Hjemmedåp og konfirmasjonsnekt

Det har vært sterke spenninger mellom prestene og deler av bedehusbevegelsen på Jørpeland siden midten av 1800-tallet.

Disse spenningene gikk nok noe i bølger, men da biskop Heuch var på visitas i 1899 sukket han over ukirkeligheten til indremisjonsfolket. Ingen av dem møtte opp på visitasen. Kinamisjonen kom til Jørpeland først i 1905 og da Sven Foldøen sto i vekkelse her vinteren 1910-11, ble spenningene forsterket.

Bedehuset på Langeland ble bygget i 1905 og hadde i lovene at det kunne brukes til kirkelige handlinger. Prestene ville gjøre bedehuset om til kapell, men bedehusstyret og lekfolket ville beholde huset som bedehus og at kommunen istede skulle bygge ny kirke på Jørpeland. 

I 1921 gjorde den nye unge presten Stensaker et framstøt overfor årsmøtet for bedehuset. Han fikk samlet mange som ikke til vanlig gikk på bedehuset og fikk flertall for å gjøre huset om til kapell. Da marsjerte store deler av bedehusfolket ut i protest. Styret for bedehuset trakk seg og formann Rasmus Larsen Tungland sukket: «Tenk presten fikk verden med seg og tok bedehuset vårt.» Kinamisjonsflokken trakk seg derfor ut av bedehuset en periode. De hadde da møter i hjemmene og i et rom de leide hos kårfolket Anna og Ole Voll på Tungland.

Når jeg ser i kirkebøkene for Strand, som ligger åpent i digitalarkivet, finner jeg spor etter denne konflikten helt fram til 2. verdenskrig. Minst seks familier av bedehusfolket valgte å døpe barna sine hjemme både på grunn av konflikten med presten, men også av prinsipielle grunner for noen av dem. Og når barna ble 14 år og var klar for konfirmasjon, valgte noen av foreldrene å ikke konfirmere dem. Det er derfor ikke noe nytt at lekfolk gikk utenom presten for såkalte kirkelige handlinger. Nå er det offisiell praksis både i Normisjon og Misjonssambandet å praktisere dåp og konfirmasjon på bedehuset.

Hjemmet til Kinamisjons mannen Hartvig Bokn

(foto Strand historielag FB)

I kirkeboken har jeg funnet seks familier der det er notert hjemmedåp og for noen også konfirmasjonsnekt. Hvem var disse familiene som var forut for sin tid?

Malene (Mallin) og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus var bonde og fisker på familiegården på Tungland, han hadde eget verksted hvor han blant annet laget stiger og han arbeidet en periode på Stålverket. Rasmus var leder for Misjonssambandet og også som nevnt formann for bedehuset. Han var også en periode medlem av kommunestyret. Malene var fra Øvre Fjelde (Flådå). Malene ble frelst i en stor vekkelse på Jørpeland i 1904-1905 der Andreas Kvinlaug fra NLM var taler. Rasmus ble vakt i denne vekkelsen, men ble først frels kort tid etter at møteserien var avsluttet.

Ingeborg og Gabriel G. (GG) Tungland. Gabriel var handelsmann og predikant og var fra Håhammer på Tungland. Også han ble frelst i vekkelsen ved Kvinlaug. Han gikk på emissærskolen til Misjonsselskapet i 1906-1907 og reiste deretter tre år som predikant for NMS. I 1911 gikk han over til NLM. I 1920 flyttet familien fra Stavanger til Tungland hvor han startet butikk som han drev ved siden av forkynnervirksomheten. Både familien og butikken flyttet til Jørpeland sentrum i 1936. Ingeborg var fra Kvam på Tau.

Laurentze og Jens Harboe Gjerde. Laurentze ble født i Bjørheimsbygd, men vokste opp på Tungland. Jens var også fra Bjørheimsbygd, fra gården Østerhus. Laurentze og Jens var først bønder på Østerhus, men fra 1911 bodde de på Nedre Fjelde. Jens arbeidet da på Stålverket. Jeg kjenner ikke til når de ble kristne, men Jan Alsvik skriver om Laurentze at «ho var ivrig misjonskvinne (for Misjonssambandet) sjølv om ho hadde stor barneflokk og travel kvardag».

Tomasine og Martin Førland. Martin arbeidet først ved Jørpelands Brug og deretter for Ryfylke Kraftanlæg som maskinist ved kraftstasjonen. Tomasine var fra Jørpeland. De bodde på Førland og hadde 6-7 mål eiendom som de dyrket. Jeg kjenner heller ikke til når Tomasine og Martin ble kristne.

Guro og Ole Thorsen Barkved. Guro ble født på Stople i Sandeid. Ole var fra Barkved og var barnebarn til en kjent haugianer og ordfører Ole Thorsen Svines/Barkved. De var bønder på Barkved og Ole drev i tillegg med fiske. Jan Alsvik skriver: «Ole og Guro var misjonsfolk og hadde Misjonssambandet som «hjartebarn»».

