Det heiter ikkje: bedehus - no lenger. Heretter…

Bedehus og kirke. (foto digitaltmuseum.no)

Navnet skjemmer ingen, heter det i et kjent uttrykk. Det stemmer noenlunde når det gjelder navn på mennesker. Men hva med navn i Guds forsamling?

Misjonssalen Sandnes annonserte nylig på sin heimeside, at forsamlingens styre har endret på noen sentrale begrep, slik som bedehus, møte, forsamling og forsamlingsleder. Notisen avsluttes slik: «Så, søndager går vi til «kirken» vår på «gudstjeneste», hvor vi møter «menigheten» og hører vår «pastor» tale.» Flere andre NLM-forsamlinger har lenge brukt disse navn, eller i hvert fall noen av dem.

Slik sett er det lite nytt i meldingen fra Misjonssalen. De «nye» navnene er jo heller ikke nye. De er gamle navn som har vært brukt i kirkelige sammenhenger lenge før norske bedehus dukket opp. Men skjemmer navnet? Er ikke slike navn nøytrale? Det ligger nok mer i endringene enn kun at nye benevnelser tas i bruk.

Mye kunne vært sagt om dette, og mye er allerede sagt. Også på denne bloggen. Nå vil jeg kun nevne noen få ting, som et hjertesukk. Først rent personlig. Jeg er født inn i den radikale lekmannsbevegelsen på bedehuset. Her fant jeg også min åndelige heim som voksen. For meg er det sårt at stadig flere i min egen organisasjon har mistet troen på bedehusbevegelsen, og dermed også noen av dens kjerneverdier. Heldigvis er der enda mange bedehus i landet vårt, men utviklingen ikke minst i mange større forsamlinger, går tydelig i en mer kirkelig retning.

På bedehuset har vekkelses- og oppbyggelsesforkynnelsen vært det sentrale. Mens kirken ble betjent av et embete og en prest, innså vekkelsesfolket at de trengte et større spekter av forkynnernådegaver. Og de trengte mer mat enn en tale 2-3 søndager i måneden. De hadde stor tro på sammenhengende forkynnelse, både til oppbyggelse og vekkelse for Guds folk, og for at nye kunne bli vunnet ved forkynnelsen av evangeliet. De erfarte at Guds Ånd arbeidet spesielt i bygder og byer under slike møteserier. Ikke minst i vekkelsestider. Jeg tror slik fremdeles.

Det kan også være slik om en skifter navn slik flere forsamlinger nå gjør. Men jeg tenker at slike navneendringer tilbake til den kirkelige tradisjon, for mange også innebærer en endring i synet på forkynnelsens og vekkelsens plass i vår virksomhet. Det viser erfaringen. Sterke impulser fra den såkalte kirkevekstbevegelsen i USA har forsterket noe av dette.

Inge Sirevåg på talerstolen på ei julemesse på Moi (foto Ove Sandvik)

Navneendringene viser tydelig at mange i NLM nå har et mer kirkelig kirkesyn. Det finnes bibelske argument også for et slikt kirkesyn, men det har aldri vært det dominerende i NLM og på bedehusene. Her tenkte misjonsfolket i nådegaver. Ikke bare når det gjelder forkynnelsen, men også i åndelig ledelse, praktiske oppgaver og sakramentsforvaltning. Når vekkelsene stilnet, hendte det nok ofte at en stivnet til. Men den prinsipielle tenkning som lå til grunn, var likevel den samme. En var et alternativ til DNK og frikirker, som var mer konsentrert om prest og pastor.

Noen sier at endring er et sunnhetstegn. Men det er ikke rett å kaste ut barnet med badevannet. Og, det er forskjell på å barbere seg, og å skjære av haka. Jeg er redd vi holder på med nettopp det. Når en i tillegg ser at NLMs bibelsyn også er i endring, kan jeg forstå at «det gammeltroende misjonsfolket» er urolige. At antall delegater til NLMs regionsårsmøte i Sørvest er nesten halver på åtte år, sier nok mye om situasjonen.

Når den åndelige situasjon i landet vårt skal bedømmes, er det likevel ikke navn på bygg eller personer det kommer an på. Kirken er verken bygg eller organisasjon, den er frelste sjeler. Kirken er mennesker som er gått konkurs på sitt eget, og som ikke vet seg noe annet til frelse enn Jesus og han korsfestet. Hvis jeg ikke hver dag får leve på denne plassen, vil mitt Gudsliv dø. Og Gud som ved sin Ånd gjenføder og fornyer, har «funnet det for godt», at frelsen og fornyelsen skjer ved forkynnelsen av Ordet om korset.

