fredag 15. juni 2018

Da læstadianerne kom til Lebesby


Kjøllefjord gamle kirke. (Foto Finnmark Fylkesbibliotek)

Vekkelsen ved den svenske presten Lars Levi Læstadius bredte seg raskt over grensen til Finland og Norge. Det ble den største vekkelse som har gått over den nordlige del av Norge.

I 1955 gav historiker Dagmar Sivertsen ut ei bok som heter «Læstadianismen i Norge». Her gir hun en oversikt over denne særegne vekkelsesbevegelsens utbredelse i Norge fra 1845 og fram mot århundreskiftet. Læstadius levde fra 1800 til 1861.

Bevegelsen delte seg i ulike retninger etter Læstadius sin død. I Norge er det tre hovedretninger. Lyngenretningen, som i hovedsak finnes i Tromsø og Nord Troms. Altaretningen, også kalles «de småførstefødte» og «Fridsforbundet» i Sverige. I Norge står denne retningen sterkt i Alta og området rundt. De førstefødte, som er størst i Ofoten og Porsanger/Lebesby.

Her vil jeg gjengi avsnittet fra Sivertsen sin bok, som omtaler Lebesby kommune. Jeg har lagt til noen forklarende parenteser og noen overskrifter i teksten.

Lebesby med Kjøllefjord
Inntil 1. juli 1861 hørte Lebesby med anneksene Kjøllefjord og Gamvik inn under Østfinnmark prosti. Da Tana dette året ble utskilt fra Nesseby som eget sognekall, ble Gamvik tillagt Tana som anneks, mens Lebesby beholdt annekset Kjøllefjord og ble lagt inn under Vestfinnmark prosti.

Både kulturelt og økonomisk stod imidlertid Lebesby eller Laksefjord på linje med Østfinnmark på denne tid. Sitt livligste samkvem hadde befolkningen med Tana. Særlig utviklende impulser kunne folket ikke få fra disse strøkene, dertil sto Tanalappene for lavt. Det lille som seg inn av religiøs vekkende art, kom fra sesongfiskerne til Kjøllefjord og Gamvik.

Lebesby 2017

5-600 mennesker kunne være samlet i det lille Gamvik under vårfisket. Da spurtes nytt, og predikanter fans undertiden blant de tilreisende i årene etter 1850. Slike store tilstrømninger har lett for å føre dårlig moral til småstedet, men tilstanden var ikke så verst moralsk omkring 1850 i Gamvik. De sedelige forhold var bra, men en del drikk fulgte fiskersvermen.

Stort sett hadde fjorden lite av kristelig påvirkning, særlig før 1850. Geisteligheten var fåtallig og nådde ingenlunde de enkelte. Før 1850 hadde Lebesby hyppig felles prest med Tana og Nesseby. Det falt da få gudstjenester på Lebesby. I 1845 var tilstanden blitt så primitiv blant kirkegjengerne at prosten klaget over mangel på «et aarvaagent og virksomt Politi og paa geistelig Tilsyn og Virksomhed.»

Skolen i perioden 1850-1880
Fra 1852 ble den geistelige betjening bedre. For så vidt fikk også Lebesby godt av de tiltak biskopen fikk satt i verk, grunnet Kautokeinourolighetene. Brennevinsutsalgene ble stoppet, og det inntrådte en momentant bedring av drukkenskapen. Men det varte bare til utsalgene kom i gang igjen i 1863-64. Forbedringen manglet jo den støtte en religiøs bevegelse ville gitt den.

Opplysningen stod meget lavt, her som i de fleste fjorddistriktene i Østfinnmark. Gjennom alle år hadde det stått elendig til med skolen. Både Lebesby og Kjøllefjord kunne år ad gangen stå uten en eneste lærer. Dette skapte likegyldighet og «Almen Uvilie til paa tilbørlig Maade at benytte den Undervisning som gives.» Folket forstod ikke nytten av skolegangen og viste vrangvilje når endelig en lærer ankom. Kjøllefjord, som tilmed hadde en sterk norsk befolkning, og Oksefjord stod enda i femtiårene i hele to år helt uten lærer, «angivet som Grund at Folkene ikke kunde holde ham med kost.»



Den største vansken for skolen var tresprogblandingen. I 1870 talte Lebesby 249 lapper, 213 nordmenn og 63 kvener. Det ble da særlig lappebarna vanskjøtselen kom til å gå ut over, og lappebefolkningen overhode viste enda i 1854 «intet Spor…til aandeligt Liv eller Bevægelse.»

Noen læstadiansk interesse, enn si påvirkning, var det ikke tale om, enda vi må gå ut fra at bevegelsen ble kjent og omtalt gjennom sesongfiskeriene som i stort monn besøktes av Lyngenfiskere. De drev for Kjøllefjord og utfoldet med årene en sterk vekkelsesvirksomhet.

Vekkelse i Gamvik ved Ole Kallem
I 1857 hører vi imidlertid om en liten religiøs oppvåken blant nordmenn i Gamvik, «et vakkert Liv er vaagnet her.» Årsaken var neppe av læstadiansk art, men trolig en frukt av Ole Kallems (Jørpelending) besøk i Finnmark sist i 1850 årene. I 1858 forekom også en viss religiøs uro blant lappene inne i selve Lebesby-distriktet, men den var ikke av dypere karakter enn at den straks forsvant da en handelsmann åpnet vinutsalg inne i fjordbotnen, hvor hovedmengden av lappene bodde. I 1865 hersket atter «Fylden», og det høres ikke mere om vakkert kristenliv hverken blant norske eller lapper.

