NMS i Strand i 200 år

Fra et NMS-stevne på Jonsokberget kristihimmelfartsdag 1972

(foto Misjonstidende)

En mandag i desember 2025 fikk jeg være sammen med mannsforeningen til NMS på Jørpeland  på deres (foreløpig) siste møte. Her fortalte jeg om den rike historien som Det Norske Misjonsselskap har i Strand kommune.

I denne artikkelen vil jeg gi et kort resyme av det jeg fortalte.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842, men NMS sin i historie i Strand strekker seg faktisk tilbake åtte år før NMS ble en landsorganisasjon. I 1834 ble nemlig Strand misjonsforening stiftet. Leder var den unge Ole Thoresen Svines. I Strand var det tidlig ei gruppe med haugianere. I perioden 1826-36 vikarierte Finnøy-presten Gabriel K. Kielland som prest i noen perioder, mens den faste presten var på Stortinget og ellers ved ulike høve. Han fikk mange gode venner i kommunen. Kielland tilhørte Brødrevennene som hadde syn for ytremisjon noe haugianerne ikke hadde. Kielland var en drivkraft til at misjonsforeningen i Strand kom i gang som Norges tredje misjonsforening.

I 1839-40 reiste en ungdom fra Farsund langs Norskekysten med tanke på å stifte nye misjonsforeninger og å arbeide for at disse ble samlet til en landsorganisasjon. I Strand ble han begeistret for misjonsengasjementet og besøket resulterte i at foreningen ble delt i to, Nordre Strand og Søndre Strand. Dette fordi det da ble lettere å ha flere møter siden avstanden ble kortere mellom medlemmene.

I 1842 ble så NMS stiftet i Stavanger og begge foreningene i Strand var representert. Ole T. Svines som da hadde skiftet navn til Ole T. Barkved, representerte Sør, mens presten Jæger representerte Nord. I tillegg var det også en representant for Kolabygda, Torgeir Meling. Samtidig med at NMS ble stiftet, ble det vedtatt å starte egen misjonsskole. Sterke krefter i NMS ville etter kort tid legge denne ned, for de ville at Den Norske Kirke skulle utdanne misjonærene.

Dette falt ikke i god jord hos det myndige lekfolket i Strand. De sendte et skarpt brev til ledelsen i NMS der de avsluttet med følgende: «Teologiske kandidater kan man vel få, men om det hos disse alltid finnes det for misjonssaken så uunnværlige trosliv, i en ekte ydmyk kristelig ånd, forenet med deres teori, det synes ikke alltid å være tilfelle.» «Og hvis ikke selskapet kommer til noen selvstendig standpunkt, som det vi gudskjelov har evne til…, så vil vi ikke lenger bli i selskapet, men tre ut av det.» Resultatet ble at skolen fortsatte etter en pause.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Kvinneforeningene har vært sentrale i alt misjonsarbeid i Norge. Jeg har ikke nøyaktig årstall for når den første kvinneforeningen kom i gang i Strand, men tror det var i 1848. Det året ble Nordre Strand kvinneforening stiftet. I løpet av kort tid var det foreninger i de fleste bygder i Strand. Det var kvinneforeninger, mannsforeninger, misjonsåkerforeninger og skillingsforeninger.

Den første emissæren fra Strand som reiste utenfor kommunens grenser var Ole Haagensen som senere ble kjent som Ole Kallem. Han vokste opp på Jøssang og Langeland og ble frelst i 1836. Han begynte først å synge på samlingene senere talte han også. Han flyttet fra Strand i ca. 1850 og ble en landskjent forkynner og avholdstaler. Halvor Halvorsen Langeland var neste forkynner ut. Han var opprinnelig fra Numedal i Buskerud, men flyttet til Strand. Han ble ansatt som emissær i NMS i 1863 og fikk tjene i 40 år.

I perioden 1836-1872 var Ditlef Ephraim Jæger og Samuel Leganger prester i Strand. Begge disse kan kalles misjonsprester og var aktivt med i NMS sin virksomhet. De to neste prestene derimot kom på kant med lekfolket. Denne striden skulle prege kristenlivet i Strand de neste årene. Rundt 1870 tok emissærvirksomheten seg opp i Norge, og i Strand ble det flere vekkelser bl.a. ved emissær Reinert Pedersen. Flere i Strand ble også gode venner med den kjente presten Lars Oftedal og beholdt vennskapet også etter Oftedals fall.

Martha Haagensen og Martin Meeg

(foto G. A. Meling)

Martha Tou (foto Misjonstidende)

Tre av NMS sine misjonærer rundt århundreskiftet 1900 var fra Strand eller hadde røtter herfra. Den første ble født i Stavanger, men far hennes var født og oppvokst i Strand. Faren het Haagen Haagensen og var bror til nevnte Ole Kallem. Haagen sin datter Martha dro til Madagaskar for NMS i 1885 og ble der gift med Martin Julius Meeg. Neste misjonær var Erik Tou fra Tau. Han dro først til Amerika, men reiste i 1889 til Madagaskar som misjonær for NMS. Han gikk senere over i et norskamerikansk misjonsselskap. Den tredje misjonæren var Martha Tou. Hun var sju år i Kina for NMS i 1919-1926.

De første tiårene av 1900-tallet var tunge år for NMS. Da var det Kinamisjonen som hadde vind i seglene og fikk oppleve mange vekkelser i Strand, ikke minst ved Sven Foldøen og Olaus Østebø. I 1928 kom Ola Sandvik (fars tremenning) og John Ulland til Langeland kapell for å ha møter. Det brøt ut en stor vekkelse som ble til fornyelse for NMS sitt arbeid på Jørpeland. I 1938 kom en ny vekkelse, denne gang ved NMS sine forkynnere Tor Ånestad og Ola Schrøder. Mange ungdommer ble frelst i den vekkelsen.

