tirsdag 7. februar 2023

Mulighet for frelse etter bortrykkelsen?


Det er flere ulike syn i kristenheten, når det gjelder spørsmål om de siste tider og Jesu gjenkomst. Et slikt spørsmål er hvorvidt det er mulig å bli frelst etter at Jesus har hentet sine i sky.

Det er sitert etter Carl Fr. Wisløff, at han ikke ville bli «uvenn» med noen når det gjelder spørsmål om de siste tider og Jesu gjenkomst. I disse spørsmålene har det alltid vært ulik forståelse av detaljer blant bibeltro kristne. Mange har også endret synspunkt gjennom livet. Wisløff brukte også bilde om to norskamerikanske brødre som var på vei hjem til Norge etter flere tiår i Amerika. Underveis samtalte de om hvordan det så ut på heimegarden, og de var slettest ikke enige i alt. Men de gledet seg begge til å komme hjem.

På en samling jeg var med på for en tid tilbake, ble det stilt spørsmål om en kristen bør skrive et brev til sine ufrelste slektninger. Brevet skulle disse lese etter at Jesus hadde rykket bort sin menighet i skyen (bortrykkelsen). Bak dette spørsmålet ligger et syn på endetiden, der Jesus hvilken dag som helst kan komme igjen for å hente sin menighet i sky. Dette gjelder både de som er «døde i Kristus» og de kristne som lever når Jesus kommer igjen (1 Tess 4, 13ff). De som ikke er frelst, vil da fortsette å leve i det som kalles «den store trengsel» med Antikrist som hersker. Denne perioden vil vare i sju år, før Jesus kommer igjen på Oljeberget og oppretter tusenårsriket. Først etter tusenårsriket, vil de som ikke trodde/tror på Jesus komme for den evige dom. 

To forkynnere som jeg setter høyt og har stor tillit til, har skrevet hver sin bok om endetiden. Begge har et endetidssyn i slekt med det jeg skisserte over.  Når det gjelder muligheten for frelse etter bortrykkelsen, skriver den ene at «også i den store trengsel er det mennesker som skal komme til tro». Den andre sier at han er usikker på om bortrykkelsen skjer før den store trengsel eller midt i. Ulike tolkninger av dette drøftes, men konklusjonen hans er at «det er interessant og godt å se at evangeliet vil gå fram også i denne vanskelige tiden» (Den store trengsel).

For meg er det vanskelig å finne bibelsk grunnlag for at folk kan bli frelst etter at Jesus har hentet sine heim til seg. Leser vi Jesu mange taler om den siste dag, er det ingen ting som tyder på at det er noen mulighet for å bli frelst etter at «bruden» er kommet heim. Det store alvor som forkynnes, er at de ufrelste da kommer til en lukket dør. Noen eksempler:

«Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Matt 7:21-23)

«Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» (Luk 13:25-27)

«Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.» (Matt 25:11-13)

Guds ord sier «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter – som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen» (Heb 3:7-8) Mitt råd til den som er i nød for sine kjæres frelse, er derfor å fortsette og be for dem så lenge det er dag. Og blir du minnet om å snakke med dem eller å skrive brev til dem, så gjør det i dag. I morgen kan det være for sent.

I dag er nådens tid, I dag er Gud å finne

Nå kan alvorlig flid Hans milde hjerte vinne.

Opp, opp til angers gråt Og etter Jesus jag,

Men snart – det er mitt råd – Nå heter det i dag

 

Det er en liten stund, så lukkes himlens dører;

Betenk de tusen pund, Guds kall du ennå hører.

Det er så godt hos Gud! Tross synd og nederlag

Kom, motta nådens bud, I dag, i dag, i dag!

(H. A, Brorson. SB 175)

 

 

 

 

 

 

onsdag 1. februar 2023

Olivia og Nicolai Nilssen – pionérer i Kinamisjonen

Nicolai og Olivia Nilssen

En lærer fra Mandal og ei dame fra Bergen som tidligere hadde drevet hattebutikk, treftes i forbindelse med oppstarten av Kinamisjonen. Det ble til en misjonsheim i Bergen og senere på Minde.

Mot slutten av 1880-tallet blåste det en kinamisjonsvind over Norge. Den var kanskje kraftigst på strekingen fra Kristiansand til Bergen, men var også betydelig i Oslo og i Trondheim. Mange unge ble tent i brann for å nå kineserne med evangeliet. Olivia Halvorsen og Nicolai Nilssen var to av disse.

Olivia Halvorsen har fått et ettermæle som den som dro Kinamisjonen i gang, noe som nok ikke er helt i overenstemmelse med historien. Men hun var helt sentral i oppstarten av Kinamisjonen i Bergen og var en pådriver for å samle ulike kinamisjonsforeninger til en landsdekkende organisasjon. Nicolai Nilssen kom til Bergen i 1890, da Sivert Gjerde tente Olivia og hennes venninner i brann for kinesernes frelse. Han hadde allerede da, to kompiser som var på vei til å bli misjonærer i Kina.

Olivia Halvorsen (foto Straume: Kristenliv i Bjørgvin)

Butikkdamen Olivia Halvorsen

Hvem var denne Olivia Halvorsen? Hun ble født 20. september 1854 i Bergen, og døpt 5. november samme år i Bergen domkirke. Hennes fulle navn var Olivia Hedevig Cathrine. Faren hennes var gullsmedmester og auksjonsvitne og tilhørte de mer velstående i byen. Han het Christian Gottlib Barthold Halvorsen. Det var Christian sin far som hadde startet gullsmedforretningen i Bergen sentrum. Mor til Olivia var fra Kragerø og het Marie Severine Storm. Hun var Christian sin andre kone. Hans først kone het Petrikke Georgine Asmundsen, og døde etter kort tids ekteskap.

