NLM og Den norske kirke

Leder i Kirkerådet Harald Hegstad (foto utsyn.no)

På utsyn.no ble det 24. april 2024 publisert et intervju med den nyvalgte kirkerådsleder Harald Hegstad. Hegstad ønsker en avklaring av forholdet mellom Den norske kirke (DNK) og NLM.

Jeg traff Hegstad ved ett par anledninger i ei Fast Grunn gruppe i Oslo på 1990-tallet. Hegstad sto på den tid nærmer NLM i bibelsyn, men dette har senere endret seg radikalt. Han er nå en liberal teolog som åpner for både kvinnelige prester og homofile «ekteskap». Hvis han ikke hadde endret syn, kunne han ikke ha blitt valgt til det tillitsvervet han nå har.

I samme artikkel gir NLMs generalsekretær et svar på utfordringen. Han sier at det allerede før Hegstad ble valgt, var avtalt et møte med DNK. «Bråthen meiner samarbeid med Den norske kyrkja kan være bra, blant anna fordi ein gjennom kyrkja kan nå ut til det norske folk.» Og videre: «personleg håpar Bråthen dialogen og samarbeidet med Den norske kyrkja vil halde fram. -Eg er positiv.»

Nå utdyper ikke Bråthen hva han tenker at dette samarbeidet med DNK innebærer. Likevel må jeg si at jeg er svært urolig for et slikt signal. At Bråthen ønsker et tettere samarbeid mellom NLM og DNK, er ikke overraskende. Han kom tross alt fra en stilling som prost og fungerende biskop.

Likevel er jeg overrasket og skuffet over slike signal. DNK har aldri vært så liberal som nå. Den er heller ikke noen statskirke lenger. Som statskirke var DNK statens religionsvesen, noe som blant annet innebar at staten drev kristen oppdragelse i sine skoler. Alt dette er nå borte og mange av NLMs medlemmer har for lengst meldt seg ut av DNK og langt flere burde etter min mening gjort det.

Det er noen få steder der det er bibeltro prester i DNK. De aller fleste steder er prestene preget av bibelkritikk og liberal teologi. Denne åndelige giften er i ferd med å spre seg også i våre bedehusorganisasjoner. Da burde vi istedenfor å flagge samarbeid med vranglæren, blåse i basunen til kamp for Guds ords sannhet. Det burde være mer naturlig å kalle sammen til et nytt «Calmeyergatemøte».

Jeg undrer meg på om slike samarbeids-signaler har støtte i hovedstyret? En slik omlegging av forholdet til DNK bør være forankret i misjonsfolket i rådsmøtet. Erfaringen fra siste GF tilsier dessverre at bibelsynet i NLM er i ferd med å endres, noe som også gjør et samarbeid med DNK mer spiselig.

 

NLM hvor går du?

 

Les artikkelen i utsyn.no her: Etterspør avklaring om trussamfunn (utsyn.no)

Møteuke på Namdalseid

Forsamlingen på Solhaug lørdag kveld. Formann Svein Åge Opdahl 

framme t.v. (foto Ove Sandvik)

Misjonsforeningen på Namdalseid arrangerer fast møteuker. De sier de trenger det for egen del, og så ønsker de også å få med nye.

Når alle som har tilknytning til foreningen kommer, er flokken omtrent 20 store og små. Alderen strekker seg fra ett år til godt over 90. Tidligere har møtene alltid vært i heimene, men nå er de såpass mange, at ikke alle har stue stor nok. Derfor brukes også Solhaug grendehus på Elda på Namdalseid som møtelokale.

Det er Svein Åge Opdahl som er formann i misjonsforeningen. Han er bonde på Elda og gift med Solveig Elise (født Lindhjem) fra Vestfold. Garden produserer blant annet melk, kylling, korn og ved. Svein Åges foreldre, Solveig og Oddvar Opdahl bor i kårbolig på garden, og er de som ofte tar imot predikanter til overnatting. Slik også denne gang. Jeg har vært heldig og fått bo i denne heimen flere ganger, både i embetsmedfør og på vennebesøk på vei til eller fra Finnmark.

Ettermiddagskaffe på terrassen. Solveig og Oddvar Opdahl.

(foto Ove Sandvik) 

Namdalseid var inntil nylig en egen kommune, men ble slått sammen med Namsos og Fosnes kommuner i 2020. Storkommunen har omtrent 15000 innbyggere, med Namsos by som kommunesenter. Vårens møteuke var fra tirsdag 16. april til og med søndag 21. april. Alle møter begynte kl.19.00, bortsett fra søndag. Da var møtet kl.11.00. Reiseruta gikk med bil fra Jørpeland til Sola, fly fra Sola til Stjørdal, tog fra Stjørdal til Steinkjer og buss på siste strekket til Namdalseid sørøst i Namsos kommune.

De to første møtene var husmøter, med 15-20 som møtte fram. Første samling var hos Solveig og Oddvar Opdahl, med Solveig som møteleder og pianist. Møtet onsdag var i heimen til Margrete og Helge Tore Høyland på Sjøåsen, og her var det Helge Tore som var møteleder og pianist. I tillegg til tale og sang, var det også satt av tid til frie vitnesbyrd og sangønsker på begge møtene.

Husmøte (foto Ove Sandvik)

De fire siste møtene var på Solhaug grendehus på Elda. Møtene er her fordi det her er god plass, og mange utenom foreningen synes det er lettere å komme på møte i et offentlig lokale enn i en heim. Det så vi også i praksis, da det på disse samlingene også kom folk fra Bangsund, Bangdalen, Flatanger, Val, Skogn, Drammen og Namsos. Oppmøte disse dagene var mellom 25-30. På Solhaug serverte foreningen også en enkel kveldsmat etter møtene, og folket hadde god tid til å prate.

