Strev og uro eller hvile

Jesus var ofte på besøk hos søstrene Marta og Maria i Betania.  Søstrene var gjestfri og tok gjerne imot både Jesus og hans 12 disipler.

I Luk 10.38-42 leser vi om et slikt møte og vi skal i denne artikkelen stanse litt for Jesu møte med Marta: «Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.»

Jesus og disiplene var på besøk i heimen i Betania. Her møter vi de to søstrene som begge var glade i Jesus, men som her oppførte seg ganske forskjellig. Jeg tror det er et inntrykk som sitter nokså fast hos mange bibellesere at Maria var den gode og rette kristne, mens det sto dårligere til med Marta. Bibelen gir et annet bilde. Det er rett at Maria i denne teksten har valgt den gode del, i kontrast til Marta. Men det er likevel lite som tyder på at ikke også Marta hadde et nært og godt forhold til Jesus.

I denne fortellingen står det om Marta at hun tok imot Jesus i sitt hus, og at hun deretter var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Det er nok ikke bare Marta som kjempet med strev og uro. Vi ser det hos de ufrelste og det er heller ikke ukjent hos Guds folk. Strev og uro med de mange ting er vel nesten blitt en folkesykdom i vårt land. Folk strever og kaver med de mange ting. Gud tror de ikke på, men de stoler på de mange ting og de mange penger. Andre strever med de gode gjerninger og gjør en kjempeinnsats overfor medmennesker, men det blir strev og uro i møte med sykdom og død. De gode gjerninger er ikke noen grunnvoll som holder.

Livet her på jorda er veldig kort imot evigheten som aldri tar slutt. Alle mennesker skal leve evig, enten i himmelen eller i fortapelsen. Og vi har alle en ting til felles, nemlig at alle har syndet og står uten ære for Gud, enten vi tror på ham eller ikke. Vårt store problem som mennesker er at vi ikke innser at vi er fortapt og skyldig overfor Den hellige Gud. Og om vi ser litt av det, så vil vi selv ordne opp. Det er i strid med vår natur og gi opp eget strev, og å ta imot frelsen av bare nåde. Salomo kjempet med dette og spurte: «Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han plager seg med under solen?» (Fork 1:3) I Ordspråkene svarte han selv: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til». (Ord 10:22)

Kjemper du med strev og uro? Da vil jeg innby deg til å slutte å streve i egen kraft. Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28)

Men også for den som er frelst, ligger det så nært til å begynne å streve og kave i egen kraft. Din gamle natur blir aldri fornøyd med at frelsen er av nåde, at helliggjørelsen er av nåde, at tjenesten er av nåde. Den vil så inderlig gjerne være med å bidra selv.

Derfor blir det kamp i kristenlivet. Når du mislykkes med bibellesning og i bønnelivet. Når du svikter i vitnetjenesten og har så lite nød for de ufrelste. Når evangeliets fantastiske storhet, blir smått i dine øyne. Når synden ser ut til å ha mer makt i livet, enn Jesus. Ja, da kjemper den gamle naturen for at du skal begynne å streve og ta deg sammen for å bli bedre, mer hellig og mer ydmyk. Da lokker han deg til å bli mer åndelig og from enn du er. Så begynner kristenlivet å bli strev og hykleri og du mister synet på Jesus.

Lær av Marta sin søster Maria: «Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» Hva er den gode del? Det er evangeliet om hva Jesus har gjort: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Ditt strev kommer for sent. Frelsesverket er fullført. Du skal få hvile i nåden, i det fullbrakte frelsesverk. Også når det gjelder din tjeneste og din helliggjørelse.

Tre brødre fra Tau ble pastorer i USA

De tre brødrene Strand, f.v. Henrik, Johan og Thor

(foro findagrave.com)

Brødrene Henrik, Johan og Thor Johannesen Strand dro til Amerika andre halvdel av 1800-tallet. De fikk alle en lang tjeneste som pastorer i Norwegian Evangelical Lutheran Church.

Foreldrene til disse tre het Anna og Johannes Strand. Anna var opprinnelig fra Barkved, mens Johannes vokste opp på gården Kirkebakken (br.3) på Strand. Johannes var bror til blant andre min tippoldemor Malene Ronnene Nag og skipper Thor Henriksen som jeg skrev en artikkel om på slektsbloggen min i januar 2026.

Min tippoldemor Malene Ronnene Nag var tante til de tre

prestebrødrene Strand (foto privat)

Like før Johannes skulle gifte seg med Anna Barkved i 1844 fikk han skilt ut en del av farens gård til et eget bruk (br.4). I perioden 1844-1866 fikk Anna og Johannes ti barn. Åtte av disse emigrerte til USA, ei jente døde sju måneder etter fødselen, mens ei annen jente døde en halv time etter fødselen. Om henne skrev presten Jæger i kirkeboken at «Moderen gled og faldt, anden Aarsag vides ikke. Fødselen var ikke besværlig. Livet varede omtrent ½ time. Fosteret badedes i lunket vand.»

Strand med Strand kirke. (foto widerøe)

I 1877 fikk mor Anna magesår som hun døde av. Johannes giftet seg da på nytt to år etter, og den nye bruden var søster til Anna og het Siri Barkved. I 1895 solgte Siri og Johannes garden til Henrik Knutsen Barkved. Han var sønn til Kari og Knut Barkved. Knut var bror til Anna og Siri, mens Kari var søster til Johannes. Så her var det mye slekt. På dette tidspunktet hadde alle barna til Anna og Johannes Strand emigrert til Amerika, så de to gamle fikk folge hos nevøen Henrik og hans familie.

