Jeg følger meg ensom

Sigvald Netland og Bertine Eriksen som han ble gift med noen månede

etter at han skrev dette brevet. (foto ukjent)

Sigvald Netland (23) fra Sokndal hadde vært i Kina som misjonær i ett halvt år da han skrev dette til en venn i Bergen.

Han hadde reist ut som misjonær med støtte fra et nystiftet norskamerikansk misjonsselskap. Han reiste sammen med Ole Næstegaard d.y. og brukte første tiden til å lære språk. Dette brevet er det første fra han som er gjengitt i Kinamisjonsforbundets nystarta misjonsblad «Kineseren». Brevet er tatt inn i det andre nummeret av bladet som kom ut i august 1891, en måned før Kinamisjonsforbundets første misjonærer dro fra Stavanger. Netland skrev (lett språklig revidert):

«Jeg føler meg ofte så ensom her i det fjerne hedningeland, hvor ikke noe i livet er kjært og trivelig uten dette å arbeide i Herrens vingård. Savnet av brødre og søstres samvær føler jeg ofte meget tungt, spesielt om søndagene. Men når jeg har lært mer av språket og kommet ut i virksomhet, vil det bli annerledes. Jeg har mye åndelig kamp og ofte tunge anfektelser i troen. Men Herren er min trøst og min glede, min tilflukt i nøden, min sol og skjold.

Alt som er i verden, blir mer og mer surt og bittert og jeg stunder hver dag etter å få flytte herfra og være med Kristus. Den løpebane som ligger foran meg er vel tung og lang, men det salige håp som Herren gir dem som elsker ham, gjør veien lett og kort og gjør alle lidelser lettere å bære. Daglig få jeg erfare sannheten av det ord at «som våre dager er, så skal også vår styrke være».

Og ikke en dag går uten at jeg av hjertet må prise Gud. Hans nåde er så usigelig god og stor mot meg uverdige synder. Om Lammets blod synger jeg tidlig og sent, for det er det kjæreste ord jeg kan føre over min tunge og å eie i mitt hjerte. Mitt valgspråk er: «Han som ga oss Sønnen, skulle ikke han gi oss alle ting med ham!» «Han vil være med sine alle dager inntil verdens ende». Ja, «hvem er en Gud som vår!»…

Vi er alle friske (en familie fra Amerika, Næstegaard d.y og jeg) og lover Gud hver dag i vår kinesiske bolig.

Glimt fra historien til pinsevenne i Strand

Dagens lokaler til pinsemenigheten Klippen

(foto Klippen)

Pinsemenigheten Klippen på Jørpeland er blitt en menighet som setter spor i lokalsamfunnet. I tillegg til menighet driver de også skole, barnehage, et diakonalt tilbud for vanskeligstilte med mer.

Menigheten kan feire 70 år i 2027, men historien til pinsevennene i Strand går enda lengre tilbake. Jeg har samlet noen glimt fra pinsevennenes historie i Strand kommune.

Lars Nordbø. En av de første «gjendøpte» i Strand var Lars Rasmussen Nordbø. Lars var en av brødrene Nordbø som kom fra Finnøy i 1897 og overtok og videreutviklet mølla som deres onkel hadde startet. Så langt jeg vet var han gjendøpt da han kom til Strand i 1897, men meldte seg ut av statskirken først 24. desember 1900. Han var gift med Anne Marie Viig fra Nedstrand. Under folketellingen i 1920 står Lars oppført som baptist, men ikke kona hans. Det samme med sønnen Rasmus L. Nordbø. Også han er oppført som baptist, men ikke kona hans, Hanna Kristine Alsvik. Flere etterkommere etter Anne Marie og Lars har vært sentrale i pinsemenigheten på Jørpeland.

Klippen 1982 (foto: Strandbuen 12.03.1982)

Tomas Vasstveit. Den første kjente pinsevenn i Stand var Tomas Vasstveit fra Bjørheimsbygd. Han var gift med Anna Heggheim og de fikk sønnen Ola i 1915. Anna døde i 1928 og Tomas giftet seg på nytt to år etter med Oline Søndenå fra Sauda. Sønnen Ola ble gift med Ester Emberland. Vasstveit familien drev eget gårdsbruk på Vastveit. Tomas var kontaktperson i Strand for pinsemenigheten Zion i Stavanger fra 1920-årene. Han ordnet med møter og de første ble døpt i Bjørheimsvatnet.

Rakel og Thoralf Gulbrandsen sen. Thoralf Gilbrant sine foreldre.

