mandag 17. januar 2022

Hvem kaller vi til åndelige ledere?


Mange ønsker å være romslig, også åndelig talt. Betyr det at det ikke er nøye med hvem vi kaller til våre åndelige ledere og forkynnere?

På avisen Dagen sin nettside, ble det søndag 16. januar publisert en artikkel fra Korsets Seier. I denne artikkelen intervjues en tidligere pastor fra ei bedehuskirke på Jæren tilknyttet ImF. Pastoren hadde stor innflytelse i kirkevekstmiljø i bedehuskretser, og flere bedehus hadde kontakt med denne pastorens forsamling for å hente veiledning og inspirasjon.

For ett år siden sluttet han i stillingen, og forteller i intervjuet om hvorfor han sluttet og hvordan han har det nå. Han sier at han ikke lenger går fast i noen menighet. Han hevder at det er løgn å tro at vi må være i kirka for å ha tro. Han gikk trett av det høye aktivitetsnivået i kirken. Nå har han tre små stillinger, en i et oljeselskap, en som konsulent for pinsebevegelsen og en på et øl-bryggeri. Hans store ønske er å komme ut av «kristenbobla».

Jeg kjenner ikke denne tidligere pastoren, og kjenner lite til bedehuskirken han ledet, men jeg vet at dannelsen av kirken skapte splittelse på bedehuset. Det er ikke noe nytt at sterke ledere, gjerne karismatiske, samler mye folk rundt seg. Etter en stund hender det dessverre med noen av lederne at han blir avslørt for et dobbeltliv. Det er noen skremmende eksempler på dette fra megakirker i USA, som mange norske bedehusledere oppsøkte og hentet inspirasjon fra.

Det var vemodig å lese historien fra Jæren. Et spørsmål meldte seg hos meg. Hvem slipper vi til på våre talerstoler? Og, hvem gir vi ansvar som våre åndelige ledere og veiledere? Hvor henter vi inspirasjon og veiledning i vårt ønske om vekst i forsamlingene våre? Er det hos den som er kul? Hos den som er utradisjonell og har mange nye ideer? Er det hos den som har vist at han kan samle mye folk?

Hvem bør får bedehusfolkets tillit som åndelige ledere? Jeg har ikke noe endelig svar på det, men noe kan sies:

1. Hører vi vitnesbyrdet? Den viktigste saken for en åndelig leder, er at han er frelst. Mange vil si at det er en selvfølge, men det er det ikke. Vi har sett for mange eksempler i vår tid, på ledere som ikke hadde sin sak i orden med Gud. Bibelen er klar i denne saken, og advarer mot de flaske hyrder. Merker forsamlingen på vitnesbyrd og liv, at vedkommende «ikke kan unnvære Jesus»?

2. Lærer vedkommende som Guds ord? Autoriteten for den kristnes lære og liv, er Guds ord. En sann åndelig hyrde vil derfor være opptatt av å lære og forkynne som Guds ord. I dag er det mindre lærebevissthet. Folk er ikke så opptatt av hva som læres, og i hvilken forsamling en går. Alle er jo kristne, og vi skal til samme himmel, blir det ofte sitert. Guds ord advarer mot en slik lære-likegyldighet.

«Han (tilsynsmannen) må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.» (Tit 1:9)

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3f)

3. En hyrde skal være et åndelig forbilde. Bibelen sier: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. (1Tim 3:2-7)

4. Nådegave. Alle kristne har fått minst ei nådegave. Dette gjelder i høyeste grad også den som skal være åndelig hyrde. Nådegaven er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som først og fremst skal se etter nådegavene og sette dem på «rett» plass. Når forsamlingen kaller, vil det ofte være en overenstemmelse med et indre kall Gud gir til dem han vil bruke.

Vi mennesker har lett for å se etter den som har suksess, den som samler mye folk, er dyktig, kreativ og strategisk. I seg selv er noe av dette Guds gode gaver på det menneskelige plan. Gaver vi skal få bruke også i Guds rike. Men går vi til Bibelen, er den radikalt annerledes: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. (1Kor 1:26-29)

Det er en nød for oss i bedehusbevegelsen, at vi har for få åndelige hyrder. Det må være et bønneemne for oss, at Gud må reise opp sanne åndelige hyrder som er villig til å følge Den gode hyrde. Vi må også be om at de som er satt til å se etter hyrdenådegaver, må få nåde til å se etter det rette og etter den rette.






fredag 14. januar 2022

Israel – jeg ser deg


Israel er Guds utvalgte folk. De har en lang og vond historie som vitner om opprør mot Gud. De har en smertelig historie som vitner om forfølgelse, baksnakkelse, krig og folkemord.  

Steinar Hunnestad var i mange år leder for misjonsarbeidet i Norge innen NLM. I april 1982 fylte han 60 år, og i september samme år startet han på en flere ukers studietur i Israel sammen med kona Jensine. Denne turen resulterte i boka «Israel jeg ser deg». I de første kapitlene skildrer han sin reise gjennom Israel, og knytter de ulike steder til hendelser i Guds ord.

Siste del av boka, er en gjennomgang av Israelsfolkets historie, fra Jesu tid, men med hovedvekt på tiden rundt gjenopprettelsen av landet Israel i 1948 og fram til tiden han besøkte landet. Han innleder boka med en kort gjennomgang av historien, som jeg gjerne vil gjengi her. Bildene er fra den ene turen jeg har fått til Israel i 2013 – og som jeg håper ikke blir den siste:

Israel – jeg ser deg

i historien, under trellekår i Egypt, under førti års ørkenvandring i Kanaans land, i nød og opprør, i svikt mot Herren, i nederlag og seier.

Israel – jeg ser deg

i Davids-rikets fire hundre års storhetstid og Salomos glanstid med Jerusalem som hovedstad, med tempelet og gudsdyrkelsen og i nye nederlag, i fangenskap i Babel. Jeg ser deg med nye hundre års kongemakt etter makabeernes seier over syrerne.

Israel – jeg ser deg

under Romerrikets trelleåk og Herodes` tyranni i angst for en uviss fremtid. Jeg ser deg i opprør og krig for livet, men knust og forfulgt på nytt, solgt som slaver, jaget fra landsbyene og dyrkingslandet.

Israel – jeg ser deg

i adspredelsen, på vandring fra land til land, hundset, hatet og løyet på. Jeg ser ditt folk i kamp for livet under skiftende kår gjennom århundrene.

