Peters påske

På skjærtorsdag hadde den gamle stolte naturen til Peter fått overhånd. Jesus hadde forklart disiplene at han nå skulle dø og at disiplene skulle svikte han. Da nesten sverger Peter på at om alle andre svikte, så skulle i alle fall ikke Peter gjøre det. Ja, senere la han til at han var villig til å dø for Jesus.

I Getsemane så vi at dette ikke bare var tomme ord. Da Judas kom med sitt følge for å arrestere Jesus, tok Peter sverdet sitt og hugg øret av en av dem. Men det var ikke Guds vilje at disiplene skulle kjempe på denne måten, så Jesus satte øret på plass igjen og irettesatte Peter. Tidligere på natta hadde ikke Peter klart å våke med Jesus i hans bønnekamp. Han sovnet. Og nå når Jesus ble tatt til fange, flyktet både Peter og de andre disiplene.

Men Peter klarte ikke å forlate Jesus helt. Han fulgte etter Jesus og hans følge - «på avstand». Vel inne i yppersteprestens gård ble fallet stort for Peter. Klippen, lederen av apostelflokken, han med de store ord, fornektet Jesus i stedet for å bekjenne. En tjenestepike spurte han om ikke han også var av Jesu disipler. «Jeg skjønner ikke hva du snakker om», var Peter sitt svar. Litt etter var det ei annen jente som sa til han at han var en i Jesu følge. «Jeg kjenner ikke det mennesket», var Peters svar denne gang. Og så ble han utfordret for tredje gang. «Da gav han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket!» (Mat 26,74)

Da skjer det noe med Jesus. «Og Herren vendte seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger». (Luk 22,61). Et fantastisk blikk! Jesus hadde tidligere sagt til Peter at han ba for han. Det hadde han nok gjort mens Peter fornektet også. Så møttes synderens og frelserens blikk. Da smeltet Peters hjerte, «og han gikk ut og gråt bittert» (Luk 22,62)

Det ble ei tung helg for Peter. Men det var ingen ting mot det Jesus gjennomgikk. For han møtte Den tre gangen hellige Gud med Peter sin synd, og heldigvis også med min synd. Påskemorgen sto Jesus opp av graven, etter å ha fullført frelsesverket. Da kvinnene som kom først til graven møtte Jesus, ba han dem om å hilse spesielt til Peter. Senere hadde Jesus også et personlig møte med Peter. Peters synd var sonet. Han møtte den tilgivende frelser.

Noen dager senere møtes de igjen ved Genesaretsjøen. Da hadde Peter fått med seg noen av de andre disiplene for å fiske. Selv om de var eksperter på nettopp det, fikk de ikke en eneste fisk hele natta. På vei til land om morgenen så de Jesus sto på stranda med bålet klart. De kjente han ikke igjen, men han ba dem kaste garnet på andre siden av båten. Og garnet ble fullt av fisk. Da forsto Johannes at det var Jesus og da Peter hørte det, kastet han seg i vannet og svømte inn til Jesus.

Her fikk disiplene mat. Etter måltidet tok Jesus Peter til side og spurte han tre ganger om Peter elsket ham. Ja, svarte Peter og tredje gang var svaret slik: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær». Etter dager med mange fall og nederlag kunne Peter si dette fra hjertet. Han hadde møtte sin frelser på nytt og fått komme inn i lyset. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1,7)

Mange har i ettertid fått både hjelp og inspirasjon av denne sjelesorgsamtalen mellom Jesus og Peter, som endte opp med at Jesus fornyet Peters kall: «Fø mine lam», «Vokt min får» og «Fø min får». Dette var kallet Peter fikk og som han fulgt i troskap senere. Både tjenesten og frelsen grunnes i Jesu verk og hans kjærlighet til Peter og til deg. Wiliam Featherstone sier det slik i Trygve Bjerkrheims oversettelse:

«Eg elskar deg, Jesus, eg veit du er min. For di skuld eg flyr frå den dårande synd. Min dyre forsonar, min frelsarmann god. Har kjær du meg vore, meir kjær er du no.» (SB 306)

 

Daniel Nelson – martyrmisjonær fra Sveio

Daniel Nelson i kinesisk drakt (foto bdcconline.net)

Daniel Nilsen fra Sveio var sjømann i utenriksfart. Da familien økte, emigrerte de til Amerika. Her fikk han kall til å reise som misjonær til Kina hvor han endte sitt liv ved ei kule gjennom hodet.

Daniel Sigbjørnsen Nilsen ble født på gården Årstadleitet på Eltervåg i Sveio 10. april 1853. Foreldrene var Sigbjørn Nilsen (1821-ca.1880) og Ingeborg Serina Årstadleitet (f.1833). Foreldrene var naboer i oppveksten. Daniel måtte som vanlig var på den tiden, ut i arbeid så snart grunnskolen var fullført. 13 år gammel fikk han jobb som gjeter hos en av sine onkler. Han ble konfirmert i 1867.

Da han var konfirmert, fikk han hyre på en fiskebåt. På den første turen hans fikk han lungebetennelse og var så syk at han holdt på å dø. Men han var heldig og ble frisk igjen, og fikk da hyre på en fiskebåt som skulle til Lofoten. Her var han ansvarlig for å lage mat til mannskapet. Etter to år på fiskebåt søkte han seg i 1869 mot utenriksfart. Han fikk arbeid på et skip som gikk med last mellom London og St. Petersburg i Russland. Våren 1870 fikk han ny hyre, denne gang på en båt som gikk til Antwerpen. På denne båten var miljøet så tøft at Daniel og en kamerat stakk av mens båten var i Holland. Det var en styrelse, for da båten gikk fra Antwerpen forliste den og alle om bord omkom.

