tirsdag 19. oktober 2021

Tryggheimrektor Johannes Kvalheim

Hjørdis og Johannes Kvalheim (foto Fredtun 50 år)

En vaskeekte bergenser med stor sans for humor. En lærer og forkynner med vekkelse som mål. Det er litt av det som kjennetegnet Johs. Kvalheim.

Det er leir for gutter i 12-15 års alderen på KFUM sitt leirsted, Ynglingen, utenfor Bergen. En av deltakerne på leiren er den 14 år gamle Per Lønning. Flere av lederne hadde hatt samtaler med Per i løpet av samlingen. De ønsket at han måtte få klarhet i sin frelsessak. Om formiddagene var det bibeltime for hele guttegjengen. En nyutdannet teolog som snakket ekte bergensmål og hedde mer enn normalt godt humør, var taler. 45 år senere skrev 14 åringen ei bok. Han var da nyutnevnt biskop i Bjørgvin. I boka forteller han om det som skjedde på leiren:

«Men det var under en tale av miljøets store avviker, nybakt cand.theol. og superpietist, Johannes Kvalheim, at jeg kjente meg tvunget til den store beslutningen som skulle komme til å forme hele mitt voksne liv. Kvalheim var teolog, men ikke prest, og en gnistrende vekkelsestaler, med en egen evne til å stille unge gutter på valg. Egentlig en fremmed fugl… Under «Joas» Kvalheims bibeltime gikk det altså hull på byllen, noe jeg stammende måtte gi uttrykk for allerede på gruppemøtet en halv time etter.» Per Lønning bestemte seg for å bli en kristen.

Johannes Kvalheim (med liten gutt på fanget) på tur 
på mors hjemtrakter i Masfjorden (foto Kjerdalen)

Ekte bergenser

Den 1. april 1911 ble smedsvend Kornelius Johan Kvalheim og strykerske Sofie Knudsen Hope gift i Korskirken i Bergen. Kornelius ble født på Bø i Manger i Nord-Hordaland, men hadde fått arbeid og lærekontrakt hos en smed i Bergen. Sofie ble født på Hope i Masfjord. Brudgommen var 23 år og bruden 27 år. De nygifte bosatte seg på Kaldfaret, sentralt i Bergen. Etter hvert fikk de tre barn, Kaspar (f.1911), Martha (f.1912) og Johannes Birger.

Johannes Birger ble hetende Johannes, eller Johs, resten av livet. Han ble født 3. februar 1915 og ble hjemmedøpt 20. februar. Dåpen ble stadfestet i Korskirken 25. april. Han ble konfirmert som 16 år gammel, den 10. mai 1931. Det er lite som er kjent fra Johannes sin barndom, men vi vet at foreldrene var med i Ynglingeforeningen (KFUM/KFUK) i Bergen. Her gikk Johannes på søndagsskole, med postmann Hanssen som søndagsskolelærer. Etter hvert gikk han også fast på gutteklubb i KFUM.

Johannes Kvalheim som ung (foto Bolling)

Etter konfirmasjonen hadde Johannes ulike jobber, blant annet var han med som mannskap på turer som båten Brand III hadde i kristen regi. På denne tiden hadde Guds Ånd begynt å arbeide med han, og han var blitt urolig for om han hadde sin sak i orden med Gud. En dag var han alene på broen sammen med skipper Fauske. Johannes våget åpne seg for skipperen, som svarte på ungguttens uro med å sitere et bibelvers. Det var fra Mat 12,20: «Han skal ikke knuse et knekket siv, og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier.» Og der på broa om bord på Brand III rant lyset for Johannes Kvalheim. Han fikk tro seg frelst. Samme kveld la Brand III til kai i Kristiansund, og folket om bord ble med på et møte i KFUM-hytta i byen. På dette møtet fikk Johannes bekjenne at han var blitt frelst.

Johannes begynte deretter på gymnas i Bergen. Her fant han snart sin plass blant ungdommene i Norges Kristelig Student og Skoleungdomslag (NKSS). Han følte seg teologisk mer heime her enn i KFUM. Selv om han hadde tatt imot Jesus som sin frelser, var ikke dermed alle problemer løst. I gymnastiden slet han med å se seg løst og fri. Han fikk tak i et eksemplar av Rosenius sin bok «Husandaktsboken». Denne leste han hver dag, og han leste seg fri i evangeliet. Det var spesielt Rosenius sin forkynnelse ut fra bibelavsnittene i Rom 1-3, Rom 4,8 og Ef 2,14 som ble han til stor hjelp. Løsningsordet hans ble «i Kristus».

Johannes Kvalheim (foto Ordets folk)

I 1936 begynte Johannes på Menighetsfakultet i Oslo. Foreldrene hans hadde rådet han til å bli prest, men det var noe han selv ikke var innstilt på. Likevel begynte han på teologistudiet. Mens han studerte i Oslo, var han ofte og hørte på forkynnelsen til presten Carl Fr. Wisløff, og denne forkynnelsen var med å forme hans bibelsyn. Han fullførte teologistudiet i 1942 og praktikum i 1943, og flyttet da tilbake til Bergen. Han var fremdeles bestemt på at han ikke skulle bli prest, for han hadde allerede funnet sin plass blant det radikale lekfolket på bedehuset.

Hjørdis og Johannes Kvalheim (foto Dagen 02.04.1982)

Hjørdis Eismann

Vel tilbake i Bergen i 1943, eller kanskje var det enda tidligere, fikk Johannes Kvalheim kjæreste. Den utkårede kom fra Eidsvåg i Åsane og het Hjørdis Eismann. Hjørdis sine besteforeldre het Hulda Wilhelmine Karoline Schram og Johan Heinreich Fredrich Louis Eismann. Hulda og Louis Eismann var fra Thüringen, sentralt i Tyskland. De flyttet til Norge mot slutten av 1870-tallet og slo seg ned i Eidsvåg. Her startet Louis ulike virksomheter, blant annet bakeri og sigarfabrikken «L. Eismann og sønns cigarfabrikk».

Sønnen deres het Friedrich Arthur og ble født i 1875 i Thüringen. Etter hvert som han vokste til, ble han medarbeider i faren sine bedrifter. Han hadde titler som sigarfabrikant og bakersvenn. Selv startet han i 1931 Eidsvåg Husholdningsselskap og var også poståpner i Ervik. Arthur ble gift med Helga Larsen fra Bergen i 1900, og de fikk minst ti barn, hvorav flere døde som små. På fritiden var Helga og Arthur aktive i det kristne miljøet. Han var blant annet formann i byggekomiteen fra nytt bedehus i 1924 og var medlem av kretsstyret til Norges Samemisjon. Han var også musikalsk, og var en av stifterne av korpset Eidsvåg Musikklag. Men det var i Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI) han hadde sin åndelig heim.

Sigaromslag fra Eismanns sigarfabrikk 

En av døtrene til Helga og Arthur het Gunhild Sprangelo. Hun ble gift med Johan J. Jørgensen og de var misjonærer på Madagaskar i flere år. En annen datter, Hulda Marie, ble gift med Øyvind Rein Strømme fra Norheimsund. Hun fikk to sønner som var misjonærer i Kenya for NLM, Arthur og Kjell Strømme. I 1914 fikk Helga og Arthur tvillinger. Det var jentene Hildegard og Hjørdis som ble født 7. desember. Begge ble døpt i Åsane kirke 1. april 1915.

Bryllupet mellom Hjørdis Eismann og Johannes Kvalheim sto i Eidsvåg lørdag 21. oktober 1944. De skulle få et langt liv sammen, Hjørdis sto trofast sammen med Johannes i kallet. De fikk tre jenter, Jorunn i 1946, Ingegjerd i 1950 og Dagfrid i 1954.

Predikant, skribent og skolemann

Etter at Johannes var ferdig på MF i 1943, fikk han kall fra Indremisjonsforbundet til å bli emissær. Han takket ja til dette kallet og reiste med Guds ord i Hordaland i to år. Han fortalte selv at det var sjelden han kom på møter i denne perioden, uten at noen søkte åndelig hjelp. I januar i 1945 var han på ei ungdomsuke på Voss. Det brøt ut vekkelse og møtene fortsatte ut over det som var planlagt. Da møtene gikk mot slutten, foreslo Johannes at ungdommene burde starte en egen forening. Dette fikk han gehør for, og Bulken Indremisjonsungdomslag ble stiftet. 62 ungdommer tegnet seg som medlemmer.

Tiden som omreisende forkynner ble ikke lang, men forkynnerkallet hadde han gjennom hele livet. Ledelsen i DVI hadde lagt merke til den friske ungdommen og han lekmannssyn, til tross for at han var teolog. I 1945 fikk han derfor et kall til å bli redaksjonssekretær for DVI sitt blad, Sambåndet. Det var Gustav Ballestad som var både redaktør og generalsekretær i DVI, men mye av det praktiske arbeidet med Sambåndet falt på Johannes. Kvalheim så tilbake på året i Sambåndet med stor takknemlighet. Ikke minst satte han Ballestad høyt som sjef. Han som fikk gi ungdommen mye sunn veiledning. Kvalheim hadde ei egen spalte i bladet som han kalte «Pietistvarden». Hans lune humor kom også fram i bladet. Mange eldre kvakk nok til av overskrifter som «Vårherre som sengeband» og «Sambåndet og Old Brandy».