Henrik Johannesen Strand

Videre i denne artikkelen skal vi følge de tre brødrene Strand som endte opp som pastorer i Midtvesten. Vi starter da med den eldste sønnen Henrik Johannesen Strand som dro til Amerika 3. juni 1869 sammen med den tre år eldre søsteren Malene som da var nygift med Kornelius Veraland fra Høle (min farmors slektning). De gikk i land i Quebec i Canada, og endte opp i Minnesota 10. juni. Henrik var 22 år gammel da han reiste fra Norge. Han ble født i 1847 og tok Strands midlertidige lærerskole etter konfirmasjonen. Denne skolen var på Tau og det var Rasmus Høie som var lærer. Etter lærerskolen var Henrik lærer på Tau fram til han dro til USA.

Omtale av Henrik J. Strand hos Malmin

Vel framme i USA i 1869 begynte han samme år på Luther College hvor han studerte til 1876. Etter det tok han Concordia Seminar, St. Louis i Missouri og ble her utdannet til pastor i 1879. Det første pastorkallet var ett år i Northwood i Iowa i 1879-1880. Deretter fortsatte han i West Prairie i Leland, Iowa fra 1880 til 1883 før han dro tilbake til Northwood for en seksårs periode fram til 1889. Den siste bolken hadde han i ulike menigheter i nærheten av Albert Lea i Minnesota fram til han ble pensjonist i 1913. I denne perioden var han også visepresident for synoden i Iowa. Han hadde sin tjeneste både i Missourisynoden og innen Norwegian Evangelical Lutheran Church. Dette var vanlig før de læremessige splittelsene rundt 1912 (se under).

Concordia Seminar St. Louis (foto ukjent)

Henrik ble gift 25 juni 1880 med Caroline Railson som ble født 7. november 1859 i Wiota i Dane County i Wisconsin. Hun vokste opp i Norway Lake i Minnesota. Her opplevd hun som tre år gammel jente at indianere den 20. august 1862 angrep menigheten familien hennes tilhørte under en gudstjeneste og drepte 13 personer. Det var Sioux indianere (Dakota-kriger) som angrep nybyggere over grensen i Minnesota. Denne dagen var det gudstjeneste i heimen til en familie ved navn Lundborg i West Lake der den svenske pastoren Andrew Jackson forrettet. Etter maskreen var Carolines far med og begravde de 13 som omkom. Caroline tok lærerutdannelse etter konfirmasjonen og var lærer da hun ble gift med Henrik. Caroline og Henrik fikk seks barn, John Edward (1881-1935), Herman (1883-1954), Casper (1885-1917), Ida (1887-1949), Amanda Charlotte (1891-1968) og Henry (1898-1954).

Minneord om Henrik J. Strand

(Fremmad 09.08.1923)

Etter at Henrik ble pensjonist, var han mye syk. Han var innlagt på et sanatorium, mens kona Caroline var på besøk hos datteren Ida som var bosatt i Oslo i Norge og var gift med John Somdal. 27. juli 1923 ble Henrik funnet død i senga si på sanatoriet. Han ble begravet fra Norway Lake Church der flere pastorer innen Missourisynoden deltok. Broren John J. Strand forrettet begravelsen på familiens vegne. Caroline var i Oslo da mannen døde. Hun var frisk og i fin form, men døde brått 13. september kun halvannen måned etter mannen. Hun ble begravet ved siden av sin mann på kirkegården til Norway Lake Church.

Omtale av Johan J Strand i Malmin.

Johan Johnsen Strand

Den neste av brødrene fra Strand som ble pastor i USA ble født 10. april 1863 og fikk navnet Johan. Han dro vestover i 1881, mens fire søstre hadde emigrert på 1870-tallet. Johan dro til Iowa og tok antakelig inn hos broren Henrik som da var pastor i West Prairie i Leland, Iowa. Året etter begynte Johan på Luther College slik som bror Henrik hadde gjort 13 år tidligere. Johan fortsatt på teologistudiet ved Luther Seminary i Saint Paul, Minnesota.

Han var ferdig utdannet og ble ordinert i 1892. Deretter ble det mange ulike pastorkall i Midtvesten. Disse var Great Falls i Montana 1892-93, Hartland og Manchester i Minnesota 1893-1908, Grand Forks i Nord Dakota 1908-09, Bowdon i ND 1909-1910, St. Peter i Minnesota 1910-1925 og i St. Luke i Chicago i 1925-1930. Han var tilknyttet Norwegian Evangelical Lutheran Church og Evangelical Lutheran Synode (ELS).

Cathinka Hjort Strand

(foto myheritage)

Johan ble gift 17. september 1896 med Cathinka Hjort (f.1868) som var datter til Ove Jacob Hjort og Christiane Elisabeth Ottesen. Ove Jacob Hjort var en kjent norskamerikansk prest. Ei søster til Cathinka som het Louise Augusta ble gift md Christian Keyser Preus. De hadde sønnen Ove J. H. Preus som var president for Luther College i Decora Iowa. Johan ble dermed gift inn i sentrale leder-familier i den norske kirken i Midtvesten.

Ove J. H. Preus, Johan J. Strand sin nevø.

(foto luther.edu)

Cathinka og Johan Strand fikk seks barn: Louise (f.1900), Ahlert (1901-1981) (pastor), Ove Johan (1905-1951), Christian (1907-1942), Jacob Aal Otteesen (1911-1994) og Jacob (1916-1994). Johan fikk slag og døde i Chicago 5. september 1933. Cathinka døde 9 januar 1947.

