søndag 2. oktober 2022

Preiketur til Telemark

Fra samlingen på Kjosen bedehus fredag kveld

Det er alltid inspirerende og spennende å komme til nye steder for å forkynne Guds ord. I uke 39 fikk jeg for første gang besøke Kragerø og Drangedal.

Telemark var inntil for tolv år siden en egen krets, kalt Skien krets. Da NLM innførte den omfattende strukturendringen i 2010, ble Skien krets slått sammen med Agder krets til Region Sør. Regionkontoret ligger i Kristiansand. Skien krets hadde leirstedet Norsjø, som ble solgt for få år siden.

To møter på Kammerfoss bedehus

Turen min til Telemark startet tirsdag 27. september, med avreise fra Jørpeland kl.11.30. Turen startet i fint vær, men etter Kristiansand var det kraftig regn. Det er fint med slike lengre kjøreturer, for da er det god tid til å høre radio, fin kristen sang og taler. Talere denne gang var Carl Fr. Wisløff som talte om «De helliges samfunn», og Hans Erik Nissen som hadde emne «Nåden er nok».

Møte på Kammerfoss bedehus onsdag. Foran t.v. Tom Eftevand, t.h. Jørn Åsulf Vrålstad.

De to første møtene i møteuka skulle være på Kammerfoss bedehus, noen kilometer nordvest for Kragerø sentrum. Etter litt leting, fant jeg fram til bedehuset, som bokstavelig talt lå langs den smale vei. Bedehuset og forsamlingen på Kammerfoss er frittstående, og får talere fra ulike organisasjoner. Det er samlinger hver torsdag, ofte uten predikant, men noen ganger får de besøk, og da har de også samlinger andre dager enn torsdag. Høsten program viser at de får besøk både fra NLM, Misjon Sarepta, Orientmisjonen, Lys over Land og ELM.

Første natta fikk jeg overnatte i huset til venstre

Det er Tom Eftevand som er kontakt og som ledet og sang på første møtet. Det var omtrent ti frammøtte på begge samlingene, der Jesu forsoningsverk var det sentrale. Predikanten fikk bo hos Maichen og Tom Eftevand, som har hus på en nydelig og veiløs strand-eiendom i Kragerø. Siste etappe gikk derfor med båt. Torsdag formiddag fikk jeg besøke Maichens foreldre, Magnar og Oddbjørg Sandvær. Magnar er fra Sandvær, ei lita øy utfor Sandnessjøen, mens Oddbjørg er fra Klungland ved Flekkefjord. Magnar har vært emissær i DISM og lekmannsmisjonen og var mange år forstander i Frikirkene i Flekkefjord, Raufoss og Kragerø. Vi hadde mange felles kjente og drøsen gikk godt.

Magnor og Oddbjørg Sandvær

Langhelg i Kjosen

Etter møtet på onsdag, kjørte jeg fem mil nordvest, og kom til Kjosen i Drangedal kommune. Formann for NLM her, er Jørn Åsulf Vrålstad. Han og mora Kjellaug kom på møtet på Kammerfoss, og loste meg vel heim til Kjellaug og mannen Magne Vrålstad, hvor jeg skulle bo resten av uka. Mens Kragerø ligger ved sjøen, er Kjosen ei skogsbygd. Det var tidligere flere små garder i bygda, men nå er det kun en bonde, som slår de fleste jorder. Skogen er ellers hovednæringsveien i bygda, men mange pendler til jobb i Skien/Porsgrunn og Kragerø.

Magne er utdannet teolog og har virket som prest i ulike menigheter, lengst tid i Flatdal i Telemark. De siste årene har de bodd på Kjellaug sin heimplass og Kjosen bedehus er deres åndelige heim. Kjellaug har også lagt ned mye dugnadsinnsats på Norsjø leirsted, og for henne var det vemodig at leirstedet ble solgt.

Kjosen bedehus

Det var møter torsdag til lørdag kl.19.00 og søndag formiddag kl.11.00. Søndag var det også nattverd på slutten av møtet. Møteflokken her var på omtrent 25 på hver samling. Det var en god blanding fra fire barn under tre år og til de grå hår. Tom Eftevand sang på fredag, mens Torhild Risnes sang på søndagen. Fredag kveld ble det servert nydelig heimelaget pizza etter møtet. Lørdag ettermiddag fikk jeg være med storfamilien Vrålstad på grillmiddag hos Gunnhild (f. Solsvik) og Jørn Åsulf.

