Åndelig enkeltmannsforetak?

Fra et møte på Åkra bedehus (foto Åkra bedehus)

Er det sunt at en kristen ikke har en forsamling å ta ansvar i, annet enn å møte opp på et møte en gang iblant? Eller er det naturlig for et Guds barn å ha en åndelig familie der en har ansvar og ikke bare er tilskuer?

I boka «Jeg tror på den Hellige ånd» har den gamle indremisjonshøvdingen Fredrik Wisløff et kapittel om De helliges samfunn. Her skriver han mye som er verd å stoppe opp for og å tenke over. Jeg tar med noen få sitater:

«De helliges samfunn er de kristnes hjem. Der dekkes det bord hvor de søker sin føde, der tennes et ildsted hvor de tyr hen fra verdens kulde, der møter de hjemmets åpne armer som byr dem forståelse og kjærlighet, der venter dem stille fred og hvile etter travle arbeidstimer.

Kristendommen har aldri vært tenkt som enkeltmannssak. Kristendommen er sosial. Den skaper samfunn og nærer samfunnsånd. Vi blir Guds barn én for én. Men vi kan ikke leve barnets liv normalt uten som ledd av den hellige familie. Den kristen som ikke har funnet de helliges samfunn, har ennå noe unormalt ved sin kristendom.

Vel kan Gud gjøre et særlig under i en sjel som er tvunget til å stå alene som kristen, - i en ensom fjellbygd, på en av misjonens utestasjoner el.lign. Men i den kristen som har anledning til de helliges samfunn og ikke bruker det, er det noe sykt og abnormt. Det er intet vitnesbyrd om særlig sjelsstyrke at en kristen vil leve isolert fra de øvrige kristne. I den sterkeste kristen er det også det dypeste behov etter samfunn med andre kristne.

De hellige hører sammen fordi de alle er født av Gud. Den nye fødsel gjør dem fremmede i verden og trekker de kristne til hverandre med skjulte sterke bånd, - bånd som endog er sterkere enn kjødets og den jordiske kjærlighets bånd…

De som er født av Gud, de søker hverandre, de finner hverandre, - det synes nesten som ved et hellig instinkt. Et menneske som du aldri har talt med, og hvis sjelsliv du ikke kjenner noe til, kan du allikevel hemmelig føle som en bror…

To troende menn talte sammen. Den ene sa: «Jeg går alltid like til Bibelen; direkte av kildene vil jeg øse; der er vannet best!» Men den andre svarte: «Også jeg. Men ofte er brønnen så dyp. Jeg trenger at noen øser for meg!» I de helliges samfunn byr jeg mine brødre av det vann jeg selv har øst, - og drikker begjærlig av det vann mine brødre øser. Den beste kristen er den som synes at han mest trenger de helliges samvær. Han er den takknemlige tilhører og den villigste til å dele med andre. Han mottar mest og han gir mest.»

Så langt Fredrik Wisløff. Vi er rikt velsignet i vårt land som kan høre forkynnelse både på TV og på internett. Men dette må ikke føre til at de helliges samfunn forsømmes. Guds folk trenger deg, og du trenger de helliges samfunn. Guds ord sammenligner oss kristne med vintreet med mange grener, legemet med mange lemmer, saueflokken med Jesus som hyrde osv. For en velsignelse med de helliges samfunn! 

Og husk gjerne det som en sa på denne måten: «Er du på jakt etter den fullkomne menighet og skulle vøre så uheldig å finne den, så må du for all del ikke gå inn. Da vil den ikke være fullkommen lenger.» Guds menighet består ikke av fullkomne mennesker, men av frelste syndere.

Marie Monsens «herlighetsteologi»

Marie Monsen (t.v.) sammenmed en kollega

(foto NLM arkivet)

Marie Monsen er kanskje den norske misjonær fra fastlands Kina som er mest kjent blant kristne kinesere. Hun var en fargerik personlighet med et vekkelsesbudskap.

