Elisabeth og Erik Sandvig
Erik J. Sandvik var
odelsgutt på garden Sandvik i Tysvær. Han var utdannet snekker, men hans
livsgjerning ble som prest i ulike norskamerikanske menigheter i USA.
I denne artikkelen skal
vi bli bedre kjent med Erik J. Sandvik, hans slekt og det haugianske miljøet i
Tysvær på 1800-tallet. Noe av dette er tidligere publisert i ulike artikler på dennne
bloggen og på slektsbloggen min. (Google translate english text at the bottom)
Vekkelsen i Tysvær
1870-71
Deler av Tysvær kommune
hadde første halvdel av 1800-tallet, vært preget av et sterkt haugiansk
kristenmiljø. Erik J. Sandvik hadde selv vokst opp i en heim, der foreldrene
var personlig kristne. Erik var i 1870 blitt 18 år og arbeidet som snekker på
gardene i nabolaget sør i Tysvær. I tidlig ungdomstid falt han bort fra sin
barnetro, og valgte en annen livkurs enn foreldrene ønsket.
I 1870 blåste en åndelig
vekkelsesvind over området. Vekkelsen startet i Skjold, men bredte seg snart
sørover til nabosoknet Tysvær. Hvem som var Guds redskap til denne vekkelsen,
sier ikke historien noe om, men det var Den Hellige Ånd som virket. Mange tok
imot Jesus som sin frelser, og uroen nådde også hjertet til ungdommen fra Sandvik.
Erik ble overbevist om at han var på feil vei, og gav sitt liv til Jesus. Årvik
er en gard øst for Sandvik. Mellom disse to gardene ligger Falkeid. På Årvik
bodde den 20 år gamle Lisabeth Marie Årvik. Også hun ble frelst i denne
vekkelsen, og Erik fikk snart et godt øye til den to år eldre nabojenta.
Sandvik bruk 1 - hvitt hus midt på bildet (foto widerøe)
Lars Oftedal var en ung
teologistudent, som ble frelst under studiene i 1861. Etter endt
presteutdannelse, var han en kort periode forkynner i Arendal og sjømannsprest
i England. I 1868 kom han tilbake til Norge og ble forkynner for Indremisjonen.
Det brøt ut sen stor vekkelse i Arendal. Etter tiden i Arendal, opplevde han at
vekkelsen fulgte hans forkynnelse fra sted til sted hvor han reiste med Guds
ord. I 1870 ble han ansatt som stiftskapellan i Vest Agder og Rogaland, og hans
første kall som vikarprest var i Avaldsnes. Her startet han 11. mars, og det
brøt umiddelbart ut en åndelig vekkelse og fornyelse på Nord-Karmøy.
I mars 1871 ble
prestekallet på Avaldsnes besatt av en annen prest, og Lars Oftedal ble flyttet
til Skjold, hvor også Tysvær soknet til på den tid. Vekkelsen ble enda mer
oppfattende i Skjold enn på Avaldsnes. Gudstjenestene samlet så mye folk, at
det måtte bygges en provisorisk talerstol ved ett av vinduene, slik at de som
måtte stå ute også skulle få høre. Folk kom reisende fra opptil 15 forskjellige
kirkesogn, fra Stord til Erfjord, for å høre Oftedal tale. Ofte kom folk på
lørdagen, for å være sikker på å nå fram i tide til gudstjenesten søndag
formiddag. Vekkelsen ved Oftedal ble en forlengelse av vekkelsen som hadde gått
over Skjold og Tysvær året før, så Tysvær ble dypt preget av
vekkelseskristendom i Erik Sandvik sin ungdomstid. Mens Oftedal var i Skjold
fram til september 1871, gav han ut første opplag av si sangbok «Basunrøst og
Harpetoner». Sangboka skulle komme i mange opplag de neste tiårene.
Kårstø med Sanvik i bakgrunnen 1963 (foto Widerøe)
Slektsgard på Sandvik
Erik Johnsen Sandvik ble
født på bruk 1 på Sandvik den 7. november 1852. Det hadde bodd slekt av Erik på
Sandvik, minst tilbake til 1500-tallet. Hans tippoldeforeldre, Kari og Jon
Torbjørnsen Sandvik, fikk kun tre døtre. Disse giftet seg til andre garder i
Tysvær. Datteren Torunn var eldst av de tre søstrene, og hadde odelsretten på
Sandvik-garden. Hun bodde selv på nabogarden Susort i vest. Da Erik var blitt
en gammel mann, delte han garden mellom to av Torunn sine sønner. Barnebarnet
Erik Endresen fikk bruk 1, mens broren John Endresen sin halvdel, fikk
bruksnummer 4. Denne overdragelsen skjedde i 1814. Foruten disse to brukene,
var det ett par husmannsplasser på Sandvik. Disse ble etter hvert selveide
bruk.