Ola Sandvik (t.v.) og John Ulland

(foto ukjent)

I denne perioden fikk NMS tre nye forkynnere fra Stand, eller som var bosatt i Strand. Det var Gotvald Havn, Sigurd Amdal og Sem Vetteland. Etter krigen har NMS også fått sende ut flere misjonærer: Torunn Lunde (Kamerun), Ingeborg Aslaksen Edland (Madagaskar), Kari og Dag Vestbøstad (Taiwan), Dorthe Tronstad Høyland (Frankrike) og Ingfrid Mulen (Frankrike).

NMS har hatt fast møtevirksomhet på Jørpeland bedehus siden det første bedehuset i Strand kom i 1899. De senere årene har imidlertid virksomheten avtatt, og NMS har vedtatt å flytte virksomheten fra bedehuset til Jørpeland kirke fra januar 2026.

De siste årene har Olaug og Kjell Nygård vært sentrale i 

NMS på Jørpeland (foto ukjent)

Et radikalt lekmannsarbeid

Fra nyttårsmøte Tryggheim 2017 (foto Ove Sandvik)

Den kristne virksomheten med røtter på bedehuset har vært til stor velsignelse for det norske folk. Det kan fra tid til annen være nyttig å minne om hva som er det åndelige grunnsyn for denne bevegelsen. 

Jeg vil nevne noe av dette i sju kort punkt.

Forkynnelsen. Skal mennesker bli frelst, må Ordet forkynnes. Skal mennesker bli bevart må Ordet forkynnes. I ei tid med liten tro på forkynnelse som nådemiddel, settes andre virkemidler inn i stede. Men troen kommer av forkynnelsen vi hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord. Derfor trenger vi mer tid til forkynnelse og forkynnelse over flere dager i sammenheng. Derfor trenger vi flere omreisende forkynnere. Hjertene våre er så harde at Ordet trenger tid for å gjøre sin virkning. Forkynnelsens innhold må være bibelsk fundert, med sentrum i Jesu frelsesverk. Synden må forkynnes slik at mennesket ser det er fortapt, og evangeliet må forkynnes så fritt som det selv forkynner: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus».

Nådegavebevegelse. Guds ord sier at alle frelste er prester. Alle kristne har sin nådegave som er gitt for å tjene de andre i forsamlingen. Disse må vi gi frimodighet og anledning til å bruke. Noen få menn får ei særskilt hyrdenådegave. Disse skal vise vei, men først og fremst være ledere som hjelper fram nådegavene. I ei tid med sterkere fokus på pastorer, må vi ikke tenke at lekmannsarbeidet og nådegavebevegelsen er en nødløsning. Det er viktige prinsipp i Guds rike på jord som gjelder til alle tider.

Bibeltroskap. Hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Vanskelige ord må sees i lys av klare ord. Det Guds ord forkynner gjelder like mye for oss i dag som på apostlenes tid. Vi må ikke gi rom for bibelkritikk og bort-tolkning av sannhetene i Ordet. Samtidig må vi våge å holde fram det Guds ord sier også i saker der Guds ord går helt på tvers av alminnelig tenkning i samfunnet. Fortielse av bibelske sannheter er også en form for bibelkritikk. Hvordan kan ungdom og nyomvendte vite at å leve som samboere uten å være gift er synd hvis det aldri blir forkynt? Hvordan kan de vite at kvinner ikke skal være eldste/pastorer hvis de aldri får høre det i undervisning og forkynnelse?

Vekkelseslinjen. Guds ord setter et klart skille mellom frelst og ufrelst. Himmel og helvete. Skal folk bli frelst må de vekkes opp av synden og omvende seg til tro på Jesus. Guds ord sier at det går et skille også i forsamlingene. Ikke alle er frelst selv om de sier Herre, Herre. Vi skal ikke sette skillet, men forkynnelsen skal. Stilner disse toner blant oss blir vår virksomhet søvndyssende i stedet for vekkende.

Bønn. Bedehuset fikk sitt navn nettopp fordi bønn var sentralt når kristenfolket kom sammen i De helliges samfunn. Bibelen har knyttet sterke løfter til bønn både i fellesskap og i den enkeltes hverdag. I min oppvekst ble mange av møtene på bedehuset avsluttet med bønn på kne. Nå er det gjerne bønnemøter i forkant av de offentlige møtene.

Kristen livsstil. I dag rister man helst på hodet av de gamle pietister, men Guds ord taler klart om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det er et bedrag å tro at flere vinnes ved å leve mest mulig lik verden og å ha et møteopplegg preget av verdslighet. Den som er frelst har fått et nytt liv. De løper ikke lenger med verden i den samme strøm av utskeielser. (1 Pet 4,4) De er redd for at de åndskrefter som er i verden skal dra en bort fra Jesus. De kristne er derfor opptatt av å komme nærmest mulig Jesus, ikke av å finne ut hvor langt bort en kan komme og fremdeles være et Guds barn. Det er knapt noe som har utarmet kristenlivet i Norge så mye som den verdsliggjøring som har skjedd blant oss kristne.

Ytremisjon. Et siste prinsipp, eller skal vi heller si kall, som har preget lekmannsbevegelsen er å bringe evangeliet til folkeslag som er unådd av evangeliet. I snart 200 år har menn og kvinner blitt utsendt fra Norge til fjerne himmelstrøk for å forkynne evangeliet. Skal folk bli frelst må de få høre om Jesus og hans frelsesverk.

Kanskje det er tid for oss bedehusfolk å blankpusse vårt grunnsyn?

