lørdag 27. april 2019

Tryggheim – med vekkelse som mål


Tryggheim Ungdomsskule. (foto Widerøe)
Tryggheim skoler er 100 år i år. Det er stor grunn til å til å gratulere en skole som har vært med å prege flere generasjoner av misjonsfolk. Helt fra starten har fokus vært, at «dei unge i Noreg må vinnas for Gud».

De første årene av 1900-tallet var preget av store vekkelser i Rogaland. Ikke minst var Sven Foldøen et redskap som Gud fikk bruke til sjelers frelse. Foldøens søster ble omvendt våren 1903. Like etter startet hun på en frilynt folkehøyskole og der falt hun fra troen. Dette gikk sterkt inn på Sven, og det gikk opp for han at Kinamisjonen trengte en «ungdomsskole hvor de mange vakte og frelste ungdommene kunne få åndelig hjelp»

Uten Foldøen, ingen Tryggheim
Josef Tungland skriver i sin Foldøen-biografi at «utan Sven Foldøen, ingen Tryggheim Folkehøgskule, har det vore sagt. Og det er visst ganske sant». Foldøen selv gikk på Framnes Ungdomsskole vinteren 1904/05. Etter det skoleåret begynte han å tale med misjonsfolket om at de måtte starte en skole. Lederen for Kinamisjonen i Rogaland, Br. P. Mugaas, var imidlertid sterkt imot. Han mente det var Indremisjonens oppgave å drive skole.

Skolesaken kom opp på Kinamisjonens kretsmøte i 1912, og der ble det vedtatt å arbeide videre med skolesaken. Mugaas, Knut Rettedal og Johannes Daasvand ble bedt om å utrede saken. Mugaas fikk komiteen og kretsstyret med på å anbefale at indremisjonsfolket skulle reise skole. Dermed ble Solborg i Stavanger en realitet, uten at Kinamisjonen var med.

Sven Foldøen

Dette gikk hardt inn på Foldøen. Sven sa selv: «Det er det såreste jeg og flertallet av vore venner i Kinamisjonen har oplevet i vort arbeide for at bringe ordets lys ud til hedningerne». Nederlaget tente imidlertid Sven til å arbeide videre med saken, og til kretsmøtet 22.-23.juni 1919, forelå et framlegg fra han og Jone Eiane fra Hjelmeland, med spørsmålet: «Skal kinamisjonsvennene reisa ein kristelig ungdomsskule for Rogaland?»  Mugaas og kretsstyret talte sterkt imot opprettelsen av en egen skole, mens Foldøen og hans venner talte like kraftig for. Foldøen hadde folket i ryggen. Hele 170 stemte for opprettelsen av ny skole, mens kun åtte stemte imot.

Dermed var saken avgjort, og Foldøen reiste Rogaland rundt og samlet inn tusenvis av kroner til oppstarten av skolen. På sin første tur, samlet han inn langt over kr.100.000,-. Det første kullet startet opp allerede høsten 1919, i leide lokaler. Året etter, i 1920, sto nye skolebygninger klar for Tryggheim Ungdomsskule.

Elever og personale skoleåret 1937-38 (foto: Digitalmuseet)

At de må bli frelst
Hva var det som lå bak dette sterke engasjementet for å få startet en egen ungdomsskole i Kinamisjonen. De historiske kildene er entydige. De følgende sitater taler klart.

