Arven etter Rosenius I

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre organisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt.

Bibel-forkynnelse

Om dette første punkt i arven fra Rosenius skriver Wisløff: «Rosenius sin forkynnelse består nesten utelukkende i bibelutleggelse. Ingen kan lese Rosenius uten å legge merke til det. Han øser av Skriften, han likesom ånder i sitt prekenforedrag Bibelens ord ut over dem som hører og leser.

Både Det gamle og Det nye testamentet brukes. Bibelen er en enhet. Den rette bruk av Skriften er etter Rosenius sitt syn et kjennetegn på en sann kristen: «Det sanne kjennskap til Kristus viser seg derved at Kristus blir det for oss som Skriften sier at han skal være for oss, og at han virker det i oss som Skriften sier at han skal virke». For å bruke et bilde: Rosenius står likesom «bak» Bibelen og skyver den foran seg. Han låner sin røst til profeters og apostlers ord i Bibelen. Stadig bruker han slike uttrykk og vendinger: -Slik har Den Hellige Gud latt sitt ord skrive. -Hva kan være mere visst enn det som Herren selv sier i sitt Ord? «Ordet, Ordet, bruk Ordet!»

Til sammenligning kan vi si at mange av vår tids forkynnere likesom står «foran» Skriften. Man legger fram sine tanker og meninger - aktuelle tanker i tiden, naturligvis – og så henter man fram noen bibelord etterpå, til pynt mer enn bekreftelse.»

Gud signe vårt dyre fedreland

I dag kan vi igjen feire Norges nasjonaldag. Gud har rikelig velsignet oss både materielt sett og også med et rikt kristenliv.

Det er stor grunn til takknemlighet for landet vårt. Vi har en fantastisk flott og frodig natur. Vi har hatt fred i landet siden 1945 og viktigere enn fred – frihet! Mange land har fred, men ikke frihet. Andre har frihet, men ikke fred.

Men vi ser også mange mørke skyer på himmelen. Flere steder tenker politiker at friheten gjelder kun for de som er enige med dem selv. Vi ser det ikke minst i spørsmålet om friskoler. Foreldre har frihet og rettighet til å gi barna undervisning etter visse gitte rammer. Men mange kommunestyrer sier nei til opprettelsen av friskoler fordi de ikke liker annet enn den sosialdemokratiske fellesskolen. Vi ser det enda sterkere i forhold til de ufødte barna. De er fratatt den viktigste rettighet, retten til liv.

Også på kristenfronten er det mørke skyer. Norge fikk Guds ord for 1000 år siden. Rundt år 1800 kom den store vekkelsen over landet vårt ved Hans Nielsen Hauge og fram til for 40-50 år siden var det stadig vekkelser. I dag er det et stort frafall fra Guds ord. Dette gjelder både liberal og bibelfornektende teologi, men også forkynnelse der bibelens fokus på synd og nåde er svekket.

Det er også i 2026 både godt og nødvendig å be nasjonalsalmen vår og å be om en nasjonal og åndelig oppvekkelse.

 

Gratulerer med nasjonaldagen!

Tilsynsråd og misjonærinnvielser

Illustrasjonsfoto (foto Ove Sandvik)

Spørsmålet om ordinasjon av misjonærer med et hyrdeansvar splittet Kinamisjonen (NLM) det første tiåret etter stiftelsen. I dag er det ikke mange som er opptatt av slike prinsipielle spørsmål.

Da NLM ble stiftet, samlet det lutherske kristne fra ulike grupper. Det var bedehusfolk som var opptatt av embetet og forholdet til Den norske kirke. Andre var fremmed for arbeidet på bedehuset, men kjente på et kall til å dra til Kina. Det store flertallet derimot var lekfolk preget av et radikalt vekkelses- og kirkesyn. De hadde et vel gjennomtenkt lekmannssyn ut fra Guds ord og valgte en annen kurs enn den kirkelige.

Det ble strid om spørsmålet om ordinasjon og liturgi fra første stund og denne striden toppet seg rundt århundreskiftet. Generalforsamlingen i 1899 vedtok at misjonærene ikke skulle ordineres og at det i misjonskirken i Kina skulle brukes minst mulig liturgi. Et stort flertall av misjonærene protesterte heftig mot dette. Etter et rådsmøte i januar 1901 sa halvparten av misjonærene og en misjonskandidat opp sine stillinger og fikk følge av noen frivillige tillitsmenn. Etter den tid har det vært ro om den saken.