Må Gud se i nåde til meg, og til det norske folk.

 

Overskriften er en omskrivning av Haldis Moren Vesaas sitt dikt: «Det heiter ikkje: eg – no lenger.»

La ikke vinden bestemme din livskurs!

(foto itro.no)

«Hensikten med vår syndenød er ikke at Gud skal påvirkes til å gi nåde, men at vi skal påvirkes til å ta imot den.»

Det er den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius som har formulert denne setningen. Under følger noen flere sitater av Rosenius og andre forkynnere. Kankje noe å tenke på en sommerdag.

C. O. Rosenius

Spør du hvor meget følelse av synd som er nødvendig, da kan du svare deg selv: Ikke så og så meget, men så meget at du ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få fred før du er salig i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre.

Summen av alt hva loven og evangeliet i forening skulle utrette, var at jeg skulle bli utilfreds med meg selv og søke all min trøst i Kristus. Hvor dette finnes, er der liv, om også alt annet godt synes å mangle og alt ondt å strømme over. Hvis dette fattes, er der nød, om også alt godt var til stede i rikelig mål. 

For du skal være klar over at om Guds gjerning i oss er aldri så sann og om vi aldri så meget ifører oss Guds fulle rustning, så vil vi alltid hos oss selv føle og se meget mer av synd og utroskap enn av fromhet og rettferdighet. Så sant vi da ikke er blitt forblindet og sover.

Aksel Valen-Sendstad

Det mennesket som har møtt Guds hellighet, tier. Han har ingen bebreidelser. Han har bare bønn om nåde.

Guds ord og Guds Ånd kan aldri skilles når Gud åpenbarer seg og meddeler seg til et menneske. Der Guds ord er, der er Guds Ånd. Der Guds Ånd er, der er Guds ord.

Bibelens lære om Guds Ånd og Guds Ord sier oss at det er ordet om korset, det Jesus har gjort for oss, som er grunnlaget for alt og som menneskers frelse og fornyelse skal bygges på.

Carl Fr. Wisløff

Vi kristne seiler i motvind, men la oss for all del ikke overlate til vinden å bestemme kursen.

Mor og far har ansvar for barnas kjennskap til Gud og for deres tro på Jesus. De har hellig plikt til å bruke alle naturlige anledninger til å snakke med dem om Gud, og til å lære dem grunnsetningene for all kristendom.

Evangeliet er budskapet om at frelsen er fullbrakt. Guds løfter er oppfylt, syndegjelden er betalt, Jesus er død for alle syndere. Han har åpnet for oss en vei like inn til Gud, og lar oss vite at alle som kommer i hans navn, får være Guds barn. Alt er ferdig, du får bare komme! Lytt til dette herlige budskap, så vil Guds Ånd gjøre sin gjerning i hjertet ditt, og du får nåde til å leve i tro på evangeliet!

Hans Erik Nissen

Lykkelig er du som har din synd skjult av Jesu blod. Da ser Gud ikke lenger synden. Han ser bare det som skjuler den. Når Gud vender seg mot dine synder, møter han det som er mest dyrebart av alt. Han ser blodet. Og Lammets blod ble utgytt, for at du skulle gå fri.

Du blir aldri hellig ved loven. Det betyr at du aldri blir helliggjort ved alt det du skal og kan. Derimot blir du helliggjort ved troen på Jesus. Setter du din lit til hele den rikdommen du eier i ham, forandres du innenfra. Jo mer du priser deg lykkelig overfor Jesus, desto mer preges du av ham.

Å hate sin bror kaller Bibelen mord. Uten oppgjør kan en morder ikke eie det evige liv. Jesus og hatet kan ikke bo side om side. Enten må hatet vike, eller også må Jesus gjøre det. Herren kaller oss fram i lyset. Han kaller oss til å ha oppgjort sak med ham og med hverandre.

Peter på forklarelsens berg

Ett av de mest spesielle møtene mellom Jesus og Peter, skjedde på det som vi i ettertid ofte kaller for Forklarelsens berg. Det endte med at Peter sto igjen med «Jesus alene».