Andakt av Johannes Kvalheim i Utsyn nr.2 1983

Etter ett år som redaksjonssjef, ble Johannes penset inn på det som skulle bli hans livsgjerning. Han ble utfordret til å bli lærer ved Frekkhaug ungdomsskole. Her ble han værende i åtte år. I 1954 fikk han et nytt kall, denne gang fra Frikirken. Deres folkehøgskole i Stavern, som heter Fredtun, trengte ny rektor og valget falt på Johannes Kvalheim. Han svarte ja, og familien flyttet østover til Vestfold. Dette skulle imidlertid bli en kort mellometappe, før familien igjen flyttet vestover, denne gang for godt.

Tryggheim Ungdomsskule på Nærbø

På et stevne i 1955 traff Kvalheim på generalsekretæren i Misjonssambandet (NLM), Tormod Vågen. Vågen la handa si på skuldra til Kvalheim og sa stille: ««Kan du tenkja deg å koma til Tryggheim?» Mer ble ikke sagt den gang. På Tryggheim hadde de nettopp fått ny rektor, men han døde brått, før han egentlig hadde fått komme i gang. Flere i skolestyret på Tryggheim hadde nok hørt om superpietisten fra Bergen, for det ble raskt enighet om å kalle Johannes Kvalheim til ny rektor på Tryggheim. Hvorfor han valgte å slutte på Fredtun etter kun to år, vites ikke, men Hjørdis og Johannes ble enige om å svare ja.

Lørdag 30. juni 1956 svingte så flyttebilen fra Vestfold inn på tunet til rektorboligen på Tryggheim. Mor og far og de tre jentene på fra 2-10 år, var nå kommet heim. For her på Nærbø ble Hjørdis og Johannes boende resten av sitt liv. Kvalheim følte seg fullt og helt heime i Tryggheim sin åndelige profil og blant bedehusfolket på Jæren. Selv sa han det slik: «Da misjonsfolket og bedehusfolket bygget disse skolene (Folkehøgskolene), så var målet meget bestemt. De ville at ungdommen skulle vinnes for Gud». Derfor kalte han også Tryggheim for vekkelsesskolen.

Johannes Kvalheim bak kateteret. (Foto Tryggheim 50 år)

Da familien Kvalheim kom til Tryggheim, var skole i starten på en omfattende byggeperiode. Johannes fikk derfor hendene fulle, ikke bare med skoleledelse og undervisning, men også med byggesaker. I 1960 sto internatet «Austheim» ferdig. Ny dobbel lærerbolig var på plass i 1964, gutteinternat, lærerbolig og hybler for kjøkkenjentene var ferdig i 1966 og nytt hovedbygg i 1969. Midt i all byggingen var det mange unge som ble frelst eller fikk åndelig hjelp i sitt kristenliv. I sommerferiene var det fast at kretsen arrangerte sommerskole på Tryggheim. I 1967 var Øivind Andersen og Arne Aano talere, og vekkelsen brøt ut. Det ble derfor fortsettelse med møter ut over høsten. Da Andersen måtte tilbake til Fjellhaug hvor han var lærer, steppet Harald Midtsian inn sammen med Aano. Kvalheim gledet seg over det som skjedde.

DVI hadde imidlertid ikke glemt den friske bergenseren. Ballestad sluttet som generalsekretær i 1960, og et enstemmig styre valgte å kalle Johannes Kvalheim som Ballestads etterfølger. Johannes og familien hadde imidlertid slått røtter på Nærbø, så svaret til DVI ble derfor nei. Kvalheim ble værende i rektorstillingen på Tryggheim i 15 år. I 1971 kjente han på at det var rett å slippe andre til. Han gikk derfor over til å være lærer, etter først å ha vikariert ett år på Kvitsund gymnas. Dette gjorde han antakelig for å gi sin etterfølger litt handlingsrom uten at gamlerektor så han i kortene. I 1972 var Johannes imidlertid tilbake på Tryggheim som lærer, en stilling han hadde fram til han ble pensjonist i 1982.

Johannes Kvalheim bak skrivepulten (foto Tryggheim 50 år)

Skribent

Som nevnt var Kvalheim redaksjonssekretær i Sambåndet i ett år. Men selv om han var kort tid i den stillingen, sluttet han ikke å skrive. Han oversatte ett par bøker fra svensk og dansk, blant annet en biografiroman om Hans Adolph Brorson. Den het «Rosen mellom torner». Selv skrev han tre bøker, to biografier og et lite hefte med andakter fra 1 Johannes brev. Bøkene het «Lars Njøten» (kom i 1950), «Bibelens grunntone» (1976) og «Martin Sandve. Krøterhandler og lekpredikant» (1980).

Han fikk stadig spørsmål om å skrive flere bøker, men da svarte han på sitt karakteristiske vis: «Jeg kan ikke skrive på oppfordring. Det blir bare sitronpresseri. Og det er surt. Derimot skriver jeg gjerne vennebrev, og helst på dialekt. Det har jeg moro av.» Om det ikke ble flere bøker, ble det mange artikler og andakter i ulike aviser og misjonsblader. Ikke minst var han mye brukt i NLM sitt organ, Utsyn.

Intervju med Johannes Kvalheim i Dagen 02.04.1982

Rike siste år

Johannes Kvalheim sa at han hadde et dobbelt kall. Et kall til lærergjerning i Ungdomsskolen (Folkehøgskolen) og et forkynnerkall. Hele tiden mens han var på Tryggheim, brukte han noe av fritiden sin som forkynner. Han ble ofte brukt som taler på stormøter, også på Ungdommens Landsmøte (UL). Til ungdommene på UL i Stjørdal i 1979, sa han blant annet: «Du er ikke kommet hit til Stjørdal på slump, og jeg spør deg om du er rede til å møte Gud i dommen? Ingen glir inn i et rett forhold til Gud. Det er en ny fødsel som må til. Du har lest din bibel, avlagt vitnesbyrd og bestemt deg for å bli en kristen. Jeg vil ikke si noe ondt om disse gjerninger, samtidig må jeg skynde meg å si at de frelser ingen. Men alt det vonde du har gjort, har Gud tilregnet Jesus» (Dagen 27.07.1979)

Etter at han ble pensjonist, brukte han mye av tiden til forkynnelse. Per Lønning kalte Kvalheim for superpietist, og Johannes la aldri skjul på at han var nettopp pietist. Det var ofte at han på talerstolen siterte fra Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet», gjerne med nummer på spørsmålet og svaret han siterte. Han hadde en frigjørende forkynnelse, som også var vekkende. Samtidig var han ikke redd for å gi konkret veiledning i etiske spørsmål.

Johannes Kvalheim (foto Tryggheim 75 år 1994)

Ofte var han innom Efeserbrevet. På en konferanse arrangert av musikkforlaget Concordia, var Haldis Reigstad deltaker. Kvalheim var bibeltimeholder på kurset og hadde nettopp Efeserne 1 og «Utvelgelsen i Kristus» som tema. Dette ble til velsignelse for Haldis Reigstad, og hun fikk inspirasjon til den kjente sangen, «Utvald i Kristus, kjøpt fri ved hans blod.» Johannes Kvalheim ble også brukt en god del i NLMs nærradio Nytt Liv Media, både i sjelesorgsprogram og som andaktsholder. Han vikarierte også i noen semester som bibelskolelærer på Fjelltun bibelskole.

Johannes Kvalheim var mye brukt som veileder og sjelesørger, og der som ellers hadde han glimtet i øyet midt i alvoret. Da hans nære og gode venn Otto Aase fylte 70 år, måtte selvsagt Kvalalabben, som han ofte ble kalt på folkemunne, si noen bevingede ord. Han benyttet anledningen til å minne Otto om hans bedre halvdel, Aslaug. Otto hadde vært forkynner mesteparten av sitt voksne liv, men ifølge Johannes, ville han ikke holdt ut, uten Aslaug. For Aslaug hadde drevet og jekket Otto på plass opp gjennom livet. Noen ganger hadde møtene Otto var på, vært helt stengt. Otto kom heim til Aslaug og sa han aldri skulle ut som predikant mer. Da jekket Aslaug han opp, og minnet han om andre møter som var helt annerledes. Andre ganger var Otto helt i sky når han kom heim. Alt var bare helt fantastisk. Da jekket Aslaug han ned, og minnet han om de tyngre dagene. Sjelesorg med glimt i øye, var et kjennetegn på bergenseren Johannes Kvalheim.

Hjørdis og Johannes Kvalheim var like gamle. Begge fikk et langt liv, og døde nesten samtidig. Hjørdis fikk flytte heim til Jesus 2. januar 2003, mens Johannes fikk heimlov 13. mai samme året. Begge ble 88 år gamle.

