Arven etter Rosenius IV

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er fjerde og siste del:

Helliggjørelsens hemmelighet

Ved troen på Jesus står den troende i en stadig og uforanderlig nåde hos Gud. I Guds rike er det «en bestendig nåd før vår bestendiga synd». (III 279) Dette er en viktig sak for Rosenius, for det er her vi finner selve hemmeligheten i helliggjørelsens liv.

Hemmeligheten er samvittighetens frihet fra loven som frelsesvilkår. «Tusener av ellers vel opplyste mennesker vet ikke at det i kristenheten finnes to åndelige riker. Først et lovrike, hvor man får alt etter som en har fortjent det, som apostelen sier i Rom 4,4. Slike mennesker kalles tjenere, treller, tjenestekvinnens barn, som bare får det de har fortjent. Men for det andre finnes det et nåde-rike, hvor det aldri går etter fortjeneste, men de som hører hit, har en bestandig nåde. I sine beste og i sine dårligste stunder samme nådestand - for de skal ikke dømmes etter loven». (III 611)

Vissheten om denne nådestand har den største betydning for vår helliggjørelse, for «glede i Herren skal være deres styrke». Nettopp derfor vil Satan forsøke å rokke ved samvittighetens fred og troens visshet. Og det gjør han ved å flytte ditt blikk bort fra Jesus - til din egen svakhet og dine egne feil. Blikket vendes bort fra Guds ord, og dermed flyr all glede ut og all frimodighet forsvinner. Så begynner man å tenke: «Det er ingen mangel ved forsoningen, det er i mitt eget hjerte feilen ligger.» Så går en i gang med å ta helliggjørelsen ivrigere enn før - og så trenger loven inn i samvittigheten, som blir dømt og urolig, og kraften til et hellig liv forsvinner.

Det eneste som duger. når en vil leve rett som en kristen, det er at samvittigheten blir død for loven som frelsesvei. «Det finnes ingen annen råd, om du vil bære mer frukt, enn at du først kommer inn i et riktig evangelisk og salig trossamfunn med din Frelser, vel å merke: Allerede før synden er overvunnet, og at du helt tar farvel med all tanke om din egen styrke og fromhet. Ja, at du blir så død for loven at du ikke lar den fange samvittigheten - Se, dette er det salige liv, når jeg er død for loven, så jeg ikke vet om noen lov som dømmer meg og ingen synd som tilregnes meg - så jeg ikke vet noe annet enn troen på Guds Sønn. Det er dette som er hemmeligheten i all sann helliggjørelse. Det er dette som gir liv, lyst og kraft til mitt eget iskolde, døde og vanmektige hjerte.» (111 486 f.)

Kjærligheten til Kristus er realistisk tenkt. Det dreier seg ikke om tanker i et system eller om momenter i en kristelig karakterutvikling. Det er det personlige forhold til Jesus alt er avhengig av. Dette kommer tydelig frem når Rosenius gjør bruk av Luthers dristige billede og skjelner mellom brudens kjærlighet og skjøkens. Det finnes mennesker, sier han, som er interessert i Jesus fordi han gir dem impulser til et nytt liv. De er aldri som fortapte syndere blitt frelst av ham og grepet av hans kjærlighet, men de elsker Jesus for de skjønne gavene han kan gi dem. Jeg tenker ikke her på slike grove tilfeller som trollmannen Simon, som var ute etter materielle ytre fordeler. Nei, jeg sikter, sier Rosenius, til den fineste fariseisme som eksisterer, nemlig til «den adamitiska sjelvhelighetsnatur», hvis dypeste interesse er deres egen fromme, effektive kristne personlighet. Det er den de elsker. Dette er skjøke-kjærlighet. Bruden, den frelste sjel, elsker Jesus for hans egen skyld. «Sjelva heligheten skulle vi elska egentligen før Herrens skull». (II 236 ff.)

Det kan av og til se ut som om kristenlivet i Rosenius sin framstilling får et vesentlig passivt preg - det gjelder å være hos Jesus, å finnes i ham. Rosenius har ikke vår tids sterke appell til aktiv innsats. Men det er galt å oppfatte ham som antinomist. Han kjenner både den 2. og den 3. bruk av loven (se hans store forklaring til de ti bud). Han klager over slike kristne som tror at Gud skal utføre helliggjørelsen mens vi forholder oss helt passive. Nei, «apostelen seger: anwenden all flit!» (II 618 f.) Det er - sier han - som med bonden, han vet at han ikke kan få ett strå til å vokse, likevel bruker han flittig de midler Gud har gitt for at det skal bli en god høst. Så har han mye å si om kristenlivets praktiske side. Men det er som hos Luther: Helligheten er hverdagshellighet. Søylehelgenens selvherlige hellighet har han ingen sans for. Det hellige liv består i tjeneste i hverdagen. Se forklar ingen til det 4. bud, hvor påvirkningen fra Luther er meget tydelig.

