søndag 23. august 2020

Går det godt til slutt?



Tippoldefar John E. Sandvik var haugianer og et varmt bønnemenneske. Det siste året i sitt liv opplevde han en økonomisk ruin. Går det alltid godt til slutt?

Jeg oppdaget nylig en notis i et nummer av Fædrelandsvennen i 1884. Der sto det omtalt en brann på garden Sandvik i Tysvær. Det var på garden til tippoldefar John Sandvik det brant. John ble født inn i en haugianerheim i 1821, og ble bevart som en kristen gjennom hele livet. Han var med å bygge det første bedehuset i Tysvær på slutten av 1840-tallet, og på garden hadde han en bønnestein som var så flittig brukt, at det var groper i bakken etter knærne hans.

Han hadde fire barn i sitt første ekteskap. Etter å ha levd som enkemann i noen år, giftet han seg i 1871 med ei 22 år yngre dame fra Sjernarøy. Med henne fikk han fem barn i perioden 1872-1884. Yngste barnet ble født i mai og døpt i juni 1884. John var da 63 år, mens kona var 41. Den 11. august hadde sønnen John på fire år, fått tak i ei fyrstikk, og tente på noe høy i et skjul inntil løa. Flammene tok tak og løa med alt høy for kommende vinter, og all redskap, ble slukt av flammene. John hadde ikke forsikring på driftsbygning, og hadde i tillegg et stort lån i banken. Som om ikke det var nok, døde hesten hans året før brannen. Kanskje var det denne katastrofen som knekte helsa hans, for han døde ti måneder senere.

Går det alltid godt til slutt, for den som er en kristen? Det er fortalt om Job i ei hel bok i Bibelen. Han var en rik og gudfryktig mann, som ble hardt rammet av Guds prøvelser gjennom Satan. Men det gikk godt til slutt med Job. Han fikk igjen både helse, ny familie og rikdom. Slik går det ikke med alle kristne, det vitner blant annet de mange martyrer om. Slik gikk det heller ikke med tippoldefar. Som Guds barn er vi her i verden under samme kår som alle andre. Vi rammes av ulykker, sykdom og motgang, slik også de gjør som ikke tror på Jesus.

Stein på Sandvik-garden. Kanskje det var bak denne steinen at tippoldefar
John Eriksen Sandvik hadde sine mange bønnestunder.

Likevel er det en stor forskjell. For den som er frelst, har en Gud og Far som har lovet å gå med sine både i gode og onde dager. Han har ikke lovet at Guds barn skal slippe prøvelser og sykdom, men han har lovet å gå med gjennom dette. Jesaja 43,2: «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.» 

Til tross for dette er det en dyrebar sannhet, at det går alltid godt til slutt for den som tror på Jesus. Tippoldefar trodde på Jesus som sin frelser, derfor gikk han til himmelen når han døde. Da er alle bekymringer, økonomiske problem, ulykker, sykdom og depresjoner borte. Og ikke minst, da er all synd borte. I himmelen skal vi være sammen med Jesus og ha det uforståelig godt i en evighet.

Men det går ikke godt for alle til slutt. Mange falske forkynnere, lære at alle blir frelst til slutt. Det sier ikke Guds ord, og Ordet er sannhet. Det er Bibelens alvorlige budskap, at den som ikke her på jord tar imot Jesu soning for sine synder, vil gå evig fortapt. Det kan ha gått veldig bra med livet her på jord, men det ender i katastrofe, hvis du ikke få din sak i orden med Jesus her i tiden.

Det gode budskap fra Bibelen er at Jesus har fullført alt som skal til for at du kan nå himmelen. Han lengter etter å gi deg denne frelse. Du får den ved tro, av bare nåde. Om du tar imot, er du ikke lovet at alt skal gå godt her på jord, men du er lovet at det vil gå godt tilslutt. Velkommen til Jesus i dag.










lørdag 22. august 2020

Mer lokal myndighet

NLM Sørvest sitt regionskontor i Stavanger

Misjonssambandet har alltid vært en sentralstyrt organisasjon. Likevel har kretsene historisk sett hatt stor innflytelse og myndighet over driften av misjonsarbeidet i de enkelte kretser. Dette lokale selvstyret har blitt betydelig svekket de siste tiårene.

Før de nye medienes tid, var det en stor respekt for de sentrale lederne i misjonen ute blant grasrota. Uttalelsene fra ei eldre misjonskvinne på Helgeland som omsider fikk sitte under Tormod Vågens talerstol, er talende. Etter Vågens tale var hun framme og hilste på generalsekretæren og sa følgende, med et glimt i øyet: «Nå kan du la din tjenerinne fare herfra i fred, for mine øyne har sett Vågen.»

Samtidig med denne sentralstyringen hadde kretsene stor selvstendighet. De ulike kretsene hadde sin egne profil på en del områder og fikk drive arbeidet slik de hadde tro for, uten mye innblanding fra sentrale ledere. Da var det nok også større enhet i organisasjonen i grunnsyn og synet på arbeidsmåter.

Markert sentralstyring
De siste 25 årene har det blitt en markert endring i forholdet mellom kretser og hovedledelse. Mens den ærbødige respekt for hovedledelsen har avtatt, har sentralstyringen blitt betydelig sterkere. Denne endring ble forsterket etter at kretsene ble slått sammen til større regioner. Enheten i grunnsyn og arbeidsmåter har nok også blitt svekket.

Jeg kan nevne noen trekk i denne økte sentralstyringen. Før var kretsene mye mer selvstendig ved kall av ledere og forkynnere. Forkynnerne ble kalt på prøve og reiste et par år som forkynner, før HS, etter innstilling fra kretsen, skulle godkjenne den faste ansettelsen. I praksis fungerte dette som sandpåstrøing.

I den nevnte perioden er dette blitt strammet inn betydelig. Nå vil HS være mer inne i prosessen ved ansettelser allerede fra før noen blir kalt. Dette gjelder ikke minst ved kall av regionleder og BU-leder.

Sentral budsjettstyring
Misjonens regnskap er nå et konsernregnskap. Det betyr at alle regionregnskap og institusjonsregnskap skal inn i samme konsernregnskap. Regionenes regnskap ble avdelingsregnskap under HS for å forenkle og spare penger. Det ble klart presisert at dette kun var en teknisk sak, og at det ikke skulle få konsekvenser for regionenes selvstendighet.

Konsekvensen av dette vedtaket ble imidlertid annerledes. Det legges ikke lenger fram balanse for regionmøtene. Regionmøtene skal ikke lenger godkjenne regnskapet for regionen, bare ta det til orientering. Ansvaret er dermed skjøvet fra lokale regioner og misjonsvennene der, til sentrale myndigheter og GF.

Dette har også ført til en helt annen budsjettstyring enn før. Regionenes forbruk blir i sterkere grad detaljstyrt fra sentralt hold, i den forstand at regionene får ei stram kostnadsramme og forholde seg til. Regionene har små muligheter til selv å styre sine budsjett. Fram til 2009 hadde kretsene egne organisasjonsnummer i Brønnøysundregisteret. Disse ble slettet og organisasjonen har nå et felles organisasjonsnummer.

Skoler og barnehager fra region til HS
En annen dramatisk endring, er eierforholdet til skolene. Skolene vokste fram av en glød og nød i det lokale misjonsfolket. Kretsene var eier av sine skoler. Der det var mindre forhold lokalt, gikk flere kretser sammen om en skole.

