Kinamisjonær alvorlig torturert

Alfonso og Aasta Argento og deres to barn i 1917

(foto asiaharvest.org)

Alfonso Argento ble født på Sicilia i Italia i 1873. Han ble misjonær i Kina og opplevde alvorlig mishandling under bokseropprøret.

Alfonso ble født inn i et sterkt katolsk hjem, men ble selv tidlig ateist. På underlig vis ble han radikalt frelst. Han møtte kallet til å bli misjonær gjennom kona til lederen av menigheten han gikk i som nyfrelst. Hun abonnerte på China Innland Mission (CIM) sitt blad «China Million» og Alfonso ble grepet av det han leste. Han søkte CIM om å få bli deres utsending, samtidig som han avsluttet sin filologiske embetseksamen og forsvarte en doktoravhandling over et språk-vitenskapelig emne.

Alfonso fikk positivt svar fra CIM og høsten 1896 kom han til Kina som deres utsending. Den første tiden gikk med til å lære språk før han kom i gang med misjonsarbeidet i byen Kwang-Chow våren 1899. Ett år senere nådde bokseropprøret denne delen av Kina. Det var et opprør rettet mot utlendinger, ikke minst misjonærer. Men også mange kristne kinesere ble hardt rammet. Opprøret ble slått ned tidlig på høsten 1901.

Den norskamerikanske misjonæren Thorstein Himle kjent godt Alfonso. I 1902 skrev han ei bok han kalte «Guds Veie med et gjenstridigt Folk». Det var en oversikt over nordisk og nordiskamerikansk misjonsarbeid i Kina. Han skildret også opplevelser til noen misjonærer under bokseropprøret. I det følgende gjengir jeg noe forkortet og språklig revidert det han skrev om Alfonso Argento:

Ved Alfonso Argento sin misjonsstasjon i Kwang-Chow i Honan provinsen hadde det vært mye uro og mange rykter, men misjonæren hadde ikke bekymret seg av den grunn.  Søndag morgen 8. juli 1900 kom en kristen gutt i 16-års alderen og fortalt at folk på gaten sa at de ville komme og rive ned misjonsstasjonen og drepte misjonæren, enten denne dagen eller en av de følgende. Men Argento trøstet gutten og sa at han ikke trengte være redd. La de bare si hva de vil, sa han.

Mens Argento fant fram salmene til kveldsgudstjenesten denne dagen, hørte han mange mennesker rope og skrike utenfor. Han gikk ut for å se hva det var og fant mottakelsesrommet fullt av folk. Han forsto at de var kommet for å ødelegge og sprang derfor inn igjen for å finne navnekortet sitt og prøve å komme seg til residensen (Yaman) til statens administrative leder i området, kalt mandarin. Men bokserne hadde satt vakter med kniver ved dørene, så han kom seg ikke ut.

Alfonso forsøkte da å tale til folket, men ble avbrutt. De sa at de ikke var kommet for å høre han tale, men for å drepe ham. De beskyldte han for å være en trollmann og en barnetyv, noen han avviste. Han var kommet for å forkynne fredens og frelsens evangelium, sa han. Da mobben ble stadig mer pågående, ba Alfonso en av sine medarbeidere tale til dem og si at misjonærene var kinesernes beste venner. Medarbeideren hoppet opp på et bord og begynte å tale, men fikk klar beskjed om å tie. Alfonso sto mellom dette bordet og veggen. Bokserne presset da bordet mot veggen for å klemme han.

Tegning av overfallet av Alfonso Argento

(asiaharvest.org)

En av boksernes ledere begynte å slå Alfons i brystet, andre tok tak i klærne hans og prøvde å dra han ut. Hele veien ble han slått og sparket. En av bokserne veltet oljelampen slik at den sloknet. Da ble det helt mørkt i rommet. Alfonso fikk rykket løs hårfletten sin som en holdt fast i, samtidig som han smøg seg ut av drakten og gjemte seg i en krok. Bokserne trodde at Alfonso hadde klart å flykte, og begynte å rasere misjonsstasjonen. Mens dette pågikk, fikk han krøpet under et bord for ikke å bli tråkket ned. Da mobben hadde rasert stasjonen, fant de et knippe med strå som de dyppet i parafin og tente på for å lete etter verdisaker.

Da de var ferdig med å rane det de fant av verdier, ble de enige om å sette fyr på hele bygget. Da oppdaget de Alfonso under bordet, Han ble halt fram i lyset og banket og slått med rester av møblene. Naboene til misjonsstasjonen var redd for at deres hus også ville brenne hvis misjonsstasjonen ble påtent, så de fikk avverget dette. Bokserne sa at de derfor kun ville brenne misjonæren. De helte parafin over han og tente på. Noen vennlig naboer klarte å slokke brannen og dro Alfonso bort etter fletten hans for å berge han.

