Marie Monsen er kanskje den norske misjonær fra fastlands Kina som er mest kjent blant kristne kinesere. Hun var en fargerik personlighet med et vekkelsesbudskap.
Marie Monsen (1878-1962) var utdannet lærer og dro til Kina som misjonær for Kinamisjonsforbundet i 1901 og dro fra Kina for siste gang i 1932. De første årene opplevde hun som tunge og hun var mye plaget med sykdom. Marie hadde også en vanskelig natur og kom lett i konflikt med kollegaer.
Før hun dro til Kina var hun noen måneder i England og pleiet der kontakt med kristne som talte mye om å døpes med Den Hellige Ånd. I 1918 opplevde hun selv det hun kalte for en åndsdåp. En menneskelig frukt av denne opplevelsen var at hun ble mildere overfor sine kollegaer. Marie skrev om hendelsen til generalsekretær Brandtzæg. Han ble nok forskrekket, for denne hennes nye teologi var ikke luthersk. Han måtte gå mange runder både med seg selv og med andre ledere før han endelig svarte på brevet, først etter 16 måneder. Marie fikk fortsette i Kinamisjonsforbundet.
Misjonshistoriker Erik Kjebekk skriver om dette i en upublisert artikkel: «I luthersk teologi taler en ikke om en spesiell åndsdåp atskilt fra vanndåpen og gjenfødelsen. I gjenfødelsen får en den Hellige Ånd som frelsens gave og blir dermed også døpt med Den Hellige Ånd. Når noen taler om «the second blessing» (den andre velsignelsen), skiller en mellom åndsdåpen og gjenfødelsen. Åndsdåpen beskrives som en helt spesiell opplevelse som gir seier over synden og et rikt kristenliv. Det er tydelig at Marie Monsen har sine tanker og opplevelser om åndsdåpen fra en teologi som står i denne tradisjonen. En annen sak er om hun helt ut vurderte konsekvensene av denne teologien.»
I 1927 sa hun fra seg lønna fra Kinamisjonsforbundet og reiste de siste 5-6 årene til steder hun selv fikk tro for å reise. Det var for det meste langt nord i Kina. Her opplevde hun å få være et redskap til mange vekkelser, ikke minst blant kristne kinesiske ledere og utenlandske misjonærer. I 1929 opplevde hun at en båt hun var på ble kapret av røvere. I ettertid skrev Marie om denne hendelsen og om Guds spesielle ledelse med henne. Karina Hestad Skeie har skrevet om dette:
«Kapringen gjorde henne berømt og kjent blant flere, slik at hun fikk taleinvitasjon også fra de mest prominente kristne aktører i samtiden. I tillegg gjorde piratfortellingen til å bekrefte bildet av henne som et spesielt og utvalgt menneske, et Guds redskap med et enestående personlig mot og integritet. Sistnevnte var ikke minst viktig, for Marie Monsens spesielle talestil var til dels provoserende og vakte sterke reaksjoner både blant kinesiske kristne og misjonærer.»
Først i november 1931 kom hun til Kinamisjonsforbundets felt. Også her brøt det ut vekkelse, men allerede våren 1932 brøt hun opp fra Kina og kom aldri tilbake. I 1935 tok hun gjendåp noe som førte til at hun ble lite brukt som taler for Kinamisjonsforbundet i Norge. I 1945 gav Marie ut et hefte hun kalte «En hjelp i trengsel». Sener kom tre nye hefter, «Vekkelsen ble en åndens aksjon» (1960), «Alt er mulig for Gud» (1961) og «Bønnens makt» (1962). Alle disse heftene handler om under og Guds ledelse i Maries misjonærliv. Marie Monsen døde i 1962 og ble 84 år gammel.