Dødsannonse til Olivia Halvorsen sin far Cristian Halvorsen.
(Bergens Tidende 20.10.1875)

Olivia hadde en halvbror fra farens første ekteskap. Han het Peter Gabriel, og ble en kjent skipsreder i Bergen – P. G. Halvorsen. P.G. hadde flere båter i sin flåte, og i 1890 fikk han sjøsatt Norges største passasjerbåt som skulle gå mellom Norge og England. Den het S.S. Britannia. Utenom halvbroren, hadde hun også minst åtte søsken: Jens Braage (f.1845), Margreta Maria (f.1847), Just Johan Storm (f.1849), Georgine Cecelia (f.1850), Gottlibe Maria (f.1853), Petra (f.1856), Petra Hauch (f.1858), Christian Martin Bartholdt (f.1861).

SS Britannia (foto digitaltmuseum.no)

4. oktober 1877 sto det en melding i avisen Bergen Adressecontoirs Efterretninger. Der kunne en lese at Olivia Halvorsen, som da var 23 år gammel, og Lucie Meyer hadde startet en «Modevareforretning» under navnet Halvorsen og Meyer den 2. oktober 1877. En viktig vare i den nye forretningen var altså hatter. Olivia sin søster Margreta arbeidet også i butikken en periode. Butikken var i drift i vel ti år. Da gikk den konkurs. Folk i Bergen var ikke i tvil om hvorfor forretningen gikk over ende, Olivia var alt for gavmild etter at hun ble frelst. Hun gav bort alt for mye, sa ryktene. Etter konkursen fikk Olivia arbeid hos sin skipsreder halvbror P. G. Halvorsen. Her hadde hun blant annet ansvar for rengjøring av lugarer. Under folketellingen i 1891 har hun oppgitt at hun arbeidet som linsømsyerske.

(Fra Bergens Adressecontoirs Efterretinger 04.10.1877)

På 1870 og 80-tallet, gikk det flere vekkelser i Bergen. Jacob Traasdahl var den store lederen i Bergen Indremisjon, og med han fulgte det vekkelser på roseniansk grunn. Jeg har ikke funnet ut når Olivia ble frelst, men det var antakelig en gang på 1880-tallet. I 1889 startet Olivia en kvinneforening for kontor- og butikkdamer. Det ble snart 30-40 damer som kom sammen i denne foreningen. Ledelsen i Indremisjonen var ikke begeistret for at Olivia startet en egen forening. Hun burde heller gå inn i den eksisterende foreningen i Indremisjonen, mente de. Denne foreningen hadde imidlertid sine møter om formiddagen, og da var Olivia og hennes venninner på arbeid.

I februar 1890 kom det en ung gutt fra Tysvær til Bergen. Han het Sivert Gjerde, og kom til Bergen for å prøve og tenne folk i brann for misjon i Kina. Sivert hadde søkt misjonsskolen i Stavanger i 1887, men kom ikke inn fordi det var for få plasser til alle søkerne. Han fikk kontakt med China Innland Mission, og var en periode i England. Nå ønsket han at de få Kinaforeningene som var i Norge skulle samles til en landsdekkende misjonsorganisasjon. Det var ikke mange som kom på samlingene han hadde i Sandvikens bedehus og på Misjonshuset i Bergen, men Olivia og noen av hennes venninner var der. De fikk et kall til å nå kineserne med evangeliet.

Annonser fra Olivia Halvorsen sin butikk
(Bergens Tidende 04.10.1884)

De samtalte om dette i kvinneforeningen, og ble enige om at den foreningen skulle arbeide for Kinamisjon. De var også helt klare på at skulle dette bli mer enn en liten kvinneforening for Kinamisjonen, måtte de få med seg mennene til å lede arbeidet. De måtte nesten true mennene i Indremisjonen, for å få dem med, men det lyktes til slutt. Olivia må ha vær en handlingens dame, for allerede søndag 4. mars hadde hun fått samlet en flokk kinamisjonsvenner i Betlehem bedehus i Bergen. Her ble det valgt en komite for kinamisjon, tilsvarende dem som allerede var i Stavanger og i Oslo. De var enige om at denne komiteen måtte bestå av menn og følgende ble valgt: Thormod Rettedal, Johannes Brandtzæg, emissær Rasmussen, emissær Østensen, pedell Ole Johnsen, snekker Olsen, rørlegger Nilsen, emissær Ole Mikkelsen Sama (1.v.), tilsynslærer Nils Arnetvedt (2.v.) og emissær Svebak (3.v.)

To dager etter dette møtet, tirsdag 6. mars, samlet Olivia kvinneforeningen sin og gjorde den om til en misjonsforening som fikk navnet Kinas venn. Det ble etter hvert så mange som kom på foreningsmøtene, at de måtte flyttes til Misjonshuset i Bergen. Komiteen som ble valgt 4. mars, fikk i oppdrag å samtale med kinamisjonsvennene i Stavanger og Agder, med tanke på å starte en landsdekkende misjonsorganisasjon. Sivert Gjerde var klar til å reise til Kina, det samme var flere andre unge misjonsvenner.  

Johannes Brandtzæg var misjonær for Kinamisjonen i 1891-1892, 
deretter var han generalsekretær i 1892-1931.

Helga 27.-28. oktober 1890 hadde så komiteen i Bergen lyktes i å samle representanter fra Sør og Vestlandet til et samrådingsmøte, og Olivia og hennes venner var vertskap. Til tross for sterk motstand fra NMS general Lars Dahle og andre, ble det besluttet å kalle inn til stiftelsesmøte (generalforsamling) i pinsen 1891, for å stifte en ny Kinamisjon. Et interimsstyre ble valgt, med Johannes Brandtzæg som formann og Nils Arnetvedt, Ingvald Heldal, Thormod Rettedal og R. Rasmussen som komitemedlemmer. Det ble bestemt at den nye organisasjonen skulle være luthersk, noe som førte til at Kinavennene i Oslo og Trondheim ikke ville være med.

På samlingen i Bergen i oktober 1890, møtte det utsendinger også fra Mandal. Her var lærer Laurits Nilsen en lederskikkelse. Laurits var morbror til en annen lærer fra Mandal, som nettopp hadde begynt som lærer på Krohnengen skole i Bergen. Denne nylig tilflyttede læreren het Nicolai Nilssen, og deltok aktivt i arbeidet med å få startet en norsk Kinamisjon.