Dette ble ikke tålt av bokserne så de begynte på nytt å sparke å slå han med en stor stokk. Det gikk hardest ut over hans hode hvor han fikk en dyp rift fra øyet og til over øret. Alfonso anbefalte seg i Herrens hender og tok hendene over hodet. Men han fikk snart et nytt kraftig slag som slo han bevistløs. De trodde han var død og dro han ut på gaten. Der ble det foreslått å kutte av hode hans, men det ble ikke noe av siden de trodde han allerede var død. Noen vennligsinnede fikk så dratt Alfonso inn på kapellets plattform og her lå han bevistløs til onsdag 11. juli. Da våknet han, og så at sårene enda blødde. Noen av de kristne i byen hadde våket over han mens han var bevistløs, og fortsatte med det også etter at han var våknet. De fikk ikke i han mat, men han drakk mye vann.

Alfonso Argento i hvit drakt ved rød pil

(foto agrigentoierieoggi.it)

Snart gikk ryktet i byen at Alfonso ikke var død likevel og bokserne ble oppfordret til å komme tilbake for å ta livet av han. Mandarinen var redd for å bli holdt ansvarlig for misjonærens død, så han bestemte at Alfonso skulle bæres til byen Chau-kia-keo som lå 24 mil nordover. Bokserne fikk høre hva som var i ferd med å skje og sa at de ville drepe mandarinen om han sendte Alfonso bort. Mandarinen møtte opp hos Alfonso og foreslo at han skulle fraktes bort i en kiste, men dette avslo Alfonso. Noen kristne forslo at de heller skulle lage en båre av bambus med en skjerm over for å beskytte han mot sola. Dette gikk mandarinen med på og ved midnatt 11-12. juli dro åtte bærere av gårde med misjonæren på båre. Mandarinen stilte med 50 fotfolk og 20 rytter for å beskytte dem på veien.

De gikk 4,5 mil den første dagen og fire mil den neste (13.07). Når de passerte mindre bygder, ble det ropt «drep ham» mot misjonæren, men mandarinens soldater beskyttet ham. De neste milen fortsatt på samme vis, med mobb som trakasserte Alfonso og ropte «utenlandske djevel» mot han. 14. juli kom det et kraftig uvær så hele følget ble gjennombløte. Søndag 15. juli kom følget til byen Hiang-cheng og her la de Alfonso framfor porten til mandarinens residens. Tusenvis stimlet rundt han og dunket i han, kløp han og rev han i håret. Alfonso rørte seg ikke og de trodde at han var død. Til slutt gav mandarinen ordre om å føre han innendørs.

Alfonso Argento (foto Aasta Bjørgum: I Herrens hånd)

Mandag morgen våknet Alfonso og hørte folket rundt han snakket om å bære han tilbake igjen til Kwang-Chow. Han protesterte, men til igjen nytte. Om kvelden ble båren med Alfonso plassert i et gårdsrom og her ble han liggende hele natten gjennomvåt av regnværet. Neste dag ville mandarinen flytte Alfonso fra båra og over i ei trillebår. Igjen protesterte han fordi han var så skamslått at transport i ei trillebår ville bli altfor tøft. Men heller ikke denne gang fikk han noe medlidenhet. Denne behandlingen slo opp alle sår som hadde begynt å gro. Han fikk heller ikke noe mat, men en soldat gav han litt av sin porsjon. I byen hvor de skulle overnatte fra onsdag til torsdag var det en kjenning av Alfonso som forbarmet seg over ham og tok han hjem til seg for natten. Her fikk han også nok drikke og mat.

Denne vennen fikk også hjelp til å skaffe Alfonso nye klær og noe reisepenger til mat. På grunn av mye regn ble Alfonso og hans følge i denne byen i tre dager. Han benyttet da anledningen til å forkynne evangeliet for mange venner som samlet seg i dette huset. Etter disse tre dager ble Alfonso så fraktet tilbake til Kwang-Chow. Her ble han plassert i forgården til mandarinens hus og masse folk stimlet seg rundt han og spottet han. De spyttet også på han, kaset søppel på han og rev han i fletta, mens de brukte en forferdelig munn mot han.

