Gud står ved sine løfter

Ved inngangen til sin misjonærtjeneste, fikk Asbjørn Aavik et løfte fra Guds ord om at Herren ville gå med han. Ikke mange dager senere fikk han se løftet i et nytt lys.

På den transsibirske jernbane, satt Asbjørn Aavik og så ut på Sibirs store sletter. Han var på vei til Kina og sin første periode som misjonær. På fingeren hadde han en forlovelsesring. Den kommende bruden skulle komme etter om ett år. Deretter skulle hun lese kinesisk, før de endelig kunne gifte seg. Slik var praksis i 1928, og Aavik hadde avfunnet seg med det.

Mens han ser ut av togvinduet, ber han til Gud om å få et Ord fra Bibelen, som han kunne reise inn i Kina på. Han reiser seg fra setet og går til sovekupeen. Her finner han fram Bibelen og øynene hans faller på siste vers i Salme 121. «Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og inntil evig tid.» «Dette er løftet mitt til deg», slo det ned i den vordende misjonæren. Utgang fra Norge og inngang til Kina, tenkte han.

Etter ankomst Shanghai og mange døgn på elvebåt med kurs for Yunyang, hadde reisefølget til slutt kun ei natt og noen timer neste dag, før de var framme. Reisefølge bestod av en annen fersk og nyforlovet misjonær, Kristoffer Kjos og den erfarne tilsynsmannen Olaf Espegren. Under dekk var det mange kasser med misjonærenes bagasje. Det var senger, sengklær, bryllupsgaver til de kommende bryllup, klær, bøker og andre nødvendige artikler det var vanskelig å få tak i, i indre Kina.

Elvebåten fortøyde ved elvebredden for den siste natta. Det var stille og misjonærene sovnet raskt. Midt på natta våkner de av et voldsomt spetakkel. Utenfor så de menn med bar overkropp, og med spyd, sverd, kniver, økser og mye annet i hendene. «Røvere», ropte Espegren. Samtidig tok han Aavik i armen og sa: «Gjør endelig ikke motstand. Det kan koste deg livet.» Så fortsette Aavik å fortelle:

«Noe mer ble ikke sagt. Båten er stormet. Noen menn lyser med osende fakler inn under vårt mattetak. Tenkte vel vi hadde våpen. Spyd mot oss. Et henrettersverd er nyslipt. Mannen vrir det liksom mot oss. Han har et grusomt ansikt. Så trenger de lenger inn i båten. Samler inn det de vil ha. Klærne våre. Sengeklærne. To ur nappet de til seg. Jeg så det. Mitt, kjøpt i Shanghai, henger på en liten bambuspinne ved sengeplassen. Jeg rygger borttil og får sluppet det ned i pysjamasbuksa bakfra. Det ramler ned i buksebeinet. Men det ligger en etterglemt strømpe. Den knytter jeg for nede ved ankelen. Mitt ur tikker og går der nede.

Andre røvere hiver opp fjølene for lasterommet. Jubler så opp over all vår bagasje. Store, tunge kasser fra Norge. De flerrer de opp med øksene. Og lemper sakene til andre som står i vann til knærne ved båtsiden. Fang på fang farer inn mot bambusskogen. Duker. En ung sykesøster har strevd i sin fritid for å få det ferdig. Noen vakre puter som skulle pryde et ungt hjem. Gode ulltepper. To dundyner. Erfarne misjonærer sa at vinteren kunne bli kald der i innlandet. Somme tider kom det til og med snø. Ikke ovner i husene.

Nå fór det alt. Mine mange bøker hev de ned i bunnen av båten, eller utenfor. Og fordi så mange var kommet om bord, stod de i vann til opp over leggen. Bøkene trødde de ned i skittent elvevann. Det knaser i glass under stråsandaler i vannet. Det var noen fotos av vår slekt. Jeg hadde fått rammet dem inn. Vi ville ha disse våre kjære på en vegg i det hjem vi skulle bygge sammen her i innlandet. En unggutt står og fomler med barberhøvelen min som han har funnet. Men en eldre «kamerat» river den fra ham. Trodde sikkert det var sølv. Den var ny og blank, min eneste, dessverre.

Men unggutten blir stående. Han har naken overkropp som alle de andre. Et ondt ansikt – meget ondt. Mørkt som en avgrunn. Født av en røver og ond som sin farfar. Slektsvill. I ene neven en stygg kniv. Bladet er en fot langt. Blankslipt. Eggkvast. Farlig. Han leker med det. Vrir det liksom der foran meg. Hans øyne sier: Bor det i ham! Men han gjør det ikke. For plutselig oppdager han noe – ringen min – forlovelsesgullet fra tuene og blåbærris inn mot en granskog. Med kniven sin peker han på dette gull. Freser også noe mot meg. Det forstår ikke jeg. Men Espegren har hørt det. «Han vil ha ringen din. Du får bare gi han den!»

Men det ville jeg ikke. Heller kjempe. Sloss. Så freser han atter mot meg. Denne gang enda villere. Kniven mot brystet mitt. Enda vil jeg ikke. Da tar røveren handa mi, setter kniven mot lillefinger, og vil kutte innover for å få ringen av finger nr. 2. Nå forstår jeg det er alvor, og får vridd gullet av meg. Gutten napper det til seg. Gjemmer det så i en liten lomme i sitt belte. Jeg står der med et Shanghaiur som tikker og går nede ved ene ankelen, under vann. Pysjamasen er det eneste jeg har igjen. En halv dagsreise fra målet. Og med ett er det stille igjen.»

Neste morgen seiler reisefølget videre. Vel framme i Yunyang må de sende bud på misjonær Olaf Lie som er i byen. De ber han komme ned til båten med klær. De ønsker ikke å gå gjennom byen i nattdraktene. Da nyheten nådde de to som var forlovet med hver sin misjonær, skrev Sigrid (senere Kjos) med sitt gode humør, til Ragna (senere Aavik): «Nå er vi forlovet med hver vår røver ute i Kina!»