Marie Monsen (1878-1962) var utdannet lærer og dro til Kina som misjonær for Kinamisjonsforbundet i 1901 og dro fra Kina for siste gang i 1932. De første årene opplevde hun som tunge og hun var mye plaget med sykdom. Marie hadde også en vanskelig natur og kom lett i konflikt med kollegaer.

Før hun dro til Kina var hun noen måneder i England og pleiet der kontakt med kristne som talte mye om å døpes med Den Hellige Ånd. I 1918 opplevde hun selv det hun kalte for en åndsdåp. En menneskelig frukt av denne opplevelsen var at hun ble mildere overfor sine kollegaer. Marie skrev om hendelsen til generalsekretær Brandtzæg. Han ble nok forskrekket, for denne hennes nye teologi var ikke luthersk. Han måtte gå mange runder både med seg selv og med andre ledere før han endelig svarte på brevet, først etter 16 måneder. Marie fikk fortsette i Kinamisjonsforbundet.

Marie Monsen (foto NLM arkivet)

Misjonshistoriker Erik Kjebekk skriver om dette i en upublisert artikkel: «I luthersk teologi taler en ikke om en spesiell åndsdåp atskilt fra vanndåpen og gjenfødelsen. I gjenfødelsen får en den Hellige Ånd som frelsens gave og blir dermed også døpt med Den Hellige Ånd. Når noen taler om «the second blessing» (den andre velsignelsen), skiller en mellom åndsdåpen og gjenfødelsen. Åndsdåpen beskrives som en helt spesiell opplevelse som gir seier over synden og et rikt kristenliv. Det er tydelig at Marie Monsen har sine tanker og opplevelser om åndsdåpen fra en teologi som står i denne tradisjonen. En annen sak er om hun helt ut vurderte konsekvensene av denne teologien.»

I 1927 sa hun fra seg lønna fra Kinamisjonsforbundet og reiste de siste 5-6 årene til steder hun selv fikk tro for å reise. Det var for det meste langt nord i Kina. Her opplevde hun å få være et redskap til mange vekkelser, ikke minst blant kristne kinesiske ledere og utenlandske misjonærer. I 1929 opplevde hun at en båt hun var på ble kapret av røvere. I ettertid skrev Marie om denne hendelsen og om Guds spesielle ledelse med henne. Karina Hestad Skeie har skrevet om dette:

«Kapringen gjorde henne berømt og kjent blant flere, slik at hun fikk taleinvitasjon også fra de mest prominente kristne aktører i samtiden. I tillegg gjorde piratfortellingen til å bekrefte bildet av henne som et spesielt og utvalgt menneske, et Guds redskap med et enestående personlig mot og integritet. Sistnevnte var ikke minst viktig, for Marie Monsens spesielle talestil var til dels provoserende og vakte sterke reaksjoner både blant kinesiske kristne og misjonærer.»

Fire hefter skrevet av Marie Monsen på hennes gamle dager

(foto Ove Sandvik)

Først i november 1931 kom hun til Kinamisjonsforbundets felt. Også her brøt det ut vekkelse, men allerede våren 1932 brøt hun opp fra Kina og kom aldri tilbake. I 1935 tok hun gjendåp noe som førte til at hun ble lite brukt som taler for Kinamisjonsforbundet i Norge. I 1945 gav Marie ut et hefte hun kalte «En hjelp i trengsel». Sener kom tre nye hefter, «Vekkelsen ble en åndens aksjon» (1960), «Alt er mulig for Gud» (1961) og «Bønnens makt» (1962). Alle disse heftene handler om under og Guds ledelse i Maries misjonærliv. Marie Monsen døde i 1962 og ble 84 år gammel.

