Fornekteren fikk nåde

Jeg er så takknemlig for at Guds ord ikke skjuler disiplenes svikt og synder. Det har vært til hjelp for så mange, som med sin synd sviktet sin kjære frelser.

En av dem som falt dypt var apostelen Simon Peter. Skjærtorsdag hadde Jesus en spesiell formaning til Peter. Han sa at Satan hadde krevd å få disiplene i sin makt, men at Jesus hadde bedt for Peter at troen ikke måtte svikte. Peter responderte på dette med å komme med en sterk bekjennelse. -Om alle andre svikter deg Jesus, skal i alle fall ikke jeg gjøre det! Jeg er villig til å dø for deg.

Etter dette tok Jesus apostlene med seg til Getsemane. Her sovnet apostlene, mens Jesus kjempet sin bønnekamp og vant. Så kom Judas i spissen for en flokk med soldater og tjenere av ypperstepresten. Jesus ble arrestert og alle apostlene flyktet, Peter inkludert. Men han fulgte etter Jesus langt bak, og fikk komme inn i yppersteprestens gård. Der gikk det så galt for Peter. Han fornektet Jesus først to ganger, så leser vi i Mat 26,73-75: «Men litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: Visst er du også en av dem! Målet ditt røper deg. Da ga han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket! Og straks gol hanen. Da mintes Peter Jesu ord, at han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert.»

I Lukas evangeliet står det at Jesus snudde seg og så på Peter, etter at Peter hadde fornektet. Ved det synet gikk det opp for Peter hva han hadde gjort. Etter Jesu oppstandelse viste Jesus på ny en spesiell omsorg for den falne Peter. Ved Genesaretsjøen spurte Jesus Peter tre ganger om han elsker han, og Peter svarte så fint: «Herre du vet alt, du vet jeg har deg kjær.»

Så vitner denne hendelsen så klart og tydelig til deg og meg og enhver synder: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. (1 Joh 2:1-2)

Gud signe vårt dyre fedreland

Stavanger Aftenblad kunne nylig melde om at det er reist et alter for Åsatroen på Kvalvåg i Strand, og at folk fra andre steder i landet strømmer til for å delta i dyrkelsen av Odin og Tor. 

For over 30 år siden satt jeg på toget fra Drammen til Ål. Jeg havnet ved siden av en mann med langt hår og langt skjegg. Han var en veldig trivelig kar og praten gikk livlig. Han kunne fortelle at han var medlem i en berømt motorsykkelklubb. Han spurte så meg hva jeg drev på med, og jeg fortalte at jeg var på vei til Ål for å tale på et kristent møte. Da responderte min reisevenn med å si at han for sin del trodde på og dyrket Odin og Tor.

Jeg dro tydelig på smilebåndet, fordi jeg trodde han spøkte. Jeg hadde ikke truffet noen som dyrket den gamle åsatroen før. Vi fortsatte samtalen i god tone og han bekreftet at det ikke var spøk, men alvor. Jeg har ikke glemt den togturen senere. Først og fremst med en vond følelse av min mangel på respekt for annerledes troende og for mine fordommer. Jeg kunne ikke se for meg at medlemmer i slike til dels kriminelle motorsykkelgjenger kunne være så trivelige å prate med. Og jeg burde ikke dra på smilebåndet av andres overbevisning.

Etter den togturen har jeg ikke truffet noen flere Åsa-troende, men jeg har hørt og lest at det er stadig flere som slutter seg til dette som jeg vil kalle avgudsdyrkelse. At det skulle komme et alter for denne religionen på lille Kvalvåg var imidlertid overraskende å lese. Dette sier også noe om frafallet fra Guds ord i vårt land.

Da evangeliet nådde vårt land for omtrent 1000 år siden, skjedde en forandring i landet vårt. Denne skildret kirkeminister og salmedikter Elias Blix i vår Fedrelandssalme: «Vaart Heimland i Myrker lenge laag, Og Vankunna Ljoset gøymde. Men Gud, du i Naade til oss saag, Din Kjærleik oss ikkje gløymde: Du sende ditt Ord til Norigs Fjell, Og Ljos yver Landet strøymde.»

