fredag 22. mars 2019

Jesus kommer snart


For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Heb 10,37

Helt fra syndefallets dag i paradis, hadde Gud gitt menneskene et løfte om en frelser som skulle komme for å gjenopprette det synden hadde ødelagt. Veien til Gud var steng. Ikke noe urent kommer inn i himmelen.

En dag ble Jesus født til jord, Guds egen Sønn ble menneske. Han kom når folk flest ikke ventet ham. Han kom og fullførte et fullkomment frelsesverk, ved sin død og oppstandelse. Veien til himmelen var på ny åpen. Jesus er veien.

Kort tid etter oppstandelsen ble Jesus rykket i sky opp til himmelen. En engel viste seg da for disiplene og sa: ”Denne Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!” (Ap.gj 1,11)

Mange av Jesu disipler trodde Jesus ville komme igjen i deres levetid. Kanskje hadde de glemt det Jesus sa at for Gud er en dag som tusen år og tusen år som en dag. Mange ble utålmodige og lurte på om Jesus ikke holdt det han lovet. Apostelen Peter fikk svaret på det spørsmålet: ”Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2 Pet 3,9)

Nå har det gått to tusen år. De fleste tegn som skulle skje før Jesu gjenkomst er gått i oppfyllelse. Det er like før Han kommer. Er du klar? Når han kommer, er det kun to alternativ: Noen får høre: Gå bort til den evige ild. De andre får høre: Kom hit og arv himmelen.

Når Jesus kommer er det for sent å bli frelst. I dag er frelsens dør åpen. ”Den som har Sønnen (Jesus) har livet. Den som ikke har Guds Sønn har ikke livet.” (1 Joh 5,12)




tirsdag 12. mars 2019

Forkynneren på sidelinjen?


Lars Jøssang på talerstolen i en fullsatt Kuppelhall i Stavanger

Den omreisende forkynneren har vært sentral i den kristne virksomheten helt siden Hans Nielsen Hauges tid. Er emissæren i ferd med å havne på sidelinjen i norsk kristenliv?

For en del år tilbake hadde jeg en samtale med en 90 års gammel forkynner i Indremisjonsforbundet. Vi snakket om vekkelsene som gikk over landet i hans ungdom, og hvor glad misjonsfolket var når de fikk forkynnerbesøk. Så kom han med et hjertesukk: «Jeg synes synd på dem som reiser som forkynnere i dag! Det er så få som blir frelst og misjonsfolket er ofte mer opptatt av andre ting enn å samles om Guds ord.»

Nå var det nok ikke bare lett å være en enkel forkynner før heller. Jeg husker at det i min ungdom ble sitert en av de gamle emissærene som trofast var ute med Guds ord, men som kanskje ikke alltid fikk mest oppmerksomhet. Han skulle en gang ha kommet med følgende hjertesukk, fritt sitert: «Det er ikke greit for oss små emissærer som går med vår lille såkorg og kaster ut noen korn her og noen der. Plutselig kommer en stor skurtresker og høster inn det vi andre har sådd.»

Når predikanten, eller emissæren som han ofte ble kalt før, var sentral i arbeidet på bedehusene, var det på grunn av budskapet han kom med, ikke på grunn av personlige egenskaper. Guds ord sier at skal folk bli frelst, må de få høre evangeliet forkynt. Før Hans Nielsen Hauge var det prestene som hadde enerett på forkynnelsen i Norge. Hauge var Guds redskap til å «slippe forkynnelsen fri» fra embetet. Resultatet var vekkelser landet rundt.

Tore Tungland på talerstolen

De siste ti-årene har det nesten ikke vært omfattende vekkelser på våre bedehus. Antallet omreisende forkynnere er dramatisk redusert på landsbasis. Fokuset er også forskjøvet fra omreisende forkynnere til lokale bedehuspastorer og områdeledere. Enda tales det heldigvis varmt om den omreisende forkynner i noen av misjonsorganisasjonene, men er det bare fine ord i festlige samvær, eller er det hjertespråk?

Et annet ransakende spørsmål er om forkynnernådegavene Gud har gitt oss er i ferd med å miste sin åndskraft? Lever vi som forkynner Guds ord på åndelig tomgang og er vi blitt slike som 1 Kor 13, 1 omtaler som «lydende malm eller en klingende bjelle»? Er forkynnelsens innhold blitt utvannet? Har vitnesbyrdet stilnet blant oss forkynnere?

Vi er i åndelig nød i Norge i dag. Det er så få som blir frelst. Hedenskapet brer seg i landet vårt med uhyggelig fart. Det mangler ikke på religiøse tilbud og utallige forslag til metoder på hvordan vi kan «skape vekst». På mange bedehus holder mismot på å bre seg. Det er flere som dør, enn nye som blir lagt til menigheten. Heldigvis gjelder ikke dette alle steder!

Hva sier Guds ord om dette? Det er Guds ord som er autoriteten, ikke menneskers kløkt og visdom. Guds ord sier mange ting, men to ting er avgjørende: Forkynn ordet! – Be!



«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» Rom 10:13-17

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

«Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» Rom 10:1

«Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Luk 10:2

«Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium.» Ef 6:19

Inge Sirevåg og Stein Snadvik (t.v) på Moi bedehus

Når forkynnelsen avtar og svekkes, går Guds rike tilbake. Jeg tror at det er på tide å vise i praksis, i langt sterkere grad, at forkynnelsen er viktig. Fine ord i festtaler er vel og bra, men når den omreisende forkynner i praksis føler seg satt på sidelinjen når organisasjonene skal ha sine profilerende møter, hjelper fine ord lite. La oss be for våre forkynnere. La oss be om åndskraft i forkynnelsen? La oss be om nye forkynnernådegaver? La oss be om at de vi har satt til å styre, ikke mister troen på forkynnelsen av Guds ord.







søndag 3. mars 2019

Sammenslåing NLM og ImF?


