Samvittighetsvekkelse

«Sann bibelsk vekkelse er alltid en samvittighetsvekkelse i forhold til Gud og hans ord. På dette må all vekkelse og alle vekkelsesbevegelser bedømmes.»

Det er tidligere forkynner, kretssekretær og heimeskretær i NLM, Steinar Hunnestad, som sier dette i en artikkel fra tidsskriftet Fast Grunn. Han fortsetter artikkelen slik:

«Her er ikke tid og sted til å analysere og bedømme nåtidens vekkelsesbevegelser på luthersk grunn eller innen reformerte retninger. Sikkert er at alle i en åndsfattig tid fristes til ensidighet. Grovt tegnet har dette lett for å skje:

Man sikter på forstandsvekkelse og teoretiske klargjøringer — uten å trekke synderen til ansvar for den levende Gud. Man appellerer til vilje-vekkelse og gir folk gode argumenter for fornuftige avgjørelser om kristendom og moral — uten at arvesynd og gjerningssynd blir tolket med bibelske begreper og i bibelsk ånd.

Man legger vekt på følelsesvekkelse — hvor en prøver å gi folk gledegrunner og gledeopplevelser — uten at dette klart er fundert på frelsens evige grunner i Guds ord og forsoningen.

Man taler om og sikter mot nådegavevekkelse — uten at den enkelte ved forkynnelsen blir ledet til sunn syndserkjennelse og selvbedømmelse som igjen fører til ydmykhet både for Gud og medkristne.

Det skjer en slags samhold-vekkelse, en felles-kristelig vekkelse, en ansvars- og omsorgsvekkelse, uten at det blir klargjort hva kirken egentlig er etter Guds ord, hvordan de helliges samfunn i bibelsk forstand skal funksjonere og at sann broderkjærlighet må være preget av sannhet og front mot verden og synden.

Det har også vært tendenser til å trekke folk inn i en misjons-vekkelse, før de er kommet til sann omvendelse og et nytt liv i Gud. Denne grunninnstilling i forkynnelse og evangeliseringsvirksomhet skaper mer en slags reparasjonsmentalitet i stedet for grundig åndsfallitt og nådehunger.

Hva hindrer vekkelse? Slik er det spurt i foredrag og samtaler gjennom mange år. Våre arbeidsmetoder må forbedres er det svart. Organiseringen må legges om. Forberedelsen må tas mer alvorlig. Anerkjente og gode forkynnere må vi ha. Forkynnerne bør ha bedre utdannelse. Bedre arbeidsopplegg må gjennomføres, mer organisatorisk samarbeid må til osv. Historien viser oss bare at vekkelsen ofte kom sterkest og dypest og mest gjennomgripende der alt dette manglet totalt.

Den eneste alvorlige hindring for bibelsk vekkelse er en uklar, blodfattig og kraftløs forkynnelse av Guds ord. Forkynnelsen er derfor viktigst framfor alt. Til en rett vekkelses- og omvendelsesforkynnelse hører både forkynnelsen av loven og evangeliet. Ved loven kommer syndens erkjennelse (Rom. 3, 20). Og ved forkynnelsen av evangeliet kommer troen (Rom. 10, 17).Lovens hensikt er at hver munn skal lukkes i syndserkjennelse for Gud (Rom. 3, 19). Selve rot-synden, arvesynden, vår egentlige natur må blottlegges i lovens lys.

En hovedsak og hovedtone i selve evangeliet er forsoningen i Kristus. Forsoningen må også forkynnes for de troende til kraft i helliggjørelsen. Å ville bli en kristen er ikke nok. Å søke er ikke nok. Guds frihetsbrev i evangeliet til den skyldige og dømte må utropes og forkynnes — så synderen kan bli løst fra loven og frigjort fra synden.

Først når evangeliet mottas i hjertets levende tro, skjer omvendelsens og gjenfødelsens under. Først da har samvittighets-vekkelsen ført til frelse og frihet. Her står den største forkynner i de hjelpeløses rekker i denne bønn og tillit: «Kun du kan gjøre dette min Frelser god og stor.»»

 

Steinar Hunnestad (Fra Fast Grunn nr.1 1974)

Norskamerikanske kirker i USA

Elling Eielsen og det første norskamerikanske forsamlingshuset

bygget i 1841 (foto snl.no)

Da nordmenn emigrerte til Amerika på 1800-tallet tok det ikke lang tid før de bygde kirker og dannet trossamfunn. Det ble dessverre mye strid og splittelser.

Svenske utvandrere til USA dannet i 1860 kirkesamfunnet Augustana-synoden. Deres amerikanske navn var Augustana Evangelical Lutheran Church. De aller fleste lutherske svensker i Amerika var tilsluttet denne kirken, og de unngikk i stor grad å splittes i mindre kirkesamfunn.

Slik gikk det ikke med nordmennene. Det verserer noe ulike tall, men en regner med at nordmenn i Amerika dannet ca. 15 ulike kirkesamfunn. I tillegg til de lutherske ble det også dannet noen få norskamerikanske kirkesamfunn som ikke var lutherske. Å få en god oversikt over de norske synodene har ikke vært enkelt, men jeg gjør et forsøk.

Eielsen synoden

I 1839 kom den markerte emissæren fra Voss, Elling Eielsen (1804-1883), til Amerika. Eielsen hadde en sterk personlighet og var nok ikke helt enkel å samarbeide med. Han var veldig kritisk til det norske presteskapet og kom tidlig på kant med disse. Samtidig opplevde han større vekkelser rundt om i Norge. I 1839 emigrerte han til Amerika og der fortsatte han sin forkynnervirksomhet blant den norskamerikanske befolkningen. På samme måte som i Norge fulgte det vekkelser med Ellingsen også i USA.