Nicolai Nilsen (foto Dagen 02.01.1936)

Lærer Nicolai Nilssen fra Mandal

Om det var forelskelse ved første blikk mellom den 36 år gamle Olivia Halvorsen og den nyinnflyttede læreren Nicolai Nilssen på 29 år, sier historien ingen ting om. Det som er klart er, at nøyaktig to år etter møtet i Bergen hvor det ble bestemt å starte en landsdekkende Kinamisjon, ble Olivia og Nicolai viet i Nykirken i Bergen. Vielsesdatoen var 18. oktober 1892.

Nicolai Nilssen ble født på husmannsplassen Hogganvik på Halse ved Mandal 30. mai 1861. Han var sønn av husmann Niels Halvorsen og kona Gurina Lovise Nilsdatter. Nicolai hadde minst fire søsken, Henrik (f.1854), Thomine (f.1857), Marthin (f.1863), Henrik (f.1871). Nicolai ble tidlig en kristen, og ble med i vekkelsesmiljøet rund morbroren Laurits Nilsen i Mandal. Laurits var en markert lekmannsleder på Sørlandet, og preget kristenlivet i hele landsdelen, men først og fremst i heimbyen Mandal. Han var lærer, lekpredikant og redaktør av bladet Den lille samler. I dette bladet tok han blant annet inn artikler av hallingdølen Ole Næstegard, som fortalte om misjon i Kina. Bladet hadde abonnenter fra store deler av Sør-Norge, og var et viktig organ for den Kina-vekkelsene som startet i 1887.

I Mandal tilhørte Henrik Seyffarth (f.1868) og Laurits Johnsen (f.1867) kretsen rundt Laurits Nilsen. De var antakelig også gode venner av Nicolai, selv om de var 6-7 år yngre. Henrik Seyffarth og Laurits Johnsen var blant de 8 første misjonærene som reiste ut som misjonærer for det nye Kinamissionsforbundet i 1891. Laurits Johnsen døde i Kina etter kun to år som misjonær.

Nicolai Nilssen sin morbror Laurits Nilsen
(foto lokalihistoriewiki.no)

Nicolai Nilssen sitt livskall skulle bli bak kateteret og som åndelig leder i flere bedehus-organisasjoner. Da han var blitt 17 år gammel, fikk han plass på Søgne lærerskole. Han var høy og spinkel, og hadde et godt hode. Etter lærerskolen, fikk han arbeid som lærer på Sinnes skole i Øvre Sirdal. Her ble han værende helt fram til 1889, med unntak av to år på Stord lærerseminar i 1886-88. I 1889 fikk han ny lærerstilling på Skåtøy, i skjærgården utenfor Kragerø. Her ble han kun et skoleår, for i 1890 var han som nevnt på plass som lærer og misjonsmann i Bergen. Da han gikk på lærerskolen på Stord, begynte han å forkynne Guds ord. Han holdt også taler i avholdsforeninger.

I Bergen ble han umiddelbart engasjert av Indremisjonen som timelærer på en emissærskole som Indremisjonen drev. Her var Johannes Brandtzæg rektor og Ludvig Hope en av elvene. Det var derfor naturlig at han også ble med i arbeidet for å starte den nye Kinamisjonen, og da det konstituerende møtet ble avholdt i Berge i pinsen 1891, ble Nicolai Nilssen valgt inn som en av sju faste medlemmer i Fellesstyret (nå hovedstyret). Nils Arnetvedt ble valgt til generalsekretær og styreformann. Da Johannes Brandtzæg kom tilbake til Norge etter ett år i Kina, overtok han som leder, mens Nicolai Nilssen ble valgt til nestleder i Fellesstyret. Dette tillitsvervet hadde han til Kinamisjonens hovedkontor ble flyttet til Oslo i 1912.

Etter at Kinamisjonen ble stiftet, ble det stille rundt Olivia Halvorsen (etter bryllupet Olivia Nilssen), mens Nicolai Nilssen ble et kjent navn i kristen Norge. Han skrev seg helst for lærer N. Nilssen. Fram til Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Oslo i 1912, var det denne organisasjonen som fikk mest av Nicolai sin tid og overskudd. Men han var også i høyeste grad aktiv både i Indremisjonen, NMS og Israelsmisjonen.

Ikke lenge etter at Kinamisjonen ble stiftet, flyttet hovedkontoret 
til Framnes  ved Norheimsund. (foto Hardanger og Voss museum)

Kinamisjonen

Etter få år flyttet Kinamisjonens hovedkontor fra Bergen til Framnes ved Norheimsund. Da var det praktisk å ha et kontor også i Bergen, som misjonsfolket kunne besøke. Dette kontoret betjente lærer N. Nilssen, som heimekontor fra sitt hjem. I 1897 bodde familien Nilssen i Ny Sandvigsvei 62 og kontoret var åpent tirsdag og torsdag kl.11.00-12.00 og lørdag kl.16.00-17.00. Han hadde også telefon, med nummer 1454. Ut fra referat fra Fellesstyrets møter og fra storsamlinger, forstår vi at Nicolai var en av de mest profilerte lederne i Kinamisjonen når det gjaldt prinsipielle saker.

I påsken 1892 var det ledermøte for Kinamisjonen. Både her og på generalforsamlingen året etter, var forkynnervirksomheten i fokus. Nicolai var innleder på begge samlingene. Han mente at Kinamisjonen måtte satse på forkynnere i Norge og at deler av inntektene måtte gå til heimearbeidet. Han oppsummerte fellesstyrets mening: «Vi har tenkt oss at det er rettest at emissæren stanser en stund på det sted han kommer til, gir seg god tid, holder flere møter og da vesentlig taler Guds ord og derigjennom søker å vekke og nære liv i Gud… Å reise fortest mulig fra sted til sted, tale en gang, framholde misjonens krav, tigge om penger og oppta kollekt tiltaler ikke oss i fellesstyret.» Ingen talte mot Nilssen, så denne linjen ble stående i over 100 år.