Spesielt har Norge de 200 siste årene vært preget av mye levende kristendom og også en stor respekt for Guds ord blant de som ikke bekjente seg som kristne.  De siste 50 årene har imidlertid vekkelsene stilnet. Mens fellesskolen før skulle hjelpe foreldrene med en kristen oppdragelse, er den nå blitt «nøytral». Men slik nøytralitet finnes ikke. Enten lærer du barna å tro på Jesus, eller så lærer du dem til ikke å tro.

Jesus sa en gang: «Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt.» (Matt 12:43-45)

Åsatroen med Odin og hans sønn Tor med hammeren

var sentral religon i tidlig vikingtid. Før "ljos yver 

landet strøymde" (tegning: snl.no)

Er det dette som er i ferd med å skje i landet vårt og i Europa i dag? Ikke bare at folk vender seg til fremmede avguder som ikke kan hjelpe med tanke på evigheten. Men det får også konsekvenser for det gode livet her på jord, at Guds bud blir forkastet. 13 000 ufødte barn blir tatt livet av hvert år i Norge. Noen taler for å tillate drap helt fram til fødselen. Andre snakker om å gjøre det lovlig å ta livet av eldre og skjuler det bak «fine» ord som «dødshjelp». Mørket er i ferd med å sige inn over landet vårt igjen.

Jeg ønsker av hjertet å respektere annerledes troende. Men det betyr ikke at jeg ikke ber for de som tror annerledes eller ønsker å innby dem til å komme til Jesus. For jeg er overbevist om at Jesus er veien og sannheten og livet og at ingen kommer til Faderen uten ved ham.» (Joh 14:6) Jeg er også overbevist om at «det er ikke frelse i noen annen (Jesus). For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12)

Har du tenkt deg til himmelen, er det ingen hjelp å finne hos Tor og Odin, Muhammed og Allah, Buddah, Mammon eller hvilket navn avgudene bærer. Deres tro fører til fortapelse. Men det er frelse å få hos Jesus. Han innbyr i dag: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)

 

Ny menighet i Strand

Barkved bedehus (foto widerøe)

Vi er rikt velsignet i Strand med mye kristenfolk og flere ulike forsamlinger. Nå meldes det om at en ny menighet er i ferd med å startes.

Den nye menigheten heter «Moria Jørpeland» og skal ha åpningshelg i september med teltmøter i Bjørheimsbygd. Så langt jeg forstår er dette en formalisering av gruppen «Disippel felleskapet» som har hatt samlinger både på Jørpeland og Jøssang bedehus. Leieforholdene på disse bedehusene er nå avsluttet, men de har nå fått leie Barkved bedehus til sine videre samlinger.

Menigheten er tilsluttet «Moria Norge» som er stiftet av og ledes av Inge Røysland. Moria har menigheter bl.a. i Grimstad og i Oslo. Inge Røysland og familien var i perioden 2002-2006 knyttet til menigheten Levende Ord i Bergen som var ledet av Enevald Flåten. I 2006 flyttet de til hans hjemplass Froland hvor de starte Himmelpartner som drev møtekampanjer i mange ulike land. I 2018 fikk han, slik han skriver på deres hjemmeside, «tiltale fra Herren» om å starte menighet i Grimstad. Denne ble kalt «Moria» og kom i gang i 2019. Gjennom Himmelpartner stiftet han også en bibelskole og i 2023 en ny Moria-menighet i Oslo, også det på «direkte tale fra Gud».

Hva lærer så denne menigheten? Siden menigheten har tilhold på et bedehus, kan det være nyttig å se hva som er menighetens trosgrunnlag, sammenlignet med bedehusets lutherske lære. Deres troserklæring ligger åpent på deres hjemmeside. Jeg vil nevne noen punkt herfra som avviker fra et luthersk bedehus trosgrunnlag, til orientering og ettertanke:

1. Direkte tale fra Gud. Som nevnt over ble menigheten startet på direkte «tiltale fra Herren». Også når menigheten forgreinet seg til Oslo, var det på «direkte befaling» fra Gud. En slik direkte tale fra Gud utenom Bibelen finner jeg ikke grunnlag for i Guds Ord. Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring. Her er et skille mellom luthersk og karismatisk teologi. Innen karismatisk teologi tolkes Bibelens tale om profetisk tale og kunnskapsord som direkte budskap utenom Guds ord. Dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for.

