Luthers teologi – skriften alene

Martin Luther (Foto ukjent)

«Jeg har lært at jeg skal gjøre bare de bøker som blir kalt Hellige Skrifter den ære å tro at ingen av deres forfattere noen gang har tatt feil.»

Dette sitatet fra Augustin siterte ofte Martin Luther med tilslutning. I 1983 gav Carl Fr. Wisløff ut boka «Martin Luthers teologi». Her framstiller han i korthet hovedpunktene i Martin Luthers teologi. I ett av kapitlene i denne boken skildrer Wisløff Luther sitt syn på Bibelen. Jeg vil her ta med noen sitater fra det Wisløff presenterer.

«Skriften er dommer. Det er dette som man har kalt reformasjonens formale prinsipp. Alle trosutsagn skal prøves på den Hellige Skrift, som er høyeste dommer i alle troens saker… Skriften er den eneste dommer.»

Den katolske kirke kaller dette for reformasjonens vranglære. Den kirken hevder at «ved siden av det skrevne Guds ord, som er inspirert av Guds Ånd, står kirkens muntlige tradisjon.» Både Skriften og tradisjonen skal mottas og æres «med like stor pietet og ærbødighet.»

«En kan spørre: Hva var det som førte til at veiene skiltes på denne måten? Grunnen var ikke at Luther kom med en ny lære om Skriftens autoritet… Nei, det som skjedde var egentlig bare at Luther gjorde fullt alvor av det som Skriften faktisk sier – i alle de omstridte spørsmål som kom på dagsorden.»

«De hellige kunne fare vill i sine skrifter og i sin livsførsel, men Skriften kan ikke feile.»

«Et kirkemøte kan ikke oppstille noen ny trosartikkel; det kan bare bekrefte den gamle, rette tro som vi finner i Skriften.»

«De lutherske dogmatikere i eldre tid la stor vekt på Skriftens inspirasjon, og hevdet at Skriftens troverdighet hadde sammenheng med at dens egentlige forfatter var Gud selv.»

«Vi kan ikke tenke at Den Hellige Ånd ikke har tenkt seg om, og at han ikke visste hvilke ord han brukte. De som har skrevet om innstiftelsen av nattverden var ikke drukne eller tåpelige, men de var fulle av Den Hellige Ånd og skrev sannheten om det som skjedde.»

«Vi kan snakke tydelig og klart om trosspørsmål, for Skriften er klar. La gå at det finnes steder som grammatikalsk sett byr oss vanskeligheter. Men så finnes det så mange andre steder som er klare, og så får vi la de klare stedene kaste lys over de dunkle.»

«Dersom du vil gi en god og tillitvekkende tolkning (av GT), da skal du feste blikket på Kristus, for alt sammen sikter på ham, hver eneste del av det.» Med den største frimodighet forkynner Luther frelsen i Kristus ut fra gammeltestamentlige tekster.

En viktig Luthersk tolkningsnøkkel: «Det spørres ikke bare etter hva Gud har sagt i Bibelen, men også hvem han har sagt det til.»

Hva med skriftord som kan synes å motsi hverandre? «Troen er ikke i fare om vi ikke har kjennskap til disse ting. Men så meget er visst: Skriften lyver ikke.» Den egentlige tvil gjelder vår menneskelige forståelsesevne. Skriften lyver ikke.

Møteturne i Romsdal

Innfjorden bedehuskapell (foto Ove Sandvik)

Seks møter på fire ulike bedehus ventet meg da jeg fikk besøke Romsdal 25.-31. august. Basen for besøket var et åpent hjem i Molde og oppdragsgiver var Misjon Sarepta.

I forkant av besøket var det streik på enkelte flyplasser. Det var derfor en viss spenning om jeg skulle komme fram til Molde i tide. Heldigvis ble streiken avblåst dagen før min flyavgang og reisen gikk helt etter planen. Jeg fikk en fantastisk fin flytur i klarvær langs Vestlandskysten. På flyplassen i Molde ventet Sarepta sin mann i Romsdal og kjørte meg de få hundre meterne østover til heimen til Liv og Martin Schjølberg.