Ole Kallem

Forkynnelse ved tilreisende fiskere
Men nettopp nu vant læstadianismen et visst gehør ute i fiskeværene. Lyngenkvener kom med frisk glød til fiskeriene og holdt samlinger så vidt hørlige at det spurtes fjorden innover. I 1867-68, nettopp mens lederne hjemme i Lyngen startet sin aksjon for adgang til samling og rørelse i kirken, holdt tilreisende Lyngenkvener samlinger i Kjøllefjord av så høylytt karakter at enda syv år senere kunne sognepresten, O. Melby, gi en rystende innberetning. Det var «voldsomme extatiske religiøse Sammenkomster der var stængte for Uvedkommende; tilfældigvis Indkommende overfaldtes og bearbeidedes med Nedtrampen og Slag under Skrig og Hylen».

Denne opplysning synes å gi grunn til å anta at direkte tilhengere forekom fra 1860 årene av, og at bevegelsen ble grunnfestet i Lebesby sogn i tiåret mot 1875. I året 1874 var bevegelsen så sterk at sogneprest Melby så med bekymring til, enda han ikke var uten forståelse for det positive ved den. Han gir følgende fremstilling av forholdene:

«Mange have begynt i Aanden og endt i Kjødet. Modsætningerne ere store, stormende og voldsomme. Mange have gjort et afgjørende Valg til den ene af disse Yderligheder. En Del kan vel gaa en «gylden» men desværre ligegyldig Middelvei, medens en Del ogsaa maa antages at høre til de Stille og Kraftige, der ville holde ud i Længden som det kraftige Salt der befordrer et sundt Menighedslivs Fremvæxt.»

All virksomhet og tilslutning om læstadianismen begrenset seg før 1875 til ytre Laksefjord og hadde sitt vesentlige virkefelt i fiskeværet Kjøllefjord. Følgelig må tilhengerne ha vært nordmenn. Vekkelsen for lappene inne i fjorden kan tidfestes nokså nøyaktig fra året 1876 og henlegges til en enkelt persons vekkerarbeid. Mens læstadianismen i annekset Kjøllefjord kan skrive sin historie tilbake til Lyngenmisjoneringen, kan hovedsognet Lebesby føre linjen bakover mot Ofoten, en eiendommelig utvikling, sett på bakgrunn av at i dag rår de førstefødte grunnen i ytre Laksefjord, mens Huru-Brune fraksjonen (Altaretningen) har sine tilhengere, riktignok i konkurranse med de førstefødte, i det indre av fjorden.
  
Erik Johnsen

Vekkelse ved Edvard Akselsen
I året 1876 tilflyttet Ofotingen Edvard Johan Akselsen Laksefjord. Han slo seg ned i Brenngam, altså for så vidt i ytre del av fjorden, og ble den første stedegne predikant i fjorden. Han begynte straks en omfattende predikantvirksomhet, og «Overalt var det fullt hus når han satt og lærte.»

Bevegelsen utviklet seg fra nu av raskt og fikk et roligere forløp enn i de fleste prestegjeld i Finnmark. Det som hadde vært av motsetninger mellom vakte og geistelige, jevnedes ut, slik at i 1888 kunne sogneprest Hornemann opplyse at «Denne retnings utskeielser er forøvrigt her ukjendt», en uttalelse som for så vidt ikke underskrives av helsemyndighetene.

I 1886 utbrøt skarlagensfeber i Lebesby, og læstadianerne inntok da den holdning at det var «gudsbespottelse at iagttage nogen somhelst forebyggende forsigtighedsregel». Tvert imot distriktslegens møteforbud stimlet de sammen til samlinger på de smittede steder, og for fullt å vise sin tro ble de plutselig ivrige kirkegjengere.  Høydepunktet nådde ufornuften da en mor med fire syke hjemme, mot legens protest, hentet tre barn hjem fra skoleinternatet med det resultat at to av dem døde. Distriktslegen var meget harm og mente læstadianerne burde kunne tiltales for drap for en slik framferd.

Virksomhet ved Isak Johansen
I 1884 foregikk en betydelig innflytting fra Lyngen til Lebesby prestegjeld. Innflytterne var overveiende læstadianere, noe som gav fart og styrke til vekkelsen. Spesielt kom det liv i virksomheten blant den norske befolkningen. En meget dyktig Lyngen-predikant, Isak Johansen, tok på samme tid arbeidet opp under sesongfiskeriene. Han skildres som en «uttrettelig samlingsholder» som «Til hvilken som helst øy eller vik han kom under sine fisketurer i Finnmark, og hvor som helst han blev mottatt, talte…utrettelig Guds ord.»

Gjennom Isak Johansen kom Lebesbylæstadianerne i berøring med oppgjørene omkring Petter Posti og Paulus Palovara midt i 1880 årene. Isak Johansen tok motsatt sin overleder Antin Pieti i Lyngen avgjort stilling for Posti. Huru-Brune fraksjonen (Altaretningen) nevner da også i dag Isar Johansen som en av de bærende krefter i bevegelsens historie ved siden av Posti, Huru og Rautio.

Petter Posti (foto Geni)

Oppgjøret fikk ikke indre betydning for læstadianismen i Laksefjord. Utviklingen fremover viser at samtlige menigheter under Edvard Akselsens ledelse fulgte Isak Johansens linje. Da bruddet kom etter Johan Raattamaas død, fulgte hele fjorden Petter Potsi, enda han selv aldri hadde besøkt prestegjeldet. Etter Postis død fulgte menighetene over i Huru-Brune fraksjonen.

Edvard Akselsen døde i 1918, samme år som Petter Posti. Så lenge Akselsen levde, holdt menighetene sammen, enda fjorden ikke var uten påvirkning fra andre fraksjoner. Kaskamo (Gammellæstadianer) skulle ha besøkt prestegjeldet to ganger, for så vidt påfallende lite, sett ut fra Lebesbys nære naboskap med hans hovedvirkefelt Tana. Erik Johnsen (Lyngenretningen) skulle hatt 2-3 prekenturer der, også et påfallende lite antall, regnet etter det store innslag fra Lyngen gjennom årene. Ingen av dem oppnådde tilslutning.