2. Dåpen. I troserklæringen står det at det «ikke er frelse i dåpen – men dåp i frelsen. Det er bare mennesker som er født på ny, som ved et bevisst personlig valg og overbevisning, kan la seg døpe. Barnedåp er ikke bibelsk gyldig dåp, fordi et spedbarn hverken kan tro eller ta valg.» Her er et klassisk skille med et luthersk dåpssyn som hevder både at det er frelse i dåpen og at barnedåp er en gyldig dåp. Barna har arvesynd og trenger frelse. Hverken barn eller voksne kan tro, men troen er en Guds gave både til små og store som gis gjennom forkynnelsen av evangeliet og dåpen.

3. Åndsdåp. «Åndsdåp er tilgjengelig for alle som er født på ny» (Ap.gj 2,1-4). Slik lærer Moria. Også her skilles lærepunktet fra luthersk lære. Vi lærer ut fra Guds ord at åndsdåpen skjer når en synder blir frelst, født på ny. Det finnes ikke to slags kristne, de som er frelst og de som både er frelst og åndsdøpt. Alle som er frelst har Den hellige ånd i sitt hjerte: «Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» (Rom 8:9b)

4. Apostel. Troserklæringen hevder videre at «alle de fem tjenestegavene har sin plass i menigheten i dag». Her henvises det til apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. (Ef 4,11-15) Aposteltjenesten er ifølge luthersk overbevisning avsluttet ved Jesu 12 apostler. De 12 var utvalgt til å være øyenvitner og forfattere av Guds ord (NT). Når NT var ferdig skrevet, ble denne tjenesten avsluttet fordi Guds ord er hans endelige åpenbaring.

5. Kvinnelig pastor. I Moria er både Inge Røysland og Eva Røysland hovedpastorer. På dette punktet har mange innen luthersk teologi skiftet mening de siste årene. Liberal teologi har vunnet stadig mer terreng i luthersk sammenheng, dessverre. Jeg er overbevist ut fra Guds ord om at kvinnelige pastorer/eldste ikke er riktig. Den tjenesten er forbeholdt menn med nådegave og tillit.

Hva lærer Den katolske kirke?

Den katolske kirke i Stavanger. (foto katolsk.no)

Den katolske kirke ledes av paven i Roma. I senere tid har noen med bakgrunn både i bedehusmiljø og karismatiske miljø meldt seg inn i denne kirken under offentlig oppmerksomhet.

På 1500-tallet fikk munken Martin Luther åpenbart evangeliets frigjøring. Da innså han også, at kirken som han tilhørte, Den romersk katolske kirke, trengte store justeringer av læren. Han vant ikke gehør og ble utstøtt av kirken. Det var på ett vis starten på den lutherske kirke, selv om Luther selv mente at han hadde reformert den gamle kirken og ikke startet noen ny. Luthers oppgjør med DKK gjaldt først og fremst den bibelske læren om «Troen alene», «Nåden alene» og «Skriften alene».

I vår tid merkes en økt søkning mot liturgi og også en søken tilbake til gamle kirkefedre, gjerne før reformasjonens tid. Da kan det være nyttig å friske opp hvilke lærepunkt Luther opponerte mot, og som førte til reformasjonen. Få norske lutherske teologer kjente den katolske kirkes lære så godt som teologiprofessor Carl Fr. Wisløff. I 1974 ga han ut boka «Kristne kirkesamfunn» der han gir en kort oversikt over hva de ulike kirkesamfunn lærer.

Peterskirken i Roma (foto katolsk.no)

Videre i denne artikkelen vil jeg gjengi noen lærepunkt ut fra denne boka. Det finnes ulike katolske kirkesamfunn. Når jeg her taler om Den katolske kirke (DKK), er det rette navnet Den romersk-katolske kirke. Hvilke lærepunkt er det så som skiller denne kirken fra Den lutherske kirke? Her er et utdrag av det Wisløff nevner:

Paven. Paven i Rom er DKK sin øverste leder. Kirken har en streng hierarkisk struktur med paven som den øverste leder innsatt av Kristus. Paven er Peters etterfølger og uten paven ville kirkens enhet ligge i ruiner, hevder DKK. Paven er ufeilbarlig når han taler «ex cathedra», det vil si på embetets vegne. Paven er kirkens overhode, mens biskoper, prester og diakoner er ledere i kirken med klart definerte fullmakter.

Skriften og tradisjonen. DKK har som norm og rettesnor for sin tro Bibelen sammen med Tradisjonen. Luther derimot understreket sterkt at normen er Skriften alene. DKK lærer at Skriften og Tradisjonen springer fram av samme guddommelige kilde. Begge skal mottas og æres med «like stor pietet og ærbødighet». Dermed er flere av DKK sine læresetninger grunnet på tradisjon og ikke på Bibelen.