 

 

Kilder

Arne Norheim m.fl.: Festeskrift til 50 års jubileet for Tryggheim Ungdomsskule (1969)

Astrid Dalehaug Norheim: Tett ved sida mi går Jesus. Portrett av Haldis Reigstad (1999)

Bjarne Dåe: Kjerdalen 1887-2000 (2000)

Johannes Kleppa og Paul Odland: Ordets folk DVI 1898-1998 (1998)

Josef Tungland m.fl.: I livsens vår. Tryggheim 75 år (1994)

Juul Møller: Studentene fra 1936 (1961)

Per Kløve: Festskrift: Voss Indremisjon 125 år (1991)

Per Lønning: Endelig hjemme (1987)

Reidar Bolling: Norges prester og andre teologiske kandidater (1949)

Ukjent: Guds kall – mitt svar (1961)

 

Liv Randi Bjørlykke: «Bedehuset er mitt hus- og der ønsker jeg nå å være emissær» (Intervju i Dagen 02.04.1982)

Marie Fossen: Sigarproduksjon i bygden. aasanehistorielag.no

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Dagen.no

Aftenbladet.no

 

 

søndag 17. oktober 2021

Når presten fører vill


Bibelen taler klart og utvetydig om at det er to mulige utganger på livet for oss mennesker. Ikke alle predikanter forkynner som Guds ord.

I andakten i Stavanger Aftenblad 4. oktober, var det den kjente Stavangerpresten og AP-politikeren Odd Kristian «Kian» Reme som delte sine tanker om Guds rike. Teksten for andakten var fra Joh 12,48-50. Der sies i vers 48: «Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ord jeg har talt, skal dømme han på den siste dag.»

Reme skriver at Jesus brøt med døperen Johannes sin forkynnelse. Jesus forkynte i stedet «Guds rike, det store festmåltidet der alle var invitert. Her var det plass til alle. Omvendelse var ikke et krav, men en oppfordring til å vandre i Guds lys.» Han avslutter sin andakt slik: «Vi dømmes på den siste dag. Vår Far dømmer oss til evig liv, dette er Guds befaling, og gjelder også dem som avviser Jesus. Gud kan ikke annet. Han er kjærlighet og evig liv.»

Denne «trøst» til de uomvendte er falsk. Den er stikk i strid med Guds ords forkynnelse. Den er med og fører folk i fortapelsen. En slik forkynnelse er derimot ikke av ny dato. Profeten Jeremia sto i en kamp mot den samme forkynnelse: «De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.» (Jer 6:14) «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» (Jer 5:31)

Jesus var tydelig i sin forkynnelse om livets to utganger. Fortellingen om den rike mann og Lasarus er et tydelig eksempel. I Mat 25 forkynner Jesus om dommen og de to utganger. Noen får høre de forferdelige ord: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Matt 25:41) Andre får gledens budskap: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt 25:34) Mange flere eksempler kunne bli nevnt.

Bibelen er også helt tydelig på hvem som blir frelst og hvem som går fortapt: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36) Etter pinsedag forkynte Peter på Guds vegne: «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet.» (Apg 3:19)

Jesu soning for verdens synder på korset, var en soning for syndene til alle i hele verden. Frelsesverket er fullbrakt for alle. Men frelsen må mottas av nåde ved tro, for at den skal gjelde. Guds rettferdighet er blitt åpenbart «ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror». (Rom 3,22) «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Guds ord sier tydelig: «Om noen taler, han tale som Guds ord.» (1 Pet 4,11) Den som forvrenger og avviser Guds ord, skal vi ikke høre på. «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!» (2 Joh 10)

Fra Stavanger Aftenblad 4. oktober 2021






fredag 1. oktober 2021

ImF og tjenestedeling


Indremisjonsforbundet (ImF) har nylig lagt fram et veiledningsdokument angående tjenestedeling i organisasjonen. Det er vemodig å lese.

Biskop Odd Bondevik var i sin tid den eneste biskopen i Norge som mente at Bibelen ikke åpner for kvinnelige prester. Sommeren 1996 tok han studiepermisjon for å lese mer om emnet, og før sommeren var over, hadde han skiftet mening. Nå mente han at bibeltekstene han før sommeren mente var bindende, ikke lenger var bindende for oss i vår tid, men tidsbestemte. Jeg kom til å tenke på denne triste hendelsen, da jeg hørte ledere i ImF presentere dokumentet «Menn og kvinners tjeneste i Indremisjonsforbundet», skrevet av organisasjonens lære- og tilsynsråd.

Generalsekretæren i ImF har som Bondevik, hatt studiepermisjon og gått grundigere inn i bibeltekstene som omtaler dette temaet. Etter dette studiet er han ifølge egne uttalelser, blitt «mindre konservativ» i synet på tjenestedeling. Han går heldigvis ikke så langt som Bondevik, men kursen er den samme. Han og tilsynsrådet anbefaler at kun egnede menn skal være eldste i forsamlingene og ha det «formelt åndelige tilsynet», men:

De vil ikke kalle tjenestedelingsspørsmålet for et testspørsmål på bibeltroskap. Nå omtales saken som et ordningsspørsmål. De aksepterer at det er to syn på saken, uten at det får konsekvenser. Forsamlinger med et annet syn og en annen praksis på kvinnelige eldste og tilsynsmenn, skal fortsatt regne seg som en del av ImF. De vil arbeide for full likestilling på alle andre områder enn de som er nevnt i avsnittet over. Uten at det blir sagt med reine ord, oppleves argumentasjonen som om de føler seg brydd på Guds ords vegne i denne saken.

Vi ser samme mønster som i Den norske kirke. Inntil 1960 var samtlige biskoper, med unntak av en, imot kvinnelige prester. Etter hvert ble flere og flere kvinner prester eller kvinneprest tilhengere. Neste skritt var da å åpne for to syn på saken. Mannlige prester som mente det var galt at kvinner var prester, skulle kunne følge sin samvittighet i samarbeidsspørsmål med kvinnelige kollegaer. Nå er saken snudd på hode. Du får ingen ledende stillinger som kvinneprestmotstander. Hevder du ditt syn, får du en tøff behandling. Det er nok ikke lenge før det blir i Norge som i Sverige, at skal du bli prest, må du være tilhenger av kvinnelige prester.

Den radikale del av bedehusbevegelsen har inntil for 30 år siden vært helt tydelig i denne saken. Tjenestedeling er et viktig lærespørsmål, som vi er bundet i av Guds ord. Det ble tydelig avvist at saken var et ordningsspørsmål der det var greit med ulike syn. Ansatte i organisasjonene skulle ikke ha åndelig fellesskap med kvinnelige prester. De siste årene har imidlertid flere ledere både i ImF og NLM fått et mer liberalt syn på tjenestedeling. Vi er på gli på samme måte som Den norske kirke, bare at vi ligger noen år etter.

Om kristenfolket endrer syn, står Guds ord like fast. «En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» (1Tim 2:11f) «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men er det noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling. Eller var det fra dere Guds ord gikk ut? Eller er det bare til dere det er nådd? (1Kor 14:34-36)

Det er ikke verken biskop, prest, predikant eller misjonsleder som er autoriteten i lærespørsmål. Den autoriteten ligge helt og fullt i Guds ord. Blir det sprik mellom lederes veiledning og Guds ord, bøyer vi oss for Ordet!





onsdag 29. september 2021

Gunelius Nilsen – en trofast emissær i nord

Jensine og Gunelius Nilsen (foto NLM-arkivet)

Gunelius Nilsen ble frelst i 1889 og begynte tidlig å vitne om sin frelser. Han fikk et langt liv som forkynner og åndelig leder i Kinamisjonen.

Det er i begynnelsen av april i 1889. På Bjørnerå på Grytøya like nord for Harstad, er en ungdom klar for avreise mot Finnmark. Havet utenfor Finnmark er kjent for å være urolig. Noe mente at Finnmarksfisket var det verste av alle fiske, med tanke på vind og bølger. Far til ungdommen var skrevet medlem i Totalavholdsforeningen, men rådet likevel sønnen til å kjøpe med seg ei flaske brennevin for å holde magen i sjakk. Penger til brennevinet fikk han av faren.

Vel framme i Tromsø, tenkte ungdommen å følge farens råd. Han oppsøkte vinmonopolet, som da het samlaget, og kom helt til trappa. Men der slo en tanke ned i han: «Du har vært gjennom mange tunge tak før, uten å ty til alkoholen, så det må vel gå bra denne gangen også.» De kr,1,50 han hadde fått for brennevinet, ble derfor liggende i lommen. Han oppsøkte båten han skulle være med, og kursen ble satt mot Mehamn i Gamvik kommune.

Ungdommen hadde en periode kjent på en uro fordi at han var en synder. Vel framme i Mehamn oppsøkte han bedehuset, hvor en gammel emissær holdt møter. Som vanlig var på denne tiden, var emissæren også kolportør, det vil si at han solgte bibler, bibeldeler og kristne bøker. Prisen for en bibel var kr.1,50, nøyaktig det han hadde spart på ikke å kjøpe brennevin. Så istedenfor alkohol, brukte ungdommen pengene fra far på en bibel. Denne ungdommen het Gunelius Mareli Nilsen.