Også på hvert møte på Solhaug, var det gitt anledning til frie vitnesbyrd og forslag til sanger. Flere tok ordet hver dag, og delte både vitnesbyrd, hendelser fra livet og andre historier. Det er både godt og viktig at vitnesbyrdet får leve i forsamlingene.

Solhaug grendehus (foto Ove Sandvik)

Namdalseid misjonsforening er en gammel forening fra 1939. Den dekker området fra Alteskaret til Elda i gamle Namdalseid kommune. Foreningen har sine faste møter tredje søndag i måneden om ettermiddagen, i tillegg til møteuker/helger vår og høst. På 1930-tallet ble det startet et sommerstevne, som ble kalt Alteskarstevnet. Like etter årtusenskiftet ble stevnet flyttet til Solhaug grendehus på Elda, hvor det er fremdeles, tredje søndag i juli.

Hestehoven i blomst (foto Ove Sandvik)

Også denne uka fikk jeg noen fine turer i naturen på jakt etter våren, som er noe senere i Nord-Trøndelag enn heime i Rogaland. For interesserte så jeg følgende fugler på Elda denne uka: Blåmeis, Bokfink, Dompap, Enkeltbekkasin, Fuglekonge, Gransanger, Grønnsisik, Grønnfink, Gråspurv, Gråtrost, Gulspurv, Kaie, Kjøttmeis, Kråke, Laksand, Linerle, Måltrost, Pilfink, Ravn, Ringdue, Rødstrupe, Rødvingtrost, Sangsvane, Skjære, Skogsnipe, Stokkand, Storspove, Stær, Svarttrost, Trane og Tårnfalk. I tillegg tre elger, ett rådyr og en oter.

(foto Ove Sandvik)

Det blir også tid for predikanten å lese på ei slik uke. Utenom Bibelen, sto to bøker på leselisten. Ingvald Andrè Kårbø har skrevet boka «Vekkelsens barnebarn». I denne boka har han en gjennomgang av den siste boka i Det gamle testamentet, Pofeten Malaki. Dan andre boka er en roman hentet fra tiden Israelsfolket var fanger i Babylon. Boka heter «Babylon», og vi følger en tenkt person, Hur, gjennom fangenskapet i Babylon til en del av jødene vendte tilbake til sitt land Israel. Begge bøkene anbefales varmt.

Det er alltid med spenning jeg starter på ei møteuke, og kanskje ekstra spennende er det å ha møteuke på en plass hvor jeg har talt veldig mye. Det var godt å merke at det var hunger etter Guds ord, og det var åpent å forkynne Ordet.

Predikanten på talerstolen

(Foto Solveig Opdahl)

Vitnesbyrdets kraft

(Illustrasjonsfoto fra dagen.no)

Å lytte til kristne som forteller om sine erfaringer med livet med Jesus, har vært og er til stor velsignelse. Derfor er det tegn på et åndelig friskt liv når vitnesbyrdet er levende i en forsamling.

Jeg var nylig på besøk hos en misjonsvenn som for lengst har passert 90 år. Jeg var knapt kommet innom døra, før han begynte å fortelle, mens tårene rant. Hva var det som hadde berørt denne misjonsvennen slik at tårene kom? Jo, han hadde nettopp sett på en TV-overføring fra et møte i en pinsemenighet i Sverige.

En ting han merket seg fra dette møtet, var at møteleder sa at de heretter kun ville synge sanger på svensk, slik at alle forstår hva som synges. Det er en svært rik åndelig sangskatt i Sverige, som er i ferd med å drukne i engelske sanger. Etter møtet hadde misjonsvennen skiftet til en norsk kanal, hvor det kun ble sunget engelsk og med en musikk som overdøvet det meste. For en kontrast. Men det var ikke den gode svenske sangen som fikk tårene fram.

Menigheten i Sverige hadde nemlig gjort enda en endring i sitt program. De startet samlingen med ti personlige vitnesbyrd under overskriften «Hva har Jesus betydd for deg?». Det var disse vitnesbyrdene som grep denne godt voksne mannen. Her var det folk som tidligere hadde levd et tøft liv som vitnet. Men også noen som hadde vokst opp i en kristen heim, og som vitnet om når evangeliet gikk opp for dem. -Det var så sterkt å høre, for jeg kjente meg igjen i det de vitnet om.

Så fortsatte denne misjonsvennen med et hjertesukk. Har vitnesbyrdet stilnet i våre forsamlinger? Blir det gitt anledning til fri vitnesbyrd? Når «ordet blir gitt fritt» som vi sier på bedehuset, er det da noen som har noe å dele av erfaringer fra livet med Jesus? Ofte blir det så stille når det blir gitt anledning til vitnesbyrd, bønn og forbønn.

Og hva med forkynnerne? Misjonsvennen sukket i omsorg: -Jeg har hørt mange teologiske foredrag på våre møter. Jeg er redd for at vitnesbyrdet også er i ferd med å stilne i forkynnelsen. Jeg merket omsorgen, og ikke minst gleden over vitnesbyrdet fra de som hadde møtt Jesus som sin frelser fra synd og fortapelse.