Nattverden. Mens luthersk lære om nattverden er at vi i måltidet får Jesu legeme og blod under brødet og vinen, lære DKK at dette måltidet (kalt eukaristien) i tillegg inneholder et messens offer. Nattverden er både et måltid og et offer. Offeret innebærer at «det samme offer som en gang Kristus bragte på Golgata, er nærværende i messen. Offeret på Golgata og offeret i messen er i en forstand det samme offer. Forskjellen er at Kristi offer var blodig, mens messeofferet er ublodig. Bare ordinerte prester kan forrette nattverden. Når presten leser innstiftelses ordene, regner DKK med at elementene forvandles til Kristi legeme og blod. De elementene som ikke brukes kan derfor ikke kastes, men må oppbevares til senere bruk. Nattverdgjestene får kun brødet.

Fortjeneste. «Fortjeneste oppnås ved en gjerning som gir krav på lønn. En kristen som står i nådens stand kan vinne fortjeneste ved gjerninger som er sedelig gode, og som gjøres med viljens frie forsett, oppvakt og ledsaget av Guds nåde. Helgenene har flere slike fortjenester enn de selv trenger.» Disse helgenenes overskudds-gjerninger kan en kristen få del i ved avlat. Avlat kan oppnås ved «å be bestemte skrevne bønner, ved pilgrimsferder osv.»

Skjærsilden. Den kristne som ikke har fått sonet alle sine timelige syndestraffer, kommer til skjærsilden. Her blir de renset før de kommer til himmelen. De bøter for sine timelige syndestraffer. Kristne som enda lever kan komme disse til hjelp på ulike vis, blant annet ved å la presten lese messe for dem eller «erverve avlat».

Maria. Jesu mor har en sentral plass i DKK. Kirken lærer at hun er «alltid jomfru». Med det mener de at hun ble unnfanget med Jesus uten med mann og at hun også var jomfru etter at Jesus var født. De lærer at hun ikke fødte flere barn enn Jesus. De som i Bibelen omtales som Jesu søsken var egentlig hans søskenbarn. DKK lærer også at Maria ikke hadde arvesynd og at hun ble tatt direkte til himmelen med legeme og sjel uten å dø. Hun bidro/bidrar både til sin egen og menneskenes frelse. Hun er derfor «de kristnes talsmann, deres hjelp, støtte og formidler.»

Dette var et lite utdrag av det Wisløff skriver i sin bok. I en annen sammenheng hevdet Wisløff følgende (sitert etter hukommelsen): «Finnes det kristne katolikker? Ja, det finnes nok noen. Men disse er i tilfelle ikke frelst på grunnlag av DKK sin lære, men på tross av den».

Jeg runder av med et sitat hentet fra en annen professor i teologi, Aksel Valen-Sendstad: «På dette avgjørende punktet (Den rettferdiggjørende tro) synes det ikke å være noen bro mellom katolsk og evangelisk forståelse av troen. Grunnskaden innenfor katolsk teologi er og blir at den ikke følger den bibelske sondring mellom loven og evangeliet og ikke setter loven og evangeliet i det forhold til hverandre som Gud har gjort i sitt frelsesråd i åpenbaringen. Det fører til at troskravet (loven og alle dens krav om ytelser) og trosgaven (evangeliet og dets budskap om forsoningen) blandes slik at mennesket medvirker til sin frelse i troen.» (Kristen dogmatikk s.356-7)

Kristoffer på preiketurer

Kristoffer Fjelde på talerstolen (foto Dagen 19.02.1997)

Kristoffer Fjelde forkynte Guds ord gjennom et langt liv. Hva var budskapet til en bedehusets forkynner for to generasjoner tilbake i tid?

I denne artikkelen vil jeg presentere noen glimt fra predikanten Kristoffer Fjeldes forkynnelse og tema for noen av hans taler. Først vil jeg gi en oversikt over tema som han preiket over på to turer han hadde til Troms i 1967 og 1968. Denne oversikten har jeg funnet i ei notisbok som jeg har etter Kristoffer. I denne har han notert hvor han talte og emner for talene i perioden 1967-71. Deretter tar jeg med noen korte andakter av han som jeg har funnet på nett.