I 1802 var Hans Nielsen
Hauge innom Skjold. Han hadde da samlinger, hvor også folk fra Tysvær møtte
fram. Etter denne samlingen, ble det en flokk haugianere i den sørlige delen av
Tysvær. Det var særlig i området rund Tysvær kirke og i Falkeidbygda (Årvik,
Falkeid og Sandvik) i sør, at det var mange haugianere. Da brødrene Erik og
John Endresen Sandvik ble voksne, var de og deres familier med i
haugianerflokken.
I 1840 var
misjonskandidat H. C. Knudsen på rundreise i Ryfylke for å starte foreninger
for misjonen, med tanke på oppstart av et landsdekkende misjonsselskap i Norge.
Han var også innom Tysvær, og blant haugianerne vant han tilslutning for sitt
ærende. En misjonsforening ble stiftet, og Erik E. Sandvik var en av stifterne.
To år senere var det stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. De
to som representerte foreningen i Tysvær, var Jon Jonsen Haukås og Erik E. Sandvik.
Etter hvert som flokken av misjonsvenner økte, meldte behovet seg for å bygge
eget bedehus. Dette sto ferdig i 1849. Da var både Erik og hans sønn John
Eriksen Sandvik, med på å skrive under vedtektene for huset. Erik hadde da vært
i Stavanger, sammen med Jon Pedersen Årvik, for å få hjelp av John Haugvaldstad
til å skrive lover for det nye bedehuset.
Tysvær gamle bedehus (foto Tysvær historielag-Tore Erland)
I 1821 fikk Erik E. og
kona Johanna Sandvik sin første sønn, som fikk navnet John. Nummer to kom i 1823.
Han fikk navnet Endre, og han var døvstum. Endre bodde i folge på garden til
han døde i 1892, 69 år gammel. Senere fikk Johanna og Erik sju barn til, hvorav
tre døde som små. John arbeidet på heimegarden og nabogarden til onkel John,
fram til han overtok heimegarden da faren Erik døde i 1862. Da han var 30 år gammel
i 1851, ble han den 7. april gift med Tøri Sjursdatter Susort. Faddere var
Johns far Erik og søskenbarnet John Johnsen Sandvik.
2. desember fødte Tøri
sitt første barn. Det var ei jente, som ikke overlevde fødselen. Gleden var
derfor stor, da Erik J. kom den 7. november året etter. Han ble døpt i Tysvær
kirke 28. november, med besteforeldre, onkler og tanter som faddere. Etter
dette kom tre jenter på rad, Torborg i 1855, Oline (f.1857) og Johanne
(f.1860). På nyåret 1862 ventet Tøri og John enda et barn, men også denne gang
skulle det gå galt. Gutten som kom 26. januar, var dødfødt. Dette skulle bli
starten på et tungt år for familien på Sandvik. 9. mai ble gamle Erik E.
Sandvik forfremmet til herligheten. 22. desember rammet sorgen for tredje gang
dette året. Da sovnet mor Tøri inn, på grunn av komplikasjoner etter fødselen i
januar.
Kanskje dette er John E. Sandvik sin bønnestein på Sandvik?
Vekkelse og giftermål
Erik var dermed morløs,
10 år gammel. Sammen med faren, de tre søstrene, bestemor Johanna og onkel
Endre, måtte livet likevel gå videre. Den 13. oktober 1867 sto han fremst på
lista over konfirmanter i Tysvær kirke. Presten skrev fint om konfirmanten, at
han i alle grunnsannheter var meget god. Etter konfirmasjonen, begynte han i
lære som snekker. Dette fortsatte han med, samtidig som han hjalp til heime på
garden. Far John hadde lenge bedt for Erik og resten av familien. Han hadde en
stein på garden, som han jevnlig oppsøkte. Bak denne hadde han sine
bønnestunder, og det kom etter hvert groper i bakken etter knærne hans. Gleden
i farshjertet var derfor stor, da Erik ble frelst i den store vekkelsen i
1870-71.
