Et kirkemøte i Strand 1878

Strand kirke (foto ukjent)

Fredrik M. Lied var ordfører i Strand og prest i kommunen i perioden 1872-1881. Mot slutten av sin prestetid kom han i konflikt med ledelsen av lekfolket i kommunen.

I forrige artikkel på bloggen min, skrev jeg om misjonsarbeidet i Strand kommune på 1800-tallet. Der nevnte jeg biskop J. C. Heuch sin dystre visitasberetning fra 1899. Her skrev han blant annet: «Derimod antager jeg, at den Uvillie, som denne Menighed i Aarrekker har havt til sine Prester, danner Grundlaget for den Ukirkelighed…». Biskop Heuch var opprinnelig svært høykirkelig, men da han ble biskop i Agder og Rogaland, fant han sine beste venner blant det radikale lekfolket.

Biskop J. C. Heuch (foto wikipedia)

Likevel var han altså oppgitt over den ukirkelighet han fant blant strandbuen. Kan denne ukirkelighet skyldes uforstand hos presteskapet? Et referat i avisen Stavangeren 9. mai 1878, fra et menighetsmøte i Strand kan kanskje sette oss på sporet. Referatet er undertegnet av «En Strandbo» og er datert 16. april 1878. Jeg tar med noen glimt fra dette lange referatet.

Det aktuelle møtet ble avholdt 31. mars 1878, og ble arrangert i kommunelokalet på Strand. Tema for samlingen var et nasjonalt forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Til tross for at kirkesøkningen «ialminnelighed er daarlig», møtte det mange til dette menighetsmøtet. Møtet ble ledet av prost og ordfører i Strand, trønderen Frederik M. Lied.

Strand kirke og Langeland kapell med prestene i perioden 1875-1920

(foto Waldemar Eide, Stavanger)

Møtet startet med at prost Lied hadde et «langt og vidløftig foredrag» som tok mer enn halvparten av møtets tid. Lied argumenterte kraftig for å beholde gjeldende ordning med absolusjon i forkant av nattverden. Etter foredraget ble ordet gitt fritt, og første taler var gardbruker Gunnar Alsvig fra Alsvik. Han var leder for Nordre Strands misjonsforening og en frimodig taler på kretsårsmøter både i NMS og i Indremisjonen.

Alsvig mente at det var riktig å gå til Bibelen for å finne svar på spørsmålet som var til drøfting, og der fant en ingen binding mellom absolusjon og nattverd. Denne binding ble først innført mange hundre år etter Kristus, ment han. Alsvig ble etter prostens mening for langdryg, og prosten avbrøt ham. «Der er andre som skal tale», var prostens argument. Neste taler var gardbruker Ole T. Barkved som sa han hadde tenkt på denne saken i 50 år. Hans konklusjon var i overenstemmelse med Gunnar Alsvik.

Deretter var det bibelbud Halvor Langeland som fikk ordet. Han sa at han hadde reist i menigheter der folk hadde ytret at «vi går til alters for å få absolusjonen av presten, og dermed var saken avgjort.» Han ble umiddelbart avfeid av presten med «Det kan ikke være sant». Så gav han ordet til neste taler, gardbruker Maurits Seljeskog. Han støttet de tre foregående innlegg. Folgemann A. Norland derimot, støttet presten. Hans argument var «Dæ æ så farlege ei tid me leve i», hvorav prosten bemerket: «Ja, det er riktig en farlig tid Anders».

Prost Frederik Møllerup Lied (foto Waldemar Eide, Stavanger)

Kirkesanger Ole P. Nærbø var neste mann ut. Han start med å si at han hadde fått ord på seg for at han ville være med på alt nytt. Denne gang ville han imidlertid tilbake til det gamle, som han mente var at det ikke skulle være noen binding mellom absolusjonen og nattverden. Han støttet derfor Alsvik, Barkved, Langeland og Seljeskog. Kirkesangeren fikk bruke god tid, men til slutt brøt prosten inn med å si: «Tenk, det er ikke sant»!

Neste taler var gardbruker G. Tvedt. Han utfordret presten ved å si at presten kan ikke forlate meg synden (ved absolusjonen), hvorav prosten umiddelbart svarte: «Skal jeg ta deg i kraven og kaste deg fra alteret da»? Tvedt svarte: «Dæ får presten gjera, hvis eg har fortjent det.» Garbruker Jonas Vatne ville ikke at absolusjonen skulle kobles til nattverden. Guds Ånd blir bedrøvet ved den måte som syndsforlatelsen blir utdelt i fleng, hevdet han. Noe senere hevdet han, at han fryktet for at ved den måte absolusjonen nå ble brukt på, ble presten  en sikkerhetspute for synderen å sove på.

Kirkesanger Ole Nærbø

Dette ble for sterk kost for prost Lied. Han brøt ut: «Gud forlate deg Jonas, hvorledes du taler. Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Etter dette utbrudd ble det en sterk mumling i salen. Det kom til munnhuggeri mellom Gunnar Alsvik og prosten, og Alsvik avsluttet med å oppfordre folk til å forlate møtet. Det kom imidlertid et forslag om at det måtte bli en avstemming over saken. Denne avstemming viste at forsamlingen var delt på midten. 47 støttet Alsvik og Barkved m.fl. som ville ha en endring av praksis, mens 43 støttet prost Lied. Referatet avsluttes med å konstatere at «mange avholdt seg fra å stemme på grunn av det forefaldne».

Prost Henrik Bauer Moses (foto Waldemar Eide, Stavanger)

Jan Alsvik skriver om presten Lied at han var en dyktig taler, men han hadde en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han likte også å erte sine motstandere på en måte som ble til skade for den sak han kjempet for. Lied flyttet fra Strand til Sokndal 1. mai 1884, og ble etterfulgt av Henrik Bauer Moses, som var prest i Strand i perioden 1884-1895. Om Moses skriver Jan Alsvik at det i hans prestetid, ble strid mellom presten og folket om offerpengene. Denne striden førte til at han søkte seg bort fra Strand.

Kanskje var det disse lite vise prestene, kombinert med markerte og sterke lekmannshøvdinger, som var årsaken til den «ukirkelighet» som biskop Heuch fant på sin visitas i 1899?

 

 

Misjonsliv i Strand på 1800-tallet

Dette huset var først skolestue på Fjelde, deretter en kort periode bedehus

på Fjelde før det ble flyttet til Heia og ble brukt som bedehus der.

(foto Ove Sandvik)

I Strand kommune var de tidlig ute med å starte misjonsforening. Faktisk var det kun Stavanger og Egersund som kom tidligere i gang med organisert misjonsarbeid.

Den første kjente misjonsforening ble startet 5. desember 1827 i Stavanger. Det var en flokk brødrevenner som sto bak, og sogneprest Gabriel K. Kielland var en sentral leder blant disse. Kielland var prest på Finnøy, og hadde mot slutten av 1820-tallet noen vikariat i Strand, da Strandapresten møtte på Stortinget.