(Publisert i avisen Dage sin nettside dagen.no 16.01.2026)

Har du sagt Gud farvel i ditt hjerte?

Det er Job som uttrykker denne uroen og han har sine barn i tankene. Hva med deg og hva med dine barn?

Jeg har de siste dagene lest på nytt i Jobs bok. Job var en svært rik mann, men det var ikke rikdommen som var hans hjertesak. Da Satan kom til Gud for å få tillatelse til å friste Job, gav Gud Job denne attesten: «For det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde.» (Job 1:8b) Gud gav Satan lov å prøve Jobs tro, og han sørget for at Job mistet både sin rikdom og sine barn.

Etter at denne katastrofen rammet Job, møttes Satan og Gud igjen. Fremdeles hadde Gud en god attest om Job: «Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han – en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. Ennå er han like uklanderlig.» (Job 2:3a)

Så var det setningen nevnt i innledningen av denne artikkelen som stanset meg spesielt ved denne gangs lesning av Jobs bok. Job hadde en sterk omsorg for sine barn. Det han mest av alt var urolig for var at de skulle gå bort fra Gud. Siden Job-familien var rik, hadde barna hans ofte fester sammen med sine venner. Vi leser i Job 1,5b: «Han stod tidlig opp om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem. For Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid.»

Kanskje er det noe av det mest såre for et Guds barn at noen av ens nærmeste sier Gud farvel i sitt hjerte. Mange prøver å bortforklare eller fornekte Guds tale om livets to utganger. Men den slags tale er løgn. Guds ord er utvetydig klart. Den som tror på Jesus, er frelst og skal få være i himmelen i evigheten. Den som ikke tror på Jesus, er fortapt og må tilbringe evigheten i fortapelsen. «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36) Jesu soning for våre synder på korset er nok og det eneste som kan frelse en fortapt synder.

Jobs nød og omsorg for sine ble en vekker for meg, som jeg også vil dele med deg som leser dette. Og skulle du lese dette som har forlatt Jesus i ditt hjerte, skal du vite at Jesus vil sterkere enn noe menneske at du skal komme tilbake. Han sier: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18) Ja det står til og med at Jesus «lengter Herren etter å være nådig mot dere.» (Jes 30:18)

Derfor: «Kom, for alt er ferdig!» (Luk 14,17)

 

 

Israel og landløftet anno 1882

(foto israelmyglory.org)

Helt fra gammeltestamentlig tid er det profetert at jødene skal få sitt land tilbake etter århundrer i eksil. Dette Guds løfte ble oppfylt i 1948 og det skjedde etter Hans ord.

Disse løftene til jødene var lenge bortforklart av store deler av kristenheten. Fra 300-tallet ble det som kalles erstatningsteologi den rådende forklaring på løftene. I all korthet går denne læren ut på at løftene til Israel gitt i GT nå er åndelig overført til alle Guds folk. Guds spesielle handling med Israelsfolket ble avsluttet ved Jesu komme til jord for 2000 år siden.

Denne læren var dominerende helt fram til Gud virkelig oppfylte løftet til Israel i 1948, men fra 1800-tallet var det stadig flere bibeltro kristne som forkastet erstatningsteologien og forsto Bibelens tale om de landløftene og de siste tider mer konkret. En av disse var den danske kristenhøvdingen Christian Møller.

Møller ble født på Nexø på Bornholm i 1834. Han ble frelst i en vekkelse ved presten Christian Trandberg ca. år 1860. Vekkelsesfolket på Bornholm meldte seg ut av statskirken og dannet en frikirke. Møller ble pastor i denne frimenigheten. I 1866 kom han i kontakt med C. O. Rosenius og samtaler med han resulterte i at Møller meldte seg inn igjen i statskirken. En annen frukt av møtet med Rosenius var at han i 1868 stiftet en misjonsforening som året etter tok navnet Luthersk Missionsforening. Luthersk Missionsforening er tilsvarende NLM i Danmark. Senere kom Møller til å oversette mange av Rosenius sine skrifter til dansk.

Chr. Møller som ung (foto lm-esbjerg.dk)

I 1882 skrev han ei kontroversiell bok om de siste tider, «Når Kristus kommer». Her forfektet han «det nye synet» på Israel og på hendelsene i endetiden. Han skriver at menigheten skal snart rykkes bort i sky, deretter skal det komme ei 7-årig trengselstid før tusenårsriket skal bli opprettet. I dette riket blir det frelste Israel sentralt. Etter de tusen år skal så Jesus komme igjen til den endelige dom. Om Israel skriver han blant annet:

«Det er på høy tid at de kristne begynner å oppfatte de uoppfylte profetier i det lys som kastes over dem av de profetier som allerede er gått i oppfyllelse. Forbannelsen over jødene gikk bokstavelig i oppfyllelse, velsignelsene skal oppfylles like bokstavelig. Adspredelsen skjedde bokstavelig som det var forutsagt. Det skal samlingen også gjøre. Sion (Israel) ble bokstavelig nedbrutt. Det skal oppbygges like bokstavelig. Israels forkastelse skjedde bokstavelig. Deres gjenopprettelse skal bli like bokstavelig.»

Videre skriver han at verdensbegivenhetene (i 1882) varsler at Israels gjenopprettelse står for døren: «På den ene side gløder jo snart overalt et rasende hat mot jødene. I noen land er det brutt ut åpenbare, skrekkelige og blodige forfølgelser, og for resten kan det i vår urolige, gjærende og opprørte tid bryte ut en fryktelig verdensbrann som gjør jødenes tilværelse utålelig. På den andre side smuldrer Tyrkias velde hurtig bort. I mange århundrer har først romerne og senere tyrkerne «tråkket ned» Jerusalem.