Jeg kom til å tenke på en annen eldre kristen, som nå er heime hos sin Frelser. Ommund Birkeland hadde levd et langt liv som forkynner både i Etiopia og i Norge. Da jeg ble kjent med han, var han blitt pensjonist. Vi gikk i samme forsamling i Drammen, og her ble det ofte satt av tid til frie vitnesbyrd. Ommund hadde nesten alltid et godt ord om Jesus. Selv om han kunne veldig mye teologi, og hadde preiket hele sitt voksne liv, var det korte friske vitnesbyrd fra livet med Jesus han gav oss som lyttet. Og det var mat å få for forsamlingen.

Jeg har mange ganger vært urolig for min egen del, de siste årene. Jeg har preiket i over 30 år, og er så redd for at det skal gå med meg, slik Paulus advarte Korintiermenigheten: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.» (1Kor 13:1) Jeg er redd for å miste vitnesbyrdets ånd i min forkynnelse og ellers når anledningen gis. Jeg merker de mange unnskyldninger når jeg er på et møte som tilhører, og det blir gitt anledning til frie vitnesbyrd. Jeg tenker så lett at da må jeg tie, slik at andre slipper til. Jeg er veldig glad den gode Ommund Birkeland ikke tenkte slik. Da hadde jeg gått glipp av mye velsignelse fra Jesus, formidlet gjennom hans vitnesbyrd.

Jesus sier til sine barn: «Dere er selv mine vitner» (Ap.gj. 1,8) Mange har gitt oss denne formaningen også gjennom sine sanger. Karl Marthinussen sier det slik: «Jeg vil ikke tie om Jesus, Jeg alltid vil synge hans pris: Han eier det evige livet Som veller fra Guds paradis.» (SB 734) og Emilie Bovim: «Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, Et lite ord om Jesus, velsignet av hans Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, Et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog.» (SB 711)

Guds ord understreker: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.» (1Joh 5:10) Vitnesbyrdet fødes i hjertet, det kan ikke læres. Vi kan lære å forme det med ord, men den som skal vitne må ha erfart det han skal vitne om. Den erfaringen fås gjennom Guds ord og forkynnelsen av Ordet i tale, vitnesbyrd og sang. Og det leves i hverdagen. 

Et sterkt vitnesbyrd av kong David: «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.» (Sal 40:2-4)

Kven kan seia ut den glede

Illustrasjonsfoto. Moi musikklag. (foto privat)

Sangboken som brukes på mange bedehus, inneholder et skattkammer av gode sanger. Noen som pløyer dypt teologisk, andre som får fram enkle sannheter fra troslivet.

Mange av sangene er enkle vitnesbyrd fra forfatteres liv med Jesus. Disse sangene er igjen blitt til stor hjelp for andre, som gjennom disse sanger får uttrykke sin nød, sin lovsang og takk og ikke minst hva troen betyr for dem.

Jeg husker godt fra min oppvekst på bedehuset på Jørpeland, hvor ofte slike sanger ble brukt i vitnesbyrd. En av dem som ofte stemte i en sang, som uttrykk for hennes takk til Gud, var Taletta Fjelde. Hun vitnet både med tale og med sang. Den sangen jeg husker best fra henne, er «Kven kan seia ut den glede å få vera Kristi brud.» Vi som lyttet, kunne merke at sangen kom fra hjertet. Og etter hennes mange vitnesbyrd, ble denne sangen også en sang jeg er blitt glad i.

Taletta var mor til predikantene Kristoffer og Gerhard Fjelde. Hun ba mye om vekkelse over Jørpeland, og ikke minst for «bådden og badnabådden». Da hun ble gammel, fikk hun tro for at vekkelsen skulle komme nok en gang. Hun la sterkt inn over sønnen Gerhard at han måtte ha en møteserie på Jørpeland. Han lyttet på mor, og fikk ryddet plass i reiseruta til en møteserie i januar 1981. Han fikk med seg reisekamerat Nils Kåre Strøm og en ungdom fra Vestfold som gikk på forkynnelinja på Fjellhaug, Terje Treidene. Vekkelsen brøt ut og mange kom til tro på Jesus.

Fars sangbok (foto Ove Sandvik)

Sangen til Taletta, ble skrevet av den kjente prest og Indremisjonshøvding Lars Oftedal. Etter et langt liv som vekkelsesprest, gründer og politiker, sto han fram i kirken høsten 1891 og bekjente et syndig forhold. Hele hans verden raste sammen, og de fleste venner forlot han. Men noen venner omslutt ham med omsorg, og han fikk starte på nytt. Det var året etter at han bekjente sin synd, at han skrev denne sangen. Den hadde da 7 vers:

Hvem kan sige ud den lykke At faa være Jesu ven, Gaa med Friheds brudesmykke Hjem til Gud i himmelen. O, hvor saligt, o hvor saligt At faa være Jesu ven.

 Da mitt sønderbrudte hjerte Viste mig de mange Brøst, Glæde fandt jeg i min Smerte Jesu blod ble da min Trøst Herren sagde, Herren sagde: «Du er min, jeg har dig løst.»

Før jeg laa i skam og vaade; Thi min synd var tung og svar, Da kom Jesus med sin naade, Gjorde mig til ærens kar. Der han saa mig, der han saa mig I mit blod, han sagde: lev!

Intet øie for mig følte Over mig forbarmet sig. Satan bare mod mig brølte, Alle væmmedes ved mig. Men min Jesus, men min Jesus Kom og tog mig i sin favn.

Han mig toet ren i vandet, Skylte af mig alt mit blod, Største syderen i landet Salvet han med oljen god. Og han gav mig, og han gav mig Dobbelt op for al min synd.

