tirsdag 22. november 2022

Kristine Knudsen - fra Tysvær til Zululand

Kristine Knudsen Susort fotografert like etter 
at hun kom til Sør-Afrika i 1885
(foto: Larsen Bros., Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

Kristine Knudsen ble født i Tysvær, og reiste til Sør-Afrika som misjonær i 1885. Hun skulle bli i sitt nye hjemland resten av livet, med unntak av ett par perioder tilbake i gamlelandet. 

Det er tirsdag kveld den 8. desember 1896. Midt i adventstiden, men ute er det full sommer. Kristine Knudsen hadde tidligere på dagen vært og hentet posten. Det er langt fra hver uke at det kommer brev fra Norge, men nå håpet hun på brev til jul fra sine kjære i Norge. Det var ikke noe brev fra Tysvær denne gang heller, men derimot et brev fra Stavanger, fra Det Norske Misjonsselskaps (NMS) hovedkontor.

Når hun var vel heime i sin lille leilighet, åpnet hun spent brevet fra generalsekretær Lars Dahle. Etter å ha lest noen linjer, ble hun opprørt og fortvilet. Hun forsto at det var skjedd en alvorlig misforståelse. For Dahle skriver på vegne av hovedstyret i Stavanger, at Kristine har sagt opp sin stilling i misjonen. Men det har hun da aldri gjort!

Oppvekst i Tysvær

Berthe Christine Knudsdatter Susort ble født på husmannsplassen Buste på Susort, helt sør i Tysvær kommune. Foreldrene hennes var Knud Sjursen Susort og Susanne Pedersdatter Erland. Susanne og Knud ble gift i Tysvær kirke 27. juni 1855, med naboene, far og sønn Erik og Endre Sandvik som forlovere. De fikk sitt første barn året etter, det var ei jente som fikk navnet Thobia. Hun ble senere gift med Erik Isaksen Breivik fra Bokn, og bosatte seg der.

Buste, Susort markert med rød dråpe. Sandvik med rød ring 
like bak Kårstø-anlegget (kart: googlemaps)

Susanne og Knud sitt barn nummer to, var Berthe Christine. Hun ble født 23. april 1858 og døpt i Tysvær kirke 23. mai samme år. En av fadderne hennes var onkelen John Eriksen Sandvik. Berthe Christine brukte senere bare navnet Kristine. Det skulle komme fem barn til i familien på Buste. Sivert (f.1861), som ble gift med Åse Marie Monsdatter Våge og bosatt på Bø i Torvastad. Knut (f.1869) ble gift med Ingeborg Marie Larsdatter Kvinnesland. Han bodde på garden Sunde på Susort fra 1894 og døde der i 1909. Ingeborg Marie og to døtre flyttet da heim til Kvinnesland.

Tre av søsknene fra Buste reiste til Amerika i 1887. Det var Peder (f.1866), Thelaus (f.1872) og Knut. Knut kom imidlertid tilbake til Norge nokså snart (se over). Den siste i søskenflokken het Rakel og var født i 1863. Hun bodde heime hos foreldrene i 1891 og etter det har jeg ikke funnet spor etter henne. Kanskje reiste også hun til Amerika?

Kristine Knudsen vokste opp i trange kår som husmannsdatter. Etter noen år på plassen Buste, flyttet familien til naboplassen Nordre Buste. Der hadde de tre kyr, to ungdyr og 21 sauer. De sådde litt bygg og havre, og hadde også et potetland. I 1894 fikk foreldrene kjøpe bruk 7 på Susort, som heter Flåten. Kristine ble konfirmert i Tysvær kirke 6. oktober 1872, med karakteren «god». I 1875 var hun tjenestepike på garden Eike (Røddeseike), hos Sissel og Ommund Eike.

Ommund og Sissel Eikje som Kristine Knudsen arbeidet hos i 1875.
(foto Dybdal-Holthe)

Kristenliv i Tysvær på 1800-tallet

Hans Nielsen Hauge var Guds redskap til den mest omfattende landsvekkelse i Norge. Han virket i perioden 1796-1804 da han ble fengslet for sin forkynnervirksomhet. I løpet av disse åtte årene ble mange frelst rundt om i hele Norge. Disse ble kalt haugianere. I Rogaland var det John Haugvaldstad som var den ubestridt leder for haugianerne. Hauge var også innom Skjold, noe som resulterte i en flokk haugianer i Tysvær. Både Susort og nabogarden Sandvik ble berørt.

Erik Endresen Sandvik var en av lederne i haugianer-flokken. Han var med å starte Tysværs første misjonsforening i 1840 og da NMS ble stiftet to år senere, var Erik en av utsendingene fra Tysvær på stiftelsesmøtet i Stavanger. I 1848 var privathusene blitt for små til å ha møter i, så kristenfolket i Tysvær bestemte seg for å bygge bedehus. Erik var også sentral i denne prosessen, og var blant annet på besøk hos Haugvaldstad for å få hjelp til å skrive lover for det nye bedehuset.

Byste av John Haugvaldstad (foto ukjent)

Erik hadde en sønn som het John, som altså var fadder til Kristine. Han var odelsgutt på Sandvik og ble gift med Tøri Sjursdatter Susort, søster til Knut Sjursen Susort. Knut og kona Susanna var også haugianere. Det ble etter hvert stiftet flere kvinneforeninger for NMS i Tysvær, og Susanna var en periode formann i foreningen på Lervik og Susort.

I 1871 kom det en vikarprest til Skjold prestegjeld. Tysvær hadde vært en del av Skjold prestegjeld fram til 1848, men ble da skilt ut som et eget prestegjeld som omfattet Tysvær, Bokn og Førdesfjorden. Det var likevel god kontakt mellom Skjold og Tysvær, så da Lars Oftedal ble vikarprest og vekkelsen brøt ut, var det mange også fra Tysvær som ble frelst. En av disse var Erik Johnsen Sandvik, Kristine Susort sitt søskenbarn. Han ble senere prest i Amerika.

Om Kristine ble berørt av denne vekkelsen, vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Hun var 13 år gammel, da vikarprest Oftedal hadde sine møter i området. I 1875 var hun som nevnt tjenestepike hos Sissel og Ommund Eike, som hørte til kristenflokken i Tysvær. Misjonskallet var også markert i bedehusflokken på denne tiden. Høyst sannsynlig var Kristine med i en av kvinneforeningene som arbeidet for å støtte NMS sitt misjonsarbeid i Zululand (Sør-Afrika) og på Madagaskar.

Ansatt som misjonær

Etter en periode som tjenestepike på Eike, tok Kristine Knudsen en utdannelse. Hva denne gikk ut på, sier ikke kildene noe om. I senere omtale av henne, sies det bare at hun fikk en «god og praktisk utdannelse». Hun må ha kjent på et kall til å bli misjonær, og søkte derfor hovedstyret i NMS om å bli ansatt som deres utsending. Søknaden ble innvilget, og i 1885 kunne presten i Tysvær føre i kirkeboken at «husmannsdatter Berthe Kristine Knudsdtr. Susort» meldte utflytting til Zulu.

