På rett vei?

Bibelen forteller om mange ting som skal skje før Jesus kommer igjen for å hente sine heim til himmelen. En av disse er at mange som tror om seg selv at de er på vei til himmelen, egentlig går i feil retning.

I Matteus 25 fortelles om en flokk som mente om seg selv at de var på himmelvei. Når Jesus kom på den siste dag, viste det seg at halvparten møtte ei stengt himmeldør. Jesus avslutter denne fortellingen med formaningen «Våk derfor! For dere vet ikke dagen eller timen» Jesus kommer snart igjen. Er du på rett vei?

Vi er i fastetiden og ser fram mot påskens sterke budskap. Der forkynnes at Jesus åpnet himmelveien ved å gi sitt liv til soning for dine synder. På den siste dag hjelper det ikke å ha levd et minst like fint liv som alle andre. Da er det kun «den som har Sønnen (Jesus) som har livet». Kom til Jesus i dag.

(Ord til ettertanke i Strandbuen 13.03.2026)

Kristen enhet

I Jesu yppersteprestlige bønn ber Jesus for sine disipler «at de alle må være ett». Hva er kristen enhet?

I boka «Alvorlig talt» har Carl Fr. Wisløff en artikkel der han skriver noe om dette. Det første han understreker er at når Jesus ber denne bønnen er det for Guds barn, ikke alle som er medlem av et kirkesamfunn. Nei, det er de som er født på ny og som dermed hører Jesus til.

Hva er det så Jesus ber om i denne bønnen, spør Wisløff videre. «Han ber at de må være ett. Merk: han sier ikke «at de skal bli ett», men at de skal være ett… Jesu venner, den lille flokk som han bad for, den er ett.» Enheten mellom Guds folk er der. Jesus ber ikke om at de må bli ett. Og så ba Jesus om «at denne enheten måtte fortsette å utstrekke seg også til alle de mange som ved apostlenes ord skulle komme til tro på Jesus, gjennom alle slekter.»

Wisløff fortsetter: «Slik det nå stundom blir talt, skulle en tro det var de mange organiserte kirkesamfunn Jesus først og fremst hadde for øye – og at hans bønn skulle gå ut på at disse samfunn skulle bli ett. Men det var jo ingen kirkesamfunn da Jesus bad denne bønnen. Det var bare den lille flokken rundt bordet, siste kvelden de var sammen. -Det Jesus ber om er at enheten stadig må være der.»

Hva er det som kan sette enheten i fare, fortsetter Wisløff å spørre. «Vrang lærdom og død gudsdyrkelse, utvortes religiøsitet, verdslighet og synd.» Enheten blir brutt når en som er frelst faller fra troen.

Det er mange spørsmål angående troen som Guds folk ser noe ulikt på, men som ikke er til hinder for åndelig arbeids- og bønnefellesskap. «Men annerledes må det forholde seg med alle som ikke lar Guds åpenbarte ord i Bibelen være den eneste dommer i troens sak. Det er mange i kristenheten i dag som ikke gjør det. Det er mange som plukker Bibelen i stykker og undergraver dens autoritet. Slik teologi behøver en ikke gå langt for å støte på. -Og så har vi hele den katolske del av kristenheten, som setter kirkens autoritet ved siden av Bibelen, og som derfor hyller mange ubibelske lærdommer, så som skjærsild, avlat, helgener – og den ufeilbarlige pave. Evangeliske, bibeltroende kristne kan ikke ha noe frivillig arbeidsfellesskap med noen av disse.»

Sann enhet vises ikke ved at alle kristne er sammen i samme menighet, gjerne under et felles embete slik noen hevder. Nei, når læreforskjellen blir for stor, er kirkefellesskap ikke mulig. Da får vi «i det daglige menighetsarbeidet forkynne ordet og forvalte sakramentene hver for oss.» Den sanne enhet er ikke en synlig enhet, men en usynlig Gudgitt enhet mellom alle gjenfødte Guds barn i ulike menigheter og trossamfunn.

Startet Luther noe nytt?

Martin Luther (foto ukjent)

Et stort lys rant for den tyske munken Martin Luther på 1500-tallet. Hans åndelige frigjørelse resulterte i ei ny kirke – eller?

Få i Norge kjent så godt til historien om Luther og Den katolske kirke som Carl Fr. Wisløff. Han har skrevet mange bøker om emnet og hatt utallige forelesninger og taler. I Boka «Alvorlig talt» har Lunde forlag samlet noen artikler av Wisløff om ulike emner. Boka starter med en artikkel som heter: «Hva er egentlig det nye i Martin Luthers kristendomsforståelse?»

Mange vil hevde at Luther startet ei ny kirke, men dette vil både Luther selv og Wisløff tale imot. Luther fant tilbake til Bibelens kristendomsforståelse. Han ville ikke bryte med Den katolske kirke, men denne var kommet så langt bort fra Guds ord at Luthers åndelige frigjøring ikke ble tålt. Luther sa at katolikkene mente at han og hans menn falt fra den den gamle kirke og opprettet en ny. Nei, sa Luther. Sannheten er stikk motsatt. Katolsk lære er på mange punkt i strid med Skriften, derfor er det vi som holder oss til Guds ord som er den gamle kirken, hevdet han.

Hva var det så Luther gjenoppdaget og som var blitt borte i den katolske kirke? Wisløff nevner i denne nevnte artikkel helt kort fire av de mest sentrale punkt. Disse kan det være nytte å gjenta. Jeg gjengir her noe forkortet de fire punkt Wisløff nevner i denne artikkelen:

Nåden alene. Budskapet om at Jesus Kristus er død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Dette må bli tatt imot ved tro alene, uten noen gjerning eller fortjeneste. Dette gir frelsesvisshet. Luther kjempet for å finne en nådig Gud. Denne visshet om en nådig Gud kunne han ikke finne i Den katolske kirke. Luther fant frelsesvisshet fordi han kunne bygge på noe helt og holdent uavhengig av han selv, hans følelser, gjerninger eller fromhet. Frelsen bygger på at vi i oss selv er syndere, som i Jesus er fullkommen rene og rettferdige.