Da natten kom, gav mandarinen ordre om å bære Alfonso 4 km utfor byen hvor han tilbragte natten. Dagen etter var søndag 22. juli og han ble denne dagen frakte 40 km videre. Midt på natten til mandag 23. juli fortsatte de, men etter en km forlangte bærerne at Alfonso skulle forlate bærestolen og så forlot de ham. Også en følgesmann som mandarinen hadde sendt med forlot Alfonso så han var alene igjen i mørket. Han bestemte seg for å gå til en by som het Lo-Shan. Da han hadde 6 km igjen stanset han på et herberge for å hvile før han gikk videre om ettermiddagen. Men han ble sterkt minnet om å ikke gå videre og vendte tilbake til herberget.

Familien Argento (agrigentoierieroggi.it)

Utpå kvelden kom 30 mann med spyd og sverd på jakt etter Alfonso. Verten på herberget sa at Alfonso ikke var der. Sannheten var at han hadde gjemt seg. Forfølgerne fant han ikke og dro videre sent på natten. Dagen etter gikk også Alfonso videre, men etter 8 km var han helt utslitt. En mann gikk forbi han, men stoppet opp og spurte om det var Alfonso. Alfonso kjente ham ikke igjen med det samme, men det var en gammel venn. Han hadde hørt at Alfonso var drept. Nå tilbød han seg å følge Alfonso til Hankow hvor det var misjonsleger som kunne hjelpe ham. Denne reisen tok en uke og foregikk med trillebår, båt, bærestol og til fots. Tre ganger underveis var de i livsfare.

I Hankow fant de en engelsk lege som sydde det dype og lange såret som Alfonso hadde i hode etter alle slagene og pleiet ham ellers så godt han kunne. Alfonso dro deretter til Shanghai og videre hjem til Italia. Her kom han seg raskt og etter et besøk hos en hjernelege i London, dro han tilbake til Kina og Kwang-chow. Bokseropprøret var slått ned og det var igjen fritt leide for misjonærene.

Så langt boka til Thorstein Himle. Tilbake i Kina traff Alfonso en kvinnelig misjonær utsendt fra Kinamisjonen i Norge. Hun het Aasta Bjørgum og var fra Stjørdal. De ble gift i 1905. I 1933, lenge etter at Alfonso var død, skrev hun en bok om sin mann. Boka het «I Herrens hånd». Her gikk hun mer i detalj enn Himle om de grusomheten han ble utsatt for. Avslutningsvis vil jeg ta med kort om de siste årene til Alfonso Argento ut fra konas bok.

Alfonso fikk noen rike år i misjonsarbeidet fra 1901 og fram til han ble gift Aasta i 1905, og også de to sammen fram til 1908. Aasta la imidlertid merke til at han i perioder slet med store hodesmerter. Han var veldig arbeidsom og fikk attesten av en kollega at han «arbeidet mere på 13 år enn vi andre på 50». Kanskje det var derfor han ikke ville høre på konas formaning om å ta det litt roligere. Men ut over våren 1908 kom stadig flere senvirkninger av torturen i 1900. Under en gudstjeneste ble han akutt syk og svevde lenge mellom liv og død.

Alfonso Argento (foto Kineseren nr.31 1917)

Etter lang venting fikk de hjelp til å bære han først til Hankow og derfra videre med båt til Shanghai. Ordren fra legene var klar. Alfonso hadde stor blodansamling i hode og måtte til London for operasjon, hvis ikke ville han både bli lam og sinnssvak. Spesialisten i London konstatert at et ikke var mulig med operasjon og ba familien dra til Norge for rekonvalesent og mye frisk luft. London-legen var en kristen og ba dem overgi seg i Herrens hånd.

Etter ett år var han blitt mye bedre og ville reise tilbake til Kina. Alfonsos foreldre hadde på dette tidspunkt emigrert til Amerika, så Aasta og Alfonso og deres to sønner dro først dit på besøk. Under dette oppholde ble Alfonso utsatt for en ulykke og ble overkjørt av en bil. Det endte med flere uker til sengs og ny blødning i bakhodet. Han ble nesten blind og hadde store smerter i hodet. Det ble en tur til en spesialist i Canada som konstaterte at med de hjerneskadene Alfonso hadde fått i 1900, skulle han ikke kunne leve. At han likevel gjorde det, var et under.