Elling Eielsen opprinnelig fra Voss. I USA bodde han det

meste av tiden i Chicago (foto snl.no)

Mange av nordmennene ønsket kirkelig handling slik de var opplært i fra Norge. For å avhjelpe med dette lot Eielsen seg ordinere til prest av den tyske teologiprofessor F. A. Hoffman. Dermed ble den radikale lekmannen Eielsen den første norske prest i Amerika. Dette skjedde 3. oktober 1843. To år tidligere hadde Eielsen fått bygget det første kristne forsamlingshus for norskamerikanere. Dette ble bygget i Fox River i Illinois.

I 1846 ble alle menighetene som var tilknyttet Eielsen knyttet sammen til et kirkesamfunn og fikk navnet Eielsen synoden. Synoden skulle så langt som mulig følge prinsipper fra Haugebevegelsen i Norge. Det førte til uklarhet i myndighet og påfølgende stridigheter. Etter kun to år, i 1848, valgte en stor gruppe å forlate Eielsen synoden og gikk inn i andre kirkesamfunn som ikke var norske. I 1856 opplevde Eielsen synoden en ny splittelse.

Den norske synode

Rundt 1850 begynte flere norske prester å emigrere til Amerika. Blant de mest markerte av disse var prestene Hans Gerhard Stub, brødrene Adolph Carl og Herman Amberg Preus, Wilhelm Christian Dietrichson og Ulrik Vilhelm Koren. Disse ble prester for norske bosetter og begynte snart å arbeide for å få dannet en norsk kirke i Amerika som kunne være søsterkirke til Den norske kirke i Norge. Disse prestene kom snart på kant med Eielsen og hans lavkirkelige synode, så det var uaktuelt å gå sammen med dem.

Herman Amberg Preus var en sentral leder i Den norske synode

(foto ukjent)

7. oktober 1853 kom mange av de nye menighetene sammen og dannet Synoden for den norsk-lutherske kirke i Amerika. Denne gikk helst under navnet Den norske synode. Som navnet tilsier, var denne synoden teologisk strengt ortodoks luthersk. Mens Eielsen synoden var preget av lekmannssyn, var Synoden embets- og prestesentrert. Etter kort tid knyttet de sterke bånd til den høykirkelige tyske Missourisynoden. Da Den norske synode ble stiftet, besto den av åtte prester og 28 menigheter. Det tok ikke lang tid før det var denne synoden som var den klart største blant norskamerikanerne. I 1862 sluttet også utbryterne fra Eielsen synoden i 1848 seg til Den norske synode. Synoden drev bla. St. Olaf College. I 1870 hadde denne synoden 80.000 medlemmer i 335 menigheter og 74 prester.

De tre brødrene Henrik, Johan og Thor Strand fra Tau var alle prester i Synoden fram til denne vedtok å gå sammen to andre norske synoder i 1912-17. Brødrene var Missouri venner og brøt med Synoden og senere Den norske lutherske kirke.

Den Norsk-Danske Konferensen

De som brøt med Eielsen Synoden i 1856 slo seg sammen med noen svenske menigheter og dannet Augustana Synoden. I 1870 ble det enighet i denne synoden om å dele den i to etter nasjonalitet, en norsk og en svensk synode. Nordmennene kalte sitt kirkesamfunn for Den norske Augustana synoden.  I 1869 hadde presten August Weenaas stiftet den første norske presteskolen i USA i Marshall Wisconsin. Denne skolen ble med inn i Den norske Augustana synoden. Skolen het The Augustana Seminary.

Norskamerikanske prester i Konferensen 1870-90

(foto ukjent)

Men allerede etter få måneder sprakk Den norske Augustana synoden. Kun sju prester ble igjen i denne synoden, mens presteskole forsvant med flertallet. De som ble igjen startet en ny presteskole i Beloit i Iowa i 1881. Flertallet med blant andre Weenaas i spissen, gikk sammen med noen danske menigheter og dannet Den norsk-danske Konferensen, ofte bare kalt Konferensen. I 1872 flyttet presteskolen til Minneapolis. C. L. Clausen ble formann for Konferensen.

Medlemskapet i Konferensen økte betydelig de kommende årene. Dette ikke minst fordi de fikk flere dyktige ledere fra Norge, blant andre Sven Oftedal (1844-1911), som var bror til den kjent Lars Oftedal, og Georg Sverdrup (1848-1907) som ble en markert leder av Augustana Seminaret.

Georg Sverdrup var rektor ved Augsburg Seminary

(foto FB-side)

Hauge synoden

I 1876 opplevde Eielsen synoden en ny og alvorlig splittelse. Mange av medlemmene så et klart behov for tydeligere lover for synoden, noe Eielsen selv var imot. Det endte med at et klart flertall vedtok både endringer i lovene og også navneendring av synoden. Fra 1876 ble navnet Hauge synoden. Eielsen selv og hans mindretall dannet da Den evangelisk lutherske kirke som de regnet som en fortsettelse av den opprinnelige Eielsen synoden og som fikk de samme lover som denne.

Hauge synoden tok navnet sitt etter Hans Nielsen Hauge i Norge. Som Eielsen synoden var også denne nye synoden lavkirkelig og la liten vekt på gudstjeneste i formelle og rituelle former, men desto mer vekt på fri forkynnelse og personlig tro på Jesus Kristus. Synoden startet opp en teologisk presteutdannelse i Red Wing i Minnesota i 1879.

Red Wing Seminary 1907. 

(foto norwegianamericanhistory.org)

Flere av de første norske misjonærer til Kina og andre misjonsland var knyttet til eller hadde kontakt med Hauge synoden. Halvor Rønning var en av disse. Han studerte på Red Wing før han dro til Kina som utsending for Hauge synoden. Rønning ordinerte også misjonæren Sigvald Netland til prest i Haugesynoden. Torstein Himle var en tredje nordmann som reiste til Kina for Hauge synoden. Bror til oldefar Tore Fjelde, Thomas Fjeld, var også engasjert i Haug synoden.