Asbjørn Aavik (foto dagen.no)

Hendelsen ble til et stort problem for Asbjørn Aavik. Han hadde fått et løfte fra Gud om at Han skulle bevar ham. «Nå hadde jo Herren slett ikke bevart meg. Jeg savnet slik mye av det som var tatt fra meg.. Jeg syntes Gud var urimelig. Han burde være snill mot en som steg inn i hans spor – en sti som førte til et bortgjemt Asia-innland. Å være misfornøyd med Gud er farlig – åndelig drepende. Jeg har opplevd det. Og det varte i flere uker.

Helt til en dag jeg under lesing av Det gamle testamentet kom til «utgangen av Egypten». Der leste jeg om Herrens ordre til sitt folk: -Påskelammet skulle etes sammen med bitre urter. Bitre urter! Jeg ble sittende der med disse to ord foran meg. De var knyttet til utfrielsesmåltidet – til utgangen og til inngangen til lovede land. Så var det nok engelen som satte sin finger ved dette ord, slik at det stanset meg. For jeg så det klart nå: Til min vandring i Kristi spor, til min sti, til min nåtid og fremtid – til min inngang – hørte det bitre urter. Hørte med i min tilegnelse av Lammet! Den morgenen ble jeg løst fra alt det onde som hadde plaget meg i uker. Guds ord frigjorde meg enda en gang. Jeg kunne synge og være glad.»

 

 

Fra Asbjørn Aavik: «Roser i regn. Unge år i Kina» (Lunde 1977)

Indremisjonshøvding og posefabrikant

Rasmus Sand t.v. sammen med to indremisjonsvenner

(foto Stavanger Indremisjon 1876-1926)

Rasmus Sand vokste opp i svært fattige kår i Ryfylke og Sunnhordaland. Han endte opp i Stavanger som fabrikkeier og høvding i Stavanger Indremisjon.

Far og sønn var sammen om bord i familiens fraktebåt. Begge het Rasmus, og turen gikk mellom Ryfylke og Stavanger i fraktefart med ved og andre varer som ryfylkebuen ville selg i byen. Jekteskipper Rasmus Sand var glad når han kunne ha sin sønn med på enkelte turer, selv om han enda bare var guttungen.

Dagens oppdrag var fullført, men Rasmus hadde noen ærender i byen også dagen etter. Han la derfor fra kai og fant en passende ankringsplass i nærheten av Buøy. Han var godt kjent i område og fant snart plassen hvor han vil slippe ankeret. Da ankere gikk over ripa, hektet skjorta til Rasmus seg fast i kjettingen og han ble dradd over bord mens lille-Rasmus sto og så på. Det var et sjokk for gutten da han så far forsvinne ned i dypet. Skulle han miste far nå?

Sekundene ble veldig lange for gutten. Men omsider så han noe på vei opp av sjøen. Det var far som hadde klart å komme seg løs fra ankerkjettingen og kom seg til overflaten før han druknet. Gleden var stor, men denne hendelsen satte dype spor i Rasmus jr. Hendelsen ført også til at han senere ble sterkt knyttet til faren.

Fra Sand (foto Aud Karin BJelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst på Sand og Halsnøy

Rasmus Rasmussen Sand ble født på Sand 29. september 1869. Han fikk samme navn som faren, mens mora het Ranveig Eriksdatter Bjerga og var opprinnelig fra Ombo. Rannveig og Rasmus bodde i et eget hus i Sand sentrum, og Rasmus var jekteskipper. Han drev som nevnt fraktefart mellom Sand og Stavanger. Rasmus jr. var deres siste barn. Tidligere hadde Rannveig vært gjennom åtte fødsler. Ett av barna, Sina Torine døde kort tid etter fødselen, men de andre var friske og raske da Rasmus ble født.

Rannveig og Rasmus var fattigfolk og levde helst fra hånd til munn. De første årene etter at de ble gift, kombinerte Rasmus jektefarten med ei krambu på Sand. Denne ble imidlertid snart avviklet. Far var derfor mye borte på arbeid, så det ble mange tunge tak i heimen for Rannveig. På Sand var det et lite haugiansk miljø, og begge var trofast med på samlingene når haugianerne hadde møter. Flere kjente kristenledere hadde røtter fra Sand, mest kjent var Ole Kallem og Gabriel Baardsen.

Den eldste i søskenflokken var 17 år da Rasmus ble født. Han het også Rasmus, og ble født i 1852, året etter at foreldrene ble gift. Denne Rasmus reiste tidlig til sjøs, og forsvant ut av alle arkiver. Nummer to ble født i 1854 og het Edvard. Han flyttet som voksen til Valestrand i Sveio og tok etternavnet Sandsmark. Han hadde en sønn, Johannes Sandsmark, som var emissær og bosatt på Tysnes.

Etter Edvard kom Severin og Randius i 1858. Severin var forretningsmann i Bergen og far til 14 barn i to ekteskap. Randius overtok heimehuset på Sand og ble jekteskipper som faren. Nummer fem fikk navnet Rannveig. Hun ble bosatt i Sauda og var oldemor til den kjente visesangeren Alf Cranner. Sven Andreas (f.1862) emigrerte til Amerika, mens Sina Torine jr. (f.1866) bosatte seg i Stavanger.

Da Rasmus jr. var 12 år, gikk heimen på Sand i oppløsning. 17. oktober 1881 døde mor Rannveig, kun 52 år gammel. Siden faren var mye borte på arbeid, bestemte han seg for at Rasmus måtte ut i arbeid. 14. mars 1882 ble han sendt til Tysnes for å være i tjeneste hos en dampskipsekspeditør. Dette ble et tøft år for Rasmus, og året etter ble det derfor bestemt at han skulle få flytte til sin eldre bror Severin i Bergen, hvor han fikk arbeide i en forretning på Muren i Bergen. Men oppholdet i Bergen ble heller ikke av lang varighet.