På Flekkerøy har ImF og NLM dannet felles forsamling. (foto nrk.no)

Med ulike mellomrom kommer det opp spørsmål om sammenslåing av organisasjonene Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF). Lokalt er det mange steder et aktuelt spørsmål om å stifte felles bedehusforsamling for disse to organisasjonene.

Når slike spørsmål dukker opp, er det viktig å tenke nøye gjennom argumenter for og imot. Det er viktig å spørre hva som tjener Guds rike og det kall Gud har gitt den enkelte og de ulike organisasjoner. Det er også viktig å vurdere læremessige sider ved en eventuell sammenslåing.

Sammenslåing?
Vi har i bedehus-Norge erfaring med sammenslåing av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen til Normisjon. Jeg har svært begrenset kjennskap til fruktene av denne sammenslåingen. Men det som har stått i aviser og signaler fra flere lokale medlemmer i Normisjon rundt om i landet, tilsier at resultatet knapt ble som forventet. I en slik fusjon er ikke en pluss en lik to.

NLM og ImF er kanskje de av de større bedehusorganisasjonene, som står hverandre nærmest. I mange, ja, kanskje de fleste spørsmål, er det lite som skiller de to organisasjonene. Likevel er det store lokale ulikheter. Innad i NLM (som er min organisasjon) er det store sprik i kirkesyn og delvis også i bibelsyn. Slik er det også i ImF. I ImF er det en markert gruppe som er sterkt preget av tidshusholdningslæren, mens andre steder hentes det impulser fra IMI-kirken. Slike ulikheter får også utslag i ulike tyngdepunkt i forkynnelsen.

Historisk har de to organisasjonene ulike kall. NLM har et sterkt ytremisjonskall. Vi har påtatt oss et stort ansvar for misjonsarbeid i mange ulike land. I indremisjonsarbeidet er målsettingen den samme i begge organisasjonene, nemlig at det norske folk må bli frelst. Det er også stor forskjell i størrelse på organisasjonene, både hva gjelder antall foreninger og økonomi. Det er ikke bare enkelt for en mindre organisasjon og slå seg sammen med en stor. Faren for å forsvinne i «sluket» er stor. En annen viktig kulturforskjell, er at NLM er sterkt sentralstyrt, mens ImF er det motsatte.

Personlig tror jeg at en sammenslåing av disse to organisasjonene ikke vil gagne Guds rike i Norge og på misjonsmarkene. Det vil fungere fint noen steder, mens andre steder og på landsbasis, tror jeg det bare vil øke de indre spenninger og dermed skap mer uro og mindre kallsbevissthet. Jeg tror vi når lengre ut, både i Norge og på misjonsmarken, ved å være to båtlag som er nære venner, og som gjerne kan samarbeide tett om tjenlige tiltak.

Fra Peru

Felles bedehusforsamlinger
På en del bedehus på Sør- og Vestlandet, er det virksomhet både for ImF og NLM. De siste årene har det vært et markert fokus på forsamlingsbygging i begge organisasjonene. Noen lokale bedehus har i denne prosessen argumentert for, og gjennomført, en felles bedehusforsamling for NLM og ImF.

NLM sin hovedledelse har anbefalt sine misjonslag å starte egne NLM forsamlinger. Den samme anbefaling har også NLM Region Sørvest i Rogaland gitt. Likevel er det gitt åpning for at det kan startes forsamlinger tilsluttet både NLM og ImF, ut fra spesielle lokale forhold. I slike tilfelle er ulike løsninger valgt. Noen har valgt å legge ned de gamle misjonslagene, og la den nye forsamlingen overtar alt arbeid på bedehuset som NLM og ImF drev før (ikke kvinne- og mannsforeningene m.m.). Andre steder har forsamlingen fått ansvar for søndagssamlingene, mens de gamle misjonslagene er beholdt, og har ansvar for møteuker, julemesse m.m. En tredje løsning er valgt på noen steder der det er stor forskjell i antall medlemmer i organisasjonene. Da er den lille organisasjonen blir «partner» i forsamlingen som er tilsluttet den største organisasjonen.

Jeg deler hovedstyrets vurdering i denne saken. Jeg tror det er mest tjenlig for å fullføre kallet vi har fått i NLM (og ImF for den del) at vi har en egen forsamling og ikke en delt. Det er ikke bare med et pennestrøk, å sette strek over historien. Alle misjonsorganisasjoner har sitt særpreg, sin styrke og sikkert også sine svakheter. Men slik jeg ser det, har det vært en styrke for kall og nådegaver på bedehusene at vi har vært ulike «båtlag» med hjerte og brann for ulike deler av misjonsarbeidet.

I NLM har vi et omfattende ytremisjonsarbeid som de lokale foreningene har påtatt seg forbønnsansvar og økonomisk ansvar for. Det har ofte medført at det er blitt gitt mer midler til en ytremisjonsorganisasjon enn en ren indremisjon. Jeg tror det vil svekke ytremisjonsarbeidet hvis en lokalt slår sammen foreningene for indre og ytre misjon og deler inntekten likt. Hvis det lokalt likevel er syn og flertall for en forsamling tilsluttet flere organisasjoner, og det er stor forskjell i antall medlemmer og i inntekter, bør en gå for en modell der den minste organisasjonen er partner i forsamlingen, tilsluttet den største organisasjonen.