I den praktiske tilretteleggelse av disse momenter vender Rosenius stadig tilbake til hvor viktig det er å bruke Guds ord. Ordet, Ordet, bruk Ordet! Nattverden er troens styrkemåltid, for det er samfunn med Jesus, som gir oss sitt legeme og blod. Rosenius sitt syn på sakramentene skal vi ikke komme inn på; han følger tradisjonelle lutherske tankebaner, men har ellers ikke sin pathos i sakramentene, helst er det Ordet han taler om.

Helliggjørelsen er ikke en jevn, harmonisk utvikling. Rosenius undrer seg over folk «som kunna så lett tro». De største Guds menn har kjempet i anfektelsens kvaler. Når hjertet kjenner sin synd og svakhet, når Satan så altfor lett finner de svake punkter i mitt kristenliv, da kjenner den troende det som om alt håp er ute. I denne nød er det intet annet å gjøre enn å begynne på nytt igjen. En må gi anklageren rett når han peker på mine synder, og så holde troens øye fast festet på Jesus. Det minner sterkt om Luthers ord i romerbrevskommentaren: Å gjøre fremgang vil si alltid å begynne fra nytt av.

Troens grunnholdning er alltid den samme: Jeg ville så inderlig gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, da holder min Herre Kristus. (Husandaktsboken 7. oktober)

Arven fra Rosenius - hva har vi gjort med den? La det være klart at personen C.O. Rosenius ikke er så viktig. Han viser selv bort fra alt eget og hen til Ordet. Rosenius er heller ikke bare ny og original, han har båret videre det han har overtatt fra troens folk i eldre tid. Men han fikk gjøre dette på en slik måte at det fulgte vekkelse og liv med hans forkynnelse.

Verdens merkeligste bok – Bibelen

Bibelen er en merkelig bok. Den er skrevet av mange ulike menn i løpet av 1500 år. Likevel handler den om en ting – om Jesus og hans frelsesverk.

Jeg har en liten bok som er skrevet til konfirmanter. Boken heter «Mot sentrum» og er skrevet av Ragnvald Indrebø, Olav Valen-Sendstad og Olaf Bjelland. Den ble utgitt på Sambåndet forlag i 1951. I boken finner vi korte stykker som gir veiledning i sentrale spørsmål i den kristne tro. Ett av kapitlene heter «Din Bibel» og er skrevet av den kjente presten og forfatteren Olav Valen-Sendstad. Det han skrev til konfirmantene i 1951 er vel verd å lytte til for folk i alle aldre også i vår tid. Jeg gjengir her det han skriver:

Din Bibel

I dag skal du ha noen ord fra meg om din Bibel. Den er verdens merkeligste bok. En er blitt til i løpet av nærmere 1500 år – fa en ti Moses skrev sine bøker på 1400-tallet før Kristus til apostelen Johannes skrev sin Åpenbaringsbok ca. 95 år etter Kristi fødsel. Men et underlige er at selv om så mange forskjellige menn har skrevet sitt bidrag til Bibelen gjennom så mange hundre år, og selv om den forteller om så utrolig mye, så handler hele Bibelen i grunnen bare om en eneste ting: Guds frelsesåpenbaring, Guds evige Sønn – en Herre Jesus Kristus.

Det er ikke så lett å se det. De fleste mennesker leser Bibelen med bind for øynene. Paulus sa om de vantro jøder at «til denne dag legger et dekke over deres hjerte når Moses leses» (2 Kor 3,15). Og slik er det med de vantro utenom jødene også. De skjønner ikke det de leser. Og når man ikke skjønner det, så blir alt i Bibelen enten bare uforståelige ord, merkelige historier – eller forøvrig bud på bud, lov opp og lov in mente.