Omtale av Thor J. Strand i Malmin

Thor Johannesen Strand

Da Johan dro fra Strand til Amerika i 1881 var Thor den eneste av den store søskenflokken som var igjen i Norge. Mor Anna døde i 1877 og far Johanns giftet seg på nytt i 1879. Thor ble født 10. august 1866 og ble konfirmert 10. oktober 1880. Han sto fremst av konfirmantene i Strand kirke og fikk karakteren utmerket godt både i kristendomskunnskap, flid og oppførsel. Han tok Ryfylke Amtskole i 1880-82 og arbeidet deretter som dreng på en gård. Thor ble heime på Strand sammen med faren og stemora fram til 1887, men da satte også han kursen mot Amerika og de gamle ble alene igjen i Norge, mens alle åtte barna var i USA. De tre første årene arbeidet Thor som ekspeditør i en butikk og som gårdsarbeider. I 1890 startet han på Luther akademiet i Albert Lea og gikk her til 1894. Da fortsatte han med ett år på Luther College og tre på Luther Seminary i Minnesota. Han var ferdig utdannet pastor i 1898 og ble ordiner samme året.

Dermed var alle tre brødrene Strand blitt prester i Norwegian Evangelical Lutheran Church. Thor sitt første pastorkall var i Summit i Sør-Dakota i 1898-1903. Han fortsatte i samme stat, men i menigheten i South Shore og videre i Danvers Minnesota fram til årsskiftet 1907-08. Da ble han finanssekretær ved Luther Academy i ett år før han fra 1908 var pastor i Hartland Minnesota fram til 1915. I denne perioden oppsto det en splittelse i kirken og Thor havnet i en tøff strid. Denne endte med at han brøt med sin gamle kirke (se under). Han fortsatte i utbryterkirken Manchester Evangelical Lutheran Church og betjente også denne menigheten i Hartland fram til 1920.

Gravsteinen til Bertha og Thor Strand

(foto findagrave.com)

Thor var ungkar fram til 1920. Da var han blitt 54 år gammel, og hadde funnet sin livsledsager. Den utkårede var lærer Bertha Marie Bottolfsen som var like gammel som Thor. De ble viet i United, St. Maty, Louisiana, men fortsatte å bo i Hartland, Albert Lea. Hva som skjedde videre med Bertha og Thor Strand har jeg ikke funnet ut. Thor døde 17. oktober 1934 og Bertha 23. september 1945. De er begravet på Central Freeborn Lutheran Cemetery (gravplass) i Albert Lea i Minnesota.

Kirkestrid

De norske emigrantene til Amerika dannet tidlig en egen kirke. En av de første norske pastorene holdt en gudstjeneste under et eiketre i Koshkonong i nærheten av Madison i Wisconsin i september 1844. Like etter denne samlingen ble to norskamerikanske menigheter dannet. Flere menigheter dukket opp etter hvert og i 1853 gikk mange av disse sammen til Norsk Evangelisk-Luthersk Kirke i Amerika.  Den var ofte kjent som Den norske synoden.

Rundt århundreskiftet oppsto det en splittende strid blant annet omkring spørsmålet om predestinasjonen (utvelgelsen). Denne striden førte til at en tredjedel av kirkene og pastorene forlot Den norske synoden. I 1912 ble det utarbeidet et dokument som prøvde å formulere et kompromissforslag der begge syn på det aktuelle spørsmålet ble akseptert. Den norske synoden sluttet seg til dette «Settlement» noe som førte til ny splittelse.

En notis i ei amerikans avis i 1920 og Thor Stand 

og striden om presteboligen

Thor J. Strand ble sentral i denne striden på mindretallets side. Han mente at det var uakseptabelt å tolerere den «nye» synet på utvelgelsen. Menigheten hans i Freeborn ble delt i to og Thor og hans støttespillere ble tilkjent kirkebygget, mens resten av menigheten fikk prestegården. De bygde samme år en ny kirke og ansatte en ny pastor. Uenigheten førte menigheten til retten, og her tapte Thor Strand og hans tilhengere. Motstanderne hans ble tilkjent all eiendom. Etter dette ble Thor Strand ekskludert fra kirkesamfunnet. Han og hans tilhengere fortsatte først som uavhengig menighet. Det samme skjedde med Thor sin bror Henrik, som også tilhørt mindretallet.

I 1917 førte arbeidet med dokumentet «Settlement» til at tre norskamerikanske kirker slo seg sammen til Norwegian Lutheran Church of America. Disse tre kirkene var Hauge Synoden, Den norske kirkes synode og Den forent norske kirke.

Alle tre brødrene Strand tilhørte mindretallet i sin kirke og de arbeidet for å danne et eget kirkesamfunn. Dette skjedde i Lime Creek Lutheran Church nær Lake Mills i Iowa den 14. juni 1918. Da ble Evangelical Lutheran Synode (ELS) stiftet. På folkemunne ble denne nye kirke kalt «Litle Norway Synode». I 1920 sluttet denne kirken seg til Missouri Synoden.

Etter striden i menigheten til Thor J. Strand i 1915, nektet Thor å flytte ut av presteboligen. Dette til tross for at dommen påla han det. Hans meningsmotstander gikk på ny til sak mot Thor Strand i 1920, og retten påla han da å flytt ut av presteboligen. Den siste avisnotisen jeg har funnet om saken fortalte at Thor ville anke dommen. Hvordan det gikk har jeg ikke funnet opplysninger om.

 

Kilder

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Rasmus Malmin m.fl.: Who`s who. Among pastors in all the Norwegian Lutheran Synodes of Amerika 1843-1927 (1928)

Digitalarkivet.no

Els.org

Findagrave.com

Myheritag.com

Nasjonalbiblioteket.no

 

Text translated into English by Google AI-modus:

 

The Strand brothers, Henrik, Johan og Thor.

(foto findeagrave.com)

Three Brothers from Tau Became Pastors in the USA

The brothers Henrik, Johan, and Thor Johannesen Strand emigrated to America during the second half of the 19th century. They all went on to have long careers as pastors in the Norwegian Evangelical Lutheran Church.