(foto Forsandboka)

Thoralf Gilbant var en landskjent leder innen pinsebevegelsen. Han ble født i Stavanger 23. mai 1919. Foreldrene bodde da i Håheller i Lysefjorden hvor mor hans kom fra. Moren het Rakel Johanna Håheller og faren het Thoralf Gulbrandsen. Faren var fra Son i Østfold og var som ungdom «agent for trykksaker». Han begynte som evangelist i Den Frie Evangeliske Forsamling ca. i 1916 og var de første årene plassert i Nordland. Rakel Johanna og Thoralf ble gift sommeren 1918. Mor Rakel Johanna hadde en søster Karen Bertine, som ble gift med Oskar Fossmark. De bodde på Jørpeland og har mange etterkommere i Strand.

Familien Gulbrandsen bodde i Håheller til 1922. Da flyttet de til Madla, og senere til Stavanger. I oktober 1925 flyttet de inn i et nykjøpt hus på Idse og her ble de boende til 1933. Thoralf hadde fem søsken. I 1929 var det en stor vekkelse på Idse bedehus. Talere var Olaus Østebø og Thorvald Ladstein fra Kinamisjonsforbundet. Under denne vekkelsen ble 10 år gamle Thoralf Gulbrandsen jr. frelst. Da familien flyttet til Stavanger på nyåret 1933, ble Thoralf døpt i Zion pinsemenighet og denne menigheten ble hans og familiens åndelig hjem. Kort tid etter at han var døpt, holdt 13-åringen Thoralf sin første tale.

Thoralf Gilbrant på talerstolen (foto ukjent)

Fram til 1940 hadde Thoralf ulike småjobber i Stavanger, men ble i krigsåret kalt til predikant i pinsemenigheten. Han var forstander i menighetene i Arendal, Sokndal, Kristiansand, Trondheim og Oslo. I 1960 skiftet han etternavn fra Gulbrandsen til Gilbrant og det er under dette navnet han ble en landskjent predikant og leder. Han var redaktør av pinsemenighetens blad «Korsets Seier» i 18 år. Ellers var han utgiver av Illustrert Norsk Bibelleksikon og forfatter av Studiebibelen og en rekke bøker om endetiden og andre teologiske emner. Han var også oversetter av Norsk Bibel sammen med Carl Fr. Wisløff og Arthur Berg.

Thoralf Gilbrant ble forlovet med evangelist Tobine Aadneram fra Øvre Sirdal i 1945 og de ble gift kort tid etter det. Tobine og Thoralf Gilbrant fikk fem barn. Tobine døde i 1991 og Thoralf giftet seg på nytt året etter med Kari Bakke (født Gundersen). Thoralf døde 11. juni 2006. Som pensjonist bodde han i Spania.

Klippen sitt første lokale i 1962 (foto widerøe)

Øyvind Fragell var en skattet forkynner og sangforfatter i pinsemenigheten. Han var fra Skien og er far til den kjente tidligere leder av Humanetisk forbund, Levi Fragell. Øyvind Fragell var i 1941 knyttet til Zion pinsemenighet i Stavanger som distriktsevangelist. Han hadde blant annet ansvar for pinsevennene i Strand. Fragell skrev i Korsets Seier i 1941 at det var tre pinsevenner på Jørpeland og at de hadde møtene i Losjen. Det var noen flere pinsevenner i nabobygdene rundt Jørpeland. Disse kom som regel syklende til møtene på Jørpeland ifølge Fragell. Flere møter ble også holdt i heimen.

Martin Linnerud. I 1946 meldte Korsets Seier at det skulle være bryllup på Jørpeland. De som skulle gifte seg var forstander Martin Linnerud og Othilie-Johanne Sortland. Othilie-Johanne var datter til Ranveig og Karl Sortland som var sentrale pinsevenner på Jørpeland. Karl var opprinnelig fra Vesterålen, mens Rannveig var fra Stavanger. Martin Linnerud hadde sin tjeneste i pinsemenigheter andre steder, men bodde på Jørpeland en periode. Han og familien emigrerte til USA i 1949.

Pinsevennen har stevne på Jonsokberget. (Ukjent årstall og fotograf)

Emanuel Minos. I 1952 var Emanuel Minos på mange møter på Jørpeland. Det var da ifølge Minos kun en familie på Jørpeland som tilhørte pinsemenigheten, men de opplevde at to familier ble frelst under disse møtene. Vinteren 1954-55 arrangerte pinsevennene en møteserie i Losjen. Talere var Daniel Dahl og Jakob Karlsen fra De frie venner (Den Frie Evangeliske Forsamling). Det ble vekkelse som varte i to år.

