Øivind Andersen var en markert lærer ved Fjellhaug i 50 år. Samtidig reiste han Norge rundt og forkynte Guds ord. Gjennom forkynnelsen og undervisningen hans, fikk Den Hellige Ånd prege tusenvis av tilhørere og studenter.
Det var mye jubel i Oslo i 1905. Dette året ble Norge endelig en selvstendig stat igjen, etter å ha vært underlagt først Danmark og deretter Sverige. Norge fikk et eget kongehus, med kong Haakon i spissen, og regjeringen trengte ikke lenger gå til svenskekongen for å få godkjent sine vedtak. Det var virkelig grunn til å feire.
Men det skjedde andre ting i Oslo dette året, som vakte mye jubel og glede. Sørlendingen Albert Lunde hadde som ungdom emigrert til Dakota i USA. Her ble han frelst, og fikk et kall til å forkynne Guds ord. Han kom tilbake til Norge i 1901, og vekkelse fulgte han hvor han kom. I januar 1901 kom han til Oslo for å ha møter der. Albert Lunde var gjendøpt, så de fleste bedehus og kirker var stengt for han. Han fikk derfor leie Tivoli Teater til møtene, og vekkelsen brøt ut.
Etter tre møter med sprengfullt lokale, åpnet Indremisjonen Calmeyergatens misjonshus for møtene. Her var det plass til fem tusen, men lokale ble mer enn fullt fra første møtet. Skulle en få plass, måtte en være uten minst en time før møtet begynte. En kveld ble det bestemt at møtet skulle være bare for menn, men også da ble Calmeyergatens misjonshus fullsatt. Påskedag begynte folk å komme til misjonshuset allerede kl.05.00 og klokken 05.30 var det fullsatt. Lunde ble derfor tilkalt, og kl.06.30 var han klar til å starte møtet.
Vekkelsen varte i mange måneder, og snart fikk han hjelp av forkynneren Sigbjørn Modalsli. Også mange av byens prester og andre predikanter, støttet opp om vekkelsen. Vekkelsen preget også flere av Oslos bedrifter og butikker. Steen & Strøm stengte butikken mellom kl.12.00-13.00 to dager i uken, for å ha andakt for personalet. Den nygifte Olga Kristine Andersen var kasserer i denne bedriften, og hun var en av mange fra Oslo som ble frelst. For Olga Kristine ble det trippel lykke dette året. Ikke bare ble hun frelst og Norge ble fri fra unionen med Sverige, hun og mannen Nils Severin ble også foreldre for første gang.
Ekte Oslo-gutt
Olga Kristine Christiansen Gutu ble født på Trøgstad i Østfold 21. juli 1883. Foreldrene flyttet til Oslo i 1890, og her traff hun Nils Severin Andersen fra Oslo, som var sju år eldre enn henne. Han ble født 18. oktober 1876, og foreldrene var innflyttere fra Horten. Olga Kristine ble etter vekkelsen en aktiv misjonskvinne, med engasjement i Misjonsselskapet. Nils Severin ble først frelst like før han døde i 1938. Men selv om han ikke var en kristen, gikk han fast i gudstjenesten i Fagerborg kirke og også på samlinger i Blå Kors. Nils Severin var disponent i en av Oslos større trikotasjefabrikker. Senere drev han en egen bedrift innen samme fagområde.
Olga Kristine og Nils Severin ble gift 17. september 1904 i Johannes kirke i Oslo. Deres førstefødte kom 9. juni året etter, og fikk navnet Nils Øivind Sjømo Andersen. Han skulle til daglig bruke navnet Øivind Andersen. Familien bodde på Majorstuen, først i Schøningsgate 29, senere i Suhms gate 16. Etter Øivind, kom det fire barn til i familien Andersen. Neste barnet var Herlof Karl Ludvig i 1907. Han var teolog og misjonær i Kina for NMS fra 1936-1951 og senere prest i Norge. Nummer tre var Knut Johan Sofus i 1909. Han var prest i Vaterland, Nissedal og Uranienborg. Dagmar Olga Kristine ble født i 1912. Hun ble gift med Gabriel Lende og de var misjonærer for NLM i Kina og Etiopia. Også siste kvinne ut ble misjonær for NLM. Hun ble født i 1913 og gift med Nils Kjøl. De var misjonærer i Mandsjuria.