O, den Dagen, o den Dagen, Aldrig jeg forglemmer den; Da jeg blev til Naaden tagen, Da jeg blev en Jesu Ven. Da han svøbte, da han svøbte Mig i Rettferdskappen sin.

Hvem kan sige du den lykke At faa høre Jesus til? Intet skal mig atter rykke Bort fra ham mig frelse vil. Ham alene, ham alene Vil jeg alltid høre til.

Sangen ble skrevet 10.09.1892. I 1927 reviderte Anders Hovden fire av versene og omsatte dem til nynorsk. Det er denne versjonen som er brukt på bedehusene:

Kven kan seia ut den glede Å få vera Kristi brud, Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen, til Gud!

Før eg låg i synd og våde, Tung var all min gang og veg. Då kom Jesus med sin nåde, Å, kor glad han gjorde meg!

Ja, den dagen - å, for sæle! Aldri meir eg gløymer den, Då eg høyrde hyrdingmæle, Då eg vart ein Jesu ven!

Kven kan seia ut den fagnad Å få høyra Jesus til!Jesus er mitt liv, min lagnad, Hans eg evig vera vil!

Livet ble forandret

Robert Karlsen (foto ukjent)

Rallaren og evangelisten Robert Karlsen hadde levd et tøft liv i sin ungdom. Det var et liv med mye fyll og kriminalitet.

Vel etablert på Jørpeland med familie og arbeid, skjedde noe som snudde opp ned på livet hans. Dette fortalte han i et nummer av Stålverkets bedriftsblad. Mens han var på veiarbeid på Idsal, ble han kalt av Gud.

Da han kom heim, ble han med en venn på et møte på Frelsesarmeen. Her bøyde han kne på botsbenken, men først tre uker etter fikk han fred. Et bibelord ble han til frelse: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» (Jes 43,25) Da brøt takken og lovsangen løs.

Veien fra fortapelse til frelse er den samme i dag. Jeg er glad for at også mine synder var med, da Jesus døde på korset.

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 12.04.2024)

Guds ord står fast

Det er alvorlig og trist når det blir stilt spørsmålstegn ved Guds ords troverdighet. Noen går lengre og til og med fornekter deler av Ordet.

Bibelkritikken startet allerede i paradis. Djevelen kom til Eva og sa: «Har Gud virkelig sagt?» Det førte til menneskehetens største katastrofe, syndefallet og opprøret mot Gud.

Jeg møtte bibelkritikken første gang i studietiden på 1980-tallet. Ett eksempel jeg husker: I 1 Mos 12 står det at Abraham og Sara var i Egypt. Siden Sara var så vakker, var Abraham redd for at Egypterne ville slå han i hjel for å få tak i Sara. Hun skulle derfor si at hun var Abrahams søster. En liknende hendelse omtales i 1 Mos 20 og i 1 Mos 26 - da med Isak og Rebekka. Det som da ble undervist, var at dette egentlig var én hendelse som tradisjonen hadde gjort til tre. Altså, en historisk feil i bibelen. «Har Gud virkelig sagt?»

Denne bibelkritikken har fulgt oss mennesker gjennom alle tider, og har øket i styrke i landet vårt de siste tiårene. Guds ord sier at det er to mulige utganger på livet, evig frelse eller evig fortapelse. Mange fornekter i vår tid fortapelsens realitet. I påsken ble sangeren og teologen Bjørn Eidsvåg hyllet. Også av kristne. Dette selv om han fornekter sentrale lærepunkt i Guds ord, som f.eks livets to evige utganger. Bibelen sier: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36)

Guds ord sier at ei kvinne skal slippe å være hyrde og eldste. «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» (1Tim 2:12) Det er ikke mange som bøyer seg for det ordet! I dag står denne kampen midt i våre bedehus. Dessverre ser det ikke ut til at bedehusfolket lar Guds ords tale være det avgjørende i denne saken. Vi ser det også i etikken. Guds ord sier at seksuelt samliv hører til i et offentlig inngått ekteskap mellom en mann og ei kvinne. I dag forkynnes det fra mange hold at det er fritt fram bare du er glad i den du har samliv med.

Eksemplene er mange, men de rokker ikke ved Ordet. «Desto fastere har vi Guds ord». Ikke en tøddel av ordet skal forgå, fra første ord i 1 Mos til siste ord i Åpenbaringen. Dette ordet er gitt oss av Gud, ført i pennene av profeter og apostler som var inspirert av Den Hellige Ånd til å skrive. Skrivemåten er personlig, men innholdet er gitt av Gud. I 2 Tim 3,15-16 leser vi: «Helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» Hele skriften. Vi kan stole på Guds ord.

Men, sier mange. Ordet er ikke så lett å forstå. Det er mange ulike tolkninger. Guds ord viser vei. Den sier at uklare ord skal sees i lys av de klare. Vi kan illustrere det med spørsmålet om det er rett ut fra bibelen å gifte seg på ny for en som er skilt. Et følelsesmessig vanskelig spørsmål. Mange bibelvers taler om dette, bl.a. Mark 10,11-12, Luk 16,18; Rom 7,3; 1 Kor 7,11. Alle disse sier utvetydig at den som er skilt ikke skal gifte seg på ny så lenge ektefelle lever. En tekst (Mat 19,9) kan muligens synes å åpne for gjengifte når den ene ektefellen har vært utro. Da må dette verset sees i lys av de mange klare. Det finnes ingen åpning for gjengifte i Guds ord, så lenge ektefellen lever. Når det er sagt, må jeg få si så sterkt jeg kan: Jesu blod renser for all synd. Jesus sier til disse som han sier til alle: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28)

Luther har gitt en sunn veiledning om hvordan vi forholder oss til vanskelige tekster i Guds ord: «Møter du ord i Bibelen du ikke kan forstå, ting som kan synes som motsetninger og lignende, da bøyer vi oss for at Guds tanker er høyere enn våre tanker og lar de ordene ligge og konsentrere oss om andre og mer klare ord. Vi bøyer oss for Ordet, vi setter oss ikke over det!»

