Emissæren Knut Stokke fra Romsdal fikk kall til å reise til Kina som misjonær. Han reiste fra Norge som utsending for Kinamisjonsforbundet, men gikk over til et amerikansk misjonsselskap.
At Knut Stokke forlot Kinamisjonen opplevddes som et stort tap, ikke minst i Møre og Romsdal. I årsmeldingen for 1894 for Ålesund Kinamisjonsforening står følgende: «Som et stort tap for vår Kinamisjon må vi anse det, at Knud Stokke har forlatt vårt selskap og gått over til de amerikanske. Ikke mindre føles det som et stort tap på våre kanter, hvor Stokke var meget godt kjent og avholdt og kanskje var den som vi her på Sunnmøre hadde knyttet de største forhåpninger til for vår misjon. Men Herren vil vel i sin visdom og kjærlighet styre også dette slik, at det blir til velsignelse for hans sak.» (Kineseren nr.9 1895)
Emissær i Møre og Romsdal
I 1860 gikk det en stor vekkelse over Grytten sogn i Romsdal. Sigrid Svendsen skriver om denne vekkelsen: «Det måtte ha vært en merkelig tid i Innfjorden denne sommeren 1860. De aller fleste av de 300 mennesker som bodde der, var vakt opp til å se alvoret ved å leve, og forferdelsen ved å leve uten Gud. Dette kom da hos mange til usedvanlige og sterke utbrudd. Men han som sier: «Til denne vil jeg se, til den elendige og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord», han visste å lede de oppriktige til sig og oppreise de nedbøyde.» (lett språklig revidert).
Denne vekkelsen utpreget
seg ved at mange av de vakte falt sammen og kom gjerne med syndsbekjennelser og
sterke formaninger. Vekkelsen skapte «Stort opstyr. Megen græden og jamren»,
gjengir Svendsen. Mange av de som fikk disse fysiske utslag, falt senere bort
fra troen. Men mange av de vakte kom gjennom til liv i Gud og ble bevart i
troen. To av disse var ekteparet Marit Olsdatter og Søren Knutsen Stokke.
Halvannet år før de ble frelst, hadde de fått en sønn som de kalt Knud etter
farfar. Navnet til sønnen ble flere år senere endret til Knut.
Knut Stokke vokste derfor opp i en kristen heim. Fødselsdatoen hans var 15. november 1858. Foreldrene drev gård på Stokke i Innfjorden. Denne bygda ligger i Eids prestegjeld i Romsdal. Selv om Knut vokste opp med kristne foreldre falt han fra Gud allerede da han begynte på skolen. Han var en villstyring som både lærer og foreldre hadde mye strev med. Selv om Knut allerede som 7-åring var en bevisst frafallen, var han i hele barndommen og ungdommen sterkt kalt av Gud.
Etter fullført grunnskole hadde Knut ulike jobber på gårdene i nærheten. Han ble konfirmert 12. oktober 1873 og året etter ble han sendt på en kristen folkehøgskole av foreldrene. De håpet at Knut i løpet av et slikt skoleår skulle bli frelst. Men det skjedde ikke. Han kom heim hardere i hjertet enn da han dro.
I Grytten var det Hans Anton Høyer som var sogneprest i perioden 1867-1878. Høyer var en sjelevinner som brant for at folket i sognet skulle bli frelst. Når han ved ulike anledninger traff på Knut Stokke, pirket han bort i ham og spurte om han ikke skulle bli en kristen. Det samme gjorde foreldrene. Det fulgte ofte vekkelse ved Høyers forkynnelse. Slik var det også sent på våren i 1875. Knut Stokke var da kommet heim igjen fra folkehøgskolen. Tredje pinsedag 1875 skulle det være en stor takkefest for vekkelsen på bedehuset på Veblungnes. Selv om Knut var motstander vekkelsen, ble han likevel vakt. Det ble en tøff tid for ungdommen. Knut møtte opp på festen sammen med mange andre unge. Da han kom heim fra festen, var alt så mørkt for han at han ikke en gang klart å be. Da ga han opp alt sammen, men i samme stund rant evangeliet for han og han fikk tro seg renset i Jesu blod.