Ekteparet Schjølberg har vært aktivt med i misjonsarbeidet i området. Martin var leder for NMS sine bokhandlere i Norge en periode av sitt yrkesliv. Da Misjon Sarepta startet opp i 2014, fikk de et kall til å være med der og startet ei forbønnsgruppe for arbeidet i Sarepta. Da koronaepidemien kom, ble det slutt på denne gruppen, men Liv og Martin har selv en bønnetime hver morgen der de ber for alle møter i Sarepta de kommende måneder. Det var fint å få være med på disse samlingene.

Liv og Martin Schjølberg er frivillige områdearbeidere for

Misjon Sarepta i Romsdal. Jeg hadde det veldig godt i  heimen

deres. (foto Ove Sandvik)

Innfjorden

Jeg landet i Molde tirsdag kl.15.00 og allerede kl.17.00 startet vi på turen til Innfjorden bedehuskapell, hvor vi skulle ha våre to første møter. Turen dit tok ca. halvannen time inkludert ei ferje. Det var speilblankt på fjorden og med Romsdals mektige fjell som ramme, ble turen en nytelse for øyet.

I Innfjorden ble vi tatt imot av Åse og Kjell Magne Bø. Kjell Magne ønsket velkommen, mens både dette møtet og møtet dagen etter ble ledet av Liv Schjølberg. Hun hadde også bakt «Sareptakake» til alle møtene denne uka. Annbjørg Helland Sævareid deltok både med god sang og egenskrevne dikt. Hun hadde med seg mannen som bærer og god tilhører. På den første samlingen kom det 11 fra Innfjorden og nabobygdene i tillegg til oss fem tilreisende.

Annbjørg Helland Sævareid (foto Ove Sandvik)

Romsdalskammeratene (foto Ove Sandvik)

Tirsdag kjørte vi på nordsiden av Romsdalsfjorden, mens vi på onsdag tok ferja fra Molde til Vestnes og kjørte langs sørsiden av fjorden. På ferja var det en kar som banket på biltaket. Han hadde sett en han kjente og ville slå av en prat. Det var Morten Korsvik som sammen med kona Inger var på tur fra Levanger hvor de bor til ei datter som bor på Sunnmøre. Morten er en ungdomsvenn og det var veldig kjekt å få et slikt uventet treff.

På møtet på onsdag fikk vi lyttet til flott sang av Romsdalskameratene, ei sanggruppe med godt voksne menn (81-91 år) fra ulike steder i Romsdal. Martin er av de yngste i koret hvor han spiller mandolin. Denne kvelden var vi 30 på møte og folket hadde god tid til å samtale over kaffekoppen. På denne samlingen ble vi minnet ut fra Guds ord om vårt hjemland himmelen og Veien som fører dit.

Dette bildet av Kinamisjonær Knut Stokke fra Stokke i Innfjorden henger

på Innfjorden bedehuskapell (foto Ove Sandvik)

Det kan også nevnes at Innfjorden har fostret en av Norges første Kinamisjonærer. Knut Stokke var emissær i Romsdal og fikk kall til å reise til Kina. Han var av de åtte første misjonærene for Kinamisjonen som dro fra Norge høsten 1891. Etter et opphold i Amerika, endte det med at han skiftet arbeidslag til en norskamerikansk misjon. Han kom til Kina i 1896 og døde på post i 1921, 62 år gammel.

Tomrefjord kristne forsamlingshus (foto Ove Sandvik)

Tomrefjord og Strande

Torsdag var møtet på Tomrefjord kristne forsamlingshus. Tomrefjord ligger ett par mil vest for Vestnes. Bedehuset er forholdsvis nytt og ligger fint til i et byggefelt. Det gamle bedehuset lå vanskelig til og ble solgt. Bedehusfolket fikk overta et næringsbygg som de så gjorde om til bedehus. Det var Julie og Johnny Kjærstad som ønsket velkommen og Johnny ledet også møtet. Martin Schjølberg sang og jeg talte. Det var ca. 20 som kom og også her var det satt av god tid til å prate i etterkant av møtet.