Israel – jeg ser deg

dine skarer av kvinner og barn og gamle på dødstogene til Buchen Auschwitz, dine menn som stuper under krigsherrenes slavedrivere. Jeg ser deg i gasskamrenes dødsrom under håpløshetens kvelertak. Jeg ser deg i konsentrasjonsleirer i mange land etter at krigen sluttet i 1945, på flukt med drømmen om frihet i Israels land.

Israel – jeg ser deg

dine døtre og sønner som trosser seg i land på strendene ved Bat Yam og Tel Aviv. Jeg ser deg i kamp mot overmakt i krig for frihet, uavhengighet og en fremtid. Jeg ser hva det kostet, dine mange tusen soldatgraver, jeg hører dine mødres stille gråt over dype tap gjennom krig etter krig.

Israel – jeg ser deg

dine to og en halv million flyktninger av søstre og brødre av jødefolket fra mange land du tok imot i Israel fra 1948 til i dag. Du gav dem hus og arbeid og livsmot – samtidig som du verner en million arabere innenfor grensene til ditt lille land.

Israel – jeg ser deg

i fremtiden engang – når dine døtre og sønner vender sitt syn og sitt hjerte, sin tillit og tilbedelse mot Messias – din Herre og Frelser, Jesus Kristus. Han skal være med din konge i Sion…

 










tirsdag 11. januar 2022

En grunn å stå på


I juni i år er det 50 år siden Misjonssambandets hovedstyre valgte med tilslutning å sende ut et hefte om bibelsyn, som vedlegg til sitt hovedorgan Utsyn.

Heftet var skrevet av misjonsfolkets professor (Sjaastad) Carl Fr. Wisløff, og het «En grunn å stå på. En kurs å følge». Heftet gir veiledning i aktuelle spørsmål angående Bibelen og misjon. Jeg har nettopp lest gjennom heftet på nytt, og det slår meg hvor aktuelt det fremdeles er.

Wisløff innleder med å si at «i generasjoner har menneskene krevet frihet fra alle bånd. Nå har de fått det de vil ha. Men det ser ikke ut til at de kjenner særlig stor glede ved det.» Grunnen menneskene på er usikker. Guds folk derimot har en sikker grunn og stå på, nemlig Guds ord. Vi skal med frimodighet få «lov til å forkynne for all verden: Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40,8)

Videre spør Wisløff om hvordan vi kan tro at Bibelen er Guds ord. Han konkluderer med at han gjør det, fordi Guds ord selv sier så. Han understreker at både GT og NT er Guds inspirerte ord. «Vi kan stole på Bibelen. Den levende Gud har gitt oss sitt eget ord ved profeter, apostler og evangelister. Han har gitt oss dette ord for at vi skulle ha et lys å følge i mørket.» Og videre: «Med full visshet kan jeg åpne Bibelen og lese fra dens blader, og si til verden: Så sier Herren!»

Carl Fr. Wisløff på talerstolen. (foto Dagen)

Er alt i Bibelen Guds ord? Om dette sier Wisløff: «Jeg kan ikke følge dem som sier at bare «det religiøse og moralske» budskap i Bibelen er ufeilbart, mens «det historiske, geografiske og zoologiske» osv. kan være fullt av feil og misforståelser». Her reserverer han seg mot Sigurd Odland og Ole Hallesby, som hevdet dette. «Vi føler oss i gjeld til menn som Odland og Hallesby, og kunne ikke drømme om å frakjenne dem plassen blant troens fremste forkjempere i Norge i vårt århundre. Likevel, vi er ikke forpliktet til å være enige med dem i alle ting, og noen av oss har alltid hatt et stille forbehold overfor visse sider ved deres bibelsyn.»

Wisløff vil ikke tale om feil i Bibelen. «Vi leser Bibelen for å bli «vis til frelse.» Men saken har en annen side. Du skal ikke tale om feil, straks du ser noe som virker påfallende… Det kan være en forklaring om du ikke ser den. Og det er ingen skam å le et spørsmål stå åpent.» Han konkluderer med at «Med Bibelen som grunnlag og utgangspunkt kan vi dømme om alle de vanskelige spørsmål som møter Guds barn her i verden.»

Neste aktuelle spørsmål Wisløff drøfter, er hvordan en synder blir frelst. Her er svart klart: «Du ble en kristen ved evangeliet». Derfor er det bare en måte å bli frelst på, «det er å forkynne Guds sanne ord – hans lov og evangelium – slik at mennesker kan se sin synd og i anger vende seg til Gud, og slik at de ved evangeliet om Jesu frelse kan få troens gnist tent i hjertet.» Derfor må vi «legge vekten på å forkynne Guds ord.» «Intet kan erstatte Guds ord.» Han advarer også mot å invitere hvem som helst som forkynner. «Det finnes forkynnere, teologer og andre som underslår og forfalsker Ordet og fører mennesker bort fra sannheten.»

Mye blir sagt om misjon og religionsblanding. Jeg tar bare med noen få sitater. «Noen sier at alle religioner til syvende og sist går ut på det samme. Bibelen stempler slik tale som løgn og villfarelse.» Om misjonæren: «Det ser av og til ut til at de holder på å avskrive misjonæren… Alt skal være blitt så annerledes nå, de utenlandske misjonærer skal bare være eksperter og rådgivere og spesialister innen forskjellige felter. På mange områder ser det nå ut til at de egentlige misjonærer, de som står i forkynnertjeneste på frontlinjen mot hedenskapet, de er få… Det er i høy grad bruk for misjonæren i dag!» Om misjonsfolket: «En kan høre folk som taler litt ironisk om misjonsvennenes kjærlighet til «sin» misjon. Tenk så egoistisk, tenk så selvopptatt, heter det. Men en skulle ikke snakke slik. Storverk har vært gjort av misjonsvennene og deres misjonærer.. Hvor uendelig mye fattigere ble vi ikke om vi i stedet fikk et samordnet, strømlinjeformet felleskirkelig misjonsarbeid.»

Heftet kom i nytt opplag i 1981, utgitt på Lunde forlag.