Chr. Møllers bok ble gitt ut på nytt i 1957

(foto Ove Sandvik)

Men ingen har kunnet få noen nytte av dette ellers så overordentlig herlige og fruktbare land. Ingen har hatt fordel ved å ha det. Nei, det er Herrens land. Det eneste de kan gjøre er å «tråkke» det ned, så lenge Gud tillater det «inntil hedningenes tid er til ende». Og som sagt, Tyrkia haster sin oppløsning i møte og utsikten til Palestinas frigjøring er nær. Kanskje er det gjort kjempeskritt i den retning før disse linjer når å bli trykket. Ja, Gud vil snart forløse Israel av all deres nød.» Dette skrev altså Møller i 1882. I 1920 måtte tyrkerne overlate Palestina til engelskmennene og i 1948 ble Israel endelig en egen stat.

Møller taler med myndighet og overbevisning. Det gjør han også når han taler om når jødene skal få sitt land igjen. «Vi tror avgjort at dette skal skje ved og etter Kristi gjenkomst». Altså mente han at Jesus først skulle rykke menigheten i sky før tusenårsriket blir opprettet og hele Israel blir frelst. Her tok Møller feil. Det så vi i 1948 da Israel ble opprettet før Jesus henter sine heim til himmelen.

(foto ukjent)

Dette sier meg at vi skal glede oss over når vi ser profetiene oppfylles. Vi skal granske profetiene, men samtidig skal vi vokte oss for skråsikkerhet i detaljer. Det som skjedde med Israel i 1948 og det som skjer i vår tid med det enorme jødehatet, er oppfyllelse av Skriftens profetier. Da kan Guds folk løfte øynene og vite at «vår forløsning stunder til». Den derimot som ikke er frelst skal vite at tiden heretter er meget kort før Jesus kommer igjen. Du må omvende deg og ta imot frelsen i Jesus før det blir for sent.

Jesus kommer snart!

 

(Sitatene etter Møller har OS oversatt fra dansk).

Ivar Holsvik og Martin Stensaker – prester i Strand 1915-1929

Martin Stensaker og barna (foto Jan Alsvik)

I denne siste artikkelen om prester i Strand i perioden 1790-1930 møter vi to veldig forskjellige prester.

I Strand kommune har vi vært velsignet med mange myndige lekfolk som handlet etter sin overbevisning, selv om presten hevdet noe annet. Det var mange og gjennomgripende vekkelser som preget kristenlivet. De to siste prestene i denne serien hadde nok helt ulik forståelse for denne åndelige situasjonen.

Ivar Olaf Holsvik

Det var Ivar Holsvik som overtok som sogneprest i Strand da Arne Scheie dro til Snåsa. Holsvik var Sunnmøring. Han ble født i Volda 30. januar 1875. Foreldrene hans var lærer og kirkesanger Botolf Andreas Holsvik og kona Gjertrud Petrine Elisabeth Følsvik. Ivar tok artium i Ålesund i 1895 og fortsatte på teologiske studier i Oslo. Han tok teologisk embetseksamen i 1901.

Hans første kall som prest ble som personalkapellan for sogneprest J. N Brun på Sagene i Oslo. Her var han ansatt fra 1902-1907. Deretter fortsatte han som hjelpeprest for Hartvig Halvorsen i Vålerenga i ett år, før han ble generalsekretær for Santalmisjonen i 1908-1911. Deretter fortsatte han som hjelpeprest i Uranienborg i ett år og så to år i Oslo Indremisjon fram til 1915.

Ivar Holsvik (foto Soga um Strand)

I 1903 var Ivar Holsvik prest for en villstyring av en konfirmant i Sagene kirke. Denne konfirmanten het Robert Karlsen og hadde vokst opp i en heim der faren ofte var full, og moren mange ganger måtte ta med barna og flykte fra sin berusede mann. Mor formante sin små om å holde seg borte fra alkoholen, men Robert handlet mot mors vilje. Konfirmasjonstiden betydde lite for Robert, som kom til å leve et tøft liv som raller. Da Holsvik kom som prest til Strand, møtte Robert en dag opp på prestekontoret med sin utkårede for å lyse til bryllup. Dette var i mars 1918. Hvordan det gikk med gjensynet mellom presten og konfirmanten sier historien lite om, men overraskelsen var nok stor for Holsvik. Det kan ellers nevnes at Robert ble radikalt omvendt i 1926 og begynte som evangelist noen år senere.

Ivar Holsvik fant kona si på Sunnmøre. Her ble han kjent med Marie Solem fra Ålesund. Marie var datter til Erik Solem som var en av de stor lekmannshøvdingene inne Indremisjonsforbundet og NLM. Maries bror Johannes ble senere borgermester i Ålesund og også han var en markert og radikal lekmannshøvding innen de nevnte organisasjonene. Johannes var en av forloverne da Ivar og Marie giftet seg 10. august 1902. Marie var to år yngre enn Ivar. De fikk ikke egne barn, men hadde en periode to pleiebarn.

Ivar Holsvik (foto privat)

Marie og Ivar Holsvik kom til Strand som prestepar i 1915 og ble i sognet til sommeren 1920. I tillegg til prestegjerningen var han også forfatter. Mens han var i Strand skrev han ei hjelpebok for religionsundervisning som han kalte «Kristentro og kristenliv», Han skrev også 50-års jubileumsskriftet for Santalmisjonen i 1917. Dette historieskriftet het «Festskrift i anledning Santalmissionens 50-aars juilæum». Han var også fast skribent i tidsskriftet Norsk Kirkeblad fra 1917.

