tirsdag 19. mars 2024

Er fortapelsen en realitet?


I den kristne pressen har det de siste ukene pågått en debatt om fortapelsen. Er det slik som Guds ord forkynner, at den som ikke tror på Jesus går fortapt?

Det er mange prester og biskoper som har hevet sin røst og talt imot at det er to fysiske og evige utganger på et menneskes liv. Men også fra folk med tilknytning til bedehuset, høres røster som strider mot tradisjonell forståelse av Guds ords tale om evigheten.

Her er noen få eksempler hentet fra ulike kilder:

Synniva Gylver om Joh. 3,16: «Dette er en kjærlighetserklæring fra Gud. Og mange elsker den. Men vi som har familie og venner som ikke tror på Jesus, hører den ofte litt annerledes. Hver den som tror skal få evig liv. Men hva med de andre? Jeg kan ikke vite, men den Allmektige Gud bør ha en plan B i kampen mot det onde i oss i verden, synes jeg. For Guds mål for verden vet vi hva er. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Jeg hviler i det.» (Dagen 29.01.24)

Jarle Veland: «Veland sier til Dagen at han har trodd på fortapelsen tidligere, men at han i tråd med ordinasjonsløftet har lagt vinn på å trenge dypere inn i de hellige skrifter. I arbeidet med Bibelen har han i senere år landet på at det ikke finnes en evig fortapelse for de som ikke tror.» (Dagen 14.03.24)

Bjørn Eidsvåg: «Forestillingen om helvete/fortapelsen er av hedensk opprinnelse og har ikke bibelske røtter, men kirken grep disse beskrivelsene for å skremme til seg tilhengere og holde dem i tøylene. En bevegelse som startet med Jesus sin forkynnelse av gudsriket som et kjærlighetsrike ble av makthungrige prelater og predikanter utviklet til en bevegelse som frontet fortapelse og frykt.» (Bjørn Eidsvågs FB side)

Jostein Sandsmark: «Dei (ufrelste) får tilmålt si rettferdige straff for si synd, for deretter å bli kasta i eldsjøen til den endelege utsletting: Den andre død. Kropp og sjel blir øydelagd, og dei må gje opp livet, medvitet og ånda, som går tilbake til han som lånte dei ut. Dei frelste kan gå inn til sin Fars herlegdom og gleda seg i syskenflokken av hans barn, i storebrors selskap til eit liv på den nye jord – i Guds dimensjon: Æva.» (Dagen 15.03.24)

Lista kunne dessverre blitt gjort mye lengre. Det er vrang lære som vi ikke skal høre på, enten det tales om at alle blir frelst til slutt, eller at de som ikke blir frelst, blir utslettet etter døden. Vi er i en tid dere Guds ord blir fornektet, bortforklart eller omtolket «etter som det klør i øret» (2 Tim 4,3).

Guds ord er utvetydig klart i spørsmålet om livets to utganger. Det er et stort alvor å være menneske. Men det har skjedd ett stort under: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Mange bibelord kunne blitt tatt fram for å belyse spørsmålet om livets to utganger. Jeg tar bare med to:

«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt…. Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Matt 25:34+41)

«Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett. Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» (Luk 13:25-28)

På grunn av synden, er vi alle mennesker skyldig overfor Den hellige Gud, og dermed fortapt. Evangeliets fantastiske budskap er at denne synden er sonet av Jesus, da han døde på korset. Den som tar imot dette frelsesverk, skal ikke fortapes, men ha evig liv og salighet i himmelen sammen med Jesus. Innbydelsen til dette frelsesverk gjelder enda: «Kom for alt er ferdig» (Luk 14,17)

Om noen i strid med Gud ord forkynner at det kun er en utgang av livet, himmelen, eller som læreren fra Geilo (Sandsmark) forkynner, at de som ikke tror blir utslettet – ja, da skal vi ikke høre på dem. Og vi skal ikke slippe dem til på våre talerstoler, eller gå å høre dem. Vrang lære er åndelig gift, som kan føre oss vill. Guds ord derimot er Sannhet. Det er talt av Han som er Sannheten.






søndag 17. mars 2024

Hvordan går det med Karalaks?

Karalaks leir- og utfartssenter (foto Karalaks)

Karalaks er den eneste institusjonen til NLM i Finnmark. Den ble kjøpt av Lakselv kvinneforening i 1996. Hvordan går det med Karalaks nå, snart 30 år etter?

Jeg kommer tilbake til dette spørsmålet, men ført en liten rapport fra møter som jeg fikk være med på i Finnmark i mars.

Møter i Lebesby

Uka 10.-17. mars hadde jeg møter i Lakselv og Lebesby. Per Tore Pedersen var sammen med meg fra tirsdag 12. mars. Per Tore (23) er fra Vea på Karmøy og ble frelst mens han gikk på Lundeneset vgs. Nå går han på Vitne-linjen på Fjellheim bibelskole i Tromsø. I tillegg tar han mastergrad i teologi på Fjellhaug. Han gikk på Fjellheim bibelskole i 2019-20 og flyttet deretter til Lakselv sammen med en venn for ett år. Her hadde de noen mindre stillinger i NLM og menigheten i Lakselv, ved siden av studier. På fritiden var de to ungdommene aktivt med i det kristne arbeidet på Misjonshuset i Lakselv og på Karalaks.

Per Tore Pedersen på talerstolen i Lakselv (foto Ove Sandvik)

De første dagene hadde vi ulike samlinger i Lebesby, Norges nordligste fastlandskommune. I Lebesby er det en misjonsforening, som har samling de fleste søndager. Ofte har foreningens egen, Nils Borge Teigen, andakten. Andre ganger spilles det en tale fra nettet, mens det også er samlinger der det er sang og vitnesbyrd. Søndag 10. mars hadde jeg en andakt, på møtet i stua til Sissel og Peder Jenssen. Vi var sju voksne og sju barn samlet.