Skjelne mellom lov og evangelium. Guds lov krever og byr, anklager og dømmer. Loven blir aldri fornøyd med meg. For Guds ansikt blir jeg i meg selv aldri noe annet enn en synder. Evangeliet derimot krever ingen ting. Det bare forkynner, tilsier meg og ber meg tro og stole på det budskap at Jesus Kristus er synderes frelse. Ved rett skjelning mellom lov og evangelium lærer en troens visshet å kjenne: Her får en lys i anfektelsen, som også hører med til troens livsvilkår. Og her lærer en å sette sin lit til Jesus alene.

Skriften alene. Skriften alene skal oppstille trossetninger, og ellers ingen, ikke en gang en engel. Skriften alene er den evangeliske kirkes avgjørende kritiske målestokk. Ingen kirkelig autoritet har myndighet til å bestemme med bindende virkning hva som er kristen sannhet. Guds ord er dommer, det kommer an på hva Guds ord sier.

Kirken er Guds folk. Et barn på syv år vet hva kirken er, nemlig de hellige troende eller de lam som hører hyrdens røst. Kirken er samfunnet av dem som ved troen hører Jesus Kristus til. De kjennes ved at de hører og følger Jesu røst. Denne sanne kirke kjennetegnes ved at evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes etter Jesu innstiftelse. Det gammeltestamentlige prestedømme er opphevet. Nå gjelder det alminnelige prestedømmet. Alle kristne er prester (ikke alle er eldste!).

Olaf Lie – misjonærliv i glede og smerte

Olaf og Louise Lid (foto Misjonæralbum)

Olaf Lie fikk et langt liv som misjonær i fire ulike land. Kallet hadde også sin tunge smerte. Han mistet sin første kone og tre barn på misjonsmarken.

Jeg begynte som kretssekretær i Drammen krets av NLM i 1991. Det tok ikke lang tid før navnet Olaf Lie dukket opp. Lie hadde røtter fra Konnerud i Drammen. Konnerud ligger oppe på fjellet sør for Drammen og i denne bygda (bydelen) hadde NLM to misjonsforeninger, Nedre og Øvre Konnerud Misjonsforeninger. En av de først foreningene jeg besøkte etter at jeg flyttet til Drammen var Øvre Konnerud. Her var Elna Stubberud foreningsformann. Det var noen få kvinner som var medlemmer, i tillegg var den originale misjonsvennen Jens Jonasen med som sanger og andaktsholder. Senere var jeg på foreningsbesøk hos Ella Arntzen, Kari Rustan og Jorunn Skramstad.

Øvre Konnerud Misjonsforening ble stiftet i 1901 i heimen til Elisa og Syvert Dalen. En av medlemmene i den nystiftede foreningen var Olaf Lie sin mor Jørgine Olsdatter Lie. Olaf var ofte med mor på foreningsmøtene og han trivdes godt. Men etter en stund ble han lei og ville slutte å følge mor. Men mor gav ikke opp så lett. Hun sa til Olaf at det ville være leit om han sluttet som hadde ansvaret for å male kaffen til foreningen. Dermed ble han med lenger enn han egentlig hadde planlagt. Og disse foreningsmøtene fikk stor betydning for den vordende misjonæren.

Snekkerplassen fotografert i 1997 (foto Flesbergboka)

Røtter fra Flesberg og Konnerud

På lille julaften i 1857 ble det født en liten gutt i Flesberg i Numedal. Gutten ble født utenfor ekteskapet, men far og mor ble gift 13. februar 1858. Gutten ble hjemmedøpt 5. februar 1858 og fikk navnet Hellik Johnsen og dåpen ble stadfestet i Flesberg kirke 21. februar samme året. Foreldrene het Jon Helliksen Krinkhaug og Jårån Kittelsdatter Fjøsemogen. Den lille familien ble boende på Jårån sin heimegård Fjøsemogen som senere ble kalt for Snekkerplassen. Jon arbeidet i sølvgruvene i Vinoren på Svene. Disse gruvene var knyttet til sølvgruvene i Kongsberg.

I 1869 ble gruvene i Vinoren nedlagt og Jon var uten arbeid. Han fikk vite at det var arbeid å få i noen gruver på Konnerud og familien flyttet dit. Familien var da blitt seks, i tillegg hadde en sønn dødd som liten. På Konnerud fikk Jon arbeid i gruvene på Konnerudverket og arbeidet i tillegg noe som skomaker. Mange i Jons familie var flinke sangere. Jon ble en gang hyret inn for å synge for selveste kongen, noe han fikk en daler for. På Konnerud fikk Jon og Jårån to barn til, slik at til sammen seks barn vokste opp.

Olaf Lie sin mor ble født i 1864 på Stubberud på Øvre Konnerud og her vokste hun opp. Hun het Jørgine Olsdatter. Hun ble etter hvert kjent med Hellik Johnsen som da hadde tatt etternavnet Lie fra en gård i Flesberg. Jørgine og Hellik ble gift i 1885 og de bosatte seg i Berger ved Svelvik. Her hadde Hellik fått arbeid på veveriet ved Ullvarefabrikken. Deres første barn kom i 1887 og fikk navnet Sigurd Johan, deretter kom Olaf Hildolf og til slutt Sigrid Elise i 1896. I tillegg fikk de ett barn som døde som liten. Familien flyttet fra Berger til Jørgines heimegård på Konnerud i 1900.