Da han forlot Strand etter fem år, skrev han at «5 lykkelige år har jeg tilbragt her, og har mødt meget hjertelag og megen kjærlighet.» Neste stopp for ekteparet Holsvik var Paulus kirke i Oslo hvor Ivar var residerende kapellan fram til 1933. En periode var han i tillegg også hjelpeprest ved Ullevål sykehus. Den siste bolken fram til pensjonsalderen var han sogneprest og senere prost i Asker.

Ivar Holsvik som gammel

(Asker og Bærum Budstikke 26.11.1969)

Ivar Olaf Holsvik pensjonerte seg i 1945. Han mistet kona 17. februar 1958, mens han selv døde 22. november 1969. Marie ble 81 år gammel, mens Ivar levde til han var neste 95 år. De bodde i Bærum som pensjonister.

Martin Stensaker

Det var den 26 år gamle Martin Stensaker fra Drammen som overtok som sogneprest i Strand etter Ivar Holsvik. Stensaker ble født 9. november 1894 og foreldrene hans var Helmine og Mathias Rasmussen Stensaker. Mathias var maskinist. Kort tid etter at Martin ble født flyttet familien fra Drammen til Bergen. Martin tok realartium ved Bergen katedralskole i 1914 og fortsatte med teologistudiet i Oslo. Han var ferdig utdannet teolog i 1919. Det følgende året tok han først praktikum, og var deretter stiftskapellan i Hålogaland et halvår, med tjeneste i Salangen, Berg og Torsken i Troms. Han ble så utnevnt til sogneprest i Strand og var dermed helt fersk som prest da han kom Rogaland like før jul i 1920.

Martin Stensaker (foto privat)

Martin Stensaker kom ikke alene. Han rakk akkurat å bli gift med Hjørdis Neumann Bennetter fra Oslo før han dro vestover. Hjørdis var født i 1899 og bryllupet sto 10. november 1920. Da var altså Hjørdis 21 år og Martin som nevnt 26 år. De fikk fire barn, hvorav tre ble født i Strand. Barna het Halldis (f.1921), Sonja(1924), Jan Martin (f.06.11.1925) og Liv Unni.

Martin kom til Strand med ungdommelig iver. Noe av det første han startet med var å få bedehuset på Jørpeland omgjort til kapell. Dette var noe bedehusstyret med formann Rasmus Larsen Tungland var sterkt imot.  Saken om bedehusets framtid kom opp til avgjørelse på bedehusets årsmøte i 1921. Både Stensaker og bedehusfolket hadde mobilisert kraftig. Det viste seg at bedehusfolket var i mindretall. Da saken skulle tas opp til avstemming, reiste Rasmus L. Tungland seg og gikk fra møtet. Store deler av bedehusfolket fulgte etter. Dermed ble det gjort vedtak om å gjøre om bedehuset til kapell, mot kun tre stemmer. Dette betydde at bedehusfolket trakk seg fra styre og stell av kapellet, og de kom ikke tilbake før mot slutten av 1930-tallet.

Dette var med på å sette enda sterkere skille mellom det radikale bedehusfolket og presten og hans folk. Mange var fortvilet over at presten fikk «verden med seg og tok bedehuset!» Bedehuset ble fremdeles brukt til møtevirksomhet for misjonsorganisasjonene, men mange av disse ville ikke ha noe med styre og stell av huset før neste 20 år var gått. De som gikk ut den gang, ble aldri mer med i styret for Langeland kapell.

Musikkurs på Tau 1926. Martin Stensaker nr. 3 f.h i andre rekke

(foto Jan Alsvik)

Stensaker fikk startet to ungdomsforeninger tilsluttet KFUM/KFUK, en på Jørpeland og en på Tau, men ingen av disse fikk noen lang levetid. Han var ellers praktisk anlagt og la ned et stort arbeide på prestegården. Han var også drivkraften i en restaurering av Strand kirke som ble foretatt i hans presteperiode. Han søkte om tillatelse til å få kjøre motorsykkel, men dette ble avslått. I 1929 søkte han på nytt, denne gang om å få lov til å kjøre bil. Søknaden ble innvilget av kommunestyret. Martin Stensaker var nestformann i skolestyret i Strand og på fritiden hadde han kunstmaling som hobby.

I november 1929 var familien Stensaker sin tid i Strand over. Han ble da utnevnt til residerende kapellan i Øvre Eiker vest for Drammen. I perioden 1946-1954 var han sogneprest i Strømsgodset menighet i Drammen, før han avsluttet sin prestetjeneste som residerende kapellan i Fagerborg menighet i Oslo i 1954-1962. Under krigen gikk det rykter om at Stensaker ikke hadde sagt opp lønnen fra Nazi-regimet slik de fleste andre prestene i Norge gjorde. I et brev til menighetsrådet i Haug tilbakeviste han imidlertid dette og gav sin fulle tilslutning til bekjennelsesskriftet «Kirkens Grunn». Martin Stensaker døde i Oslo 15. desember 1972 og ble 80 år gammel. Kona Hjørdis ble 90 år gammel og døde først 20. mars 1989.

Dødsannonse Martin Stensaker

(fra Drammens Tidende 17.12.1974)

Etter Stensaker har følgende vært faste prester i Strand: Erling Laland (1930-1939), John Richard Ofstad (1940-1961), Arne Meinich Gundersen (1962-1971), Adolf Nielsen (1971-1985), Sigurd Skjelsbæk (1985-2002), Jeffrey Huseby (2002-2010) og Martin Ivar Arnesen (2010-). På Jørpeland: Ingvar Dragsund (1979-1999), Geir Øy (1999-2014), Bård Boye (2014-2021) og Michael Skappel Zülow (2022-).