Det var stort behov for sjøfolk på denne tiden, så det tok ikke lang tid før han var på plass i en ny skute. De kommende årene var han mannskap på flere ulike båter, og overlevde to forlis. I 1873 fikk han hyre på en båt som gikk mellom Amerika og Kina. Det ble en dramatisk tur. Da skipet nådde kysten av Kina, møtte de en tyfon og skipet gikk ned. Daniel ble derimot reddet av noen kinesiske fiskere som han i ettertid ikke kunne rose nok. I Kina fikk han arbeid på et Amerikansk krigsskip som var i Shanghai da Daniel kom dit. Med dette skipet kom han seg over til Brooklyn og derfra via Hamburg og heim til Sveio høsten 1874.

Sveen i Sveio ca. år 1900. Gammelt postkort.

Da han kom heim, ble han kjærest med Anna Pedersdatter Sandvik som også var fra Sveio. Hun ble født 22. september 1854 og var dermed kun ett år yngre enn Daniel. De ble forlovet i 1875. Anna kom fra en kristen heim og Daniel fikk mange samtaler med Annas far om den kristen tro. Disse samtalene nådd til hjertet til Daniel og da han kom til London på sin først tur etter Kina-reisen, møtte han opp i sjømannskirken. Her gikk han til nattverd på en gudstjeneste og bekjente på den måten at han hadde tatt imot Jesus som sin frelser. Etter dette vitnet han ivrig for sine kollegaer. Først reagerte de med hån og spott, men etter hvert fikk de respekt for den frimodig kristne vennen.

Daniel fortsatte som sjømann de neste årene og holdt tett kontakt med sin kjære Anna heime i Sveio. Så snart de kom til ei havn, sendte han brev heim. Etter at han hadde vært i London, gikk turen videre til Spania, Sicilia og deretter helt til Sør-Amerika. Høsten 1878 var Daniel i land. Da tok han sjømannsskolen, og deretter eksamen som skipsoffiser. Og etter tre års forlovelsestid ble Anna og Daniel gift i Haugesund denne høsten. Eksamen ble bestått og Daniel måtte ut i arbeid igjen. I 1879 fikk de sitt første barn, datteren Nora Andrea, men da var Daniel til sjøs. Han lengtet stadig heim, men måtte segle for å brødfø sin nye familie.

På begynnelsen av 1880-tallet gikk båten hans i trafikk til Amerika. Her traff han flere norske emigranter til Amerika. Han innså at sjømannsliv og familieliv var vanskelig å kombinere og begynte å lengte etter en egen farm i USA slik at han kunne være sammen med Anna og Nora.

Eagle Grove i moderne tid (foto Eagle Grove IA City Guide)

Til Amerika og Iowa

Etter et omflakkende liv som sjømann i 15 år med flere forlis og mye annen dramatikk, bestemte Anna og Daniel Nilsen seg for å emigrere til Amerika i 1882. Her endret de etternavnet til Nelson. De hadde da datteren Nora og Anna var gravid med deres andre barn. Turen gikk fra Stavanger til London og videre til New York. De dro vestover til Iowa og fikk kjøpe en farm i nærheten av Eagle Grove sentralt i staten.

Godt etablert fødte Anna en gutt som fikk navnet Peter, men han døde etter kort tid. Det var et tungt slag i starten av den nye tilværelsen, men familien fant seg snart til rette. Daniel var både modig, uredd, praktisk og sterk heter det i en omtale av ham. Han fikk også attesten som en flink bonde og dyktig bygningsmann. I 1883 fikk de barn nummer tre som også var en gutt. Han ble døpt Peter Emelius og i 1884 kom Sigvald.

Familien søkte kontakt med andre kristne i området og Daniel var med å organisere en norsk menighet hvor han selv ble diakon. Neste barn kom i 1887. Det var sønnen Nils Bertin, men også han døde det samme året som han ble født. I 1888 kom Bertin Nils (kalt Bert), og dermed var familien blitt til to voksne og fire barn.

I 1888 dro hallingdølen Ole Nestgaard d.e. som misjonær til Kina uten noen organisasjon i ryggen. Han skrev mange artikler om kallet og behovet for misjonærer til Kina. Blant annet skrev han i det norskamerikanske tidsskriftet Lutheraneren. Dette fikk Daniel tak i og ble sterkt grepet av det han leste. En dag arbeidet han på taket på et av husa på farmen sin. Mens han arbeidet kom han til å tenke på de kinesiske fiskerne som reddet livet hans i 1873. Disse var ikke frelst og Daniel kjente på et kall til å dra til Kina for å forkynne evangeliet. Han hørte en innvendig stemme som sa «selg farmen din, ta familien din med deg og dra til Kina!»

Sigvald Netland (foto NLM Arkivet)

Daniel drøftet dette med kona Anne, men hun sa at hun ikke hadde noe misjonærkall. Hun var likevel villig til å være med Daniel til Kina. Han dro høsten 1889 til Augsburg Seminary i Minneapolis for å studere kristendom og sommeren 1890 tok han et kurs i bedriftsledelse. I Minneapolis traff han Sigvald Netland og Ole Nestegaard d.y. På et møte han var på talte og formidlet disse to kallet til Kina. Netland og Nestegaard d.y. var på vei fra Norge til Kina, men stoppet først noen måneder i USA for å samle støttespillere blant den norskamerikanske befolkningen. Ole Nestegaard d.y. var bror til d.e. med samme navn.

Daniel Nelson (Norske lutherske prester i Amerika

1843-1927)

Til Kina

Det var mange som advarte Daniel mot å reise til Kina. De var blitt 36 og 37 år, hadde fire barn som levde og vente nummer fem. Men Daniel lot seg ikke overtale til å bli. Han sørget for å få en attest fra rektor Sverdrup på Augsburg seminaret. Det lød slik: «Med dette attesterar me at herr Daniel Nelson, som er misjonær til Kina, tilhøyrer den lutherske kyrkja, er gift, og reiser til Shanghai i Kina med kona Anna Nelson, og fire born: Nora, Peder, Sigvald og Bertine. Med dette anbefalar me han og familien til dei tenester og hjelp som misjonærar vanlegvis får.» (oversatt av Nils Dybdahl-Holte)

Farmen i Iowa ble solgt og billetter til Kina kjøpt. Etter dette satt han igjen med et overskudd på salget på 500 dollar. Eisen gikk først til Vancouver i Canada. Båten de skulle ta ble forsinket på grunn av motortrøbbel. Disse dagene benyttet Anne og Daniel til å treffe kristne og de fikk også dannet ei støttegruppe i byen. Ti dager forsinket la båten fra kai og ankom Shanghai 30. november 1890. Da var allerede Sigvald Netland og Ole Nestegaard d.y. på plass i Kina. De hadde ankommet 17. oktober.