Av ulike årsaker ble det bestemt at skolene skulle organiseres som aksjeselskap. Det offentlige lovverket tilsier imidlertid at i en konsernmodell skal hovedleddet i organisasjonen eie aksjene. Det ble derfor bestemt at skolenes aksjer skulle eies av HS og at HS skulle delegere GF-myndighet til de tidligere eierregionene. Dermed ble nok et «teknisk» vedtak i praksis en sterk sentralisering. Plutselig var det ikke lenger regionene som eier skolene, men HS.

Det samme skjedde også med kretsenes barnehager. Eiermyndigheten ble overført fra kretsene til et sentralt AS. Dermed er det lokale ansvar og myndighet kraftig svekket.

Korona
Denne sentralstyring ble veldig tydelig under koronaepidemien. På grunn av at myndighetene innførte møteforbud som et smitteverntiltak, ble forkynnere og andre ansatte permittert. Det ville da vært naturlig at regionens daglige leder skrev under permitteringsbrevet. Slik var det ikke. Det var generalsekretæren som satte sin underskrift under regionarbeidernes permitteringsbrev.

Det var hovedkontoret som også hadde hånden på rattet i prioriteringsprosessen, men med samråd med regionene. Alt dette var helt sikkert i overensstemmelse med gjeldende lovverk for konsern i Norge. Samtidig viser det tydelig at måten vi nå organiserer oss på, fører til en kraftig forsterket sentralstyring.

Tid for kursendring?
Noen av disse nevnte endringene er begrunnet i pålegg fra offentlige myndigheter. Samtidig har vi ikke vært våkne nok og sett konsekvensene av det vi har gjort. Jeg har ikke noe å klandre andre medarbeidere for. Jeg har selv vært kretsleder deler av den perioden endringene skjedde, og så ikke konsekvensene fullt ut av det jeg har vært med å anbefale.

Kanskje er det tid for å foreta en evaluering av om det er slik vi ønsker at organisasjonen skal ledes. Personlig ønsker jeg en reversering tilbake til mer myndighet til den enkelte region. Men det er kanskje ønsketenkning?












tirsdag 18. august 2020

Forsamling og misjon


Fra Shakiso, Etiopia. (foto Kenneth Syvertsen)

Fra tid til annen hører vi utsagn som hevder at i det kristne arbeidet, er den lokale forsamling det viktigste (nummer 1), så kan enhver finne en misjonsorganisasjon for å støtte misjonsarbeidet. For meg er et slikt utsagn i strid med mitt kall.

Da jeg ble en kristen, fikk jeg et kall til å dele evangeliet med de som aldri har hørt. Det er et kall som alle kristne får. En av stifterne av Indremisjonen i Danmark, sa en gang at den kristen finnes ikke, som ikke har et ansvar for misjonen. Da NLM ble stiftet, var det mange kristne som hadde hørt om alle kinesere som døde og gikk fortapt, uten å ha hørt evangeliet. Derfor kunne de ikke annet enn å reise til Kina, eller stå bak de som reiste.

Jeg tror ikke det var noen av disse som tenkte eller vurderte om det var forsvarlig å sende ut misjonærer, fordi forsamlingen min jo er nummer en. Det er så viktig å ta vare på forsamlingen, at misjonskallet får vente. For misjonen er prioritet nummer to. Nei, en slik gradering er meningsløs. Som kristen har jeg ett av to valg, enten å reise ut til de unådde med evangeliet, eller å være med å sende ut andre, og stå bak utsendingene i bønn og offer.

Misjonsorganisasjonene ble stiftet med to hovedmål. Det ene var for å kunne ha mulighet til å sende ut misjonærer. Det er et stort risikoprosjekt om hver forsamling skal ha sin egen misjonær og at misjonæren skal være avhengig av gløden og varmen i den ene forsamling. Samtidig har misjonsorganisasjonene også et kall til å forkynne Guds ord i vårt eget land. En stor forsamling kan kanskje få inn nok midler til å lønne sin egen forkynner, men det makter ikke de fleste små forsamlinger og foreninger. Går vi sammen i en organisasjon, får vi mer ordnede forhold for utsendingene, og sammen kan vi makta å både sende ut både misjonærer til de unådde, og også forkynnere til bedehusflokkene i Norge.

Det er fortvilet at det etter 2000 år, enda er mange folkeslag som ikke har hørt evangeliet. Åndelig søvn og manglende misjonsbrann følges ad. Derfor trenger vi som er Guds barn å be om vekkelse, både for de unådde i Norge og for kristenflokkene i bygd og by. Vi må be om at våre store og små venneflokker, ikke må bli så selvopptatt at kallet til å nå de unådde, slokner på våre bedehus. Vi trenger åndelig sunne og våkne forsamlinger og foreninger, for å bli tro i kallet Gud har gitt oss. Da må vi ikke sette misjonsorganisasjonene opp mot forsamlingene.

Det er Gud som gir vekst, ved sin Ånd og forkynnelsen av evangeliet. Han kaller sine redskap og nådegaver gjennom forsamlingen. Men når han ikke fram der, vil han åpne andre dører. Lars Skrefsrud fikk kall til å bli misjonær, mens han satt i fengsel. Ingen norske misjonsselskap ville sende ut en fenglselsfugl. Dermed åpnet Gud en vei for Lars gjennom et tysk misjonsselskap. Fengselsfuglen ble stifteren av Santalmisjonen. Mange ungdommer søkte misjonsskolen i Stavanger i 1887. Noen av dem fikk ikke plass, for skolens kapasitet var sprengt. Da minnet Gud flere av disse og mange kristne i landet vårt om Kina. Når andre ikke ville sende ungdommene til Kina, dannet de en egen misjonsorganisasjon, Kinamisjonen (NLM).

Herrens ærende har hast! Må han finne meg og oss som hører Jesus til, tro i kallet han gav til alle kristne, før han for opp til himmelen.







lørdag 8. august 2020

Verdslig bestevenn?



For en tid tilbake var det i ei avis, en artikkel av en kristenleder fra bedehuset. Innlegget ble avsluttet med tilslutning til følgende råd: «Fleire kristne tenåringar treng ein sekulær besteven, og omvendt.» Et slikt råd er ikke nytt, men er det et godt råd?

Vekkelsesgenerasjonene fram til 1980 sang «Farvel da, gamle venner, jeg skifter vennelag!» (SB159). Fra siste del av 1900-tallet sluttet de fleste å synge den sangen. Da ble det heller gitt råd om å få ikke-kristne bestevenner. Vi kan ikke vinne andre for himmelen, uten å ha blitt venn med dem, ble det hevdet.

Jeg har rundt om i landet, møtt en del fortvilte kristne foreldre. Tenåringene deres fant ikke-kristne venner. Kanskje var det ingen andre kristne tenåringer i bygda. Resultatet ble ofte at ungdommen fra den kristne heimen, forlot både bedehus og troen. Det er den største smerte for kristne foreldre, når den de er så uendelig glad i, velger å gå bort fra Jesus.

Tenåringer i vår tid blir utsatt for en intens påvirkning fra dataverden. Den offentlige skole gir ikke lenger kristen oppdragelse. Samtidig vet vi at venner ofte har avgjørende innflytelse på veivalg, i en tid av livet der ofte følelser og hormoner overstyrer fornuften. Mange er usikre og lett påvirkelige. Derfor er det avgjørende viktig for mange kristne foreldre å prøve og hjelpe tenåringen til å få et nettverk av kristne venner. Derfor ønsker de å sende barna i kristne barnehager og skoler, der de har mulighet til det.