Det Anti-Missourianske Broderskap

Mange var begynt å bli veldig lei av alle splittelsene blant det norskættede kristenfolket i USA. Men også på 1880-tallet skulle det komme en dyptgripende splittelse. Denne gang var det Den norsk synode som ble rammet. Som nevnt var denne synoden tett knyttet til en høykirkelige og strengt lutherske Missouri synoden. Mange i Den norske synode reagerte på Missouri sin sterke vektlegging på læren om utvelgelsen. De som reagerte mente at Missouri gjorde mennesket til en passiv brikke i frelsesspørsmålet. De mente også at denne læren lå tett opp til den kalvinske lære som hevder en dobbel utvelgelse.

Pastor Markhus bæres ut av kirken av Anti Missouri tilhengere

(foto mankell.org)

De som var uenig med Missouri innen Den norske synode dannet i 1883 Anti-Missourian Brotherhood. Dette var en uformell gruppe. I 1887 ble bruddet et faktum da en tredjedel av prestene og menighetene forlot Den norske synoden (ca. 100 prester og flere hundre menigheter). De dannet så synoden Det Anti-Missourianske Broderskap. Ledere her var bl.a. Bernt Julius Muus og Marcus Olaus Bockman.

Bertel Naig var bror til min oldemor. Han emigrerte til Iowa og ble aktiv i en kirke som var med i Anti-Missouri og senere i Den forenede kirke.

Den forenede norske lutherske kirke i Amerika

Etter bruddet i 1887 ble det mer alvor over arbeidet med å samle norske menigheter og kirkesamfunn. Det Anti-Missourianske Broderskap var ikke så høykirkelig som Missouri og det ble opprettet kontakt mellom Anti-Missouri, Konferensen og Haugesynoden. 13. juni 1890 kunne endelig United Norwegian Lutheran Church opprettes. Det ble til slutt Konferensen og Anti-Missouri som ble slått sammen. Hauge Synoden trakk seg fra samarbeidet like før de var i mål. Gjermund Hoyme ble valgt til formann fram til 1902 da Theodor Halvorsen Dahl overtok. Ved oppstart hadde Den forenede kirke 152 000 medlemmer.

Kinamisjonæren Knud Stokke var utsending for Den forenede kirke fra 1896 og fortsatte for Den norske lutherske kirke i Amerika da denne ble et faktum i 1917. Det samme gjaldt prestene Andreas Bersagel, Erik Sandvig (bror til oldemor Johanne Sandvik), John Sandvig (Eriks bror), Ed Sandvig (Johns sønn) og Thomas Rorstad (svoger til Erik og John).

Augsburg Seminary 1918 (foto augsburg.edu)

Den norske lutherske frikirke

Men splittelsen fortsatte. Kort tid etter at Den forenede norske lutherske kirke var stiftet ble det strid om Augsburg seminaret. Rektor Georg Sverdrup var en av utbryterne, sammen med mange fra den gamle Konferensen. Bruddet skjedde i 1893, mens frikirken formelt ble stiftet i 1897. Frikirken beholdt Augustana Seminary.

En av dem som hadde sin misjonærtjeneste for Frikirken var Erik Tou fra Tau. Han ble presteutdannet på Augustana Seminary da dette var under Konferensen. Han ble sendt til Kina som misjonær for NMS, men gikk over til å bli Den forenede kirkes utsending i 1892. Da Sverdrup og hans venner brøt med Den forenede kirke og stiftet Frikirken, ble Erik Tou med over dit. Da han avsluttet misjonærtjenesten i 1903 ble han prest i ulike menigheter i Frikirken.

Brodersamfunnet

Heller ikke Frikirken skulle unngå splittelse. I 1900 brøt en gruppe ut av Frikirken og dannet kirkesamfunnet Brodersamfunnet.

Hauge Lutheran Church i Doulut, Minnesota

(foto ukjent)

Den norske lutherske kirke i Amerika

Ut over på 1900-tallet ble det igjen intensivert arbeidet med å samle mange av de ulike kirkesamfunnene. I 1912 klaret en arbeidsgruppe å komme fram til et dokument som både Den forenede kirke, Synoden og Hauge synoden kunne gi sin tilslutning til. Dette innebar blant annet at kirken aksepterte to syn på utvelgelsen. De neste fem årene ble brukt til å praktisk legge til rette for sammenslåing av disse tre store kirkesamfunnene med norske røtter.

I 1917 ble Den norske lutherske kirke i Amerika (The Norwegian Lutheran Church of America) stiftet av de tre nevnte kirkesamfunn. De som ikke ble med var Frikirken, Eielsen synoden og Brodersamfunnet. I den gamle Den norske synoden var det noen prester og menigheter som ikke kunne akseptere annet enn Missouri sitt syn på utvelgelsen. Noen av disse valgte å gå ut eller de ble ekskludert av den nye storkirken. I 1918 dannet flere av disse Evangelical Lutheran Synod (ELS), på folkemunne kalt Little Norwegian Synod.

Prestebrødrene Henrik, Johan og Thor Strand opprinnelig

fra Tau kunne ikke slutte seg til Den norske lutherske kirke

i Amerika. (foto findagrave.com)

I dag er Den norske lutherske kirke i Amerika dessverre minst like liberal som den norske kirke i Norge. Den har åpnet for kvinnelige prester og homofilt samlevende prester. De bruker den historisk kritiske metode i sin bibeltolkning.

 

Kilder

Odd S. Lovoll: Det løfterike landet (1997)

Olaf Morgan Norlie: Norsk Lutherske menigheter i Amerika 1843-1916 (1918)

Olaf Morgan Norlie: Norsk Lutherske prester i Amerika 1843-1913

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Norwegian-American Churches in the United States

When Norwegians emigrated to America in the 19th century, it did not take long before they built churches and formed religious communities. Unfortunately, this was also marked by considerable conflict and division.