Etter at han ble frelst leste han mye i Bibelen, men også i Luthers kommentar til Galaterbrevet og Rosenius sin Romerbrevkommentar. Han begynte også å bli med eldre predikanter på møter. Noen ganger fikk han da lov å be ei bønn, andre ganger å avlegge et personlig vitnesbyrd. Men det tok ikke lang tidd før han selv begynte å forkynne. På starten av 1880-tallet brøt det ut en ny vekkelse i Innfjorden. Den berørte mange, men endte i at kristenfolket ble splittet i tre ulike grupper. Noen av de eldre forsvarte den gamle haugianske mer loviske kristendom, andre fikk hjelp av det rosenianske frigjørende evangelium, mens ei siste gruppe lærte at kristne kunne bli syndfrie. Knut Stokke sa om denne tiden at «jeg anser det som et Guds under, at jeg i denne tid ble bevart i sannheten».
Knut kjente på et kall til å bli misjonær og sendte et brev til Lars Skrefsrud og ba om å bli tatt opp som misjonær i hans misjon. Det var et ikke rom for så svaret ble nei. Dette så Stokke på som et svar fra Gud og trodde at han heller skulle bli emissær i Norge. Han reiste mye rundt som predikant ved siden av mer praktisk arbeid. I 1885 søkte han på Fosterlandsstiftelsen sin bibelskole i Ørebro i Sverige for å bli mer grunnfestet i Guds ord. Da han var ferdig på bibelskolen, fikk han kall av Nordfjord Indremisjon til å bli forkynner. Her opplevde han blant annet en stor vekkelse i Gloppen. Han var i Fjordane i ett år før han flyttet tilbake til Romsdal og ble predikant i Indremisjonen der. Utenom Møre og Romsdal var han også i Bergen og noen i Gudbrandsdalen. Det fulgte mye vekkelse med hans forkynnelse, blant annet var det en stor vekkelse i Isfjorden i 1888. I 1888-89 var han plassert i Kristiansund.
Stokke opplevde mange
rike dager, men også prøvelser og motgang. En gang han var i ei bygd i Romsdal
sammen med en annen predikant, ble de jaget bort med stokker av folk som var
imot vekkelsen. Knut Stokke var en av den tids stortalere. Oscar Handeland
skriver om han at han «var ein stortalar. Når ånden gjorde ordet levande, kunne
det koma slikt velde over talen hans at ein høyrde sjeldan maken. Men han hadde
lite lag til å tala med folk to-eine, og kunne ikkje syngja eller spela.»
Erling Gilje sier om forkynnelsen hans: «Lovens tunge tale falt som hammerslag
over tilhørerne. Men talte han evangeliet, så gjorde han det så inderlig og så
hjertevarmt at det måtte gripe dem som hørte ham.»
Til Amerika
Høsten 1889 dro Knut til Bergen for å gå på emissærskole. Her var det Johannes Brandtzæg som var rektor og en gryende kinamisjonsvind var begynt å blåse over byen. Han ble også god venn med en ung ungdom fra Harstad som het Ole Mikkelsen Sama. På emissærskolen begynte det gamle misjonærkallet å våkne. Da Knut var vel tilbake i Romsdal, fikk han en dag besøk av vennen Sama. Sama gikk rett på sak og ba Knut om å bli med han til Kina. Knut trengte ikke lang betenkningstid og svarte vennen at han var klar.
