Mors siste vitnesbyrd

Mor, Eli Sandvik, 24.12.2020, med gave fra kvinneforeningen.

Det var både vemodig og fint å følge mor i innspurten av livet. Noen små vitnesbyrd, gav tydelig beskjed om at hun hadde himmelen som mål.

Det er snart ett år siden mor fikk flytte heim til Jesus. Den dagen denne artikkelen publiseres, ville hun ha fylt 90 år (22.02.22). Mor fikk diagnosen demens for noen år siden. Denne sykdommen tok stadig mer av hennes hukommelse. Den første tiden hadde hun ikke noen problem med å huske navn på både mann, barn, barnebarn og andre i slekta. Oldebarna derimot kom til etter at hun var passert 80, så dem hadde hun ikke fått festet godt nok i minnet til å huske. For etter at hun ble syk, forsvant korttidsminnet nokså fort.

Underveis i sykdomsforløpet forsvant de fleste navn, men heldigvis kjente hun igjen oss aller nærmeste når vi kommer på besøk. Smitterestriksjonene satte begrensninger på antall besøkende, noe som nok har vært nødvendig, men ikke bra med tanke på hukommelsen.

Flere ganger mens jeg var på besøk, spilte jeg noen kjente sanger fra Sangboken fra bedehuset. Da sang hun med, av det lille hun hadde igjen av stemme. Ofte sang vi sangen «Salige visshet, Jesus er min», men den sangen vi oftest sang, med hjelp av Sveinung Hølmebakk, var Trygve Bjerkrheims sang «Takk at du tok mine byrder». Trygve Bjerkrheim var søskenbarn til mors mor. Sangen er slik:

Takk at du tok mine byrder,

Eit høgfjell av skuld og av skam.

Du bar det på skuldrene dine,

Du skuldlause sonofferlam.

Takk at du bar mine synder,

Betalte mi skyhøge skuld.

Med blod frå ditt fullkomne hjarta,

Og ikkje med sylv eller gull.

 

So vil ved korset eg standa,

Med undring eg ser: Eg er fri!

Eg skal ikkje døy, eg skal leva

Med Jesus til æveleg tid.

Ofte når sangen var ferdig, kom mor med en stille bemerkning: «Det var fint. Tenk jeg skal leve med Jesus til evig tid!»

Det siste bilde av mor mens hun enda kunne sitte oppreist.

Bildet tatt 11.04.2021

En annen sang vi ofte spilte, var Sunnmøre mannskor og Randulf Saunes sin versjon av «Himmelske Fader herleg utan like». Her var det nok mest Saunes sin stemmeprakt som imponerte. «Det røse i meg», sa hun ofte når hun hørte den. I dag ville vi kanskje heller sagt at vi «får frysninger» av det vi hører.

En dag i desember 2020 da jeg var på besøk, leste hun en sang for meg. Det er en sang vi ofte brukte å synge på bedehuset:

Meg til frelse jeg intet vet Uten deg, Guds Lam.

Ene i din rettferdighet, Skjules all min skam.

 

Når jeg en gang skal gå herfra Over dødens flod

La da lyset fra Golgata Stråle meg imot.

Da hun leste de siste linjene, kom tårene.

Luftetur 13. juni 2020

Andre påskedag 2021 avsluttet vi sangstunden med å lytte til at Arve Moen Bergset sang «Kven kan seia ut den glede»:

Kven kan seia ut den glede

Å få vera Kristi brud?

Gå med krans og kvite klede

Heim til himmelen til Gud?

Før eg låg i synd og våde,

Tung var all min gang og veg.

Då kom Jesus med sin nåde,

Å kor glad han gjorde meg!

Ja den dagen - å for sæle!

Aldri meir eg gløymer den,

Då eg høyrde hyrdingmæle,

Då eg vart ein Jesu ven!

Kven kan seia ut den fagnad

Å få høyra Jesus til!

Jesus er mitt liv, min lagnad,

Hans eg evig vera vil!

 

Når den var ferdig, kom det momentant og stille fra mor: «Det vil jeg også», som en respons på «Hans eg evig vera vil!»

Siste sangstund hvor mor sang med, var mandag 12. april 2021, fire dager før hun døde. Da var mor blitt veldig dårlig. Hun sov mye på grunn av medisinering, og var sengeliggende. Det var svigerinne Astrid og meg som sang sammen med mor. Vi sang på ny «Salige visshet» og «Takk at du tok mine byrder». Mor sang med, og husket det meste av sangene. Dagen etter hadde vi på nytt sangstund rundt mors seng, men da hadde hun sovnet, og våknet ikke før hun fikk flytte til himmelen fredag 16. april ca.kl.23.00.

Mor og far, Eli og Oskar Sandvik

Eg skal ikkje døy, eg skal leva, Med Jesus til æveleg tid.

Brandtzæg som leder

Johannes Brandtzæg

Johannes Brandtzæg fra Namdal var generalsekretær i Misjonssambandet i nestens 40 år. Da han døde i 1931, viste omtalene av han at han var høyt respektert som person og som leder.

Dette var i «høvdingenes tid» i misjonene. Selv om det kunne være stor takhøyde for debatt innad i organisasjonene, var det noe mindre forståelse for kritikk fra egne rekker i åpne medier. Etter å ha lest historien om Brandtzæg, og sist om kona Thina, har jeg samlet noe glimt fra hans liv som leder – til ettertanke.

Holdt tilbake opplysninger

Brandtzæg fikk kall til å bli misjonær, kort tid etter at han ble frelst i 1882. Like etter ble han syk, og dette satte en foreløpig stopper for utreise. Han tok etter hvert teologisk utdannelse, og ble deretter rektor for Indremisjonens emissærskole i Bergen. Da det ble startet forening for Kinamisjon i Bergen i 1890, ble Brandtzæg en naturlig leder. Han så nok også på dette som en mulighet for å få utløsning for sitt misjonærkall. Misjonssambandet (Kinamisjonen) ble stiftet i pinsen 1891, og høsten samme år reiste åtte utsendinger for den nye organisasjonen fra Norge. Brandtzæg var leder for flokken. Han, Gjertine Årrestad og Ludvig Johnsen reiste direkte til Kina, mens de fem andre ble igjen i Amerika noen måneder.

Kort tid etter ankomst Kina, ble han alvorlig syk, men han kom til krefter igjen. Fram mot sommeren 1892 fikk han et brev fra enka Thina Schou, som var en av Norges rikeste kvinner. Hun og Johannes var hemmelig forlovet, uten at han hadde sagt ett ord om det hverken til hovedstyret eller kollegaer. Tanken deres var at Thina og hennes lille sønn skulle komme etter til Kina, men nå hadde både familien hennes og svigerfamilien satt seg på bakbeina. Dette gjorde Johannes deprimert, og sykdommen fra ungdommen blusset opp igjen. I juli 1892 kom et nytt brev fra Thina, der hun innstendig ba Johannes komme heim for å rydde opp. Johannes kjøpte da billett tilbake til Norge mad avreise allerede i august, og informerte ikke de to kollegaene sine før etter at billettene var kjøpt. Han informerte heller ikke hovedstyret om heimreisen. Det var det Ludvig Johnsen som måtte gjøre.

