lørdag 30. mars 2019

Predikantvekkelse



En forkynner må få noe selv, for å kunne gi det videre til andre. Forkynneren trenger derfor å leve i vekkelse.

I bladet «Budskap» nr.6 2005, skrev den nå avdøde danske bibelskolerektoren, Hans Erik Nissen, denne artikkelen om predikantens Gudsliv.

«En predikant som har noe å gi, vil ikke fortsatt ha noe å gi, hvis han slår til ro med det faktum at hans forkynnelse er som den burde være. Men alt skal ikke være ransakelse. Det må også være hvile i tjenesten. Hver av oss må tjene med det som Herren har gitt oss.  Hvis en predikant forvalter et pund som han ikke har mottatt, kommer noe anstrengt inn i kallet, og gleden i kallet går tapt.

Det skjer så lite
Er det riktig? Ved avslutningen av en møteuke sa formannen blant annet: «Nå har vi igjen hatt ei møteuke uten å ha nådd de vi så gjerne ville nådd». Da han var ferdig, reiste en i menigheten seg og sa: «Jeg vil gjerne si, at jeg denne uken har kommet til å tro». Og slik er det: Igjen og igjen er det noen som kommer til troen. Den dagen det ikke skjer, er det bare et spørsmål om tid, før det ikke er noen å forkynne for.

Vi må også spørre: Er det smått, det at troen får næring gjennom forkynnelsen, slik at et Guds barn blir bevart på reisen til himmelen? Hvordan det går når en kristen ikke kommer og hører Ordet forkynt, er det dessverre mange ulykkelige eksempler på. Det store flertallet av Guds barn blir bevart gjennom vår forkynnelse, så det skjer store ting blant oss! Det er grunn til å omslutte våre predikanter med takknemlighet, kjærlighet og forbønn.



Godt, men tørt
Skulle denne verden stå enda en god stund, og vår forkynnelse skal inngå og vurderes i en større sammenheng, hva vil man da si om den? På den positive siden vil man fremheve dens binding til Ordet. Der er mye god bibelutleggende og forklarende forkynnelse. Til det negative hører forkynnelsens manglende jord-forbindelse.  Forkynnelsen har mistet mye av sin menneskelighet. Den har blitt for teologisk i teoretisk forstand. Som jeg hørte en uttrykte det om en predikant som definitivt er verdt å lytte til: «Det er godt, men akk så tørt!»

Vitnesbyrdet mangler
Det er utrolig hvor nøyaktig bilde vi kan tegne av Paulus. Hvis noen er en bibelutleggende teolog, så er det han. Hvis vi ikke hadde hatt Apostlenes gjerninger, ville vi likevel fått en inngående kjennskap til ham som person, gjennom de nesten hundre sidene hans brev fyller.
Han talte og skrev som et vitne.

Noen av de predikanter jeg husker best fra min ungdom, var vitner når de sto på prekestolen.
Det var de på mange forskjellige måter. De opplevde noe med Gud i livets hverdag og i møtet med Guds ord. Og det klang med i deres forkynnelse, slik at vi tilhørere følte Gud som en virkelighet, som griper konkret inn i hverdagen eller levendegjør og rekker et ord som bringer lys inn i alt vanskelige. Gjennom deres forkynnelse fødte de en lengsel i våre hjerter etter å leve samme liv med Gud som vi følte de levde.


Man må ikke føle noe
Misbruk opphever ikke riktig bruk. Noen kristne kommer inn under følelsenes tyranni, og det er forferdelig. Men det er også en fare på motsatt side. Det gjelder både i menneskelivet og i det åndelig liv. Jeg vil aldri si til et brudepar at de ikke må føle noe overfor hverandre. Tvert imot vil jeg ønske dem sterke og rike følelser! De kan man godt ha, uten å bygge ekteskapet på dem.

Dette er også tilfelle i det åndelige liv. Den guddommelige verdens nedslag i et menneskehjerte, setter sitt preg på hele mennesket. Hverken tanke, følelse eller vilje forblir uberørt. Det er en av forkynnelsens oppgaver, å føre dette inn i et sunt spor. Det skjer gjennom den personlig preken, hvor predikanten blir en modell for sine lyttere. De skal ikke være en kopi av ham og gå i hans sko, men de skal følge med ham på veien. Det er derfor Paulus sier til filipperne: «Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbildet dere har i oss.» (Fil 3,17)

For noen år siden var den nå avdøde norske bibelskolelærer Øivind Andersen i USA, Her forkynte han i en av de norsktalende menighetene, og det brøt ut vekkelse. Nå var det gode prester som var hyrder for menigheten, og Øivind Andersen undret seg over at vekkelsen kom i forbindelse med hans preken. Han mente at det ikke var noen forskjell mellom hans forkynnelse og prestenes. Men en av tilhørerne sa til ham: «Det er en forskjell. Din forkynnelse er mer menneskelig.» Han tok denne uttalelsen med seg i sin fremtidige tjeneste.