Ole Thoresen Svines ble frelst antakelig i 1833 og ble tidlig en av lederne blant haugianerne i Strand. Det er ikke usannsynlig at Ole T. Svines også hadde kontakt med Kielland og brødrevennene. En av søndagene i advent 1834, var Ole Svines på gudstjeneste i Strand kirke, og etter gudstjenesten samlet han haugevennene for å starte en misjonsforening. Hvor mange som var med på stiftelsesmøtet, vet vi ikke.

Den første rapporten fra den nye misjonsforeningen i Strand er fra 1837. Da ble innholdet i foreningens misjonsbøsse på 15 spesidaler, videresendt. Ifølge Ole Svines var de fleste medlemmene av foreningen «tjenestefolk og simple børn». Samme året ble det bygget en forsamlingssal like i nærheten av Strand kirke, hvor kristenfolket kunne ha sine samlinger utenom kirkens gudstjeneste. Dette er muligens Norges første bedehus. Medlemmene i foreningen kom fra hele Strand, noe som gjorde det tungvint å samles. I 1840 ble det derfor bestemt å dele foreningen i to, Nordre Strands misjonsforening og Søndre Strands misjonsforening.

Husmann Ole Haagensen Kallem ble frelst i 1836. Han var en sentral leder i 

haugianerflokken på Jørpeland og ble senere en landskjent forkynner og avholdstaler

(foto wikipedia)

I 1842 hadde haugianerne og brødrevennene i Stavanger blitt enige om å gå sammen om en landsomfattende misjonsorganisasjon. Fra Nordre Strand møtte presten Jæger, mens Ole Thorsen Barkved representerte Søndre del av kommunen. Ole Thorsen Svines ble i 1839 gift med Kari Ivarsen Barkved, og flyttet derfor fra Svines til Barkved. Ett par år etter at Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet, startet de et eget misjonsblad. Bladet fikk navnet Missionstidende, og en viktig del av bladet var å takke givere for gaver til misjonen.

Jeg har søkt i Missionstidende etter givere fra Strand i perioden 1850-1900. Søket er ikke fullstendig, men gir et bilde av misjonsvirksomheten i bygdene i Strand. I det følgende vil jeg ta fram foreninger og personer fra Strand som jeg har funnet i misjonsbladet.

1850-1859

Missionstidende ble startet i 1845, mens første gang jeg får treff som gjelder Strand kommune, er i nr.2 for 1851. Da er det et referat fra Stavanger kredsforsamling som ble avholdt på Jelsa 31. mai. Det var 56 foreninger som var representert på årsmøtet, og to av dem var fra Strand. Ole Haagensen Jørpeland representerte Søndre, mens Rasmus Holgersen Fiskå representerte Nordre.

Ole Haagensen Jørpeland (1813-1885) ble født på Sand, men vokste opp på Jøssang og Langeland. Han og kona Ragnhild Eivindsdatter Haahammer flyttet til Vikedal og videre til Troms i 1855. Han ble en landskjent emissær og avholdstaler. Rasmus Holgersen Fiskå (1784-1867) var leder av Nordre Strand misjonsforening fram til sin død i 1867. Han er også nevnte som Rasmus Fiskaaen. Rasmus og kona Borghild Knudstatter Heggheim var bønder på Fiskå ytre bruk 1. De hadde fem barn, hvorav to var døvstumme. Disse kunne likevel både lese og skrive, og ikke minst datteren Borghild var «vel bevandrede i Guds ord».

Strand kirke (foto gammelt postkort)

I 1851 kom det inn gaver fra Søndre på 7 spesidaler og 2 skilling, mens Nordre kunne sende 3 spesidaler til misjonen. I tillegg kom det inn 3 spesidaler i misjonsoffer i Strand kirke. I 1852 er det kun registrert en gave fra Strand. Denne gave var gitt ved «udsatt Bækken i Strands og Høle kirker». Dette var nok før begrepet kollektkorg var oppfunnet. Gaven var ellers på 3 spesidaler og 53 skilling.

Året etter finner vi første registrering fra en kvinneforening i Strand. Nordre Strands kvinneforening hadde da sendt 4 spesidaler og 53 skilling til misjonen. Det er ellers registret gaver fra Søndre Strand misjonsforening og fra offer i Strand og Høle kirker. Neste gang Strand dukker opp i Missonstidende er i 1858. Da er det kommet inn gaver fra Nordre Strand misjonsforening og kvinneforening. Disse er også de eneste nevnte giverne i 1859. I 1858 finner vi navnet på de fire utsendingene til kretsens årsmøte dette året: Rasmus Holgersen Fiskå, kirkesanger Rasmus Høie, Halvor Halvorsen Langeland og Peder Henriksen Helland.

Kirkesanger, lærer og bonde Rasmus Mathiasen Høie (1833-1909) var fra Avaldsnes. Han ble gift første gang med Marie Hansdatter, andre gang med prestedatter Christiane Fredrikke Jæger og tredje gang med Lise Karine Trondsdatter Tjøstheim. Han var lærer og kirkesanger i Strand 1856-1866. I denne perioden drev han også en privat lærerskole i Strand, hvor ca. 100 ungdommer fikk sin lærerutdannelse. I 1866 flyttet han til Stavanger og var lærer der til 1874. Da reiste han til Minneapolis i USA og tok presteutdannelse. Han var deretter prest i Minneapolis i to år før han returnerte til Stavanger og læreryrket.

Halvor Langeland var lærer og emissær (foto ukjent)

En av Rasmus Høie sine lærerstudenter var Halvor Halvorsen Langeland (1825-1909). Hallvor var fra Nore i Numedal og kom til Strand i 1849. Han ble gift med Anne Reiersdatter Steinsland og senere med Magla Cesilie Bjørnsdatter Krogedal. Halvor var bonde, lærer og emissær. Du kan lese mer om han i en annen artikkel på bloggen min.

Peder Henriksen Helland (1814-1900) var den fjerde av utsendingene til kretsmøtet i 1858. Peder var bonde på Helland på Heia. Han var gift med Kari Ådnesdatter Underberge fra Forsand. De hadde fem barn, hvorav kun to ble voksne.

1860-1869

I denne tiårsperioden steg antall foreninger med fire, mens gavene fra foreningene hadde en betydelig økning. Om det skyldes økt misjonsinteresse, eller bedre rutiner for givertjeneste vites ikke. Jeg vil ikke ramse opp alle gavene, men se litt på foreninger, enkeltgivere og andre opplysninger som kommer frem i Missionstidende denne tiårsperioden.

Utenom de tre foreningene som er nevnt fra forrige tiårsperiode, er følgende nye kommet til: Søndre Strand kvinneforening (første gang i 1861), Jørpeland kvinneforening (1864), Finnøy og Strand Fellesforening (1865) og Bjørheimsbygdens kvinneforening (1868).