Ei rose til minne om kong Harald og ei rose for vår nye

konge, kong Haakon VIII. (foto Ove Sandvik)

Fredag våknet vi til meldingen om at kong Harald var død. Det preget denne dagen. Martin tok meg med på en kjøretur med omvisning i Molde, Hustadvika og Aukra kommuner. Jeg hadde aldri vært i Aukra, så det ble dermed en ny kommune for meg. Nå har jeg 23 kommuner igjen før jeg har vært innom alle landets kommuner. Det har vært varmt og nydelig sol disse dagene, med unntak av noe regn torsdag og fredag kveld.

Aukra kommune (foto Ove Sandvik)

Vågøy Kyrkje (foto Ove Sandvik)

Møtet på fredag var på Liv og Martin Schjølberg sitt eget bedehus, Strande bedehus. Bedehuset ligger langs E39 noen få km øst for hjemmet deres. Ekteparet Schjølberg ledet og sang, mens den gamle Indre Sjømannsmisjons høvdingen Oddbjørn Pedersen hadde åpning. Magnar Solemdal spilte til allsangen. I forbindelse med kongens død sa han noen få ord om sitt møte med kong Harald gjennom sin tid som aktiv idrettsmann og idrettsleder. Forsamlingen sang deretter kongesangen. Vi gledet oss over hver enkelt av de åtte frammøtte på møtet.

Strande bedehus (foto Ove Sandvik)

Flokken på Strande bedehus fredag kveld. Taleren er fotograf. 

(foto Ove Sandvik)

Eidsvåg

De to siste møtene denne uka var i Eidsvåg, Bjørnstjerne Bjørnsons barndomsbygd. Liv, Martin og I kjørte fra Røbekk lørdag kl.18.00 og møtet startet kl.19.00. Programmet for kvelden var som vanlig. I tillegg til oss tre tilreisende kom det fire lokale. Det ble ei åpen stund om Han som kalles synderes venn. Søndag var det sang av ekteparet Lynn og Per Magne Brakstad fra Eidsvåg. Han spilte også til fellessangen på begge møtene. På søndag var vi totalt ni på møtet.

Eidsvåg bedehus (foto Ove Sandvik)

Teksten for talen søndag kveld var fra Mika 7,18-20: «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, slik du med ed lovte våre fedre i fordums dager.»

Det var mange møter for Sarepta i Romsdal i denne perioden. Det er ikke langt til Bjorliheimen og lærere herfra hadde og skal ha distriktsbibelskole i området. I tillegg er Sareptas egne ansatte og frivillige forkynnere stadig på farten med Guds ord. Det var fint å høre at folk er takknemlige for at Sarepta kommer og forkynner evangeliet både på steder der det er regelmessig møtevirksomhet og ikke minst der Ordet sjelden lyder.

Jeg vil rette en varm takk til vertskapet mitt, Liv og Martin Schjølberg. De stelte godt med predikanten, de var sjåfør, sanger, møteleder og sørget for kaffemat. På forhånd hadde de reist Romsdal rundt med plakater for møtene. Og ikke minst ble møtene forberedt i bønn.

Utsikt fra Schjølberg sin stue (foto Ove Sandvik)

På vei mot Innfjorden (foto Ove Sandvik)

Molde fra sjøsiden (foto Ove Sandvik)

Åfarnes i Rauma (foto Ove Sandvik)

Fornekteren fikk nåde

Jeg er så takknemlig for at Guds ord ikke skjuler disiplenes svikt og synder. Det har vært til hjelp for så mange, som med sin synd sviktet sin kjære frelser.

En av dem som falt dypt var apostelen Simon Peter. Skjærtorsdag hadde Jesus en spesiell formaning til Peter. Han sa at Satan hadde krevd å få disiplene i sin makt, men at Jesus hadde bedt for Peter at troen ikke måtte svikte. Peter responderte på dette med å komme med en sterk bekjennelse. -Om alle andre svikter deg Jesus, skal i alle fall ikke jeg gjøre det! Jeg er villig til å dø for deg.

Etter dette tok Jesus apostlene med seg til Getsemane. Her sovnet apostlene, mens Jesus kjempet sin bønnekamp og vant. Så kom Judas i spissen for en flokk med soldater og tjenere av ypperstepresten. Jesus ble arrestert og alle apostlene flyktet, Peter inkludert. Men han fulgte etter Jesus langt bak, og fikk komme inn i yppersteprestens gård. Der gikk det så galt for Peter. Han fornektet Jesus først to ganger, så leser vi i Mat 26,73-75: «Men litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: Visst er du også en av dem! Målet ditt røper deg. Da ga han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket! Og straks gol hanen. Da mintes Peter Jesu ord, at han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert.»