Jeg har denne uken (uke 40 2026) på nytt leste disse fire heftene og ble ikke lite forskrekket. I ungdommen leste jeg heftene flere ganger og ble inspirert av alle under Marie Monsen opplevde og hvordan Gud ledet henne på en helt spesiell måte. Når jeg nå på nytt leste disse heftene, sitter jeg igjen med mange spørsmål.

Sykdom. Marie skildrer utallige eksempler på at hun ble helbredet. Jeg får inntrykk av at hun mener at hvis du åndelig har alt på stell, kan du forvente å bli helbredet. Hun skriver blant annet om andre at de ikke var «åndelig modne» nok til å oppleve helbredelse. Guds ord sier derimot ikke at Guds inngripen ved sykdom er avhengig av min modenhet. Eller min sterke nok tro. Og slettes ikke at bare vi tror nok skal vi bli helbredet. Det skriver heller ikke Marie, hun var ofte syk selv. Men inntrykket heftene gir, er at når forholdet til Gud blir i orden, kan du forvente helbredelse.

Marie Monsen (foto Asia Harvest)

Guds direkte ledelse. Marie skriver at hun ble åndelig inspirert av å lese om bl.a. Georg Müller og Hudson Taylor. De arbeidet uten fast lønn, men under det de beskriver som Guds direkte omsorg for sine. Marie gikk til samme skritt i 1927 og skildrer i heftene hvordan Gud sørget for henne. Når andre spurte henne om de burde gjøre som henne, var svaret nei. Hun la gjerne til at hun ikke opplevde at de som spurte var modne nok til en slik handling. Det kan ikke ha vært enkelt hverken for kollegaer eller ledere å forholde seg til slikt. Hvem kan overprøve Gud?

Guds ord sier at en arbeider er sin lønn verd. Det høres veldig åndelig ut å bli ledet direkte fra Gud, men Han har satt sine barn inn i et hellig samfunn med ulike nådegaver, blant annet leder nådegave som skal styre ut fra Guds ord. Visst leder Gud. Visst minner Han sine om ulike veivalg og tjenester. Men jeg kan ikke se at det er grunnlag for direkte Guds ledelse slik Marie Monsen praktiserte. Det blir veldig lett usunne maktforhold når du kan påberope deg Gud røst i daglige gjøremål. Igjen, hvem kan overprøve Gud?

Stor Marie? I heftene avdekker Marie sine feil, sine synder og sin mangel på tro. Samtidig ender det ofte med at hun bekjenner og opplever konkrete bønnesvar. Selv om det langt fra var tilsiktet, sitter jeg igjen med at Marie var moden, i motsetning til mange av hennes kollegaer. Derfor fikk hun så mange bønnesvar. Jeg oppfatter det som om hun er kommet til et høyere nivå. Kanskje er det hennes «åndsdåp» som skinner gjennom. Mye av det hun forteller i heftene kjenner vi igjen fra herlighetsteologien. Marie var ingen herlighetsteolog i moderne forstand, men hun hadde nok i senere år et annet grunnsyn enn det lutherske. Og trekk fra herlighetsteologien er ikke vanskelig å kjenne igjen i det som hun skriver. Biografen Olaf Golf kaller Marie en «karismatisk lederskikkelse».

Marie Monsens gravstein (foto dagen.no)

Som predikant var Marie ifølge kollegaer en botspredikant som talte mye og konkret om synd. I heftene er det mest omtale av bønnesvar og Guds direkte ledelse. En kan undres over at det var dette som lå henne på hjertet på sine eldre dager. Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvor er Lammet?

Et siste spørsmål som jeg undres over etter å ha lest heften på nytt er hvorfor NLM talte så varmt om disse heftene og ga dem ut i stadig nye opplag. Slike utrolige hendelser selger godt, men fremmet de en teologi som NLM ønsket å stå for?

Jeg gleder meg over de store vekkelsene som har vært i Kina, også de som Marie Monsen fikk være et redskap til. Dette blogginnlegget er ikke en vurdering av Monsens forkynnelse, men et hjertesukk etter lesningen av hennes hefter.