Swedish emigrants to the United States formed the Augustana Synod in 1860, officially called the Augustana Evangelical Lutheran Church. The vast majority of Lutheran Swedes in America belonged to this church, and they largely avoided splitting into smaller denominations.

The same was not true for the Norwegians. Estimates vary, but it is generally believed that Norwegians in America formed around 15 different church bodies. In addition to the Lutheran groups, a few Norwegian-American denominations were also established outside Lutheranism. Gaining a clear overview of these Norwegian synods is not easy, but here is an attempt.

The Eielsen Synod

In 1839, the prominent lay preacher Elling Eielsen (1804–1883) from Voss arrived in America. Eielsen had a strong personality and was not always easy to cooperate with. He was highly critical of the Norwegian clergy and soon came into conflict with them. At the same time, he had experienced revival movements in Norway.

After emigrating in 1839, he continued his preaching among Norwegian-Americans, and, as in Norway, revival movements followed his work in the United States.

Many Norwegians desired church services in the form they were accustomed to from Norway. To meet this need, Eielsen was ordained as a pastor by the German theology professor F. A. Hoffman. Thus, the radical layman became the first Norwegian pastor in America on October 3, 1843. Two years earlier, he had built the first Christian meeting house for Norwegian-Americans in Fox River, Illinois.

In 1846, the congregations associated with Eielsen were organized into a church body known as the Eielsen Synod. It sought to follow principles from the Haugean movement in Norway. This led to unclear authority structures and internal conflict. After only two years, in 1848, a large group left the synod and joined other (non-Norwegian) church bodies. Another split occurred in 1856.

The Norwegian Synod

Around 1850, several Norwegian pastors emigrated to America. Among the most prominent were Hans Gerhard Stub, the brothers Adolph Carl and Herman Amberg Preus, Wilhelm Christian Dietrichson, and Ulrik Vilhelm Koren.

They became pastors for Norwegian settlers and soon worked to establish a Norwegian church in America that could serve as a sister church to the Church of Norway. They quickly came into conflict with Eielsen and his low-church synod, making cooperation impossible.

On October 7, 1853, many of the new congregations formed the Synod for the Norwegian Evangelical Lutheran Church in America, commonly called the Norwegian Synod. As the name suggests, it was theologically strict and orthodox Lutheran. While the Eielsen Synod emphasized lay leadership, the Norwegian Synod was clergy- and office-centered.

It soon established strong ties with the high-church German Missouri Synod. At its founding, it consisted of eight pastors and 28 congregations, but it quickly became the largest Norwegian-American synod. In 1862, the group that had left the Eielsen Synod in 1848 joined it. The synod also operated institutions such as St. Olaf College. In 1870, this synod had 80,000 members in 335 congregations and 74 priests.

The three brothers Henrik, Johan and Thor Strand from Tau were all priests in the Synod until it decided to merge with two other Norwegian synods in 1912-17. The brothers were Missouri friends and broke with the Synod and later the Norwegian Lutheran Church.

The Norwegian-Danish Conference

Those who broke with the Eielsen Synod in 1856 joined some Swedish congregations to form the Augustana Synod. In 1870, this synod was divided along national lines into a Norwegian and a Swedish branch. The Norwegian branch became known as the Norwegian Augustana Synod.

However, this synod split after only a few months. A minority of seven pastors remained, while the majority—led by August Weenaas—joined with Danish congregations to form the Norwegian-Danish Conference (often simply called “the Conference”). Membership in the Conference grew significantly, helped by capable leaders from Norway such as Sven Oftedal and Georg Sverdrup.

The Hauge Synod

In 1876, the Eielsen Synod experienced another major split. Many members wanted clearer governance, which Eielsen opposed. The majority adopted new regulations and renamed the body the Hauge Synod.

Eielsen and his minority instead formed the Evangelical Lutheran Church, which they considered a continuation of the original synod.

The Hauge Synod was named after Hans Nielsen Hauge and, like Eielsen’s movement, was low-church in character. It placed little emphasis on formal liturgy and more on free preaching and personal faith in Jesus Christ. In 1879, it established a theological seminary in Red Wing, Minnesota.

Several of the first Norwegian missionaries to China and other mission countries were connected to or had contact with the Hauge Synod. Halvor Rønning was one of these. He studied at Red Wing before going to China as an envoy for the Hauge Synod. Rønning also ordained the missionary Sigvald Netland as a priest in the Hauge Synod. Torstein Himle was a third Norwegian who traveled to China for the Hauge Synod. The brother of great-grandfather Tore Fjelde, Thomas Fjeld, was also involved in the Haug Synod.

The Anti-Missourian Brotherhood

By the 1880s, many had grown weary of the constant divisions among Norwegian-American Christians. Nevertheless, another major split occurred—this time within the Norwegian Synod. The conflict centered on its close relationship with the Missouri Synod and its doctrine of election (predestination). Critics argued that this teaching made humans passive in matters of salvation and resembled Calvinist double predestination.

In 1883, dissenters formed the Anti-Missourian Brotherhood. The split became formal in 1887 when about one-third of the pastors and congregations left the Norwegian Synod to form their own church body.

Bertel Naig was my great-grandmother's brother. He emigrated to Iowa and became active in a church that was part of the Anti-Missouri and later the United Church.

The United Norwegian Lutheran Church in America

After the 1887 split, efforts to unify Norwegian church bodies intensified. Contacts were established between the Anti-Missourians, the Conference, and the Hauge Synod. On June 13, 1890, the United Norwegian Lutheran Church was formed, primarily through a merger of the Conference and the Anti-Missourian group (the Hauge Synod withdrew shortly before completion). At its inception, the United Church had 152,000 members.

The Chinese missionary Knud Stokke was an envoy for the United Church from 1896 and continued for the Norwegian Lutheran Church in America when this became a fact in 1917. The same applied to the priests Andreas Bersagel, Erik Sandvig (brother of great-grandmother Johanne Sandvik), John Sandvig (Erik's brother), Ed Sandvig (John's son) and Thomas Rorstad (brother-in-law of Erik and John).