Vi leser om dette møtepunktet i Mat 17,1-8: «Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham! Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke! Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.»

Det var de tre apostlene som sto Jesus nærmest, som fikk være med han opp på fjellet. Hvilket fjell det var, sier ikke teksten noe om, men tradisjonen har sagt at det var på Tabor. Derfor er denne hendelsen ofte kalt Tabor-hendelsen. Men mange fortolkere mener det var et annet fjell, men det spiller liten rolle.

På fjellet dukker plutselig Moses og Elias opp, og har samtale med Jesus. Lukas tar med at de snakket om Jesu lidelse og død i påsken. Det må ha vært en helt spesiell opplevelse for de tre apostlene. Tenk å få se både Moses og Elias i levende live. Og å få høre dem samtale om Jesu frelsesverk.

Det er fantastisk når vi som Guds barn får slike opplevelser som tar tak i både legeme og sjel. Selv jeg som ikke er noe typisk følelsesmenneske har noen slike opplevelser å se tilbake på. Den som jeg husker tok mest tak i følelseslivet mitt, var da det var vekkelse på Jørpeland i 1981. Jeg var da i militære. Jeg husker en av kveldene under vekkelsen. Flere var blitt frelst den kvelden, og det gjorde slikt inntrykk på meg at det føltes som jeg svevde over bakken. Jeg skulle på nattevakt og så etter folk jeg kunne fortelle til, om hva som skjedde. I ettertid har jeg tenkt det nok var en Guds styrelse at jeg ikke traff noen, for da tror jeg ikke jeg ville gått fram med skjønnsomhet.

Under dette møtet med Elias og Moses, grep selvsagt Peter ordet. «Det er godt at vi er her», sa han til Jesus. Hvis du vil, kan vi bygge tre hytter til dere. Hva som rørte seg under vesten til Peter, er ikke godt å si. Kanskje var det hovmodet som blåste seg opp? Så godt at vi er her, og aller mest jeg. Jeg kan ordne opp for dere. Det er nok noen ivrige Guds barn også i ettertid, som har tenkt som Peter. Så godt at jeg er med på bedehuset, så er det i alle fall en som tar ansvar for at det er lys på bedehuset. Så godt at jeg er her, så er det i alle fall en som er bibeltro i denne sammenhengen. Så godt at jeg er her, så er det i alle fall en som stiller opp nå det skal gjøres dugnad. Det åndelige hovmod ligger konstant på lur hos Guds barn.

Om det var hovmod, eller et ønske om å få bli på plassen med de gode opplevelser, det vet jeg ikke. Kanskje det mest var det siste. Her var det så godt å være. Her får jeg se Jesu herlighet så klart. Vi bygger hytter, slik at vi kan bli her en stund. Uansett hva Peter tenkte, Jesus svarte ikke på Peters tilbud. For mens Peter snakket, kom ei sky og dekket dem og ut fra skyen kom en mektig røst fra himmelen: «Dette er min sønn den elskede. I ham har jeg velbehag. Hør ham!».

Peter og disiplene falt til jorden i frykt. Jesus måtte røre ved dem og trøste dem. «Stå opp og frykt ikke». Og da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. Det er dit Jesus vil lede oss. Ikke til gode og dårlige følelser, men til seg selv. At vi har vårt alt i Ham.

Da Peter forteller om denne hendelsen i 2 Peters brev, nevner han ikke Moses og Elias. Han nevner Guds røst i skyen, men så legger han til: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pet 1:19) Gud sa i skyen at Peter skulle høre Jesus. Det gjør vi gjennom Guds ord. Derfor sier han at det er vel og bra med store opplevelser, men desto fastere er Guds ord.

Du gjør vel i å akte på Guds Ord!

Apostelen Peter og en norsk biskop

Skjermbilde fra NRK 

Hva svarer du på spørsmålet om hvem Jesus er? Apostelen Peter og en norsk biskop er rykende uenig om svaret.

Siste arbeidsuke før ferien, blir for min del avsluttet med en tale over det som er offisiell preiketekst for søndag 30. juni 2024. Det er en flott tekst som starter med at Jesus spør sine disipler om hvem folket de treffer på, sier at Jesus er. Vi forstår av svaret at mange i hans samtid så opp til Jesus som en helt spesiell person.