Mange vil kanskje hevde at disse tankene mine er «organisasjons-egoisme». Det er mye mulig jeg er beheftet med slikt, jeg som har dype røtter i NLM, er vokst opp i organisasjonen, har kommet gjennom til bevisst liv med Gud ved organisasjonens arbeid og har hatt min lønnede tjeneste her i over 30 år. Men jeg ønsker alle organisasjoner som bygger på Guds ord, Guds rike velsignelse. Min overbevisning er imidlertid at det er til beste for både bedehusarbeidet og ytremisjon at enhver blir tro i sitt kall. Men jeg respekterer at andre ser det annerledes.










lørdag 16. februar 2019

Vitnesbyrdet i forkynnelse og forsamling



Den som har hatt er frelsende og fornyende møte med Jesus, har virkelig noe å vitne om. Når den åndelige søvn brer seg, stilner vitnesbyrdet.

Min morfar ble frelst da han var 39 år. Da ble hans liv radikalt endret og hans vitnesbyrd ble ofte uttrykt i sangstrofen, «Det er kraft i Jesu blod, å rense hvit som sne.» Etter en åndelig tung periode, ble jeg fornyet ved bibelverset «Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min». Det har vært mitt vitnesbyrd mange ganger senere.

Asaf vitner i Salme 73 om en fornyelse i hans liv. Vitnesbyrdet hans hadde stilnet. Hans åndelige syn var blitt flyttet fra Jesus til de som ikke var frelst. Han synte de som ikke var kristne, hadde det mye bedre enn han som var et Guds barn. Så fikk han et fornyet møte med Jesus, og vitnesbyrdet vellet fram på ny: «Jeg blir alltid hos deg (Jesus), du har grepet min høyre hånd..»

Hos lederen av menigheten i Efesos, hadde også vitnesbyrdet stilnet. Alt det ytre var i orden. Menigheten var veldrevet. Læren var rett. Vrang lære ble avvist. Men kjærligheten var forlatt, og han ble kalt til omvendelse.

Jeg er predikant. Jeg og mine predikende venner trenger å spørre oss om vitnesbyrdet i forkynnelsen har forstummet, eller er i ferd med å forstumme. Betyr Jesu soning, død og oppstandelse noe for meg seg predikant, eller er det kun læremessige dogmer jeg bringer fram. Vi trenger absolutt læreforkynnelse. Mer i dag enn noen gang, siden den kristne kunnskap er på sterk retur i vårt folk. Men er det bare tørr teori for meg som forkynner, eller er det et budskap som jeg trenger for min sjel?

Sitat fra A. Fibiger

Hvordan er det på våre bedehus? Har vitnesbyrdene stilnet? Har vi noen erfaringer med livet med Jesus som vi gjerne vil dele med andre? Er det et bibelvers som har talt til meg som jeg gjerne vil vitne om? Den som har noe å vitne om, er våken. Den som sover eller er i ferd med å sovne, har ikke noe å dele med andre. Gir vi rom for vitnesbyrd i vår møter? Eller fylles de med ritualer og ferdig formulert liturgi? «Der Herrens Ånd er, der er frihet.» (2Kor 3:17)

David hadde mange og tunge opplevelser og fall i sitt liv, men han ble fornyet og vitnesbyrdet vellet fram. «Min sjel lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger. Han som forlater all din misgjerning..» (Salme 103) Han hadde sett at han var en fortapt synder, men han hadde fått et møte med han som tilgir all synd. Da vellet vitnesbyrdet fram. Kristendom er ikke en teori. Kristendom er liv som erfares. Kristendom er et personlig møte og forhold mellom en synder og Frelseren. Må vi be om at ikke vitnesbyrdet må stilne i forkynnelse og forsamling.







tirsdag 12. februar 2019

Andreas Fibiger – Indremisjonspresten


Andreas Fibiger
Andreas Fibiger er i Norge mest kjent for sin fastebok «Guds Lam». I sitt hjemland Danmark, var han en markert Indremisjonsprest, skattet forkynner, foredragsholder og forfatter.

I denne artikkelen vil jeg gi et miniportrett av Fibiger og tar også med noen få klipp fra hans originale forkynnelse og forfatterskap.

Oppvekst og studieår
Johan Andreas Neergaard Fibiger ble født 7. februar 1868 på Sjørupgård i Nimtofte, nordvest for Århus på Jylland. Moren het Annette Marie de Neergaard og faren het Peter Christian Fibiger. Annette og Peter fikk tre sønner, Adolf, Andreas og Johan. Hjemmet var et velstandshjem, så Andreas vokste opp i gode kår.

Andreas Fibiger i 1881

Andreas var en rikt begavet gutt. Han var spinkel av vekst og var ofte syk, men var likevel smidig og livlig. Han var også musikalsk. Han hadde god sangstemme, men lært aldri å spille noe instrument. Hjemmet var religiøst, så barna fikk en kristelig oppdragelse, men foreldrene var ikke levende kristne.

Som tiåring ble Andreas og broren Adolf sendt på skole til Randers. Her bodde de i pensjon hos en familie i de fire årene skoletiden vart. Han var både interessert i, og flink i språk og historie, men slet mye med matematikkundervisningen.

Foreldrene solgte gården i 1881 og flyttet til København. Her ble faren direktør og medeier i Jagtvejens Mølle. Da Andras var ferdig med skolen sommeren 1882, flyttet han til foreldrene i København. Han fikk god attest i alle fag, bortsett fra matematikk. I København begynte han på en borgerdydskole, en blanding av realskole og latinskole, og fortsatte på denne fram til sommeren 1886.

Andreas Fibiger som student i 1886

I perioden 1886-1892 studerte han teologi og ble ferdig utdannet cand.theol. sommeren 1892. Han hadde ikke noen personlig tro, men valgte prestestudiet, ifølge ham selv, i mangel av noe bedre. De første årene av prestestudiet, var han sløv og likegyldig. Han vær mer opptatt av å skrive noveller, dikt, viser og skuespille, enn å lese pensum.