Daniel og Anne Nelson (foto FB)

Familien ble værende i Shanghai til nyåret 1891, men dro da til byen Wuhan etter råd fra Netland og Nestegaard d.y. Her startet Daniel på språkstudiet. Etter hvert som han behersket noe av språket, fikk han lede språklæreren til Jesus. Samme året fødte Anna sønnen Helmer Johan. Det brøt ut uro i Wuhan, så familien valgte å flytte over elva til byen Hancow som var styrt av Engelske myndigheter. Da familien Nelson dro til Kina hadde de ikke noe misjonsselskap i ryggen. I 1892 la dette seg til rette. Da ble de ansatt i Det amerikanske lutherske misjonsselskap (The Norwegian Evangelical Lutheran China Mission Society of America).

Tiden i Kina skulle bli en rik tid for familien Neslon, men også en tid med mange tunge dager. I 1894 opplevde de at den eldste datteren Nora (15) ble syk og døde og datteren Adine Maria som ble født på høsten 1893 døde også dette året. I 1895 fikk de enda ei datter og hun ble oppkalt etter sine to døde søstre, Nora Adine. Opplysningene om barna til Anne og Daniel spriker en del. Noen oppgir at de fikk til sammen 13 barn, mens andre oppgir tallet til 10. Det er også sprikende opplysninger om når de ble født og når de døde.

Norskamerikanske misjonærer i Kina i 1911. Daniel Nelson

fremme t.v. (foto Nordmanns-forbundet nr.34 1941)

Det amerikanske lutherske misjonsselskap ble en del av Haugesynoden, Misjonær Halvor Rønning var pastor i Haugesynodens misjonsselskap. I 1895 ble Daniel Nelson ordinert til pastor av Rønning og gikk dermed over i deres misjonsselskap. I 1895 ble Daniel alvorlig syk og måtte reise til USA for å få hjelp. Familien ble igjen i Kina. Han kom tilbake til Kina i 1898 og da ble også datteren Marie (Mary) Lee født. Men helsa til Daniel var ikke god hverken fysisk eller psykisk, så hele familien ble innvilget et ferieopphold i Amerika i 1899. Dette betydde at de var i USA da bokseropprøret brøt ut i 1900. Men da forholdene i Kina var normale igjen i 1901, dro familien tilbake til Kina. De tre eldste gutten ble igjen i Amerika for å gå på skole. Den yngste av disse var da 13 år gammel. I 1902 fikk de sitt siste barn. Det ble en gutt som fikk navnet etter far, Daniel jr. Far Daniel var da 49 år gammel.

Tilbake i Kina ble Daniel leder for misjonsstasjonen i byen Xinyang. De var i denne byen fram til neste USA-opphold i 1910. Dette var noen aktive år for Daniel. Han forkynte Guds ord, bygget en stor kirke med plass til 600 og i 1908 fikk han bygget og stiftet en ny høgskole i Xinyang. Oppholdet i USA ble på ett år, så i 1911 var de tilbake i Kina. De fortsatte med ansvar for misjonsarbeidet i Xinyang. I 1917 opplevde Anne og Daniel det gledelige at sønnen Bert og hans kone Anna kom til Kina som misjonærer.  Anna ble syk og døde i 1921, mens Bert ble kidnappet av kommunister i 1930 og satt som fange i to år før han døde i fangenskap.

Daniel Nelson (foto asiaharvest.org)

Siste år

I perioden 1918-1921 var Anne og Daniel i USA, men var tilbake i Xinyang i 1921. Dette skulle bli den siste perioden for dem. Tidlig på nyåret 1926 ble Daniel alvorlig syk av tyfoidfeber, men kom til krefter igjen. I disse første månedene av 1926 ble Xinyang et senter for et oppgjør mellom soldater fra kommunistene og nasjonalistene. 7. februar holdt Daniel en tale for medarbeidere som hadde søkt tilflukt på misjonsstasjonen. Dagen etter, mandag 8. februar, satt Daniel, Anne og ei annen kvinne inne i et rom på misjonsstasjonen og ba til Gud. Plutselig kom ei geværkule gjennom rommet og traff Daniel i hode. Han ble alvorlig skadet og døde natt til 9. februar. Han ble 72 år gammel. Etter at Daniel var blitt begravet i Kinesisk jord, dro Anne til USA og bosatte seg i Minneapolis. Hun død i 1940 og ble 96 år gammel.

Anne og Daniel Nelsons eldste sønn Bert

som døde i kommunstsk fangenskap i 1932

(foto asiaharvest.org)

Anne og Daniel Nelsons yngste sønn Daniel,

som omkom i ei flyulykke i Kina i 1948

(foto Utsyn nr.27 1948)

Også deres yngste sønn, Daniel jr., ble misjonær i Kina. Da andre verdenskrig brøt ut ble han engasjert av det amerikanske forsvaret for å lede arbeidet med å evakuere misjonærer. Også mange av det norske Kinamisjonsforbundets misjonærer fikk hjelp av Daniel Nelson jr. Også etter at krigen var slutt, var det mange misjonærer som trengte hjelp for å komme heim. Daniel jr. var også sentral i dette arbeidet. I 1948 skulle han, kona og deres to barn på et ferieopphold. Utenfor Macao styret flyet de satt i, og hele familien omkom. Kun Daniel jr. ble funnet og han ble begravet i samme grav som faren.