Erik Eriksen Nag (1824-1899) gav i 1860 ei skjeppe poteter til Misjonshøgskolen og året etter en gave til Bibelforeningen. Erik E. Nag var fra Stavanger, men kjøpte gard på Nag i 1852. Han flyttet fra Nag og slo seg ned i Stavanger rundt 1870. Han var kontaktperson for Søndre Strand Misjonsforening i noen år, og reiste også som emissær. Maurits Gunnarsen Seljeskog (M. Selleskov) (f.1804) gav en gave til Bibelforeningen i 1860. Maurits Seljeskog var bonde i Seljeskog (Selemork) og var gift med Anna Paulsdatter Langeland.

Misjonsskipet Elieser som fraktet misjonærer til Sør-Afrika og Madagaskar

(foto VID)

En gruppe på 29 personer ved Ommund Voster (1821-1907), gav også en gave Bibelforeningen. Ommund Henriksen Voster var først bonde på Voster, men flyttet senere til Lekvam Han var gift med Siri Thorsdatter Kjølevik. En ukjent ved navn Torger Meling gav i 1863 en gave til misjonsskipet Elieser, som fraktet misjonærer til og fra Afrika. Det samme gjorde en del misjonsvenner ved Ole T Barkved i 1864. Samme året kom det også en gave fra Johannes G Hille. Johannes Gabrielsen Hidle (1785-1871) var bonde på Hidle. Han var først gift med Helene Larsdatter Bru. Sener ble han gift med enke Marta Thorsdatter Øvre Bjørheim. Hun reiste til Amerika i 1853, ti år etter at hun ble gift med Johannes. Grunnen var at de fleste av hennes barn fra første ekteskap var der. Johannes ville ikke være med, og ble igjen i Norge til sin død.

I 1865 er det notert at Ole Olsen Tungland (Ole Tangeland) (1820-1894) hadde gitt en gave til misjonen. Ole Tungland var fra Fløysvik i Høle og var gift med Gunvor Guttormsen Barka. De var bønder på Tungland. I 1864 døde Nils Ommundsen Varland (1795-1864). På dødsleiet hadde han besøk av Rasmus H. Fiskå, og da gav han 100 spesidaler til misjonsskipet Elieser. Denne gaven er registrert i 1865. Nils Varland var bonde på Varland og gift med prestedatter Inger Schavland. I 1868 er det kommet inn noen gaver fra enkeltpersoner. Kone Christiane Tjøstheim (Tjøssem) har jeg ikke klart å identifisere.

I 1860 kom det inn 2 spesidaler fra et jordstykke som Søndre Strand misjonsforening dyrket til inntekt for misjonen. I 1863 hadde Strand sogns misjonsforeninger ved Ole T Barkved, solgt et misjonsstykke for 3 spesidaler og 30 skilling.

Vatland bedehus (foto Ove Sandvik)

Rasmus Fiskå var som nevnt kontakt for Nordre Strands misjonsforening til sin død i 1867. Da overtok Ole Jakobsen Ravnås (f.1834) for en kort periode. Ole Ravnås vokste opp på Ravnås og ble gift med Anna Nilsdatter Bergaland. De utvandret til Amerika i 1870. I Søndre Strand var Ole T Barkved leder i hele denne perioden. I 1862 var Peder Østrem avsender for gaven fra Nordre Strand kvinneforening. Han er ukjent. Paul Johannesen Jørpeland (1822-1864) er avsender av gaven fra Søndre Strand kvinneforening i 1864. Han var bonde på Jørpeland bruk 8 og gift først med Eli Thorsdatter Langeland, deretter med Anna Ansteensdatter Holen. Eli døde etter to måneders ekteskap.

Ellers er det nevnt to menn som var utsendinger til generalforsamlingen i NMS. I 1864 var Nils Ommundsen Varland utsending, mens Ole Pedersen Nærbø var utsending i 1867. Ole Pedersen Nærbø (1840-1932) var fra Nærbø og gift med Børgine Svendsdatter Sigmundstad. Han var lærer i Strand fra 1865-1906. Han var også klokker og drev Klokkargarden på Tau.

1870-79 Vekkelser i Strand

I årsmeldingen fra NMS-kretsen for 1870, sto det litt informasjon om misjonslivet i Strand. Jeg siterer: «Strand og Finnøy fellesforening består av prestegjeldets misjonsforeninger, til sammen 5. Den konstituerte seg på ny i 1869 og hadde i årets løp tre sammenkomster, hver med sin misjonsgudstjeneste på Strand, Finnøy og Talgje. Innen Strands prestegjelds to foreninger, nordre og søndre Strand, holdtes i årets løp 11 misjonsmøter, hvorav de fleste i den søndre forening. Den nordre som var syknet hen og hvis bestyrelse var ufullstendig, er på ny reorganisert. Innenfor begge foreningene finnes to kvinneforeninger med månedlige møter. Alminnelig misjonsgudstjeneste holdes i kirken 1.pinsedag. Dessuten benytter soknepresten jevnlig anledningen ved bibellesninger rundt om i menigheten å legge misjonssaken på hjertet.»

Emissær Reinert Pedersen (foto Grøvan: Lekmannsrøster fra Sørlandet)

En ny foreningsbetegnelse som dukker opp på begynnelsen av 1870-tallet, er skillingsforeninger. I 1871 var det hele 9 slike i Strand. På Heggheim og Lekvam var foreningene kalt for halvskillingsforeninger. Ellers var det slike foreninger i Kjølevik, Nag, Heia, Idsø, Søndre Strand. Benevnelsen blir borte etter kort tid, så det er mulig at disse skillingsforeningene gikk over til ordinære misjonsforeninger.

I dette tiåret er det meldt om enkeltgaver for noen nye personer. Den første er «R. Varlands kone» som hadde gitt 60 skilling. Hvem dette er har jeg ikke funnet ut av. Jakob Olsen Ravnås (1811-1897) er neste giver. Jakob var bonde på bruk 2 på Ravnås og var gift med Malene Ivarsdatter Steinane. Jonas Vatne er også nevnt som giver i 1870. Han var fra Vatne ved Jøssang.

Ole Paulsen Jørpeland (1822-1899) gav i 1872 en panteobligasjon på 70 spesidaler til misjonen. Ole var bonde på Steinene på Jørpeland og var gift med Marta Thorsdatter Langeland. Ole Olsen Kjølevik, Thore Idsal og Marta Helland blir takket for misjonsgaver i 1873. Ole Olsen Kjølevik (1804-1892) var bonde på bruk 3 i Kjølevik sammen med kona Johanna Olsdatter Store Døvik. Marta Helland var antakelig Marta Torfinnsdatter Helland (1816-1876) som var gift med Gunnar Henriksen Helland. De var bønder på bruk 2 på Helland.

