Hva er profetisk tale?

Er profetisk tale et budskap om fremtiden? Eller er det kanskje et aktuelt budskap fra himmelen til en enkeltperson? Sier Bibelen noe om dette?

På Det gamle testamentets (GT) tid, var det profeter som var sendt av Gud med budskap både inn i den aktuelle situasjonen, men som også ofte i tillegg hadde et budskap fram i tid. Mange av disse budskap eller profetier pekte mot Messias som skulle komme, men det kunne også være løfter til israelsfolket eller annet.

Profeten Jeremia fikk en profeti om at jødene skulle bli bortført til Babylon, men også at israelittene skulle få vende heim igjen etter 70 år. Noen av profetiene fra Jeremia, Esekiel og andre profeter, peker også lenger fram i tid. Fram til at jødene skulle få landet sitt igjen etter bortførelsen i år 70. Denne profetien gikk i oppfyllelse i år 1948 da staten Israel ble gjenopprettet.

Den siste profeten i Bibelen, er apostelen Johannes. Mens han var på Patmos, fikk han et syn om hva som skulle skje fram i tid. Det budskapet står skrevet i Johannes åpenbaring. Etter at Det nye testamentet (NT) var ferdig skrevet, fikk profettjenesten et annet innhold. Guds direkte tale til oss mennesker er av sluttet, gjennom budskapet i GT og i NT.

Hvis noen derfor presenterer en profeti direkte fra Gud utenom Skriften, så skal vi ikke høre på dem. Ofte er slikt kalt for svermeri. Noe av dette kan være åndelig maktovergrep. Å presentere direkte budskap til «noen i salen» om ett eller annet, er der ikke bibelsk grunnlag for. Andre bruker kanskje meditasjonsteknikker, for å «mane» fram et budskap fra Gud. Dette vil jeg advare mot.

I vår tid er den profetiske nådegave definert i Guds ord på denne måten: «Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.» (1 Kor 14,3) En vis svensk teolog har sagt det på denne måten: «Den ekte (nytestamentlige) profet kan nærmest sammenlignes med en åndsbåren predikant, som har evnen til å utlegge Skriften slik at dens rikdom på skatter blir tilhørerne til del. Profetenes forkynnelse var sikkert en preken i hvilken de hellige skrifters ord ble flittig utlagt og tolket og anvendt på den aktuelle situasjon.» (David Hedegård)

Forkynner og bibelskolelærer ved bibelskolen i Staffelsgate, Fredrik Wisløff, sier det på denne måten i boka Sunn tro: «Profetisk tale er åndsbåret vitnesbyrd om Guds kjærlighet i Kristus, om hans ledelse av sine barn, om den kraft man har fått erfare i tunge tider, om Guds Ånds tukt og om den trøst en har funnet i Guds ord.»

Brynjulf Hoaas var lærer ved Fjellhaug. Han sier det slik i heftet Hvordan finne min nådegave?: «Det profetiske element i forkynnelsen viser seg i at Guds råd blir avslørt for dem som hører, og at de på en måte føres innfor Guds ansikt. Da avsløres hjertets tanker og motiver, og den kjenner seg dømt. Men den som hører profetisk tale, hører også ord til oppbyggelse, formaning og trøst.» Han legger til:

«Inntil Jesus kommer igjen, er vi i en epoke da Bibelens budskap er ord fra Gud rett inn i vår situasjon. Vi lever i samme bibelske virkelighet som kristne for 1900 år siden. Derfor må vi ikke tro at vi trenger noe tillegg til Bibelen. Det vi trenger for vår frelse og vårt kristenliv, har vi i Bibelen. Derfor har dagens «profeter» en annen rolle enn de profetene Bibelen taler om. Vi har Guds budskap og trenger ikke et nytt.»

Hva da med folk som ser ting som skal skje fram i tid? Lebesbymannen var en slik person, Valdres-kvinnen en annen og andre kunne også vært nevnt. Disse er ikke profeter, og budskapet deres er ikke profetisk. Kanskje kan vi snakke om synske evner. Men slike budskap har ikke noen guddommelig autoritet. De må ikke tillegges noen autoritet vi skal bøye oss for. Guds barn sin autoritet er Bibelen, Guds ord.

Et sitat av forkynneren Johnn Hardang til slutt: «Vårt budskap som forkynnere i dag gis ikke direkte. Det er gitt oss i Bibelen. Her finner vi det profetiske ord. Vårt kall er å rope ut dette ord i verden. Slik følger «den profetiske tale» Guds menighet på jord, og innebærer altså den åndsbårne og aktualiserte forkynnelse av Guds ord, til oppbyggelse formaning og trøst.» (Fra boka Det gjelder Guds folk)

Vil du være med å be Gud drive ut nye forkynnere med profetisk nådegave?

 

 

 

 

Reiseblogg fra Trøndelag

Misjonssenteret i Namsos

Som predikant synes jeg det er inspirerende å få komme til andre steder enn jeg vanligvis ferdes. Og da også å få komme tilbake til steder hvor jeg har bodd før, er ekstra spennende.

19.-23. april 2023 sto det Trøndelag i mi reiserute. Mange møter og andakter sto på lista, så det gikk med noen timer med forberedelser i bønn og arbeid med tekster. Da er det av uvurderlig verdi å vite at jeg har noen trofaste misjonsvenner som er med i bønn.

Onsdag 19. april

Avreisedagen startet jeg fra Jørpeland ca.kl.07.00, med avgang fra Sola flyplass i nydelig sol kl.09.00. Framme på Værnes ble jeg hentet av Malvin Torsvik fra Åsen. Malvin og kona Guri (født Slimestad) er sentrale i misjonsarbeidet for NLM på Åsen. De har tidligere vært utsendinger for NLM i Tanzania. Guri reiste også ett år som barnearbeider i Stavanger krets på 1980-tallet.

Da koronaen slo til, skulle Nils Kåre Strøm hatt møteuke på Åsen. Denne ble da avlyst, men Malvin hadde nettopp lært seg å bruke et digitalt program for møter, og fikk ordnet det slik at Nils Kåre hadde sine møter via nettet. Etter dette har han opprettet en egen kanal på Youtube, hvor han hver søndag i ettertid har lagt ut en andakt.

Malvin og Guri Torsvik

I forbindelse med at jeg skulle ha møter i nabobygda, kontaktet han meg med tanke på å spille inn ett par andakter til bruk senere i vår. Malvin har kjøpt inn eget utstyr til opptak og innredet et studio i kjelleren. Etter en god middag og avslapping i nydelig vårsol, kjørte Malvin meg til Skjerve bedehus, hvor jeg skulle ha møte onsdag og torsdag kveld.