Daniel Nelson død (Nordmanns-forbundet nr.1 1926)

Daniel Nelson jr. død (Utsyn nr.41 1948)

Daniel Nelson ble i ettertid av mange regnet som den amerikanske lutherske kirkes pionermisjonær. Sigvald Netland som dro til Kina samtidig med Nelson døde i Kina allerede i 1896, mens Ole Nestegaard d.y. gikk ut av den lutherske kirken og arbeidet sammen med sin eldre bror en periode. Da disse tre dro fra Amerika, var ikke Haugesynoden klar for å starte Kinamisjonsarbeid. Derfor startet noen av Haugevennene det selvstendige misjonsselskap som Daniel sluttet seg til i 1892. Ting var da begynt å endre seg i Haugesynoden og de vedtok i 1891 å starte misjonsarbeid i Kina. De oppfordret Nelsons organisasjon til å bli en del av Haugesynoden, men det var ikke aktuelt da, men skjedde på et senere tidspunkt. Haugesynoden sendte Thea og Halvor Rønning og Hannah Rorem (Rørheim) til Kina som sine utsendinger. Det var denne Rønning som ordinerte Nelson i 1895.

 

Daniel Nelson i kinesisk drakt (foto bdcconline.net)

 

 

Kilder

Anders Hoaas: Nybrottsmenn som satte spor (1983)

Olaf Morgan Norli: Norske lutherske prester i Amerika 1843-1913 (1914)

Rasmus Malmin m.fl.: Who is who Norske lutherske prester i Amerika 1843-1927 (1928)

Simon Steinsbø: Gards- og ættesoge for Sveio (1986)

Torbjørn Greipsland: Helt til jordens ender (2017)

Alf Henry Rasmussen: En Guds eventyrer (Santalen nr.24 1984)

Borgerskolen.no

Frode Steen: Skandinavisk kinamisjon fra Amerika (Budskapet 2004)

Kineseren og Utsyn ulike årganger

Mary Lee Latimer (Nelson) blogg: bdcconline.net/en/stories/nelson-daniel

Nils Dybdal-Holte blogg: biografier.blogspot.com/2011/01/10-daniel-nelson.html

archives.augsburg.edu

digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

Knut Stokke. Norsk-Amerikansk kinamisjonær

Knut Stokke i midten framme sammen med de sju

andre misjonærene som dro mot Kina i 1891.

(foto NLM arkivet)

Emissæren Knut Stokke fra Romsdal fikk kall til å reise til Kina som misjonær. Han reiste fra Norge som utsending for Kinamisjonsforbundet, men gikk over til et amerikansk misjonsselskap.

At Knut Stokke forlot Kinamisjonen opplevddes som et stort tap, ikke minst i Møre og Romsdal. I årsmeldingen for 1894 for Ålesund Kinamisjonsforening står følgende: «Som et stort tap for vår Kinamisjon må vi anse det, at Knud Stokke har forlatt vårt selskap og gått over til de amerikanske. Ikke mindre føles det som et stort tap på våre kanter, hvor Stokke var meget godt kjent og avholdt og kanskje var den som vi her på Sunnmøre hadde knyttet de største forhåpninger til for vår misjon. Men Herren vil vel i sin visdom og kjærlighet styre også dette slik, at det blir til velsignelse for hans sak.» (Kineseren nr.9 1895)

Emissær i Møre og Romsdal

I 1860 gikk det en stor vekkelse over Grytten sogn i Romsdal. Sigrid Svendsen skriver om denne vekkelsen: «Det måtte ha vært en merkelig tid i Innfjorden denne sommeren 1860. De aller fleste av de 300 mennesker som bodde der, var vakt opp til å se alvoret ved å leve, og forferdelsen ved å leve uten Gud. Dette kom da hos mange til usedvanlige og sterke utbrudd. Men han som sier: «Til denne vil jeg se, til den elendige og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord», han visste å lede de oppriktige til sig og oppreise de nedbøyde.» (lett språklig revidert).

Denne vekkelsen utpreget seg ved at mange av de vakte falt sammen og kom gjerne med syndsbekjennelser og sterke formaninger. Vekkelsen skapte «Stort opstyr. Megen græden og jamren», gjengir Svendsen. Mange av de som fikk disse fysiske utslag, falt senere bort fra troen. Men mange av de vakte kom gjennom til liv i Gud og ble bevart i troen. To av disse var ekteparet Marit Olsdatter og Søren Knutsen Stokke. Halvannet år før de ble frelst, hadde de fått en sønn som de kalt Knud etter farfar. Navnet til sønnen ble flere år senere endret til Knut.

 

Knut Stokke (foto Straume Kristenliv

på Sunnmøre og Romsdal)

Knut Stokke vokste derfor opp i en kristen heim. Fødselsdatoen hans var 15. november 1858. Foreldrene drev gård på Stokke i Innfjorden. Denne bygda ligger i Eids prestegjeld i Romsdal. Selv om Knut vokste opp med kristne foreldre falt han fra Gud allerede da han begynte på skolen. Han var en villstyring som både lærer og foreldre hadde mye strev med. Selv om Knut allerede som 7-åring var en bevisst frafallen, var han i hele barndommen og ungdommen sterkt kalt av Gud.

Etter fullført grunnskole hadde Knut ulike jobber på gårdene i nærheten. Han ble konfirmert 12. oktober 1873 og året etter ble han sendt på en kristen folkehøgskole av foreldrene. De håpet at Knut i løpet av et slikt skoleår skulle bli frelst. Men det skjedde ikke. Han kom heim hardere i hjertet enn da han dro.

I Grytten var det Hans Anton Høyer som var sogneprest i perioden 1867-1878. Høyer var en sjelevinner som brant for at folket i sognet skulle bli frelst. Når han ved ulike anledninger traff på Knut Stokke, pirket han bort i ham og spurte om han ikke skulle bli en kristen. Det samme gjorde foreldrene. Det fulgte ofte vekkelse ved Høyers forkynnelse. Slik var det også sent på våren i 1875. Knut Stokke var da kommet heim igjen fra folkehøgskolen. Tredje pinsedag 1875 skulle det være en stor takkefest for vekkelsen på bedehuset på Veblungnes. Selv om Knut var motstander vekkelsen, ble han likevel vakt. Det ble en tøff tid for ungdommen. Knut møtte opp på festen sammen med mange andre unge. Da han kom heim fra festen, var alt så mørkt for han at han ikke en gang klart å be. Da ga han opp alt sammen, men i samme stund rant evangeliet for han og han fikk tro seg renset i Jesu blod.