Jørpeland bedehus 50 år

Jørpeland bedehu

Jørpeland bedehus ble innviet 14. november 1976 og kan dermed feire 50 år i år. Jubileet ble markert med en fest på bedehuset lørdag 26. september. 

Selv om dagens bedehus kun er 50 år, er bedehushistorien på Jørpeland adskillig eldre enn det. Den startet i 1899. Før den tid var det et aktivt kristent lekmannsmiljø på Jørpeland tilbake til tidlig på 1800-tallet.

Jeg vet ikke nøyaktig når oppstarten var, men det var haugianere i Strand i alle fall fra 1820. Den første misjonsforeningen i Strand ble stiftet i 1834 og var den tredje misjonsforeningen i Norge. Bare Stavanger og Egersund var tidligere ute. I 1837 ble det innviet et forsamlingshus ved kirken i Strand, som noen mener er det første bedehuset i landet.

På Jørpeland ble det stiftet flere foreninger for misjonen ut over 1800-tallet, og disse hadde sine samlinger i heimer rundt om i bygda. I 1899 var skolen på Jørpeland blitt for liten og nye skole sto klar, også den på Fjelde. Da fikk kristenfolket overta den gamle skolen som bedehus, men det måtte flyttes 200 meter sørover. Dette bedehuset ble snart for lite. Vinteren 1904-05 var det en stor vekkelse på Jørpeland og i forlengelsen av denne ble det bygget to nye bedehus, ett på Barkved og ett på Langeland. Det ble huset på Langeland som ble hoved-bedehuset for Jørpeland. Det gamle Fjelde bedehus ble revet og satt opp som bedehus på Heia. Det står der enda, men er nå til forfalls.

Det gamle Heia bedehus var opprinnelig skole på Fjelde

og fra 1899-1905 bedehus på Fjelde (foto widerøe)

Langeland bedehus slik det muligens så ut før det ble kapell

(KI-redigert bilde)

Siden det ikke var egen kirke på Jørpeland, ble bedehuset brukt også til gudstjenester. Prestene ønsket å gjøre bedehuset om til kapell, men det ønsket ikke lederne på bedehuset. De ønsket heller at kommunen skulle bygge ny kirke. Det ble imidlertid flertall for å omgjøre bedehuset til kapell på årsmøtet 1921. Ett par år senere ble det bygget på et kirketårn og bedehuset hadde deretter form som en kirke.

Etter 2. verdenskrig vurderte fagforeningen Jern og Metall å selge Folkets hus i Jørpeland sentrum. Mange på bedehuset ønsket å kjøpe dette bygget til nytt bedehus, men før det ble enighet om det på bedehuset, trakk Jern og Metall salget. Kapellet på Langeland ble etter hvert for lite, etter som befolkningen på Jørpeland økte betydelig og mange nye kom med i bedehusflokken ved større og mindre vekkelser. Det ble derfor bestemt at Strand kommune skulle bygge ny kirke på Jørpeland og denne sto ferdig i 1968. Da gikk kapellet tilbake til å være bedehus.

Langeland kapell

Kapellet var imidlertid for lite også som bedehus. I tillegg lå bygget midt i krysset opp til Førland, så kommunen ga tillatelse til at det skulle bygges nytt bedehus litt lenger inne i samme området, mot å rive det gamle. Alle formaliteter var i orden sommeren 1975 og byggingen ble satt i gang umiddelbart. Huset kostet kr 810.00 og ved innvielsen året etter, var det kun kr.150.000 som var lån i banken. Resten av beløpet var gaver og støtte fra kommunen, fylket og Strand Sparebank.

I 2003 ble møbelbutikken som var nærmeste nabo til bedehuset lagt ned. Flere av eierne av bedehuset og Den norske kirke gikk sammen og opprettet en stiftelse som kjøpte bygget. Dette bygget ble deretter bygget sammen med bedehuset, men det er stiftelsen Kraftverket som eier den gamle møbelbutikken.