Sven Foldøen: «Den viktigste grunnen til at Tryggheim Ungdomsskole ble bygt, var nettopp denne at det var en sterk trang hos de troende å vinne andre for Jesus.» (Tryggheim 30 år)

Johannes Kvalheim: «Den store kongstanken til misjonsvenene i samband med ungdomsskulen var denne: «Dei unge i Noreg må vinnas for Gud, den oppgåva herleg oss helsar.»» (Tryggheim 50 år)

Tormod Vågen: «Brenande hjarto! Det er mitt ynske for alle som skal bera Tryggheim ungdomsskule vidare.» (Tryggheim 50 år)

Tore Steinsland: «Det skulle vera ein vekkingsskule, som førde dei unge til liv i Gud, og var med og vekte til misjonsansvar heime og ute.» (Tryggheim 50 år)

Tore Tungland: «Her kom Gud med kallet. Her møtte dei Gud i Ordet. Det vart syndenaud, oppgjer, anger og sorg. Men «her blev forsoningen tydet så herlig». Mange reiste heim og hadde funne sikker grunn.» (Tryggheim 50 år)

"1.Mai" 24.10.1949


Oscar Handeland: «Vekkinga har overvintra på ungdomsskulane.» (Tryggheim 50 år)

Egil Grandhagen: «Tryggheim har helt fra starten av vært særpreget både av rikelig forkynnelse og rik forkynnelse av Guds ord. Vekkelse og frigjøring har vært nøkkelord i skolens målsetting. Mange er de som har fått se evangeliet for første gang i salene på Tryggheim.» (Tryggheim 75 år)

Håkon Helgøy: «I krinsen er me glade for at skulen fekk ei leiing som ville gje dei unge topp kunnskap, men også gje dei eit møte med Herren. Vekkingsforkynninga fekk framleis plass.» (Tryggheim 75 år)

Br. P. Mugaas: «Skulen måtte bli ein vekkingsskule der det personlege kristenlivet kom i framgrunnen.» (Aks i vind)

Aftenbladet 03.11.1969

Tar vi vare på arven?
Det er sterkt å lese Tryggheim sin historie. Vekkelsesfolket i Misjonssambandet brant for at ungdommen måtte bli frelst. Da så de skolen, som en viktig arena for å nå de unge med forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og fornyelse. Det var forkynnelse ved skolens personale hver dag. Det var to faste møter hver uke. Ofte var forkynnere fra kretsen og hovedstyret innom skolen, både til enkeltmøter og til møteserier. Og mange ble frelst. Andre som levde i sin barnetro, ble vakt og kom gjennom til liv i Gud. Mange fikk også kall til tjeneste som misjonær eller forkynner.

Skolene vi driver, har et offentlig lovverk å forholde seg til. Vi ønsker å drive en god faglig skole, preget av vårt kristne grunnsyn. Samtidig må vi være bevisst på at vi ikke glemmer siktemålet med våre skoler – at de unge må bli frelst!



Det er også viktig at skolene ikke mister kontakten med misjonsfolket og dets forkynnere. Tryggheims historie viser at kretsens forkynnere, med sine ulike nådegaver og menneskelige utrustning, ofte var innom skolen og forkynte Guds ord. Det var helt sikkert til stor oppmuntring for forkynneren, og til hjelp for de som fikk lytte til evangeliet.

Tryggheim har også vært en arena for møtevirksomhet i perioder hvor skolen hadde ferie. Leirer for barn- og ungdom var faste innslag, både påske og sommer. Sommerskolen på Tryggheim var lenge en institusjon i kretsen og et viktig kontaktpunkt mellom skolen og misjonsfolket. «1. mai møtet» har også en lang tradisjon. Type arrangement kan og bør variere, men enda er det viktig med sterke bånd mellom skolen og skolens eier – misjonsfolket!

Gratulerer med de 100 år, Tryggheim skoler!


Aftenbladet 08.10.1919




Kilder:
S. Haualand m.fl.: Tryggheim-Boka. 30 års skrift for Tryggheim Ungdomsskule
Arne Nordheim m.fl.: Tryggheim 50 år. Festskrift til 50 års jubileet for Tryggheim Ungdomsskule
Josef Tungland m.fl.: I livsens vår. Tryggheim 75 år
Josef Tungland: Sven Foldøen «Ryfylkebispen»
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind. Misjonssambandet i by og bygd i Rogaland
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalmuseet
Aftenbladet.no
Dagen.no








fredag 26. april 2019

Hvordan forholde seg til vrang lære?