Knut Stokke (Tegning fra boka Fra det fjerne Østen 1892)

Etter at han ble frelst leste han mye i Bibelen, men også i Luthers kommentar til Galaterbrevet og Rosenius sin Romerbrevkommentar. Han begynte også å bli med eldre predikanter på møter. Noen ganger fikk han da lov å be ei bønn, andre ganger å avlegge et personlig vitnesbyrd. Men det tok ikke lang tidd før han selv begynte å forkynne. På starten av 1880-tallet brøt det ut en ny vekkelse i Innfjorden. Den berørte mange, men endte i at kristenfolket ble splittet i tre ulike grupper. Noen av de eldre forsvarte den gamle haugianske mer loviske kristendom, andre fikk hjelp av det rosenianske frigjørende evangelium, mens ei siste gruppe lærte at kristne kunne bli syndfrie. Knut Stokke sa om denne tiden at «jeg anser det som et Guds under, at jeg i denne tid ble bevart i sannheten».

Knut kjente på et kall til å bli misjonær og sendte et brev til Lars Skrefsrud og ba om å bli tatt opp som misjonær i hans misjon. Det var et ikke rom for så svaret ble nei. Dette så Stokke på som et svar fra Gud og trodde at han heller skulle bli emissær i Norge. Han reiste mye rundt som predikant ved siden av mer praktisk arbeid. I 1885 søkte han på Fosterlandsstiftelsen sin bibelskole i Ørebro i Sverige for å bli mer grunnfestet i Guds ord. Da han var ferdig på bibelskolen, fikk han kall av Nordfjord Indremisjon til å bli forkynner. Her opplevde han blant annet en stor vekkelse i Gloppen. Han var i Fjordane i ett år før han flyttet tilbake til Romsdal og ble predikant i Indremisjonen der. Utenom Møre og Romsdal var han også i Bergen og noen i Gudbrandsdalen. Det fulgte mye vekkelse med hans forkynnelse, blant annet var det en stor vekkelse i Isfjorden i 1888. I 1888-89 var han plassert i Kristiansund.

Stokke opplevde mange rike dager, men også prøvelser og motgang. En gang han var i ei bygd i Romsdal sammen med en annen predikant, ble de jaget bort med stokker av folk som var imot vekkelsen. Knut Stokke var en av den tids stortalere. Oscar Handeland skriver om han at han «var ein stortalar. Når ånden gjorde ordet levande, kunne det koma slikt velde over talen hans at ein høyrde sjeldan maken. Men han hadde lite lag til å tala med folk to-eine, og kunne ikkje syngja eller spela.» Erling Gilje sier om forkynnelsen hans: «Lovens tunge tale falt som hammerslag over tilhørerne. Men talte han evangeliet, så gjorde han det så inderlig og så hjertevarmt at det måtte gripe dem som hørte ham.»

F.v. bak: Ole M. Sama, Ludvig Johnsen og 

Knut Stokke. Foran f.v. Henrik Seyffart, 

Johannes Brandtzæg og Gjertine Årrestad

(foto NLM arkivet)

Til Amerika

Høsten 1889 dro Knut til Bergen for å gå på emissærskole. Her var det Johannes Brandtzæg som var rektor og en gryende kinamisjonsvind var begynt å blåse over byen. Han ble også god venn med en ung ungdom fra Harstad som het Ole Mikkelsen Sama. På emissærskolen begynte det gamle misjonærkallet å våkne. Da Knut var vel tilbake i Romsdal, fikk han en dag besøk av vennen Sama. Sama gikk rett på sak og ba Knut om å bli med han til Kina. Knut trengte ikke lang betenkningstid og svarte vennen at han var klar.

Dermed slo han følge med Sama på en preiketur nordover for å samle støtte til oppstarten av et landsdekkende kinamisjonsselskap. Sama var flink til å synge og spille, som de to utfylte hverandre godt. På denne turen oppleve de å få stå i en stor vekkelse i Kristiansund. Stokke ble også med Sama til Bergen høsten 1890 og deltok på et møte om Kinamisjonen som vedtok at det skulle stiftes et luthersk kinamisjonsforbund. Det meste av tiden fram til sommeren 1891 reiste Knut landet rundt for å forkynne Guds ord og misjonens sak. Ikke alle steder var han velkommen. I Kristiansand var kristenfolket redd for at fokuset på Kina ville splitte misjonsfolket, så de stengte bedehuset for Stokke. 

Brudd med Kinamisjonen

Interimsstyret for Kinamisjonen kalte sammen til stiftelsesmøte for den nye landsdekkende kinamisjonen 2.-3. pinsedag 1891. Datoen var 18.-19. mai. På denne første generalforsamling ble åtte misjonærer tatt opp og disse skulle reise fra Norge allerede i september samme år. En av disse åtte var Knut Stokke. Ole M. Sama var også blant disse og Johannes Brandtzæg ble deres leder. Den første generalsekretæren og leder av hovedstyret var Nils Arnetvedt med Thormod Rettedal som nestformann.

Etter stiftelsesmøtet i Bergen reiste de vordende misjonærene rundt i landet for å ta avskjed med misjonsfolket. På en av disse samlingene sa Knut Stokke at det var hans bønn at han måtte få gjøre en liten om enn uanselig gjerning blant Kinas millioner. Det var også en samling der det nye hovedstyret ba for misjonærene. Dette blir regnet som det første misjonærinnvielse. I NMS ble mannlige misjonærer ordinert av biskoper i Den norske kirke, men etter en vond strid gjorde Kinamisjonen vedtak om at det var organisasjonens hovedstyre som selv skulle innvie deres misjonærer.