Jeg har denne uken (uke 40 2026) på nytt leste disse fire heftene og ble ikke lite forskrekket. I ungdommen leste jeg heftene flere ganger og ble inspirert av alle under Marie Monsen opplevde og hvordan Gud ledet henne på en helt spesiell måte. Når jeg nå på nytt leste disse heftene, sitter jeg igjen med mange spørsmål.
Sykdom. Marie skildrer utallige eksempler på at hun ble helbredet. Jeg får inntrykk av at hun mener at hvis du åndelig har alt på stell, kan du forvente å bli helbredet. Hun skriver blant annet om andre at de ikke var «åndelig modne» nok til å oppleve helbredelse. Guds ord sier derimot ikke at Guds inngripen ved sykdom er avhengig av min modenhet. Eller min sterke nok tro. Og slettes ikke at bare vi tror nok skal vi bli helbredet. Det skriver heller ikke Marie, hun var ofte syk selv. Men inntrykket heftene gir, er at når forholdet til Gud blir i orden, kan du forvente helbredelse.
Guds direkte ledelse. Marie skriver at hun ble åndelig inspirert av å lese om bl.a. Georg Müller og Hudson Taylor. De arbeidet uten fast lønn, men under det de beskriver som Guds direkte omsorg for sine. Marie gikk til samme skritt i 1927 og skildrer i heftene hvordan Gud sørget for henne. Når andre spurte henne om de burde gjøre som henne, var svaret nei. Hun la gjerne til at hun ikke opplevde at de som spurte var modne nok til en slik handling. Det kan ikke ha vært enkelt hverken for kollegaer eller ledere å forholde seg til slikt. Hvem kan overprøve Gud?
Guds ord sier at en arbeider er sin lønn verd. Det høres veldig åndelig ut å bli ledet direkte fra Gud, men Han har satt sine barn inn i et hellig samfunn med ulike nådegaver, blant annet leder nådegave som skal styre ut fra Guds ord. Visst leder Gud. Visst minner Han sine om ulike veivalg og tjenester. Men jeg kan ikke se at det er grunnlag for direkte Guds ledelse slik Marie Monsen praktiserte. Det blir veldig lett usunne maktforhold når du kan påberope deg Gud røst i daglige gjøremål. Igjen, hvem kan overprøve Gud?
Stor Marie? I heftene avdekker Marie sine feil, sine synder og sin mangel på tro. Samtidig ender det ofte med at hun bekjenner og opplever konkrete bønnesvar. Selv om det langt fra var tilsiktet, sitter jeg igjen med at Marie var moden, i motsetning til mange av hennes kollegaer. Derfor fikk hun så mange bønnesvar. Jeg oppfatter det som om hun er kommet til et høyere nivå. Kanskje er det hennes «åndsdåp» som skinner gjennom. Mye av det hun forteller i heftene kjenner vi igjen fra herlighetsteologien. Marie var ingen herlighetsteolog i moderne forstand, men hun hadde nok i senere år et annet grunnsyn enn det lutherske. Og trekk fra herlighetsteologien er ikke vanskelig å kjenne igjen i det som hun skriver. Biografen Olaf Golf kaller Marie en «karismatisk lederskikkelse».
Som predikant var Marie ifølge
kollegaer en botspredikant som talte mye og konkret om synd. I heftene er det
mest omtale av bønnesvar og Guds direkte ledelse. En kan undres over at det var
dette som lå henne på hjertet på sine eldre dager. Jeg sitter igjen med
spørsmålet: Hvor er Lammet?
Et siste spørsmål som jeg undres over etter å ha lest heften på nytt er hvorfor NLM talte så varmt om disse heftene og ga dem ut i stadig nye opplag. Slike utrolige hendelser selger godt, men fremmet de en teologi som NLM ønsket å stå for?
Jeg gleder meg over de
store vekkelsene som har vært i Kina, også de som Marie Monsen fikk være et redskap
til. Dette blogginnlegget er ikke en vurdering av Monsens forkynnelse, men et
hjertesukk etter lesningen av hennes hefter.