Kraftverket

Det er i dag stor virksomhet på Jørpeland bedehus. Norkirken som er tilsluttet Normisjon, og Jørpeland Misjonsforsamling NLM driver med møter, lag og foreninger for alle aldre. Det forrettes også dåp, nattverd og konfirmasjon på bedehuset. Mange misjonærer og forkynnere har også sin bakgrunn herfra.

Israels glade sanger

Sangen har fulgt Guds folk gjennom alle tider. Kong David har skrevet minst halvparten av salmene i Salmenes bok i Bibelen.

I 2 Sam 23 møter vi David helt på tampen av sitt liv og hans siste ord. Når han skal presentere seg, bruker han en spesiell benevnelse om seg selv. Det står i v.1: «Jakobs Guds salvede og Israels glade sanger.» Jeg syntes det var en fin og treffende benevnelse David bruker om seg selv – jeg er Israels glade sanger! Mye av denne gleden møter vi i hans salmer. Salme 34 er et godt eksempel på en slik salme. Denne salmen avsluttes slik: «Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.» (Sal 34:23)

En annen er Salme 103. Her nærmest pålegger David seg selv og oss andre til ikke å glemme alle Herrens velgjerninger. Så tar han dem for seg, og jeg vil bare ta med v.10-12 som har betydd mye for mitt Gudsliv: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.»

Tenk om Gud skulle gjøre med meg etter mine synder. Mitt hovmod, min egoisme, mine ureine tanker, min mangel på kjærlighet til Gud Fader. Jeg ville vært fortapt! Derfor er jeg så glad for vitnesbyrdet til Israels glade sanger: Gud gjør ikke med meg etter min synder – for Jesus tok min synd som sin, og jeg som skyldig var får gå fri. Ufattelig nåde.

Men Israels glade sanger har også andre strenger i sine salmer. I Salme 51,6 bekjenner han: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort» og Salme 69,2-4: «Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg. Jeg har ropt meg trett. Min strupe brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg venter på min Gud.»

At David var Israels glade sanger betyr ikke at han ikke hadde rike erfaring med synd, motgang prøvelser og forfølgelse. Men han hadde erfart det en nyere sanger skriver: «Hvordan det føles og hvordan det går, Barn skal du enda få være. Om du enn synder og anklaget står, Slipper du selv for deg svare. Også i livets mørkeste stund, gjelder der oppe nådens forbund. Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal du enda få være.» (SB 236 v2)

Hjemmedåp og konfirmasjonsnekt

Det har vært sterke spenninger mellom prestene og deler av bedehusbevegelsen på Jørpeland siden midten av 1800-tallet.

Disse spenningene gikk nok noe i bølger, men da biskop Heuch var på visitas i 1899 sukket han over ukirkeligheten til indremisjonsfolket. Ingen av dem møtte opp på visitasen. Kinamisjonen kom til Jørpeland først i 1905 og da Sven Foldøen sto i vekkelse her vinteren 1910-11, ble spenningene forsterket.

Bedehuset på Langeland ble bygget i 1905 og hadde i lovene at det kunne brukes til kirkelige handlinger. Prestene ville gjøre bedehuset om til kapell, men bedehusstyret og lekfolket ville beholde huset som bedehus og at kommunen istede skulle bygge ny kirke på Jørpeland. 

I 1921 gjorde den nye unge presten Stensaker et framstøt overfor årsmøtet for bedehuset. Han fikk samlet mange som ikke til vanlig gikk på bedehuset og fikk flertall for å gjøre huset om til kapell. Da marsjerte store deler av bedehusfolket ut i protest. Styret for bedehuset trakk seg og formann Rasmus Larsen Tungland sukket: «Tenk presten fikk verden med seg og tok bedehuset vårt.» Kinamisjonsflokken trakk seg derfor ut av bedehuset en periode. De hadde da møter i hjemmene og i et rom de leide hos kårfolket Anna og Ole Voll på Tungland.