I Lukas evangeliet står det at Jesus snudde seg og så på Peter, etter at Peter hadde fornektet. Ved det synet gikk det opp for Peter hva han hadde gjort. Etter Jesu oppstandelse viste Jesus på ny en spesiell omsorg for den falne Peter. Ved Genesaretsjøen spurte Jesus Peter tre ganger om han elsker han, og Peter svarte så fint: «Herre du vet alt, du vet jeg har deg kjær.»

Så vitner denne hendelsen så klart og tydelig til deg og meg og enhver synder: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. (1 Joh 2:1-2)

Gud signe vårt dyre fedreland

Stavanger Aftenblad kunne nylig melde om at det er reist et alter for Åsatroen på Kvalvåg i Strand, og at folk fra andre steder i landet strømmer til for å delta i dyrkelsen av Odin og Tor. 

For over 30 år siden satt jeg på toget fra Drammen til Ål. Jeg havnet ved siden av en mann med langt hår og langt skjegg. Han var en veldig trivelig kar og praten gikk livlig. Han kunne fortelle at han var medlem i en berømt motorsykkelklubb. Han spurte så meg hva jeg drev på med, og jeg fortalte at jeg var på vei til Ål for å tale på et kristent møte. Da responderte min reisevenn med å si at han for sin del trodde på og dyrket Odin og Tor.

Jeg dro tydelig på smilebåndet, fordi jeg trodde han spøkte. Jeg hadde ikke truffet noen som dyrket den gamle åsatroen før. Vi fortsatte samtalen i god tone og han bekreftet at det ikke var spøk, men alvor. Jeg har ikke glemt den togturen senere. Først og fremst med en vond følelse av min mangel på respekt for annerledes troende og for mine fordommer. Jeg kunne ikke se for meg at medlemmer i slike til dels kriminelle motorsykkelgjenger kunne være så trivelige å prate med. Og jeg burde ikke dra på smilebåndet av andres overbevisning.

Etter den togturen har jeg ikke truffet noen flere Åsa-troende, men jeg har hørt og lest at det er stadig flere som slutter seg til dette som jeg vil kalle avgudsdyrkelse. At det skulle komme et alter for denne religionen på lille Kvalvåg var imidlertid overraskende å lese. Dette sier også noe om frafallet fra Guds ord i vårt land.

Da evangeliet nådde vårt land for omtrent 1000 år siden, skjedde en forandring i landet vårt. Denne skildret kirkeminister og salmedikter Elias Blix i vår Fedrelandssalme: «Vaart Heimland i Myrker lenge laag, Og Vankunna Ljoset gøymde. Men Gud, du i Naade til oss saag, Din Kjærleik oss ikkje gløymde: Du sende ditt Ord til Norigs Fjell, Og Ljos yver Landet strøymde.»

Spesielt har Norge de 200 siste årene vært preget av mye levende kristendom og også en stor respekt for Guds ord blant de som ikke bekjente seg som kristne.  De siste 50 årene har imidlertid vekkelsene stilnet. Mens fellesskolen før skulle hjelpe foreldrene med en kristen oppdragelse, er den nå blitt «nøytral». Men slik nøytralitet finnes ikke. Enten lærer du barna å tro på Jesus, eller så lærer du dem til ikke å tro.

Jesus sa en gang: «Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt.» (Matt 12:43-45)

Åsatroen med Odin og hans sønn Tor med hammeren

var sentral religon i tidlig vikingtid. Før "ljos yver 

landet strøymde" (tegning: snl.no)

Er det dette som er i ferd med å skje i landet vårt og i Europa i dag? Ikke bare at folk vender seg til fremmede avguder som ikke kan hjelpe med tanke på evigheten. Men det får også konsekvenser for det gode livet her på jord, at Guds bud blir forkastet. 13 000 ufødte barn blir tatt livet av hvert år i Norge. Noen taler for å tillate drap helt fram til fødselen. Andre snakker om å gjøre det lovlig å ta livet av eldre og skjuler det bak «fine» ord som «dødshjelp». Mørket er i ferd med å sige inn over landet vårt igjen.