De førstefødte  overtar med Thoralf Jenssen som leder
I tiden 1912-13 skulle også innslag fra førstefødtefraksjonen ha forekommet, og disse skulle ha oppnådd at «enkelte begynte å få en annen mening om visse spørsmål.» Førstefødtevirksomheten må ha vært av rent tilfeldig art, ved tilfeldige besøk av Ofotenlæstadianerne, for noen egentlig misjonering forkom ikke før etter gjenopptakelsen ved modermenigheten i Sverige i 1920.

Det kom heller ikke til direkte uenighet innen de vakte før i 1924 da Nils Eilert Nilsen Lund (bror til oldemor til min svoger Peder Jenssen) gikk med på å få førstefødtepredikanter fra Ofoten til Lebesby. Fra da av ble det to fraksjoner i prestegjeldet, en rett fåtallig Huru-Brune fraksjon under Lars Lestadius Lund Akselsens ledelse, og en sterk, tallrik førstefødtfraksjon under hovedledelse av Thoralf Jenssen (Peders farfar), Lille Torskefjord. Thoralf Jenssen er for så vidt, sammen med Nils Jensen, hovedleder for førstefødtfraksjonen i hele Vestfinnmark.

Johan Raattamaa ovetok som leder av læstadianerne ette Læstadius.

I løpet av det følgende tiår vokste fraksjonen så sterk at den behersket så å si hele fjorden. En serie dyktige lokale predikanter deltok med iver i dette arbeidet. I Lebesbyområdet virket foruten Thoralf Jenssen også Johannes Henrik Persen Anti i Ifjord, også kalt Bibel-Johannes. I Kjøllefjordområdet arbeidde Osvald Sandfred Ekhorn, Halvdan Olsen, Oskar Pedersen og Kristian Mathisen, alle bosatt i Kjøllefjord. De har fått reist et forsamlingshus i fiskeværet og har stadig god søkning.

Med de førstefødte fulgte en noe mer kritisk innstilling overfor geisteligheten. I 1935 besøkte Lebesbys sogneprest fra 1888-96, N. Hornemann, prestegjeldet, denne gang som generalsekretær for finnemisjonen. Stor var hans forbauselse over forandringen innen de vakte. Hornemann skulle holde møte for finnemisjonen på Veidnes. I all stillhet samlet poståpneren folket med seg og drog i motorbåt til samling lenger inne i fjorden. Hornemann ble stående med nesten tomt hus. «Dette var et utslag av læstadianernes fanatisme», sier Hornemann, og mener at «sådan som den nu arter seg, helt forskjellig fra min prestetid i Finnmark…kan man ikke lenger si at læstadianerne virker som et åndelig lys og salt i sin menighet. Tvert om. De er en hindring for Guds rikes fremgang.»

Hornemanns dom var nok alt for hard. Når læstadianerne oppførte seg slik mot sin tidligere sogneprest, var det neppe presten eller kirken de reagerte så sterkt mot, men finnemisjonen. De førstefødte stiller seg overalt vesentlig avvisende mot enhver form for misjon, så vel indre som ytre. Det har da også hersket det beste forhold mellom de vakte og deres sogneprester i Lebesby, selv om de sjelden søker kirken utenom spesielle kirkelige forretninger.


Lars Levi Læstadius

Sterke lokalt – lite samarbeid med andre forsamlinger
Bortsett fra felles reisepredikanter som Daniel Josefsen, Hans og Anton Karlsen og muligens Andreas Børresen, har førstefødtemenighetene i Laksefjord hverken predikantutveksling eller samarbeid med Porsangerfraksjonen. Menighetene arbeider helt separat i de to nabo-fjordene. Trekket kan synes eiendommelig, men det samme forhold finner vi mellom samtlige førstefødtemenigheter i Øst- og Vestfinnmark og Ofotfraksjonen. Reisepredikantene er felles, men ut over det ingen nærkontakt.

«Den læstadianske bevegelsen er sterk og i stadig fremgang i Lebesby og Kjøllefjord», skriver Ibenhard Christensen i prestegjeldets menighetsblad i 1951. Og sogneprest Carsten Baekken finner samtidig at selv kristendomssynet innen folket må ansees som læstadiansk. «De fleste har vel aldri truffet noen annen kristendomsform», sier han, og tilføyer: «Jeg tror ikke at noen for alvor mener at det går an å være kristen på annet vis her.»

Under slike forhold har naturligvis dissenterende strømninger ikke funnet noe som helst feste. Noen «frie venner» forekommer, men har ingen som helst betydning for prestegjeldets religiøse liv eller utvikling. Den bestemmes fullstendig av læstadianismen. Summen av individer utenfor statskirken er således i dag bare 2 i Lebesby av en folkemengde på 853, mens tallene for Kjøllefjord er 10 av 1307.












torsdag 14. juni 2018

Noen sitater til ettertanke



Gud har aldri bede oss om å gå til oss sjølv for å finna grunnen til vår frelsa; men han har alltid bede oss om å gå til oss sjølv når me vil finna grunnen til at med treng frelsa. (Ludvig Hope)

Under følger et lite knippe med sitater som jeg har samlet opp gjennom årene. De er til ettertanke og oppmuntring.

Johan Arndt
Jo mer plass Jesus har i hjertet, jo mindre plass får verden. Og jo mer plass verden og verdslighet har i hjertet, jo mindre plass blir det til Jesus.

Adolf Bjerkreim
Nå er den kristelige enhetstanke blitt på mote! Nå gjelder det bare å samle og forene. De som ikke vil være med på å samle alle som har kristen bekjennelse, uten hensyn til åndelig liv, blir stemplet som dømmesyke. I en slik tid blir det vanskelig for en troende å finne sin plass – utenfor leiren. Men der ute venter Herren oss.

