Du skal ikke hate

Guds ord taler utvetydig om at hat er synd. Det er brudd på det 5. budet som sier at du ikke skal slå i hjel.

Vi ser dessverre stadig følger av dette hatet senest nå i helga da en islamist med vilje kjørte inn i en flokk mennesker, på et arrangement for skeive. Vi ser dette hatet daglig rundt om i verden overfor den jødiske befolkning. I mange land er hatet mot kristne så sterkt at de blir forfulgt og drept. Mange innvandrer kjenner på hat. Hatet er heller ikke ukjent i mer privat sammenheng. Søsken legger hverandre for hat på grunn av uenighet om arv. Naboer kan hate hverandre for uenighet om større eller mindre saker.

I Bergprekenen forklarer Jesus Guds bud ut fra den hellige Guds ståsted. «Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen.» (Matt 5:21-22a) I 1 Joh 2,9 sies det på denne måten: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9) Og Ef 4,331-32: «La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!»

Guds bud oppsummeres slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matt 22:37-40)

Derfor kan en kristen ikke leve i hat og forsvare hat. Den gamle syndige natur vil gjerne hate, men denne og andre synder skal erkjennes og bekjennes. Guds ord er tydelig på at homofilt samliv er synd. Men det betyr ikke at de som lever slik skal hates. Guds ord er tydelig på at fosterdrap er synd. Det betyr ikke at en kristen skal hate draps-legene. Guds ord et tydelig på at løgn er synd. Det betyr ikke at en kristen skal hate løgneren. «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» (Ef 4:32)

Istedenfor hat skal en kristen vis omsorg og så skal han kalle syndere til omvendelse. For den som lever i synden er på vei mot en evig fortapelse. For synderen blir ikke frelst ved hat, men ved å høre forkynt at «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

En kristen er også kalt til å advare mot synden. Det er legitimt å arbeide fredelig for de ufødte barns rett til liv, mot at prideflagg skal heises i kommunale flaggstenger osv. Dette kan gjøres politisk, ved leserinnlegg i samtaler osv. Men beveggrunnen må være omsorg for menneskene og ikke hat.

Først og fremst er Guds folk bedt om å forkynne Guds ord både slik at synden blir avslørt og ved at syndenes forlatelse forkynnes fritt. Guds ord er radikalt overfor synden: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» (1Kor 6:9-10)

Hvem kan da bli frelst: «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» (Rom 3:22-24) Ikke ett eneste menneske kan bli frelst i egen kraft. Alle er vi syndere. Derfor må vi frelses på Jesu verk, han som ble «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Det er veien for syndere av alle sorter. Den som kommer til Jesus med sin synd, får høre forkynt: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!» (Joh 8:11)

Warhuus – boktrykker og misjonshøvding

I godt vennelag. Johanne Marie og B. T. Warhuus framme t.h. Ellers f.v.

Thormod Rettedal, Ludvig Hope og kona og Lars Gimnes.

(foto Kristenliv i Buskerud og Jarlsberg)

B. T. Warhuus var en kjent personlighet i Drammen rundt år 1900. Han ble radikalt omvendt som ung, noe som preget resten av livet hans.

Før jeg skulle starte opp som kretssekretær i Drammen krets av NLM, fikk jeg kretsens 50-års skrift av misjonær Omund Birkeland som da fungerte i denne stillingen. En sentral person i denne historien var nevnte Bernhard Torgersen Warhuus. En spesiell hendelse fikk god omtale i boka og denne hendelsen ble jeg minnet om mange ganger i perioden jeg var kretssekretær. Den er også gjenfortalt i flere historiebøker om NLM.

Warhuus hadde bedt Kinamisjonens generalsekretær Johannes Brandtzæg om en stortaler til å besøke Drammen sommeren 1898. Ludvig Hope ble tildelt, men han var ukjent for Warhuus. Den aktverdige boktrykkeren møtte opp på togstasjonen fint oppdresset med hest og karjol for å ta imot stortaleren, men så ingen som han syntes kunne passe. Til slutt kom en ung mann ut bakerste vogn. Han hadde vadmelsklær og vanlig skyggelue. Da de hadde hilst, var Warhuus helt forskrekket. Var dette noe å sende til finfolket i Drammen! På vei hjem gikk samtalen i stå.

Da Hope var vel plassert på rommet sitt,  var Warhuus og kona enige om at de ikke våget å gå på møtet med en slik ung bondegutt som taler. De hadde jo reklamert med en stortaler. Warhuus sin far som bodde sammen med sønnen og hans familie var derimot mer positivt innstilt. Han mente at de måtte høre taleren før de felte noen dom. Det ble derfor gamlefar som ble med Hope til møtet hos skipsfører Andreassen på Brakerøya denne første kvelden. Mye folk møtte, og Hope talte i nesten en time. Vel hjemme var den gamle tydelig på at Bernhard og kona burde vært på møtet. Han kunne ikke finne sterke nok ord til å skildre det han hadde hørt. Neste kveld dro de alle til møtet, og Hope ble stående i Drammen i flere uker.

Warhuus skrev om møtene i byens aviser: «Ludvig Hope som har virket her i byen og omkringliggende distrikter, har enkelt og greit søkt å vise folk veien til korset, og legge misjonens store sak fram som Jesu siste vilje. Møtene har vært besøkt til trengsel, både i heimene og andre steder, og prestene i byen har vist oss den velvilje å stille Bragernes kirke til Hopes disposisjon.» Etter disse møtene ble Warhuus og Hope nære venner for livet.

B. T. Warhuus (foto Dagspressen nr.8 1931)

Fra Modum og Kongsberg til Drammen

Bernhard Torgersen Warhuus ble født 31. oktober 1851 på Nymoen ved Blaafarveværket i Modum kommune. Foreldrene hans het Gunhild Gudbjørnsen og Torger Hansen Warhus. Begge var fra Modum. Etternavnet Warhuus (Warhus) stammet fra garden Varhus ved Blaafarveværket. De første årene bodde familien på Nymoen, men flyttet til Sandsvær i Kongsberg i 1858. Her var far Torger løsarbeider.