Skjerve ligger noen få kilometer sør for Skogn sentrum. Bedehuset ligger på en bakketopp, er gulmalt og vises godt fra E6. Det er Bjørn Valde som er nyvalgt formann i misjonsforeningen Skogn NLM. Han kunne ønske velkommen til en fin flokk med frammøtte. Ekstra kjekt for meg var det at en ungdom som jeg er onkel til, og kona hans, møtte opp. De bor en knapp halvtimes kjøring sør for Skogn.

Skjerve bedehus

Etter møtet ble jeg med heim til to gamle venner og kjente fra Namdal, som flyttet til Skogn for noen år tilbake. Judith og Bjarne Mork skulle huse predikanten denne gang. I min tid i Namdal, var de ledere av arbeidet på Solberg bedehus på Tøtdal. Jeg sang også sammen med Bjarne i Namdal mannskor. Det var veldig kjekt å treffe dem igjen, og prate både om felles kjente og misjonsarbeidet.

Bjørn Valde på talerstolen på Skjerve bedehus

Torsdag 20. april

Etter en lang og innholdsrik onsdag, var det godt med ei god natt og en roligere dag på torsdag. Da var det god tid både til forberedelse, lesing, gode samtaler og god mat. Sammen med Bjarne, fikk jeg også en herlig spasertur i nydelig vårsol. På Skjerve har de faste foreningsmøter to ganger i måneden, de har musikklag som Bjarne leder og som har øvelse annen hver uke. I tillegg har de nattverdmøte siste søndag i måneden og noen enkle offentlig møter. Nå vil de også prøve med møteuke, og jeg er satt opp til å komme tilbake en ny tur i oktober. 

Predikanten på tur langs sjøen på Skogn. Alstadhaug kirke i bakgrunnen.

(foto Bjarne Mork)

Skjerve har hatt bedehus siden slutten av 1800-tallet. Det gamle bedehuset brant ned til grunnen i 1920 og ble bygget opp igjen i 1923. Det «nye» bedehuset har derfor 100 års jubileum i år. Huset var eid av Normisjonen, inntil for 15-20 år siden. Når de fikk nytt bedehus i Skogn sentrum, fikk NLM overta det gamle bedehuset vederlagsfritt.

Torsdag kveld var vel 20 personer samlet til møte. Samlingen ble også denne kvelden ledet av Bjørn Valde og det var sang av ei gruppe fra Skjerve musikklag. Etter møtet var det kaffe og folket hadde god tid til å prate.

Skjerve musikklag

Fredag 21. april

Etter ei økt med forberedelse fredag formiddag, tok jeg tog og buss fra Skogn via Steinkjer til Namsos. Avreise Skogn var 13.30 og ankomst Namsos 15.50. I Namsos var det en god vennefamilie og kollega som hadde fått i oppdrag å huse predikanten. Britt Lise og Øyvind Rott bodde i Namsos også i tiden jeg var i Namdal- og Sør-Helgeland krets (2004-2010). Øyvind har nå en kombinert stilling som forkynner og arbeider i et begravelsesbyrå.

Bjarne og Judith Mork

Møtet på Misjonssenteret i Namsos starte kl.19.00. Det var Øystein Hitland som var møteleder. Også det en god venn fra Namsos-tiden. En stor flokk møtte fram, inkludert en god gjeng med ungdommer. Disse var knyttet til ungdomskoret Gledesbud, som hadde øvelseshelg denne helga. Det var veldig kjekt å treffe igjen mange gode venner fra tiden i Namsos.

Vårmøtet, som denne helgas møter kalles, er en lang og god tradisjon i Namsos. I min tid var det kretsen som arrangerte denne helga og tilsvarende helger på høsten og vinteren. Etter at kretsen ble til region, ble det etter hvert forsamlingen som overtok ansvaret. Det er nå Mathias Eftevand som har en liten stilling som forsamlingsleder.

Lørdag 22.april

Det ble en kampfull lørdag formiddag, før jeg fikk ro for hvilken tekst jeg skulle dele på første samling. Lørdag var det satt opp to møter, kl.17.00 og kl.19.00. På første møtet sang Namsos Unge Røster, mens ungdomskoret Gledesbud sang på siste møtet. Møtesal og matsalen var nesten fullsatt av barn, ungdom og godt voksne. Det var veldig oppmuntrende å se den store forsamlingen.

Ungdomskoret Gledesbud fra Namsos

På det første møtet var det Georg Gjøra som var møteleder. Han er medlem av eldstrådet i forsamlingen. Mellom dette møtet og kveldsmøtet hadde forsamlingen dekket et flott kveldsmatbord. Mathias Eftevand var møteleder på siste møtet. Han har kone fra Bangdalen ved Namsos, og familien flyttet til Namsos i 2022.

De fleste frammøtte var fra Namsos og nærområdet, men det var også tilreisende både fra Flatanger, Namdalseid, Grong og Namsvatn. Det var godt å treffe igjen veldig mange kjent og noen ukjente, og predikanten opplevde det åpent og godt å forkynne Guds ord.

Søndag 23.04

Den siste dagen i Namsos, var møtet annonsert til kl.11.00. En ung lærer fra Namsos, med ekte jærdialekt var møteleder. Han heter Fredrik Knudzen. Gledesbud deltok med flott sang. De var ca. 20 sangere, noe som er noe færre enn vanlig. Flere kormedlemmer var bortreist denne helga.

Brit Lise og Øyvind Rott

Misjonssenteret var stapp fullt på dette søndagsmøtet. Kjentfolk antok at vi var omtrent 120. Søndagens tekst var om Jesus som den gode hyrden. Kaffen etter møtet var spleiselag, og folket hadde god tid til å prate. Predikanten er veldig takknemlig for ei flott uke.

Det ble tid til både middag og middagshvil hos familien Rott, før flyet fra Namsos hadde avreise i rute kl.18.10. I Trondheim var det tre timer venting på flyet til Stavanger, som skal lande ca. kl.22.45. Flyet var 30 minutt forsinket, og bagasjen tok 50 minutt før den var på beltet, noe som gjorde at jeg ikke var heime før kl.00.45.

(Alle foto Ove Sandvik, der annet ikke er oppgitt)

Bedehus i Den norske kirkes fotspor

Menigheten Fredheim Arena har nylig gjort et endelig vedtak som åpner for at kvinner kan være eldste i menigheten. Dette er den andre menigheten i Indremisjonsforbundet som har gjort et slikt vedtak.