The Norwegian Lutheran Free Church

Division continued. Shortly after the formation of the United Church, conflict arose over Augsburg Seminary. In 1893, a group led by Georg Sverdrup broke away, and in 1897 they formally established the Norwegian Lutheran Free Church.

The Brotherhood

Even the Free Church did not avoid division. In 1900, a group split off and formed the Brotherhood.

The Norwegian Lutheran Church of America

In the early 20th century, efforts to unite the various Norwegian synods intensified once again. In 1912, agreement was reached on a common doctrinal foundation between the United Church, the Norwegian Synod, and the Hauge Synod. This meant, among other things, that the church accepted two views on predestination. The next five years were spent practically facilitating the merger of these three large church denominations with Norwegian roots. In 1917, these three bodies merged to form the Norwegian Lutheran Church of America.

Those who did not join included the Free Church, the Eielsen Synod, and the Brotherhood. Some members of the old Norwegian Synod who maintained strict adherence to the Missouri Synod’s doctrine of election also refused to join. In 1918, several of them formed the Evangelical Lutheran Synod (ELS), often called the Little Norwegian Synod.

Present Situation

Today, the Norwegian Lutheran Church of America is, unfortunately, considered by some to be at least as theologically liberal as the Church of Norway. It has accepted the ordination of women and clergy in same-sex relationships, and it applies historical-critical methods in its interpretation of the Bible.

 

(AI-translated)

Er helvete avlyst?

Bibelen taler om at den som ikke tror på Jesus går fortapt. Stadig færre prester tror på dette i bokstavelig forstand.

Kjendispresten Thor Haavik har nylig gitt ut ny bok (En god tro). Her skriver han ifølge bokanmelder Espen Ottosen at han ikke tror på et evig helvete for den som ikke tror på Jesus. I stedet mener han at de som dør uten å tro på Jesus blir utslettet. Dette synet er han dessverre ikke alene om i Den norske kirke, eller i andre trossamfunn for den saks skyld. I avisen Dagen for eksempel, kommer med jevne mellomrom leserinnlegg fra en lærer på Geilo som forkynner samme lære som Haavik.

Men vi finner ikke sannheten ved å lytte til slike teologer og forkynnere. Sannheten finnes i hans ord som er Sannheten. Bibelen er helt tydelig i denne saken. Problemet er at Haavik og hans likesinnede ikke vil bøye seg for Guds ord. Det er et stort alvor. Hva sier så Bibelen? Vi kan nevne ett par sitat fra Jesu forkynnelse:

I siste del av Matteus kapittel 25 forkynner Jesus om dommen. Her står det om de som ikke når fram til himmelen: «Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25:46) I Luk 16 forkynner Jesus om den rike mann og Lasarus. Om den rike mannen står det «Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine.» (Luk 16:23) Og videre i Luk 13: «Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» (Luk 13:28) Johannes 5, 28-29: «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.»

Paulus forkynner også om dette: «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.» (2 Tess 1:9) og «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.» (2 Kor 5:10) Jeg tar også med et sitat fra Peters brev: «Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» (2 Pet 3:7)

Dette er klar tale, om enn veldig alvorlig og tungt. Det er to mulige utganger på livet, enten en evig og herlig himmel eller en evig fortapelse. Det er et stort alvor å være menneske, men det var derfor Jesus kom til jord. Hør hva den lille Bibel forkynner: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) I påsken ropte Jesus ut et herlig «det er fullbrakt!» da han hang på korset. Da var syndene sonet, og veien til himmelen åpen for den som tror på Jesus. Og denne frelse fås ufortjent av bare nåde. Derfor innbyr Jesus: «Kom for alt er ferdig!».

Vi opplever i dag en dyrking av kjendiser. Haavik er og blir brukt som forkynner også på bedehus og av NLM. En kjendis som er flink å fenge folk, samler mange. Vi ser det sammeogså med andre kjendis-predikanter. Flinke formidlere, men kan vi gå god for det de står for? (Se mere i artikkelen Ove Sandvik: Per Arne Dahl, Egil Svartdahl og biskop Gylver ) Ikke minst gjelder dette for sangkrefter. Folk reiser land og strand rundt for å høre kjendis-sangere. Og det kan være vel og bra om de som synger er tro mot Guds ord. Men det er ikke alltid slik. Et av de mest alvorlig eksempel er Bjørn Eidsvåg. Han fornekter det meste av sann bibelsk lære, men kristenfolk møter opp på hans konserter og synger hans tvetydige sanger.

Kjendiser er ikke noe nytt. Mange reiste langt for å høre Hope, Hallesby, Vågen m.fl. Ikke alt var like sunt av dette. Men disse samlet store skarer under talerstolen sin, ikke minst fordi de forkynte et klart budskapet om synd og nåde etter Skriften.

I Ap.gj 17,11 står det om noen jøder i Berøa: «Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» Disse er gode forbilder også for oss som lever i dag. Tro ikke alt som blir servert på det «åndelige markedet». Gå til Guds ord og gransk om det som blir forkynt stemmer med Guds ord. Og gjør det ikke det, så hør på Skriftens anvisning: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!» (2 Joh 10)

Jesus sin påske

Jesus sin siste påske på jord var helt avgjørende for menneskenes evige frelse. Da Jesus ropte på korset «det er fullbrakt», var veien til himmelen åpen for syndere.

Det er en utrolig sterk historie det som skjedde langfredag år 33. Dette var dagen da Jesus måtte gjennom den ufattelige lidelse av hån, spott og tortur, som til slutt endte med hans død på korset. Da hadde han båret dine og mine synder fram for den tre ganger hellige Gud og blitt rammet av Guds vrede. Alt dette var for deg og meg. Sangeren sier det så fint: «Hvem kan tenke på den smerte uten med et såret hjerte om endog en synder led! Men her led den evig høye – Smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, se, her lider hellighet!» Og han fortsetter med en bønn: «Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!