Det betyr ikke at kristne tenåringer ikke har kontakt med ikke-kristne jevnaldrende. I storfamilien, i vennegjengen i nabolaget og på skolene, også de kristne skolene, er det mange som ikke tror på Jesus. Problemet for mange tenåringer fra kristne heimer, er ikke mangel på verdslige venner, men å finne trygge og gode kristne venner.

Går vi så til Guds ord, finner vi ikke oppfordring til Guds barn om å søke verdslige venner. Oppfordringen er å ikke skikke seg lik med denne verden (Rom 12,2). Ordet minner også om at den som er frelst har en annen livsstil enn de ufrelste (1 Pet 4,3f). Jesus holdt seg nær til «tollere og syndere». Ikke for å bli omgangsvenn med dem, men for å forkynne evangeliet om syndenes forlatelse.

Jeg tror derfor at det ikke er et godt råd, å oppfordre usikre kristne tenåringer til å skaffe seg bestevenner som ikke er kristne. Jeg tror heller de trenger all hjelp, støtte og forbønn, for å finne nære kristne venner som kan være til gjensidig hjelp til å bli bevart i troen.










fredag 7. august 2020

Ukjent predikant fra Hjelmeland


Gammelt postkort fra Hjelmeland
Det var mange som ble kalt til lønna forkynnere i Stavanger krets av NLM fra oppstarten i år 1900. Bare noen få av dem er enda kjent i brede lag av folket.

I denne artikkelen vil jeg presenter en av dem som kanskje ikke så mange av oss som lever i dag har hørt om. Guds rike går først og fremst fram ved at Den Hellige Ånd virker gjennom sitt Ord og de mange nådegaver Han har gitt til sin forsamling. De fleste av disse nådegavene blir gjerne ikke blir tatt fram når historien skal fortelles.

Da Stavanger krets ble stiftet, hadde det allerede vært foreninger som arbeidet for Kinamisjonen, siden før organisasjonen ble stiftet i 1891. De ti første årene av Stavanger krets sin historie, ble det ansatt 22 forkynnere i deltidsstillinger av ulik størrelse. Først ut var Andreas Nebdal i 1900, deretter Svend Foldøen, Gustav Nielssen, Andreas Kvinlaug, Antoni Skarås og Johannes Norheim i 1903, Ludvig Gramstad og Johan Slettebø i 1904, Johannes Kjelsvik og Johannes Daasvand i 1905, Bjørn Rønnevik, Bernhard Foldøen, Johannes Øystese, Bjørn Aasbø, Sigurd Håland og Elling Kjølvik i 1906, Torkel Knudsen og Ole Sørskog i 1907, Adolf Bjerkreim, Johannes N. Emberland og Eldor Pettersen i 1908 og til slutt Jørgen Ness i 1909. I tillegg til disse, var det også noen som tok noen møter uten lønn og noen forkynnere ansatt av hovedkontoret, som besøkte Rogaland.

Gammelt postkort fra Randaberg sentrum

Torkild Knudsen fra Randaberg
En av de mer ukjente forkynnerne fra det første tiåret av kretsens historie, ble døpt i Randaberg kirke 5. oktober 1873. I kirkeboka er navnet hans skrevet Torkild Knudsen. Senere er navnet skrevet Torkel Knutsen, men oftest Torkel Knudsen. Foreldrene hans var gardbruker Knud Knudsen Vistvig og hustru Karen Torkildsdatter.

Torkel sin far kom fra Sørskår (bruk 2) i nåværende Strand kommune. Han ble født i 1821 og fikk en heller tung attest av presten da han ble konfirmert. Presten noterte at Knud var tungnem, forsømt og uten kunnskap. Men han kom seg etter hvert ut i verden, og ble som 43 år gammel mann, gift i 1864 med odelsjenta Marta Kristine Endresdatter på Vistvik i Randaberg. Marta Kristine hadde en eldre bror som overtok garden i 1849, men han døde i 1862. Han hadde hatt to barn, men begge døde som små. Marta Kristine og Knud overtok derfor garden på Vistvik da de giftet seg. Knud var 13 år eldre enn kona.

Det kom etter hvert åtte barn på Vistvik bruk 2. Marta Kristine døde i 1868 og etterlot seg mann og ett barn. Knud giftet seg på nytt i 1873 med Karen Torkelsdatter Harestad, og de fikk sju barn. Torkel var den første i kull nummer to. Karen og Knud fikk mange tunge dager, med mye slit for å få endene til å møtes. I 1894 gikk det ikke lenger rundt økonomisk, så de måtte selge garden og flytte til fattighuset i Ryggjastraen på Grødem i Randaberg.

Torkel Knudsen

Baker på Hjelmeland
På grunn av de fattige kår i heimen, måtte Torkel ut av heimen så snart det var praktisk mulig. Som ofte på den tiden, var konfirmasjonen en overgang til voksenlivet. Og ofte havnet guttene på en gard i nærheten av heimen, som gjeter eller tjenestegutt. Hvor Torkel hadde sitt arbeid de første ungdomsårene, vites ikke. Men et stykke ut på 1890-tallet, dukker han opp på Hjelmeland.

Handelsmann Theodor O. Kaada i Hjelmelandsvågen annonserte etter ny baker til butikken sin, og Torkel ble ansatt, først i lære og senere som bakersvenn. Etter en tid skiftet han arbeidsgiver, og fikk jobb hos Kaada sin konkurrent, Lorentz Østensen. Hos L. Østensen trengtes mye kull til bakerovnene. Kull trengte også ei ung jente fra Nedstrand, som hadde startet ny syforretning i Hjelmelandsvågen. Strykejerna ble på den tid varmet opp av glødende kull.

Denne jenta het Dorthea Mathea Solheim, og vokste opp i den lille og avsides bygda Solheim, nord på Nedstrand-halvøya. Far hennes var skipper Knud Svensen Solheim. Dorthea reiste som 17-åring i 1894 til Stavanger. Her fikk hun arbeid som sydame, før hun noe få år sener endte opp i Hjelmelandsvågen. De to innflytterne fikk etter hvert godt øye til hverandre, og 12. april 1899 ble de viet i Hjelmeland kirke. Bruden var 22 år og brudgommen 26.

Som vanlig var på den tiden, skulle kona være heim for å stelle huset og barna, som kom på rekke og rad. Det var ikke noe enkelt liv, med ei ukelønn på kr.15,-. Ukelønna steg lite, men barneflokken økte raskt. Først kom Knut som en julepresent til jul 1899. Senere kom ni barn til, på rekke og rad: Kristian Marselius (f.1901), Klara (f.1902), Trygve Imanuel (f.1904), Sverre (f.1906), Daniel (f.1907), Karen Petro (f.1912), Ester (f.1916), Thora Berthea (f.1918 døde januar 1919 kun fem uker gammel) og Torkel (f.1920).

Dorthea og Torkel fikk bygget seg sitt eget hus, med hage, naust og sjørett like vest for Hjelmelandsvågen. Tomta lå på garden Sande og fikk navnet Solheim. De ti første årene etter at de ble gift, bodde de i leid hus i Hjelmelandsvågen. Da de flyttet til Solheim, fikk de feste ei tomt på Prestegarden, som de brukte til å dyrke poteter. Det ble et travelt liv, ikke minst for Dorthea, som var mye heime alene. Men begge to var flittige, og de fikk også noe hjelp av venner i bedehusflokken.

Gammelt postkort fra Hjelmeland

Omvendt i vekkelse i 1897
På den åndelige fronten i Hjelmeland, sto haugianerne sterkt. Ikke minst gjaldt dette i Vormedal. Ett av de første bedehusene i landet, ble bygget i Hjelmelandsvågen i 1840. Men da det begynte å komme vekkelser med mer roseniansk preg, var de gamle haugianerne helst skeptiske.