Da striden om ordinasjon og liturgi kom opp, var Nicolai Nilssen den som talte klarest og mest prinsipielt imot at misjonærene skulle ordineres. Han ønsket også at liturgien på misjonsmarken skulle være enklest mulig. Saken ble betent da generalsekretær Brandtzæg søkte om ordinasjon for misjonær Edvard Masoni, bak fellesstyrets rygg. Da Nilssen fikk vite dette, fikk han fellesstyrets flertall med seg i å forhindre at Masoni ble ordinert. Etter dette toppet striden seg, med at Nilssens linje ble vedtatt av et ledermøte i januar 1901, noe generalforsamlingen sommeren 1901 gav sin tilslutning til. I et minneord om N. Nilssen i Kineseren, heter det blant annet at «i de store brytninger omkring ordinasjonsstriden var han den som leverte det grundigste og beste forsvar for den radikale linje, den som Forbundet kom til å følge og har fulgt til i dag».

Nicolai Nilssen (foto Utsyn)

Lærer N. Nilssen var også blant dem som var med å prege Kinamisjonens bibelsyn. Saken om kvinners stemmerett i GF var oppe til debatt på flere generalforsamlinger. Han var blant dem som talte sterkt imot at kvinner skulle ha stemmerett i generalforsamlingen, som han anså som misjonens øverste organ i lærespørsmål. Ellers var han ofte ordstyrer på generalforsamlinger og andre stormøter. Han hadde også ansvaret for bladet Kineseren i flere år, selv om Brandtzæg formelt sto som redaktør. Nicolai var også sentral i stiftelsen av Bergen krets av Kinamisjonen. Sammen med blant andre Brandtzæg, gav han ut både ei andaktsbok og en prekensamling. Han oversatte også noen bøker til norsk, som ble utgitt på Kinamisjonens forlag, Lunde. Fra 1921 til sin død var han både styreformann og litterær konsulent i Lunde forlag. Han var også en pådriver for Kinamisjonens pensjonskasse, og var styremedlem i denne fra 1922 til sin død.

I 1912 ble det bestemt at hovedkontoret til Kinamisjonen skulle flyttes fra Bergen til Fjellhaug i Oslo. Dette var Nilssen sterkt imot, men tapte avstemmingen under generalforsamlingen. Etter det fikk han et mer tilbaketrukkent engasjement i Kinamisjonen, men han kom tilbake for fullt i 1918. Han ble valgt til medlem av kretsstyret for Bergen krets i 1919, og var medlem til sin død i 1936.

Orientering om at Nicolai Nilssen kan treffes på sitt kontor.
(fra Kineseren nr.20 1897)

Indremisjonen og Israelsmisjonen

Med så mye engasjement i Kinamisjonen, skulle en tro at Nicolai Nilssen hadde mer enn nok å fylle sin fritid med. Men han må ha hatt en stor arbeidskapasitet. Han var aktiv i Indremisjonen i Bergen. I prosessen med å starte en egen Indremisjon på Vestlandet, var Nilssen en av pådriverne. Da Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble stiftet i 1898, var Nicolai aktivt med, og ble valgt inn i hovedstyret som varamann for Jacob Traasdahl som på den tid flyttet fra Bergen. Nicolai var også i perioder timelærer ved Indremisjonens bibelskole.

Nicolai hadde også syn for Israelsmisjonen. Han ble valgt inn i styret for Israelsmisjonsforeningen i Bergen 1906 og var medlem i dette styret fram til 1933. Denne foreningen hadde fram til 1919 ansvar for mye av Israelsmisjonens arbeid på Vestlandet. Etter at kretsen var dannet, hadde foreningen konsentrert seg om arbeidet i Bergen by. Da Bergen krets av Den Norske Israelsmisjon ble stiftet i 1919, var lærer N. Nilssen helt sentral. Han var leder av kretsen fra oppstart og til 1933.

På 1890-tallet arbeidet kristenfolket i Sunnfjord med å få starte en kristen Ungdomsskole (folkehøgskole). I den forbindelse ble det startet et blad som het Ungdomsvennen, og her ble Nicolai Nilssen engasjert som redaktør sammen med Th. Horten. Skolen startet opp i 1902 under navnet Søndfjord ungdomsskule i Naustdal. I tillegg til dette var også N. Nilssen med i styret for NMS i Bergen i en periode.

Omtale i Norsk Skoletidende nr.25 1926 i forbindelse
med at lære N. Nilssen ble pensjonist.

I en omtale av lærer N. Nilssen i Norsk Skoletidende i 1926, heter det blant annet at «det ble sagt om han at han var Bergens beste legpredikant. Som leilighetstaler gir han sitt vidd og sin humor fritt avløp. I daglig samvær er han nærmest fåmelt, men hyggelig og småløien.» I Kineserens minneord heter det at «det var alltid innhold i det han bar fram, i tale og i skrift. Men hans kvasse og stundom noe kritiske sans og hans flegmatiske natur gjorde at han rakk ikke så langt som taler, ialfall ikke blant de lyriske bergensere. Men i et ordskifte kom hans evner til sin rett, og ofte også i personlig samtale.» I Kinamisjonens 50-års skrift skrev Oscar Handeland om Nilssens siste år, at han «hevdet sin mening med samme klarhet og styrke som i yngre dager. Men årene hadde gjort han mildere og hjertelaget kom mer fram.»

Minneord om Olivia Halvorsen Nilssen
(Dagen august 1923)
Fra Kinamisjonens rådsmøte i 1932. Nicolai Nilssen framme nr.3 f.h.
(Dagen 21.01.1932)

Siste år

Familien Olivia og Nicolai Nilssen flyttet etter hvert til Minde, sør for Bergen. Her ble Frikirken deres lokale menighet og begge engasjerte seg i Frikirkens arbeid lokalt. Olivia ble syk, og de siste årene var det vanskelig for henne å gå ut. Hun sovnet stille inn 9. august 1923, 68 år gammel. Hun etterlot seg mann og fire voksne barn. Barna var Gudrun (f.1893), Agnes (f.1895), Marie (f.1897) og Arne (f.1899). Arne ble riksantikvar i 1946 og hadde denne stillingen til sin død i 1958. 