Their parents were Anna and Johannes Strand. Anna was originally from Barkved, while Johannes grew up on the Kirkebakken farm (no. 3) at Strand. Johannes was the brother of, among others, my great-great-grandmother Malene Ronnene Nag and the skipper Thor Henriksen, whom I wrote about in a blog post in January 2026.

Just before Johannes married Anna Barkved in 1844, he separated a portion of his father’s farm into his own holding (no. 4). Between 1844 and 1866, Anna and Johannes had ten children. Eight of them emigrated to the United States. One daughter died seven months after birth, while another died just thirty minutes after being born. Regarding her, Pastor Jæger wrote in the parish register: «The mother slipped and fell, no other cause is known. The birth was not difficult. Life lasted about half an hour. The infant was bathed in lukewarm water.»

In 1877, Anna passed away from a stomach ulcer. Two years later, Johannes remarried; his new bride was Anna’s sister, Siri Barkved. In 1895, Siri and Johannes sold the farm to Henrik Knutsen Barkved. Henrik was the son of Kari and Knut Barkved. Knut was the brother of Anna and Siri, while Kari was the sister of Johannes—making them all closely related. By this time, all of Anna and Johannes’s children had emigrated to America, so the elderly couple lived out their days with their nephew Henrik and his family.

Henrik Johannesen Strand

In this article, we follow the three Strand brothers who became pastors in the Midwest. We begin with the eldest son, Henrik Johannesen Strand, who left for America on June 3, 1869, along with his sister Malene, who was three years his senior. Malene was a newlywed, married to Kornelius Veraland from Høle ( a relative of my grandmother Olava Tengesdal. They landed in Quebec, Canada, and arrived in Minnesota on June 10. Henrik was 22 years old when he left Norway. Born in 1847, he attended Strand’s temporary teacher training school after his confirmation. The school was located at Tau, with Rasmus Høie as the teacher. After completing his training, Henrik taught at Tau until his departure for the USA.

Upon arriving in the USA in 1869, he enrolled at Luther College, studying there until 1876. He then attended Concordia Seminary in St. Louis, Missouri, where he was ordained as a pastor in 1879. His first call was in Northwood, Iowa (1879–1880). He then served at West Prairie in Leland, Iowa, from 1880 to 1883, before returning to Northwood for a six-year period until 1889. His final years of service were spent in various congregations near Albert Lea, Minnesota, until his retirement in 1913. During this period, he also served as vice president of the Iowa Synod. He served within both the Missouri Synod and the Norwegian Evangelical Lutheran Church, which was common before the doctrinal splits around 1912.

On June 25, 1880, Henrik married Caroline Railson, who was born on November 7, 1859, in Wiota, Dane County, Wisconsin. She grew up in Norway Lake, Minnesota. At the age of three, on August 20, 1862, she survived a Sioux (Dakota War) attack on her family's congregation during a church service, in which 13 people were killed. The service was being held at the home of the Lundborg family in West Lake, led by the Swedish pastor Andrew Jackson. After the massacre, Caroline’s father helped bury the victims. Caroline trained as a teacher after her confirmation and was working as one when she married Henrik. They had six children: John Edward (1881–1935), Herman (1883–1954), Casper (1885–1917), Ida (1887–1949), Amanda Charlotte (1891–1968), and Henry (1898–1954).

Decorah-Posten 30.11.1923

Henrik suffered from poor health after retiring and was admitted to a sanatorium. Meanwhile, his wife Caroline was visiting their daughter Ida, who lived in Oslo, Norway, and was married to John Somdal. On July 27, 1923, Henrik was found dead in his bed at the sanatorium. His funeral was held at Norway Lake Church, attended by several pastors from the Missouri Synod. His brother, John J. Strand, officiated on behalf of the family. Caroline was still in Oslo when her husband died. Although she was in good health, she died suddenly on September 13, only six weeks after her husband. She was buried beside him in the Norway Lake Church cemetery.

Johan Johnsen Strand

The next brother to become a pastor in the USA was Johan, born on April 10, 1863. He headed west in 1881, following four sisters who had emigrated in the 1870s. Johan went to Iowa, likely staying with his brother Henrik, who was then a pastor in Leland. The following year, Johan enrolled at Luther College, just as Henrik had done 13 years prior. Johan continued his theological studies at Luther Seminary in Saint Paul, Minnesota.

He completed his education and was ordained in 1892. This was followed by many different pastoral calls across the Midwest: Great Falls, Montana (1892–93); Hartland and Manchester, Minnesota (1893–1908); Grand Forks, North Dakota (1908–09); Bowdon, North Dakota (1909–1910); St. Peter, Minnesota (1910–1925); and St. Luke in Chicago (1925–1930). He was affiliated with the Norwegian Evangelical Lutheran Church and the Evangelical Lutheran Synod (ELS).

On September 17, 1896, Johan married Cathinka Hjort (b. 1868), daughter of Ove Jacob Hjort and Christiane Elisabeth Ottesen. Ove Jacob Hjort was a prominent Norwegian-American minister. Cathinka’s sister, Louise Augusta, married Christian Keyser Preus. Their son, Ove J. H. Preus, served as president of Luther College in Decorah, Iowa. Through this marriage, Johan became part of the leading families of the Norwegian church in the Midwest.

Cathinka and Johan Strand had six children: Louise (b. 1900), Ahlert (1901–1981) (also a pastor), Ove Johan (1905–1951), Christian (1907–1942), Jacob Aal Ottesen (1911–1994), and Jacob (1916–1994). Johan suffered a stroke and died in Chicago on September 5, 1933. Cathinka passed away on January 9, 1947.