Grytøya merket med rødt (kart: googlemaps)

Fisketuren til Finnmark gikk bra. Da Gunelius kom tilbake til Grytøya, hadde en 25 år gammel ungdom møter. Det var Ola Mikkjelsa som han ble kalt, eller Ole Mikkelsen Sama som han egentlig het. Ole ble frelst 1. nyttårsdag i 1884. Han hadde gått på en roseniansk bibelskole i Sverige, og reiste nå som forkynner i Sør-Troms. Gunelius møtte opp på møtet som Ole Sama hadde. Etter talen bøyde forsamlingen kne, noe også Gunelius gjorde. Etter bønnemøtet kom Sama bort til Gunelius, la handa på han og tilsa han syndenes forlatelse. Men det «beit ikke på», syntes Gunelius. Da kom en eldre kristen bort til han og gav han et ord fra bibelen: «Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut.» Det ordet ble Gunelius sitt løsningsord, og han kunne gå frelst og fri heim fra det møtet.

Oppvekst på Grytøya

Kasfjord ligger innerst i Kasfjorden litt nordvest for Harstad. Stedet hører nå til Harstad kommune, men var tidligere en del av Trondenes kommune. I denne bygda vokste Nils Simonsen opp. Han ble født i 1817 og som ungdom fant han seg kjærest fra Grytøya. Den utkårede het Gunhild Marie Heide og var fire år yngre enn Nils. Bryllupet sto 11. oktober 1849. Gunhild vokste opp på garden Bjørnerå Indre, som ligger der ferjeleiet til Grytøya nå ligger. To år etter bryllupet, ble nabogarden til Gunnhild Marie til salgs. De nygifte ble enige om å kjøpe, og måtte betale 50 spesidaler for garden, som het Bjørnerå Ytre bruk 2. Det skulle ikke bli noe langt ekteskap mellom Gunhild Marie og Nils, for allerede i 1853 ble hun syk og døde.

Gunhild Marie hadde ei ni år yngre søster. Hun var ugift da Gunhild Marie døde. Nils gjorde det som ikke var uvanlig på den tid, han fridde til sin avdøde kones søster. Mette Marie Ursin Heide svarte ja, og 20. oktober 1854 ble de gift. Det var 13 års aldersforskjell mellom Nils og Mette Marie. Den nye heimen var en kristen heim, som var åpen for omreisende bibelbud og emissærer. På 1880-tallet var blant andre Tormod Rettedal, Ludvig Hope og Ole Mikkelsen Sama gjester i heimen på Bjørnerå. Nils var bonde og fisker, og han og kona fikk fem barn som alle ble frelst i unge år. En av sønnene, Hans, flyttet til Grasmyrskogen på Senja, og ble med i kretsstyret for Kinamisjonen.

9. februar 1867 fødte Mette Marie en sønn. Han fikk navnet Gunelius Mareli. Til vanlig ble bare Gunelius brukt. Gunelius ble konfirmert i oktober 1882 med karakteren meget god. Etter konfirmasjonen fikk han hyre på ulike fiskebåter. Han bodde heime, og deltok også i arbeidet på garden. Det var ikke noen storgard familien til Mette Marie og Nils hadde. De født fire kyr og en hest, så familien var helt avhengig av fisket.

I 1887 skjedde ei ulykke som kom til å prege Gunelius si helse for resten av livet. Han var med på en fiskebåt på vinterfiske utenfor Senja. Om kveldene og nettene var mannskapet losjert i rorbuer. En dag var Gunelius uheldig og glei på rorbugulvet og skadet ryggen. Han ble tilsynelatende god igjen nokså snart, men året etter var han på nytt uheldig, og fikk en kraftig dunk samme sted. Denne gang gikk det betennelse i skadestedet og han fikk verk i venstre hofte og fot. Dette hemmet han betydelig, både på fisket og på arbeidet på heimegarden som han på dette tidspunkt hadde overtatt av foreldrene.

Til tross for skaden, fortsatte han som fisker, men det ble stadig vanskeligere. Gunelius oppsøkte ulike leger. En spesialist som så på skaden og betennelsen, sa at legene ikke kunne gjøre noe og at Gunelius måtte regne med å kun leve 5-6 år til. Etter at han ble frelst i 1889, fikk han nye venner. En av disse hadde hørt om en svensk predikant med helbredelsens nådegave. Predikanten het Fredrik August Botzius. Mange syke oppsøkte Boltzius for å bli bedt for, i håp om å bli helbredet. En av dem som oppsøkte han var Johannes Brandtzæg.

Fredrik August Boltzius (foto wikipedia)

Gunelius bestemte seg for å gjøre som Brandtzæg, og reiste til Sverige i 1892. Etter en del venting, traff han Botzius i Åmål. Her ble han bedt for, men merket ikke noen endring av sykdommen. Botzius anklaget derfor Gunelius for å være en hykler. En amerikaner som var i reisefølget til Boltzius, ble bedt om å be for Gunelius, at han måtte bli frelst. Etter at både amerikaneren og Botzius hadde bedt, begynte også Gunelius å be. Han var nok litt provosert over Botzius sin reaksjon, og takket Jesus fordi han hadde fått være en kristen i tre år. Etter dette innså Boltzius at han hadde vurdert Gunelius sin situasjon feil. Gunelius ble med i Boltzius sitt reisefølge, og på en samling i Skåre ble han på nytt bedt for av Boltzius. Denne gang ble han helbredet fra betennelsen, men ryggen forble skeiv. Han kunne imidlertid leve godt med den dårlige ryggen, selv om den hemmet han. Men den dårlige rygge førte til at han etter hvert måtte slutte som fisker.

Ikke lenge etter at Gunelius ble frelst i 1889, begynte han å reise rundt i nærområdet for å ha samlinger om Guds ord. En dag hørte han den svenskamerikanske evangelisten Fredrik Franzon tale om misjon i Kina. Han ble grepet av det han hørte og bestemte seg for å bli misjonær i Kina slik vennen Ole M. Sama var. Det viste seg imidlertid at helsa hans var får dårlig, til at han kunne reise til Kina. Etter dette var imidlertid misjonen en hjertesak for han, både i forkynnelse og bønn.

Det var mye folk som kom på møtene som Gunelius hadde på denne tiden. Han fortalt selv om et møte han hadde på Senja. Samlingen var i en heim og huset ble stapp fullt både i stua, gangen, kammers og på loftet. Selv sto han på gangen og «skrek for at alle skulle høre. Det var kaldt ut, opp mot 20 minusgrader, men i stua var det både varmt og kvalmt, så lampen holdt på å slukne. Jeg slet ofte vondt, og ikke bare skjorta, men også trøya ble våt av svette. Etterpå skulle jeg ligge på et iskaldt rom, men Gud var nær og sjeler ble vunnet for Gud.» (noe språklig revidert)

En av predikantene som Gunelius reiste mye sammen med på denne tiden, var Ludvig Hope. De ble venner i 1894 da Hope var i Harstad-området. Gunelius ble med på møtene og vitnet og sang, mens Hope talte. Hope kom tilbake til Harstad i august 1895, og var da forlovet med Jensine Iselvmo fra Målselv. En natt mens Hope var i Harstad, drømte han at Jensine lå syk. Dette uroet han så mye, at han fikk Gunelius med seg på en fisketur til Altevann i Bardu. Gunelius forsto snart at det ikke var fisken som opptok Hope. Før de kom til Altevann la de derfor om kursen og dro til Iselvdalen hvor foreldrene til Jensine hadde ei seter. Vel framme på seteren, kunne Jensine fortelle sin Ludvig at hun var blitt uhelbredelig syk og ikke ville leve lenge. Gunelius og Hope reiste mye sammen på møter den høsten, og de ba mye om at Jensine måtte bli helbredet. Det skjedde ikke, og Jensine døde 14. desember 1895.

Ikke lenge etter dette, kom en ny Jensine inn i Gunelius sitt liv. Det var Jensine Kristiane Johannessen fra Mannvik på Dønna. Jensine ble født 22. februar 1873 og var seks år yngre enn Gunelius. Foreldrene hennes var husmann med jord og skredder Johannes Jonsen fra Verdal og Nikolina Marie Jensdatter fra Dønna. Jeg kjenner ikke til detaljer om hvordan Jensine og Gunelius treftes, men 30. november 1897 ble de viet i Vik kirke på Sømna. Gunelius hadde da barnehjemmet i Reinfjord på Sømna som adresse. De nygifte flyttet heim til Gunelius sin gard på Grytøya, og han fortsatte som bonde, fisker og fritidsforkynner.

Gunelius Nilsen med gitaren

Emissær i Troms krets

På årets siste kretsstyremøte i Trom krets av Kinamisjonen, ble Gunelius Nilsen kalt til emissær i kretsen. Kretsstyret hilste den nye arbeideren med disse ordene: «Måtte det få lykkes ved Guds nåde at den altfor alminnelige sløvhet og åndelige død, ble drevet bort av et mektig pinsevær, som kunne bringe kraft og liv i de døde masser.» Troms krets omfattet på den tiden hele Nord-Norge, så distriktet Gunelius skulle dekke var mer enn halve Norge.