Den liberale teologi hevder ofte at vi kan stå sammen om det sentrale i evangeliet, nemlig "å tro på Jesus og følge ham", samtidig som vi er uenige om etiske spørsmål.

Men dette er en argumentasjon som ikke holder mål. Slik er det med denne vrange teologi. Det brukes ord og uttrykksformer som er lik den sanne kristendom, men forståelsen er helt forskjellig.

Det avgjørende skillet ligger i synet på Bibelen som Guds Ord. Liberal teologi sier: "Det er ikke Bibelen som er grunnvollen, men den Jesus som Bibelen lærer oss å kjenne." Det er nettopp her den liberale teologi og den historisk-kritiske metode tar så grunnleggende feil.

For det er aldri noen motsetning mellom Guds Ord og Jesus. Bibelen er Guds ufeilbarlig ord til oss. Ja, Jesus identifiserer seg med Bibelen. I Johannes evangelium kapittel 1 bærer Jesus navnet Ordet. I Åpenbaringsboka kapittel 18 står det om Jesus: "Hans navn er Guds Ord". Jesu mange navn sier noe om hans egenskap og oppdrag. Guds ord er derfor Jesus åpenbart for oss mennesker.

Vi har derfor ingen rett til å stille spørsmålstegn ved Guds ords sannhet, eller skille mellom hva som er Guds inspirerte ord og hva som er menneskeord i Bibelen . Hele Bibelen er inspirert av Gud. "Ikke en tøddel av den skal forgå". Det er derfor ikke feil eller motsetninger i Guds ord. Det blir helt galt når menneskers erfaringer settes over Guds ord.

Et aktuelt eksempel. Bibelen sier: Samboerskap og homofil praksis er brudd på det 6.bud. Det er synd mot Gud. Den som lever slik skal ikke arve Guds rike. Å hevde at det går an å leve i synd og samtidig være en kristen, er stikk i strid med Guds ord. "Dersom vi sier vi har samfunn med ham, men vandre i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten", "Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i han." (1 Joh 1+2)

Derfor er det et annet evangelium den liberale teologi forkynner. En slik uenighet gjør at vi ikke kan stå sammen i Guds menighet, for Guds ord sier at slik vranglære skal vi ta avstand fra. Ja, vi skal "ikke ta imot ham i deres hus og hilse ham velkommen" (2 Joh 10). Vranglæren skal vi fordømme, vranglæreren skal vi formane til å vende om.

Så oppleves kanskje slik tale som hard og dømmende. VI må huske at Guds mål med oss er himmelen. Skal vi nå det målet, må vi gå den veien han har vist oss i sitt ord. Den veien er bekjennelse av synd og troen på Jesus som har sonet synden og gir evig liv til den som tror. Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd. Vi trenger derfor en forsoner, en mellommann. Jesus ble rammet av Guds vrede på Golgata, på grunn av vår synd og istedenfor oss. Dette får vi del i ved omvendelse og tro. Men den som ikke vil omvende seg fra sin synd, men forsvarer den og forsetter å leve i den, vil etter Guds ord gå evig fortapt.

Derfor er det i sannhet Jesu kjærlighet som roper til synderen og vranglæreren: "Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull"(Jes 1,18). Jeg er uendelig takknemlig for at dette gjelder også en så stor synder som meg!




(Først offentliggjort på bloggen 28.11.2009)








søndag 21. april 2019

Påskedag – Jesus er oppstanden



I dag er det påskedag. Lange, tunge dager er snudd til jubel og glede. Graven er tom, Jesus lever!

Maria Magdalena og noen andre kvinner hadde gått ut til grava. De hadde sett hvor Jesus var gravlagt og nå ville de ut for å se om grava. De hadde med seg noen urter som de sikkert ville stelle den døde med.
  
Men så var det utrolige skjedd. Steinen var veltet fra gravåpningen. Soldatene som var satt til å vokte grava, var bort. Det romerske seglet var brutt. Jesu likklær lå fint sammenlagt i grava. Det kan ikke være snakk om noe liktyveri. Jesus er virkelig stått opp.
   