Underveis er det tid for predikanten til å gjøre litt kontorarbeid, gå tur og å lese. Utenom skriften gledet jeg meg over å lese boka «Omkring den korsfestede», skrevet av sju av lærerne på Indremisjonsselskapets bibelskole i Staffeldtsgate, og utgitt i 1941. Til avkobling stod Ove Røsbak sin biografi om Alf Prøysen på menyen. Spennende var det også å høre om emissæren Ole Brattekaas som skrev sangen «Ren og rettferdig himmelen verdig», mens han var gardsgutt i Drangedal.

Høstglimt fra Kjosen

Det var oppmuntrende å treffe misjonsvenner i Telemark og kjenne på det åndelige fellesskap. Jeg er takknemlig for at det enda er noen som kjenner på trang og kall til å samles om Guds ord. Vi lever i ei vanskelig åndelig tid, og mange merker at det røyner på både med situasjonen i verden og i misjonen. Da er det godt å vite at «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb 13:8) Så trenger vi hverandre mer enn noen gang.

Torhild Risnes sang en flott sang til avslutning søndag formiddag. Teksten er av E. S. Berg:

På nåden vil eg leva, på nåden vil eg døy.

På nåden vil eg fara frå denne sorgens øy.

På nåden i Guds hjarta, der kan eg kvila ut.

Den reinsa kan mitt hjarta så eg får skåda Gud.

 

I blodet fann eg reinsing, i blodet fann eg fred.

I blodet er eg salig for tid og evighet.

Om blodet vil eg syngja og tala her på jord,

For blodet skal me vere kring lammets brydlaups bord.

 

Å tenk på dette møtet, min søster og min bror

Nå me i lag skal site ved Lammets brydlaups bord

Og Frelsaren vel kjenner den kjøpte bruri si

Og arven skal me dele for me er evig fri.

 

Må ingen bli tilbake, mens døra opi står

Kom unge, ja, kom gamle til Jesu blod og sår.

Høyr Åndi og høy bruri: Dei båe kallar deg

For hjartans dør står Hyrden. Han ventar svar av deg.

 

Å, du min bror og syster som ut i kampen står.

Gløym aldri at du alltid er lækt i Lammets sår.

Hans dyre blod åleine kan løyse sjeli di.

Difor kan du deg kvile hjå Jesus venen din.

 

Så kjeme siste dagen, min Faders stemme ly`r.

Kom ut mitt barn av trengsla og heim til Salems by.

Der skal du meg få skoda som før du trudde på.

Den siste tåra turkast og heime er me då.








fredag 23. september 2022

Tåler det så gjerne?

Paulus var bekymret for menigheten i byen Korint. Det var flere som forkynte i strid med Guds ord, og apostelens fortvilelse var at menigheten tålte vranglæren så gjerne.

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor 11:3-4)

Paulus var forskrekket over at de kristne så lett tålte denne vranglære. Det han var så redd for, var at «deres tanker (skulle) bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3)

Var det en fare på Paulus sin tid, er det i minst like stor grad en fare også i våre dager. I godhetens og den misforståtte kjærlighets grunn, blir mye akseptert som strider mot Guds lære og troskapen mot hans Ord.

Det kommer en predikant som støtter at kristne politikere skal akseptere at barn i mors liv, som er 0-12 uker gamle, skal kunne tas livet av – og vi tåler det så gjerne. En annen taler varmt for at kvinner skal kunne være hyrder og prester, stikk i strid med Skriften. Ja, vi går til og med og hører når en kvinnelig prest leder gudstjenesten – og vi tåler det så gjerne.

Neste mann ut er usikker på om de som ikke tror på Jesus går fortapt, eller om de kanskje heller blir utslettet. I toleransens navn, tåler vi det så gjerne. Det blir som en dominoeffekt. Til slutt tåler vi så gjerne selv de groveste læreavvik.