Men, sier Paulus, når et menneske blir omvendt til Herren, da tas dekket bort, og en leser og skjønner med «utildekket åsyn» og skuer gjennom Bibelens ord inn i Guds eget hjerte. For når vi blir omvendt til Herren Jesus, da virker det slik på oss at vi i Bibelen først og sist hører Jesus, merker oss Jesus, blir opptatt av Jesus. Så blir Jesus likesom nøkkelen inn til Bibelens skattkamre, og så blir han den store tråd og sammenheng som leder oss så vi finner vei gjennom hele denne labyrinten som heter Bibelen.

Denne egenart ved Bibelen, at så mange skrifter fra så mange århundrer i grunnen bare handler om det ene, Jesus Kristus, beror på at Bibelen er inspirert. Dens skrifter er ikke inspirert på den måten som en dikter, musiker eller maler blir inspirert. Kunstnere blir inspirert på den måten at hele deres følelsesliv gripes og kommer i svingninger så de kan dikte, male eller musisere som de gjør.

Nei, profetene som skrev Bibelen ble inspirert av Guds hellige Ånd. Han kom over dom og inn i dem og betrodde dem hva Gud tenkte, og hva Gud ville og hva Gud gjør. Og fordi Jesus, Guds Sønn, er hjertepunkt og midtpunkt i alt hva Gud er og vil, tenker og gjør, derfor måtte jo Guds Ånd særlig innvie profetene i alt det som hadde å gjøre med Guds Sønns komme til jord, hans liv, lidelse, forsoningsdød, oppstandelse, herliggjørelse og gjenkomst. Derfor fortelle Gamle Testamentet om Jesus i forutsigelser og forbilder, mens Nye Testamentet forteller om hans jordeliv og om alle de måter som Jesus oppfylte profetiene.

(foto Ove Sandvik)

Begynner vi altså å lete etter Jesus i Bibelen, viser det seg for alvor hvilken merkelig bok Bibelen er. Da klarer du aldri å lese den ut. Du vet jo hvordan det kan være med bøker. De fleste leser du bare en gang. En riktig god bok kan du lese to ganger. Er en bok spesielt god, så kan det hende du leser den tre ganger. Men så kan du den også. Bibelen derimot er slik at du kan lese den om igjen og om igjen, og alltid finne noe nytt i den.

Vet du hva det kommer av? Selvsagt kommer det av at disse ord er inspirert av Guds Ånd, og derfor mettet med guddommelig lys og sannhet, visdom og råd fra Herren. Men det kommer også av noe annet. Nemlig av dette: når vi forstår et bibelsk ord riktig i vår ånd, da blir slike ord likesom glugger eller vinduer som du ser igjennom fra jorden og inn i Guds himmel og hjerte. Det var slik Gud ville at Bibelen skulle være for deg. Dens ord skulle bli vinduene som du så inn i Guds hjerte og Himmel gjennom. Og når det begynner å skje med deg i din bibellesning, da har Guds Ånd lært deg den rette lesemåte.

Det er også en annen ting jeg vil nevne for deg når vi taler om bibellesning. At Bibelens tale begynner å gå oss til ånd og hjerte kan du se av hva den virker. For når den taler til din ånd, da virker all bibellesning ett av to. Enten kjenner du deg dømt, avslørt, anklaget hjelpeløs, nedbøyd, mismodig og fortapt når du leser, eller du kjenner deg trøstet, styrket, glad, frimodig, forvisset, frelst og salig når du leser. Det kommer av loven og evangeliet, av budene og løftene, av dommen og nåden som åpenbares for oss gjennom Bibelens tale.

Derfor gir jeg det råd når du leser Bibelen: Si aldri nei til den i ditt hjerte sammen hvor hardt den anklager deg og hvor strengt den dømmer deg. Bøy ditt hjerte og gi dens tale rett. For da skal Guds Ånd virke at det aldri kommer noe annet enn ja i ditt hjerte til Guds løfter heller, slik at det kan være en sterk og glad tro i ditt hjerte på den nådens Gud som har antatt seg deg. Diskuter aldri med Guds ord, og prøv aldri å rette noe på Bibelen. Så skal Bibelen komme til å rette på deg. Alle de falske menneskeånder og djevelånder her i verden kjennes i sin ondskap nettopp på at de skal være herre og mester over Bibelen og rette på den. Men sanne Guds barn og Guds mennesker blir vi bare da når Bibelen får være Bibel og den får lov å rette på oss. Rette på tankene våre, gjerningene våre, ordene våre, troen vår, kjærligheten vår og håpet vårt.