Vel tilbake i Norge, var han først ei uke sammen med Thinas familie, før han møtte hovedstyret. Brandtzæg merket at styremedlemmene var lite begeistret for det som var skjedd, men da han hadde fått forklare seg, snudde stemningen. Hovedstyret ba Brandtzæg gå inn i arbeidet i Norge, og ga også støtte til at han giftet seg med Thina. En skulle tenke at et slikt hemmelighold og handling bak ledelsens rygg, ikke var noen god søknad til stillingen som generalsekretær. Men det ble resultatet av det hele. Han som var leder av hovedstyret, Nils Arnetvedt, reiste til Kina som ny leder for misjonærene, mens Brandtzæg ble ny formann i hovedstyret og generalsekretær. Det sier ganske mye om Brandtzæg sin stilling blant misjonsfolket.

Johannes Brandzæg sammen med fem kollegaer. Gjertine Årrestad t.v.

og Ludvig Johnsen i midten bak.

Masoni saken

Den første store personalsaken som kom på Brandtzægs bord, var uroen omkring misjonæren Masoni. Den saken har jeg skrevet nøye om i en annen artikkel på bloggen. Kort fortalt startet det med at Masoni søkte om opptak som misjonær i NLM, selv om han hadde utdannet seg på Misjonsskolen i Stavanger. Ledelsen var i tvil, men han ble enstemmig antatt. Da handlet Brandtzæg egenrådig, og søkte departementet om ordinasjon for Masoni, uten at hovedstyret var orientert. Da dette kom hovedstyret for øret, satte flertallet ned foten. Så da departementet godkjente ordinasjon, måtte Brandtzæg krype til korset og forklare departementet at han hadde handlet bak styrets rygg, og at det ikke var aktuelt med ordinasjon likevel.

Masoni reiste til Kina, og opplevde at det blant misjonærene var en stor motstand mot hovedstyrets avvisning av ordinasjon av misjonærene. De var også uenig med styret i deres vedtak om «så lite som mulig liturgi» i den nye misjonskirken i Kina. Brandtzæg var først langt på vei enig med misjonærene, så det var spenning i lufta da rådsmøtet skulle behandle saken i januar 1901 og GF om sommeren samme år. Innstillingen fra HS var delt. Under forberedelsene til disse samlingene, hadde Brandtzæg studert emnet ekstra godt, noe som resulterte i at han endret syn. Da det avgjørende slaget sto, støttet han det som ble et klart flertall i GF. Det ble ingen ordinasjon av misjonærer, og en enklest mulig liturgi i misjonskirken.

Masoni var dypt uenig med vedtaket som ble fattet, og skrev til Brandtzæg at han ikke kunne bøye seg for det. Det oppfattet Brandtzæg og hovedstyret som en oppsigelse. Masoni kom til Norge i 1903 og han både skrev i aviser og reiste rundt i Norge og agiterte mot lære og personalbehandling i misjonen. Brandtzæg måtte rykke offentlig ut å forsvare misjonen. Året etter reiste Masoni til USA for å utdanne seg til lege. Han gikk samtidig med Tønnes Frøyland, som skulle til Kina for NLM. Masoni satte i gang en sverteaksjon mot Frøyland, og Brandtzæg tok dette så alvorlig at han sendte Br. P. Mugaas til Amerika for å rydde opp. Det gjaldt å ta vare på en medarbeider, selv om det skulle koste misjonen en dyr billett til Amerika. Frøyland ble frikjent og Masoni måtte trekke beskyldningene under trussel om rettsak.

Vekst i ydmyket og fasthet

Det første tiåret som leder, kan virke som noe vinglet og famlende fra Brandtzæg sin side. Etter ordinasjonsstriden, ser det ut til at det ble mer fasthet i ledelsen og større enhet i organisasjonen. Det synes hele tiden som at personalomsorgen har vært ei sterk side hos Brandtzæg. I løpet av de første fem årene i Kina, var det to utsendinger som var blitt enker. Spørsmålet var om misjonen skulle ha noe ansvar for dem og barna i fortsettelsen. I 1899 ble det av denne grunn opprettet en pensjonskasse. Brandtzæg førte i pennen på hovedstyrets vegne: «Fellesstyret er av den mening, at et misjonsselskap bør være en god husbond for sine tjenere.»

Det var brevveksling som var den tids kommunikasjon. Oscar Handeland skriver i sin biografi om Brandtzæg at han var en mester i å skrive brev. Ett brev fra Brandtzæg ble ofte til en umistelig skatt for de fleste av medarbeiderne hans, og ikke minst for misjonærene på deres ensomme poster. Det var ingen bråvarme i brevene, men de ble som en rik soldag.

Handeland skriver også om en emissær som sto i en vekkelse en plass i landet. En mann kontaktet Brandtzæg via telefon og klaget på emissæren. Da tok Brandtzæg pennen fatt og skrev til sin medarbeider: «Eg kjenner ikkje mannen som ringte. Heller ikkje kjenner eg til korleis han stiller seg til Guds rike. Men eg kjenner deg, og veit at du har både kunnskap og røynsle nok i dette arbeidet, så eg treng ikkje gripe inn overfor deg. Skal eg likevel seie noko, så må eg få lov til å minne om at Guds eld er alltid rein. Men satan vil alltid kaste ureine element inn i Guds eld.»

Thina og Johannes Brandtzæg

Samme emissær klaget senere til Brandtzæg og ba om råd. Han skrev at «en skarv» spredte falske rykter om han og han lurt på hva han burde gjøre. Svaret var kort og presist: «Du får ta skarven!». Emissæren fulgte rådet og gikk til retten med ryktespredningen. Her fikk han oppreising og frie saksomkostninger. Dem måtte «skarven» betale.

Tore Botnen var en høyst respektert leder og emissær i Rogaland. Han ble frelst som ungdom og begynte å vitne om Jesus. Etter noen måneder på Fjellhaug, ba Brandtzæg Stavanger krets om å kallen Botnen til forkynner. Men han hadde ikke frimodighet til å svare på kallet og la bort brevet uten å svare. Et nytt kallsbrev fikk samme skjebne. Da tok Brandtzæg selv pennen fatt, og skrev direkte til Tore. Der skrev han blant annet at om Tore mislyktes som emissær, ville Guds rike tåle det! Da kapitulerte trettiåringen, og han svarte ja til å bli emissær om vinteren, og vegarbeider om sommeren.