Apostelen Johannes taler ofte om at de kristne skal elske hverandre, i de bibelske skrifter han på Guds vegne fikk forfatte. Ja, denne innbyrdes kjærlighet er et kjennetegn på et rett forhold til Gud. Samtidig er det kanskje Johannes som advarer sterkest mot å tåle vranglæren:

«Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh 9-11)

Paulus formante menighetslederne i Efesus: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.» (Apg 20:29-31)

Brorson synger i en av sine salmer: «Jeg går i fare hvor jeg går». Derfor trenger et hvert Guds barn og hver eneste forsamling, å be om å bli bevart i den enkle og rene troskap mot Kristus. Vi regner oss som bibeltro på bedehusene, og det er godt og avgjørende viktig. Men det er ingen garanti for ikke å bli ført vill. Vi trenger hver eneste dag og ha blikket vårt vendt mot Jesus. Vi skal få klynge oss til han som ber for oss, at vår tro ikke må svikte og at kjærligheten ikke må bli kald.







søndag 18. september 2022

«Dere skal elske hverandre»


Dette er et bud og en formaning til Guds folk. Likesom Jesus har elsket oss, skal vi elske hverandre. Får det konsekvenser i ditt liv?

To av søndagene i starten av september 2022, har hatt tekster med fokus på Guds kjærlighet og de kristnes innbyrdes kjærlighet. De kristnes kjærlighet til hverandre, har både sitt grunnlag og sitt store forbilde i Jesu kjærlighet til deg og meg. «Ingen har større kjærlighet enn denne, at han setter sitt liv til for vennene sine». (Joh 15,13) Jesus demonstrerte dette på en fantastisk fin måte noen timer etter at han sa disse ordene:

Judas hadde forlatt Jesus og disiplene, for å forråde Jesus. Jesus og disiplene var i Getsemane og der møtte Judas dem med en stor flokk soldater og tjenere til ypperstepresten og fariseerne. Da sa Jesus til de som ville pågripe han, mens han pekte på disiplene sine: «Er det meg dere leter etter, så la disse gå». Slik er Jesu kjærlighet. Slik er han synderes stedfortreder. Det var derfor han måtte dø på korset på langfredag, for at du skulle gå fri. Sangeren sier det slik: «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri».

Som Jesus elsket sine, sier han at vi skal elske hverandre. Det er ei troens frukt. Vi skal ta med noen av disse formaningene fra Guds ord:

«Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet!» (1Pet 1:22)

«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1Joh 4:11)

«Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss.» (1Joh 3:23)

«Men om broderkjærligheten er det ikke nødvendig å skrive til dere. Dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre.» (1Tess 4:9)

«Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven.» (Rom 13:8)

«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. (Joh 13:34)

«Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden.» (1 Joh 3:14)

Guds ord advarer også mot ikke å elske din neste:

«Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9)

«Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt. (2 Tim 2:24)

Samtidig sier Ordet at det finnes en god og nødvendig strid. Troens gode strid og striden mot forfalskning av evangeliet og Guds ord. Paulus skrev på Guds vegne til Korintermenigheten og var bekymret: «For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne. (2Kor 11:4) 

Johannes hadde den samme uro, og formidlet fra Gud: «Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh 9-11) Men også i den sunne strid, formanes vi sterkt til å være «sannheten tro i kjærlighet». (Ef 4:15)

I Jesu tale om de siste tider i Mat 24-25, sier han noe om hvordan det skal gå med denne kjærligheten i tiden rett før Jesus kommer igjen: «Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» (Matt 24:12) I dag blir det med tyngde hevdet at bare vi blir kvitt Guds bud, så vil kjærligheten blomstre. Sannheten er motsatt. Når lovløsheten blomstrer, blir kjærligheten kald.

Her er mye å prøve seg på!





tirsdag 30. august 2022

Livet til gave – en stakket stund

Jørpeland kirkegård 30.08.2022. (foto Ove Sandvik)

Når en går inn på en velstelt gravplass, er det mange tanker som kommer. Gravene og gravsteinene antyder mange ulike livsskjebner.