Jeg ønsker av hjertet å respektere annerledes troende. Men det betyr ikke at jeg ikke ber for de som tror annerledes eller ønsker å innby dem til å komme til Jesus. For jeg er overbevist om at Jesus er veien og sannheten og livet og at ingen kommer til Faderen uten ved ham.» (Joh 14:6) Jeg er også overbevist om at «det er ikke frelse i noen annen (Jesus). For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12)

Har du tenkt deg til himmelen, er det ingen hjelp å finne hos Tor og Odin, Muhammed og Allah, Buddah, Mammon eller hvilket navn avgudene bærer. Deres tro fører til fortapelse. Men det er frelse å få hos Jesus. Han innbyr i dag: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)

 

Ny menighet i Strand

Barkved bedehus (foto widerøe)

Vi er rikt velsignet i Strand med mye kristenfolk og flere ulike forsamlinger. Nå meldes det om at en ny menighet er i ferd med å startes.

Den nye menigheten heter «Moria Jørpeland» og skal ha åpningshelg i september med teltmøter i Bjørheimsbygd. Så langt jeg forstår er dette en formalisering av gruppen «Disippel felleskapet» som har hatt samlinger både på Jørpeland og Jøssang bedehus. Leieforholdene på disse bedehusene er nå avsluttet, men de har nå fått leie Barkved bedehus til sine videre samlinger.

Menigheten er tilsluttet «Moria Norge» som er stiftet av og ledes av Inge Røysland. Moria har menigheter bl.a. i Grimstad og i Oslo. Inge Røysland og familien var i perioden 2002-2006 knyttet til menigheten Levende Ord i Bergen som var ledet av Enevald Flåten. I 2006 flyttet de til hans hjemplass Froland hvor de starte Himmelpartner som drev møtekampanjer i mange ulike land. I 2018 fikk han, slik han skriver på deres hjemmeside, «tiltale fra Herren» om å starte menighet i Grimstad. Denne ble kalt «Moria» og kom i gang i 2019. Gjennom Himmelpartner stiftet han også en bibelskole og i 2023 en ny Moria-menighet i Oslo, også det på «direkte tale fra Gud».

Hva lærer så denne menigheten? Siden menigheten har tilhold på et bedehus, kan det være nyttig å se hva som er menighetens trosgrunnlag, sammenlignet med bedehusets lutherske lære. Deres troserklæring ligger åpent på deres hjemmeside. Jeg vil nevne noen punkt herfra som avviker fra et luthersk bedehus trosgrunnlag, til orientering og ettertanke:

1. Direkte tale fra Gud. Som nevnt over ble menigheten startet på direkte «tiltale fra Herren». Også når menigheten forgreinet seg til Oslo, var det på «direkte befaling» fra Gud. En slik direkte tale fra Gud utenom Bibelen finner jeg ikke grunnlag for i Guds Ord. Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring. Her er et skille mellom luthersk og karismatisk teologi. Innen karismatisk teologi tolkes Bibelens tale om profetisk tale og kunnskapsord som direkte budskap utenom Guds ord. Dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for.

2. Dåpen. I troserklæringen står det at det «ikke er frelse i dåpen – men dåp i frelsen. Det er bare mennesker som er født på ny, som ved et bevisst personlig valg og overbevisning, kan la seg døpe. Barnedåp er ikke bibelsk gyldig dåp, fordi et spedbarn hverken kan tro eller ta valg.» Her er et klassisk skille med et luthersk dåpssyn som hevder både at det er frelse i dåpen og at barnedåp er en gyldig dåp. Barna har arvesynd og trenger frelse. Hverken barn eller voksne kan tro, men troen er en Guds gave både til små og store som gis gjennom forkynnelsen av evangeliet og dåpen.