Dermed slo han følge med Sama på en preiketur nordover for å samle støtte til oppstarten av et landsdekkende kinamisjonsselskap. Sama var flink til å synge og spille, som de to utfylte hverandre godt. På denne turen oppleve de å få stå i en stor vekkelse i Kristiansund. Stokke ble også med Sama til Bergen høsten 1890 og deltok på et møte om Kinamisjonen som vedtok at det skulle stiftes et luthersk kinamisjonsforbund. Det meste av tiden fram til sommeren 1891 reiste Knut landet rundt for å forkynne Guds ord og misjonens sak. Ikke alle steder var han velkommen. I Kristiansand var kristenfolket redd for at fokuset på Kina ville splitte misjonsfolket, så de stengte bedehuset for Stokke.
Brudd med Kinamisjonen
Interimsstyret for Kinamisjonen kalte sammen til stiftelsesmøte for den nye landsdekkende kinamisjonen 2.-3. pinsedag 1891. Datoen var 18.-19. mai. På denne første generalforsamling ble åtte misjonærer tatt opp og disse skulle reise fra Norge allerede i september samme år. En av disse åtte var Knut Stokke. Ole M. Sama var også blant disse og Johannes Brandtzæg ble deres leder. Den første generalsekretæren og leder av hovedstyret var Nils Arnetvedt med Thormod Rettedal som nestformann.
Etter stiftelsesmøtet i Bergen reiste de vordende misjonærene rundt i landet for å ta avskjed med misjonsfolket. På en av disse samlingene sa Knut Stokke at det var hans bønn at han måtte få gjøre en liten om enn uanselig gjerning blant Kinas millioner. Det var også en samling der det nye hovedstyret ba for misjonærene. Dette blir regnet som det første misjonærinnvielse. I NMS ble mannlige misjonærer ordinert av biskoper i Den norske kirke, men etter en vond strid gjorde Kinamisjonen vedtak om at det var organisasjonens hovedstyre som selv skulle innvie deres misjonærer.
29. september 1891 la dampskipet «Fridhjof» fra kai i Stavanger. På kaien var det stapp fullt med folk. De fleste av disse var møtt fram for å ta avskjed med de åtte misjonærene som skulle til Kina for Kinamisjonsforbundet, seks menn og to kvinner. I tillegg var Bertine Eriksen med i reisefølge. Hun var forlovet med Sigval Netland som var reist til Kina året før og som nå var ansatt i et norskamerikansk kinamisjonsselskap. Da båten la fra kai, stemte misjonsfolket på kaien i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.»
Fra Stavanger gikk båten
til England og derfra reiste misjonærene med en ny båt til Quebec i Canada. Turen
over Atlanterhavet tok 13 døgn, med storm og mye sjøsyke de første fem dagene.
De ankom Quebec 15. oktober, og derfra gikk ferden videre med båt til Montreal,
hvor gruppen skilte lag. Fem dro sørover mot Amerika, mens Gjertine Årrestad,
Ludvig Johnsen, Bertine Eriksen og Johannes Brandtzæg dro vestover i Canada og derfra
til Kina.
Knut Stokke, Ole M. Sama, Johan Albert Skordal, Henrik Seyffarth og Brita Vestervig skulle stanse i USA for å lære språk, men ikke minst å forkynne Guds ord og misjonens sak blant den norskamerikanske befolkningen. De ble stasjonert i Minneapolis.
Knut sine kollegaer i USA dro videre til Kina i 1892. Knut fikk ikke ro for å reise da, og fikk godkjenning til å bli ett ekstra år i Amerika. Han fikk veldig god inngang med sin forkynnelse blant sine landsmenn i USA og fortsatte denne reisevirksomheten fram til våren 1893. I en amerikansk biografi om Knut Stokke heter det at «mer enn noen annen var han redskap til å vekke interesse for misjonsarbeidet i Kina blant de innvandrede norske i Amerika».