Etter en tid hos broren, ble det bestemt at han skulle i en fosterheim. Den som ble utvalgt til å ta imot den 13 år gamle gutten, var ei enslig bondekone på Fjeldberg ved Halsnøy i Sunnhordaland. Hun het Anna Naustvig og var 28 år gammel da Rasmus flyttet inn på garden. Tidligere i 1883 hadde også far Rasmus flyttet til Sunnhordaland. Han bosatte seg på Sætre på Halsnøy, like ved Halsnøy kloster. Her ble han gift på nytt med den ti år yngre Martha Thormodsdatter Elleflot fra Skjold den 15. mai 1884.

Rasmus vokste og ble en høy og kraftig ungdom, med et godt smil. Da det nærmet seg tiden for at han skulle konfirmeres, flyttet han heim til faren og stemora. Det ble imidlertid dårlig med konfirmasjonsundervisning, fordi han måtte være med faren på båten. Til tross for  mye fravær i undervisningen, fikk han bli konfirmert, og det skjedde i Eid kirkepå Halsnøy den 5. oktober 1884. Alt fraværet resultert i at karakteren ikke ble helt topp, «nesten utmerket god kunnskap».

Rasmus Sand (foto Indremisjonen 75 år)

Tidlig åndelig gjennombrudd

Sommeren 1885 flyttet Rasmus tilbake til broren i Bergen. Her hadde han de tre neste årene arbeid i tre ulike forretninger i byen. Han tok med jevne mellomrom båt heim til Halsnøy for å besøke faren. På en av disse turene med rutebåten SS «Søndhordland», skjedde noe avgjørende i livet hans. Mens båten var på Klosterfjorden, satt ungdommen om bord og hørte på en metodist som sang og avla vitnesbyrd. Dette vitnesbyrdet førte til at han tok imot Jesus som sin frelser. Han hadde vært vakt i konformasjonsalderen også, men da ble det ikke noen omvendelse.

Vel tilbake i Bergen, oppsøkte han Bergen Ynglingeforening og noen søndags-middagsmøter hos en lærer Heldal. Det gikk imidlertid ikke lenge før han havnet i Bergen Indremisjon. Her ble han snart aktivt med i forsamlingsarbeidet, både med vitnesbyrd og med kristen omsorg. Jakob Traasdahl var en sentral leder i Indremisjonen, og han fikk være til stor hjelp for Rasmus Sand. Av andre ledere og forkynnere som fikk bety mye for ham, kan nevnes Thormod Rettedal og Ernst Fredrik Eckhoff.

Rasmus Sand (foto Indremisjonen 75 år)

Vitnesbyrdet til ungdommen fra Sand ble lagt merke til av lederne i Indremisjonen. Organisasjonen satte i 1887 ned en komite som skulle utrede opprettelsen av en emissærskole. Denne ble vedtatt startet høsten 1888 med Johannes Brandtzæg som den første rektor. Rasmus Sand var en av eleven i dette første kullet. Den skolevinteren ble Rasmus sin radikale lekmannsprofil og hans frigjorte kristensyn formet. Både Traasdahl og Brandtzæg var påvirket av den svenske forkynner og forfatter C. O. Rosenius sitt frigjørende budskap.

I Oslo var det en markert kristenleder som het Hartvig Halvorsen. Han var fra Hjelmeland, mens kona var sambygding med Rasmus, fra Sand. Halvorsen var med i en komite som Lutherstiftelsen hadde nedsatt, for å stifte Det Norske Diakonhjem. Halvorsen var tenkt å være den første rektor ved skolen. Den vinteren Rasmus gikk på emissærskolen, var Halvorsen innom i klassen for å prøve å rekrutter elever til Diakonhjemmet. Rasmus og to andre av elevene søkte om opptak, og ble tatt opp til det første kullet på den toårige diakonutdannelsen.

Dermed bar det til Oslo, hvor Rasmus var på plass da skolens første kull startet 21. april 1889. Rasmus ble snart en av lederne i ungdomsflokken, og markerte seg med klare meninger og et friskt lynne. Han likte å diskutere både med medelever og ansatte. Rektor Halvorsen var en smule bekymret for Rasmus, for på søndagene gikk han ikke gudstjenester i kirken. Nei, han oppsøkte Calmeyergatens misjonshus, hvor Otto Treider hadde samlinger. Treider var sterkt preget av Rosenius, men også av amerikanske og engelske vekkelsesbevegelser. Han brukte blant annet mange av Moody og Sankey sine vekkelsessanger i møtene, noe som falt i smak hos Rasmus. Han kjente seg også hjemme i Treiders klare forkynnelse av ordet om den frie nåden.

Underveis i tiden på Diakonhjemmet, ble Rasmus alvorlig syk av lungebetennelse. Han fikk mye forbønn og omsorg av medelever og personale, ikke minst av Halvorsen og kona hans. Situasjonen var kritisk, men han kom gjennom sykdomsperioden og frisknet etter hvert til igjen. Men lungene var ikke som de hadde vært, så han fikk problemer med å fungere som diakon etter at han var ferdig med utdannelsen sommeren 1891.

Rasmus Sand tegnet av Henry Imsland (foto Byen og mennesket)

Poseprodusent i Stavanger

Da han var ferdig på Diakonhjemmet, ble han innkalt til militærtjeneste. Han møtte opp i Madlaleiren, men var sikker på at han ville bli dimittert på grunn av ettervirkningene av lungebetennelsen. Han ble imidlertid kjent tjenestedyktig, og måtte ta sine uker som soldat. Da denne perioden var ferdig, ble han ansatt som diakon på Sand og emissær i Ryfylke. Helsa satte imidlertid en stopper for dette, og noen venner oppfordret han til å søke bokbinderutdannelse på Vaisenhuset i Stavanger. Han fulgte oppfordringen, men kom ikke inn på Vaisenhuset. I stedet fikk han en lærlingeplass hos bokbinder Sivertsen i Stavanger. Etter ett år som lærling, var han ferdig utdannet bokbinder, antakelig våren 1893.

