Lærer og kvinneforeningsleder Lina Borgø

Lærer Lina Borgø sammen med noen av elevene sine på Fjelde skole 1895.

(Utsnitt av foto fra Jan Alsvik, Folk i Strand)

Den første foreningen for Kinamisjonen ble startet på Jørpeland i 1905, fikk navnet «Godt Haab». Ei ung lærer som var tilflytter fra Nord-Rogaland ble den første formann.

Kinamisjonen, nå Misjonssambandet, ble stiftet i 1891 og kom kort tid etter til Strand. Organisasjonen fikk først fotfeste på Fiskå, hvor smeden Gulleik Himle var leder. I 1903 var det en stor vekkelse ved Kinamisjonens emissær Andreas Kvinlaug. To fra kristenflokken på Jørpeland møtte opp på disse møtene, og fikk Kvinlaug til å love å komme til Jørpeland neste gang han kom til Ryfylke. Det skjedde høsten 1904, og vekkelsen brøt løs. Det ble en av de store vekkelser som har gått over Jørpeland.

En av dem som ble berørt av denne vekkelsen var Randi Malene Tollefsdatter Borgø, ofte kalt bar Lina Borgø. Om Lina var kristen før vekkelsen, eller om hun ble frelst i vekkelsen vites ikke. Lina ble født på Nedstrand 12. oktober 1873. Hun vokste opp som yngste barnet i en søskenflokk på seks. Som ung tok hun utdannelse som lærer og fikk sin første lærerjobb på Talgje, skoleåret 1894-95.

Fra Norsk skoletidende nr.27 1895

I 1895 flyttet hun til Jørpeland. Her ble hun en godt likt og vel ansett lærer. I et minneord i avisen Vestlandsposten, heter det om Lina: «Hun var en sjelden flink lærerinne og ved hennes fromme, vinnende vesen, ble elevene så knyttet til henne, at hun i høy grad ble i stand til å frugtbargjøre sin undervisning.»

Lina deltok også aktivt i samfunnslivet. I august 1898 var hun deltaker på Sedeligheds-konferansen i Bergen. I august 1900 opprettet kommunestyret i Strand et vergeråd. Ifølge Jan Alsvik var dette det første råd i kommunen der kvinner ble oppnevnt som medlemmer. Den ene var medlemmene var nettopp Lina Borgø, mens den andre var jordmor Boijine Tuntland. I tillegg var doktor Sten Eid, bonde Johannes T. Botne og smed Gulleik A. Himle medlemmer.

Lina Borgø Fjelde

I 1905 gikk som nevnt en stor vekkelse over Jørpeland, og det var i forlengelsen av denne at kvinneforeningen Godt Haab ble stiftet. Det var naturlig at lærerinnene i bygda ble foreningens første formann. I starten skulle som nevnt foreningen støtte både Kinamisjonen og Misjonsselskapet, men ble etter hvert en forening for Kinamisjonen. Den fikk senere navnet Jørpeland eldre kvinneforening NLM.  «Godt Haab» er første gang registrert i gaveregisteret i bladet Kineseren 1. halvår 1906. Da hadde foreningen sendt kr.100,- til Kinamisjonen. Den første lederen av denne foreningen var altså Lina Borgø. Etter henne kom Marie Wallem, mens det var Kjersti Voll Tungland som var leder den lengste perioden.

Lina var enslig fram til hun var 32 år gammel. Da hadde hun funnet sin utkårede, og han het Rasmus Rasmussen Fjelde. Rasmus var to år yngre enn Lina, og var bonde og fisker på Nedre Fjelde. Han hadde overtatt foreldrenes gard i 1903. Han hadde gått to år på jordbruksskolen på Nedstrand som ung.

Bryllupet sto i Strand kirke 7. september 1905. Forlovere var lærer Peder O. Barkved og bonde Andreas Asbjørnsen Barkved. Da hun ble gift, sa hun opp stillingen sin som lærer. Lina ble gravid kort tid etter bryllupet, men døde 10 april 1906 på Stavanger Amtsykehus av «nepritis gravidarane», komplikasjoner i svangerskapet. Hun ble kun 32 år gammel. Dette var et stort tap først og fremst for Rasmus, men også for misjonsforeningen.

Rasmus R. Fjelde på Madlamoen i 1896.

(foto Alsvik)

Rasmus R. Fjelde tidlig på 1950-tallet.

(foto Alsvik)

Rasmus ble gift på nytt året etter at Lina døde. Denne gang var bruden fra Svines, og het Rakel Thorsdatter. Rakel og Rasmus fikk tre barn, hvorav ett døde kun 10 måneder gammel. Deres eldste datter Inger, overtok garden. Hun var enslig. Datter nummer to ble gift med bonde og stålverksarbeider Tore Olsen Melberg. De slo seg ned på Fjelde bruk 43. Rasmus var mye engasjert i kommunalt styre og stell. I hans 60-års dag skrev Holger Barkved om Rasmus at «han har ei sers evne til å leggje ei sak klårt til rette, men samstundes lurer skjemten i augnekroken».

 

Dødsannonse i Aftenbladet 10.04.1906

Fra Norsk skoletidende nr.38 1906

 

 

 

 

Hverdagskristendom før og nå

Et moment i kristne vekkelsesbevegelser som haugianismen og rosenianismen, var det pietistiske skillet mellom Guds folk og verden. Formaningen «skikk dere ikke lik med denne verden», var sentral i forkynnelse og veiledning.

I vår tid har det skjedd en radikal endring på dette punktet på mange bedehus. I misjonsbladet Utsyn sitt første nummer etter andre verdenskrig, hadde en gammel lekmannsgøvding innen NLM og ImF, Johannes Solem, en artikkel han kalte for «Pietistisk hverdagskristendom». (Utsyn 13. mai 1945). Jeg gjengir hele artikkelen, som et eksempel på veiledning som var typisk for begge organisasjonene Solem var en del av.