Natt til langfredag hadde Jesus holdt sin avskjedstale for de 11 disiplene, før de satte kursen mot Getsemane. Der i hagen kjempet Jesus sin store bønnekamp, mens disiplene sovnet. Så kom Judas i spissen for en stor flokk jøder og romerske soldater, og han forrådet Jesus med et kyss. Jesus ble så ført til yppersteprestens hus for forhør og tortur og mens dette pågikk, fornektet Peter tre ganger at han kjente Jesus. Jesus ble ført videre til Pilatus, til Herodes og tilbake til Pilatus. Her valgte jødene å få satt Barabas fri, mens Jesus ble dømt. Han ble så ført til Golgata og korsfestet mellom to røvere. Den ene av disse ble frelst mens han hang der på korset. Så avsluttes dagen med at Jesus døde og ble begravet.

Hadde vi ikke fått oppstandelsen på 1. påskedag og at DHÅ har forklart oss gjennom Guds ord hva som skjedde, ville vi trodd det var en stor tragedie hele historien. Men så var dette altså fullførelsen av Guds store redningsplan for oss mennesker.

Langfredag fra den sjette til den niende time ble det mørkt over hele Israel. Da var det syndebæreren Jesus som møtte den tre ganger hellige Gud. Vi forstår ikke den gru Jesus var gjennom disse tre timene, men det står at Jesu ropte ut i sin nød: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» Men når denne soning for våre synder var over, da var seieren vunnet. I Johannes evangelium står det at Jesus sa noen fantastiske ord før han døde. De herligste ord som er sagt på denne jord: «Det er fullbrakt!» Han som ikke visste av synd, som ble gjort til synd for oss, han hadde nå drukket Guds vredes beger og tømt det til siste dråpe. Det var ikke ei eneste synd som ikke var med på Golgata. Profeten Jesaja så hva som ville skje på Golgata 700 år fram i tid: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Nå var frelsesverket ferdig. Og påskemorgen bevitner at det var fullkomment gjort. Når Jesus døde, revnet forhenget fra øverst til nederst. Forhenget stengte for det aller helligste, slik at ingen kunne komme inn der som ikke hadde lov, der var det bare ypperstepresten som hadde adgang. I Heb 10,19-20 ser vi hva dette betyr for oss: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.» På korset ble en ny vei åpnet. Veien til den hellige Gud. Den er åpen for alle som er renset i Jesu blod.

Den som har fått ta imot Jesu fullbrakte frelsesverk, har åpen adgang like inn i helligdommen. Der blir det ikke forferdelig å møte den Hellige, men der er det bare godt! For Gud «ser deg i Kristus, ja evig i Kristus fullkommen og rein.» For Jesus gikk for deg en blodig sti, for at du som skyldig var skulle få gå fri! Det er påskens herlige budskap!

Vi må også ta med: Jesu kors setter alltid et skille. En røver som var korsfestet ved siden av Jesus fornektet frelsen. Den andre ble frelst. Slik er det også i dag. Noen forkaster det verk Jesus har gjort, og fortsetter som fortapt. Noen tar imot det fullbrakte verk og blir evig frelst. De som forkaster korset og Jesu verk må en gang møte Gud i hans vrede og går evig fortapt. De som er renset i Jesu blod, skal få høre: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»

Om Jesus kommer igjen i dag, blir du med ham til paradis?

Maria sin påske

Maria er Jesu mor. Denne hennes første sønn skulle koste henne mye smerte, men hans liv og død skulle åpne himmelen for synderen Maria.

Mens Jesus hang i smerte og kamp på korset, var det fem av hans venner som sto ved korsets fot. Fire kvinner og en mann. «Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' kone, og Maria Magdalena. Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.» (Joh 19:25-27)

Apostelen Johannes var den eneste av Jesu apostler som var sammen med Jesus denne avgjørende dagen. Sammen med han var det fire kvinner. Det var Maria, Jesu mor. Videre Salome apostelen Johannes sin mor og som antakelig var Marias søster. Den tredje var Maria, muligens kona til «emmausvandrer» Kleopas, mens den siste var Maria Magdalena. Jeg har flere ganger lest fasteboka «Guds lam» av Andreas Fibiger. Han skriver så fint om disse fem ved Jesu kors, og jeg vil ta med noen sitat fra denne boka:

«Fire kvinner for en mann. Det passer så noenlunde også på forholdene i våre dager. Prost Blume sa alltid at det var flere kvinner enn menn i himmelen, i alle fall hvis vi skulle regne etter våre gudstjenester, våre altergjester og medlemmer i våre menighetssamfunn. Og han har visst rett i dette. Også den dagen Jesus ble korsfestet, var det kvinnene som gråt over Ham, mens mennene spottet Ham. Dere menn, hvorfor kommer dere ikke til deres Frelser, - hvorfor sees dere så sjelden i Guds hus og ved Hans bord?»

Også da Jesus ble begravet av Nikodemus og Josef fra Arimatea, var det ett par av kvinnene som fulgte med. Maria Magdalena og Maria mor til Joses. Fibiger skriver: «Da mennene hadde veltet den tunge steinen foran graven, gikk de bort. Men like overfor på en klippeskrent i hagen såes ennå noen skikkelser. Det var kvinnene, de trofaste kvinnene, hvis navn nå her møter oss for tredje gang i langfredags beretningen. De var de siste som dvelte her ute. Hvor rørende er den ikke, denne trofaste kjærligheten hos disse fromme kvinnene, og hvor beskjemmende er den ikke for oss menn..»