I 1897 kom Emma Nielssen Øgreid til Hjelmeland og hadde noen møter. Hun reiste fritt, og talte helst til følelsene. «Kom til Jesus», var gjenganger i hennes taler. Men Den Hellige Ånd brukte hennes vitnesbyrd, og det ble vekkelser flere steder. Da Torkel hørte at det skulle være vekkelsesmøter, satt han heime og lurte på hvem «hun skulle hogge kleppen i først». Torkel gikk på møte om kvelden, og ble selv den første som ble «kleppet inn». Han ble frelst den kvelden. Om også Dorthea ble frelst i denne vekkelsen, vet jeg ikke, men også hun ble frelst i ung alder. Torkel sitt løsningsord var 1 Joh 1,9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

Etter dette var Torkel opptatt av å få forkynnere til Hjelmeland. Sørlendingen Andreas Nebdal var den første forkynneren i NLM Stavanger krets. Han sto i vekkelse i Kjølvik, hvor han hadde et søskenbarn. Ryktene om disse møtene nådde også Hjelmelandsvågen, og Torkel var av dem som ivret for å få Nebdal til si heimbygd. Nebdal kom høsten 1901, men først til Årdal, Randøy og Askvik. Det ble det vekkelse på alle disse stedene.

På Hjelmeland sto som nevnt haugianerne sterkt, så Nebdal tenkte å reise forbi den bygda i frykt for strid. Etter sterke oppfordringer valgte han likevel å reise dit i desember 1901. På Hjelmeland var det en ung prest, Mikael Hertzberg, som var sterk motstander av Kinamisjonen. Han møtte opp på møtet og etter at møtet var avsluttet, tok han ordet. Det ble en krass ordstrid mellom presten og Nebdal. Presten beskyldte Kinamisjonen for å være uluthersk i lære og kirkesyn. Midt i ordskiftet reiste flere av tilhørerne seg og gikk fra samlingen.

Etter møtet skrev Hertzberg til NLMS generalsekretær Brandtzæg: «Jeg henstiller til Dem, som formand for Kinamissionsforbundet, at Nebdal eller andre emissærer i Forbundet ikke atter kommer til Hjelmeland (hovedsogn og Årdal anneks, Fister derimot undtaget). Dersom denne min henvændelse ingen frugt bringer, er jeg bange for at jeg kommer til at påklage forholdet offentlig i dagsavisene, hvilket jeg herved vil søge undgået». Presten hadde nok ikke hele fotfolket med seg, for ikke lenge etter ble det startet flere foreninger for Kinamisjonen i Hjelmeland kommune. Stiftelsesdatoen for foreningen i Hjelmelandsvågen var januar 1902, og den første formannen ble Torkel Knudsen.

Torkel var ikke til stede da bildet av kollegaene og kretsstyret ble tatt i 1909

Emissær i Kinamisjonen
Torkel begynte etter hvert å delta med vitnesbyrd og enkle taler. I 1907 fikk han ikke mindre enn to kall til å begynne å reise som emissær. Den ene organisasjonen tilbød han kr. 80,- per måned og fast stilling, mens Kinamisjonen lå på kun kr.50,- per måned. Her måtte han også reise ett år på prøve, før det kunne bli tale om noen fast stilling. Det ble en kamp for han og Dorthea å bestemme seg, men de valgte Kinamisjonen. De ble enige om å legge bekymringen for økonomien i Guds hånd, og ble ikke gjort til skamme. Ofte sang de «Hit inntil Herren har hjulpet så vel.»

Aftenbladet 17. september 1909

Torkel skulle få 20 år som predikant. Han reiste ikke i full stilling, så han må nok ha hatt noe annet arbeid ved siden av. I 1916 hadde han 160 møtedager, i 1917 økte det til 187. I 1923 var han lønnet for 126 dager, men så falt antall dager de følgende år. Kanskje var det helsa som begynte å svikte, eller var det heller misjonsøkonomien som var blitt stram? Historien forteller ikke mye om Torkels møtevirksomhet, men vi vet at han sto i en stor vekkelse på Hinna i 1910, sammen med Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabeth Hovda. Det året sto han også i vekkelse på Lura sammen med Ladstein og Østebø.

Det var ikke de store utforma talene som særmerkte Torkel Knudsens forkynnelse. Men «det var den fine ånd – det liv som var av Gud, det myke hjertelag under all hans forkynnelse som grep folket», heter det i et minneord. Et annet minneord sier at Torkel var avholdt i hele kretsen, og at hans tillitsvekkende vesen skaffet ham venner hvor han kom.

Dagen 23. februar 1929

Tidlig død
I 1928 var Torkel kandidat til kommunevalget i Hjelmeland for ei upolitisk liste. Men han skulle ikke få leve lenge etter det. Etter et kort sykeleie, døde han 22. februar 1929. Han ble 55 år gammel.

Dorthea satt igjen med ni barn i spredt alder. I 1932 døde datteren Karen, kun 19 år gammel. Halvannet år senere rammet sorgen på nytt. Denne gang var det minstebarnet Torkel på 11 år som omkom i ei drukningsulykke. Han gikk gjennom isen på Steinslandsvatnet, og druknet. De to eldste barna emigrerte til Amerika. Dorthea levde som enke i 30 år. Hun døde i november 1959, 82 år gammel.

Aftenbladet 25.02.1929 og 23.11.1959
Aftenbladet 18.11.1932
Aftenbladet 20. juni 1947




Kilder
Birger Lindanger: Randaberg
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Folk i Strand
Josef Tungland: Ryfylkebispen
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Njål Tjeltveit: Hjelmelandsvågen
Trygve Brandal: Hjelmeland

Aftebladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Lokalhistorie Rogaland (FB)
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Årsmeldinger NLM Stavanger krins















torsdag 30. juli 2020

På vei bort fra Guds ord



Ditt forhold til Gud, viser seg i ditt forhold til Guds ord. Guds ord er sannhet. Det er vårt kall å leve i troskap mot Ordet. Der er velsignelsen.

På sommerens åttedagers kjøretur, var det tid til å lytte til mye god forkynnelse av Guds ord. En av talene jeg hørte, var om profeten Bileams vei bort fra Guds ord. Det var en tankevekker for en Ordets forkynner.

Kong Balak var konge i Moab. Han hadde hørt om Guds ledelse av Israelsfolket gjennom ørkenen, fra Egypt mot Israel. Nå sto jødene ved Moabs grense, og kong Balak var redd. Han sendte derfor bud til Guds profet Bileam, for å få han til å lyse forbannelse over Israelsfolket. Bileam spurt Herren om han skulle gå med Balaks sendebud, og fikk et svar som ikke var til å misforstå: «Du skal ikke gå med dem. Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.» (4 Mos 22,12)

Selv om svaret ikke var til å misforstå, er resten av historien om Bileam, en historie om en profet på vei bort fra Guds ord. Historien ender med at Guds profet som fikk beskjed fra Gud om ikke å gå med til kong Balak, likevel gikk, og «lærte Balak å legge anstøt for Israels barn – å ete avgudsoffer og drive hor.» (Åp 2:14) Profeten som var et Guds sendebud, endte opp med å føre Guds folk ut i synd. Historien i 4 Mosebok 22ff forteller om en profet som tok tre alvorlige skritt bort fra Guds ord, noe som fikk katastrofale konsekvenser.