En studiekamerat så hvordan Fibigers situasjon var, og strammet han opp. Etter den tid gikk studiene betraktelig bedre. Han hadde også i denne tiden en religiøs opplevelses, som gjorde han mer fokusert på den tjenesten han utdannet seg til. I 1889 traff han for første gang jenta som han skulle bli gift med. Det var Ursula Rottbøll, kalt Ulla. De ble hemmelig forlovet 17. mai 1891. Ursula og Andreas holdt forlovelsen hemmelig fram til jul samme år, fordi han hadde bestemt seg for ikke å bli forlovet før han var blitt teologisk kandidat.

Han gruet veldig til eksamen som var like før jul 1891, men gjorde det særdeles bra. Han fikk nesten bare karakteren «Laud», både på skriftlige og muntlige eksamener. Fram mot oktober 1892 var han i militæret.

Det er en sang av Andreas Fibiger i Sangboken. 
Bildet er fra en eldre utgave.

Vakt
Etter militære tok han noen fag på Pastoralseminaret. Samtidig var han søndagsskolelærer og deltok i ulike grupper i menigheten han tilhørte. Søndag 4. desember 1892 var Andreas og forloveden på gudstjeneste og hørte pastor P. Krag. De ble begge vakt denne dagen, og fra den tid ble mye forandret i deres liv. Fester med mye alkohol, som tidligere hadde vært faste innslag i deres liv, ble det mindre av, selv om det enda hendte at han deltok i festlige lag. Han skrev i sin dagbok om tiden etter at han og Ursula ble vakt: «Vi er visse på Guds nåde i Jesus Kristus begge to, og det taler vi så ofte om.» (Oversatt til norsk).



Kapellan i Ranum
3. februar 1893 gjorde Andreas oppbrudd, og satte kursen mot Ranum i Nord-Jylland, vest for Ålborg. Her ble han først uordinert medhjelper for sognepresten, før han ble ordinert 17. mai 1893. Etter ordinasjonen var han kapellan i Ranum menighet.

Han gledet seg over forkynnertjenesten, og var også ivrig med i ulike oppgaver i menigheten. I Ranum fikk han også kontakt med indremisjonsflokken. Han hadde lite til overs for indremisjonen før han kom til Ranum, men her fikk han stor sympati for den milde delen av denne bevegelsen. Samtidig avslørte møte med disse, at den vakte Fibiger, ikke var omvendt. Han innså etter hvert at noe manglet i hans trosliv. Han så han var en synder, men sto ikke skyldig for Gud.

En av hans oppgaver denne tiden var å undervise på en skole tilhørende menigheten. En dag i desember 1894 underviste han fra Rom 2,4, om «Guds godhet som driver deg til omvendelse». Plutselig ble Ordet levendegjort for Fibiger. Han brøt i gråt og kunne ikke fortsette timen. Ordet og Ånden hadde vist ham hans synd, og samtidig ble han satt åndelig fri. Han regnet senere dette bibelordet som sitt frelsesord, og denne dagen som sin frelsesdag.

Andreas Fibiger sammen med barnebarn

17. mai 1894 sto bryllupet mellom Andreas og Ursula. Etter bryllupet kom et omslag i hans forhold til indremisjonen. Han hadde inntil denne dag hatt et godt forhold til misjonsfolket, men var reservert mot de mest radikale synspunkt i Indre Mission. Denne utvikling fikk konsekvenser for Fibigers forhold til sognepresten i Ranum, som var grundtvigianer. I april 1895 ble skolen og kirken adskilt. Sognepresten ble styrer ved skolen, mens Fibiger ble konstituert som sogneprest. Den gamle sognepresten drev aktiv lobbyvirksomhet for at ikke indremisjonspresten Fibiger skulle bli fast ansatt som sogneprest, og han vant fram. En annen ble ansatt og Fibiger fikk avskjed fra 1. juli 1897.

Fibiger vant stor tillit blant kristenfolket med sin forkynnelse og sin misjonsiver. Mange fra menigheten arbeidet aktivt for å få beholde ham som sin prest, men som nevnt, uten å lykkes. Dermed ble det oppbrudd for familien Fibiger, som våren 1895 var øket til tre. Deres førstefødte, Grethe, ble døpt 17. mai 1895.

Foto: postkort.dk


Et langt liv i Eliaskirken, København
Rundt århundreskiftet vokste folketallet i København kraftig. Kirkene som var i byen, var alt for få til å dekke folkeveksten. Dette ble en nød for mange kristne, og en stiftelse ble opprettet av i hovedsak folk fra indremisjonen. Denne stiftelsen skulle være en pådriver for å få i gang nye menigheter og bygge nye kirker.

Lederen for denne stiftelsen tok kontakt med Fibiger da det ble klart at han ville flytte tilbake til København. Han ville at Fibiger skulle bli prest i en slik ny menighet. Til å begynne med hadde han ikke ro for å ta imot et slikt kall. Til slutt gav han likevel etter og ble prest i Mariæ Kirkesal. Kirkebygget var en gammel dansesal, som stiftelsen fikk kjøpe og innvie til kirke 27. mars 1898. Her fikk han ti år i et rikt virke. Han fikk stå i store vekkelser og vant seg et navn som en av de største predikanter i Indre Mission.

Andreas Fibiger på talerstolen


I perioden som prest i Mariæ Kirkesal, ble det satt i gang arbeid med å få bygget ny kirke til menigheten. Her var Fibiger helt sentral, ikke minst i innsamlingsarbeidet for å skaffe finansiering av kirken. Da den sto ferdig, ble Andreas Fibiger ansatt som fast prest, en stilling han ble værende i, resten av sitt yrkesaktive liv.