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Helligetrekongersfest i Bekkarfjord

Første søndag etter nyttår har det vært tradisjon å feire helligetrekongersfest. På disse festene har misjon vært et viktig tema.

Helligetrekongersdag er 6. januar eller som den også kalles, trettendedag jul. Den bibelske fortellingen denne dagen bygger på er fra Mat 2,1ff. Her hører vi om noen vise menn fra Østen som så ei spesiell stjerne på himmelen. Denne tolket de som et tegn på at en konge var født i Israel. De dro derfor til Jerusalem for å hylle denne kongen. Men kong Herodes kjente ikke til noen nyfødt konge.

Hans skriftlærde sa at kongebarnet skulle bli født i Betlehem og Herodes ba dem dra dit. Da de kom ut fra Herodes sin residens så de igjen stjernen de hadde sett i Østen. Denne dro foran dem til Betlehem og stanset over huset hvor Maria, Josef og Jesusbarnet bodde. Vismennene gikk inn og hyllet Jesusbarnet og gav dem gaver: gull, røkelse og myrra. Herodes hadde bedt dem komme tilbake til Jerusalem og fortelle hvor barnet var, men en Guds engel ba dem ta en annen vei heim.

Teksten i Matteus 2 sier altså ikke at det var konger som kom fra Østen, heller ikke at de var tre. Stjerne viste ikke vei fra Østen til Jerusalem, kun fra Jerusalem til Betlehem. Den stanset heller ikke over stallen hvor Jesus ble født. Dette skjedde først en god stund etter fødselen og Jesus og foreldrene hadde på dette tidspunktet fått flytte inn i et hus. Noen av disse «faktaene» er nok hentet fra profetier i GT, for eksempel fra Jes 60,1-3 og Salme 72,10-11.

Den eldste del av forsamlingen (foto Ove Sandvik)

Søndag 4. januar kl.12.00 var det tid for årets første møte i Misjonsforeningen i Lebesby. Samlingen var denne gang heime hos Sissel og Peder Jenssen og det var som vanlig mat både for legeme og sjel. Det var svoger Peder som ledet og jeg ble bedt om å han dagens andakt. Det er fire familier som er faste medlemmer i foreningen, men noen ganger er det med gjester som er på besøk. Denne søndagen var vi samlet 16 i stua.

Jeg fikk innledningsvis minne om Grundtvigs julesalme «Deilig er den himmel blå» (SB618). I denne salmen overfører Grundtvig bildet med stjernen som veiviser til Guds ord og dens samme oppgave: «Stjernen ledet vise menn Til den Herre Kristus hen. Vi har òg en ledestjerne, Og når vi den følger gjerne, Kommer vi til Jesus Krist.» «Denne stjerne lys og mild, Som kan aldri lede vill, Er hans guddoms ord det klare, Som han lot oss åpenbare, Til å lyse for vår fot.»

Videre fikk jeg minne om at evangeliet er for alle. Misjonskallet er ikke foreldet, det gjelder også i 2026. Og evangeliet er om Jesus som kom til jord og gikk fra krybben til korset for å åpne himmelveien for fortapte syndere. Dette gjorde han for meg og dette var også for deg! Jeg avsluttet andakten med å minne om at vismennene tok en annen vei heim. Å bli en kristen medfører omvendelse fra synden og verden og å starte på en annen vei heim mot himmelen.

Det ble også tid til å synge en ukjent og flere kjente julesanger før det ble fest for legemet. Det ble servert lapper med syltetøy, julekaker, kaffe og brus. God drøs hører også med i en slik samling og klokken ble over to før møtet ble hevet.

Tre prester i Strand – 1896-1914

Strand kirke (foto ukjent)

Etter at sogneprest Henrik Bauer Moses flyttet fra Stand, var det tre ulike prester i embetet de neste 18 årene. Nils Fredrik Christian Bruun Skaar var første mann ut.

Jeg har i fem tidligere artikler omtalt prestene i Strand fra 1789-1895. I denne artikkelen vil jeg gi en noe korter presentasjon av de tre mennene som var sogneprester i Strand i perioden 1896-1914.

Omkring århundreskiftet 1900 var de kirkelige forhold i Strand helst mørke. De to siste prestene hadde kommet på kant både med kristenfolket og bygdefolket generelt. I 1899 var biskop Heuch på Visitas og var helst tung på labben i etterkant: «Denne menighet (Strand) er, selv om den ligger omgitt av meget interesserede menigheter, så sløv og likegyldig som noen i stiftet. Det merkes øyeblikkelig. Visitasmøtet, som på disse kanter stadig pleier å være meget tallrikt, så det ofte er vanskelig å skaffe de fremmøtte plass, bestod i Strand av 3 medhjelpere og kirkevergen; ikke en av Indremissionsstyrets eller Skolestyrets menn hadde innfunnet seg…

De kirkelige forhold har alltid været dårlige i Strand, men aldri som nå. Det er, som man ikke mer kan finne menigheten. Derimot antar jeg, at den uvilje, som denne menighet i årrekker har hatt til sine prester, danner grunnlaget for den ukirkelighet, hvorav et tiltagende fabrikkliv med derav følgende sosialistiske impulser formår å frembringe en likefrem religiøs indifferentisme, som ellers er ukjent på disse kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en avsvidd flekk i en blomstrende have. Å reise tvers over fjorden til Rennesøy er som å komme til en annen jord.» (Språklig revidert)

Det sto nok noe lysere til med lekmannsarbeidet, men også i de kretser ventet man på vekkelse. Hvem var så neste prest ut?