Mot slutten av heftet skriver Wisløff: «Vi er noen kristne mennesker i vårt land som har det en gjerne kaller et evangelisk, pietistisk og lavkirkelig trossyn… Denne flokken vår var antakelig større tidligere. Morgendagen kjenner ingen.» Denne flokken er dessverre ikke blitt større de siste 50 årene. Videre skriver han: «Den tid er forbi da den offentlige moral var den kristne moral. Vi er på full fart inn i en tilstand hvor den offentlige moral er direkte antikristelig i mange stykker. Hva betyr det for oss? Det betyr blant annet at de troende – som aldri før siden kirkens eldste tid – må legge vinn på å være «annerledes» enn verden. Vi må i ord og gjerning vise at vi er annerledes enn verden, i det vi følger Herrens vilje.» Passet dette for 50 år siden, er det enda mer aktuelt i 2022.

Wisløff skriver som nevnt i heftet at han har stor respekt for Hallesby og Odland, men «vi er ikke forpliktet til å være enig med dem i alle ting.» Det er noe ved deres bibelsyn, Wisløff – og jeg selv – ikke kan følge. Jeg deler fullt og helt det bibelsyn Wisløff skildrer i dette heftet. Likevel er det et punkt i heftet jeg ikke følger Wisløff helt ut. Han skriver om skapelsesfortellingen i 1. Mosebok. Her starter han med å stille seg selv spørsmålet om han tror at himmel og jord ble skapt på seks alminnelige dager. «Til det vil jeg svare: Nei, jeg tror ikke det. Ganske enkelt fordi jeg ikke tror at meningen med 1. Mos 1 og 2 er å fortelle oss det.» Her må jeg si: Jeg tror Ordet slik det står, at dagene i skapelsesfortellingen er alminnelige dager på 24 timer. Respekten for Carl Fr. Wisløff sin forkynnelse og veiledning blir ikke mindre på grunn av denne uenigheten.

I 2022 er fornektelse av bibelske sannheter, ikke noe vi bare finner i Den norske kirke. Liberalt tankegods har dessverre også fått fotfeste på våre bedehus. Det er nok å nevne saker som tjenestedeling, samlivsspørsmål og livets to utganger. Det er derfor tid for å bøye oss i ydmykhet for Guds ord, som rettesnor for liv og lære. Kunne et tilsvarende hefte som Wisløffs, blitt gitt ut av noen misjonsorganisasjon i dag? Jeg håper det!


(En kortere utgave av denne artikkelen sto i Dagen 01.2022)



lørdag 8. januar 2022

Atombombe, spionanklage og Kinamisjon

Bernhard og Rachel Norland

Bernhard Norland var Kinamisjonær fra Solbakk i Strand. Hans år i Kina var preget av krig og mye uro.

I 1937 raste det krig mellom Japan og Kina. Både troppene til Nasjonalistpartiets leder Chiang Kai-shek og kommunisten Mao Zedong kjempet mot den fremmede makten, men Japanerne var militært overlegne. Ekteparet Norland var misjonærer for Misjonsalliansen i byen Zangjiakou, som på den tiden ble kalt for Kalgan. Her hadde de sin tjeneste på hospitalet i byen, sammen med blant andre misjonslege Kristoffer Fotland. På grunn av uroen i landet, var det bestemt at diakon Bernhard Norland og kona Rachel, som var sykepleier, skulle reise heim til Norge noen måneder tidligere enn opprinnelig bestemt.

Rachel og Bernhard var ikke kommet langt fra Kalgan, før de måtte stoppe. De kom midt i krigssonen mellom Japan og Kina, og valgte å bli på utestasjonen Tatang, for å drive førstehjelp for folk som var skadd i krigen. Det ble opprettet et midlertidig hospital på jernbanestasjonen i Tatang, og her kom det skadde soldater i hundrevis. Soldatene som kom til hospitalet, led av grusomme smerter. Mange av dem hadde ligget kvestet i flere dager uten tilsyn, og det var gått mark i sårene.

Krigen fortsatte å rase, og arbeidet på klinikken måtte derfor foregå om natta, mens de søkte tilflukt i kjelleren på dagtid på grunn av stadige luftangrep. Norland malte et stort Norsk flagg på taket av klinikken, i håp om at japanerne ville spare bygningen. Det så ut til av japanerne respekterte det norske flagget, for bygget ble ikke rammet av bomber. Ved siden av klinikken, var det reist et stort mattelt med forsyninger til hjelpemannskap og pasienter. Dette teltet ble imidlertid sprengt i fillebiter av ei japansk bombe. Japanerne rykket stadig framover i krigen, og 26. juli falt byen Kalgan.

Den røde dråpen viser hvor Kalgan (Zangjiakou) ligger.
De røde hjertene markere hvor NLM hadde sitt misjonsarbeid

Etter noen ukers intenst arbeid på klinikken, ble det bestemt at Rachel og Bernhard skulle prøve å komme seg videre mot Norge. De hadde tenkt å reise med jernbanen, men den var stengt på grunn av krigen. En dag dukket det opp en lastebil full av folk fra Hviterussland. De var på vei mot kysten for å komme seg unna krigens herjinger. Rachel og Bernhard fikk sitte på lasteplanet sammen med dem. Turen startet tidlig om morgenen, og målet var å komme fram til kysten sent på kvelden. Slik gikk det ikke.

Fra avisen Dagen 02.12.1937

Underveis ble de stoppet av kinesiske soldater, som arresterte hele reisefølget og anklaget dem for å være spioner. Det var regnvær denne dagen, så passasjerene var allerede gjennom våte. Soldatene tok passet til fangene og lot dem sitte ute i regnet resten av dagen. Om kvelden ble de sendt videre, under streng militær bevoktning. De var fanger de to påfølgende dagene, men på den tredje dagen ba Bernhard om lov til å kontakte den norske konsulen for å få vite om soldatene hadde lov å behandle dem så strengt som de gjorde. Dette førte til at soldatene ble noe spakere. Da fangetransporten kom til byen Taiyuan Foo, fikk Norland kontakt med en kinesisk embetsmann som hjalp dem slik at de ble løslatt. De ble satt på toget som gikk til kysten. Turen fra Kalgan som skulle tatt en dag, varte i fire tøffe døgn.

I begynnelsen av oktober fikk de ordnet med skyss mot Europa med båten «India». Avgang var 8. oktober 1937, og turen heimover gikk uten problemer. I slutten av november, kunne de endelig sette føttene på norsk jord igjen.