Jesu fiender prøvde å sette ut rykter om at noen hadde stjålet liket. Soldatene som hadde stått vakt fikk mange penger av ypperstepresten og hans folk for å sette ut disse falske ryktene. Men de kunne ikke fornekte en sannhet. Jesus er stått opp som han selv sa flere ganger, mens han gikk omkring i Israel.
   


Og oppstandelsen er godt bevitnet i Guds ord: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster.» (1Kor 15:3-8)

Jo, Jesus er oppstanden. Legemet som ble lagt i grav langfredag har stått opp. Det samme legemet er blitt forvandlet til hans herlighetslegeme. Derfor er påskedag de kristnes jubeldag. Jesus er oppstått fra de døde. Det er som å våkne av mareritt. Mesteren som var død, Han lever!

Jeg har vunnet, Jesus vant,
Døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt
Jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet.
(SB 66 v.2)

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå;
Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.
(SB 680 v.1)

Derfor alle vegne, Kan du deg tilegne, Med et trøstig mot:
Jesus for deg døde, For din skyld og brøde, Og igjen oppstod.
Grip kun til! Han gjerne vil Være din med hva han eier,
Med sin død og seier.
(SB 679 v.4)









fredag 19. april 2019

Langfredag – Det er fullbrakt



Langfredag følger vi Jesus i bønnekampen i Getsamane. Forhør og tortur hos yppersteprester, Herodes og Pilatus.

Fra Pilatus ble Jesus ført til Golgata. Han bar tornekrone på hode. Han måtte selv bære sitt kors så lenge han maktet. På Golgata spikret de han til korset og korsfestet han mellom to røvere. Tenk Jesus som var hellig, rein, uten synd, fullkommen kjærlighet, måtte lide denne grusomme død.

Det var likevel ikke smertene som var verst. Han som ikke visst av synd, var gjort til synd. Han ble forlatt av sin egen far. Ja, det behaget Herren å knuse han. «Guds vredesskål du tømte ut, så dyrekjøpt er jeg Hans brud.»  «Å, la aldri noensinne korsets tre deg gå av minne, som deg frelsens fyrste bar. Men la kors og død og smerte tale rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har.»

Det var en ufattelig høy pris som måtte til for at du og jeg kan få frelsen gratis av bare nåde. Når jeg tenker på at det var mi synd som førte Jesus til Golgata, skulle det føre til en hellig redsel for å synde mot Jesus. Og ei bønn til han om å få nåde til å leve et liv verdig det kall vi er kallet til.


Midt i denne Jesu kamp, har han også omsorg for sin egen mor. Nå kunne han ikke lenger ta seg av Maria. Derfor påla han Johannes å ta henne til seg som sin egen mor. Jesus sa om seg selv at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Han gjorde det til det siste. Og han er likedan i dag. Vi har så ofte fokus på at vi skal tjene Jesus. Det er viktig. Han har bedt oss bringe evangeliet til verdens ender. Men du må ikke glemme at Jesus først og fremst ønsker å tjene deg! Han vil ha deg heim til himmelen. For å nå dette målet trenger du å bli betjent av han. I Ordet, forkynnelsen, bønn og nattverd. «Og av sine veldige evige skatter, han giver og giver og giver igjen.»
   
Før Jesus døde, ropte han ut disse herlige ord: Det er fullbrakt. Kan det tenkes noen herligere ord. Jesus, sann Gud og sant menneske hadde gått på jord i 33 år. Han hadde levd et fullkomment liv, han var prøvd i alt på samme måte som du og jeg, men uten synd. Så ble all verdens synd lagt på han. Han bar dem i lydighet til korset hvor Guds vred rammet han i stedet for deg og meg. Og nå var alt dette fullført. Oppdraget var utført, himmelveien er åpnet!!
   