Eldsteråd og menighetstjener 1986 (foto Strandbuen 27.02.1987)

Ole Moen (t.h.) og Thorstein Grotbæk foran det nye påbygget i 1986

(foto Korset Seier nr.34 1986)

Menighet blir stiftet

Etter hvert ble det flere pinsevenner i Strand og på nyåret 1957 ble Strand pinsemenighet Klippen stiftet. Den første forstanderen var menighetens egen Alf Vatne og i ledelsen ellers var Jonas Byberg, Ole Moen, Odd Emberland og Johannes Aaen. 30 medlemmer meldte seg inn i menigheten da den ble stiftet. De neste årene var det flere vekkelser knyttet til Klippen, blant annet ved Jakob Karlsen, Arne Grimsby og Netel Åshammer.

Glimt fra Søndagsskolen (Korsets Seier 1974)

Den første forstander utenfra var Ola Holum som ble ansatt i 1962. Reinert Innvær kom i 1968 og Monrad Nicolaisen i 1972. I 1960 bygget menigheten sitt første lokale på Jørpeland. Tomta ble kjøpt i 1947 av Tomas Vasstveit, Jonas Byberg og Karl Sortland. Ole Moen var byggeleder. Lokalet ble ombygget og påbygget i 1986 for kr.2,2 millioner. I 2005 ble det første spadestikk tatt til et nytt og stort møtelokale bygget på Fjelde. Her driver de også barnehage og kristen skole, KF-skolen, som startet opp i 2016 i samarbeid med Normisjon. Menigheten hadde i 2022 ca. 400 medlemmer.

Gry-huset 2019 (foto Ove Sandvik)

I 2019 kjøpte Klippen NLM sitt hus, Gry. Huset var tenkt til å være base for arbeidet Åpen Dør som menigheten driver. Her får folk som trenger det gratis middag og utdelt matvarer som er donert av Matsentralen og bedrifter i kommunen. I tillegg har det lokale Asfalt-kontoret og Evangeliesenteret tilhold i dette huset.

Klippen på Jørpeland har rekruttert flere misjonærer. Jeg har ikke den fulstendige overiskten, men nevner Birgit Aaen som reiste til Kongo allerede i 1926. Familien Ruth og Alf Vatne dro til Kongo i 1966. Ingrid og Reidar Vatne var misjonærer i Bolivia, Oddbjørg og Leif Gunnar Vervik i Peru, Liv Byberg i Paraguay og Marie og Arnt Ole Angelsen i Kongo.

Ruth og Alf Vatne med barna før utreise til Kongo i 1966

(foto Strandbuen nr.1 1966)

Birgit Aaen 60 år (foto Korset Seier nr.18 1957)

Det er også flere pinsevenner/frie venner fra Strand som har vært forkynnere og forstandere i Norge. Jeg har heller ikke oversikt over disse, men kan nevne Kjell Helmikstøl. Han reiste som evangelist i mange år. En annen markert personlighet var Gai Holta (1928-1996). Han var forkynner for Den Frie Evangeliske Forsamling fra midten av 1960-tallet. De frie venner var en søsterorganisasjon av pinsevennene som nylig slo seg sammen pinsevennene, slik at det nå er en organisasjon. Gai het egentlig Gabriel og ble født i 1928. Han vokste opp på Jørpeland og foreldrene var Solveig og Åmund Holta. Foreldrene var aktive på bedehuset på Jørpeland. Gai arbeidet som tømmermann og også en periode på Stålverket. Han reiste som evangelist for Frie venner i 40 år, og var gift med Ada Sofia Sæbø fra Sørskår.

Menighetsmusikken 1986 (foto Korset Seier nr.34 1986)

Søndagsskolelærer 1986 (foto Korsets Seier nr.34 1986)

Kilder

Alsvik, Jan (1991): Strand bygdebok

Alsvik, Jan (1995): Folk i Strand

Engen, Sigleif (1985): Forsandboka

Straume, Jakob (1957): Kristenliv i Rogaland

Korset Seier ulike årganger

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Strandbuen.no

Åndelig enkeltmannsforetak?

Fra et møte på Åkra bedehus (foto Åkra bedehus)

Er det sunt at en kristen ikke har en forsamling å ta ansvar i, annet enn å møte opp på et møte en gang iblant? Eller er det naturlig for et Guds barn å ha en åndelig familie der en har ansvar og ikke bare er tilskuer?

I boka «Jeg tror på den Hellige ånd» har den gamle indremisjonshøvdingen Fredrik Wisløff et kapittel om De helliges samfunn. Her skriver han mye som er verd å stoppe opp for og å tenke over. Jeg tar med noen få sitater:

«De helliges samfunn er de kristnes hjem. Der dekkes det bord hvor de søker sin føde, der tennes et ildsted hvor de tyr hen fra verdens kulde, der møter de hjemmets åpne armer som byr dem forståelse og kjærlighet, der venter dem stille fred og hvile etter travle arbeidstimer.

