Det kostet døperen livet

Døperen Johannes taler til Herodes og Herodias

Døperen Johannes var en veirydder for Messias. Han forkynte et budskap som til slutt kostet han livet.

Profeten Jesaja skriver i sin bok at det skal komme en som skal rope «rydd i ørkenen ev vei for Herren» (Jes 40,3). Og dette skjedde da døperen Johannes sto fram. Han forkynte «omvendelses dåp til syndens forlatelse» (Luk 3,3). Folk i store mengder lot seg døpe, men da Jesus kom og ble døpt, forlot folket Johannes og fulgte etter Jesus. Det gledet veirydderen. «Han (Jesus) skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30), vitnet han.

Døperens tjenestetid ble ikke lang. Kanskje bare omkring ett år. Men han hadde et vanskelig oppdrag igjen etter at han hadde pekt på Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29). Det oppdraget var å forkynne omvendelse for selveste Herodes. Fjerdingsfyrsten Herodes hadde handlet mot det sjette budet, og Gud ba døperen gå til ham og be han omvende seg fra sin synd. Synden var at Herodes levde sammen med sin brors kone. Døperens forkynnelse ble ikke tålt og han ble først fengslet og deretter halshugget.

Vi er mange som forkynner Guds ord også i dag. Også jeg som skriver disse linjene. Jeg må erkjenne at jeg ikke alltid har vært like frimodig i min tale. Det er enklere å tale i runde former. Men Bibelen er tydelig i sin tale, ikke minst om det 6. bud som døperen forkynte til Herodes: Det er synd å leve sammen seksuelt før en er gift. Det er synd å leve sammen seksuelt med en av samme kjønn. Det er synd å skille seg fra sin ektefelle (med noen få unntak gitt i Guds ord). Det er synd å gifte seg på nytt for den som er skilt. Herodes sin synd er i dag blitt akseptert langt inn på våre bedehus.

Fariseerne kom til Jesus med ei kvinne grepet i hor. De ville at Jesus skulle fordømme henne. Men Jesus tilgav kvinnen hennes synd og sa at han ikke fordømte henne. Hos Jesus er nåden mye større enn synden. For en synder som kommer til Jesus med sin synd, er der ingen fordømmelse. Han står der med sine åpne armer og sier at « Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1Joh 1:7)

Døperen Johannes peker på Jesus

(Maleri i Jørepland bedehus. foto Ove Sandvik)

Men Jesus hadde mer å si til kvinnen. «Gå bort, og synd ikke mer!» (Joh 8,11) Til menigheten i Rom forkynte Paulus at «der synden ble stor, ble nåden enda større!» (Rom 5:20) Men også Paulus forkynte noe mer på Guds vegne: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» (Rom 6:1-2) Apostelen Johannes forkynte det samme: «Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham.» (1Joh 2:4)

Å bli frelst, er å komme til Jesus med sine synder og få nåde og tilgivelse. Med frelsen følger omvendelse fra syndelivet. Den som lever et liv i strid med Guds bud, vil vende seg fra synden og leve i lyset med sitt liv. Den derimot «som vil holde Jesus i den ene hånda og synden i den andre, vil oppleve at Jesus slipper. For Jesus kan ikke dele sin brud med noen.» (Hans Erik Nissen)

Døperens forkynnelse vekket et hat i Herodias, Herodes sin svigerinne som han hadde giftet seg med (Mark 6,17). Et hat som endte med at hun fikk døperens hode på et fat. Så dramatisk går det foreløpig ikke for dagens norske kristne som holder fram Guds bud. Likevel er mange av oss så vage og unnvikende. Jeg har nok med meg selv, Vi trenger å be om litt av døperens frimodighet. Men denne frimodighet må være godt innhyllet i ydmykhet og kjærlighet, slik at rettroenheten blir varm og ikke kald.

 

Møteuker på Voster og Heia

Heia bedehus i kveldssol (foto Ove Sandvik)

Den første måneden av det nye året (2025) har jeg hatt møteuker i nærmiljøet. Først i Voster i uke 3 og deretter på Heia i uke 6.

Jeg har vært flere ganger på disse bedehusene, både på enkeltmøter, helger og møteuker. Årets møteuker var nummer tre i rekken både på Heia og på Voster. På begge bedehusene er det mindre forsamlinger, men på flere av møtene kommer det fra også fra nabobygdene. Det betyr også at jeg møter igjen noen av de samme på møtene i disse bygdene.

Voster

Den første hele uka i 2025 hadde jeg noen fridager og fikk være med på bibelkurs på Tonstadli. Det var en stor velsignelse å få sitte ned å lytte til mange bibeltimer hver dag. Uka etter, 15-19.01, var det jeg som skulle forkynne Guds ord på Voster bedehus. Onsdag 15.01 ble litt kaotisk i opptakten til møtet, for den morgenen fikk jeg melding om at min nye bok var ferdig levert fra trykkeriet. Jeg kjørte derfor til Ålgård for å hent noen esker med bøker for salg. På vei heim fikk jeg telefon fra Voss om at min tante Marta Sandvik hadde fått heimlov.