Kristine Knudsen fotografert i Stavanger like før avreise til Sør-Afrika.
(foto: Jacobsen, Stavanger, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

To år etter at Kristine dro til Zulu, var det en annen ungdom fra Tysvær som søkte misjonsskolen i Stavanger. Han het Sivert Gjerde, og var ni år yngre enn Kristine. Dette året var det så mange søkere til misjonsskolen, at mange søknader måtte avvises. En av dem som ikke fikk plass, var Sivert fra Tysvær. Etter avslaget fikk han kontakt med China Innlands Misjon (CIM) og han reiste rundt på Sør-Vestlandet og talte Kinamisjonens sak. Ett sitat fra hans taler, lever videre. Det var nok hentet fra CIM sitt misjonsblad:

«Ta din bibel og tell omhyggelig, ikke kapitlene eller versa, men bokstavene fra begynnelsen av 1 Mosebok til amen i Åpenbaringen. Når du har fullendt dette arbeidet, så gå over det igjen og igjen og igjen ti, tyv, tredve, nei du må lese hver bokstav i din bibel åtti ganger før du har nådd den fornødne sum. Bokstavene i omkring åtti bibler vil behøves for å representere alle de menn, kvinner og barn som lever i det gamle og uhyre keiserdømme China. Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når China. Send eders misjonærer i morgen, og en og en tredjedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte.»

Sivert Gjerde ivret for å få starte et luthersk Kinamisjonsselskap, men han reiste selv til Kina i 1890, før det ble stiftet. Han ønsket å bli utsending for det kommende selskapet, når det var på plass. Slik skulle det ikke gå. Kinamissionsforbundet (NLM) ble stiftet i pinsen 1891 og vedtok å ansette Sivert Gjerde som sin utsending. Samtidig med dette møtet, sovnet imidlertid Sivert Gjerde inn i Kina, etter et kort tids sykeleie. Da hadde han fullført sin tjeneste, kun 23 år gammel.

Sivert Gjerde (foto Dagen 30.12.1990)

Siden starten i 1842, hadde NMS sendt ut 74 misjonærer til det sørlige Afrika. I 1885 var en ny flokk klar for utreise, sammen med noen misjonærer som hadde vært i Norge på ferie og nå skulle ut igjen til en ny periode. En av disse nye misjonærene var Kristine Susort, som på dette tidspunkt var blitt 27 år. Hun var den første misjonær for NMS fra Tysvær. Ja, kanskje den første misjonær fra Tysvær uansett organisasjon og kirkesamfunn?

Med Paulus til Zululand

NMS hadde siden 1865 fraktet sine misjonærer med seilskuta Elieser. 1. april 1885 ble et nytt misjonsskip sjøsatt i Stavanger. Denne gang var ikke skipet av tre, men av jern. Det var visstnok det første jernskip som var bygget i Norge. Men også dette skipet var ei seilskute. Skuta het Paulus, og skulle på sin første tur frakte en flokk misjonærer til Sør-Afrika og Madagaskar.

Misjonærene skulle komme om bord i Kristiania (Oslo), for der hadde NMS sin generalforsamling 4.-6. juni. Paulus gikk fra Stavanger 13. mai og ankom Oslo 31. mai. Under generalforsamlingen ble det satt av tid til høytidelig innvielse av den nye misjonsbåten. Alle debuterte på generalforsamlingen fikk komme om bord, mens alle andre måtte stå på Festningsbryggen hvor båten var fortøyd. Tusenvis møtte fram for å få med seg innvielsen den 5. juni.

Misjonsskipet Paulus. (Tegning fra Missionstidende 13.07.1885)
Misjonsskipet Paulus fotografert ved kai i Stavanger. Ukjent årstall.
(foto: VID)

Fire dager senere var endelig Paulus klar for avreise, med sine dyrebare passasjerer. Det var ifølge en artikkel i Misjonstidende nr. 13, juli 1885, Martinius Borgen og Jens Christian Selmer med familier, Samuel Stockfleth, gasseren Hans Rabehoni, zuluen Josef, lærerinnene Ragna Dietrichs og Helene Svenningsen og diakonisse Edvarda Kristiansen. I tillegg var det med to «piker», som jeg antar må være Kristine Knudsen og Martine Engh. De to er de eneste av misjonærene som reiste ut i 1885, som ikke er nevnt med navn. Ingen av disse to hadde noen formell utdannelse, kanskje det var derfor de bare ble omtalt som «piker»?

Allerede kort tid etter avreise 9. juni, møtte Paulus på storm i Skagerak. Vel framme i England, ble det rapportert at båten «taklet stormen bra», men det var nok en sannhet med visse modifikasjoner. Båten ble i ettertid karakterisert som en «ordentlig slingrebøtte», noe siste del av denne ferden skulle vise med tydelighet. Reisefølge ankom Grimsby i England 17. juni, og her skulle de laste kull, som de skulle frakte til Durban i Sør-Afrika. Avreise fra Grimsby var 27. juni og underveis leste Kristine og de andre nye misjonærene språk.

Den første delen av turen gikk uten store forsinkelser, og ekvator ble krysset 31. juli. 23 august nærmet de seg Sør-Afrika, men da møtte de en kraftig storm som drev dem nordover igjen. Bølgene var da til tider så store, at misjonærene fryktet for at båten skulle gå under. Hele seks stormer måtte de gjennom før de en måned forsinket, kunne legge til kai i Durban den 29. september.

Skolen for misjonærbarn i Umpumulo

Da Kristine ble kalt til misjonær, fikk hun beskjed om at hennes oppgave skulle være ved skolen for misjonærbarna i Sør-Afrika. Tittelen hennes ble husholderske. Skolestyrer var tidligere Madagaskarmisjonær Martinius Borgen, som var med i reisefølget fra Norge. Borgen var gift med lærerinne Martha Nikoline Hirsch.

Kristine Knudsen fotografert i Sør-Afrika like etter ankomst i 1885.
(foto: Larsen Bros., Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

Umpumulo er NMS sin første permanente misjonsstasjon i Natal. Denne stasjonen ligger altså i kongerike Natal, på grensa til Zululand, men innbyggerne i området er zuluer. Umpumulo ble en sentral plass både for NMS og den nasjonale lutherske kirka. Stedet utviklet seg etter hvert til å bli et luthersk skolesentrum. Senere ble det også bispesete for Den lutherske kirke i Natal. Det var den kjente misjonæren H. P. Schreuder som i 1851 startet arbeidet på misjonsstasjonen Umpumulo, som betyr hvilested.

Skolen for misjonærbarna i Umpumulu, ble oppført i 1882 og rommet da klasserom og leiligheter for elevene og personalet. Nils Torbjørnsen Braatvedt fra Suldal var skolens første styrer. I 1885 gikk han over til å styre menighetsskolen samme sted, og da overtok altså Borgen som styrer for skolen. I tillegg til Borgen og Kristine Knudsen, var også Helene Svenningsen lærer ved skolen. Hun ble imidlertid gift med en sørafrikaner i 1887, og sluttet da i misjonen. De neste to årene var Jenny Marie Grung ved skolen, men også hun ble gift etter kun to år. Hun giftet seg med kjøpmann Sivert Olsen fra Stavanger, som drev forretning i Sør-Afrika.