Kristendommen har aldri vært tenkt som enkeltmannssak. Kristendommen er sosial. Den skaper samfunn og nærer samfunnsånd. Vi blir Guds barn én for én. Men vi kan ikke leve barnets liv normalt uten som ledd av den hellige familie. Den kristen som ikke har funnet de helliges samfunn, har ennå noe unormalt ved sin kristendom.

Vel kan Gud gjøre et særlig under i en sjel som er tvunget til å stå alene som kristen, - i en ensom fjellbygd, på en av misjonens utestasjoner el.lign. Men i den kristen som har anledning til de helliges samfunn og ikke bruker det, er det noe sykt og abnormt. Det er intet vitnesbyrd om særlig sjelsstyrke at en kristen vil leve isolert fra de øvrige kristne. I den sterkeste kristen er det også det dypeste behov etter samfunn med andre kristne.

De hellige hører sammen fordi de alle er født av Gud. Den nye fødsel gjør dem fremmede i verden og trekker de kristne til hverandre med skjulte sterke bånd, - bånd som endog er sterkere enn kjødets og den jordiske kjærlighets bånd…

De som er født av Gud, de søker hverandre, de finner hverandre, - det synes nesten som ved et hellig instinkt. Et menneske som du aldri har talt med, og hvis sjelsliv du ikke kjenner noe til, kan du allikevel hemmelig føle som en bror…

To troende menn talte sammen. Den ene sa: «Jeg går alltid like til Bibelen; direkte av kildene vil jeg øse; der er vannet best!» Men den andre svarte: «Også jeg. Men ofte er brønnen så dyp. Jeg trenger at noen øser for meg!» I de helliges samfunn byr jeg mine brødre av det vann jeg selv har øst, - og drikker begjærlig av det vann mine brødre øser. Den beste kristen er den som synes at han mest trenger de helliges samvær. Han er den takknemlige tilhører og den villigste til å dele med andre. Han mottar mest og han gir mest.»

Så langt Fredrik Wisløff. Vi er rikt velsignet i vårt land som kan høre forkynnelse både på TV og på internett. Men dette må ikke føre til at de helliges samfunn forsømmes. Guds folk trenger deg, og du trenger de helliges samfunn. Guds ord sammenligner oss kristne med vintreet med mange grener, legemet med mange lemmer, saueflokken med Jesus som hyrde osv. For en velsignelse med de helliges samfunn! 

Og husk gjerne det som en sa på denne måten: «Er du på jakt etter den fullkomne menighet og skulle vøre så uheldig å finne den, så må du for all del ikke gå inn. Da vil den ikke være fullkommen lenger.» Guds menighet består ikke av fullkomne mennesker, men av frelste syndere.

Marie Monsens «herlighetsteologi»

Marie Monsen (t.v.) sammenmed en kollega

(foto NLM arkivet)

Marie Monsen er kanskje den norske misjonær fra fastlands Kina som er mest kjent blant kristne kinesere. Hun var en fargerik personlighet med et vekkelsesbudskap.

Marie Monsen (1878-1962) var utdannet lærer og dro til Kina som misjonær for Kinamisjonsforbundet i 1901 og dro fra Kina for siste gang i 1932. De første årene opplevde hun som tunge og hun var mye plaget med sykdom. Marie hadde også en vanskelig natur og kom lett i konflikt med kollegaer.

Før hun dro til Kina var hun noen måneder i England og pleiet der kontakt med kristne som talte mye om å døpes med Den Hellige Ånd. I 1918 opplevde hun selv det hun kalte for en åndsdåp. En menneskelig frukt av denne opplevelsen var at hun ble mildere overfor sine kollegaer. Marie skrev om hendelsen til generalsekretær Brandtzæg. Han ble nok forskrekket, for denne hennes nye teologi var ikke luthersk. Han måtte gå mange runder både med seg selv og med andre ledere før han endelig svarte på brevet, først etter 16 måneder. Marie fikk fortsette i Kinamisjonsforbundet.