Minneord om Alfonso Argento i Kineseren nr.31 1917

Det ble selvsagt ikke noe nytt Kina opphold for familien Argento. Etter to år i Amerika dro de tilbake til Norge. Før de dro fra Amerika hadde han fått synet igjen, men etter at de kom til Norge ble han en periode stadig dårligere. Til tross for sine store plager, hadde han et rikt bønneliv og var aktiv i Betania bedehus, NLM sin forsamling i Trondhjem. I 1916 var han blitt tålig bra igjen og arbeidet da for å legge til rette for å hjelpe blinde kinesere med blindeskrift. I påsken 1917 fikk han et nytt slag, men kom seg så vidt på beina igjen. Men det tok ikke lang tid før helsa sviktet totalt og natt til 3. juli 1917 sovnet han stille inn, 44 år gammel.

 

(Bøkene til Th. Himle og Aasta Argento kan leses på Nasjonalbibliotekets hjemmeside nb.no)

Judas og det 7. bud

Judas Iskariot ble kalt til å være Jesu apostel. Han var sammen med Jesus i alle de tre årene av Jesu offentlige virke. Men det gikk galt med Judas!

Judas hadde hørt Jesus forkynne det 7. budet: Du skal ikke stjele. Han visste at å stjele var synd, men han bekjente ikke sin synd for Jesus, han skjulte den. Rosenius sier: «Gir du det minste etter for synden og hykleriet, vil du snart bli både beruset og forblindet. Og da vil du ikke være i stand til å se den minste fare, og så vil du etter hvert gå skritt for skritt ut i den ytterste fordervelse.»

Det 7. budet sier at det er synd å stjele. Å stjele vil si å ta noe fra andre som ikke er ditt. Vi forstår hva det konkret vil si. Jeg skal ikke naske i butikker. Jeg skal ikke gå på nøst i naboens frukthage. Det er også tyveri å stjele arbeidstid av din arbeidsgiver. Eller å oppgi for mange kilometer på reiseregningen. Eller å unnlate å gi opp all inntekt på selvangivelsen. Slik kunne vi fortsette. Da Jesus hadde en utlegging av det 5. og 6. budet i Bergprekenen, så vi at budene stikker mye dypere enn kun de ytre handlinger. Synden gjennomsyrer hele den gamle naturen. Den preger derfor både våre gjerninger, våre ord og vår tanke.

Jeg husker fra ungdomstiden min at jeg var på en butikk i Stavanger. Jeg skulle kjøpe en vare som lå på en palle. Den varen jeg tok var ikke priset (lenge før strekkodenes tid). På gulvet så jeg en løs prislapp som var noen kroner lavere enn det varen min kostet. Da slo en tanke ned i meg. Du kan jo klistre den lappen på varen min. Det er ikke mitt ansvar å sjekke om prisen er riktig. Heldigvis ble det med tanken. Vel ute av butikken der jeg hadde betalt rett pris for varen, slo det ned i meg: Nå stjal du! Ikke i konkret forstand, men lysten til å stjele avslører at jeg er en synder.

Men er det så farlig med synden? Ja, for vi har med en hellig Gud å gjøre. En Gud som ikke tåler synd. En Gud som sier at den som synder skal dø. Synden er ikke bare en gammeltestamentlig sak som vi er ferdig med. Nei, Gud er den samme i dag som da. Han tåler like lite synd i dag, som han gjorde da. Han er fullkommen ren og hellig i sin kjærlighet til oss mennesker. Synd kan ikke eksistere i nærheten av hans hellighet. Derfor sier Guds ord at det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

Guds ord også sier at om du har holdt hele loven, men syndet mot kun ett bud, da er du skyldig mot alle bud. Synden er altgjennomtrengende. Når DHÅ får vise synderen dette, blir erkjennelsen som hos profeten Jesaja: Ve meg, jeg er fortapt! Jeg har ingen mulighet til å bli stående innfor den hellige Gud, for jeg har syndet i tanker ord og gjerninger.  Da er det bare en vei å gå. Kirkefader Augustin sa det på denne måten: «Vil du fly fra Guds vrede, da fly inn i Guds armer.»

Det er dette som er det fantastiske evangelium. «Dommeren selv for den dødsdømte døde». Det var derfor Jesus ble menneske. Han skulle leve et liv fullkomment etter Guds vilje. Han syndet aldri mot ett eneste bud, hverken i tanker, ord eller gjerninger. Han var alltid lydig mot sin Far i himmelen. Derfor kunne Gud rope ut over sin Sønn: «Dette er min Sønn den elskede i hvem jeg har velbehag.» Men det var ikke nok til frelse. For syndene måtte sones. Derfor tok Gud dine og mine synder og la på den syndfrie. På korset fikk Jesus erfare hvor forferdelig det er å falle i den levende Guds hender. Han gjorde det for din skyld. For at du skulle få gå fri. Jeg tror det var Luther som kalte dette for den store byttehandel. Jesus tok din synd, du får hans fullkomne rettferdighet.