Elevtallet ved skolen økte, og behovet for flere medarbeidere meldte seg. I 1891 sluttet Borgen som styrer, og Inga Fergstad tok over. Skoleåret 1892-93 var Anna Stenberg lærer. Den som overtok etter Anna Stenberg, ble heldigvis lengre. Hun het Else Salmine Samuelsen og ble ved skolen/skoleheimen helt til 1900. Da ble hun gift med fotograf Petro Bøe i Durban, og sluttet i NMS.

I hele denne perioden hadde Kristine sitt arbeid på internatet for misjonærenes barn. Hun var som en reservemor for barna, og hadde ansvar for stell av huset, matlaging, vask og oppdragelse av barna utenom skoletiden. Attester hun fikk, tyder på at hun også fikk gi barna en stor grad av omsorg og kjærlighet.

Heim til Norge på besøk

I 1890 hadde Kristine Knudsen vær fem år i Zululand, og det var tid for å ta et friår heime i Norge. I ett av tre brev fra Kristine som er i NMS sitt arkiv, kommer hun med et ønsker i denne forbindelse. Brevet er datert Umpumulo 8. juni 1890 og lyder slik: «Til Hovedbestyrelsen for det Norske Missionsselskab. Undertegnede anmoder herved den ærede Hovedbestyrelse om tilladelse til å gaa hjem med dampskib istedenfor med missionsskibet. Ærbødigst Kristine Knudsen.»

Brev fra Kristine Susort til hovedstyret i Stavanger datert 08.06.1890
(Brev: NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID,
MA-A-1045/D/Da/Daa/L0155/002)

Det var nok erfaringen med Paulus i 1885, som gjorde at hun nødig ville følge dette skipet tilbake til Norge. Hva Kristine fikk til svar på denne ærbødigste anmodning, vites ikke. Det ble imidlertid ikke noen heimreise i 1890. I 1892 skrev NMS sin tillitsmann i sin årsmelding, at Kristine Knudsen ville reise heim til Norge, noe som medførte behov for en ny medarbeider til skoleheimen. Om denne heimreise gikk med Paulus eller et dampskip, har jeg ikke funnet ut av.

Det ble kun ett år heime hos foreldrene på Susort. Hun returnerte til Sør-Afrika allerede i 1893, ifølge årsmeldingen for dette året. NMS sitt misjonæralbum forteller at Kristine var i Norge i 1896 og ikke i 1892/93. Dette kan ikke stemme, for årsmeldingene gjengitt i Missionstidende, viser at Kristine var i Sør-Afrika både i 1896 og 1897. Foreldrene var i 1892 blitt 69 (far) og 65 år, og broren Knut (24) var den eneste av søsknene som bodde på heime på Susort. Det var betryggende både for de gamle og for Kristine, at hennes søster Thobia bare bodde noen ro-tak unna, på Bokn.

 
Konfirmanter, misjonærbarn m.fl. Sør-Afrika, ca. 1904. Foran: Rico Titlestad, 
Fredrik Rødseth, Karl og Gunvald Titlestad. Sittende f.v.: Arthur Leisegang, 
Helga og Esther Rødseth, Inga Fergstad, Astrid Norgaard, Svanhild Titlestad, 
Berthe Christine Knudsen. Stående f.v.: Marie Braatvedt og Katrine Hojem.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID) 

Vel tilbake i Umpumulo fortsatte Kristine i samme oppgaver som hun hadde hatt før heimreisen. De neste årene sank elevtallet, og det ble i 1897 vedtatt å legge ned skolen, og at misjonærbarna skulle gå på en engelsk skole i Durban. Det ble i 1898 opprettet et hjem (internat) for misjonærbarna i Durban, og her fikk Kristine og kollega Salmine Samuelsen ansvaret. Dermed var Kristine sin tid i Umpumulo over, og Durban ble hennes nye hjem.

To tegninger fra Umpumulo misjonsstasjon.
(foto: Missionstidende 1883)

Oppsigelse?

I 1896 sendte Kristine et brev til misjonærkonferansen. Dette brevet er datert Umpumulo 27. april. Kristine hadde på dette tidspunkt vært husholderske for misjonærbarna i 11 år, med unntak av året hun var heime i Tysvær. Hun kjent nok på at det kunne være greit med litt forandring i arbeidsoppgavene. Brevet lyder slik:

«Da vi (jeg) naar Frk. Fergstad fratreder, ønsker at faa en anden gjerning i missionen end den jeg nu har, ansøker jeg herved den ærede conf. om at maatte komme i betragtning dersom der til den tid skulde være nogen post der passer for mig. Jeg har tenkt at vi bedst vil kunne udfylde en stilling hvor der helst kommer an paa at undervise i håndgjerning, f.ex. ved et pigeasyl om et saadant bliver oprettet. Eller paa en af vaare stationer, om der kunne være anledning at virke ved skolerne eller ude i menigheden som lærerinde i håndarbeide.

I sidste tilfellde må vi dog bemærke, at vi ikke vil kunne antage en post, hvor vi ved siden af min gjerning for de infødte, maa arbeide for mitt kosthold hos vedkommende missionær. Jeg fårudsetter ogsaa at min løn bliver samme som hidtil, om end min gjerning i missionen bliver en anden. Ærbødigst Kristine Knudsen.»

Brevet var stilt til misjonærkonferansen, men havnet av en eller annen grunn på bordet til hovedstyret i Stavanger. Styret oppfattet brevet som en oppsigelse fra Kristine Knudsen, noe Lars Dahle formidlet i brevet nevnt i innledningen. Men dette var langt fra det Kristine hadde ment. Hun satte seg derfor umiddelbart til skrivepulten, både for å forklare hva hun mente og for å beklage. Svarbrevet hennes er datert på Umpumulo 8. desember 1896.

Misjonærbarn med lærerinner på "hjemmet" i Durban. I midten med hatt: 
frk. Marie Braatvedt, ved hennes side: Christine Knudsen.
(foto: Greyville studio Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

Hun skriver blant annet at hun ikke har sendt noen avskjedssøknad. Det hadde imidlertid vært tale om å opprette en pikeskole for innfødte. Det hadde alltid vært hennes største ønske å få arbeide for de innfødte, så derfor skrev hun brevet for å gi uttrykk for et ønske om å få en stilling ved pikeskolen hvis den ble startet. Videre skriver hun at konferansen hadde antydet at det skulle komme en ny bestyrer når Frk. Fergstad reiste på ferie. Dette var med på å forsterke hennes ønske om en annen stilling.