Kristoffer Fjelde ble født på Jørpeland i 1924 og ble frelst som ung ungdom. Han begynte tidlig å forkynne Guds ord og tok også eksamen i teologi. Han startet som predikant i 1946 og hadde ulike forkynnende stillinger til han ble tidlig pensjonist av helsemessige årsaker i 1987. Det meste av sitt yrkesaktive liv var han bysekretær (nå pastor) i ulike forsamlinger i NLM. Han var også en periode forstander i en norskamerikansk menighet i Chicago. Også etter at han ble pensjonist var han ute og forkynte Guds ord. Ellers var han en av de fremste kjennere av Rosenius sin forkynnelse. Kristoffer Fjelde døde i 2007.

Fra Kristoffer Fjeldes notisbok (foto Ove Sandvik)

I 1967 hadde han åtte møter på Finnsnes. På disse møtene hadde han følgende temaer han talte over: 1. Han fordømte synden i kjødet. 2. Høytidsdrakten og hverdagsdrakten. 3. Abraham og Lot. 4. Hva gagner det? 5. Forventningen som ble borte. 6. Omvendelsen 7. Hva vil det si å være i sine synder? 8. Bærekraften svikter.

Året etter var han en ny tur til Troms. På disse møtene hadde han følgende temaer: 1. Når Guds ord går i oppfyllelse (Andselv) 2. (?) 3. Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss (Betania Salangen) 4. Under Åndens drivkraft (Sommerskolen Finnsnes) 5. Timer over Romerbrevet I-IV (Sommerskolen Finnsnes) 6. Likesom Kristus tok seg av dere (Sommerskolen Finnsnes) 7. Levende tro – Ordet – Peter gikk (Sommerskolen Finnsnes).

Du kan lytte til flere taler av denne særpregede forkynneren som var både teolog og evangelist. Du finner mange taler bl.a. på bibelsk-tro.no sitt talearkiv. Jeg legger ved en link til en tale som har vært til hjelp og trøst for meg selv: «Til deg som ikke får det til».

Til deg som ikke får det til

Kristoffer Fjelde flankert av broren Gerhard t.v. og Endre Østerhus

(foto ukjent)

Videre kan du lese noen korte andakter av Kristoffer Fjelde:

-----------

Andakt fra bibelsk-tro.no:

Trøst for en Jesu disippel

«Men fordi jeg har sagt dere dette, har sorg fylt deres hjerte. Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom:» (Joh 16,6-8)

Sorg hadde fylt disiplenes hjerter fordi Jesus talte om sin bortgang. Midt i sorgen trøstet han med gagnet av Den hellige ånds gjeming. Du sørger i åndens fattigdom og ser ikke at du er salig. Ånden bor i enhver disippels hjerte. Han bor hos dem som er sønderknust og nedbøyet Jes 57,15; Joh 14,20. En salig kjensgjerning! Du sørger videre over at du rekker så lite i Guds rike. Ditt vitnesbyrd er lite og fattig. Ditt liv viser så lite igjen. - Verdens dimensjoner og andres dyktighet driver deg konkurs.

Kjære motløse venn: Ånden skal overbevise verden! Der er ingen grenser for Den hellige ånd. Det er pinsedag det største bevis på. Disiplene hadde sitt kall og tjeneste. Gud fylte dem med kraften de trengte. Og kraften fullendes i skrøpelighet. (2 Kor 12,9)

Du er her i verden fordi Jesus har bruk for deg. Og du er på det stedet der han ser du tjener ham best. Ingen andre kan tjene ham bedre enn nettopp du der du er. Nettopp deg vil han ha der slik du er skapt med evner, anlegg og utrustning. Sitt kall og sin nådegave har han ikke angret, heller ikke når det gjelder deg!

Plei ditt samfunn med Jesus! Gjennom deg skal Ånden overbevise de ufrelste du lever sammen med. Vær frimodig!

«Regn med din Frelser,

så regner du rett,

Gi ham din byrde,

så vandrer du lett»

----

Tre korte andakter til nyfrelste fra Utsyn nr.1-3 i 1955:

Fra Utsyn nr 31 1978:

Fra Utsyn nr.22 1980:

Guds kall eller en hobby?

Den som er frelst har fått et kall fra Gud til å vinne mennesker for himmelen. Dette er ikke en hobby for spesielt interesserte, men et hellig kall til alle som hører Jesus til.