Tirsdag og onsdag var vi to tilreisende med på to grupper for barn og unge. På tirsdag var det ungdomsgruppe for barn fra 10 år og oppover, mens det på onsdagen var samling for alderen 3-10 år. Oppslutningen om disse lagene er veldig god. Nesten alle barna i bygda møter opp. Dette skoleåret er det 20 elever på skolen i Lebesby og 7 barn i barnehagen. I Lebesby kommune bor ca. 1200 innbyggere, mens det i bygda Lebesby bor ca. 100 store og små.

Lebesby med kirken til venstre. (foto Ove Sandvik)
Lebesby kommune i Finnmark fylke (kart Wikipedia)

Jeg fikk ha andakten for de største barna på tirsdagen. På grunn av en kollisjon med et annet arrangement, var det kun de aller minste som denne gang var med på barnelaget på onsdagen. Det er samlinger hver uke, hvor programmet er andakt, aktiviteter og mat. Leder for de minste er Sissel Jenssen, Margunn Birkeland og Daniel Teigen. For den største gruppa, er det Peder Jenssen og Nils Borge Teigen som er ledere. Samlingene er på skolen i Lebesby.

Onsdag og torsdag kveld, var det møter på Bygdetun. Onsdag var vi 13 på møtet, mens det var 15 på torsdag. Per Tore ledet første møtet, og jeg forkynte Guds ord. Torsdag var det Per Tore som forkynte Guds ord, mens Nils Borge Teigen ledet samlingen. Etter møtene var det laget til en nydelig kveldsmat.

Porsanger kommune i Finnmark fylke (kart Wikipedia)

Møtehelg i Lakselv

Helga 15.-17. mars forflyttet talerne seg de 15 mil fra Lebesby til Lakselv. Bussen tok to og en halv time, og vel framme installerte vi oss i Lakselv misjonshus. Jeg fikk sove på det kombinerte kontor og gjesterom, mens Per Tore sov på flatseng i ett av de andre rommene. Misjonshuset eies av Samemisjonen, og de fleste møter i Lakselv er på dette bedehuset. I Porsanger kommune hvor Lakselv er kommunesenter, er det ca. 3900 innbyggere, av disse bor ca. 2200 i Lakselv. Leder for NLMs forening i Lakselv, Helena Holst tok imot oss, og orientert om opplegget for helga.

Sofie Yri Aaberg deltok med god sang i Lakselv (foto Ove Sandvik)
Lakselv Misjonshus (foto Ove Sandvik)

Fredag kveld var satt av til å delta på Ungdomsklubben på Misjonshuset. Samlingen startet kl.19.00 og varte til kl.22.00. Ca. 15 ungdomsskoleelever var innom til spill, drøs, pizza og andakt. Flokken satt lydhøre og hørte på Per Tore som minnet om Jesu innbydelse: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» (Mat 11,28) Katrine Gran Andersen og Sofie Yri Aaberg er hovedledere for ungdomsklubben.

Lørdag 16. mars er kvenfolkets dag. Porsanger kommune er landets eneste
trespråklige kommune. Her markert med det norske, samiske 
og kvenske flagget (t.h.) Kvener er benevnelse på folk i med røtter fra Finland.
(foto Ove Sandvik)

Lørdag 16. mars var det feiring av «Kvenfolkets dag» i Lakselv. Vi var innom på rådhuset og så på aktivitetene som foregikk der. Helena Holst inviterte på middag og grøt midt på dagen, før det var samling på Misjonshuset kl.18.00. Denne lørdagen var det jeg som var predikant, mens Sofie Aaberg sang. Gleden var stor da vi ble hele 12 samlet om Guds ord denne lørdagskvelden. Etter møtet var det dekket til kveldsmat, og de frammøtte hadde god tid til å samtale. Det var kjekt for meg å treffe igjen mange kjente fra tiden jeg var kretssekretær i Troms og Finnmark krets.

Fra kveldsmaten etter møtet i Lakselv lørdag.
(foto Ove Sandvik)

Søndag var predikantene invitert på middag til Katrine og Marius Andersen, før det var tid for møte kl.18.00. Denne kvelden kom det 18 på møtet, hvor Per Tore forkynte Guds ord. Møtet startet med ei kort minnestund for en av forsamlingens medlemmer som døde denne dagen. Ida Johnston mintes Sigvald Elliot Samuelsen som ble 94 år gammel. Ellers deltok Sofie med sang, mens jeg ledet møtet. Det ble ei god samling fra første stund, og talen pekte på Kristus som vår rettferdighet.

Ida Johnston (foto Ove Sandvik)

Det går godt på Karalaks

Hva så med Karalaks? Sommeren 1968 var Karalaks leirsted klar til bruk. Det var ungdomsorganisasjoner i Lakselv og Karasjok som gikk sammen om å bygge et hovedbygg på 60 kvadrat og fem små internathytter, for den nette sum av kr.60.000,- (sluttsummen ble kr.80.000,-). Det var plass til 45 overnattingsgjester. Primus motor var diakon i Lakselv menighet Kai Aastorp. Stedet ble organisert som en stiftelse, med representanter for Samemisjonen, NKSS, KFUM og Speiderne. 11. januar 1975 brant hovedbygget ned til grunnen, men et nytt bygg ble reist på tomta.

Bilde fra Karalaks fra min tid som kretssekretær. F.v. Arne Isaksen
Thoralf Jenssen, Asbjørn Stock, Egil Grandhagen, 
Jorunn Stock og Kåre Bjørdal. (foto Ove Sandvik)

NLM og noen flere organisasjoner i området ble etter hvert medeier i Karalaks, men det ble vanskelig å få til ei bærekraftig drift. Midt på 1990-tallet ble det derfor bestemt at Karalaks skulle selges. NLMs folk i Finnmark ville at NLM skulle kjøpe stedet, men det endte med at hovedstyret sa nei. Da tok NLMs kvinneforening i Lakselv saken i egne hender og kjøpte Karalaks for ca.kr.1.000.000,-. Hovedstyret gikk med på å garantere for kr.700.00 i lån, mot at misjonsvennene i Lakselv og resten av Finnmark samlet inn kr.300.000,-. I løpet av ett døgn var egenandelen på plass, og Karalaks var sikret som leirsted for NLM. Om sommeren er Karalaks vandrehjem, som er åpent for turister.