Johannes Brandtzæg

Johannes Brandtzæg
Man enedes om ikke å søke foreningens styrke i medlemmenes mengde, men at de kunne som brødre i Kristus være forenet i én ånd. (Oppstartingskomiteen for Kinamisjonen 1890)

Gunnar Elstad
Guds prioriteringer er ofte helt forskjellig fra våre. Vi ønsker først og fremst å ha det godt her og nå. Gud er mer interessert i at vi får det godt i evigheten.

Bo Giertz
Når motgangstidene kommer, og det ikke er så lett som før å samle folk, begynner man å spe Guds ord ut med alt mulig annet som tiltaler det gamle mennesket. Metodene varierer alt etter smaken hos de mennesker man i første rekke vil nå. Men følgene er like skjebnesvangre over hele linjen. Man skaffer seg publikum i stedet for en menighet. Man erstatter troen med religiøs interesse. Man binder menneskene til presten eller syforeningen eller menighetshuset eller studiesirkelen, til sangen eller kaffen og det hyggelige samvær, men ikke til Kristus.

Olaf Gjone
Du sier du mangler så mye i ditt kristenliv. Jesus har alt, og han har ikke tenkt å holde det for seg selv.

Wilhelm Krummacher
Nytelsen av nåden bevinger foten i Herrens tjeneste.

Arthur Kråkenes
På dette skal vi kjenne om vi har Åndens vitnesbyrd, om vi i vår nød og angst for våre synder får trøst av evangeliet om Jesus.


Lars Levi Læstadius
De tror og horer, de tror og stjeler, de tror og drikker, de tror og hater de kristne. Og djevelen selv forlater dem deres synder og styrker deres tro at de skal bli salige uten anger, uten omvendelse, uten møye, uten hjertens angst. Men de får nok en gang se hvem de har trodd på.

Asbjørn Nordgård
Gud har bare syndere å bruk i sin tjeneste, ingen andre.

Egil Sjaastad
Uten forkynnelsen av Guds Ord, er der intet Hellig samfunn.

Johannes Solem
Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mer vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!

Olav Valen-Sendstad
Gud har helliget budskapet, evangeliet om Jesus, til å være et hellig Ord med iboende kraft til å utskille oss fra vantro og fordømmelse, og innvie oss til syndenes forlatelse ved troen.

Mikkel Vigilius
Hvis mennesket er blitt til gjennom evolusjon, så var der lidelse, sykdom og død i verden før mennesket. Da er det ikke oss mennesker som har bragt synden og døden inn i verden, men Gud! Da er Gud ikke lenger fullkommen god og kjærlig. Gud er opphavet til synden og døden og alt ondt. Da er Gud den skyldige, ikke oss, og frelsen blir meningsløs.

Fredrik Wisløff
Det er ikke rett at predikenens tid er forbi. Skulle det være tilfelle, ville også den kristne kirkes tid være forbi. Kirken kan ikke leve uten forkynnelsen. Den er Guds rikes liv og åndedrag.











onsdag 23. mai 2018

Lina Sandell - Sveriges store kristne sangforfatter


Lina Sandell Berg
Lina Sandell var en av Sveriges store sangforfatterer på 1800-tallet. Hennes sanger lever videre og synges over hele verden.

Jonas Nilsson ble født 10. januar 1790 i bygda Lenhovda, noen mil nordvest for byen Växjö. Faren hans het Nils Nilsson og var bonde. Mora, Ingeborg Hemmingsdatter, døde bare få måneder etter at Jonas ble født. Nils satt igjen med en stor barneflokk, og måtte adoptere bort noen av dem etter konas død.

Nils hadde ei halvsøster som bodde i Karlskrona, helt sør i Sverige. Hun var gift med smeden Johan Sandell og de var barnløse. Det ble derfor bestemt at de skulle adoptere ett av Nils sine barn, og valget falt på Jonas. Jonas fikk et nært og godt forhold til adoptivfaren, men fikk aldri et nært forhold til adoptivmora. Jonas fikk adoptivforeldrenes etternavn da han ble døpt.

Da Jonas var 13 år begynte han på høyere skole i Växjö og i 1806-1809 tok han gymnaset. Han gikk videre på prestestudier og i april 1813 ble han vigslet til prest. Han hadde ulike småstillinger som prest og lærer. I denne perioden ble både han og hans forlovede Fredrica Engstrand vakt og kom gjennom til liv i Gud. Jonas og Fredrica ble gift sommeren 1818. Fredrica var ett år yngre en Jonas.

Jonas var lærer i Växjö fram til 1826, da ble han prest i domkirken i byen. I den stillingen var han fram til 1831. Da han ble utnevnt til Sokneprest i Fröderyd, som ligger mellom byene Växjö og Jönköping i Småland. Jonas var preget av det herrnhutiske vekkelsesmiljøet, men kun i moderat form.

Fredrica og Jonas fikk sitt første barn Christina Sophie i 1819. Nummer to ble en gutt, Nils Johan, født i 1821, deretter Charlotta Fredrika i 1823, Carl Wilhelm i 1826, Carolina Wilhelmina (Lina) i 1832 og Amalia Mathilda i 1834.

Jonas Sandell og en skisse han har tegnet av Fröderyd gamle kirke

Oppvekst i Fröderyd
Våren 1831 var det tid for familien Sandell til å flytte fra Växjö til Fröderyd. Dagen før avreise opplevde familien en stor sorg. Deres femårige sønn Carl Wilhelm døde, noe som betydde at familien måtte ha med gutten i ei barnekiste på flyttelasset.