Gunelius var musikalsk, og spilte både gitar og orgel. Han hadde gitaren med seg på møteturene, og ble derfor ofte kalt for Gitar-Nilsen. Siden reisen ofte gikk til fots eller på ski, laget han sin egen gitar med 12 strenger og to halser. Halsen kunne tas av, slik at hele gitaren kunne legges i en mindre kasse og dermed lettere å frakte. Han bar gitarkassen på ryggen når han var på sine forkynneroppdrag. Gunelius kunne ikke vanlige noter, men han hadde laget seg sitt eget notesystem med tall-noter. På reisene sine plukket han stadig opp nye sanger, og noterte ned melodiene med sine tallnoter.

I sitt første reiseår, besøkte han de fleste bygdene mellom Vestfjorden og Tromsø. I tillegg til forkynnelsen av Guds ord og informasjon om misjonsarbeidet, stiftet han også noen misjonsforeninger der dette la seg til rette. I årsrapporten sin for 1904, fortalte han at han første halvår hadde besøkt blant annet Dønnes, Brønnøy, Vik, Vega og Vefsen. Det hadde ikke vært noen store vekkelser, men en og annen var blitt vunnet for himmelen.

F.v. Jensine og Gunelius Nilsen med Gunelius sin søster, gift Heide, i midten
(foto Utsyn)

Videre skrev han: «Er det noen som trenger hjelp fra Gud, så er det oss som reiser fra sted til sted for å vitne om ham. Men så får vi til gjengjeld en rik erfaring av hans aldri sviktende troskap. Summen av min erfaring også i år er at han selv er med, han svikter aldri.» Og: «Her oppe i vårt kjære Nordland er så kaldt og dødt. Men vi ser det lysner litt også her. Ta da Nordland med i deres bønner, at det også her må bli vekkelse.»

Senere på året fikk han imidlertid oppleve å stå i en vekkelse. Det var i Alfsvåg i Vesterålen. Mens denne vekkelsen pågikk, ble han tilkalt til en mann som lå for dødene. Det var Johan Arnt Bredesen, som ble kalt for Stor-Johan. Han var 214 cm høy og veide 177 kilo. Han var nygift og 43 år gammel. Nå var han blitt syk, og Gunelius fikk en lang og god sjelesørgerisk samtale med kjempen. Den endte med at Stor-Johan tok imot Jesus som sin frelser. Han ble også bedt for når det gjaldt helsa, men han ble ikke helbredet. I stedet fikk han flytte heim til Jesus, dagen etter at han ble frelst.

Stor-Johan ble frelst dagen før han døde

Sommerhalvåret 1904 kom han til ei bygd for å ha møte. Det var på det tidspunktet «skråpfisket» pågikk. Dette var et fiske etter torsk, i etterkant av at den hadde gytt og var på vei til havs. Ingen av de voksne i bygda hadde tid til å komme på møte, så Gunelius fikk kun ha et barnemøte og måtte deretter reise videre. Han var skuffet og reiste fra bygda med gråten i halsen. «Bortkastet tid», tenkte han. Nesten 40 år senere, var det et bilde av Gunelius i Utsyn i forbindelse med at han fylte 75 år. Etter det fikk han mange hilsener i posten. Et brev var fra ei aktiv misjonskvinne. Hun fortalte at hun hadde vært på det nevnte barnemøtet for neste 40 år tilbake. Ordet Gunelius hadde vitnet om hadde nådd hjertet til denne jenta, og hun hadde gitt sitt liv til Jesus på det «forgjeves» møtet.

Sandnessjøen merket rødt (kart googlemaps)

Til Sandnessjøen

I 1905 bestemte Jensine og Gunelius seg for å bryte opp fra Grytøya og flytte nærmere Jensine si slekt. De fikk kjøpe garden Sandnes Øvre i Sandnessjøen og flyttet dit. Her ble de boende resten av livet, med unntak av ett par år i Bodø. De drev garden sammen, mens Gunelius fortsatte som emissær i Trom krets.

Reiseruta hans gikk fra grensa mot Trøndelag og nord til Tromsø. I 1906 har han notert at han besøkte Rana, Nesna, Lurøy, Dønnes, Alstadhaug og Træna før sommeren. Andre halvår fikk Salangen, Sørreisa, Bardu og Lenvik besøk av Gitar-Nilsen. I årsrapporten for 1910 fortalte han at han første halvår hadde hatt samlinger i Salten, Bodø og omegn, Skjærstad, Fauske, Sørfold, Kjerringøy, Gildeskål og Vefsen. Etter sommerferien besøkte han Herøy, Brønnøy, Vik, Bindal. Og han la til: «Overalt har jeg funnet åpne dører og snille venner.»

Jensine og Gunelius Nilsen med fire barnebarn.
(foto Digitaltmuseum.no)

Leder i Nordland krets

Det viste seg snart at Troms krets var for stor og uhåndterlig. I 1912 vedtok kretsmøtet for Troms krets, som var på Skånland, at Nordland fylke skulle bli en egen krets. Navnet ble Nordland krets og omfattet hele fylket, med unntak av Ofoten og Vesterålen. Stiftelsesdatoen ble satt til 1. januar 1913. Gunelius Nilsen ble valgt til kretsens første formann og kretssekretær, en stilling han hadde til 1922. Etter den datoen, fortsatte han som emissær i Nordland krets fram til han ble pensjonist 1. juli 1932. Den nye regionen fikk sitt kretskontor i Bodø, og Gunelius og familien flyttet dit. Det ble imidlertid kun en kort periode i Bodø for familien, for allerede etter to år flyttet de tilbake til Sandnessjøen. Gunelius fortsatte imidlertid som kretsleder fram til 1922.

Gunelius Nilsen framme t.v. på en taletur til Melfjorden.
(foto Rana Blad 04.08.1993)

Det ble mye reising på Gunelius, og han reiste alltid på den billigste måte. Ofte gikk han til fots, syklet eller gikk på ski. Etter en tøff reise, fikk han lungebrann og det var så vidt han klarte å komme seg fra kaien og heim. Etter det hadde han ofte bronkitt og hoste, noe som hemmet han som forkynner. Selv skrev han om sine reiser i Kineseren i 1914:

«Jeg minnes en kvinne som ropte meg inn og ga meg mat og kaffe da jeg hadde gått i timesvis en vanskelig vei i dyp snø med kun telefonlinjen som veiviser. Jeg minnes den fattige mann som overlot meg den eneste seng de hadde. Jeg minnes ungdommen som kjørte meg og min kamerat en lang vei til det sted hvor vi skulle ha møte, og deretter en enda lengre vei til et sted hvor vi kunne bo. Ja, jeg minnes de mange som har gjort en langt større gjerning enn de ante, ved å ta imot en av Jesu små.»

Gunelius var en mye brukt sjelesørger. Både mens han var ansatt som emissær og etter at han ble pensjonist, fikk han utallige brev med sjelesørgeriske spørsmål. Og alle fikk svar. Mot slutten av livet ble imidlertid håndskriften så utydelig, at den var vanskelig å lese. Dermed ble det slutt også på den tjenesten.

Det var en stor opplevelse for Gunelius Nilsen å få treffe den kjente
kinesiske evangelisten Liu Dao Seng på NLMs GF i 1949
(foto Utsyn)

26 år som pensjonist

Etter at Gunelius ble pensjonist i 1932, fortsatte han å tale som ulønnet emissær så lenge helsa holdt. Han hadde med ujevne mellomrom skrevet noen korte glimt til Kinamisjonens blad Kineseren. Etter at han ble pensjonist, kom det mange drypp fra Sandnessjøen. Jeg tar med to korte klipp:

«Jeg stoler på at de hender som greide å henge etter naglene de lange timer på korset, også greier å bære meg og alle hans frelste gjennom alt og inn for å se ham i hans fulle herlighet i evighetens lyse sal.» (1938)

«I det åndelige er vi alt for søvnige dessverre. Og kanskje spesielt vi på Helgeland. Derfor skriver jeg dette til oss som bor her mellom Rota og Heilhornet, mellom Majavatn og Saltfjellet: La oss «bli våken og styrke det øvrige som vil dø!» La oss som den rettferdig Lot ha angst for våre frender etter kjødet og kjempe i inderlig og varaktig bønn for deres frelse.» (1942)

Gunelius Nilsen som gammel. (foto NLM-arkivet)

I et brev fra 1945 til den nye kretssekretæren, Asbjørn Rannestad skrev han: «Så må du være velkommen hit til Helgeland. Det er vel ikke stort likere her enn i Kina. Men Gud kan også her gi høst etter mye gråt. Vår tro vil seire også her. Gud være takk.»

Etter hvert begynte helsa til Gunelius å bli så svak, at han fikk plass på aldersheimen i Sandnessjøen. Her bodde han de siste årene av sitt liv, og var klar i tanken til det siste. Han sovnet stille inn i august 1958. Kona Jensine døde i juli 1957.

Gunelius Nilsen skrev minneord om kona Jensine i Utsyn
Stykke av Gunelius Nilsen i Utsyn nr.14 1950
Om vekkelse i Utsyn 1946

Karl Byberg fra Målselv skrev i et minneord om Gunelius: «Det store ved Gunelius, var at han fekk eige den varme hugen til misjonsarbeidet alt til slutt. Og det største var at han elska Jesus frå unge år til han som olding sovna i den frelse han tok imot då Gud kalla.»