Johannes Solem, eller borgermester Solem, som han ofte ble kalt, ble født i Ålesund i 1868 og kom gjennom til bevisst liv i Gud som konfirmant. Som student gikk han i Betania i Trondheim og hørte rosenianeren Marius Giverholt. Her ble også kallet til Kina sterkt for Solem. Han utdannet seg til stadsingeniør og fikk jobb i Ålesund. Her ble han også borgermester i 1918-1935. Han hadde før det også hatt en periode som stadsingeniør i Halden. Solem var først og fremst misjonsleder innen Indremisjonen og Kinamisjonen. Han døde i 1948, tre år etter at han skrev den nevnte artikkelen.

Pietistisk hverdagskristendom

«Et par år før krigen kom her til landet, uttalte professor Hallesby ved en anledning: «Det Norge trenger, er en ungdom med pietistisk hverdagskristendom!» Da jeg leste det ordet, var jeg så hjertens enig i det. Og det er jeg også i dag. Bare vil jeg i dag gjerne gi ordet en utvidelse og si: Det Norge i dag trenger, det er et kristenfolk med pietistisk hverdagskristendom!

Det har alle dager vært slik at det å skikke seg like med denne verden har vært en av de største farer for Guds menighet på jorden. Derfor har vi i vårt Nye Testamente så mange inntrengende advarsler mot denne fare. Men så langt som jeg er i stand til å bedømme forholdene og kjenner kirkens historie, så har neppe denne fare vært større noen gang enn nettopp i den tiden vi nå lever.

Det kan være forskjellige grunner for det, som jeg dog i denne forbindelse ikke skal komme nærmere inn på. Når man vil advare mot slik verdslig kristendom, så blir man så ofte kastet i ansiktet: «Det er ikke det ytre det kommer an på!» At dette er et slagord som er satt i gang av selve Satan, er jeg ikke i tvil om. Og i motsetning til dette vil jeg få lov til å si: Jo, det er nettopp det ytre det kommer an på: Hvis det er sannhet og liv i den kristendom du eier i ditt hjerte, så må den nettopp åpenbare seg i det ytre. Hvis ikke er det fant og fusk med hele kristendommen.

Og det er gjennom det ytre liv vi lever blant menneskene, at de sanne kristne kan fylle den oppgave de har fått, å være verdens lys og jordens salt. La oss ta fram et eksempel fra Guds eget ord: Når apostlene taler om hvordan troende kvinner skal føre seg i denne verden, så sier apostelen Paulus: «Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær,» (1Tim 2:9) Og apostelen Peter sier: «Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær,» (1Pet 3:3) Her hefter apostlene seg nettopp ved de ytre ting.

Borgermester Johannes Solem 

(foto Kleppa: Indremisjonsforbundet 100 år)

De unge må vinnes

Det er i de siste år blitt opptatt et intenst arbeid for å vinne ungdommen for Kristus, især de yngste blant de unge: Yngresavdelinger, sommerleirer og liknende. Det er formelig blitt et kappløp mellom kristelige organisasjoner om på den måten å vinne flest mulig av de unge. Det bør vi glede oss over og gi denne nye form for arbeid blant de unge plass både i vår kjærlighet og i våre bønner. Vi kan i det hele ikke gjøre for meget for å vinne de unge for Kristus.

Men så må også de venner som har tatt opp dette arbeidet, være sitt ansvar bevisst og huske på at målet er å vinne også de yngste blant de unge for Kristus, ved Guds ord og frelsens evangelium gjøre dem til sanne, levende kristne, som ved personlig tro finner fram til Kristus og velger ham til sin herre og konge. Lavere må ikke målet settes. Man må ikke her nøye seg med en viss barnslig fromhet og religiøsitet, som man smører på en del kristelig polering. Det blir, som Brorson kaller det, skinnet uten kraften som er kirkens verste pest.

Nei, personlig frelsesopplevelse med erkjennelse av synd og nåde på evangeliets grunn er det enese som rekker fram også for de yngste blant de unge. Og så er det ikke minst i dette arbeidet viktig at man følger den pietistiske linjen, og fra begynnelsen gjør det klart for de unge at det å følge Jesus, det er å bryte med verden og si farvel til den. Her er Guds ord så klart at ingen bør være i tvil.

Hva sier skriften

Jesus sier selv: «Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» (Joh 15:19) Jakob sier: «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Jak 4:4) Johannes sier: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham.» (1Joh 2:15) Paulus sier: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?» (2Kor 6:14) Hebreerbrevet sier: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb 13:13) Og om Moses sies det i Hebreerbrevet: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.» (Heb 11:24-26)

Og slik kunne vi fortsette i det uendelige å sitere av det Nye Testamentet. Men det får være nok. Linjene for vårt forhold til verden er her opptrukket så tydelig og klare at ingen som vil bøye seg for Guds ord, behøver å være i tvil om hva Guds vilje er her. Dette gjelder både for eldre og unge kristne: Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mere vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!

Det er de kristne som har mot til å gå utenfor leiren med Kristus, som blir respektert av verden. Jeg leste nylig en uttalelse av prins Oscar Bernadotte som lød omtrent slik: «Det er de kristne som har hatt mot til å ta på seg Kristi hele vanære og gå utenfor leiren, som har vært til størst velsignelse for menneskeslekten». Og Spurgeon sier: «Det å gå «utenfor leiren» med Kristus, det er hellighetens kongevei og den rette vei til samfunnet med Herren. Det er blott da vi kan håpe og vinne kronen, når vi er dyktiggjorde ved den guddommelige nåde til trofast å følge Kristus «utenfor leiren». Herlighetens krone vil følge fraskillelsens kors.»

Og særlig bør det kristne lekfolk her i Norge la det være maktpåliggende for seg å opprettholde og fortsette den pietistiske linje i forkynnelsen og i livet. Det at Gud i sin nåde nå i mer enn hundre år særlig har brukt det kristne lekfolk til å bygge Guds rike blant den norske folk, det kommer også av at man alltid så avgjort har fulgt den pietistiske linje. For både den haugianske og den rosenianske vekkelsen her i landet var avgjort pietistisk. Derfor bør vi fortsatt følge i samme spor! 