Olaf Lie (foto Kineseren nr.1 1918)

Med kurs mot Kina

Olaf Hildolf Lie ble født på industristedet Berger mellom Sande og Svelvik 16. mai 1891. Dåpen skjedde i Svelvik kirke 14. juni samme år. Som ung gutt hadde han kjent på et kall til å bli misjonær og han tok noen turer i skogen og holdt tale for «hedninger». Vinteren 1907-08 kom han gjennom til bevisst liv med Gud og da kom kallet til misjonærtjeneste tilbake. En dag hørte han generalsekretær i Kinamisjonen (NLM) Johannes Brandtzæg tale ut fra teksten i Jesaja 6; «hvem skal jeg sende, og hvem skal gå for oss». Under den talen svarte Olaf ja til kallet om å bli misjonær.

Han tok handelsskole og i januar 1910 startet han opp på Kinamisjonens misjonsskole på Framnes sammen med 29 andre gutter. I 1912 solgte Brandtzæg Framnes og misjonsskolen flyttet til Bergen. I 1914 ble det enda en flytting for ungdommene på misjonsskolen. Da hadde Kinamisjonen kjøpt Fjellhaug på Sinsen i Oslo og Olaf og klassekameratene gikk det siste skoleåret her. Underveis som misjonsstudenter, ble ungdommene sendt på taleroppdrag. Olaf var blant annet på pinsestevner på Torpo og Leveld i Hallingdal i 1914. På denne turen var han sammen med kompisen Ole Uglem. Våren 1915 hadde Olav Lie et språkkurs på Livingston College i London.

Olaf Lie (bak t.v.), Josefine Luraas (framme t.v.) og resten av 

misjonærflokken som reiste sammen til Kina i 1915.

(foto Kineseren nr.1 1915)

Sommeren 1915 var han endelig klar til den store reisen på Kina, men først var det høytidelig misjonærinnvielse på Fjellhaug lørdag 30 oktober kl.18.00. Dagen etter var det avskjedsfest i Calmeyergatens misjonshus der nesten 4000 var til stede. Det var åtte menn og fem kvinner som skulle reise sammen til Kina med avreise fra Bergen 10. november. Dagen før var det ny avskjedsfest, denne gang i Bergen. Turen for misjonærene gikk med båt først til Amerika og videre derfra til Kina.

Vel framme i Kina ble Olaf Lie og noen av de andre ferske misjonærene plassert på Yünyang stasjon for å lese språk i to år. En av disse var Josefine Luraas fra Kongsberg. Hun var to år eldre enn Olaf (f.1889) og hadde som Olaf røtter fra Numedal. Far hennes var fra Svene og arbeidet i Kongsberg sølvgruver, mens mor hennes var fra Konsberg. Josefine vokste opp i en kristen heim, men kom bort fra Gud som ungdom. Hun dro til Amerika, og her ble det vekkelse i området hvor hun slo seg ned. Gud fikk nå Josefine i denne vekkelsen og hun ble frelst.

Josefine Luraas Lie (foto Misjonæralbum 1941)

Våren 1910 begynte hun på Moody Bible Institut i Chicago og fortsatte på bibelskole i Rushford i Minnesota. Planen hennes var å reise ut som misjonær for Alliansemisjonen i USA, men på bibelskolen fikk hun en helseknekk og måtte reise heim til Norge. Her ble hun frisk igjen og dro snart tilbake til Chicago. Her fant hun sin plass i Salem frimenighet og denne menigheten lovet å støtte henne økonomisk om hun reiste ut for Kinamisjonen i Norge. Hun søkte Kinamisjonen og ble tatt opp som misjonær. Hun kom tilbake til Norge og dro derfra til Kina sammen med Olaf Lie og de andre misjonærene.

Når Olaf og Josefine fikk et godt øye til hverandre, har jeg ikke funnet ut. Kanskje var det på turen til Kina? Det var vanlig praksis at misjonærene ikke skulle gifte seg før etter at de var ferdig med språkstudiet. Slik gikk det for Josefine og Olaf også. Men endelig i oktober 1917 kunne de titulere seg som mann og kone etter vielsen som foregikk i Künchow. Begge ble så plassert i Yünyang, hvor de ble værende det meste av tiden de var i Kina fra, til 1933.

Parti fra Yünyang (foto Kineseren nr 32 1931)

Tunge år i Kina 1915-24

Etter at språkstudiene var ferdig og bryllupet vel i havn, startet det ordinære misjonsarbeidet på og ved Yünyang misjonsstasjon for Josefine og Olaf. Denne første perioden skulle åndelig sett bli tung med en lengt etter vekkelse.

På heimebane var gleden stor da deres førstefødte kom i 1918. Han fikk navnet Leif og skulle få et kort liv. Våren 1920 ble han syk og døde knapt to år gammel. Josefine og Olaf måtte begrave sitt første barn i kinesisk jord. Josefine var da gravid med nummer to og no senere i 1920 ble datteren Inger Margrethe født. Sommeren etter rammet nok en tragedie den lille familien. I slutten av juni 1921 ble mor Josefine akutt syk av dysenteri. Hun ble ført fra Yünyang til misjonens helsepersonell i Laohokow, men livet sto ikke til å redde. 3. juli 1921 døde Josefine kun 32 år gammel. I sin fortvilelse skrev Olaf dette diktet som sto på trykk i Kineseren nr. 15 1922:

(Fra Kineseren nr 15 1922)

Olaf satt dermed igjen med ansvaret for lille Inger Margrethe på ett år, men han fikk nok god hjelp og støtte fra de andre misjonærene på Yünyang misjonsstasjon. Olaf må ha likt å skrive, for vi finner artikler av han i misjonsbladet Kineseren allerede før han dro til Kina. Og redaksjonen til Kineseren mottok stadig brev fra Olaf også fra Kina, som ble trykket i misjonsbladet. Vi finner hans navn under artikler i Kineseren gjennom hele hans lange liv. Den første tiden var det mye stoff om folk, kultur og misjon i Kina. Senere ble det også andakter, mange bokanmeldelser og reiseskildringer.