Solbakk 1962 (foto widerøe)

Oppvekst på Solbakk

Solbakk ligger mellom Jørpeland og Tau, i Strand kommune. I 1896 ble matros Severin Pedersen Norland gift med Ellen Maria Endresen fra den lille øya Usken utenfor Riska. Severin hadde vært matros på flere båter, fram til han ble gift, 32 år gammel. Kona Ellen var seks år yngre. Da de giftet seg, overtok de den gamle husmannsplassen Tuftene, som tidligere lå under garden Nordland på Heia. Tuftene ble skilt ut fra Nordland som eget bruk i 1878, da Severin sin far, som var enkemann, giftet seg på nytt og eldste sønnen overtok bruket på Norland.

Far og stemor, Siri og Peder Nordland, fikk folge hos Ellen og Severin, men de døde begge rundt århundreskiftet. I følge folgekontrakten skulle de gamle daglig få 1,5 liter melk, 90 kilo bygg og tre tønner poteter årlig. De skulle ha fritt husvære i dagligstua med loft, og kunne bruke ildhuset når de ville. Når kjøkkenet var ferdig, skulle de kunne bruke det. Videre skulle de få nok torv eller steinkull til å holde varmen, seks liter parafin til belysning og fri bruk av halve frukthagen.

Bernhard Norland sin far og mor, Ellen og Severin Norland.
(foto Jan Alsvik)

På Solbakk drev Ellen og Severin det lille småbruket. I tillegg startet de egen butikk, og Severin kunne derfor kalle seg både bonde og landhandler. I omtalen av Ellen og Severin heter det at de hadde misjonen som sin store sak i livet. De fikk ni barn i perioden 1896-1914, åtte gutter og ei jente. Jenta og en gutt døde som små. To av barna fikk egne barn. Sønnen Peder ble gift med Tora Østerhus. De bygget eget hus på ei tomt utskilt fra Ellen og Severin sitt småbruk. Sønnen Sigurd ble gift med Gudrun Nag, og de overtok hennes barndomsgard på Nag.

30. juni 1901 fødte Ellen Norland sitt fjerde barn. Foreldrene gav han navnet Bernhard, og han ble døpt i Strand kirke 25. august samme året. Etter endt skolegang, var det tid for at Bernhard skulle konfirmeres. Det skjedde i samme kirke, 1. oktober 1916. Presten var fornøyd med gutten fra Solbakk, og gav han karakteren «meget god» i kristendomskunnskap. Skoleåret 1921-22 gikk Bernhard på Solborg Ungdomsskole i Stavanger. Han bestemte seg for å utdanne seg til diakon, og flyttet til Oslo i 1925 for å ta diakonutdannelse ved Diakonhjemmet. Han ble ferdig utdannet sommeren 1930.

Stavangeren 27.06.1929

Sommeren 1929 tilbrakte Bernhard sommerferien på Solbakk, som vanlig. 26. juni var han en tur på Heia, like ovenfor heimen til foreldrene. Plutselig hørte han et smell fra ei løe. Han løp til og så noen fortvilte smågutter. Den ene gutten, på sju år, var stygt forbrent i ansiktet. Guttene hadde lekt med noe krutt, og den skadde gutten hadde tent på kruttet som eksploderte. Da kom lærdommen fra Diakonhjemmet godt til nytte. Bernhard behandlet gutten for brannskader i hele ansiktet. Han hadde underveis telefonisk kontakt med distriktslegen, som da ulykken skjedde, var på Meling i Forsand. Heldigvis var øynene til gutten uskadd, så han slapp unna med noen arr i ansiktet.

Misjonær i Kina

Søndag 1. juni 1930 var det stor fest på Diakonhjemmet i Oslo. Da ble sju nyutdannede diakoner innviet av Diakonhjemmets forstander Otto Halvorsen. Bernhard Norland var en av de sju. Underveis i studiet, hadde han kontakt med «Den norske Alliansemisjon» og han svarte ja til kallet om å bli helse-misjonær for dem i Kina. Misjonen var som nevnt en hjertesak for foreldrene, så han hadde nok fått forkynt misjonsansvaret fra han var liten.

Misjonsalliansen (tidligere Den norske Alliansemisjon og Den Norske Misjonsallianse) ble stiftet av kinamisjonær Ludvig Eriksen i 1901. Eriksen var påvirket av pinsebevegelsen og baptismen. Han var misjonær i Kina for Den Norske Kinamission. Denne organisasjonen ble stiftet av Otto Treider og Hans Guldberg i Oslo. Da Det norske lutherske Kinamissionsforbund ble stiftet i 1891, valgte Treider og Guldberg å stå utenfor denne organisasjonen siden den var luthersk. Ludvig Eriksen valgte som nevnt å gå ut av Treider og Guldbergs organisasjon, og stiftet sin egen Alliansemisjon.

I deres nåværende vedtekter står følgende om deres trosgrunnlag: «Misjonsalliansen står på det evangelisk kristne trosgrunnlag i samsvar med Den hellige skrift og Den apostoliske trosbekjennelse og vil betone enhet mellom alle kristne og fordragelighet i konfesjonelle spørsmål.» De hadde sitt arbeid i Chahar-provinsen i Nord-Kina fram til kommunistene overtok makten og stengte Kina for misjonsvirksomhet. Misjonsalliansen startet da nytt arbeid på Taiwan og i Japan. Sener har flere nye misjonsfelt kommet til. Organisasjonen har lite arbeid i Norge, og satser mest på diakonalt arbeid på misjonsfeltet. Av de mest kjente misjonærene fra Misjonsalliansen kan nevnes Kristoffer Fotland og Olaf Bjørgaas.

Misjojærer og ledere for Misjonsalliansen: F.v. Rachel Norland, Fru Fotland, 
Bernhard Norland, Ragna Vereide, Halvdan Sætre og Kristoffer Fotland 
(Foto Dagen 12.05.1956)

Etter endt diakonutdannelse, reiste Bernhard Norland til Glasgow og tok et kurs på Bible Training Institut. 25. august 1931 var det endelig klart for avreise mot Kina, for den da 30-årige Bernhard Norland. Han skulle reise sammen med enka etter misjonslegen Kristian Hannestad, som hadde vært i Kina en periode tidligere. I tillegg var det to andre nye misjonærer, Synnøve Helland fra Hillevåg og Olav Skagen fra Bergen. Reisen gikk med båt, som blant annet var innom Singapore underveis.