Etter brannen i 1975 (fra Finnmark Dagblad 15.01.1975)

Jeg fikk være med på det første arrangementet etter overtakelsen, ei bibelhelg i september 1996. Sentrale personer for NLM i Lakselv, var på denne tiden Kari og Arne Isaksen, Merete Skarhol Gran, Anne Britt Nikoma, Helena Holst, Toril Christiansen, Anna Ratama med flere. De hadde i tillegg god administrativ støtte og oppbakking av tidligere kretssekretær Olav Vegge fra Senja.

Nå er mange av ildsjelene fra den tid gamle og noen har fått heimlov. I dag er det Tormod Gusland som er styreleder, mens Katrine Gran Andersen og mannen Marius er ansatt i en deltidsstilling. Katrine kombinere stillingen på Karalaks, blant annet med en stilling som barne- og ungdomsarbeider i NLM Region Nord.

Karalaks i vinterdrakt (foto avisen Sagat)

De forteller at driften av Karalaks går veldig bra. Det er seks arrangement for NLM på leirstedet. Ellers blir det leid ut til andre organisasjoner, forsvaret og andre arbeidere som er på kortere opphold i området. Driften går normalt i balanse. De har nylig hatt oppussing og vedlikehold for omtrent to millioner. Nylig fikk de imidlertid en uforutsett utgift, som gjør at de trenger noe ekstra midler. 

Har du mulighet til å støtte vår nordligste misjonsstasjon, kan du vipse til nummer 609086. Merk gjerne beløpet med «gave».

 





onsdag 13. mars 2024

En kristendom preget av Ånden


Hva kjennetegner en kristendom preget av Den Hellige Ånd? Dette og andre spørsmål kan du finne forklaring på i følgende korte sitat.

Jeg har på nytt sanket sammen noen av mine oppsparte sitat fra forkynnere og kristenledere, som jeg tenker kan være verd å lytt til

Frank Jacobsen

En kristendom som er preget av Ånden, hvor Ånden faller en i øynene, er en antikristelig kristendom. For i den sanne menighet, hvor Ånden fra Gud råder, pinsens hellige Ånd, der faller Kristus en i øynene som det korsfestede Lam.

Du kan ofre hele ditt liv i tjeneste for Gud og likevel gå fortapt, hvis du ikke ved troen har Jesus, Lammet, mellom deg og Gud. Ikke noe annet finnes til frelse mellom Gud og mennesker enn Lammet som ble slaktet.

Johannes Kleppa

Ingen treng døypast med Jesu dåp, for med denne er Frelsaren døypt ein gong for alle. Det trengst heller ikkje lenger nokon Johannes-dåp, fordi den syndserkjenninga og syndsvedkjenninga som skjedde der, ordna Jesu med for alle ved sin dåp. No trengst det dåp i den treenige Guds namn til Jesu frelsesverk.


Martin Luther

Der hvor en ikke preker om Kristus, der er det ingen Hellig Ånd. 

En prest i den nye pakt kan ikke gjøres til det, men fødes til det. Han innvies ikke til det, men skapes.

J. F. Løvgren

Om den veldrevne organisasjon hadde bragt kirkene noen særlig velsignelse var uvisst. Helst var det vel så at Gud velsignet arbeidet på tross av det larmende maskineri.

Predikantene la ut om vekkelse. Når det bare ble sånn og sånn, så… De var så flinke til å kartlegge forutsetningene for vekkelse. De kristne var vel ikke som de skulle være. Sjelden ble det nevnt at predikanten ikke var som han skulle være.

F. B. Meyer

Tro ikke dem som sier at du må leve blant verdens mennesker og på deres vis, for å være dem til hjelp og frelse.

Hans Erik Nissen

Mange kristne foreldre er mere opptatt av at deres barn ikke skal synde, enn av at de skal komme til tro på Jesus. Den holdning er livsfarlig. Den ender i fariseisme eller katolisisme. Vi skal fastholde at vi ikke skal synde. Vi skal med like stor kraft understreke at når vi synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige, og Han er en soning for våre synder.

Carl Olof Rosenius

Gud som hater synden mer enn noen annen, og som ser oss fulle av synd, han har likevel en slik kjærlighet til synderen at han heller gav sin elskede sønn i døden, enn han ville se synderen dø.

Når en lir mere ved andres feil enn ved sine egne, da gir det grunn til å spørre om en virkelig hører til de grener som Herren renser.

Aksel Valen-Sendstad

En hver tale om Ånden og en hver erfaring av Ånden er det samme som å høre og tale om og erfare Guds Ord.





lørdag 9. mars 2024

Samemisjonen i Lebesby

Lebesby aldersheim 1963 (foto widerøe)

Norges Samemisjon drev diakonalt arbeid i Lebesby i nesten 90 år. Sentralt i dette arbeidet var Lebesby gamleheim.

Høsten 1944 hadde Lebesby gamle- og sykeheim fullt belegg med 27 pasienter, hvorav over halvparten var sengeliggende. Tyskerne var begynt å brenne bebyggelsen i Finnmark, i den brente jords taktikk. Nå sto Lebesby for tur, men ryktene sa at sykeheimen ville bli spart. Det ble derfor ryddet plass til seks ekstra beboere, slik at det til sammen var 33 eldre om hadde tilhold på sykeheimen. I tillegg til beboerne, var det fire ansatte knyttet til Samemisjonen i Lebesby høsten 1944. Disse var bestyrer Hilda Madsen, sykesøster Myrtel Knudsen og Finnmarksekretær for Samemisjonen Gunnar Brustad og kona.