Så fortsetter hun (språklig revidert): «Noen avskjedssøknad sendte jeg dog ikke. Men jeg anså meg berettiget til å søke om et annet arbeide innen misjonen. For da vi underskrev kontrakten i Stavanger, trodde jeg at det var den (misjonen) jeg hadde bundet meg til for 10 år, og ikke utelukkende til den plass jeg nå har på Umpumulo.» Så avslutter hun med å fortelle at alt har ordnet seg, og hun fortsetter i sin opprinnelige stilling. Hun «beder saameget om tilgivelse for at vi søgte en anden post i missionen, og at vi indsendte ansøgningen til Conferansen». Ærbødigst K. Knudsen

Dermed var saken hennes oppgjort både med det lokale styret og med ledelsen i Stavanger. I ettertid er det nesten uforståelig at Kristines brev kunne oppfattes som en oppsigelse. Kanskje var problemet at hun ikke hadde gått rett tjenestevei?

Inga Fergstad (sittende) og Christine Knudsen (stående bak til h.) med 
elever fra Hjemmet for misjonærenes barn i Durban. 
(foto: Greyville studio Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, NMS)

Husholderske i Durban

Etter at skolen for misjonærbarna ble nedlagt, og elevene overflyttet til Durban, ble denne byen Kristines nye bosted. Det var opprettet et internat for misjonærbarna, som hun og kollega Salmine Samuelsen skulle drive. Dette skulle bli Kristines tjeneste de neste 17 årene. Jeg har ikke mange opplysninger om Kristine og hennes tjeneste, men har funnet noen omtaler i misjonsbladet Misjonstidende.

I 1903 var generalsekretær Lars Dahle på besøk i Sør-Afrika. Her rapporterer han også noen linjer fra Kristine sin arbeidsplass: «Jeg fikk også avlegge et besøk i «Hjemmet for misjonærbarna», som bestyres av to damer, frk. Fergstad og frk. Knudsen. Jeg fikk det inntrykk at det her ble stelt riktig godt med barna og at de hadde det meget hyggelig. Dessverre var huset som var kjøpt til dette hjemmet, noe knapt. Det lå nokså inneklemt og til en hovedgate i et meget travelt forretningsstrøk. Det var dessuten lang vei å gå for barna fra dette huset og opp til skolene på Berea. Det ville derfor være en stor fordel om man kunne få solgt huset og få bygget et nytt og mere bekvemt på Berea, hvor det antakelig var tomt å få.» Dette ble gjennomført kort tid etter generalens besøk.

Tre venninner og kollegaer. F.v. Inga Fergstad, Else Salmine Samuelsen 
og Kristine Knudsen
(foto: E. Larsen, Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

I 1914 skrev journalist Ludvig Saxe ei bok der han fortalte om en reise han foretok i 1911-1913. I starten av denne turen var han innom heimen for misjonærbarna på Berea i Durban. Han skriver: «Adskillig lettere faller vist arbeidet i et vakkert lite hus oppe i Berea åsen. Her ligger et norsk hjem for misjonærbarna som går på engelske skoler. Frøknene Fergstad og Knudsen har her i mange år sørget for at de små blir norske innerst inne, selv om den engelske ånd legger seg nokså tykt utenpå.»

Den kollegaen som kom til å arbeide nærmest og lengst sammen med Kristine, var Inga Fergstad. Hun ble født i Meråker hvor far hennes var prest. Inga Fergstad ble født i 1855, og var dermed tre år eldre enn Kristine Knudsen. Inga var utdannet lærer, og var først lærer ved misjonærbarn-skolen fra 1888-1891. Deretter var hun bestyrer (rektor) ved skolen fra 1891-97. Hun var i Norge i 1897-1901. Vel tilbake i Durban, ble hun bestyrer på heimen for misjonærbarna. Her ble hun, til hun sammen med Kristine reiste tilbake til Norge i 1911. Da slo hun seg ned i Trondheim. Som pensjonist skrev hun tre bøker fra Zululand. Det kan også nevnes at Inga Fergstad var tante til biskop Andreas Fleischer. Hun døde i 1950 og ble 95 år gammel.

Misjonærer i Sør-Afrika 1920. Bak f.v. Henny Dons, bispinne Astrup, 
3 ukjente, Kristine Knudsen, 2 ukjente og Inga Eriksen. 
Foran: Frøknene Astrup.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

Seks siste år i Norge

Kristine Knudsen avsluttet sin misjonærtjeneste i 1911. Hun var da blitt 53 år gammel. Den første perioden hennes var som nevnt på 7 år, mens den andre ble på hele 18 år. Ved denne siste heimreise, hadde hun reisefølge med sin venninne og sjef Inga Fergstad.

Vel heime i Tysvær, var det store endringer for familien hennes. 30 april 1904 døde far hennes, Knud Sjursen Susort, 80 år gammel. Fem år senere hadde broren Knut lidd samme skjebne. Han fikk magebetennelse og døde 40 år gammel i 1909. Dermed var det bare to av Kristines søsken i Norge som levde, nemlig Thobia på Bokn og Sivert på Torvastad. Mor hennes, Susanna, bodde som føderådskone på Sunde gård i 1910. Dette var garden som sønnen Knut eide, men som ble solgt etter hans død. Susanna flytte til Kvinnesland kort tid etter, antakelig til svigerdatter Ingeborg Marie og hennes to døtre. Susanna døde på Kvinnesland 12. september 1914, 86 år gammel. Kristine fikk dermed følge opp mora si i hennes siste tre leveår.

Kristine Knudsen sitt søskenbarn, Johanne Sandvik

Kristine hadde nær slekt på nabogarden Sandvik, hvor hennes søskenbarn og mi oldemor Johanne Sandvik, var gardskone. I januar 1912 mistet imidlertid Johanne mannen sin av lungebetennelse, og hun satte umiddelbart i gang prosessen med å selge garden. Johanne flyttet, antakelig i 1914, til Jørpeland hvor hun hadde ei datter og en sønn.

Pensjonist i Sør-Afrika

Kanskje ble det vanskelig for Kristine å finne seg til rette i Norge når foreldrene var døde, og etter å ha bodd 25 år i Sør-Afrika. I 1917 tok hun i alle fall en viktig avgjørelse. Hun bestemte seg for å gjøre som noen av hennes kollegaer, nemlig å melde flytting til Sør-Afrika og leve der resten av sitt liv. Hennes første sjef, Martinius Borgen og kona Martha Nikoline, tilbragte sin pensjonisttilværelse i Durban. Det samme gjorde også Kristines kollegaer Martine Engh, Helene Svenningsen og Elses Salmine Samuelsen Bøe m.fl.

Elever og personalet på hjemmet for misjonærbarn i Durban. 
Inga Fergstad i midten framme. Kristine Knudsen nr.2 f.h framme.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)

Kristine var blitt 59 år da hun forlot Norge for siste gang. Denne gangen reiste hun ut i privat regi og på egen bekostning. Kanskje var hun blitt for gammel til at NMS ville sende henne? På turen til Sør-Afrika hadde hun reisefølge med en flokk misjonærer. Avreise var først planlagt til juli 1917, men ble utsatt til september. Første etappe gikk til New York. Der fikk de vite at båten de videre skulle følge til Durban, hadde gått på ei mine og sunket. Mange av passasjerene druknet. De fikk også høre at den båten som noen i reisefølget opprinnelig skulle ta, fra Durban til Madagaskar, hadde forlist underveis. Dette satte selvsagt en støkk i reisefølge, men også en stor takk til Gud.