Det ble noen rike år som prest. Fibiger sparte seg ikke, og var stadig på farten med sykebesøk, husbesøk, misjonsuker, diakonalt arbeid m.m. I tillegg var han mye på reise som forkynner rundt om i Danmark, og også litt i Sverige og Norge. I tillegg var han med i en rekke ulike styrer og komiteer. Dette var blant annet hovedstyret for Indre Mission, mange av årene som nestformann i styret. Videre styremedlem i Dansk kirke i utlandet, styret for den nevnte stiftelsen Københavns Kirkefond og styret for Kristeligt Dagblad.

Et lite utvalg av bøker av og om Andreas Fibiger


Han skrev også flere aktuelle artikler om stridsemner i kirken. Mest kjent ble han kanskje for sitt omfattende forfatterskap. I Norge er fasteboken «Guds Lam» mest kjent, i tillegg til den populære fortolkningen av Apostlenes Gjerninger, kalt «Gullkristne». Svigersønnen hans, som har skrevet Fibigers biografi, skriver at Fibigers bøker er av tre slag: Bøker som han har født, bøker som han har skrevet og bøker som han har samlet. «Guds Lam» og «Gullkristne» hører til bøkene som ble født.

Møteannonse i Aftenposten 26. februar 1919

Siste reise
Ursula og Andreas Fibiger fikk seks barn, fem døtre og en sønn. Grethe var eldst og ble født i 1895. Deretter fulgte Annette (f.1897), Børge (f.1898), Yrsa (f.1901), Litzia (f.1904) og Ulla (f.1906). 11. mai 1927 døde Ursula, etter et sykeeie på kun halvannet døgn. Dette ble et hardt slag for Andreas, men han fortsatte sin prestetjeneste fram til 1. oktober 1933. Da ble han pensjonist, men fortsatte som predikant.

Ursula og Andreas Fibiger
Høsten 1936 ble han for første gang alvorlig syk. Helsa hadde begynt å skrante etter konas død, men han hadde likevel vært i full virksomhet. I juni 1937 talte han på et friluftsmøte i Alsted Skov på Jylland. Teksten var misjonsbefalingen fra Mat 28,18-20. Han avsluttet talen med disse ordene:

«Ungdom, manndom, kraft og styrke – alt vil en skjønn dag være forbi. Så tar dødens ishånd om mitt varme, bankende hjerte. Men en ting kan Satans djevelklo og dødens knokkelhånd ikke ta fra meg. Det er Jesus Kristus. Det gjelder å ta dette valg som aldri kan tas fra en. Så skal han også ha mitt og ditt hjerte, mitt og ditt liv, for at vi kan være med ham når hans rike opprinner, med stråleglans fra det høye.»

Minneord i Familiebladet 22.07.1937


Dette ble hans siste ord i noen forsamling her på jord. På toget hjem fra dette møtet fikk han slag og ble lammet. Sankthansaften 23. juni 1837 sovnet han stille inn, 69 år gammel.

Noen klipp fra Fibigers forkynnelse m.m.

Fra "Guds Lam"
Fra "Ved korsets fod"
Fra "En Guds vandringsmann"
Dagen 24.11.1937



Kilder
Aage Nørfelt: Sognepræst A. Fibiger En Guds vandringsmann
A. Fibiger: Guds Lam
A. Fibiger: Ved korsets fod
A. Fibiger: Kongespejlet
A. Fibiger: Den store vurdering
A. Fibiger Den yndigste rose En bok om julen
A. Fibiger Gulkristne Studier over Apostlenes gjerninger
A. FIbiger: Frelsesvisshet
Hans Koch: A. Fibiger i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 11. februar 2019 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=289428
Ivar Welle: Kirkehistorie















onsdag 6. februar 2019

Lars Levi Læstadius – en vekkerrøst i nord

Lars Levi Læstadius
På midten av 1800-tallet gikk det en stor vekkelse over Nordkalotten. Presten Lars Levi Læstadius var Guds redskap ved denne vekkelsen. Her følger et lite portrett av denne spesielle mannen.

Læstadius har sitt slektsnavn fra byen Lästad i Vestre Norrbotten i Sverige. Bondesønnen Johan Nicolai Nilsson (1615-1697) var den første i denne slekten som tok høyere utdanning. Han tok han etternavn etter sin hjemplass, og dermed ble etternavnet Lästadius. Johan Nicolai var først lærer i Piteå og senere prest i Arjeplog.

Johan Nicolais sønn og sønnesønn het begge Johan, og begge etterfølgte sin far i prestekallet i Arjeplog.  Johan d.y fikk 14 barn, blant andre sønnen Carl som ble Lars Levi sin far. Lars Levi var dermed femte generasjon Læstadius. Læstadiusslekta hadde samiske røtter.


Lars Levi Læstadius

Omflakkende oppvekst
Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik 10. januar 1800.  Jäkkvik ligger om lag 75 kilometer fra Norskegrensen, ved Saltfjellet. Faren, Carl, var som nevnt av gammel presteætt.  Selv hadde Carl flere jobber, blant annet som bergverksmann i ei sølvgruve.  Senere ble han bureiser og drev en del med jakt og fiske. Om vinteren reiste han til kysten for å selge fangsten, og var da borte fra familien i lange perioder. Han hadde et heftig temperament og misbrukte alkohol, noe som i høy grad gikk ut over familien. Dette var nok en medvirkende årsak til Lars senere i livet hadde et sterke engasjement mot alkoholens forbannelse.