2. november var middagen nylig servert da to tyske soldater kom inn i spisesalen. Soldatene ga ordre om at sykeheimen måtte evakueres, og alle folk måtte være ute innen halvannen time, det vil si kl.16.00. Kort tid etter kom tyske soldater og bar de sengeliggende beboerne ned til kaien, mens resten måtte følge etter til fots. På kaien ventet et gammelt armert krigsskip og en fiskebåt. Beboerne på sykeheimen ble ført om bord i krigsskipet, mens resten av lokalbefolkningen ble plassert om bord på fiskebåten. Ute på fjorden ble beboerne på sykeheimen flyttet over i fiskebåten, og nesten hele Lebesbys befolkning ble ført mot Tromsø.

Samme dag flyttet de tyske soldatene inn på sykeheimen. De brukte bestestua til slakteri. Her laget de et hull i gulvet, som de brukte til å kaste slakterestene ned i. Noen dager senere var de ferdig med brenningen av alle bygg i Lebesby og bygdene rundt. Da tente de også på sykeheimen, før de forlot fjorden. Dermed lå Samemisjonens nyeste institusjon i ruiner, kun ni år etter at den var tatt i bruk.

Lebesby gamle- og sykeheim 1920 t.h. (foto Forfang)

Oppstart i 1915

Norges Finnemisjon ble stiftet av biskop i Tromsø Johannes B. Skaar i 1888. Rundt århundreskiftet var Gulbrand Tandberg prest i Lebesby. Han og kollega Jens Otterbech i Kistrand i Porsanger hadde et sterkt engasjement og kall til å hjelpe den samiske befolkningen materielt, og til å nå dem med Guds ord. Disse prestene samarbeidet godt, og startet i april 1899 oppbyggelsesbladet «Sami Usteb», på norsk «Lappenes venn». Otterbech arbeidet med å startet et pleieheim for samer i Kistrand. Denne første institusjonen til Samemisjonen sto klar i 1903, året etter at Otterbech hadde flyttet sørover.

Sokneprest i Lebesby 1897-1904 Gudbrand Sandberg
(foto Forfang)

Otterbech trivdes åndelig sett best i lag med det radikale lekfolket. Han stiftet derfor sin egen samemisjon i 1910, kalt Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Dermed var det to organisasjoner som arbeidet for det samiske folks frelse. Først i 1925 lyktes det å forene disse, og de gikk sammen under navnet Norges Finnemisjon (senere Norges Samemisjon).

Beboere utenfor Lebesby gamle- og sykeheim 1920
(foto Forfang)

Blant annet på grunn av presten Tandberg, ble det tidlig fokus på det sjøsamiske miljøet i Laksefjorden, blant samemisjonens venner. Det ble bestemt å ansette en menighetssøster i Lebesby i 1915, og søster Gudrun Høgset ble ansatt. I 1917 fikk Samemisjonen leie et bygg sentralt i Lebesby, og opprettet Lebesby gamle- og sykeheim i disse lokalene. På denne nye institusjonen var det plass til 10 beboere. Gudrun Høgset ble ansatt som den første bestyrerinne, og hun var i denne stillingen i to år.

Gusta Drogset var bestyrerinne i 1920
(foto Forfang)

Etter Høgset var Jørgine Feed bestyrerinne i ett år, og deretter fulgte flere sykepleiere i stillingen for kortere perioder. Lokalene var imidlertid lite tjenlige, så det ble arbeidet med å få bygge en ny og mer moderne alders- og sykeheim. Under Norges Finnemisjon sin generalforsamling i 1931, ble det etter en lang debatt vedtatt å bygge en ny sykeheim i Lebesby. Det veide nok tungt, at 120 innbygger fra Laksefjorden ba Finnemisjonen om å bygge på Lebesby.

Lebesby kirke med Aldersheimen i bakgrunnen.
(foto widerøe)

Etter generalforsamlingen ble arbeidet satt i gang med å skaffe tomt. Ei flott tomt like overfor kirken ble stilt til rådighet, og byggingen startet. Ingeborg Norgard hadde vært ansatt som sykepleier for Samemisjonen i Lebesby siden 1927, og ble ansatt som bestyrerinne på den nybygde institusjonen. Hun var i denne stillingen til 1940. Den nye gamle- og sykeheimen ble tatt i bruk 18. november 1935, og offisielt åpnet 21. august 1937.

I perioden 1940-44 var det flere ulike bestyrerinner, før Hilda Madsen overtok i februar 1944. Det var dermed hun som fikk det tunge ansvaret å evakuere alle 27 faste beboerne og de seks midlertidige, da tyskerne brant Finnmark.

Lebesby gamle- og sykeheim på Byneset i Trondheim
(foto Steen)

Til Trondheim og tilbake igjen

Da de evakuerte beboerne var vel om bord i fiskebåten, ble kursen satt mot Hammerfest. De 300 om bord nådde Hammerfest dagen etter. Her fikk de mat av en forening, og fikk overnatte i den katolske kirken i byen. Dagen etter gikk ferden til Troms. Her ble de flyttet over på ei av Hurtigrutene, og ankom Trondheim etter ett par dager. Alle klarte seg godt på sjøreisen, men ved ankomst Trondheim, døde to av sykeheimens beboere.

De 31 gjenværende pasientene fikk flytte inn i Stadsbygd prestegard. Etter hvert kom flere pasienter fra andre av Samemisjonens institusjoner i Finnmark, så etter to uker var det 53 pasienter stuet sammen på prestegarden. Beboerne fra Lebesby ble værende i prestegarden i Stadsbygd fram til desember 1945. Da fikk de flytte inn i tjenlige lokaler på Brålia på Byneset i Trondheim.