Nils Bruun Skaar (foto Norderhov)

N. B. Skaar – prest i Strand 1896-1906

Den som overtok presteembetet i Strand etter Henrik Bauer Moses var nevnte Nils Fredrik Christian Bruun Skaar. Han skrev seg helst for N. B. Skaar. Nils var sønn av den kjente biskop i Hålogaland og Nidaros Johannes Skaar og Cathinka Wilhelmine Pauline Hansen. Johannes Skaar gav ut ei egen salmebok og skrev også et stort verk om salmenes historie.

Nils ble født 13. august 1858 i Nord-Aurdal i Valdres, men foreldrene flyttet til Skien i 1862. Her gikk Nils på Skien lærde- og realskole fra 1866 og Skien latinskole i 1876. I 1867 ble han alvorlig syk og lå til sengs i et halvt år. Sykdommen førte til at han mistet hørselen på det ene øret og at han de neste 20 årene periodevis hadde store hodesmerter. Han ønsket å utdanne seg til en militær karriere, men sykdommen satte en stopper for det.

Han begynte derfor i stedet på presteutdannelse og ble ferdig utdannet teolog i 1882 og tok praktikum i 1885. Etter at han var ferdig med teologien i 1882 var han de neste tre årene lærer ved U. Phils pikeskole i Oslo og assistent ved Sjømannsmisjonens hovedkontor. I 1885-1889 var han personalkappelan hos presten Krogh i Fana, før han en sjuårs periode var kateket i Langesund.

Torvald Skaar, N. B. Skaar sin sønn født i Strand

(foto Norges leger)

Nils ble gift i Gamle Aker kirke 2. februar 1889 med Marie Elisabeth Olsen som var to år yngre enn brudgommen. De fikk fire barn, de to første i perioden de bodde i Fana, nummer tre i Langesund, mens minstemann ble født etter at prestefolket kom til Strand. Navnet på barna er Eilef (f.1889), Ingrid (f.1889), Johannes (f.1891) og Torvald (f.1898). «Strandbuen» Torvald ble gift med Anna Elisabeth Collett Børs og var lege bl.a. på Rikshospitalet og Ullevål sykehus.

Nils Skaar og familien kom til Strand i 1896 og han var prest her til 1906. Han fikk i gang gudstjenester på Fiskå og Jørpeland. På Jørpeland ønsket han at det nye bedehuset på Langeland som sto ferdig i 1905 skulle bli kapell, men det fikk han ikke gjennomslag for. I et tilbakeblikk på den åndelige situasjonen fram til årsskiftet 1904-05, skrev han at  «Strand havde i længere tid hørt til Lars Oftedals faste borge. Deraf forstaaes, at forholdet til kirken og det geistelige embetet ikke i det hele og store var særlig intimt.»

Ved neste årsskifte var det imidlertid kommet nye toner. Da hadde det vært en dyptgripende vekkelse på Jørpeland ved Andreas Kvinlog og også vekkelse i Nordre Strand. Skaar noterte følgende: «Saavel i Nord- som i Sørbygden har det været betydelige og glædelige vækkelser, der særlig i dette aar (1905) har øget nadverdsgjæsternes tal i ikke uvæsentlig grad. Men paa begge steder følger tilbøielighed til splittelse inad, og Gud give visdom og naade til at holde flokken sammen.»

N. B. Skaar (foto Nationen 04.11.1925)

N. B. Skaar var formann i både skolestyret og fattigstyret i Strand. Da han flyttet fra kommunen i 1906 fikk han denne attesten, gjengitt i Vestlandsposten: «At løfte folkeoplysningen til det høiest mulige er for ham en hjertesak, derfor gik ogsaa folkeskolen her i Strand hurtig fremover under hans ledelse, saa den nu staar blant de beste i amtet… Som prædikant er han den klare, hjertevarme forkynder av korsets evangelium.»

N. B. Skaar dødsannonse (Aftenposten 09.11.1925)

Etter ti år i Strand fortsatte Nils Bruun Skaar som residerende kapellan i Norderhov menighet ved Hønefoss fram til 1913. Da ble han forfremmet til sokneprest, og i 1914 til prost i samme menighet. Her var han fram til sin død. I denne perioden sørget han for at Lunner kirke ble restaurert og foretok selv innvielsen 20. juli 1924. Han satte også i gang med bygging av kapell i Ask, men kapellet ble ikke ferdig før i 1927, to år etter at Skaar var død. Prost N. B. Skaar døde 3. november 1925 og ble 67 år gammel. Kona Marie døde 26. oktober 1930 og ble 70 år gammel.

John Kristian Simonsen (foto Harstad Tidende)

John Kristian Simonsen 1906-1909

Den som kirkedepartementet ansatte som N. B. Skaar sin etterfølger var en 58 år gammel mann fra Rana. Han het John Kristian Simonsen og var født 15. mai 1848. Foreldrene hans var husmenn på Storlia i Langvassgrenda nord for Mo i Rana og het Simon Johnsen og Elisabeth Gabrielsdatter.  Faren var i tillegg fisker. John Kristian vokste opp i fattigdom og fikk kun 24 ukers folkeskole. Men det var pågangsmot i unggutten. 13 år gammel ble han med faren på vintersildefiske og dette ble gjentatt de to neste årene.

I 1864 og i tre år framover var John Kristian lærer i folkeskolen i Dunderlandsdalen før han i 1867 tok et lærerkurs i Mosjøen. Etter lærerskolen flyttet han til Trondenes ved Harstad og var huslærer hos distriktslegen der fram til 1875. Da satte han kursen mot hovedstaden, hvor han tok et toårig forberedende studie ved Universitetet og fortsatte deretter to år med ordinære studier. I 1879 var han blitt 31 år gammel og fikk jobb som styrer ved Melsomvik borgerskole utenfor Tønsberg. Etter fem år i denne stillingen begynte han på teologistudiet ved Universitetet og var ferdig utdannet i 1888 og med praktikum i 1890.