Hør det du som sliter med din frelsesvisshet. På Golgata ble frelsesverket fullkomment ferdig. Du er for sent ute om du vil prøve å prestere noe selv til din frelse.  Gjelden er betalt. Det eneste som nå teller for Gud i vår frelses sak, er Jesu blod som rant for oss på Golgata og hans fullkomne liv som vi får tilregnet.

Når så Jesus ble reist opp igjen av graven tredje dagen, beviser det at det ikke var noen bedrager som hang på korset. Gud sa at den som synder skal dø. Jesus gjorde ikke noen synd. Han hadde derfor rett til å leve. Derfor kunne ikke døden holde på han. Han hadde også betalt for all verdens synder, derfor bevitner oppstandelsen at ingen synd var glemt.

«Å, la aldri noensinne Korsets tre meg gå av minne, Som deg, frelsens fyrste bar! Men la kors og død og smerte Tale, rope i mitt hjerte Hva min frelse kostet har!»









torsdag 18. april 2019

Skjærtorsdag – nattverden


Nattverden (maleri av Da Vinci)
I dag er det skjærtorsdag. Det er gått noen dager siden Jesus red inn i Jerusalem på eselet og ble hyllet som konge på palmesøndag.

Skjærtorsdag hadde Jesus bedt disiplene dra inn til Jerusalem for å lage til for feiringen av påskemåltidet. De samles på salen og Judas sitt forræderi blir avslørt. Så tar Jesus et brød og noe vin og innstifter nattverden.

«Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt 26:26-28)

Med dette var Det gamle testamentets (GT) forbilledlige påskemåltid til ende. Nå var et nytt måltid innstiftet for Guds folk, nemlig nattverden. Hva får vi når vi deler Jesu legeme og blod:

A. Først og fremst det vi leste, vi får del i Jesus selv, hans legeme og blod, til syndenes forlatelse. Nattverden er ikke noe symbol eller forbilde, nei, vi får syndenes tilgivelse, vi får del i Jesu fullbrakte frelsesverk når vi spiser og drikke elementene. Det er ikke småtterier!

B. For det andre er nattverden en påminnelse om Jesu offer. Nattverden er et minnemåltid. Det skal hjelpe oss til å minnes Jesus og hans verk for oss, og hva vi har i han.



C. Nattverden er derfor også åndelig næring for kristenlivet. Ikke næring for legemet, men for sjelen. Det åndelige liv. Derfor er det viktig at Guds barn ikke forsømmer nattverden, det er et måltid Jesus har gitt oss til hjelp og styrke på himmelveien.

D. Bibelen kaller også nattverden for et samfunnsmåltid. Måltid der Guds folk kommer sammen, og bånda mellom oss styrkes. Vi er jo søsken på vei mot samme heim, himmelen. Vi trenger hverandre, og dette måltidet styrker bånda mellom oss.
   
E. Nattverden er også et gledesmåltid. Nattverden hører sammen med lovsang og takk til vår Frelser.
   
E. Og nattverden skal minne oss om målet. Det himmelske måltid.

Det ikke brødet og vinen i seg selv som virker alt dette men Guds Ord gjennom elementene.
Nattverden er for Guds barn, de troende. Det er viktig å ta med og viktig å legge seg på
hjerte for den som leder nattverden. Til den som ikke er frelst, sier Guds ord i 1 Kor11,29: «For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.»

Innstiftelsen av nattverden står i en klar sammenheng med GT. Blodet og lammet er sentralt også der. En av tekstene for skjærtorsdag er når GTs påske ble innstiftet ved utgangen av Egypt. Gud hadde sendt store plager over Egypt fordi Farao ikke ville la Israelsfolket reise heim. Nå var den siste plagen kommet. Og den var grusom. Dødsengelen skulle gå gjennom Egypt og slå i hjel alt førstefødt. Synden var overmoden og Guds vrede rammet Egypt.