På møtene denne uka var det stort sett mellom 15-20 som møtte opp. Det var møteuke med Eivind Flå på Tau samme uka, noe som gjorde at det ikke kom folk derfra på møtene. Men noen «tilreisende» kom også denne gang, blant annet fra Fiskå, Kjøllevik og Bjørheimsbygd. Torsdag kveld ble predikanten invitert heim til Synnøve og Kolbein Voster på kveldsmat etter møtet. På lørdag var det Kristoffer Ueland som fortalte fra Bolivia og hadde en andakt.

Kristoffer Ueland fortalte fra Bolivia (foto Ove Sandvik)

NLM kom til Voster ved Sven Foldøen i år 1909. Foldøen hadde hatt stått i vekkelse på Fiskå og fikk ordnet med møter i noen private heimer i Voster. Og vekkelsen kom også til Voster. En av dem som ble vakt var handelsmann Lea. Han spurte Foldøen etter et møte om han kunne bøye seg, han som ikke trodde på noen fortapelse. Foldøen svarte at han bare skulle bøye seg, så kan vi snakke om det andre senere. Lea bøyde kne og Foldøen ba ved siden av han. Handelsmannen ble frelst og ble en god venn av Foldøen og ei markert støtte for Kinamisjonen. (Fra Kristenliv i Rogaland)

Heia

På Heia har jeg tidligere hatt møteuker i 2011 og 2018. Årets møteuke var 4.-9. februar. Dette er en av få plasser hvor møteuka begynner på tirsdag, slik at det blir samlinger om Guds ord seks dager på rad. Det var bønnemøte en halv time før møtene hver kveld unntatt søndag. Møteledere var Ingibjørg Melberg, Aksel Østerhus og Roar Vatne.

Som på Voster var vi mellom 15-20 hver kvelder. Også til dette bedehuset kommer det folk fa nabobygdene, ikke minst fra Bjørheimsbygd og Tau, men også fra Voster, Fiskå og Jørpeland. Onsdag kveld var det sang av «De syngende søstre». Dette er tre venninner fra Jørpeland, Tau og Talgje. På den ene sangen hadde de også med tre av søstrenes barn. Den ene av damene hadde også et kort vitnesbyrd, der hun fortalte at hun hadde blitt en kristen for halvannet år siden. Før det hadde hun vært religiøs, men hadde ikke fått se inn i evangeliet.

Et litt uklart bilde av "De syngende søstre" med forsterkninger.

(foto Ove Sandvik)

Fredag under møteuka er det fast tradisjon å ha nattverdsamling etter møtet. Selve møtet ble avsluttet som vanlig, og så gikk de som ønsket det inn i lillesalen hvor nattverden ble forrettet av styrets leder Roar Vatne. Møtene var kl.19.30 hele uka bortsett fra på søndag da oppstart var kl.17.00. Det var kaffe med noko attåt på onsdag og søndag. Søndag var det også sang av Ingibjørg og Arild Melberg og frie vitnesbyrd.

Heia fikk sitt første bedehus i 1905. Da ble bedehuset på Fjelde flyttet hit. Dette huset står enda, men det ble bygget nytt bedehus som sto ferdig i 1975.

Nattverden er for Guds folk alene

Ludvig Hope var opptatt av bibelsk forvaltning av nattverden. Han sto i spissen for kampen for «den frie nattverd» og var innom temaet i flere av sin taler.

I boka «Kristus vårt liv» gjengir han en tale med overskriften «Påsken og nadveren». I siste del av talen, tar han fram fire ting om nattverden. Jeg gjengir her overskriften over punktene 1, 3 og 4 og gjengir en større del av punkt 2 oversatt til bokmål. Hope skriver:

Punkt 1: Jesus gir seg selv til sine ved nattverdbordet.

Punkt 3: Nattverden er et minne om Jesus

Punkt 4: Når vi samles omkring nattverdbordet, så forkynner vi Kristi død

Punkt 2: Gud har gitt nattverden bare til sine.

«Nattverden er den gave som Guds barn har fått av Gud, som de skal ha for seg selv. Ordet skal tales til alle. Ikke i noen kirke eller bedehus har vi rett til å låse igjen for noe menneske som vil høre ordet. Vi er bedt om å kunngjøre evangeliet for alle folk.  Våre heimer skal stå åpne også for folk som ikke tror, og Guds kjærlighet skal møte dem i vårt liv, i gjerninger og ord. Vår kjærlighet og vårt offer skal ikke kjenne noen grense.

Men nattverden skal Guds folk ha alene. Alle som i liv og lære fornekter Kristi tro og Kristi ånd, har ifølge Guds ord ikke rett til å komme til Herrens bord. Kommer du likevel, så legger du synd på synd. Og den som ber uomvendte komme til Guds bord, han gjør det han ikke har lov til, han synder mot sin Gud.

Den som spiser og drikker uverdig, er en skyldig mann. «Dere kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord.» (1Kor 10:21) Slik står det skrevet. Hvor vil dere av og gjemme dere for disse ord, alle dere som har sprengt døra og revet ned muren omkring den heimen for Guds folk som ble reist av Gud og våre kristne fedre?