Lebesby hjelpesykestue 1947
(foto Steen)

I 1946 fikk Samemisjonen overta ei brakke i Lebesby. Denne ble innredet til ei hjelpesykestue, med sykepleier Herdis Rud som leder. Den ble åpnet i april 1947. Senere ble denne gjort i stand til midlertidig gamleheim for Lebesby. Herdis Rud og hennes assisten Nora Vold startet også misjonsforening og søndagsskole i denne perioden. Den midlertidige gamleheimen ble stående til langt ut på 1950-tallet.

Børselvfjellet kapell (foto Samemisjonen)
Ifjordfjellet kapell (foto Samemisjonen)

Det ble arbeidet med å få bygget en ny aldersheim og 12. juni 1959 kunne både lokalbefolkningen og Norges Samemisjon glede seg over å kunne innvie et helt nytt bygg for de gamle og syke i indre Laksefjord. Aldersheimen hadde da allerede vært i bruk ett års tid. 

Den gamle sykestua ble revet i 1962 og satt opp som kapell på Børselvfjellet, på grensa mot Porsanger. I 1968 reiste Samemisjonen enda et kapell i Lebesby kommune. Denne gang på Ifjordfjellet, ved veien mot Tana.

Lebesby Aldersheim (foto DigitaltMuseum.no)

Nedlagt 31.12.2003

Lovise Fossbakk ble ansatt som bestyrerinne På den nybygde aldersheimen. Hun var i denne stillingen helt fram til 1977. Gunnhild Førsvoll og Margunn Bjørkedal hadde deretter bestyrerstillingen i kortere perioder, før Inga Hølland fra Vigrestad på Jæren overtok som leder i 1981. Inga ble en markert leder både på institusjonen og i det kristne arbeidet i bygda. Hun var i stillingen så lenge samemisjonen sto som eier.

Lovise Fossbakk (foto Gamlemshaug)
Inga Hølland (foto Gamlemshaug)

Marit Myhre kom fra Østlandet til Lebesby som ung. I Lebesby arbeidet hun på aldersheimen  i flere år. I 1977 overtok hun som styreleder for Lebesby aldersheim, og var i dette tillitsvervet fram til Lebesby kommune overtok institusjonen.

Marit Myhre (Finnmarken 31.12.2003)

Bygningsmassen ble etter hvert nedslitt, og nye krav gjorde at det måtte større investeringer til for å kunne fortsette driften. Norges Samemisjon så seg derfor ikke i stand til å fortsette driften, så kommunen overtok aldersheimen fra 1. januar 2004. Den ble da omgjort til et omsorgssenter. Dermed var Samemisjonens 88-årige diakonale innsats i Lebesby over.


Inga Hølland og Magne Gamlemshaug (Finnmarken 31.12.2003)


Kilder

A. Forfang: Norsk Finnemisjons historie (1920)

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år (1963)

Magne Gamlemshaug: Norges Samemisjon 100 år. 1888-1988

Sigurd Heiervang: Norske Finnemisjonsselskap 60 år (1947)

Svein Lund: Av en historieløs kommunes skolehistorie. skuvla.info 

Nasjonalbiblioteket (nb.no)






fredag 1. mars 2024

Dramatikk i Simon sitt hus


To syndere møttes i et fint selskap i en by i Israel. Den ene var en kjent og aktverdig religiøs leder, den andre var beryktet i byen for sitt utsvevende liv. Utgangen på festen ble ikke slik gjestene hadde sett for seg.

De to som ble hovedpersoner i møte med Jesus denne dagen, var verten og fariseeren Simon og ei kvinne som Simon karakteriserte som ei synderinne. (Luk 7,36-50) Hun var ikke innbudt til festen, men kom likevel. Hun gråt slik at tårene hennes vætet Jesu føtter. Hun brukte håret til å tørke føttene, og deretter salvet hun føttene til Jesus med salven fra ei alabastkrukke. Simon ble forarget på Jesus, om mente han ikke kunne være noen profet, siden han tillot denne syndige kvinnen å handle slik hun gjorde.

Kvinnen sitt gjeldsbrev overfor Gud var veldig stort. Hun hadde ingen mulighet til å gjøre opp for seg. Hvis det stemmer som fortolkerne antar, levde hun et syndig liv, i ei synd som florerer også i dag. Brudd på 6.bud. «Du skal ikke bryte ekteskapet», eller i en annen oversettelse, «du skal ikke drive hor». Hva er ekteskapet: Det er tre ting som konstituerer et ekteskap ut fra Guds ord: 1. Der er en pakt mellom en mann og en kvinne. 2. De må ha gitt et løfte om troskap til døden skiller dem ad og 3. Det må ære offentlig.

Derfor er ikke samboerforhold ekteskap. Samboere har ikke inngått en offentlig pakt/avtale. Det betyr at samboerforhold er brudd på det 6. bud. Heller ikke homofilt partnerskap kan være ekteskap. Disse kan nok love troskap, også offentlig, men ekteskapet er mellom mann og kvinne ikke mellom to av samme kjønn. Derfor er homofilt samliv brudd på det 6. bud. Det seksuelle samlivet er en gave fra Gud som hører til innenfor ekteskapets trygge rammer. Derfor er det også brudd på det 6. bud å leve sammen seksuelt før en er gift.

I dag er det mange som kaller seg kristne, og som samtidig lever som samboere, homofilt aktive eller har sex før ekteskapet, og de forsvarer det. Hva sier Guds ord om det: 1 Joh 1,6: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» Og i 1 Joh 2,9; «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Dette er sagt om synden hat, men gjelder også brudd på de andre budene. Sier du at du er en kristen, men lever i og forsvarer brudd på Guds bud, da er du i mørke samme hvor mye du sier at du er frelst. Ingen av de rundt denne kvinnen var i tvil om at hun var en synderinne.