Ikke ett med Guds ord
Etter at Gud hadde talt til Bileam, oppsøkte han Balaks utsendinger og sa: «Herren vil ikke gi meg lov til å følge med dere». Jeg skulle så gjerne gått med, men Gud… Herrens sendebud Bileam, var ikke ett med Gud ord. Han ville gjerne gå med, men siden Gud ikke ville, så sa han nei. Når Gud taler til oss mennesker, er det alltid ut fra et hjerte som elsker med en evig kjærlighet. Han vil oss alltid det beste, også når han må ta oppgjør med synd i vårt liv.

Dette er en stor fare for Guds folk også i dag. Jeg har ingen problemer med å forstå hva Gud sier om livets to utganger. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Jeg vet at Gud sier at abort er drap. Jeg vet at pengekjærlighet er avgudsdyrkelse. Jeg vet det, fordi Guds ord sier det. Og fordi jeg vet hva Guds ord sier, sier også jeg det. Samtidig hender det at jeg lar det skinne gjennom at dette sier jeg fordi Guds ord sier det, selv om jeg skulle ønske det sto noe annet. Jeg liker egentlig ikke at Gud sier dette. Jeg skulle ønske det ikke sto i Guds ord.

Når jeg lar slike tanker slippe til i hjertet, i samtaler og på talerstolen, sier jeg egentlig at jeg har et hjerte som er bedre og mer kjærlig enn Gud og hans Ord. Guds ord er så hardt. Jeg er mer kjærlig, og skulle egentlig ønsket jeg kunne sagt noe annet. Da har jeg begynt på en vei bort fra Guds ord. For Guds hjerte er den fullkomne kjærlighets hjerte. Det han sier, er alltid det som fører til velsignelse for meg. Det gjelder også hans bud og formaninger. Mitt hjerte er syndig og vet ikke mitt eget eller andres beste.

Bileam gikk med Balaks utsendinger. Han ble forsøkt stoppet 
både av sitt eget esel og av en Guds engel

Fortier deler av Ordet
Bileam neste skritt bort fra Guds ord, var når han fortiet halve Guds budskap til Balak. Bileam sa kun første del av budskapet: «Du skal ikke gå med dem». Han sa ikke at Israel, Guds folk, «er velsignet». Dette var en viktig advarsel til kong Balak. Guds folk som nå står ved Moabs grense, er et velsignet folk. Det betyr også at den som vender seg mot Guds folk, er under forbannelse. Det ville ikke Bileam si, fordi han egentlig ønsket å gå med Balaks utsendinger.

Gud vil at vi som hans barn, skal si hele sannheten. For Guds ord er sannhet. Når jeg blir utfordret på om det er synd å leve sammen seksuelt uten å være gift, svarer jeg da som Guds ord taler? Eller taler jeg «rundt grøten». Når du får spørsmål om alle døpte er frelst, svarer du ja, og kun det? Eller sier du som Guds ord, at den døpte som ikke lever i troen, er like fortapt som den som ikke er døpt og som fornekter Jesu frelsesverk? Vi må ikke svikte budskapet om omvendelse og frelse.

Bøyer seg ikke for Guds ord
Den tredje etappen på Bileams vei bort fra Guds ord, møter vi når Balaks utsendinger kommer for andre gang til Bileam. De kommer i samme ærende, men har med seg større løfter om ære og rikdom som belønning. Bileam vet utmerket godt hva Gud vil at han skal svare. Guds ord var ikke til å misforstå. Likevel bøyer han seg ikke for Ordet, men sier at han vil søke Herren på nytt, for å få vite «hva mer Herren har å si meg.» Underforstått, «Gud, jeg vet hva du sier, men jeg er ikke fornøyd med det. Har du ikke noe mer å si meg?»

Det ser ut til å være en livslov i Guds rike. Vil du ikke ha det Gud sier, gir Gud deg det du vil ha. Men det blir ikke til velsignelse, hverken for deg eller for Guds rike. Mang en kristen er ikke i tvil om at Guds ord sier nei til kvinnelige prester og eldste. Men de er ikke fornøyde med Guds klare tale. Derfor tar de studiepermisjon for å finne ut om ikke Gud har mer å si. Så kommer de ut etter sine studier, med et nytt standpunkt. Gud har gitt dem det de vil ha, fordi de ikke bøyer seg for Guds klare tale.



Guds ord er sannhet
Guds ord er sannhet. «Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb 4:12) «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2Tim 3:16)

Jesus kaller seg selv for Ordet. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.» (Joh 1:1-2) «Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord.» (Åp 19:13)

Jesus sier at hele Bibelen er hans ufeilbarlige ord. «For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5:18) «Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne boken.» (Åp 22:19)

Forkynnelsen av Ordet, er Guds vei til frelse for fortapte syndere: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)





Inspirert av en tale av Mikkel Vigilius på Fjellheim bibelskole 8. mai 2016











mandag 27. juli 2020

Kristenleder med tung oppvekst


Othelia og Johannes Daasvand

Johannes Daasvand var en av bedehus-Norges mest kjente og respekterte forkynnere, første halvdel av 1900-tallet. Han sto i mange og store vekkelser og var en mye lest forfatter. Men han hadde en tung bagasje i livet, som få var klar over.

Ett av barndomsminnene mine fra mange søndager i oppveksten, var når far min skulle ha ei oppbyggelig stund. Han fant fram bibelen som vanlig, men hadde ofte også med ei av to bøker med taler over søndagens tekst. Den ene var «Mot målet» av Ludvig Hope, den andre var ei rødbrun bok som het «Godt budskap». Forfatteren av denne boka var Johannes Daasvand. Det er han denne artikkelen skal handle om. Da starter vi i Åseral.

Oppvekst på Hornnes
Thore Aanonsen Reiersdal var fra Åseral i Agder. Han ble født i 1825 og vokste opp på garden Reiersdal. I sin ungdom ble han forlovet med ei «fantejente», og reiste ei stund omkring sammen med henne og familien hennes. Men dette livet var ikke noe for Thore, så han slo opp. Thore var veldig bibellærd, men kom ikke gjennom til frigjort kristenliv før på slutten av sitt liv. Han var også synsk. Etter den brutte forlovelsen, fant han seg ei ny kone som het Ingeborg Larsdatter og var tre år yngre enn Thore. De ble gift i 1850 og fikk minst seks barn. Ingeborg og Thore drev garden Vollen på Øvre Dåsvatn, som var bruk nummer 6.

Den eldste sønnen på Vollen het Aanen Thoresen Daasvand. Han ble født i 1853. Aanen var ei kunstnersjel, men fikk lite brukt disse evnene. Han var også en viden kjent rev og rovfugl jeger. Yrket hans var imidlertid bonde, og det var noe han slett ikke passet til. Han ble gift med den sju år eldre Siri Johannesdatter Verdal fra Eiken. Siri var datter til Ingeborg Steinarsdatter (1797-1903) og Johannes Verdal. Ingeborg var kjent som en varm kristen. Datteren Siri delte morens tro.

Etter at Aanen og Siri ble gift, bodde de først på garden Ytre Dåsvatn, deretter på Flystveit i Åseral, før de overtok Aanen sin heimegard. I tillegg til stell av hus og barn, tok Siri minst like mange tak på garden som mannen Aanen. De fikk sitt første barn Ingeborg i 1877. Hun var enslig, og tok seg mye av mor si. Nummer to kom i 1879 og fikk navnet Thor. Han var bonde i Stavanger, og omkom i ei trafikkulykke i 1926. Nummer tre ble født på Flystveit i Åseral 13. januar 1884, ikke lenge før familien flyttet til Vollen. Han fikk navnet Johannes. Siste barnet ble født i 1890, og fikk navnet Ånon. Han emigrerte til Amerika.