Stortinget gjorde et slikt vedtak på vegne av Den norske kirke (DNK) først på 1930-tallet. Da var vedtaket at prestetjenesten var åpen for kvinner, men lokale menigheter kunne reservere seg mot ansettelser av kvinnelige prester. På den tid var de aller fleste geistliges og lekfolks overbevisning i tråd med Guds ord, nemlig at prestetjenesten (eldstetjensten) er tillagt menn med kall og nådegave. Det ble derfor ikke ansatt noen kvinnelig prest.

Siden reservasjonsretten førte til at ingen kvinner ble ansatt som prest, gjorde Stortinget et nytt vedtak i 1956, der de opphevet reservasjonsretten. Det åpnet for at den første kvinnelige prest ble tilsatt på Senja i 1961, mot alle biskopers anbefaling – med unntak av en. Etter den tid har det skjedd et ras, og nå er kvinnene i flertall i bispekollegiet i DNK. Siden har det vært en dominoeffekt, der stadig flere sannheter i Guds ord blir fornektet i DNK.

Bedehusbevegelsen sto lenge imot denne utviklingen, men de siste tiårene har flere av de større misjonsorganisasjonene startet på ferden i DNK sine fotspor. NMS og Normisjonen har åpnet for kvinnelige eldste, mens Indremisjonsforbundet (IMF) og Misjonssambandet (NLM) lenge sto imot. Nå er også disse på gli. I IMF er de lokale menigheter selvstendige, og nå har altså to menigheter forlatt Guds tale om tjenestedeling, imot sentralledelsens anbefaling. I NLM står enda prinsippet fast, men det uthules så mye at det snart kun er fine ord på et papir igjen.

Jeg er redd for at hvis ikke Gud i sin nåde vil sende vekkelse over våre forsamlinger på bedehusene, en vekkelse som skaper troskap mot Guds ord, vil vi se samme dominoeffekt som i DNK. Da er det ikke lenge før andre sentrale lærespørsmål og etiske sannheter blir fornektet.

Guds ord står fast. Men når menigheter åpner opp for giften fra slangen i paradis, «har Gud virkelig sagt», vil de miste Guds velsignelse og frafallet vil begynne. Da hører en heller på det «som klør en i øret», på oppfatninger som er preget av tidsånden, enn å bøye seg i ydmykhet for Guds ord.

Må Gud se i nåde til den enkelte av Guds barn. Den siste tid før Jesu gjenkomst er en åndelig søvnens tid. Guds ord taler inn i denne situasjonen: «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1Kor 10:12) Da Paulus møtte de eldste i Efesus menigheten for siste gang, hadde han en alvorlig formaning til dem, fra Gud selv. Denne formaning trenger både jeg og alle Guds barn å ta til hjertet:

«Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. (Apg 20:28-32)

Lærer og emissær Endre Johannessen Tveit

Marie og Endre Johannessen

(foto Nordlandsposten 28.06.1937

Endre Johannessen hadde kall til å reise ut som misjonær. Han endte opp som lærer og emissær både i Norge og i Amerika.

Seilskuta Norden hadde vært på vei fra Bodø mot Quebec i Canada i mange uker. Underveis hadde mannskap og de om lag 460 passasjerene opplevd både uvær og blankstille. Det betydde at de var langt etter den opprinnelige kjøreplanen. En stor del av passasjerene var enten vekkelsesfolk, eller familie og venner av disse. Reiseleder var emissær Endre Johannessen.

Forsinkelsen var i ferd med å føre til katastrofe. Norden var innleid av Endre Johannessen, og passasjerene betalte kun for reisen. Mat måtte de ha med til eget forbruk. Mannskapet hadde med seg forsyning kun til seg selv. Folket om bord var nå i ferd med å gå tom for mat, og enda var det langt igjen før de var framme. Etter hvert ble situasjonen prekær.

Endre bestemte seg derfor for å innkalle til et felles bønnemøte på dekk. De hadde ingen andre å rope til, enn Gud i himmelen som har all makt. Det ble helt fullt på dekk, så Endre klatret et lite stykke opp i masta for at flest mulig skulle høre når han ba til sin frelser. En av passasjerene noterte i sin dagbok etter bønnemøtet: «En sådan inderlig bønn til Gud om hjelp eller mat, hadde han aldri hørt i sitt liv.»

Søredalen sett fra Dyrenuten (foto ut.no)

Fra Sviland til Vanse

Tveit er ei lita bygd i Søredalen, fem kilometer øst for Sviland i Sandnes kommune. I 1818 overtok Johannes Endresen Tveit garden etter sine foreldre. Johannes ble gift med Karen Gimra i 1822, og året etter kom deres først barn. Han fikk, som skikken var, navnet Endre etter sin farfar. Endre ble født første nyttårsdag 1823 og ble døpt i Høyland kirke allerede 12. januar.

Lite er kjent fra Endre sin oppvekst. Han fikk fire søsken, nemlig Rakel gift med Ole Olsen Hana, Rakel Kristine gift med Reier Reiersen og bosatt i Sandnes, Grete gift med Ole Jørgensen fra Bergen og Jorine. Mor til Endre døde i 1828 og faren giftet seg på nytt med Berta Pedersdatter Gilja (1788-1850) i 1839. Foreldrene drev garden på Tveit til de ble pensjonister. Etter at faren ble enkemann for andre gang, flyttet han til datteren Rakel Kristine i Sandnes.

Om Endre vokste opp i en kristen heim, vites ikke. Heller ikke er jeg kjent med om det var noe møtevirksomhet i området utenom gudstjenestene i kirken. Da Endre var 17 år, reiste Hans Chr. Knudsen rundt i Rogaland for å starte misjonsforeninger, med tanke på å få i gang et nasjonalt misjonsselskap. Dette ble stiftet i 1842, og fikk navnet Det norske misjonsselskap (NMS). Det var haugianere og brødrevenner som var drivkraften til oppstartene av NMS. Samtidig med stiftelsen av NMS, ble det også vedtatt å starte en misjonshøyskole.

Høsten 1846 ble to nye elever tatt opp på Misjonshøyskolen. Den ene sluttet etter kort tid. Han var en snill og kristelig gutt, men hans evner viste seg å være «høyst middelmådige». Den andre studenten var 23 år og het Endre Johannessen Tveit. Forstanderen på skolen mente at Endre hadde en «ualminnelig lese- og lærelyst», og mente at det virkelig skulle bli noe av denne ungdommen. Ved siden av undervisningen på Misjonshøyskolen, måtte elevene delta på Stavanger misjonsforening og andre kristelige sammenkomster. Her skulle de øve seg i «fritt foredrag». De fikk også prøve seg som medlærere ved de private søndagsskolene i Stavanger. Det var kun studenter på Misjonshøyskolen, og alle disse bodde hos den kjente haugianerlederen John Haugvaldstad.