Vil du altså ha den glede og åndelig gagn av din Bibel, som Gud gjerne ville du skulle ha, så les din Bibel regelmessig. Kan du finne ro til en stund om morgenen, er det bra. Hvis ikke må du i alle fall finne ro i løpet av kvelden. Les aldri fort når du leser Bibelen. Tenk på de enkelte ord du leser, og prøv å danne deg et bilde og en forståelse av sammenhengen. Hvis det er noe du synes du ikke forstår, så hopp foreløpig over det. Les og tenk på det du forstår, og innrett ditt liv og vin tro etter det. Så vil du se at det blir mer og mer du forstår, og mindre og mindre du behøver å hoppe over.

De troende ble i eldre tid ofte kalt for «lesere», fordi de så flittig leste sin Bibel. Vet du, jeg for min del ville gjerne en skulle kalle meg «leser», «leserprest» eller lignende. Det er en ærestittel for en kristen å kalles «leser» om han i sannhet er en bibelleser. La deg derfor gjerne kalle «leser».

Olav Valen-Sendstad (foto ukjent)

Du vet ikke!

Når du er på reise, vet som oftest du eller noen i ditt reisefølge hvor du skal. På livets reise er det kun to alternative mål. Vet du hvor du er på vei?

Søndag 31. mai 2026 var jeg forkynner på et møte på Leirvik bedehus for første gang. Det var fint å treffe bedehusflokken på Stord. På vei både til og fra Stord hørte jeg på taler av en original forkynner fra Tysvær - Erling Yrkje. Han reiste i sin tid som forkynner i Santalmisjonen og fikk stå i mange vekkelser.

Teksten for talen som jeg hørte på vei hjem var fra Joh.åp 3,14-22, brevet til menigheten i Laodikea. Det var mye godt og mye ransakende som han fikk formidle. Det var tre ord fra bibelteksten som stanset meg og ble til alvorlig ettertanke. Menigheten i Laodikea trodde de var på vei mot himmelen. De sa om seg selv at «jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød». (Åp 3:17a) Det var ingen tvil i deres sjel om at de var på den rette veien.

Men Gud selv hadde et annet syn på saken. Han som kjente menigheten i Laodikea bedre enn de kjente seg selv sa at de var «ussel og ynkelig og fattig og blind og naken». (Åp 3:17b) Situasjonen deres var med andre ord katastrofal. De var helt overbevist om at de var på vei mot himmelen, men sannheten var at de var på vei til helvete. De levde i et farlig selvbedrag og visste det ikke!

«Du vet ikke» var budskapet som ble til ettertanke for meg på denne hjemreisen. Jeg visste veldig godt veien fra Stord til Jørpeland, den veien har jeg kjørt mange ganger. Men hva med veien mot evigheten? Jeg er overbevist om at jeg er på vei mot himmelen. Jeg hadde nettopp forkynt om denne veien til folket på Leirvik bedehus. Men sier Jesus også til meg at det er noe jeg ikke vet, at jeg tror jeg er på himmelveien, men vet ikke at jeg er på fortapelsens vei?

Kong David eide visshet om at han var et Guds barn. Likevel ba han: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Sal 139:23-24) Det ble en bønn også for meg på denne kjøreturen. Ei bønn til min himmelske far om at han må vekke meg opp og vise meg mitt bedrag, hvis det skulle være slik at jeg tror jeg er på vei mot himmelen, men ikke er det.

Jesus vil vi skal vite! «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» (1 Joh 5:12-13) Abraham Thomsen sier det enkelt og klart i en av sine sanger: «Min frelsesgrunn er ikke min tro, min kjærlighet, omvendelse og bønner, ei livets hellighet. Nei, grunnvollen er Kristus, Guds Sønn, urokkelig. Og andre grunner frelser ei, det har jeg skriftlig.»