I 1873 meldes det om at det i Søndre Strands misjonsforening den siste tiden har vært en «økt iver og nidkjærhet for misjonen, noe som skyldes at det innen foreningen har gått en vekkelse som har grepet mange.» NMS hadde nylige ansatt sine første emissærer, noe som bar frukt i vekkelser og økt misjonsengasjement. Reinert Pedersen (f.1842) fra Vanse ved Farsund, var en av disse emissærene. Det var han som sto i vekkelsen på Jørpeland som er nevnt her, og også i flere andre bygder i Strand. Pedersen var en flittig og velkommen gjest i Strand til et stykke inn på 1900-tallet. En annen emissær som ofte var innom Strand, var Klepp-buen Daniel Bore. I tillegg ble Strands egen Halvor Langeland ansatt som emissær i kretsen i 1872. Alle disse tre er omtalt i egne artikler på bloggen min.

I denne perioden tok møtevirksomheten utenom foreningene seg opp. Det meldes om at det ble avholdt møter i Kjølevik, Strand, Veland, Heggheim, Idsal, Botne, Voster, Vatland, Bjørheimsbygd, Jøssang, Barka, Tau, Jørpeland (Sørbygdens skolehus), Tungland, Høyland, Varland og Vastveit. Ordning med misjonsåker, fortsatte både i Bjørheimsbygd og på prestegarden.

Vekkelsene på 1870-tallet ser ut til å ha resultert i betydelig økt givertjeneste i bygdene i Strand. Utenom de nevnte skillingsforeningene, kom det flere gaver fra foreninger i Bjørheimsbygd, Nordre og Søndre Strands kvinne og misjonsforeninger, Fiskå kvinneforening, Båtsfjordens kvinneforening, Tou misjonsforening, Vervik kvinneforening, Jørpeland kvinneforening. Midtre Strands lille kvinneforening og Idsø kvinneforening.   Det kom også gaver fra Skolebarn i Amdal og Krogevold og fra søndagsskolebarn i Vervik.

Voster bedehus (foto ukjent)

Nye foreningskontakter som dukker opp, er Anna Rasmusdatter Vaula (1815-1903) i Bjørheimsbygd kvinneforening. Hun var gift med Torfinn Torfinnsen Vaula og de var bønder på Vaula bruk1. Ingeborg Fiskaaen (1824-1899) kom til å bli et navn som gikk igjen mange år framover. Hun var antakelig den døvstumme datteren til Borghild og Rasmus Fiskå nevnt over. Sjur Knudsen Bakka (f.1841) var fra Sauda. Han bodde en periode på Tou Brug hos søsteren Christine, som var gift med Jonas Thorsen Tau. Han var lærer, regnskapsfører og skipsreder. Han flyttet etter hvert til Haugesund. Levar Samsonsen Fiskå (1825-1898) var med i Fiskå skillingsforening og var gift med Malene Olsdatter Fiskå. De var bønder på Fiskå, men flyttet senere til Heng. Han var opprinnelig fra Vormeland i Hjelmeland.

Thore Ivarsen Idsal (1841-1893) var med i Søndre Strand misjonsforening. Han og kona Kristine Pedersdatter Idse var bønder på Idsal. Gunnar Evensen Alsvik (1824.1905) var en sentral leder i Nordre Strand de siste tiårene av 1800-tallet. Han kom opprinnelig fra Nedrebø i Forsand og ble gift med Ingeborg Ådnesdatter Aukland, også hun fra Forsand. De var bønder i Alsvik bruk 2 fra 1864. Svend Norland (Søndre Strand) og Berthe Bjørheim (Bjørheimsbygd) har jeg ikke funnet ut hvem er.

1880-89

Dette tiåret ser ut til å ha omtrent samme virksomhet som forrige tiår. I 1883 leser vi i årsmeldingen at «misjonsinteressen er som før, heller stigende». I 1885 meldes også om jevnt stigende misjonsinteresse og at 12 kvinneforeninger virker i Strand kommune. Ellers var det en basar på Jørpeland i 1885 ved Halvor Langeland som resulterte i kr.120,57. Kanskje var dette den første misjonsbasar i Strand?

Mange nye navn dukker opp i giverlistene også denne perioden. Jeg nevner dem kort: Lisbet Helland, Sigrid T. Lekvam, Marta Varland (1824-1898) gift med Knut Knutsen Varland. Bønder på Varland. Karen Jøssang (f.1857). Antakelig den Karen som ble født på Bakkane og utvandret til Amerika i 1882 og der gift med Johan Jakobsen Heng. Gitle Barka (1821-1814). Han var fra Tengesdal i Høle og ble gift med enka Berta Tollaksdatter Barka. De drev bruk 1 på Barka. Berthe Vervik (1819-1881), antakelig henne som var gift med Rasmus Olsen Vervik og var bønder på bruk 2. Berthe kom fra Nord-Skår i Fister.

Kvalvåg bedehus (skolehus) (foto lokalhistoriewiki)

Berta Birgithe Svendsdatter Erlandsdalen (f.1849-1933) var fra Skeivik. Hun ble gift med Ole Torgersen Erlandsdalen, og de bodde der til de flyttet til Tungland rundt 1905. Knut Jonsen Bjørheim (1834-1912) var bonde på bruk i Øvre Bjørheim. Han var gift med Helene Tormodsdatter Strand. Jon Pedersen Lerstøl. Lars Paulsen Høyland (1826-1899) var gift med Malene Larsdatter Ås fra Erfjord, og kom slev fra Bog i Erfjord. De var bønder på Høyland fra 1869. Bjørn Bjørnsen Idse (1844-1885) var gift med Anne Talette Idse. De var bønder på bruk 10 på Idse.

Jørgen Risdal (1846-1942) ble nevnte første gang i 1884. Han skulle bli en sentral leder både i kristenliv og i kommunen. Han var fra Skudenes og gift med Thomine Cecilie Sjursdatter Espevik. Han var lærer. Holger Rasmussen Førland (1840-1909) var fra Nedre Fjelde, men var bonde på Førland. Han var gift med Christiane Rasmusdatter fra Hetland i Stavanger. Hans Jonassen Jøssang (1865-ca. 1895) var bonde på Bakkane på Jøssang og var gift med Elen Bertine Bjørnsdatter Idsø. Inger Botne (1845-1926) var gift med Johannes Thorsen Botne. Hun var fra Idse, mens han vokste opp i Botne. De drev bruk 2 i Botne til 1886. Da flyttet de til Idse, senere til sønnen i Sandar i Vestfold. Ulle Kjøllevik.