Olivia og Nicolai Nilssen sin sønn Arne Nygård-Nilssen, 
som var riksantikvar i 1946-1958. (foto nbl.snl.no)

Nicolai Nilssen fikk ha god helse og var aktivt med i misjonsarbeidet helt til sin død. Den siste gang jeg har funnet annonsert at han talte Guds ord, var halvannen måned før han fikk heimlov. Han døde etter et kort sykeleie 1. januar 1936 og ble 74 år gammel.

 

Dødsannonse Olivia Nilssen (Dagen 09.08.1923)
Dødsannonse Nicolai Nilssen (Dagen 02.01.1936)



Kilder

A.M. Erdal: Søndfjords ungdomsskole (1912)

Arne Askildsen m.fl.: Pensjonskassen for Norsk Luthersk Misjonssamband gjennom 50 år (1963)

Bernhard Eide m.fl.: Det vestlandske indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 1891-1991 (1991)

Hovedstyret NLM: Veien Fram (1977)

Jakob Straume: Kristenliv i Bjørgvin (1952)

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg (1967)

Liv Randi Bjørlykke: Til alle folkeslag (1978)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske kinamisjonsforbund (1941)

P. S. Eikrem: Johannes Brandtzæg hans liv og virke (1934)

S. Michelet: Vær med. (1906)

Sigurd Haugen: For Israel gjennom 75 år (1950)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Dagen.no

 

 

 

 

 

 

 

lørdag 21. januar 2023

En evighet for alle?


Bibelens lære blir angrepet fra mange ulike hold. Kanskje er vranglæren farligst når den kommer innenfra de kristnes egne rekker.

I siste nummer av misjonsbladet Utsyn (nr.1 2023), er det en artikkel med overskriften «Det store alvoret». Med utgangspunkt i at det i år et 70 år siden Ole Hallesby holdt sin såkalte «helvetestale», intervjues forkynnere og teologer om formidlingen av bibelens budskap om livets to utganger.

En av de som uttaler seg er teologen Jon Romuld Håversen, med fartstid i Laget (NKSS). Han er også medforfatter i boka «Grill en kristen». Det Håversen formidler er oppsiktsvekkende. Han sier at for han «tilsier helheten av Bibelens tekster om fortapelsen at det er snakk om tilintetgjørelse snarere enn evig pine». Videre hevder han at «mennesker som ikke har tatt imot Guds tilgivelse, vil få en proporsjonal straff, men ikke evig straff».

Denne læren kjenner vi igjen fra Jehovas Vitner og fra Adventistene. Den kjente teologen John Stott, som hadde stor tillit i kristne kretser, lærte også en slik tilintetgjørelses, i motsetning til evig fortapelse. Fra Geilo er Jostein Sandsmark en ivrig talsmann for den samme lære, gjennom leserinnlegg i avisen Dagen.

Bibelen sier at vi skal prøve læren på Guds ord. Ikke noe menneske er ufeilbarlig, men det er Guds ord. Derfor har bibeltro kristne avvist tilintetgjørelseslæren som vranglære. Nettopp fordi Guds ord sier noe annet. Det Guds ord sier om livets to utganger, er svært dramatisk, og er bakgrunn for hele vår frelseslære: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Jesus selv var den som oftest understreket alvoret med å forkaste frelsens budskap. Den som ikke tar imot frelsen, vil gå evig fortapt. Det er en stor smerte å lese de ord som Jesus sier at de skal bli møtt med, som ikke ville tro på Jesus her i livet: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Matt 25:41)

Dette er bakgrunnen for at Jesus kom til jord. På grunn av synden, er alle mennesker fortapt. Vi har ingen mulighet til å frelse oss selv. «Det er umulig på grunn av kjødet». Den treenige Gud i himmelen elsker oss mennesker med en evig kjærlighet. Derfor kunne han ikke se på at vi gikk fortapt. Han satte i gang sin redningsaksjon, ved at Jesus kom til jord og sonet våre synder på korset. Da frelsesverket var fullført, ble veien bort fra fortapelse og til himmelen åpnet.

Denne frelse skal ikke vi mennesker streve og kave for å ta imot. Det er helt forgjeves og nytteløst. Nei, «for av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef 2:8) Jesus lengter etter at syndere skal komme til han å få nåde, frelse og evig liv i himmelen. Alvoret er at den som ikke tar imot denne frelse, går evig fortapt. Bibelen sier ingenting om at de blir utslettet. Det er en vranglære med røtter fra slangens gift i paradis. Hør ikke på dem som forkynner slikt, sier Guds ord.

Gud er hellig. Ikke noe synd kan være i Hans nærhet. Det fantastiske budskap for synderen, er at synden er sonet. Den som er frelst, har fått et nytt liv – «Kristus vårt liv». Heime i himmelen vil syndenaturen være borte. Vi vil passe inn i Guds hellige og rene himmel, på grunn av Jesus liv og soning for våre synder. Det budskapet må ropes ut, med hjertets jubel!




onsdag 18. januar 2023

Gunnar Alsvik – bonde og lekmannshøvding

Alsvik 1957 (foto widerøe)

Gunnar Alsvik (1824-1905) vokste opp i Lysebotn, men var mesteparten av livet bonde i Alsvik i Strand. Han engasjerte seg både i kristenliv og lokalpolitikk.

I et minneord om Gunnar Alsvik, som sto i Stavanger Aftenblad 9. februar 1905, fortelles fra et landsmøte for avholdsfolket arrangert i Bergen. Mot slutten av andre dag, hørte forfatteren av minneordet en mann som ba om ordet: «Må han Gunnar få or`e hr. dirigent?» «Alle vendte seg, få kjente ham, og ingen visste at Alsvik var kommet. Selv kjente jeg ikke til at denne troens mann var totalist. Det var mere sjelden den gang enn nå. Vi ble da betraktet som villfarne får.