Noen år tidligere sto Johannes Daasvand i en stor vekkelse i Egersund. Etter tre måneder var Daasvand helt utkjørt, og klaget sin nød til Brandtzæg. Brandtzæg forsto den unge emissærens situasjon, og gav han et kort råd: «Reis heim og kvil deg ut!» Det gjorde han og frisknet til igjen.

Ludvig Hope

Vakre minneord

Brandtzæg var veldig høyt respektert av sine medarbeidere, ikke minst de siste 30 årene som leder. Oscar Handeland var en av dem som sto han nær. Han skriver blant annet: «Det mjuke sinn kom ofte fram i ting han hadde å gjere med når det galdt medarbeidarane sine. Og det var ikkje sjeldan han bad sine undergjevne om tilgjeving. Det var som olje. Maskineriet går best når det får den smurningsoljen som trengst.»

Ingen sto Brandtzæg nærmere enn Ludvig Hope. De var venner og nære medarbeidere i 40 år. På minnesamværet etter Brandtzægs død, holdt Hope noen minneord som ble gjengitt i Kineseren nr.15 1931. Her skrev han blant annet: «Etter kvart som åri gjekk og eg meir og meir fann meg sjølv att, soleis som eg inst inne var, kom eg ogso til å forstå at Brandtzæg og eg var svært ulike, ja mest so ulike som to menneske kan vera. Det interesserer visst ingen her å få vita kva det var me var ulike i. Men det eg gjerne vilde få seia her ikveld, er at trass denne store ulikskapen, so har Gud i nåde halde oss saman som vener og arbeids-kamerater i 40 år. Me har havt ulikt syn på og skilde meiningar um mange spursmål; men det har aldri skilt oss fra kvarandre, anten som menneske, som kristne eller som arbeidarar i Guds rike.

Ikke perfekt, men mye varme og ydmykhet

Hvordan Brandtzæg taklet vanskelige interne saker, som ikke var offentlige, er vanskelig å vite. Disse tilhører i all hovedsak det lukkede rom. Dette som her er tatt fram, er saker som var eller ble offentlige. Men alt tyder på at Johannes Brandtzæg var høyt aktet og dypt respektert som leder av misjonen gjennom 40 år. Han var langt fra ufeilbarlig og virket noe vinglet og famlende de første årene. Det som kommer best fram, er imidlertid et bilde av en leder med mye varme og omsorg for sine medarbeidere. En leder som var villig å ydmyke seg og be om tilgivelse når han hadde trådt feil.

Han hadde det åndelige sikte klart. Enten det var arbeidet i Norge eller i Kina, så var målet at folk skulle bli frelst. Og det skjer ved forkynnelsen av evangeliet. «Enhver preken bør være en kamp for å vinne sjeler», skrev han.

«Ham forkynner vi»

Paulus var aldri i tvil om hvem som var forkynnelsens sentrum og hovedperson. Det var Jesus og ordet om korset, som var kjernen i all hans forkynnelse.

Paulus var ikke en hvem som helst forkynner. Han var en apostel, en som talte på en spesiell måte med autoritet fra Gud selv. Det vil si at de brev vi har fra ham i vår Bibel, er Guds ord, ikke Paulus sine ord. Det var Paulus som fikk innholdet skrevet ned, og det er derfor i form preget av hans personlighet. Men innholdet er fra Gud og dermed ufeilbarlig. Det kommer ingen nye apostler. Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring. Derfor diskuterer vi ikke med Skriften. Derfor er det ingen motsetninger eller feil i Bibelen. Er det noe jeg ikke forstår, er det min tanke og min innsikt som ikke strekker til.

Paulus sin forkynnelse var allsidig. Han forkynte hele «Guds råd». Her er forkynnelse til forsoning, rettferdiggjørelse, helliggjørelse. Her forkynnes lov og evangelium, formaning og trøst. Her er mye fra Israels historie, og om endetiden og Jesu gjenkomst. Det er Paulus sine skrifter, som er det viktigste fundamentet for den kristne lære. Men Paulus skrev ikke ut fra eget hjerte og fornuft, han fikk budskapet sitt åpenbart fra Gud selv. Det samme gjorde de andre forfatterne av de bibelske skrifter.

Når Paulus skal oppsummere i få ord hva han forkynner, er det ingen tvil: «Ham (Jesus) forkynner vi»! (Kol 1,28) «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17» «men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1Kor 1:23). «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» (1Kor 2:2» Alle emner som berøres i forkynnelsen, må ha som grunnlag «ordet om korset».

Både Ole Hallesby og Carl Fr. Wisløff leste mange ganger et hefte som het «En kristens inntekter og utgifter», av J. De Liefde. De skrev også forordet da heftet ble gitt ut på norsk i ulike opplag. I senere opplag har heftet fått tittelen «Alt for ingenting». Hefte er en fortelling om en nyutdannet prest som har sin tjeneste sammen med sin eldre preste-onkel. Den eldre får på en vis måte, lede den yngre inn i evangeliet. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.» (Mat 10,8)

En gang var den yngre presten på besøk hos en taus vever som ikke var frelst. Han prøvde å få til en åndelig samtale og startet med at «allerede i Bibelen står det talt om å veve og å spinne». Det ble ingen respons fra han som satt med sin vev. Presten fortsatte «Ja, i Damaskus hadde man endog drevet denne kunst meget vidt.» Ingen respons. Så spurte presten etter veverens kone, og fikk beskjed om at hun var i fjøset. Da prøvde presten å fortelle om «Abrahams kveg og Faraos kyr», i håp om å få åndelig kontakt. Men alt var stengt.

Vel heime hos onkelen, avla han rapport om det mislykkede husbesøket. Den vise onkelen mente at ungdommen hadde gått en forbausende lang omvei. «Det gis vel en beinere vei til himmelen enn over Damaskus og Egypt. Den Herre Jesus sier: Jeg er veien. Jeg tror du snarere ville nådd ditt mål om du hadde befunnet deg på denne veien.»

Det har hendt at jeg har gått heim fra et møte og tenkt at her var det sagt mye vist og godt, men jeg hørte ikke noe om Jesus og korset. Det var ingenting som kunne vekke en sovende synder, og ingen tale om Jesu soning av synden. Dette er en stor fare også for meg. Derfor trenger jeg påminningen fra Guds ord: «Forkynn Kristus» - «Han forkynner vi!» Så er det Den Hellige Ånds oppgave å «ta dekket bort så syndere kan se, at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne.» (SB 252)

Lina Sandell har skrevet en sang med oppmuntring til alle Guds barn, forkynnere inkludert (SB 489):

 

Du talar om ver, du talar om vind,

Du talar om roser på ungdommens kinn,

Kvi talar du ikkje om Jesus?

 

Han sjølv er den ven som trufast og god

Har kjøpt deg frå døden så dyrt med sitt blod,

Så tala med glede om Jesus!