Forkynnelse med åndsmakt
Det er bare den Hellige Ånd som gir forkynnelsen gjennomslagskraft. Derfor må en predikant leve i konstant bønn om, og stadig mottakelse av, Den Hellige Ånd. Uten ham vil det ikke være hverken noen overbevisning om synd eller av nåde. Det blir heller ingen glede, for sann glede er Åndens frukt. Men det er vanskelig for en predikant å leve i Åndens kraftfelt, hvor det ikke er plass for ham selv. Et liv i Åndens fattigdom oppleves ydmykende for kjød og blod.



En eldre predikant fortalte på en forkynnersamling, at hans aller første prekenreise hadde vært den mest velsignede. Som grunn for det sa han at han den gang var så liten og hjelpeløs og totalt avhengig av Den Hellige Ånd. Et tankevekkende vitnesbyrd. Guds kraft fullendes i vår skrøpelighet. Hva skjer da med Guds kraft når vi kan mer eller mindre alt selv?

En predikant må alltid be om åndskraft over sin forkynnelse. Det er en sammenheng mellom å få åndskraft og Helligåndens virke og gjerning i forkynnerens liv som helhet. Hvis han ikke blir drevet av Ånden i hverdagen, kan han ikke forvente å være det på prekestolen. Ånden må føre ham inn i oppgjør med synden i sitt eget liv og inn i kampen for renhet og hellighet, slik at han i både ord og gjerning er et levende vitne om sin Frelser. Kampen vil gi ham erfaringer som beriker hans forkynnelse og gjør det mulig for ham å hjelpe andre som står i samme kamp.

Må Herren gi oss predikanter som kan føre oss fra en teoretisk kristendom til et levende kristenliv. Det er i dag hunger og tørst etter selv å gjøre erfaringer i livet med Gud. Mye avhenger av at vi predikanter er i stand til å imøtekomme den. Veien til det er også for oss forkynnere, personlig vekkelse og fornyelse. Vi må åpne oss for Den Hellige Ånd, som vil lede oss inn i et liv tettere sammen med Gud.»


Hans Erik Nissen har skrevet denne artikkelen











fredag 22. mars 2019

Jesus kommer snart


For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Heb 10,37

Helt fra syndefallets dag i paradis, hadde Gud gitt menneskene et løfte om en frelser som skulle komme for å gjenopprette det synden hadde ødelagt. Veien til Gud var steng. Ikke noe urent kommer inn i himmelen.

En dag ble Jesus født til jord, Guds egen Sønn ble menneske. Han kom når folk flest ikke ventet ham. Han kom og fullførte et fullkomment frelsesverk, ved sin død og oppstandelse. Veien til himmelen var på ny åpen. Jesus er veien.

Kort tid etter oppstandelsen ble Jesus rykket i sky opp til himmelen. En engel viste seg da for disiplene og sa: ”Denne Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!” (Ap.gj 1,11)

Mange av Jesu disipler trodde Jesus ville komme igjen i deres levetid. Kanskje hadde de glemt det Jesus sa at for Gud er en dag som tusen år og tusen år som en dag. Mange ble utålmodige og lurte på om Jesus ikke holdt det han lovet. Apostelen Peter fikk svaret på det spørsmålet: ”Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2 Pet 3,9)

Nå har det gått to tusen år. De fleste tegn som skulle skje før Jesu gjenkomst er gått i oppfyllelse. Det er like før Han kommer. Er du klar? Når han kommer, er det kun to alternativ: Noen får høre: Gå bort til den evige ild. De andre får høre: Kom hit og arv himmelen.

Når Jesus kommer er det for sent å bli frelst. I dag er frelsens dør åpen. ”Den som har Sønnen (Jesus) har livet. Den som ikke har Guds Sønn har ikke livet.” (1 Joh 5,12)




tirsdag 12. mars 2019

Forkynneren på sidelinjen?


Lars Jøssang på talerstolen i en fullsatt Kuppelhall i Stavanger

Den omreisende forkynneren har vært sentral i den kristne virksomheten helt siden Hans Nielsen Hauges tid. Er emissæren i ferd med å havne på sidelinjen i norsk kristenliv?

For en del år tilbake hadde jeg en samtale med en 90 års gammel forkynner i Indremisjonsforbundet. Vi snakket om vekkelsene som gikk over landet i hans ungdom, og hvor glad misjonsfolket var når de fikk forkynnerbesøk. Så kom han med et hjertesukk: «Jeg synes synd på dem som reiser som forkynnere i dag! Det er så få som blir frelst og misjonsfolket er ofte mer opptatt av andre ting enn å samles om Guds ord.»