En av lederne i det radikale lekmannsmiljøet i Indremisjonen og Kinamisjonen i Stavanger, var fabrikkeier og tobakksprodusent Gustav Gundersen. Gustav og Rasmus ble snart veldig gode venner. Rasmus fikk bo hos Gundersen, og gikk ut og inn i heimen hans som om det var hans egen. Etter at Rasmus var ferdig med læretiden, ble han engasjert som emissær for Vaisenhuset og Stavanger Indremisjon, men heller ikke denne gang hadde han helse til å være forkynner på heltid. Han kjente behov for praktisk arbeid, og vennen Gundersen hjalp han med å starte et egent bokbinderverksted i stua som Rasmus leide.  Dette var den lille starten, på det som skulle utvikle seg til en stor bedrift, Rasmus Sand AS, som spesialiserte seg på å produsere papirposer og emballasje til egg.

Firmaet Rasmus Sand registrert. 

(Fra Handelsregistere  for Kongeriket Norge 1900)

Den 7. oktober 1894 var en merkedag i Rasmus Sand sitt liv. Da ble han viet til sin kjære Gjertrud Jonassen fra Halsnøy i Sunnhordaland. Hun var datter til skolelærer Henrik Meyer Jonassen. Gjertrud var ett år eldre enn Rasmus. Gjennom hele livet var det et veldig godt forhold dem imellom. De dannet en åpen og gjestfri heim i Øvre Holmegate i Stavanger. De fikk til sammen ti barn, hvorav åtte vokste opp. Barna var: Johanne (f.1895), Rasmus (1897), Pernille (f.1899), Randveig (f.1900), Henrik (f.1902), Gustav (f.1904), Gert (f.1906), Gjertrud (f.1906), Gjertrud (f.1908) og Ruth (f.1912).

Åndelig høvding

Så snart Rasmus Sand var på plass i Stavanger, engasjerte han seg med iver i Indremisjonens arbeid. På styremøtet til Stavanger Indremisjon 27. august 1894 fikk han tildelt kr.50,- som en anerkjennelse for hans store innsats på sin fritid. En av de nye tiltak han fikk i gang dette året, var friluftsmøter i Bjergsted og andre steder i byen. Disse møtene ble holdt på søndagskvelder og samlet mye folk.

Rasmus Sand (foto digitaltmuseum)

I 1898 ble han valgt inn i styret for Indremisjonen i Stavanger, og her ble han fram til sin død. I 1899 ble han valgt til sekretær for styret og hadde dette tillitsvervet, med ett års unntak, fram til 1907. Da ble han valgt til formann, og hadde dette vervet fram til 1920. Etter den tid var han styremedlem fram til sin død i 1925. Det første han gjorde som nytt styremedlem, var å foreslå at Indremisjonen skulle opprette en ny stilling som bibelkvinne. Han fikk gjennomslag, og Kristine Andersen ble ansatt.

I 1903 samlet han en rekke sanger og gav dem ut i ei egen sangbok som han kalte «Vennernes Sangbok». Den kom ut i flere opplag og inneholdt 254 sanger (i 4. opplag 1906). I 1903 sto han i en stor vekkelse på Sørbø på Rennesøy. På de møtene var han sammen med Rennesøys diakon Eggen. Året etter tok Rasmus Sand og Samson Sandvig fra Haugesund initiativ til at de ulike kristne organisasjonene skulle møtes for å rådslå med hverandre om virksomheten. Møtet ble avholdt i Haugesund, og fikk stor oppmerksomhet. Det ble en forløper til de såkalte Geilomøtene.

Rasmus Sand sin sangbok (foto Ove Sandvik)

Det hadde vært ulike vekkelser i Stavanger fra 1901. I 1905 ønsket Rasmus å samle kreftene til en større aksjon i St. Petrikirken, siden Misjonshuset var for lite til en slik møteserie. Han samlet flere kristenledere i byen til et komitemøte i heimen sin i Øvre Holmegate 24. Med på dette møtet var også soknepresten i St. Petri, Otto Jensen, som for øvrig var far til den kjente biskop Eivind Berggrav. De frammøtte støttet Rasmus sitt forslag, og Otto Jensen søkte Kirkedepartementet om lov til å holde en slik aksjon. Søknaden ble innvilget. Det brøt ut en stor vekkelse med bønnemøter på kne og ettermøter. Rasmus Sand og den kjente Madagaskar misjonæren Peder Eilert Nilsen-Lund var sentrale ledere og talere i vekkelsesmøtene, men også flere andre talere bidro.

Notis om vekkelsesmøtene i St. Petri kirke i 1905

(Aftenbladet 17.04.1905)

Rasmus Sand ble etter hvert godt kjent blant Indremisjonsfolket i hele Rogaland, ja, over hele landet. Han møtte trofast på stormøter og generalforsamlinger i Indremisjonen, og tok alltid ordet på stevner og forhandlinger på årsmøtene. Han fikk også oppleve å bli taler på Geilomøtene. I forkynnelsen var alltid Ordet om synd og nåde det sentrale, enten det var på stormøter eller småmøter. Sand var også en ivrig talsmann for lekmannsarbeidet.

Full av ideer

Rasmus Sand var kreativ og evnet også å sette i verk egne og andres ideer. Dette førte til en stor oppblomstring av tiltak og bygg innen Stavanger Indremisjon under Sand sin ledelse. I 1906 var det ei kvinne i forsamlingen som foreslo at Indremisjonen skulle samle inn «sydra» for videresalg. Rasmus tente på ideen og dette matavfalls prosjektet skaffet Indremisjonen gode inntekter i flere år.