En kald vinter hadde han fått arbeid i skogen. Men han var uheldig og hogg seg i foten og måtte derfor reise hjem for å komme til krefter. Det var smått stelt med økonomien, så han fikk til en avtale om å sende to sønner som medhjelpere i sitt sted. Det ble Bernhard og en bror som måtte av gårde i den dype snøen. De var bare guttunger og ble både kalde og trette underveis. Da de var kommet halvveis, kom de til ei liten stue og bestemte seg for å spørre om å få komme inn og varme seg. Den gamle kona som tok imot dem, plasserte dem rundt peisen og gav dem to store brødskiver. «20 år senere var det bryllup i stua, og brudgommen var jeg», kunne Warhuus fortelle. Noen år etter bryllupet kjøpte han huset slik at svigermor kunne fortsette å bo der.

B. T. Warhuus skrev et langt og gripende minneord om

sin svigermor da hun døde. (Tegning Kongsberg Adresse

17.05.1903)

Etter at Warhuus var konfirmert fikk han begynne i lære som boktrykker hos N. Erlandsen i Kongsberg. Det var i denne perioden han ble kjent med datteren til Anne Barbro Saga som hadde forbarmet seg over han og broren noen år tidligere. Anne Barbro var ei spesiell kvinne. Hjemmet var fattig, men ble likevel et samlingspunkt både for bygdas folk og folk på gjennomfart. Også Anne Barbro sin datter Johanne Marie var en sterk personlighet. Johanne Marie Christophersen Saga og Bernhard Torgersen Warhuus skulle få et langt liv sammen. Johanne Marie ble født på Kongsberg 12. november 1849 og far hennes het Kristoffer Madssen Saga. 

I 1872 flyttet familien Warhuus til Dammen og Bernhard fikk arbeid på O. Steens boktrykkeri. Året etter, nærmere bestemt 15. november 1873 ble Johanne Marie og Bernhard gift. Bernhard trivdes godt på den yrkesveien han hadde slått inn på og steg litt etter litt i gradene. I 1882 ble han boktrykkersvenn hos O. Steen. Johanne Marie og Bernhard fikk sitt første barn året etter bryllupet og deretter kom det ni barn til. Åtte av barna fikk vokse opp. Jeg har funnet navnet på ni av barna:  Tom Kristian (f.1874), Gunda (f.1876), Andreas (f.1878), Brynjulf (f.1880), Trygve (f.1882), Ellen Kristine (f.1884 d.1885 hjernebetennelse), Bernhard (f.1886), Johannes (f.1888) og Johanne Marie (f.26.01.1891).

Ny livskurs

I 1883 skjedde noe som endret livskursen for familien Warhuus. Bernhard var blitt kjent med en amerikaner som hadde slått seg ned i Drammen. Han hadde ikke egen familie. Amerikaneren døde og Warhuus ville følge han til grava. Da han kom inn i kapellet, lå den døde amerikaneren uten dekke over. Da kom det sterkt til Warhuus: «Du skal dø, Du skal dø!» Dette gjorde et mektig inntrykk på han. Han ble kalt av Gud, men han ble ikke frelst da. Da han kom hjem, så kona at han var litt nedfor og ba han synge en sang. «Skal jeg synge nå må det bli en salme», svarte han.

Litt senere sa han til sjefen sin på trykkeriet at han ville bli en kristen. Da svarte sjefen at han måtte passe seg for det. Han hadde sett mange som ble galne etter å ha blitt kristne. «Bare vent så skal du få se at det går godt både med meg og deg», svarte Bernhard. Kort tid etter fikk han se seg frelst og gikk rett til sjefen og bekjente det. «Nei, nå er du blitt galen. Gå hjem og legg deg så fort du kan», var svaret. Han gikk hjem og fortalte dette til kona. Hun sa: «Jeg har tjent hos en prost. Han leste litt i Bibelen og ba og takket, men han oppførte seg ikke slik som du.» Da svarte Warhuus: «Det må liv til! Det må liv til!» Han ba for kona og for sjefen. Kona ble frelst etter ett år, sjefen etter sju.

Bragerne bedehus ble sentralt i livet til B. T. Warhuus etter at 

han ble frelst. (foto Torbjørn Bakke)

Etter at de ble frelst ble Bernhard og Johanne Marie aktive i mye av det lutherske kristenarbeid i Drammen. De ble medlemmer i Bragernes Indremisjon og i 1886 ble han valgt som medlem av styret. I dette styret var han medlem i 34 år og var også medlem i styret for Bragernes bedehus i 30 år. Bernhard var også medhjelper for presten i Bragernes, men sa opp dette tillitsvervet da presten var innbyder til et stort kirkemøte i Drammen som mante til samarbeid mellom liberale og konservative kristne. Dette møtet i 1919 var en direkte årsak til at det kjente Calmeyergatemøtet ble arrangerte i 1920. Selv om ekteparet Warhuus var engasjert i det meste av kristen aktivitet i byen, skulle det bli Kinamisjonsforbundet som skulle bli deres nærmeste hjertesak.

Kinamisjonsvenner

Siste halvdel av 1880 hadde det våknet et misjonskall til Kina i Norge. En av dem som i starten fikk tenne en kinamisjonsbrann var lærer Ole Næstegaard d.e. fra Hallingdal. Han dro til Kina i 1888, men kom tilbake en snartur til Norge i 1890. Da besøkte han også Drammen, og tre kvinner ble så grepet av det de hørte at de startet en kinaforening. En av de tre damene var fru Warhuus. Da presten fikk høre om denne nye foreningen, ville han melde den inn i NMS. Litt senere på året var det kretsmøte for NMS og den mektige generalen Lars Dahle var hovedtaler. Han benyttet anledningen til å advar mot Næstegaard og kom også med en kraftsalve mot kineserne: «Kineserne er et ekte filisterfolk. De var ytterst materialistiske og uten syn for det åndelige. Bare ved å yte dem økonomisk hjelp, kunne en vinne noen for kristendommen, men det stakk aldri dypt.»