Jøssang bedehus (foto ukjent)

1890-1899

Rapporteringen av gaver i Missionstidende slutter i 1894. Ut over dette tiåret tyder mye på at misjonsinteressen avtok. Biskop J. C. Heuch klaget høylytt over kristenlivet i Strand da han var på visitas i 1899. «De kirkelige Forhold har alttid været daarlige i Strand, men aldrig som nu. Det er, som man ikke mer kan finde Menigheden. Det er ikke den nuværende Prest Skyld. Sogneprest Skaar er en meget virksom, kjærlig og from Mand, hvis Begavelse i ethvert Fald ikke er ringere end flere af hans Nabopresters, som med Lethed samle sine Menigheder om sig.

Derimod antager jeg, at den Uvillie, som denne Menighed i Aarrekker har havt til sine Prester, danner Grundlaget for den Ukirkelighed, hvoraf et tiltagende Fabrikliv med deraf følgende socialistiske Impulser formaar at frembringe en ligefrem religiøs Indiferentisme, som ellers er ukjendt paa disse Kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en afsveden Flæk i en blomstrende Have. At reise tversover Fjorden til Rennesø er som at komme til en anden Jord.»

Jeg avslutter denne oversikten med gaver gitt fra Strand i 1894: Nag kvinneforening ved Anna Nag kr.21,00, Jørpeland kvinneforening ved Anna Jørpeland kr.18,80, Møte i Bjørheimsbygd ved Halvor Langeland kr.1,70, Svines kvinneforening ved Thore Svines kr.22,97, Geiteskjær kvinneforening ved Marie L. Geiteskjær kr.11,14, Lekvam kvinneforening ved Christen Meltveit kr.18,20, møte på Idsø ved Halvor Langeland kr.3,40. Jøssang kvinneforening ved Vibekke Severine kr.18,76, anonym ved prest Moses 5,00. Søndre Strand misjonsforening ved Rasmus Fjelde kr.6,05. Nordre Strands misjonsforening ved Gunnar Alsvik kr.2,60.

Langeland kapell ble bygget i 1905 (foto ukjent)

Søndre Strands jenteforening ved Rasmus Fjelde kr.10,50. Søndre Strands misjonsforening ved Rasmus Fjelde kr.16,66. Offer i Strand kirke Helligetrekonger søndag ved Gunnar Alsvik kr.50,89. Søndre Strands kvinneforening ved Rasmus Fjelde kr.6,50. Søndre Strands kvinneforening ved Rasmus Fjelde kr.6,40. Søndre Strands misjonsforening ved Rasmus Fjelde kr.5,77. Nordre Strands misjonsforening ved Gunnar Alsvik kr.2,50. Jøssang kvinneforening ved Vibekke Jøssang kr.24,41. Fiskå kvinneforening ved Ingeborg Fiskå kr.23,75. Møte i  Bjørheimsbygd ved Halvor Langeland kr.1,33. Møte på Fiskå kr.2,05. Serine Langelands husbesøk kr.1,50. Tou Brugs kvinneforening ved Georg Risdal kr.15,00. Idsø og Idsal kvinneforening ved Inger Botne kr.16,50. Ørebok ved Christine Barka kr.11,94.

 

 

Kilder

Missionstidende 1845-1894

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Daniel Bore - den gamle emissær og pilegrim

Daniel Bore og kona Malena Taletta (foto Liv i vekst)

Daniel Bore fra Klepp var en av de første omreisende emissærer på Jæren. Han forkynte Guds ord i hele Rogaland i 60 år.

Med ei så lang fartstid, vant Daniel Bore seg mange venner over hele Rogaland. Dette fikk et spesielt utslag i Egersund. Daniel hadde ofte vært i denne byen og talt misjonens sak. I 1880 var har blitt nesten 80 år gammel. På Egersund middelskole var det noen ivrige jenter som gjorde en innsats for å støtte misjonens sak. Misjonsbladet til Det Norske Misjonsselskap (NMS), Missionstidende, kunne kvittere følgende: «Pikebarn ved Egersund middelskole kr.100» til misjonen.

Med denne meldingen fulgte også et helt spesielt ønske fra pikene i Egersund. De ønsket at de hundre kronene som de hadde samlet inn, skulle gå til å «kjøpe løs et slavebarn». Og de var enda mer detaljert i sine ønsker. Det frikjøpte slavebarnet ønsket de skulle få navnet Daniel Bore!

Søgne gamle kirke hvor Daniel Bore sin morfar var prest

(foto agderkultur.no)

Gammel presteslekt

Daniel ble født på Bore på Klepp sommeren 1802. Han ble døpt 15. august samme året. Faren hans het Lars Tollaksen Bore og var bonde og av gammel bondeslekt. Mor hans het Fredrikke Severine Danielsdatter Schive, og var av ei stor presteslekt med røtter tilbake til Skive i Danmark.

Ei av oldemødrene til Daniel Bore het Sara Abrahamsdatter. Hun var jøde og født i Fredericia i Danmark. Da Sara var ungdom, ble hun en kristen og hverken foreldrenes trusler eller bønner kunne få henne til å fornekte troen på Jesus. Hun rømte derfor heimefra. Det som skjedde kom dronning Lovise av Danmark for øre. Hun tok seg av Sara og betalte for at hun skulle få undervisning og oppdragelse i stiftsprost Lodberg sin heim. Da hun ble døpt, tok hun i tillegg navn Lovise, etter dronningen.

Det var også dronningen som kostet bryllupet, da Sara Lovise ble gift med Claus Brodersen i 1719. Han var sogneprest i Holme, og døde i 1755. Etter at Claus døde, flyttet Sara Lovise til Mandal, hvor hun eide et hus i nærheten av kirken. Sara Lovise hadde en datter som ble gift med sognepresten i Søgne, Daniel Schive. Datteren het Anne Marie Brodersen. Den yngste av barna til Anne Marie og Daniel, het Fredrikke Severine. I heimen ble hun kalt for Severa.

I Bjelland hadde de tre prester etter hverandre som het Søren Schive.

Dette er en minnestein reist over dem.  (foto lokalhistoriewiki.no)

Severa sin far het altså Daniel Sørensen Schive og han tok teologi ved Universitet i København. Etter eksamen var han først kapellan hos sin far, som var prest i Bjelland i indre Agder. Deretter var han kapellan og sogneprest i Søgne fra 1734-1769. Daniel Schive var tredje generasjon Schive-prest i Agder. Daniels første kone ble psykisk syk og druknet seg i ei elv. Den andre kona ble mormor til Daniel Bore og het altså Anne Marie Brodersen. I første ekteskap hadde Daniel Schive tre barn, mens han fikk ni barn med sin andre kone.

I seks generasjoner på rad var det en prest som het Søren Schive.

Dette er nummer seks som var prest i Tinn og Sørum. Han levde 1795-1876.