Kanskje dere tror at han, den levende Gud, har glemt det som rett er, på samme måte som dere har glemt? Eller kanskje dere tror at den døyvende gift av vane, av skikk og bruk også har knekt Guds sannhetsvilje? At Guds bord er dekket på verdens åpne torg, slik at endatil de ville dyr fra skogen kan rane de hellige, det er fælt; men at Guds tjenere forsvarer slikt, det er verre. Det er frukten av å kjenne sannheten uten å være lydig mot den.

Nattverden har vår Frelser satt til å være et samfunnsmåltid og samfunnskraften for Guds folk. Når vi samles omkring dette bordet – som Guds folk etter Guds ord – så får vi den livskraft som binder oss sammen til ett legeme.»

Instiftelsen av nattverden (Maleri: Da Vinci)

Er jeg verdig?

Så er det kanskje noen Guds barn som lurer på om de er verdige til å gå til nattverd. Rosenius har noen gode ord til deg, hentet fra Husandaktsboka for 7. februar:

«Nattverden er et nådemiddel, hvor () Herren vil gi oss, sine stakkars, fattige, dypt sunkne barn, den trøst, styrke og hvile som vi trenger. Legg nøye merke til det: Nattverden er et nådemiddel..

Du gruer for å gå til Herrens bord, fordi du vet med deg selv at du i ditt daglige liv er så full av svikt. Du er ikke slik en kristen skulle være.. Hvis alt var som det burde være med din kristendom, med din tro og ditt liv, da trengte du ikke komme til dette nådemiddel. Likesom også Kristus med hele sin gjerning ikke er kommet for rettferdige, men for syndere, som han selv sier: «De friske har ikke bruk for legen, men de som har det ondt.»

Det var til trøst mot synden, som er den mest trykkende nød for hans barn, at han innstiftet nattverdbordet. Til syndens forlatelse!..

Luther sier: «Du bør ofte gå til dette bord, men særlig da når du er vel skikket til det. Det vil si når du er plaget av mange og store synder».. Disse har innsett at nattverden er et nådemiddel!»

Reiseskildring fra Heia

Fra Heia. Det gamle bedehuset oppe til høyre.

(foto widerøe 1962)

I 1893 var den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal på Heia for å ha møte. Det ble imidlertid også anledning til å fiske i Åsvatnet både før og etter møtet.

Dette var etter Oftedals «fall», og han hadde begynt å få tilbake litt av tilliten. I Strand hadde han noen trofaste venner, ikke minst Gunnar Alsvik i Nordre Strand. I sin nystiftede avis, Stavanger Aftenblad, skrev Oftedal en reiseskildring fra turen til Heia. I forlengelsen av dette, kom han også med noen glimt fra seks turer til Alsvik og bygdene rundt Vostervatnet.

Jeg vil i denne bloggartikkelen gjengi den delen av reiseskildringen som gjelder Heia. Teksten er skrevet etter den tids rettskrivning.

Reiseskitser fra Strand

En fjerding vei søndenfor Tou ligger den saakaldte «Heien» i Strand. Det er en samling af gaarde op fra Toftene, henimod et tusen fod over havet, paa en stor flade lige under Kjortaasen. Norland, Næs, Melberg, Sædberg, Helland, Tveit og Aasen, den sidste noget adskilt fra de andre paa sydsiden af Aasvandet, men igrunden tilhørende Heien den ogsaa. Omkring et hundrede mennesker lever deroppe.

Den 20de april var vi derinde en liden trip, en ven af mig, som eier en liden gaardpart deroppe, og jeg, og da blev vi enige om at gjøre turen op igjen fram på sommeren, naar de var ferdige med slaatten. Torsdag morgen den 3die august tog vi da indover, tidlig paa morgenen, saa vi var paa Tou før 7. Derfra er god vei ligetil Heien, den sidste del, fra Toftene op, noksaa brat, uagtet den som sædvanligt ved saadanne opstigninger er lagt i mange svingninger opover.

Lars Oftedal (foto ukjent)

Da opbyggelsesmødet ikke var bestemt før mellem 1 og 2, havde vi god tid til at tage os en snaptur ind til Aasvandet, et kvarters gang, for at drag efter auren. Udmærket fiskevand og til dels storslagne omgivelser. Der har du i nord en umaadelig stor lynghei, med godt beite for smalen og kjørne, skraanende jævnt opover mot Kjortaasen, der troner som en konge over det hele og skuer udover mod alle kanter, langt, langt, ligetil Hardanger og bortimod England. Paa sydsiden ligger Ranibben, ludende udover mod Jørpelandsbygden, truende og fæl, saa man ved at se paa den faar ligesom en følelse: Nu kommer den.

Der gaar ogsaa et ord om den fra gammel tid, at naar Ranibben falder, gaar Fjeldegaardene under. «Fjelde» er nemlig den nærmeste gaarden søndenfor. Did har ogsaa vandet sit eneste udløb. Partiet mellom nibben og Aasen er uhyre vildt og raat. Det grøsser i en at se opover. Der er gaat mange ras der i tidenes løb.