Bernhard var helst enig med Dahle og var også bekymret fordi Næstegaards misjon ikke var luthersk. Men kona sto på sitt og ville støtte kinamisjonsarbeidet. På et besøk i Sande hørte Bernhard en prest tale om misjon. Da presten orienterte om misjonsarbeidet i Kina, spurte han: «Hvem vil ta opp arbeid der? Vil du?» Dette ble et kall til Bernhard. Da han senere leste at det ble stiftet en kinamisjon på luthersk grunn i pinsen 1891, sa han til kona: «Her er noe for oss». Og slik ble ekteparet trofaste kinamisjonsvenner resten av livet.

I 1893 arrangerte kinamisjonsvennene i Drammen basar. Kvinneforeningen hadde nå inkludert mennene og het Bragernes Mands- og kvindeforening. Basaren var på Bragernes bedehus og Warhuus kunne melde at inntektene ble kr.400. Han noterte også at foreningen gledet seg over at Sophie Clausen fra Drammen nå var vel på plass i Kina som Kinamisjonens misjonær. Hun hadde rukket og sendt hjem et par kinesiske sko, en pengepose m.m. som skulle vises fram på misjonsmøter.

Fra 1895 begynte Warhuus å reise rundt i Buskerud og Vestfold for å forkynne Guds ord og tale Kinamisjonens sak. Fram til år 1900 var han ute nesten hver søndag. I 1897 kunne han sende kr.400 fra følgende foreninger: Solbergelvens kvinneforening, Norsnes barnebasar, Strømsgodsets kvinneforening, Kjelstad kvinneforening, Gjærdals kvinneforening og Aaraas kvinneforening. Året etter sendte Bragernesforeningen kr.1580. Warhuus hadde da følgende merknad: Hjertelig takk for «at vi fikk broder Hope til oss i høst. Men det må også være oss tillat at uttale at Østlandet hittil har fått liten hjelp av Forbundets emissærer, da disse inntil nå vesentlig har virket vestpå og nordover.»

Kirkekomiteen i Kinamisjonen 1899. B. T. Warhuus framme t.v.

(foto Fast Grunn nr.3 1966)

Rundt århundreskiftet ble det stiftet mange kretser innen Kinamisjonen. Warhuus gikk i spissen for å danne en krets også for Buskerud og Jarlsberg. Dette skjedde i 1900 og Warhuus ble formann de første 12 årene, med unntak av to. Han var medlem av kretsstyret til 1925. Ved oppstart besto kretsen av 14 foreninger som alle lå i og ved Drammen. Warhuus fortsatte sin reisevirksomhet og fikk dannet foreninger rundt om i hele Buskerud.

Rundt århundreskiftet raste den såkalte ordinasjonsstriden i Kinamisjonen. Denne resulterte i at mange misjonærer forlot organisasjonen. I 1901 skulle Warhuus og hans venner i Drammen ta imot generalforsamlingen for Kinamisjonen. Denne endte med at et stort flertall støttet Fellesstyret sine vedtak. Warhuus kunne melde: «Stormen var sterk og fòr voldsomt av sted. Men vår Herre og Mester som alltid er den samme, har stått ved roret og alt er nå såre vel. Stormen har lagt seg og Kinamisjonens lille skute skal heretter få seile videre i rolig farvann. Dette er vårt håp.» Han hadde selv vært medlem av det som ble kalt kirkekomiteen og som hadde forberedt saken for Fellesstyret.

B. T. Warhuus ble tidlig en sentral leder i Kinamisjonen, ikke bare i Drammen krets, men også nasjonalt. Selv om han ikke var like radikal i kirkesyn som vestlendingene, vant han tillit og ble lyttet til. I 1909 ble han også valgt inn i Fellesstyret og var medlem her til 1921. I perioden 1912-1918 var han nestformann i styret. I denne perioden ble det aktuelt å flytte Kinamisjonens hovedkontor og misjonsskole fra Framnes til Oslo. Warhuus var den eneste i Fellesstyret som var imot flyttingen og begrunnet det med at Kinamisjonen var en «vestlandsplante». Generalforsamlingen i Oslo i 1912 støttet flyttingen og Fjellhaug og hovedkontoret havnet på Sinsen. På den siste GF han deltok, i 1930, tok han ordet og sang sangen: «No hev du dagen, å, bruk han vel, for før du trur, kan det verta kveld.»

B. T. Warhuus. (foto Handeland: Kinamisjonen 50 år)

Aktiv til det siste

Selv om det var Kinamisjonen som fikk det meste av tiden til Warhuus, var han som nevnt aktivt med i Indremisjonsselskapet hele livet og formann i styret i 1915-1917. Han var også med å stifte IOGT losjen i Drammen i 1897. Han var medlem av menighetsrådet noen perioder og satt også i kommunestyret for Drammen. Selv om han som bedriftsleder kunne være bestemt, var han mest kjent for sitt gode humør og glimtet i øyet. Han var ikke glad i lange taler, og kom en gang med et råd til tilhørerne, selvsagt sagt med et smil: «Middel mot unyttige og lange oppbyggelsestaler. Anbring en liten bjelle inne i talerstolen som tilhørerne kan sette i bevegelse når talen begynner å bli for lang, til varsel for taleren.»

Warhuus var sjelevinner. En dagdriver fra Modum kom flere ganger innom kontoret hans og laget bråk og skjelte ut Warhuus. De ansatte ville kaste han ut, men Warhuus svarte med henvisning til David: «Har Gud tillatt at han skal få skjelle meg ut, så la han holde på til han er ferdig.» Da han var ferdig, ga Warhuus han litt penger. Ei natt noe senere ble Warhuus tilkalt til en mann som lå for døden. Den syke hadde gitt beskjed at de skulle «hente den Guds mann Warhuus». Den syke var dagdriveren, og Warhuus fikk hjelpe han til Jesus.

(Dagen 04.01.1933)

Oscar Handeland var en god venn av Warhuus. Da han skrev Kinamisjonens 50 års historie, var han også innom vennen i Drammen. Han skrev blant annet følgende: «Hans (Warhuus) argumenter i debatten kunne ofte være mer originale enn de var overbevisende, men hans hjertelag og gode vilje var så stor og hans humør så lyst at han ble saknet ved rådsbordet om det hendte han ikke møtte. Han var kanskje den mest avholdte og en av de mest særmerkte blant lederne i Forbundet.»