Marie Monsen (foto NLM arkivet)

Misjonshistoriker Erik Kjebekk skriver om dette i en upublisert artikkel: «I luthersk teologi taler en ikke om en spesiell åndsdåp atskilt fra vanndåpen og gjenfødelsen. I gjenfødelsen får en den Hellige Ånd som frelsens gave og blir dermed også døpt med Den Hellige Ånd. Når noen taler om «the second blessing» (den andre velsignelsen), skiller en mellom åndsdåpen og gjenfødelsen. Åndsdåpen beskrives som en helt spesiell opplevelse som gir seier over synden og et rikt kristenliv. Det er tydelig at Marie Monsen har sine tanker og opplevelser om åndsdåpen fra en teologi som står i denne tradisjonen. En annen sak er om hun helt ut vurderte konsekvensene av denne teologien.»

I 1927 sa hun fra seg lønna fra Kinamisjonsforbundet og reiste de siste 5-6 årene til steder hun selv fikk tro for å reise. Det var for det meste langt nord i Kina. Her opplevde hun å få være et redskap til mange vekkelser, ikke minst blant kristne kinesiske ledere og utenlandske misjonærer. I 1929 opplevde hun at en båt hun var på ble kapret av røvere. I ettertid skrev Marie om denne hendelsen og om Guds spesielle ledelse med henne. Karina Hestad Skeie har skrevet om dette:

«Kapringen gjorde henne berømt og kjent blant flere, slik at hun fikk taleinvitasjon også fra de mest prominente kristne aktører i samtiden. I tillegg gjorde piratfortellingen til å bekrefte bildet av henne som et spesielt og utvalgt menneske, et Guds redskap med et enestående personlig mot og integritet. Sistnevnte var ikke minst viktig, for Marie Monsens spesielle talestil var til dels provoserende og vakte sterke reaksjoner både blant kinesiske kristne og misjonærer.»

Fire hefter skrevet av Marie Monsen på hennes gamle dager

(foto Ove Sandvik)

Først i november 1931 kom hun til Kinamisjonsforbundets felt. Også her brøt det ut vekkelse, men allerede våren 1932 brøt hun opp fra Kina og kom aldri tilbake. I 1935 tok hun gjendåp noe som førte til at hun ble lite brukt som taler for Kinamisjonsforbundet i Norge. I 1945 gav Marie ut et hefte hun kalte «En hjelp i trengsel». Sener kom tre nye hefter, «Vekkelsen ble en åndens aksjon» (1960), «Alt er mulig for Gud» (1961) og «Bønnens makt» (1962). Alle disse heftene handler om under og Guds ledelse i Maries misjonærliv. Marie Monsen døde i 1962 og ble 84 år gammel.

Jeg har denne uken (uke 40 2026) på nytt leste disse fire heftene og ble ikke lite forskrekket. I ungdommen leste jeg heftene flere ganger og ble inspirert av alle under Marie Monsen opplevde og hvordan Gud ledet henne på en helt spesiell måte. Når jeg nå på nytt leste disse heftene, sitter jeg igjen med mange spørsmål.

Sykdom. Marie skildrer utallige eksempler på at hun ble helbredet. Jeg får inntrykk av at hun mener at hvis du åndelig har alt på stell, kan du forvente å bli helbredet. Hun skriver blant annet om andre at de ikke var «åndelig modne» nok til å oppleve helbredelse. Guds ord sier derimot ikke at Guds inngripen ved sykdom er avhengig av min modenhet. Eller min sterke nok tro. Og slettes ikke at bare vi tror nok skal vi bli helbredet. Det skriver heller ikke Marie, hun var ofte syk selv. Men inntrykket heftene gir, er at når forholdet til Gud blir i orden, kan du forvente helbredelse.

Marie Monsen (foto Asia Harvest)

Guds direkte ledelse. Marie skriver at hun ble åndelig inspirert av å lese om bl.a. Georg Müller og Hudson Taylor. De arbeidet uten fast lønn, men under det de beskriver som Guds direkte omsorg for sine. Marie gikk til samme skritt i 1927 og skildrer i heftene hvordan Gud sørget for henne. Når andre spurte henne om de burde gjøre som henne, var svaret nei. Hun la gjerne til at hun ikke opplevde at de som spurte var modne nok til en slik handling. Det kan ikke ha vært enkelt hverken for kollegaer eller ledere å forholde seg til slikt. Hvem kan overprøve Gud?

Guds ord sier at en arbeider er sin lønn verd. Det høres veldig åndelig ut å bli ledet direkte fra Gud, men Han har satt sine barn inn i et hellig samfunn med ulike nådegaver, blant annet leder nådegave som skal styre ut fra Guds ord. Visst leder Gud. Visst minner Han sine om ulike veivalg og tjenester. Men jeg kan ikke se at det er grunnlag for direkte Guds ledelse slik Marie Monsen praktiserte. Det blir veldig lett usunne maktforhold når du kan påberope deg Gud røst i daglige gjøremål. Igjen, hvem kan overprøve Gud?