Når jeg ser i kirkebøkene for Strand, som ligger åpent i digitalarkivet, finner jeg spor etter denne konflikten helt fram til 2. verdenskrig. Minst seks familier av bedehusfolket valgte å døpe barna sine hjemme både på grunn av konflikten med presten, men også av prinsipielle grunner for noen av dem. Og når barna ble 14 år og var klar for konfirmasjon, valgte noen av foreldrene å ikke konfirmere dem. Det er derfor ikke noe nytt at lekfolk gikk utenom presten for såkalte kirkelige handlinger. Nå er det offisiell praksis både i Normisjon og Misjonssambandet å praktisere dåp og konfirmasjon på bedehuset.

Hjemmet til Kinamisjons mannen Hartvig Bokn

(foto Strand historielag FB)

I kirkeboken har jeg funnet seks familier der det er notert hjemmedåp og for noen også konfirmasjonsnekt. Hvem var disse familiene som var forut for sin tid?

Malene (Mallin) og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus var bonde og fisker på familiegården på Tungland, han hadde eget verksted hvor han blant annet laget stiger og han arbeidet en periode på Stålverket. Rasmus var leder for Misjonssambandet og også som nevnt formann for bedehuset. Han var også en periode medlem av kommunestyret. Malene var fra Øvre Fjelde (Flådå). Malene ble frelst i en stor vekkelse på Jørpeland i 1904-1905 der Andreas Kvinlaug fra NLM var taler. Rasmus ble vakt i denne vekkelsen, men ble først frels kort tid etter at møteserien var avsluttet.

Ingeborg og Gabriel G. (GG) Tungland. Gabriel var handelsmann og predikant og var fra Håhammer på Tungland. Også han ble frelst i vekkelsen ved Kvinlaug. Han gikk på emissærskolen til Misjonsselskapet i 1906-1907 og reiste deretter tre år som predikant for NMS. I 1911 gikk han over til NLM. I 1920 flyttet familien fra Stavanger til Tungland hvor han startet butikk som han drev ved siden av forkynnervirksomheten. Både familien og butikken flyttet til Jørpeland sentrum i 1936. Ingeborg var fra Kvam på Tau.

Laurentze og Jens Harboe Gjerde. Laurentze ble født i Bjørheimsbygd, men vokste opp på Tungland. Jens var også fra Bjørheimsbygd, fra gården Østerhus. Laurentze og Jens var først bønder på Østerhus, men fra 1911 bodde de på Nedre Fjelde. Jens arbeidet da på Stålverket. Jeg kjenner ikke til når de ble kristne, men Jan Alsvik skriver om Laurentze at «ho var ivrig misjonskvinne (for Misjonssambandet) sjølv om ho hadde stor barneflokk og travel kvardag».

Tomasine og Martin Førland. Martin arbeidet først ved Jørpelands Brug og deretter for Ryfylke Kraftanlæg som maskinist ved kraftstasjonen. Tomasine var fra Jørpeland. De bodde på Førland og hadde 6-7 mål eiendom som de dyrket. Jeg kjenner heller ikke til når Tomasine og Martin ble kristne.

Guro og Ole Thorsen Barkved. Guro ble født på Stople i Sandeid. Ole var fra Barkved og var barnebarn til en kjent haugianer og ordfører Ole Thorsen Svines/Barkved. De var bønder på Barkved og Ole drev i tillegg med fiske. Jan Alsvik skriver: «Ole og Guro var misjonsfolk og hadde Misjonssambandet som «hjartebarn»».