Når han i 1921 satt igjen med ansvaret for den ett år gamle datteren, ble han bundet til å være mere heime. Noe av den ne tiden brukte han nettopp til skriving. For både i 1921 og i 1922 kom det ut bøker av Olav Lie i Norge. Den første boka het «Misjonærer og andre folk i Kina», mens bok nummer to fikk tittelen «Guld og slagg. Virkelighetsbilleder fra Missionsarbeidet i Kina». Etter denne boka skulle det gå 26 år før neste bok kom fra Olaf. Den ble utgitt i 1948 og het «Flukten og kallet». Den siste boka hans kom i 1954 og het «Etiopia». Utenom disse egne bøkene bidro han også med artikler til bøker med flere forfattere.

Den første perioden til Olaf Lie i Kina ble avsluttet våren 1924. I april dette året gikk han og Inger Margrethe om bord i båten som skulle ta dem til Norge via Suezkanalen. Men de to reiste ikke alene. Den enslige kvinnelige misjonæren Louise Kjøsterud Solem reiste sammen med dem. Louise ble født i Ålesund 25. mai 1893. Hun ble født inn i ei markert misjonsslekt. Far hennes het Johannes Solem og var en sentral leder i Kinamisjonen. Han var også en periode borgermester i Ålesund og gikk derfor helst under navnet borgermester Solem. Også Johannes sin far, Erik Solem, var en markert høvding både i Det Vestlandske Indremisjonsforbund og i Kinamisjonen. Louise sin mor het Julie Kjøsterud.

Louise Kjøsterud Solem Lie (foto Misjonærabum 1941)

Louise kjente tidlig på et kall til å bli misjonær. Hun tok derfor eksamen artium og deretter Oslo lærerskole som hun fullførte i 1913. I 1914 leste hun språk i England, før hun dro til Kina i 1915. Hun kom altså til Kina samme året som Olaf Lie, men de reiste ikke ut i samme reisefølge. I perioden 1915-21 var Louise lærer for de norske barna og var stasjonert i Laohokow. De tre siste årene i denne perioden var hun plassert i kvinnearbeid, først i Laohokow, men mot slutten av perioden var plasseringen Yünyang. Årsaken til det var nok at det var begynt å bli bånd mellom Olaf Lie og henne. På vei heim fra Kina i april-mai 1924 ble det planlagt bryllup og Louise Solem og Olaf Lie ble viet i Ålesund sommeren 1924.

Før bryllupet tok Olaf og Inger Margrethe inn hos hans foreldre som nå levde som pensjonister på Stubberud på Konnerud sammen med Olaf sin søster Sigrid, hennes mann Gustav Olsen og deres barn. Olaf rakk også å bli med som taler på kretsmøtet for Drammen krets av NLM som i 1924 ble arrangert i Nedre Eiker kirke. Det ble ikke mye hviletid etter bryllupet, for ei lang reiserute ventet på den hjemvendte misjonæren. I august og september var han i Trøndelag krets, i oktober i Molde og på Nordmøre og i november på Sunnmøre. Noe av tiden var Louise med på møtene.

Det kom flere reiseskildringer fra Olaf til Kineseren i denne perioden. I en av disse uttrykker han forbauselse over at det på et stormøte han talte på var nattverd i kirken og ikke fri nattverd. Olaf var nok en radikal lekmann som sin nye svigerfar. Ny utreise til Kina ble bestemt til høsten 1926. Før det rakk Louise og Olaf å få sønnen Erik Solem Lie 20. mars 1925. Siste preiketur for Olaf før utreise gikk til Nord Norge våren 1926.

De voksne i reisefølget til Kina i 1926.

(Fra Kineseren nr 33 1926)

7 nye år i Yünyang

Turen til Kina gikk denne gang med Den transsibirske jernbane. Sammen med Louise og Olaf reiste også misjonærene Anna og Ole Hansen og Marie Ruspergard. I tillegg var generalsekretær Johannes Brandtzæg med. Han skulle besøke misjonsfeltet for siste gang som leder av Kinamisjonen. Reisefølge nådde grensen til Kina i slutten av september 1926. På dette tidspunkt var det blitt urolig i Kina i det som regnes som starten på den vel 20 år lange borgerkrigen. Misjonærene måtte derfor vente noen ekstra dager på grensa før det var trygt nok til å dra videre sørover i Kina.

Familien Lie nådde til slutt fram til Yünyang, men måtte etter kort tid flykte tilbake til Shanghai på grunn av uro. Mens de var i Shanghai fikk Louise og Olaf sønnen Johannes Helge. Først i oktober 1927 var forholdene blitt såpass rolige at Olaf kunne reise med båt opp Hanfloden og til Yünyang. Louise og barna var igjen i Shanghai i påvente av fredeligere tider. De kom først til Yünyang sommeren 1928.

I 1929 kom neste barnet i familien Lie. Da ble sønnen Eystein Olaf født. Mot slutten av dette året kom en gruppe soldater til Yünyang og voldte mye uro og nød. En av sønnene til Louise og Olaf ble tatt av disse soldatene og dømt til å bli med i følget som bærer. Etter mange og lange forhandlinger klart Olaf til slutt å få forhandle gutten fri. Etter 4-5 uker i byen forlot soldatene endeling Yünyang like før jul 1929 og etterlot seg en by i ruiner.

Småskolen i Yünyang. Olaf Lie i midten framme

(Fra Kineseren nr.17 1923)

I 1931 kunne misjonærene endelig sende gledelige meldinger heim til Norge. Vekkelsen hadde brutt ut over Kinamisjonens felt. Marie Monsen fikk være et sentralt redskap i denne vekkelsen. Olaf var på denne tiden på en del tjenestereiser. Mens han var på en slik reise, ble sønnen Erik alvorlig syk og døde etter kun ett døgns sykdomsforløp. Far Olaf nådde ikke heim tidsnok til å møte Erik i live. Det ble et nytt hardt slag for familien Lie. Olaf hadde nå mistet første kona og to sønner i tropiske sykdommer. Gleden var derfor ekstra stor da sønnen Andreas Solem Lie meldte sin ankomst i 1933, ikke lenge før familien reist tilbake til Norge for to års ferie. Avreisen fra Kina var 31. mai 1933.

