Golda Meir
Golda Meir var en av min
barndoms helter. Hun var 71 år da hun ble statsminister i 1969, da var jeg 9
år. Før hun ble statsminister, hadde hun et langt og spennende liv bak seg.
I 1975 gav Golda Meir ut
sin selvbiografi, kalt Mitt liv. Den norske utgaven kom i 1976 og var på 297
sider. I boka gir hun sin versjon av hendelser i hennes liv, med hovedfokus på tiden
før og etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Golda Meir døde i 1978, 80 år
gammel. Jeg vil i denne artikkelen gjengi noe av hennes historie.
Golda Meir het som barn
Golda Mabovitsj og hun ble født i Kyiv 3. mai 1898. Far hennes var fra Ukraina,
mens moren var fra Pinsk i Belarus (Hviterussland). Foreldrene bodde i Pinsk den
første tiden som gift, men flyttet etter kort tid til Kyiv hvor altså Golda ble
født. Hun vokste opp med ei søster, mens fire søsken døde som små. Familien var
ytterst fattig. I 1903 flyttet familien tilbake til Pinsk, da far hennes dro
til Amerika for å prøve å få arbeid. Goldas ni år eldre søster, ble allerede
som 14-åring med i den sosialistiske sionistbevegelsen. Medlemmene i denne bevegelsen var i sterk
opposisjon til Tsaren i Russland. Ble noen av dem tatt, ble de utsatt for tortur.
Golda Meir 8 år
I 1905 hadde endelig
faren fått fast arbeid i Milwaukee i staten Wisconsin. Dermed kunne familien
gjenforenes i 1906, og Goldas nye heimland fra hun var åtte år, var altså USA. Her
startet mor hennes en forretning, ikke lenge etter at de var på plass i egen
leilighet. Golda måtte hjelpe moren i butikken, så snart hun var ferdig med
skolen. I 1912 flyttet hun til Denver hvor hennes søster bodde, for videre
skolegang. Her ble hun med i søsterens diskusjonskvelder, sammen med andre
jødiske venner innen den sosialistiske sionistbevegelsen. Golda delte søsterens
synspunkt, og ble tidlig overbevist om at jødene måtte få sitt eget heimland.
Golda og Morris Meyerson
I dette miljøet traff hun
en kjekk mann som var 5-6 år eldre enn Golda. Han het Morris Meyerson, som hun
ble gift med 24. desember 1917. Året før hadde hun møtt sentrale ledere i
sionistbevegelsen, som David Ben-Gurion og Yitzak Ben-Ziv. Disse var i Amerika
for å rekruttere soldater til den jødiske legion i Palestina. De var nylig
blitt utvist fra Palestina av de tyrkiske myndighetene, og benyttet anledningen
til å fremme jødenes sak i USA. Golda ble etter hvert mer og mer opptatt av
sionismen, og bestemte seg tidlig for å emigrere til Palestina. Morris var ikke
like sikker på om det var rett å slå seg ned i Palestina, men da den engelske
regjeringen som hadde overtatt ansvaret for Palestina, i 1917 stilte seg bak
tanken om en egen jødisk stat i Palestina, gikk han med på å reise dit sammen
med Golda.
På grunn av 1. verdenskrig
kunne de ikke flytte til Palestina da de giftet seg. Golda hadde tidlig vist
seg som en dyktig taler, og ble av den sosialistiske sionistbevegelsen sendt
rundt om i USA og Canada for å tale jødenes sak og for å selge aksjer i ei ny
avis som sionistbevegelsen opprettet. 23. mai 1921 la endelig skipet som skulle
føre dem til Palestina, fra kai i New York. Reisefølget besto av 19 jøder, blant
annet Goldas søster og hennes barn. Goldas svoger skulle være igjen i USA en
stund, for å tjene penger. Reisefølget gikk i land i Kairo, og tok tog videre
derfra til Tel Aviv.
Tel Aviv ble grunnlagt i
1909 av 60 jødiske familier. Da Golda og Morris kom dit i 1921, hadde innbyggertallet
øket til 15000. De fleste innbyggerne var arbeidere, som i 1920 hadde dannet fagforeningen
Hisdadrut. Etter kort tid flyttet Golda
og Morris til en kibbutz, her fikk Golda snart stor tillit. Hun ble valgt som
utsending fra sin kibbutz til et stort møte for leder for kibbutz-bevegelsen.
Her traff hun igjen flere av de sentrale lederne for sosialist sionistene. Golda
trivdes stort i kibbutzen, noe mannen Morris ikke gjorde. Han var også mye syk,
noe som førte til at de måtte forlate kibbutzen etter to og et halvt år. Etter
et kort opphold i Tel Aviv, fikk Golda jobb i Solel Boneb, en avdeling under
Hisdadrut, i Jerusalem. Ekteparet flyttet dit, og like etter fikk de sin
førstefødte, sønnen Menachem. To år
senere fødte Golda datteren Sarah.