Også Utsyn hadde minneord. De skrev blant annet: «Ikke mange gikk urørt bort der Nilsen var. Han var sjøl grepet, - ikke bare av tjenesten han hadde mellom sitt eget folk, men også av nøden i Kina. Han lærte folk å synge om Kinas mange millioner, som dør uten Gud og uten håp. På en særlig måte fikk Gunelius bære fram Kinamisjonens sak i Nord-Norge. Det var ikke lett, men Nilsen hadde evnen til å se lyspunkter og håp i arbeidet selv om de var små. Det var som han så fram til dagen da høsten kommer med fryderop.»

 

Kilder

Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 1891-1991 (1991)

Olav Vegge: Glimt fra Troms & Finnmark krets NLM 1891-2010 (2010)

Oscar Handeland: Ludvig Hope (1955)

Tobias Salmelid: Kristenliv i Midt-Norge: Misjonssambandets historie på Helgeland (1988)

Tobias Salmelid: Misjonssambandet i Namdal- og Sør-Helgeland 1904-2002 (2004)

Trygve Lysaker: Trondenes bygdebok (1978)

 

Gunnar Breimo: Gunelius Mareli Nilssen: Gårdbruker og emissær. Helgelendingen nr.1 2015

Gunnar Breimo: Gunelius Nilssens møte med Fredrik August Botzius. Helgelendingen nr.4 2015

Kineseren/Utsyn: Div. artikler

 

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

 

 





torsdag 23. september 2021

Ukjente arvinger


Bibelen kaller frelsen og frelsesverket for en arv som vi mennesker har fått rett til. For å få del i arven, må vi høre om den, og ta imot den i tro.

Jeg har sett noen program på TV som heter «Ukjent arving». I dette programmet følger vi to journalister som på oppfordring fra en bobestyrer, leter etter ukjente arvinger. Det er en person som har dødd, uten at noen arvinger har meldt seg. Myndighetene har gjort en undersøkelse, uten å finne noen arvinger til dødsboet. Så blir journalistene satt på saken. Gjennom slektsgranskning og søk i kilder, finner de fram til ukjente slektninger eller testamentarvinger, som så får sin rettmessige del av arven.

I ett program var det et ektepar som hadde testamentert alt sitt til et fadderbarn og hans søsken i Mexico. Det var for få opplysninger om dette fadderbarnet til at myndighetene hadde ressurser til å spore opp vedkommende. Journalistene klarte imidlertid å spore han opp, og gleden var stor da de kunne formidle arven til en sårt trengende familie.

Vi som er Guds barn, har fått del i en arv som er uendelig mye mer verd enn noen millioner kroner. Vi har fått en frelse fra synd og fortapelse, som gjør oss rene og rettferdige for Gud og gir oss en evig frelse i himmelen sammen med Jesus. Hadde jeg ikke fått høre om han som kjøpte meg fri fra syndens slaveri, ikke «med forgjengelig ting, sølv eller gull, men med Kristi dyrebare blod» (1 Pet 18-19), ville jeg vært evig fortapt. For ingen kan komme til troen og bli frelst, uten å ha fått høre evangeliet forkynt.

Nå vet vi som Guds folk, at det er millioner på millioner «ukjente arvinger». Vi har hørt om den fantastiske arven, som ikke er som andre arveoppgjør, der utbetalingen blir mindre jo flere det er å dele på. Himmelarven er like stor og rik, uansett hvor mange som deler den. Ja, Jesus er rik nok for all som tar imot han i tro. Men arvingene må få høre om arven, for å få del i den. Og, som Bibelen sier, hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan noen forkynne, uten at de blir utsendt? (Rom 10)

Fredrik Knudsen var nesten 19 år da sambygdingen Tønnes Frøyland ble skutt av røvere i Kina i 1914. Før det hadde tre andre ungdommer fra Sokndal, dødd av sykdom som misjonærer i Kina. Flere andre misjonærer hadde også bukket under, i tjenesten med å fortelle kineserne om evangelie-arven. Nå satt ungdommen på 19 på minnemøtet etter Tønnes Frøyland. Han kjente på en uro. Hvem skal nå forkynne evangeliet for kineserne, nå når Tønnes er død. På dette minnemøtet svarte Fredrik ja til å reise til Kina. Han visste hva det kunne koste, men Gud hadde minnet han om at hvis kineserne skulle bli frelst, måtte noen forlate sitt hjemland og reise til Kina.

Guds kall gjelder like mye i dag som for 100 år siden. Det finnes ikke en eneste kristen, som ikke har ansvar for å nå de «ukjente arvingene» med evangeliet. Han vi skal arve sa det slik: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.» (2Kor 5:15) Da blir det et ransakende spørsmål til meg: Lever jeg for meg selv, eller for han som døde og oppsto for meg? Jeg må dessverre bekjenne at jeg så ofte lever for meg selv. Må Gud se i nåde til meg. Herrens ærende har hast. Verden trenger å høre om Kristus.

«Hedningene [alle som ikke er jøder] er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet,» (Ef 3:6)




søndag 19. september 2021

Erik Tou – Strands første misjonær

Erik Hansen Tou

Erik Hansen Tou tok presteutdannelse i USA og ble misjonær under tøffe forhold på Madagaskar. Sine siste år var han prest i Amerika.

Språkstudiene i St. Augustin på sørvest-kysten av Madagaskar var endelig avsluttet for Elisabeth og Erik Tou høsten 1891. Familien på tre skulle om noen måneder bli til fire, men far Erik valgt likevel å legge ut på en farefull tur opp langs Onilahy elva, for å finne en plass der familien kunne startet sitt nybrottsarbeid. Han ville også få satt opp et hus til familien, før Elisabeth og barna kunne komme etter. Turen ble mer tøff for Erik enn han hadde sett for seg. Det var stammekriger i området og en stor skepsis til utlendinger. Han måtte derfor returnere med uforrettet sak.

Vel heime igjen i St. Augustin, sendt han bud på Madagaskars Livingston, den kjente misjonærkollegaen Peder Eilert Nilsen-Lund. Nilsen-Lund var ungkar, og hadde meldt seg frivillig til å reise til de farligste områdene på Madagaskar med Guds ord. Han kom til St. Augustin og hadde med seg flere innfødte medarbeider som skulle hjelpe familien Tou i det nye arbeidet de skulle starte. Nilsen-Lund og hans medarbeidere fulgte Erik på en ny tur langs Onilahy elva. Det ble en del vansker og forhandlinger også denne gang, men med Nilsen-Lunds diplomati og myndighet, kom de til slutt vel fram.

Etter en del forhandlinger med lokale høvdinger, ble det bestemt at familien Tou skulle få sin misjonsstasjon i Manasoa. Erik og medarbeiderne satte straks i gang med å rydde tomta og få opp hus til medarbeiderne og til familien Tou. Etter 3-4 måneder var endelig huset klart. Det var bygget av enkle materialer, med tak og vegger av siv og strå. På vei tilbake til St. Augustin, gledet Erik seg til å få se sitt barn nummer to. Han visste at tiden for fødsel for lengst var forbi. Da han endelig nådde fram, kom han til et sorgens hus. Med-misjonærene i St. Augustin kunne fortelle han at Elisabeth lå syk av barselfeber, og den lille gutten som ble født, hadde dødd kort tid etter fødselen, nærmer bestemt 13. mars 1892. Nå var det tid for begravelse, etter at Erik hadde fått sett sin lille sønn i kista.

Madagaskar. Manasoa merket rødt

Selv om Elisabeth fremdeles var syk etter fødselen, ble de enige om å reise til sin nye heim i Manasoa. Elisabeth var for svak til å gå, så de ble enige om å reise med kano opp elva. Det betydde imidlertid at de var mer sårbare for overfall, siden de ikke kunne skjule seg i skogen. Et stykke på vei opp elva, ble de oppdaget av noen kriger fra en av stammene. De tok familien til fange og truet med å drepe dem. Elisabeth ble under fangenskapet sittende helt rolig i kanoen, og Erik forholdt seg også rolig. Dette syntes krigerne var mistenkelig. De trodde at misjonærene hadde noen hemmelige tryllemiddel. De valgte derfor å sette misjonærene fri, men stjal all bagasjen de hadde med.

Oppvekst på Tau

Erik Hansen Tou ble født på Tau 11. oktober 1857. Far hans het Hans Andersen og ble født på øya Kvaløyna mellom Randøy og fastlandet på Hjelmeland. I 1842 flyttet Hans til Rennesøy og videre til Hetland og Randabergsiden av Kvernevik. Her fikk han arbeid på ei mølle. I Kvernevik traff han den fire år yngre Helga Serine Eriksdatter, og de ble gift i 1854. To år senere, høsten 1856, flyttet familien til Tau, hvor Hans hadde fått arbeid på Tou bruk, som hadde startet med produksjon av mel og øl i 1855. I mellomtiden hadde de fått datteren Anna.