Et uklart foto av Knut Stokke

(foto Santalen)

29. september 1891 la dampskipet «Fridhjof» fra kai i Stavanger. På kaien var det stapp fullt med folk. De fleste av disse var møtt fram for å ta avskjed med de åtte misjonærene som skulle til Kina for Kinamisjonsforbundet, seks menn og to kvinner. I tillegg var Bertine Eriksen med i reisefølge. Hun var forlovet med Sigval Netland som var reist til Kina året før og som nå var ansatt i et norskamerikansk kinamisjonsselskap. Da båten la fra kai, stemte misjonsfolket på kaien i sangen  «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.»

Fra Stavanger gikk båten til England og derfra reiste misjonærene med en ny båt til Quebec i Canada. Turen over Atlanterhavet tok 13 døgn, med storm og mye sjøsyke de første fem dagene. De ankom Quebec 15. oktober, og derfra gikk ferden videre med båt til Montreal, hvor gruppen skilte lag. Fem dro sørover mot Amerika, mens Gjertine Årrestad, Ludvig Johnsen, Bertine Eriksen og Johannes Brandtzæg dro vestover i Canada og derfra til Kina.

Knut Stokke, Ole M. Sama, Johan Albert Skordal, Henrik Seyffarth og Brita Vestervig skulle stanse i USA for å lære språk, men ikke minst å forkynne Guds ord og misjonens sak blant den norskamerikanske befolkningen. De ble stasjonert i Minneapolis.

Knut sine kollegaer i USA dro videre til Kina i 1892. Knut fikk ikke ro for å reise da, og fikk godkjenning til å bli ett ekstra år i Amerika. Han fikk veldig god inngang med sin forkynnelse blant sine landsmenn i USA og fortsatte denne reisevirksomheten fram til våren 1893. I en amerikansk biografi om Knut Stokke heter det at «mer enn noen annen var han redskap til å vekke interesse for misjonsarbeidet i Kina blant de innvandrede norske i Amerika».

Omtale av Knut Stokke i boka Norske Luthersk

prster i Amerika 1843-1927

Kinamisjonsforbundet ville at Knut skulle dra til Kina sommeren 1893, men så ble han syk og valgte i stedet å reise heim til Norge for å få kreftene tilbake. Men det var også en annen ting som dro han mot Norge. Før han reiste til USA var han blitt godt kjent med ei jente fra Nordfjord. De hadde nok hatt kontakt underveis per brev, for da Knut kom til Norge søkt han hovedstyret om å få gifte seg med denne jenta. Det var vanlig praksis i misjonsselskap på denne tiden at hovedstyret skulle godkjenne slike ekteskap. To av medlemmene i hovedstyret hadde hatt en samtale med denne jenta. Til dem hadde hun sagt at hun ikke var forelsket i Knut, men at hun var villig til å ofre seg og bli med han til Kina som hans kone. På denne bakgrunn gikk styret til det drastiske skritt å avslå søknaden om ekteskap. Dette tok Knut seg veldig nær av, som naturlig var. Men han bøyde seg for vedtaket, og dro alene tilbake til USA når han hadde fått kreftene tilbake. Det kan nevnes at en bror av denne jenta senere sa at han mente søsteren hverken passet for Stokke eller Kina. Vedtaket i styret ble snart kjent blant misjonsfolket, og styret fikk mye kritikk for sitt vedtak.

Like før Knut Stokke kom til Norge, skjedde et lederskifte i Kinamisjonen. Brandtzæg kom uventet tilbake til Norge etter et knapt år i Kina. Han overtok som generalsekretær og hovedstyrets leder, mens Nils Arnetvedt ble valgt til ny leder for misjonærene i Kina. Arnetvedt stanset en periode i USA på vei til Kina. Da Knut kom tilbake til Amerika, fikk han høre at Arnetvedt var blitt ordinert til prest i en norskamerikansk kirke som Knut var skeptisk til. Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for Knut, og han valgt derfor å sende sin oppsigelse til Kinamisjonen i Norge. Dette skjedde i november 1893.

Knut Stokke (foto Tidens Krav 19.06.1998)

Til Kina likevel

De to neste årene fortsatte Knut Stokke å reise som forkynner i Midtvesten. Hans stilling var reisesekretær og han reiste for Lutheran United Mission (Det norske lutherske Kinamisjonsselskap i Amerika). Dette misjonsselskapet kalte Knut til sin misjonær i Kina, og i september 1896 kunne endelig Knut Stokke sette kursen mot Kina. Første stopp i Kina var Shanghai hvor han fikk bo på en misjonærheim i byen. Her traff han mange misjonærer fra ulike land og misjonsselskap og fikk mange gode råd med på veien.

24. oktober 1896 forlot han Shanghai og dro med båt nordover. Misjonsledelsen hadde bestemt at Knut Stokke skulle arbeide sammen med misjonær Ole Nestegaard d.y. som var plassert i Mongolia. Knut gikk i land i en by nord for Peking og tok tog videre til byen Tientsin. Her fikk han holde sin første tale for kinesere, med en misjonærkollega som tolk. 7. november dro han videre med båt til Peking. Herfra skulle han reise på et mulesel i et kinesisk reisefølge uten å kunne mer enn noen få kinesiske ord. De første kilometerne var en annen kinesisktalende misjonær med.

Etter noen uke kom reisefølge til byen Kalgan helt nord i Kina på grensen til Mandsjuria. Denne byen var et knutepunkt for misjonsvirksomheten i området. Knut ble her fortalt at vintrene i nordre Kina og Mongolia kunne være veldig harde, så han ble sterkt frarådet til å dra videre gjennom Gobiørkenen og til byen Urga i Mongolia hvor Nestegaard ventet ham. Han burde vente til våren var rådet han fikk. Da Knut kom til Kalgan i midten av november, var vinteren enda ikke slått til for fullt. Misjonærene som advarte Knut var engelske. Knut valgte å trosse rådet han fikk og begrunnet dette med at «viking-ætten» tålte bedre vinteren enn engelskmennene.