B. T. Warhuus var også aktiv innen sitt fagområde. I 1885 stiftet han Drammen typografiske forening som var den første fagforeningen i landet. Han ble foreningens første formann. I 1890 døde hans sjef og gode venn O. Steen. Warhuus og en kollega overtok da både trykkeriet og avisen Drammens blad som forlaget drev. I 1903 ble han eneeier av både trykkeriet og avisen. I 1907 var han med og stiftet Vestfold distrikt av Norsk Boktrykkerforening og var foreningens formann de tre første årene.

I 1902 gav han ut det første opplaget av Herman T. Wildenveys først bok «Campanula». Tre år tidligere var han utgiver av Ludvig Hope sin første bok «Olje i karret». Han samlet også mange av bedehuset sanger og salmer i sangboken «Verden for Kristus». Denne sangboken solgte han til Kinamisjonen i 1918. I 1904 gav han også ut et ukeblad med samme tittel som sangboka. Bladet kom med 52 nummer i 1904, men gikk deretter inn. I 1924 var Warhuus blitt 73 år og bestemte seg for å selge både trykkeriet og avisen. Kjøper ble Buskerud bondeparti.

Utdrag av prolog ved Drammen typografiske forening sitt

65 års jubileum i 1950. Forfatter: Charles Bjørnstad

Bernhard T. Warhuus ble 82 år gammel. Han døde 3. januar 1933. Kona Johanne Marie døde 4. juni 1935 og ble 85 år gammel. I et byleksikon for Drammen er Warhuus omtalt slik: «Av karakter stø som et fjell, og med et moralsk mot som ikke kjente menneskefrykt, og samtidig med et barns hjertelag og lyse sinn.» Det kom mange minneord om han etter hans død. Jeg tar til slutt med et klipp fra minneordet i avisen Dagspressen som var et organ for Norsk Bladeierforening:

«Etter et møte i foreningen satt deltakerne denne sommerkvelden og tok et glass, så stemningen var blitt i alle fall litt belivet. Plutselig hørte man sang, en vakker stemme som begynte på en salme. Det var Warhuus som hadde tatt del i passiaren og som nu sang med dypt alvor. Samtalen stilnet selvfølgelig med en gang og alle lyttet med oppmerksomhet, mens den lange salme blev sunget til ende. Dette var dog åpenbart ingen demonstrasjon fra Warhuus sin side. Han kunne godt forstå at folk gjerne ville ha litt adspredelse. Men for ham falt det helt naturlig å gi sine følelser luft på en annen måte, så der ikke blev ensidig fagsnakk og spøk.»

Dødsannonse B. T. Warhuus 

(Buskerud Blad 05.01.1933)

 

Kilder

Aukrust, Knut (1991): Menighetsblad og andre religiøse og kirkelige tidsskrift i Norge

Bakke, Torbjørn (1981): Det gamle Bragernes bedehus og Drammen Indremisjon

Bjerkrheim, Trygve (2002): Dagen og kallet (Bind 4 samlede dikt)

Bjørnstad, Charles (1966): Dikt, sanger og prologer

Borgen, Per Otto (2004): Drammen byleksikon

Foss, Hans Petter (2020): Haugianeren

Handeland, Oscar (1941): Det Norske lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år

Handeland, Oscar (1955): Ludvig Hope

IOGT (1909): Loge Ædruelighedens Fremme 1879-1909

Kjebekk, Erik (1991): Verden for Kristus

Oftedal, Tor (1960): Drammen typografiske forening 75 år

Straume, Jakob (1962): Kristenliv i Buskerud og Jarlsberg

Såtvedt, Olav (1998): Gårds- og slektshistorie. Sandsværs historie VII

Tank, Roar (1952); Modums historie 1

Thuesen, Arthur (1960): Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge

Wilhelmsen, Kaare (1948): Den politiske arbeiderbevegelse i Buskerud

Misjonsbladet Kineseren/Utsyn

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

 

 

Kinamisjonær alvorlig torturert

Alfonso og Aasta Argento og deres to barn i 1917

(foto asiaharvest.org)

Alfonso Argento ble født på Sicilia i Italia i 1873. Han ble misjonær i Kina og opplevde alvorlig mishandling under bokseropprøret.

Alfonso ble født inn i et sterkt katolsk hjem, men ble selv tidlig ateist. På underlig vis ble han radikalt frelst. Han møtte kallet til å bli misjonær gjennom kona til lederen av menigheten han gikk i som nyfrelst. Hun abonnerte på China Innland Mission (CIM) sitt blad «China Million» og Alfonso ble grepet av det han leste. Han søkte CIM om å få bli deres utsending, samtidig som han avsluttet sin filologiske embetseksamen og forsvarte en doktoravhandling over et språk-vitenskapelig emne.

Alfonso fikk positivt svar fra CIM og høsten 1896 kom han til Kina som deres utsending. Den første tiden gikk med til å lære språk før han kom i gang med misjonsarbeidet i byen Kwang-Chow våren 1899. Ett år senere nådde bokseropprøret denne delen av Kina. Det var et opprør rettet mot utlendinger, ikke minst misjonærer. Men også mange kristne kinesere ble hardt rammet. Opprøret ble slått ned tidlig på høsten 1901.

Den norskamerikanske misjonæren Thorstein Himle kjent godt Alfonso. I 1902 skrev han ei bok han kalte «Guds Veie med et gjenstridigt Folk». Det var en oversikt over nordisk og nordiskamerikansk misjonsarbeid i Kina. Han skildret også opplevelser til noen misjonærer under bokseropprøret. I det følgende gjengir jeg noe forkortet og språklig revidert det han skrev om Alfonso Argento:

Ved Alfonso Argento sin misjonsstasjon i Kwang-Chow i Honan provinsen hadde det vært mye uro og mange rykter, men misjonæren hadde ikke bekymret seg av den grunn.  Søndag morgen 8. juli 1900 kom en kristen gutt i 16-års alderen og fortalt at folk på gaten sa at de ville komme og rive ned misjonsstasjonen og drepte misjonæren, enten denne dagen eller en av de følgende. Men Argento trøstet gutten og sa at han ikke trengte være redd. La de bare si hva de vil, sa han.