Bedehuset 

Indremisjons hotellet

Indremisjonshjemmet

(alle foto Indremisjonen 75 år)

Det ble etter hvert behov for et nytt bedehus for Indremisjonen. Styret vedtok å kjøpe Dr. Mohrs eiendom og gjorde den om til et bedehus med plass til 800. Etter Rasmus sitt forslag, fikk huset navnet «Bedehuset». Det ble innviet 29. august 1909. I 1912 vedtok styret å starte med hotelldrift i Mortvedts hus på Torget. Seks år senere åpnet Indremisjonen et hospits i Øvre Holmegate 23. Også i 1916 skjedde noe nytt. Da vedtok Indremisjonens styre å starte et hospits for hjemløse. I februar 1917 ble Tårngaten 42 kjøpt til dette formål og fikk navnet «Indremisjonshjemmet».

Rasmus Sand ble også flittig brukt av Indremisjonen sentralt. I 1915 var han initiativtaker til et nytt ledermøte for Indremisjonen. Her var hovedstyrets medlemmer og administrasjon, representanter fra kretsene og fra de større forsamlingene, samlet til rådslaging. Dette ble senere et fast møte. I 1919 skulle Indremisjonen bygge ny bibelskole i Staffelsgate i Oslo. Da ønsket hovedstyret å ha med Rasmus Sand i byggekomiteen.

Posefabrikant Sand brukte veldig mye av sin fritid i Stavanger Indremisjon, faktisk også noe av sin arbeidstid. Noen bebreidet han for å forsømme jobben sin, men da kom svaret kjapt: «Når eg arbeide for Vårherre, så arbeide han for meg!» Han startet som en fattig bokbinder og endte opp som velstående posefabrikant.

Karikatur av Rasmus Sand: "Velagtede Borger, Rasmus Ganger Rolf, hafver igaar paa en 

Riide-tur atter knæcket Ryggen paa en aff sine heste..." (Foto Vandringen går videre)

Politikk

Rasmus Sand engasjerte seg også i kommunalt styre og stell. Da Avholdspartiet ble stiftet rundt århundreskiftet, engasjerte han seg og ble innvalgt i kommunestyret for dette partiet. Partiet fikk så mange stemmer at det også fikk en representant i formannskapet. Rasmus Sand ble valgt også her.

Han var en kvass debattant også i politikken. Samtidig hadde han stor sans for humor, så hans replikker skapte flere ganger latter i kommunestyresalen. Utenom kommunestyret var han også representant blant annet i skolestyret og kirketilsynet.

Da Rasmus kom til Stavanger, var han høy, kraftig og slank. Det gikk ikke lang tid før kiloene kom på, og han ble en av byens tungvektere. Dette var selvsagt noe byens karikaturtegnere visste å utnytte.

Gjertrud og Rsmus Sand (Fra Dagen 06.10.1919)

For mektig?

Rasmus ble tidlig en mektig mann i Indremisjonen, noen syntes han var altfor mektig. Da han ble valgt til formann i 1907, skjedde det på bekostning av den sittende formannen, den senere biskop Johan Lunde. Dette var nok sårt for Johan Lunde, og han spurte Sand etter valget hvem han hadde stemte på. Som vanlig kom svaret kjapt og røft: «Eg stemde på meg sjøl farr, eg trur eg greie det betre enn du!» Og kanskje var det sant. Aldri har Indremisjonen i Stavanger hatt slik ei blomstringstid som under Rasmus Sand sin ledelse. Men tre av de valgte til styret i 1907, tok en tre måneders pause i styret da Rsmus ble valgt til formann. De syntes han var blitt for mektig og egenrådig.

Rasmus Sand (foto geni.com)

Mot slutten av sin formannsperiode ble det ny strid om Rasmus sin lederposisjon. Blant annet var det flere som reagerte på at han blokkerte et forslag om en egen Ungdomsforening. Til tross for dette, beholdt han stor respekt i misjonsfolket helt fram til sin død. Den første tiden av hans lederperiode, var det noen av haugianerne i Indremisjonen som syntes at hans friske språk og gode humør var i det meste laget for en åndelig leder. Rasmus var en god imitator, så når han fikk høre disse anklagene, imiterte han gamle John Haugvaldstad sin skakke stil. Da tok det ikke lang tid før haugianerne kom til han og ba han være seg selv.

Leserinnlegg i Dagen 10.05.1924. Rasmus Sand

I et intervju i avisen Dagen i forbindelse med sin 50 års dag i 1919, uttalte han at Indremisjonens program må være: «Forkynnelse av Guds ord og barmhjertighetsarbeid». Om forholdet til den liberale teologi sa han: «Det må være en uoverstigelig kløft mellom den og Indremisjonen, og aldri noen forbindelse. Åpen krig! Ingen allianse». Videre fikk han spørsmål om Indremisjonen bør arbeide seg sammen med ytremisjonenene med tanke på sammenslåing? «Aldri må det skje, det er døden i gryten», var svaret. Han hadde klar basun til det siste.

Rasmus Sand sin julehilsen i Dagen 24.12.1924

Tidlig død

Ikke lenge etter at han fylte 50 år, begynte helsa hans å svikte. Han var fremdeles aktivt med både på fabrikken og i Indremisjonen, men kreftene avtok. Den 25. juli 1925 fikk avisene i Stavanger en trist melding. Rasmus Sand var død av lungebetennelse etter tre dagers sykeleie. Han ble kun 55 år gammel. Tre dager etter sin død, ble han begravet fra et fullsatt Bedehuset i Bergelandsgaten.