Kristine og Hartvig Bokn. Kristine var fra Jondal i Haranger, mens Hartvig kom fra Bokn i Fister. Han var utdannet skomaker i Stavanger og startet som skomaker i Jondal hvor han traff Kristine.  De kom til Jørpeland i 1918 og også her drev han som skomaker. Jan Alsvik: «Hartvig Bokn var ein av leiarane for Misjonssambandet på Jørpeland.»

Det var flere enn disse som hadde sin åndelige heim i NLM på denne tiden,  men ikke alle døpte barna sine hjemme. Noen hadde heller ikke barn i aktuell alder i perioden 1921-1940. Så er også dette en liten brikke i Jørpelands kirke- og misjonshistorie.

 

Guds under i Kina

Den kinesiske muren (foto historienet.no)

Kina har i hovedsak vært lukket for evangelisk misjon i flere århundrer. Men så kom det en åpning på ca.75 år, og Guds ord slo rot.

Fram til år 1807 hadde det kun vært noen få spredte misjonsframstøt i Kina og da sist på 15-1600-tallet ved Den katolske kirke. Men landet ble igjen stengt, og på starten av 1800-tallet var det kun i byen Kanton at utenlandske borgere hadde adgang. Ellers var Kina stengt. I 1807 kom Robert Morrisson til Kanton som misjonær, men han kom aldri lenger enn til denne byen. Fram til sin døde i 1834 fikk han gjøre en stor innsats med å oversette Bibelen til Kinesisk. Det Nye Testamentet var klart allerede i 1813.

Fem år etter at Robert Morrison døde, brøt det ut krig mellom Kina og England. Denne blir gjerne kalt den første opiumskrigen og endte med at Kina tapte og måtte åpne fem nye havner for utlendinger i 1842. I 1850 brøt det ut en borgerkrig i Kina som varte til 1865. Midt i denne borgerkrigen brøt det også ut en ny opiumskrig mellom Kina og England. Denne varte fra 1856-1860 og også denne gang tapte Kina. Følgen var som sist at flere byer i Kina måtte åpnes for handel med utlendinger.

I 1875 ble en engelsk diplomat myrdet i Kina. Det resulterte i press fra England for å åpne Kina enda mer. Resultatet ble en avtale, Chefoo-konvensjonen, som blant annet åpnet for at utlendinger kunne reise over hele Kina og også bosette seg i landet. På dette tidspunkt hadde antall misjonærer i de åpne byene øket betydelig. I 1865 stiftet Kina misjonæren Hudson Taylor en ny misjonsorganisasjon som han kalte China-Indland Mission (CIM). Som navnet tilsier, var målet å nå befolkningen i innlands Kina med evangeliet.

Da Kina ble åpnet i 1876, sto CIM klar med mange misjonærer. Organisasjonen gav også ut bøker og tidsskriftet «China`s Millions». Disse ble også oversatt helt og delvis til andre språk enn engelsk. Disse skriftene var med på å tenne et kall til misjon i Kina i mange land, også Norge. Antall misjonærer økte kraftig de følgende årene. Tallene er usikre, men en kilde (Smith) oppgir at det var 473 misjonærer i Kina i 1877. Av disse var 242 briter og 210 utsendt av tyske og amerikanske misjonsselskap. I 1890 hadde antall misjonærer øket til 1296 fra mange ulike nasjoner. I 1907 var tallet kommet opp i 3445.

Tre Kinamisjons veteraner. F.v. dr.Martin, dr. Griffith John  og 

dr. Hudson Taylor. (foto Smith)

De første norske misjonærene reiste ut for CIM i 1885. Det Norske lutherske Kinamissionsforbund ble stiftet i 1891 og sendte samme år åtte misjonærer med kurs for Kina. Flere nordmenn reiste også ute for norsk-amerikanske misjonsselskap. I følge Himle var det i 1902 hele 18 ulike misjonsselskap fra de nordiske land og de nordiske kirker i Amerika. Mange misjonærer døde av ulike tropiske sykdommer og andre led martyrdøden. Men dette ser ut til å ha virket at kallet til Kina bare ble enda sterkere.

Da 2. verdenskrig brøt ut, ble store deler av misjonærflokken evakuert. Etter denne krigens slutt håpet en på en ny vår for misjonsarbeidet, men slik skulle det ikke gå. Borgerkrigen mellom det regjerende Nasjonalistpartiet og Kommunistpartiet under Mao endte med kommunistisk seier og den røde terror der Mao var ansvarlig for omtrent 70 millioner kineseres død. Noe av det først Mao gjorde var å stenge landet for kristen misjon. Dette skjedde i 1949, omtrent 75 år etter at landet ble åpnet.

På disse 75 årene ble mange vunnet for Jesus. Usikre tall regner med at det i 1949 var ca. 1. million evangeliske kristne og 3 millioner katolikker i Kina. Mange fryktet for at når Kina ble stengt, ville antall kristne gå tilbake. Men det har skjedd et stort Guds under i Kina etter 1949. Igjen er tallene usikre, men en antar at det nå er mellom 80-120 millioner kristne i landet. De fleste av disse er evangeliske kristne.