Mens Argento fant fram salmene til kveldsgudstjenesten denne dagen, hørte han mange mennesker rope og skrike utenfor. Han gikk ut for å se hva det var og fant mottakelsesrommet fullt av folk. Han forsto at de var kommet for å ødelegge og sprang derfor inn igjen for å finne navnekortet sitt og prøve å komme seg til residensen (Yaman) til statens administrative leder i området, kalt mandarin. Men bokserne hadde satt vakter med kniver ved dørene, så han kom seg ikke ut.

Alfonso forsøkte da å tale til folket, men ble avbrutt. De sa at de ikke var kommet for å høre han tale, men for å drepe ham. De beskyldte han for å være en trollmann og en barnetyv, noen han avviste. Han var kommet for å forkynne fredens og frelsens evangelium, sa han. Da mobben ble stadig mer pågående, ba Alfonso en av sine medarbeidere tale til dem og si at misjonærene var kinesernes beste venner. Medarbeideren hoppet opp på et bord og begynte å tale, men fikk klar beskjed om å tie. Alfonso sto mellom dette bordet og veggen. Bokserne presset da bordet mot veggen for å klemme han.

Tegning av overfallet av Alfonso Argento

(asiaharvest.org)

En av boksernes ledere begynte å slå Alfons i brystet, andre tok tak i klærne hans og prøvde å dra han ut. Hele veien ble han slått og sparket. En av bokserne veltet oljelampen slik at den sloknet. Da ble det helt mørkt i rommet. Alfonso fikk rykket løs hårfletten sin som en holdt fast i, samtidig som han smøg seg ut av drakten og gjemte seg i en krok. Bokserne trodde at Alfonso hadde klart å flykte, og begynte å rasere misjonsstasjonen. Mens dette pågikk, fikk han krøpet under et bord for ikke å bli tråkket ned. Da mobben hadde rasert stasjonen, fant de et knippe med strå som de dyppet i parafin og tente på for å lete etter verdisaker.

Da de var ferdig med å rane det de fant av verdier, ble de enige om å sette fyr på hele bygget. Da oppdaget de Alfonso under bordet, Han ble halt fram i lyset og banket og slått med rester av møblene. Naboene til misjonsstasjonen var redd for at deres hus også ville brenne hvis misjonsstasjonen ble påtent, så de fikk avverget dette. Bokserne sa at de derfor kun ville brenne misjonæren. De helte parafin over han og tente på. Noen vennlig naboer klarte å slokke brannen og dro Alfonso bort etter fletten hans for å berge han.

Dette ble ikke tålt av bokserne så de begynte på nytt å sparke å slå han med en stor stokk. Det gikk hardest ut over hans hode hvor han fikk en dyp rift fra øyet og til over øret. Alfonso anbefalte seg i Herrens hender og tok hendene over hodet. Men han fikk snart et nytt kraftig slag som slo han bevistløs. De trodde han var død og dro han ut på gaten. Der ble det foreslått å kutte av hode hans, men det ble ikke noe av siden de trodde han allerede var død. Noen vennligsinnede fikk så dratt Alfonso inn på kapellets plattform og her lå han bevistløs til onsdag 11. juli. Da våknet han, og så at sårene enda blødde. Noen av de kristne i byen hadde våket over han mens han var bevistløs, og fortsatte med det også etter at han var våknet. De fikk ikke i han mat, men han drakk mye vann.

Alfonso Argento i hvit drakt ved rød pil

(foto agrigentoierieoggi.it)

Snart gikk ryktet i byen at Alfonso ikke var død likevel og bokserne ble oppfordret til å komme tilbake for å ta livet av han. Mandarinen var redd for å bli holdt ansvarlig for misjonærens død, så han bestemte at Alfonso skulle bæres til byen Chau-kia-keo som lå 24 mil nordover. Bokserne fikk høre hva som var i ferd med å skje og sa at de ville drepe mandarinen om han sendte Alfonso bort. Mandarinen møtte opp hos Alfonso og foreslo at han skulle fraktes bort i en kiste, men dette avslo Alfonso. Noen kristne forslo at de heller skulle lage en båre av bambus med en skjerm over for å beskytte han mot sola. Dette gikk mandarinen med på og ved midnatt 11-12. juli dro åtte bærere av gårde med misjonæren på båre. Mandarinen stilte med 50 fotfolk og 20 rytter for å beskytte dem på veien.

De gikk 4,5 mil den første dagen og fire mil den neste (13.07). Når de passerte mindre bygder, ble det ropt «drep ham» mot misjonæren, men mandarinens soldater beskyttet ham. De neste milen fortsatt på samme vis, med mobb som trakasserte Alfonso og ropte «utenlandske djevel» mot han. 14. juli kom det et kraftig uvær så hele følget ble gjennombløte. Søndag 15. juli kom følget til byen Hiang-cheng og her la de Alfonso framfor porten til mandarinens residens. Tusenvis stimlet rundt han og dunket i han, kløp han og rev han i håret. Alfonso rørte seg ikke og de trodde at han var død. Til slutt gav mandarinen ordre om å føre han innendørs.

Alfonso Argento (foto Aasta Bjørgum: I Herrens hånd)

Mandag morgen våknet Alfonso og hørte folket rundt han snakket om å bære han tilbake igjen til Kwang-Chow. Han protesterte, men til igjen nytte. Om kvelden ble båren med Alfonso plassert i et gårdsrom og her ble han liggende hele natten gjennomvåt av regnværet. Neste dag ville mandarinen flytte Alfonso fra båra og over i ei trillebår. Igjen protesterte han fordi han var så skamslått at transport i ei trillebår ville bli altfor tøft. Men heller ikke denne gang fikk han noe medlidenhet. Denne behandlingen slo opp alle sår som hadde begynt å gro. Han fikk heller ikke noe mat, men en soldat gav han litt av sin porsjon. I byen hvor de skulle overnatte fra onsdag til torsdag var det en kjenning av Alfonso som forbarmet seg over ham og tok han hjem til seg for natten. Her fikk han også nok drikke og mat.