En litt nyere utgave av Misjonshøyskolen i Stavanger

(foto aftenbladet.no)

NMS ønsket at misjonsskoleelevene skulle bli ordinert av en biskop i Den norske kirke, men dette ble avslått av departementet sommeren 1847. De kunne ikke ordinere studenter ved en privat misjonsskole. Samtidig toppet striden mellom haugianerne og brødrevennene seg. NMS hadde en utsending i Sør-Afrika, nemlig H. P. Schreuder, som var veldig høykirkelig. Brødrevennene var lavkirkelige, og ønsket ikke å sende tre av elevene som var enige med brødrevennene til Schreuder. Det ble foreslått at brødrevennene skulle bryte med NMS og danne et eget misjonsselskap. All denne uro førte til at Misjonsskolen ble innstilt fra årsskiftet 1847-48.

En viktig årsak til denne striden, var at flere av studentene ved misjonsskolen hadde funnet sin åndelige heim blant brødrevennene. Schrøders tilhengere mente dermed at de ikke var læremessig egnede. En av studentene som hadde fått bånd til brødrevennene, var nettopp Endre Johannessen. Da han måtte slutte på misjonsskolen etter kun halvannet år, hadde Stephan Due et oppdrag til ham. Due var forstander for brødrevennene. Han hadde ved to anledninger hatt besøk av Anne Kristine Olsdatter Vatne (1781-1866) fra Vanse på Lista. Hun klaget sin nød over at de lenge hadde manglet en leder og forkynner for brødrevennene på Lista. Lista hadde tidligere vært et kjerneområde for brødrevennene, men nå sto de i fare for å dø ut. Anne Kristine Vatne ba derfor Due om å sende dem en forkynner.

Stephan Due oppsøkte derfor Endre Johannessen da han var ledig på torvet på nyåret 1848. Han spurte om Endre var villig til å reise til Vanse for å starte med undervisning for konfirmert ungdom, og å reise som emissær. Endre svarte ja, og reiste sørover allerede i februar. Han var da blitt 25 år gammel. På Lista fikk han bo hos Anne Kristine og Kristoffer Vatne. Endre satte umiddelbart i gang med å bygge et bedehus, som sto klar sommeren 1848. I første etasje var det forsamlingssal, skolestue og gang, mens det var en leilighet til Endre i andre etasje. Huset ble bygget på dugnad, med økonomisk støtte fra brødrevennene i Stavanger. Det var likevel betydelig lån på huset da det sto ferdig. Dette lånet ble innfridd, etter en innsamlingsaksjon på Lista i 1851.

Bedehuset på Vanse som Endre Johannessen bygget

(foto Listaboka)

Antakelig var Endre forelsket i ei jente som var bosatt på Lindøy utenfor Stavanger, da han reiste til Lista. For allerede 9. februar 1849, ble han gift med Gunnhild Marie Olsdatter Kvam som var to år yngre enn Endre. Far til Marie, som hun ble kalt, het Ole Olsen Kvam og var fra Kvam på Tau. Mor hennes het Anne Marie Guldbrandsen og var fra Bergen. En av forloverne i bryllupet, var den nevnte forstander for brødrevennene, Stephan Due.

Marie og Endre fikk til sammen seks barn: Anna Maria f.25.03.1851, Johannes f.08.01.1853, Ole T. f.05.02.1855, Ane Kjerstine f.27.10.1860, Karl Henrik Bergman f.24.08.1862 døde som liten og Caroline Henriette Birgithe f.08.05.1864.

Arbeidet på Lista gikk helst tung for Endre. Blant annet forsøkte presten på Lista å forby arbeidet på bedehuset, men nådde ikke fram, siden konventikkelplakaten var opphevet. Skoleåret 1851-52 trengte Endre et friår fra Lista, og var da lærer i Stavanger. Han tenkte også på å reise til Amerika, men kom tilbake høsten 1852 og fortsatte et halvår til som lærer og forkynner. Men det var vanskelig å brødfø en familie bare ved private gaver fra kristenflokken. Han valgte derfor å kjøpe garden Høyland på Vanse ved nyttår 1853. Garden lå like ved kirken på Vanse og han ble gardbruker der. Han fortsatte imidlertid å ha noen møter i nærområdet.

Vekkelsespredikant i Nord Norge

Selv om det ikke ble noen utreise som misjonær for Endre Johannessen Tveit, brøt han ikke forbindelsen med NMS. 25. juni 1854 var han på plass som utsending for Vanse misjonsforening på kretsmøtet for Kristiansands krets av NMS.

Ole Kallem var kollega med Endre Johannessen

(foto wikipedia)

Kristenflokkene i Stavanger var uenige om mangt, men de kunne også gå sammen om ulike tiltak. To slike tiltak var avholdssaken og utbredelsen av bibler og bibeldeler. Etter Kautokeino-oprøret, sendte Bibel- og traktatselskapet i Stavanger strandbuen Ole Kallem og gjesdalbuen Erik Lima til Troms og Finnmark for å selge bibler og å forkynne Guds ord. Turen startet i april 1854 og de to emissærene var tilbake i Stavanger i oktober samme året. Turen skulle få avgjørende betydning både for Kallem og for Endre Johannessen. Kallem flyttet til Troms i 1855. Endre skulle bli Kallems følgesvenn de neste fire årene.

På Endre Johannessen sin første tur nordover, brøt det ut en stor og gjennomgripende vekkelse i Tromsø. Etter vekkelsen ble det mange og lange turer for de to emissærene både i Nordland, Troms og Finnmark. Mens Kallem som nevnt flyttet nordover, ble det langpendling på Endre. Det betydde lange perioder borte fra familien, så det var nok kona som måtte ta seg av gårdsdrift og barneoppdragelsen.

Jeg skal ikke gå i detaljer om reisevirksomheten til Kallem og Johannessen. Jeg tar bare med noen glimt fra en artikkel Endre Johannessen skrev i Norsk Missions-Tidende, NMS sitt misjonsblad, i juli 1858. Dette var utdrag av en rapport han skrev til styret for bibelforeningen 6. mai samme år.

Han starter med å skildre litt av landskapet i nord og hvor folk bor. Han fortsetter med å fortelle at de ofte oppsøkte steder hvor fiskere samlet seg. Når det så var landligge på grunn av været, kunne emissærene kalle inn til møter hvor de solgte sine bøker og forkynte Guds ord. Når de på denne måten fikk kontakt med fiskerne, som kom fra ulike steder i Nord Norge, fikk de ofte innstendige innbydelser til å komme til hjemstedene deres for å forkynne Guds ord også der.