Dette var under 1. verdenskrig, så det var med andre ord langt fra ufarlig å ferdes til havs. Det fikk reisefølge erfare på strekningen fra Amerika til Sør-Afrika. Før avreise fra New York fikk de beskjed om at en del miner var «drevet løs». De la likevel i veg, og opplevde at det var «på hengende håret» at de ikke gikk på ei mine. «Gud skje takk», skrev misjonær Fredrik Bjertnæs, som sendte et reisebrev til Missionstidende etter at de var vel framme. Han forteller videre at skipet gikk hele veien med slukte lanterner og tildekkede lys og glugger «for tyskernes skyld».

Reisefølget til Sør-Afrika i 1917. Kristine Knudsen til høyre med svart hatt.
(foto: Missionstidende nr.6 1918)

På grunn av krigssensuren, ville ikke Bjertnæs fortelle detaljer fra reisen, men konkluderer med at de har «hatt de mest åpenbare beviser på at Herren oppfyller sine løfter og hører bønner. Så legger han til en oppfordring til ikke å glemme å be for misjonærene i fortsettelsen. Selv om de var vel framme, er ikke faren over, skriver han. «Den store fare særlig misjonærene er utsatt for, nemlig at deres eget åndelige liv tørker ut, under bekymringen for alle andre.»

Søk i Missionstidene viser at Kristine Knudsen fram mot 1930 hadde ulike vikariat, blant annet på misjonsstasjonen Ungoye (1920-21). I 1922 fikk hun et nytt vikariat i NMS for ett år. Dette året var hun bestyrer på pikehjemmet på Eshowe misjonsstasjon sør i Zululand. Så skulle hun endelig få en periode på pikehjemmet, som hadde vært hennes store ønske siden 1896. Hun ble boende på Eshowe sammen med mange andre misjonærer og pensjonister store deler av sin pensjonisttilværelse.

Esowe markert med rød dråpe, like nord for Durban.
(kart googlemaps)

Pikehjemmet i Eshowe ble bygget i 1905. Tanken var å løfte kvinnenes kår. Den første bestyrer var lærer Sofie Kyvik fra Stord. Hun flyttet inn 1. april sammen med to piker. 8. april ble pikehjemmet innviet av misjonær Rødseth. Tallet på jenter var da øket til åtte, og i årene framover var det opp mot 20 jenter som bodde på pikehjemmet. Jentene gikk på barneskolen i Eshowe, men fikk praktisk opplæring på pikehjemmet blant annet i hagearbeid, vask og annet husarbeid. Jentene var i alderen 7-18 år.

I mars i 1922 ble det startet en egen industri- og husholdningsskole for unge jenter på Eshowe misjonsstasjon. Her ble Kristine Knudsen og Sofie Kyvik hentet inn som bestyrere. Kristine var pensjonist, men var «fremdeles så frisk og sterk at hun ville gjerne gjøre noe for misjonen». Hun ble på industriskolen kun et halvt år, for hun trengtes enda mere på pikehjemmet, som da var uten bestyrerinne. Her var hun bestyrerinne til ut 1923. I årsmeldingen for 1923 heter det: «Det har vært et godt hjem for fattige elever som til dels kommer langveisfra for å få gå på skole her. Det har vært opp til ca. 20 piker på dette hjemmet på samme tid.»

Da Kristine Knudsen fylte 80 år i 1938, sto det en omtale av henne, blant annet i avisen Dagen og i Misjonstidende. Denne omtale avslutter med følgende setning: «Frk. Knudsen vant i sjelden grad så vel barnas som foreldrenes hjerte og likeoverfor misjonen har hun vist stor kjærlighet og offervillighet».

Kristine Knudsen som eldre dame.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID - utsnitt)

Etter dette hører vi ikke mer fra Kristine Knudsen. Hun fikk imidlertid mange år til som pensjonist, og døde først den 30. april 1944, 86 år gammel. 52 av disse årene bodde hun i Sør-Afrika og hun ble begravet i Durban.

Kristine Knudsen 80 år. Omtale i Dagen 20.04.1938


 

Kilder

Erling Danbolt: Det norske misjonsselskaps misjonærer 1842-1948 (1948)

Fridtjof Birkeli: Norsk Misjonsleksikon (1967)

G. Andr. Meling: Guds høstfolk (1977)

Lars Dahle (red): Festskrift til Det Norske Misjonsselskaps jubilæum 1892 (1892)

Lars Dahle: Tilbakeblikk paa mitt liv (1923)

Ludv. Saxe: Nordmænd jorden rundt (1914)

Lærerinnenes misjonsforbund 25-årsberetning. (1927)

Nils Dybdal-Holthe: Tysvær gard og ætt (1990)

Missionstidende årganger 1884-1930

3 brev fra Kristine Knudsen: NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID, MA-A-1045/D/Da/Daa/L0155/0002 og

MA-A-1045/D/Da/Daa/L0157/0010

erlingjensen.net

digitalarkivet.no

dagen.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)







søndag 13. november 2022

Tilbake på gamle trakter

Fra møtet søndag formiddag

Det er en rik velsignelse å få lov til å komme tilbake til deler av landet hvor jeg tidligere har bodd. I november 2022 fikk jeg besøke Namdalseid, helt sør i nye Namsos kommune.

Det var misjonsforeningen på Namdalseid som arrangerte møter 10.-13. november. Svein Åge Opdahl er formann i misjonsforeningen, mens foreldrene hans, Solveig og Oddvar, var vertskap for predikanten. Familien Opdahl driver en gard med kombinert, melk, kylling og korn. De siste årene har det blitt nydyrket med mange mål.

Foreningen på Namdalseid har oftest møter i heimene. Det er vanligvis mellom 15-20 som pleier å samles på foreningsmøtene, med god spredning i alder. Foreningen har møter hver tredje søndag formiddag, og ofte ei kort møteuke eller møtehelg hvert semester. Denne gang startet de med husmøter torsdag og fredag, og møter på Solhaug grendehus lørdag kveld og søndag formiddag.

Predikanten reiste fra Jørpeland kl.08.45, videre med fly fra Sola kl.11.05 via Bergen til Trondheim. Fra Værnes flyplass gikk ferden videre med tog til Steinkjer og buss til Elda Nord i Namdalseid, med ankomst kl.16.10. Dermed ble det tid både til en god middag og middagshvil før første møtesamling.


Elda

Samlingen torsdag kl.19.00 var i leiligheten til Anne Randi Mork. Anne Randi vokste opp på Vegårdshei i Agder. Hun reiste en periode som arbeider i Normisjon (da Indremisjonsselskapet). Hun ble kjent med bonden Jostein Mork fra Tøtdal, og har siden bodd der. Mannen hennes døde for noen år siden, og hun har nå flyttet i leilighet i sentrum av Namdalseid.