I dag var jeg innom de to gravplassene på Jørpeland. Her er de fleste avdøde sambygdinger gravlagt. Gravsteinene vitner om hvor lite vi vet om livets lengde her på jord. Noen fikk mange år og døde gammel og mett av dage. Andre hadde så vidt begynt på livet, før det tok slutt. En flott sang fra bedehusets Sangboken dukket opp i minnet da jeg så ut over gravplassen

En dalende dag, en stakket (kort) stund

har legemets liv vi til gave,

og slektene skifter som løv i lund

i jordens frodige have.

Så synker vi stilt, så har vi vårt sted

blant tusene glemte grave.

Livet er Guds gode gave til oss mennesker. Etter syndefallet kom døden inn i verden. Fremdeles er livet en Guds gave, men synden har ødelagt mye, så dagene blir ikke bare gode. Når livet er slutt her på jord, får de fleste ei grav. Men så går det en generasjon eller flere, «så har vi vårt sted, blant tusene glemte grave.»

Og dog mitt hjerte forferdes ei,

min sjel er freidig og rolig,

i liv og i død jeg vet min vei,

med begge jeg er fortrolig;

for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg

i Faderens hus en bolig.


Selv foran han gikk å berede sted,

et hus ikke gjort med hender,

en evig bolig med liv og fred,

med rom for alle Guds venner.

Der skal vi ham se etter stridens år

om tro vi vårt løp fullender.

 

Vel intet øye fra jordens egn

har skimtet dets skinnende saler,

vel aner vi kun i billed og tegn

dets glans her i tåkenes daler;

men veien, veien den har vi klar

i Jesus, hans gjerning og tale.

 

Ja, du er veien, vår Frelser sann,

til alle elendige givet,

ditt ord som aldri bedrage kan,

det sannheten er og livet.

Og alt jeg syndet min livsens dag

for din skyld er det tilgivet.

Om graven til slutt blir glemt og slettet, vil den som her i livet trodde på Jesus, «få leve om han enn dør». Trygve Bjerkreim skrev det slik: «So vil ved korset eg standa, med undring eg ser eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.».

Ingen mennesker trenger kart for å finne veien til fortapelsen. Den går alle på, som ikke har fått ta imot frelsen i Jesus: «Og alt jeg syndet min livsens dag, for din skyld er det tilgivet.» Jesus er veien til himmelen. Den veien ble åpnet på korset.

Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn,

du våker til natten ender;

når morgenen stiger, jeg er i havn

og fedrelandet gjenkjenner.

Da kysser jeg med usigelig fryd

de naglemerkede hender.

Livet er en gave som vi har «en stakket stund». Men det gjelder jordelivet. Vi mennesker skal leve evig. Den som tar imot Jesus som sin frelser, kan være viss på at «Kristus, Guds Sønn, har lovet meg i Faderens hus en bolig.» Da kan jeg glede meg over livet på jord, og samtidig se med glede og forventning fram mot det evige livet heime i himmelen.

-------

Denne sangen er skrevet av misjonspresten Johannes Johnsen. Han var på reise på Madagaskar i 1906, da han fikk vite at kollegaen Anna Hodnefjell fra Stavanger var dødssyk. Mens han red på hesten sin, kom denne sangen til han, og han sendte den til Anna, med følgende hilsen: «Til vår syke, trette søster, fra en vandringsmann. Bud fra sjelens venn og trøster, bringer han.»

Misjonsprest Johannes Johnsen (foto NMS 100 år)

Johannes Johnsen ble født i Alvdal. Han studerte teologi i Oslo sammen med blant andre Johannes Brandtzæg. Begge disse student-vennene fikk sitt misjonskall under talerstolen til Lars Skrefsrud. Johnsen reiste til Madagaskar i 1892 og kom heim derfra for godt i 1911, på grunn av dårlig helse. I Norge ble han hovedlærer i praktisk teologi ved Universitetet i Oslo. Han døde brått på vei til en forelesning i 1916, kun 51 år gammel.







torsdag 25. august 2022

Teologisk rutsjebane

(foto: aftenbladet.no)

Det er vemodig å lese hvordan Guds ords autoritet svekkes av stadig flere som kaller seg kristne. I disse dager går MF-professor Harald Hegstad hardt ut mot Bibelens syn på homoseksuelt samliv.