 

(Et av punktene i bibeltimen jeg holdt på Nærbø 04.04.24. Avslått inntatt i avisen Dagen)

Tollef Hytland – fengselsfugl og svovelpredikant

Tollef og Ellen Hytland (foto bjerkreim.info)

Tollef Hytland fra Bjerkreim har en spennende livshistorie. Den ender imidlertid ikke godt. Det gjør ikke alltid det, selv for emissærer.

I 1877 satt to menn på hver sin celle i fengselet i Stavanger. Den ene var herlig nyfrelst, den andre var ingen kristen. De to hadde ikke sett hverandre, men det var et hull i veggen mellom dem, helt oppe mot taket. Dette hullet gjorde at de kunne snakke med hverandre uten store anstrengelser.

Den nyfrelste klarte ikke å skjule hva han hadde opplevd, og begynte å vitne om sin Frelser for den ukjente. Litt etter litt begynte vitnesbyrdet å nå inn, og kollegaen på nabocella ble frelst. Han som vitnet, sonte en dom på 20 dager. Bror hans hadde besøkt han i fengselet, og vitnet for han slik at han ble frelst. Nå var det altså to nyfrelste i fengselet i Stavanger. Han som vitnet for sin nabo het Tollef Hytland.

Hytland i Bjerkreim (foto mapio.net)

Oppvekst med fyll og slåssing

Hytland er en gard i Bjerkreim, på sørsiden av Ørsdalsvatnet. På midten av 1800-tallet var det to hovedbruk på Hytland. Et ektepar med fem barn kom til bruk 1 i 1856. Mannen het Lars Olsen Apeland. Han skulle nå overta Hytland etter sin søster og svoger som var barnløse. De hadde fått et tvillingpar i 1850, men begge disse døde i fødselen. Nå testamenterte de garden til Lars, mot å få folgekontrakt.

Lars og kona Marthe Pedersdatter Apeland hadde inntil da levd i fattigdom, og livet ble ikke mye enklere selv om de nå var selveiende bønder. Noe av fattigdommen skyldtes også at Lars lå under for alkohol, og derfor stadig var på fylla. De fem første barna pluss et sjette som var dødfødt, ble alle født på Apeland. Det var Guri (f.1842), Ole (f.1844), Berthe Talette (f.1846), Peder (f.1849), Dødfødt barn (f.1851) og Ole Andreas (f.1854). Berthe Talette ble gift til Vinningland. Hun hadde ei datter, Lotta Rebekka Bertine, som ble gift med Sven Westlye og bosatt i Stavanger. Lotta og Sven Westly var nære vener av Ingeborg Efteland og Fred Olsen. Ingeborg var søster til min mormor Inga Fjelde.

Lotta og Sven Westlye (foto Fred. Olsen)

Det skule komme et barn til i familien på Hytland. Han ble født 12. mars 1857 og fikk navnet Tollef Johan Larssen Hytland. Til vanlig skrev han seg for Tolleif Hytland eller Tolleif L. Hytland. Det ble smått med skolegang på Tollef. Når han var konfirmant i Bjerkreim kirke 29. september 1872, kunne han knapt lese. Dette lærte han seg imidlertid etter hvert. Tollef var stor av vekst, og fysisk veldig sterk. Jeg har ikke opplysninger om hva Tollef arbeidet med etter konfirmasjonen, men antar at det var for han som for de fleste av hans jevnaldrende – de fikk seg strøjobber som drenger på ulike garder.

Tollef tok snart lærdom av farens dårlige vaner. Fyll og slåssing ble en vanlig foreteelse for tenåringen. Det førte han også i klørne til myndighetene. En gang hadde han gitt en ungdom fra Ogna såpass med juling, at lensmannen måtte gripe inn. Det endte med noen dager på brød og vann i kasjotten. Etter en skikkelig rangel i 1877, endte han igjen i fengsel, denne gang i Stavanger. Det var her Tollef ble frelst. Broren Peder var åtte år eldre enn Tollef. Han var blitt frelst, kanskje ved vekkelsen ved Lars Oftedal som gikk over Stavanger på den tiden. Gleden var stor da Peder fikk hjelpe lillebroren til fred med Gud.

Hytland. Bruk 1 i midten (foto Bjerkreimboka)

Skomaker og emissær

Vel hjemme igjen fra fengselet, begynte et helt nytt liv for slåsskjempen fra Hytland. Han oppsøkte samlinger om Guds ord og vitnet frimodig for sambygdingene om sin tro. Tollef hadde også en veldig god sangstemme, og brukte også denne gaven med stor frimodighet. Etter hvert begynte han også selv å samle folk til møter, hvor han både vitnet og talte Guds ord. En av sangene han ofte sang var slik:

Tollef lærte seg skomaker yrket, og fikk seg sitt eget verksted. Det var kun en kort tid han var lønnet emissær. Mesteparten av livet riste han på fritiden uten lønn. Det var kanskje på en slik preiketur til Jæren, at han traff på Ellen Gabrielsdatter Herikstad fra Varhaug. Hun var tre å yngre enn Tollef. De to ble glad i hverandre, og 29. desember 1882 ble de viet i Bjerkreim kirke. Ellen var datter til Berte Herikstad fra Varhaug og Gabriel Hadland fra Ogna. Bruden var 22 år og brudgommen 25.