Og påskemorgen: «Hvor rørende er de ikke, disse kvinnene som påskemorgen går ut til graven! Hva brydde de seg om vakt og avsperring og alt det offisielle vesenet og segl foran graven? Deres hjerter drev dem, og de hadde bare det ene målet: de ville inn til sin elskede Mester for å salve Ham. Og Herren lønnet deres kjærlighet… Han gjorde det derved at disse kvinnene ble de første som fikk lov til å høre oppstandelsens seiersbudskap. Men – naturligvis – da de kom tilbake til alle de «nøkterne» mennene, som hadde ligget og sovet på sitt grønne øre, hilste de dem med spottegloser for deres lettroenhets skyld..»

Jeg har også noe av samme erfaring som Fibiger. Jeg har møtt mange trofaste og kallsbevisste misjonskvinner på våre bedehus landet rundt. Flere misjonskvinner enn misjonsmenn. Misjonskvinner med en brann for å tjene Jesus og et kall til å være med å vinne andre for Jesus. Misjonskvinner som når mennene drar seg unna, står opp og tar ansvar.

Jeg er av dem som ved flere anledninger har advart mot å fornekte Guds ord ved å godta kvinnelige hyrder og eldste. Jeg har gjort det fordi jeg er overbevist om at det Guds ord sier er rett og at det er det beste for Guds forsamling. Samtidig vil jeg legge til. Jeg har mang en gang blitt beskjemmet i møte med troskap mot Guds ord og mot Guds kall hos så mange misjonskvinner. De fortjener både stor respekt og varm takk. Mange av disse misjonskvinner leser sin Bibel som det den er, Guds ord. Og de innretter sitt liv og sin tjeneste deretter.

Hva så med oss menn? Det er heldigvis også mange menn med brann for å tjene Jesus. Men vi er nok færre enn kvinnene. Jeg har også lagt merke til at på en del bedehus trekker menn seg unna ansvar. Jeg tror vi trenger en «mannsvekkelse». En vekkelse som kan framelske flere åndelige ledere. Menn som svarer ja til kallet Gud har pålagt dem.

Men så var det altså Maria sin påske vi skulle stanse for. Her under korset fikk hun møte sin sønns omsorg for sin mor. Apostelen Johannes var antakelig søskenbarn til Jesus. Nå fikk han i oppdrag å ta seg av sin tante Maria. Men møtet ved korsets fot betydde uendelig mye mer for Maria enn menneskelig omsorg. Jesus hang på korset for sin mors synder. Maria var en synder som du og jeg. Hun ville gå fortap om ikke Jesus hadde sonet også for hennes synder. Simon i tempelet profeterte om Maria at et sverd skal gjennombore hennes sjel. Det skjedde der ved korset. Det var en ulidelig smerte for en mor å se sin sønn dø på en slik fornedrende måte som det som skjedde med Jesus.

Men Marias smerte var lite i forhold til Jesu smerte. Han hang der på korset med all verdens synd. Så møtte han Den hellig Gud: Og «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) På det verk kunne Maria stå ren og rettferdig og himmelen verdig. Og kunne se fram til å treffe Jesus igjen, ikke bare etter oppstandelsen, men også for evig heime i himmelen. Det er også det verk som er min og din redning som lever 2000 år senere.

Judas sin påske

Judas på vei ut fra nattverdsalen. (Maleri: wikipedia)

Judas var i tre år en av Jesu apostler. I påsken avsløres hans frafall og hykleri, og livet til Judas ender i en tragedie.

Det er ikke akkurat noe oppmuntrende å stanse ved Judas Iskariot sitt liv, men også denne delen av påskens fortelling har noe å lære oss. Vi møter Judas lørdag før palmesøndag. Da irettesatte han Maria, for salvingen av Jesus. Så møter vi han igjen onsdag i påskeuken. Da står det at Judas oppsøkte yppersteprestene og høvedsmennene for å avtale hvordan han skulle forråde Jesus. Judas skulle få 30 sølvpenger for å forråde sin mester.  Det er ikke usannsynlig at han tenkte at Jesus som hadde gjort så mange under, lett kunne fri seg fra yppersteprestenes hånd. Dermed hadde Judas tjent seg noen enkle kroner.

Så møtes Jesus og Judas i nattverdsalen på skjærtorsdag. Jesus vasket disiplenes føtter, også Judas sine. Deretter inntok Jesus og disiplene påskemåltidet. Etter at påskemåltidet var ferdig innstiftet Jesus nattverden. I løpet av denne kvelden avslørte Jesus Judas sitt fall. Men var Judas med på innstiftelsen av nattverden? Om det strides de lærde. Rosenius skriver at Judas var med på innstiftelsen, og at han var den første som spiste seg til dom ved nattverdbordet. Andreas Fibiger, den danske indremisjonspresten som har skrevet fasteboken Guds Lam, konkluderer annerledes:

«Man har tvistet meget om hvorvidt Judas deltok i den første nattverden. Dum og gold teologisk strid! Selvsagt var Judas gått! Det fremgår jo klart både av Matteus og Markus sine beretninger, men enda mer av en åndelig betraktning av hele forholdet. Kan virkelig noen tro at Jesus ville la Judas ta del i dette frøste hellige måltidet, han som Jesus selv kaller «fortapelsens barn», og om hvem Han visste at han få timer etter ville bli en selvmorder? Ville Han kanskje forherde Judas ytterligere ved det? Og ville han kanskje sette en plett på minnet for alle de andre, om denne vår Herres Jesus minnefest, ved å la Judas være med? Nei, med rette har Joakim Skovgaard (dansk kunstner) latt Judas være utenfor, da Jesus gir sine venner nattverden.»

Judas har fått sine 30 sølvpenger (tegning ukjent)

De fire evangelistene gir ikke noe entydig svar på dette. Selv tenker jeg nok mest som Fibiger. Uansett om han deltok ved nattverdinnstiftelsen eller ikke, er historien om Judas en tragedie. Her ved påskemåltidet opplevde han på nytt Jesu omsorg og tjeneste. Jesus hoppet ikke over Judas da han vasket disiplenes føtter. Tenk om Jesu godhet og nåde ville drevet han til omvendelse. Men det var for sent. Judas var blitt «forherdet ved syndens svik», som det står i Heb 3,13. Et forferdelig uttrykk. Tenk at synden og dens svik hadde fått slik makt over han, at han ble forherdet.