Paulus plagdes av kampen mellom den gamle syndige natur og det nye gjenfødte livet. I den kampen hadde han bare en vei å gå: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 7:24-8:1)

Arven etter Rosenius III

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er tredje del:

Troen og den nye fødsel

En har ikke forstått Rosenius dersom en ikke har fått øye på den sterke vekt han legger på troen og den nye fødsel. Det er klart at Rosenius sterkt forkynner rettferdiggjørelsen av nåde ved troen alene - det vil si: Frelsen består i at Gud for Jesu skyld tilgir den angrende og troende synder, og tilkjenner ham Jesu rettferdighet. Men dette må en ikke forstå bare som en rent ytre foregang; frelsen består ikke bare i en domsakt for Guds domstol i himmelen - samtidig med tilgivelsen og tilregningen av Jesu rettferdighet skjer nemlig det uendelig store under at synderen blir født på ny. Den nye fødsel skjer når troen tennes i hjertet, sier Rosenius. Når synderen i sin nød får se Jesus, og all hans lengsel vendes mot ham, hans forsoning og hans nåde, i samme øyeblikk skjer det noe aldeles nytt, noe som siden følger ham som hans nye natur, så lenge han tror på Jesus - et nytt sinn, et nytt åndelig syn, en ny kjærlighet, en ny retning i hele hans vesen og det for hele den tid han skal leve. (III 181 f.)

Kristenlivets grunnlag, dets tilblivelse og fortsatte eksistens, alt sammen har sin forutsetning i Jesus, hans person, og hans stedfortredende død for våre synders skyld. Det nye liv i Jesus får vi ved troen, som er en ny fødsel; det kommer «et nytt lys og en ny lyst», som det heter hos Pontoppidan, som også hørte til Rosenius sine ofte siterte autoriteter. Ved forsoningens blod er alle synder sonet og all gjeld betalt. Det kan en lese over alt hos Rosenius. Men troen på dette er ikke en ren tankeoperasjon – den blir til ved et nådens under, den er selve den nye fødsel.

En skal huske dette forhold når vi nå må ta stilling til det meget omdiskuterte uttrykk: «Verden i Kristus rettferdig er vorden.» Det er hentet fra en sang av A. Falk (d. 1776), og stod i Sions sånger. Den finske presten F.G. Hedberg brukte gjerne dette uttrykket, likeså Ahnfelt. Men Rosenius var svært forbeholden. Bruker en dette uttrykket må en forklare meningen, sier han. Verden er forsonet med Gud i Jesu død. Men uten at en kommer til omvendelse og tro, blir en ikke frelst. Det omtalte uttrykket er ubibelsk, og en bør ikke bruke det, sier han. (IV 365)

Nå finnes det noen steder hvor Rosenius går ganske langt i retning av å si at verden er rettferdig for Gud i og ved Jesu død. Slike steder blir sitert av dem som mener at Rosenius lærte «verdensrettferdiggjørelse». En slik lære er farlig, for den kan føre til at alvoret i kallet til omvendelse blir borte, slik at folk trøster seg ved en død tro uten sinnsforandring - en er jo allerede rettferdig for Gud siden Jesus døde på Golgata, en trenger bare å åpne øynene og se dette. Nektes kan det vel ikke at «fri-frie» forkynnere har gått langt i denne retning. Gjelder denne anklagen også Rosenius?

La oss se på ett slikt sitat. På side 30 i Husandaktsboken står det: «Derfor, like visst som du ser verden nedsunket i synd, like visst ser Gud alle mennesker i Kristus fullkomment forsonet, rettferdiggjort og helliggjort. Ja, så velbehagelig som da han i begynnelsen så alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». Det fortelles at en gammel emissær gikk med dette sitatet i lommen, så han når som helst kunne bevise at Rosenius var en vranglærer.

Lest isolert fra sin sammenheng kan slike ord og vendinger lett misforståes. Det stedet vi her siterer tar seg noe annerledes ut når man leser det der det er hentet fra. De som satte sammen Husandaktsboken har hentet dette sted fra en artikkel i Pietisten for 1851. Rosenius tar der for seg Romerbrevet kapittel 5, hvor Paulus skildrer Kristus som den annen Adam, som gjenopprettet det den første Adam brøt ned. Det er forsoningen det er tale om. Som Adam rev slekten med seg i sitt fall, slik at Gud så oss alle som skyldige i ham, slik er også Kristus vår stedfortreder, og Gud ser det han gjorde som om det gjaldt for oss alle. Det er - så langt jeg forstår det - ikke den enkeltes rettferdiggjørelse det er tale om, Rosenius taler om det som skjedde ved Jesu forsonings død.

Og dertil må vi huske det som vi nettopp har stanset ved: Stadig taler Rosenius om at vi blir frelst ved tro. Og troen er en ny fødsel; ved troen blir vi forenet med Jesus, settes inn i livssamfunnet med ham, og får et nytt hjerte, et nytt lys og en ny lyst. Det ville være høyst urettferdig å beskylde Rosenius for å mene at noen blir frelst uten omvendelse og tro!