De første månedene som nygifte, bodde de heime på Hytland. Her fikk de også sitt første barn. I 1883 fikk de kjøpe bruk 11 i Bjerkreim sentrum, og familien flyttet dit. Her hadde Tollef sitt skomakerverksted. I 1885 solgte de bruket i Bjerkreim og flyttet til Egersund. Her ble de boende til ca. 1889. Da var Stavanger neste stoppested for den urolige Tollef Hytland.

Første annonse jeg finner på nb.no med Tollef Hytland

(fra Egersundsposten 07.07.1886)

Svovelpredikant for Indremisjonen

Det var mens familien bodde i Egersund, at Tollef ble ansatt som lønnet emissær for Ryfylke og Jæren Indremisjon. Dette skjedde i 1887. Året før hadde han vært flere turer i Lyngdal og Farsund traktene. I Spind brøt det ut en stor vekkelse, og denne vekkelsen fortsatte da han hadde to nye lange møteserier våren og høsten 1887. Han ble kjent for sin vakre stemme og for sine store talegaver. Han brukt et friskt og impulsivt språk, og var ikke redd for å bruke kraftuttrykk.

I denne perioden tok han et oppgjør med en ny Ungdomsskole (Folkehøgskole) som var startet i bygda. Dermed havnet han også i media, og lokalavisen Lister fikk svovelpredikanten fra Bjerkreim som et yndet «offer». Men Tollef lot seg ikke skremme av det, og kom tilbake til Spind også i 1889 og mange ganger senere. Også i 1889 ble det vekkelse. Han opplevde vekkelser også i andre bygder han besøkte som forkynner, blant annet i Hjelmeland og i Herand i Hardanger. I Herand fikk han vigsle grunnen til et nytt bedehus som kristenfolket ville bygge. Det hadde vært flere vekkelser i bygda før Hytland kom dit, og de nyvakte kjente et stort behov for et eget bedehus.

Bryllupsbilde av Ellen og Tollef Hytland (foto bjerkreim.info)

Som ansatt i Indremisjonen, reiste han en del sammen med den store høvdingen Lars Oftedal. I 1887 var det så smått begynt å gro fram en opposisjon mot den maktglade Oftedal. En viktig «opposisjonell» var den kjente emissæren Thormod Rettedal. Det var i dette mer lavkirkelig radikale opposisjonsmiljøet at kallet til Kinamisjon i Stavanger vokste fram. Tollef talte på den første basaren for den nystiftede Stavanger Kinamisjonsforening. Han kjente seg nok mere hjemme i dette radikale miljøet, og valgte å slutte som lønnet emissær i Indremisjonen i 1889.

Aggressiv bladmann

Rettedal og hans opposisjonsvenner valgte å stifte et eget misjonsblad, som en konkurrent til Lars Oftedals ulike publikasjoner. Dette nye bladet fikk navnet «Hilsen fra Broderkretsen», og Tollef Hytland fikk ansvaret for økonomien og for å skaffe abonnenter. Han trålet både Jæren, Ryfylke og Agder for å verve nye tingere på bladet, og lyktes særdeles godt. På det meste i Hytlands tid, hadde bladet 15 000 abonnementer. Som alltid var Tollef røff i stilen, også i sin iver etter å få lesere til «Hilsen fra Broderkretsen».

Dette fikk Tønnes Bjerkrheim erfare mange år senere.Han var sangforfatter Trygve Bjerkrheim sin far. Tønnes var i 1903 på preiketur i Gjesdal og på Jæren sammen med sin gode venn Tollef Hytland. I ei av bygdene på Jæren ville de ikke ha møter på grunn av inntrykket de hadde hatt av Tollef da han hadde vært i bygda for å samle abonnenter. Tønnes Bjerkrheim hadde derimot liten forståelse for Jærbuens argumenter.

Som nevnt brukte Tollef flittig sin gode sangstemme. Han skrev også noen egne sanger, og i 1889 gav han ut noen av dem i et lite sanghefte med den spesielle tittel «Den syngende Zions-Vandrer». Hans «venner» i avisen Lister fikk tilsendt et eksemplar, og skrev en helt spesiell anmeldelse. Først siterte de to vers av en av Tollef Hytland sine sanger:

Overskriften over anmeldelsen var «En sprogforbedrer». Og de fortsatte, noe språklig revidert: «Dette er et eksempel grepet i fleng; men ikke sant, språket er nydelig? Vi anbefaler boken til Bjørnson og K. Knudsens oppmerksomhet. Men saken har en alvorlig side. På dette sammensurium som utgiveren betegner som «utvalgte salmer og sanger», skal han etter oppbyggelsesmøtene ha en rivende omsetning. Det fortelles i alminnelighet i våre lærebøker, at Norge er et av de land i Europa hvor folkeopplysningen står høyest. Så lenge bøker som den ovennevnte kan omsettes i tusenvis ut over landet, kan vi dessverre ikke erklære oss enig i den setning.» Her var reine ord for pengene.