Noen trodde han var døperen Johannes som hadde stått opp av graven. Andre trodde han var en av profetene. Hadde Peter sitert fariseerne, ville han sagt at disse mente at Jesus var en bedrager. Men så går Jesus fra alle de andre, til sine egne disipler. Hvem mente de at Jesus, Menneskesønnen, var?

Da er det Peter avlegger sitt tydelige vitnesbyrd og klare bekjennelse, på alle disiplenes vegne: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Disiplene hadde fulgt Jesus en god stund, før denne sannheten ble åpenbart for dem av Gud selv. Men nå hadde de sett det, og de fikk se stadig dypere inn i evangeliet, fram mot pinsedag.

Etter pinsedag sto apostlene fram med sin frimodige forkynnelse og vitnesbyrd. For dette ble de fengslet og truet til å tie still, av ledene menn i Israel. Men de kunne ikke la være å tale om det de hadde sett og hørt. Hvorfor? Jo, fordi «det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som folk kan bli frelst ved.»

Under forberedelsene til denne talen hørte jeg på en debatt i programmet Dagsnytt atten. En pensjonert redaktør i Fredrikstad syntes forkynnelsen i DNK var tannløs. Han hadde skrevet en artikkel om dette, og utfordret biskopen i Borg. Trosbekjennelsen er tydelig i sin tale, men den forkynnes ikke, sa redaktøren. Biskopen stilte opp for å svare, men for noen svar!

I motsetning til Peter sa hun at «Gud er kjærlighet, og Gud er større. Vi kan ikke uteske hva eller hvem det er.» På spørsmål om hun trodde på jomfrufødselen, kunne hun ikke svare ja eller nei. I praksis var det nei. For vi måtte tolke dette med bakgrunn i at «kvinners renhet» var viktig den gang dette ble skrevet, svarte hun.

Videre fikk hun spørsmål om hva som skjer etter dommens dag. Hva betyr det at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde? Hennes enkle svar var at «det vet vi ikke. Gud er kjærlighet og den døde hviler i Guds hender.» Og det gjentok hun, «Jesus er vår dommer, og Jesus er kjærlighet». Med andre ord: Ingen fare, slapp av! Den kjærlige «gud» vil ikke la noen gå fortapt.

Nå overrasker ikke et slikt svar, dessverre. Allerede det at hun har latt seg ordinere til prest og biskop, viser at hun ikke tar Guds ord på alvor. For hyrde og eldstetjenesten har Gud gitt til menn med nådegave og tillit i Guds forsamling. Uavhengig av det, er det dessverre langt mellom «den klare bekjennelse» blant dagens prester. Med få hederlige unntak, er det vrang lære som forkynnes.

Frelsen, tilliten til Guds ord og synet på Jesus må åpenbares, sier Jesus i teksten fra Mat 16. Uten å være født på ny, kan en ikke erfare hvem Jesus er, eller fatte tillit til hans frelsesverk. I sin yppersteprestlige bønn, ba Jesus for sine: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) Og i Hebreerbrevet: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som gav løftet.» (Heb 10:23)

Hvem sier du at Jesus er?

Kom, Herre Jesus

Apostelen Johannes var landsforvist til Patmos. Her gav Gud han et budskap, i form av Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring. Nå skulle boken avsluttes, og Johannes bryter ut: Amen, ja kom, Herre Jesus.

I min daglige andaktsstund, leser jeg fortløpende to kapitler fra Det gamle testamentet og ett fra Det nye testamentet (NT). I dag (23.6) var jeg komme til det siste kapittel i NT. Ikke alt er like enkelt å forstå av åpenbaringene Johannes fikk på Patmos, men de minner oss sterkt om at Jesus kommer snart igjen.

I vers 12 i dette siste kapittel i Bibelen står det slik: «Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.» (Åp 22:12) Når Jesus kommer blir skillet i menneskeheten tydelig for alle. Den som her på jord har tatt imot Jesus som sin frelser, får være med heim til himmelen. Den som her på jord har forkastet Jesus og hans nåde, vil gå evig fortapt.

Inntil Jesus kommer igjen, er det mulig å bli frelst. « Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» (Åp 22:17) Men nå er det ikke lenge igjen før Jesus kommer. Derfor haster for deg å ta imot Jesus som din frelser og forsoner for Synden. Kom derfor, å ta imot livets vann (frelsen) uforskyldt av bare nåde!

Men Gud har også en alvorlig formaning helt på tampen av sin Bok: «Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok.» (Åp 22:18-19) Guds ord er sannhet, fra første vers i første Mosebok, til siste vers i Johannes åpenbaring.