3. Åndsdåp. «Åndsdåp er tilgjengelig for alle som er født på ny» (Ap.gj 2,1-4). Slik lærer Moria. Også her skilles lærepunktet fra luthersk lære. Vi lærer ut fra Guds ord at åndsdåpen skjer når en synder blir frelst, født på ny. Det finnes ikke to slags kristne, de som er frelst og de som både er frelst og åndsdøpt. Alle som er frelst har Den hellige ånd i sitt hjerte: «Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» (Rom 8:9b)

4. Apostel. Troserklæringen hevder videre at «alle de fem tjenestegavene har sin plass i menigheten i dag». Her henvises det til apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. (Ef 4,11-15) Aposteltjenesten er ifølge luthersk overbevisning avsluttet ved Jesu 12 apostler. De 12 var utvalgt til å være øyenvitner og forfattere av Guds ord (NT). Når NT var ferdig skrevet, ble denne tjenesten avsluttet fordi Guds ord er hans endelige åpenbaring.

5. Kvinnelig pastor. I Moria er både Inge Røysland og Eva Røysland hovedpastorer. På dette punktet har mange innen luthersk teologi skiftet mening de siste årene. Liberal teologi har vunnet stadig mer terreng i luthersk sammenheng, dessverre. Jeg er overbevist ut fra Guds ord om at kvinnelige pastorer/eldste ikke er riktig. Den tjenesten er forbeholdt menn med nådegave og tillit.

Barkved bedehus

Barkved bedehus skal ifølge Brønnøysundregisteret: «fremme et sant og sunt kristenliv grunnet på Guds ord og den evangeliske-lutherske lære.» Denne nye menigheten er som vist over ikke en luthersk menighet. Det er kan derfor ikke være i overenstemmelse med bedehusets formål å leie ut bedehuset til faste møter som så tydelig er i strid med luthersk lære.

Hva lærer Den katolske kirke?

Den katolske kirke i Stavanger. (foto katolsk.no)

Den katolske kirke ledes av paven i Roma. I senere tid har noen med bakgrunn både i bedehusmiljø og karismatiske miljø meldt seg inn i denne kirken under offentlig oppmerksomhet.

På 1500-tallet fikk munken Martin Luther åpenbart evangeliets frigjøring. Da innså han også, at kirken som han tilhørte, Den romersk katolske kirke, trengte store justeringer av læren. Han vant ikke gehør og ble utstøtt av kirken. Det var på ett vis starten på den lutherske kirke, selv om Luther selv mente at han hadde reformert den gamle kirken og ikke startet noen ny. Luthers oppgjør med DKK gjaldt først og fremst den bibelske læren om «Troen alene», «Nåden alene» og «Skriften alene».

I vår tid merkes en økt søkning mot liturgi og også en søken tilbake til gamle kirkefedre, gjerne før reformasjonens tid. Da kan det være nyttig å friske opp hvilke lærepunkt Luther opponerte mot, og som førte til reformasjonen. Få norske lutherske teologer kjente den katolske kirkes lære så godt som teologiprofessor Carl Fr. Wisløff. I 1974 ga han ut boka «Kristne kirkesamfunn» der han gir en kort oversikt over hva de ulike kirkesamfunn lærer.

Peterskirken i Roma (foto katolsk.no)

Videre i denne artikkelen vil jeg gjengi noen lærepunkt ut fra denne boka. Det finnes ulike katolske kirkesamfunn. Når jeg her taler om Den katolske kirke (DKK), er det rette navnet Den romersk-katolske kirke. Hvilke lærepunkt er det så som skiller denne kirken fra Den lutherske kirke? Her er et utdrag av det Wisløff nevner:

Paven. Paven i Rom er DKK sin øverste leder. Kirken har en streng hierarkisk struktur med paven som den øverste leder innsatt av Kristus. Paven er Peters etterfølger og uten paven ville kirkens enhet ligge i ruiner, hevder DKK. Paven er ufeilbarlig når han taler «ex cathedra», det vil si på embetets vegne. Paven er kirkens overhode, mens biskoper, prester og diakoner er ledere i kirken med klart definerte fullmakter.

Skriften og tradisjonen. DKK har som norm og rettesnor for sin tro Bibelen sammen med Tradisjonen. Luther derimot understreket sterkt at normen er Skriften alene. DKK lærer at Skriften og Tradisjonen springer fram av samme guddommelige kilde. Begge skal mottas og æres med «like stor pietet og ærbødighet». Dermed er flere av DKK sine læresetninger grunnet på tradisjon og ikke på Bibelen.