(Foto: wikiwand.com)

Da Daniel Schive døde i 1769, ble Severa plassert i fosterheim hos en morbror som var prest i Klepp. På prestegarden hadde de en dreng som het Lars Bore, og han og Severa ble forelsket. Dette var fosterforeldrene sterkt imot. Når Lars var i militære og sendte kjærlighetsbrev til Severa, nådde de aldri fram. Brevene ble gjemt av fosterforeldrene. Da Lars var ferdig i militære, hadde prestefamilien Christian Brodersen flyttet fra Klepp til Jelsa i Ryfylke. Severa ble med på flyttelasset, og fikk arbeid hos general Fasting på Foldøy. Kontakten mellom Severa og Lars Bore ble imidlertid ikke brutt. De ble senere gift og bosatte seg som bønder på Bore.

Bonde på Bore

Daniel Bore vokste opp på foreldrenes gard bruk 3 på Bore i Klepp. Han var barn nummer fire og eneste sønn, i en søskenflokk på fem.  Han var dermed odelsgutt, og overtok garden etter foreldrene i 1822. Året etter ble han gift med Malena Taletta Larsdatter Ølberg, som var ett år yngre enn Daniel. Vielsen sto 25. mars 1823.  Malena Taletta og Daniel fikk åtte barn, tre sønner og fem døtre, som alle vokste opp. En av sønnene emigrerte til Amerika. Her falt han i borgerkrigen.

Malena Taletta og Daniel Bore fikk et langt liv sammen. I 1860 valgte de å dele garden i to. De fortsatte selv å drive hovedbruket, mens eldste sønnen Daniel, fikk det utskilte bruket, bruk 4. I 1872 overlot de garden til den yngste sønnen som het Lars, og skrev folgekontrakt med ham. Lars var ugift, og ble etter hvert psyksisk syk. Han solgte derfor garden i 1890, like før foreldrene døde. I tillegg til å være bonde og emissær, deltok også Daniel Bore i kommunalt styre og stell. Han var også aktivt med i avholdsbevegelsen.

Fra Bore mot nord. Bore kirke i midten t.h. (foto Widerøe)

Etter å ha feiret både sølvbryllup og gullbryllup, kom til slutt dagen da de fikk flytte høyere opp. Malena Taletta døde 8. august 1891etter 68 års ekteskap. Gamle pilgrim Daniel Bore overlevde kona med tre år. Søndag 5. august 1894 gikk Daniel til en nabo for å få hjelp til å skrive et brev til noen venner i Ryfylke, som han nylig hadde besøkt. Nå ville han sende dem en hilsen og en takk for sist. Vel framme hos naboen, satte han seg i en gyngestol klar til å diktere Ryfylke-brevet. Plutselig fikk han trekninger i ansiktet og falt livløs om. Naboen fikk tilkalt hjelp og de bar Daniel heim i gyngestolen. Etter en halv time måtte de konstatere at Daniel Bore var død. Han hadde kommet hjem, slik han så ofte minnet om på sine møter. Begravelsen skjedde lørdag 11. august 1894.

Fritids emissær

Jeg vet ikke når Daniel Bore ble frelst. Mye taler for at han ble omvendt som ungdom gjennom den haugianske vekkelse. Han hadde tidlig kontakt med Haugevenner. Han var blant annet på besøk hos haugianerhøvding John Haugvaldstad, sammen med predikanten Svend Dybing fra Heskestad.

Daniel kjente på et kall til å vitne om sin Frelser, og en gang på 1830-tallet var han ute på sin første tur med Guds ord. Han var en forsiktig mann, og ville nødig støte dem som var motstandere av lekmannsforkynnelsen. Han la derfor vekt på å ha god kontakt med prestene. En gang var han taler på et misjonsmøte i Time skolestue. Da han skulle tale, ble han oppfordret til å gå fram til kateteret, men det nektet han. Han vill tale fra pulten hvor han satt. «Kateteret er for prester og skolemestre», var Daniels begrunnelse.

De første 30 årene av sin forkynnervirksomhet, reiste Daniel Bore fritt. Noen ganger ble han engasjert av en av de kristne organisasjonene, men han ble ikke fast ansatt før han var en gammel mann. På møtene leste han ofte en preken og føyet i etterkant til noen egne tanker og formaninger. Han kunne mange bibelvers og salmevers utenat, og disse ble flittig sitert. Daniel var ingen stortaler, men han hadde et varmt vitnesbyrd og folk ble fengslet av det de hørte og ble glade i Pilgrimmen, som han selv kalte seg for. Han talte på dialekt uten å knote, og ble karakterisert som en hjertegod og litt barnslig mann med en skjelvende stemme.

Slik ser det ut i kirkeboka for Klepp der Daniel Schive 

ble ført inn i dåpsprotokollen

Virkefeltet hans var i hovedsak fra Haugalandet i nord til Flekkefjord i sør. Han var ofte i Ryfylke, og var en velkommen gjest også i Strand og på Jørpeland. Ofte brøt det ut vekkelser, blant annet var det en større vekkelse i Gjesdal i 1840 årene. Det var få bedehus på den tiden, så møtene var oftest i heimer eller på skolehus.

Daniel Bore hadde en favoritt tekst som han nesten alltid brukte på sine møter. Det var fra Sakarias kapittel 3 om ypperstepresten Josva som sto anklaget av djevelen overfor Gud. Der fikk Josva høre herlige ord forkynt: «Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» (Sak 3:4)

En gang han var i Egersund, var lærer Br. P. Mugaas til stede. Han fortalte at Daniel Bore under møtet preket seg varm og kastet trøya og sto da i sin vakre «spødatrøye». Mugaas husket lite fra talen, men en setning fra Bore brant seg fast i minnet: «Jesus ropte bare en gang på Lasarus før han kom ut, men han måtte rope mange ganger på Daniel Bore før han kom.»

Han hadde ofte en lun kommentar klar, i ulike situasjoner han kom opp i. En gang var det en auksjon på et skipsvrak på Bore. En nabobonde fikk sikret seg et helt lass med tømmer og møtte Daniel på vei heim. Da kom det stille fra predikanten: «Å du, et helt lass med brenne. Du går på vrag-aksjon – å eg går her å venta på han far i himmedl.» En annen gang var han på Finnøy og talte. Her traff han et forelsket og nyforlovet par. Daniel var fornøyd med det han så, og kommenterte: «Ein brand kann ikkje brenna; men naar dei er tvo so gløest dei.»

Dette er den første avisannonsen jeg finner Daniel Bore omtalt

(fra Egersunds-Posten 09.11.1870)

Ansatt i NMS

Da han hadde reist frivillig som forkynner i 25 år og var blitt 57 år gammel, tok han mot til seg og søkte om å bli ansatt som emissær i NMS. Dette var i 1859. Stemningen i kretsstyret for NMS i Rogaland var ikke bare positiv til Daniel Bore sin søknad. Kanskje var det nettopp alderen som gjorde styremedlemmene reservert. Svaret han fikk fra styret var derimot underlig. Styret svarte at våronna sto for tur og at det derfor var ei ulagelig tid å reise.