Jeg traff Hegstad for første gang i ei Fast Grunn gruppe i Oslo første halvdel av 1990-tallet. Jeg var kretssekretær i Drammen krets av NLM, og samtidig en ivrig leser av tidsskriftet Fast Grunn. Jon Kvalbein og Egil Sjaastad var redaktører, og de ledet også ei gruppe med misjonsvenner og studenter, som jeg fikk være med i noen år. Denne gruppa drøftet aktuelle tema på kristenfronten, og skulle også være en inspirasjon til å skrive artikler til tidsskriftet.

Hegstad var da dr. teol på MF og var invitert med i Fast Grunn gruppa. Det ble med en eller to samlinger. Det var antakelig for stor avstand teologisk mellom MF doktoren og Fast Grunn. Senere har Hegstad vært en profilert røst i Den Norske Kirke, på den minst liberale side. Han var blant annet lenge av dem som forfektet det tradisjonelle synet på ekteskap og samliv. Nå er han imidlertid kommet til ende på den teologiske rutsjebane. Han har ikke bare endret syn, men går nå til frontalangrep på dem han før støttet.

Rolf Kjøde ved NLA, har skrevet en lesverdig artikkel i Dagen, der han tar oppgjør med Hegstads syn. Han avslutter artikkelen slik: «Han (Hegstad) har dertil demonstrert for oss at naturlig endestasjon for den som begynner å kompromisse med forpliktelsen på apostlenes lære, er full og aktiv anerkjennelse av bruddet med Guds vilje. Ingen må tro at det bare gjelder prosesser i Den norske kirke».

Det som er vemodig, er at Rolf Kjøde selv har plassert seg på denne rutsjebane. Han har i flere sammenhenger markert at han ikke bøyer seg for Guds ords tale om en tjenestedeling mellom menn og kvinner. Den mangel på bibeltroskap er han dessverre ikke alene om i bedehus-Norge. Stadig flere ledere både i IMF og NLM har «rutsjet» bort fra sitt gamle standpunkt, og er dermed på vei ned rutsjebanen. Ifølge Kjøde er Hegstads standpunkt i samlivsspørsmål, en naturlig endestasjon for den som bryter med Guds vilje. For mange har det konkrete startpunktet for denne åndelige glidebane, vært fornekting av Guds tale om tjenestedeling/kvinnelige prester.

Bibelen sier om seg selv: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16f)

Samtidig må jeg legge til at forholdet til Skriften er først og fremst en hjertesak. Det grunnleggende skillet skjer i forholdet til Jesus og ordet om korset. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)

Vi er i stor åndelig nød i kristen-Norge. Giften fra paradis, «har Gud virkelig sag?», sprer seg i stor hastighet. Men det er godt å vite at vi har en forbeder som ber for oss: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) Velsignelsen følger troskapen mot Guds ord.







søndag 21. august 2022

Helliggjørelsen – mitt verk?

(foto: itro.no)

Frelsen er av nåde, helt ufortjent. Det er en sannhet alle gjenfødte kristne hviler i. Men hva med helliggjørelsen, det kristne livet? Den er vel mitt verk, tenker mange.

Johannes Daasvand var forkynner og sjelesørger i NLM. Han skrev mange hundre korte andakter i Stavanger Aftenblad. Flere av disse samlet han i to bøker. I en av andaktene i boka «Lys i mørke» gir han veiledning i hvor kraften til helliggjørelsen er. Er den i min vilje, i loven eller er også helliggjørelsen nåde?

«Jesus Kristus er ikke bare grunnlaget for vårt barnekår, han er også kraftkilden til all sann helliggjørelse. Helliggjørelsen «består deri at vi mer og mer avlegger det gamle menneske og synden, og ikler oss det nye menneske eller daglig gjør framgang i det gode, i opplysning og kunnskap om Gud osv.» sier Pontoppidan.

En forfatter av i dag sier: «Helliggjørelse betyr ikke å bli hellig. Men det betyr gudslivets vekst hos de troende, hos dem som på forhånd er hellige ved tro på Jesus. Helliggjørelse er at Jesus får større og større rom og makt i de troendes hjerte, liv og vandel. Således springer alle helliggjørelse ut fra og har sitt livssentrum i rettferdiggjørelse av tro. Derfor må ordet om rettferdiggjørelse ved tro hele vegen bli sentrum for hver sann kristen.»