Samme året som Lars
Oftedal sto i den store vekkelsen, fant far John seg ny kone. Det var den 22 år
yngre Inger Johanne Jakobsdatter Venja fra Sjernarøy. Vielsen var det Lars
Oftedal som sørget for. Dette ekteskapet skaffet Erik fem nye halvsøsken, Tyri
(Tøri) i 1872, Jakob (1875), Jørgine (1877), John (1880) og Oline (1884). Det
var mange ungdommer som ble frelst i vekkelsen i 1870-71, men det var som
tidligere nevnt ei jente fra Årvik som Erik ble glad i. 29. september 1874
kunne endelig bryllupet stå. Erik J. Sandvik og Lisabeth Marie Årvik ble da
viet, med Sverre Baardsen Søndenaa og Sjur Elleflådt som forlovere. Sjur Elleflådt
var lærer, klokker, bonde og predikant og en markert leder blant haugianerne i
Tysvær.
Livet på de små bruka i
Tysvær var ikke bare enkelt. De fleste gardene var for små til å brødfø familiene,
og slik var det også på Sandvik. En viktig binæring for mange, var derfor fiske.
Sandvik lå gunstig til, med gode fiskefelt i nærheten. Likevel var det ikke
alltid regnskapet gikk i pluss. På Sandvik økte gjelda, samtidig som det ble
stadig flere munner å mette. Lisabeth Marie, som helst ble kalt for Elisabeth,
og Erik, fikk ikke egne barn. Dette var nok tungt for dem, samtidig som de så
at Eriks far, stadig fikk nye barn med sin unge kone.
Erik Sandvig som ung prest
Til Amerika
Om disse ting var med å
vende tankene deres mot Amerika, sier ikke historien noe om. Erik var odelsgutt
og var den som skulle overta garden. Men med stor gjeld og mange små halvsøsken,
en døvstum onkel og ei ung stemor å forsørge, kan vi lett tenke at Elisabeth og
Erik så Amerika som en god utvei. Etter at Erik ble frelst, hadde han kjent på
en trang til å vitne for andre om sin Frelser. Kanskje var det også en
medvirkende årsak til oppbruddet. De var ikke de eneste ungdommene i kristenflokken
som gikk med slike tanker. Det ble mye snakk om fordeler og ulemper ved å følge
i sambygdingen Cleng Peersons kjølvann over Atlanteren. Til slutt var det sju
ungdommer som tok en viktig avgjørelse – det var tid for oppbrudd.
På det tidspunkt hadde
Eriks to eldste søstre blitt gift til Kopervik. Torborg ble gift med Hans Jakob
Skaar Svendsen i 1877, mens Oline ble gift i 1881 med Andreas Villumsen Stølen.
Den tredje og yngste av søstrene, Johanne, var blitt kjærest med Jørgen Søvik.
Det har nok vært et alvorlig familieråd da det ble kjent at Erik ville emigrere.
Far John kjent at kreftene minket, og var nok bekymret for både garden og sin
nye familie. Det ble derfor bestemt at Johanne og Jørgen skulle overta garden
på Sandvik. De drev garden sammen, fram til Jørgen døde av lungebetennelse i
1911. Johanne solgte garden ut av slekta i 1915 og flyttet til Jørpeland. Her
skulle på kort tid alle barna deres samles, også min farfar Lars J. Sandvik.
Johanne J. Sandvik. Erik Sandvig si søster og mi oldemor
Elisabeth og Erik bestilt
billett på Amerikabåten, med avreise fra Stavanger 17. mai 1883. Med på turen
var selvsagt kona Elisabeth, men også Eriks søskenbarn Jakob Eriksen Sandvik.
Jakob kom tilbake til Norge i 1889. Mens han var i Amerika, ble han gift med
Elisabeth sin fem år yngre søster Anne Helene Årvik. Den økonomiske situasjonen
på Sandvikgarden var blitt dramatisk forverret i 1884, og da det ble kjent at
Anne Helene og Jakob Sandvik var på vei tilbake til Norge, fikk de tilbud fra
Johanne og Jørgen Sandvik om å kjøpe en del av deres bruk for kr.2000,-. Det
nye bruket fikk bruksnummer 3. Skøytet på garden ble klart året før de kom tilbake
til Norge.
Nestemann på lista over
ungdommer fra Tysvær som dro til Amerika 17. mai 1883, var Lars Sjursen Gjerde.