Men det var også en høyst respektert synder i dette selskapet. Det var verten selv. Fariseerne var den tids religiøse elite. De var fromme og levde et kristelig liv. De mente om seg selv at de var rettferdige, og så ned på andre. De takket Gud fordi han hadde stelt med deres liv på en slik måte, at de hadde mye å vise til av fromhet og gode gjerninger. Men de hadde ikke bruk for Jesus, synderes venn. Derfor ble de så ofte avslørt av Jesus, ja, krast irettesatt.

Til fariseeren Simon fortalte Jesus en fortelling om to skyldnerne. En mann skyldte en pengeutlåner 500 denarer (1 denar = 1 dagslønn) og en annen 50. Begge fikk ettergitt gjelden, og spørsmålet Jesus stilte var hvem av disse som elsket pengeutlåneren høyest. Simon svarte rett, at det var den som hadde fått ettergitt mest gjeld. Dermed avslørte han seg selv. Fariseeren Simon syntes selv at han ikke var noen stor synder, derfor elsket han ikke Jesus. Men hans gjeldsbrev var like stort som kvinnens. Simon var lite tilgitt, og elsket lite.

Kvinnen derimot var klar over sin ubetalelige gjeld. Men så hadde hun fått møte Han som har betalt alt, og dermed ble hun gjeldfri: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Jeg er så glad det står at gjeldsbrevet er slettet ut. Det er ikke arkivert. Guds har det ikke liggende på lur for å hale det fram igjen hvis det ikke går så bra med deg. Nei, gjeldsbrevet er slettet ut. Det er makulert.

Kvinnen var mye tilgitt, og elsket mye. Det er det budskapet også jeg trenger å høre hver eneste dag. For også jeg er en stor synder. Men tenk, jeg som var skyldig overfor Gud, får gå fri – for «det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved han». Derfor vil jeg synge fra hjertet: «Å tenk, at det var for meg, at Kristus på krossen hang.» Brorson la sine ord i kvinnens munn og sang: «Jesus, Jesus, han alene, Han er den som kan og vil! Hva så andre enn vil mene, Ham jeg trenger meg hen til. Det er ham, min sjel, du må Ene, ene lite på! Ham jeg også fast vil holde Inntil hendene er kolde!» (SB 477)






mandag 26. februar 2024

Har du din sak i orden med Gud?


Bibelen forteller om at det på den siste store dagen, skal mange «kristne» møte ei stengt himmeldør. De hadde en imponerende kristelig CV, men Jesus kjente dem ikke.

«Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.» Denne påminningen ble en gang gitt av en eldre leder på et bedehus til en ung leder i bedehusets ungdomsarbeid.

Det han ønsket å si var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

På en annen talerstol ble det sagt noe annet. Det var et møte med flere hundre ungdommer til stede. Taleren startet sin tale med å si at «han forventet at alle som var til stede på møtet var frelst.»

Josef Tungland hadde i sin tid flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. Han sa bl.a. at vi må være glade for at ungdommene går på møter, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før vi kjenner igjen den rette tonen, hevdet han.

Frelse i dåpen

Går vi til Guds Ord finner vi at det er gjenfødelse i dåpen. «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» (Gal 3,26-27) Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnet som lever i sin barnetro har i hovedsak ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig å slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i sin barnetro lever i ei sann og levende tro. Jesus stilte barna fram som eksempler for disiplene i troslivet: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Troen må være personlig.

Vekkelse i barnetroen

Mange på våre bedehus har vokst opp i kristen heimer. Flere av disse barna har vært kristne hele livet. De falt ikke fra Gud i ungdommen. Senere har de imidlertid hatt anfektelser om hvorvidt de er frelst eller ikke. De har ingen frelsesdag å vise til, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte har vært inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter langt liv? Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til voksentro?

I liknelsen i Lukas 15 falt begge sønnene fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. («aldri så mye som et kje!»)

Det er mye å glede seg over på bedehusene i dag. Det er mange unge og eldre med et brennende Kristus-vitnesbyrd. Samtidig er det også noe som uroer. Jeg frykter for at det er mye oppdragelseskristendom i dag, både blant unge og eldre. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: «Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.» Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus, eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. All sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i sin barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nå. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går «fra lys til lys». Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en og samme erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at tidligere generalsekretær i NLM Johannes Brandtzæg en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var «moderne», og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen «jeg døde» (Rom 7,9-10). «For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.»

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn nr.1 1997: «Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.»

Fattig, men rik

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: «Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!» Denne vekkelse må Guds barn leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir forkynnelsen av synd og nåde det som en stadig hungrer etter å få høre.

 

(Tidligere publisert på bloggen i 2009 og 2016. Lett revidert.)






søndag 18. februar 2024

Ole Tjøstheim Strand – Gabriel Kiellands åndelige sønn

Gustava og Gabriel K. Kielland (foto Rosfjord)

Ole Strand ble født på Tjøstheim, men flyttet som ung til Lyngdal. Her var Gustava og Gabriel Kielland prestefolk, etter mange år på Finnøy.

Året var 1836. Gabriel Kirsebom Kielland var prest på Finnøy. Han var preget av Brødremenigheten, og hadde vært redskap til vekkelser i Ryfylke den tiden han har vært prest.  I nabosoknet Strand, hadde han vikariert i flere perioder for presten der, som blant annet hadde permisjon for å møte på Stortinget. Gabriel hadde gjennom disse besøkene, vunnet seg mange venner på Strandalandet.

Gabriel var også en ivrig misjonsmann. Han og hans brødrevenner i Stavanger, stiftet Norges første misjonsforening i 1826. I 1834 sendte han og andre ledere av brødremenigheten, et brev til venner i Rogaland, med oppfordring om å stifte lokale misjonsforeninger. Første respons kom fra Egersund tidlig på høsten i 1834, mens Strand fulgte etter som forening nummer tre i Norge, i desember 1834.

I disse tider ble den kjente kristenlederen i Strand, Ola Thoresen Svines (Barkved) frelst, og i 1836 vet vi at Ragnhild og Ole Kallem og Ole Tjøstheim ble frelst. Om det var en større vekkelse dette året, eller om det var kun disse tre som ble frest, sier ikke historien noe om. Men det er tydelig at Kielland sin forkynnelse har satt dype spor i Strand.

