mandag 24. november 2014

Hemmelighetens åpenbaring


 
Skal en synder bli frelst, er det noe som må åpenbares for han. Han må få se seg som en fortapt synder, og at Jesu frelsesverk er nok til frelse. Denne åpenbaring skjer ved Den Hellige Ånd.

Dette sentral og frigjørende budskapet fikk sangforfatteren Lina Sandel se inn i. Få har som henne fått forkynne dette budskapet gjennom sine sanger. Hennes mange sanger spenner vidt i bibelske emner, men det sentrale frigjørende budskap om evangeliets hemmelighet som åpenbares for syndere, er grunntonen i hennes forkynnelse gjennom sangen.

En av de sangene som har vært meg mest til hjelp, har i Lina Sandels (t.h.) «Samlade Sånger» overskriften «Hemlighetens uppenbarelse». Det er en sang som står i bedehusets sangbok på nr.251, men som sjelden synges. Kanskje fordi det ikke er noen enkel tone til sangen, men også fordi den er så dyp at den trenger å studeres, mere enn synges.

I «Sangboken» er det tatt med åtte av de ti versene. De to siste er kuttet ut. Her står de derfor på svensk. Min oppfordring er at du leser denne sangen under ettertanke og bønn. Her er mye frigjørende forkynnelse og sunn sjelesorg:

Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod, 
Til meg frå korset freden hans er floten.
Kvi har eg gått og ottat? Mi sak den er då god,
Den store skiljeveggen ned er broten.
Ja, dagen er no kommen, og natta er forbi,
Og fangehuset opna, kvar fange kan bli fri,
Sjå fiendskapen er for evig ute!

Det er meg openberra at eg eig barnerett,
For Gud med meg i Kristus er forsona.
Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett
Kor eg i dommen skulle verta skona,
Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
Mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred,
Eg er no alt i Jesus Kristus salig!

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg
Som henne skal med strev og møda finna.
Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg,
Så skal eg då som barn ditt rike vinna.
Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,
Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint
At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Ein tener vel for dagløn, men ikkje for ein arv,
For denne skal du sleppa sjølv å masa.
Er eg i deg fullkommen, eg ikkje lenger tarv
Med gammal klut min nye kledning stasa.
Du einast er rettferdig, og all mi rettferd er
Så sulka til av synda, som du, min Herre ser:
Di rettferd einast, Frelsar, gjer meg verdig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg,
Som trur at ho kan verta nåden verdig,
Som først vil døyda synda og sidan tru på deg
Eingong når hennar betring rett vert ferdig,
Som først vil verta heilag og ven og rein og god,
Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod
Og sidan verta barn i faderhuset!

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd,
Du unnte meg i Kristus barnekåret.
Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd
Og har på tunge trældomsåket bore!
No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:
Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!
No vil eg meg av nåden einast rosa.

Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg,
Men einast nåden din er stø og stendig.
Visst har eg lite elska og lite ottast deg,
Og enno er min kjærleik høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den
Då hadde eg gått under, men sjå eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.

Så blir eg ikkje salig først når eg fer herfrå,
Eg i min Frelsar her alt sæl får vera.
Er fiendskapen drepen, kva ottast eg vel då?
Det som er dødt, kan meg 'kje skade gjera!
Er syndeskulda sletta av Jesu dyre blod,
Då er det skuldbrev borte som meg i vegen stod,
Og kven vil meg med nokon rett for dømma?

Ack, Herren vare prisad, som segren gifvit har,
Af egen kraft jag den visst aldri vunnit.
Se`n blott den stora saken en gång för mig blef klar,
Hur mycken nöd har ej med ens försvunnit!
Hvad rör mig världens vänskap, blott Herren är min vän
Hvad är ock hela jorden och hela himlen än
I jämbredd med min Jesus och hans kärlek?