Nattverden. Mens luthersk lære om nattverden er at vi i måltidet får Jesu legeme og blod under brødet og vinen, lære DKK at dette måltidet (kalt eukaristien) i tillegg inneholder et messens offer. Nattverden er både et måltid og et offer. Offeret innebærer at «det samme offer som en gang Kristus bragte på Golgata, er nærværende i messen. Offeret på Golgata og offeret i messen er i en forstand det samme offer. Forskjellen er at Kristi offer var blodig, mens messeofferet er ublodig. Bare ordinerte prester kan forrette nattverden. Når presten leser innstiftelses ordene, regner DKK med at elementene forvandles til Kristi legeme og blod. De elementene som ikke brukes kan derfor ikke kastes, men må oppbevares til senere bruk. Nattverdgjestene får kun brødet.

Fortjeneste. «Fortjeneste oppnås ved en gjerning som gir krav på lønn. En kristen som står i nådens stand kan vinne fortjeneste ved gjerninger som er sedelig gode, og som gjøres med viljens frie forsett, oppvakt og ledsaget av Guds nåde. Helgenene har flere slike fortjenester enn de selv trenger.» Disse helgenenes overskudds-gjerninger kan en kristen få del i ved avlat. Avlat kan oppnås ved «å be bestemte skrevne bønner, ved pilgrimsferder osv.»

Skjærsilden. Den kristne som ikke har fått sonet alle sine timelige syndestraffer, kommer til skjærsilden. Her blir de renset før de kommer til himmelen. De bøter for sine timelige syndestraffer. Kristne som enda lever kan komme disse til hjelp på ulike vis, blant annet ved å la presten lese messe for dem eller «erverve avlat».

Maria. Jesu mor har en sentral plass i DKK. Kirken lærer at hun er «alltid jomfru». Med det mener de at hun ble unnfanget med Jesus uten med mann og at hun også var jomfru etter at Jesus var født. De lærer at hun ikke fødte flere barn enn Jesus. De som i Bibelen omtales som Jesu søsken var egentlig hans søskenbarn. DKK lærer også at Maria ikke hadde arvesynd og at hun ble tatt direkte til himmelen med legeme og sjel uten å dø. Hun bidro/bidrar både til sin egen og menneskenes frelse. Hun er derfor «de kristnes talsmann, deres hjelp, støtte og formidler.»

Dette var et lite utdrag av det Wisløff skriver i sin bok. I en annen sammenheng hevdet Wisløff følgende (sitert etter hukommelsen): «Finnes det kristne katolikker? Ja, det finnes nok noen. Men disse er i tilfelle ikke frelst på grunnlag av DKK sin lære, men på tross av den».

Jeg runder av med et sitat hentet fra en annen professor i teologi, Aksel Valen-Sendstad: «På dette avgjørende punktet (Den rettferdiggjørende tro) synes det ikke å være noen bro mellom katolsk og evangelisk forståelse av troen. Grunnskaden innenfor katolsk teologi er og blir at den ikke følger den bibelske sondring mellom loven og evangeliet og ikke setter loven og evangeliet i det forhold til hverandre som Gud har gjort i sitt frelsesråd i åpenbaringen. Det fører til at troskravet (loven og alle dens krav om ytelser) og trosgaven (evangeliet og dets budskap om forsoningen) blandes slik at mennesket medvirker til sin frelse i troen.» (Kristen dogmatikk s.356-7)

Kristoffer på preiketurer

Kristoffer Fjelde på talerstolen (foto Dagen 19.02.1997)

Kristoffer Fjelde forkynte Guds ord gjennom et langt liv. Hva var budskapet til en bedehusets forkynner for to generasjoner tilbake i tid?

I denne artikkelen vil jeg presentere noen glimt fra predikanten Kristoffer Fjeldes forkynnelse og tema for noen av hans taler. Først vil jeg gi en oversikt over tema som han preiket over på to turer han hadde til Troms i 1967 og 1968. Denne oversikten har jeg funnet i ei notisbok som jeg har etter Kristoffer. I denne har han notert hvor han talte og emner for talene i perioden 1967-71. Deretter tar jeg med noen korte andakter av han som jeg har funnet på nett.