Thor Johannesen Strand

When Johan left Strand for America in 1881, Thor was the only one of the large sibling group left in Norway. Their mother, Anna, had died in 1877, and their father, Johannes, remarried in 1879. Thor was born on August 10, 1866, and was confirmed on October 10, 1880. He was at the top of his confirmation class at Strand Church, receiving the grade «Excellent» in Christian knowledge, diligence, and conduct. He attended Ryfylke County School from 1880 to 1882 and subsequently worked as a farmhand. Thor remained at home at Strand with his father and stepmother until 1887, when he too set course for America. His departure left the elderly parents alone in Norway, while all eight children were now in the USA. For the first three years, Thor worked as a store clerk and farm laborer. In 1890, he enrolled at Luther Academy in Albert Lea, where he studied until 1894. He then spent one year at Luther College and three years at Luther Seminary in Minnesota. He graduated as a pastor in 1898 and was ordained that same year.

With that, all three Strand brothers had become ministers in the Norwegian Evangelical Lutheran Church. Thor’s first call was in Summit, South Dakota (1898–1903). He continued in the same state at the South Shore congregation and later in Danvers, Minnesota, until the end of 1907. He then served as financial secretary at Luther Academy for a year before becoming a pastor in Hartland, Minnesota, from 1908 to 1915. During this period, a split occurred within the church, and Thor was involved in a difficult conflict. This ended with him breaking away from his old church (see below). He continued in the breakaway Manchester Evangelical Lutheran Church and also served the congregation in Hartland until 1920.

Thor remained a bachelor until 1920. By then, he was 54 years old and had found his life partner: schoolteacher Bertha Marie Bottolfsen, who was the same age as Thor. They were married in United, St. Mary, Louisiana, but continued to live in Hartland, Albert Lea. I have not yet discovered what happened to Bertha and Thor Strand later in life. Thor died on October 17, 1934, and Bertha on September 23, 1945. They are buried at Central Freeborn Lutheran Cemetery in Albert Lea, Minnesota.

Church Strife

Norwegian emigrants to America established their own church early on. One of the first Norwegian pastors held a service under an oak tree in Koshkonong, near Madison, Wisconsin, in September 1844. Shortly after this gathering, two Norwegian-American congregations were formed. More congregations gradually emerged, and in 1853, many of them joined together to form the Norwegian Evangelical Lutheran Church in America, often known simply as the Norwegian Synod.

Around the turn of the century, a divisive conflict arose, partly concerning the doctrine of predestination (election). This dispute led to a third of the churches and pastors leaving the Norwegian Synod. In 1912, a document was drafted in an attempt to reach a compromise, where both views on the matter were accepted. The Norwegian Synod joined this «Settlement», which triggered a new split.

Thor J. Strand became a central figure in this conflict on the side of the minority. He believed it was unacceptable to tolerate the «new» view on election. His congregation in Freeborn was split in two; initially, Thor and his supporters were awarded the church building, while the rest of the congregation was given the parsonage. That same year, the opposing group built a new church and hired a new pastor. The dispute eventually went to court, where Thor Strand and his followers lost. His opponents were awarded all the property. Following this, Thor Strand was excluded from the denomination. He and his followers continued first as an independent congregation. The same happened to Thor’s brother, Henrik, who also belonged to the minority.

In 1917, the work on «The Settlement» led to the merger of three Norwegian-American churches into the Norwegian Lutheran Church of America. These three churches were the Hauge Synod, the Synod of the Norwegian Evangelical Lutheran Church, and the United Norwegian Lutheran Church.

All three Strand brothers belonged to the minority within their church and worked to form a separate denomination. This took place at Lime Creek Lutheran Church near Lake Mills, Iowa, on June 14, 1918, with the founding of the Evangelical Lutheran Synod (ELS). Popularly, this new church was called the "Little Norway Synod." In 1920, this church joined the Missouri Synod.

After the conflict in Thor J. Strand's congregation in 1915, Thor refused to move out of the parsonage, despite a court order requiring him to do so. His opponents took him to court again in 1920, and the court once more ordered him to vacate the residence. The last newspaper notice I have found regarding the case stated that Thor intended to appeal the verdict. I have not yet found information on the final outcome.

NMS i Strand i 200 år

Fra et NMS-stevne på Jonsokberget kristihimmelfartsdag 1972

(foto Misjonstidende)

En mandag i desember 2025 fikk jeg være sammen med mannsforeningen til NMS på Jørpeland  på deres (foreløpig) siste møte. Her fortalte jeg om den rike historien som Det Norske Misjonsselskap har i Strand kommune.

I denne artikkelen vil jeg gi et kort resyme av det jeg fortalte.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842, men NMS sin i historie i Strand strekker seg faktisk tilbake åtte år før NMS ble en landsorganisasjon. I 1834 ble nemlig Strand misjonsforening stiftet. Leder var den unge Ole Thoresen Svines. I Strand var det tidlig ei gruppe med haugianere. I perioden 1826-36 vikarierte Finnøy-presten Gabriel K. Kielland som prest i noen perioder, mens den faste presten var på Stortinget og ellers ved ulike høve. Han fikk mange gode venner i kommunen. Kielland tilhørte Brødrevennene som hadde syn for ytremisjon noe haugianerne ikke hadde. Kielland var en drivkraft til at misjonsforeningen i Strand kom i gang som Norges tredje misjonsforening.

I 1839-40 reiste en ungdom fra Farsund langs Norskekysten med tanke på å stifte nye misjonsforeninger og å arbeide for at disse ble samlet til en landsorganisasjon. I Strand ble han begeistret for misjonsengasjementet og besøket resulterte i at foreningen ble delt i to, Nordre Strand og Søndre Strand. Dette fordi det da ble lettere å ha flere møter siden avstanden ble kortere mellom medlemmene.