Det som det imidlertid ikke har vært ro om i NLM, er spørsmålet om tjenestedeling mellom menn og kvinner. I de første 90 år etter stiftelsen var det aldri uenighet om at menn skulle være hyrder og tilsynsmenn. Det var heller ikke uenighet om at det var misjonens tilsynsmenn (hovedstyret) som skulle innvie misjonærene. Det ble stekt understreket av bl.a. lærer Nicolai Nilsen som da striden pågikk var nestformann i HS og den som talte sterkest mot kirkelig ordinasjon. Misjonsfolkets eldste (HS) skulle stå for misjonærinnvielsen.

Selve prinsippet om tjenestedeling ble først anfektet offentlig mot slutten av 1980-tallet. I 1997 fikk kvinner stemmerett i GF mot at eldste- og hyrdefunksjonen ble overført til Rådsmøtet i organisasjonen. Men overføringen ble bare et papirvedtak. I 2023 ble det vedtatt en omstrukturering der HS ikke lenger skal være hyrde- og tilsynsråd, men kun vær et administrativt sentralstyre. For å ta vare på det lille som var igjen av tjenestedelingstanken, ble det opprettet et eget tilsynsråd ved siden av HS.

Tilsynsrådet skal godkjenne ansettelser av enkelte sentrale stillinger. Ellers er det uklart hvilken funksjon tilsynsrådet skal ha.  Selv spådde jeg at det ville bli et «supperåd» for å dempe uroen blant oss som fortsatt ville ha HS som et hyrdeorgan. I et intervju i Utsyn.no nylig blir det opplyst at misjonærinnvielsene ikke er tilsynsrådets ansvar, men det administrative sentralstyret. En helt ny praksis er dermed innført, uten at jeg har sett noen debatt om saken. Dette lover ikke godt.

I Ap.gj 13,1-3 ble Paulus og Barnabas tatt ut til å bli misjonærer og de ble bedt for med håndspåleggelse av de eldste (lærere og profeter). Hele menigheten var med i bønn, men utsendelsen var ledet av de fem ledende menn. Også i Ap.gj 15 leser vi om beslutninger bestemt av menigheten, men det var under «de eldstes» ledelse. Og i Guds ord er eldste menn.

Vi har i dag flere teologisk solide medlemmer av tilsynsrådet for NLM. Jeg er ikke i tvil om at de kjempe det de kan for å få så gode og bibelske ordninger som mulig. Men jeg er redd for at de kjemper i kraftig motvind. Vi som ber, kan minne Herren om å sende oss en bibelsk oppvåkning med tillit til Guds ord.

40 år siden oppstart i NLM

Barne- og ungdomsnamda i NLM 1987. F.v. Dag Ulland,

Møyfrid Ramsdal, Lars Gaute Jøssang, Kristine Frafjord

Ove Sandvik, Gunnar Ånestad og Ståle Madland.

(foto privat)

1.mai er det 40 år siden jeg ble ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband. Det ble starten på 38 år som ansatt innen forkynnelse og administrasjon i denne organisasjonen.

Jeg hadde tidligere den våren svart ja til kallet om å bli barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets NLM. Jeg sa opp min stilling som lærervikar ved Tau barneskole fra den nevnte dato for å få litt overlapping med min forgjenger i stillingen Geir Sandvik. Min første dag på kontoret var 2. mai 1986.

På kontoret var det Liv Berit Beyer som var min sekretær. Dette var før datamaskinen ble allemannseie. Når jeg skulle sende ut brev, skrev jeg dem for hånd eller kopierte og redigerte gamle brev med penn for så å levere dem til Liv Berit som skrev dem for meg. Jeg husker ikke om hun allerede da hadde fått en datamaskin, men den kom i alle fall nokså snart. Men det var altså kun sekretærene som hadde slik luksus. Jeg fikk min første PC i 1990.