(Ettertanker etter Bibellesning 3. februar 2022)

Obstfelder på oppbyggelse på Jørpeland

Vågen Jørpeland. Huset som Obstfelder familien bodde i t.v.

Sigbjørn Obstfelder var blitt en landskjent dikter da han døde i 1900, kun 33 år gammel. Fire av disse årene bodde familien hans i Vågen på Jørpeland.

Far til Sigbjørn Obstfelder var fra Hjelmeland, men med østeriske røtter. Mora var fra Heskestad i Lund. Faren var baker og forretningsmann i Stavanger. Etter en tid med økonomisk oppgang, gikk økonomien over styr, og det ble fattigdom for familien. Foreldrene var kristne. Faren leste i Bibelen hver dag, og samlet familien for lesing av en huspostille hver søndag. Det hendte også at han tok med seg Bibelen til venner og hadde andakt for dem. I 1879 flyttet familien til Vågen på Jørpeland, hvor faren åpnet butikk og bakeri i første etasje i det som ble kalt «Obstfelderhuset», mens familien flyttet inn i andre etasje.

Sigbjørn ble født i Stavanger i 1866, som nummer sju av til sammen 16 søsken. To år etter at familien var kommet til Jørpeland, spontanaborterte mor hans med barn nummer 17. Denne gang gikk det galt også med mor, og hun døde 2. desember 1881. Hun ble begravet fra Strand kirke. Av de 16 søsknene, døde ni som små. Tre av søkna som ble voksne, var psykisk syke. Hele tiden mens familien bodde på Jørpeland, hadde Sigbjørn hybel i Stavanger. Han gikk da på Kongsgård skole. Selv om han bodde på hybel, var han ofte heime hos foreldrene på Jørpeland. Etter vel fire år i Vågen på Jørpeland, flyttet familien Obstfelder tilbake til Stavanger sommeren 1883.

I 1885 flyttet Sigbjørn til Oslo (Kristiania) for å studere, men måtte avbryte studiene etter ett år på grunn av økonomien. Han kom tilbake til Oslo i 1887 og fikk da økonomisk støtte fra den rike enken Thina Schou (senere Brandtzæg). Han tok blant annet teknisk utdannelse, men uten å avlegge eksamen. Broren Herman hadde emigrert til Amerika, og fikk broren til å komme etter i 1890. Det ble bare ett år, før den rastløse broren reiste tilbake til Oslo. Her fikk han et psykisk sammenbrudd, og ble innlagt på et asyl noen måneder.

Sigbjørn Obstfelder

Det neste tiåret skulle Sigbjørn føre et veldig rastløst liv, med konstant reising og kamp for å overleve. Han var nesten alltid pengelens, og måtte låne penger av venner og etter hvert av forlag han hadde kontrakt med. Hans først utgivelse var diktsamlingen «Digte» som kom i 1893. Deretter «To novelletter» i 1895, romanen «Korset» i 1896, skuespillet «De røde dråber» i 1897 og skuespillet «Esther» i 1899. I tillegg skrev han noen dikt og artikler i ulike blader og aviser. Romanen «En prests dagbog» arbeidet han med i flere år, men den kom ikke ut før like etter hans død. Senere kom det ut «Efterladte arbeider» og en brevsamling som broren Herman hadde tatt vare på og systematisert.

Obstfelder var ikke produktiv som forfatter. Om Obstfelders betydning som lyrikker, skriver Store Norske Leksikon: «Obstfelder er den fremste representant for en tidlig modernistisk lyrikk i Norge, og som sådan har han øvd en veldig innflytelse på senere norsk lyrikk.» Hans betydning for den moderne lyrikk blir ofte sammenlignet med Edv. Munchs betydning for malerkunsten. Dette selv om han kun hadde åtte år som aktiv lyriker.  

Sommeren 1898 ble Obstfelder gift med den danske sangerinnen Ingeborg Weeke. Etter nyttår 1900 slet Sigbjørn med en forkjølelse med sår hals. Ut over våren ble han stadig dårligere, og det viste seg han hadde fått tuberkulose. Han og Ingeborg ventet da sitt første barn. 29 juli døde han i København 33 år gammel, og ble begravet 1. august. Samme dag som han ble begravet, fødte Ingeborg ei datter, som etter faren ønske fikk navnet Lili. Ingeborg døde i 1930, de siste årene var hun psykisk syk. Datteren Lili fikk samme skjebne som moren. Hun var i ungdommen en aktet sangerinne, men ble psykisk syk og var på institusjon de siste 56 før hun døde i 1984. Broren Herman fikk etter hvert en god stilling i Amerika, som innbar mye reising verden rundt. Han ble gift, men paret var barnløst. De siste årene før han døde i 1954, tilbrakte han i Drøbakk og Oslo.

Sigbjørn Obstfelder. Maleri av Edvard Munch (snl.no)

Kjente dikt

Et av Obstfelders mest kjente dikt slutter slik:

Jeg ser paa de velklædte herrer,

jeg ser paa de smilende damer,

jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Her er saa underligt...

Et annet kjent dikt:

En er en, og to er to

vi hopper i vand,

vi triller i sand.

Zik zak

vi drypper på tag,

tik, tak

det regner i dag.

Regn, regn, regn, regn,

øsende regn

pøsende regn…

Sigbjørn Obstfelder malt av Ida Krogh (wikipedia)

En «samling» 1884

 Mens familien bodde på Jørpeland og i tiden like etter, skrev han «Erindringer fra Strand Sogn». Noen korte glimt med opplevelser fra tiden som ungdom på Jørpeland, som han ikke publiserte. I en av disse fortellingene skildrer han et kristent møte han var på:

Endelig var jeg da en gang med paa en saadan. Min Broder purrede mig, og jeg gav for første Gang mit samtykke. Det er saa stilt om Søndagseftermiddagen, naar det begynder at kjølne, naar de gamle Bønder sidder med Brillene højt opover Øjne og læser i Tekstbogen, Fuglen tier i Eftertanke, alt tier.

Vågen Jørpeland 1895. Obstfeldehuset t.h. (Foto Greve)

Kun Aftenvinden begynder at suse. Himmelen antager en mørkere Karakter. Tause gik vi da afsted i de duftende Lunde. God Tid var der til Eftertanke. Udover Vejen drog de adstadige Bønder med tænksomme Ansigter, udover Vejen drog de gamle Bønderkoner, som holdt paa at fortælle hverandre interessante Rygter, udover til «Samlingen» drog endog den danselystne Ungdom.

Vi traadte da ind i den lave Systue under det græsklædte Tag. Man maa selv have været i «Samling», for at begribe den Luft, som slog mig imøde. Stuen var fuld, og et lidet Kammer havde man taget til Hjælp. Stakkars Folk! Hvor de svettede! Hvor deres Ansigter blussede!