Faren var gift to ganger. I det første ekteskapet, med Brita Ljung fra Stockholm, hadde han to sønner. Brita døde i 1798, og Carl giftet seg på nytt med sør-samen Anna Magdalena Johansdatter i 1799. Hun hadde også røtter fra Læstadius slekta. Etter noen tunge år i Jäkkvik, flyttet familien til Arjeplog høsten 1801. I februar 1802 fikk Anna Magdalena og Carl sønn nummer to, som fikk navnet Petrus. Høsten 1802 flyttet familien nok en gang til en ny ryddingsplass, men fattigdommen ble bare enda tyngre her. Farens alkoholproblemer og familiens fattigdom gjorde at folk i Arjeplog ikke ville ha noe med familien å gjøre. Det var ei tung tid for barna, men foreldrene lærte tross alt barna å lese og å skrive, før de var åtte år. Moren var en kristen og hadde stor innvirkning på sønnenes trosliv.

Jâkkvik gul markør lengst sør. Rød markør, Kvikkjokk.
Gul markør øverst, Karesuando. Gul markør til høyre, Pajala

Da Lars var åtte år, flyttet familien til den eldre halvbroren Carl-Erik, som i 1806 var blitt gift og ansatt som prest i Kvikkjokk, 10 mil lenger nord. Dette ble en ny verden for de to små brødrene. I ti år hadde de halvbroren som lærer. I tillegg til skole ble det også mye praktisk arbeid som vedhogst, fisking og høying. Her startet også hans interesse for blomster.

Student i Härnösand og Uppsala
I 1816 gjorde familien til Anna Magdalena og Carl oppbrudd fra Kvikkjokk. Foreldrene flyttet tilbake til Arjeplog, mens brødrene reiste til Härnösand, nord for Sundsvall, for å gå på gymnas. Härnösand ligger ca.  80 mil fra Arjeplog. Også her ble det et liv i fattigdom, men Lars var svært nøysom og klarte seg godt. Han fikk inntekt ved å være huslærer og ved ulike stipend. Da han tre år senere var ferdig på gymnaset, gikk han gjennom Sverige til Trondheim, nord til Salten og hjem igjen til Arjeplog. På turen kartla han plantelivet i områdene han besøkte. Han presset mange sjeldne planter, og solgte dem senere for en riksdaler per 15 planter. Ett år etter at Lars var ferdig med gymnaset, ble også broren Petrus ferdig. Sammen flyttet de til Uppsala.

Studier ved universitetet i Uppsala, var nå veien videre for Lars. Men før han begynte å studere, gikk han på ski fra hus til hus i ca. 500 mil for å be om støtte til studiene. Dette var en vanlig måte å finansiere studier på, for fattige studenter. I Uppsala studerte han først botanikk, uten å avlegge noen eksamen i det faget. Etter råd fra en veileder gikk han over til å studere teologi ved Samuel Ödemanns presteseminar. Årsaken til dette var rent praktisk. Det var lettere å få lønnet arbeid som teolog enn som botaniker. Hans geistlige aner spilte antakelig også en viss rolle for det endelige yrkesvalget.

Læstadiusvalmue

Prestetjeneste i nord
Høsten 1824 avla brødrene Lars og Petrus presteeksamen med god karakter. De ble begge presteviet i Härnösand 20. februar 1825. Like etter ble Lars ansatt som vikarprest i Arjeplog ett par måneder og deretter ett år som misjonær blant samene i Arvidsjaur og Arjeplog. Dette arbeidet innebar at han hadde ansvar for å besøke folk som bodde i spredte bosetninger i dette området, undervise dem i kristendomskunnskap og ha tilsyn med skoleinternatene.  På en av disse turene traff han Brita Cajsa Alstadius. Hun var lekekamerat fra barneåra i Kvikkjokk. Brita og Lars ble forelsket, og ble gift etter at Lars var blitt prest i Karesuando noen måneder senere.

Oppholdet i Arjeplog ble veldig kort, kun ett år. Årsaken til det, var at biskopen hans hadde søkt for Læstadius på sokneprestembete i Karesuando, uten at han visste om det. Og selvsagt fikk han stillingen. Av biskopen fikk han valget om enten å ta stillingen i Karesuando eller å gjøre biskopen til en løgner. Valget var lett og Lars flyttet til Karesuando sommeren 1826. Da hadde han først hatt noen måneder i Gällivare, for å lære seg finsk. Finsk var språket som ble brukt i den kirkelige tjenesten i Karesuando.

Karesuando gamle kirke (1816-1905)

Karesuando er Sveriges nordligste prestegjeld. Prestegjeldet er enormt stort i utstrekning og var på den tid veiløst. Det bodde kun 25 fastboende familier (ca.200 stk.) og 500 reinsamer i prestegjeldet. Folk snakket finsk og nord-samisk. Prestegjeldet var forholdsvis nytt. Læstadius var den andre som var prest i soknet. Den første presten het Zacharias Grape. Selv om det var ei ny kirke i Karesuando sentrum, var dette ikke Lars sin viktigste preikeplass. Han reiste rundt i hele soknet og besøket samene der de bodde.

Det var et enormt alkoholforbruk i Nord-Sverige på den tid. Både menn og kvinner drakk mye brennevin og mange barn led stort. Drikkingen førte også til mye tyveri, overfall og slagsmål. Som prest var han pliktoppfyllende, og han preket mye mot umoralen. Likevel sa han om seg selv at han hadde ei død tro. Det var lite frukt av tjenesten.

Brita Cajsa Læstadius

Han giftet seg med Brita Cajsa Alstadius i 1827.  Hun ble gravid da de treftes i Kvikkjokk og kom til Karesuando som høygravid. Han tok imot henne og de giftet seg like etter på. Han sa selv at han så det som en ledelse, at egenrettferdigheten hans på denne måten skulle få en knekk. Brita var fem år yngre enn Lars. Lars og Brita fikk 15 barn, hvorav 12 vokste opp.