Svein Åge Opdahl ønsket velkommen til den første samlingen, før Anne Randi hadde et åpningsord. Det var ellers tale og flere fellessanger, akkompagnert av Solveig Opdahl på gitar. Vi var ti stykker samlet om Guds ord denne kvelden.

Det er roligere dager for predikanten, når jeg bor borte. Så da er det mer ro til forberedelse, lesing, litt kontorarbeid og turgåing. En biografi om David Livingston og oppbyggelsesboka Rikere liv i Gud av Fredrik Wisløff, var lesestoff denne gang, utenom Skriften. I en periode med oppholdsvær, var det godt å få en liten tur i området. Kikkerten fanget inn både fem ulike kråkearter, ett par havørner, gråtrost, dompap, gulspurv, kjøttmeis, granmeis og fuglekonge.

Høst på Elda

Fredag kveld var det tid for ny samling. Denne gang i stua til Anne Marie Elden. Hun er fra Vesterålen, men familien flyttet til Foldereid da hun var omtrent ti år gammel. Anne Marie reiste som ung til Namsos for å ta sykepleierutdannelse. Her ble hun gift med en bonde fra Elda på Namdalseid, og har siden bodd der. Også hun er blitt enke, for ett par år siden. Anne Marie er trofast på foreningsmøtene, og på noen av samlingene på møteukene etter som helsa og krefter tillater. Også denne kvelden var vi ti stykker samlet, til et enkelt møte med åpning sang og tale. Tre av dem som var på møtet torsdag, ble byttet ut med tre nye.


Fra møtet hos Anne Marie Elden

Lørdag var det tid til et husbesøk, før møtet på Solhaug grendehus om kvelden. Denne gang var forsamlingen neste fordoblet. Det var Ragnar Trefjord som var møteleder. Han er 92 år og pensjonert lærer. Ragnar og kona Sofie bor i leilighet i sentrum av Namdalseid. Etter talen var det tid for vitnesbyrd og god fellessang, før kvelden ble avsluttet med god servering. Søndag formiddag var det møte klokken 11.00. På dette avslutningsmøtet var det 26 som kom. Solfrid Sverkmo hadde åpning, mens Solveig Opdahl var møteleder. Det var også tid til vitnesbyrd og sangønsker.


Ragnar Trefjord, 92 år og møteleder

Teksten for dagen minnet oss om at Jesus kommer snart igjen. På den dagen skal: «to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» (Matt 24:40-42). For Guds folke er himmelen i vente!


Solhaug grendehus, Elda Namdalseid

Så var det tid for predikanten å reise sørover igjen. Bussen til Steinkjer gikk kl.14.30 og flyet landet på Sola kl.20.00. Trivelig reisefølge på flyet, med en ungdom fra Hegra som skulle på jobb på Titania i Sokndal. Det var godt og åpent å forkynne Guds ord denne helga, og veldig kjekt å treffe igjen gamle kjente.








onsdag 9. november 2022

Når åndelige ledere skal kalles


I disse dager er ulike misjonsorganisasjoner på leit etter nye ledere. Mange har ulike meninger om hva en da bør se etter av kvalifikasjoner.

Flere slike stillinger blir offentlig utlyst. Det blir også brukt profesjonelle rekrutteringsbyrå i jakten på lederkandidater. Dette mener jeg er uheldig. Jeg tenker at den som selv søker på en åndelig topplederstilling, ikke er kvalifisert.

Det har i ulikes sammenhenger blitt nevnt viktige kvalifikasjoner en leder trenger. Her er mye sentralt nevnt, om egenskaper og utdanning som enhver leder trenger, uavhengig av om det er en åndelig leder eller leder i en «vanlig» stilling. Men jeg savner større søkelys på det viktigste. Hvem bør får bedehusfolkets tillit som åndelige ledere? Jeg har ikke noe endelig svar på det, men noe kan sies:

Hører vi vitnesbyrdet?

Den viktigste saken for en åndelig leder, er at han er frelst. Mange vil si at det er en selvfølge, men det er det ikke. Vi har sett for mange eksempler i vår tid, på ledere som ikke hadde sin sak i orden med Gud. Bibelen er klar i denne saken, og advarer mot de flaske hyrder. Merker forsamlingen på vitnesbyrd og liv, at vedkommende «ikke kan unnvære Jesus»?

Lærer vedkommende som Guds ord?

Autoriteten for den kristnes lære og liv, er Guds ord. En sann åndelig hyrde vil derfor være opptatt av å lære og forkynne som Guds ord. I dag er det mindre lærebevissthet. Folk er ikke så opptatt av hva som læres, og i hvilken forsamling en går. Alle er jo kristne, og vi skal til samme himmel, blir det ofte sitert.  Guds ord advarer mot en slik lære-likegyldighet.

«Han (tilsynsmannen) må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.» (Tit 1:9) «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3f)

En hyrde skal være et åndelig forbilde.

Bibelen sier: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare.» (1Tim 3:2-7)

Nådegave.

Alle kristne har fått minst ei nådegave. Dette gjelder i høyeste grad også den som skal være åndelig hyrde. Nådegaven er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som først og fremst skal se etter nådegavene og sette dem på «rett» plass. Når forsamlingen kaller, vil det ofte være en overenstemmelse med et indre kall Gud gir til dem han vil bruke.

Vi mennesker har lett for å se etter den som har suksess, den som samler mye folk, er dyktig, kreativ og strategisk. I seg selv er noe av dette Guds gode gaver på det menneskelige plan. Gaver vi skal få bruke også i Guds rike. Men går vi til Bibelen, er den radikalt annerledes: 

«Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.» (1Kor 1:26-29)

Be høstens Herre drive arbeidere ut til sin høst

Det er en nød for oss i bedehusbevegelsen, at vi har for få åndelige hyrder. Det må være et bønneemne for oss, at Gud må reise opp sanne åndelige ledere som er villig til å følge Den gode hyrde. Vi må også be om at de som er satt til å se etter hyrdenådegaver, må få nåde til å se etter det rette og etter den rette.

 

(Revidert artikkel fra januar 2022)






tirsdag 8. november 2022

Sharon og Tim Sandvig – 40 år i Chile

Sharon og Tim Sandvig

Tim Sandvig vokste opp som prestesønn på Amerikas vestkyst. Farfar hans var fra Tysvær. Etter 40 år som misjonærer i Chile, kom Sharon og Tim tilbake til USA i april 2021.

For ett par år siden, fikk jeg et tips om en tremenning av min far, som var misjonær i Chile. Navnet hans var Tim Sandvig, og et søk på nettet gav resultat. Melding ble sendt, og svar kom nokså umiddelbart. Tim stammer fra Tysvær, men kjente lite til slekta. Han hadde hatt litt kontakt med en tremenning på Jørpeland, men kjente ellers lite til sine norske røtter. Farens søsken hadde imidlertid vært i Norge på besøk.