I 1842 ble så NMS stiftet i Stavanger og begge foreningene i Strand var representert. Ole T. Svines som da hadde skiftet navn til Ole T. Barkved, representerte Sør, mens presten Jæger representerte Nord. I tillegg var det også en representant for Kolabygda, Torgeir Meling. Samtidig med at NMS ble stiftet, ble det vedtatt å starte egen misjonsskole. Sterke krefter i NMS ville etter kort tid legge denne ned, for de ville at Den Norske Kirke skulle utdanne misjonærene.

Dette falt ikke i god jord hos det myndige lekfolket i Strand. De sendte et skarpt brev til ledelsen i NMS der de avsluttet med følgende: «Teologiske kandidater kan man vel få, men om det hos disse alltid finnes det for misjonssaken så uunnværlige trosliv, i en ekte ydmyk kristelig ånd, forenet med deres teori, det synes ikke alltid å være tilfelle.» «Og hvis ikke selskapet kommer til noen selvstendig standpunkt, som det vi gudskjelov har evne til…, så vil vi ikke lenger bli i selskapet, men tre ut av det.» Resultatet ble at skolen fortsatte etter en pause.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Kvinneforeningene har vært sentrale i alt misjonsarbeid i Norge. Jeg har ikke nøyaktig årstall for når den første kvinneforeningen kom i gang i Strand, men tror det var i 1848. Det året ble Nordre Strand kvinneforening stiftet. I løpet av kort tid var det foreninger i de fleste bygder i Strand. Det var kvinneforeninger, mannsforeninger, misjonsåkerforeninger og skillingsforeninger.

Den første emissæren fra Strand som reiste utenfor kommunens grenser var Ole Haagensen som senere ble kjent som Ole Kallem. Han vokste opp på Jøssang og Langeland og ble frelst i 1836. Han begynte først å synge på samlingene senere talte han også. Han flyttet fra Strand i ca. 1850 og ble en landskjent forkynner og avholdstaler. Halvor Halvorsen Langeland var neste forkynner ut. Han var opprinnelig fra Numedal i Buskerud, men flyttet til Strand. Han ble ansatt som emissær i NMS i 1863 og fikk tjene i 40 år.

I perioden 1836-1872 var Ditlef Ephraim Jæger og Samuel Leganger prester i Strand. Begge disse kan kalles misjonsprester og var aktivt med i NMS sin virksomhet. De to neste prestene derimot kom på kant med lekfolket. Denne striden skulle prege kristenlivet i Strand de neste årene. Rundt 1870 tok emissærvirksomheten seg opp i Norge, og i Strand ble det flere vekkelser bl.a. ved emissær Reinert Pedersen. Flere i Strand ble også gode venner med den kjente presten Lars Oftedal og beholdt vennskapet også etter Oftedals fall.

Martha Haagensen og Martin Meeg

(foto G. A. Meling)

Martha Tou (foto Misjonstidende)

Tre av NMS sine misjonærer rundt århundreskiftet 1900 var fra Strand eller hadde røtter herfra. Den første ble født i Stavanger, men far hennes var født og oppvokst i Strand. Faren het Haagen Haagensen og var bror til nevnte Ole Kallem. Haagen sin datter Martha dro til Madagaskar for NMS i 1885 og ble der gift med Martin Julius Meeg. Neste misjonær var Erik Tou fra Tau. Han dro først til Amerika, men reiste i 1889 til Madagaskar som misjonær for NMS. Han gikk senere over i et norskamerikansk misjonsselskap. Den tredje misjonæren var Martha Tou. Hun var sju år i Kina for NMS i 1919-1926.

De første tiårene av 1900-tallet var tunge år for NMS. Da var det Kinamisjonen som hadde vind i seglene og fikk oppleve mange vekkelser i Strand, ikke minst ved Sven Foldøen og Olaus Østebø. I 1928 kom Ola Sandvik (fars tremenning) og John Ulland til Langeland kapell for å ha møter. Det brøt ut en stor vekkelse som ble til fornyelse for NMS sitt arbeid på Jørpeland. I 1938 kom en ny vekkelse, denne gang ved NMS sine forkynnere Tor Ånestad og Ola Schrøder. Mange ungdommer ble frelst i den vekkelsen.

Ola Sandvik (t.v.) og John Ulland

(foto ukjent)

I denne perioden fikk NMS tre nye forkynnere fra Stand, eller som var bosatt i Strand. Det var Gotvald Havn, Sigurd Amdal og Sem Vetteland. Etter krigen har NMS også fått sende ut flere misjonærer: Torunn Lunde (Kamerun), Ingeborg Aslaksen Edland (Madagaskar), Kari og Dag Vestbøstad (Taiwan), Dorthe Tronstad Høyland (Frankrike) og Ingfrid Mulen (Frankrike).

NMS har hatt fast møtevirksomhet på Jørpeland bedehus siden det første bedehuset i Strand kom i 1899. De senere årene har imidlertid virksomheten avtatt, og NMS har vedtatt å flytte virksomheten fra bedehuset til Jørpeland kirke fra januar 2026.

De siste årene har Olaug og Kjell Nygård vært sentrale i 

NMS på Jørpeland (foto ukjent)

Et radikalt lekmannsarbeid

Fra nyttårsmøte Tryggheim 2017 (foto Ove Sandvik)

Den kristne virksomheten med røtter på bedehuset har vært til stor velsignelse for det norske folk. Det kan fra tid til annen være nyttig å minne om hva som er det åndelige grunnsyn for denne bevegelsen. 

Jeg vil nevne noe av dette i sju kort punkt.