Kristoffer Fjelde ble født på Jørpeland i 1924 og ble frelst som ung ungdom. Han begynte tidlig å forkynne Guds ord og tok også eksamen i teologi. Han startet som predikant i 1946 og hadde ulike forkynnende stillinger til han ble tidlig pensjonist av helsemessige årsaker i 1987. Det meste av sitt yrkesaktive liv var han bysekretær (nå pastor) i ulike forsamlinger i NLM. Han var også en periode forstander i en norskamerikansk menighet i Chicago. Også etter at han ble pensjonist var han ute og forkynte Guds ord. Ellers var han en av de fremste kjennere av Rosenius sin forkynnelse. Kristoffer Fjelde døde i 2007.

Fra Kristoffer Fjeldes notisbok (foto Ove Sandvik)

I 1967 hadde han åtte møter på Finnsnes. På disse møtene hadde han følgende temaer han talte over: 1. Han fordømte synden i kjødet. 2. Høytidsdrakten og hverdagsdrakten. 3. Abraham og Lot. 4. Hva gagner det? 5. Forventningen som ble borte. 6. Omvendelsen 7. Hva vil det si å være i sine synder? 8. Bærekraften svikter.

Året etter var han en ny tur til Troms. På disse møtene hadde han følgende temaer: 1. Når Guds ord går i oppfyllelse (Andselv) 2. (?) 3. Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss (Betania Salangen) 4. Under Åndens drivkraft (Sommerskolen Finnsnes) 5. Timer over Romerbrevet I-IV (Sommerskolen Finnsnes) 6. Likesom Kristus tok seg av dere (Sommerskolen Finnsnes) 7. Levende tro – Ordet – Peter gikk (Sommerskolen Finnsnes).

Du kan lytte til flere taler av denne særpregede forkynneren som var både teolog og evangelist. Du finner mange taler bl.a. på bibelsk-tro.no sitt talearkiv. Jeg legger ved en link til en tale som har vært til hjelp og trøst for meg selv: «Til deg som ikke får det til».

Til deg som ikke får det til

Kristoffer Fjelde flankert av broren Gerhard t.v. og Endre Østerhus

(foto ukjent)

Videre kan du lese noen korte andakter av Kristoffer Fjelde:

-----------

Andakt fra bibelsk-tro.no:

Trøst for en Jesu disippel

«Men fordi jeg har sagt dere dette, har sorg fylt deres hjerte. Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom:» (Joh 16,6-8)

Sorg hadde fylt disiplenes hjerter fordi Jesus talte om sin bortgang. Midt i sorgen trøstet han med gagnet av Den hellige ånds gjeming. Du sørger i åndens fattigdom og ser ikke at du er salig. Ånden bor i enhver disippels hjerte. Han bor hos dem som er sønderknust og nedbøyet Jes 57,15; Joh 14,20. En salig kjensgjerning! Du sørger videre over at du rekker så lite i Guds rike. Ditt vitnesbyrd er lite og fattig. Ditt liv viser så lite igjen. - Verdens dimensjoner og andres dyktighet driver deg konkurs.

Kjære motløse venn: Ånden skal overbevise verden! Der er ingen grenser for Den hellige ånd. Det er pinsedag det største bevis på. Disiplene hadde sitt kall og tjeneste. Gud fylte dem med kraften de trengte. Og kraften fullendes i skrøpelighet. (2 Kor 12,9)

Du er her i verden fordi Jesus har bruk for deg. Og du er på det stedet der han ser du tjener ham best. Ingen andre kan tjene ham bedre enn nettopp du der du er. Nettopp deg vil han ha der slik du er skapt med evner, anlegg og utrustning. Sitt kall og sin nådegave har han ikke angret, heller ikke når det gjelder deg!

Plei ditt samfunn med Jesus! Gjennom deg skal Ånden overbevise de ufrelste du lever sammen med. Vær frimodig!

«Regn med din Frelser,

så regner du rett,

Gi ham din byrde,

så vandrer du lett»

----

Tre korte andakter til nyfrelste fra Utsyn nr.1-3 i 1955:

Fra Utsyn nr 31 1978:

Fra Utsyn nr.22 1980: