Arven etter Rosenius III

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er tredje del:

Troen og den nye fødsel

En har ikke forstått Rosenius dersom en ikke har fått øye på den sterke vekt han legger på troen og den nye fødsel. Det er klart at Rosenius sterkt forkynner rettferdiggjørelsen av nåde ved troen alene - det vil si: Frelsen består i at Gud for Jesu skyld tilgir den angrende og troende synder, og tilkjenner ham Jesu rettferdighet. Men dette må en ikke forstå bare som en rent ytre foregang; frelsen består ikke bare i en domsakt for Guds domstol i himmelen - samtidig med tilgivelsen og tilregningen av Jesu rettferdighet skjer nemlig det uendelig store under at synderen blir født på ny. Den nye fødsel skjer når troen tennes i hjertet, sier Rosenius. Når synderen i sin nød får se Jesus, og all hans lengsel vendes mot ham, hans forsoning og hans nåde, i samme øyeblikk skjer det noe aldeles nytt, noe som siden følger ham som hans nye natur, så lenge han tror på Jesus - et nytt sinn, et nytt åndelig syn, en ny kjærlighet, en ny retning i hele hans vesen og det for hele den tid han skal leve. (III 181 f.)

Kristenlivets grunnlag, dets tilblivelse og fortsatte eksistens, alt sammen har sin forutsetning i Jesus, hans person, og hans stedfortredende død for våre synders skyld. Det nye liv i Jesus får vi ved troen, som er en ny fødsel; det kommer «et nytt lys og en ny lyst», som det heter hos Pontoppidan, som også hørte til Rosenius sine ofte siterte autoriteter. Ved forsoningens blod er alle synder sonet og all gjeld betalt. Det kan en lese over alt hos Rosenius. Men troen på dette er ikke en ren tankeoperasjon – den blir til ved et nådens under, den er selve den nye fødsel.

En skal huske dette forhold når vi nå må ta stilling til det meget omdiskuterte uttrykk: «Verden i Kristus rettferdig er vorden.» Det er hentet fra en sang av A. Falk (d. 1776), og stod i Sions sånger. Den finske presten F.G. Hedberg brukte gjerne dette uttrykket, likeså Ahnfelt. Men Rosenius var svært forbeholden. Bruker en dette uttrykket må en forklare meningen, sier han. Verden er forsonet med Gud i Jesu død. Men uten at en kommer til omvendelse og tro, blir en ikke frelst. Det omtalte uttrykket er ubibelsk, og en bør ikke bruke det, sier han. (IV 365)

Nå finnes det noen steder hvor Rosenius går ganske langt i retning av å si at verden er rettferdig for Gud i og ved Jesu død. Slike steder blir sitert av dem som mener at Rosenius lærte «verdensrettferdiggjørelse». En slik lære er farlig, for den kan føre til at alvoret i kallet til omvendelse blir borte, slik at folk trøster seg ved en død tro uten sinnsforandring - en er jo allerede rettferdig for Gud siden Jesus døde på Golgata, en trenger bare å åpne øynene og se dette. Nektes kan det vel ikke at «fri-frie» forkynnere har gått langt i denne retning. Gjelder denne anklagen også Rosenius?

La oss se på ett slikt sitat. På side 30 i Husandaktsboken står det: «Derfor, like visst som du ser verden nedsunket i synd, like visst ser Gud alle mennesker i Kristus fullkomment forsonet, rettferdiggjort og helliggjort. Ja, så velbehagelig som da han i begynnelsen så alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». Det fortelles at en gammel emissær gikk med dette sitatet i lommen, så han når som helst kunne bevise at Rosenius var en vranglærer.

Lest isolert fra sin sammenheng kan slike ord og vendinger lett misforståes. Det stedet vi her siterer tar seg noe annerledes ut når man leser det der det er hentet fra. De som satte sammen Husandaktsboken har hentet dette sted fra en artikkel i Pietisten for 1851. Rosenius tar der for seg Romerbrevet kapittel 5, hvor Paulus skildrer Kristus som den annen Adam, som gjenopprettet det den første Adam brøt ned. Det er forsoningen det er tale om. Som Adam rev slekten med seg i sitt fall, slik at Gud så oss alle som skyldige i ham, slik er også Kristus vår stedfortreder, og Gud ser det han gjorde som om det gjaldt for oss alle. Det er - så langt jeg forstår det - ikke den enkeltes rettferdiggjørelse det er tale om, Rosenius taler om det som skjedde ved Jesu forsonings død.

Og dertil må vi huske det som vi nettopp har stanset ved: Stadig taler Rosenius om at vi blir frelst ved tro. Og troen er en ny fødsel; ved troen blir vi forenet med Jesus, settes inn i livssamfunnet med ham, og får et nytt hjerte, et nytt lys og en ny lyst. Det ville være høyst urettferdig å beskylde Rosenius for å mene at noen blir frelst uten omvendelse og tro!

Troens kjennetegn

Det er interessant å se at Rosenius ble kritisert fra to helt motsatte hold. Strenge pietister savnet forkynnelsen om «saliggjørelsens orden», og syntes Rosenius var altfor «fri» i sin tale om å «komme som en er». Men så kom Hedberg og hans venner med kritikk fra en helt annen posisjon. Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, sier du alltid at det bare er fattige, fortapte syndere som tar imot nåden. Hva vil du med alle disse kjennetegnene på det troende hjerte? Du skremmer sjelene bort fra nåden med disse «forferdelige kjennetegnene», sa en av Hedbergs disipler. Verden eier jo syndenes forlatelse i kraft av Jesu død. Forkynn det og be menneskene holde fast ved det!

Det er sant at Rosenius ofte taler om kjennetegnene på en sann kristen. Han har også lært oss å synge: «Vik ej från mitt hjerta, helsosame smerta, andens fattigdom!» - Typisk er artikkelen «Guds barn, fødda av Gud». (Pietisten 1852) Et ugjenfødt menneske kan ha mange gode egenskaper, men han er likegyldig over for Kristus og hans forsoning. Han kan være dypt religiøs, men Jesus har han ikke bruk for. Annerledes med den troende: Kristus er hans glede - å miste Kristus er det verste han kan tenke seg.

Den troende kristnes nye natur «lider under all synd og elsker alt som er hellig». Frykten for å synde er et bibelsk kjennetegn. Vårt onde kjød er tilbøyelig til synd. Men den kristne har Guds Ånd, han har fått et nytt hjerte som ikke elsker synden. Denne kamp mellom kjødet og Ånden (Gal 5) er et kjennetegn på den kristne.

Men ingen må bygge sitt frelseshåp på at han ser slike kjennetegn hos seg selv. Rosenius advarer mot dette. Og han legger til: I anfektelsens stund, når loven anklager og djevelen vil ta troens frimodighet fra oss, da ser vi ikke noen kjennetegn hos oss selv. Men da må vi ikke glemme det blod som gjelder til evig tid! Da må blikket festes bare på Guds Lam som bar all vår synd. (IIH 187)

Arven etter Rosenius II

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre misjonsorganisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt. Her er andre del

Luthersk forkynnelse

Videre må det sies at Rosenius er en luthersk forkynner. Noen har betvilt dette. Man har pekt på at han jo begynte som medarbeider hos metodisten Scott i «Den engelske kirken» i Stockholm. Ture Lindholm har i sin avhandling (1972) hevdet at Rosenius gjennom Scott ble påvirket av metodistisk og reformert teologi. Vi kan ikke her gå nærmere inn på dette. Men et par ting må sies. Metodismens opphavsmann John Wesley var absolutt ikke reformert i dette ords korrekte mening - dvs han var ikke kalvinist. Wesley var vokst opp i et høykirkelig anglikansk prestehjem hvor man leste oppbyggelsesbøker med sterke katolske overtoner.

Tanken på en kristen fullkommenhet ut over den jevne kristnes nivå, har Wesley fra slike kilder. Typisk for Wesleys lære om helliggjørelsen er det en amerikansk forsker har kalt «the two fold salvation», den «dobbelte» frelse. Slik som Wesley selv sa det, da han bedømte sine lutherske venner: De har rettferdiggjørelsens nåde, men helliggjørelsens nåde har de ikke. (H. Lindstrøm: Wesley and sanctification, 1946)

Metodistiske teologer fremhever gjerne at Wesley ville forene den protestantiske lære om rettferdiggjørelsen ved tro og den katolske tanke om kristelig fullkommenhet. I Wesleys spor har de siden vandret, både den amerikanske hellig hetsbevegelse på 1800-tallet, pinsebevegelsen og den nyere karismatiske bevegelse. Hos alle disse er det tale om noe nytt, noe høyere og mer fullkomment, som kan oppleves ut over troen på syndenes forlatelse.

Men alt dette er så forskjellig fra Rosenius som vel mulig. Hans store ord var jo at den troende alltid har alt i Kristus - i seg selv en fortapt synder, men i Kristus ren og rettferdig. Innenfor lutherdommen står Rosenius i en viss tradisjonssammenheng. Det kan påvises noe forskjellige retninger innen den lutherske kirke. (Se min bok «Kristne kirkesamfunn», s. 70 ff) Det finnes en «ortodoks» retning, som legger avgjørende vekt på den rene lære, som hevder at gjenfødelsen skjer i dåpen og bare der, og som legger vekt på det kirkelige embete.

Ved siden av denne retning finnes en «pietistisk» åndstype, som legger vekt på saliggjørelsens orden, og som lærer gjenfødelse både ved dåpen og ved Ordet. En slik «pietistisk» retning taler gjerne om «kjennetegnene» på sann kristendom, og i sammenheng hermed oppfordres ofte til selvprøvelse. Innen den retning vi her kaller «pietistisk» finnes også en forkynnertype som legger sterkere vekt på Kristi fullbrakte verk, og som innbyr synderen til å «komme som han er».

En oversikt som denne er selvsagt meget skjematisk og må ikke tas for bokstavelig. Men med denne oversikt som bakgrunn blir det likevel lettere å se hvor Rosenius hører hjemme. Han er pietist. Gjenfødelsen skjer i dåpen, men for den frafalne skjer den ved omvendelse og tro på evangeliet. Rosenius taler ofte om de rette kjennetegn på at en er en kristen. Men han har ikke den strenge botspietismes betoning av saliggjørelsens orden; han er ikke opptatt av å lede sine tilhørere gjennom anger, bot, strid og kamp - og omsider til troen. Rosenius har vekten på Kristi fullbrakte verk. Den som ser sine synder, får komme som han er.

Det er interessant å se hvilke forfattere Rosenius har lest og hvem han siterer. Vi kan ikke her gå nærmere inn på dette. Men la det være sagt at Luther blir ofte sitert. Rosenius har lest mye av Luther; den store galaterbrevskommentaren til Luther var kjent og elsket av leserne i Norrland. Ellers siteres ikke minst St. Praetorius, Liitkemann, Bogatzky og David Hollaz - kjente forfattere av evangelisk-pietistisk åndstype.

Lov og evangelium

Rosenius sitt lutherske grunnsyn viser seg i hans sterke betoning av forskjellen mellom loven og evangeliet. Guds lov åpenbarer Guds hellige vilje, overbeviser om synd, og lar synderen stå hjelpeløst fortapt for den hellige Gud. Evangeliet er budskapet om den frelse Jesus har fullbragt ved å betale vår syndegjeld og bære vår straff.

Denne tonen er slått an allerede i 1.årgang av Rosenius sitt blad Pietisten. Loven er gitt for å overbevise om synd og gjøre enhver som hører, skyldig for Gud. Det store ord er her Rom 3,19. Men menneskene misforstår loven, og misbruker den. Det verste misbruk av loven er at man gjør den til en salighetsvei. Man sier: Jeg makter ikke å gjøre alt det loven krever, men jeg gjør så godt jeg kan - og så vil Gud nok være nådig mot meg. - Men nei, her gjelder det intet mindre enn alt. Og den som ikke oppfyller lovens krav, og likevel tror seg å være på vei til himmelen fordi han gjør så godt han formår, han skal vite at han er under forbannelse. Gal 3,10.

Evangeliets ord er ikke en redusert lov - den er budskapet om at Guds lov er fullkomment oppfylt av Jesus, som tok vår straff på seg og fremstod hellig og ren for Gud - som vår representant og stedfortreder.

Et hovedpunkt for Rosenius er dette: Frelsen gis av bare nåde. Det er overmåte karakteristisk at allerede en av de første artiklene i 1. årgang av Pietisten fremhever dette. Hemmelighetens åpenbarelse - det er overskriften. Teksten er Rom 9,31ff: Israel, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke frem til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den av troen, men av lovens gjerninger. Dette gjentar seg stadig. Den redelige vakte sjel kjemper for å forbedre seg. Men han blir bare verre, for han ser tydeligere etter hvert hvor dårlig det står til med ham. Frelsen ble gitt ad en helt annen vei, den gis for intet, ved tro på Jesus.

«Et stykke av anstøtsstenen på Sion» heter neste stykke. (1842) Teksten er Lukas 20,18: Den som faller på denne stenen, skal knuses. - Evangeliet er i menneskenes øyne ikke bare ufattelig, men direkte anstøtelig. Man fatter ikke, og det ugjenfødte hjerte vil heller ikke fatte, at Gud i kraft av Sønnens fullbrakte verk er forsonet og elsker synderen, så han får komme som han er. Tross all svakhet og alt som ennå henger ved av synder, er den som tror, hellig og ren Guds øyne, i kraft av Lammets blod.

Både fornuften og følelsen reagerer mot dette, fortsetter Rosenius. Den smitten sitter dypt i oss, at rettferdigheten skal være av gjerninger. «Her blekner Kaifas og skjelver av hellig vrede, river i sønder sine gode prestelige klær og roper: Kjetteri! Kjetteri! For Kristus vil alltid være en anstøtssten og en forargelsesklippe for den som går fortapt. Men den som vil tro og frelse sin sjel, la ham besinne seg på hva Herren har sagt».

Jeg er ikke mer velbehagelig for Gud når jeg er sterk enn når jeg er svak, sier Rosenius. Vår natur har vanskeligheter med å bøye seg for dette, for egenrettferdigheten sitter fast i oss. - Når det lykkes med mitt fromhetsliv, er det lett å tro at jeg er Guds barn. Men når jeg kjenner meg kold og svak, kommer tvilen: Er jeg virkelig en kristen? Men det har stor betydning for vår frelsesvisshet å innse at alt slikt ikke berører grunnlaget for min kristenstand. For en glede det er å få se at Gud elsker den troende for Jesu skyld! Det gir troen glede og kraft til å leve med Gud i hverdagen.

Arven etter Rosenius I

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre organisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt.

Bibel-forkynnelse

Om dette første punkt i arven fra Rosenius skriver Wisløff: «Rosenius sin forkynnelse består nesten utelukkende i bibelutleggelse. Ingen kan lese Rosenius uten å legge merke til det. Han øser av Skriften, han likesom ånder i sitt prekenforedrag Bibelens ord ut over dem som hører og leser.

Både Det gamle og Det nye testamentet brukes. Bibelen er en enhet. Den rette bruk av Skriften er etter Rosenius sitt syn et kjennetegn på en sann kristen: «Det sanne kjennskap til Kristus viser seg derved at Kristus blir det for oss som Skriften sier at han skal være for oss, og at han virker det i oss som Skriften sier at han skal virke». For å bruke et bilde: Rosenius står likesom «bak» Bibelen og skyver den foran seg. Han låner sin røst til profeters og apostlers ord i Bibelen. Stadig bruker han slike uttrykk og vendinger: -Slik har Den Hellige Gud latt sitt ord skrive. -Hva kan være mere visst enn det som Herren selv sier i sitt Ord? «Ordet, Ordet, bruk Ordet!»

Til sammenligning kan vi si at mange av vår tids forkynnere likesom står «foran» Skriften. Man legger fram sine tanker og meninger - aktuelle tanker i tiden, naturligvis – og så henter man fram noen bibelord etterpå, til pynt mer enn bekreftelse.»

Gud signe vårt dyre fedreland

I dag kan vi igjen feire Norges nasjonaldag. Gud har rikelig velsignet oss både materielt sett og også med et rikt kristenliv.

Det er stor grunn til takknemlighet for landet vårt. Vi har en fantastisk flott og frodig natur. Vi har hatt fred i landet siden 1945 og viktigere enn fred – frihet! Mange land har fred, men ikke frihet. Andre har frihet, men ikke fred.

Men vi ser også mange mørke skyer på himmelen. Flere steder tenker politiker at friheten gjelder kun for de som er enige med dem selv. Vi ser det ikke minst i spørsmålet om friskoler. Foreldre har frihet og rettighet til å gi barna undervisning etter visse gitte rammer. Men mange kommunestyrer sier nei til opprettelsen av friskoler fordi de ikke liker annet enn den sosialdemokratiske fellesskolen. Vi ser det enda sterkere i forhold til de ufødte barna. De er fratatt den viktigste rettighet, retten til liv.

Også på kristenfronten er det mørke skyer. Norge fikk Guds ord for 1000 år siden. Rundt år 1800 kom den store vekkelsen over landet vårt ved Hans Nielsen Hauge og fram til for 40-50 år siden var det stadig vekkelser. I dag er det et stort frafall fra Guds ord. Dette gjelder både liberal og bibelfornektende teologi, men også forkynnelse der bibelens fokus på synd og nåde er svekket.

Det er også i 2026 både godt og nødvendig å be nasjonalsalmen vår og å be om en nasjonal og åndelig oppvekkelse.

 

Gratulerer med nasjonaldagen!

Tilsynsråd og misjonærinnvielser

Illustrasjonsfoto (foto Ove Sandvik)

Spørsmålet om ordinasjon av misjonærer med et hyrdeansvar splittet Kinamisjonen (NLM) det første tiåret etter stiftelsen. I dag er det ikke mange som er opptatt av slike prinsipielle spørsmål.

Da NLM ble stiftet, samlet det lutherske kristne fra ulike grupper. Det var bedehusfolk som var opptatt av embetet og forholdet til Den norske kirke. Andre var fremmed for arbeidet på bedehuset, men kjente på et kall til å dra til Kina. Det store flertallet derimot var lekfolk preget av et radikalt vekkelses- og kirkesyn. De hadde et vel gjennomtenkt lekmannssyn ut fra Guds ord og valgte en annen kurs enn den kirkelige.

Det ble strid om spørsmålet om ordinasjon og liturgi fra første stund og denne striden toppet seg rundt århundreskiftet. Generalforsamlingen i 1899 vedtok at misjonærene ikke skulle ordineres og at det i misjonskirken i Kina skulle brukes minst mulig liturgi. Et stort flertall av misjonærene protesterte heftig mot dette. Etter et rådsmøte i januar 1901 sa halvparten av misjonærene og en misjonskandidat opp sine stillinger og fikk følge av noen frivillige tillitsmenn. Etter den tid har det vært ro om den saken.

Det som det imidlertid ikke har vært ro om i NLM, er spørsmålet om tjenestedeling mellom menn og kvinner. I de første 90 år etter stiftelsen var det aldri uenighet om at menn skulle være hyrder og tilsynsmenn. Det var heller ikke uenighet om at det var misjonens tilsynsmenn (hovedstyret) som skulle innvie misjonærene. Det ble stekt understreket av bl.a. lærer Nicolai Nilsen som da striden pågikk var nestformann i HS og den som talte sterkest mot kirkelig ordinasjon. Misjonsfolkets eldste (HS) skulle stå for misjonærinnvielsen.

Selve prinsippet om tjenestedeling ble først anfektet offentlig mot slutten av 1980-tallet. I 1997 fikk kvinner stemmerett i GF mot at eldste- og hyrdefunksjonen ble overført til Rådsmøtet i organisasjonen. Men overføringen ble bare et papirvedtak. I 2023 ble det vedtatt en omstrukturering der HS ikke lenger skal være hyrde- og tilsynsråd, men kun vær et administrativt sentralstyre. For å ta vare på det lille som var igjen av tjenestedelingstanken, ble det opprettet et eget tilsynsråd ved siden av HS.

Tilsynsrådet skal godkjenne ansettelser av enkelte sentrale stillinger. Ellers er det uklart hvilken funksjon tilsynsrådet skal ha.  Selv spådde jeg at det ville bli et «supperåd» for å dempe uroen blant oss som fortsatt ville ha HS som et hyrdeorgan. I et intervju i Utsyn.no nylig blir det opplyst at misjonærinnvielsene ikke er tilsynsrådets ansvar, men det administrative sentralstyret. En helt ny praksis er dermed innført, uten at jeg har sett noen debatt om saken. Dette lover ikke godt.

I Ap.gj 13,1-3 ble Paulus og Barnabas tatt ut til å bli misjonærer og de ble bedt for med håndspåleggelse av de eldste (lærere og profeter). Hele menigheten var med i bønn, men utsendelsen var ledet av de fem ledende menn. Også i Ap.gj 15 leser vi om beslutninger bestemt av menigheten, men det var under «de eldstes» ledelse. Og i Guds ord er eldste menn.

Vi har i dag flere teologisk solide medlemmer av tilsynsrådet for NLM. Jeg er ikke i tvil om at de kjempe det de kan for å få så gode og bibelske ordninger som mulig. Men jeg er redd for at de kjemper i kraftig motvind. Vi som ber, kan minne Herren om å sende oss en bibelsk oppvåkning med tillit til Guds ord.

40 år siden oppstart i NLM

Barne- og ungdomsnamda i NLM 1987. F.v. Dag Ulland,

Møyfrid Ramsdal, Lars Gaute Jøssang, Kristine Frafjord

Ove Sandvik, Gunnar Ånestad og Ståle Madland.

(foto privat)

1.mai er det 40 år siden jeg ble ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband. Det ble starten på 38 år som ansatt innen forkynnelse og administrasjon i denne organisasjonen.

Jeg hadde tidligere den våren svart ja til kallet om å bli barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets NLM. Jeg sa opp min stilling som lærervikar ved Tau barneskole fra den nevnte dato for å få litt overlapping med min forgjenger i stillingen Geir Sandvik. Min første dag på kontoret var 2. mai 1986.

På kontoret var det Liv Berit Beyer som var min sekretær. Dette var før datamaskinen ble allemannseie. Når jeg skulle sende ut brev, skrev jeg dem for hånd eller kopierte og redigerte gamle brev med penn for så å levere dem til Liv Berit som skrev dem for meg. Jeg husker ikke om hun allerede da hadde fått en datamaskin, men den kom i alle fall nokså snart. Men det var altså kun sekretærene som hadde slik luksus. Jeg fikk min første PC i 1990.

På kontoret var det ellers Kåre Eidsvåg som var sjef, en god sjef som jeg alltid hadde et veldig godt forhold til og så opp til både som menneske og åndelig leder. Hartvig Skartveit var forretningsfører og hadde ansvar for bl.a. testamentariske gaver og barnehagene. Hartvig hadde litt bedre tid enn de andre på kontoret og ble en nær venn og god sjelesørger. Vigdis Rekvik Standal hadde ansvaret for økonomien, mens Liv Berit og Else Rygh var sekretærer. I kretsens nærradio var Frode Steen redaktør, mens Kristen Salmelid og Christian Fredrik Hansen var journalister. En flott stab som tok godt imot en nybegynner og som jeg trivdes i lag med fra første stund. Kontoret lå i Olavskleiva i Stavanger, og var samlokalisert med Orient AS.

Den første barne- og ungdomsnemnda jeg samarbeidet med besto av Lars Gaute Jøssang som formann, Dag Ulland, Ingrid Marie Skartveit (nå Kolnes), Kristine Frafjord, Møyfrid Ramsdal (senere Mork) og Ståle Madland med Håkon Austbø og Gunnar Ånestad som varamenn. Kretsstyret besto av Tor Ydstebø (formann), Reidar Bjørkvik (nestformann), Arvid Skåland, Håkon Helgøy, Johannes Eiken, Sigurd Søndenå og Sveinung Kjosavik.

Som barne- og ungdomssekretær hadde jeg ansvar for de arbeiderne som var ansatt innen barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Den første tiden var det Gurine Bø, Oddny Måland, Hilde Hanasand (Øystese), Dag Ulland, Mette Mæland (Frafjord) og Marit Elin Østerhus (Bjørheim). Kjell Trodahl var ungdomsarbeider i Flekkefjord Felleslag, men han styrte seg helst selv. Senere kom nye til: Svein Magne Frafjord, Linda Hetland (Skartveit), Karit Nærland (Fosså), Reidun Østhus, Ivar Lyster, June Halsne (Bjørheim) og Gunn Solvor Søndenå.

En samling med "gamle og nye" barne- og ungdomsarbeidere i 

stua til Gurine Bø (foto privat)

Jeg tar også med de som var forkynnere i kretsen da jeg ble ansatt: Magne Birkedal, Tjærand Frafjord, Olav Handeland, Steinar Handeland, Hans Kirkholm, Einar Krogedal, Kjell Magnor Kvalvåg, Lars Olav Larsen, Jenny Nygaard Løvås, Dagfinn Meltveit, Thorleif Odden, Stein Sandvik, Inge Sirevåg, Oskar Stakkeland, Gunnar Ånestad og Jakob Middelthon.

Senere skulle det bli ulike tjenester for meg i Drammen, Troms- og Finnmark og Namdal- og Sør-Helgeland kretser. Når jeg på en dag som denne ser tilbake på disse 40 år, kjenner jeg på en stor takknemlighet både til Gud, til misjonen og de mange gode medarbeidere. Jeg kjente så titt på at jeg gikk i for store sko. Samtidig er det stor nåde å få være med i tjenesten i Guds rike. Men størst av alt er å få ha navnet sitt i Livets bok, å være en frelst synder – frelst ufortjent på grunn av Jesu soning for mine synder på korset.

«Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» (2Kor 9:8)

Kina for Kristus

Høsten 2025 kom det ut ei veldig interessant bok om misjon og kristenliv i Kina de siste 150 år. Boka anbefales varmt.

Det er Misjonssambandets historiker Erik Kjebekk som er forfatter av boka som han har gitt tittelen «Kina for Kristus». Undertittelen er «Glimt fra kirke- og misjonshistorien i de provinsene i Kina der Misjonssambandets misjonærer vriket.» Boka er utgitt på EB-media og er på 309 sider. Jeg fikk nettopp tak i boken og den var vanskelig å legge fra seg.

Jeg har lest utallige bøker om misjonsarbeidet i Kina. De fleste av disse er skrevet av misjonærer og er fortellinger om den enkelte misjonærs arbeid. Ikke minst har Asbjørn Aavik skrev mange bøker fra Kina og jeg har lest dem alle. I tillegg har jeg skrevet mange portrettartikler om flere av de første norske Kina-misjonærer. Denne historien er både interessant og gripende.

Kjebekk sin nye bok gir en oversikt over Misjonssambandets (Kinamissionsforbundets) historie fra 1891 til Kina ble stengt for kristen misjon i 1949 (1951). Vi får også lese en kortfattet kinesisk kirkehistorie og oversikt over den politiske utviklingen i landet. Boka er lettlest og gir en god oversikt over disse aktuelle emnene. Kjebekk og EB-media fortjener en stor takk for boka og den anbefales varmt ikke minst til ungdom som er engasjert i NLM. Det er viktig å kjenne sine røtter, også misjonsrøttene.

En sak (av flere) som fanget min interesse ved lesingen av boka var vekkelsen der Marie Monsen og Liu Daoseng var sentrale evangelister. Jeg har lest mange og sterke historier fra denne vekkelsen gjennom Asbjørn Aaviks bøker. Etter en heftig politisk uro, ble forholdene i Kina mer normalisert i 1927. Mange ventet da på en stor vekkelse, men denne kom ikke. I stedet ble det en omfattende fornyelsesvekkelse blant kristenfolket og ikke minst blant kristenlederne. Marie Monsen hadde tidlig frasagt seg lønnen fra Kinamisjonen. Fra 1927 reiste hun med sin bots- og vekkelsesforkynnelse som gjestetaler på andre misjonsorganisasjoners felt. Mange av de kristne ble vakt og fornyet.

I 1931 kom hun til sine egne på Kinamisjonens felt og også her fulgte det vekkelse og fornyelse med hennes møteserier. Liu Daoseng var en nær medarbeider av Monsen og det fulgte vekkelse også med han. Gjennom Aaviks bøker har jeg hatt et inntrykk av at denne vekkelsen også nådde mange ufrelste, men her har jeg nok misforstått. Aavik var en stor beundrer av Marie Monsen gjennom hele livet og hans bøker er preget av det.

Erik Kjebekk (foto Setesdølen.no)

Kjebekk skriver: «Marie Monsen reiste heim til Norge i 1932. Til da var ikke de synlige resultatene av vekkelsen så mange.» Vekkelsen grep imidlertid om seg i årene etter at Monsen hadde reist tilbake til Norge for godt. Vekkelsen ved Marie Monsen var nok derfor mest en forberedende vekkelse blant ledere og forkynnere.

I en omtale av Liu Daoseng har Kjebekk et avsnitt der han forklarer Marie Monsens kristendomsforståelse som Liu var preget av, men ikke kopierte fullt og helt. I følge Kjebekk var Liu sin forkynnelse preget av en «sunn evangelisk balanse i forkynnelsen». Om hvordan Liu var preget av Marie Monsen skriver Kjebekk: Denne påvirkning «viser seg på to måter: For det første legger Liu stor vekt på at for å bli brukt til vekkelsesarbeid, trenger han Den hellige ånds fylde i sitt liv. Og hans beskrivelse av opplevelsen i Zhenping i 1929 da han mottok en «særlig velsignelse fra Gud» og opplevelsen i 1932 da han fikk «»Den hellige ånds fylde med frihet og glede», ligner på beskrivelser av åndsdåpen hos dem som skiller mellom gjenfødelse og åndsdåp. Marie Monsen forteller at hun hadde en slik åndsdåp i 1918. (Hun tok gjendåp etter at hun kom Norge. OS) Liu taler imidlertid ikke om åndsdåp, men om åndsfylde. I Det nye testamentet ser vi at Den hellige ånd kan fylle et menneske på en spesiell måte.»

Jeg kjenner ikke til om noen av NLMs forkynnere eller misjonærer har gitt en dypere vurdering av Marie Monsens forkynnelse og vekkelsen som fulgte henne de siste fem årene av hennes misjonærtid. En slik vurdering på sunn luthersk-roseniansk, men først og fremst bibels grunn, ville vært veldig interessant og nyttig. Utfordringen er herved gitt.

Tusen takk til min gamle bibelskolelærer Erik Kjebekk for ei engasjerende bok!