Denne vennen fikk også hjelp til å skaffe Alfonso nye klær og noe reisepenger til mat. På grunn av mye regn ble Alfonso og hans følge i denne byen i tre dager. Han benyttet da anledningen til å forkynne evangeliet for mange venner som samlet seg i dette huset. Etter disse tre dager ble Alfonso så fraktet tilbake til Kwang-Chow. Her ble han plassert i forgården til mandarinens hus og masse folk stimlet seg rundt han og spottet han. De spyttet også på han, kaset søppel på han og rev han i fletta, mens de brukte en forferdelig munn mot han.

Da natten kom, gav mandarinen ordre om å bære Alfonso 4 km utfor byen hvor han tilbragte natten. Dagen etter var søndag 22. juli og han ble denne dagen frakte 40 km videre. Midt på natten til mandag 23. juli fortsatte de, men etter en km forlangte bærerne at Alfonso skulle forlate bærestolen og så forlot de ham. Også en følgesmann som mandarinen hadde sendt med forlot Alfonso så han var alene igjen i mørket. Han bestemte seg for å gå til en by som het Lo-Shan. Da han hadde 6 km igjen stanset han på et herberge for å hvile før han gikk videre om ettermiddagen. Men han ble sterkt minnet om å ikke gå videre og vendte tilbake til herberget.

Familien Argento (agrigentoierieroggi.it)

Utpå kvelden kom 30 mann med spyd og sverd på jakt etter Alfonso. Verten på herberget sa at Alfonso ikke var der. Sannheten var at han hadde gjemt seg. Forfølgerne fant han ikke og dro videre sent på natten. Dagen etter gikk også Alfonso videre, men etter 8 km var han helt utslitt. En mann gikk forbi han, men stoppet opp og spurte om det var Alfonso. Alfonso kjente ham ikke igjen med det samme, men det var en gammel venn. Han hadde hørt at Alfonso var drept. Nå tilbød han seg å følge Alfonso til Hankow hvor det var misjonsleger som kunne hjelpe ham. Denne reisen tok en uke og foregikk med trillebår, båt, bærestol og til fots. Tre ganger underveis var de i livsfare.

I Hankow fant de en engelsk lege som sydde det dype og lange såret som Alfonso hadde i hode etter alle slagene og pleiet ham ellers så godt han kunne. Alfonso dro deretter til Shanghai og videre hjem til Italia. Her kom han seg raskt og etter et besøk hos en hjernelege i London, dro han tilbake til Kina og Kwang-chow. Bokseropprøret var slått ned og det var igjen fritt leide for misjonærene.

Så langt boka til Thorstein Himle. Tilbake i Kina traff Alfonso en kvinnelig misjonær utsendt fra Kinamisjonen i Norge. Hun het Aasta Bjørgum og var fra Stjørdal. De ble gift i 1905. I 1933, lenge etter at Alfonso var død, skrev hun en bok om sin mann. Boka het «I Herrens hånd». Her gikk hun mer i detalj enn Himle om de grusomheten han ble utsatt for. Avslutningsvis vil jeg ta med kort om de siste årene til Alfonso Argento ut fra konas bok.

Alfonso fikk noen rike år i misjonsarbeidet fra 1901 og fram til han ble gift Aasta i 1905, og også de to sammen fram til 1908. Aasta la imidlertid merke til at han i perioder slet med store hodesmerter. Han var veldig arbeidsom og fikk attesten av en kollega at han «arbeidet mere på 13 år enn vi andre på 50». Kanskje det var derfor han ikke ville høre på konas formaning om å ta det litt roligere. Men ut over våren 1908 kom stadig flere senvirkninger av torturen i 1900. Under en gudstjeneste ble han akutt syk og svevde lenge mellom liv og død.

Alfonso Argento (foto Kineseren nr.31 1917)

Etter lang venting fikk de hjelp til å bære han først til Hankow og derfra videre med båt til Shanghai. Ordren fra legene var klar. Alfonso hadde stor blodansamling i hode og måtte til London for operasjon, hvis ikke ville han både bli lam og sinnssvak. Spesialisten i London konstatert at et ikke var mulig med operasjon og ba familien dra til Norge for rekonvalesent og mye frisk luft. London-legen var en kristen og ba dem overgi seg i Herrens hånd.

Etter ett år var han blitt mye bedre og ville reise tilbake til Kina. Alfonsos foreldre hadde på dette tidspunkt emigrert til Amerika, så Aasta og Alfonso og deres to sønner dro først dit på besøk. Under dette oppholde ble Alfonso utsatt for en ulykke og ble overkjørt av en bil. Det endte med flere uker til sengs og ny blødning i bakhodet. Han ble nesten blind og hadde store smerter i hodet. Det ble en tur til en spesialist i Canada som konstaterte at med de hjerneskadene Alfonso hadde fått i 1900, skulle han ikke kunne leve. At han likevel gjorde det, var et under.

Minneord om Alfonso Argento i Kineseren nr.31 1917

Det ble selvsagt ikke noe nytt Kina opphold for familien Argento. Etter to år i Amerika dro de tilbake til Norge. Før de dro fra Amerika hadde han fått synet igjen, men etter at de kom til Norge ble han en periode stadig dårligere. Til tross for sine store plager, hadde han et rikt bønneliv og var aktiv i Betania bedehus, NLM sin forsamling i Trondhjem. I 1916 var han blitt tålig bra igjen og arbeidet da for å legge til rette for å hjelpe blinde kinesere med blindeskrift. I påsken 1917 fikk han et nytt slag, men kom seg så vidt på beina igjen. Men det tok ikke lang tid før helsa sviktet totalt og natt til 3. juli 1917 sovnet han stille inn, 44 år gammel.

 

(Bøkene til Th. Himle og Aasta Argento kan leses på Nasjonalbibliotekets hjemmeside nb.no)

Judas og det 7. bud

Judas Iskariot ble kalt til å være Jesu apostel. Han var sammen med Jesus i alle de tre årene av Jesu offentlige virke. Men det gikk galt med Judas!