Kristine og Hartvig Bokn. Kristine var fra Jondal i Haranger, mens Hartvig kom fra Bokn i Fister. Han var utdannet skomaker i Stavanger og startet som skomaker i Jondal hvor han traff Kristine.  De kom til Jørpeland i 1918 og også her drev han som skomaker. Jan Alsvik: «Hartvig Bokn var ein av leiarane for Misjonssambandet på Jørpeland.»

Det var flere enn disse som hadde sin åndelige heim i NLM på denne tiden,  men ikke alle døpte barna sine hjemme. Noen hadde heller ikke barn i aktuell alder i perioden 1921-1940. Så er også dette en liten brikke i Jørpelands kirke- og misjonshistorie.

 

Guds under i Kina

Den kinesiske muren (foto historienet.no)

Kina har i hovedsak vært lukket for evangelisk misjon i flere århundrer. Men så kom det en åpning på ca.75 år, og Guds ord slo rot.

Fram til år 1807 hadde det kun vært noen få spredte misjonsframstøt i Kina og da sist på 15-1600-tallet ved Den katolske kirke. Men landet ble igjen stengt, og på starten av 1800-tallet var det kun i byen Kanton at utenlandske borgere hadde adgang. Ellers var Kina stengt. I 1807 kom Robert Morrisson til Kanton som misjonær, men han kom aldri lenger enn til denne byen. Fram til sin døde i 1834 fikk han gjøre en stor innsats med å oversette Bibelen til Kinesisk. Det Nye Testamentet var klart allerede i 1813.

Fem år etter at Robert Morrison døde, brøt det ut krig mellom Kina og England. Denne blir gjerne kalt den første opiumskrigen og endte med at Kina tapte og måtte åpne fem nye havner for utlendinger i 1842. I 1850 brøt det ut en borgerkrig i Kina som varte til 1865. Midt i denne borgerkrigen brøt det også ut en ny opiumskrig mellom Kina og England. Denne varte fra 1856-1860 og også denne gang tapte Kina. Følgen var som sist at flere byer i Kina måtte åpnes for handel med utlendinger.

I 1875 ble en engelsk diplomat myrdet i Kina. Det resulterte i press fra England for å åpne Kina enda mer. Resultatet ble en avtale, Chefoo-konvensjonen, som blant annet åpnet for at utlendinger kunne reise over hele Kina og også bosette seg i landet. På dette tidspunkt hadde antall misjonærer i de åpne byene øket betydelig. I 1865 stiftet Kina misjonæren Hudson Taylor en ny misjonsorganisasjon som han kalte China-Indland Mission (CIM). Som navnet tilsier, var målet å nå befolkningen i innlands Kina med evangeliet.

Da Kina ble åpnet i 1876, sto CIM klar med mange misjonærer. Organisasjonen gav også ut bøker og tidsskriftet «China`s Millions». Disse ble også oversatt helt og delvis til andre språk enn engelsk. Disse skriftene var med på å tenne et kall til misjon i Kina i mange land, også Norge. Antall misjonærer økte kraftig de følgende årene. Tallene er usikre, men en kilde (Smith) oppgir at det var 473 misjonærer i Kina i 1877. Av disse var 242 briter og 210 utsendt av tyske og amerikanske misjonsselskap. I 1890 hadde antall misjonærer øket til 1296 fra mange ulike nasjoner. I 1907 var tallet kommet opp i 3445.

Tre Kinamisjons veteraner. F.v. dr.Martin, dr. Griffith John  og 

dr. Hudson Taylor. (foto Smith)

De første norske misjonærene reiste ut for CIM i 1885. Det Norske lutherske Kinamissionsforbund ble stiftet i 1891 og sendte samme år åtte misjonærer med kurs for Kina. Flere nordmenn reiste også ute for norsk-amerikanske misjonsselskap. I følge Himle var det i 1902 hele 18 ulike misjonsselskap fra de nordiske land og de nordiske kirker i Amerika. Mange misjonærer døde av ulike tropiske sykdommer og andre led martyrdøden. Men dette ser ut til å ha virket at kallet til Kina bare ble enda sterkere.