-Gunnar greide «biffen» og erobret snart alles hjerter ved sitt åpne, greie, ærlige og likefremme vesen. Jeg takket ham og uttalte min overraskelse over å finne ham i våre rekker. «Æg e gammale afholdsmand; næst Guds rige holle eg mest af afholdssagen. Eg har aldrig vore drikkar, men eg veit at der staar i gudsor`e, at det som er godt og gavnligt, derpaa skal du gje agt.» Senere ble vi veldig gode venner. Man følte seg så trygg i Gunnars selskap. Han var ingen diplomat, til det manglet han alle reve-kvalifikasjoner. Nei, han var en type på norsk likeframhet, en mann med varmt hjerte og klar forstand. Gunnar Alsvik var en vestlandsk høvding». (noe språklig revidert)

Fra Lysebotn (foto nb.no)

Oppvekst i Lysebotn

Eivind (Even) Olsen vokste opp på garden Store Nedrebø i Lysebotn. Her hadde han slekt i flere generasjoner tilbake i tid. Eivind ble født i 1796 og i 1820 ble han gift med Kari Taraldsdatter Veraland fra Høle. Kari var søster til mi tipp tippoldemor Gunvor Tengesdal. Eivind var odelsgutt på Store Nedrebø, men garden ble delt mellom Eivind og hans eneste bror Tollak i 1839.

Kart over Lysebotn med Nedrebø (kart Norgeskart)

Kari og Eivind fikk kun to barn, sønnene Ola (f.1822) og Gunnar (f.29.09.1824). Kari døde i 1846 og i 1849 giftet Eivind seg på nytt med folgeenke Inger Eriksdatter Frafjord som var 24 år yngre enn Eivind. Ingen av sønnene ville drive garden videre. Da Eivind døde i 1875, forpaktet Ola bort garden i en tiårs periode, før han solgte den.

Ola Evensen ble gift i Strand kirke med Marie Reinholdsen. Han var en tid fanejunker, men ble senere regnskapsfører og bestyrer for en tvangsarbeidsanstalt i Stavanger. I 1888 ble formannen for tvangsarbeidsanstalten, fattigforstander Omdahl, knivstukket og drept av en tidligere innsatt svenske. Denne svensken hadde som innsatt, blitt fysisk avstraffet og hadde et sterkt hat til Omdahl, Ola Evensen og Ola sin assistent. Planen til svensken var å drepe alle tre, men det var bare Omdahl som var til stede da svensken ankom kontoret. Marie og Ola Evensen fikk tre barn. Deres eldste sønn Even Evensen var prest, blant annet i Suldal og i Kinn.

Lysebotn (foto nb.no)

Til Alsvik via Stavanger

Hvor gikk så veien for Ola Evensens bror, Gunnar? Vi finner han igjen foran alterringen i ei av kirkene i Stavanger i 1847. Da ble han viet til den fire år eldre Inger Ådnesdatter Aukland fra Forsand. Gunnar hadde da arbeidet som bøkker, det vil si at han laget tønner. Året etter at han ble gift, fikk han godkjent borgerskap i Stavanger, som bøkker. Han gikk da under navnet Gunder Evensen Nedrebø. Hvor aktiv han var i bøkker-yrket, vites ikke. I 1848-1855 var han og familien bønder på Våland, så kanskje drev han kombinert bonde og bøkker.

I 1855 var familien på flyttefot. Da flyttet de tilbake til Lysefjorden, og fikk leie garden Ytre-Moen på Hatleskog som husmenn. Hatleskog ligger opp i dalen overfor Songesand. I 1862 fikk Inger og Gunnar kjøpe Ytre-Moen og ble selveiere. Men heller ikke på Ytre-Moen slo familien røtter. I 1864 solgte Gunnar garden og kjøpte en del av Alsvik-garden. Dette bruket ble utskilt av Alsvik bruk 1, og fikk bruksnummer 2. Gunnar var 40 år da han flyttet til Alsvik, mens Inger var 44. Skjøte på garden var klart i 1868. Gunnar brukte den gamle stavemåten for Alsvik, nemlig Alsvig. I denne artikkelen bruker jeg den nye formen.

Moen sett fra Hatleskog (foto Forsandboka)

Mens Inger og Gunnar bodde på Våland, fikk de tre barn. Det var Edvard (f.1848), Karoline (f.1850) og Teresia (f.1853). Også på Ytre-Moen kom det tre barn, Ane (f.1856), Inger Gurina (f.1859) og Ingeborg (f.1863). Edvard døde kun 22 år gammel, i 1870. Dødsårsaken var tyfus. Karoline ble gift med Thore Kristoffersen Alsvik og bodde på Østebøstølen under Amdal. Hun døde i barsel i 1885. Teresia ble gift med Tollak Tollaksen Nedrebø fra Lysebotn. De drev bruk 1 i Alsvik. Teresia og Tollak holdt på å drukne da båten de var i kullseilte mellom Usken og Marøy i 1876. Teresia døde på Fiskå i 1945, 92 år gammel.

Gunda og Gunnar jr. Alsvik. Gunnar jr. var Gunnar Alsvik sitt barnebarn.
(foto Folk i Strand)

De tre yngste barna til Inger og Gunnar ble alle boende i Alsvik. Ane ble gift med Ole Olsen Alsvik og drev bruk 3. De hadde en sønn som var oppkalt etter morfar. Gunnar Alsvik jr. bodde på Finnøy og gav tomt til Utsyn misjonssenter. Ane døde i 1922. Inger Gurina ble gift med Anders Helgesen Rossøy og bodde i Alsvikvågen. Hun døde i 1940. Den yngste i søskenflokken, Ingeborg, ble gift med Klaus Ivarsen Rag. De overtok heimegarden. Hennes oldebarn er blant andre Jan Alsvik, som har skrevet gards- og ættesoga «Folk i Strand».