Djevelen har sådd tvil om Guds ord helt fra Adam og Evas tid. Nå like før Jesu kommer igjen, intensiverer han denne bibelforakt og bibelkritikk. I våre dager ser vi det kanskje klarest i offentligheten i spørsmål om det 6. buds gyldighet, om forskjell på menns og kvinners tjeneste og om livets to utganger. Menighetsfakultetet (MF) ble opprettet for over 100 år siden, av kristenledere i nød for at Universitetets teologiutdannelse fornektet deler av Guds ord. Nå har djevelen vunnet fram med sitt tvilens såkorn på Guds ord, og MF fornekter det 6. bud, fornekter bibelens tale om tjenestedeling, og det blir undervist at Jesu forsoningsdød på korset ikke var nødvendig, uten at det får konsekvenser.

En minst like alvorlig frukt av djevelens virksomhet, er at han tar bort trangen til å høre Guds ord. Matlysten forsvinner. En skulle tro at jo tøffere åndskampen er, og jo nærmere vi kommer Jesu gjenkomst; desto mer vil det være om å gjøre for Guds folk å samles i de helliges samfunn. Dette for å få åndelig mat til å overleve på, og for at vi som Guds barn kan hjelpe hverandre til å ha blikket festet på Jesus. Men sannheten er at møtevirksomheten avtar drastisk og den åndelige likegyldighet brer om seg. Djevelens sovemedisin har god virkning.

Derfor er det så om å gjøre for Johannes, på Guds vegne, å formane Guds folk til å holde fast på Guds ord. Ikke legge noe til og ikke trekke noe fra Guds ord er sannhet, slik den er gitt oss.

Så avsluttes Bibelen og åpenbaringsboka med et løfte fra Jesus: «Ja, jeg kommer snart!» Frafallet fra Guds ord, hatet mot Israel, krig og uro vitner samstemt at nå er det ikke lenge igjen, så kommer han som komme skal. Johannes gir sitt gjensvar til Jesu løfte: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» Jeg vil gjerne stemme i med Johannes: Kom, Herre Jesus!

«Når min forløsning stunder til, Jeg gledes vil Og løfter opp mitt hode. Da løses jeg, Da går jeg inn Til vennen min, Gud være evig lovet! Da reises av Den mørke grav Det som var sådd Med sukk og gråt, Da er den søvn utsovet.» (Landstad SB 877)

Skapt i Guds bilde

Skapelsen av Adam. (Utsnitt av maleri av Michelangelo)

Mennesket er det ypperste av Guds skapning. Ikke noe annet er skapt til å ha samfunn med Gud.

Det er fint å lese i Bibelen om menneskets store verdi i Guds øyne. Han skapte oss til kvinne og mann. Han elsker oss med en evig kjærlighet. Ja, Ordspråkene sier at Han har «sin lyst i menneskenes barn». Salme 8 taler også om menneskets storhet: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham.» (Sal 8:4-6)

Da Gud skapte menneskene, sa han det slik: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde». (1 Mos 1,26) Adam og Eva hadde naturlig omgang med Den hellige Gud i Paradis. Hva betyr det at mennesket er skapt i Guds bilde? Aksel Valen-Sendstad sier blant annet:

-Hele mennesket med sjel og legeme er skapt i Guds bilde.

-Mennesket er skapt til å være et levende livsfylt jeg, liksom Gud selv åpenbart i Jesus Kristus, er et levende livsfylt Jeg.

-Gudsbilde innebærer at mennesket er mann og kvinne. Gudsbildet angir både likhet og ulikhet mellom mann og kvinne. Gudsbildet er ikke kjønnsbestemt. Forskjelligheten bestå i deres forhold til hverandre som mann og kvinne.

-Gudsbildet består i at Gud har skapt mennesket slik at han som Gud kan ha fellesskap med mennesket ved sitt ord og skaperverk.

-I gudsbildet ligger også det gudgivne menneskeverd. Menneskeverdet er dette at Gud har gitt mennesket liv, eksistens, personlighet, mulighet for fellesskap med seg, legeme og alle sanser, frihet og anlegg for å leve i fellesskap med mennesker for i samarbeid og løse ulike oppgaver.