Judas skulle i stedet ha kastet seg ved Jesu føtter og ropt om nåde. Da hadde det vært frelse også for en forræder. For «Jesu hans Sønns blod renser for all synd!» (1 Joh 1,7) Men Judas valgte heller å fullføre sin plan. Hans pengekjærlighet drev han mot avgrunnen.

Judas forråde Jesus med et kyss (foto wikipedia)

Senere på natta mellom skjærtorsdag og langfredag hører vi om det siste møte her på jord mellom Judas og Jesus. Lukas forteller det slik: «Mens han ennå talte, se, da kom det en stor flokk; og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Og han kom nær til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» (Luk 22:47f) Judas fornedret seg selv så langt det går an, og forrådte Jesus med et kyss. I Jesu hjerte var det stor smerte over vennen. Jeg ser for meg at det var noe av samme smerte som vi hører om da Jesus så ut over Jerusalem: «Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» (Luk 19:41f)

Livet til Judas her på jord var over denne langfredag. I Matt 27,3-10 kan vi lese hans «nekrolog»: «Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette, og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg.»

Judas i forhandlinger med ypperstepresten og hans folk

(tegning ukjent)

Judas hadde en form for syndserkjennelse, men den var ikke sann. Rosenius forklarer hva rett syndserkjennelse er: «Til en rett syndserkjennelse hører en sann omvendelse. Ånden må få gjøre sin gjerning i hjertet, så en er bedrøvet over sin synd, fordi det er en forbrytelse mot Gud. Og derfor må en utøse sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om tilgivelse.» Den veien gikk ikke Judas, og det endte evig galt.

«Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter». (Heb 3:7-8) «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet.» (Apg 3:19)

Peter sin påske

På skjærtorsdag hadde den gamle stolte naturen til Peter fått overhånd. Jesus hadde forklart disiplene at han nå skulle dø og at disiplene skulle svikte han. Da nesten sverger Peter på at om alle andre svikte, så skulle i alle fall ikke Peter gjøre det. Ja, senere la han til at han var villig til å dø for Jesus.

I Getsemane så vi at dette ikke bare var tomme ord. Da Judas kom med sitt følge for å arrestere Jesus, tok Peter sverdet sitt og hugg øret av en av dem. Men det var ikke Guds vilje at disiplene skulle kjempe på denne måten, så Jesus satte øret på plass igjen og irettesatte Peter. Tidligere på natta hadde ikke Peter klart å våke med Jesus i hans bønnekamp. Han sovnet. Og nå når Jesus ble tatt til fange, flyktet både Peter og de andre disiplene.

Men Peter klarte ikke å forlate Jesus helt. Han fulgte etter Jesus og hans følge - «på avstand». Vel inne i yppersteprestens gård ble fallet stort for Peter. Klippen, lederen av apostelflokken, han med de store ord, fornektet Jesus i stedet for å bekjenne. En tjenestepike spurte han om ikke han også var av Jesu disipler. «Jeg skjønner ikke hva du snakker om», var Peter sitt svar. Litt etter var det ei annen jente som sa til han at han var en i Jesu følge. «Jeg kjenner ikke det mennesket», var Peters svar denne gang. Og så ble han utfordret for tredje gang. «Da gav han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket!» (Mat 26,74)

Da skjer det noe med Jesus. «Og Herren vendte seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger». (Luk 22,61). Et fantastisk blikk! Jesus hadde tidligere sagt til Peter at han ba for han. Det hadde han nok gjort mens Peter fornektet også. Så møttes synderens og frelserens blikk. Da smeltet Peters hjerte, «og han gikk ut og gråt bittert» (Luk 22,62)

Det ble ei tung helg for Peter. Men det var ingen ting mot det Jesus gjennomgikk. For han møtte Den tre gangen hellige Gud med Peter sin synd, og heldigvis også med min synd. Påskemorgen sto Jesus opp av graven, etter å ha fullført frelsesverket. Da kvinnene som kom først til graven møtte Jesus, ba han dem om å hilse spesielt til Peter. Senere hadde Jesus også et personlig møte med Peter. Peters synd var sonet. Han møtte den tilgivende frelser.

Noen dager senere møtes de igjen ved Genesaretsjøen. Da hadde Peter fått med seg noen av de andre disiplene for å fiske. Selv om de var eksperter på nettopp det, fikk de ikke en eneste fisk hele natta. På vei til land om morgenen så de Jesus sto på stranda med bålet klart. De kjente han ikke igjen, men han ba dem kaste garnet på andre siden av båten. Og garnet ble fullt av fisk. Da forsto Johannes at det var Jesus og da Peter hørte det, kastet han seg i vannet og svømte inn til Jesus.

Her fikk disiplene mat. Etter måltidet tok Jesus Peter til side og spurte han tre ganger om Peter elsket ham. Ja, svarte Peter og tredje gang var svaret slik: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær». Etter dager med mange fall og nederlag kunne Peter si dette fra hjertet. Han hadde møtte sin frelser på nytt og fått komme inn i lyset. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1,7)

Mange har i ettertid fått både hjelp og inspirasjon av denne sjelesorgsamtalen mellom Jesus og Peter, som endte opp med at Jesus fornyet Peters kall: «Fø mine lam», «Vokt min får» og «Fø min får». Dette var kallet Peter fikk og som han fulgt i troskap senere. Både tjenesten og frelsen grunnes i Jesu verk og hans kjærlighet til Peter og til deg. Wiliam Featherstone sier det slik i Trygve Bjerkrheims oversettelse:

«Eg elskar deg, Jesus, eg veit du er min. For di skuld eg flyr frå den dårande synd. Min dyre forsonar, min frelsarmann god. Har kjær du meg vore, meir kjær er du no.» (SB 306)