Men, Herre, mig bevara, jag kan ej värna mig,
Och farorna i världen äro många;
Jag är ej ännu hemma för evig tid hos dig,
Så låt blott intet taga mig till fånga;
Ack, låt mig aldri tycka, att själf jag något är,
Och låt mig aldrig trifvas i främlingslandet här,
Men vänta glad i tron ditt sälla möte!

Sangen er skrevet i 1861 og oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1927.



onsdag 12. november 2014

Josva og Jeriko, eventyr eller fakta


 
Bibelen forteller en historie fra Adam ble skapt og til apostlenes virksomhet flere tiår etter Kristi himmelfart. Er dette historisk eller er noen av fortellingene myter?

I et debattinnlegg på verdidebatt.no hevdes det at «Arkeologien går sterkt imot historisiteten i Josvas bok.»  Andre støtter opp om dette og stiller spørsmålet om at det "kanskje ikke er veldig sentralt å fastholde at erobringen av Jeriko foregikk akkurat slik Josva 6 forteller?" (Utsyn 07.11.2014)

Det er grunn til å rope et varsku. Det gjelder spørsmålet om Bibelens troverdighet. Kan vi stole på det som står skrevet i Guds ord? Bibelen inneholder mange ulike teksttyper, bl.a. lignelser, salmer, profetier og historiefortelling. Dette får konsekvenser for vår tolkning av tekstene.

Når det gjelder historien om israelsfolkets utgang av Egypt, vandringen gjennom Sinai og inngangen i Kanaans land, er det utvetydig en historisk tekst. Bibelen forteller oss at slik det her fortelles, skjedde det. Dette bekreftes også flere ganger i Det nye testamentet, bl.a. i Stefanus sin tale før han ble steinet: «Våre fedre hadde i ørkenen vitnesbyrdets telt, slik som den som talte til Moses, bød ham å gjøre det etter det forbilde han hadde sett; dette tok våre fedre i arv, og førte det med Josva inn i de hedningers eiendomsland som Gud drev bort for våre fedre, inntil Davids dager.»  (Ap.gj 7,44-45)

(tegning: freebibleimages.org)
 
Hvordan skal vi da tenke når arkeologiske forskere påstår, at Bibelens fortelling ikke stemmer med nåtidens forskning? Skal vi si som noen gjør, at «Bibelen ikke gir seg ut for å være en lærebok i historie og naturvitenskap. Den er troverdig i spørsmål som gjelder «lære og liv». Vi må derfor «tro» mere på vitenskap enn Bibelen i spørsmål om historie og natur.»

På NLMs rådsmøte i oktober var bibelsyn et av temaene, og uttalelsen «Vi kan stole på Bibelen» ble vedtatt. Om Det gamle testamentet, blir følgende slått fast: «En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamentet som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder Det gamle testamentets omtale av historiske hendelser.» Jeg er veldig takknemlig for en slik klar tale fra et samlet rådsmøte i misjonen vår.

Vi skal lytte til vitenskapelig forskning, men blir det konflikt mellom vitenskap og Guds ord, stoler jeg på Ordet! Peter Norman Waage har skrevet en biografi om Fjodor M. Dostojevski. Her omtales ei bok av Ivan Turgenev med beskrivelse av en filosofisk retning kalt «nihilisme». Deres tilhengere i Russland får denne karakteristikken: «De leste de fysiologiske og vitenskapelige avhandlinger fra Tyskland og England som deres ortodokse fedre hadde lest Den Hellige Skrift» Jeg synes å merke noe av det samme hos en del teologer også i vår tid.

Josvas bok forteller om hvordan Gud ledet israelsfolket inn i det lovede land. I kapittel 6 fortelles det om hvordan byen Jeriko ble inntatt. Gud sa at stridsmennene i Israel i seks dager på rad, skulle gå rundt Jeriko by. På den syvende dagen skulle de gå syv ganger rundt byen. Deretter skulle prestene blåse i larmhornet og hele folket sette i et høyt rop. Så skulle bymuren falle. Og det skjedde som Gud hadde talt. Et uforklarlig under skjedde.