-Men slige blaabærheier skulde du neppe ha set. De samler også dusinvis af store bærskrin der børnene og sender til byen. Der gjøres allerede nu meget du af bærrigdommen vors rundt i fjeldene; men der kunde gjøres meget, meget mer. Hundreder af tusen vilde det bli om aaret, om disse intægtskilder overalt ble udnyttede.

Efter opbyggelsen på Melberg havde vi os atter om kvelden en fisketur i Aasvandet og gjorde den samme erfaring da som om formiddagen, at han er glubsk til at bide, men smaavoren helst. Men det kommer jo ud paa et – det nappet, som er det interessante, det elektriserende. Slugen bryr han seg ikke om, det maa være fluekrog.

Hjemover gav han sig til at pøsregne. Udover natten blev det storm og torden, og da vi saa ud om morgene, gikk han vid paa Hidlefjorden og bent imod. Men til byen maatte vi. Tog saa paa at krydse indover baade Hidlefjorden og Omøfjorden og kom efter 4 timers mas lykkelig og vel til byen.

 

Fra: Stavanger Aftenblad 09.+11.09.1893

Hvem hører du på?

Hva gjør vi når en vranglærer kommer på besøk i menigheten. Mitt klare råd er at da møter du ikke opp.

Jeg er takknemlig for å ha fått lytte til mye solid bibelsk forkynnelse opp gjennom tidene. Det er gjennom Guds Ord og forkynnelsen av evangeliet at mennesker blir frelst og at kristne blir bevart. Derfor er den sanne forkynnelsen så avgjørende viktig i Guds rike og derfor setter djevelen alt inn på å forvrenge forkynnelsen.

Helt fra paradis har djevelens strategi vært å få oss mennesker til å sette spørsmålstegn ved Guds ord. Og hans virksomhet har båret frukt. Leser vi om hvordan mange prester og predikanter forholder seg til Guds ord, ser vi skremmende eksempler på dette. Guds ords tale om de 10 bud fornektes. Det gjelder synet på homofile samliv, fosterdrap og mange andre punkt i etikken. Guds ords forbud mot kvinnelige prester/eldste blir sett på som avleggs. Sentrale lærepunkt som forsoningen, oppstandelsen og livets to utganger fornektes. Det er djevelens åndelig gift som spres i folket vårt.

Samtidig ser vi at mange kristne har et foruroligende avslappet forhold til vranglæren og vranglærerne. Er det en kvinnelig prest, eller en vranglærende mannlig prest, går mange likevel og hører. Kommer en såkalt «kristen artist» og formidler sitt falske budskap, samles mange kristne under hans plattform. For eksempel har artisten Bjørn Eidsvåg offentlig skrevet at han fornekter forsoningen, fortapelsen, og Guds bud. Likevel kaller han seg kristen. Og han samler mange kristne til sine konserter.

Et annet eksempel. Den pensjonerte biskopen Per Arne Dahl har hatt stor tillit blant mange kristne. Han har vært en forkynner og sjelesørger som mange har sett opp til. Han har også skrevet mange bøker som har gått i store opplag. I 2022 gikk han offentlig ut og sa at han hadde skiftet syn i homofilispørsmålet. Men får det konsekvenser for om kristenfolket går og hører hans forkynnelse og veiledning?

Guds ord advarer mot å sitte under vranglæreres talerstol. Det sier bl.a.: «Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende.» (Rom 16,17-18). «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!» (2 Joh 10)

Per Arne Dahl (foto kirken.no)

Det er sårt og vondt når det blir strid om den rette lære. Men som kjærlighetens apostel Johannes, må også vi i omsorg for sjelenes frelse ta nødvendig oppgjør med vrang lære. Jesus advarte mot de falske profeter (Mat 7,15) og sa at det i de siste tider skal være et tegn i tiden at mange falske profeter skal stå fram og forføre mange. Samtidig sa han at himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå. (Mat 24,11 og 35). «Falsk forkynnelse fører altså mennesker vill. Den som tar imot klare vranglærere og samarbeider med dem, blir medskyldig i at mennesker blir ført bort fra sannheten.» (Carl Fr. Wisløff) Derfor bør alle holde seg borte fra vranglærende forkynnere, i omsorg for menneskers frelse.

Paulus var i stor nød for menigheten i Korint. «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor 11,3-4) Hva er så det sanne evangelium? Ett vers i Guds ord sier det enkelt og klart: «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 6,23)

 

(Revidert artikkel fra 2020)

Hans fikk kun leve i 26 år

Hans Utbø (foto Seljord Sogelag FB)

Mange møter på bedehusene i Norge har startet med sangen «Brødre og søstre velkommen fra daler og strender» eller «Kom, o Jesus, til vårt møte». Senere i møtet sang en gjerne sangen «Deilig det er å tjene Gud». Hvem har skrevet disse sangene?

En oppvakt ungdom fra Seljord, ble frelst på lærerseminariet på Sørlandet. Han ble både sangforfatter og predikant ved siden av lærergjerningen. Denne ungdommen het Hans Knutsen Utbø og ble født på garden Utbø i sentrum av Seljord.