Vel framme i Kina, ble han stasjonert i byen Kalgan. Her arbeidet han sammen med Amanda og Peder Albert Bredvei, Erling Melaaen og Olav Skagen. Bredveis hadde kommet til Kina i 1919 for Det norske Misjonsforbund. I 1929 gikk de over til Misjonsalliansen, før de fra 1933-1960 var utsendinger for NLM i Kina, Etiopia og Tanzania. Bernhard Norland leste først kinesisk før han etter hvert startet opp med sin diakonale tjeneste. Han var ungkar fram til 1935 da han fridde til misjonær og sykepleier Rachel Ystrøm, og fikk ja.

Rachel Dorothea Ystrøm

I Maridalsveien 39 i Oslo bodde det mot slutten av 1800-tallet, en familie fra Halden. Det var tapetserer Carl Wilhelm Ystrøm og kona Thea Pauline (f. Henriksen) og deres barn. Carl Wilhelm hadde svenske foreldre. Faren var fra Malmø og mora fra Nøssemark, like over svenskegrensen øst for Halden. Thea Pauline var fra Modum i Buskerud. Carl var en kristen, og var påvirket av «Plymouth brødrene» i sitt åndelig syn. Etter hvert begynte han også å forkynne Guds ord i forsamlinger med tilknytning til Plymouth. Han var med å stifte Berøa-menigheten i Oslo, som var en Plymouth-menighet, og han ble en av lederne her. I 1922 sluttet Berøa seg til Oslo Fellesmisjon, men ulikt dåpssyn skapte uro og splittelse i menigheten. I 1930 ble derfor Berøa reorganisert med et baptistisk dåpssyn, og Carl Ystrøm ble menighetens leder.

Rachel Ystøm og Bernhard Norland
(foto Dagen 02.12.1937)

Rachel Dorothea ble født 21. august 1897, som nummer fem i en søskenflokk på åtte. Skoleåret 1917-18 tok Rachel handelsskole, før hun fortsatt på sykepleierutdannelse ved Ullevål sykehus i 1919. Etter ett år på Ullevål, fortsatt hun sin sykepleierutdannelse i Danmark, ved Dronning Louises barnehospital i København i 1921-23. Rachel kjente på et kall til å bli misjonær, og ble antatt av Misjonsalliansen. I 1924 tok hun derfor et firemåneders kurs på Radcliff College i London. Vel heime fra London, fikk hun stelle for Misjonsalliansens stifter, Ludvig Eriksen, de siste ukene før han døde i juli 1924. 14. september samme år var det avskjedsfest for Rachel i Oslo. Hun reiste fra Norge først den 3. februar 1925, og da med båt via Tyskland.

Da hun ankom Kina, fikk hun sin tjeneste som oversykesøster ved hospitalet i Kalgan. Det var legen Kristian Hannestad som hadde bygget dette hospitalet i 1920, og som hadde drevet det siden starten. Året etter at Rachel kom til Kalgan, ble Hannestad syk av flekktyfus. Det falt i Rachels lodd å pleie denne Misjonsalliansens pioner under hans sykdomsperiode og fram til han døde i 1926. Etter Hannestads død ble hospitalet nedlagt, og Rachel virket som sykepleier på ulike klinikker drevet av Misjonsalliansen, fram til hun reiste til Norge på ferie i 1931. Allerede året etter gikk hun om bord i båten «Trianon» med kurs tilbake til Kina. Da hadde hun reisefølge av Guri Odden fra Hallingdal. Denne perioden ble Rachel plassert på utestasjonen Lungman.

Urolige år i Kina

Selv og Bernhard og Rachel var på ulike misjonsstasjoner, hadde Misjonsalliansens misjonærer i Kalgan distriktet jevnlige treffpunkt. I 1935 var Bernhard blitt 34 år og Rachel 38 år. De ble kjærester, og 19. august 1935 ble de viet av tilsynsmannen for Misjonsalliansen i Kina, Edvin Alfsen. Forlovere var Erling Melaaen og Olaf Skagen.

Samme året som de ble gift, fikk misjonærene melding fra Oslo om at legene Kristoffer Fotland og dansken Aschenfeldt-Hansen etter planen skulle komme til Kalgan mot slutten av året. Planen var da å få gjenreist hospitalet som ble nedlagt da Hannestad døde, og at de to legene skulle drive hospitalet. Bernhard ble satt til å lede gjenoppbyggingen, sammen med en flokk lokale håndverkere. Hospitalet het «Edvard Gerrards Minde», og hadde 80 sengeplasser. Edvard Gerrard var en ung misjonær fra Kristiansand, som reiste til Kina i 1910. Her ble han syk og måtte returnere til Norge i 1913, hvor han døde noen måneder etter hjemkomst, kun 31 år gammel. De to legene ankom Kalgan 21. desember, og sammen med dem var også sykepleier Solveig Lier.

Klinikken i Kalgan som Bernhard Norland restaurerte og 
hvor han arbeidet noen år. (foto Hjelm.Larsen)

Kristoffer Fotland og Bernhard Nordland ble nære medarbeidere. Fotland hadde stor omsorg for utestasjonene rundt Kalgan, så han og Bernhard var ofte på reise sammen og hadde legetimer på de ulike misjonsstasjonene. På den første turen de var sammen, skulle de blant annet besøke utestasjonene Chao Chunan og Lungmen. De tok først toget et stykke, før de fortsatte per sykkel på en tur som etter ruta var på tre mil. Bernhard hadde vært i området før, og fortalte sin reisevenn at han var sikker på veien. Etter å ha syklet en god stund, kom de plutselig tilbake ved jernbanen. De forsto at de likevel hadde syklet i feil retning. De måtte derfor spør etter veien, og kom endelig fram til Chao Chunan etter det som ble en seks timers tur på sykkelen.