Erik Tou sine foreldre og tre søsken i Norge som vokste opp.
F.v. Helga, Tønnes, Helga Serine, Bertel Andreas og Hans
(foto Alsvik)

Helga Serine og Hans fikk seks barn. Anna ble født i 1855, men døde av tyfus i 1867. Erik kom i 1857 og Bertel Andreas ble født i 1859 og ble bonde på Tjøstheim i Strand. Helmik Christian ble født i 1861 og døde samme året, kun åtte måneder gammel. Helga Serine kom i 1865 og ble diakonisse i Oslo, mens yngstemann Tønnes Esseus ble født i 1866 og overtok bruket etter foreldrene. Familien bodde ulike steder på Tau, før de fikk kjøpe en del av Prestegarden, som de kalt Roligheten.

Tau 1903. (Foto: Strand historielag FB)

Erik Hansen Tou ble født 11. oktober 1857 og ble døpt i Strand kirke 25. oktober. Han ble konfirmert 6. oktober 1872 med topp karakter, «utmerket god kristendomskunnskap, flid og forhold». Etter konfirmasjonen, fikk Erik arbeid på mølla på Tau, men etter noen år der, bestemte han seg for å emigrere til Amerika. Dette til tross for at han var odelsgutt. Det var et rikt kristenliv i Strand på denne tiden. I 1886 var det hele 12 kvinneforeninger for NMS i kommunen. Det er derfor ikke utenkelig at Erik allerede på det tidspunkt han dro til Amerika, hadde planer om å ta en presteutdannelse.

Til Amerika

Turen til Amerika gikk via Liverpool, og det var Nationallinjens dampskip Italy som fraktet emigrantene til New York, med avgang 4. mai. Denne reisen må ha vært spesiell, for etter ankomst New York sendte reisefølget et leserbrev til avisen Stavangeren 14. juni 1881, der de advarte andre mot å bruke dette selskapet. De forteller at de kom om bord i båten kl.10.00, og fikk ikke mat før kl.16.00. Middagen de fikk, skildret de slik: «Det var surt kjøtt, som luktet lang vei og suppe som lignet sølevann». Til kveldsmat «var det The, som de kalte det, med sirup i og brød som var både surt og salt».

De fortsatte: «Til frokost var det også samme sort brød, og det de kalte kaffe var noe brent sirupsvann. Slik har det vært hele tiden uten noen forandring på matstellet, så det har vært helt sørgelig slik vi er blitt behandlet. Ja, de fleste måttet til rekken og brekke seg, bare de så maten.» Videre forteller de at de kunne fått annen mat, men den var meningsløs dyr. Ei sild kostet hele 57 øre og ei halv flaske øl kostet 90 øre. De melder også om utstrakt tyveri virksomhet om bord. Brevet som var undertegnet av Erik Tou og 35 andre av passasjerene «m.m.fl», var tenkt til advarsel for kommende emigranter.

Vel framme i New York, satte Erik kursen mot Minneapolis. Her begynte han kort tid etter på Augsburg seminaret for å studere teologi. Dette seminaret ble drevet av den nordiske kirken Den forenede kirke. Erik var en flittig brevskriver, og holdt god kontakt med familien i Norge. I 1883 skrev han brev til sin yngre bror Tønnes, og advarte han mot å jobbe på Tou bryggeri. Det var så mange der som ble avhengig av alkohol, formante storebror. Tønnes lyttet ikke til broren, og derfor kom en ny formaning fra Madagaskar i 1902: «Jeg får alltid betenkeligheter når jeg hører at du arbeider på bryggeriet. Det er ikke noe velsignelse med det arbeidet. Jeg fordømmer ikke noen som arbeider der, for fattigmanns kår er harde. Man må ofte ta det arbeid som bydes, ikke det som ønskes»

Augsburg seminar på Erik Tau sin tid (foto Setesdalwiki)

På seminaret var professor Georg Sverdrup en sentral skikkelse. Han stiftet i 1885 en misjonsforening, og Erik Tou var en av de første som tegnet seg som medlem. Våren 1899 kunne endelig Erik avlegge teologisk eksamen, og 12. mai ble han ordinert til prest i Den forenede kirke. Da var det allerede bestemt at han skulle reise til Madagaskar som misjonær, lønnet av Den forenede kirke, men utsendt av Det Norske Misjonsselskap i Norge.

Elisabeth og Erik Tou (foto Alsvik)

Karoline Elisabeth Knudsen

Da han ble ordinert, hadde han kona Elisabeth ved sin side. 19. april 1889 var han blitt viet til Karoline Elisabeth Knudsen fra Webster i Iowa. Elisabeth ble født i Vik i Gaular, øst for Førde i Sunnfjord, 31 januar 1867. Hun var altså nesten 10 år yngre enn Erik. Foreldrene hennes emigrerte til Amerika året etter at Elisabeth ble født. De slo seg først ned i Illinois, før de bosatte seg i Webster.

Elisabeth Tou (foto Greipsland)

Så langt det er kjent, fikk de fem barn sammen. Herman kom i 1890, og han må ha dødd som liten. En gutt nevnt over, døde like etter fødselen, Anna Helga Serine ble født i 1898, en ny Herman i 1900 og Elisabeth i 1901. I 1892 tok Elisabeth og Erik til seg to gassiske barn, som het Marie og Walter Scott. Hva som sener skjedde med disse, er ukjent.

Tre år i tjeneste for NMS

Elisabeth og Erik Tou kom til Madagaskar høsten 1889. De skulle først bruke god tid på å lære gassisk, det offisielle språket på Madagaskar. Dette skjedde i havnebyen St. Augustin ved utløpet av den store elva Onilahy, sørvest på Madagaskar. Her ble de til høsten 1891, da Erik la ut på sin rekognoseringstur opp elva, nevnt over.  Sønnen Hermann ble født i 1890.

Etter å ha blitt vel etablert på Manasoa stasjon, begynte de straks med misjonsarbeidet. Elisabeth arbeidet blant kvinnene i nabolaget, mens Erik i tillegg til arbeidet i Manasoa, også dro på turer til byer i nærhet. De var de første misjonærene i det sørvestlige innlandet av Madagaskar, og forholdene var krevende. Når familien trengte nye forsyninger, måtte Erik gå til kysten, en tur som tok tre dager og to netter. Turen var farlig, og han sto stadig i fare for å bli overfalt. For å lette på disse forholden, arbeidet Erik for å få tak i en dampbåt som de kunne gå opp og ned elva med. Han hadde fått broren Tønnes til å love å komme til Madagaskar å være kaptein på båten. Prosjektet falt imidlertid i fisk, av ulike årsaker.

Etter hvert fikk Elisabeth og Erik bygget kirke og et barnehjem. Det var en grusom skikk på de traktene, at barn som ble født på en «uheldig dag», skulle begraves levende. De regnet med at det var 200 barn hvert år, som led slik en grusom død. Ekteparet Tou vill prøve å berge flest mulig, og bygde derfor et barnehjem for disse ulykkelige barna. Barneheimen ble etter hvert Elisabeth sin hovedoppgave. Ellers drev de med opplæring i gassisk skriftlig og muntlig, og de startet en lærerskole og en presteskole.

Erik var nok en person med sterke meninger. Barnehjemmet var ikke noe kvalitetsbygg. Blant annet var de sanitære forholdene elendige. Barna gikk på do i et hjørne inne i huset, ikke i et eget utedo. En misjonslege påpekte dette overfor Tou, og sa at slike sanitære forhold var en stor smitterisiko. Dette avviste Erik, og forholdet mellom han og legen ble anspent. Andre misjonærer oppfordret Erik til å ta forhåndsregler mot mygg, som de sa var bærer av malaria. Dette hadde Erik ingen tro på. Han hevdet at malariaen kom av trekkfulle hytter.

Erik Tou (foto Greipsland)

Tre år i tjeneste for Den forenede kirke

I 1892 ble det bestemt at NMS skulle avvikle sitt arbeid i Sørvest-Madagaskar, og overlate det til den skandinavisk-amerikanske kirken Den forenede kirke. Elisabeth og Erik ville fortsette arbeidet i Manasoa, og gikk over fra NMS til Den forenede kirke. Arbeidet fortsatte som normalt, og familien Tou ble boende i sitt dårlig hus. Halvannet år etter at de kom til Manasoa, blåste en orkan huset overende, noe som medførte at familien fikk bygge opp et nytt hus med langt bedre standard.

I 50 års skriftet til NMS, beskrives forholdene på Manasoa slik: «Store savn og trengsler har Tous utholdt, før de fikk bygget et noenlunde beboelig hus. Kongen i området har heller ikke vært så snill som man trodde, så det har vært mye tungt å gjennomgå for våre venner.» Den nevnte kongen forbød lokalbefolkningen å selge melk til Elisabeth og Erik. De fikk heller ikke lov å ansette hushjelp eller annen arbeidskraft. Dette ble begrunnet med at Erik nektet å kjøpe slaver.