På kontoret var det ellers Kåre Eidsvåg som var sjef, en god sjef som jeg alltid hadde et veldig godt forhold til og så opp til både som menneske og åndelig leder. Hartvig Skartveit var forretningsfører og hadde ansvar for bl.a. testamentariske gaver og barnehagene. Hartvig hadde litt bedre tid enn de andre på kontoret og ble en nær venn og god sjelesørger. Vigdis Rekvik Standal hadde ansvaret for økonomien, mens Liv Berit og Else Rygh var sekretærer. I kretsens nærradio var Frode Steen redaktør, mens Kristen Salmelid og Christian Fredrik Hansen var journalister. En flott stab som tok godt imot en nybegynner og som jeg trivdes i lag med fra første stund. Kontoret lå i Olavskleiva i Stavanger, og var samlokalisert med Orient AS.

Den første barne- og ungdomsnemnda jeg samarbeidet med besto av Lars Gaute Jøssang som formann, Dag Ulland, Ingrid Marie Skartveit (nå Kolnes), Kristine Frafjord, Møyfrid Ramsdal (senere Mork) og Ståle Madland med Håkon Austbø og Gunnar Ånestad som varamenn. Kretsstyret besto av Tor Ydstebø (formann), Reidar Bjørkvik (nestformann), Arvid Skåland, Håkon Helgøy, Johannes Eiken, Sigurd Søndenå og Sveinung Kjosavik.

Som barne- og ungdomssekretær hadde jeg ansvar for de arbeiderne som var ansatt innen barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Den første tiden var det Gurine Bø, Oddny Måland, Hilde Hanasand (Øystese), Dag Ulland, Mette Mæland (Frafjord) og Marit Elin Østerhus (Bjørheim). Kjell Trodahl var ungdomsarbeider i Flekkefjord Felleslag, men han styrte seg helst selv. Senere kom nye til: Svein Magne Frafjord, Linda Hetland (Skartveit), Karit Nærland (Fosså), Reidun Østhus, Ivar Lyster, June Halsne (Bjørheim) og Gunn Solvor Søndenå.

En samling med "gamle og nye" barne- og ungdomsarbeidere i 

stua til Gurine Bø (foto privat)

Jeg tar også med de som var forkynnere i kretsen da jeg ble ansatt: Magne Birkedal, Tjærand Frafjord, Olav Handeland, Steinar Handeland, Hans Kirkholm, Einar Krogedal, Kjell Magnor Kvalvåg, Lars Olav Larsen, Jenny Nygaard Løvås, Dagfinn Meltveit, Thorleif Odden, Stein Sandvik, Inge Sirevåg, Oskar Stakkeland, Gunnar Ånestad og Jakob Middelthon.

Senere skulle det bli ulike tjenester for meg i Drammen, Troms- og Finnmark og Namdal- og Sør-Helgeland kretser. Når jeg på en dag som denne ser tilbake på disse 40 år, kjenner jeg på en stor takknemlighet både til Gud, til misjonen og de mange gode medarbeidere. Jeg kjente så titt på at jeg gikk i for store sko. Samtidig er det stor nåde å få være med i tjenesten i Guds rike. Men størst av alt er å få ha navnet sitt i Livets bok, å være en frelst synder – frelst ufortjent på grunn av Jesu soning for mine synder på korset.

«Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» (2Kor 9:8)

Kina for Kristus

Høsten 2025 kom det ut ei veldig interessant bok om misjon og kristenliv i Kina de siste 150 år. Boka anbefales varmt.

Det er Misjonssambandets historiker Erik Kjebekk som er forfatter av boka som han har gitt tittelen «Kina for Kristus». Undertittelen er «Glimt fra kirke- og misjonshistorien i de provinsene i Kina der Misjonssambandets misjonærer vriket.» Boka er utgitt på EB-media og er på 309 sider. Jeg fikk nettopp tak i boken og den var vanskelig å legge fra seg.

Jeg har lest utallige bøker om misjonsarbeidet i Kina. De fleste av disse er skrevet av misjonærer og er fortellinger om den enkelte misjonærs arbeid. Ikke minst har Asbjørn Aavik skrev mange bøker fra Kina og jeg har lest dem alle. I tillegg har jeg skrevet mange portrettartikler om flere av de første norske Kina-misjonærer. Denne historien er både interessant og gripende.