Saa begyndte Sangen. Seminaristen, som sad bort i Vinduet med slig nonchalant Mine, og som sandsynligvis i egne Øjne dominerede hele Forsamlingen, ført nok an. Hvis man ikke vidste, hvad diskant vil sige, kunde man faa høre de t, da han begyndte. Hvis man ikke vidste hva Mislyd vilde sige, kunde man høre det i denne Forsamling. Jeg følte mig saa gyselig højtidelig stemt.

Alle gjorde de sit bedste. Kvindfolket vilde gjerne synge Ørene af mig. Og alle følte de sig højtidelig stemte. Derfor gjorde de hist og her enkelte Triller. Derfor slap de hist og her pliktmæssige Suk. Denne Sang har altid for mig havt noget trykkende. Det er just som den med et eneste Slag fremstiller hele deres Liv, al deres Vemod, alle deres Savn.

Lad være det ikke er musikalsk! Jeg ved det. Tænk paa deres ensformige Liv, især Kvinderne. Der sidder de hele Livet uden Afveksling. Samme Gjerning hver Dag. Hvad Under da, at de bliver religiøse? Hvad Under, at de føler Trang til at synge ud? Alt dette synes jeg der ligger i denne melankolske Sang. Thi de vælger karakteristisk nok altid de mest skjærende moll-Melodier.

Haugianerne. Adolph Tideman 1852

Nu rejste en af Bygdens aandelige Fædre sig. Han løftede sit Øje mod Tagbjælken og foldede sine Hænder, han drog nogle krampaktige Suk. Derpaa bad han med en højst mulig skjælvende Stemme en improviseret Bøn. Stille var det i Salen – kun Suk fra enkelte beklæmte Hjærter. Det er Tungsindet, som jeg finder min største Glæde i, fordi Byliv og Dannelse har gjort mit Gemyt modtageligt.

Jeg har glemt det Indtryk, som denne Gudstjæneste bragte, jeg har glemt de Tanker, som færdedes i mit Hoved under den. Jeg husker det, at jeg angrede ikke den spildte Tid. Så opløftede en anden av Bygdens aandelige Pengefædre sin Stemme. Han vilde læse et Stykke af gamle Arndt. Han læste da med behørige Forsikringer paa alle Bygdemaalet fremmede Ord.

Da man var færdig, var det Tid at beskue og beskues. Da skulde Kostumerne nyde Kritik. Det var herligt at komme ud igjen i den friske Luft. Glade sang Bygdens unge sine Viser – om Søndagskvelden skulde de danse og more sig.

Alvorlig gik jeg derifra. Det var den Kveld, jeg begyndte at tænke mod Kristendommen.

Ingeborg Weeke og Sigbjørn Obstfelder

Ettertanker

Årene før familien Obstfelder flyttet til Jørpeland, var det en stor vekkelse på Jørpeland ved emissær Reinert Pedersen fra Farsund. Det var derfor et rikt kristenliv i bygda på Obstfelders tid, kanskje noe preget av haugiansk tungsinn.  

Dette møtet som Obstfelder skildrer, førte til et skille i hans liv. Obstfelder ble etter denne dag, kritisk til kristendommen. Det sier oss noe om alvoret ved møtet med Guds ord. Ordet setter et menneske på valg. Obstfelder tok avstand der og da. Garborg gikk lenge og slet med tvil og tro før også han ble en fornekter.

Guds ord sier: «I dag om du hører hans røst, så forherd ikke ditt hjerte» (Heb 3,7) og «Den som har Sønnen har Livet, den som ikke har Guds Sønn har ikke livet, men Guds vred blir over ham.» (Joh 3,36)

 (Revidertartikkel fra denne bloggen 2014)

Kilder:

Hanne Lillebo: Obstfelder. En bibografi (2017)

Martin Nag: Erindringer fra Strand sogn

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Folk i Strand

Aftenbladet 24.05.1954. «Takk for alt Stavanger» Minneord over Herman Obstfelder

Martin Nag: En novellette (Aftenbladet 18.07.1998)

Wikipedia

Store Norske Leksikon på nett

Thina Brandtzæg – fra overklasseliv til misjonskvinne

Thina og Johannes Brandtzæg 

Ingen ting tydet på at Thina Heuch skulle bli en sentral person i en av Norges mest radikale misjonsorganisasjoner. Men en omvendelse og en forelskelse skulle snu opp ned på livet hennes.

Fredrik Høegh Guldberg Heuch var av overklasseslekt fra Skien og Kragerø. Farfaren var skipsreder og en av Norges rikeste menn, mens faren var grosserer i Kragerø. Broren het Johan Christian Heuch, og ble en landskjent kristenleder og biskop. Fredrik Heuch ble gift i 1856 med Martine Jeanette Collet Stabell, som var seks år yngre enn Fredrik. De fikk tre døtre, og den yngste ble født 2. november 1863. Hun fikk navnet Thina, i familien ble hun helst kalt for Tippen. Det samme året som han ble gift, fikk Fredrik arbeid som kopist i Indredepartementets statistiske Beureau. I 1882 ble han forfremmet til fogd i Rakkestad, en stilling han hadde til han døde i år 1900.

Med en slik bakgrunn, var Thina blant de privilegerte barn og unge i et fattig Norge. Mange av hennes jevnaldrende vokste opp i ytterste fattigdom, Amerika ble redningene for flere. Thina og hennes familie hadde ingen økonomiske problemer, og i hele oppveksten vanket hun i overklassemiljøet i hovedstaden. Her traff hun også han som hun valgte å dele livet sammen med, John Crowe Schou.

Halvor Schou (foto Schou bryggeri minneskrift)

John Crowe Schou var sønn til en av de aller rikeste i Norge, Halvor Schou, mens mora var datter til den engelske konsulen i Norge. Halvor Schou startet Hjula veveri, som snart ble Norges største arbeidsplass. Da Halvors far døde i 1874, overtok han også Schous Bryggeri, med over tusen ansatte. I 1867 hadde Halvor Schou ei årsinntekt på 26.000 spesidaler. Til sammenligning hadde en veiarbeider 130 spesidaler i årsinntekt. Halvor døde i 1879, og kona og barna arvet den enorme formuen.

John var 21 år da faren døde, og han og hans to brødre overtok ansvaret for farens forretningsdrift. John tok middelskole og Kristiania Handelsgymnasium, før han fortsatte med et lengre studium i England og Tyskland, med tanke på å overta forretningene til faren. På grunn av sin økonomiske situasjon, kunne han også bruke tid på hobbyer. Han var ivrig jeger, og aktiv idrettsmann innen roing og langrenn. Han var også med i styret for Kristiania Roklubb.