Judas gikk ikke denne veien etter sitt store fall. Et sitat til fra Rosenius: «Hva gjorde at Judas gikk fortapt? At han ikke hørte Hyrdens røst. Når djevelen fristet ham til det som var ondt, aktet han ikke på Herrens advarsler. Og når samvittigheten våknet, lot han ikke nådens ord trøste seg.» Rosenius sier videre: «Den første, alminneligste og farligste misbruk av Guds ord, er at en bare hører det og tar imot det med forstanden, mens en aldri vil leve etter det. På den måten ble Judas forherdet.»

 

Du er min

Illustrasjonsfoto fra en basar på Barkved bedehus 1984

(foto ukjent)

Vinteren 1942-43 var det en stor vekkelse på bedehuset på Jørpeland. Mange ungdommer var blant de som ble frelst.

En tenåring ble med kompisene for å lage bråk under et av møtene. De møtte opp etter at møtet var startet og gikk opp på galleriet. Da de kom inn, hørte de stemmen til en eldre mann. Det var bestefar til tenåringen. Den gamle henvendte seg til ungdommene som var nede i salen og sa at de måtte huske på at det kun var to mulige utganger av livet. Himmel eller fortapelse. -Kom til Jesus i dag, var hans appell.

Det ble ikke bråk fra galleriet. Tenåringen og hans venner lusket stille ut. Budskapet fra bestefar nådde hjerte til den unge. Vel hjemme leste han fra Jes 43,1 og fikk ta imot Jesus som sin frelser: «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.»

 

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 01.07.2026)

NLM - ett år etter

Fellesstyret (hovedstyret) til NLM 1936.

Avisen Dagen hadde 29. juni 2026 en reportasje der de ba om tilbakemeldinger fra NLMs ledelse på den nye ledelsesstrukturen som ble innført i 2025. Det er bare positive ord å lese.

Det var intervju med både leder i sentralstyret Hans Fredrik Grøvan, leder av nasjonalt tilsynsråd Thor Fremmegård, generalsekretær Gunnar Bråthen og de første kvinner i sentralstyret, Marit Andersen og Sølvi Olimb. Det kommer fram i artikkelen at det nye sentralstyret fungerer nøyaktig som det tidligere hovedstyret. Eneste forskjell dette året har vært at tilsynsrådet har godkjent noen få ansettelser som sentralstyret har foretatt.

Videre blir det opplyst at det nye tilsynsrådets «hovedmandat ikke er overfor sentralstyret, men overfor de regionale tilsynsrådene og lokalt tilsyn i forsamlingene.» Men det første året har de ikke hatt noen slike saker til behandling, hvis jeg forstår uttalelsene rett.

I kampen for å få kvinner inn i hovedstyret ble det ført mange argumenter. For å få gjennomslag for denne kvinnekampen, ble det fremmet løsningen med å dele hovedstyret i et administrativt organ og et hyrdeorgan. Jeg var veldig uenig i denne løsningen, men den ble vedtatt med stort flertall. Nå tyder signalene fra det første året med denne løsningen på at det har gått slik jeg tenkte. Vi har fått kvinner i hovedstyret og et «hyrderåd» som kun er til pynt for kritiske røster. Når disse kritiske røster nå er i ferd med å forstumme, antar jeg at det ikke tar lang tid før hele tjenestedelingsprinsippet forlates.

Det er sentralstyret og ikke tilsynsrådet som nå innvier

nye misjonærer. En oppgave som helt klar bør ligge til 

eldstefunksjonen. (foto nlm.no)

Den gamle bibelskolelæreren Øivind Andersen sjokkerte mange av oss under en debatt om kvinners stemmerett i generalforsamlingen. Han sa at hvis det vedtas å åpne GF for kvinner, er det begynnelsen på slutten for NLM. Kanskje hadde han mer rett enn mange av oss tenkte. Ikke at det blir slutt på NLM som misjonsorganisasjon, men på organisasjonens radikale bibeltro lekmannprofil.

Det har skjedd en markert endring av organisasjonens profil etter at den passerte de 100 år. NLM var en bibeltro misjonsorganisasjon som våget å hevde bibelens lære både fra talerstol og i medier, selv om det stred mot tidsånden. Den var en lavkirkelig bevegelse uavhengig av embeter og med nådegavetenking i forsamlingene. Det var en forkynner- og vekkelsesbevegelse der storparten av de ansatte reiste land og strand rundt med Guds ord. Ledelsen var lokale menn med nådegaver som ble valgt inn i sentrale styrer som respekterte Guds ords anvisning om at menn skulle være hyrder og eldste.