Det som har skjedd i Kina viser at Guds ord er spiredyktig. Det viser også at det er viktig å forkynne evangeliet mens det er åpenhet for det. Mens tallet på kristne i Kina har «eksplodert», har det gått motsatt vei i landene som sendte sine misjonærer til Kina. I Vesten ser vi et frafall fra Guds ord. Det må være en vekker for Guds folk. Begynt er ikke endt.

 

Kilder

Himle, Thorstein (1902): Guds veie med et gjenstridigt folk

Kjebekk, Erik (2025): Kina for Kristus

Smith, Arthur H. (1908): China vaagner

Luthers teologi – Livet under nåden

«Tre og syv bør ikke være ti, de er ti -. På samme måten med den som er rettferdig: Han bør ikke leve rett og godt, nei han lever rett og gjør godt.»

Slik talte Martin Luther om de kristnes liv. Vi finner sitatet i boka «Martin Luthers teologi» av Carl Fr. Wisløff. Videre i denne artikkelen vil du få noen flere sitat fra boka, om dette temaet:

En benådet kristen, som er elsket av Gud og har Ånden i sitt hjerte, kan ikke annet enn å elske og tjene Gud og nesten.

De ti bud forteller oss hva den kristne skal gjøre for å behage Gud. Han skal elske Gud slik at han holder Guds bud. Dette er nemlig ikke mulig for noe menneske – før han blir en troende kristen.

Den troende er fri fra loven som frelsesvei. Frelst blir han ved troen alene – for Jesu skyld alene. Dermed er samvittigheten fri for lovens trusler og fordømmelser, og da – først da – spør den troende for alvor: Hva vil du, Gud, at jeg skal gjøre? Og så blir svaret at vi skal holde Guds bud.

Den som lever i tro på Guds kjærlighet for Jesu skyld, han hører i Guds ti bud sin Fars vennlige røst, som viser ham den vei han skal gå gjennom en vanskelig verden.

Det er fordi han (mennesket) ennå er kjød, at det troende menneske trenger Guds lov. Han trenger Guds lov til å avkle ham all egenrettferdighet, overbevise om synd og drive ham til Kristus. Og han trenger den som den gode Fars opplysning om hvor Han vil vi skal gå.

Egenrettferdigheten er den fare som lurer på alle kristne, især på dem som vil ta sin kristendom alvorlig, men ikke har fått en frigjort samvittighet ved troen på evangeliet.

Gode og fromme gjerninger skaper aldri en god og from mann, men en god mann gjør gode gjerninger.

Den som vil leve sitt liv slik Gud ønsker det, behøver ikke se seg om etter noen spesielt «hellige» gjerninger eller tjenester. Der hvor Gud har satt meg, der skal jeg tjene Gud.

Luthers teologi – Rettferdiggjørelsen

Martin Luther (foto UiB)

«Hvordan kan en bli stående for Guds domstol? Her ser vi det dype skillet mellom katolsk og luthersk kristendom.»

I denne artikkelen har jeg hentet noen sitat fra Carl Fr. Wisløffs bok «Martin Luthers teologi» og kapittelet om rettferdiggjørelsen:

Katolikkene lærer at «Rettferdiggjørelse er at Gud gjør et åndelig sykt, dvs syndig menneske frisk. Rettferdiggjørelse er helbredelse.» Luther derimot lærere at rettferdiggjørelsen «er en domsakt av Gud: Den treenige Gud erklærer et menneske å være rettferdig i hans øyne. Rettferdiggjørelsen er ikke en gradvis forvandling av et syndig menneske; den er en erklæring, avgitt av Gud selv, om at dette syndige mennesket er rettferdig. Den rettferdighet synderen da har ved troen er ikke hans egen, men en fremmed rettferdighet – det er Kristi rettferdighet. Frifinnelsen skjer for Jesu skyld, ved troen på ham.»

Rettferdiggjørelsen er ikke en helbredelse som skjer litt etter litt; nei, den består i at Gud feller en dom for himmelens domstol og sier: Dette mennesket som tror på min Sønn, han er fri.

En kristen er på en og samme gang rettferdig og synder... Det er ingen ting hos oss som holder mål etter Guds lov. Endog våre beste gjerninger er smittet av synd og må dekkes av Kristi rettferdighets hvite drakt. Guds hellige lov kjenner ingen nåde. «Moses er ingen trøster». Det finnes ingen gnist av mildhet og nåde i loven. Målt med dens mål er du helt og fullt en synder, fortapt i deg selv. Men like sikkert er det at evangeliet ikke inneholder noen dom eller vrede, bare tilgivelse og kjærlighet for Jesu skyld.

Troen er i seg selv ingenting, den har ingen annen betydning enn at den holder fast i Guds løfte om frelse for Jesu skyld.