I tillegg til hovedstasjonen i Manasoa, som de kalte Augsburg, hadde Erik også tilsyn med menigheten på utestasjonen Kiliarvio. Elisabeth lærte seg det lokale språket anatosis, og for det opplevde hun stor respekt blant lokalbefolkningen. Elisabeth var ei myndig dame. En gang Erik var på reise, ble misjonsstasjonen overfalt av røvere. Elisabeth gikk da og hentet en flaske med lut og sa til røverne: «Her er oljen min mann ga meg til å forsvare meg med. Om ikke dere reiser nå kommer du til å bli blind». Røverne ble redde og stakk av. Mange beundret Elisabeth for hennes mot. Til dem som spurte om hun ikke var redd, svarte hun: «Nei, jeg leser en av de mange vakre salmene i Bibelen, legger meg i Guds hender og sover trygt».

I tjeneste for Lutheran Free Church

I 1895 opplevde Den forenede kirke en dyp splittelse. Kirken ble delt i to, og utbryterne kalte seg for Lutheran Free Church (LFC). Erik og Elisabeth gikk sammen med LFC, og denne kirken overtok ansvaret for misjonsarbeidet i Manasoa. Samme året ble Madagaskar en fransk koloni. Franskmennene påla skolene å undervise i fransk, som ble det offisielle språket. Erik kunne ikke fransk, og nektet å følge ordren. Dette førte til et anspent forhold mellom han og de nye myndighetene.

Elisabeth Tou (foto geni.com)

8. juni 1895 sendte Erik 20 gassere til kysten for å gjøre innkjøp. På vei heim, ble de overfalt av røvere. Røverne tok alt de ville ha, og kastet det de ikke ville ha. En av Erik sine ansatte ble skutt i hode av røverne, og drept. Etter at røverne hadde trukket seg tilbake med sitt røvergods, oppsøkte gasserne plassen de hadde blitt ranet, for å se om det var noe etterlatt som de kunne ta med seg. Det meste var ødelagt. De fant imidlertid ei krukke med mel, som de hadde gjemt 100 dollar i. Pengene hadde heldigvis ikke røverne oppdaget.

I julen 1895 skrev Erik et gledesbrev heim til Tau. Da hadde de feiret julegudstjeneste med 100 frammøtte og 23 nattverdgjester. I brevet skrev han videre: «Ja, du kan tro vi er glade, når vi ser at Herren vinner seier over hedningene og fører dem inn i sitt rike. Her er så skrekkelig mørkt. Alle menn er røvere og mordere. Alle mennesker her dreper ett eller flere av sine barn, alle både menn og kvinner her er horer og ekteskapsbrytere. Men når Herrens ord kommer til dem, så er det en og annen, som litt etter hvert blir dratt inn i Guds rike. En og annen, som prøver å slite seg løs fra helvetes og dødens og syndens lenker. Dette året har fem blitt døpt, og siden jeg begynte her, har jeg døpt 21.»

Brev fra erik Tou til broren Tønnes. (foto Søyland)

Tre år med ferie 1897-1900

I 1897 var det tid for familien Tou å dra på ferieopphold, etter åtte år på Madagaskar. De reiste først til Norge, hvor de besøkt Erik sin slekt på Tau. Det var imidlertid Amerika som var målet, så 29. februar 1898 gikk de om bord i Amerikabåten i Gøteborg, som tok dem over Atlanterhavet til New York. Herfra dro de videre til Minneapolis, hvor de ble boende fram til neste utreise.

Selv om det var friår fra misjonsarbeidet på Madagaskar, var det ikke fridager for Erik Tou. Han var stadig på farten i de norsk-amerikanske områdene og forkynte Guds ord og fortalte fra misjonsarbeidet. Han var en etterspurt forkynner, og var på møter nesten hver dag, og på søndagene kunne han ha opp mot tre møter. 14. juni 1898 fikk Elisabeth og Erik datteren Anna Helga Serina og i midten av januar 1900 ble Hermann født. Begge fødslene gikk bra, men Erik var på preiketur begge gangene. Inntektene til LFC gikk betydelig opp i 1898-1900, noe som skyldtes Eriks utrettelige reisevirksomhet.

Erik var ikke noen forfatter, men i tillegg til alle brevene som er nevnt, fikk han utgitt et hefte mens han var i Amerika i denne perioden. Det var et foredrag han hadde hatt, og som hadde tittelen: «Den lutherske frikirkes hedningemission paa Madagaskar. Et foredrag.»

St. Augustin misjonsstasjon (foto Edland)

Tre siste år på Madagaskar

Det ble ny utreise til Madagaskar for Elisabeth og Erik Tau. 1. september 1900 var de tilbake i Manasoa. Denne gang hadde de med seg to nye medarbeidere, John Dyrnes og diakonisse Alida Olen. Mens Tou sine hadde vært på ferie, hadde flere misjonærer vikariert på misjonsstasjonen. Det hadde vært noen tøffe år. Fire misjonærer hadde dødd og blitt begravet i Manasoa disse få årene. Årsaken var tropiske sykdommer.

I 1901 skulle tragedien ramme familien Tou med stor styrke. De hadde tidligere mistet to barn. 29. januar 1901 mistet de sitt tredje. Da døde den ett år gamle Herman. Elisabeth var da høygravid med sitt femte barn, og hun ble født 17. februar. Det var en jente, som fikk navnet Elisabeth, etter mor. Denne fødselen ble for tøff for mor, og Elisabeth Tou døde dagen etter fødselen, 18. februar. Hun var da 34 år gammel. Som om ikke det var nok, klarte ikke lille Elisabeth å overleve uten mor, og hun døde 22 juli 1901. Da hadde Erik mistet kone og to barn på ett halvt år. Han satt alene igjen, med sin datter Anna på tre år. Erik hadde etter at Elisabeth døde, skrevet til Amerika og fridd til Elisabeths søster, men han fikk nei.

Da ble det for mye for Erik. Han sa opp sin stilling og ville reise heim. Misjonen ba han innstendig om å bli værende, og han svarte ja. Ulykken var imidlertid ikke over med det. 1. september brøt det ut brann på misjonsstasjonen. Misjonsstasjonen med huset til Erik og det gamle barnehjemmet brant ned til grunnen. Erik mistet alt sitt jordiske gods, men heldigvis ble ikke noen mennesker skadd. Et nytt barnehjem som var under oppføring, ble heller ikke skadd, så barna kunne kort tid etter brannen flytte inn i sitt nye hjem.

Alida Tou (foto geni.com)
John Erick Olen (foto geni.com)

Erik innså at han trenge ny kone, og valget falt på den nye diakonissen som var med i reisefølget fra USA. Hun het Alida Olen, og svarte ja da han fridde. Erik sendte brev til Alidas foreldre, og fikk deres samtykke til giftermålet. De ble gift våren 1903. Alida hadde svensk far som het John Erick Olen, og var født i Östergötland sør for Stockholm. Mor hennes var norsk og fra Gudbrandsdalen. Familien var bosatt i Minnesota, og Alida hadde seks søstre og to brødre i USA. Hun var født i 1876, og var altså 19 år yngre enn Erik.

Kort tid etter bryllupet, ble Erik alvorlig syk og var døden nær. Han kom seg imidlertid til krefter igjen, og kunne fortsette misjonsvirksomheten. Ikke lenge etter ble han overfalt av fire menn, men kom også denne gang gjennom prøvelsene uten store skader. Høsten 1903 var det tid for siste oppbrudd for familien Tou. Erik kunne se tilbake på 11 dramatiske år på Madagaskar, men Gud hadde vært med. I denne perioden hadde han fått døpt 200 gassere.

Erik Tou dødsmelding Fargo Forum 21.11.1917

Prest i USA

Vel tilbake i Amerika, fikk Erik kall til å være prest i ulike kirker tilsluttet LFC. I 1904-09 var familien stasjonert i Sør-Dakota, mens de bodde i Nord-Dakota fra 1910 fram til Eriks død. I Sør-Dakota betjente han blant annet menigheten i Pukwana, Kiomball, Baily, Peno og Duncan. I Nord-Dakota: Braddok, Dawson, Kintyre, Klep og Napoleon.

Erik hadde datteren Anna med inn i sitt andre ekteskap. Hun fikk ikke noe langt liv, og døde 24 år gammel i 1922. Dermed var alle fem barna fra første ekteskapet døde. Med sin nye kone Alida, fikk han to barn: Johanna Marie i 1905 og Erik Alf i 1912. Begge disse ble over 70 år gamle.

Erik selv begynte å skrante med helsa da han nærmet seg 60 år. Sykdommen tok mer og mer tak, og han sovnet stile inn i sin heim i Napoleon ND, 14. november 1917. Han rakk akkurat å bli 60 år gammel. Den offentlige begravelsen var fra Zion kirke i Kintyre tirsdag 20. november. Alida levde til 1955.

Erik Tou dødsannonse Aftenbladet 04.03.1918
Erik Tou sin gravstein (foto findagrave.com)





Kilder

Erling Danbolt: Det norske misjonsselskaps misjonærer (1948)

Georg Sverdrup: Samlede skrifter i udvalg (1910)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand Bygdebok (1991)

Olaf Norlie: Norsk Lutherske menigheter i Amerika (1918)

Torbjørn Greipsland red.: Helt til jordens ende (2017)

 

Ona Søyland: Første misjonær frå Strand. Preikestolen nr.2 2017

Sigmund Edland: Demokratiutvikling i Det Norske Misjonsselskap… Ætt og heim 2016

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Setesdalwiki