Troens kjennetegn

Det er interessant å se at Rosenius ble kritisert fra to helt motsatte hold. Strenge pietister savnet forkynnelsen om «saliggjørelsens orden», og syntes Rosenius var altfor «fri» i sin tale om å «komme som en er». Men så kom Hedberg og hans venner med kritikk fra en helt annen posisjon. Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, sier du alltid at det bare er fattige, fortapte syndere som tar imot nåden. Hva vil du med alle disse kjennetegnene på det troende hjerte? Du skremmer sjelene bort fra nåden med disse «forferdelige kjennetegnene», sa en av Hedbergs disipler. Verden eier jo syndenes forlatelse i kraft av Jesu død. Forkynn det og be menneskene holde fast ved det!

Det er sant at Rosenius ofte taler om kjennetegnene på en sann kristen. Han har også lært oss å synge: «Vik ej från mitt hjerta, helsosame smerta, andens fattigdom!» - Typisk er artikkelen «Guds barn, fødda av Gud». (Pietisten 1852) Et ugjenfødt menneske kan ha mange gode egenskaper, men han er likegyldig over for Kristus og hans forsoning. Han kan være dypt religiøs, men Jesus har han ikke bruk for. Annerledes med den troende: Kristus er hans glede - å miste Kristus er det verste han kan tenke seg.

Den troende kristnes nye natur «lider under all synd og elsker alt som er hellig». Frykten for å synde er et bibelsk kjennetegn. Vårt onde kjød er tilbøyelig til synd. Men den kristne har Guds Ånd, han har fått et nytt hjerte som ikke elsker synden. Denne kamp mellom kjødet og Ånden (Gal 5) er et kjennetegn på den kristne.

Men ingen må bygge sitt frelseshåp på at han ser slike kjennetegn hos seg selv. Rosenius advarer mot dette. Og han legger til: I anfektelsens stund, når loven anklager og djevelen vil ta troens frimodighet fra oss, da ser vi ikke noen kjennetegn hos oss selv. Men da må vi ikke glemme det blod som gjelder til evig tid! Da må blikket festes bare på Guds Lam som bar all vår synd. (IIH 187)

Arven etter Rosenius II

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er andre del

Luthersk forkynnelse

Videre må det sies at Rosenius er en luthersk forkynner. Noen har betvilt dette. Man har pekt på at han jo begynte som medarbeider hos metodisten Scott i «Den engelske kirken» i Stockholm. Ture Lindholm har i sin avhandling (1972) hevdet at Rosenius gjennom Scott ble påvirket av metodistisk og reformert teologi. Vi kan ikke her gå nærmere inn på dette. Men et par ting må sies. Metodismens opphavsmann John Wesley var absolutt ikke reformert i dette ords korrekte mening - dvs han var ikke kalvinist. Wesley var vokst opp i et høykirkelig anglikansk prestehjem hvor man leste oppbyggelsesbøker med sterke katolske overtoner.

Tanken på en kristen fullkommenhet ut over den jevne kristnes nivå, har Wesley fra slike kilder. Typisk for Wesleys lære om helliggjørelsen er det en amerikansk forsker har kalt «the two fold salvation», den «dobbelte» frelse. Slik som Wesley selv sa det, da han bedømte sine lutherske venner: De har rettferdiggjørelsens nåde, men helliggjørelsens nåde har de ikke. (H. Lindstrøm: Wesley and sanctification, 1946)

Metodistiske teologer fremhever gjerne at Wesley ville forene den protestantiske lære om rettferdiggjørelsen ved tro og den katolske tanke om kristelig fullkommenhet. I Wesleys spor har de siden vandret, både den amerikanske hellig hetsbevegelse på 1800-tallet, pinsebevegelsen og den nyere karismatiske bevegelse. Hos alle disse er det tale om noe nytt, noe høyere og mer fullkomment, som kan oppleves ut over troen på syndenes forlatelse.

Men alt dette er så forskjellig fra Rosenius som vel mulig. Hans store ord var jo at den troende alltid har alt i Kristus - i seg selv en fortapt synder, men i Kristus ren og rettferdig. Innenfor lutherdommen står Rosenius i en viss tradisjonssammenheng. Det kan påvises noe forskjellige retninger innen den lutherske kirke. (Se min bok «Kristne kirkesamfunn», s. 70 ff) Det finnes en «ortodoks» retning, som legger avgjørende vekt på den rene lære, som hevder at gjenfødelsen skjer i dåpen og bare der, og som legger vekt på det kirkelige embete.