Frelse av nåde ved troen alene – for Kristi skyld alene. Mennesket som tror på Jesus, får tilgivelse og blir frelst før det enda har gjort noe godt eller kjenner noen kjærlighet i hjertet; en kjenner kanskje bare dom og død – men frelst blir en for Kristi skyld alene.

Rettferdiggjørelsen er alltid fullkommen, for den som tror på Kristus er for Guds ansikt kledd i Kristi rettferdighet. Men det samme menneskes helliggjørelse er alltid ufullkommen; her kjemper Ånden for å drive synden vekk. Rettferdiggjørelsen skjer i samme øyeblikk som et menneske kommer til troen på Kristus. Derimot er kampen mot synden i gang så lenge en lever.

Lov, din lydighet skal ikke få trenge inn til den trone hvor Kristus, min Herre, har sete. -La derfor ikke Moses – og enda mindre paven – få komme inn i brudekammeret: det vil si: La ham ikke få regjere over samvittigheten, for den har Kristus fridd fra loven.

I mitt daglige liv skal jeg altså ikke vite av noe falsk «evangelium» som tillater meg å sluntre unna mine plikter. Men i samvittigheten skal jeg bare vite av Jesu nåde.

På den ene side viser Bibelen oss i dypt alvor Guds vrede over synden og over synderne. Men samtidig er forsoningen helt igjennom Guds eget initiativ. Intet tvinger Gud til å gjøre dette – intet, uten hans uutgrunnelige kjærlighet.

Guds tilgivelse kunne ikke gis «uten videre». Guds kjærlighet kunne ikke ta syndere inn i sitt samfunn uten at hans hellige vrede var stillet. Derfor blir ordet om Guds kjærlighet et budskap om hva det kostet Gud å kunne tilgi oss og gjenopprette et brutte samfunn mellom Gud og mennesker. Det kostet ham hans egen Sønns blodige død.

Torbjørg Eie – et langt liv i Etiopia

Torbjørg Eie (nr.3 f.v.) innvies til misjonær 

(Foto Utsyn nr.33 1969)

En stor flokk strandbuer har vært misjonærer for NLM. Torbjørg Eie var en av dem som fikk et langt liv som misjonær i Etiopia.

Den kjente professoren Carl Fr. Wisløff var flere ganger på besøk på ulike misjonsfelt. En gang han hadde vært på et slikt besøk sa han at han «beundret de enslige kvinnelige misjonærene». Om han noen gang traff Torbjørg Eie vet jeg ikke, men jeg antar at han ville sagt det samme i møte med henne og hennes tjeneste som misjonær.

Oppvekst på Fiskå

Torbjørg ble født på Fiskå i Strand kommune fire måneder etter at Norge ble okkupert av Tyskland. Fødselsdatoen er 10. august 1940. Foreldrene hennes var baker Henrik Eie og Talette Eie født Vatland. Henrik sine foreldre var fra Fister, men kom til Fiskå i 1886. Henrik var handelsmann og i 1930 bygget han og Ingvald Vik et bakeri som enda (2026) er i drift. Den 1. desember 1945 brant bakeriet ned til grunnen, men Henrik og Ingvald bygget det opp igjen. Mor Talette ble født på Vatland, men vokste opp på Ravnås.

Bakeriet på Fiskå brant ned

(Østlands-Posten 03.12.1945)

Talette og Henrik fikk sju barn i perioden 1929-1946 og Torbjørg var i midten. Det var Torbjørg sin eneste bror, Anders Eie, som overtok bakeriet etter faren. Kompanjongen Ingvar Vik solgte sin andel og flyttet til Jørpeland i 1962. Her startet han sitt eget bakeri. Torbjørg gikk på folkeskolen på Fiskå og da hun var blitt 17 år, tok hun to år på Tryggheim Ungdomsskule på Nærbø. Våren 1960 tok hun et vårkurs på Solborg Ungdomsskole i Stavanger. Målet hennes var å bli lærer, og høsten 1960 kunne hun starte opp på Stavanger Offentlige Lærerskole og fullførte utdanningen våren 1964. Samme året meldte hun seg inn i Lærerinnenes misjonsforbund.

Torbjørg Eie (nr.2 f.h. foran) sammen med kollegaer 

ved Buer skole (Porsgrunn Dagblad 14.05.1966)

Etter fullført utdanning søkte hun på flere lærerposter og takket ja til en stilling ved Buer skole i Skien. Her ble hun i to år før hun fikk ny stilling ved Vaulen skole i Stavanger i 1966. Også i denne stillingen ble hun kun i to år, for Torbjørg kjente på et kall til å bruke utdannelsen sin i misjonens tjeneste. Skoleåret 1968-1969 gikk hun derfor på Misjonsskolen for kvinner på Fjellhaug i Oslo. Dette var og er Misjonssambandets misjons- og bibelskole.