Nå er det altså noen vitenskapsmenn som påstår at dette ikke kan ha skjedd. Hvem skal vi da sette spørsmålstegn ved, Guds ord eller vitenskapen? All erfaring viser at såkalte vitenskapelige teorier, endres etter hvert som mennesket får større innsikt. Alene av den grunn, er det grunn til å ta arkeologi og vitenskap for det som det er, nemlig teorier.

 
Den som er født på ny, har fått et nytt forhold til Guds ord. Vi tror det som står skrevet, fordi det er den allmektige Gud som har gitt oss Ordet. Han sier om seg selv at han er Sannheten. Han sier om sitt Ord, at det er et troverdig Ord. Ingen ting  skal legges til Ordet og ingen ting trekkes fra. Guds ord er sannhet.

Da kan vi ikke skalte og valte med Guds ord etter eget forgodtbefinnende. Da kan vi ikke sette vitenskapen over Ordet. Da kan vi ikke si at det ikke betyr noe om det er korrekt det som Josvas bok forteller eller ei. Nei, da vitner vi med salmisten: «Jeg setter min lit til hans ord.» Dette er en trossak, som går ut over vitenskapen.

«Men Herrens ord blir til evig tid." (1 Pet 1,25)


onsdag 5. november 2014

John Haugvaldstad sett med presteøyne


Stavanger i gammel tid. (foto: stavanger-kommune.no)
 
John Haugvaldstad var den store Haugianer-høvdingen i Rogaland. Han nøt stor respekt blant vekkelsesfolket, men andre var mere skeptiske.

John Haugvaldstad var fra Rennesøy. Han ble født i 1770 og døde i 1850. Han møtte Hans Nielsen Hauge i 1801 og etter det var han den selvskrevne leder i haugebevegelsen på Vestlandet. Han var også en vellykket forretningsmann, og ble en periode regnet som Stavangers rikeste mann. Han levde spartansk, og brukte mye penger på veldedige formål, forkynnelse og misjon.

Min tipp tipp oldefar Erik Sandvik, reiste til Haugvaldstad for å søke råd om bedehuset lover, da haugianerne i Tysvær skulle bygge sitt første bedehus på 1840-tallet.

I perioden 1818-1839 var Alexander Lange prest i Stavanger. I sine memoarer har han tegnet et bilde av Haugvaldstad slik han som prest oppfattet han. Avsnittet er hentet fra boka «Provst Alexander Langes Optegnelser om sit Liv og sin Samtid i Stavanger 1818 til 1839» utgitt i nytt opplag av Dreyer forlag i 1980.

John Haugvaldstad
John Haugvaldstad
«Medens jeg taler om dette Parti og mit Forhold til samme, kan jeg ikke undlade at nævne en fremragende Mand i Partiet, der vel gjennom min hele Embedstid paa Stedet var Partiets Hoved og Leder, nemlig John Haugvaldstad.

Han havde sikkerlig af Naturen gode Evner, men havde lært saa Lidet, at han neppe drev det videre end til nogenledes at skriv sit Navn. Jeg bekjender, at denne Mand, især i vort Samværes tidligere Tid, var mig saare ubehagelig og frastødende. Han drev det videst af Alle i formelig at hænge Hovedet paa den ene Side og at tale med en ynkelig, klynkende og syngende Stemme, hans Blik forekom mig ogsaa alt andet end aabent og godt, og hans hele Fremtræden syntes mig paataget og hykkelsk.

Af alle udenfor hans Parti staaende bedømtes han i den Tid meget og forhaabentlig altfor haardt, især med Hensyn til hans Forhold til sin Kone. Deres Uoverensstemmelse gik saavidt, at Haugvaldstad kjøbte et lille Hus til hende, længst muligt fra hans egen Bolig, hvor hun levede aldeles for sig selv.