Kjebekk sin nye bok gir en oversikt over Misjonssambandets (Kinamissionsforbundets) historie fra 1891 til Kina ble stengt for kristen misjon i 1949 (1951). Vi får også lese en kortfattet kinesisk kirkehistorie og oversikt over den politiske utviklingen i landet. Boka er lettlest og gir en god oversikt over disse aktuelle emnene. Kjebekk og EB-media fortjener en stor takk for boka og den anbefales varmt ikke minst til ungdom som er engasjert i NLM. Det er viktig å kjenne sine røtter, også misjonsrøttene.

En sak (av flere) som fanget min interesse ved lesingen av boka var vekkelsen der Marie Monsen og Liu Daoseng var sentrale evangelister. Jeg har lest mange og sterke historier fra denne vekkelsen gjennom Asbjørn Aaviks bøker. Etter en heftig politisk uro, ble forholdene i Kina mer normalisert i 1927. Mange ventet da på en stor vekkelse, men denne kom ikke. I stedet ble det en omfattende fornyelsesvekkelse blant kristenfolket og ikke minst blant kristenlederne. Marie Monsen hadde tidlig frasagt seg lønnen fra Kinamisjonen. Fra 1927 reiste hun med sin bots- og vekkelsesforkynnelse som gjestetaler på andre misjonsorganisasjoners felt. Mange av de kristne ble vakt og fornyet.

I 1931 kom hun til sine egne på Kinamisjonens felt og også her fulgte det vekkelse og fornyelse med hennes møteserier. Liu Daoseng var en nær medarbeider av Monsen og det fulgte vekkelse også med han. Gjennom Aaviks bøker har jeg hatt et inntrykk av at denne vekkelsen også nådde mange ufrelste, men her har jeg nok misforstått. Aavik var en stor beundrer av Marie Monsen gjennom hele livet og hans bøker er preget av det.

Erik Kjebekk (foto Setesdølen.no)

Kjebekk skriver: «Marie Monsen reiste heim til Norge i 1932. Til da var ikke de synlige resultatene av vekkelsen så mange.» Vekkelsen grep imidlertid om seg i årene etter at Monsen hadde reist tilbake til Norge for godt. Vekkelsen ved Marie Monsen var nok derfor mest en forberedende vekkelse blant ledere og forkynnere.

I en omtale av Liu Daoseng har Kjebekk et avsnitt der han forklarer Marie Monsens kristendomsforståelse som Liu var preget av, men ikke kopierte fullt og helt. I følge Kjebekk var Liu sin forkynnelse preget av en «sunn evangelisk balanse i forkynnelsen». Om hvordan Liu var preget av Marie Monsen skriver Kjebekk: Denne påvirkning «viser seg på to måter: For det første legger Liu stor vekt på at for å bli brukt til vekkelsesarbeid, trenger han Den hellige ånds fylde i sitt liv. Og hans beskrivelse av opplevelsen i Zhenping i 1929 da han mottok en «særlig velsignelse fra Gud» og opplevelsen i 1932 da han fikk «»Den hellige ånds fylde med frihet og glede», ligner på beskrivelser av åndsdåpen hos dem som skiller mellom gjenfødelse og åndsdåp. Marie Monsen forteller at hun hadde en slik åndsdåp i 1918. (Hun tok gjendåp etter at hun kom Norge. OS) Liu taler imidlertid ikke om åndsdåp, men om åndsfylde. I Det nye testamentet ser vi at Den hellige ånd kan fylle et menneske på en spesiell måte.»

Jeg kjenner ikke til om noen av NLMs forkynnere eller misjonærer har gitt en dypere vurdering av Marie Monsens forkynnelse og vekkelsen som fulgte henne de siste fem årene av hennes misjonærtid. En slik vurdering på sunn luthersk-roseniansk, men først og fremst bibels grunn, ville vært veldig interessant og nyttig. Utfordringen er herved gitt.

Tusen takk til min gamle bibelskolelærer Erik Kjebekk for ei engasjerende bok!

Biskopens nei til Kinamisjonen

Biskop Johan Christian Heuch (foto kvinnehistorie.no)

Ordinasjon skulle bli et stridsspørsmål i Kinamisjonens første tiår. Det endte med en splittelse hvor halve misjonærflokken forlot organisasjonen.