Klassen til Torbjørg Eie på misjonsskolen for kvinner på

Fjellhaug (Utsyn nr.19 1969)

Til Etiopia

I løpet av året på Fjellhaug ble det bestemt at Torbjørg skulle bli utsending til Etiopia. Noe av det siste som skjer før en misjonær reiser ut til sin første periode er en høytidelig misjonærinnvielse. For Torbjørg sin del var denne i Kuppelhallen i Stavanger 28. juni 1969. Hun var ikke alene, for også Bodil og Johan Naustvik, Geirtrud Straum og Henny og Sverre Naustvik ble innviet av NLM sitt hovedstyre denne dagen.

Torbjørg Eie (Utsyn nr.18.1969)

På nyåret 1970 ankom Torbjørg Eie Etiopias hovedstad Addis Abeba. Det første året var satt av til å lese amharisk, ett av de offisielle skriftspråk i Etiopia. Språkskolen lå i Yirgalem, vel 30 mil sør for hovedstaden. Videre denne første perioden i Etiopia var hun først lærer ved Den norske skolen i Addis Abeba. Her gikk barna til Torbjørgs kollegaer. Det neste året, 1973-1974, arbeidet hun på jenteskolen på Hagere Maryam misjonsstasjon neste 50 mil sør for hovedstaden. Dette var en kombinert husmorskole og bibelskole for 30 jenter.

Det siste halve året av denne perioden brøt det ut politisk uro i landet. Denne uroen endte med et kommunistisk kupp den 12. september 1974. Keiser Haile Selassie I ble avsatt og henrettet og et kommunistisk terrorregime ble innsatt. Mengistu Haile Mariam var den første tiden nestleder i regime, men 3. februar 1977 ledet han et kupp og ble president helt til regime falt i mai 1991. Disse årene var preget av statlig terror. Politiske motstandere ble fengslet, torturert og drept. Også de kristne måtte lide mye disse årene og mange av kirkens ledere ble fengslet og drept.

Torbjørg kom til Norge kort tid før kuppet i 1974 og året i Norge bodde hun i Oslo. Hun fikk et engasjement ved hovedkontoret på misjonens skolekontor. Etter kuppet var det stor usikkerhet om misjonærene kunne fortsette i Etiopia. Noen reiste hjem for godt, andre ble omplassert til Kenya, men mange valgte å fortsette så lenge det var mulig. En av disse siste var Torbjørg.

Torbjørg Eie (bak nr.2 f.h.) og kollegaer ved Den norske skole i 

Addis Abeba (Nordmanns-Forbundet nr.1 1972)

Høsten 1975 var hun tilbake i Etiopia, denne gang for en toårs periode. Her var hun først lærer på en jenteskole på misjonsstasjonen Hagere Selam. På denne skolen gikk det 300 jenter fra 1.-6. klasse. Det andre året var hun plassert på misjonsstasjonen Gata lengre vest. Her arbeidet hun med bibelundervisning og undervisning av ernæring, barnestell og hygiene blant kvinnene i området. Mot slutten av dette skoleåret ble uroen så alvorlig i Gata at hun ble evakuert til misjonsstasjonen Yirgalem. Sommeren 1977 reiste hun så tilbake til Norge, og denne gang ble Bergen bosted. Torbjørg ønsket faglig påfyll og tok ett år på Norsk Lærerakademi.

Leder for kvinnearbeidet

Da Torbjørg var tilbake i Etiopia etter året på Lærerakademiet, var situasjonen blitt noe roligere i Gata. Hun fikk derfor sin tjeneste der det første året. Også denne gang arbeidet hun blant kvinnene. Torbjørg fikk være med å starte 47 nye kvinnegrupper og til sammen var det da 2405 medlemmer i kvinnegruppene i dette distriktet.

Bilde med dårlig kvalitet. Torbjørg Eie t.v.

(Utsyn nr.32 1981)

De tre neste årene, 1979-1982, var Torbjørg leder for hele kvinnearbeidet i Sør-Synoden hvor NLM og samarbeidskirken hadde sitt misjonsarbeid. Selv om de kristne møtte mye motstand og forfølgelse i denne tiden, opplevde de at vekkelsene fortsatte. På denne tiden besto Sør-Synoden av 1100 menigheter i 20 ulike distrikt og 70 underdistrikt. Synodens hovedkontor hvor Torbjørg hadde sitt kontor lå i byen Awasa ved Awasasjøen.

Alle disse distriktene og underdistriktene arrangerte bibelkurs for kvinner og Torbjørg var ansvarlig for å organisere mange av disse. Hun deltok også selv på mange. Det ble derfor mye kjøring med bil og lange spaserturer til menigheter som var uten veiforbindelse. I en av årsmeldingene for denne perioden skrev Torbjørg at «vårt mål er kristne kvinner som ser og viser sitt ansvar i hjem, menighet og samfunn – med hovedmålet klart i sikte: «Å forkynne Kristus – i ord og ferd, til frelse for menneskeslekten.»»