Det året Gunnar Alsvik flyttet til Alsvik, var lensmannsembetet i Strand ledig. Både Gunnar og broren Ola søkte på stillingen, men fikk den ikke. Stillingen gikk til Markus Foss på Tjøstheim. I 1886 druknet Markus Foss i Bjørheimsvatnet da han gikk igjennom isen. Gunnar Alsvik søkte på ny på lensmannsstillingen, men heller ikke denne gang fikk han den. Begrunnelsen var at han var for gammel, han var da 62 år gammel.

Gunnar Alsvik måtte segle forbi Preikestolen for å komme heim til Lysebotn.
(foto Postkort fra nb.no)

Aktiv i politikk og samfunnsliv

Det tok ikke lang tid etter at Gunnar bosatte seg i Alsvik, før han engasjerte seg i kommunepolitikken. Allerede i 1868 ble han innvalgt i kommunestyret for partiet Venstre, og han var medlem av kommunestyret fram til 1887. De fem siste årene var han varaordfører. Så sent som i 1894, da Gunnar Alsvik var 70 år gammel, var han med i styret for Strand Venstre. Han er blitt karakterisert som den mest aktive folketaler i Strand i sin tid, både innen politikken og i kristenliv. Han deltok aktivt på større møter og var ikke redd for å ta ordet i debatter.

I oktober 1887 var det et stort politisk møte i Stavanger. Her tok Gunnar ordet flere ganger. Da møtet startet, ville ordstyreren forby bifallsytringer under og etter innlegg. Dette var Gunnar uenig i, og fremmet forslag om at slike ytringer måtte kunne aksepteres. Han nådde imidlertid ikke fram med sitt forsalg.

Han deltok også i møter som angikk landbruket. I september 1887 var han på fesjå på garden Strand. Mot slutten av denne samlingen, tok Gunnar Alsvik ordet og takket alle fremmøtte. Han henvendte seg spesielt til Amtsmannen som hadde deltatt på fesjået. Gunnar ba «amtmannen takke kongen på vegne av distriktet». I 1874 ble den nye Strand kirke innviet. Gunnar Alsvik var en selvskreven medarbeider i byggeperioden. Han var blant annet medlem av innsamlingskomiteen.

Søkerlista til lensmann stillingen i Strand 1864.
(Fra Stavanger Amtstidende og Adresseavis 20. april 1864)

Som nevnt i minneordet i innledningen, var Gunnar Alsvik aktivt med i totalavholdsarbeidet. På Tau ble det stiftet en avholdslosje 17. august 1884. Fire år senere, den 21. mai 1888 var det fest i et nytt lite hus som sto bak Tou Mølle. Da var det innvielsesfest, for den nye Goodtemplarlogen. Gunnar hadde selvsagt ordet også på denne samlingen, og han oppfordret sambygdingene sine til å støtte losjen økonomisk, slik at den kunne bli gjeldfri.

I juli 1887 møtte Gunnar som utsending for Nordre Strand avholdslag, på kretsmøtet på Hjelmeland. På årsmøtet ble det referert fra innsendte årsmeldinger fra de ulike lagene i kretsen. Gunnar Alsvik hadde ikke sendt inn årsmelding. Han tok i stedet ordet og sa at «han mente ein skulle få høyra «adskillige Jeremiader» (klagesongar), dersom kvar enkelt av dei deputerte skulle få fortelja frå si lokale forening.» I juni 1889 var han på nytt på årsmøte, denne gang i Sandnes. Gunnar ba som vanlig om ordet. Denne ganger kunne han fortelle forsamlingen en god nyhet fra Strand. Der hadde nemlig kommunestyret innført en lokal forbudslov, som forbød salg av øl fra Tou Bryggeri. Politikerne hadde mottatt stor takk fra folket for denne lokale loven, hevdet han.

Åndelig leder

Jeg har ingen opplysninger om når Gunnar Alsvik ble en kristen. På kretsmøtet for Det norske misjonsselskap (NMS) i 1890, opplyste han at han hadde vært med i misjonsforening fra før NMS ble stiftet. Det skjedde i 1842 da Gunnar var 18 år gammel. Dette kan bety at Gunnar hadde reist fra Lysebotn til Stavanger, allerede kort tid etter at han ble konfirmert den 4. november 1838, som nummer 1 i kirkeboka. Han var antakelig blitt med i NMS sin forening i Stavanger, da han flyttet dit. Kanskje hadde han blitt bevart i sin barnetro?

Da han kom til Alsvik, ble han snart den åndelig leder i Vatlandskretsen og formann i Nordre Strand Misjonsforening. Hver søndag ledet han misjonsmøtet og ofte talte han selv Guds ord. Han var kjent som en god taler. Han hadde en kraftig stemme som bar langt, noe som kom godt med på de mange friluftsmøtene som ble arrangert på den tiden. Det heter ellers om Gunnar Alsvik, at han hadde god inngang blant de unge.

Gunnar Alsvik sin svigersønn Tollak Alsvik holder andakt, med datteren til 
Tollak, Gunhild Teodora, som tilhører. (Foto Folk i Strand)

Det som ellers karakteriserte Gunnar Alsvik, var at han deltok på de fleste større møter både i kommunen og i fylket. Han var også ved noen anledninger, deltaker på møter andre steder i landet. Og der Gunnar møtte opp, tok han ordet og sa sin mening om aktuelle saker. Første gang jeg har funnet han omtalt på et større møte, var på en samling i kommunelokalet på Tau 31. mars 1878. Da hadde ordfører og prest Frederik Lied innkalt til en samling for å drøfte et kontroversielt forslag til endring av kirkens liturgi. Noen prester og teologer foreslo å kutte ut absolusjonen i forkant av nattverden. Dette var prest Lied imot, og ville ha menighetens støtte i denne saken. Men han feilberegnet lekfolkets mening, og fikk flertallet mot seg. En av dem som ikke støttet Lied, var Gunnar fra Alsvik.