Men Guds folk skulle gå fri. De skulle ta et feilfritt lam og slakte. Så skulle de stryke blodet på dørstolpene og dørbjelken. Når så dødsengelen kom, ville blodet få avgjørende betydning:

«Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.» (2Mos 12:13)

I nattverden og i forkynnelsen av evangeliet får du del i dette blodet som utgydes for mange til syndenes forlatelse. Trenger du det? Har du behov for forlatelse for synd? Jeg er så takknemlig for at Jesus sier det i sitt ord, at hans blod renser for all synd!









onsdag 3. april 2019

Å flytte brikker



Kanskje er du blant dem som ofte taper i sjakk. Det ergrer deg, og du spør deg selv: Når lærer jeg å flytte brikkene riktig?

(Hans Erik Nissen skrev disse linjer om åndssituasjonen ved årsskiftet 1998-1999, i bladet Båndet nr.7 i 1998. Stykket er oversatt av Terje Altin for bladet Bibelsk Tro.)

Mange tenker på tilsvarende måte i åndelige spørsmål. De er ikke i tvil om at Gud vil velsigne. Det er ikke Guds skyld at vi ikke har vekkelse. Det er oss det er galt med. Hva skal vi gjøre? Hvilke metoder skal vi anvende? Hvordan skal vi preke for at budskapet kan få gjennomslagskraft?

Hvordan skal vi flytte brikkene?
Vi blir i bildet: Jesus var en dårlig sjakkspiller. Det med brikker forsto han sig ikke på. I første del av sin offentlige fremtreden vant han mange. Store skarer flokket seg om ham og fulgte ham, men han mistet de aller fleste. Hvorfor? Etter menneskelig tankegang var det fordi han ikke flyttet brikkene riktig. Han var dyktig til å åpne spillet, men litt etter litt overtok motstanderen spillet. Kan det ikke læres? Jesus gjorde det ikke. Lydighet lærte han, men ikke å holde på folk.

I dag er mange blitt klokere. De går inn i omfattende analyser. Preken og sjelesorg tenkes mer og mer inn i rammer som kan analyseres og beskrives. Det er i høy grad blitt et spørsmål om å forstå tilhørerne og den tid vi lever i. Ellers når vi ikke frem med budskapet. Andre går en annen vei: De lærer fremgangsmåter og metoder av dem som vitterlig har oppnådd store resultater.



Hva gjorde Jesus?
Han ropte til Gud.
Bønn kan også gjøres til metode, men det var den ikke for Jesus. Et druknende menneske roper. Du hører skrik, og du er ikke i tvil. Det kommer fra et menneske i ytterste nød og livsfare. Du iler til hjelp. Noen ganger lykkes det. Andre ganger er det håpløst. Noen ganger gjorde du det gale.

Slik er det ikke for Gud. Han gir den rette hjelp til rette tid. Men er tiden ikke alltid den rette? Det synes vi, men for Gud er det annerledes. Gud er hellig. Han ønsker ikke å rykke inn som en brikke i vårt spill. Selv om vi tildeler ham rollen som den betydeligste, sier han nei til tilbudet. Han vil ikke presses inn i våre rammer. Han har to boliger: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.

Så lenge vi er opptatt av våre metoder, ideer og nye veier, overlater han oss til oss selv. Han lar oss gå fra metode til metode, inntil vi etterhvert kjører oss fast og blir hjelpeløse. Den dag vi erkjenner at alle våre forsøk ender i en blindvei, er det tid for ham å gripe inn. Da trer Gud frem som det han er: Vårt eneste håp.

 
Jesus var så velsignet fri for metoder.
Han møtte den enkelte uten å skulle tenke vedkommende inn i en ramme. Hver eneste disippel han vant, betraktet han som en gave fra himmelen. Hver eneste disippel han bevarte, så han som en som var bevart av Guds ord. Alltid førte han sine troende til Gud. De var en gave fra himmelen, ja, fra Gud selv. Slik er det også i dag. Uten fødselen ovenfra blir alt hva vi kan utrette, til ingenting. Vi kan føye sjeler til, men de forlater oss igjen. Skal de bli, må Gud gjøre det.