Fra fiske i Lofoten. (foto digitaltmuseeum.no)

Han nevner videre at det er stor mangel på åndelige ledere, så mange kristne blir lette bytter for sektvesen. Etter at han vinteren 1858 hadde vært i Lofoten, gikk det rykter om at det var brutt ut svermeriske tendenser blant noen kvinner i Dyrøy, Ibestad og Sørreisa. Endre reiste derfor dit, og gledet seg over at det ikke var svermeri som hadde tatt overhånd, men kvinnene var i dyp syndenød. Etter vekkelsen i Tromsø, var det mange nyfrelste som gikk ut av statskirken. Disse omtaler han nå som motstandere, som ikke anerkjenner han og folket han ferdes blant som kristne. De sier «vi er vranglærere som fører sjelene i helvete, og at alle som ikke vil gå ut av kirken «boler med skjøgen». Slik blir altså de oppvakte straks utsatt for mye ondt.»

Til tross for motstand, opplevde Endre Johannessen og Ole Kallem, at mange ble frelst rundt om i hele Nord Norge. Det var ei rik tid, men turene krevde også sin mann. Etter turen vinteren 1857-58, var helsa til Endre svekket, så det ble ikke noen tur vinteren etter. I 1860 fikk han med seg en annen strandbu til Nord Norge, nemlig emissær og lærer Halvor Halvorsen Langeland.

Endre Johannessen sin kollega på Nord Norge turen i 1860, 

Halvor Halvorsen Langeland

Om Endre var i Nord Norge i 1861, vet jeg ikke. Han var i alle fall ikke ferdig med vår nordligste landsdel. For i 1862 gjorde han som kollega Kallem. Han solgte garden sin heime på Vanse og kjøpte en stor gard på Gaunes på Tverlandet ved Saltstraumen utenfor Bodø. Garden var på 22 mål åker, 40 mål eng, 15 mål naturlig eng, 24 mål myr. Han sådde 4 tønner bygg, 6 tønner poteter og fikk til avling 25 tønner bygg og 40 tønner poteter. Endre hadde også 1 hest og 6 kyr.

Den nye garden krevde sin mann, men Endre fikk fortsatt noe tid til å forkynne Guds ord i nærmiljøet. Lekmannsarbeidet vokste, og Endre var en sentral leder i flokken.  I 1864 var han med å starte Nordland Indremisjonskrets. Kanskje hadde Endre på dette tidspunkt begynt å bli mer skeptisk til statskirken, for flokken på Tverlandet gikk noen år senere ut av statskirken og inn i Frikirken. Men da hadde Endre Johannessen og familien og mange med han, allerede reist fra Nord Norge.

Seilskuta Norden. (foto digitaltmuseum.no)

Siste år i Amerika

Det viste seg snart at Endre Johannessen hadde tatt seg vann over hode, da han kjøpte garden i Nordland. Gjelda var for høy til at han kunne klare å betale renter og avdrag. Da ble den gamle drømmen om Amerika vakt hos han igjen, og han snakket med folk han besøkte på sine preiketurer om muligheten for at flere av vekkelsesfolket kunne reise sammen over Atlanterhavet. 26 april 1866 fikk han solgt garden, og familien på to voksne og fem barn var klar for å emigrere.

Endre bestemte seg for å ordne med overfarten til Amerika selv. Han fikk chartret ei seilskute fra Bergen som het Norden, med en Haavaldsen som kaptein. Denne skuta hadde hatt flere turer til Amerika, og på denne turen hadde Endre klar ei passasjerliste på ikke mindre enn 460 passasjerer. En stor del av disse var kristenfolk Endre hadde hatt kontakt med på sine mange reiser som emissær i Nord Norge.

Fra Nordlandsposten 28.06.1937

Båten skulle gå fra Bodø 3. juni, men før avgang holdt Endre en avskjedstale for emigrantene og for deres familier som hadde fulgt med til Bodø for å ta avskjed. Som nevnt tok overfarten mye lenger tid enn planlagt. Hvordan gikk det så etter bønnemøtet på dekk, som er nevnt i innledningen? Gud hørte bønnene som ble bedt og svarte på en konkret måte. Bønnemøtet var om kvelden, og morgenen etter oppdaget de et motgående skip. To lettbåter ble sjøsatt og fikk kontakt med det møtende skipet. Her hadde de mye mat om bord, og de fikk kjøpe mat for 112 spesidaler og hadde dermed nok mat til de var vel i havn i Quebec 6. august.

Hele tiden underveis, hadde Endre samlinger om Guds ord. Han talte selv, eller han fikk hjelp av to brødre som het Jens og Benjamin Johansen. På overfarten var det sju av passasjerene som døde, og sju barn ble født. Det var ingen lege om bord, men noen jordmødre tok seg av stell av de som ble syke, i tillegg til å hjelpe de fødende.

Fra Quebec tok de tog sørover mot USA. Underveis stanset ofte toget på ulike stasjoner. Da benyttet mange anledningen til å strekke beina i frisk luft, og for å kjøpe mat. På en stasjon nådde to menn ikke tilbake da toget gikk. De sprang etter toget. En fikk levert maten han hadde kjøpt til kona, men kom seg ikke om bord. Begge to døde av overanstrengelse. Mange av passasjerene slo seg ned ved Christine i Nord Dakota. Endre og familien hadde fått løfte om losji hos en nordlending som bodde «lenger vest» for Rochester.

Endre Johannessen

Jeg kjenner ikke mye til de knappe 20 årene Endre fikk i Amerika. Han var 43 år gammel da han ankom USA, og levde til han var 62 år gammel. Han var prest og predikant i ulike norskamerikanske kirker. Endre arbeidet først i Ellings synode, også kalt Den evangelisk lutherske kirke i Amerika. Etter splittelsen i Ellings synode i 1876, gikk han med i den delen som dannet Hauges norsk evangelisk lutherske synode i Amerika. Han var prest blant annet i Hauges norske evangelisk lutherske menighet Norway, La Salle Illinois, i Salem evangelisk lutherske menighet i Roland, Iowa 1870-73, i Lincoln norsk evangelisk lutherske menighet i Salter og Huxley, Iowa 1871-75, og i New Sharon evangelisk lutherske menighet, Iowa 1871-72. Som vi forstå betjente han flere menigheter samtidig.

I 1880-årene gikk Endre Johannessen ut av Hauge synoden i USA og dannet «Det apostoliske samfund», et ikke-luthersk kirkesamfunn. Da Endre Johannessen døde 17. januar 1885, døde også hans nystiftede kirkesamfunn ut. En kjent norskamerikansk prest, Georg Sverdrup, karakteriserte Endre Johannessens siste dager på denne måten: «Han ble tilstrekkelig kjent som en både uklar og forvirrende mann.» Han gir ingen nærmere forklaring på hva han la i dette.