At alle fem barna fikk en lønnet tjeneste i Guds rike, var nok mors rike kristenliv en medvirkende årsak til. Øivind hadde et tett forhold til moren, og var som liten ofte med henne på samlinger i kvinneforeningen og andre kristne møter. Mor Olga Kristine var ofte på bibel- og bønnemøter arrangert av Christian Endeavour bevegelsen, og også her var Øivind med.
Øivind ble konfirmert i Fagerborg kirke 9. mai 1920 av Frogner-presten og Blå Kors leder A. Gundersen. Før konfirmasjonen gikk han på søndagsskole, men der trivdes han ikke. Han likte seg derimot godt i gudstjenestene, som han gikk fast på sammen med resten av familien. Han lærte seg tidlig hele liturgien utenat. Etter konfirmasjonen, begynte Øivind på middelskole, og fortsatte på krigsskolen hvor han avla eksamen i 1925. 1. september 1926 ble han utnevnt til «sekondløitnant» (fenrik).
Tidlig i ungdommen ønsket Øivind å få en karriere i forsvaret. Faren ønsket derimot at han og brødrene skulle ta teologi, og slik gikk det. Høsten 1925 gikk Øivind på forelesninger i gresk, og fortsatte deretter som student på Menighetsfakultet i Oslo. Alle tre brødrene ble teologer.
Veien til Fjellhaug
Øivind Andersen sa selv at han vokste opp med sin barnetro, men at han i ungdomstiden langt på vei ble en fariseer. Han strevde mye med å få klarhet i sin tro, faktisk kjempet han i tre år før han kom til klarhet og ble frelst. MF-lærer Ole Hallesby var til mye hjelp for han i denne perioden. Ole Hallesby oppfordret Øivind til å lese i den svenske forkynneren C. O. Rosenius sine oppbyggelige bøker, og ved det var det at evangeliets lys rant for ungdommen.
Øivind var som nevnt vokst opp i et kirkelig miljø, og kjente ikke noe til Kinamisjonen (NLM). I 1927 var han på Fjellhaug for første gang, på en fest. Men han trivdes ikke med opplegget og formen på den samlingen. På MF ble han kjent med en medstudent som også var ferdig utdannet ved Fjellhaug misjonsskole våren 1926. Han het Tormod Vågen, og gikk på MF fra høsten 1926 etter oppfordring fra hovedstyret i NLM. Disse to unge fant tonen, og hadde begge en nød for at medstudentene skulle bli frelst. De arrangerte derfor møter sammen, og det brøt ut vekkelse blant MF sine studenter. Også Trygve Bjerkrheim og Carl Fr. Wisløff gikk på MF på denne tiden, og alle disse fire skulle få stor betydning for kristenlivet i Norge i de kommende årene.
Den første tiden på MF var Øivind engasjert i NMS. I 1927 og 1928 var han leder og taler ved NMS sitt stevne «Østlandets ungdomsstevne for bibel- og misjonsstudier» på Viken Folkehøgskole, blant annet sammen med den senere biskop Fridtjof Birkeli. Men i 1930 skjedde noe som skulle endre på Øivind Andersen sin livskurs. Da skrev han nemlig en artikkel som vakte oppsikt på MF.
I et teologisk tidsskrift skrev Øivind Andersen en artikkel han kalte «Kirken og de helliges samfunn». Her gav han til kjenne et kirkesyn som var i overenstemmelse med det NLMs Ludvig Hope hadde forfektet noen år tidligere. Andersen skrev blant annet at kirken er de helliges samfunn (Hope: Kirken er Guds folk). Kirken er ikke ytre strukturer, men består av frelste sjeler. Dette kirkesynet ble ikke akseptert på MF, og noen vider vei for han der ble stengt.