Far hans var lærer og kirkesanger i Seljord fra 1831 til 1871. Han het Knut Thovsen og var stor og sterk av legemsbygning og kjent som en veldig streng lærer. Knut tok i ungdommen et 2-3 ukers lærerkurs i Kviteseid. Det var alt som var nødvendig for å bli lærer den gang. Knut var gift med Gunhild Gudmundsdatter og sammen fikk de 10 barn. Mange av disse døde som barn eller ungdom. Hans var nummer åtte i søskenflokken. Mor Gunhild ble i samtiden karakterisert som en «stille og bramfri» kristen og en «elskelig kvinne». Det var mor som sterkest preget Hans i oppveksten. Faren var som kirkesanger aktiv i menighetens liv og ble som gammel med i Indremisjonen.

Olavskirken i Seljord (foto wikipedia)

Hans ble født 14. oktober 1849 og konfirmert som 15-åring fra den ærverdige Olavskirken i Seljord som er fra 1100-tallet. Både på skolen og under konfirmasjonsforberedelsene viste han gode evner, og presten gav han karakteren «meget godt». Han hadde også store evner som kunstmaler. En kjent kunstner som en gang så noe av det han hadde malt, sa at «den gutten er født til å bli maler.»

Det skulle imidlertid ikke bli kunsten som skulle bli Hans Utbø sin livsvei. Etter konfirmasjonen begynte han høsten 1865 på Den høyere allmueskule i Kviteseid og gikk der i to år. Neste stopp var Kristiansands stiftsseminarium i Holt ved Tvedestrand, hvor han utdannet seg til lærer. Han avsluttet lærerskolen 9. juli 1869 med topp karakter, «meget duelig».

Åndelig gjennombrudd

Det var ikke noe rikt kristenliv i Seljord første del av 1800-tallet. Hans Nielsen Hauge var innom bygda på en av sine turer, og besøket resulterte i at noen få ble frelst. Senere var også haugianerhøvdingen John Haugvaldstad innom Seljord et par ganger, på reis mellom Stavanger og Oslo. Også disse besøkene resulterte i at noen få tok imot Jesus som sin frelser.

Senere var det helst i anneksene Åmotsdal og Flatdal at det var noen små kristenflokker. Som nevnt var det først og fremst Hans sin mor som preget han under oppveksten. Men Hans var ingen kristen som ung ungdom. Han levde ikke noe utsvevende liv, men hadde ikke fått se inn i evangeliet. Mens han gikk på allmueskolen i Kviteseid, ble han vakt. På Holt fikk han god kontakt med skolestyrer H. Arnesen. Han hadde et stort mål med studentene, i tillegg til den teoretiske kunnskap, nemlig at studentene skulle bli frelst.

Skolen på Holt (foto wikipedia)

Hans Utbø hadde mange samtaler med Arnesen, og vekkelsen fikk sitt gjennombrudd. Hans fikk se inn i evangeliet og ble herlig frelst. En annen som fikk stor innflytelse på Hans i denne perioden, var det landskjente vekkelsespresten Lars Oftedal. Han hadde vært to år i Wales som sjømannsprest (1866-68), og reiste deretter to år som vekkelsespredikant for Indremisjonene på Sørlandet. Han var også innom på Holt, og fikk bety mye for den unge lærerspiren fra Seljord. Hans fikk også kontakt med indremisjonsvenner i Tvedestrand, og vanket en del sammen med disse.

Gamle Seljord skule som Hans Utbø fikk bygget.

Lærerbolig i 1. etg. og klasserom i 2. etg.

(foto Seljord Sogelag)

Lærer og kirkesanger i Seljord

Etter å ha fullført lærerutdanningen, ble han ansatt i en midlertidig stilling som lærer og kirkesanger heime i Seljord. Far hans som hadde denne stillingen, var blitt gammel. Han trengte hjelp og det var naturlig at sønnen som var nyutdannet lærer fikk stillingen som farens vikar. Hans ble ansatt i 1869, og da faren søkte avskjed på grunn av dårlig helse to år senere, ble Hans fast ansatt fra 1. august 1871.

Hans tok lærergjerningen på største alvor. Han forberedte seg grundig og gjorde hva han kunne for å gjøre undervisningen interessant og lettfattelig for barna. Han reiste til Oslo ett par ganger for å lære av andre lærere og også kjøpe med seg materiell til bruk i undervisningen. Penger for dette materiellet fikk han av foreldrene til elevene. En sa det slik om Hans som lærer: «Som lærer fremholdt han med styrke sitt emnes hovedtanke, hadde et skarpt øye for dets praktiske side og unngikk alltid å fortape seg i enkeltheter.» Han ble veldig godt likt av både elevene og foreldrene. Det fortelles at elevene ble lei seg når de måtte være heime fra skole på grunn av sykdom eller av andre årsaker.

Tegning av Hans Utbøen fra boka med hans dikt.