Dette er nå i endring. Er NLM startet på en forsiktig ferd mot å bli mer lik NMS? NMS er en organisasjon med medlemmer som spenner fra hyperliberal teologi til et mer konservativt bibelsyn, med ytremisjon som felles samlingspunkt. - Men med en viktig forskjell. Mens NMS knytter seg sterkt opp mot Den norske kirke, har NLM kurs mot frikirkeligheten.  

Ung igjen likesom ørnen

Det er ingen av Det gamle testamentets personer som vi har så mange personlige vitnesbyrd fra som kong David. En av de mest kjente vitnesbyrdene hans finner vi i Salme 103.

Jeg har hørt og lest mange vitnesbyrd fra kristne som har fått hjelp og trøst fra denne salmen. Her er tre slike vitnesbyrd:

Alfred Knivedalen i Hokksund

Vi starter i Hokksund mellom Drammen og Kongsberg. Jeg var kretssekretær der i vel fem år og fikk mange gode venner. På et husmøte i Varlo og Røren misjonsforening var det vitnemøte etter talen min. En god venn på 92 år med glimt i øye tok da ordet og sa at et ord fra Salme 103 var blitt så godt for han. Det var vers 5, og der står det slik: «Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.» Først smilte han litt, 92-åringen, som ble ung igjen likesom ørnen. Men slik går det uansett alder for den som blir mettet med det som godt er, av Jesus selv. Og den gode mat som min venn Alfred hadde fått mette seg med, var nettopp dette som David vitner om: «Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.» (v.3) Evangeliet virker til fornyelse og oppbyggelse både for gammel og ung.

Morfar på sanatoriet på Sand

Det andre vitnesbyrdet fra Salme 103 er fra min morfar Tomas Emil Fjelde. Jeg har dessverre ikke truffet han, fordi han døde av tuberkulose året før jeg ble født. Morfar vokste opp i en kristen heim, men kom bort fra Jesus som ungdom. Han ble kjent med mormor på danselokalet. De fikk etter hvert fire barn, men da de ventet sitt femte og siste barn, som var min mor, skjedde noe radikalt. På Jøssang brøt det ut en større vekkelse og store deler av ungdomsflokken i bygda ble berørt. Også mormor og morfar ble radikalt omvendt og levde med Jesus resten av livet. Da morfar lå for døden mange år senere, fikk han besøk av en predikant som han var onkel til. Da predikanten så vidt var kommet inn i rommet spurte morfar om predikanten kunne forklare hva det betydde det David skrev i Salme 103 om «alt som i meg er love hans hellige navn»? (v.1) Predikanten forsto at han måtte sende spørsmålet tilbake til den syke. Da strakte morfar sine tynne armer mot himmelen å sa: Det betyr at alt i meg er fornøyd med Jesus! Han hadde lest David sitt vitnesbyrd om Jesus sine frelsergjerninger og var så glad og takknemlig for at det gjaldt også han.

På bibelskole i Stavanger

Det siste vitnesbyrdet er mitt eget. Som 19-åring gikk jeg på Fjelltun bibelskole i Stavanger. Jeg har vokst opp i en kristen heim og har vært en kristen hele livet. Men på bibelskolen kom jeg inn i vekkelse med livet mitt. Jeg fikk se at jeg var en stor synder som trengte nåde og tilgivelse, og jeg fikk også se at i Jesus og hans liv er jeg ren og rettferdig himmelen verdig. I gamle dager i Rogaland kalte de dette for «å komma igjønå». Jeg fikk se meg løst og fri. I en av timene på bibelskolen ble Salme 103 gjennomgått. Da ble vers 10 veldig godt for meg: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» Tenk om Jesus skulle gjøre med meg etter mine misgjerning og synder, Da ville jeg vært evig fortapt. Men så gjør Gud i stedet med Jesus etter mine misgjerninger, og jeg går fri. Det er frelsen med få ord. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.»

 

Viktig med klar tale

Guds ord oppfordrer menighetens ledere og forkynnere til å tale klart og tydelig. Budskapet er for viktig til å pakkes inn i bomull.

I 1 Kor 14 gir Paulus på Guds vegne retningslinjer for bruken av åndelige gaver i menigheten. Han taler spesielt om hva som skal ha vekt i de offentlige møtene, tungetale eller profetisk tale. Begge er nådegaver gitt av Gud til noen kristne. Tungetale er tale i ånden med fremmede ord. Profetisk tale er tale til oppbyggelse, formaning og trøst. Her er veiledningen særdeles tydelig: «Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger. (1Kor 14:18-19).