Gud gi at det her i landet måtte bli mer og mer pietistisk hverdags-kristendom både blant unge og eldre!»

 

 

 

 

Gud ordnet alt

Jesus og den rike unge mann

Jesus hadde nettopp tatt en flokk små barn på fanget og velsignet dem. Samtidig forkynte han at «den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!» (Mark 10,15)

Så leser vi videre: «Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud. Budene kjenner du: Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre din far og din mor. Han sa til ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.

Da så Jesus på ham og fikk ham kjær. Og han sa til ham: Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! Men han ble trist til sinns for dette ordet og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. Jesus så seg omkring og sa til disiplene sine: Hvor vanskelig det vil være for dem som har rikdommer å komme inn i Guds rike!

Disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike! Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst? Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!» (Mark 10:17-27)

Å bli frelst er å komme til Jesus som et lite barn. I fullstendig hjelpeløshet i egen kraft, og barnlig tillit til Jesu frelsesverk. Den rike unge mannen vi møter i denne teksten, kommer derimot i egen kraft. Han hadde nok innsett at noe manglet for at han kunne arve Guds rike. Han mente at han hadde holdt alle buda, men spør Jesus hva mer som skal til.

En tilfeldig spørreundersøkelse på radio nylig, avslørte at ingen av de som ble spurt, trodde på noen fortapelse. Alle ble imidlertid frelst, ble det hevdet. Alle som hadde levet et normalt fint om enn ikke syndfritt liv.

I Matteus 7 fortelles det om noen som hadde en noe høyere terskel for å bli frelst: «Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde onder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Med så mye å vise til bør vel evigheten være sikret?

Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv, spurte denne unge mannen. Jesus avslører at mannen kommer til kort allerede overfor det 1. bud. Rikdommen er hans gud. Blir han ikke kvitt denne guden er han uten håp. Slik blir enhver avslørt, som kommer inn i Guds lys. For mennesker er det umulig, sier Jesus. «Det er ikke en rettferdig...ikke en som søker Gud» (Rom 3,10-11) Luther sier det slik i sin lille katekisme: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.»

Men Guds skje lov og takk. Jesus som er den eneste veien til frelse forkynner: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud.» (Rom 8,3) Derfor vil du oppdage om du prøver å gjøre noe til din frelse, at alt du gjør er smittet av synd. Men i Ordets lys skal du også få oppdage at du er for sent ut med å gjøre noe. For alt er ferdig! Frelsesverket er fullført! Jesus innbyr i dag til å komme til han med din synd, og å få en fullkommen frelse av bare nåde.

Teksten har en spesiell advarsel til oss som er rike, som lever i velstand og overflod. Sett ikke din lit til penger! La ikke pengene styre ditt liv, men be om å få bli en glad giver! Bruk pengene til å vinne sjeler for himmelen (Luk16,9). Den rike unge mannen gikk bedrøvet bort. Han elsket rikdommen høyere enn Jesus. Til himmelen kan ingen tvinges. En annen plass leser vi at Jesus gråt over Jerusalem.

«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (Joh 1,11-12.)

(Andakt i Utsyn nr. 20 2002)

Møteuke – Åndens verksted

Endre Østerhus leder møte

Der Guds ord forkynnes rett, er Den Hellige Ånd til stede. Ordet og Ånden er nøye knyttet sammen. Guds ord er Åndens sverd (Ef 6,17).

Uke 38 var det møteuke på Voster bedehus, nord i Strand kommune. Voster bedehus ble bygget i 1937, i forlengelsen av en stor vekkelse med møter i heimen til Magnus Lea. Året etter at bedehuset sto ferdig, var det en ny vekkelse. Denne gang var det Mathias Vasvik som var forkynner. Det har også vært vekkelser ved kaptein Viken i Frelsesarmeen og Peder Thorsen i NLM m.fl.

Voster bedehus

I vår tid er det Misjonssambandet som har mest virksomhet på Voster bedehus, men andre organisasjoner er også innom, med ett eller flere møter. Det er også arbeid for barna. NLM har vanligvis ett par møteuker i semesteret og noen enkeltmøter i tillegg. Møteuka i september var fra onsdag 20.09 til søndag 24.09, med samlinger klokken 19.30 alle hverdager og kl.11.15 på søndagen.

Bedehuset ligger vakkert til ned mot Vostervatnet. Det er mange mindre bygder langs vannet, blant annet Voster, Varland, Amdal, Asvik, Vatland, Ravnås, Vervik, Høyland, Veland og Fiskå. Og bedehusene ligger tett. I tillegg til Voster, er det også bedehus på Vatland og Fiskå, med bare noen kilometers avstand. Det vitner om at det historisk har vært et rikt kristenliv i området. Av disse tre bedehus ved Vostervatnet, er det på Voster bedehus det er mest virksomhet nå.

Utsikt over Vostervatnet fra Voster bedehus en høstkveld i september

Endre Østerhus er leder for misjonsforeningen for NLM. Han ledet møtene lørdag og søndag, Åsmund Voster var møteleder onsdag og torsdag, mens Kolbein Voster ledet fredag. Oppslutningen om møtene var etter forholdene god, med mellom 15 og 30 på de ulike samlingen. Flere av bygdene rundt Vostervatnet var representert hver kveld, og på noen møter kom det også folk fra andre bygder lenger unna.

Å være predikant på ei møteuke er både en kamp og en velsignelse. Enkelte dager får en tekst med det samme, andre ganger er det en lang kamp for å bli rolig for hva som skal fram på talerstolen. Da betyr det mye, med trofaste forbedere. Jeg er takknemlig for at det er noen som sier at de husker på også meg og møtene jeg skal tale på, når de ber til Gud.

Det er knyttet store løfter til å samles om Guds ord. Og vi formanes til å samles om evangeliets budskap: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» (Kol 3:16) Til sin medarbeider Timoteus, sa Paulus: «Forkynn ordet».

Guds ord sier også viktige sannheter om forkynnelsen av Guds ord, og dens plass i Guds forsamling: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18) «For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1Kor 1:21)

Den Hellige Ånd bruker Guds ord og forkynnelsen av evangeliet til å virke i oss mennesker, både til frelse og fornyelse. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4:6) «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere.» (Joh 16:13-14)

Takk til deg som er med og legger til rette for forkynnelsen av evangeliet, og lar Guds ord bo rikelig også i forsamlingen på bedehuset.

Hører du?

Derfor, som Den Hellige Ånd sier. I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter, (Heb 3,7-8a)

Profeten Samuel fikk tidlig et kall til å bli en Herrens profet. Mor hans het Hanna. Hun hadde en bønnekamp fordi hun ikke fikk barn. Hun lovet Gud at om hun fikk en sønn, skulle han bli gitt til Herren. Gud hørte hennes bønn og Samuel vokste opp i templet under presten Elis ledelse. Det var ei mørk tid i Israel. I 1 Sam 3,1 står denne beskrivelsen: «Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få.»

Det er mange likhetstrekk mellom Samuel sin tid og vår. For meg personlig har det mange ganger vært en nød for meg at det er så sjelden jeg får et Guds ord som taler til mitt hjerte. Det er også en nød for folket vårt, at det er så lite vekkelse. Det er så sjelden vi opplever at det er noen som hører seg frelst. Har du erfaring med å høre Guds røst?

Hvordan er det så når du hører Guds ord? Jo, det kan det være både godt og vondt. Vondt når Jesus taler til deg om di synd og dine unnlatelser. Velsignet godt når du får høre Jesu røst si at for Hans skyld er Jesu nåde nok for en synder som deg. Det er et under ved Den Hellige Ånd, når Guds ord taler til deg: «Å for et under at Ånden har talt, om mine synder hvor dypt jeg har falt. Vitnet om Jesus at han har betalt. Nåde ja nåde det er.» Slik synger Leonard Gudmundsen.

På 1970-tallet sang Stanly Jakobsen ei vise som ble en slager i Norge. I visa sto blant annet denne strofen: «I morgon, i morgon, men ikkje i dag. I dag, ja, i dag gjør eg ikkje det slag» Det var treffende for mange oss, både i hverdagslige ting og i vårt forhold til Gud. Det er så lett å utsette ting, skyve ting foran.

Men i Guds rike heter det ikke i morgen, men det heter i dag! Ingen av oss vet om får flere dager. Derfor sier Jesus: «I dag om du hører min røst, så forherd ikke deres hjerter.» Den danske salmedikter Hans Adolph Brorson skriver i ei av sine salmer:

I dag er nådens tid, I dag er Gud å finne, Nå kan alvorlig flid Hans milde hjerte vinne. Opp, opp til angers gråt Og etter Jesus jag, Men snart – det er mitt råd – Nå heter det i dag.

I dag begynn, og spar Det ikke til i morgen. Hva morgendagen har Å bringe er forborgen (skjult). Kan hende klokken slår I dag sitt siste slag – Nå leges sjelesår, Nå heter det i dag! (SB 175,v1-2)

I ei kristen vise blir faren ved å utsette avgjørelsen om sitt gudsforhold tatt opp. Visa begynner slik: «Nei, ikke ennu sa en liten gutt, når jeg blir voksen skal jeg meg omvende!....» Gutten ble voksen og utsatte avgjørelsen til han ble gammel og syk. Til slutt ble det for sent. Utsettelsen endte i fortapelsen. Det er dessverre mange som tenker som denne gutten. De hører Guds kall, men forherder sitt hjerte. 

Derfor sier Jesus til deg som leser dette: Om du hører Jesu røst til frelse, så svar ham ja i dag.  «Jesus kalles synderes venn, Derfor kom nå til ham hen! Ta imot hans nådebud, Han vil ingen støte ut!» (SB 188,v1)

Golda Meir – Staten Israels bestemor

Golda Meir

Golda Meir var en av min barndoms helter. Hun var 71 år da hun ble statsminister i 1969, da var jeg 9 år. Før hun ble statsminister, hadde hun et langt og spennende liv bak seg.

I 1975 gav Golda Meir ut sin selvbiografi, kalt Mitt liv. Den norske utgaven kom i 1976 og var på 297 sider. I boka gir hun sin versjon av hendelser i hennes liv, med hovedfokus på tiden før og etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Golda Meir døde i 1978, 80 år gammel. Jeg vil i denne artikkelen gjengi noe av hennes historie.

Golda Meir het som barn Golda Mabovitsj og hun ble født i Kyiv 3. mai 1898. Far hennes var fra Ukraina, mens moren var fra Pinsk i Belarus (Hviterussland). Foreldrene bodde i Pinsk den første tiden som gift, men flyttet etter kort tid til Kyiv hvor altså Golda ble født. Hun vokste opp med ei søster, mens fire søsken døde som små. Familien var ytterst fattig. I 1903 flyttet familien tilbake til Pinsk, da far hennes dro til Amerika for å prøve å få arbeid. Goldas ni år eldre søster, ble allerede som 14-åring med i den sosialistiske sionistbevegelsen.  Medlemmene i denne bevegelsen var i sterk opposisjon til Tsaren i Russland. Ble noen av dem tatt, ble de utsatt for tortur.

Golda Meir 8 år

I 1905 hadde endelig faren fått fast arbeid i Milwaukee i staten Wisconsin. Dermed kunne familien gjenforenes i 1906, og Goldas nye heimland fra hun var åtte år, var altså USA. Her startet mor hennes en forretning, ikke lenge etter at de var på plass i egen leilighet. Golda måtte hjelpe moren i butikken, så snart hun var ferdig med skolen. I 1912 flyttet hun til Denver hvor hennes søster bodde, for videre skolegang. Her ble hun med i søsterens diskusjonskvelder, sammen med andre jødiske venner innen den sosialistiske sionistbevegelsen. Golda delte søsterens synspunkt, og ble tidlig overbevist om at jødene måtte få sitt eget heimland.

Golda og Morris Meyerson

I dette miljøet traff hun en kjekk mann som var 5-6 år eldre enn Golda. Han het Morris Meyerson, som hun ble gift med 24. desember 1917. Året før hadde hun møtt sentrale ledere i sionistbevegelsen, som David Ben-Gurion og Yitzak Ben-Ziv. Disse var i Amerika for å rekruttere soldater til den jødiske legion i Palestina. De var nylig blitt utvist fra Palestina av de tyrkiske myndighetene, og benyttet anledningen til å fremme jødenes sak i USA. Golda ble etter hvert mer og mer opptatt av sionismen, og bestemte seg tidlig for å emigrere til Palestina. Morris var ikke like sikker på om det var rett å slå seg ned i Palestina, men da den engelske regjeringen som hadde overtatt ansvaret for Palestina, i 1917 stilte seg bak tanken om en egen jødisk stat i Palestina, gikk han med på å reise dit sammen med Golda.

På grunn av 1. verdenskrig kunne de ikke flytte til Palestina da de giftet seg. Golda hadde tidlig vist seg som en dyktig taler, og ble av den sosialistiske sionistbevegelsen sendt rundt om i USA og Canada for å tale jødenes sak og for å selge aksjer i ei ny avis som sionistbevegelsen opprettet. 23. mai 1921 la endelig skipet som skulle føre dem til Palestina, fra kai i New York. Reisefølget besto av 19 jøder, blant annet Goldas søster og hennes barn. Goldas svoger skulle være igjen i USA en stund, for å tjene penger. Reisefølget gikk i land i Kairo, og tok tog videre derfra til Tel Aviv.

Tel Aviv ble grunnlagt i 1909 av 60 jødiske familier. Da Golda og Morris kom dit i 1921, hadde innbyggertallet øket til 15000. De fleste innbyggerne var arbeidere, som i 1920 hadde dannet fagforeningen Hisdadrut.  Etter kort tid flyttet Golda og Morris til en kibbutz, her fikk Golda snart stor tillit. Hun ble valgt som utsending fra sin kibbutz til et stort møte for leder for kibbutz-bevegelsen. Her traff hun igjen flere av de sentrale lederne for sosialist sionistene. Golda trivdes stort i kibbutzen, noe mannen Morris ikke gjorde. Han var også mye syk, noe som førte til at de måtte forlate kibbutzen etter to og et halvt år. Etter et kort opphold i Tel Aviv, fikk Golda jobb i Solel Boneb, en avdeling under Hisdadrut, i Jerusalem. Ekteparet flyttet dit, og like etter fikk de sin førstefødte, sønnen Menachem.  To år senere fødte Golda datteren Sarah.

I 1928 fikk Golda ny jobb i Hisdatrut, denne gang i Tel Aviv. Hun og barna flyttet derfor dit, mens Morris ble igjen i Jerusalem og besøkte familien i helgene. Den nye jobben til Golda var innen kvinnebevegelsen, noe som medførte mye reising både i Israel og i utlandet. I perioden 1932-34 bodde hun og barna i USA, som representanter for denne kvinneorganisasjonen. Da hun kom tilbake til Tel Aviv, ble hun valgt inn i Histadruts eksekutivkomite.

Golda Meir i arbeid på kibbutzen

I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland, noe som førte til tøffe forhold for jødene. Mange av disse satte kursen mot Palestina. I 1934 kom 60 000, og da var det kun 400 000 innbygger i Palestina. Disse emigrantene skulle inkluderes i samfunnet, noe som var krevende. I tillegg økte motstanden fra araberne, som stadig gjennomførte terrorhandlinger. For å beskytte jødene mot terror, dannet de en paramilitær organisasjon kalt Haganah. Golda hadde hele tiden håpet på en forsoning mellom jøder og arabere i det jødiske landet og i de arabiske land. Men slik skulle det ikke gå.

I 1936 ble det fremmet et forslag om å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat. De jødiske lederne godtok planen under tvil, men araberne avslo. I Tyskland økte presset mot jødene, og stadig nye ønsket å emigrere til Palestina. Da skjedde det tragiske, at England satte en stopper for innvandringen, etter press fra araberne. Dette fikk katastrofale følger for jødene i Europa. Ledelsen for jødene i Palestina gjorde hva de kunne for å overbevise England om å slippe inn de forfulgte jødene i Europa, men til ingen nytte. Også etter krigen gjorde britene det de kunne for å hindre de overlevende jødene å komme til Palestina. «Jeg har aldri kunnet forstå hvordan den britiske regjeringen kunne bli til de grader forblindet at de gav seg til å forfølge disse jødene», skriver Golda Meierson i sin bok.

Skip som var fullastet med jødiske flyktninger, ble stanset før de nådde Palestinas kyst. I Palestina sendte britene sine soldater for å arrestere jødiske ledere og foretok razziaer i mange kibbutzer. De drev også direkte hærverk mot jødiske eiendommer. Alt dette toppet seg i 1947. Om den britiske utenriksministeren Ernst Bevin skriver Golda Meir: «Jeg vet ikke om Bevin kanskje var litt gal eller om han bare var antisemitt eller kanskje begge deler; det spiller forresten ikke noen rolle lenger. Det jeg vet, er at han insisterte på å sette inn hele det britiske imperium mot jødene, som bare ønsket å få leve. Dermed brakte han uendelige lidelser over et folk som allerede hadde gjennomgått så meget..»

Golda Meir 1964

Golda Meir var på dette tidspunkt blitt en av topplederne blant jødene i Palestina, men den ubestridte leder var David Ben-Gurion. I februar 1947 gav England opp forsøket på å løse Palestinaproblemet, og overlot ansvaret til FN. En FN-komite foreslo deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del. I en avstemming i FN 29.11.1947 stemte 33 land for denne planen, mens 10 land avholdt seg fra å stemme. Jødene godtok planen, mens araberne avviste den. De kunne ikke godta noen annen løsning enn at hele Palestina skulle bli arabisk. I månedene som fulgte, prøvde de jødiske myndigheter å få til en løsning med araberne, uten å lykkes. Egypts president Nasser sa at «hvis Ben-Gurion kom til Egypt for å snakke med meg, ville han vende hjem som en seierrik helt; men hvis jeg reiste til ham, ville jeg blitt skutt når jeg kom tilbake.»

Samtidig forberedte jødene proklamasjonen av egen stat, og 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med David Ben-Gurion som første statsminister. Israel ble deretter anerkjent som selvstendig stat av både USA og Sovjet. Golda Mabovitsj Meyerson endret navnet sitt til Golda Meir og ble utnevnt til Israels ambassadør i Moskva. Jødene var forberedt på krig, og araberne angrep landet umiddelbart. Israel vant krigen og en avtale med Egypt ble undertegnet 24. februar 1949.

Golda Meir

Golda Meir var i Moskva fra september 1948 til april 1949. Da vendte hun tilbake til Israel og ble arbeidsminister i Ben-Gurions regjering. Så snart Israel var opprettet, ble grensene åpnet for innvandring, og jøder i 10 000-tall kom heim til Israel. Alle disse skulle ha både bolig og arbeid, så Golda ble ikke arbeidsløs. I tillegg til arbeidet i Israel, var Golda stadig på reise i USA for å samle inn penger blant den jødiske befolkningen der. Samtidig var regjeringen opptatt av å legge til rette for at araberne i Israel fortsatt skulle bo der. Mange flyktet på grunn av krigen, mens regjeringen bønnfalt araberne om å bli. De fleste araberne valgt imidlertid å flykte, mens de som ble igjen i Israel fikk det mye bedre enn dem som flyktet.

Sommeren 1956 ble Golda ny utenriksminister i Israel. Situasjonen var da veldig spent, og de arabiske land forberedte et nytt angrep på Israel. Israel måtte derfor bygge opp sitt forsvar, og 29. oktober gikk de til angrep på Egypt. Etter ei uke var krigen over. Israel hadde da erobret Sinai og Gaza. Etter krigen ble Israel utsatt for et voldsomt press fra verdenssamfunnet og trakk seg etter hvert tilbake fra disse områdene. Egypt derimot ville ikke godta noen fredsavtale. I årene som fulgte, reiste Golda verden rundt for å tale Israels sak. Hun var minister fram til 1966, da hun ble generalsekretær i Mapai, det israelske arbeiderpartiet som hun tilhørte.

Spenningen mellom araberne og Israel var fortsatt stor, og flere arabiske land bygget opp store tropper langs grensen mot Israel. 5. juni 1967 gikk derfor Israel til angrep i det som skulle bli hetende Seksdagerskrigen. Israel vant en overveldende seier over sine naboer og en våpenstillstand ble erklært. Det betydde dessverre ikke at det ble fred i området. De kommende årene var Israel og jøder stadig utsatt for terrorangrep. Om den sentrale terrorlederen Yassir Arafat, skriver Golda Meir: «Han har aldri prestert en konstruktiv tanke eller handling; han er rett ut sagt en massemorder som går omkring i en araberdrakt og opptrer som leder for en bevegelse som ikke har noe annet mål enn å tilintetgjøre staten Israel.»

David Ben-Gurion gikk av som statsminister i 1963 og Levi Eshkol tok over. Han var leder av Israel fram til han døde på post 26. februar 1969. Partiet valgte da å utnevne Golda Meir som sin nye statsminister. En post hun hadde fram til 1974. I et møte med president Nixon i USA, uttalte statsminister Golda Meir: «Mellom Middelhavet og Iraks grenser ligger et land som før ble kalt Palestina. Nå er det to land der, ett jødisk og ett arabisk, og det er ikke plass til et tredje land. Palestinerne må finne en løsning på sitt problem sammen med det arabiske landet, altså Jordan; for en «palestinsk» stat mellom oss og Jordan vil uvegerlig bli en base som det er enda lettere å angripe og ødelegge Israel fra.»

Golda Meir

I 1973 økte spenningen mellom jødene og araberne og en ny krig var under oppsegling. Den ble i ettertid kalt for Yom Kippurkrigen. Denne gang ble Israel tatt på sengen. De var fast bestemt på ikke å angripe først, men trodde ikke at det arabiske angrepet ville komme så raskt som det gjorde.  Krigen startet 6. oktober og Israel kom først på defensiven, men de vant til slutt og krigshandlingene ble avsluttet 24. oktober. Da hadde Israel på nytt okkupert Gaza og Sinaihalvøyen. En avtale med Egypt ble undertegnet 11. november 1973.

Denne krigen tappet Golda Meir for krefter. Hun var 75 år da krigen sluttet, og hun ønsket å trekke seg. Det var valg i Israel 31. desember 1973 og det israelske arbeiderpartiet vant også denne gang valget. Selv om partiet la betydelig press på henne om at hun måtte fortsett, gav hun beskjed om at det var uaktuelt. 4 juni 1974 var hennes siste dag som statsminister. Hun ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Golda Meir hadde slitt med lymfekreft siden 1966 og hun døde i 1978, 80 år gammel.

---

Israel har hatt mange markerte statsministre. Her er en oversikt:

David Ben-Gurion

David Ben-Gurion (1886-1973)

1948-1953

1955-1963

Moshe Sharett

Moshe Sharett (1894-1965)

1953-1955

Levi Eshkol

Levi Eshkol  (1895-1969)

1963-1969

 

Golda Meir (1898-1978)

1969-1974

Yitzhak Rabin

Yitzhak Rabin (1922-1995)

1974-1977

1983-1984

1992-1995

Menachem Begin

Menachem Begin (1913-1992)

1977-1983

Shimon Peres

Shimon Peres (1923-2016)

1984-1986

1995-1996

Yitzak Shamir

Yitzak Shamir (1915-2012)

1983-1984

1986-1992

Benjamin Netanjahu

Benjamin Netanjahu (1949-)

1996-1999

2009-2022

2022-

Ehud Barak

Ehud Barak (1942-)

1999-2001

Ariel Sharon

Ariel Sharon (1928-2014)

2001-2006

Ehud Olmert

Ehud Olmert (1945-)

2006-2009

Naftali Bennett

Naftali Bennett (1972-)

2021-2022

Yair Lapid

Yair Lapid (1963-)

07.2022-12.2022

(Foto: Wikipedia)

Preiketur til Centro Sarepta i Spania

Morgensamling med Johannes Kleppa (foto Ove Sandvik)

Misjon Sarepta driver omfattende forkynnervirksomhet i Norge. I tillegg har de et flott misjonssenter i nærheten av Benidorm i Sør-Spania.

2.-11. september fikk jeg besøke dette senteret som forkynner av Guds ord. Det var en opplevelse å få bli bedre kjent med virksomheten til denne misjonsorganisasjonen. Jeg var utleid fra NLM Region Sørvest og var taler sammen med Johannes Kleppa, som er styreformann for både Centro Sarepta og Misjon Sarepta. I en tidligere artikkel skrev jeg litt om Misjon Sarepta og Centro Sarepta, her følger noen dagboksnotater fra dagene i Spania, med bilder fra turen.

Styreformann Johannes Kleppa (t.v.) og daglig leder Arild Melberg.

(foto Ove Sandvik)

Lørdag 2. september

Lørdag var reisedag, med flyavgang fra Sola kl.15.50. Flyet var direktefly fra Sola til Alicante, en flytur på 3 timer og 15 minutt. Flyet var i rute, og landet noen minutt over 19.00. Det var overskyet over store deler av Europa denne dagen. I Alicante var det booket plass på en minibuss tilhørende et norsk busselskap. Det var litt venting før avgang, og med en busstid på en time, var jeg ikke framme før kl.21.30.

På Centro Sarepta ble jeg godt mottatt av daglig leder Arild Melberg fra Solbakk i Strand og Johannes Kleppa. Etter et godt måltid mat, ble det en lang kveld med prat før det var tid for litt søvn. Denne helga var det helt fullt på senteret. En baptistmenighet hadde leid lokalene for en forsamlingshelg. De var mellom 40 og 50 med stort og smått.

Sarepta har 13 ansatte på og ved senteret i ulike stillingsstørrelser. Noen er ansatt ved selve driften av senteret. Andre driver diakonalt arbeid, noen driver spansk forkynnelse, også via nett slik at også folk i Sør-Amerika kan følge undervisningen. Det er også to volontører fra Danmark. Gjennom hele skoleåret er det tre undervisningstimer/bibeltimer hver formiddag mandag til torsdag, en time/møte torsdag kveld og to timer fredag formiddag. Denne undervisningen skjer på norsk og er for volontørene ved senteret og gjester. Det er også mulig å følge denne undervisningen som et bibelskoleår hele vinteren, men dette skoleåret er det ingen slike elever.

Senteret har ofte besøk av grupper med elever fra norske skoler. De har gjerne et eget opplegg, men noen følger også deler av undervisningen på senteret. Denne uka var Oasen grunnskoler i Mandal og i Vågsbygd gjester, med sine 10-klassinger. Ut over høsten ventes det to andre slike grupper fra andre Oasen-skoler og også ei gruppe fra Tryggheim Strand. Det er også noen turister fra Norden som bruker senteret som «hotell». Da får de både sydenferie og bibelundervisning samtidig. Mens jeg var på senteret, var det et eldre ektepar fra Borås i Sverige som benyttet Centro Saretpa som base for ferien. Dette var sjuende gang de var på senteret.

Gode rom på Centro Sarepta

Fra hagen på senteret (foto Ove Sandvik)

Fra gamlebyen i Benidorm (foto Ove Sandvik)

Søndag 3. september

Denne dagen var fridag. Etter frokost ble jeg med Johannes Kleppa på en tur i sentrum av Benidorm. Han skulle kjøre de to danske volontør-jentene til et møte på som foregikk på spansk. Hverken Kleppa eller jeg kan spansk, så vi tok en spasertur langs strandpromenaden og i gamlebyen i Benidorm, mens vi ventet til møtet var ferdig. Resten av søndagen gikk med til mye samtale, lesing og god mat.

Fra undervisningen mandag 4.9. (foto Ove Sandvik)

Appelsinene i hagen var ikke modne enda.

(foto Ove Sandvik)

Sirissene holdt konsert hver dag.

(foto Ove Sandvik)

Mandag 4. september

Dette var første dag med undervisning. Dagen startet med samlingsstund med ord for dagen, bønn og informasjon for alle ansatte og gjester. Denne uken var det Kleppa som hadde morgenandaktene, med utgangspunkt i Johannes evangelium kapittel 1. Etter morgensamlingen gikk de fleste ansatte til sine arbeidsoppgaver, mens volontører og gjester fortsatte med bibelundervisning. Det var Johannes Kleppa som hadde de to første timene. Hans tema hele denne uken var diakoni. Jeg hadde siste time, med tema om Jesu møte med døperen Johannes. Hele denne uka hadde jeg tema om Jesu møter med ulike enkeltpersoner.

Etter lunsj gikk Kleppa og de to volontørene på en fjelltopptur, mens jeg hadde en rolig ettermiddag i varmen (29 grader). Det ble god tid til lesing og en halvtimes spasertur. Det er fascinerende å lytte til den intense «sangen» fra de mange sirisser. Kjøkkenpersonalet hadde fridag, så middagen ble servert på en pizza-restaurant i sentrum av Alfaz del Pi. I denne kommunen bor ca.20.000 innbyggere, hvorav nærmere 8000 er norske. Halvparten av de norske har meldt flytting til Spania og har stemmerett her. Kvelden ble avsluttet med en god drøs i hagen på Centro Sarepta.

Mange gode samtaler runde bordet i hagen.

(foto Ove Sandvik)

Felipe er spansk forkynner med godt humør.