Dødsannonse i Aftenbladet 27.07.1925

Aftenbladet hadde et langt minneord om Rasmus Sand. Her ble det mot slutten uttalt at «på de områder hvor han følte seg hjemme, var han en myndig mann og kunne vel en og annen gang være harsk i sin måte å uttrykke seg på. Men en «godslig bjørn var han i grunnen», som en av hans geistlige motstandere en gang uttrykte seg.»

 

Kilder

Arne Prøis: Egil Aarvik (1989)

Bjarne Kvam: Nytt liv på gammel grunn. Stavanger Indremisjon gjennom 75 år (1951)

Ernst Berge Drange: Sand gardar og folk (2000)

Gottfred Borghammer: Vandringen går videre (1993)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland (1952)

Kåre Dreyer Dybdahl: D.N.T. -100 år (1959)

Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie (1970)

Nic. Wesnes: Stavanger Indremisjon gjennom femti år (1926)

R. Tveteraas: Stavanger 1814-1914 (1914)

Roy Høibo: Soga om Sand (1993)

Gustav Nilsen: Intervju med Rasmus Sand i Dagen 06.10.1919

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Digitaltmuseum,no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Fem ved korsets fot

Mens Jesus hang i smerte og kamp på korset, var det fem av hans venner som sto ved korsets fot. Fire kvinner og en mann.

Apostelen Johannes var den eneste av Jesu disipler som var sammen med Jesus denne avgjørende dagen. Sammen med han var det fire kvinner. Det var Maria, Jesu mor. Videre Marias søster Salome, apostelen Johannes sin mor. Den tredje var Maria, muligens kona til «emmausvandrer» Kleopas, mens den siste var Maria Magdalena.

Andreas Fibiger skriver om disse fem i fasteboken «Guds Lam»: «Fire kvinner for en mann. Det passer så noenlunde også på forholdene i våre dager. Prost Blume sa alltid at det var flere kvinner enn menn i himmelen, i alle fall hvis vi skulle regne etter våre gudstjenester, våre altergjester og medlemmer i våre menighetssamfunn. Og han har visst rett i dette. Også den dagen Jesus ble korsfestet, var det kvinnene som gråt over Ham, mens mennene spottet Ham. Dere menn, hvorfor kommer dere ikke til deres Frelser, - hvorfor sees dere så sjelden i Guds hus og ved Hans bord?»

Også da Jesus ble begravet av Nikodemus og Josef fra Arimatea, var det ett par av kvinnene som fulgte med. Maria Magdalena og Maria mor til Joses. Noen klipp fra «Guds Lam»: «Da mennene hadde veltet den tunge steinen foran graven, gikk de bort. Men like overfor på en klippeskrent i hagen såes ennå noen skikkelser. Det var kvinnene, de trofaste kvinnene, hvis navn nå her møter oss for tredje gang i langfredags beretningen. De var de siste som dvelte her ute. Hvor rørende er den ikke, denne trofaste kjærligheten hos disse fromme kvinnene, og hvor beskjemmende er den ikke for oss menn..»

Og påskemorgen: «Hvor rørende er de ikke, disse kvinnene som påskemorgen går ut til graven! Hva brydde de seg om vakt og avsperring og alt det offisielle vesenet og segl foran graven? Deres hjerter drev dem, og de hadde bare det ene målet: de ville inn til sin elskede Mester for å salve Ham. Og Herren lønnet deres kjærlighet… Han gjorde det derved at disse kvinnene ble de første som fikk lov til å høre oppstandelsens seiersbudskap. Men – naturligvis – da de kom tilbake til alle de «nøkterne» mennene, som hadde ligget og sovet på sitt grønne øre, hilste de dem med spottegloser for deres lettroenhets skyld..»

Jeg har også noe av samme erfaring som Fibiger. Jeg har møtt mange trofaste og kallsbevisste misjonskvinner på våre bedehus landet rundt. Langt flere misjonskvinner enn misjonsmenn. Misjonskvinner med en brann for å tjene Jesus og et kall til å være med å vinne andre for Jesus. Misjonskvinner som når mennene drar seg unna, står opp og tar ansvar.

Jeg har ofte på denne bloggen advart mot å fornekte Guds ord ved å godta kvinnelige hyrder og eldste. Jeg gjør det med smerte. Jeg har så mang en gang blitt beskjemmet i møte med troskap mot Guds ord og mot Guds kall hos så mange misjonskvinner. De fortjener både stor respekt og varm takk. Mange av disse misjonskvinner leser sin Bibel som det den er, Guds ord. Og de innretter sitt liv og sin tjeneste deretter.

Jeg glemmer ikke gamle Fanny på et av bedehusene i landet vårt. Hun hadde vært med i tjeneste i Guds rike et langt liv, på mange måter og på flere steder i landet, sammen med sin Peder. Alltid stilt hun opp når det trengtes. Hun sang i kor, var med i forening, hun bakte, hun vasket og hun ba. Hun gikk på gjenbruk og kjøpte brukte klær, for å ha mer penger å gi til misjonen. En dag jeg traff henne i fullt arbeid på bedehuset, brast det ut av meg: «At du makter å være med på så mye arbeid her på bedehuset!» Da kom svaret kontant: «Ja, men Ove, dette er jo Livet!» Kristi kjærlighet drev henne. Nå er hun heime hos sin kjære Jesus. Må Gud velsigne de mange misjonskvinner!

Hva så med oss menn? Det er heldigvis også mange menn med brann for å tjene Jesus. Men vi er nok langt færre enn kvinnene. Jeg har også lagt merke til at på en del bedehus, trekker menn seg unna ansvar. Jeg tror vi trenger en «mannsvekkelse». En vekkelse som kan framelske flere åndelige ledere. Menn som svarer ja til kallet Gud har pålagt dem.