Denne artikkelen kom imidlertid på Ludvig Hope sin pult, og han ble veldig begeistret. Han hadde ikke sett noen som beskrev hans eget kirkesyn så nøyaktig som det Andersen gjorde i denne artikkelen. Hope ba generalsekretær Johannes Brandtzæg om å ha en samtale med Øivind Andersen. Etter den samtalen ønsket Brandtzæg at Andersen skulle bli timelærer ved Fjellhaug. Øivind Andersen hadde også samtaler med rektor Enok Osnes ved Fjellhaug, og disse samtalene endte med at Andersen svarte ja til å bli lærer ved Fjellhaug, selv om miljøet var fremmed for ham.
Et langt liv som lærer og forkynner
Øivind Andersen begynte som timelærer på Fjellhaug høsten 1930, samtid som han tok siste året på MF. Han tok teologisk embetseksamen med laudabilis i 1931 og ble fast ansatt som lærer på Fjellhaug i 1932. Ludvig Hope hadde lenge hatt Tormod Vågen og Trygve Bjerkrheim i kikkerten, med tanke på å rekruttere nye til toppledelsen i NLM. Nå ble også Andersen en av dem han hadde i kikkerten, og en kveld i 1931 inviterte han de tre heim til seg på et bedre måltid. Her la han sterkt inn over dem at «hvis dere tre holder sammen, finnes det ikke den makt i verden som kan motstå dere.»
Og selv om de var svært ulike personligheter, og også så noe ulikt på enkelte teologiske spørsmål, kom de tre til å stå sammen i NLMs ledelse gjennom et langt liv. Tormod Vågen ble generalsekretær for NLM fra 1936 til sin død i 1970. Trygve Bjerkrheim var redaktør for misjonsbladet Utsyn i perioden 1936-1971, mens Øivind Andersen var lærer og rektor ved Fjellhaug og medlem av NLMs hovedstyret i en lang periode.
Etter at Øivind var ferdig på MF, reiste han som forkynner i NLM ved siden av undervisningen på Fjellhaug. Da opplevde han å stå i en større vekkelse på Stranda og på Ørsta på Sunnmøre. I denne perioden fikk han en alvorlig øyensykdom som gjorde at han ble blind. Han ble salvet og bedt for, og opplevde at Gud helbredet ham. Han ble helt god fra øyensykdommen. Legen hans uttalte at «ikke skjønner jeg hvordan De er blitt syk, og enda mindre skjønner jeg hvordan De er blitt frisk, for man blir ikke frisk av den sykdommen De hadde, men nå ser De jo som en falk.»
I 1940 avla Andersen praktisk-teologisk eksamen ved MF, også denne gang med topp karakter. Under GF i 1942 ble han valgt inn som varamedlem i NLM sitt hovedstyre, og ble senere fast medlem fram til 1962. På sitt første møte i HS, 9. november 1942, var han med på å skrive under et opprop til Quisling, hvor de protesterte mot behandlingen av jødene. Hele hovedstyret regnet med at dette oppropet vill føre til at de ville bli fengslet, men slik gikk det ikke.
I 1949 var det tid for rektorskifte ved Fjellhaug. Det var da naturlig at Øivind Andersen ble kalt til denne stillingen, og han svarte ja. Han var i stillingen fram til 1963, da han gikk tilbake til undervisningsstilling. I alle år som ansatt ved Fjellhaug, brukte Andersen også mye tid til å reise rundt i Norge å forkynne Guds ord på stormøter og møtehelger. Andersen hadde ei utpreget forkynnernådegave og misjonsfolket rundt om i landet satte pris på å lytte til hans forkynnelse av Guds ord.
Ei stund etter krigen fikk Øivind Andersen på nytt plager med synet. En øyensykdom gjorde at synet ble svekket, men han klart godt å fungere både i arbeid og ellers. I 1965 var han på en møtetur til Finnsnes i Troms. Her fikk han en virusinfeksjon i tarmen som kompliserte seg til polynevropati. Den angrep synsnerven hans og i løpet av ett par timer var han blind. Også denne gang ble han bedt og salvet for, men han fikk ikke synet tilbake. Selv sa han i ettertid, at «jeg har fått mer nå da jeg ikke har blitt helbredet, enn jeg fikk den gangen jeg ble helbredet. Herrens veier er underlige».