Som nevnt ble Tollef Hytland ofte angrepet av pressen, først og fremst av avisen Lister og noen av dens lesere, og nesten utelukkende annonymt. Jeg tar med noen sitat, språklig revidert, for å illustrer temperaturen i den tids aviser. Det som ble skrevet i ei avis, ble ofte sitert i andre, så vi finner angrep på Hytland i mange aviser på denne tiden. Han var imidlertid ikke alene om dette. Thormod Rettedal, Ole Kallem, Lars Oftedal med flere opplevde lignende angrep.

Sitater fra avisen Lister

08.02.1887: Møtene har vært mer enn alminnelig godt besøkt, for det meste av kvinner. Særlig synes det oss at det er de unge jenter, og helst av dem med et noenlunde behagelig ytre, som mest fenger hans oppmerksomhet… Da Hytland nok har sagt at han ser så mye bedre enn andre, ja, til og med «lukter» så godt, at han kan kjenne om husets beboere er kristne. (Av En iakttaker)

23.09.1889: Emissær Hytland har ordet: Fanden har alltid vært en stor tosk. Mest dum er han når han kommer på tresko. Farligst er han når han kommer på viskelærskalosjer eller på sølvtøfler. (ingen avsender)

09.05.1890: St. Toleivi Brev til de Chicagoiensere (ingen avsender)

01.07.1890: Om soldater som synger på Gimlemoen: Det er omtrent som når Hytland for 2-3 år siden sammen med et kompani kvinnfolk gav et eller annet sangnummer utetter postveien. (av T.S.)

21.09.1892: En kjeft og en opptreden har han som man skal lete vidt og bredt etter. Som åndsfordummelsens bestyrer og rotfester hos uopplyste og enfoldige menn og kvinner inntar han visstnok en høy rang. (Av A.B.)

Tjørn. Malt av Tollef Hytland (foto bjerkreim.info)

Sitat fra Egersundsposten

05.02.1889: Vi forstår godt at mange ved å høre på Hytland, i den grad er blitt såret i sine beste kristelige følelser, at de lover aldri mere å tre innenfor hørevidden av hans klingende ord. Det er noe så hovmodig, selvsikkert og rått i hans skrik, at han er for dem helt uutholdelig…. Å strømme til Hytland, er det klareste bevis på at folk ikke skjønner hva sann kristendom er.

Notis i Haugesund Avis 20.08.1896

Fra samme avis 16.02.1897

Andre stubber

Jeg tar også med noen stubber med mer positivt fortegn:

En gang fikk han kjeft fordi han hadde lastet 200 kg på hesten sin, noe folk mente var altfor mye. Han veddet da at han selv kunne bære like mye. Tollef var stor og sterk. Han laget seg en stol slik at han der kunne sette fra seg børa og hvile underveis, og slik vant han veddemålet.

Om nye sanger: «Desse nye sangan, dei kan vere goe nok te kveige, men ska elden halda seg, då må me syngja dei gamle goe salman.»

Hytland talte sterkt imot brennevinsamlaget. Som ivrig jeger, hentet argumentasjonen fra revejakten: «Nå me går på jakt itte revabøle, så gjelde de om å skjoda den store reven fysst. Eg vil seia dokke kara: Kom så blekke me den store fysste!»

Han var kjent for å være ordrik. Et sitat går igjen i flere kilder: «Han (Moses) støttet sin stav i Jordansdal, hvilte sin mage på Nebofjell og kimte med himmelens klokker.»

Skildring av Hytlands virksomhet på Spind i 1887: «Han har holdt møder hver aften. Og trods den travle vaaraan har han havt den glæde altid at tale for fuldt hus. Folk arbeider dobbelt to dage i ugen for at være med Hytland de næste… Den største del af Hytlands skare bestaar af kvinder. Disse er i Spinn mere end andre steder i trællestand sammenlignet med manden.. Han er en begavet mand, som næsten aldri staar fast for ord. Folk siger, de aldri har hørt magen til Vækkelsesprædikant.. I talens løb tar han fat paa folk, rusker i folk og snur sig snart til en snart til en anden personligt.. Presterne faar ogsaa stundom holde for: «Det gives desværre i vort land mange steindøde præster, som staar aar ud og aar ind og preker om helliggjørelse og moral og ren vandel; men de taler aldrig om rettferdiggjørelse, omvendelse og bod.» (referat av lærer Jochum Spinnangr)

En gang han sto og talte på et møte, skrapte det på døra. En mann på et av de fremste setene gikk til døra og lukket opp. Og inn kom en hund. Da sa Hytland: «Ja, for honnane kan dei lokka opp når dei skrabe på døro, men når Herren skraba på hjertedøro, så helle dei na atte.»

En periode reiste han en del sammen med en annen emissær som het Sven Håland. De må ha utfylt hverandre, for de ble kalt loven og evangeliet. Tollef var «loven».

Møteannonse fra Social-Demokraten 05.05.1909

Familieliv

Som nevnt fikk Ellen og Tollef Hytland sitt første barn i 1883. Det var ei jente som fikk navnet Manda Bertine. Neste ut var Tollef jr i 1888, Ola i 1890, Eline Gabrielle i 1893, Lars i 1896, Berta i 1899 og Gudrun Leonora i 1902. Alle barna vokste opp. Familien ble boende i Stavanger til 1894. Da solgte de huset sitt der, og flyttet tilbake til Hytland hvor han kjøpte heimegarden av broren Ola Andreas. Familien hadde da 12 kyr og 100 sauer.