I 1982 var det tid for et nytt hjemmeopphold for Torbjørg. Denne gang fikk hun ansvaret for den kvinnelige misjonsskolen på Fjellhaug og hadde også en god del undervisning her. De vordende misjonærene var også en del på reise dette året, og Torbjørg var med som taler. Høsten 1983 var hun tilbake i Awasa som leder for kvinnearbeidet i Sør-Synoden og hun hadde denne stillingen de neste tre årene. Da var det igjen tid for ett års opphold i Norge.

Torbjørg Eie med etiopiske venner

(foto Strandbuen 06.01.1977)

Da hun var tilbake igjen i Etiopia i 1987, fortsatte hun først i stillingen som leder for kvinnearbeidet. Men etter en kort stund fikk hun en ny utfordring. Hun fortsatte på Synodens hovedkontor i Awasa, men denne gang fikk hun ansvaret som søndagsskolesekretær ved evangeliseringsavdelingen. I 1987 var det søndagsskoler i 940 menigheter med til sammen 40 800 barn. Totalt hadde Sør-Synoden 1423 menigheter med 99 950 døpte barn totalt. Da Torbjørg reiste tilbake til Norge sommeren 1990 var antallet søndagsskolebarn økt til 62.000. Disse ble undervist av 1900 frivillige søndagsskolelærere.

Jeg tar med et lite klipp fra NLM sin årbok for 1990: «Mange barn fra ikke-kristne familier kommer til søndagsskolen som dermed fungerer som en viktig plogspiss for evangeliet i lokalmiljøet. Barna har også begynt å be for de unådde folkeslag i Etiopia. Dette skal vi få se frukter av! Undervisningsmateriell og retningslinjer for søndagsskolearbeidet er blitt utarbeidet og distribuert til alle distrikt.» (Skrevet av Torbjørg sin kollega Odd Åge Ågedal).

Torbjørg Eie (foto hviding.no)

Siste år i Norge

Oppholdet i Norge skulle denne gang bli på tre år. Da hun var tilbake i Etiopia i 1993 hadde kommunistregimet falt og president Mengistu hadde flyktet til Zimbabve. Dette skjedde i 1991. Dette skulle bli Torbjørg Eie sin siste periode i Etiopia og den varte i to år fram til 1995. I denne perioden hadde hun ansvaret for kvinnearbeidet i Sør-Vest synoden og var stasjonert på misjonsstasjonen i Arba Minch. Her hadde hun ansvar for oppfølging av 225 kvinnegrupper med til sammen 14 460 medlemmer.

Torbjørg Eie (i midten) på Tautunet

(foto Strandbuen 22.10.2021)

Torbjørg kom hjem til Norge for godt i 1995 og fra 1999 og fram til hun ble pensjonist var hun lærer ved Nordre Strand skole i hennes hjembygd Fiskå. Hun deltok med andakter og misjonsinformasjon på ulike samlinger og da det ble stiftet en gjenbruksbutikk for NLM på Jørpeland i 2015, engasjerte hun seg der. Den siste tiden før hun døde bodde hun på Tautunet. Hun døde 1. juledag, 25. desember 2025 og ble 85 år gammel.

Kilder

Alfred Hauge: Solborg ungdomsskule 1913-1963 (1963)

Arne Norheim: Festskrift til 50 års jubileet for Tryggheim ungdomsskule (1969)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Årbøker NLM 1970-2000

Utsyn 1970-2026

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Strandbuen.no

Luthers teologi – skriften alene

Martin Luther (Foto ukjent)

«Jeg har lært at jeg skal gjøre bare de bøker som blir kalt Hellige Skrifter den ære å tro at ingen av deres forfattere noen gang har tatt feil.»

Dette sitatet fra Augustin siterte ofte Martin Luther med tilslutning. I 1983 gav Carl Fr. Wisløff ut boka «Martin Luthers teologi». Her framstiller han i korthet hovedpunktene i Martin Luthers teologi. I ett av kapitlene i denne boken skildrer Wisløff Luther sitt syn på Bibelen. Jeg vil her ta med noen sitater fra det Wisløff presenterer.

«Skriften er dommer. Det er dette som man har kalt reformasjonens formale prinsipp. Alle trosutsagn skal prøves på den Hellige Skrift, som er høyeste dommer i alle troens saker… Skriften er den eneste dommer.»

Den katolske kirke kaller dette for reformasjonens vranglære. Den kirken hevder at «ved siden av det skrevne Guds ord, som er inspirert av Guds Ånd, står kirkens muntlige tradisjon.» Både Skriften og tradisjonen skal mottas og æres «med like stor pietet og ærbødighet.»

«En kan spørre: Hva var det som førte til at veiene skiltes på denne måten? Grunnen var ikke at Luther kom med en ny lære om Skriftens autoritet… Nei, det som skjedde var egentlig bare at Luther gjorde fullt alvor av det som Skriften faktisk sier – i alle de omstridte spørsmål som kom på dagsorden.»