Helt fra barneårene hadde Andersen en gave til å huske utenat. Han kunne store deler av bibelen utenat, også romerbrevet på gresk. Han kunne derfor selv om han var blind, fortsette både å undervise med fire timer hver dag, og å forkynne Guds ord. Bibelavsnitt og talene kunne han sitere uten hjelpemiddel. For å komme til og fra skolen, klasserom og møtesteder, måtte han derimot ha hjelp. Mange Fjellhaugelever satte sin ære i å hjelpe deres høyt aktede lærer.
Øivind Andersen var også forfatter. Hans første bok kom ut i 1954, og var ei bok om ekteskap og hjem. I 1958 kom en av hans mest kjente bøker, Grunnsannheter til frelse. Dette var en fortolkning av Romerbrevet 1-8. Senere kom også bind to, med fortolkning til resten av Romerbrevet. I 1977 kom andaktsboka Ved kilden, og ellers kom ei rekke bøker og hefter med forkynnelse og teologisk veiledning. Han skrev også oppbyggelige artikler i Utsyn og noen debattinnlegg i den kristne pressen.
Andersen sin velkjente og særmerkte stemme, lød også ut over radiobølgene. Da Norea Radio ble stiftet i 1956, var Øivind snart på lufta med andakter. Han ble spesielt kjent for en serie radioprogram under tittelen Den lutherske timen. Han talte på tydelig Oslo-bokmål. En sa det slik om språkbruken til Andersen: «Å høre ham er som å være med ørene på Conditori». Ellers var han også kjent for sin særmerkte humor. Han var flink å imitere kjente stemmer og startet ofte timene sine med en stubbe eller en vits.
Familien
8. juli 1933 ringte kirkeklokkene i Laksevåg kirke ved Bergen. Da ble Øivind Andersen gift med Astrid Aarstad. Astrid ble født 11. oktober 1907 og konfirmert i Laksevåg kirke 8. april 1923. Hun var altså to år yngre enn sin mann. Øivind ble kjent med Astrid gjennom hennes bror som het Gottfred. De to ble nære venner mens de var i militæret og holdt kontakten da Øivind begynte på MF og Gottfred på Misjonshøgskolen i Stavanger.
I 1930 ble imidlertid Gottfred alvorlig syk, og Øivind dro til Bergen for å besøke han. Gottfreds sykdom var dessverre uhelbredelig, og Øivind ble i Bergen og heimen til Gottfred de siste fem ukene før Gottfred døde. I denne perioden ble han godt kjent med Gottfred sin søster Astrid, og foreldrene Henrik Hansen Aarstad og kona Henny. Under begravelsen til Gottfred ble forholdet mellom Øivind og Astrid mer enn vennskap, og de ble forlovet i 1932.
Astrid og Øivind Andersen fikk fem barn. Deres eldste ble født i 1935. Hun fikk navnet Bjørg, men fikk ikke leve mere enn 11 år. Hun døde av poliomyelitt i 1946. Nummer to ble født i 1937. Hun het Ingrid og ble gift med Sverre Pettersen fra Evje. Nummer tre var Gunnvor i 1940. Hun ble gift med Oslo-gutten Ulf-Erik Myhre. Else Johanne ble født i 1942 og ble gift med Juel Østereng fra Eidsvoll. Femte og siste jenta kom i 1949 og ble gift med Ivar Vorhaug fra Oppdal.
Øivind fortsatte å undervise på Fjellhaug i fem år etter at hen ble pensjonist. Det vil si at han var lærer ved skolen i 50 år. Etter at han sluttet på Fjellhaug, fortsatte han å reise som forkynner i flere år. Etter hvert ble helsa dårligere, og han fikk heimlov 19. november 1994. Da hadde han passer 89 år.
Profilert og skattet lærer og forkynner
Få har preget den yngre garde i NLM som Øivind Andersen. Selv ville han nok ikke likt en slik formulering, for han var veldig bevisst på at han selv kun var et redskap, et sendebud i Kristi sted. Det var Den hellige ånd gjennom Guds ord, som var virksomt og som kunne prege både unge og eldre.
Han ble først kjent for sitt lavkirkelige kirkesyn. Senere var det nok hans usvikelige troskap mot Guds ord, som satte dypest spor. Hele Skriften var Guds ufeilbarlige ord. Han ville ikke snakke om bibelsyn. Bibelen talte for seg selv, hevdet han. «Mitt kall er at jeg skal fortelle mennesker hva som står skrevet, og jeg skal være et redskap for Guds ord.»