I denne artikkelen vil vi bli bedre kjent med Sharon og Tim Sandvik, og deres slekt. De fleste opplysningene er hentet fra en mail fra Tim, med svar på spørsmål fra meg.

Hans Nielsen Hauge og Lars Oftedal

I løpet av de åtte årene Hans Nielsen Hauge riste rundt i Norge i 1796-1804, var han også innom Skjold. Fruktene av dette besøket, var blant annet en flokk med haugianere i Tysvær. En av disse var Erik Sandvik, som er tippoldefar til Tim Sandvig i Chile. Erik Sandvik var med å starte den første misjonsforening i Tysvær i 1840, han deltok ved stiftelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842 og var med å bygge det første bedehuset i Tysvær i 1848.

Bønnestein på Sandvik

Sønnen hans som overtok Sandvik-garden, het John Sandvik. John var også haugianer. Han var en bønnens mann, og hadde en stein på garden som han ofte oppsøkte for å be. Det var groper i bakken etter knærne hans, så bønnesteinen må ha blitt flittig brukt. John fikk fire barn som vokste opp, i sitt første ekteskap. Den yngste av disse var mi oldemor Johanne. Kona hans døde i 1862 og John giftet seg på nytt i 1871. I det andre ekteskapet var det fem barn som vokste opp.

Mi oldemor Johanne Sandvik er søster til Tim Sandvig sin farfar John Sandvig

Nummer fire i kull to, ble oppkalt etter faren, John, da han ble født i 1880. Da John jr. var fire år, hadde han fått tak i fyrstikker og tente på noe høy. Dette resulterte i at driftsbygningen brant ned med årets høyavling og mye redskap. Far John hadde stor gjeld, og med en nedbrent løe som ikke var forsikret, var det krise for garden. Kanskje alt dette tok knekken på helsa hans, for far John døde noen måneder etter brannen.

I 1871 var Lars Oftedal vikarprest i Skjold, og det ble en stor vekkelse i området. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen, var odelsgutten på Sandvik, Erik. Erik valgte imidlertid å emigrere til Amerika. Her ble han prest i Lutheran Church in America. Han kom på besøk til heimen i Tysvær vinteren 1896-97, og fikk med seg tre av sine fem halvsøsken på returen. En av disse var John jr. som da var 17 år gammel. Ei av søstrene som ble med til Amerika, het Jørgine. Hun ble gift med sunnmøringen Thomas Rørstad, som også var prest i samme kirkesamfunn som Erik. Begge prestene virket i Minnesota, men Erik flyttet til staten Washington i 1903. Jorgine og Thomas Rorstad, som de kalte seg i USA, hadde ei datter, Bertha, som var misjonær på Madagaskar i 1930-1969.

Alida og John Sandvig, Tim Sandvig sine besteforeldre
Alida sin søster Marie, som også ble gift med en John Sandvik. 
Alida sin John var onkel til Marie sin mann. Marie og John Sandvik
flyttet til Jørpeland og er besteforeldre til bl.a. Jan Sandvik

Søsknene fra Sandvik slo seg ned i Minnesota i 1897. Da Erik flyttet til Clinton i nærheten av Seattle, ble broren John med på flyttelasset. Han returnerte til Norge i 1905 og giftet seg i 1906 med Rakel Alida Sandvik. Alida var fra nabogarden til John på Sandvik, og hun var tremenning til sin mann. Alida og John dro tilbake til Seattle like etter bryllupet. Her bodde de først i Poulsbo, senere i Sedro-Wolly i Arlington og til slutt i Ballard, som var en «norsk» bydel i Seattle. John var mekaniker i Pacific Coast Auto Co. Han fikk slag og døde i november 1926, mens han var jobb. John ble kun 46 år gammel.

Alida Sandvig med sine fem barn

Prestesønn som ble misjonær

Alida og John fikk fem barn, Inger, Marie, Jerome, John og Edwin (Ed). Ed begynte på prestestudiet på Pacific Lutheran College (nå universitet) i Tacoma, Washington. Her traff han Dorothy Rasmussen som han ble gift med. Hennes foreldre, Carl og Valborg Rasmussen, var fra Norge og Danmark. De hadde vært en kort periode på Madagaskar som misjonærer, og Dorothy ble født der. Hun vokste imidlertid opp i St. Paul i Minnesota, hvor far hennes var prest. Etter eksamen på College, flyttet Dorothy og Ed til Minnesota, hvor han tok teologiutdanneing på St. Paul Lutheran Seminary. I Minnesota fikk de to sønner, Stephan og Peter.

Dorothy og Ed Sandvig, Tim Sandvig sine foreldre

Sitt første prestekall, fikk Ed i Arlington ved Seattle. Her ble barna Tim, Heidi og Kari født. Ed var prest i American Lutheran Church. Denne kirken hadde norske røtter, og slo seg senere sammen med ei luthersk kirke med tyske røtter. Denne nye kirken heter Evangelical Lutheran Church in America og er blitt veldig liberal i teologien. Utenom Arlington, var Ed prest i Seattle by og i Woodburn og Newberg i staten Oregon. I løpet av Vietnamkrigen, var han seks år kapellan i marinen, med to år i San Diego i California, to år i Oak Harbor i Washington og to år i Long Beach i California.

Tim vokste med andre ord opp i en presteheim. På spørsmål om han alltid har vært en kristen, svarer han at han «alltid har akseptert det hans foreldre fortalte om Herren Jesus og Bibelen. Det samme med det han lærte på søndagsskolen og ved konfirmasjonen. Jeg bekjente oppriktig min tro ved konfirmasjonen, men mitt forhold til Herren ble mer personlig og meningsfullt da jeg var 17 år.»

Det var tre faktorer som spilte en rolle for hans misjonærkall, forteller han videre. For det første hadde han helt fra unge år «en sterk interesse og gjorde det bra i spansktimene». For det andre visste jeg «fra tidlig High school, at jeg ønsket å tjene Herren på fulltid, men ikke som lokal kirkepastor». Det siste han nevner er at han som 16-17 åring hadde tre forskjellige turer til Guatemala og Mexico (2). Turene til Mexico var korte misjonsreiser.

Etter disse turene, ble han møtt med spørsmålet om han trodde Gud ønsket at han skulle forberede seg på et langsiktig interkulturelt misjonsarbeid. «Jeg svarte ja», sier Tim. Han var 17 år da dette skjedde, og hadde blitt kjent med arbeid med bibeloversettelser, mens han studerte på Lutheran Bible Institut i Seattle. Det fikk også stor betydning for han, at han fikk delta på den store Urbana Missions Conference for studenter i 1973.

Sharon og Tim Sandvig

Sharon fra Canada

Sharon Coleman ble født i Addis Abeba i Etiopia i 1953, som den eldste i en søskenflokk på fire. Hennes foreldre het Murray og Bea Coleman, og de var misjonærer for den ikke-konfesjonelle misjonsorganisasjonen Sudan Interior Mission (SIM), som hadde drevet misjonsarbeid i Afrika siden 1893. I 2017 hadde SIM mer enn 4000 misjonærer i over 70 land. Mor hennes hadde danske røtter og var lutheraner, mens faren var baptist. Sharon gikk på skole i Addis Abeba til hun var 16 år. Deretter fortsatte hun med de to siste årene av High school og tre år på bibelskole på Prairie Bible School i Three Hills, Alberta, Canada.