Stor Marie? I heftene avdekker Marie sine feil, sine synder og sin mangel på tro. Samtidig ender det ofte med at hun bekjenner og opplever konkrete bønnesvar. Selv om det langt fra var tilsiktet, sitter jeg igjen med at Marie var moden, i motsetning til mange av hennes kollegaer. Derfor fikk hun så mange bønnesvar. Jeg oppfatter det som om hun er kommet til et høyere nivå. Kanskje er det hennes «åndsdåp» som skinner gjennom. Mye av det hun forteller i heftene kjenner vi igjen fra herlighetsteologien. Marie var ingen herlighetsteolog i moderne forstand, men hun hadde nok i senere år et annet grunnsyn enn det lutherske. Og trekk fra herlighetsteologien er ikke vanskelig å kjenne igjen i det som hun skriver. Biografen Olaf Golf kaller Marie en «karismatisk lederskikkelse».

Marie Monsens gravstein (foto dagen.no)

Som predikant var Marie ifølge kollegaer en botspredikant som talte mye og konkret om synd. I heftene er det mest omtale av bønnesvar og Guds direkte ledelse. En kan undres over at det var dette som lå henne på hjertet på sine eldre dager. Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvor er Lammet?

Et siste spørsmål som jeg undres over etter å ha lest heften på nytt er hvorfor NLM talte så varmt om disse heftene og ga dem ut i stadig nye opplag. Slike utrolige hendelser selger godt, men fremmet de en teologi som NLM ønsket å stå for?

Jeg gleder meg over de store vekkelsene som har vært i Kina, også de som Marie Monsen fikk være et redskap til. Dette blogginnlegget er ikke en vurdering av Monsens forkynnelse, men et hjertesukk etter lesningen av hennes hefter.

Jørpeland bedehus 50 år

Jørpeland bedehu

Jørpeland bedehus ble innviet 14. november 1976 og kan dermed feire 50 år i år. Jubileet ble markert med en fest på bedehuset lørdag 26. september. 

Selv om dagens bedehus kun er 50 år, er bedehushistorien på Jørpeland adskillig eldre enn det. Den startet i 1899. Før den tid var det et aktivt kristent lekmannsmiljø på Jørpeland tilbake til tidlig på 1800-tallet.

Jeg vet ikke nøyaktig når oppstarten var, men det var haugianere i Strand i alle fall fra 1820. Den første misjonsforeningen i Strand ble stiftet i 1834 og var den tredje misjonsforeningen i Norge. Bare Stavanger og Egersund var tidligere ute. I 1837 ble det innviet et forsamlingshus ved kirken i Strand, som noen mener er det første bedehuset i landet.

På Jørpeland ble det stiftet flere foreninger for misjonen ut over 1800-tallet, og disse hadde sine samlinger i heimer rundt om i bygda. I 1899 var skolen på Jørpeland blitt for liten og nye skole sto klar, også den på Fjelde. Da fikk kristenfolket overta den gamle skolen som bedehus, men det måtte flyttes 200 meter sørover. Dette bedehuset ble snart for lite. Vinteren 1904-05 var det en stor vekkelse på Jørpeland og i forlengelsen av denne ble det bygget to nye bedehus, ett på Barkved og ett på Langeland. Det ble huset på Langeland som ble hoved-bedehuset for Jørpeland. Det gamle Fjelde bedehus ble revet og satt opp som bedehus på Heia. Det står der enda, men er nå til forfalls.

Det gamle Heia bedehus var opprinnelig skole på Fjelde

og fra 1899-1905 bedehus på Fjelde (foto widerøe)

Langeland bedehus slik det muligens så ut før det ble kapell

(KI-redigert bilde)

Siden det ikke var egen kirke på Jørpeland, ble bedehuset brukt også til gudstjenester. Prestene ønsket å gjøre bedehuset om til kapell, men det ønsket ikke lederne på bedehuset. De ønsket heller at kommunen skulle bygge ny kirke. Det ble imidlertid flertall for å omgjøre bedehuset til kapell på årsmøtet 1921. Ett par år senere ble det bygget på et kirketårn og bedehuset hadde deretter form som en kirke.

Etter 2. verdenskrig vurderte fagforeningen Jern og Metall å selge Folkets hus i Jørpeland sentrum. Mange på bedehuset ønsket å kjøpe dette bygget til nytt bedehus, men før det ble enighet om det på bedehuset, trakk Jern og Metall salget. Kapellet på Langeland ble etter hvert for lite, etter som befolkningen på Jørpeland økte betydelig og mange nye kom med i bedehusflokken ved større og mindre vekkelser. Det ble derfor bestemt at Strand kommune skulle bygge ny kirke på Jørpeland og denne sto ferdig i 1968. Da gikk kapellet tilbake til å være bedehus.