I dette overklassemiljøet treftes John Schou og Thina Heuch. De ble forelsket, og 10. september 1885 ble de gift. John var da 27 år gammel, mens Thina var knapt 22 år. De nygifte slo seg ned på familiens store gard på Sinsen. Framtiden så lys ut for det unge paret, og allerede året etter, 29.september 1886, kom deres førstefødte. Han ble oppkalt etter far og bestefar, og fikk derfor navnet Halvor John. Da var det imidlertid kommet noen skygger, inn over de unges liv. John var blitt syk og diagnosen var tæring, også kalt lungetuberkulose.

John Crowe Schou (tegning: Norsk Idrætsblad 12.03.1887)

Vekkelse i Kristiania

I Oslo, eller Kristiania som byen het på 1800-tallet, gikk det flere vekkelser på 1880-tallet. Sentrale forkynnere var presten og predikanten Johan Storm Munch og trekløveret klokker Johannes Jørgensen, lærer Otto Treider og rittmester Hans R. Guldberg. Disse samlet mye folk i hovedstaden, og mange ble frelst. Trekløveret ivret for å samle de vakte kristne, uten hensyn til konfesjon eller kirkesamfunn. Mot slutten av 1880-tallet bestemte de seg for å bygge et stort møtelokale i Calmeyergaten, og dette sto ferdig i 1890.

Halvor John Schou (foto digitaltmuseum.no)

Etter at John Schou ble syk, ble både han og kona Thina vakt. De gikk på vekkelsesmøtene, og etter kort tid ble de begge frelst. Da fikk livet et helt nytt innhold for Thina og John, og de ble ivrige både på vekkelsesmøtene og i sosialt arbeid for fattige. Sykdommen til John utviklet seg imidlertid raskt, og livet sto ikke til å redde. Den 18. februar 1887 kl.06.45 om morgenen, sovnet han stille inn i troen på sin frelser. Begravelsen skjedde fra Vår Frelsers gravlund i Oslo, med et meget stort oppmøte fra slekt, arbeidskollegaer og venner fra idrett og vekkelsesmiljøet. John Schou ble knapt 29 år gammel, og Thina satt igjen som 23 år gammel enke med ansvar for sønnen Halvor og ei enorm formue.

Morgenbladet 20.02.1887

Minneord i Morgenbladet 18.02.1887

Studenterhjemmet

Peter Hærem var prest og redaktør i Oslo, men født og oppvokst i Stavanger. Han blir regnet som det kristne ungdomsarbeidet far. Han stiftet Kristiania Ynglingeforening i 1867, en forening som etter hvert ble en landsomfattende forening (KFUM-KFUK). Han var også stifter av Lutherstiftelsen, og ble sekretær i denne organisasjonen fra 1870. Hærem hadde spesiell omsorg for ungdommer som kom fra distriktene og som skulle studere i hovedstaden. Han fikk ei tomt i gave av ei engelsk kvinne, og satte i gang en pengeinnsamling for å sette opp et bygg med hybler til studenter. Studenterhjemmet sto ferdig i 1875, og var det første studenthjemmet i Norge. Her ble det arrangert kristne møter og andre sosiale samvær.

Studenterhjemmet i Oslo

Mange av studentene var så fattige, at de ikke klarte å betale for kost og losji. Derfor var det flere fra overklassen som valgte å bli såkalt mesén, det vil si «velgjører». Disse mesénene støttet studenter økonomisk, slik at de skulle makte å fullføre studiene. Flere i familien Schou bidro på denne måten, og etter at Thina var blitt enke, var dette et tiltak hun av hjerte kunne engasjere seg i. Siden Studenterhjemmet var drevet i kristen regi, ble det en hjertesak for Thina. Hun var ofte innom hjemmet for å prate med personalet og studentene.

På nyåret 1885 flyttet en ung og lut fattig student fra Stavanger, inn på Studenterhjemmet. Her bodde fra før, flere av hans venner fra Stavanger. Studenten het Sigbjørn Obstfelder og kom fra et fattig hjem der faren var baker. I 1879 flyttet familien til Jørpeland, og året etter døde mor til Sigbjørn etter en abort. Hun hadde da 16 fødsler bak seg. Familien flyttet tilbake til Stavanger i 1883, til et liv i fattigdom og mye menneskelig nød. To av Sigbjørn sine søsken var psykisk syke. Sigbjørn ble i Oslo kun ett år, og måtte avbryte studiene på grunn av økonomien.

Høsten 1887 kom han tilbake til Oslo. På nyåret 1888 hadde en venn snakket med kona til bestyreren på Studenterhjemmet om Obstfelders økonomiske situasjon. Resultatet ble at hun fikk Thea Schou til å bli Obstfelders mesén, og hun lovet å betale for den fattige studenten. I et brev til sin bror i Amerika, skrev Obstfelder om Thina: «Du kan tro, hun var nydelig, fru Schou, som skule betale for meg. En ganske ung, tarvelig kledd dame, med langt slør, sortkledd, med pent, vennlig ansikt.» Thina betalte kr.50,- per måned, som skulle dekke kost og losji.

Forfatteren Sigbjørn Obstfelder (foto wikipedia)

Obstfelder skulle etter hvert bli en landskjent lyriker, men han slet både med den konstante fattigdom og med sin psyke. I Thina hadde han imidlertid en trofast velgjører, som flere ganger støttet Sigbjørn når han var i økonomisk knipe. Hun støttet han med penger til kost og losji, med lån og med reisepenger. Da han gav ut sin debut diktsamling, var han plaget over at han hadde fått penger fra Thina til dette bokprosjektet, siden hun var «svært kristen» og han var redd for at hun skulle bli støtt av bokens innhold.

På Studenterhjemmet traff Thina Schau ei ung jente fra Abelvær i Namdal. Hun het Hilda Brandtzæg, og de to ble ganske snart gode og nære venninner. Hilda var ofte i heimen til Thina på Sinsen. Thina ba Hilda få med seg andre kristne ungdommer til Sinsen, til samlinger der ungdommene kunne samtale om åndelige spørsmål, synge og be sammen. En av dem som ble med på disse samlingene vinteren 1887/88, var Hilda sin ni år eldre bror Johannes. Johannes ble forelsket i Thina ved første blikk. Han forsto at Thina ikke bare var vakker, men også ei klok og erfaren ung kvinne. De to ble nære venner, men Johannes var i tvil om det var rett av han å involvere seg følelsesmessig med Thina.

Johannes Brandtzæg

Johannes Brandtzæg fra Abelvær

Johannes Brandtzæg ble født 30. desember 1861 på Abelvær i Namdal. Foreldrene drev gard, butikk, hadde fiskebåter og drev fiskemottak. Johannes fikk egen huslærer de første skoleårene. I 1873 ble han sendt til Trondheim hvor han tok Katedralskolen. Neste stopp var Oslo, hvor han tok eksamen artium i 1880. Han startet deretter på medisinstudier, men hoppet nokså snart over på jussen. Det var egentlig teologi han hadde lyst å ta, men han var klar over at hans sak med Gud ikke var i orden, så da var ikke det studiet aktuelt.