Under prestetiden i Karesuando fortsatte han med sin botaniske hobby. Han var på flere ekspedisjoner og forskningsturer, både alene og sammen med svenske og utenlandske forskere. En fjellvalmue er oppkalt etter han (Papaver Laestadium). Han hadde 6500 vekster i sitt herbarium, og da hadde han solgt mange tusen planter til andre botanikere. For sin innsats innen botanikken ble han medlem av Det kongelige svenske videnskabs-akademi og ridder av den franske Æreslegion.

Læstadius preiker for samene. (foto wikipedia/François-Auguste Biard)

Læstadius blir omvendt
Læstadius var flere ganger alvorlig syk disse årene. I 1833 fikk han tyfus og var døden nær. I 1840 mistet han sønnen Levi på tre år, av meslinger. I 1841 døde broren Petrus, mens han selv fikk store smerter i brystet, noe han trodde var tuberkulose. Først denne siste hendelsen, fikk han til å våkne og spør seg selv om han var klar til å dø. En vekkelse begynte i hans liv.

I 1842 ble han utnevnt til fylkesprost og visitator for Lappmarkens menigheter og avla året etter pastoraleksamen. Hans nye prostestilling medførte mye reising. På en visitasreise i Åsele 17 mil vest for Umeå, møtte han ei samepike som han kalte Maria. Hennes egentlige navn var Milla Clemensdotter. Hun åpnet seg for han etter en gudstjenest og hennes vitnesbyrd førte til en åndelig frigjørelse for Læstadius. Han kom tilbake til Karesuando som et nytt menneske. Maria var kommet til liv i Gud ved hjelp av presten Brandells forkynnelse. Hun hørte til den vekkelsestradisjon som også Carl Olof Rosenius var preget av. Lars selv sier om denne hendelsen at hans tidligere åndelige lengsel, ble avløst av en «forsmak på himmelens glede».


Ei stund etter denne hendelsen slo Læstadius sin forkynnelse igjennom for alvor. Det startet med en gudstjeneste i advent 1845. Da kom ei samekvinne gjennom til visshet om Guds nåde.  Etter dette ble det store vekkelser i området og brennevinsforbruket og tyveri avtok. Hele prestegjeldet ble forandret. Lensmannen ble nesten arbeidsløs. Læstadius sin forkynnelse var frisk og full av bilder. Han forkynte synden med grove trekk, og nåden med bred pensel. Med våre øyne kunne bildene og språkbruken hans være grov.

I en preken over Luk 21,25-36 sa han blant annet: «Når et menneske blir født, dyrker de den gud som bor i endetarmen. Dør et menneske, så dyrker de atter endetarmens gud. Helligdagene gjøres til etedager, drikkedager, morodager, bannedager og slagsmålsdager, og det ser ut til at endetarmens gud skal ha den største dyrkelse og ære av verdens træler. Har da Gud skapt mennesket bare til å ete og skite, drikke og slåss, drive hor og stjele? Eller hva har Gud skapt mennesket til, og satt det i verden for?»

Læstadius sitt hus i Karseuando ble brukt til bolig og forsamlingshus

I avskjedstalen til menigheten i Karesuando kommer både omsorgstonen og hans rike billedspråk tydelig fram: «Farvel, I nyfødte barn, som den himmelske Forelderen har født med så stor smerte og blodsutgytelse! Farvel, I nyfødte barn, som ligger og skriker på denne verdens kalde golv! Måtte den himmelske Forelderen løfte dere opp, vaske dere rene med livets vann, svøpe dere i rene linkluter og trykke dere til sitt bryst! Farvel, alle vintermeiser og sommersvaler! Den himmelske Forelderen som gir ravneungene mat i sin tid når de roper på ham, han gi dere melk, smør og honning når dere er sultne, og han beskytte dere og bevare alle små meiser fra høkens klør! Farvel, I dompaper og nattergaler som har kvitret og sunget for den ensomme vandringsmann i alle trær! Må Gud gi sin nåde at jeg måtte få høre dompapene og nattergalene kvitre for Gud og Lammet i himmelens rike, og i livsens tre synge den nye sangen!»

Konventikkelplakaten var ikke opphevet i Sverige på denne tid. Læstadius sendte like vel ut lekpredikanter for å vitne om Jesus. For å unngå å komme i konflikt med loven, talte disse om avholdssaken. Samtidig leste de opp prekenmanuskripter som Læstadius selv hadde skrevet. Han satte også i gang ca. 30 skoler som hadde til hensikt å bekjempe brennevinet, gi kristen opplæring og forkynne Guds ord også for voksne. Det var Lars sin nære medarbeider, Juhani Raattamaa, som organiserte disse skolene.

Pajala prestegård i 2004. Læstadius sin bolig til høyre.

Prost i Pajala
I 1848 ble Lars Levi Læstadius utnevnt til sokneprest i Pajala, ca.20 mil sør for Karesuando, ved grensen til Finland. Avskjedstalen i Karesuando ble holdt i februar 1849. Etter 22 år i Karesuando, flyttet Lars og hans store familie til et større prestekall 1. mars 1849. Her var det  en større prestegard med god plass og bedre økonomiske kår. Kirken og kirkegården lå i Kengis, ca. seks kilometer sør for nåværende Pajala sentrum.

I denne perioden fikk han flere advarsler fra sine overordnede på grunn av verbale angrep han hadde uttalt mot ledere i kirka og mot brennevinshandlere. Mange harde motstandere prøvde å få han taus, ikke minst gjaldt dette dem som solgte alkohol og som led store tap på grunn av vekkelsen.  Etter Kautokeino-opprøret i 1852 opplevde han også mye motstand. Noen samer i Kautokeino var påvirket av vekkelsen ved Læstadius, men utviklet senere sterke svermeriske trekk. I et voldelig oppgjør myrdet disse både lensmann og handelsmann. To av lederne deres ble henrettet av myndighetene under rettsoppgjøret. Læstadius tok sterkt avstand fra det som skjedde, men anklagene mot han i den forbindelse gikk sterkt inn på ham.