Hvordan det gikk med Endre sin familie, sier historien ikke noe om. Ikke annet enn at Endre og Marie sinn sønn Ole, ble prest som sin far, og var på besøk i Norge i år 1900.

 

Kilder

David Johannes Meberg: Lista i helg og yrke (1951)

Georg Sverdrup: Samlede skrifter 1 (1909)

J. S. Johnson: Minnesota en kortfattet Historie (1914)

John Nome: Det norske misjonsselskap i Norsk kirkeliv (1943)

Kåre Rudjord: Listaboka IV (1987)

Olaf Norlie: Norsk Lutherske menigheter i Amerika (1918)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Trygve Gudbrandson: Gårds- og slektshistorie for Tverlandet (1996)

Caolsson.wiki.zoho.com

John Melland: Nordlendingernes emigrasjon til U.S.A. 1866 (Nord-Norge nr.44 1927)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

 

Gulleik Himle – Kinamisjonshøvding fra Fiskå

Gulleik A. Himle (foto K og AB Himle)

Gulleik A. Himle ble født på Voss og endte opp som bonde, smed og misjonsleder på Fiskå i Strand. Les glimt fra hans historie i denne artikkelen.

I 1881 la en ungdom fra garden Øvre Himle bruk 2 på Voss ut på vandring. Han hadde vokst opp på et gardsbruk der både far, farfar og oldefar var dyktige smeder og snekkere. Ungdommen het Gulleik Aslaksen Himle og var 27 år. Han hadde fått god opplæring som smed av de gamle. Far hans var en myndig mann, så nå ønsket Gulleik litt avstand fra faren og heller starte for seg selv.

Himle (Foto Vossaboki)

Turen gikk sørover og den gikk til fots. Han fikk båtskyss over Hardangerfjorden, gikk videre sørover via Odda og Røldal, og endte opp i Sauda. Der kunne han ta lokalbåten videre til Fister, som var målet hans. På Fister bodde allerede en ungdom som het Himle. Det var Torstein Oddsen Himle som hadde vært lærer på Fister siden 1875. Torstein hadde vokst opp på nabogarden til Gulleik, og selv om han var tre år yngre, hadde de hatt god kontakt. På en tur heime på Voss, hadde Torstein anbefalt kompisen sin til å komme til Fister, og starte som smed der.

Gidske og Torstein Himle (foto ukjent)

Torstein tok vel imot sambygdingen da han gikk i land på Fister. Han hadde på forhånd sørget for å skaffe ei tomt i nærheten av kaien, hvor Gulleik kunne sette opp ei enkel smie. Gulleik fikk bo hos Torstein fram til han fikk skaffet seg eget husrom. På garden der Gulleik fikk sette opp smia, var det ei jente som var på Torstein sin alder. Hun så på denne skitne smeden, og en gang sa hun til Torstein at den som slår seg sammen med Gulleik, kan ikke vær nøye på det.

Omtrent på denne måten, var det at Gulleik Himle kom til Fister i Ryfylke i 1881. Noen detaljer er oppdiktet.

Oppvekst i Bordalen på Voss

Bordalen er et dalføre som går fra Vossevangen og sørover mot Hardangerfjorden. Himle gardene ligger i den nordre enden av dalen. Både Åsmund Johannessen Himle, som var Gulleik sin oldefar, farfar Johannes Åsmundsen Himle og far Aslak Johannessen Himle var godt kjente som dyktige håndverkere. De var mest kjent som smeder, men var også dyktige snekkere. Aslak var kjent for sine ploger, mens Åsmund laget mange kleskister til familier på Voss.

Aslak Johannessen Himle. Gulleik Himle sin far. (Foto K og AB Himle)

Magli og Aslak J. Himle som gamle. Bak: Ingeborg Johannesdtr. Himle og 

Anna Aslaksdtr. Himle (foto K og AB Himle)

Marta Aslaksdtr. Himle. Gulleik Himle sin farmor (Foto K og AB Himle)

Aslak ble født i 1829 og ble gift med Magli Gudleiksdatter Tillung. De fikk sju barn. Den eldste fikk navnet Johannes, og overtok som voksen heimegarden på Øvre Himle bruk 1. Gulleik var nummer to i søskenflokken. Han ble født 1. august 1854. I dåpsattesten er navnet skrevet Gulleik, men i ulike kilder er han også nevnt som Gudleik, Gullik, Gullak og Gullick.

Da Gulleik var konfirmert, fikk han arbeid i smia på heimegarden. Faren var i overkant myndig etter Gulleiks mening. Etter vel ti år heime på Himle, valgte han derfor å forlate Voss og foreldrene, for å starte sin egen virksomhet. Om det var naboen Torstein Himle som fikk Gulleik til å slå seg ned på Fister, sier kildene ikke noe om, men det er ikke utenkelig. Torstein var bare 18 år gammel da han kom til Fister som lærer. Etter ti år reiste han til Amerika, og her ble han gift med Fisterjenta Gidske Sigmundstad. De reiste etter kort tid i Amerika, videre til Kina som misjonærer.

Fister gard (Foto: digitaltmuseum.no)

Til Fister

På Fister fikk Gulleik sette opp ei smie like ved det som senere fikk navnet Smedabrygga. Her manglet det ikke på oppdrag. Som sin far, produserte han ploger, og etter hvert skulle han bli kjent for sine saueklaver. Smia gikk så bra, at han snart kunne ta inn lærlinger. En av lærlingene het Torbjørn Fiveland. Gulleik ble tidlig engasjert i samfunnslivet på Fister. I 1883 ble det dannet et skytterlag, hvor Gulleik var engasjert. Han ble den andre formann i laget. I 1888 ble Gulleik ansatt som kommunekasserer i Fister, i en liten stilling. Han ble lønnet med kr.32 per år.

Tomas Wegner Olsen og kona Brita Ormsdatter. Taletta Himle sine foreldre.

(Foto: digitaltmuseum.no)

Jenta som til å begynne med hadde liten sans for den nye smeden, skulle snart skifte mening. For den 31. oktober 1884 sto pike Taletta Tomasdatter brud i Fister kirke med ungkar og smed Gullak Aslaksen fra Himle. Taletta Thomsen Fister ble født på Fister i 1857. Foreldrene var Thomas Wegner Olsen fra Erfjord og Brita Ormsdatter fra Jelsa. Foreldrene drev først landhandel i Erfjord, før de i 1855 kjøpte bruk 1 på Nedre Fister. Han drev også landhandel på Fister, ved siden av garden. Taletta var nummer seks av ti, i søskenflokken til Brita og Thomas.