Ved siden av denne retning finnes en «pietistisk» åndstype, som legger vekt på saliggjørelsens orden, og som lærer gjenfødelse både ved dåpen og ved Ordet. En slik «pietistisk» retning taler gjerne om «kjennetegnene» på sann kristendom, og i sammenheng hermed oppfordres ofte til selvprøvelse. Innen den retning vi her kaller «pietistisk» finnes også en forkynnertype som legger sterkere vekt på Kristi fullbrakte verk, og som innbyr synderen til å «komme som han er».

En oversikt som denne er selvsagt meget skjematisk og må ikke tas for bokstavelig. Men med denne oversikt som bakgrunn blir det likevel lettere å se hvor Rosenius hører hjemme. Han er pietist. Gjenfødelsen skjer i dåpen, men for den frafalne skjer den ved omvendelse og tro på evangeliet. Rosenius taler ofte om de rette kjennetegn på at en er en kristen. Men han har ikke den strenge botspietismes betoning av saliggjørelsens orden; han er ikke opptatt av å lede sine tilhørere gjennom anger, bot, strid og kamp - og omsider til troen. Rosenius har vekten på Kristi fullbrakte verk. Den som ser sine synder, får komme som han er.

Det er interessant å se hvilke forfattere Rosenius har lest og hvem han siterer. Vi kan ikke her gå nærmere inn på dette. Men la det være sagt at Luther blir ofte sitert. Rosenius har lest mye av Luther; den store galaterbrevskommentaren til Luther var kjent og elsket av leserne i Norrland. Ellers siteres ikke minst St. Praetorius, Liitkemann, Bogatzky og David Hollaz - kjente forfattere av evangelisk-pietistisk åndstype.

Lov og evangelium

Rosenius sitt lutherske grunnsyn viser seg i hans sterke betoning av forskjellen mellom loven og evangeliet. Guds lov åpenbarer Guds hellige vilje, overbeviser om synd, og lar synderen stå hjelpeløst fortapt for den hellige Gud. Evangeliet er budskapet om den frelse Jesus har fullbragt ved å betale vår syndegjeld og bære vår straff.

Denne tonen er slått an allerede i 1.årgang av Rosenius sitt blad Pietisten. Loven er gitt for å overbevise om synd og gjøre enhver som hører, skyldig for Gud. Det store ord er her Rom 3,19. Men menneskene misforstår loven, og misbruker den. Det verste misbruk av loven er at man gjør den til en salighetsvei. Man sier: Jeg makter ikke å gjøre alt det loven krever, men jeg gjør så godt jeg kan - og så vil Gud nok være nådig mot meg. - Men nei, her gjelder det intet mindre enn alt. Og den som ikke oppfyller lovens krav, og likevel tror seg å være på vei til himmelen fordi han gjør så godt han formår, han skal vite at han er under forbannelse. Gal 3,10.

Evangeliets ord er ikke en redusert lov - den er budskapet om at Guds lov er fullkomment oppfylt av Jesus, som tok vår straff på seg og fremstod hellig og ren for Gud - som vår representant og stedfortreder.

Et hovedpunkt for Rosenius er dette: Frelsen gis av bare nåde. Det er overmåte karakteristisk at allerede en av de første artiklene i 1. årgang av Pietisten fremhever dette. Hemmelighetens åpenbarelse - det er overskriften. Teksten er Rom 9,31ff: Israel, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke frem til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den av troen, men av lovens gjerninger. Dette gjentar seg stadig. Den redelige vakte sjel kjemper for å forbedre seg. Men han blir bare verre, for han ser tydeligere etter hvert hvor dårlig det står til med ham. Frelsen ble gitt ad en helt annen vei, den gis for intet, ved tro på Jesus.

«Et stykke av anstøtsstenen på Sion» heter neste stykke. (1842) Teksten er Lukas 20,18: Den som faller på denne stenen, skal knuses. - Evangeliet er i menneskenes øyne ikke bare ufattelig, men direkte anstøtelig. Man fatter ikke, og det ugjenfødte hjerte vil heller ikke fatte, at Gud i kraft av Sønnens fullbrakte verk er forsonet og elsker synderen, så han får komme som han er. Tross all svakhet og alt som ennå henger ved av synder, er den som tror, hellig og ren Guds øyne, i kraft av Lammets blod.