Judas hadde hørt Jesus forkynne det 7. budet: Du skal ikke stjele. Han visste at å stjele var synd, men han bekjente ikke sin synd for Jesus, han skjulte den. Rosenius sier: «Gir du det minste etter for synden og hykleriet, vil du snart bli både beruset og forblindet. Og da vil du ikke være i stand til å se den minste fare, og så vil du etter hvert gå skritt for skritt ut i den ytterste fordervelse.»

Det 7. budet sier at det er synd å stjele. Å stjele vil si å ta noe fra andre som ikke er ditt. Vi forstår hva det konkret vil si. Jeg skal ikke naske i butikker. Jeg skal ikke gå på nøst i naboens frukthage. Det er også tyveri å stjele arbeidstid av din arbeidsgiver. Eller å oppgi for mange kilometer på reiseregningen. Eller å unnlate å gi opp all inntekt på selvangivelsen. Slik kunne vi fortsette. Da Jesus hadde en utlegging av det 5. og 6. budet i Bergprekenen, så vi at budene stikker mye dypere enn kun de ytre handlinger. Synden gjennomsyrer hele den gamle naturen. Den preger derfor både våre gjerninger, våre ord og vår tanke.

Jeg husker fra ungdomstiden min at jeg var på en butikk i Stavanger. Jeg skulle kjøpe en vare som lå på en palle. Den varen jeg tok var ikke priset (lenge før strekkodenes tid). På gulvet så jeg en løs prislapp som var noen kroner lavere enn det varen min kostet. Da slo en tanke ned i meg. Du kan jo klistre den lappen på varen min. Det er ikke mitt ansvar å sjekke om prisen er riktig. Heldigvis ble det med tanken. Vel ute av butikken der jeg hadde betalt rett pris for varen, slo det ned i meg: Nå stjal du! Ikke i konkret forstand, men lysten til å stjele avslører at jeg er en synder.

Men er det så farlig med synden? Ja, for vi har med en hellig Gud å gjøre. En Gud som ikke tåler synd. En Gud som sier at den som synder skal dø. Synden er ikke bare en gammeltestamentlig sak som vi er ferdig med. Nei, Gud er den samme i dag som da. Han tåler like lite synd i dag, som han gjorde da. Han er fullkommen ren og hellig i sin kjærlighet til oss mennesker. Synd kan ikke eksistere i nærheten av hans hellighet. Derfor sier Guds ord at det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

Guds ord også sier at om du har holdt hele loven, men syndet mot kun ett bud, da er du skyldig mot alle bud. Synden er altgjennomtrengende. Når DHÅ får vise synderen dette, blir erkjennelsen som hos profeten Jesaja: Ve meg, jeg er fortapt! Jeg har ingen mulighet til å bli stående innfor den hellige Gud, for jeg har syndet i tanker ord og gjerninger.  Da er det bare en vei å gå. Kirkefader Augustin sa det på denne måten: «Vil du fly fra Guds vrede, da fly inn i Guds armer.»

Det er dette som er det fantastiske evangelium. «Dommeren selv for den dødsdømte døde». Det var derfor Jesus ble menneske. Han skulle leve et liv fullkomment etter Guds vilje. Han syndet aldri mot ett eneste bud, hverken i tanker, ord eller gjerninger. Han var alltid lydig mot sin Far i himmelen. Derfor kunne Gud rope ut over sin Sønn: «Dette er min Sønn den elskede i hvem jeg har velbehag.» Men det var ikke nok til frelse. For syndene måtte sones. Derfor tok Gud dine og mine synder og la på den syndfrie. På korset fikk Jesus erfare hvor forferdelig det er å falle i den levende Guds hender. Han gjorde det for din skyld. For at du skulle få gå fri. Jeg tror det var Luther som kalte dette for den store byttehandel. Jesus tok din synd, du får hans fullkomne rettferdighet.

Judas gikk ikke denne veien etter sitt store fall. Et sitat til fra Rosenius: «Hva gjorde at Judas gikk fortapt? At han ikke hørte Hyrdens røst. Når djevelen fristet ham til det som var ondt, aktet han ikke på Herrens advarsler. Og når samvittigheten våknet, lot han ikke nådens ord trøste seg.» Rosenius sier videre: «Den første, alminneligste og farligste misbruk av Guds ord, er at en bare hører det og tar imot det med forstanden, mens en aldri vil leve etter det. På den måten ble Judas forherdet.»

 

Du er min

Illustrasjonsfoto fra en basar på Barkved bedehus 1984

(foto ukjent)

Vinteren 1942-43 var det en stor vekkelse på bedehuset på Jørpeland. Mange ungdommer var blant de som ble frelst.

En tenåring ble med kompisene for å lage bråk under et av møtene. De møtte opp etter at møtet var startet og gikk opp på galleriet. Da de kom inn, hørte de stemmen til en eldre mann. Det var bestefar til tenåringen. Den gamle henvendte seg til ungdommene som var nede i salen og sa at de måtte huske på at det kun var to mulige utganger av livet. Himmel eller fortapelse. -Kom til Jesus i dag, var hans appell.

Det ble ikke bråk fra galleriet. Tenåringen og hans venner lusket stille ut. Budskapet fra bestefar nådde hjerte til den unge. Vel hjemme leste han fra Jes 43,1 og fikk ta imot Jesus som sin frelser: «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.»

 

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 01.07.2026)

NLM - ett år etter

Fellesstyret (hovedstyret) til NLM 1936.

Avisen Dagen hadde 29. juni 2026 en reportasje der de ba om tilbakemeldinger fra NLMs ledelse på den nye ledelsesstrukturen som ble innført i 2025. Det er bare positive ord å lese.

Det var intervju med både leder i sentralstyret Hans Fredrik Grøvan, leder av nasjonalt tilsynsråd Thor Fremmegård, generalsekretær Gunnar Bråthen og de første kvinner i sentralstyret, Marit Andersen og Sølvi Olimb. Det kommer fram i artikkelen at det nye sentralstyret fungerer nøyaktig som det tidligere hovedstyret. Eneste forskjell dette året har vært at tilsynsrådet har godkjent noen få ansettelser som sentralstyret har foretatt.