Judas og nattverden

Judas (t.h.) forlater salen hvor Jesus innstiftet nattverden

(foto: Utsnitt av maleri av Carl Bloch - wikipedia)

Det har opp gjennom tidene vært uenighet om hvorvidt Judas som forrådet Jesus, var med da nattverden ble innstiftet.

Forfatteren av den kjente fasteboken «Guds Lam», Andreas Fibiger, skriver om dette i den nevnte boka:

«Man har tvistet meget om hvorvidt Judas deltok i den første nattverden. Dum og gold teologisk strid! Selvsagt var Judas gått! Det fremgår jo klart både av Matteus og Markus sine beretninger, men enda mer av en åndelig betraktning av hele forholdet. Kan virkelig noen tro at Jesus ville la Judas ta del i dette frøste hellige måltidet, han som Jesus selv kaller «fortapelsens barn», og om hvem Han visste at han få timer etter ville bli en selvmorder? Ville Han kanskje forherde Judas ytterligere ved det? Og ville han kanskje sette en plett på minnet for alle de andre, om denne vår Herres Jesus minnefest, ved å la Judas være med? Nei, med rette har Joakim Skovgaard (dansk kunstner) latt Judas være utenfor, da Jesus gir sine venner nattverden.»

Jeg tror som Fibiger, at Judas ikke var med da nattverden ble innstiftet. Evangeliene gir en litt ulik gjengivelse av det som skjedde:

Matteus: Disiplene feiret først påskemåltidet, så forlot Judas salen før Jesus innstiftet nattverden. (Mat 26,17-29)

Markus: Disiplene feiret først påskemåltidet, så ble Judas avslørt som forræder før nattverden ble innstiftet. (Mark 14,12-25). Her sies ikke direkte at Judas forlot salen mellom påskemåltidet og nattverden, men det er logisk at han gikk etter å ha blitt avslørt.

Lukas: Her skilles ikke klart mellom påskemåltidet og nattverdinnstiftelsen. Avsløringen av Judas kommer etter nattverdinnstiftelsen. (Lukas 22,7-23)

Johannes: Her fortelles ikke om selve nattverdinnstiftelsen. Det står at Jesus vasket føttene til disiplene, før de feiret påskemåltidet. Etter påskemåltidet ble Judas avslørt, og forlot straks salen. (Joh 13,1-30)

Holder vi disse fire skriftavsnittene sammen, ser vi at Matteus og Johannes sier at Judas forlot Jesus og disiplene like etter påskemåltidet. Markus sier ikke direkte at Judas gikk ut da han ble avslørt mellom påskemåltidet og nattverden, men sett sammen med Johannes («Han forlot straks salen»), tyder alt på at også Markus samstemmer med Matteus og Johannes. Lukas tar med avsløringen av Judas etter at han har skildret påskemåltidet og innstiftelsen av nattverden. Mye tyder på at Lukas ikke skriver kronologisk hva som skjedde, men dette kan ikke fastslås med sikkerhet.

Paulus: Paulus var den som fikk oppdraget av Den Hellige Ånd å forkynne nattverden. (1 Kor 11,23-34) Han nevner ikke noe om Judas, men han sier helt tydelig hvem nattverden er for. Nattverden er for Guds folk. Den som går til nattverd og som ikke er frelst, spiser og drikker seg til doms ved å gå til nattverd. Nattverden er til syndstilgivelse og nåde for den som er frelst, men til dom for den ufrelste.

Nattverdfeiring på Solgry påsken 2022.

(foto Ove Sandvik)

Ut fra dette ser vi at Matteus, Markus, Johannes og Paulus taler mot at Judas deltok ved nattverden. Siden det ikke er feil i Bibelen og at den ikke motsier seg selv, tyder alt på at Lukas sin beretning ikke er i kronologisk rekkefølge. Forfatteren av det kjente Bibelkommentaren «Gullgruben» sier det slik:

«I følge v.21-23 (hos Lukas) kan det synes som om Judas har vært til stede ved innstiftelsen av nattverden. Dette synes ikke å ha vært tilfelle slik de andre evangelistene forteller det. Men ordet her hos Lukas gjør det heller ikke nødvendig å tro at Judas var til stede under nattverden. Den tretten disiplene hadde, og som er gjengitt i det følgende (v.24-30), har tydeligvis foregått før nattverden. Lukas er ikke øyenvitne til det som skjedde og synes ikke å ha lagt noen vekt på rekkefølgen i tid for det som skjedde.»

Nattverden er for Guds folk, de som har tatt imot Jesus som sin frelser. Det er et nådemåltid, et styrkemåltid og et samfunnsmåltid med og for Guds folk. Dette må gjøres klart ved innbydelsen. Vi må ikke innby de som ikke tror på Jesus. Da innbyr vi dem til dom og forherdelse.

God påske

Rekonstruksjon av tempelet

Igjen skal vi få feire påskens stor under. Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var for deg dette skjedde.

Palmesøndag

Oljeberget

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen og de spurte: "Hvem er dette?" Og mengden svarte: "Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea." Matt 21,6-11

Jesus kommer til ditt hjerte, Banker som så ofte før,

Skal han vente der med smerte Enda lenger ved din dør?

Se, han kommer, ærens konge Enda en gang just til deg.

Vil du palmer eller torner Kaste for ham på hans vei? (SB 190)

Skjærtorsdag

Getsemane

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er mitt legeme.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det!  For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange til syndenes forlatelse. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Matt 26,26-29

Dyre bord som Jesus dekker, Hvor han livets brød meg rekker,

Og hvor livets kalk jeg får, Meg til frelse stor i nøden

Men til ansvar, dom og døden Om jeg dit uverdig går. (SB 602)

Langfredag

Golgata

Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt 27,46-50

Her ser jeg et tålmodig lam Som seg til døden skynder,

Som bærer andres sorg og skam Og hele verdens synder

Til offerstedet står hans hu, Han sier: «Villig skal jeg nu

For Adamsætten stride.» Når alle piner vises frem,

Han svarer: «Gjerne, hvert et lem Er rede til å lide.» (SB 662)

Påskeaften

Jesu grav

Da det ble kveld, kom en rik mann som het Josef. Han var fra Arimatea og var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus ga da ordre om at den skulle bli utlevert. Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hogd ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der. De satt rett overfor graven. Neste dag, dagen etter forberedelsesdagen, gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: `Etter tre dager blir jeg reist opp.` Gi derfor ordre om at graven blir godt sikret til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.» Pilatus svarte: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» Da gikk de av sted og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap. Matt 27,57-66

Synd og død og alle pile Som av Satan skytes kan,

Ligger brutt der du fikk hvile Hist i gravens mørke land.