«De hellige kunne fare vill i sine skrifter og i sin livsførsel, men Skriften kan ikke feile.»

«Et kirkemøte kan ikke oppstille noen ny trosartikkel; det kan bare bekrefte den gamle, rette tro som vi finner i Skriften.»

«De lutherske dogmatikere i eldre tid la stor vekt på Skriftens inspirasjon, og hevdet at Skriftens troverdighet hadde sammenheng med at dens egentlige forfatter var Gud selv.»

«Vi kan ikke tenke at Den Hellige Ånd ikke har tenkt seg om, og at han ikke visste hvilke ord han brukte. De som har skrevet om innstiftelsen av nattverden var ikke drukne eller tåpelige, men de var fulle av Den Hellige Ånd og skrev sannheten om det som skjedde.»

«Vi kan snakke tydelig og klart om trosspørsmål, for Skriften er klar. La gå at det finnes steder som grammatikalsk sett byr oss vanskeligheter. Men så finnes det så mange andre steder som er klare, og så får vi la de klare stedene kaste lys over de dunkle.»

«Dersom du vil gi en god og tillitvekkende tolkning (av GT), da skal du feste blikket på Kristus, for alt sammen sikter på ham, hver eneste del av det.» Med den største frimodighet forkynner Luther frelsen i Kristus ut fra gammeltestamentlige tekster.

En viktig Luthersk tolkningsnøkkel: «Det spørres ikke bare etter hva Gud har sagt i Bibelen, men også hvem han har sagt det til.»

Hva med skriftord som kan synes å motsi hverandre? «Troen er ikke i fare om vi ikke har kjennskap til disse ting. Men så meget er visst: Skriften lyver ikke.» Den egentlige tvil gjelder vår menneskelige forståelsesevne. Skriften lyver ikke.

Møteturne i Romsdal

Innfjorden bedehuskapell (foto Ove Sandvik)

Seks møter på fire ulike bedehus ventet meg da jeg fikk besøke Romsdal 25.-31. august. Basen for besøket var et åpent hjem i Molde og oppdragsgiver var Misjon Sarepta.

I forkant av besøket var det streik på enkelte flyplasser. Det var derfor en viss spenning om jeg skulle komme fram til Molde i tide. Heldigvis ble streiken avblåst dagen før min flyavgang og reisen gikk helt etter planen. Jeg fikk en fantastisk fin flytur i klarvær langs Vestlandskysten. På flyplassen i Molde ventet Sarepta sin mann i Romsdal og kjørte meg de få hundre meterne østover til heimen til Liv og Martin Schjølberg.

Ekteparet Schjølberg har vært aktivt med i misjonsarbeidet i området. Martin var leder for NMS sine bokhandlere i Norge en periode av sitt yrkesliv. Da Misjon Sarepta startet opp i 2014, fikk de et kall til å være med der og startet ei forbønnsgruppe for arbeidet i Sarepta. Da koronaepidemien kom, ble det slutt på denne gruppen, men Liv og Martin har selv en bønnetime hver morgen der de ber for alle møter i Sarepta de kommende måneder. Det var fint å få være med på disse samlingene.

Liv og Martin Schjølberg er frivillige områdearbeidere for

Misjon Sarepta i Romsdal. Jeg hadde det veldig godt i  heimen

deres. (foto Ove Sandvik)

Innfjorden

Jeg landet i Molde tirsdag kl.15.00 og allerede kl.17.00 startet vi på turen til Innfjorden bedehuskapell, hvor vi skulle ha våre to første møter. Turen dit tok ca. halvannen time inkludert ei ferje. Det var speilblankt på fjorden og med Romsdals mektige fjell som ramme, ble turen en nytelse for øyet.

I Innfjorden ble vi tatt imot av Åse og Kjell Magne Bø. Kjell Magne ønsket velkommen, mens både dette møtet og møtet dagen etter ble ledet av Liv Schjølberg. Hun hadde også bakt «Sareptakake» til alle møtene denne uka. Annbjørg Helland Sævareid deltok både med god sang og egenskrevne dikt. Hun hadde med seg mannen som bærer og god tilhører. På den første samlingen kom det 11 fra Innfjorden og nabobygdene i tillegg til oss fem tilreisende.

Annbjørg Helland Sævareid (foto Ove Sandvik)

Romsdalskammeratene (foto Ove Sandvik)

Tirsdag kjørte vi på nordsiden av Romsdalsfjorden, mens vi på onsdag tok ferja fra Molde til Vestnes og kjørte langs sørsiden av fjorden. På ferja var det en kar som banket på biltaket. Han hadde sett en han kjente og ville slå av en prat. Det var Morten Korsvik som sammen med kona Inger var på tur fra Levanger hvor de bor til ei datter som bor på Sunnmøre. Morten er en ungdomsvenn og det var veldig kjekt å få et slikt uventet treff.