3. oktober året etter fikk familien Sandell et nytt barn. Det blir ei jente som de kalte opp etter hennes døde bror. Navnet hennes ble Carolina Wilhelmina, i oppveksten kalt Carolina. Carolina ble nært knyttet til sin far. Hun var en kristen i hele oppveksten, men opplevde flere ganger åndelig mørke. Hun slet også mye med helsa si i oppveksten. I perioden fra mars 1843 til november 1844 led hun av nervefeber og var mye sengeliggende. Foreldrene trodde lenge at hun ikke ville overleve.


17. november 1844 var foreldrene på gudstjeneste. Dagens tekst var om Jesus som vakte opp Jairus sin døde datter. Lina lå i senga og leste Luthers tale om denne teksten. Mens hun leste ble hun overbevist om at han som kunne vekke opp Jairus sin datter, også kunne gjøre henne frisk. Og nettopp det skjedde. Fra den stund ble hun stadig bedre, hun kom seg på beina, men kom til å slite med sykdom i perioder hele livet.

Allerede som 12-13 åring begynte hun å skrive dikt. De fleste dikta var hilsener til slekt og venner på fødselsdager og andre begivenheter. I 1845 begynte hun å føre inn dikt i ei lita notisbok som hun kalt «Barndomsforsøk». I tiden før konfirmasjonen 24. april 1848 var hun inne i et dypt åndelig og menneskelig mørke, men da konfirmasjonsdagen kom var hun igjen løst og fri. Alle disse ting satte hun ord på i sine dikt.

Carolina bodde heime på Fröderyd fram til hun var 29 år gammel. I perioder bodde hun i heimer til søstrene, som var gift med hver sin prest. Hele denne ungdomstiden hadde hun perioder med sykdom og åndelig mørke. En oppmuntring var det da hun i 1853 fikk utgitt sin første diktsamling «Andlige Vårblommar». I 1855 var hun med i en diktkonkurranse og kom på andreplass med diktsamlingen «Si, dörren är öppen». Dette året kom også hennes andre diktsamling ut. Den kalte hun for «Andliga Doggdroppar». En av hennes mest kjente sanger, «Ingen er så trygg i fare», ble skrevet omkring 1850, men ble først offentliggjort i diktsamlingen hennes som kom i 1855.

Odencrants var Lina Sandells sjelsørger og skriftefar

Fra 1856 og mange år framover fikk hun publisert flere av sine dikt i barnebladet «Duerösten» og misjonsbladet «Budbæreren». Dette var med å gjøre både Carolina og dikta hennes kjent. Det var redaktøren av «Budbæreren», B. Wadström, som først publiserte Carolinas dikt med initialene L.S. Carolina selv ville helst utgi dikta anonymt, men Wadström mente hun burde signer dem. Kompromisset ble da at han skrev L.S. under. Carolina hadde på det tidspunktet begynt å kalle seg Lina, noe som hun sener skulle bli kjent som – Lina Sandell.

I 1859 gav B. Wadstrøm ut ei sangbok som het «Andliga Sånger». I denne sangboken hadde Lina bidratt med 60 av 234 sanger. Senere samme år kom G. og P. Palmqvist med sangboka «Pilgrims-Sånger på vägen till det himmelska Sion». Her var 54 av 226 sanger av Lina Sandell. En av disse var sangen «Herre, mitt hjerte lengter i stillhet til deg.»

Faren druknet
Linas far hadde en god venn som var domprost i Göteborg. I 1858 ble det bestemt at Jonas skulle reise og besøke ham. Kona så seg ikke i stand til å bli med på den lange reisa, så det ble Lina som ble farens reisefølge. Turen gikk først til Jönköping og deretter nordover Vättern med båt.

Omtrent halvveis på Vättern, ved bygda Hjo på sjøens vestside skjedde ei tragisk ulykke. Jonas satt ute og nøt utsikten fra dekket på båten. Klokken var sju på morgenen lørdag 24. juli. Jonas ba besetningen hente Lina slik at også hun kunne få oppleve det fine landskapet. I det Lina kom opp trappen, reiste Jonas seg for å hjelpe henne opp det siste trinnet. Da kom det ei stor bølge som gjorde at båten krenget. Far Jonas mistet balansen og falt over bord. Lina så farens hvite hår forsvant i bølgene.



Båten ble stanset og det ble satt i gang en stor redningsaksjon, men Jonas Sandell ble ikke funnet. Lina gikk da i land i Rödesund, like ved Karlsborg og tok landeveien heim igjen til Fröderyd. Onsdag 28. juli fant noen fiskere Jonas ved øya Sandöen noen kilometer fra Motala. Liket ble ført til Fröderyd hvor han ble begravet.

For Lina var denne hendelsen et stort sjokk. Det var ingen hun var så nært knyttet til som sin far. Samme dag som faren druknet, var det noen på båten som nevnte Jesu navn. Det ble en stor trøst for henne. Hun fikk gå til Jesus med det tunge som var skjedd og fant trøst hos ham. Dette året skrev hun sangen «Herre, å løyn ikkje åsynet for meg»

Året etter at faren døde, bodde Lina hos søsteren Charlotte i Jönköping fra januar til mai. Søsteren hadde nettopp fått en sønn, men Charlotte var syk og døde 6. mai. Lina reiste heim igjen etter søsterens død, men var tilbake i Jönköping i august for å hjelpe svogeren. Her ble hun kjente med sorenskriver Th. Odencrants som ble hennes sjelesørger og skriftefar så lenge han levde. Lina ble i Jönköping til slutten av året 1859. Da reiste hun tilbake til mora i Fröderyd. Linas mor døde 25. oktober 1860, og dermed var de sterkeste bånda til Fröderyd borte.

Tegning av Lina Sandell fra 1861 av Maria Röhl

Til Stockholm
Lina sine mange publiserte dikt hadde gjort navnet hennes kjent. Hun var også blitt godt kjent i ledelsen av misjonsorganisasjonen Evangeliske Fosterlands-Stiftelsen. På et styremøte i organisasjonen 20. juni 1861 ble det vedtatt å kalle Lina som oversetter og forfatterinne. Lina svarte ja og flyttet til Stockholm sommeren 1861. Hun fikk ei lønn på 700 riksdaler.