Rosenius sier: «Vi må grundig lære å forkaste den mening at det ved siden av troens forkynnelse til frelse også skal være en annen slags forkynnelse som virker helliggjørelse.» Helliggjørelse er altså at det nye liv får vokse i nåde og kjennskap til Kristus. Hvordan foregår så denne veksten? Jo, Bibelens enkle svar er dette: Ved å bli i Jesus. Se Joh 15,4-5. Kol 3,18 og Kol 2,6.»

Så langt Daasvand. Jeg vil også ta med et lite sitat fra Øivind Andersens bok «Grunnsannheter til frelse»:

«Helliggjørelsen er at Jesus får mer og mer makt og innflytelse i en kristens hjerte og i hans livsførsel. Det er Jesus selv som er virksom i helliggjørelsen. Den er helt igjennom hans verk. Men her er det ikke tale om et verk han gjør utenom oss. Her er det tale om hva Jesus virker innen i oss. Og det han virker blir vårt sinn, våre gjerninger. Det er vi som blir omskapt og forvandlet. Ja, det skjer intet mindre enn at vi kommer til å bli ham lik.

Å leve som kristne og gjøre Guds gjerninger kan vi ikke gjøre ut fra oss selv, men ut fra Jesus i oss. Det er vi som blir noe, det er vi som gjør noe; men det er han som virke det. Vi kan ikke ta oss til det, selv om vi er kristne!»

Det er ved å høre om Jesu soning for mine synder på korset, ved å høre det samme som du hørte da du ble frelst, at helliggjørelsen skjer i ditt liv. Ikke ved å høre om alt du bør gjøre og ikke bør gjøre. Helliggjørelsens kraft er evangeliet, ikke loven. Loven skal være en veiviser for det kristne livet, så den trenger vi absolutt å høre forkynt. Men loven har ingen kraft til det hellige livet, den finnes kun i evangeliet. «Bliv i Jesus, vil du bära frukt. Bliv i Jesus, vill du växa till i de stycken, som din Gud behaga.» (Lina Sandell SB 484)







søndag 14. august 2022

En hvalross og 11 000 ufødte barn

(foto Wikipedia og snl.no/Lennart Larsson)

De siste ukene har en forvillet hvalross skapt mye underholdning, men også skadeverk og farlige situasjoner for skuelystne.

Hvalrossene har sitt rette tilhold langt nord på Svalbard og andre høyarktiske strøk. Denne hvalrossen hadde forvillet seg sør til Danmark, Sør-Sverige og til slutt til Oslofjorden. Det var et flott og eksotisk dyr, som en håpet ville sette kursen nordover igjen.

I stedet ble den værende i Oslofjorden hvor den ofte la seg til hvile oppi fortøyde båter, og flere av dem ble skadd. Dyret vakte også stor oppmerksomhet blant oss tobeinte, og mange oppsøkte dyret for å se det utfolde seg. Mange ble for nærgående det store og farlige dyret, så fiskerimyndighetene måtte gå ut med advarsel. Denne ble ikke tatt til følge av mange, så myndigheten valgte å avlive dyret for at ikke noe menneske skulle bli skadd.

Denne avlivingen har skapt stor oppstandelse, og mange har protestert høylytt. Dette gjelder ikke minst miljøvernaktivister. Nå er det gått så langt, at fiskeriministeren er innkalt til Stortinget for å gi rede for saken.

Jeg har ikke sterke meninger om det som har skjedd, men en tanke slår meg. Et dyr som dukker opp på feil sted, blir avlivet for å beskytte mennesker. Det skaper stor oppstandelse og svære overskrifter både i norske og utenlandske medier.

Hver dag drepes mer enn 30 ufødte barn i Norge. Dette er det få som protesterer mot. Og er det noen som våger seg frampå, blir de møtt av sinte motdemonstranter i langt større antall. Flertallet av det norske folk har større omsorg for en hvalross enn elleve tusen ufødte barn. Det er til å gråte over.