Dagen etter hadde de mange legetimer, før de neste dag syklet videre de 2,5 mil til Lungmen. Her ble de en knapp uke. I Lungmen ble de vitne til en henrettelse. Dette var første gang Fotland var vitne til en slik hendelse. Det var et stort opptog i byen. I ei kjerre satt en fange bundet på hender og føtter, mellom to soldater. Foran gikk et musikkorps og spilte en feiende marsj. Retterstedet var 100 meter fra der Fotland og Norland sto, men de gikk ikke nærmere. De ble stående hvor de var, til skuddet falt. Norland og Fotland var også innom NLMs hospital i Laohokow, hvor de ble både imponert og inspirert av gamle Olav Espegren. Espegren var kraftig rammet av Parkinsons sykdom, men han gikk likevel trofast mellom pasientene med trøst og sjelesorg. De to gjestene fikk også godhet for fru. Karoline Samset. Hennes mann, Knut Samset ble 10 måneder tidligere (høsten 1936) kidnappet av røvere, og var enda ikke kommet til rette da Fotland og Norland var på besøk.  Karoline Samset hadde enda håp om at mannen hennes skulle dukke opp, men ingen hørte mer fra ham.

Rachel og Bernhard skulle heim til Norge på ordinært ferieopphold i 1937. Hva som skjedde i den forbindelsen, er fortalt i innledningen av denne artikkelen. De kom til Norge mot slutten av 1937, og 17. april 1939 forlot de Norge for å starte på en ny misjonærperiode i Kina. Reisen ut gikk fint, til tross for at den andre verdenskrigen var under oppseiling.

Konsentrasjonsleir i tre år

Hva som skjedde med Rachel og Bernhard Norland de tre første årene av denne perioden, har jeg ikke funnet noe stoff om. I april 1942 skjedde derimot noe dramatisk. Misjonærene til Misjonsalliansen ble beordret til å forlate Kalgan på grunn av krigen. Rachel, Bernhard og de andre misjonærer ble imidlertid tatt til fange av japanerne og internert i Kalgan. Bernhard forteller et lite glimt fra det som videre hendte, i et intervju med Haugesund avis 30. september 1949. Han forteller at fangene ble ribbet for alle eiendeler, til og med klærne. De måtte låne både klær og utstyr. En del velstående kinesere hjalp dem med penger, noe Norland bemerket var nytt fra kineserne. Fangene fikk dyrke poteter og ha noen geiter, som skaffet dem melk. Kosten var dårlig, poteter og geitemelk for det meste. Det opptrådte dysenteri og tyfus i leiren og to av barna i leiren døde.

Fra avisen Nordisk Tidende 17.09.1942

Han fortalte imidlertid ingenting om hva som senere skjedde. Etter et år som internerte fanger i Kalgan, ble misjonærene overflyttet til den japanske konsentrasjonsleiren Weihsien i Shantung. Her ble de værende i tre år. Mye tyder på at Rachel og Bernhard ble overført til fangenskap i Japan, mot slutten av krigen. For da amerikanerne slapp atombomben over Hiroshima 6. august 1945, var ekteparet ikke langt unna. De fikk ingen merkbare skader etter atombomben, men alvorlige senskader meldte seg mot slutten av deres liv. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om oppholdet i konsentrasjonsleiren, eller det som skjedde i Japan.

Krigen sluttet etter at atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki. For de frigitte misjonærene var det imidlertid ikke enkelt å komme seg heim til Norge. Båtkapasiteten var ikke stor nok til alle millioner som verden over skulle forflyttes. Rundt 1. mars 1946 fikk de endelig plass på en båt, og 10. mai 1946 kunne de sette beina på norsk jord etter en besværlig sjøreise på 11 uker. Ekteparet slo seg ned i Oslo-traktene.

Rachel og Bernhard var den første tidene etter heimkomst, ofte ute og fortalte fra misjonsarbeidet. Etter en tid fikk imidlertid Bernhard seg arbeid i flyktningeorganisasjonen IRO (International Refugee Organization). Han var diakon om bord på den norske båten MS «Goya» fra J. L. Mowinckels rederi, som fraktet flyktninger etter krigen. Den første turen fraktet de Øst-Europeiske flyktninger fra Europa til Australia og New Zeeland. På returen fraktet de flyktninger som hadde vært i Indonesia, men som nå ville heim til Nederland.

MS Goya tegnet av Jan Goedhart

I august 1951 skrev Bernhard en reiseskildring fra en slik tur, da «Goya» var i Wellington i New Zeeland. Den sto på trykk i Stavanger Aftenblad 17. oktober. Her skiver han at båten har vært i flyktningetransport i to år, og fraktet i hovedsak folk som har flyktet fra jernteppe og til det frie Tyskland. Turen Bernhard fortalte om, startet i Neapel (Napoli?) og hadde 900 flyktninger om bord fra mange ulike land. Bernhard arbeidet på båtens hospital. Da båten passerte Suez, kom mange småbåter fra Egypt for å selge sine produkter. Det ble et trivelig avbrudd fra den grå hverdag.

Da de kom til Aden, blåste det opp til storm som varte i mange dager. Ferden gikk videre uten alvorlige hendelser, men lettelsen var stor da de så den australske kysten. De hadde et døgns opphold i den australske byen Fremantle, før de seglet videre til Wellington på New Zeeland. Han avsluttet med å fortelle at de hadde ei prinsesse, en ung greve og grevinne og grevinnens far med på turen. «Titler og stand varierer. Men nå er alle like: mennesker som har lidt, mistet så uendelig meget. Og håper alle så stort at det må gå bedre i det nye landet.»

Bernhard Norland i rullestol ved åpningen av Rogaland
vanføreheim (foto Aftenbladet 10.06.1965)

Til Taiwan og Japan

Da Bernhard var vel heime fra turen til New Zeeland, lovet Rachel og Bernhard Norland å reise ut som misjonærer igjen for Misjonsalliansen. Denne gang var målet Taiwan, siden Mao hadde stengt fastlands Kina for misjonærer. De ankom Taiwan mot slutten av 1951, og fikk sitt arbeid på en klinikk på Hsin-chu misjonsstasjon. Denne ligger fem mil sør for hovedstaden Taipei.

Etter to år på Taiwan, ble ekteparet Norland flyttet til et flyktningearbeid som Misjonsalliansen drev i Yokohama i Japan. Dette var et arbeid blant kinesiske flyktninger og fanger, men også blant norske sjømenn i Japan. I 1956 var denne perioden slutt, og Rachel og Bernhard reiste tilbake til Norge. I utgangspunktet var dette tenkt som et ferieopphold, men det ble en avslutning på deres tjeneste som misjonærer.