På møtet på onsdag fikk vi lyttet til flott sang av Romsdalskameratene, ei sanggruppe med godt voksne menn (81-91 år) fra ulike steder i Romsdal. Martin er av de yngste i koret hvor han spiller mandolin. Denne kvelden var vi 30 på møte og folket hadde god tid til å samtale over kaffekoppen. På denne samlingen ble vi minnet ut fra Guds ord om vårt hjemland himmelen og Veien som fører dit.

Dette bildet av Kinamisjonær Knut Stokke fra Stokke i Innfjorden henger

på Innfjorden bedehuskapell (foto Ove Sandvik)

Det kan også nevnes at Innfjorden har fostret en av Norges første Kinamisjonærer. Knut Stokke var emissær i Romsdal og fikk kall til å reise til Kina. Han var av de åtte første misjonærene for Kinamisjonen som dro fra Norge høsten 1891. Etter et opphold i Amerika, endte det med at han skiftet arbeidslag til en norskamerikansk misjon. Han kom til Kina i 1896 og døde på post i 1921, 62 år gammel.

Tomrefjord kristne forsamlingshus (foto Ove Sandvik)

Tomrefjord og Strande

Torsdag var møtet på Tomrefjord kristne forsamlingshus. Tomrefjord ligger ett par mil vest for Vestnes. Bedehuset er forholdsvis nytt og ligger fint til i et byggefelt. Det gamle bedehuset lå vanskelig til og ble solgt. Bedehusfolket fikk overta et næringsbygg som de så gjorde om til bedehus. Det var Julie og Johnny Kjærstad som ønsket velkommen og Johnny ledet også møtet. Martin Schjølberg sang og jeg talte. Det var ca. 20 som kom og også her var det satt av god tid til å prate i etterkant av møtet.

Ei rose til minne om kong Harald og ei rose for vår nye

konge, kong Haakon VIII. (foto Ove Sandvik)

Fredag våknet vi til meldingen om at kong Harald var død. Det preget denne dagen. Martin tok meg med på en kjøretur med omvisning i Molde, Hustadvika og Aukra kommuner. Jeg hadde aldri vært i Aukra, så det ble dermed en ny kommune for meg. Nå har jeg 23 kommuner igjen før jeg har vært innom alle landets kommuner. Det har vært varmt og nydelig sol disse dagene, med unntak av noe regn torsdag og fredag kveld.

Aukra kommune (foto Ove Sandvik)

Vågøy Kyrkje (foto Ove Sandvik)

Møtet på fredag var på Liv og Martin Schjølberg sitt eget bedehus, Strande bedehus. Bedehuset ligger langs E39 noen få km øst for hjemmet deres. Ekteparet Schjølberg ledet og sang, mens den gamle Indre Sjømannsmisjons høvdingen Oddbjørn Pedersen hadde åpning. Magnar Solemdal spilte til allsangen. I forbindelse med kongens død sa han noen få ord om sitt møte med kong Harald gjennom sin tid som aktiv idrettsmann og idrettsleder. Forsamlingen sang deretter kongesangen. Vi gledet oss over hver enkelt av de åtte frammøtte på møtet.

Strande bedehus (foto Ove Sandvik)

Flokken på Strande bedehus fredag kveld. Taleren er fotograf. 

(foto Ove Sandvik)

Eidsvåg

De to siste møtene denne uka var i Eidsvåg, Bjørnstjerne Bjørnsons barndomsbygd. Liv, Martin og I kjørte fra Røbekk lørdag kl.18.00 og møtet startet kl.19.00. Programmet for kvelden var som vanlig. I tillegg til oss tre tilreisende kom det fire lokale. Det ble ei åpen stund om Han som kalles synderes venn. Søndag var det sang av ekteparet Lynn og Per Magne Brakstad fra Eidsvåg. Han spilte også til fellessangen på begge møtene. På søndag var vi totalt ni på møtet.

Eidsvåg bedehus (foto Ove Sandvik)

Teksten for talen søndag kveld var fra Mika 7,18-20: «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, slik du med ed lovte våre fedre i fordums dager.»

Det var mange møter for Sarepta i Romsdal i denne perioden. Det er ikke langt til Bjorliheimen og lærere herfra hadde og skal ha distriktsbibelskole i området. I tillegg er Sareptas egne ansatte og frivillige forkynnere stadig på farten med Guds ord. Det var fint å høre at folk er takknemlige for at Sarepta kommer og forkynner evangeliet både på steder der det er regelmessig møtevirksomhet og ikke minst der Ordet sjelden lyder.

Jeg vil rette en varm takk til vertskapet mitt, Liv og Martin Schjølberg. De stelte godt med predikanten, de var sjåfør, sanger, møteleder og sørget for kaffemat. På forhånd hadde de reist Romsdal rundt med plakater for møtene. Og ikke minst ble møtene forberedt i bønn.

Utsikt fra Schjølberg sin stue (foto Ove Sandvik)

På vei mot Innfjorden (foto Ove Sandvik)

Molde fra sjøsiden (foto Ove Sandvik)

Åfarnes i Rauma (foto Ove Sandvik)