Forkynnelsen. Skal mennesker bli frelst, må Ordet forkynnes. Skal mennesker bli bevart må Ordet forkynnes. I ei tid med liten tro på forkynnelse som nådemiddel, settes andre virkemidler inn i stede. Men troen kommer av forkynnelsen vi hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord. Derfor trenger vi mer tid til forkynnelse og forkynnelse over flere dager i sammenheng. Derfor trenger vi flere omreisende forkynnere. Hjertene våre er så harde at Ordet trenger tid for å gjøre sin virkning. Forkynnelsens innhold må være bibelsk fundert, med sentrum i Jesu frelsesverk. Synden må forkynnes slik at mennesket ser det er fortapt, og evangeliet må forkynnes så fritt som det selv forkynner: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus».

Nådegavebevegelse. Guds ord sier at alle frelste er prester. Alle kristne har sin nådegave som er gitt for å tjene de andre i forsamlingen. Disse må vi gi frimodighet og anledning til å bruke. Noen få menn får ei særskilt hyrdenådegave. Disse skal vise vei, men først og fremst være ledere som hjelper fram nådegavene. I ei tid med sterkere fokus på pastorer, må vi ikke tenke at lekmannsarbeidet og nådegavebevegelsen er en nødløsning. Det er viktige prinsipp i Guds rike på jord som gjelder til alle tider.

Bibeltroskap. Hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Vanskelige ord må sees i lys av klare ord. Det Guds ord forkynner gjelder like mye for oss i dag som på apostlenes tid. Vi må ikke gi rom for bibelkritikk og bort-tolkning av sannhetene i Ordet. Samtidig må vi våge å holde fram det Guds ord sier også i saker der Guds ord går helt på tvers av alminnelig tenkning i samfunnet. Fortielse av bibelske sannheter er også en form for bibelkritikk. Hvordan kan ungdom og nyomvendte vite at å leve som samboere uten å være gift er synd hvis det aldri blir forkynt? Hvordan kan de vite at kvinner ikke skal være eldste/pastorer hvis de aldri får høre det i undervisning og forkynnelse?

Vekkelseslinjen. Guds ord setter et klart skille mellom frelst og ufrelst. Himmel og helvete. Skal folk bli frelst må de vekkes opp av synden og omvende seg til tro på Jesus. Guds ord sier at det går et skille også i forsamlingene. Ikke alle er frelst selv om de sier Herre, Herre. Vi skal ikke sette skillet, men forkynnelsen skal. Stilner disse toner blant oss blir vår virksomhet søvndyssende i stedet for vekkende.

Bønn. Bedehuset fikk sitt navn nettopp fordi bønn var sentralt når kristenfolket kom sammen i De helliges samfunn. Bibelen har knyttet sterke løfter til bønn både i fellesskap og i den enkeltes hverdag. I min oppvekst ble mange av møtene på bedehuset avsluttet med bønn på kne. Nå er det gjerne bønnemøter i forkant av de offentlige møtene.

Kristen livsstil. I dag rister man helst på hodet av de gamle pietister, men Guds ord taler klart om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det er et bedrag å tro at flere vinnes ved å leve mest mulig lik verden og å ha et møteopplegg preget av verdslighet. Den som er frelst har fått et nytt liv. De løper ikke lenger med verden i den samme strøm av utskeielser. (1 Pet 4,4) De er redd for at de åndskrefter som er i verden skal dra en bort fra Jesus. De kristne er derfor opptatt av å komme nærmest mulig Jesus, ikke av å finne ut hvor langt bort en kan komme og fremdeles være et Guds barn. Det er knapt noe som har utarmet kristenlivet i Norge så mye som den verdsliggjøring som har skjedd blant oss kristne.

Ytremisjon. Et siste prinsipp, eller skal vi heller si kall, som har preget lekmannsbevegelsen er å bringe evangeliet til folkeslag som er unådd av evangeliet. I snart 200 år har menn og kvinner blitt utsendt fra Norge til fjerne himmelstrøk for å forkynne evangeliet. Skal folk bli frelst må de få høre om Jesus og hans frelsesverk.

Kanskje det er tid for oss bedehusfolk å blankpusse vårt grunnsyn?

(Publisert i avisen Dage sin nettside dagen.no 16.01.2026)

Har du sagt Gud farvel i ditt hjerte?

Det er Job som uttrykker denne uroen og han har sine barn i tankene. Hva med deg og hva med dine barn?

Jeg har de siste dagene lest på nytt i Jobs bok. Job var en svært rik mann, men det var ikke rikdommen som var hans hjertesak. Da Satan kom til Gud for å få tillatelse til å friste Job, gav Gud Job denne attesten: «For det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde.» (Job 1:8b) Gud gav Satan lov å prøve Jobs tro, og han sørget for at Job mistet både sin rikdom og sine barn.

Etter at denne katastrofen rammet Job, møttes Satan og Gud igjen. Fremdeles hadde Gud en god attest om Job: «Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han – en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. Ennå er han like uklanderlig.» (Job 2:3a)

Så var det setningen nevnt i innledningen av denne artikkelen som stanset meg spesielt ved denne gangs lesning av Jobs bok. Job hadde en sterk omsorg for sine barn. Det han mest av alt var urolig for var at de skulle gå bort fra Gud. Siden Job-familien var rik, hadde barna hans ofte fester sammen med sine venner. Vi leser i Job 1,5b: «Han stod tidlig opp om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem. For Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid.»

Kanskje er det noe av det mest såre for et Guds barn at noen av ens nærmeste sier Gud farvel i sitt hjerte. Mange prøver å bortforklare eller fornekte Guds tale om livets to utganger. Men den slags tale er løgn. Guds ord er utvetydig klart. Den som tror på Jesus, er frelst og skal få være i himmelen i evigheten. Den som ikke tror på Jesus, er fortapt og må tilbringe evigheten i fortapelsen. «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36) Jesu soning for våre synder på korset er nok og det eneste som kan frelse en fortapt synder.