Johannes Daasvand

Da han var sju år i 1891, begynte Johannes på skolen som vanlig var. Han var ivrig på skolen, og hadde store evner. Samtidig var han en ordentlig spilloppmaker, noe som førte til at det ble sagt om han at han enten ville bli fant eller prest. En gang kledde Johannes seg ut, og oppsøkte nabogutten for å skremme han. Gutten ble livredd, og sprang inn til sin mor og sa: «Enten var det den vonde eller så var det Johannes!» Mor Siri, lærte tidlig barna å be, og leste mye i Bibelen for dem. Johannes fikk derfor et nært og tett forhold til sin mor.

Far ble arrestert
I 1895, da Johannes var elleve år, hendte noe på Vollen som skulle få avisoppslag landet over. Da møtte lensmannen opp og arresterte Aanen Daasvand. Det viste seg at bak en kanskje fin ytre fasade, hadde Siri og barna levd under særdeles tøffe forhold. Det var Siri selv, som hadde anmeldt mannen sin for mishandling. Saken kom snart opp i retten, og en nesten utrolig historie ble brettet ut i den tids medier. Avisen Social-Demokraten referer over halvannen spalte, hva som hadde skjedd. Overskriften var «Et uhyre af en mand», med fortsettelse «Mishandlet sin kone i 26 aar». Både Siri og barna Ingeborg, Thor og Johannes vitnet i rettsaken.

Fra Agder 3. juli 1897

Avisen tar i artikkelen fram at Aanen hadde slått kona Siri nesten daglig, helt fra de ble gift for 26 år siden. Han hadde kastet henne i gulvet og tråkket på henne med tresko. Flere ganger hadde han tatt strupetak på henne, så datteren Ingeborg, hadde måttet vri farens finger fra morens strupe. Han hadde kastet kniver på henne og en gang kastet han en hammer på stortåa hennes så den nesten ble knust. Legerklæringen som ble framlagt under rettsaken, sa at legemet hennes bar mange arr etter mishandlingen. Mange flere detaljer blir sitert, både i Social-Demokraten og i mange aviser fra hele landet.

Når Siri ble spurt av slekt og naboer om hvorfor hun var skadd, dekket hun mannen og kom med bortforklaringer. Men i 1895 var altså begeret fullt, og hun fikk mannen dømt for sin ugjerning. Aanen ble dømt til to års straffearbeid og deretter til forvaring. Dette siden han truet både kone og barn på livet. Etter endt straffearbeid, ble han satt i arresten på Hornnæs, men der ville ikke lensmannen ha han. Han ble derfor overført til Grimstad og videre til Kristiansand. Her satt han inne under folketellingen i 1900, men jeg vet ikke hvor lenge han var fengslet. Etter fengslingen ble det satt i gang en omfattende innsamling av penger til Siri og barna. En oversikt over innkomne gaver i Fedrelandsvennen i 1896, viser at det var kommet inn kr.1004,40 til familien.

Waisenhuset Ebenezer i Kristiansand, hvor Johannes Daasvand 
bodde en periode i barndommen. Foto: Gammelt postkort

Hvordan det videre gikk med familien under Johannes sin oppvekst, vet jeg ikke. Han ble overført til barnehjemmet Waisenhuset Ebenezer i Kristiansand, som ble drevet av Mandal og Kristiansand Indremisjon. Han ble konfirmert mens han bodde på Ebenezer. Etter konfirmasjonen har han antakelig kommet tilbake til familien på Vollen. Han var ingen kristen i ungdomstiden. Han leste mye av Garborg, Ibsen og Bjørnsens bøker, og samtidig hadde han beholdt sine underholdende evner. Han kjente på en sterk trang til å formidle til andre, det han selv leste i bøkene. Dette gikk «ut over» sauene han gjette. Det var mer enn en gang at han gikk opp på en stein og talte til sauene. Ellers underholdt han vennene sine med gode stubber, slik at de lo seg nesten fordervet.

Liste over konfirmanter. Fedrelandsvennen 4. juli 1899

I 1910 var Johannes begynte som forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen. Han bodde da sammen med mora og søsteren Ingeborg hos Rasmus Nåden på Finnøy. Antakelig var far Aanen blitt løslatt og hadde kommet tilbake til Vollen, og mor Siri hadde sett seg nødt til å flytte. Senere ble Aanen radikalt omvent. Da Johannes med sin familie flyttet til Vaulen i 1920, hadde de med seg foreldrene hans. Siri hadde tatt Aanen til nåde, og de fikk noen gode år sammen mot livets avslutning.

Fra Aftenbladet 10.01.1930 og 27.04.1933

Frelst som 19-åring
Johannes begynte å kjenne på virkningen av mor og mormors bønner. Han ble vakt, og flere ganger satt han og leste i Bibelen og oppbyggelsesbøker, mens han kjørte tømmer med hesten. Det ble ikke mer skole på han, etter avsluttet omgangsskole. Han søkte på lærerskole, men fikk beskjed om at han var for ung til å bli tatt opp. Men det stoppet ikke en kunnskapshungrig ungdom. Han leste og studerte mye på egenhånd, og lærte blant annet å snakke og å lese både engelsk og tysk. Han var også musikalsk, og kunne spille både gitar, orgel og piano. Han hadde også en utmerket sangstemme.

I 1903 var det en stor vekkelse i Åseral. I forlengelsen av den, la ti nyfrelste ungdommer ut på en møteturne. Johannes var og hørte på disse, og ble åndelig vakt. Kort tid etter kom presten i Åseral og noen ungdommer tilbake til Hornnes. På ett av møtene de hadde, var det en av ungdommene som vitnet ut fra Rom 5,6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» Det løste Johannes, og han ble frelst. Like etter avla han sitt første vitnesbyrd. Han sa frimodig: «Jeg kan ikke si annet enn om jeg fikk hele Dåsvatn, ville jeg ikke bytte mot det jeg nå har vunnet.» Dermed var vekkelsen fra Åseral, også nådd til Hornnes.

Johannes Daasvand

Forkynner i Stavanger krets NLM
Det tok ikke lang tid før Johannes begynte å ha noen korte andakter i heimene rundt om i nabolaget. I 1905 gjestet forkynner Andreas Nebdal Hornnes. Han fikk startet en forening for Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband NLM), og Johannes Daasvand ble foreningens første formann. Nebdal ble samtidig oppmerksom på at Daasvand hadde ei forkynnernådegave, og ville at Sørlandet krets av NLM skulle ansette ham. Johannes ble satt opp til å ha en morgenandakt på et stormøte. Det han ikke visste var at dette skulle være ei «prøvepreik», for kretsstyret var til stede for å høre han. Det gikk ikke helt bra med andakten til Johannes, og kretsstyret ville ikke ansette ham. De ba i stedet Nebdal ta Johannes med seg til Stavanger krets. Alt dette fikk ikke Daasvand vite om, før lenge etter at han var blitt en landskjent forkynner.

Nebdal lyktes bedre i Stavanger krets, og her ble Johannes Daasvand ansatt som forkynner i 1906. Da hadde han allerede opplevd å få være et redskap til en stor vekkelse på Ogna. Her ble han godt kjent med familien Sandve, noe som skulle få konsekvenser for hans valg av ektefelle noen år senere. Samme år som han ble ansatt i Stavanger krets, fikk han stå i vekkelser både i Egersund, Vigrestad og Varhaug. Også de kommende årene fulgte det mye vekkelse med Daasvands forkynnelse. Dette var ei vekkelsestid over Rogaland, og Svend Foldøen hadde startet på sitt rike virke i Ryfylke. Daasvand sto i vekkelser blant annet i Flekkefjord (1906), Egersund (1907 og 1908), Volda (1907), Nærbø (1909), Kopervik, Torvastad og Avaldsnes (1910).