Videre blir det opplyst at det nye tilsynsrådets «hovedmandat ikke er overfor sentralstyret, men overfor de regionale tilsynsrådene og lokalt tilsyn i forsamlingene.» Men det første året har de ikke hatt noen slike saker til behandling, hvis jeg forstår uttalelsene rett.

I kampen for å få kvinner inn i hovedstyret ble det ført mange argumenter. For å få gjennomslag for denne kvinnekampen, ble det fremmet løsningen med å dele hovedstyret i et administrativt organ og et hyrdeorgan. Jeg var veldig uenig i denne løsningen, men den ble vedtatt med stort flertall. Nå tyder signalene fra det første året med denne løsningen på at det har gått slik jeg tenkte. Vi har fått kvinner i hovedstyret og et «hyrderåd» som kun er til pynt for kritiske røster. Når disse kritiske røster nå er i ferd med å forstumme, antar jeg at det ikke tar lang tid før hele tjenestedelingsprinsippet forlates.

Det er sentralstyret og ikke tilsynsrådet som nå innvier

nye misjonærer. En oppgave som helt klar bør ligge til 

eldstefunksjonen. (foto nlm.no)

Den gamle bibelskolelæreren Øivind Andersen sjokkerte mange av oss under en debatt om kvinners stemmerett i generalforsamlingen. Han sa at hvis det vedtas å åpne GF for kvinner, er det begynnelsen på slutten for NLM. Kanskje hadde han mer rett enn mange av oss tenkte. Ikke at det blir slutt på NLM som misjonsorganisasjon, men på organisasjonens radikale bibeltro lekmannprofil.

Det har skjedd en markert endring av organisasjonens profil etter at den passerte de 100 år. NLM var en bibeltro misjonsorganisasjon som våget å hevde bibelens lære både fra talerstol og i medier, selv om det stred mot tidsånden. Den var en lavkirkelig bevegelse uavhengig av embeter og med nådegavetenking i forsamlingene. Det var en forkynner- og vekkelsesbevegelse der storparten av de ansatte reiste land og strand rundt med Guds ord. Ledelsen var lokale menn med nådegaver som ble valgt inn i sentrale styrer som respekterte Guds ords anvisning om at menn skulle være hyrder og eldste.

Dette er nå i endring. Er NLM startet på en forsiktig ferd mot å bli mer lik NMS? NMS er en organisasjon med medlemmer som spenner fra hyperliberal teologi til et mer konservativt bibelsyn, med ytremisjon som felles samlingspunkt. - Men med en viktig forskjell. Mens NMS knytter seg sterkt opp mot Den norske kirke, har NLM kurs mot frikirkeligheten.  

Ung igjen likesom ørnen

Det er ingen av Det gamle testamentets personer som vi har så mange personlige vitnesbyrd fra som kong David. En av de mest kjente vitnesbyrdene hans finner vi i Salme 103.

Jeg har hørt og lest mange vitnesbyrd fra kristne som har fått hjelp og trøst fra denne salmen. Her er tre slike vitnesbyrd:

Alfred Knivedalen i Hokksund

Vi starter i Hokksund mellom Drammen og Kongsberg. Jeg var kretssekretær der i vel fem år og fikk mange gode venner. På et husmøte i Varlo og Røren misjonsforening var det vitnemøte etter talen min. En god venn på 92 år med glimt i øye tok da ordet og sa at et ord fra Salme 103 var blitt så godt for han. Det var vers 5, og der står det slik: «Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.» Først smilte han litt, 92-åringen, som ble ung igjen likesom ørnen. Men slik går det uansett alder for den som blir mettet med det som godt er, av Jesus selv. Og den gode mat som min venn Alfred hadde fått mette seg med, var nettopp dette som David vitner om: «Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.» (v.3) Evangeliet virker til fornyelse og oppbyggelse både for gammel og ung.

Morfar på sanatoriet på Sand

Det andre vitnesbyrdet fra Salme 103 er fra min morfar Tomas Emil Fjelde. Jeg har dessverre ikke truffet han, fordi han døde av tuberkulose året før jeg ble født. Morfar vokste opp i en kristen heim, men kom bort fra Jesus som ungdom. Han ble kjent med mormor på danselokalet. De fikk etter hvert fire barn, men da de ventet sitt femte og siste barn, som var min mor, skjedde noe radikalt. På Jøssang brøt det ut en større vekkelse og store deler av ungdomsflokken i bygda ble berørt. Også mormor og morfar ble radikalt omvendt og levde med Jesus resten av livet. Da morfar lå for døden mange år senere, fikk han besøk av en predikant som han var onkel til. Da predikanten så vidt var kommet inn i rommet spurte morfar om predikanten kunne forklare hva det betydde det David skrev i Salme 103 om «alt som i meg er love hans hellige navn»? (v.1) Predikanten forsto at han måtte sende spørsmålet tilbake til den syke. Da strakte morfar sine tynne armer mot himmelen å sa: Det betyr at alt i meg er fornøyd med Jesus! Han hadde lest David sitt vitnesbyrd om Jesus sine frelsergjerninger og var så glad og takknemlig for at det gjaldt også han.

På bibelskole i Stavanger

Det siste vitnesbyrdet er mitt eget. Som 19-åring gikk jeg på Fjelltun bibelskole i Stavanger. Jeg har vokst opp i en kristen heim og har vært en kristen hele livet. Men på bibelskolen kom jeg inn i vekkelse med livet mitt. Jeg fikk se at jeg var en stor synder som trengte nåde og tilgivelse, og jeg fikk også se at i Jesus og hans liv er jeg ren og rettferdig himmelen verdig. I gamle dager i Rogaland kalte de dette for «å komma igjønå». Jeg fikk se meg løst og fri. I en av timene på bibelskolen ble Salme 103 gjennomgått. Da ble vers 10 veldig godt for meg: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» Tenk om Jesus skulle gjøre med meg etter mine misgjerning og synder, Da ville jeg vært evig fortapt. Men så gjør Gud i stedet med Jesus etter mine misgjerninger, og jeg går fri. Det er frelsen med få ord. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.»