Fredrik Lied var ordstyrer og var ikke redd for å klubbe ned meningsmotstanderne. Etter at presten hadde avbrutt Jonas Vatne, tente Gunnar på alle plugger, og det ble et munnhuggeri mellom han og presten. Det endte med at Gunnar ba folket forlate møte. Det ble imidlertid foreslått at det burde være en avstemming om saken. Ved denne avstemming fikk Gunnar Alsvik og hans meningsfeller et knapt flertall.

Året etter var det et stort indremisjonsmøte på Finnøy. Har var ett av temaene et spørsmål om menighetene selv burde få velge sin prest. Gunnar Alsvik var for dette. Han mente at den kløften som var mellom prest og lekfolk var svært uheldig for det kristelige samvirket. Dette kunne bli utjevnet ved at menigheten selv valgte sine prester, mente han. «Vi lekfolk holder så inderlig av de prester som deltar i våre samlinger, slik at vi kunne ønske å bære dem på gullstol» sa han. Det var med andre ord ikke prestene han ønsket til livs, men han mente mange av de konfliktene som oppsto mellom prestene og menighetene kunne blitt unngått, om menigheten selv avgjorde prestevalget.

Jakob Sverdrup (foto wikipedia)

I august 1887 kom revisjonsminister Jakob Sverdrup på besøk til Stavanger. Han var venn med Lars Oftedal og skulle legge ned grunnsteinen for Oftedals nye institusjon på Lindøy. Hele 4000 var til stede på Lindøy, for å feire starten for institusjonen «Redningshjemmet for moralsk fordærvede gutter». En av de 4000 var selvsagt Gunnar Alsvik, og han måtte også her ta ordet. I et referat fra møtet som ble publisert i flere aviser, ble også Gunnars innlegg nevnt: «En gardbruker Gunnar Alsvig fra Strand, holdt endelig en mindre heldig tale for Jak. Sverdrup. Han roste statsråden svært og hevet han til skyene, som en av de største og dyktigste menn som lever iblant oss. En mann som man aldri kunne takke nok for de fortjenester han hadde gjort mot samfunnet.» (Fra Romsdal Amtstidende 20.08.1887)

Det var helst innen NMS og Indremisjonen at Gunnar Alsvik var engasjert. I 1890 gjorde han seg bemerket både på kretsmøtet til Stavanger krets NMS og på Landsindremisjonens stormøte i Stavanger. På kretsmøtet for NMS var det samtale om hva som kunne gjøres for å bringe større enhet og fasthet i misjonsforeningers organisasjon? Gunnar Alsvik sa at han var av dem som hadde stått inntegnet i misjonen fra før Det Norske Misjonsselskap ble stiftet. «Da var navnene innskrevet i en protokoll. Nå hadde man sluttet med slike fortegnelser. De burde tas opp igjen. Det hadde hent at folk var møtt frem ved valgene, som ellers aldri hadde vært til stede ved møtene. Man burde også bli enige om at de innskrevne medlemmer betalte en viss årlig kontingent.»

På Indremisjonens landsmøte var tema en eventuell sammenslåing av Landsindremisjonen og Indremisjonen på Vestlandet. Under denne samtalen hørtes en velkjent stemme: «Hr. dirigent, må han Gunnar få or`e». Hva hadde så han Gunnar på hjertet denne gang? Jo, han hevdet at skulle en slik sammenslutning kunne gjennomføres, måtte en akseptere at det var ulike meninger: «Skulle en forening mellom flere komme i stand, må det tåles at de enkelte medlemmer har litt forskjellig syn på dette og hint. Ellers fikk man aldri foreninger. Skal foreninger komme i stand, må man i kjærlighet tåle hverandres meninger, bære over med hverandres skrøpeligheter og innordne seg under andres meninger. Det frø som såes mot sammenslåing, var derfor ikke rett. Denne talrike forsamling var jo vitnesbyrd for sammenslutning.» 

Alsvik kai 1955 (foto Folk i Strand)

Gunnar Alsvik var en god venn av den landskjente presten og avismannen Lars Oftedal. Det hendte at Oftedal var på besøk i Alsvik, også etter at Oftedal sto fram med sin bekjennelse høsten 1891. Dette skulle føre prestevennen Gunnar ut i nok en konflikt med sin lokale prest. Sokneprest Moses i Strand mislikte at Gunnar, som var prestens medhjelper, pleiet kontakt med den falne Oftedal. Gunnar lot seg imidlertid ikke bøye. Han tok konsekvensen av Moses sin anbefaling, og sa opp som prestens medhjelper. Han ville ikke svikte sin venn Oftedal.

Prestevennen Gunnar Alsvik var først og fremst en lekmann. Han ønsket ikke konflikt med presten, men med den stor makt presten hadde, måtte det føre til konflikt med sterke lekmannspersonligheter som Gunnar i Alsvik. «Eg sit som konge på eigen gard i Alsvik og har ikkje noko embete å forsvare», sa han en gang til en Finnøy-prest i en debatt.

I flere år hadde Inger og Gunnar Alsvik den psykisk syke Synnøve Halvorsdatter (f.1848) fra Skjold boende hos seg. Vi vet sikkert at det var i perioden 1897-1905, men det er uklart når hun kom til Alsvik. Gunnar og Inger fikk heimlov med kort tids mellomrom. På nyåret 1905 fikk Gunnar lungebetennelse og sovnet stille inn 4. februar. Vel et år etter, den 4. april 1906 fikk også Inger heimlov. Gunnar ble 81 år og Inger 86.

Fra Aftenbladet 09.02.1905
Fra Aftenbladet 05.04.1906

 

Kilder

Axel Kielland: Stavanger borgerbok 1436-1850 (1935)

Emil Birkeli: Liv i vekst (1947)

Holger Barkved: Soga um Strand (1939)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Strand bygdebok 1870-1940 (1991)

Josef Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen (1978)

Referat af forhandlingerne på Lands-Indremissionsmødeet i Stavanger den 22de, 23de og 24de oktober 1890

Sigleif Engen: Forsandboka (1981)

 

Norsk Missionstidende 1885 og 1891

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

aftenbladet.no