Til Mandsjuria

Oppholdet i Norge var som det pleide være for heimeværende misjonærer på «ferie». Det ble veldig mye reising for å forkynne Guds ord på far Olaf, mens mor Louise og barna Inger Margrethe, Johannes Helge, Eystein Olaf og Andreas var heime for skolegang for de eldste. Ny utreise ble bestemt til sommeren 1935, og turen til Østen gikk med båt med første stopp i Kina i Shanghai. Datteren deres, Inger Margrethe (15), skulle være igjen i Norge denne gang, mens de tre guttene ble med mor og far tilbake til Kina. Antakelig bodde Inger Margrethe hos Louises foreldre, for Olafs foreldre døde i 1937 (far) og 1938 (mor).

Olaf Lie (nr 4 f.v. framme) og misjonærene i Mandsjuria 

(foto Dagen 11.01.2025)

Det var nå bestemt at Louise og Olaf skulle skifte misjonsfelt. I 1932 startet Kinamisjonen opp misjonsarbeid i Mandsjuria og nå var det bruk for familien Lie her. Fra Shanghai tok de båt videre til byen Dairen (nå Dalian), som ligger rett øst for Beijing. Derfra tok de tog til Tsitsihar i Mandsjuria, hvor familien skulle være stasjonert. Her var Olaf styrer av bibelskolen som misjonen hadde startet. Han skulle også være lærer ved misjonens evangelistkurs. Louvise var gravid under turen til Kina og vel framme i Mandsjuria fødte hun deres siste barn. Denne gang ble det en jente som fikk navnet Lisbeth.

I 1938 reiste Olaf og eldste sønnen Johannes på en 26 timers togtur til Sør-Mandsjuria. Her hadde danske misjonærer sitt virke og drev også en skole for misjonærbarn. På denne skolen skulle 11-årige Johannes gå på skole og bo på internat det kommende skoleåret. På denne tiden var uroen i verden stadig økende og 2. verdenskrig ble startet. Det ble derfor bestemt at mange av misjonærene i Mandsjuria skulle ta Den transsibirske jernbanen heim til Norge. Familien Lie bestemt at mor Louise og de fire barna skulle reise heim, mens far Olaf skulle bli på post en stund til. Han ble også valgt til tilsynsmann (leder) for de misjonærene som ble igjen i Mandsjuria.

Olaf Lie nr.2 f.v. i Mandsjuria (foto Dagen 11.01.2025)

Den tunge reisen heim

I en artikkel i 2022 har jeg skrevet om heimreisen til Louise og barna. Jeg tar med noe av det jeg da skrev: « Lisbeth var en solstråle, og var spesielt glad i å høre om Jesus. Mor hadde det travelt, så det ble lite tid til å lese for henne. Louise lovet derfor sin lille datter at hun skulle fortelle mye om Jesus når de kom på toget gjennom Russland. Hele familien reiste sammen til den Russiske grensen, men der måtte far Olaf si farvel til kona, datteren og deres tre sønner. Ekstra tungt var det for far å forlate lille Lisbeth, som var blitt syk like før avreise. Da Louise og barna skulle skifte tog på grensa til Russland, måtte far bære den lille jenta om bord i det nye toget. Da far måtte gå, slo Lisbeth armene rundt ham og gav han sitt varmest smil.

På turen over Sibir ble også to av Lisbeths brødre syke, så det ble veldig travelt for mor Louise og lite eller ingen tid til å fortelle om Jesus. Det var leger med på toget som gav den syke medisiner, men de hjalp lite. Den lille jenta ble stadig svakere og hadde store smerter. Lite søvn ble det også på skramletogets harde benker. Etter fire døgn på toget så det ut til at livet holdt på å ebbe ut for lille Lisbeth. Hun måtte på sykehus, men hvordan skulle det fikses midt i Sibir? På stasjonen i byen Omsk snakket Louise med politiet som først nektet familien å forlate toget. Da de så at Lisbeth holdt på å dø, gav de imidlertid etter. Toget med hele det norske reisefølget dro videre, mens Louise og de fire barna sto igjen på perrongen.

Louise og Olaf Lie me dtre av barna. Lisbeth framme t.v.

(foto Dagen 11.01.2025)

Louise fikk plassert bagasjen inne på togstasjonen og tok så de fire barna med i en sykebil som ventet. Sykebilen kjørte familien på en humpet vei fram til sykehuset. Her håpet mor at alle kunne få bo, mens Lisbeth ble behandlet. Det ble hun imidlertid nektet og hun og guttene som var fra 6-12 år, måtte finne et annet sted å bo. Uten å kunne russisk ble familien boende på togstasjonen. Louise fikk kontakt med en mann som kunne tysk, og med hans hjelp fikk hun vekslet noen penger. Han lovet også å bli med familien under visittiden på sykehuset. Da de kom fram, viste det seg at visittiden var over, og mor måtte reise tilbake til togstasjonen uten å treffe Lisbeth.

Neste dag kom Louise i rett tid til visitten, og kunne endelig gjenforenes med den kjære datteren. Hun lå i et avlukke helt alene. Da hun så mora, utbrøt hun sårt: «Mamma, hvor er du? Her har de bare brent meg!» Hun tenkte da på alle sprøyten hun hadde fått. Mor prøvde å få blikkontakt med Lisbeth uten å lykkes. Hun fikk senere høre at Lisbeth den første dagen på sykehuset hadde grått og ropt. Fra dag to ble det imidlertid stille, hun hverken snakket eller gråt. Når hun var tørst, pekte hun på tunga. Hun fikk da vann tilsatt bitter medisin, og etter det nektet hun å drikke.