I v.8 i samme kapittel presiserer han dette på en tydelig måte: «Og dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp?» (1Kor 14:8) Dette er et ord til oss alle som er frelst. Men kanskje spesielt det den som har fått kall og nådegave til å forkynne Guds ord og å være en åndelig leder. La Guds ords tale om synd å nåde lyde klart og enkelt fra talerstolen. Vi tenker lett at flotte presentasjoner og stor talekunst når lengst. Slik tenkte de i Korint også. Men Paulus avviste dette og sa: «For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1Kor 1:22-23)

I mine personlige andaktsstunder leser jeg fortløpende gjennom Bibelen. Akkurat nå leser jeg i profeten Jeremia. Han fikk et kall til å blåse tydelig i omvendelsens basun. «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» (Jer 5:31) Folket ville heller høre på profeter og prester som forkynte og veiledet i strid med Guds ord, enn på Gud selv. «De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.» (Jer 6:14)

Jeremia skulle med sin klare basun avsløre falske profeter og prester, peke på synd og samtidig kalle til omvendelse: «Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.» (Jer 3:12)

Vår tid minner mye om profeten Jeremias tid. Mange som kaller seg kristne handler stikk i strid med Guds ord. Det gjelder i etiske spørsmål som skilsmisse, gjengifte, ulike former for samboerforhold, fosterdrap, havesyke med mye mere. Men også sentrale lærespørsmål som Guds klare tale om livets to evige utganger og om Jesu stedfortredende død på korset.

Derfor er det alvorlig når basunen fra Guds folk bli utydelig eller taus. Jeg ble født inn i NLM og har hatt det som min åndelige heim siden. En viktig årsak til at jeg også i voksen alder fant meg til rette her, var klar forkynnelse av synd og nåde. En annen viktig årsak var at vi hadde ledere med klar veileder-basun. Ledere som aktivt gikk ut med bibelsk veiledning i aktuelle saker. Fikk de utfordringer fra medier, gav de klare svar. I dag er dette siste veldig annerledes, dessverre. Det er nesten taust. 

Kallet som Jeremia fikk fra Gud, gjelder også ledere i vår tid: «Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren. Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. (Jer 1:7-9) Kunne det være et bønneemne at Gud måtte gi våre ledere en fornyet frimodighet til å blåse i basunen når det er nødvendig, og også at Gud må oppreise nye ledere med en klar basun?

Arven etter Rosenius IV

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er fjerde og siste del:

Helliggjørelsens hemmelighet

Ved troen på Jesus står den troende i en stadig og uforanderlig nåde hos Gud. I Guds rike er det «en bestendig nåd før vår bestendiga synd». (III 279) Dette er en viktig sak for Rosenius, for det er her vi finner selve hemmeligheten i helliggjørelsens liv.

Hemmeligheten er samvittighetens frihet fra loven som frelsesvilkår. «Tusener av ellers vel opplyste mennesker vet ikke at det i kristenheten finnes to åndelige riker. Først et lovrike, hvor man får alt etter som en har fortjent det, som apostelen sier i Rom 4,4. Slike mennesker kalles tjenere, treller, tjenestekvinnens barn, som bare får det de har fortjent. Men for det andre finnes det et nåde-rike, hvor det aldri går etter fortjeneste, men de som hører hit, har en bestandig nåde. I sine beste og i sine dårligste stunder samme nådestand - for de skal ikke dømmes etter loven». (III 611)

Vissheten om denne nådestand har den største betydning for vår helliggjørelse, for «glede i Herren skal være deres styrke». Nettopp derfor vil Satan forsøke å rokke ved samvittighetens fred og troens visshet. Og det gjør han ved å flytte ditt blikk bort fra Jesus - til din egen svakhet og dine egne feil. Blikket vendes bort fra Guds ord, og dermed flyr all glede ut og all frimodighet forsvinner. Så begynner man å tenke: «Det er ingen mangel ved forsoningen, det er i mitt eget hjerte feilen ligger.» Så går en i gang med å ta helliggjørelsen ivrigere enn før - og så trenger loven inn i samvittigheten, som blir dømt og urolig, og kraften til et hellig liv forsvinner.