Statue av Læstadius i Pajala

Han ble ofte hardt angrepet i de lokale avisene, men ble selv nektet å svare på angrepene. For å selv komme til orde, gav han derfor ut et tidsskrift i perioden 1852-1854. Det het «En ropandes röst».

Karikaturtegning av Læstadius (foran) og en hjelpeprest 
på vei til audiens på slottet. Tegning av Dardel.

Lars Levi Læstadius ble beskrevet av en biograf, som en mann som  «var kraftig bygget, men kortvokst. Han hadde kraftig stemme og vakker sangstemme. På sine eldre dager gikk han dypt bøyd, preget av store byrder under fjellturer og den sykdommen som tynget ham hans siste leveår. Hans levevaner var ekstremt enkle, og for sitt ytre var han likegyldig. Reisende forteller hvordan han med flagrende, uordnet hår, kledd i en skitten kappe eller utslitte hansker, forrettet gudstjenesten i Pajala kirke. Læstadius var en fengslende taler, både når han skildret fjellverdenens under, og når han med trusselen om helvete, skremte sine tilhørere fra brennevinet. Han var en motsetningenes mann, og en personlighet som vekket sterke følelser.» (Franzen)

De siste årene ble han sterkt svekket helsemessig, og medarbeiderne hans ble mer sentrale i bevegelsen. Læstadius var ingen typisk læreforkynner, men heller en vekkelsespredikant. Læren var pietistisk, luthersk og også preget av hernhuttismen. Han utformet ikke noe eget læregrunnlag for vekkelsen, noe som senere skulle få store konsekvenser i form av splittelser av bevegelsen.

Melding om Læstadius sin bortgang i Aftenposten 19.mars 1861
Melding om Brita Læstadius sin bortgang i Morgenbladet 31. mars 1888

Mot slutten av 1850-tallet begynte flyttingen av kirken og prestegarden fra Kengis til Pajala. Læstadius tilbrakte sine siste år i Pajala sentrum. Han sovnet inn 21. februar 1861, i sidebygningen til Pajala kirkegård. Kona, Brita Cajsa, fortsatte å bo i dette huset til hun døde i 1888.

Mange ville følge Lars Levi Læstadius til graven ved Kengis kirkegård. I forbindelse med begravelsen ble det diktet en sang, hvor det blant annet heter:

Ei noen dødelig fatte kan, ei Herrens  veier kjenner han,
Den viseste slett ei forstår når kallets røst fra Gud utgår (vers 1).
Læstadius er ei mer her, hans dagsverk alt til ende er.
Han hviler nu i freden søt, i gravens stille, lune skjød (vers 8).

Læstadianismen er også i vår tid en stor bevegelse. Her er et bilde fra
en Læstadians samling i Finnland


Kilder:
Roald E. Kristiansen: Lars Levi Læstadius (kvenskinstitutt.no)
Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius En nykterhetskämpe i höga norden
Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius Fjällvidden blommar
Andreas Markusson: Han som kjempet mot mørket
Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie
Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse
Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth
Olle Franzén: Lars Levi Læstadius. Botaniker og vekkelsespredikant. (riksarkivet.se)
Ivar Welle: Kirkens historie
nb.no
Wikipedia









fredag 1. februar 2019

Biskoper i strid med Guds ord


(Ill.foto visitnorway.no)
Den norske kirke i Rogaland har fått ny biskop. Etter en lang avstemmingsprosess der den mest konservative kandidaten fikk klart flest stemmer, valgte ansettelsesrådet den mest liberale kandidaten.

Det betyr at Rogaland nok en gang har en biskop som lærer i åpenbar strid med Guds ord. Men hun er ikke alene. I en fersk uttalelse fra et samlet bispekollegium, forsvares kvinnes rett til selvbestemt fosterdrap. Den nye Rogalands-bispen lærer i strid med Guds ord på mange punkt, blant annet disse tre:

1. For gjeldende abortlov
Biskopen ønsker ingen endring i dagens abortlov, uttalte hun før den nye lille innskrenkning av abortpraksisen ble vedtatt. Det betyr at biskopen er for at kvinner skal ha fri rett til å ta livet av sitt ufødte barn før 12. svangerskapsuke, og stor rett også etter 12. uke. Guds ord sier at «Du skal ikke slå i hjel» (2 Mos 20,13).

2. For at homofile skal kunne gifte seg
Biskopen er for å vie to av samme kjønn. Guds ord sier: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike» (1Kor 6:9-10).

3. For kvinnelige hyrder og eldste
Som kvinne har hun valgt å bli prest og nå biskop. Prest og biskop er en hyrde og eldstestilling i Den norske kirke. Guds ord sier: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet» (1Tim 2:12).

Bibelens tale om vranglære og vranglæreren
Det er heldigvis Guds sak å avgjøre et menneskes forhold til seg. Der har ikke noe menneske noe vi skulle sagt. Vårt kall er å forkynne Guds ord. Og Ordet sier oss noe både om vranglæren og om vranglæreren.

Bibelen har en klar advarsel ikke bare mot vranglære, men også mot vranglærere. «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger» (2 Joh 10f). 

Guds ord har også tydelig tale til den som lever i, eller aktivt forsvarer synd: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten» (1Joh 1:6). Konkretisert mot det 5.bud: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9) Videre i Rom 1,32: «De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.»

Alle kristne er syndere og synder hver dag. Men en kristen kan ikke leve i synden og forsvare den, han bekjenner synden og lever i lyset og tilgivelsen. Dette medfører for en kristen at han ikke vil gå og høre når vranglæreren forkynner, og ikke invitere han til sine samlinger. Samtidig vil han be for vranglæreren, at han må våkne opp og omvende seg:

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes 1:18).