Saken startet allerede få uker etter at Kinamisjonen var stiftet. Johannes Brandtzæg var leder for gruppen misjonærer som skulle reise til Kina i september 1891. Han var utdannet teolog og ble rektor på Indremisjonens predikantskole i Bergen etter endt utdannelse. Når han nå skulle til Kina som misjonær, ønsket han å bli ordinert slik prester normalt ble. Han søkte om ordinasjon hos tre biskoper, men fikk avslag. Dermed reiste Brandtzæg til Kina uten å bli ordinert.

En av biskopene han kontaktet var biskopen i Kristiansand (og Rogaland) J. C. Heuch. Hele Heuchs svar er gjengitt under i original tekst hentet fra Fast Grunn nr. 6 1960. Han starter med å si at han ikke tror at kallet til Kina er et kall til Den norske kirke. Det er NMS sitt misjonsarbeid som er Den norske kirkes misjonsarbeid og av den grunn støtter han ikke opprettelsen av Kinamisjonen. Det vil bare føre til splittelse, mente han. Hvis Brandtzæg derimot ville reise til Kina uten en organisasjon i ryggen, men kun en støttekomite, da ville han uten betenkeligheter ordinere Brandtzæg. Han vist da til Lars Skrefsrud sitt misjonsarbeid i India.

Thina og Johannes Brandtzæg (foto NLM arkivet)

Det biskop Heuch neppe visste på dette tidspunkt var at Brandtzæg var hemmelig forlovet med biskopens niese Thina Heuch. Thina var enke etter John Schou og var blitt kjærest med Brandtzæg ett par år etter Johns død. Planen var at hun skulle komme etter Johannes Brandtzæg til Kina og at de der skulle bli gift. Nå gikk det ikke slik. I stedet kom Brandtzæg tilbake til Norge etter kun få måneder i Kina og han og Thina ble gift i Norge. Brandtzæg ble generalsekretær i Kinamisjonen og en høyt respektert leder. Nevnes kan også at Brandtzæg ble frelst under en tale av Heuch i 1882.

Ordinasjonssaken ble som nevnt en tung sak for den nye misjonsorganisasjonen. Flere av misjonærene ønsket kirkelig ordinasjon, men lekfolket som satt i hovedstyret sa nei. Når saken ble endelig avgjort i 1901, valgte derfor halve misjonærstaben å slutte i Kinamisjonen. Flere av dem gikk over i NMS som nylig selv hadde startet opp misjonsarbeid i Kina. Kinamisjonens linje ble for ettertid: ingen ordinasjon, ingen presteklær og minst mulig liturgi.

Her følger biskop Heuch sitt svarbrev til Brandtzæg:

BISKOP HEUCHS NEI TIL BRANDTZÆG

Cand. theol. Brandtzæg.

Forinden jeg meddeler Dem mit Svar paa Deres Anmodning om at ordinere Dem, maa De tillade mig at forklare Dem min Stilling til «Det norsk-lutherske Kinamisjonsforbund». Selvfølgelig er jeg ikke i Tvivl om, at det for Gud er en ligesaa velbehagelig Gjerning at missionere blandt Kinesere som blandt Zuluer og Madagasser. Naar De mener at have faaet et særligt Kald til at missionere blandt Kinas Folk, finder jeg det ganske naturligt, at De følger Kaldet, kun, at De ingen Ret har til at forlange, at Andre skulle erkende Deres Kald paa Deres blotte Forsikring om, at det er udgaaet til Dem. Men, som sagt, at Deres stærke subjektive Forvisning driver Dem til at drage ud, finder jeg fuldt berettiget, ligesom ogsaa, at De søger at vække Interesse for den store Gjerning De vier Deres Liv. Jeg vilde saaledes ikke kunne billige, om man vilde negte Dem Kirkerne til der at tale Kinamissionens Sag.

Men ganske anderledes stiller Tingen sig for mig, naar Spørgsmaalet bliver ikke, om Gud vil, at der skal missioneres i Kina, men om vi have Grund til at mene, at Gud vil, at den norske Menighed for Øieblikket skal virke for denne Mission. Dette Spørgsmaal maa jeg besvare bestemt benægtende, fordi jeg, naar jeg ser paa Herrens Førelse af vor Kirke, maa mene, at han selv besvarer det benægtende.