John Kristian Simonsen (foto Soga um Strand)

Selv om han nå var ferdig utdannet prest, fortsatte han likevel som lærer. Først fire år ved ungdomsskolen i Bø (1890-94) og deretter ett år i Mandal. I Mandal traff han Marie Andrea Salvesen som var 11 år yngre enn John Kristian. De ble gift 1. januar 1895 og da var brudgommen blitt 47 år og bruden 38 år. Etter et halvt år som mann og kone brøt Marie og John Kristian opp fra Mandal og flyttet til Hitra hvor John Kristian endelig hadde fått en stilling som residerende kapellan. Han ble på Hitra i 10 år fram til 1906. Her var han blant annet formann i skolestyret, vergerådet og kirketilsynet.

Da sognepreststillingen i Strand ble ledig etter N. B. Skaar i 1906, var det John Kristian Simonsen som ble ansatt som Skaar sin etterfølger. Han var da blitt 58 år gammel og fikk bare ett par år i stillingen før han ble syk av kreft. I 1908 var han innlagt på Stavanger sykehus, men frisknet såpass til igjen at han kom tilbake til Strand. Men det tok ikke lang tid før kreftsykdommen igjen tok tak og han fikk et langt sykeleie før «døden befridde ham fra lidelsene». Han døde 21. august 1909 61 år gammel og ble begravet på Strand kirkegård 26. august. I et minneord om John Kristian het det at han hadde «en utrættelig energi og noget af det, vi her sørpaa vil kalde for den nordlandske seighed..». Et annet minneord sa det slik: «Hr. Simonsen var en dyktig og nidkjær prest, men sykdom hindret ham i å virke slik som han gjerne ville.»

John Kristian Simonsen minneord

(Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis

26.08.1909)

Dødsannonse John Kristian Simonsen

(Lister og Mandal Amtstidende og

Adresseavis 26.08.1909)

På selveste julaften i 1896 fikk presteparet på Hitra sitt eneste barn. Det ble en gutt som fikk navnet Arvid. Han og mor Marie flyttet til Stavanger i oktober 1909 og her ble de boende. Arvid Simonsen ble gift i 1927 med Dagmar Kristine Ramsland fra Stavanger og de fikk minst to barn, Marie og Kristian. Marie Simonsen døde 17. april 1936 og ble 77 år gammel.

Arne Scheie (foto Soga um Strand)

Arne Scheie 1909-1914

John Kristian Simonsen rakk ikke å sette særlige spor etter seg i Strand. Han var bare tre år i stillingen og disse årene var preget av sykdom. Den neste presten i Strand tålte dårlig det fuktige klimaet i Rogaland og søkte seg bort etter fem år i stillingen.

Den nye presten het Arne Scheie og var fra Kristiansand. Han ble født 30. mai 1868 av foreldre megler Otto Gustav Scheie og Katarina Elisabeth Christensen. Arne tok Katedralskolen i Kristiansand og fortsatte på teologistudiet ved Universitetet i Oslo. Her tok han teologisk embetseksamen i 1891. Før han startet opp som prest, var han lærer i åtte år. I perioden 1891-1899 var han først lærer i Grimstad, deretter i Sandefjord før han fortsatte som assistent ved den kongelige arbeiderkommisjon.

Arne Scheie ble gift med Johanne Marie Johannesen 7. september 1896 og de fikk til sammen ti barn, hvorav ett døde som liten. Barna var Audhild (f.1897), Eva (f.1898), Elisabeth (f.1899), Ida (f.1901), Arne (f.1903), Johanne (f.1904), Kaare (f.1905), Birgit (f.1907), Peder Andreas (f.1909), Wanda (f.1910). Johanne Marie var fra Kristiansand og var fem år yngre enn mannen Arne.

Arne Scheie 

(foto Østlendingen 06.09.1938)

I 1899 ble Arne Schei utnevnt stil sogneprest i Gimsøy i Lofoten. Etter fem år i Gimsøy fortsatte han fem nye år i Bindal helt sør på Helgeland før han og familien kom til Strand i 1909. Også her var han kun i fem år før han søkte nytt kall. Som nevnt innledningsvis var klimaet en viktig årsak til at han dro fra Strand. Han skrev selv: «Det nokså rå klima har ikke vært heldig for helbreden, idet gigten som både min hustru og jeg har pådraget os i de første vanskelige tider på Gimsø med dårligt hus, her i Strand heller har tiltaget, væsentlig af denne grund har jeg ment det rigtigst at måtte flytte herfra, hvor her ellers er lett og godt at være.»

Scheie kom til Strand samtidig med at Sven Foldøen begynte sitt «tokt» gjennom Strand. Hele denne perioden var derfor preget av vekkelser og et vekkelsesfolk som ikke sto Statskirken nær. Hvordan Scheie forholdt seg til vekkelsene har jeg ikke funnet opplysninger om.

I 1914 ble Scheie ny sogneprest i Snåsa i Nord-Trøndelag. Her var han til 1921 da flyttelasset gikk til Brandval i nærheten av Kongsvinger. Hans siste prestekall var som prost i Skedsmo i Akershus i perioden 1928-1938. De fleste steder han var prest, også i Strand, var han formann i skolestyret i gjeldende kommune. Han flagget offentlig at han støttet partiet Venstre og oppfordret i leserinnlegg i ulike aviser andre til å stemme som ham.

Arne Scheie dødsannonse

(Akershus Arbeiderblad 06.09.1938)

Prost Arne Scheie døde på post 4. september 1938 i prestegarden på Skedsmo. Han ble 70 år gammel. Kona Johanne døde 1. august 1950, 77 år gammel.

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no