Den første oppgaven hennes var å være med i ferdigstillelsen av sangboken «Pilegrimsharpan» som kom ut i oktober 1861. 50 av 225 sanger var av Lina Sandell. Her ble blant andre kjente sanger som «O Jesus åpne du mitt øye», «Forsoningen er vunnen» og «Jerusalem, Jerusalem som ovan der er bygd» publisert for første gang. Videre skulle Lina være medarbeider i misjonsbladene «Budbæreren» og Stadsmissionæren».

I Stockholm fikk Lina mange nye venner. Den hun satte aller høyest var forkynneren Carl Olof Rosenius. Vekkelsen som fulgte hans muntlige og skriftlige forkynnelse, ble båret på sangens vinger av Lina Sandells forkynnelse. Før hun kom til Stockholm var hun noe preget av herrnhutisk «over-evangeliskhet», men nå var det Rosenius sin forkynnelse hun følte seg ett med. Selv om hun var stasjonert i hovedstaden, var hun ofte på besøk hos søsknene i Småland. I 1863 ble hennes sanger «Er det sant at Jesus er min broder» og «Jesus lat di redde due, snart få kvila ut hos deg» offentliggjort. De sier mye om spenningen hun opplevde både menneskelig og åndelig.

Gift med Oscar Berg
Året 1865 ble et begivenhetsrikt år for Lina. Hun startet utgivelsen av et hefte med barnefortellinger. Dette kom ut hvert år fram til 1871 og ble kalt for «Lilla Esthers Söndagsbok». Hun startet også utgivelse av kalenderen «Korsblomman» som hun gav ut hvert år fram til 1902. I samme periode gav hun også ut en kalender for barn: «Korn åt småfuglar». I «Korsblomman» sin første årgang, publiserte hun to av sine mest kjente sanger: «Blott en dag» og «Bred dina vida vingar».

Oscar Berg (foto: Svenskt biografiskt lexicon)

Dette året fikk hun sitt første møte med han som skulle bli hennes mann. Carl Oscar Berg var en kristen handelsmann som var sju år yngre enn Lina. Oscar blir forelsket i Lina og fridde til henne, men hun vegret seg. Dette førte Lina inn i en tung og vanskelig periode. Mange prøvde å overtale henne til å si ja til Oscar, men først i oktober 1866 svarte hun nei til Oscar, selvsagt i verseform. Det skulle imidlertid ikke bli et endelig nei. Hennes skriftefar og sjelesørger Odencrants formante henne sterkt til å si ja. Han hadde forstått på brevvekslingen med Lina at hun var glad i Oscar. 8. mars 1867 sender hun Odencrants et brev, der hun ber ham formidle Linas ja til Oscar. Etter det gikk alt veldig raskt. 21. mai 1867 ble hun viet til sin Oscar i Hökabergs prestegård i Småland. Det var Linas bror, Nils Johan Sandell, som viet dem. Utenom den nære familie var det kun tre gjester, Odencrants, Rosenius og B. Wadstrøm.

Oscar Berg hadde leilighet i Drottninggatan 82 i Stockholm og de nygifte flyttet dit etter bryllupet. Her ble Linas hovedoppgave å være husmor, men hun fortsatte å gi ut blader og kalendre. Bryllupsåret gav hun ut sangen «Nærmere, o Jesus Krist til deg».

Lina Sandell (foto: Örebro läns museum)

Carl Oscar Berg ble født 30.10.1839 i Kumla. Da han var 17 år flyttet han til Stockholm. I 1863 startet han en engros forretning som gikk veldig godt. Han fikk ganske snart et kjent navn og aktverdig stilling i Stockholms forretningsverden. Ved siden av en blomstrende forretningsvirksomhet, var han ofte ute og forkynte Guds ord.

To år etter bryllupet fikk Oscar en utfordring fra Fosterlandsstiftelsen om å starte som handelsagent i Øst-Afrika. Både Oscar og Lina var tent av misjonskallet, men Lina var for heimekjær til å bli med på noen flytting til Afrika. Oscar var tent for kallet, men etter å ha vurdert omkostningen, kom han til at dette var et håpløst prosjekt. Det ble heller aldri noe av.

I 1871 kjøpte han en nedlagt synagoge og ominnredet den til et sjømannshjem, som Oscar bestyrte selv. Det var en stund planen at han og Lina skulle flytte inn i en leilighet på sjømannshjemmet, men det ble det ikke noe av. I stedet flyttet de i 1877 til Skeppsbron 28, like i nærheten. Oscar begynte også å gi ut bladet «Arbetarens Vän» og han engasjerte seg sterkt i en voksende avholdsbevegelse. I 1878 ble Oscar administrerende direktør for det svenske avholdsselskapet. Dette krevde all hans tid, så han lot andre drive sin forretningsvirksomhet.

Skeppsbron 28. Her hadde Lina og Oscar leilighet fra 1877

Lina klaget ofte til sin sjelesørger over at «Oscar har så mye å gjøre…». Selv bidro hun i Oscar sitt blad med flere dikt. I denne perioden gav hun ut blant andre disse sangene: «Gi oss no ei nådestund o Jesus», «Du talar om ver og du talar om vind», «Lev for Jesus, for alt annet er ei verd å kalles liv» og «Jag kan icke räkna dem alla».

Samlede sanger
Lina sin produksjon av sanger og dikt var etter hvert blitt omfattende. Mang av de første sangene ble gitt ut uten signatur, og hun opplevde at flere av dem ble omarbeidet eller gitt ut med annen forfatter som opphavsmann. Dette såret henne, og hun bestemte seg derfor å samle de viktigste sangen sine i «Samlade sånger av LS.»