Hans la vekt på en solid undervisning i alle fag, men det var kristendomsundervisningen som lå hans hjerte nærmest. Han ba til Gud hver dag for elevene sine og la vekt på at de lærte seg sentrale sannheter fra Guds ord og katekismen. På den tiden han var lærer var Pontoppidans forklaring ei sentral bok i skolen. Men det var sterke røster som ville ha boka bort. Hans var derimot en ivrig forsvarer av Pontoppidans katekisme, og skrev ei vise til forsvar for denne. Første vers er slik: «Pontoppidan skal nå av skolen ut: Han er jo for gammel og grå, Og derhos fortolker han Herrens bud, Så sandt og så greit for de små. Og ennå en ting – hans lære er ren! Det volder så mangen men.»

Forsvarsdikt for Pontoppidans Sannhet til gudfryktighet.

Hans Utbø startet med juletrefester i Seljord. Disse samlingene ble satt veldig pris på av både store og små. I 1870 var han medarrangør av et skolemøte i Seljord. Han var da bare 21 år gammel. Sakslisten på dett skolemøtet var følgende: 1. Pontoppidans forklaring 2. Lærerens forhold til misjonssaken 3. Skolebibliotek 4. Sangen i almueskolen 5. Undervisning i norsk 6. Hvordan bør læreren motarbeide skoleforsømmelser 7. Gymnastikk i almueskolen. I 1871 ble det startet en Folkehøgskole i Seljord av teologen Kristian Olsen. Skolen var for ungdommer fra 17 år og oppover. Hans var en ivrig støttespiller for å få skolen i gang. Han stiftet også et lærerlag i Seljord, og var dirigent for et sangkor. På fritiden drev han med kunstmaling og tonesetting av dikt.

Annonse i avisen Fædrelandet 15.06.1870

Emissær og sangforfatter

Det var en stor nød for Hans Utbø at så få var frelst i heimbygda. Han begynte derfor allerede som 20-åring å reise på husbesøk, spesielt til fattige og syke. Her hadde han samlinger med sang, opplesning av taler fra postiller og bønn. Han delte også ut oppbyggelsesbøker og hjalp fattige med mat. Etter hvert begynte han også å reise til nabobygder, hvor han selv forkynte Guds ord. Ikke lenge etter startet han også med offentlige møter. Disse samlingen ble ikke godt mottatt i bygda, og mange uttrykte sterk motstand mot slike samlinger som ikke var i prestens regi. Men han hadde god støtte i bygdas prest B. M. Bye. I 1870 fikk de to oppleve en mindre vekkelse i Seljord.

Sammen med Bye stiftet Hans Seljord Indremisjon den 30. mai 1871 og 12 sambygdinger meldte seg som medlemmer. Bye ble formann i foreningen fram til 1875. Da tok Hans over som formann, de få månedene fram til han døde. Etter Hans Utbø, ble den nye presten, Synnes, ny leder av Indremisjonen. Foreningen hadde også samlinger der kollekten gikk til Israelsmisjonen og Misjonsselskapet. Etter hvert ble husene for små til møtene, så det ble bestemt at indremisjonsforeningen skulle bygge et eget bedehus. Hans Utbø gav tomt til huset, men det sto ikke ferdig før etter hans død. Det ble innviet i 1878.

Misjonssangen Deilig det er å tjene Gud, skrevet av Hans Utbø

Hans sitt kristenliv svingte

Hans Utbø sin nære venn, kirkehistoriker Heggtveit fra Kviteseid, skrev om Hans som lærer, at han hadde hørt mange av de beste lærerne i landet undervise. Men få av disse kunne måle seg med Hans. Heggtveit hadde også gode ord å si om Hans som forkynner: «Talene hans var tankeklare, praktiske og båret av en åndelig glød.» Videre sa han at Hans Utbø var den mest gaverike lekmann han hadde hørt. Han talte gjerne 2-3 ganger i uka.

Kort tid etter at Hans ble frelst, begynte han å skrive åndelige sanger og andre dikt. I Sangboken brukt på bedehusene står det tre sanger av Hans Utbø. Disse tre er nevnt i innledningen av artikkelen, «Brødre og søstre velkommen fra daler og strender»,  «Kom, o Jesus, til vårt møte» og «Deilig det er å tjene Gud». Alle disse er skrevet rundt 1870 da Hans kun var 21 år gammel. Vennen Heggtveit samlet de fleste av Hans sine sanger og dikt i ei bok som kom ut i 1880, etter at Hans var død. Boka het «Storm og stille. Kristelige Digte og Sange av Hans Utbø» og den inneholdt 108 dikt og sanger. I tillegg hadde Heggtveit i starten av boka en artikkel om Hans Utbø sitt liv.

Redaktøren i Luthersk Kirketidende, den sener biskop J. C. Heuch anmeldte boka. Her skrev han blant annet at diktene ikke er noe betydelig verk, hverken med hensyn til tankens originalitet eller formens skjønnhet. Men han la til at diktene likevel vitnet om en sann dikteriske begavelse. Han understreket videre at «det går en hjertelig fromhet og full hengivenhet til Frelseren gjennom hele boken». Så la han til at sangene «I vesentlige stykker overgår Sankeys sanger og liknende produkter, som i vår tid i alt for mange kretser holder på å fortrenge bruken av de gamle kjernesalmer.» Han fortsetter med å si at han langt foretrekker den norske lutheraneren Utbø sine sanger, fremfor de «engelske Methodisters Rimerier». Han avsluttet anmeldelsen med å si at «ingen vil legge bort boken uten å erkjenne at de gjennom boken har lært å kjenne en elskelig mann som kristen.»