Kinamisjonsforbundet ville at Knut skulle dra til Kina sommeren 1893, men så ble han syk og valgte i stedet å reise heim til Norge for å få kreftene tilbake. Men det var også en annen ting som dro han mot Norge. Før han reiste til USA var han blitt godt kjent med ei jente fra Nordfjord. De hadde nok hatt kontakt underveis per brev, for da Knut kom til Norge søkt han hovedstyret om å få gifte seg med denne jenta. Det var vanlig praksis i misjonsselskap på denne tiden at hovedstyret skulle godkjenne slike ekteskap. To av medlemmene i hovedstyret hadde hatt en samtale med denne jenta. Til dem hadde hun sagt at hun ikke var forelsket i Knut, men at hun var villig til å ofre seg og bli med han til Kina som hans kone. På denne bakgrunn gikk styret til det drastiske skritt å avslå søknaden om ekteskap. Dette tok Knut seg veldig nær av, som naturlig var. Men han bøyde seg for vedtaket, og dro alene tilbake til USA når han hadde fått kreftene tilbake. Det kan nevnes at en bror av denne jenta senere sa at han mente søsteren hverken passet for Stokke eller Kina. Vedtaket i styret ble snart kjent blant misjonsfolket, og styret fikk mye kritikk for sitt vedtak.
Like før Knut Stokke kom til Norge, skjedde et lederskifte i Kinamisjonen. Brandtzæg kom uventet tilbake til Norge etter et knapt år i Kina. Han overtok som generalsekretær og hovedstyrets leder, mens Nils Arnetvedt ble valgt til ny leder for misjonærene i Kina. Arnetvedt stanset en periode i USA på vei til Kina. Da Knut kom tilbake til Amerika, fikk han høre at Arnetvedt var blitt ordinert til prest i en norskamerikansk kirke som Knut var skeptisk til. Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for Knut, og han valgt derfor å sende sin oppsigelse til Kinamisjonen i Norge. Dette skjedde i november 1893.
Til Kina likevel
De to neste årene fortsatte Knut Stokke å reise som forkynner i Midtvesten. Hans stilling var reisesekretær og han reiste for Lutheran United Mission (Det norske lutherske Kinamisjonsselskap i Amerika). Dette misjonsselskapet kalte Knut til sin misjonær i Kina, og i september 1896 kunne endelig Knut Stokke sette kursen mot Kina. Første stopp i Kina var Shanghai hvor han fikk bo på en misjonærheim i byen. Her traff han mange misjonærer fra ulike land og misjonsselskap og fikk mange gode råd med på veien.
24. oktober 1896 forlot han Shanghai og dro med båt nordover. Misjonsledelsen hadde bestemt at Knut Stokke skulle arbeide sammen med misjonær Ole Nestegaard d.y. som var plassert i Mongolia. Knut gikk i land i en by nord for Peking og tok tog videre til byen Tientsin. Her fikk han holde sin første tale for kinesere, med en misjonærkollega som tolk. 7. november dro han videre med båt til Peking. Herfra skulle han reise på et mulesel i et kinesisk reisefølge uten å kunne mer enn noen få kinesiske ord. De første kilometerne var en annen kinesisktalende misjonær med.
Etter noen uke kom reisefølge til byen Kalgan helt nord i Kina på grensen til Mandsjuria. Denne byen var et knutepunkt for misjonsvirksomheten i området. Knut ble her fortalt at vintrene i nordre Kina og Mongolia kunne være veldig harde, så han ble sterkt frarådet til å dra videre gjennom Gobiørkenen og til byen Urga i Mongolia hvor Nestegaard ventet ham. Han burde vente til våren var rådet han fikk. Da Knut kom til Kalgan i midten av november, var vinteren enda ikke slått til for fullt. Misjonærene som advarte Knut var engelske. Knut valgte å trosse rådet han fikk og begrunnet dette med at «viking-ætten» tålte bedre vinteren enn engelskmennene.