Samlade Sånger av LS I-III


Første bindet kom ut i 1882, bind to i 1885 og det siste i 1892. Til sammen inneholdt disse tre bind 650 dikt. Dette er omtrent en tredel av hennes samlede produksjon. Lina redigerte selv arbeidet med utgivelsen av hennes samlede sanger.

Tunge siste år
Samme året som siste bindet av Linas samlede sanger kom ut, var det dårlige tider i den svenske forretningsverden. Dette rammet Oscar hardt.  Oscar hadde en positiv natur, han var snill og hjelpsom. Flere kristne venner hadde fått Oscar til å kausjonere for seg. Nå i 1892 gikk flere av dem konkurs, noe som dro Oscar med i dragsuget. Også hans forretninger gikk konkurs. Oscar hadde andre til å drive sine forretninger, men var selv hovedansvarlig. Noen måneder før konkursen fikk han tyfus og var derfor helt ute av stand til å følge opp sine forpliktelser. Dette var nok en medvirkende årsak til konkursen.

Carl Olof Rosenius

Saken hans var oppe i rettsvesenet i to år, før han endelig fikk sin dom. Denne lød på to måneders fengsel på Långholmen. Han ble dømt for mangelfull bokføring. Saken var tung å bære for Lina og Oscar. Ikke minst var det tungt at hans hjelpsomhet overfor kristne venner skulle før han ut i konkurs. Oscar mistet ikke alt i konkursen, så etter at saken var avsluttet i retten, begynte han straks å betale tilbake på gammel gjeld. Ved sin død var så godt som all gjeld tilbakebetalt.

Etter konkursen mistet Oscar frimodigheten til å tale offentlig, så de siste årene ble langt mer rolig. Lina fortsatte med å utgi hefter og kalendre, men kreftene minket. Vinteren 1899 fikk hun ei kraftig influensa. Denne tok alle hennes krefter. Hun merket etter en stund at evnen til å tenke klart ble svekket og hun mistet også taleevnen.

Hun ble stadig svakere, og kl.05.30 den 27. juli 1903 sovnet hun stille inn. Pastor B. Wadström forrettet begravelsen fra Solna kirkegård 31. juli. Tre måneder senere døde også Oscar. Han hadde hatt kreft i flere år og også diabetes. Etter en operasjon utviklet sykdommene seg raskt og han døde 14. oktober 1903. Wadström ledet også Oscar sin begravelse.

Oscar Ahnfelt

Lina og Oscar hadde ikke egne barn, men de var fosterhjem for flere av Lina sine tantebarn. De testamenterte alt etter seg til Linas niese Hanna Fredrika Charlotta Peterson, som hadde bodd lenge i heimen til Lina og Oscar.

Lina skrev antakelig nærmere 2000 dikt. Mange av hennes sanger ble kjent i Sverige og også ut over landets grenser. En viktig årsak til at sangene ble kjent var vennen Oscar Ahnfelt. Han var sanger, melodiforfatter og forkynner. Han sang mange av Linas sanger på sine mange og lange møteturer. Men det som først og fremst bar hennes sanger, var det dype og frigjørende innholdet.

Lina Sandell som godt voksen, med hennes signatur


Er det sant at Jesus er min broder
Og at himlens arv meg hører til?
Å, så bort med alle tårefloder,
Bort med alt som enn meg engste vil!

Gud min broder - under over under!
Å hva større er vel sagt på jord!
Skjønt jeg ei kan tro det alle stunder,
Det er dog hans eget sanne ord.

Skjønt jeg ei kan tro det som jeg ville,
Er dog saken alltid like sann.
Ei i tvil jeg vil min fred forspille,
For min Jesus aldri lyve kan.

Han har sagt: Min Fader - eders fader,
Han har sagt: Min Gud - og eders Gud.
Mon seg større fryd vel tenke lader
Enn at også jeg fikk sådant bud?

Å, det broderskap, se det forjetter
Mer enn alt hva her man nevne kan,
For ved Jesu side det meg setter,
Gir meg rett til samme arv som han.

Samme arv der oppe i det høye,
Samme himmel, samme Gud og far,
Herre, Herre, åpne blott mitt øye
For de skatter jeg i sannhet har!




Kilder:
Oscar Løvgren: Lina Sandell
Efr. Rang: Lina Sandell. Bilder fra hendes liv
Astri Valen-Sendstad: Lina Sandell. Et dikterliv til Herrens ære
Anne Marie Riiberg: Lina Sandell
Lina Sandell: Samlade Sånger I-III












fredag 18. mai 2018

Tjenestedeling og HS-valg



Det er tid for ny generalforsamling for NLM. I juli samles misjonsfolket til oppbyggelige møter, drøfting av arbeidet og valg av ulike styrer og nemnder.

Valgnemnda for GF har nå lagt fram sitt forslag til kandidater til hovedstyret (HS) og til varmedlemmer. «Utsyn» har presentert disse via noen spørsmål. Et av spørsmålene både undrer og uroer meg. «Bør hovedstyret starte en prosess for at det på sikt blir mulig å velge kvinner inn i hovedstyret?» 

To kandidater svarer ja til dette uten forbehold, seks er åpne for å starte en slik prosess under forutsetning av at tjenestedelingsprinsippet bli ivaretatt, tre svarer nei og en vet ikke.

Det både undrer og skuffer meg at vårt hovedorgan fremmer en slik sak, ved å la dette være et av presentasjonsspørsmålene til HS-kandidatene. På slutten av 1980-tallet og fram til GF i 1997 var tjenestedelingsspørsmålet en sak som nesten delt organisasjonen. Mange fikk sitt forhold til organisasjonen skadet og noen forlot organisasjonen. Noen fordi de syntes vi var blitt for liberale, andre fordi vi «ikke slapp kvinnene til».