Hans var glad i å lese. Hans store favoritter utenom Bibelen var Luther, Johann Arndt og Rosenius. En periode begynte han også å lese bøker av Shakespeare, Bjørnson og Ibsen.  Dette førte til at han begynte å få et for fritt syn på livet, at han tok skade på sitt åndelige liv. Men Den Hellige Ånd kom til han med sin tukt, og han innså at han var på avvei. Men da havnet han i motsatt grøft. Han ble nemlig så nøyeregnende på småting at han holdt på å falle i lovtrelldom. Men ved lesning i Guds ord og Rosenius sine skrifter, ble han igjen løst og fri og kunne synge: «Stille, stille la meg hvile, Hos min Jesus nu i fred! Intet da skal hjertet engste: Han er min rettferdighet. Alle lovens krav forstummer: Han har nu fullkommet alt! Stille, stille, la meg hvile: Han har all min skyld betalt!»

Utbøen (foto Tov Flatin: Seljord)

Et kort liv

Hans Utbø opplevde mye sykdom og prøvelser etter at han kom tilbake til Seljord i 1869. Året etter at han var kommet heim, fikk far hans slag og måtte i all hovedsak holde sengen. Sommeren 1871 døde mor til Hans. I 1872 var det endelig en gledelig hendelse på familiefronten. Hans giftet seg 7. november dette året med Egeleiv A. Gotuholt fra Kviteseid. Deres førstefødte, Gunnhild, kom i 1874, men hun fikk kun leve noen få måneder. Datter nummer to fikk navnet Gunnhild Anna og ble født 15. april 1875. Ti dager etter at Gunnhild Anna ble født, døde far til Hans.

Våren 1873 fikk Hans et kraftig isjas anfall, noe som resulterte i en vond fot resten av livet. Ett år senere sto han framme i kirken i Seljord og var forsanger. Plutselig sprakk ei blodåre i halsen og han hadde blødninger en periode etter den hendelsen. Men han kviknet til og sommeren 1874 var formen blitt så bra at han reiste til Larvik på et stormøte for Indremisjonen. Før jul i 1874 var det en periode med sterk kulde i Seljord. Skolestua var gammel og glissen, slik at både lærer og elever frøs. Dette førte til at Hans fikk kraftig revmatisme, som etter en stund gikk over til lungebetennelse. Han ble da sengeliggende i 3-4 måneder, samtidig som datteren ble født og faren døde.

Hans Utbø (Fra Seljord Indremisjon 1871-1996)

Men han kom seg også etter denne sykdomsperioden, og var i tålig god form sommeren 1875. Men så fikk han tuberkulose på lungene. Hans hadde da planer om å starte et eget kristelig blad, og prøvenummeret var ferdig skrevet da han fikk tuberkulose. I september skulle han levere prøveeksemplaret til trykkeriet, men før han rakk det ble han plutselig verre av sykdommen og bladet kom ikke til trykkeriet.

Underveis i sykdomsperioden sa han det slik om sin situasjon: «Man må jo også finne seg i det som svir og ikke blott det pure søte. Vi lærer jo aldri skikkelig vår lekse i korsets bok. For vi er lik småbarna foran billedbibelen. Vi vil helst la de sorte typene stå uleste, slik at de lyse og vennlige bilder gjør oss nesten både blinde og døve.».

I oktober forverret situasjonen seg ytterligere. Han skrev da en sang som begynner slik: «Hvor sødt å hvile ut ved Jesu bryst, når svøbt i gravens skygger trett jeg segner. Hvor sødt å bo på Kanaans stille kyst, Hvor  Herrens kjærlighet min sjel omhegner.» Og tredje verset lyder slik: «Hvor sødt å være helt fra synden fri, Hvor sødt at dødens pil ei mere skader. Hvor sødt at jordens skapre tornesti Er byttet om med Salems gyldne gater.»

11. oktober sa han til kona si og ei søster som var på besøk: «Det skal bli herlig så snart å få komme hjem til Jesus og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike og drikke av livsens flod som renne gjennom Guds stad.» Og åtte dager senere, den 19. oktober 1875 fikk Hans Utbø flytte heim til himmelen. Da hadde han akkurat passert 26-års dagen.

Egeleiv og Hans Utbø bygde på heimehuset til Hans da de giftet seg, slik at det ble en generasjonsbolig. Da foreldrene døde, overtok de hele huset. Etter at Hans døde, fortsatte Egeleiv og datteren Gunnhild Anna å bo på Utbø noen år, men hun flyttet senere tilbake til Kviteseid. Her fikk også hun tuberkulose og døde 24. oktober 1882, kun 37 år gammel. Gunnhild Anna vokste opp hos familie i Kviteseid, etter at hun ble foreldreløs. Hun ble senere gift med Christian Bjelke og bosatt i Stavern. De fikk kun ett barn, som døde som liten.