Johannes Brandtzæg (foto NLM arkivet)

Vor Kirkes Historie i de sidste 50 Aar synes mig tydeligt at have vist, at det er det norske Missionsselskabs afrikanske Mission, som af Gud er betroet vor Kirke. Den overordentlige Velsignelse, vor Kirke har havt af dette sit Arbeide, — den samlende og enende Magt, den om dette Selskabs Gjerning koncentrerede Missionsinteresse har øvet, — den Frugt denne Mission i de senere Aar har baaret blandt Hedningerne, — dens mange endnu uløste Opgaver, — dens altfor faa Arbeidere og altfor ringe Midler, — Alt dette giver mig den Overbevisning, at vore Menigheder, hvis de istedet for at lade sig nøie med ivrigen at følge det Missionskald, som gjennem deres egen Historie udgaar til dem, ville sprede sit Arbeide over nye, selvvalgte Felter, ville gjøre sig skyldige i Mangel paa enfoldig Lydighed, i Utaknemmelighed, Letsind og Overvurdering af sine Kræfter. I en saadan Tendens ser jeg ingenlunde Aabenbarelsen af en stærk Tro, men Fare for at friste Gud.

De vil af dette forstaa, at jeg ikke er istand til at billige «Det norsk-lutherske Kinamisjonsforbunds» Stiftelse. Jeg kan heri kun se en Fare for, at Splittelse, Strid og dermed Svækkelse af Interessen for den hellige Sag skal trænge inf ogsaa paa Missionens hidtil fredlyste Omraade. Saavidt jeg vet viser Missionshistorien stedse, at det ikke har vært til Gavn, at man inden samme Lands Kike har havt to konkurrerende Selskaber. Det  ene kommer saa let til i Forhold til det andet, at virke som en «Modild» man opptænder under en Skovbrand for at slukke Ilden. Ganske annerledes vilde det være, om De ligesom Skrefsrud og Schreudermissionen havde en Komite, der samlede Bidrag, som Venner, specielt af Deres Mission ønskede at sende dem. Derved vilde ikke Menighedernes Interedde i det Hele og Store altereres, saaledes som Tilfeldet nødvendigt maa blive om «Det norsk-lutherske kinamissionsforbund» vinder Fremgang. 

Biskop J. C. Heuch (foto ukjent)

Dette Forbunds Statuter viser jo, at det ligesom det «Det norske Missionsselskab» tænker at omfatte alle Menigheder og at give sig en Organisation, der efter min Mening vistnok er mindre betryggende, men ligesaa omfattende som Selskabets. Visstnog haaber jeg at man fra begge Sider vil bestræbe sig paa ikke at «bide og æde» hinanden. Men, som vi Syndere nu engang ere, vil det kok komme til at vise sig, at det vil være vanskeligt at undgaa Søndersplittelse, og at Menighedernes Missionsinteresse og Missionsarbeid maa deles staar ialdfald ikke til at undgaa. Men just dette mener jeg skulde efter Guds Villie undgaaes, saalenge al vor Kraft saa fuldt trænges til Arbeidet paa de gamle Marker, Herren selv har pekt paa for os som vort Arbeidsfeldt.

Jeg gjør ikke Fordring paa Ufeilbarhed – jeg ønsker at jeg i denne Sag maatte se feil, men saalænge jeg ikke formaar at se det annerledes, vil De jo indse, at jeg ikke kan medvirke til udsendelse af Mænd fra et Selskab, hvis Existensberettigelse under de givne Omstændigheder jeg ikke kan anerkjende. Gik De derimod alene uden noget Selskab bag Dem, kun støttet af Deres Venner rundt om i Menighederne, vilde jeg, idet jeg overlod Dem at svar for Deres specielle Kald, med Gled ordinere Dem. Men nu vilde min Ordinaston af Den tillige væe en anerkjendelse af det Selskab, der udsender Dem. Og en saadan Anerkjendelse vilde fra min Side være en Usandhed. Skjønt det derfor isandhed gjør mig ondt at maatte afslaa Deres Anmodning, ser jeg mig nødsaget dertil. Men det er mit Haab, at De, hvor uenig De visselig end er i min hele Betragtningsmaade, alligevel vil kunne forstaa, at jeg saa fuldt som nogen af Kinamissionsforbundets Venner kan mene det, naar jeg siger, at jeg inderlig beder Herren lade Deres Fremtids Gjerning blive krinet med rig Velsignelse.