Men noe dramatisk skjedde i paradis. Adam og Eva falt i synd og måtte forlate Paradis. Som syndere kunne de ikke ha samfunn med Gud. De ble åndelig døde. Men hva skjedde da med Gudsbildet? Arne Helge Teigen skriver om dette i sin troslære «Innføring i kristen tro»: «Den åndelige død har rammet menneskets intellekt og vilje slik at gudsbildet i mennesket er ødelagt. Dette betyr likevel ikke at gudsbildet i mennesket er borte. Gudsbildet er ødelagt i den forstand at det er blitt pervertert og ikke lenger kan fungere i samsvar med Guds vilje og hensikt.» Og videre: «Selv om altså forholdet mellom Gud og mennesket ble ødelagt ved syndefallet, har likevel noe av det som Gud la ned i mennesket ved skapningen, overlevd syndefallet.»

I motsetning til all annen skapning, er menneskets verdi 

ukrenkelig fra unnfangelse til naturlig død. 

(tegning: babyverden.no)

Hva legger han i det? Jo: «Gudsbildet i mennesket ble ødelagt, men ikke tilintetgjort…. Vesentlige sider ved det som hører med til gudsbildet i mennesket har overlevd syndefallet.» Han nevner bl.a. at menneskene kan forholde seg til hverandre på positiv og byggende måte, først og fremst gjennom Guds ordning med ekteskapet.

Ved omvendelsen og troen blir «forholdet mellom Gud og menneske som ble ødelagt ved syndefallet, etablert på nytt». Ved troen på Jesus Kristus etableres derfor et forhold mellom mennesket og Gud som har en likhet med det forholdet som var før syndefallet. Likheten består i at forholdet er basert på et ord som Gud har gitt.» Men det er også en ulikhet: «Det forholdet som var mellom Gud og mennesket før syndefallet, var basert på menneskets lydighet mot et bestemt forbud som var gitt av Gud. Forholdet til Gud etter syndefallet er imidlertid basert på evangeliet, altså på Guds løfte om tilgivelse for synd.»

At gudsbildet ble ødelagt i syndefallet, betyr ikke at menneskets særstilling overfor Gud i forhold til annet skaperverk, er endret. I en misforstått radikalitet, er det noen som hevder at mennesket etter syndefallet er en djevel. Kanskje med henvisning til Jesu ord til fariseerne, at de har «djevelen til far». Dette er en farlig misforståelse. Den som er født på nytt, kalles for Guds barn. Men det betyr ikke at vi er guder. Djevelen er en fallen engel. Gud tar seg ikke av engler: «For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av.» (Heb 2,16)

Syndefallet ødela gudsbildet. Syndefallet førte til at vi mennesker i oss selv er uten Gud og uten håp. Vi kjenner ikke veien til fred med Gud. Alle har syndet og står uten ære for Gud. Det var derfor Jesus kom til jord. Han skulle frelse oss som var fortapt, vi som Han elsker med en evig kjærlighet. Hver den som tror på ham, skal ikke fortapes, men ha evig liv. Det er evangeliets nåde: Jesus «gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.»

Også mennesker som ikke er frelst, har en livsrett som er ukrenkelig. De er elsket av Gud med en evig kjærlighet, i motsetning til den falne engel Satan som er støtt ut i et evig mørke. Mennesket uten Gud er også på vei til dette mørke, men har mulighet til å bli blir frelst ved å høre evangeliet, omvende seg og tro. Det er kun ved gjenfødelsen at gudsbilde blir fullkomment gjenopprettet.

Carl Fr. Wisløff skriver om noe han kaller «anti-humanismen». Disse «taler rett og sant om at mennesket er en synder, men bruker slike ord at mennesket også blir beskrevet som en kjeltring. Man blander sammen det mennesket er for Gud, i Guds øyne, - og det han er i andre menneskers øyne.» «På det rent menneskelige plan, mellom menneskene, finnes det mye godt og edelt (selv om det er blandet opp med egoisme av mange slag). Vi må bare alltid huske at overfor Gud, i Guds dom, strekker dette ikke til. Hans målestokk er absolutt.»

«Når vi beveger oss i et «horisontalt» plan, det vil si oss mennesker imellom, er det kristelig berettiget å tale om «å tro på det gode i menneskene». «Men i en «vertikal» linje, det vil si i forholdet mellom mennesker og Gud, må vi ikke bruke et slikt uttrykk. Målt med Guds absolutte mål er den største «helgen» en fortapt synder. Rom 3,23.»