En av de siste dagene Jesus gikk her på jord gav han sine disipler dette kallet: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!». (Matt 28:18b-20)

Det er som vi hører Jesus si: Dere får ikke bli med meg hjem til himmelen nå! Jeg trenger dere som mine vitner for alle folk helt til jordens ender. Jeg har ingen andre å sende. Du må gå! Dette var ikke noen luftige avskjedsord. Nei, det var et kall, et oppdrag til Guds folk. Jesus vil ikke at noen skal gå fortapt. Hans soning på korset gjelder for alle. Men folk må få høre om det for å kunne bli frelst. Det er ikke englers ansvar. Men ditt og mitt som hører Jesus til!

Så stod de 11 der. For et oppdrag, for et ansvar. Noen var tvilende, mens andre var tilbedende. Det er lett å forstå hvis de tenkte: Dette er umulig! Vi er så få kristne og så skal vi nå ut til hele verden? Jeg har sett for meg at mange av våre første Kinamisjonærer må ha hatt noen slike tanker. Kvinnene som var med og dro Misjonssambandet i gang fikk også påstanden kastet mot seg: Å reise til Kina med evangeliet, er som å kaste mjøl i havet. Men de hadde nok lest sin misjonsbefaling for de svarte frimodig: «Gud har mjøl nok!» Men kallet kostet mange både voksne og barn livet! De fikk sin grav i Kina.

Olav Espegren reiste til Kina i 1902 og kona hans kom året etter. Fem av deres åtte barn døde i Kina. De visste lite og ingenting om hva de gikk til, men de hadde hatt et radikalt møte med Jesus. Så når han kalte, svarte de ja og reiste. Når Olav ble spurt om han elsket kineserne, siden han ville gi livet sitt for å forkynne evangeliet for dem, svarte han nei. Jeg elsker dem ikke mye, men min frelser elsker dem og han har bedt meg å gå.

Jeg hørte en gang forkynner og kretssekretær Arthur Kråkenes brukte et bilde om dette. Han sa: «Livet som kristen er ikke å være på cruise, men det er å være mannskap på ei redningsskøyte. Har du mønstret av, eller er du med?» Misjon er ikke noen hobby eller et engasjement. Misjon er noe mye større enn det: Tenk du er sendebud i Kristi sted som om Gud selv formaner gjennom deg. Kallet er ikke noe vi kan skalte og valte med som det passer oss. Skal du oppleve velsignelsen i livet ditt, må du gå der Jesus kaller deg. Vi har fått ulike oppgaver og nådegaver. Men kallet og oppdraget er det samme: Folk må frelses fra fortapelsen og berges fra himmelen!

Det betyr ikke at bare du svarer ja til misjonskallet, vil Gud svare med å gi deg enkle dager og åpne dører. Kanskje heller tvert imot. En gang sa han det slik: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.» (Joh 15:20) Det har kirkehistorien mange eksempler på.

Profeten Jeremia hadde et vanskelig kall. Han skulle forkynne for de som ikke ville høre. Etter 23 år i tjenesten sa han: «Nå i tjuetre år, er Herrens ord kommet til meg. Jeg har talt til dere tidlig og sent, men dere hørte ikke.» (Jer25,3) Og han fortsatte i minst like mange år til og opplevde at folket nektet å høre og istedenfor forfulgte han. Nå etter 23 år hadde han møtt veggen. Han orket ikke mer. Da sa han: «Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer 20,9) Han hadde opplevd Jesu kjærlighet. Den var en brann inne i han som ikke kunne slukkes. Derfor måtte han fortsette selv om folket ikke ville høre. Så fikk han et fornyet møte med Jesus den dagen: «Men Herren er med meg som en veldig kjempe. Derfor skal mine forfølgere snuble og ikke få overtaket.» (Jer20,11)

Paulus opplevd det samme: «Kristi kjærlighet tvinger oss», skriver han i 2 Kor 5,14. Det kan være veldig opp og ned med min kjærlighet og omsorg for de ufrelste. Men jeg har møtt en som elsker med en evig kjærlighet. Jeg har møtt mange slike misjonsvenner som var plassert i Norge. De har stått trofast med både i gode dager også når det var tungt og vanskelig. De vitnet: Jesus har gitt sitt liv for meg. Han har bedt meg om å stå med i tjeneste. Da kan jeg ikke si nei. De brukte av sin tid, sine penger, sine evner i Guds rikes arbeid og måtte forsake mye av det andre brukte tiden og pengene til.