Knut Stokke på kamelryggen klar for å dra til Mongolia

(foto Greipsland)

Dermed dro han fra Kalgan 17. november i et reisefølge som skulle til Urga gjennom Gobiørkenen. Framkomstmiddelet var kamel. På denne strekningen var det ikke hospitser å overnatte i, så de flest nettene ble tilbrakt i telt. Underveis slo frost til og noen netter var det så kaldt at Knut trodde han skulle fryse i hjel. Men etter 2-3 ukers reise ble det endelig noe mildere vær og humøret til Stokke steg. I midten av desember kom imidlertid frosten tilbake og 15. desember var turens kaldeste dag. Da var de kun en dagsreise fra Urga, men reisefølget sa at de ville bruke to overnattinger på det siste strekket. Da bestemte Knut seg for å forlate følge og dra alene den siste dagen for å spare en overnatting. 16. desember kom han endelig fram til Urga og Ole Nestegaard. Da så jeg ut som en engelsk julenisse, kommenterte han senere.

Marie Leithauser Stokke

(foto findagrave.com)

Knut ble sammen med Nestegaard til utpå nyåret 1897. Da ble han omplassert til Junan i provinsen Henan i sentrale Kina. Mens han var i Mongolia var han blitt kjent med en enslig kvinnelig misjonær fra Tyskland som het Marie Leithauser og som var tre år yngre enn Knut. De to ble forelsket og 17. mai 1900 ble de gift i Hankow. Brudgommen var 42 år og bruden 39. Marie var fra Elberfeld i Rheinland i Tyskland. Hun dro til USA i 1887 og bodde først i New York. 1. oktober 1891 kom hun til Minneapolis og reiste til Kina og Mongolia i 1896, samme år som Knut. Tre dager etter bryllupet ble Knut Stokke ordinert til pastor.

Et uklart bilde av Marie og Knut Stokke

(foto Utsyn nr.9 1947)

På grunn av bokseropprøret reiste Marie og Knut til USA sommeren 1900 og ble der til 1902. Da dro de tilbake til Kina og Junan. De hadde sin tjeneste i denne byen fram til 1914, med unntak av et amerikaopphold i 1908-1910. I årene 1914-1917 var de igjen tilbake i USA og de fikk også anledning til et besøk i Norge i 1916.

Marie og Knut Stokke (foto Greipsland)

I 1917 var Marie og Knut tilbake i Kina. Nå fikk de ansvaret for misjonsarbeidet i byen Kioshan. Det var på denne tid mye hat mot utlendinger blant mange kinesere. Dette fikk også Marie og Knut erfare. Da de skulle starte opp arbeidet i Kioshan, måtte de smugles inn i byen gjemt i en bommulsball på ei vogn. Kioshan skulle bli den siste stopp for Knut Stokke. I 1921 ble han syk av flekktyfus og døde etter et kort sykeleie. Han ble 62 år gammel. Marie reiste til Hankow etter mannens død og ble der til 1928. Da måtte hun reise til USA på grunn av krig og uro i Kina. Da andre verdenskrig var slutt, bestemte Marie seg for å reise tilbake til Hankow. Hun var da blitt 84 år gammel og ville ha sine siste år i Kina. Hun døde i Hankow 11. mai 1951, 89 år gammel.

Marie Stokke (foto findagrave.com)

 

 

Kilder

Anders Hoaas: Nybrottsmenn som satte spor (1983)

Bjørn Slettan: O, at jeg kunde… (1992)

Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal (1950)

Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre (1951)

Jakob Straume: Kristenliv i Bjørgvin (1952)

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg Sigervinnaren (1967)

Jakob Straume: Marie Monsen (1969)

Johannes Bondevik: Romsdal indremisjon i 75 år (1950)

Olaf Morgan Norli: Norske lutherske prester i Amerika 1843-1913 (1914)

Olav Uglem: O. M. Sama (1957)

Oscar Handeland: Vårløysing 2 (1966)

Rasmus Malmin m.fl.: Who is who Norske lutherske prester i Amerika 1843-1927 (1928)

Sigrid Svendsen: Kristenliv i Romsdalen 1809-1864 (1931)

Sigurd Rydland: Festskrift Fjordane krins 25 år (1991)

Torbjørn Greipsland: Helt til jordens ender (2017)

Borgerskolen.no

Kineseren og Utsyn ulike årganger

Knut Stokke: Levnetsbeskrivelse (Kineseren nr.3 og 4 1891)

archives.augsburg.edu

digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Møteturné på Sunnmøre

Forsamlingen i Ulsteinvik (foto Ove Sandvik)

10.-15. mars 2026 var jeg utsendt av Misjon Sarepta til møter på fire ulike bedehus på den sørlige delen av Sunnmøre.

Dette var den første møteturen min for Sarepta i Norge, men jeg har hatt tre uker som forkynner på Centro Sarepta i Spania. På Sunnmøre var det Ståle Tønnesen som var kontaktperson og som satte opp reiseruta. Han gjorde et veldig grundig forarbeid og stilte selv opp for å få predikanten fra bedehus til bedehus. I tillegg fikk jeg bo i heimen hans og kona Anne Sofie i Ulsteinvik fra torsdag til søndag. De to første nettene bodde jeg hos Marit og Odd Asbjørn Nybø på Sjøholt. Videre følger noen glimt fra disse dagen.

Vertskap siste del av turen var Anne Sofie og

Ståle Tønnesen (foto Ove Sandvik)

10.-11. mars Sjøholt

Jeg reiste fra Jørpeland tirsdag 10.03 kl.10.00 og var framme på Vigre flyplass ved Ålesund kl.14.40, 15 minutt før tiden. På flyplassen ventet Ståle Tønnesen som kjørte meg til Sjøholt hvor møtene skulle være tirsdag og onsdag. Sjøholt ligger en times kjøring øst for Vigra flyplass. På Sjøholt fikk jeg som nevnt losji hos Marit og Odd Asbjørn Nybø som bor like ved sjøkanten med utsikt retning Sykkylven kommune. Sjøholt ligger i gamle Ørskog kommune, men er nå en del av Ålesund.