Dette synet på Guds ord, gjorde at han kjempet mot bibelkritikk. I hans egen organisasjon, var han en ivrig talsmann for at GF skulle være et eldsteorgan, og dermed kun for menn. Dette begrunnet han både ut fra bibeltekster og ut fra sitt lavkirkelige kirkesyn. Hver gang saken kom opp til debatt, fremmet Andersen sitt synspunkt med styrke. Siste gangen han var med på en slik behandling, var på GF i Kristiansand i 1988. Da sa han at hvis kvinner fikk stemmerett, ville det være begynnelsen til slutten for NLM.
I en åremålsomtale i Fast Grunn, heter det om Andersen: «Han har vært en fører i Guds rike som ble tro mot sin overbevisning – tro mot Skriften og Guds folk. Når Øivind Andersen taler og lærer, sitter dette sterkest igjen: Guds Ords egen tale og myndighet.»
Josef Tungland omtalte Andersen slik: «Han var ei sterk borg mot oppløysande tendenser i synet på Bibelen som Guds ord, hevda ein solid luthersk teologi og det allmenne prestedøme og nådegåvene sin rett i forsamlinga. Det var hans livskall.» Jeg tar også med et sitat fra en senere Fjellhauglærer, Arne Helge Teigen: «Øivind Andersen forkynnelse bar vekkelsens kjennetegn. Han var ekseget. Teologi og forkynnelse sentrert om Jesus Kristus. Hans forkynnelse var preget av et sjelesørgerisk og personlig siktepunkt.»
Øivind Andersen sin undervisning og forkynnelse har fått være til hjelp for veldig mange. Jeg avslutter med noe Øivind sin kollega Trygve Bjerkreim fortalte. Han leste en gang Øivind sin bok Livets brød. Her var det en setning som festet seg i lyrikeren fra Bjerkreim og Høland. «Jesus gjelder i mitt sted», sto det en plass i boka. Det ble til en mye brukt sang på norske bedehus:
«Jesus gjelder i mitt
sted. Det er all min glede. Salighet og liv og fred Er i ham til stede.» «Jesus
gjelder i mitt sted. Det er ankergrunnen. Mine synders straff han led, Drakk
min kalk til grunnen.» «Jesus gjelder i mitt sted. All hans arv jeg eier, Hele
hans rettferdighet Og hans store seier.» «Jesus gjelder i mitt sted. Fritt jeg
fram tør trede, Falle for Guds åsyn ned, Takke og tilbede.» «Jesus gjelder i
mitt sted For den hvite trone. Derfor skal i evighet Takken til ham tone.» (SB
265)
Kilder
Arne Prøis: I regnbuens
glans. (1991)
Arne Prøis: Vekkelsens
budbringere gjennom 100 år (1995)
Egil Sjaastad: Fjellhaug
Misjonsskole 1898-1998 (1998)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus NLM 100 år. (1991)
Fast Grunn: Øivind Andersen
70 år (Nr.3 1975)
Johannes Ofstad red:
Under korsets merke. Det blå kors i Norge 1906-1956 (1956)
Josef Tungland: Tormod
Vågen på kallets veg (1994)
Kåre Ekroll: I samtale
med Øivind Andersen (1981)
Odd Borgestrand: På
bølgelengde med Ordet (1981)
Oscar Handeland: Det
Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1946)
Trygve Bjerkrheim m.fl.
red.: Fjellhaug 50 år (1964)
Arne Helge Teigen:
Vekkelsens teologi. Noen ord i anledning 100 års minnet for Øivind Andersens
fødsel (2005)
Hans Herlof Grelland: «I
sannhet et trøstens ord..» Mennesket og forkynneren Øivind Andersen (2005)
Kåre Ekroll: Tilbake til
Bibelen. Intervju med Øivind Andersen. Ut i all verden nr.2 1975
Tor Hegle: Vekkelsen
kommer ved Ordet og Ånden. Intervju med Øivind Andersen Dagen 06.04.1990
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