Nå var det nok ikke bare lett å være en enkel forkynner før heller. Jeg husker at det i min ungdom ble sitert en av de gamle emissærene som trofast var ute med Guds ord, men som kanskje ikke alltid fikk mest oppmerksomhet. Han skulle en gang ha kommet med følgende hjertesukk, fritt sitert: «Det er ikke greit for oss små emissærer som går med vår lille såkorg og kaster ut noen korn her og noen der. Plutselig kommer en stor skurtresker og høster inn det vi andre har sådd.»

Når predikanten, eller emissæren som han ofte ble kalt før, var sentral i arbeidet på bedehusene, var det på grunn av budskapet han kom med, ikke på grunn av personlige egenskaper. Guds ord sier at skal folk bli frelst, må de få høre evangeliet forkynt. Før Hans Nielsen Hauge var det prestene som hadde enerett på forkynnelsen i Norge. Hauge var Guds redskap til å «slippe forkynnelsen fri» fra embetet. Resultatet var vekkelser landet rundt.

Tore Tungland på talerstolen

De siste ti-årene har det nesten ikke vært omfattende vekkelser på våre bedehus. Antallet omreisende forkynnere er dramatisk redusert på landsbasis. Fokuset er også forskjøvet fra omreisende forkynnere til lokale bedehuspastorer og områdeledere. Enda tales det heldigvis varmt om den omreisende forkynner i noen av misjonsorganisasjonene, men er det bare fine ord i festlige samvær, eller er det hjertespråk?

Et annet ransakende spørsmål er om forkynnernådegavene Gud har gitt oss er i ferd med å miste sin åndskraft? Lever vi som forkynner Guds ord på åndelig tomgang og er vi blitt slike som 1 Kor 13, 1 omtaler som «lydende malm eller en klingende bjelle»? Er forkynnelsens innhold blitt utvannet? Har vitnesbyrdet stilnet blant oss forkynnere?

Vi er i åndelig nød i Norge i dag. Det er så få som blir frelst. Hedenskapet brer seg i landet vårt med uhyggelig fart. Det mangler ikke på religiøse tilbud og utallige forslag til metoder på hvordan vi kan «skape vekst». På mange bedehus holder mismot på å bre seg. Det er flere som dør, enn nye som blir lagt til menigheten. Heldigvis gjelder ikke dette alle steder!

Hva sier Guds ord om dette? Det er Guds ord som er autoriteten, ikke menneskers kløkt og visdom. Guds ord sier mange ting, men to ting er avgjørende: Forkynn ordet! – Be!



«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» Rom 10:13-17

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

«Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» Rom 10:1

«Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Luk 10:2

«Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium.» Ef 6:19

Inge Sirevåg og Stein Snadvik (t.v) på Moi bedehus

Når forkynnelsen avtar og svekkes, går Guds rike tilbake. Jeg tror at det er på tide å vise i praksis, i langt sterkere grad, at forkynnelsen er viktig. Fine ord i festtaler er vel og bra, men når den omreisende forkynner i praksis føler seg satt på sidelinjen når organisasjonene skal ha sine profilerende møter, hjelper fine ord lite. La oss be for våre forkynnere. La oss be om åndskraft i forkynnelsen? La oss be om nye forkynnernådegaver? La oss be om at de vi har satt til å styre, ikke mister troen på forkynnelsen av Guds ord.







søndag 3. mars 2019

Sammenslåing NLM og ImF?


På Flekkerøy har ImF og NLM dannet felles forsamling. (foto nrk.no)

Med ulike mellomrom kommer det opp spørsmål om sammenslåing av organisasjonene Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF). Lokalt er det mange steder et aktuelt spørsmål om å stifte felles bedehusforsamling for disse to organisasjonene.

Når slike spørsmål dukker opp, er det viktig å tenke nøye gjennom argumenter for og imot. Det er viktig å spørre hva som tjener Guds rike og det kall Gud har gitt den enkelte og de ulike organisasjoner. Det er også viktig å vurdere læremessige sider ved en eventuell sammenslåing.

Sammenslåing?
Vi har i bedehus-Norge erfaring med sammenslåing av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen til Normisjon. Jeg har svært begrenset kjennskap til fruktene av denne sammenslåingen. Men det som har stått i aviser og signaler fra flere lokale medlemmer i Normisjon rundt om i landet, tilsier at resultatet knapt ble som forventet. I en slik fusjon er ikke en pluss en lik to.