Sykdommen rammet

Etter at Rachel og Bernhard kom tilbake til Norge vikarierte de et par sesonger som bestyrerpar på Kameratheimen på Tasta. Etter det hadde Bernhard to sesonger på Norsk Folkehjelp sin stasjon på helt sør på Grønland. Færinghavn landstasjon var en forsynings- og helsestasjon for norske og færøyske fiskere.

I 1957 kjøpte Nordlands ei tomt på Solbakk. Planen var å bygge sin egen bolig, og huset sto ferdig i 1960. Da hadde senvirkningene av strålingen etter Hiroshima bomba begynt å melde seg hos Rachel. Rachel og Bernhard reiste og fortalte fra misjonen så lenge helsa holdt. Men Rachel ble raskt så vanfør, at de begge flyttet inn på Tau sykeheim i 1962. Da hadde symptomene begynt å melde seg også hos Bernhard. Det betydde at de kun fikk bo sammen i sitt nye hus i omtrent ett år.

På tur til sommerstevne i Strand. Bernhard Norland framme nr. 2 f.v..
(foto Aftenbladet 17.06.1966)

Rachel ble stadig svakere, og 19. september 1964 sovnet hun stille inn. Hun ble begravet fra Tau bedehus 26. september. Etter Rachels død, flyttet Bernhard heim igjen til huset deres på Solbakk. Men også Bernhards helse ble betydelig svekket. Da Rogaland vanføreheim ble åpnet sommeren 1965, var Bernhard en av de første som fikk plass. Han ble intervjuet av Aftenbladet og spurt om det var hardt å bli rammet av en tung sykdom når en selv har ofret livet på å pleie andre. Da svarte han: «Jeg har et rikt liv å se tilbake på, og det har alltid vært noen som har hatt det verre enn oss.»

Bernhard Norland fikk fire år på Rogaland vanføreheim. 4. august 1969 sovnet han stille inn, 68 år gammel. Han ble begravet fra Strand kirke fredag 8. august.

Fra Aftenbladet 22.09.1964
Fra Aftenbladet 05.08.1969




 

Kilder

Alfred Hauge: Solborg Ungdomsskule 1913-63 (1963)

Fridtjof Birkeli: Norsk misjonsleksikon (1967)

Harald Hjelm-Larsen: 30 år i Chahar. D. N. Alliansemisjon 1901-1931 (1931)

Harald Hjelm-Larsen: D. N. Misjonsallianse 40 år i Chahar (1940)

Harald Hjelm-Larsen: Komme ditt rike (1951)

Harald Stene Dehlin: Kirurg-misjonæren Kristoffer Fotland (1980)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Kjell Dahlene: «Plymouth-Brethren» i norsk kristenliv (1983)

Martin Nag: Naig-Trilogien (1987)

Martin Ski: Fram til urkristendommen. Pinsevekkelsen gjennom 50 år (1959)

 

aftenbladet.no

dagen.no

digitalarkivet.no

nasjonalbiblioteket (nb.no)

Strand historielag (strandhistorie.no)

 

 

 

 

søndag 2. januar 2022

Kallets dype smerte

Louise og Olaf Lie (foto NLM arkiv)

Kinamisjonens historie har mange solskinnshistorier. Samtidig er det mange tragedier. Historien om lille Lisbeth Lie gjør sterkt inntrykk.

Kinamisjonen (NLM) startet opp et nytt misjonsarbeid i Mandsjuria, på den tid kalt Mandsjukuo, i 1932. Dette er et område helt nord i Kina, med grense mot Russland, Mongolia og Korea. Misjonærene Louise og Olaf Lie hadde vært en periode i Mandsjuria og Louise og deres fire barn skulle i 1939 reise heim til Norge med den Transsibirske jernbane. Far Olaf skulle komme etter om kort tid. På grunn av krigen, kom han imidlertid ikke til Norge før i 1946. Louise og barna skulle reise sammen med en dansk misjonærfamilie.

Lisbeth ble født i Mandsjuria, og var i 1939 blitt fire år. Hun var en solstråle, og var spesielt glad i å høre om Jesus. Mor hadde det travelt, så det ble lite tid til å lese for henne. Louise lovet derfor sin lille datter at hun skulle fortelle mye om Jesus når de kom på toget gjennom Russland. Hele familien reiste sammen til den Russiske grensen, men der måtte far Olaf si farvel til kona, datteren og deres tre sønner. Ekstra tungt var det for far å forlate lille Lisbeth, som var blitt syk like før avreise. Da Louise og barna skulle skifte tog på grensa til Russland, måtte far bære den lille jenta om bord i det nye toget. Da far måtte gå, slo Lisbeth armene rundt ham, og gav han sitt varmest smil.

På turen over Sibir ble også to av Lisbeths brødre syke, så det ble veldig travelt for mor Louise og lite eller ingen tid til å høre om Jesus. Det var leger med på toget, som gav den syke medisiner, men de hjalp lite. Den lille jenta ble stadig svakere og hadde store smerter. Lite søvn ble det også, på skramletogets harde benk. Etter fire døgn på toget, så det ut til at livet holdt på å ebbe ut for lille Lisbeth. Hun måtte på sykehus, men hvordan skulle det fikses midt i Sibir? På stasjonen i byen Omsk, snakket Louise med politiet, som først nektet familien å forlate toget. Da de så at Lisbeth holdt på å dø, gav de imidlertid etter. Toget med reisefølget dro videre, mens familien Lie sto igjen på perrongen.

Togturen startet ikke langt fra Harbin, og endte for Lisbeth Olsen i Omsk

Louise fikk plassert bagasjen inne på togstasjonen, og tok så de fire barna med i en sykebil som ventet. Sykebilen kjørte familien på en humpet vei, fram til sykehuset. Her håpet mor at alle kunne få bo, mens Lisbeth ble behandlet. Det ble hun imidlertid nektet, og hun og guttene som var fra 6-12 år, måtte finne et annet sted å bo. Uten å kunne russisk, ble familien boende på togstasjonen. Louise fikk kontakt med en mann som kunne tysk, og med hans hjelp fikk hun vekslet noen penger. Han lovet også å bli med familien under visittiden på sykehuset. Da de kom fram, viste det seg at visittiden var over, og mor måtte reise tilbake til togstasjonen uten å treffe Lisbeth.