Den kjente danske biskop og salmedikter Hans Adolph Brorson omarbeidet en salme av Lampertus Gedicke i 1742. Den ble mye sunget i vekkelsestider. Har disse vekkelsestoner stilnet i våre forsamlinger? Er jeg fornøyd bare jeg selv har en god forsamling å gå i, og så glemmer jeg alle dem som er ufrelst og på vei mot en evig pine?

Hvor Gud meg fører, går jeg glad, Han, ikke jeg skal råde; Jeg alle tider kaller hva min Gud meg sender, nåde. Han fører meg dog like hjem, Så går jeg alltid trøstig frem Og på hans hjerte liter.

Hvor Gud meg fører, vil jeg trygt Hans trofasthet bekjenne Og gå med takk og uten frykt Den trange vei til ende. Hans aller beste vilje skje! På den alene vil jeg se I livet og i døden.

Hvor Gud meg fører, vil jeg meg Ham ganske overgive, Og synes underlig min vei, Han holder meg i live. Han meg i Kristus frikjøpt har, Fra moders liv han ømt meg bar, Jeg er ei mer min egen.

Hvor Gud meg fører, er i tro Og håp mitt hjerte stille; I meg hans egen kraft vil bo, Hva kan fra ham meg skille? Så fatter jeg et trøstig mot, For Herrens vei er alltid god, Ja, visst den aller beste!

Hvor Gud meg fører, vil jeg gå, Om foten skulle brenne; Kan jeg det forut ei forstå, Til sist jeg dog skal kjenne, Det er kun trofasthet hvormed Han her meg fører opp og ned; Det er mitt trøstens anker.

Du skal ikke hate

Guds ord taler utvetydig om at hat er synd. Det er brudd på det 5. budet som sier at du ikke skal slå i hjel.

Vi ser dessverre stadig følger av dette hatet senest nå i helga da en islamist med vilje kjørte inn i en flokk mennesker, på et arrangement for skeive. Vi ser dette hatet daglig rundt om i verden overfor den jødiske befolkning. I mange land er hatet mot kristne så sterkt at de blir forfulgt og drept. Mange innvandrer kjenner på hat. Hatet er heller ikke ukjent i mer privat sammenheng. Søsken legger hverandre for hat på grunn av uenighet om arv. Naboer kan hate hverandre for uenighet om større eller mindre saker.

I Bergprekenen forklarer Jesus Guds bud ut fra den hellige Guds ståsted. «Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen.» (Matt 5:21-22a) I 1 Joh 2,9 sies det på denne måten: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9) Og Ef 4,331-32: «La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!»

Guds bud oppsummeres slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matt 22:37-40)

Derfor kan en kristen ikke leve i hat og forsvare hat. Den gamle syndige natur vil gjerne hate, men denne og andre synder skal erkjennes og bekjennes. Guds ord er tydelig på at homofilt samliv er synd. Men det betyr ikke at de som lever slik skal hates. Guds ord er tydelig på at fosterdrap er synd. Det betyr ikke at en kristen skal hate draps-legene. Guds ord et tydelig på at løgn er synd. Det betyr ikke at en kristen skal hate løgneren. «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» (Ef 4:32)

Istedenfor hat skal en kristen vis omsorg og så skal han kalle syndere til omvendelse. For den som lever i synden er på vei mot en evig fortapelse. For synderen blir ikke frelst ved hat, men ved å høre forkynt at «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

En kristen er også kalt til å advare mot synden. Det er legitimt å arbeide fredelig for de ufødte barns rett til liv, mot at prideflagg skal heises i kommunale flaggstenger osv. Dette kan gjøres politisk, ved leserinnlegg i samtaler osv. Men beveggrunnen må være omsorg for menneskene og ikke hat.

Først og fremst er Guds folk bedt om å forkynne Guds ord både slik at synden blir avslørt og ved at syndenes forlatelse forkynnes fritt. Guds ord er radikalt overfor synden: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» (1Kor 6:9-10)

Hvem kan da bli frelst: «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» (Rom 3:22-24) Ikke ett eneste menneske kan bli frelst i egen kraft. Alle er vi syndere. Derfor må vi frelses på Jesu verk, han som ble «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Det er veien for syndere av alle sorter. Den som kommer til Jesus med sin synd, får høre forkynt: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!» (Joh 8:11)