Langeland kapell

Kapellet var imidlertid for lite også som bedehus. I tillegg lå bygget midt i krysset opp til Førland, så kommunen ga tillatelse til at det skulle bygges nytt bedehus litt lenger inne i samme området, mot å rive det gamle. Alle formaliteter var i orden sommeren 1975 og byggingen ble satt i gang umiddelbart. Huset kostet kr 810.00 og ved innvielsen året etter, var det kun kr.150.000 som var lån i banken. Resten av beløpet var gaver og støtte fra kommunen, fylket og Strand Sparebank.

I 2003 ble møbelbutikken som var nærmeste nabo til bedehuset lagt ned. Flere av eierne av bedehuset og Den norske kirke gikk sammen og opprettet en stiftelse som kjøpte bygget. Dette bygget ble deretter bygget sammen med bedehuset, men det er stiftelsen Kraftverket som eier den gamle møbelbutikken.

Kraftverket

Det er i dag stor virksomhet på Jørpeland bedehus. Norkirken som er tilsluttet Normisjon, og Jørpeland Misjonsforsamling NLM driver med møter, lag og foreninger for alle aldre. Det forrettes også dåp, nattverd og konfirmasjon på bedehuset. Mange misjonærer og forkynnere har også sin bakgrunn herfra.

Israels glade sanger

Sangen har fulgt Guds folk gjennom alle tider. Kong David har skrevet minst halvparten av salmene i Salmenes bok i Bibelen.

I 2 Sam 23 møter vi David helt på tampen av sitt liv og hans siste ord. Når han skal presentere seg, bruker han en spesiell benevnelse om seg selv. Det står i v.1: «Jakobs Guds salvede og Israels glade sanger.» Jeg syntes det var en fin og treffende benevnelse David bruker om seg selv – jeg er Israels glade sanger! Mye av denne gleden møter vi i hans salmer. Salme 34 er et godt eksempel på en slik salme. Denne salmen avsluttes slik: «Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.» (Sal 34:23)

En annen er Salme 103. Her nærmest pålegger David seg selv og oss andre til ikke å glemme alle Herrens velgjerninger. Så tar han dem for seg, og jeg vil bare ta med v.10-12 som har betydd mye for mitt Gudsliv: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.»

Tenk om Gud skulle gjøre med meg etter mine synder. Mitt hovmod, min egoisme, mine ureine tanker, min mangel på kjærlighet til Gud Fader. Jeg ville vært fortapt! Derfor er jeg så glad for vitnesbyrdet til Israels glade sanger: Gud gjør ikke med meg etter min synder – for Jesus tok min synd som sin, og jeg som skyldig var får gå fri. Ufattelig nåde.

Men Israels glade sanger har også andre strenger i sine salmer. I Salme 51,6 bekjenner han: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort» og Salme 69,2-4: «Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg. Jeg har ropt meg trett. Min strupe brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg venter på min Gud.»

At David var Israels glade sanger betyr ikke at han ikke hadde rike erfaring med synd, motgang prøvelser og forfølgelse. Men han hadde erfart det en nyere sanger skriver: «Hvordan det føles og hvordan det går, Barn skal du enda få være. Om du enn synder og anklaget står, Slipper du selv for deg svare. Også i livets mørkeste stund, gjelder der oppe nådens forbund. Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal du enda få være.» (SB 236 v2)

Hjemmedåp og konfirmasjonsnekt

Det har vært sterke spenninger mellom prestene og deler av bedehusbevegelsen på Jørpeland siden midten av 1800-tallet.

Disse spenningene gikk nok noe i bølger, men da biskop Heuch var på visitas i 1899 sukket han over ukirkeligheten til indremisjonsfolket. Ingen av dem møtte opp på visitasen. Kinamisjonen kom til Jørpeland først i 1905 og da Sven Foldøen sto i vekkelse her vinteren 1910-11, ble spenningene forsterket.

Bedehuset på Langeland ble bygget i 1905 og hadde i lovene at det kunne brukes til kirkelige handlinger. Prestene ville gjøre bedehuset om til kapell, men bedehusstyret og lekfolket ville beholde huset som bedehus og at kommunen istede skulle bygge ny kirke på Jørpeland. 