Men før århundreskiftet solgte han garden videre til den andre broren ved navn Ole. Denne flyttet fra Hytland i 1904 og Tollef overtok den igjen for en kort tid uten å bo på garden. Han solgte den videre til sin gode venn Tønnes Bjerkrheim i 1905. Neste og siste stoppested for familien Hytland var Egersund. I 1900 bodde de i Gamleveien, mens de i 1910 bodde i Mosbækplads 5.

Heime i Bjerkreim var han aktivt med i arbeidet på bedehuset, og deltok fortsatt som frivillig forkynner. Han ble den første formann i det nystiftede Bjerkreim Indremisjon (ImF) i 1901. Året etter syklet han og kompis Tønnes Bjerkrheim til Flekkefjord for å delta som utsendinger på kretsmøtet for Kinamisjonen. I 1907 sto Tønnes og J. Slettebø i en vekkelse på Røiseland i Bjerkreim. Også her støttet Tollef aktivt opp.

Litle-Svela. Malt av Tollef Hytland. (foto bjerkreim.info)

Tragedien i Brooklyn

Men utfartstrangen var han ikke kvitt. I 1905 reiste han en tur til Amerika og hadde med seg to av barna. Utreisedatoen var 6. mars og målet var Nord Dakota. Denne turen varte ikke lenge, og han og barna var snart tilbake i gamlelandet. I Amerika hadde han fått forkynne Guds ord for mange norskamerikanere. I 1909 var det igjen årsmøte for Kinamisjonen i Flekkefjord, og denne gang deltok Tollef med forkynnelse av Guds ord. Han talte også på to møter for metodistene i Flekkefjord denne sommeren.

Høsten 1909 satte han på nytt kursen mot Amerika. Denne turen skulle snu opp ned på livet til Tollef Hytland. Etter å ha vært i Amerika noen måneder, ble han ifølge en notis i den nevnte avisen Lister, tatt på fersk gjerning i tyveri i en butikk i Brooklyn. Avisen skrev videre at Tollef ble arrestert og fengslet for tyveriet, og at norske prester i byen fikk betalt for han slik at han slapp fri. Han ble deretter satt på første båt tilbake til Norge.

Notis i avisen Lister 16.02.1910

Hva var skjedd med svovelpredikanten? Jakob Straume skriver kort og kontant i boka Kristenliv i Rogaland at han «gjorde ei preikeferd til Amerika og kom bort frå Gud». Det som var skjedd med Hytland i Amerika, ble godt kjent heime i Norge. Dermed var det slutt på hans reisevirksomhet. Men etter fem år, finner jeg noen annonser der Tollef Hytland er annonsert som forkynner. Det var i 1915 på en fest for Kinamisjonen. Her var han sammen med blant andre Gabriel G. Tungland. Han var også taler på ett par møter for Santalmisjonen sommeren 1915. Kanskje kan dette tyde på at den falne predikant fikk komme tilbake til sin Frelser?

Etter den famøse Amerikaturen, finner vi Tollef i avisene igjen i 1912. Da startet han en dyrehage i Årstaddalen i Egersund. Tollef var en dyktig jeger, og nå fanget han noen rødrever som han hadde i fangenskap. Han inviterte folk til å komme og se på dyra, mot 12 øre i inngangspenger. Avisene rapporterte ut over året at han også fikk noen hvite fjellrever, og noen sjeldne svarte rever fanget i Bjerkreim. Han hadde også en steinulv (hubro) i fangenskap.

Bautasteinene hugget av Tollef Hytland (foto bjerkreim.info)

Selvportrett av Tollef Hytland på en av bautasteinene

(foto bjerkreim.info)

Ellers syklet han ofte til Kvålsvatnet mellom Egersund og Helleland. Her hogde han ut flere bautasteiner som han planla å frakte til Egersund. På en av disse hogde han ut et selvportrett. Steinene kom aldri til Egersund, de ligger fremdeles der Tollef etterlot dem. Tollef drev også som hobbykunstner. Han malte og tegnet flere av gardene i Bjerkreim og solgte bildene til gardens eier.

Minneord i avisen Dagen 03.11.1920

Tollef ble ingen gammel mann. Han ble syk og døde i Egersund 1. november 1920, 63 år gammel. I dødsannonsen er han titulert som «emisær Hytland». Ellen overlevde sin mann med 20 år, og døde først i mai 1940. Hun var mye syk de siste årene hun levde. Både Ellen og datteren Berta er nevnt flere ganger i Kineserens oversikt over innkomne gaver til misjonen.

Dødsannonse i Aftenbladet 01.11.1920

Fra Dalane Tidende 15.05.1940

Kilder:

Bernhard Eide: Det Vestlandske Indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)

Bjørn Slettan: «O, at jeg kunde min Jesum prise» (1992)

Jacob Birkenes: Spind en bygdebok (1950)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jakob Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund (1960)

Kåre Rudjord: Listaboka (1987)

Lisabet Risa: Bjerkreimboka (1997)

Referat af forhandlingerne paa Lands-Indremissionsmødet i Stavanger (1890)

Sem Austrumdal: Bjerkreim skipreia, herad og kyrkjesokn (1932)

Theodor Dahl: Humor fra hav til hei (1986)

Tor Veggeland: Kultursoge frå Fjotland (1983)

Trygve Vassvik: Rogaland Indremisjon 100 prs jubileum (2001)

Tønnes Bjerkrheim: Banebryter og foregangsmann (1999)

Wilhelm Magersnes m.fl.: Ryfylke og Jære Indremisjon 100 år 1876-1976 (1976)

Kineseren 1891-1920

Marit Sahlin Lagestrand: Tollef Hytland (1857-1920) (bjerkreim.info)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)