Tjøstheim ligger bak Strand Kyrkje til høyre. (foto Widerøe)

Ole Larsen fra Tjøstheim

Ole Larsen Tjøstheim var 22 år gammel da han ble frelst. Han ble født på garden Tjøstheim, hvor foreldrene var leilendinger på bruk 2. Far til Ole het Lars Olsen Tjøstheim (1788-1862), og hans slekt hadde drevet denne garden siden 1728. Lars fant kona si på Øvre Fjelde på Jørpeland. Hun het Inga Endresdatter (1785-1860), og foreldrene hennes kom opprinnelig fra Tau. De fikk leie Øvre Fjelde bruk 3 i 1775 og senere også bruk 5 (Loen) samme sted. Dette siste bruket fikk de kjøpe i 1786. Inga hadde to søsken. Broren Ole overtok bruk 5, mens søsteren Kari ble gift med Torbjørn Nilsen fra Helgøy i Ryfylke. De fikk kjøpe bruk 3 på Øvre Fjelde og er mine 3 x tippoldeforeldre.

Tjøstheim er ei lita bygd som grenser til Strand-gardene i vest. På Strand ligger også Strand kirke, som fram til vår tid var kirke for hele Strand kommune. Inga og Lars Tjøstheim ble gift i 1811, og deres førstefødte kom i 1812. Hun fikk navnet Gunnhild, og ble senere gift med Jon Pedersen på Nærland bruk A1 på Finnøy. Denne garden har siden vært i slekta, og drives fra 1990 av Jon Nærland.

Huset på Tjøstheim noen år etter at Ole var flyttet derfra. Svigerinne 
Kristine (Kristiane) nr.2 f.h. (foto Alsvik)

Ole var barn nummer to i søskenflokken på Tjøstheim. Han ble født 24. oktober 1814 og døpt i Strand kirke 6. november samme år. Han kommer vi tilbake til. Nummer tre kom i 1817 og fikk navnet Endre, etter morfar på Fjelde. Selv om Ole var odelsgutt, var det Endre som overtok heimegarden. Han ble gift med Kristine Jensdatter fra Øvre Bjørheim. Endre og Kristine fikk ingen barn. Endre deltok aktivt i styre og stell i kommunen. Kona Kristine ble kjent for sin høye alder. Hun var klar i tanken til sin dødsdag, 104 år gammel. I minneordet i Aftenbladet står det at den dagen hun døde, hadde bestyrerinnen på sykeheimen sagt til henne at hun snart ville flytte. Da siterte Kristine salmeverset: «Ta mig i din himmel ind, søde Jesu min.» Så kom det stille fra Kristine, «takk og lov», før hun sovnet inn.

Endre var tvilling med Anna, som ble gift med Trond Larsen Røisland fra Kvinesdal. Ei datter til Anna, ble fosterdatter hos Endre og Kristine, og ble senere gift med kirkesanger i Strand, Rasmus Høie. Etter Anna og Endre, kom Ragnhild i 1820, Taletta i 1824, Lars i 1825 og Inger i 1828.

Kristiane (Kristine) Tjøstheim 102 år. (Ryfylke-Posten 22.03.1919)
Minneord Endre Tjøstheim
(Stavanger Avis 15.07.1891)

Første periode i Lyngdal

Ole leste for presten vinteren 1829-30, og ble konfirmert høsten 1830. Det er stor sannsynlighet for at det var da han ble kjent med Finnøy-presten Gabriel Kielland. Som nevnt i innledningen, ble Ole frelst i 1836, men det er sannsynlig at han før den tid har vanket i haugianer/brødrevenn miljøet i Strand. Kona til presten Gabriel Kielland, het Gustava, og har skrevet en selvbiografi. I denne nevner hun at Gabriel hadde mange gode venner i Strand:

«I den tiden vi bodde på Finnøy var presten i nabolaget Strand flere ganger på Stortinget. Gabriel var da flere ganger på Strand, holdt gudstjenester og utførte andre kirkelige forretninger. På den måten blev han godt kjent og yndet, og fikk atskillige kristne venner der.» Året etter at Ole ble frelst, flyttet Gustava og Gabriel Kielland til sitt nye prestekall i Lyngdal. Ole må ha savnet sin åndelige hyrde, for den 13. mars 1838 satte han seg ned heime på Tjøstheim og skrev et brev til Gabriel i Lyngdal. Her skrev han blant annet:

«Efterdi han (Herren) har skjenket mig som frugten af det Budskab i forkyndte for os I en inderlig kjærlighed til eder.» Han nevner videre at det kun var to år siden han ble en kristen: «Men den tid som det har været mit Ønske at høre Ham til som har kjøbt mig Den tid er en liden desverre den er kun 2 Aar.» Hensikten med å skrive brevet, var å høre med Kielland om det var mulig å få jobb som dreng på prestegarden i Lyngdal. Og Ole fikk jobb. Gustava og Gabriel var kjent for å hjelpe landsens ungdommer.

Lyngdal kirke (foto Lyngdal kirkelige fellesråd)

Ole kom til Lyngdal i en hektisk periode i Kiellandfamiliens liv. Gustava ble kjent som kvinneforeningenes mor, og forfatter av den kjente julesangen «O, jul med din glede og barnlige lyst». Gabriel var en sentral leder både for brødrevenner og andre misjonsvenner. På prestegarden i Lyngdal var det stadig kjente og ukjente gjester. Blant annet var far og sønn Fredrik Tobias og Hans Christian Knudsen faste gjester når de var i nærheten. De var sentrale personer i arbeidet med å stifte Det norske misjonsselskap. Så det var et pulserende misjonsmiljø Ole Tjøstheim kom til.