Seks år senere, var det imidlertid skjedd en endring i styrets syn på å ansette Daniel. I 1865 fikk han ansettelse, selv om han da var blitt 63 år gammel. Daniel Bore fikk god inngang blant misjonsfolket i NMS, og ble i årsmeldinger omtalt som «vår kjære trofast gamle Daniel Bore». Da han startet som ansatt forkynner, utarbeidet styret for første gang en instruks for sine emissærer. Den var slik:

1. Emissæren skulle melde seg til sognepresten og i samråd med ham legge plan for besøket.

2. Møtene begynnes med sang og bønn, tekst for en kort tale tas fra bibelen, deretter gis etterretninger fra misjonsmarken eller leses fra et om misjonen handlede skrift. Møtet sluttes med bønn.

3. Pengeinnsamling og innskrivning av nye medlemmer iakttas.

4. Ved stiftelse av en ny forening sørges for at det velges styre for samme, og at det anbefales å anskaffe protokoll til styrets forhandlinger og til antegnelse av nye medlemmer.

5. De bidrag som kommer inn ved møtene, overleveres av emissæren til foreningens kasserer.

6. Etter endt reise meddeles emissæren en passende reiseberetning, samt oppgaver over antallet av nye medlemmer.

I starten av hans ansettelsesforhold var lønna 30 skilling per dag (ca. 1 krone) Senere økte lønna til 2 kroner dagen. I 1876 kom det opp et forslag fra et kretsstyremedlem om at Daniel Bore (74) nå måtte reise gratis på grunn av sin høye alder. Dette ble avvist av flertallet i styret, men kom nok Daniel for øret. For nest år tilbød han seg å reise for 4 kroner for uka. Styret takket ham hjertelig, men svarte at de ikke lenger hadde mot til å sende han ut, siden han nå var blitt 75 år gammel. Daniel aksepterte dette, men fortsatte å reise uten lønn til han var passert 90 år.

Daniel og Malena Taletta Bore (foto Liv i vekst)

I 1885 var en ung middelskoleelev fra Sokndal ute og gikk i Egersunds gater. Plutselig kom en gammel mann bort til han, tok han i trøya og sa: «Du, Gud har bruk for deg.» Like snart som han kom, forsvant den gamle mannen igjen. Det var lekpredikant Daniel Bore, men det fikk ikke ungdommen Johan Albert Skordal vite før senere. Denne hendelsen ble så alvorlig for Johan Albert, at han gikk rett heim og ba til Gud. Han kjente seg som en stor synder, men opplevde å bli satt i frihet. Denne dagen kom Johan Albert gjennom til bevisst liv i Gud. Senere ble Skordal misjonær for Kinamisjonen, og fikk døpe den første kineser vunnet ved Kinamisjonens arbeid. Han døde i Kina i 1896, kun 28 år gammel. I en hilsen skrev han dette om den gamle mannen som fikk bety så mye for ham: «Gamle Daniel Bore fra Jæderen og jeg skal blive glade ved at mødes hos Jesus og erindre vort korte samvær fra den tid.»

Daniel møtte fast på kretsens stormøter. I 1887 reiste han på kretsmøtet i Ølen, selv om han var blitt 85 år gammel. I et referat fra kretsmøtet som sto i Lister og Mandal Amtstidende 28. juli 1887 kan vi lese: «Mandag aften holdt den snart 85-årige Daniel Bore fra Jæren oppbyggelse i en overordentlig fin og lun bjørkelid, hvor det var reist en pen talerstol. Han talte over den 116. salme. Hvor det er underlig, ja gripende, å se den skjelvende lille olding søke å fremlegge livets og dødens vei for sine medmennesker. Det gjør et eiendommelig inntrykk å se og høre slike gamle folk, som bokstavelig er grånet i Herrens tjeneste. Se dem på sine gamle dager fulle av barnlig glede og livshåp. Kun ventende med frimodig og ydmyk lengsel på å få heimlov. Hvilken forskjell på slike, og disse vrange gamle menn og kvinner hvem ingen og ingenting er tilpass, men de er seg selv og andre en byrde.»

Klipp av Lars Oftedals minneord over Daniel Bore

(Fra Stavanger Aftenblad 07.08.1894)

Etter at Daniel Bore passerte 90 år, minket det av med hans reisevirksomhet. Nå tok han kun møter i nærheten av heimen på Bore. Etter at Daniel døde 5. august 1894, skrev redaktør Lars Oftedal i Stavanger Aftenblad et fint minneord om emissæren. Her fortalte han at Daniel kom lite ut de siste årene, så derfor laget han sko-pinner, som han delte ut til venner og kjente. Oftedal skriver også at han var sammen med Bore på noen møter året før han døde. Oftedal forteller at han «vederkvægedes usigelig ved hans barnlige tro og brændende kjærlighed». Vider skriver Oftedal at «omkvedet i all hans tale var å komme hjem. Hjemmet var alltid i hans tanker. Det talte han om, det sang han om. Det higet og lengtet han etter. Nå har han nådd det. Gud være lovet.»

Lars Oftedal avslutter minneordet, skrevet 3-4 år etter Oftedals bekjennelse i Petrikirken: «La det for oss alle som kjente ham og elsket ham, være et varsku og minne oss om å ha lampen tent. En spore til å følges ad og løpe fort, slik at vi kan deilig krone få og møtes med gamle Daniel i de frelstes tal.»

 

 

Kilder

Birger Lindanger: Klepp 2 (1987)

Emil Birkeli: Liv i vekst NMS Stavanger krets 1846-1946 (1946)

Erling Brunes: Klepp gards- og ættesoge (1995)

Hallvard Nordås: Bygda Vår (1996)

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland (1952)

Laurits Nielsens samlede verker 15 (1918)

Oluf A. Løwold: Fra Jæderen: Gammelt og Nyt (1888)

Søren Seland: Søren Schive (1976)

aftenbladet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

Israel på Fast Grunn

Det jødiske folk og landet Israel har opptatt bedehusfolket. Da jødene fikk landet sitt tilbake i 1948, var det mange som så dette som et tydelig tegn fra himmelens Gud. Han står ved sine løfter til sitt folk.

Tidsskriftet Fast Grunn ble stiftet av Oscar Handeland i 1948 og ble gitt ut av Misjonssambandets forlag, Lunde. Allerede i det tredje nummeret finner vi en lengre artikkel av Chr. Ihlen om jødenes historie og bibelens profetier. Ihlen var sekretær og formann i Den norske Israelsmisjon 1908–1948 og redaktør for Misjonsblad for Israel i 1908–56.