I 1928 fikk Golda ny jobb
i Hisdatrut, denne gang i Tel Aviv. Hun og barna flyttet derfor dit, mens
Morris ble igjen i Jerusalem og besøkte familien i helgene. Den nye jobben til
Golda var innen kvinnebevegelsen, noe som medførte mye reising både i Israel og
i utlandet. I perioden 1932-34 bodde hun og barna i USA, som representanter for
denne kvinneorganisasjonen. Da hun kom tilbake til Tel Aviv, ble hun valgt inn i
Histadruts eksekutivkomite.
Golda Meir i arbeid på kibbutzen
I 1933 kom Hitler til
makten i Tyskland, noe som førte til tøffe forhold for jødene. Mange av disse
satte kursen mot Palestina. I 1934 kom 60 000, og da var det kun 400 000
innbygger i Palestina. Disse emigrantene skulle inkluderes i samfunnet, noe som
var krevende. I tillegg økte motstanden fra araberne, som stadig gjennomførte
terrorhandlinger. For å beskytte jødene mot terror, dannet de en paramilitær
organisasjon kalt Haganah. Golda hadde hele tiden håpet på en forsoning mellom
jøder og arabere i det jødiske landet og i de arabiske land. Men slik skulle
det ikke gå.
I 1936 ble det fremmet et
forslag om å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat. De jødiske lederne
godtok planen under tvil, men araberne avslo. I Tyskland økte presset mot
jødene, og stadig nye ønsket å emigrere til Palestina. Da skjedde det tragiske,
at England satte en stopper for innvandringen, etter press fra araberne. Dette
fikk katastrofale følger for jødene i Europa. Ledelsen for jødene i Palestina
gjorde hva de kunne for å overbevise England om å slippe inn de forfulgte
jødene i Europa, men til ingen nytte. Også etter krigen gjorde britene det de
kunne for å hindre de overlevende jødene å komme til Palestina. «Jeg har aldri kunnet
forstå hvordan den britiske regjeringen kunne bli til de grader forblindet at
de gav seg til å forfølge disse jødene», skriver Golda Meierson i sin bok.
Skip som var fullastet
med jødiske flyktninger, ble stanset før de nådde Palestinas kyst. I Palestina
sendte britene sine soldater for å arrestere jødiske ledere og foretok razziaer
i mange kibbutzer. De drev også direkte hærverk mot jødiske eiendommer. Alt
dette toppet seg i 1947. Om den britiske utenriksministeren Ernst Bevin skriver
Golda Meir: «Jeg vet ikke om Bevin kanskje var litt gal eller om han bare var
antisemitt eller kanskje begge deler; det spiller forresten ikke noen rolle
lenger. Det jeg vet, er at han insisterte på å sette inn hele det britiske
imperium mot jødene, som bare ønsket å få leve. Dermed brakte han uendelige
lidelser over et folk som allerede hadde gjennomgått så meget..»
Golda Meir 1964
Golda Meir var på dette tidspunkt
blitt en av topplederne blant jødene i Palestina, men den ubestridte leder var
David Ben-Gurion. I februar 1947 gav England opp forsøket på å løse
Palestinaproblemet, og overlot ansvaret til FN. En FN-komite foreslo deling av
Palestina i en jødisk og en arabisk del. I en avstemming i FN 29.11.1947 stemte
33 land for denne planen, mens 10 land avholdt seg fra å stemme. Jødene godtok
planen, mens araberne avviste den. De kunne ikke godta noen annen løsning enn
at hele Palestina skulle bli arabisk. I månedene som fulgte, prøvde de jødiske
myndigheter å få til en løsning med araberne, uten å lykkes. Egypts president Nasser
sa at «hvis Ben-Gurion kom til Egypt for å snakke med meg, ville han vende hjem
som en seierrik helt; men hvis jeg reiste til ham, ville jeg blitt skutt når jeg
kom tilbake.»
Samtidig forberedte
jødene proklamasjonen av egen stat, og 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet
med David Ben-Gurion som første statsminister. Israel ble deretter anerkjent
som selvstendig stat av både USA og Sovjet. Golda Mabovitsj Meyerson endret navnet
sitt til Golda Meir og ble utnevnt til Israels ambassadør i Moskva. Jødene var
forberedt på krig, og araberne angrep landet umiddelbart. Israel vant krigen og
en avtale med Egypt ble undertegnet 24. februar 1949.
Golda Meir
Golda Meir var i Moskva
fra september 1948 til april 1949. Da vendte hun tilbake til Israel og ble
arbeidsminister i Ben-Gurions regjering. Så snart Israel var opprettet, ble
grensene åpnet for innvandring, og jøder i 10 000-tall kom heim til
Israel. Alle disse skulle ha både bolig og arbeid, så Golda ble ikke
arbeidsløs. I tillegg til arbeidet i Israel, var Golda stadig på reise i USA
for å samle inn penger blant den jødiske befolkningen der. Samtidig var
regjeringen opptatt av å legge til rette for at araberne i Israel fortsatt
skulle bo der. Mange flyktet på grunn av krigen, mens regjeringen bønnfalt
araberne om å bli. De fleste araberne valgt imidlertid å flykte, mens de som
ble igjen i Israel fikk det mye bedre enn dem som flyktet.