Johan C. Heuch, Thina Brandtzæg sin onkel og predikant da Johannes

Brandtzæg ble frelst. (foto Stabbestad)

Etter en gudstjeneste i Lundringen kirke heime i Næræy sommeren 1882, ble Johannes vakt. Han bestemte seg for å lese Bibelen, men han fikk ikke fred med Gud. Tilbake i Oslo var han på en gudstjeneste hvor sokneprest Johan C. Heuch (Thinas onkel) talte over teksten i Luk 18,18, «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Under denne talen rant lyset for Brandtzæg og han fikk tro seg frelst. Denne omvendelsen førte til at han skiftet studier for tredje gang. Med saken sin i orden med Gud, kunne han endelig ta fatt på teologistudiene.

Senere høsten 1882 var han på et møte der India-misjonær Lars Skrefsrud talte. Da fikk han kall fra Gud, til å bli misjonær. Han oppsøkte Skrefsrud med tanke på en eventuell utreise til India. De ble enige om å legge saken fram for Gud, og han svarte på en måte de to ikke hadde sett for seg. Brandtzæg ble syk. Han fikk store smerter i magen, å måtte ta pause i studiene. Han oppsøkte leger og kursteder både i Norge og utlandet, men ble ikke frisk. Til slutt hørte han om en svenske med helbredelsens nådegave. Han oppsøkte Fredrik August Boltzius, og var hos han i tre måneder. Under dette oppholdet ble han mye bedre i magen og han kunne gjenoppta studiene høsten 1886. Han fikk da hybel på Studenterhjemmet, og bodde der samtidig med ovennevnte Obstfelder. Det gikk bra med helsa, og sommeren 1888 tok han eksamen med karakteren «rent laud».

Thina Brandtzæg

Hva nå?

Det var i denne siste perioden at Johannes og Thina ble forelsket. Som nevnt var Johannes i tvil om forholdet var rett. Han ble anfektet over om det var Thina han var forelsket i, eller om det var hennes store rikdom som fristet. Johannes var åpen om sitt misjonærkall, og Thina var innstilt på å følge med Johannes til misjonsmarka. Men de fortalte ikke til noen om dette forholdet, de første årene.

Etter at Johannes var ferdig med teologien, fikk han kall fra Indremisjonen i Bergen om å bli styrer på en ny emissærskole de skulle starte. Han svarte ja, og han og Thina så dette som en mulighet til at de kunne få litt avstand, og dermed mer klarhet i forholdet dem imellom. På den tid Johannes kom til Bergen, var det begynt å våkne et kall til misjon i Kina på Sør- og Vestlandet. Det var dannet foreninger ulike steder, og i 1890 ble det også stiftet en Kinaforening i Bergen. Det var noen kvinner, med Olivia Halvorsen i spissen, som tok initiativet. Men de måtte få med seg noen menn til å være ledere, og etter mye overtalelse ble Johannes valgt til formann.

Sinsen gard, Thina Schou sin heim i Oslo.

(foto ndla.no)

Det ble satt i gang et arbeid for å samle Kinaforeningene til en organisasjon. Dette lyktes, og i pinsen 1891 ble Det norske lutherske Kinamisjonsforbund stiftet. Stifterne ville helst at NMS skulle ta ansvaret for arbeidet i Kina, men de kunne ikke påta seg dette. På den korte tiden arbeidet med stiftelsen pågikk, var det to kvinner og seks menn som meldte seg som de første misjonærene til Kina. Lederen for disse var Johannes Brandtzæg, som da var blitt knapt 30 år gammel.

Det hadde gått mange brev mellom Bergen og Oslo de årene Brandtzæg var i Bergen. Båndene mellom han og Thina ble bare sterkere. Etter at Johannes svarte ja til å reise til Kina som misjonær, la han ut på en møteturne til store deler av Sør-Norge. Da han kom til Kragerø, var Thina også der. Hun skulle besøke slekta si i byen. Johannes fikk ei lett influensa mens han var i Kragerø, og han både måtte og ville bli noen dager ekstra i Kragerø. Thina og han hadde behov for å snakke sammen om veien videre. Disse dagene sammen, endte med at de ble hemmelig forlovet.

Thina og Johannes Brandtzæg

Til Kina og tilbake igjen

Avtalen dem imellom var at Thina skulle ta med seg lille Halvor å komme etter Johannes til Kina, om et år eller to. Johannes og hans kollegaer reiste fra Stavanger i september 1891, og ankom Kina to måneder senere. Da var de kun tre misjonærer fra Kinamisjonen, mens de fem andre var igjen i Amerika for ett års studier. Brandtzæg var klar for å lede oppbyggingen av det nye misjonsarbeidet i Kina. Kort tid etter ankomst Hankow, hvor de skulle lese kinesisk, ble Johannes syk. 1. nyttårsdag 1892 fikk han tyfoidfeber. I feberfantasier ropte han på «Tippen», men medmisjonærene forsto ikke hvem dette var, for forholdet var hemmelig. Lenge trodde de at de skulle miste Brandtzæg, men han kom til krefter igjen.

Etter en undersøkelsesreise, fikk Johannes brev fra Thina. Hun hadde ikke gode nyheter å fortelle. Foreldrene hennes ville ikke at hun skulle gifte seg med en Kinamisjonær, som i tillegg ikke var kirkelig ordinert. Enda verre var det med Thinas svigermor. Hun kunne under ingen omstendigheter tolerere at Thina reiste til Kina. Hvis Thina gjorde det, ville svigermor prøve å gjøre Thinas sønn Halvor arveløs, og å frata Thina de fleste økonomiske godene hennes etter den første mannen, John. Hun ba Johannes innstendig om å komme tilbake til Norge og rydde opp i vanskelighetene hun nå var kommet opp i. Alt dette gjorde Johannes deprimert, noe som medførte at de gamle magesmertene kom tilbake.

I juli kom et nytt brev fra Thina der hun igjen ba om at han måtte komme heim. Hun hadde fått klarhet i at svigerfamilien ikke kunne hindre henne i å reise, men hun ville at Johannes skulle komme heim å forklare dem dette. Johannes fikk ro for å reise, og bestilte billett med båt fra Hankow 9. august 1892. Han fortalte ikke sine kollegaer om forholdet til Thina og om heimreisen, før billetten var klar. De ble både overrasket og irritert. Han informerte heller ikke ledelsen i Norge om sin beslutning, så det var en av hans kollegaer som måtte gjøre det. Billetten var det Thina som betalte.