Det ble noen forferdelige timer for mor. De tunge tankene kom, og hun hørte jentas anklage i sitt indre: «Tenk at mamma ikke lenger var glad i henne. Var dette å reise til Norge? Tenk som mamma har narret henne! Så kom alle disse hvitkledde damene og stakk henne mange ganger med sprøyter og ingen brydde seg om at hun skrek og gråt.» Mor Louise skrev senere om det som hendte: ««Det hender i livet nå og da, at livet blir knust på sin vei». Lisbeths lille hjerte brast på et hospital i Omsk. Men en venn fant inn bak lukkede dører, og kom i kontakt med det knuste hjertet, det var Jesus – Mor og far forlater, men Herren tar meg opp.»

Louise og Olaf Lies tre sønner som fikk vokse opp

(foto Dagen 11.01.2025)

Siste dagen Lisbeth levde, fikk hun blodoverføring med blod gitt av mor Louise. Livet sto imidlertid ikke til å redde og Lisbeth døde. Da ble det lille verset som Lisbeth hadde lært av mor ekstra sterkt for Louise Lie: «Jesu lille lam jeg er, Hviler i Hans armer her. Over berg og mørke dale, Går det hjem til himmelens sale.» Lisbeth fikk sin grav i Omsk. Louise måtte selv kaste jord på gravhaugen og lese ordene om oppstandelseshåpet. Etter åtte tøffe dager i Omsk, kunne Louise Lie og de tre guttene sette seg på toget med kurs mot Norge.»

De heimkomne misjonærene fra Mandsjuria fotografert i Stockholm

i 1946 (foto Utsyn nr.16 1946)

Krigsfange hos japanere

Da Louis og de tre guttene endelig kom heim til Norge bosatte de seg i Mysen. Olaf sitt opphold i Mandsjuria skulle vare helt til 1946. Da krigen brøt ut også i Norge i 1940, sendte Olaf denne meldingen til sine kollegaer: ««Tro på Gud og tro på meg», sier Jesus. Troen skal nå stå sin prøve på en spesiell måte. Det gjelder derfor å være godt væpnet: Bibelen taler om edruelighet, sindighet og tålmodighet. – La oss unngå alt som minner om panikk oss i mellom og enda mer når det gjelder kineserne. Vi vet jo at Jesus er med i vår båt. Og den synker ikke: Deet banner som er reist, kan ingen rive ned – selv om de som reiste det skal stupe på en eller annen måte. Det banner tåler ingen plett. Heller ikke den at vi blir rådløse og forvirrede…»

De første døpte i Mandsjuria. Olaf Lie nr. 2 f.h. bak

(foto Utsyn 05.12.1937)

Etter hver som krigen utviklet seg ble forholdene stadig vanskeligere for misjonærene i Mandsjuria. Snart ble all virksomhet innstilt, og misjonærene fikk liten mulighet til å bevege seg i frihet. Norsk myndigheter regnet misjonærene som krigsfanger fra desember 1941 til 1946. Planen var at Olaf skulle reise tilbake til Nore i 1942, men de ble umulig å få til. Mot slutten av krigen overtok russerne kommandoen i Mandsjuria. En februardag fikk misjonærene beskjed fra Moskva at de var utvist fra Mandsjuria og måtte komme seg på første tog vestover på Den transibirske jernbane.

26. februar 1946 kunne endelig 41 misjonærer gå om bord på toget som skulle frakte dem gjennom et krigsherjet Sovjet. Det var en lettet og glad flokk nordmenn som endelig kunne øyne håp om å komme heim. De siste årene hadde vært så tøffe at noen nesten hadde gitt opp håpet om å bli berget. Da toget nærmet seg den Sibirske byen Omsk, merket reisefølge at Olaf ble stadig mer stille. Tankene hans gikk til lille Lisbeth som var begravet i denne byen 7 år tidligere.

Olaf Lie fotografert i telefonen med Louise fra Stockholm 1946

(foto Dagen 11.01.2025)

Etiopia, Taiwan og pensjonist

Gleden var veldig stor da reisefølge nådde Stockholm og Olaf kunne ringe heim til Louise og snekke med henne for første gang på flere år. Vel heime i Norge slo familien seg ned på Sinsen, men de var også ofte på hytta som de eide på Konnerud. Olaf fortsatte som emissær i Norge, men mot slutten av 1947 fikk han en ny utfordring. NLM innså at tiden i Kina heretter ville bli kort og at det derfor var viktig å få noen nye misjonsfelt. Olaf ble utfordret av hovedstyret om å bli med generalsekretær Tormod Vågen til Etiopia for å sondere muligheten for oppstart av nytt misjonsfelt der.

Vågen og Lie dro først til Israel i romjulen 1947 og fortsatte deretter til Etiopia i januar. Her ble de fram til 27. februar. På denne dryge måneden fikk de drøfte muligheten for oppstart av nytt misjonsarbeid med misjonærer fra den svenske Fosterlandsstiftelsen og de fikk reise litt sør i landet. Vel heime var begge to enige om å anbefale oppstart av Etiopia som nytt misjonsland. Noen av misjonærene som var plassert i Kina ble omplassert og rundt månedsskiftet august-september 1948 var de klar for avreise. Olaf Lie skulle være med ett år, og han og Gudmund Vinskei reiste i forveien med fly allerede 2. august for å legge til rette for mottakelsen av resten av flokken.