De Deres Brev vedlagte Dokumenter remitteres.

Samvittighetsvekkelse

«Sann bibelsk vekkelse er alltid en samvittighetsvekkelse i forhold til Gud og hans ord. På dette må all vekkelse og alle vekkelsesbevegelser bedømmes.»

Det er tidligere forkynner, kretssekretær og heimeskretær i NLM, Steinar Hunnestad, som sier dette i en artikkel fra tidsskriftet Fast Grunn. Han fortsetter artikkelen slik:

«Her er ikke tid og sted til å analysere og bedømme nåtidens vekkelsesbevegelser på luthersk grunn eller innen reformerte retninger. Sikkert er at alle i en åndsfattig tid fristes til ensidighet. Grovt tegnet har dette lett for å skje:

Man sikter på forstandsvekkelse og teoretiske klargjøringer — uten å trekke synderen til ansvar for den levende Gud. Man appellerer til vilje-vekkelse og gir folk gode argumenter for fornuftige avgjørelser om kristendom og moral — uten at arvesynd og gjerningssynd blir tolket med bibelske begreper og i bibelsk ånd.

Man legger vekt på følelsesvekkelse — hvor en prøver å gi folk gledegrunner og gledeopplevelser — uten at dette klart er fundert på frelsens evige grunner i Guds ord og forsoningen.

Man taler om og sikter mot nådegavevekkelse — uten at den enkelte ved forkynnelsen blir ledet til sunn syndserkjennelse og selvbedømmelse som igjen fører til ydmykhet både for Gud og medkristne.

Det skjer en slags samhold-vekkelse, en felles-kristelig vekkelse, en ansvars- og omsorgsvekkelse, uten at det blir klargjort hva kirken egentlig er etter Guds ord, hvordan de helliges samfunn i bibelsk forstand skal funksjonere og at sann broderkjærlighet må være preget av sannhet og front mot verden og synden.

Det har også vært tendenser til å trekke folk inn i en misjons-vekkelse, før de er kommet til sann omvendelse og et nytt liv i Gud. Denne grunninnstilling i forkynnelse og evangeliseringsvirksomhet skaper mer en slags reparasjonsmentalitet i stedet for grundig åndsfallitt og nådehunger.

Hva hindrer vekkelse? Slik er det spurt i foredrag og samtaler gjennom mange år. Våre arbeidsmetoder må forbedres er det svart. Organiseringen må legges om. Forberedelsen må tas mer alvorlig. Anerkjente og gode forkynnere må vi ha. Forkynnerne bør ha bedre utdannelse. Bedre arbeidsopplegg må gjennomføres, mer organisatorisk samarbeid må til osv. Historien viser oss bare at vekkelsen ofte kom sterkest og dypest og mest gjennomgripende der alt dette manglet totalt.

Den eneste alvorlige hindring for bibelsk vekkelse er en uklar, blodfattig og kraftløs forkynnelse av Guds ord. Forkynnelsen er derfor viktigst framfor alt. Til en rett vekkelses- og omvendelsesforkynnelse hører både forkynnelsen av loven og evangeliet. Ved loven kommer syndens erkjennelse (Rom. 3, 20). Og ved forkynnelsen av evangeliet kommer troen (Rom. 10, 17).Lovens hensikt er at hver munn skal lukkes i syndserkjennelse for Gud (Rom. 3, 19). Selve rot-synden, arvesynden, vår egentlige natur må blottlegges i lovens lys.

En hovedsak og hovedtone i selve evangeliet er forsoningen i Kristus. Forsoningen må også forkynnes for de troende til kraft i helliggjørelsen. Å ville bli en kristen er ikke nok. Å søke er ikke nok. Guds frihetsbrev i evangeliet til den skyldige og dømte må utropes og forkynnes — så synderen kan bli løst fra loven og frigjort fra synden.

Først når evangeliet mottas i hjertets levende tro, skjer omvendelsens og gjenfødelsens under. Først da har samvittighets-vekkelsen ført til frelse og frihet. Her står den største forkynner i de hjelpeløses rekker i denne bønn og tillit: «Kun du kan gjøre dette min Frelser god og stor.»»

 

Steinar Hunnestad (Fra Fast Grunn nr.1 1974)