(foto Ove Sandvik)

Tirsdag 5. september

Denne dagen hadde jeg en bibeltime om Jesus i møte med Maria, Jesu mor, mens Johannes Kleppa fortsatte med to timer om emnet diakoni. Sentrum av Alfas del Pi ligger kun 15 minutts gange fra Centro Sarepta. Etter lunsj gikk jeg en tur dit. Gruppen fra Oasen skolene kom om ettermiddagen, og Arild Melberg hadde en undervisningstime med dem om kvelden. Her orienterte han om Spania og om Misjon Sareptas historie, med spesielt fokus på Centro Sarepta. Gruppen fra Oasen var på totalt mellom 20-25 stk.

Fra Guadalest. Den hvite veggen er åpningen på tunellen

 som fører inn til selve byen.(foto Ove Sandvik)

Janne og Ann Charlott Smetana flyttet fra Sverige 

til Centro Sarepta i august. (foto Ove Sandvik)

Onsdag 6. september

Elevene kjørte i hovedsak et eget opplegg de dagene de var i Spania, men de var med på en bibeltime før de gikk til sitt program. Det ble bestemt at jeg skulle ha bibeltimen sammen med elevene onsdag og torsdag, så denne dagen var det helt fullt i klasserommet. Det var godt å forkynne Guds ord om Jesus i møte med kvinnen ved Sykars brønn.

Etter lunsj var Johannes Kleppa reiseleder til et kjent turiststed, en knapp times kjøring fra senteret. Det var en gammel landsby som het Guadalest. Den ligger som ei borg på et fjell. En smal tunnel er eneste inngang til landsbyen. Når vi kom ut av tunnelen, kom vi rett inn i ei gate med kirke, museum og butikker. På motsatt side av tunnelen, var det bratte fjellet ned mot et vann. Et helt spesielt sted grunnlagt på 1200-tallet.

Samme gjeng som var på tur, ble om kvelden invitert heim til et svensk ektepar som nettopp har startet som ansatte ved Centero Sarepta. De heter Ann Charlott og Jan Ulrik (Janne) Smetana. Han har tidligere vært predikant og pastor i organisasjonen som før het Bibeltrogna Venner i Umeå-traktene. Hun var lærer ved en kristen grunnskole. De har også vært noen år som misjonærer i Peru. Janne skal nå være forkynner og evangelist for spansktalende, mens Ann Charlott vil ha både diakonale og administrative oppgaver.

Porten inn til Centro Sarepta (foto Ove Sandvik)

Torsdag 7. september

Bibeltimen denne dagen var om Jesus i møte med Judas Iskariot. Dette var første gang jeg har hatt Judas som tema for en tale. Det var en ekstra kamp å forkynne Guds ord denne formiddagen. Johannes Kleppa hadde kun en bibeltime, for personalet skulle ha en samling før lunsj. Etter lunsj var jeg med Johannes en snartur til Benidorm, før det var en rolig ettermiddag på senteret.

Jeg var også oppsatt som taler på møtet på senteret kl.19.00. Da hadde jeg siste time om Jesus i møte med enkeltpersoner. Denne gang var Peter i fokus. Gruppen fra Oasen hadde egen samling om kvelden, så det var kun deler av personalet og øvrige gjester som var med på denne samlingen. Ekstra kjekt var det at et ektepar fra Asker, der kona hadde røtter fra Pasvikdalen i Finnmark, ble med på møtet. De var på ferie i området, og ville få med seg forkynnelse av Guds ord. Det ble ei fin kveldsstund om Guds ord, der også Arild Melberg deltok med sang. Før dagen ble avsluttet, ble jeg med Arild og Johannes på byvandring i den gamle delen av Altea by. En flott gammel by med mange restauranter og fine utsiktspunkt både mot Albir i vest og Calpe i øst.

Ansatte og frivillige medarbeidere ved Hjerte ekspressen i Benidorm

(foto Ove Sandvik)

Fredag 8. september

Den siste arbeidsdagen på turen, ble uten preiking for min del. Kleppa hadde først morgensamling og deretter en bibeltime for elever og ansatte om diakoni. Etter bibeltimen ble elevene delt i to grupper. Ei gruppe besøkte et diakonalt prosjekt i Alicante, mens den andre gruppen besøkte Hjerte ekspressen i Benidorm. Jeg ble med den siste gruppa. Hjerte ekspressen er en kristen hjelpeorganisasjon for folk som er i en vanskelig situasjon i livet. De får varer, og penger til innkjøp av varer. Varene deler de så ut til folk som ikke har nok midler til å klare seg selv.

Vi gjester fikk delta 2-3 timer med to ulike arbeidsoppgaver. Jeg var med gruppa som åpnet kaffekapsler og helte kaffen i større beger til utdeling. Hjerte ekspressen hadde fått en mengde slike kapsler, som de brukte på en oppfinnsom måte. Ei norsk dame fra Sele på Jæren, Tone Dysjaland, arbeider her, og var tolk. Hun er misjonær utsendt fra Frie venner i Verdalen, Klepp.

Fra Calpe (foto Ove Sandvik)

På tur til fyret i Albir. Anita og Kjell Demker 

og Johs. Kleppa (foto Ove Sandvik)

9.-11. september

Denne helga hadde jeg fridager, som ble brukt til turer avslapping og lesing på senteret. Lørdag var jeg både i Calpe og på tur til et fyr i Albir. Mandag 11.9 var det tid for å reise heim, men jeg fikk med meg morgenens bibeltimer før bussavgang kl.12.40. Denne uka er det Jogeir Lianes som er gjestetaler, Han vil ha to timer hver morgen med emne Urhistorien, mens Johannes Kleppa vil ha timer om troslære.

Heimreisen var nøyaktig etter planen, med landing på Sola flyplass kl.19.30. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk anledning til å besøke Centro Sarepta denne uken. Her drives et spennende misjonsarbeid. Jeg ønsker Guds rike velsignelse over senteret og de mange gode medarbeiderne der.