Da 2. verdenskrig brøt ut, ble store deler av misjonærflokken evakuert. Etter denne krigens slutt håpet en på en ny vår for misjonsarbeidet, men slik skulle det ikke gå. Borgerkrigen mellom det regjerende Nasjonalistpartiet og Kommunistpartiet under Mao endte med kommunistisk seier og den røde terror der Mao var ansvarlig for omtrent 70 millioner kineseres død. Noe av det først Mao gjorde var å stenge landet for kristen misjon. Dette skjedde i 1949, omtrent 75 år etter at landet ble åpnet.

På disse 75 årene ble mange vunnet for Jesus. Usikre tall regner med at det i 1949 var ca. 1. million evangeliske kristne og 3 millioner katolikker i Kina. Mange fryktet for at når Kina ble stengt, ville antall kristne gå tilbake. Men det har skjedd et stort Guds under i Kina etter 1949. Igjen er tallene usikre, men en antar at det nå er mellom 80-120 millioner kristne i landet. De fleste av disse er evangeliske kristne.

Det som har skjedd i Kina viser at Guds ord er spiredyktig. Det viser også at det er viktig å forkynne evangeliet mens det er åpenhet for det. Mens tallet på kristne i Kina har «eksplodert», har det gått motsatt vei i landene som sendte sine misjonærer til Kina. I Vesten ser vi et frafall fra Guds ord. Det må være en vekker for Guds folk. Begynt er ikke endt.

 

Kilder

Himle, Thorstein (1902): Guds veie med et gjenstridigt folk

Kjebekk, Erik (2025): Kina for Kristus

Smith, Arthur H. (1908): China vaagner

Luthers teologi – Livet under nåden

«Tre og syv bør ikke være ti, de er ti -. På samme måten med den som er rettferdig: Han bør ikke leve rett og godt, nei han lever rett og gjør godt.»

Slik talte Martin Luther om de kristnes liv. Vi finner sitatet i boka «Martin Luthers teologi» av Carl Fr. Wisløff. Videre i denne artikkelen vil du få noen flere sitat fra boka, om dette temaet:

En benådet kristen, som er elsket av Gud og har Ånden i sitt hjerte, kan ikke annet enn å elske og tjene Gud og nesten.

De ti bud forteller oss hva den kristne skal gjøre for å behage Gud. Han skal elske Gud slik at han holder Guds bud. Dette er nemlig ikke mulig for noe menneske – før han blir en troende kristen.

Den troende er fri fra loven som frelsesvei. Frelst blir han ved troen alene – for Jesu skyld alene. Dermed er samvittigheten fri for lovens trusler og fordømmelser, og da – først da – spør den troende for alvor: Hva vil du, Gud, at jeg skal gjøre? Og så blir svaret at vi skal holde Guds bud.

Den som lever i tro på Guds kjærlighet for Jesu skyld, han hører i Guds ti bud sin Fars vennlige røst, som viser ham den vei han skal gå gjennom en vanskelig verden.

Det er fordi han (mennesket) ennå er kjød, at det troende menneske trenger Guds lov. Han trenger Guds lov til å avkle ham all egenrettferdighet, overbevise om synd og drive ham til Kristus. Og han trenger den som den gode Fars opplysning om hvor Han vil vi skal gå.

Egenrettferdigheten er den fare som lurer på alle kristne, især på dem som vil ta sin kristendom alvorlig, men ikke har fått en frigjort samvittighet ved troen på evangeliet.

Gode og fromme gjerninger skaper aldri en god og from mann, men en god mann gjør gode gjerninger.

Den som vil leve sitt liv slik Gud ønsker det, behøver ikke se seg om etter noen spesielt «hellige» gjerninger eller tjenester. Der hvor Gud har satt meg, der skal jeg tjene Gud.