Taletta og Gulleik sitt første barn ble født i 1885. Hun fikk navnet Anna Marie Wegner. Nummer to kom i desember 1887. Det var en gutt som ble døpt Tomas Wegner. Han døde imidlertid i januar 1889, kun ett år gammel. Neste i rekken var ei jente som fikk navnet Berta Tomine. Hun ble født i 1890, og døde av tuberkulose i 1912, kun 22 år gammel. Heller ikke barn nummer fire fikk leve lenge. Aslak ble født i 1892, og døde fire år gammel av vattersott, en gammel benevnelse for hjerte- og nyresvikt. Yngstemann ble født i 1894 og fikk navnet Tomas Wegner. Da var familien flyttet fra Fister.

Gulleik Himle (Foto: Strandbuen 04.08.1982)

I 1887 kom en predikant til Fister. Han het Morten Olsen og var fra Bømlo. Han flyttet til Bergen hvor han arbeidet som politi, og reiste som emissær på fritiden. Han kom i kontakt med Fredrik Fransson, som regnes som grunnleggeren av Det Norske Misjonsforbund. Olsen sluttet som politi og reiste som emissær for denne nye bevegelsen. Han reiste mye i Ryfylke og Nord-Hordaland, og fikk stå i mange vekkelser. I 1885 ble han forstander i Misjonsmenigheten i Bergen, men reist litt som emissær i tillegg. I 1887 kom han som nevnt til Fister, og vekkelsen brøt ut.

Gulleik var en av dem som ble vakt under Olsens forkynnelse, men han ble ikke løst og fri. Han kom med i kristenflokken, men strevde med sitt kristenliv. På et møte hadde Andreas Svadberg ordet. Han leste fra Romerbrevets 5. kapittel og sa: «Du trudde gjerne du skulle få fred med deg sjølv, du, men du skal ha fred med Gud.» Det gikk til hjertet på Gulleik, og han ble frelst. Etter dette var Gulleik og kona trofast med på samlingene om Guds ord.

Gammelt postkort fra Fiskå

Til Fiskå

I 1893 var det en gard som var til salgs på Fiskå i Strand kommune. Garden lå på Indre Fiskå og var bruk nr.1. Med til garden hørte også fallrettighetene til Fiskåna, som renner fra Vostervatnet og til sjøen. Gulleik så mulighetene med å bruke krafta fra elva, og fikk kona Taletta med på å kjøpe garden og flytte til Fiskå. Dermed kunne familien flytte til egen gard hvor det var mulighet for husdyrhold og fruktdyrking, i tillegg til smia. Smia ble bygget i to etasjer, med smia i underetasjen og en egen plogfabrikk i hovedetasjen. Himle satset på en ny type plog, «etter amerikansk modell», som den første i landet. Plogene solgte godt, men han fikk snart klager på herdingen av veltefjølene.

Første smia med plogfabrikk (Foto ukjent)

I 1899 solgte han både fabrikken med smia og fallrettighetene. Kanskje var all reklamasjon på plogene en medvirkende årsak. Han bygget ei ny smie lenger nede ved elva, men denne gang uten plogfabrikk. De som kjøpte plogfabrikken, startet Stavanger Metalvare-fabrikk AS som produserte blant annet møbelbeslag. Senere var det treskofabrikk i bygningen. Himle opparbeidet seg et nettverk av selgere rundt om i Sør-Norge, ikke minst med tanke på salg av ploger og saueklaver. Han produserte også ei saks til klipping av frukttrær. Denne ble populær blant bøndene i Ryfylke.

Annonse i Vestlandsposten 03.08.1888

Gulleik engasjerte seg både i samfunnsliv og kristenliv i bygda, med det samme han flyttet til Fiskå. I 1894 ble han valgt til varamedlem for Rene Venstre til Stortinget, og ble styremedlem for Venstre i Strand. Han ble valgt til medlem i representantskapet for Ryfylke dampskipsselskap i 1899, i kommunens første vergeråd i 1900, styremedlem i Stavanger Metalvare-fabrikk AS i 1902 og medlem av kommunestyret i 1902-04 og 1908-1910. Han var også oppnevnt som lagrettsdommer, medlem av styret for Strand Sparebank, leder av Strand Fredsforening, forlikskommisær, medlem av mantallsnemnd for fiskerforsikringer og overligningskomiteen.

Den nye smia til Gulleik Himle. Løa hans til høyre.

(Foto: Alvikg Strand Bygdebok)

Gulleik Himle var en god venn og samarbeidspartner med den kjente O. G. Kverneland som hadde plogfabrikk på Jæren. Da Gulleik la ned plogfabrikken, kjøpte Kverneland maskiner og utstyr. I 1906 tok de fyr i smia, og den brant ned til grunnen. Smia var ikke forsikret. Det tok derfor tid før ny smie var på plass, men han hadde noen oppdrag som smed også mens han var uten smie. I 1913 var endelig den nye smia på plass, og Gulleik fortsatte med dette arbeidet til han passert 80 år gammel.

Søndagsskolelærer Gulleik Himle og barna i 1925.

(Foto Jan Alsvik Strand bygdebok)

Leder for Kinamisjonen på Fiskå

Heimen til Taletta og Gulleik Himle på Fiskå, var en misjonsheim fra første dag. Her var emissærer velkomne til å overnatte når de var på taleroppdrag. Gulleik startet søndagsskole og var selv lærer i mange år. Heimen deres var også åpen for kristenfolket, både til samlinger om Guds ord og bønn, og om noen trengte noen å snakke med. Da det på begynnelsen av 1900-tallet ble vanlig med såkalt fri nattverd, var det naturlig for Gulleik å lede slike samlinger på Fiskå. Han var fysisk stor og sterk, men hans personlighet ble oppfattet som rolig og stø.

Huset til venstre ble omgjort til bedehus for Fiskå i 1903.

(Foto Jan Alsvik Strand bygdebok)

En av predikantene som Gulleik hadde ekstra god kontakt med, var Reinert Pedersen fra Vanse ved Farsund. Han reiste allerede på 1870-tallet i Ryfylke, og sto i store vekkelser blant annet på Jørpeland, Bjørheimsbygd og på Fiskå.  Så lenge før Himle kom til Fiskå, hadde han fått mange gode venner i bygda. Han var stadig tilbake på Fiskå for å forkynne Guds ord. Da Kinamisjonen ble startet i 1891, reiste Reinert også for denne organisasjonen, og var også ansatt der en periode.