Det eneste som duger. når en vil leve rett som en kristen, det er at samvittigheten blir død for loven som frelsesvei. «Det finnes ingen annen råd, om du vil bære mer frukt, enn at du først kommer inn i et riktig evangelisk og salig trossamfunn med din Frelser, vel å merke: Allerede før synden er overvunnet, og at du helt tar farvel med all tanke om din egen styrke og fromhet. Ja, at du blir så død for loven at du ikke lar den fange samvittigheten - Se, dette er det salige liv, når jeg er død for loven, så jeg ikke vet om noen lov som dømmer meg og ingen synd som tilregnes meg - så jeg ikke vet noe annet enn troen på Guds Sønn. Det er dette som er hemmeligheten i all sann helliggjørelse. Det er dette som gir liv, lyst og kraft til mitt eget iskolde, døde og vanmektige hjerte.» (111 486 f.)

Kjærligheten til Kristus er realistisk tenkt. Det dreier seg ikke om tanker i et system eller om momenter i en kristelig karakterutvikling. Det er det personlige forhold til Jesus alt er avhengig av. Dette kommer tydelig frem når Rosenius gjør bruk av Luthers dristige billede og skjelner mellom brudens kjærlighet og skjøkens. Det finnes mennesker, sier han, som er interessert i Jesus fordi han gir dem impulser til et nytt liv. De er aldri som fortapte syndere blitt frelst av ham og grepet av hans kjærlighet, men de elsker Jesus for de skjønne gavene han kan gi dem. Jeg tenker ikke her på slike grove tilfeller som trollmannen Simon, som var ute etter materielle ytre fordeler. Nei, jeg sikter, sier Rosenius, til den fineste fariseisme som eksisterer, nemlig til «den adamitiska sjelvhelighetsnatur», hvis dypeste interesse er deres egen fromme, effektive kristne personlighet. Det er den de elsker. Dette er skjøke-kjærlighet. Bruden, den frelste sjel, elsker Jesus for hans egen skyld. «Sjelva heligheten skulle vi elska egentligen før Herrens skull». (II 236 ff.)

Det kan av og til se ut som om kristenlivet i Rosenius sin framstilling får et vesentlig passivt preg - det gjelder å være hos Jesus, å finnes i ham. Rosenius har ikke vår tids sterke appell til aktiv innsats. Men det er galt å oppfatte ham som antinomist. Han kjenner både den 2. og den 3. bruk av loven (se hans store forklaring til de ti bud). Han klager over slike kristne som tror at Gud skal utføre helliggjørelsen mens vi forholder oss helt passive. Nei, «apostelen seger: anwenden all flit!» (II 618 f.) Det er - sier han - som med bonden, han vet at han ikke kan få ett strå til å vokse, likevel bruker han flittig de midler Gud har gitt for at det skal bli en god høst. Så har han mye å si om kristenlivets praktiske side. Men det er som hos Luther: Helligheten er hverdagshellighet. Søylehelgenens selvherlige hellighet har han ingen sans for. Det hellige liv består i tjeneste i hverdagen. Se forklar ingen til det 4. bud, hvor påvirkningen fra Luther er meget tydelig.

I den praktiske tilretteleggelse av disse momenter vender Rosenius stadig tilbake til hvor viktig det er å bruke Guds ord. Ordet, Ordet, bruk Ordet! Nattverden er troens styrkemåltid, for det er samfunn med Jesus, som gir oss sitt legeme og blod. Rosenius sitt syn på sakramentene skal vi ikke komme inn på; han følger tradisjonelle lutherske tankebaner, men har ellers ikke sin pathos i sakramentene, helst er det Ordet han taler om.

Helliggjørelsen er ikke en jevn, harmonisk utvikling. Rosenius undrer seg over folk «som kunna så lett tro». De største Guds menn har kjempet i anfektelsens kvaler. Når hjertet kjenner sin synd og svakhet, når Satan så altfor lett finner de svake punkter i mitt kristenliv, da kjenner den troende det som om alt håp er ute. I denne nød er det intet annet å gjøre enn å begynne på nytt igjen. En må gi anklageren rett når han peker på mine synder, og så holde troens øye fast festet på Jesus. Det minner sterkt om Luthers ord i romerbrevskommentaren: Å gjøre fremgang vil si alltid å begynne fra nytt av.

Troens grunnholdning er alltid den samme: Jeg ville så inderlig gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, da holder min Herre Kristus. (Husandaktsboken 7. oktober)

Arven fra Rosenius - hva har vi gjort med den? La det være klart at personen C.O. Rosenius ikke er så viktig. Han viser selv bort fra alt eget og hen til Ordet. Rosenius er heller ikke bare ny og original, han har båret videre det han har overtatt fra troens folk i eldre tid. Men han fikk gjøre dette på en slik måte at det fulgte vekkelse og liv med hans forkynnelse.