I 1921 gjorde den nye unge presten Stensaker et framstøt overfor årsmøtet for bedehuset. Han fikk samlet mange som ikke til vanlig gikk på bedehuset og fikk flertall for å gjøre huset om til kapell. Da marsjerte store deler av bedehusfolket ut i protest. Styret for bedehuset trakk seg og formann Rasmus Larsen Tungland sukket: «Tenk presten fikk verden med seg og tok bedehuset vårt.» Kinamisjonsflokken trakk seg derfor ut av bedehuset en periode. De hadde da møter i hjemmene og i et rom de leide hos kårfolket Anna og Ole Voll på Tungland.

Når jeg ser i kirkebøkene for Strand, som ligger åpent i digitalarkivet, finner jeg spor etter denne konflikten helt fram til 2. verdenskrig. Minst seks familier av bedehusfolket valgte å døpe barna sine hjemme både på grunn av konflikten med presten, men også av prinsipielle grunner for noen av dem. Og når barna ble 14 år og var klar for konfirmasjon, valgte noen av foreldrene å ikke konfirmere dem. Det er derfor ikke noe nytt at lekfolk gikk utenom presten for såkalte kirkelige handlinger. Nå er det offisiell praksis både i Normisjon og Misjonssambandet å praktisere dåp og konfirmasjon på bedehuset.

Hjemmet til Kinamisjons mannen Hartvig Bokn

(foto Strand historielag FB)

I kirkeboken har jeg funnet seks familier der det er notert hjemmedåp og for noen også konfirmasjonsnekt. Hvem var disse familiene som var forut for sin tid?

Malene (Mallin) og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus var bonde og fisker på familiegården på Tungland, han hadde eget verksted hvor han blant annet laget stiger og han arbeidet en periode på Stålverket. Rasmus var leder for Misjonssambandet og også som nevnt formann for bedehuset. Han var også en periode medlem av kommunestyret. Malene var fra Øvre Fjelde (Flådå). Malene ble frelst i en stor vekkelse på Jørpeland i 1904-1905 der Andreas Kvinlaug fra NLM var taler. Rasmus ble vakt i denne vekkelsen, men ble først frels kort tid etter at møteserien var avsluttet.

Ingeborg og Gabriel G. (GG) Tungland. Gabriel var handelsmann og predikant og var fra Håhammer på Tungland. Også han ble frelst i vekkelsen ved Kvinlaug. Han gikk på emissærskolen til Misjonsselskapet i 1906-1907 og reiste deretter tre år som predikant for NMS. I 1911 gikk han over til NLM. I 1920 flyttet familien fra Stavanger til Tungland hvor han startet butikk som han drev ved siden av forkynnervirksomheten. Både familien og butikken flyttet til Jørpeland sentrum i 1936. Ingeborg var fra Kvam på Tau.

Laurentze og Jens Harboe Gjerde. Laurentze ble født i Bjørheimsbygd, men vokste opp på Tungland. Jens var også fra Bjørheimsbygd, fra gården Østerhus. Laurentze og Jens var først bønder på Østerhus, men fra 1911 bodde de på Nedre Fjelde. Jens arbeidet da på Stålverket. Jeg kjenner ikke til når de ble kristne, men Jan Alsvik skriver om Laurentze at «ho var ivrig misjonskvinne (for Misjonssambandet) sjølv om ho hadde stor barneflokk og travel kvardag».

Tomasine og Martin Førland. Martin arbeidet først ved Jørpelands Brug og deretter for Ryfylke Kraftanlæg som maskinist ved kraftstasjonen. Tomasine var fra Jørpeland. De bodde på Førland og hadde 6-7 mål eiendom som de dyrket. Jeg kjenner heller ikke til når Tomasine og Martin ble kristne.

Guro og Ole Thorsen Barkved. Guro ble født på Stople i Sandeid. Ole var fra Barkved og var barnebarn til en kjent haugianer og ordfører Ole Thorsen Svines/Barkved. De var bønder på Barkved og Ole drev i tillegg med fiske. Jan Alsvik skriver: «Ole og Guro var misjonsfolk og hadde Misjonssambandet som «hjartebarn»».

Kristine og Hartvig Bokn. Kristine var fra Jondal i Haranger, mens Hartvig kom fra Bokn i Fister. Han var utdannet skomaker i Stavanger og startet som skomaker i Jondal hvor han traff Kristine.  De kom til Jørpeland i 1918 og også her drev han som skomaker. Jan Alsvik: «Hartvig Bokn var ein av leiarane for Misjonssambandet på Jørpeland.»

Det var flere enn disse som hadde sin åndelige heim i NLM på denne tiden,  men ikke alle døpte barna sine hjemme. Noen hadde heller ikke barn i aktuell alder i perioden 1921-1940. Så er også dette en liten brikke i Jørpelands kirke- og misjonshistorie.