På sin første tur til Egersund i 1906, var han sammen med den gamle forkynneren Thormod Rettedal. Rettedal hadde lovet lærerskolerektor i Volda, Henrik Kaarstad, å skrive to taler til huspostillen «Ordet um Krossen». Nå ga han Daasvand ordre om å skrive disse talene. Ungdommen kjente på et press fra den eldre, og lovet å prøve. Kaarstad var så fornøyd med 22 åringens bidrag, at han ba ham skrive ti korte andakter til andaktsboka «Or livsens vatn», som han ville gi ut i 1908.

Kaarstad så imidlertid at Johannes trengte hjelp til å få skikk på sin skriftlige norske. Han inviterte han derfor til privatundervisning ved Volda lærerskole, mot at han preiket om kveldene. Johannes takket ja, og resultat ble en betydelig forbedring av norskkunnskapene, og en stor vekkelse i Volda. Alt dette var med å utløse et omfattende forfatterskap hos Daasvand. Han skrev mer enn 20 bøker og hefter (se liste under). Like kjent ble han for sine mange tusen korte andakter i Stavanger Aftenblad, under vignetten Plogmannen. Disse andaktene ble etter hvert også publisert i andre aviser. Han fikk også slippe til i NRK med radioandakter, som regel sammen med en salme med en norsk folkemelodi. På sine eldre dager samlet han flere slik melodier, ikke minst fra Setesdal.

Othelia Daasvand med sine ni søsken og foreldre.
Othelia nr. 2 f.v. bak. Martin Sandve helt til høyre.

Amerika og bryllup
22. august 1911 gikk den 27 år gamle Johannes Daasvand om bord i Amerikabåten som skulle til New York. Årsaken til emigrasjonen oppgav han som «liten fortjeneste». Han skulle forkynne Guds ord i de norske områdene i USA og Canada, og talte blant annet i Brooklyn og Chicago. Om han da tenkt å bosette seg i Amerika, eller om det var tenkt som en besøkstur, vites ikke. Men heime ventet i alle fall jenta han var forlovet med, og det ble til at han reiste tilbake til Norge på nyåret 1912. Her fortsatte han som forkynner i Stavanger krets, men først ble det bryllup.

Den utkårede bruden het Othelia og var datter til Malena Rasmusdatter Kvassheim og Johannes Johannessen Sandve. Dette var en heim Johannes ble kjent med under vekkelsen i 1905, og det er mulig at han allerede da fikk et godt øye til Othelia. Othelia hadde tolv søsken, men da bryllupet sto, var to av de tolv døde.

Othelia og Johannes Daasvand fikk seks barn. Det var Arnold (f.1913), Johannes (f.1914), Sigurd (f.1916), Malena (f.1919 kalt Malli og gift med Bjørn Østby), Ruth (f.1922 og gift med Olav Overå) og Einar (f.1926). Othelia og Johannes bodde på Høyland ved Sandnes det første året etter at de var gift, men allerede året etter flyttet de til Trondheim hvor Johannes hadde fått et nytt kall.

Othelia og Johannes Daasvand med barna på midten av 1920-tallet

Før han kom så langt, var han med på å stifte et nytt misjonsblad som var tenkt spesielt for Sørlandet og Rogaland. Bladet fikk navnet Evangelisten. Dette bladet startet også umiddelbart med bibelkurs, og her deltok Johannes aktivt. Han trakk seg imidlertid fra Stiftelsen Evangelisten i 1916, da han syntes det var vanskelig å kombinere med ansettelsen i NLM. Han fortsatte likevel i mange år, å skrive artikler i bladet.

Under kretsmøtet for Stavanger krets i 1912, ble det en stor debatt om misjonens skulle starte en ungdomsskole. Det ble bestemt at saken skulle utredes, og Daasvand ble oppnevnt i en komite som skulle komme med en innstilling til et senere kretsmøte. Flertallet i komiteen ville at skolen skulle være et samarbeidsprosjekt med andre misjonsorganisasjoner, mens Daasvand som utgjorde mindretallet, ønsket en skole eid kun av NLM. Det ble Daasvand sitt syn som vant fram, men skolen sto ikke klar før i 1919, og fikk navnet Tryggheim Ungdomsskule Nærbø.

Kretssekretær og bysekretær
Johannes Daasvand sine nådegaver som evangelist og leder ble lagt merke til flere steder i landet. I 1913 fikk han kall til å bli kretssekretær i Trøndelag krets av NLM. Daasvand skulle gjennom et langt liv besøke store deler av landet, men det var i Rogaland og Trøndelag at han fikk sitt lengste virke. Under tiden som kretssekretær, var han også mye engasjert i forsamlingen Betania i Trondheim, slik at han i praksis var både kretssekretær og bysekretær.

Fra Trøndeleg fikk han attesten at han var både en skattet forkynner og sjelesørger. Han hadde også en spesiell nådegave til å finne andre nådegaver, og å sette dem i tjeneste i forsamlingene. Han fikk blant annet starte en komite som hadde ansvar for møteledelse. Han engasjerte også mange av de unge, til å besøke syke og eldre i heimene og på sykehus. Det var også Daasvand som startet med fri nattverd i Betania. Han ivret også for at forsamlingene på bedehusene skulle begynne å døpe barna, men her nådde han ikke fram med sitt syn.

Men det var ikke bare i forsamlingen i Trondheim, trønderne fikk glede av Daasvands nådegaver. Han besøkte hele kretsen og opplevde vekkelser mange steder, blant annet i Stjørdal (1913), Trondheim (1913) og Verdal (1915).

Skoleåret 1918-19 ble han engasjert av Indremisjonsforbundet som lærer på bibelskolen i Bergen. Året etter sto han i en ny vekkelse i Flekkefjord, og året deretter fikk familien ro for å gjøre oppbrudd fra Trondheim. Da var det forsamlingen i Stavanger som ville ha Daasvand til bysekretær. Han var i denne stillingen i ti år, fra 1920 til 1930. Her var han pådriver for å få bygget nytt bedehus. Salem forsamlingshus i Bergelandsgata sto ferdig i 1924, og ble et praktbygg i bybildet. Vinteren 1927-28 hadde han permisjon, for igjen å besøke norske utvandrere i Amerika. Under perioden i Stavanger, bodde familien Daasvand på Vaulen.



Forkynner og kretssekretær
Etter perioden i Salem, flyttet familien til en gard de kjøpte på Mønnesland ved Mandal. I tillegg til å drive garden, var han forkynner for NLMs hovedstyre. Han opplevde også i denne perioden flere vekkelser, blant annet i Mandal (1930+1932), Lyngdal (1931), Salem Stavanger (1931) og noe senere i Vennesla (1942).

Kontakten med Amerika ble holdt varm, noe som resulterte i to nye turer over Atlanteren. I 1936 gikk høvdingen i Stavanger krets, Br. P Mugaas, av som kretssekretær. Johannes Daasvand var ett av navnene over aktuelle kandidater til å overta. Etter at kretsstyret hadde fått ett par nei, var Daasvand villig til å prøve. De flyttet tilbake til Vaulen, og her hadde han heimekontor. Men Daasvand fant snart ut at kontorarbeidet hindret han i det som han kjente som sitt hovedkall, å forkynne Guds ord. Han ba derfor om avløsning allerede etter to år.