 

 

 

Kilder

Hallvard G. Heggtveit: Storm og stille: Kristelige Digte og Sange av Hans Utbø (1880)

John G. Steane: Fra Indremisjonsarbeidet i Telemark (1935)

Lars Aanestad m.fl.: Kristen sang og musikk (1965)

Oscar Handeland: Aslak Kasti: ein norsk mystikar (1926)

Torvald Nordstoga: Seljord Indremisjon 1871-1996 (1996)

Torvald Nordstoga: Sol gjeng upp – sol gjeng ned (1998)

Tov Flatin: Seljord (1942)

Digitalarkivet.no

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket.no

Syndebærer eller friluftspappa?

Jeg var nylig på bibelkurs på Tonstadli. Det var noen veldig gode dager der syndebæreren Jesus ble malt for våre øyne. Siste dagen dukket det opp en artikkel fra Vårt Land på Facebook, med et helt annet budskap.

Talere på Tonstadli var Ola Tulluan, som gikk gjennom Galaterbrevet. Frihetsbrevet som så sterkt understreker at frelsen er av nåde alene. Eivind Flå hadde tema om de ulike høytidene i GT og deres oppfyllelse i NT. Her fikk vi skildret både påskens og pinsens budskap, med en pekefinger fram mot den stor høytid heime i himmelen. Magne Birkedal brukte sine fem bibeltimer til å gjennomgå Salme 103. En fantastisk salme som forteller om Herrens store velgjerninger. Kveldssamlingene var ved Per Tveten, som tok fram ulike tekster fra forskjellige steder i Israel. Vekkelsestonen var klar, på evangeliets grunn.

I den siste timen til Ola Tulluan tok han en kort tur innom åndssituasjonen i vår tid. Jeg tar med ett par sitat fra Tulluan: «Jeg tenker med gru på situasjonen i vårt eget land. En ting er ugudelige lover som vårt kjære Storting vedtar… enda verre er det at den ene etter den andre av kristne ledere støtter statens offisielle politikk eller stilltiende aksepterer den. Mange lar seg påvirke og forandrer mening. «Nå har jeg fått et nytt syn på saken», var det en som sa. For ikke å snakke om den norske kirkes lederskap. Arme oss, har jeg lyst til å si. Det er vel noe av det som er mest ille. Det er ingen som har slikt nedslagsfelt i vårt folk som den norske kirke. Og så svikter de. Arme oss.

Paulus kommenterer dette slik: «Disse som søker å ta seg godt ut i kjødet, de er det som vil tvinge dere til å la dere omskjære, bare for at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.» (Gal 6:12)... Jeg synes det er alvorlig. Galaterne hadde opphøyet seg over Guds ords autoritet. Det er en ringeakt mot Guds ord, slik at det sammenlignes med spott. All åndelig utglidning begynner med å overse Guds ord, omtolke det og gjøre det spiselig. Der dørene åpnes for falske lærdommer, der er det ikke lenger Guds ånd som råder, men kjødets vilje. Herren sier at da høster man fordervelse, når høsttiden kommer.

Paulus advarte mot dette også overfor de ledende i Efesus: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.» (Apg 20:29-31)

Som et ekko av det Tulluan forkynte på Guds ords grunn, kom altså en artikkel fra Vårt Land. Åste Dokka hadde en betraktning over søndagens tekst (12.01.245), der døperen Johannes forkynner om Jesus: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd.» (Joh 1,29) Åste Dokka er utdannet teolog og har tidligere arbeidet som prest i Den norske kirke. Nå er hun forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator i avisen Vårt Land.

Åste Dokka sin betraktning (dårlig kvalitet på kopien)

Hun skriver blant annet: «Å straffes for andres urett – det er så langt fra nåde som man kommer… Disse premissene er det vanskelig å akseptere i dag. Kan vi tenke annerledes om det Jesus gjør for menneskeheten. Kan vi tenke at Jesus er en som ror videre når vi blir for slitne i armene. En som bærer sekken for oss…. Ja, han bærer. Men jeg ser ikke et offerlam som straffes, men en sterk friluftspappa som kan veien og bærer både sekken og oss når det trenges.»

Jeg sier med Tulluan, arme oss. Her forkynnes et annet evangelium. Og det alvorlige er at vi som kristenfolk påvirkes av det vi leser og hører. Derfor må vi ikke bort tolke Guds ord, men bøye oss for det som står skrevet. Petter Olsen i Sambåndet, som pekte på Dokka sin artikkel, svarte med å vise hva Guds ord sier: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Rom 5:6-8)

Dette var også budskap på bibelkurset på Tonstadli. Her fikk vi forkynt tydelig og klart at lovens vei til frelse er en avvei. Blander vi inn bare en liten flis av egen kraft eller gjerninger, er vi fortapt. Det er ikke stoff i oss til slikt. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» (Gal 4:4-6) «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri. Guds vredes skål du tømte ut, så dyrekjøpt er jeg, din brud!» (SB 278 v.3)