Olaf Lie fotografert i 1979

(foto Dagen 11.01.2025)

3. mai 1949 var Olaf Lie tilbake i Norge og fortsatte å reise som emissær med flittig skriving innimellom. Olaf kjente fremdeles på et kall til å forkynne evangeliet for kineserne og i 1954 la alt seg til rette for at han kunne reise ut til et fjerde misjonsland. Denne gang var målet Formosa (Taiwan) hvor mange kinesere hadde flyktet til da Mao tok makten på fastlandet. Olaf reiste ut alene 9. april 1954, men oppholdet skulle ikke vare lenge. På høsten ble han syk og returnerte til Norge 15. desember.

Etter noen måneders rekonvalesent kviknet han til igjen og var klar for å reise i Norge som predikant fra sommeren 1955. Dette fortsatte han med fram til han ble pensjonist i 1961. Han var også ofte på farten som forkynner etter at han ble pensjonist. Både Olaf og Louise fikk et langt liv. Han døde 20. februar 1982 og ble 90 år gammel. Bare en måned senere, 16. mars 1982, døde også Louise. Hun ble 88 år gammel.

Dødsannonse Josefine Lie 

(Laagendalsposten 14.09.1921)

Dødsannonse Olaf Lie

(Drammen Tidende BB 24.02.1982)

 

Kilder

Det norske lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år Bind II (1946)

Fridtjov Birkelid: Norsk Misjonsleksikon (1967)

Jakob Straume: Kristenliv i Buskerud og Jarlsberg (1962)

Knut Y. Espegren: Himmelarven til Kina (2023)

Kristine Skjeslien: Hjem til slutt (1974)

Misjonæralbum NLM 1941 og 1961

Sigurd Vinger: Fesberg-boka 5 (1997)

Dagen 11.01.2025: Espen Ottosen intervju med Olaf Lies barnebarn Einar Lie

Kineseren nr.5 1924: Minneord om Josefine Lie.

Kineseren og Utsyn 1910-1982

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Alt mitt er hans og alt hans er mitt!

Slik formulerer en svensk predikant evangeliet, og han fortsetter: Min synd er hans synd, min nød er hans nød. Men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet er min lydighet, hans blod er min renhet, hans død er mitt liv! (C. O. Rosenius)

I denne artikkelen får du noen flere sitater fra Rosenius og andre forkynnere - til ettertanke.

«Den som bare vil unngå syndens straff og ikke har omsorg for å unngå syndens selv, har i dette et sikkert kjennemerke på en falsk ånd.» (C. O. Rosenius)

«Mot min synd setter jeg hans rettferdighet, mot min kulde setter jeg hans kjærlighet, mot min svakhet setter jeg hans styrke. Og så sier jeg: «Er jeg syndig, så er Kristus rettferdig, er jeg kald, så er Kristus varm, er jeg forsakt og engstelig, så er Kristus slett ikke forsakt, han vet råd. Kort sagt: Alt hans er mitt og alt mitt er hans.» (C. O. Rosenius)

«Alt beror på Guds ord. Holder du ikke dette fast, da blir du alle tider et siv som kastes hit og dit. Da kan djevelen føre deg dit han vil.» (C. O. Rosenius)

«Kristus har satt oss fri fra all synd og fra all fordømmelse. Han har frigjort oss fra lovens tyranni. Loven ble lagt til på grunn av overtredelsene. Den truer og straffer. Den kontrollerer mennesker med tvang. De som er i Kristus, er fri fra alt dette. Han har befridd oss fra helvetets redsel og straff.» (Andrew Preus)

«Den første var forkynner, denne var taler. Den første talte evangeliet, denne talte om evangeliet. Det han sa om evangeliet, var så riktig og godt som noe kunne være. Det var dogmatisk helt uangripelig. Men det var lite mat i det.» (J. F. Løvgren)

«Alt dette gjelder hemmelige synder. Noe annet blir det hvis synden er offentlig, så både dommeren og alle andre kjenner godt til det. Da gjør du nemlig ikke noe synd ved å sky et sånt menneske og la ham fare. Som en som har gjort seg selv til skamme. Da kan du også vitne mot ham offentlig. Å snakke om det som ligger i dagen, kan nemlig ikke kalles å baktale eller å dømme eller å vitne falskt. Vi refser for eksempel paven og hans lære, for den er lagt fram offentlig i bøker og utbasunert over hele verden. Når synden er offentlig, er det også rett og rimelig at den blir straffet offentlig, så enhver kan vite og passe seg for den.» (Martin Luther)

«Når loven trenger seg inn på meg og engster min samvittighet, er det på høy tid jeg gir den kjære lov reisepass. Jeg vil gjerne gjøre gode gjerninger hvor som helst jeg er blant menneskene. Men her hvor min samvittighet skal stå fram for Gud, la meg da være i fred. Da vil jeg hverken høre på Moses eller fariseerne; men her bør Kristus alene regjere og være mitt alt.» (Martin Luther)

«Troen på Bibelens indre klarhet gjør at du som forkynner til enhver tid er avhengig av at Ånden gjør sin gjerning. Du kan ikke manipulere mennesker til tro. Du må forkynne evangeliet og overlate resten til Guds ånd.» (Knut Kåre Kirkholm)

«I vårt gudsforhold og vårt kristne arbeid må vi ikke følge med tiden. Vi må ikke bli moderne. Moderne er et satanisk ord i kristen sammenheng. All åndelig fornyelse skjer ved å vende tilbake til begynnelsen: til Guds ord og til ham som sier om seg selv: Jeg er begynnelsen.» (Øivind Andersen)

«Kristi blod er nok til å utslette alle min synder, de kan ha hva navn de vil. Det kan være hemmelige eller åpenbare synder som jeg er meg bevisst, eller slike som jeg ikke kjenner i min samvittighet. Synder som hører fortiden til, men også nåtiden og framtiden. Ja om et menneske enn hadde gjort alle verdens synder, så er dog Kristi lidelse og død nok til å utslette all synd, så den tilgis og aldri mer blir tilregnet ham.» (Johan Arndt)

Århundrer igjennom de (jødene) etter ditt ord Hjemløse forvirret omkring på vår jord. Kom da snart med din utstrakte hånd Føre dem lykkelig i fred til det land Du har dem lovet. (Lina Sandel)

NLM blir aldri kirke

(foto nardobedehus.com)

I Dagens papirutgave torsdag 12. februar står det at NLM må våge å være kirke. I selve teksten siteres Jarle Skullerud slik: «Jeg tror at vi i fremtiden må våge å være kirke og ikke bare ha et kirkesamfunn.»