Både fornuften og følelsen reagerer mot dette, fortsetter Rosenius. Den smitten sitter dypt i oss, at rettferdigheten skal være av gjerninger. «Her blekner Kaifas og skjelver av hellig vrede, river i sønder sine gode prestelige klær og roper: Kjetteri! Kjetteri! For Kristus vil alltid være en anstøtssten og en forargelsesklippe for den som går fortapt. Men den som vil tro og frelse sin sjel, la ham besinne seg på hva Herren har sagt».

Jeg er ikke mer velbehagelig for Gud når jeg er sterk enn når jeg er svak, sier Rosenius. Vår natur har vanskeligheter med å bøye seg for dette, for egenrettferdigheten sitter fast i oss. - Når det lykkes med mitt fromhetsliv, er det lett å tro at jeg er Guds barn. Men når jeg kjenner meg kold og svak, kommer tvilen: Er jeg virkelig en kristen? Men det har stor betydning for vår frelsesvisshet å innse at alt slikt ikke berører grunnlaget for min kristenstand. For en glede det er å få se at Gud elsker den troende for Jesu skyld! Det gir troen glede og kraft til å leve med Gud i hverdagen.

Arven etter Rosenius I

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre organisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt.

Bibel-forkynnelse

Om dette første punkt i arven fra Rosenius skriver Wisløff: «Rosenius sin forkynnelse består nesten utelukkende i bibelutleggelse. Ingen kan lese Rosenius uten å legge merke til det. Han øser av Skriften, han likesom ånder i sitt prekenforedrag Bibelens ord ut over dem som hører og leser.

Både Det gamle og Det nye testamentet brukes. Bibelen er en enhet. Den rette bruk av Skriften er etter Rosenius sitt syn et kjennetegn på en sann kristen: «Det sanne kjennskap til Kristus viser seg derved at Kristus blir det for oss som Skriften sier at han skal være for oss, og at han virker det i oss som Skriften sier at han skal virke». For å bruke et bilde: Rosenius står likesom «bak» Bibelen og skyver den foran seg. Han låner sin røst til profeters og apostlers ord i Bibelen. Stadig bruker han slike uttrykk og vendinger: -Slik har Den Hellige Gud latt sitt ord skrive. -Hva kan være mere visst enn det som Herren selv sier i sitt Ord? «Ordet, Ordet, bruk Ordet!»

Til sammenligning kan vi si at mange av vår tids forkynnere likesom står «foran» Skriften. Man legger fram sine tanker og meninger - aktuelle tanker i tiden, naturligvis – og så henter man fram noen bibelord etterpå, til pynt mer enn bekreftelse.»

Gud signe vårt dyre fedreland

I dag kan vi igjen feire Norges nasjonaldag. Gud har rikelig velsignet oss både materielt sett og også med et rikt kristenliv.

Det er stor grunn til takknemlighet for landet vårt. Vi har en fantastisk flott og frodig natur. Vi har hatt fred i landet siden 1945 og viktigere enn fred – frihet! Mange land har fred, men ikke frihet. Andre har frihet, men ikke fred.

Men vi ser også mange mørke skyer på himmelen. Flere steder tenker politiker at friheten gjelder kun for de som er enige med dem selv. Vi ser det ikke minst i spørsmålet om friskoler. Foreldre har frihet og rettighet til å gi barna undervisning etter visse gitte rammer. Men mange kommunestyrer sier nei til opprettelsen av friskoler fordi de ikke liker annet enn den sosialdemokratiske fellesskolen. Vi ser det enda sterkere i forhold til de ufødte barna. De er fratatt den viktigste rettighet, retten til liv.

Også på kristenfronten er det mørke skyer. Norge fikk Guds ord for 1000 år siden. Rundt år 1800 kom den store vekkelsen over landet vårt ved Hans Nielsen Hauge og fram til for 40-50 år siden var det stadig vekkelser. I dag er det et stort frafall fra Guds ord. Dette gjelder både liberal og bibelfornektende teologi, men også forkynnelse der bibelens fokus på synd og nåde er svekket.

Det er også i 2026 både godt og nødvendig å be nasjonalsalmen vår og å be om en nasjonal og åndelig oppvekkelse.

 

Gratulerer med nasjonaldagen!