Forlovelsesannonse i Bergen Annoccetidende 22.10.1892

Notis om forlovelsen i avisen Fremskridt oktober 1892

Bryllup og flytting til Bergen

Det som skjedde med Brandtzæg skapte både undring og uro blant misjonsfolket i Norge. Vel framme i Bergen, ble han møtt av to av medlemmene i hovedstyret for Kinamisjonen. Det ble avtalt møte mellom styret og Brandtzæg uka etter. Deretter reiste han til Oslo for å treffe Thina. Hun satte han grundig inn i de familiære forhold. Den første han deretter oppsøkte, var den vordende svigerfaren. Han var først skeptisk, men mildnet betydelig da Johannes kunne fortelle at han var blitt frelst under bror til svigerfaren sin forkynnelse. Møtet endte med at Johannes fikk ja til å gifte seg med Thina.

Den neste han oppsøkte var Thinas svigermor. Hun understreket sterkt at hun var svært glad i både Thina og Halvor. Hun var veldig betenkt over at Thina skulle reise til Kina, men tyngst var det med sønnen Halvor. «Derfor anmoder jeg dem, herr Brandtzæg, at De har forståelse for at jeg som en gammel enke ikke kan tenke meg at min kjæreste etterkommer skal reise til Kina», sa hun bedende. Samtalen ble avsluttet med at Johannes lovet å drøfte muligheten for å bli i Norge, med misjonens hovedstyre.

Thina og Johannes Brandtzæg sin nye heim på Fjøsanger. 

Thina og Halvor står utenfor huset.

Så var det tid for å møte hovedstyret. Brandtzæg merket at styremedlemmene var lite begeistret for det som var skjedd, men da han hadde fått forklare seg snudde stemningen. Hovedstyret ba Brandtzæg gå inn i arbeidet i Norge, og ga også støtte til at han giftet seg med Thina. I Kineseren skrev de følgende: «Vennene underrettes herved om at broder Brandtzæg nu er forlovet med en dame fra Kristiania, fru Thina Schou, om hvem vi nærer det håp at hun elsker Herren og til like har hjerte for vår misjon. Hun akter i den nærmeste fremtid å besøke oss her i Bergen.»

22. oktober 1892 sto forlovelsesannonsen i Bergen Annoncetidende og ikke lenge etter var det tid for bryllup i Mysen kirke. Bryllupet ble feiret i heimen til Thinas foreldre. Det ble kort tid etter avklart, at Brandtzæg skulle overta som leder for Kinamisjonen. Det var derfor naturlig at de nygifte flyttet til Bergen. Her brukte de kr.23.000 av Thinas formue ti å kjøpe seg en stor villa på Fjøsanger.

Johannes Brandtzæg og sønnen Anton

Sorgen rammet i Norheimsund

Heimen til Thina og Johannes Brandtzæg ble snart en misjonsstasjon for misjonsfolket og Kinamisjonens forkynnere. Den senere så kjente forkynneren, Ludvig Hope, gikk ut og inn i heimen, nesten som en sønn. 14. februar 1894 var gleden stor i heimen. Da ble Fredric Heuch Brandtzæg født, og dermed var det to små i heimen.

Thina og Johannes så tidlig at det var viktig å gi misjonsungdommen utdannelse og kristelig påvirkning. Folkehøgskoletanken var begynt å våkne i Norge, og ekteparet ønsket å bruke noe av sin formue til å bygge en slik skole. Etter noen undersøkelser, kjøpte de Prestholmen på Vikøy utenfor Norheimsund. Her bygget de opp skolebygg og internat, og skolen startet allerede 1. oktober 1897, under navnet Framnes. Det var 51 elever i det første kullet. De totale kostnadene var på kr.93.000,- som alt ble betalt av Thinas formue. Men de var ikke blakk av den grunn, formuen var etter kjøpet på kr.150.000,-.

Thina, Fredric, Halvor og Johannes Brandtzæg

Men før skolen rakk å åpne, rammet sorgen på Vikøy. Lille Fredric fikk skarlagensfeber og livet sto ikke å redde. 27. mars 1897 døde den lille gutten, og far bar selv kista fra Framnes til Vikøy kirke. Kort tid etter ble Thina gravid igjen, og 20. februar året etter fødte hun sønnen Anton. Denne fødselen tok imidlertid alle kreftene til Thina, og hun kom seg ikke til hektene igjen. 26. juni 1898 sovnet hun stille inn og ble begravet ved siden av sønnen Fredric. Thina ble 34 år, og den 37 år gamle Johannes Brandtzæg satt igjen med ansvaret for den nyfødte Anton og stesønnen Halvor på 11 år.

Dødsannonse for Thina Brandtzæg i Bergen Aftenblad 

27.06.1898

Thina og Johannes Brandtzæg fikk knapt fire år sammen som ektefolk. Ekteskapet førte til at Johannes avbrøt misjonærtjenesten i Kina, men han ble i stedet en høyt aktet leder for den nye misjonen i Norge. Uten Thinas store formue, ville det ikke vært mulig for dem å starte Framnes og den store betydningen den skole fikk, både i Norheimsund og senere som Fjellhaug i Oslo. Thina Heuch Schou Brandtzæg fikk derfor, til tross for sitt korte liv, en uvurderlig betydning for den nye Kinamisjonen.

Framnes (foto Hardanger og Voss museum)

Johannes giftet seg på nytt i 1907, med Betzy Volckmar fra Kristiansund. Da var stesønnen Halvor flyttet til familien Schou i Oslo. Betzy ble derimot ei god mor for Anton og ei stor støtte for Johannes, både personlig og som leder av Kinamisjonen fram til sin død i 1931.

Halvor John flyttet ca. 1904 til Sinsen gard, hvor mormora og en ugift onkel bodde. Han ble gift med Sylvia Hellesen og de fikk datteren Sylvia (1911-2001) og sønnen John (1913-1941).

 

Anton Brandtzæg (foto geni.no)

Anton utdannet seg til ingeniør i Trondheim. Han ble gift med Gunhild Coldevin Frederiksen og de fikk barna Brita Margrete (f.1930) og Eli (f.1933). Etter ulike jobber i anleggsbransjen, ble han professor i anleggsdrift og havnebygging ved NTH i 1952.

 

Kilder

Axel Holst: Schous bryggeri. Mindeskrift til hundreårsjubilæet (1921)

Carsten Hopstock: Stabbestad: Kragerø-slekten Heuchs lystgård (1967)

Daniel Tharp: Familjen Bonnevie 1715-1885 (1886)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus (1991)

Hanne Lillebo: Obstfelder En biografi (2017)

Ivar Welle: Kirkens historie (1948)

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg sigervinnaren (1967)

P. S. Eikrem: Johannes Brandtzæg. Hans liv og virke (1934)

Sveinung Leirvik: Nærøy bygdebok V (1991)

 

Martin Eikeland: Kjærlighet i Kinamisjonens tid. Dagen.no (13.02.2019)

 

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no