Neste dag kom Louise i rett tid til visitten, og kunne endelig gjenforenes med den kjære datteren. Hun lå i et avlukke helt alene. Da hun så mora, utbrøt hun sårt: «Mamma, hvor er du? Her har de bare brent meg!» Hun tenkte da på alle sprøyten hun hadde fått. Mor prøvde å få blikkontakt med Lisbeth, uten å lykkes. Hun fikk senere høre at Lisbeth den første dagen på sykehuset, hadde grått og ropt. Fra dag to ble det imidlertid stille, hun hverken snakket eller gråt. Når hun var tørst, pekte hun på tunga. Hun fikk da vann tilsatt bitter medisin, og etter det nektet hun å drikke.

Det ble noen forferdelige timer for mor. De tunge tankene kom, og hun hørte jentas anklage i sitt indre: «Tenk at mamma ikke lenger var glad i henne. Var dette å reise til Norge? Tenk som mamma har narret henne! Så kom alle disse hvitkledde damene og stakk henne mange ganger med sprøyter og ingen brydde seg om at hun skrek og gråt.» Mor Louise skrev senere om det som hendte: ««Det hender i livet nå og da, at livet blir knust på sin vei». Lisbeths lille hjerte brast på et hospital i Omsk. Men en venn fant inn bak lukkede dører, og kom i kontakt med det knuste hjertet, det var Jesus – Mor og far forlater, men Herren tar meg opp.»

Siste dagen Lisbeth levde, fikk hun blodoverføring med blod gitt av mor Louise. Livet sto imidlertid ikke til å redde, og Lisbeth døde. Da ble det lille verset som Lisbeth hadde lært av mor, ekstra sterkt for Louise Lie: «Jesu lille lam jeg er, Hviler i Hans armer her. Over berg og mørke dale, Går det hjem til himmelens sale.» Lisbeth fikk sin grav i Omsk, Louise måtte selv kaste jord på gravhaugen og lese ordene om oppstandelseshåpet. Etter åtte tøffe dager i Omsk, kunne Louise Lie og de tre guttene sette seg på toget med kurs mot Norge.

Sju år senere var far Olaf Lie på toget på vei mot Norge. Da de nærmet seg Omsk, merket reisefølget at Olaf ble påfallende stille. En følelse av sorg og sårt vemod forplantet seg til hele reisefølget. I den byen de nå skulle passere, visste de at det fantes en liten norsk barnegrav. Olaf Lie var vel kjent med sorg. Han mistet sin første kone etter kun tre års ekteskap, i 1921. Ett år før, hadde han og kona miste sønnen Leif. I tillegg til Lisbeth, mistet han og kona Louise også sønnen Erik. Erik døde i 1931 etter å ha vært syk i kun ett døgn. Han ble kun seks år gammel, og Olaf var på reise da han døde.

 


(Hentet fra Knut Y. Espegren: Himmelarven til Kina. Bok 2. Espegren har hentet hendelsen fra Kristine Skjeslien: Hjem til slutt)

 

 





 

lørdag 1. januar 2022

Nytt år – frelst og fri


Et nytt år er gått over i historien. Det er stort å kunne starte det nye året med visshet om at min sak er i orden med Gud

Det er mange ting i tiden som kan gjøre et menneske urolig og engstelig med tanke på det nye året. Situasjonen i verden og i vårt eget land, er ikke så stabil og forutsigbar som den var for bare få år tilbake. Hva vil det nye året bringe av gleder og sorger? Hvordan vil det gå med pandemien? Hva vil skje mellom supermaktene som ikke er på godfot med hverandre? Går vi mot et samfunn som blir ensrettet, der det ikke blir plass til annerledes tenkende?

Spørsmålene er mange. Også for en kristen, kan urolige og engstelige tanker presse på. Alt tyder på at Jesus kommer snart igjen for å hente sine til seg. «Kan jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang?» Avkristningen har gått skremmende fort de siste årene. Troskapen mot Guds ord svekkes. Vekkelsene har stilnet, og tidsånden viser liten toleranse for kristne sannheter. Hvordan skal det nye året bli?

En sangstrofe har blitt god for meg den siste uka i det gamle året. «Gud for alle rike dømmer selv og sier, denne han er fri!» Det mangler ikke på ting i meg og rundt meg som kan gjøre meg urolig, men jeg har en Frelser som har satt meg fri. Gud som har all makt, proklamerer for alle riker, at jeg er fri fra skyld og dom. Jeg har Jesus i mitt hjerte og har en evig himmel i vente.

Egil Sjaastad skriver i boka si, «Fri og forankret», at å være frelst er å ha fri hals. Bildet er hentet fra slaveriets grusomme tid. En slave var fullstendig underlagt sin Herre. Skulle han selges, fikk han ofte en lenke rundt halsen. Det hendte en gang iblant, at en slave ble kjøpt fri. Da ble halslenken løsnet. Syndens halslenke ble fjernet, da jeg ble frelst. Jesu hans sønns blod renser for all synd. Ingen kan fordømme meg. Gud selv har, på grunn av Jesu blod på korset, forkynt min frihet. «Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri». Jeg har synden fremdeles, men den kan ikke fordømme meg. Synderegningen er betalt.

Jeg kan derfor se det nye året i møte, med stor frimodighet. Om året kommer til å bli fylt av sykdom, krig eller forfølgelse – eller fred, frihet og en frisk kropp: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer». Og kommer Jesus igjen for å hente sine til seg, i det nye året – ja, da går jeg til himmelen hvor det er evig godt.

Det er ikke sikkert jeg får det godt i 2022, menneskelig sett. Synden vil være en plage så lenge jeg er her på jord. Som kristen er jeg ikke lovet å bli spart for sykdom og ulykker. Strid og splittelser har fulgt den kristne forsamling gjennom alle tider. Kanskje det nye året vil bli vanskelig også slik? Kanskje blir året fylt av kun glede og gode dager? Mennesket spår, men Gud rår.

En ting er i alle fall sikkert. Ingen er som Jesus. Ingenting er som å være frelst. Fri fra Satans makt. Fri fra syndens fordømmelse. Fri til å tjene. «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8:38f)

Frelsen er for alle. Men den må tas imot i tro. Om du som leser dette ikke har tatt imot Jesus som din frelser, kan du gjøre det nå. Den som ikke har Jesus, er på vei mot en evig fortapelse. Du kan få en ny framtid i dag, om du takker ja til Guds frelse. Da blir det nye året et jubelår!

Godt nytt år, under Jesu velsignelse.