Men NLM kan aldri bli kirke. Kirken er ikke en institusjon, men en samling av frelste syndere der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett. Derfor er kirken i NLM, men NLM kan ikke bli kirken. Alle frelste i NLM er del av Guds kirke på jord.

Vi finner grunnlag for dette i Guds ord. Ut fra bl.a. 1 Pet 2,9-10 ser vi at alle som er frelst er prester i Guds rike. «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.»

Vi kaller dette for det allmenne prestedømme. Vi er ikke medlemmer i Guds rike om vi står tilsluttet et ytre kirkesamfunn eller misjonsorganisasjon. Heller ikke om vi en gang er døpt. Medlemskapet i denne «kirken» avgjøres av mitt hjerteforhold til Jesus. Derfor er det rett som bl.a. Ludvig Hope formulerte det en gang, at kirken er Guds folk.

Betyr ikke ytre strukturer noe? Jo, Gud er en ordens Gud. Han deler ut sine nådegaver. Han plasserer noen som eldste i forsamlingene. Det skal sørges for at evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett. Men hvordan vi organiserer dette, er underordnet og ikke noen salighetssak. Det gamle uttrykket om at den ytre kirke er et stillas, er fremdeles like treffende. Derfor er Guds sanne menighet ikke ei bestemt kirke eller en organisasjon, men den finnes i alle kirker og organisasjoner der det er frelste sjeler.

Et slikt kirkesyn medfører at det ikke er nødvendig med noe ytre kirkesamfunnstilhørighet. Kirken er en åndelig størrelse, ikke en ytre struktur. Blir vi for opptatt av ytre strukturer og kirkeorganisering, kan vi lett miste fokus på det viktigste, å forkynne Kristus korsfstet, lov og evangelium. For det er og blir slik at troen kommer ved forkynnelsen vi hører, ikke ved ytre strukturer.

Strev og uro eller hvile

Jesus var ofte på besøk hos søstrene Marta og Maria i Betania.  Søstrene var gjestfri og tok gjerne imot både Jesus og hans 12 disipler.

I Luk 10.38-42 leser vi om et slikt møte og vi skal i denne artikkelen stanse litt for Jesu møte med Marta: «Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.»

Jesus og disiplene var på besøk i heimen i Betania. Her møter vi de to søstrene som begge var glade i Jesus, men som her oppførte seg ganske forskjellig. Jeg tror det er et inntrykk som sitter nokså fast hos mange bibellesere at Maria var den gode og rette kristne, mens det sto dårligere til med Marta. Bibelen gir et annet bilde. Det er rett at Maria i denne teksten har valgt den gode del, i kontrast til Marta. Men det er likevel lite som tyder på at ikke også Marta hadde et nært og godt forhold til Jesus.

I denne fortellingen står det om Marta at hun tok imot Jesus i sitt hus, og at hun deretter var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Det er nok ikke bare Marta som kjempet med strev og uro. Vi ser det hos de ufrelste og det er heller ikke ukjent hos Guds folk. Strev og uro med de mange ting er vel nesten blitt en folkesykdom i vårt land. Folk strever og kaver med de mange ting. Gud tror de ikke på, men de stoler på de mange ting og de mange penger. Andre strever med de gode gjerninger og gjør en kjempeinnsats overfor medmennesker, men det blir strev og uro i møte med sykdom og død. De gode gjerninger er ikke noen grunnvoll som holder.

Livet her på jorda er veldig kort imot evigheten som aldri tar slutt. Alle mennesker skal leve evig, enten i himmelen eller i fortapelsen. Og vi har alle en ting til felles, nemlig at alle har syndet og står uten ære for Gud, enten vi tror på ham eller ikke. Vårt store problem som mennesker er at vi ikke innser at vi er fortapt og skyldig overfor Den hellige Gud. Og om vi ser litt av det, så vil vi selv ordne opp. Det er i strid med vår natur og gi opp eget strev, og å ta imot frelsen av bare nåde. Salomo kjempet med dette og spurte: «Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han plager seg med under solen?» (Fork 1:3) I Ordspråkene svarte han selv: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til». (Ord 10:22)

Kjemper du med strev og uro? Da vil jeg innby deg til å slutte å streve i egen kraft. Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28)

Men også for den som er frelst, ligger det så nært til å begynne å streve og kave i egen kraft. Din gamle natur blir aldri fornøyd med at frelsen er av nåde, at helliggjørelsen er av nåde, at tjenesten er av nåde. Den vil så inderlig gjerne være med å bidra selv.

Derfor blir det kamp i kristenlivet. Når du mislykkes med bibellesning og i bønnelivet. Når du svikter i vitnetjenesten og har så lite nød for de ufrelste. Når evangeliets fantastiske storhet, blir smått i dine øyne. Når synden ser ut til å ha mer makt i livet, enn Jesus. Ja, da kjemper den gamle naturen for at du skal begynne å streve og ta deg sammen for å bli bedre, mer hellig og mer ydmyk. Da lokker han deg til å bli mer åndelig og from enn du er. Så begynner kristenlivet å bli strev og hykleri og du mister synet på Jesus.

Lær av Marta sin søster Maria: «Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» Hva er den gode del? Det er evangeliet om hva Jesus har gjort: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Ditt strev kommer for sent. Frelsesverket er fullført. Du skal få hvile i nåden, i det fullbrakte frelsesverk. Også når det gjelder din tjeneste og din helliggjørelse.