Jobs nød og omsorg for sine ble en vekker for meg, som jeg også vil dele med deg som leser dette. Og skulle du lese dette som har forlatt Jesus i ditt hjerte, skal du vite at Jesus vil sterkere enn noe menneske at du skal komme tilbake. Han sier: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18) Ja det står til og med at Jesus «lengter Herren etter å være nådig mot dere.» (Jes 30:18)

Derfor: «Kom, for alt er ferdig!» (Luk 14,17)

 

 

Israel og landløftet anno 1882

(foto israelmyglory.org)

Helt fra gammeltestamentlig tid er det profetert at jødene skal få sitt land tilbake etter århundrer i eksil. Dette Guds løfte ble oppfylt i 1948 og det skjedde etter Hans ord.

Disse løftene til jødene var lenge bortforklart av store deler av kristenheten. Fra 300-tallet ble det som kalles erstatningsteologi den rådende forklaring på løftene. I all korthet går denne læren ut på at løftene til Israel gitt i GT nå er åndelig overført til alle Guds folk. Guds spesielle handling med Israelsfolket ble avsluttet ved Jesu komme til jord for 2000 år siden.

Denne læren var dominerende helt fram til Gud virkelig oppfylte løftet til Israel i 1948, men fra 1800-tallet var det stadig flere bibeltro kristne som forkastet erstatningsteologien og forsto Bibelens tale om de landløftene og de siste tider mer konkret. En av disse var den danske kristenhøvdingen Christian Møller.

Møller ble født på Nexø på Bornholm i 1834. Han ble frelst i en vekkelse ved presten Christian Trandberg ca. år 1860. Vekkelsesfolket på Bornholm meldte seg ut av statskirken og dannet en frikirke. Møller ble pastor i denne frimenigheten. I 1866 kom han i kontakt med C. O. Rosenius og samtaler med han resulterte i at Møller meldte seg inn igjen i statskirken. En annen frukt av møtet med Rosenius var at han i 1868 stiftet en misjonsforening som året etter tok navnet Luthersk Missionsforening. Luthersk Missionsforening er tilsvarende NLM i Danmark. Senere kom Møller til å oversette mange av Rosenius sine skrifter til dansk.

Chr. Møller som ung (foto lm-esbjerg.dk)

I 1882 skrev han ei kontroversiell bok om de siste tider, «Når Kristus kommer». Her forfektet han «det nye synet» på Israel og på hendelsene i endetiden. Han skriver at menigheten skal snart rykkes bort i sky, deretter skal det komme ei 7-årig trengselstid før tusenårsriket skal bli opprettet. I dette riket blir det frelste Israel sentralt. Etter de tusen år skal så Jesus komme igjen til den endelige dom. Om Israel skriver han blant annet:

«Det er på høy tid at de kristne begynner å oppfatte de uoppfylte profetier i det lys som kastes over dem av de profetier som allerede er gått i oppfyllelse. Forbannelsen over jødene gikk bokstavelig i oppfyllelse, velsignelsene skal oppfylles like bokstavelig. Adspredelsen skjedde bokstavelig som det var forutsagt. Det skal samlingen også gjøre. Sion (Israel) ble bokstavelig nedbrutt. Det skal oppbygges like bokstavelig. Israels forkastelse skjedde bokstavelig. Deres gjenopprettelse skal bli like bokstavelig.»

Videre skriver han at verdensbegivenhetene (i 1882) varsler at Israels gjenopprettelse står for døren: «På den ene side gløder jo snart overalt et rasende hat mot jødene. I noen land er det brutt ut åpenbare, skrekkelige og blodige forfølgelser, og for resten kan det i vår urolige, gjærende og opprørte tid bryte ut en fryktelig verdensbrann som gjør jødenes tilværelse utålelig. På den andre side smuldrer Tyrkias velde hurtig bort. I mange århundrer har først romerne og senere tyrkerne «tråkket ned» Jerusalem.

Chr. Møllers bok ble gitt ut på nytt i 1957

(foto Ove Sandvik)

Men ingen har kunnet få noen nytte av dette ellers så overordentlig herlige og fruktbare land. Ingen har hatt fordel ved å ha det. Nei, det er Herrens land. Det eneste de kan gjøre er å «tråkke» det ned, så lenge Gud tillater det «inntil hedningenes tid er til ende». Og som sagt, Tyrkia haster sin oppløsning i møte og utsikten til Palestinas frigjøring er nær. Kanskje er det gjort kjempeskritt i den retning før disse linjer når å bli trykket. Ja, Gud vil snart forløse Israel av all deres nød.» Dette skrev altså Møller i 1882. I 1920 måtte tyrkerne overlate Palestina til engelskmennene og i 1948 ble Israel endelig en egen stat.

Møller taler med myndighet og overbevisning. Det gjør han også når han taler om når jødene skal få sitt land igjen. «Vi tror avgjort at dette skal skje ved og etter Kristi gjenkomst». Altså mente han at Jesus først skulle rykke menigheten i sky før tusenårsriket blir opprettet og hele Israel blir frelst. Her tok Møller feil. Det så vi i 1948 da Israel ble opprettet før Jesus henter sine heim til himmelen.

(foto ukjent)

Dette sier meg at vi skal glede oss over når vi ser profetiene oppfylles. Vi skal granske profetiene, men samtidig skal vi vokte oss for skråsikkerhet i detaljer. Det som skjedde med Israel i 1948 og det som skjer i vår tid med det enorme jødehatet, er oppfyllelse av Skriftens profetier. Da kan Guds folk løfte øynene og vite at «vår forløsning stunder til». Den derimot som ikke er frelst skal vite at tiden heretter er meget kort før Jesus kommer igjen. Du må omvende deg og ta imot frelsen i Jesus før det blir for sent.

Jesus kommer snart!

 

(Sitatene etter Møller har OS oversatt fra dansk).