Høsten 1939 reiste han så på sin femte og siste tur til Amerika. Denne turen ble betydelig lengre enn planlagt, på grunn av 2.verdenskrig. Han måtte utsette heimreisen til sommeren 1940. I mellomtiden arbeidet han for å samle inn penger til misjonærene som var i Kina og som ikke kom seg heim på grunn av krigen. Til slutt fikk han seg hyre på en finsk båt,og kom trygt tilbake til Stavanger.

Tilbake i Norge ble han engasjert til tre nye år i forsamlingen i Salem, Stavanger. I 1943 flyttet familien til Drottningborg, hvor han var rektor på bibelkurset for ungdom som skolen startet opp. Etter fire vintre på Drottningborg, kjøpte familien seg hus på Stray i Kristiansand, og her ble de boende resten av sitt liv.

Etter at Johannes var blitt pensjonist, fikk han og Othelia oppfylt et ønske de lenge hadde hatt. Begge døtrene deres var misjonærer i Afrika. Ruth i Tanzania og Malli i Etiopia. I 1952 reiste de først til Tanzania og besøkte Ruth og Olav Overå i tre måneder. Deretter fløy de til Etiopia og var hos Malli og Bjørn Østby i fem måneder. Dette var en stor opplevelse for dem begge. Både at de fikk besøke døtrene, men ikke minst at de fikk se misjonsarbeidet på nært hold.



Markert forkynner og leder
Etter at Johannes var død, uttalte NLMs generalsekretær om Daasvand, at han var en av de dyktigste forkynnerne i NLM. Det heter om Daasvand at han var klartenkt og konsentrert i forkynnelsen. Av prinsipp talte han alltid kort. Han hadde en stor bredde i sin forkynnelse, men samtidig var sentrum klart. Hans Kristusforkynnelse var både myndig og varm. Han hadde ofte med et misjonsglimt i talen.

Det var viktig for han at han hadde fått budskapet fra Gud, som han skulle gå med. Han ble også kalt sjelesørgeren blant forkynnerne. Det går igjen både i referat fra forkynnelsen hans og i hans skrifter. Han tok seg av de enkelte og hadde en egen evne til å hjelpe og rettlede dem som var i nød. Daasvand hadde som motto, Guds rike først. Derfor sto han tidlig opp om morgenene, og gikk tidlig til køys om kvelden. Dette var rutiner han også innprentet resten av familien, noen ganger til noens ergrelse. En av sønnene skrev en gang en artikkel om å ha en predikant som far. Det var ikke alltid like enkelt, skrev han. Og at han alltid fulgte mottoet om først Guds rike, var ikke alltid like lett å akseptere. Samtidig sa han at det var ingen predikant han heller ville høre, enn faren. Barna satte han høyt, både som far og som kristen.

Fra Dagen 9. januar 1954

Johannes Daasvand ble på 70 års dagen spurt om hva han ville blitt om han var ung og skulle velge yrke: «Da ville jeg ha blitt legpredikant og reist omkring akkurat som jeg har gjort i over 50 år.»

Han var også en mann med klart syn på aktuelle spørsmål som rørte seg i misjonen. Helt til sin siste Amerikatur, var han en ihuga frikirkemann og arbeidet for at NLM skulle bli en frikirke. Etter siste turen til Amerika, innså han noe av det Ludvig Hope så mange år tidligere. Frikirkene hadde lett for å bli seg selv nok. Han endret derfor syn på dette på sine eldre dager.

Han var også ivrig med i debatter om friskoler. Han ønsket slike skoler, men mente at hovedstyret måtte ha det avgjørende ordet om skolene skulle starte eller ikke. Dette på grunn av den økonomiske belastning skolene kunne bli. Samtidig talte han sterkt mot at skolene skulle motta statsstøtte. Dette fremmet han forslag om under GF i 1918 og fikk flertall for forslaget. Her var nok ikke kretsene like lovlydige i oppfølgingen av vedtaket.

I 1930 var spørsmålet om et eget ungdomsarbeid i NLM oppe til debatt. Det ble vedtatt å starte slikt arbeid, med et tilleggsforslag fra Daasvand: «Dog bør ungdomsforeningene ikke danne noen særskilt landsorganisasjon.» Spørsmålet om kvinners stemmerett var en gjenganger på generalforsamlingene i NLM. Daasvand var prinsipielt imot. Under GF i 1941 talte Knut Rettedal varmt for å gi kvinner stemmerett. Etter at Rettedal var ferdig, stemte Daasvand i sangen: «Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne» - antakelig både med glimt og alvor i blikket. I 1949 ble det fremmet forslag om å begrense antall ansatte som kunne velges til hovedstyret. Daasvand advarte mot et slikt vedtak. Hans konklusjon var at «vi må ha de beste menn innvalgt i HS»

Siste reise
Sommeren 1955 ble Daasvand rammet av en alvorlig sykdom. Denne utviklet seg raskt, og han sovnet inn etter et smertefullt sykeleie 13. september 1955, i heimen på Strai i Kristiansand. På slutten fant han mye trøst i Salme 23: «Herren er min hyrde, mig fattes intet.» Han ble begravet fra Oddernes kirke, og i minneordet sa Tormod Vågen om sin nære venn og medarbeider: «Framover alt var Daasvand evangelist, etter mitt syn ein av Noregs største evangelistar». Othelia levde i mange år som enke. Hun døde langfredag 16. april 1976.

Fra Dagen 15.09.1955 og Aftenbladet 20.04.1976


Bokliste
Johannes Daasvand skrev en rekke bøker og hefter. Jeg har funnet følgende titler:

-Den frie nattverd 1910
-Veiledning ved læsning av Bibelen 1916
-Foreldres ansvar og nogle småstykker 1916
-Frigjørelse, fornyelse og forløsning 1921 (s.m. Gustav Nilsen)
-En kristens ansvar i hjem, samfund og arbeide for Gud 1921
-Under ordets lyskaster 1921
-Falske profeter og falsk lære 1922 (s.m. Adolf Bjerkreim)
-Daapen fri 1922
-Bygg på berg 1929
-Naade og ansvar 1925
-Den indre linje 1932
-Rene stier 1934
-Fra trelldom til frihet 1936
-På veien 1938
-Fast grunn 1941
-Godt budskap 1946
-Det allminnelige prestedømme 1948
-Lys i mørke 1948
-Frigjøringen i Kristus 1949
-Lys på veien 1950
-I sjelevinner-tjenesten 1-5 1954
-Fra gullgruven 1954

En av mange andakter i Aftenbladet
7. mai 1953


Kilder
Arne Nordheim m.fl.: Tryggheim Ungdomsskule 1919-1969
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
Fredrik Wisløff: Min far var predikant. Artikkel av Sigurd Daasvand
Harald Skretting: I far sine fotefar – 75 år etter
Henrik Kaarstad: Ordet um krossen
Henrik Kaarstad m.fl.: Or livsens vatn
Jacob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jakob Straume: Kristenliv i Trøndelag
Johannes Kvalheim: Krøtterhandler og lekpredikant
Josef Tungland: Sven Foldøen
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Lisabet Risa: Bilete frå Hå
Nils Dybdal-Holthe: Utan grenser
Olav Golf: Marie Monsen
Olav Uleberg: Hornnes Gards- og ættesoge
Oscar Handeland: Kristenliv på Agder
Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år
Trygve Vassvik: Bladet Evangelisten. I livets tjeneste for livets Herre

Fast Grunn nr.4 1955: Minneord
Aftenbladet.no
Dagen.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet.no