Jeg ved ikke, hvorvidt han personlig saa til sin Kone; men hun manglede ikke tarvelig Underholdning og Opvartning, og naar jeg paa hendes Forlangende (hun kom nemlig neppe nogensinde ud) betjente hende med Sacramentet, var Manden altid taus og kold tilstede, uden at han, saavidt jeg mindes, sagde et Ord til hende, ligesaalidt som han med mig vilde indlade sig i nogen Samtale om han Forhold til Konen.

Hun var vistnok tilbøielig til Mistænksomhed og Iversyge og maaske i det hele af et stivt og trodsigt Gemyt, saa det ikke er godt at dømme om, paa hvis Side den største Skyld var; men sikkerlig var her, som vel overalt, skyld paa begge Sider.

John Haugvaldstad (foto: no.wikipedia.org)
 
Jeg søkte vistnok aldrig nærmere Bekjendtskab med Haugvaldstad, men han syntes ogsaa næsten at sky al Samtale med mig, ja neppe at ville komme ind under mit Tag. Jeg mindes ialfald, at han en Høitidsdag, da jeg kom hjem fra Kirken, passede mig op ved Gadedøren og med hængende Hoved og et ubehageligt Smil stak mig et Offerpapir i Haanden, uden paa min Opfordring at ville gaa ind af Døren. Jeg har dog ingen Grund til at tro, at han nærede noget fiendtligt Sindelag mod mig, og ligesom hans Anskuelser i det hele visselig i mange Retninger klarnedes og forandredes, saa mildnedes ganske vist efterhaanden hans Mening om og Hjertelag mod mig.

Da han i et af mine sidste Stavanger-Aar blev meget syg og selv troede at skulle dø, kaldte han mig til sig, for at betjene ham med Sacramentet. Jeg søgte da i enlig Samtale med ham og med muligste Mildhed at aabne hans Hjerte, navnligen ogsaa med Hensyn til hans ægteskabelige Forhold og hans Regnskab i det Stykke; men han vilde fremdeles sletikke indlade sig derpaa, forblev taus og tør, og jeg maa tilstaa, at dette, som vi sikkert Begge tænkte, sidste Møde var mig saa lidt opbyggeligt og fyldestgjørende, at jeg bedrøvet forlod ham og ikke kunde rive mig løs fra den Mening, at han var blændet af Selvgodhed og Egenretfærdighed.

Han kom sig uforventet igjen, og da jeg ved min Afreise fra Stavanger besøgte ogsaa ham i hans Hus, sagde han mig meget venlig Farvel. Han blev, som sagt, efterhaanden og navnligen efter den Tid en ganske anden Mand end tidligere, og da jeg efter mange Aars Forløb saa ham sidste Gang som graa Olding ved et stort Missionsmøte her i Christiania, optraadte han med en ædel, umanieret Frihed, Aabenhed og Bestemthed og talte med en Klarhed og sindig Sikkerhed, det vakte almindelig Opmærksomhed.

Han førte vistnok lige til det Sidste en i Forhold til hans Formuesforfatning ved endog altfor tarvelige Levemaade. Da jeg tog Afsked med ham i Stavanger, fandt jeg ham ved hans ensomme Middagsmaaltid. Paa et umalet, stygt Bord laa et Træstykke og derpaa en Spegesild samt et grovt Stenfad med uskrællede Poteter. Kniv og Gaffel fandtes, saavidt jeg saa, ikke. Sin betydelige formue anvendte han dels allerede i levende Live og ved Testamente efter sin Død til veldædige Øiemed, navnligen til Josephines Stiftelse, der formentlig skylder ham Alt, og til Missionssagens Fremme. Han døde pludselig paa Veien hjem fra et Møde i disse Anligender, forhaabentlig i Fred med Gud og ganske vist agtet og savnet af saare Mange. Han var i mange Maader en mærkelig og fremragende Personlighed.»