Sommeren 1956 ble Golda
ny utenriksminister i Israel. Situasjonen var da veldig spent, og de arabiske land
forberedte et nytt angrep på Israel. Israel måtte derfor bygge opp sitt
forsvar, og 29. oktober gikk de til angrep på Egypt. Etter ei uke var krigen
over. Israel hadde da erobret Sinai og Gaza. Etter krigen ble Israel utsatt for
et voldsomt press fra verdenssamfunnet og trakk seg etter hvert tilbake fra
disse områdene. Egypt derimot ville ikke godta noen fredsavtale. I årene som
fulgte, reiste Golda verden rundt for å tale Israels sak. Hun var minister fram
til 1966, da hun ble generalsekretær i Mapai, det israelske arbeiderpartiet som
hun tilhørte.
Spenningen mellom
araberne og Israel var fortsatt stor, og flere arabiske land bygget opp store
tropper langs grensen mot Israel. 5. juni 1967 gikk derfor Israel til angrep i
det som skulle bli hetende Seksdagerskrigen. Israel vant en overveldende seier
over sine naboer og en våpenstillstand ble erklært. Det betydde dessverre ikke
at det ble fred i området. De kommende årene var Israel og jøder stadig utsatt
for terrorangrep. Om den sentrale terrorlederen Yassir Arafat, skriver Golda
Meir: «Han har aldri prestert en konstruktiv tanke eller handling; han er rett
ut sagt en massemorder som går omkring i en araberdrakt og opptrer som leder
for en bevegelse som ikke har noe annet mål enn å tilintetgjøre staten Israel.»
David Ben-Gurion gikk av
som statsminister i 1963 og Levi Eshkol tok over. Han var leder av Israel fram
til han døde på post 26. februar 1969. Partiet valgte da å utnevne Golda Meir
som sin nye statsminister. En post hun hadde fram til 1974. I et møte med
president Nixon i USA, uttalte statsminister Golda Meir: «Mellom Middelhavet og
Iraks grenser ligger et land som før ble kalt Palestina. Nå er det to land der,
ett jødisk og ett arabisk, og det er ikke plass til et tredje land.
Palestinerne må finne en løsning på sitt problem sammen med det arabiske
landet, altså Jordan; for en «palestinsk» stat mellom oss og Jordan vil
uvegerlig bli en base som det er enda lettere å angripe og ødelegge Israel fra.»
Golda Meir
I 1973 økte spenningen mellom
jødene og araberne og en ny krig var under oppsegling. Den ble i ettertid kalt
for Yom Kippurkrigen. Denne gang ble Israel tatt på sengen. De var fast bestemt
på ikke å angripe først, men trodde ikke at det arabiske angrepet ville komme
så raskt som det gjorde. Krigen startet
6. oktober og Israel kom først på defensiven, men de vant til slutt og
krigshandlingene ble avsluttet 24. oktober. Da hadde Israel på nytt okkupert
Gaza og Sinaihalvøyen. En avtale med Egypt ble undertegnet 11. november 1973.
Denne krigen tappet Golda
Meir for krefter. Hun var 75 år da krigen sluttet, og hun ønsket å trekke seg. Det
var valg i Israel 31. desember 1973 og det israelske arbeiderpartiet vant også
denne gang valget. Selv om partiet la betydelig press på henne om at hun måtte
fortsett, gav hun beskjed om at det var uaktuelt. 4 juni 1974 var hennes siste
dag som statsminister. Hun ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Golda Meir hadde
slitt med lymfekreft siden 1966 og hun døde i 1978, 80 år gammel.
---
Israel har hatt mange
markerte statsministre. Her er en oversikt:
David Ben-Gurion
David Ben-Gurion (1886-1973)
1948-1953
1955-1963
Moshe Sharett
Moshe Sharett (1894-1965)
1953-1955
Levi Eshkol
Levi Eshkol (1895-1969)
1963-1969
Golda Meir (1898-1978)
1969-1974
Yitzhak Rabin
Yitzhak Rabin (1922-1995)
1974-1977
1983-1984
1992-1995
Menachem Begin
Menachem Begin (1913-1992)
1977-1983
Shimon Peres
Shimon Peres (1923-2016)
1984-1986
1995-1996
Yitzak Shamir
Yitzak Shamir (1915-2012)
1983-1984
1986-1992
Benjamin Netanjahu
Benjamin Netanjahu (1949-)
1996-1999
2009-2022
2022-
Ehud Barak
Ehud Barak (1942-)
1999-2001
Ariel Sharon
Ariel Sharon (1928-2014)
2001-2006
Ehud Olmert
Ehud Olmert (1945-)
2006-2009
Naftali Bennett
Naftali Bennett (1972-)
2021-2022
Yair Lapid
Yair Lapid (1963-)
07.2022-12.2022
(Foto: Wikipedia)