Møtet på Sjøholt bedehus startet kl.19.30 med Odd Asbjørn som møteleder. Vi var så heldige å ha med Annbjørg Helland Sævareid som sang og leste egne dikt på begge møtene på Sjøholt. Det var dikt med sentralt og trøstende innhold. Vi var omtrent 20 på møtet denne kvelden. Tirsdag kveld avsluttet Annbjørg med dette aktuelle diktet om det jødiske folket:

Annbjørg Helland Sævareid

(foto Ove Sandvik)

Onsdagen startet med at Odd Asbjørn tok predikanten med på omvisning i nesten hver krik og krok i gamle Ørskog kommune. Jeg fikk høre om misjonærer og misjonsansatte fra bygda eller med slekt i bygda. Jeg fikk også se heimplassen til bygdas store kjendis Sylvi Listhaug. Det var også kjekt å være innom den store gjenbruksbutikken på Sjøholt som blir drevet i regi av Den norske kirke. På møtet onsdags kveld var vi omtrent like mange samlet om Guds ord i sang og tale som dagen før. Det var god servering etter møtet.

Sjøholt bedehus (foto Ove Sandvik)

Odd Asbjørn har vært sentral i ImF sitt arbeid på Sunnmøre og også vært formann i landsstyret en periode. Han har ellers en stor hjertesak for kristne friskoler og har vært primus motor ved oppstarten av tre grunnskoler i Ålesund, Skodje og Herøy. Som pensjonist er han på fast dugnad på den nyeste skolen til ImF i området, Sjøholt Folkehøgskole. For han og kona Marit er denne skolen blitt et hjertebarn. Til tross for vonde oppslag i media angående overskridelser av budsjett for noen år tilbake, går skolen godt og er ifølge dem til stor velsignelse for bygda og for Sunnmøre. Dette skoleåret er det 50 elever ved skolen, og de håper på noen flere kommende skoleår. Søknaden så langt tyder på at det skal gå bra. Skolen er godkjent for 100 elever.

Sjøholt Folkehøgskule (foto Ove Sandvik)

12.-13. mars Bø

Torsdag morgen startet turen mot Ulsteinvik. Nybøs skulle besøke familie der, og tok predikanten med på en guidet kjøretur. Vi var vel framme hos Anne Sofie og Ståle Tønnesen kl.10.30 og her fikk jeg bo resten av uka. Torsdagen fram til kveldsmøtet ble brukt til skriving og lesing. Møtet denne dagen var på Bø og Sande bedehus i Herøy kommune og startet klokken 19.30. Vi kjørte fra Ulsteinvik kl.18.20 og turen tok 45 minutter. Det var Monrad Dybvik som ledet møtene, Ståle hadde informasjon om Misjon Sarepta og jeg forkynte Guds ord. Vi var seks på møtet denne kvelden. Bø ligger sørvest for Ulsteinvik på vei ut mot Runde.

Monrad Dypvik (foto Ove Sandvik)

Møtet på fredag var også på Bø. Det er godt å merke en åndelig trang til å høre Guds ord, også om antall frammøtte ikke er stort. Vi er heldigvis ikke avhengig av full møtesal for at Den Hellige Ånd kan gjøre sin gjerning. På denne fredagskvelden var vi samlet sju dyrebare sjeler.

Møreskulen på Dragsund i Herøy i skumringstimen

(foto Ove Sandvik)

Underveis til disse møtene og i mange gode samtaler i heimen, fortalte Ståle om kristenliv og misjonsansatte i bygdene på Søre Sunnmøre. Også Ulsteinvik har sine kjendiser, blant annet Karsten Warholm. Det var fint å få se Indremisjonen sin grunnskole på Dragsund i Herøy, hvor Ståle Tønnesen arbeidet som lærer i mange år.

Ulsteinvik bedehus (foto Ove Sandvik)

Lørdag 14. mars Ulsteinvik

Denne dagen var jeg invitert på middag i forkant av kveldens møte på Ulsteinvik bedehus. Det var Astrid Sundnes og Paul Eikrem som var vertskap og det var flott å få blir bedre kjent med disse trofaste misjonsvennene. Vi hadde fler felles kjente rundt om i landet. Etter dette besøket var det møte kl.18.00. Her sang koret Blindheim musikkor med eldste sanger på 97 år. Han avla også et varmt og fint vitnesbyrd. Etter møtet var det servering og en liten utlodning til inntekt for Sarepta. Denne gav omtrent kr.6000. Det var ca. 40 på møtet denne lørdagskvelden.

Blindheim musikkor (foto Ove Sandvik

97-åring avlegger sitt friske vitnesbyrd. (foto Ove Sandvik)

Det er godt å merke den varmen som Sarepta omtales med. Ikke minst den støtten som gis til satsingen på Bjorliheimen. Det kommer også tydelig fram i samtaler at det verdsettes at Sarepta satser på omreisende forkynnere også utenom de store forsamlingene. 

Søndag 15. mars Fiskå, Vanylven

På den siste dag på turen var det lagt opp til et møte på Fiskå i Vanylven kommune. For å komme dit var det en times kjøring med bil og ei ferje på knapt 15 minutt. Møtet startet kl.11.00 og det var Asbjørn Hunnes som ledet. På søndagsmøtene på Fiskå bruker de den gamle kirkeliturgien. Vi var 15 som fikk lytte til Guds ord denne søndags formiddag. Etter møtet var det middag hos Tønnesen før jeg ble kjørt til Vigra med flyavgang kl.20.00. Planlagt ankomst Jørpeland er kl.00.00.

En strandbu på talerstolen på Fiskå bedehus

(foto Ståle Tønnesen)

Underveis til Vigra la Ståle Tønnesen inn en omvisning i sentrum av Ålesund. Ståle er guide på fritiden og guider for det meste tysktalende turister. Det har vært en flott opplevelse å få se Sunnmøre og å få høre om kristenlivet i de ulike bygdene. Størst av alt har vært å få kjenne det åndelige fellesskap med bedehusfolket. Tusen takk for besøket og takk ikke minst til vertskapet på Sjøholt og Ulsteinvik.