Underets tid er ikke forbi. Også blant oss gjør Gud sin gjerning. I det år som går mot slutten, er mennesker blitt frelst. Gud har født noen på ny ved Den Hellige Ånd. Noen har sett Lyset, ja, er blitt lys - himmellys! Ordet forsikrer oss om det. Det vender ikke tomt tilbake. Heller ikke det ord som er forkynt dette året. Jeg har også sett det. Sett det i en gammel nedbrudt kvinne. Hun kunne ikke reise seg fra stolen sin. Men Herren rørte ved hennes sjel og ga henne liv. Øynene lyste av klarhet, renhet og hellighet, mens hun vitnet om Guds store gjerninger.

Den fortapte sønn kommer hjem til Far. (Maleri James Tissot. Wikipedia)

Er det ubetydelig? Kanskje i verdens øyne, men vårt indre menneske jubler: Du opplever det som betyr alt! La oss vende oss bort fra alle brikkene. Bruk ikke tid og krefter på nye trekk. Tiden er inne til å søke Herren og rope til ham.

Vi er i stor nød.
Herren må rekke sin hånd ut. Ellers er det ingen som blir frelst. Og han vil gjøre det, for Herrens arm er ikke for kort til å frelse, hans ører ikke for døve til å høre. Derfor kan vi ikke miste frimodigheten. Med troens realisme vil vi gå inn i et nytt år.








mandag 1. april 2019

Forkynn med ord



Er forkynnelsen av Guds ord en nødløsning? Gamle Frans av Assisi har gitt næring til en slik tankegang.

Frans av Assisi skrev en gang følgende: «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord.» Dette er blitt et slagord som vi må legge veldig mye godvilje til, for at det kan bli bibelsk riktig. Slagord som dette, kan være farlige.

Forkynnelsen er ut fra Guds ord ingen nødløsning, men selve løsningen på hvordan en synder kan bli frelst.  «Bibelen gjer det utvetydig klart at trua kjem ved forkynninga av Kristi ord. Det er bodskapen om den korsfesta og oppstandne Jesus Kristus som skaper levende tru.» (Dagen på lederplass høsten 2003)

Frans tenkte nok på den bibelske sannhet at den kristnes liv er et brev til verden, når han skrev det han skrev. At en kristens liv kan slå i hjel alle gode ord. Dette er en veldig viktig sannhet å legge seg på minne.

Men ingen kan bli frelst kun ved å se på en kristens liv! «Så kommer da troen av forkynnelsen en hører!» (Rom 10,17) Livet vitner positivet eller negativt. Det kan være med å dra søkende mot Jesus og det kan støte folk bort. Men det kristne livet er ikke noe nådemiddel. Det er derimot forkynnelsen av evangeliet.



Det er mang slags forkynnelse i dag. Langt fra alt som blir forkynt har kraft i seg til frelse. Guds ord sier at det er Ordet om korset, som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. (1 Kor 1,18)

Slagord blir ofte sitert som en udiskutable sannhet. Derfor er de farlige. Frans sitt slagord gjør et viktig anliggende til noe større enn det er, og det viktigste til noe en griper til «om nødvendig».

Guds Ord er levende og virksomt, og har evnen til å trenge gjennom helt til det kløver sjel og ånd. Ordet, ved Den Hellige Ånd, kan skape syndenød og gjenføde mennesker til evig liv. Det spørres ikke etter mesterskap i tale, men etter et enkelt vitnesbyrd om Han som har frelst mi sjel.


Det er ikke mennesker som har kommet på denne veien til formidling av frelsen. Nei det var Gud selv som fant det «for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» Det kallet er det stor nåde å få del i:

«Tenk jeg som er ringest blant ringe. Den minste han kjenner på jord. Tenk jeg skal hans hilsen frambære. Å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud!»