NLM og ImF er kanskje de av de større bedehusorganisasjonene, som står hverandre nærmest. I mange, ja, kanskje de fleste spørsmål, er det lite som skiller de to organisasjonene. Likevel er det store lokale ulikheter. Innad i NLM (som er min organisasjon) er det store sprik i kirkesyn og delvis også i bibelsyn. Slik er det også i ImF. I ImF er det en markert gruppe som er sterkt preget av tidshusholdningslæren, mens andre steder hentes det impulser fra IMI-kirken. Slike ulikheter får også utslag i ulike tyngdepunkt i forkynnelsen.

Historisk har de to organisasjonene ulike kall. NLM har et sterkt ytremisjonskall. Vi har påtatt oss et stort ansvar for misjonsarbeid i mange ulike land. I indremisjonsarbeidet er målsettingen den samme i begge organisasjonene, nemlig at det norske folk må bli frelst. Det er også stor forskjell i størrelse på organisasjonene, både hva gjelder antall foreninger og økonomi. Det er ikke bare enkelt for en mindre organisasjon og slå seg sammen med en stor. Faren for å forsvinne i «sluket» er stor. En annen viktig kulturforskjell, er at NLM er sterkt sentralstyrt, mens ImF er det motsatte.

Personlig tror jeg at en sammenslåing av disse to organisasjonene ikke vil gagne Guds rike i Norge og på misjonsmarkene. Det vil fungere fint noen steder, mens andre steder og på landsbasis, tror jeg det bare vil øke de indre spenninger og dermed skap mer uro og mindre kallsbevissthet. Jeg tror vi når lengre ut, både i Norge og på misjonsmarken, ved å være to båtlag som er nære venner, og som gjerne kan samarbeide tett om tjenlige tiltak.

Fra Peru

Felles bedehusforsamlinger
På en del bedehus på Sør- og Vestlandet, er det virksomhet både for ImF og NLM. De siste årene har det vært et markert fokus på forsamlingsbygging i begge organisasjonene. Noen lokale bedehus har i denne prosessen argumentert for, og gjennomført, en felles bedehusforsamling for NLM og ImF.

NLM sin hovedledelse har anbefalt sine misjonslag å starte egne NLM forsamlinger. Den samme anbefaling har også NLM Region Sørvest i Rogaland gitt. Likevel er det gitt åpning for at det kan startes forsamlinger tilsluttet både NLM og ImF, ut fra spesielle lokale forhold. I slike tilfelle er ulike løsninger valgt. Noen har valgt å legge ned de gamle misjonslagene, og la den nye forsamlingen overtar alt arbeid på bedehuset som NLM og ImF drev før (ikke kvinne- og mannsforeningene m.m.). Andre steder har forsamlingen fått ansvar for søndagssamlingene, mens de gamle misjonslagene er beholdt, og har ansvar for møteuker, julemesse m.m. En tredje løsning er valgt på noen steder der det er stor forskjell i antall medlemmer i organisasjonene. Da er den lille organisasjonen blir «partner» i forsamlingen som er tilsluttet den største organisasjonen.

Jeg deler hovedstyrets vurdering i denne saken. Jeg tror det er mest tjenlig for å fullføre kallet vi har fått i NLM (og ImF for den del) at vi har en egen forsamling og ikke en delt. Det er ikke bare med et pennestrøk, å sette strek over historien. Alle misjonsorganisasjoner har sitt særpreg, sin styrke og sikkert også sine svakheter. Men slik jeg ser det, har det vært en styrke for kall og nådegaver på bedehusene at vi har vært ulike «båtlag» med hjerte og brann for ulike deler av misjonsarbeidet.

I NLM har vi et omfattende ytremisjonsarbeid som de lokale foreningene har påtatt seg forbønnsansvar og økonomisk ansvar for. Det har ofte medført at det er blitt gitt mer midler til en ytremisjonsorganisasjon enn en ren indremisjon. Jeg tror det vil svekke ytremisjonsarbeidet hvis en lokalt slår sammen foreningene for indre og ytre misjon og deler inntekten likt. Hvis det lokalt likevel er syn og flertall for en forsamling tilsluttet flere organisasjoner, og det er stor forskjell i antall medlemmer og i inntekter, bør en gå for en modell der den minste organisasjonen er partner i forsamlingen, tilsluttet den største organisasjonen.

Mange vil kanskje hevde at disse tankene mine er «organisasjons-egoisme». Det er mye mulig jeg er beheftet med slikt, jeg som har dype røtter i NLM, er vokst opp i organisasjonen, har kommet gjennom til bevisst liv med Gud ved organisasjonens arbeid og har hatt min lønnede tjeneste her i over 30 år. Men jeg ønsker alle organisasjoner som bygger på Guds ord, Guds rike velsignelse. Min overbevisning er imidlertid at det er til beste for både bedehusarbeidet og ytremisjon at enhver blir tro i sitt kall. Men jeg respekterer at andre ser det annerledes.