Dermed dro han fra Kalgan 17. november i et reisefølge som skulle til Urga gjennom Gobiørkenen. Framkomstmiddelet var kamel. På denne strekningen var det ikke hospitser å overnatte i, så de flest nettene ble tilbrakt i telt. Underveis slo frost til og noen netter var det så kaldt at Knut trodde han skulle fryse i hjel. Men etter 2-3 ukers reise ble det endelig noe mildere vær og humøret til Stokke steg. I midten av desember kom imidlertid frosten tilbake og 15. desember var turens kaldeste dag. Da var de kun en dagsreise fra Urga, men reisefølget sa at de ville bruke to overnattinger på det siste strekket. Da bestemte Knut seg for å forlate følge og dra alene den siste dagen for å spare en overnatting. 16. desember kom han endelig fram til Urga og Ole Nestegaard. Da så jeg ut som en engelsk julenisse, kommenterte han senere.
Knut ble sammen med Nestegaard til utpå nyåret 1897. Da ble han omplassert til Junan i provinsen Henan i sentrale Kina. Mens han var i Mongolia var han blitt kjent med en enslig kvinnelig misjonær fra Tyskland som het Marie Leithauser og som var tre år yngre enn Knut. De to ble forelsket og 17. mai 1900 ble de gift i Hankow. Brudgommen var 42 år og bruden 39. Marie var fra Elberfeld i Rheinland i Tyskland. Hun dro til USA i 1887 og bodde først i New York. 1. oktober 1891 kom hun til Minneapolis og reiste til Kina og Mongolia i 1896, samme år som Knut. Tre dager etter bryllupet ble Knut Stokke ordinert til pastor.
På grunn av bokseropprøret reiste Marie og Knut til USA sommeren 1900 og ble der til 1902. Da dro de tilbake til Kina og Junan. De hadde sin tjeneste i denne byen fram til 1914, med unntak av et amerikaopphold i 1908-1910. I årene 1914-1917 var de igjen tilbake i USA og de fikk også anledning til et besøk i Norge i 1916.
I 1917 var Marie og Knut tilbake i Kina. Nå fikk de ansvaret for misjonsarbeidet i byen Kioshan. Det var på denne tid mye hat mot utlendinger blant mange kinesere. Dette fikk også Marie og Knut erfare. Da de skulle starte opp arbeidet i Kioshan, måtte de smugles inn i byen gjemt i en bommulsball på ei vogn. Kioshan skulle bli den siste stopp for Knut Stokke. I 1921 ble han syk av flekktyfus og døde etter et kort sykeleie. Han ble 62 år gammel. Marie reiste til Hankow etter mannens død og ble der til 1928. Da måtte hun reise til USA på grunn av krig og uro i Kina. Da andre verdenskrig var slutt, bestemte Marie seg for å reise tilbake til Hankow. Hun var da blitt 84 år gammel og ville ha sine siste år i Kina. Hun døde i Hankow 11. mai 1951, 89 år gammel.
Kilder
Anders Hoaas:
Nybrottsmenn som satte spor (1983)
Bjørn Slettan: O, at jeg
kunde… (1992)
Jakob Straume: Kristenliv
på Sunnmøre og Romsdal (1950)
Jakob Straume: Kristenliv
på Nordmøre (1951)
Jakob Straume: Kristenliv
i Bjørgvin (1952)
Jakob Straume: Johannes
Brandtzæg Sigervinnaren (1967)
Jakob Straume: Marie
Monsen (1969)
Johannes Bondevik:
Romsdal indremisjon i 75 år (1950)
Olaf Morgan Norli: Norske
lutherske prester i Amerika 1843-1913 (1914)
Olav Uglem: O. M. Sama
(1957)
Oscar Handeland:
Vårløysing 2 (1966)
Rasmus Malmin m.fl.: Who
is who Norske lutherske prester i Amerika 1843-1927 (1928)
Sigrid Svendsen:
Kristenliv i Romsdalen 1809-1864 (1931)
Sigurd Rydland:
Festskrift Fjordane krins 25 år (1991)
Torbjørn Greipsland: Helt
til jordens ender (2017)
Borgerskolen.no
Kineseren og Utsyn ulike
årganger
Knut Stokke:
Levnetsbeskrivelse (Kineseren nr.3 og 4 1891)
archives.augsburg.edu
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
.jpg)