Der begrov du dem og gav Meg en sikker trøstestav,

Så ved din oppreisnings ære Jeg skal seiers-palmer bære.

1. påskedag

Han er ikke her - for han har stått opp!

Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Matt 28,5-6

Åpen ligger graven! Kvinnene i haven Fikk sin Mester se!

De har brakt hans venner Dette ord som ender All vår sorg og ve:

«Hør fra Gud Hans påskebud, Jesus lever! Han, vår glede,

Han er her tilstede!»

Har du mange synder, Jesus deg forkynner: Gjelden er betalt!

Her er ingen vrede, Nåden den er rede, Og utsletter alt.

Jesu død, Og at han brøt, Gjennom dødens vold og vrede,

Det for deg jo skjedde.

(SB 679)

Det bryter på dypt vann

Fra rådsmøtet 1. april 2022 (foto Ove Sandvik)

Det har vært tunge tider i Misjonssambandet de siste par årene. Uenighet om ny struktur og mange tunge varslingssaker har skapt uro. Rådsmøtet 1. april gir nok ingen salve på vonde sår.

Etter det ordinære rådsmøtet i oktober 2021, har hovedstyret arbeidet videre med forslaget til ny struktur og menighetstenkning i NLM. Hovedstyret valgte å følge oppfordringen fra rådsmøtet -21, og kalte inn til et ekstraordinært rådsmøte 1. april 2022. Det forelå til dette møte et revidert dokument med forslag til nye grunnregler i tråd med flertallet i hovedstyret sitt utkast. To av hovedstyrets medlemmer sto ikke bak dette forslaget.

Flertallet i HS sitt forslag går i korthet ut på å ha et administrativt styre og et eldsteråd både lokalt, regionalt og sentralt. For sentralleddet betyr det at nåværende hovedstyre legges ned og erstattes med et sentralstyre der også kvinner er valgbare, og et tilsynsråd som skal være som et eldsteråd. Her kan bare menn velges. I tillegg vil rådsmøtet bli erstattet med et mindre organ som skal samles en gang per år, og ha noe av samme funksjon som nåværende rådsmøte.

Første sak til avgjørelse på rådsmøtet-22, var om §13 i NLMs grunnregler var gjeldene i denne saken. Jeg og flere med meg, mener at denne saken er av læremessig karakter, og at det derfor kreves 2/3 flertall i rådsmøtet for å vedtas fremmet i GF. Et flertall på 29 (55%) av de 52 stemmeberettigede, mente derimot at § 13 kun er aktuell i saker der det er spørsmål om å endre læren i NLM. Dermed mente flertallet i rådsmøtet, at rådsmøtet ikke skulle foreta noen bindende avstemming, kun gi HS råd.

Hvis rådsmøtet hadde bestemt at denne saken var av «læremessig karakter», ville rådsmøtet stemt over de aktuelle paragrafene. Da ville det trengtes 2/3 flertall (67 %), for å bli vedtatt fremmet for generalforsamlingen. Nå bestemte altså 55 % av rådsmøtets delegater, at §13 ikke er gjeldende i denne sak, og blokkerte dermed mindretallets rett. Etter min mening er dette på kollisjonskurs med paragrafens intensjon, noe en uklar tekst i paragrafen må ta noe av skylden for.

Da det var avklart at rådsmøtet kun skulle gi råd om det framlagte forslaget, gikk noe av luften ut av ballongen. Noen talte for at saken burde utsettes til GF 2025, ikke minst på bakgrunn av den spente situasjonen i misjonen grunnet varslingssakene. Flertallet i HS sto på sitt, og fikk tilslutning til å fremme forslaget for GF, justert etter samtalen i rådsmøtet. HS fikk 31 stemmer (59,6%), mens 21 stemte for at HS sitt forslag ikke skulle fremmes med de endringer på sentralt hold som er skissert. Omtrent halvparten av de 21 var antakelig fra Rogaland.

Forslaget fra HS sitt flertall, som ble vedtatt av et flertall i rådsmøtet.

Resultatet av rådsmøtets behandling var som fryktet og ventet. Hvis HS sitt forslag blir vedtatt på GF, mener jeg at NLM i praksis har forlatt tjenestedelingsprinsippet, selv om det formelt heter at NLM står for dette prinsippet.  Det vil da være så innholdsmessig uthult på sentralt hold, at det i praksis er strid mellom lære og liv. Denne striden startet allerede i 2012, da HS åpnet de fleste lederstillinger i misjonen for kvinner. Noen røster i rådsmøtet sa rett ut, at dette forslaget sees på som et skritt på veien, mot å fjerne tjenestedelingsprinsippet. (Begrunnelsen for mitt syn på tjenestedeling finnes i andre artikler på bloggen).

Hva nå? Jeg håper at misjonsvenner som deler mitt syn, vil møte opp på GF til sommeren og avgi sin stemme. Jeg vet at flere har gitt opp, og andre er i ferd med å gjøre det. Min oppfordring er: «Kjemp for alt som du har kjær». Hvis GF i sommer følger rådsmøtets og hovedstyret sitt råd, er det tid for å ta en stopp og sammen vurdere veien videre.