Kanskje var det Pedersen som tente en brann for Kina hos Gulleik og Taletta. Gulleik Himle er i alle fall regnet som den første lokale Kinamisjonslederen i Strand. I 1897 kjøpte Gulleik et våningshus like ved garden, med tanke på å få til et eget møtelokale. Det ble noe strid om eierforholdet til bedehuset, en strid som endte med at det skulle være møtelokale for hele bygda. Det ombygde bedehuset sto klart til bruk i 1903.

I boka Kristenliv fra Rogaland er det nevnt at Taletta Himle og Karina Nordbø stiftet kvinneforening for Kinamisjonen allerede i 1893. Det skulle ha skjedd i forlengelsen av møter som Reinert Pedersen hadde på Fiskå. Dette er imidlertid noe usikkert. Kristina Nordbø ble født på Østebø på Talgje, men ble gift til Nordbø på Finnøy. Her ble hun glad i Kinamisjonen. Hun hadde en bror som bodde på Fiskå. Han het Larsinius Østebø. I romjulen 1885 hadde han vært på besøk hos familien på Talgje, men druknet sammen med en annen person, utenfor Vervik på vei heim. Igjen satt enka og en sønn. Karina ble enke i 1888, og en av sønnene overtok garden på Finnøy.

Larsinius Østebø druknet.( Fra Lister og Mandals

Amtstidende og Adresseavis 12.01.1886)

I 1897 kom tre av sønnene til Karina til Fiskå for å drive med handel, mølle og sagbruk. Sønnene het Asseus, Rasmus og Lars Nordbø. De ble senere kjent som brødrene Nordbø. Om Karina kom til Fiskå i 1893 for å hjelpe sin svigerinne, eller om hun flyttet til Fiskå sammen med sønnen Lars i 1897, vites ikke. Men en gang i denne perioden, startet hun altså Fiskå kvinneforening sammen med Taletta Himle. Sønnene Asseus og Rasmus var med i Kinamisjonens arbeid, mens sønnen Lars ble pinsevenn.

Andreas Kvinlog var en av de første emissærene som var ansatt i Stavanger krets av Kinamisjonen. I 1903 hadde han en møteserie på Fiskå. Til disse møtene dukket det opp to kristne fra Jørpeland. Disse snakket med Kvinlaug, og ba han komme en tur til Jørpeland, neste gang han skulle ha møter på Fiskå. Kvinlaug lovet det, og kom høsten 1904. Da brøt det ut en av de største vekkelsene som noen gang har gått over Jørpeland, og denne varte til langt inn i 1905. Som et resultat av denne vekkelsen, ble den første foreningen for Kinamisjonen stiftet på Jørpeland i 1905.

Fiskå fikk oppleve to store vekkelser ved Kinamisjonen, mens Gulleik enda levde. I 1909 kom Svend Foldøen til Fiskå for å ha møter. Han hadde møter i tre uker, uten at noen ble frelst. Men i den fjerde uka brøt vekkelsen ut, og mange ble frelst. Den neste store vekkelsen kom i 1930, og da var det misjonær og emissær Kristoffer Oftedal som var forkynner av Guds ord. I denne vekkelsen var det mange ungdommer som kom til troen.

Gulleik Himle (t.v.) og misjonær Christoffer Oftedal

(Foto K og AB Himle)

Gulleik var en varm og Kristussentret kristen. Samtidig var han redd for den nye teologien som brøt på i Norge på starten av 1900-tallet. Han gav tydelig beskjed om at han ikke ville lese rasjonalistisk og liberal teologi. «Jeg er ikke sterk nok til å lese det», sa han. Han var også opptatt av viktigheten av forkynnelsen av Guds ord. En gang han var på et bedehus i ei annen bygd, ble han surt om han var alene fra Fiskå. Ja, svarte han, «for de andre var ikke hungrige nok.»

Aktiv til det siste

Som tidligere nevnt, var Himle aktiv i smia si til etter at han hadde passert 80 år. I 1932 fikk han bygget Fiskås første drivhus, hvor han dyrket tomater. Taletta fikk kreft i magen og døde 20. juli 1924. Hun ble 67 år gammel. Det var kun to av barna til Taletta og Gudleik som fikk bli voksne og gift. Anna Marie ble gift med Karina Nordbø sin sønn Rasmus R. Nordbø.

Berta Tomine Himle (Foto Jan Alsvik Folk i Strand)

Taletta og sønnen Tomas Himle (Foto K og AB Himle)

Den yngste sønnen til Taletta og Gulleik, Tomas, overtok garden og smia til foreldrene i 1929. Han var ungkar til han var 48 år, og ble da gift med Marta Bakka fra Nedstrand. Hun var 13 år yngre enn mannen. Marta og Tomas Himle fikk en sønn sammen, som de gav navnet Gudleik. Gudleik var emissær og kretssekretær i Kinamisjonen, før han overtok heimegarden. Han arbeidet også i mange år på Stålverket på Jørpeland.

Anna Marie Himle og Rasmus R. Nordbø (Foto Jan Alsvik Folk i Strand)

Gulleik A. Himle ble 81 år gammel. Han døde 28. oktober i 1935 og ble begravet fra Fiskå bedehus 2. november. Det var hans venn Svend Foldøen som talte i begravelsen. Han talte ut fra Davids ord til Jonatan: «Det er kun et skritt mellom meg og døden». Soknepresten og G.G. Tungland deltok også.

Minneord om Gulleik Himle i Kineseren nr.46 1935

Dødsannonse i Aftenbladet 31.10.1935

 

Kilder

Einar Lea: Underhaugs fabrikk A/S fram til 1983 (1983)

Halvard Bjørkvik: Gardane på norddelen av Finnøy (1995)

Halvard Bjørkvik: Gardane på Fogn, Talgje og Fisterøyane (1997)

Holger Barkved: Soga um Strand (1939)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Strand Bygdebok (1991)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Johannes Gjeråker: Ålmenn soge for Voss (1990)

Josef Tungland: Svend Foldøen «Ryfylkebispen» (1978)

Kjell og Anne Britt Himle: Gamle bilete og utdrag frå Himlessoga (2012)

Lars Kindem: Vossaboki (1938)

Norges håndverkere (1938)

Trygve Brandal: Hjelmeland gardar og folk (1990)

Trygve Brandal: Hjelmeland bygdesoge (1994)

Trygve Brandal: Sau og hei (1996)

 

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Utsyn

Muntlige opplysninger fra Gulleik Himles barnebarn, Gudleik Himle

Strand Historielag: Informasjon fra Bjarne Eie om Treskofabrikken på Fiskå