I 1997 ble saker av læremessig karakter overført fra GF til Rådsmøtet sammen med HS. Etter den tid har det nesten ikke vært debatt om saken hos oss, men HS har gjennom revisjon av vedtatte dokument, flyttet grensene ytterligere i «liberal» retning. Nå fremmer altså Utsyn et spørsmål som vil strekke strikken enda lengre. Ja, så langt at jeg frykter det vil føre til ytterligere avskalling, hvis det blir vedtatt.


I vår organisasjon har alltid HS vært et hyrde- og læreorgan. Slik må det etter min mening også være i framtiden. Guds ord taler klart om at kvinner skal slippe dette ansvaret. Da må vi bøye oss for Guds tale. Noen kandidater mener at det kan opprettes et hyrdeorgan ved siden av HS. Det tror jeg vil bli uryddig og være med å utvanne hyrde- og eldstefunksjonen. Mange saker som HS behandler kan virke som rent praktiske saker, men involverer i mange tilfeller sider som også berører hyrde- og eldstefunksjonen. Vi har Rådsmøtet som det øverste organ i slike saker. Å få enda et nytt organ, vil gjøre styringsstrukturen problematisk.

Personlig kan jeg ikke gi noen av de kandidatene som uten forbehold åpner for kvinner i HS min stemme. Dette spørsmålet er langt viktigere enn hvor kandidatene kommer fra, utdannelse osv. Her står det om vårt syn på Guds ord. Gjelder Guds tale om tjenestedeling i 2018, eller gjør det ikke? Kampen om Guds ords autoritet står ikke bare i Den norske kirke. Vi går ikke fri på våre bedehus heller. Det er tid for å våkne!






mandag 14. mai 2018

Gratulerer med dagen, Israel!


David Ben-Gurion leser selvstendighetserklæringen 14. mai 1948

I dag, 14. mai 2018, er det 70 år siden staten Israel ble gjenopprettet. Etter omtrent to tusen år med ulike herskere, fikk jødene landet tilbake i 1948.

Kort historisk oversikt
Siste gang jødene regjerte over landet sitt var i år 67 før Kristus. Da overtok Romerriket makten og hersket fram til midten av 300-tallet e.kr. Den første tiden under Romerriket hadde jødene imidlertid delvis selvstyre. I år 70 ble Jerusalem ødelagt etter et jødisk opprør mot romermakten.

Fram til et nytt opprør i år 132, bodde det fortsatt mange jøder i Israel. Men etter dette opprøret, ble de fleste jøder spredt over hele verden. Likevel ble noen få jøder boende i landet sitt, selv om det var okkupert av fremmede makter.

Palestina mandatet før opprettelsen av Israel

Etter romernes herredømme, overtok det bysantinske riket som okkupasjonsmakt. Deretter fulgte islamske herskere, korsfarere, mamelukker, ottomaner og briter som herskere. Israel var aldri noen selvstendig stat i denne perioden fra 67 f.kr til 1948 e.kr. De siste årene før landet på nytt ble selvstendig, bodde det noen jøder og arabere i Israel, men det meste av landet var øde ørken og sumpområder.

I hele perioden jødene levde i utlendighet var det en sterk lengt tilbake til det lovede land blant de fleste av jødene. Selv om de var spredd i mange land i nesten 2000 år, bevarte folket sin jødiske identitet. Ofte opplevde jødene forfølgelse i landene de bodde i, ikke minst i Øst-Europa. Mot slutten av 1800-tallet begynte derfor flere jøder å flytte heim til Israel. I 1917 lovet den britiske utenriksministeren at jødene skulle få landet sitt igjen. Dette førte til sterke protester fra arabere, og løftet ble lagt på is.

Slik ville FN at Israel skulle se ut. (oransje områder)

Araberne selv fikk imidlertid sin selvstendighet. De enorme landområdene i Midt-Østen og Nord-Afrika ble oppdelt i mange ulike arabiske land. Etter 2. verdenskrig, der 6 millioner jøder ble myrdet, fikk endelig jødene landet sitt tilbake.

Israel og arabisk/muslimske områder

14. mai 1948
FN vedtok 14. mai 1948 at det såkalte «Palestina mandatet» skulle bli delt mellom et stort Jordan og et bitte lite Israel i 1948. Samme dag var jødiske ledere samlet, med David Ben-Gurion i spissen. Ben-Gurion leste da opp Den israelske selvstendighetserklæringen, som proklamerte at den jødiske staten var gjenopprettet. Araberne gikk straks til krig mot den nye staten, men tapte.

Siden har det vært flere kriger. Under seksdagerskrigen i 1967, ble hele Jerusalem lagt inn under Israelsk herredømme. Inntil da hadde byen vært delt.

David Ben-Gurion foran det israelske flagget

Guds plan
At jødene er bevart som folk gjennom alle disse århundrer er et Guds under. Selv om jødefolket forlot Israels Gud, forkastet ikke Han dem. Han lovet at de skulle få sitt land igjen, og det er nå skjedd. Mot all fornuft har de også klart å forsvare sitt land mot en enorm overmakt. Samtidig har Guds sagt i sitt ord at i de siste tider før Jesus kommer igjen skal hele verden vende seg imot Israel. Det skjer åpenbart i vår tid og vi ser Gud hånd i alt dette.

Tiden etter Jesu frelsverk ble fullført kalles hedningenes tid. En tid hvor hovedmengden av jødene har forherdet seg overfor Gud, mens hedninger til jordens ender tar imot frelsen. Men det slutter ikke med det. Gud har fortsatt en plan med sitt folk. Ut fra Guds ord ser det ut til at «hele Israel» skal bli frelst før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg. (Rom 9-11)

Gratulerer med 70-års dagen for gjenopprettelsen, Israel!!