Høsten 1951 kom Fast Grunn med et utvidet nummer, som bare har stoff om Israel. Nummeret er kalt for «Israels-nummer», og inneholder ni artikler og flere klipp fra aviser o.l. Handeland skriver at dette er første gang Fast Grunn bare handler om et emne. Han skulle ønske og hatt med mer stoff, men det får komme senere, skriver han i starten av heftet. Jeg vil her gi en kort oversikt over bladets innhold.

Israel

Oscar Handeland skriver selv lederartikkelen. Han starter med å fortelle om fritenkeren Fredrik den store (d.1789) som ville drive gjøn med en av sine generaler som var en kristen. Han ba generalen om å gi ham et bevis på at Bibelen er sann, og fikk et kort og uventet svar: «Jødefolket, Deres majestet».

Handeland nevner ulike tolkninger av forholdet mellom Israel og den kristne kirke, og avviser ut fra Rom 11 at kirken er Israels arvtaker. Han påpeker også Bibelens tale om at jødene skal få landet sitt igjen. I NT sies det indirekte (bl.a. Luk 21,24), mens det er mange direkte profetier i GT. «Det går ikke an å kløve Bibelen i to. Den er en enhet.»

Oscar Handeland, stifter av tidsskriftet Fast Grunn

Han avslutter artikkelen på denne måten: «Når kommer den dagen da den stengte døren vil åpne seg også for jødene? Det vet bare Gud. Men at den kommer, det tror jeg, fordi det profetiske ord har varslet oss om det. Og verdens-hendingene i den siste tid synes å jevne veien for oppfyllelse av profetordet.»

Israel under dommen og under nåden

Dette er overskriften på neste artikkel, som er skrevet av Joh. Hagner fra Evangeliska Fosterlandsstiftelsen i Sverige. Her skriver han om «det som hender blant jødene og i Det hellige land». Han starter med å drøfte om bibelens profetier skal forstås konkret eller «åndelig». Han avviser en åndelig symbolsk tolkning, og konkluderer utvetydig: «Jødene skal tilbake til sitt land. Det hører til Bibelens program for framtiden.»

Han fortsetter med en gjennomgang av Rom 9-11. Her sier han blant annet: «Likevel står det fast at Israel er under forherdelsens dom. Den består deri at Israel som Guds utvalgte folk i en viss tid blir stilt utenfor Guds nådeshusholdning med menneskene. Dette skal ikke vare alltid, bare «inntil fylden av hedningene er kommet inn». Ved et bestemt tidspunkt skal «hele Israel bli frelst». I siste del av artikkelen, gir Hagner en oversikt over hvordan det har gått det historiske Israel under «hedningenes tid».

David Ben Gurion, Israels først statsminister.

Da staten Israel ble til

Den neste artikkelen er skrevet av daværende generalsekretær i Israelsmisjonen O. Duesund. Det er en biografisk artikkel om «en Moses-skikkelse i moderne tid», nemlig sionismens far Theodor Herzl. Deretter gir predikant i Fosterlandsstiftelsen, John Lundmark, en grundig oversikt over hva som skjedde da Israel ble gjenopprettet som stat i 1948.

Lundmark konkluderer slik: «Av dette utsyn over det som har hendt i Israel i de siste årene, må vi dra den slutning at æren for at staten Israel ble til, kan vi ikke gi til araberne. De gjorde alt de kunne for å hindre dette. Det samme gjelder britene. FN kan vi heller ikke lovprise – på tross av det som denne organisasjonen har utrettet. Og jødene selv taler om under. Da står det bare igjen å gi æren til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud (Es 26,12; 45,25)».

Politiske partier i Israel

De to neste artiklene i Israel-nummeret til Fast Grunn i 1951, omhandler kultur og gjenoppbygging av Israel. Det er sekretær i Svenska Israelsmisjonen Johannes Jellinek som skriver om kultur i Israel, med hovedfokus på Det hebraiske universitet. Redaktør av Dansk Karmels blad «Ordet og Israel», Frode Thorngreen, skildrer gjenoppbyggingen av Israel fra jødene for alvor startet å vende tilbake til sitt land rundt 1880 og fram til 1950.

(foto dagen.no)

Bernt Melchior var i 1951 redaktør av tidsskriftet «Israel» og leder for Jewish Agencys informasjonskontor i København. I en artikkel presenterer han de ulike parti som stilte til valg i 1949 og 1951. Ved det første valget i Israel i 1949, stilte 21 parti til valg. 15 av disse ble representert i Knesset, hvorav tre var arabiske parti. Det største partiet het Mapai (Sosialdemokratisk), og var ledet av statsminister David Ben Gurion. De almindelige sionister ble ledet av Chaim Weizmann, som ble landets først president (symbolsk stilling). Mapam var et sosialistisk parti, mens De fire religiøse grupper, var en koalisjon mellom fire religiøse parti. De øvrige partiene kom kun inn med få representanter. Etter valget sommeren 1951, dannet De fire religiøse grupper og Mapai regjering.

Frode Thorngreen har videre en artikkel om Israel i dag, mens formann for den danske Karmelbevegelsen, Eyvind Sivertsen, skriver om Abraham, Moses og David. «Disse tre søjler i Israels hellige historie hører visselig ikke blot en fjern fortid til. Hver på sin vis og dog i organisk indbyrdes sammenheng, peger disse Guds mænd profetisk frem imod den fulde virkeliggørelse af Guds kongedømme her på jorden».

Den norske Israelsmisjon og Karmel

Under overskriften Heime og ute, presenteres Israelsmisjonens historie i 100 år. Ei ny bok på markedet, skrevet av Chr. Ihlen, presenter denne historien, og Handeland gir noen smakebiter. Israelsmisjonen ble stiftet i 1861, og Carl P. Caspari ble den første lederen. Stiftelsen Karmel ble startet av presten Per Faye Hansen like etter krigen. Karmel fikk avdelinger i Sverige, Danmark og Finland, i tillegg til Faye Hansens hjemland Norge. I 1950 ble det et brudd mellom Faye Hansen og Karmel i Danmark. Også i Sverige og Norge var det flere som brøt med Faye Hansen.

Helga og Per Faye Hansen (foto finnmarkshilsen.no)

Handeland skriver at Karmel er for ung til å kunne gå nærmere inn på dens historie. Videre skriver han at Karmel ikke vil drive jødemisjon. De vil i stedet drive «et dobbeltsidig opplysnings- og vekker-arbeid» både blant kristne og jøder. 

Selv konkluderer Handeland i spenningen mellom Israelsmisjonen og Karmel: «Løsningen må være å lære opp de jødekristne til selv å ta ledelsen helt. Det ser alle nå, enten de er kamelvenner eller hører til de eldre Israels-misjoner. Vanskeligheten er at de jødekristne ennå ikke er modne til å bære lederansvaret alene. Derfor er det fremdeles bruk for den kristne jødemisjon. Men overalt må de kristne misjonærer heretter legge vinn på å være medarbeidere og hjelpere, ikke herrer».