Til Lyngdal for godt

Etter 5-6 år i Lyngdal, flyttet Ole heim igjen til Strand og Tjøstheim. Hva årsaken til det var, vites ikke, men et brev fra Ole til prestgarden i Lyngdal datert august 1844, viser at han lengtet tilbake til Sørlandet. I brevet som Odd Tungland har funnet i Kiellands arkiv, skrev Ole blant annet:

«Det er som jeg ikke kunne glemme Præstegaarden i Lyngdal, jeg visst hvær dag er der med Tankerne… det er virkelig saa jeg haver ikke Guds Ord saa tydeligt forklaret i Aar som i de 6 Aar før dette, der er stor forskil, ja det er underligt.» Vi forstår at Ole savnet den frigjørende og friske forkynnelsen til Gabriel Kielland og at han derfor lengte tilbake til Lyngdal.

Ett av husa på Ole Strand sin gard i Lyngdal (foto Odd Tungland)

På Tjøstheim var det på dette tidspunkt broren Endre og kona Kristine som var brukere, mens Ole sine foreldre satt i folge. Det gjorde nok også sitt til at forholdene heime ikke var som han hadde sett for seg. Han fortsatte derfor i sitt brev til Gabriel Kielland, fader Kielland som han kaller presten: «jeg vilde ønske at jeg havde mig en liden Bopel i Nærheden af dere hvis jeg skal være nogen Aar på jorden. Det er ikke videre gilt at være altid blant Fremmede.» Han kjente seg altså mere heime i Lyngdal enn på Tjøstheim, og klager sin nød til fader Kielland: «Jeg synes riktig det er noget vanskeligt for mig i disse tider.» Han nevner også i brevet at han for tiden var læregutt innen tømmerarbeid og husbygging, og var sammen med en fagmann på ulike oppdrag i Ryfylke.

Kielland svarte sin gamle dreng nokså kjapt, og Ole sendte sitt svar i oktober 1844. Her skrev han blant annet at han kjente behov for en egen heim for «jeg som synes saa Leit at gaa fra den ene til den andre og elles ikke have noe visst opholdsted.» Odd Tungland refererer videre fra dette brevet: «Ole har planane klare og luftar dei for Kielland. Han kan halde fram å arbeide i heimbygda for den same mannen ein sommar til. Seinare på sommaren kunne han tenke seg å flytte til Lyngdal. Men han er open for å kome til Lyngdal til våren om Kielland måtte ynskje det.

Han går også inn i «forhandlingar» om løn. Han foreslår at han skulle arbeide halve tida for kost og losji i prestegarden, og så ville han elles arbeide for seg sjølv. Men han er ikkje redd for at dei ikkje skal bli samde om den saken. Og målet for det heile er å kunne få seg sitt eige hus til slutt. Han reknar med at det han har lært av tømmermanns- og snikkararbeid kan kome vel med både for seg sjølv og andre. Men han har ikkje så store tankar om seg sjølv i det faget. Derimot ser han fram til å få seg jord, og han prøver å snappe opp lærdom om jordbruk der han ferdast.»

Antakelig kom Ole Strand, som han etter hvert skrev seg, tilbake til Lyngdal sommeren 1845 og hadde ulike jobber der. Ikke lenge etter at han kom til Sørlandet igjen, satte Gabriel Kielland i gang med å bygge ny og stor kirke i Lyngdal. Det er sannsynlig at Ole var med på det byggeprosjektet. I 1854 døde imidlertid Gabriel Kielland, og ny prest kom på plass året etter. Dermed var ikke prestegarden i Lyngdal den samme for ungkaren fra Ryfylke. Han begynte derfor å se seg om etter en egen gard, og fikk kjøpt et bruk på Åmland i Vanse i 1857.

Ole Strand sin sønn Lars Tobias med familie.
(foto Oddleif Lian)

Gift med odelsjente fra Lyngdal

Da Ole Strand ble selveiende bonde på Vanse, var han blitt 43 år gammel og fremdeles ungkar. Men etter fem år på Vanse, var den da 48 år gamle Ole endelig klar for bryllup. Han hadde funnet seg ei jente fra Lyngdal, som han da ble gift med. Hun var 22 år yngre enn Ole, og het Lisabet Tobiasdatter Berge fra garden Øvre Berge. Lisabet og Ole Strand ble boende på Vanse fram til 1869, og fikk sønnen Lars Tobias i 1866.

I 1869 solgte de på Vanse og kjøpte hennes heimegard, Øvre Berge, av bror til Lisbet. I 1873 fikk de enda en sønn, og navnet de gav han, viser hvor høyt Ole satte det gamle presteparet. Sønnen fikk navnet Gabriel Gustavus. Under folketellingen i 1875, hadde familien på Øvre Berge 5 kyr og 4 sauer. De sådde 3,25 tønner korn og 4,5 tønner poteter. Ole drev Øvre Berge fram til 1888. Da overlot han garden til de to sønnene. Lars Tobias fikk egen familie, mens Gabriel Gustavus forble ugift. I 1898 ble garden formelt delt mellom de to brødrene, men da Gabriel Gustavus døde i 1916, ble hans del slått sammen med brorens.

Ole Strand sitt barnebarn Oskar og kona hans Bertine.
(foto Oddleif Lian)

Ole Strand ble 77 år gammel, og døde i 1891. Det samme året døde også Ole sin bror Endre, heime på Tjøstheim. Det aller meste av Ole sin gard, er i dag oppslukt av utbygging i Alleen sentrum i Lyngdal.

 

 

Kilder

Gustava Kielland: Erindringer fra mitt liv (1882)

Harald Bjørkvik: Gardane på søre delen av Finnøy (1993)

Helge Alvin Rosfjord: Mitt liv med Gustava. Biografi om Gabriel K. Kielland (2023)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Oddleif Lian: Lyngdal 2 (1984)

Odd Tungland: Ole Larsen Strand (1814-1891) Artikkel i Lyngdal historielag sitt årsskrift Lyngdalsboka 1999

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)