne)

Berta og Knut overlot garden til sønnen Knut jr. da senior ble pensjonist. De gamle ble imidlertid boende på gården. Som pensjonist var han en kort periode medlem av fattigstyret i Hetland kommune. Da Knut sluttet som kasserer i Samemisjonen, var han blitt 77 år gammel, og antakelig svekket til helsen. Året etter, i 1927 fikk han lungebetennelse og døde 2. mars. Han ble begravet fra Hetland kirke 10. mars. Berta overlevde mannen med 12 år, og døde 25. september 1939. Hun ble 88 år gammel.

Andakt av Serina Fjelde Lappernes Ven nr.21 1918

Andakt ved Serina Fjelde Lappernes Ven nr.20 1920

Kilder:

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år (1963)

I. P. Våland m.fl.: Frue kirke 100 år (1954)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens Otterbech m.fl.: Finnmarken for Kristus (1915)

Jens Otterbech og Johs Hidle: Fornorskningen i Finmarken (1917)

Jens Otterbech: Gudsrikets historie. Lærebok for ungdomsskolen (1922)

Jens Otterbech: Kulturverdier hos Norges Finner (1920)

Jens Otterbech: Misjonstanker fra bibelen (1911)

Jens Otterbech: Til det land jeg vil vise deg. Prekensamling utgitt etter hans død. (1923)

Johannes Daasvand: Dåpen fri (1922)

Johannes Kleppa: Reise i bedehusland. Rogaland (2003)

Just Qvigstad: Norsk Finnemisjonsselskap 1888-1914 (1914)

Lærere ved Indremisjonens bibelskole: Daglig brød (1934)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

S. Heiervang: Norges Finnemisjonsselskap ved 60-års jubileet (1948)

Svein Torger Salomonsen: Kistrands radikale prestefamilie (Finnmark Dagblad 16.05.2002)

 

Aftenbladet 15.10.1959: Samefolket har trofaste venner i Stavanger.

Alfred Hauge: Han talte samenes sak. (Aftenbladet 16.08.1968)

Trond Gabrielsen: Hans Smith: Presten Jens Otterbech in memoriam (finnmarkforlag.no)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Geni.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Nbl.snl.no

Tastahistorielag.no

Wikipedia.org