 

Kilder

Aksel Valen-Sendstad: Kristen troslære (1990)

Arne Helge Teigen: Innføring i kristen tro (2008)

Carl Fr. Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror (1976)

Øivind Andersen: Troslære

Sitater til ettertanke

Jesu grav er tom.

«I Jordan bekjente Jesus mine synder som sine, og på Golgata sonet han dem med sitt eget blod. Slik har Jesus tatt bort min synd fra Guds ansikt for meg.»

Slik summerer Fjellhauglærer Øivind Andersen Jesus sitt frelsesverk for syndere. Under følger noen flere sitater hentet fra ulike bøker og artikler.

Johan Arndt

Får du ikke det du ber om, får du noe bedre. Ber du om noe jordisk, får du noe himmelsk.

Harald Stene Dehlin

Tidens kristen-ideal er blitt soldaten, ikke synderen som ligger liten og knekket ved Frelserens fot og som så av Kristi kjærlighet drives til arbeid.

Johannes Daasvand

Hvordan var det med deg, da «ditt beger flyter over»: Du var da ikke så opptatt med å yte. Det du var opptatt av, var å ta imot. Du satt ved hans føtter lik Maria. Du drakk av levende strømmer fra Herren. Derfor ble det så naturlig for deg dette som så mange anstrenger seg med: Å være til velsignelse for andre.

Bo Giertz

Ingen av Åndens gaver er nødvendige for frelsen. Ingen er beregnet for alle kristne. Ingen kristne har anledning til å kjenne seg mindreverdige eller undres på om det beror på noen feil hos en selv om han ikke får en gave som andre har fått. Men det er viktig at man tar vare på og anvender den spesielle gaven som Ånden vil gi nettopp meg.

Frank Jacobsen

Menigheten består av enkeltmennesker som i troen hører Jesus til og som hører hva Ånden sier til menigheten.

Martin Luther

Da det ved vårt kjød hefter en stadig synd så lenge vi lever her på jorden, og da det ikke er noen slutt på feil og forseelser, så er det sannelig høyst nødvendig at vi overfor dette har en evig forlatelse, som varer evig. Vi skal ikke komme under Guds vrede, på grunn av vår synd, men for forlatelsens skyld skal vi få leve under nåden. Se, dette er hans evige pakt. Den står fast og vakler ikke. Derfor kan våre hjerter være forvisset om at synden ikke kan fordømme oss.

Selv om aldri så mange biskoper og kirkefyrster sto frem og hevdet noe som ikke kunne bevises etter Guds ord, så var det ikke kirken som talte, men løgn-kirken. Den sanne kirke holder seg nemlig til Guds ord, og hvis noen sier noe annet, så er det ikke Jesu Kristi kirke som har sagt det, om så alle geistelige stormenn i verden sto frem på rad i fullt skrud.

Arne Helge Teigen

Profetisk forkynnelse i den kristne menighet er først og fremst en forkynnelse av Guds hemmeligheter, altså Jesu frelsesverk… Profetisk forkynnernådegave kjennetegnes ved at den utlegger Guds ord til oppbyggelse, formaning og trøst overfor de troende. Den profetiske tale beskrives også som en tale som er rettet direkte til menneskers samvittighet, og som fører til at tilhørernes tanker og hjerte blir dømt av Guds Ånd.

Læren om rettferdiggjørelsen innebærer at frelsen ikke er avhengig, verken av følelser eller hva man utretter som kristen, men bare av det som Jesus har gjort ferdig, ved sin død og oppstandelse. Den som tror på Jesus Kristus, lever i et forhold til Gud, der den rettferdighet som tilregnes ved troen, hele tiden gjelder som det eneste grunnlag for frelsen.

Sverre Bøe

En moderne teolog vakte stor oppsikt i Norge for noen år siden da han hevdet at det ikke ville forandre troen hans, om arkeologer skulle finne Jesu grav med liket hans. Da må denne teologens «tro» være annerledes enn den Bibelen omtaler. Et stort poeng i Bibelen er jo at Jesu døde kropp kom til live igjen, rent legemlig. Jesus er «virkelig» stått opp igjen. Hvis Jesu lik virkelig hadde vært funnet, måtte egentlig både påsken og hele den kristne tro avlyses. Men Jesus er ikke død, det finnes ikke noe lik. Jesus er virkelig oppstanden, han lever.