Murray Coleman, Sharon Sandvigs far

To år senere flyttet hun til Dallas i Texas, for å studere ved Wycliffe Bible Translators` SIL school, med tanke på misjonærtjeneste som bibeloversetter. Her ble hun i 1978 kjent med en blid amerikaner med røtter fra Tysvær, og hun og Tim ble gift i 1979. De fikk tre barn, som alle ble født i Chile og har dermed trippelt statsborgerskap, både chilensk, amerikansk og canadisk. Deres eldste barn heter Craig (40). Han er gift og har tre døtre. Craig og familien bor i British Columbia i Canada, nær Rocky Mountains. Nummer to heter Kari (39). Hun bor i Chiles hovedstad Santiago de Chile. Minstemann Erik (33), bor også i Santiago de Chile og skal gifte seg med ei chilensk jente i januar 2023.

40 år i Chile

Sharon og Tim Sandvig ble antatt som misjonærer for Wycliffe Bible Translators. Deres arbeidsfelt ble bestemt til Chile i Sør-Amerika, hvor de ankom i 1981. Chile er et katolsk land (67 %), mens det ifølge Tim Sandvig er 16-19 % evangelisk kristne i landet. Det bor 19,2 millioner mennesker i Chile. Landet er ei lang kyststripe langs Stillehavskysten og grenser til Peru, Bolivia og Argentina.

Tim forteller at antallet utenlandske misjonærer i Chile har gått tilbake de siste 20 årene. Hovedårsaken til dette, er ifølge Sandvig, at mange misjonsorganisasjoner nå opplever det som mer presserende å sende sine utsendinger til land som er mindre nådd med evangeliet enn hva Chile er.

Tim Sandvig og en kollega

Ekteparet Sandvig bosatte seg i byen Temuco, 70 mil sør for hovedstaden Santiago de Chile. Her var de med i et prosjekt for å oversette Det nye testamentet (NT) til språket som snakkes av urbefolkningen Mapuche. Språket kalles Mapudungun. De utviklet et program for leseferdighet, og laget ulikt materiell til oversettelsesprogrammet for NT. I tillegg hjalp de også til med barnearbeidet som ble drevet i den lokale kirken som de gikk i, i Temuco.

I 1991 forlot de Wicliffe, etter ti gode år. Årsaken til det, var at de ønsket å være i et mer evangelisk arbeid, i samarbeid med chilenske kirker. Etter et friår, dro de derfor tilbake til Chile, denne gang for den misjonsorganisasjon som Sharon vokste opp med, SIM. De ble plassert i to byer omtrent 50 mil nord for hovedstaden. Byene heter Coquimbo og La Serena. Her ble de til år 2000.

Arbeidet deres i dette området var å bistå i utviklingen av en lokal menighet for store og små. Tim var også med i besøkstjeneste i det lokale fengselet. Han startet også et tverrkirkelig kristent ressurssenter og en tverrkirkelig misjonskomite. Gjennom arbeidet med misjonskomiteen, ble «jeg invitert til å delta i en spirende landsomfattende, ja, kontinentdekkende, bevegelse for å mobilisere for misjon», forteller Tim. Kallet til å drive ytremisjon var begynt å våkne blant evangelisk kristne i Sør-Amerika.

Tim Sandvig bak kateret

Deres siste 21 år som misjonærer, tilbrakte de i samme området som de var i de første årene i Chile. Wicliffe var nå ferdig med sitt oversettelses prosjekt av NT til Mapudungun, og hadde solgt eiendommene sine til misjonsorganisasjonen SIM. Tim og Sharon fikk nå i oppdrag å skaffe midler til, og bygge et undervisnings og retreatsenter, kalt Koyamentu Training and Retreat Center. Dette senteret brukes ikke bare av SIM, men av mange ulike menigheter, kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Etter hvert ble Tim sitt engasjement mer rettet mot den voksende misjons mobilisering blant de lokale menighetene. Det førte til at han fikk besøke ulike steder i Chile, men også i nabolandene i Sør-Amerika. På disse turene var han engasjert av en internasjonal organisasjon som heter Movida.

I 2006 fikk han være med å stifte et nytt chilensk misjonsselskap, som fikk navnet ProVisión. De bruker samme struktur som et tyske misjonsselskap som heter DMG. Det er opprettet kontakt med ulike kirker og misjonsorganisasjoner verden rundt. «Vi sender ut våre chilenske misjonærer til team rundt om i verden, som er en del av søsterorganisasjoner», forteller Tim. Han sier videre at hans oppgaver i denne organisasjonen var i personalavdelingen. Han var veileder via nett, for chilenske misjonær verden rundt.

Fra en Norway day i Seattle. Sharon og Tim Sandvig bak til høyre

«For min kone og meg har den mest tilfredsstillende tjenesten vært å veilede og disippelgjøre andre, spesielt yngre enslige og par som vi har blitt kjent med gjennom misjonsmobiliseringen. For en velsignelse å bli kjent med så mange som elsker Jesus og ønsker å tjene ham, enten det er lokalt eller utenlands. Misjonær-omsorg er noe vi fortsetter å være involvert i, også under pensjonisttilværelsen», sier Tim Sandvig.

Pensjonister i Oregon

I april 2021 kom Sharon og Tim Sandvig tilbake til Amerika. De var nå blitt pensjonister. De slo seg ned i Woodburn i nærheten av den store byen Portland i Oregon. Her hadde Tim en del av sin oppvekst. Woodborn har 27 00 innbyggere, hvorav 60 % er latinamerikanere. Det passer pensjonistene godt. De er aktivt med i en menighet, og arbeider for å organisere en misjonsgruppe der.

Fra et møte via internett. Tim Sandvig oppe i midten

I menigheten er det en gudstjeneste på spansk hver søndag ettermiddag, hvor Sharon og Tim deltar. De fleste som kommer, er emigranter fra Nicaragua som søker asyl i USA. De trives også med å delta i et disippel-program, og oppfølgingen av nye unge par i menigheten. «Dette siste er noe vi virkelig liker», avslutter Tim Sandvig.

Det har vært spennende å bli litt kjent med Tim Sandvig via nett. Vekkelsene ved Hauge og Oftedal, bar frukter også i Amerika. Flere fra haugianerslekta på Sandvik ble prester, prestekoner og misjonærer i USA. Også i den norske greina av Sandvik slekta, finner vi misjonærer. Far til Tim, hadde et søskenbarn fra Tysvær, Kristine Knudsen Susort, som var misjonær i Sør-Afrika i 1885-1923. Tim sine tremenninger Alf Sandvik og Jan Sandvik, var misjonærer på Taiwan og i Japan. Alf har også to sønner, Arnulf og Anders, som var misjonærer en kort periode på Taiwan og i Hong Kong.