Han var odelsgutt på Gjerde, og sønn av haugianerleder og predikant Sjur
Gjerde. Lars skulle antakelig til Amerika for å tjene penger, før han overtok heimegarden.
De fleste av Lars sine søsken dro til Amerika, og flere av dem ble prester i
det norskamerikanske miljøet. En annen bror, Sivert, skulle få stor betydning
for oppstarten av Kinamisjonen i Norge. Han hadde kall til å reise ut som
misjonær, og hadde kommet i kontakt med China Innland Mission og Hudson Taylor
under et studieopphold i England. Tilbake i Norge la han kallet til Kina inn
over kristenfolket, og mange fikk kall til å nå «det mektige riket i øst» med
evangeliet. Sivert Gjerde reiste til Kina, og ankom Shanghai i desember 1890.
Kort tid etter ble han alvorlig syk, og døde 21. mai 1891. To dager før Sivert
døde, 18.-19. mai, var det stiftelsesmøte for Det Norske Lutherske
Kinamisjonsforbund i Bergen. Her ble Sivert Gjerde opptatt som misjonær, men
han døde altså to dager etter at han ble ansatt.
De siste Tysvær-ungdommene
som var med på overfarten i mai 1883 var Hans Andreas Abrahamsen og Lisa og
Nils Olai Kvindesland med datteren Gjertrud Gunnilda. Eldst i reisefølget var 34
år, yngst av de voksne var 21, mens Gjertrud Gunnilda ikke var fylt ett år. Elisabeth
og Erik Sandvik endte opp i det sørlige Minnesota, hvor han fikk arbeid som lærer
i religion for norskamerikanske barn. Denne stillingen hadde han til 1887. På
denne tiden ble Sandvik skrevet med g, Sandvig, og det er denne formen av navnet
som fremdeles brukes i Amerika.
Heime i Norge ble det et
stort tomrom etter Elisabeth og Erik. Gamlefar John kjente på minkende krefter,
men skulle oppleve et nytt tungt år før han ble hentet til himmelen. Den 29.
mars 1884 fikk John beskjed fra Kopervik om at datteren Oline i Kopervik døde i
barsel, kun 27 år gammel. Inger Johanne var da gravid med John sitt ellevte
barn. Det ble ei jente som ble født 13. mai, og som ble oppkalt etter si avdøde
halvsøster. Navnet ble Oline. Sommeren gikk, fram til 11. august. Da rammet
ulykken nok en gang. Fire år gamle John hadde fått tak i noen fyrstikker og
tente på noe høy som lå i et skjul inntil løa. Flammene tok overhånd, og hele
bygning med all redskap og høyet for kommende vinter forsvant opp i røyk.
Bygget var ikke forsikret. Siden John fra før hadde et stort lån i banken, og
like før hadde mistet hesten, var dette til sammen en veldig tøff situasjon for
familien.
Kanskje var det alt dette
som tok knekken på helsa til John. Ut over våren 1885 ble han stadig svakere.
Det var bestemt bryllup mellom Johanne og Jørgen Søvik den 21. mai. Brudeparet
håpet at John ville leve til over bryllupet, og ble bønnhørt med to dager. 23.
mai 1885 sovnet John E. Sandvik stille inn, 65 år gammel. Han etterlot seg si
andre kone Inger Johanne, og barna Erik (33), Torborg (30), Johanne (25), Tyri
(13), Jakob (10), Jørgine (8), John (5) og Oline (1). Med nedbrent løe og mye
lån, var det ingen enkel sak for Johanne og Jørgen å overta garden. Det var
derfor nødvendig å selg unna deler av bruket, og gleden var nok stor da
Johannes søskenbarn Jakob, var villig til å kjøpe for en god pris.
Prest for norskamerikanere
I Amerika trivdes Erik så
godt med å undervise i kristendom, at han bestemte seg for å søke på
presteutdannelse. Han kom inn på St. Olav College i Northfield Minnesota høsten
1887 og ble ferdig uteksaminert i 1890, 38 år gammel. Hans første prestekall
var i Blue Earth i Minnesota. Ti norske familier i Blue Earth ønsket å starte en egen menighet. Erik var med i oppstarten av denne menigheten, og ble deres prest fra menigheten ble dannet i 1891. Blue Earth ligger mellom Minneapolis og Siux
Falls. I denne menigheten ble han værende til 1899.
Bilde av Erik Sandvig i kirken i Blue Earth
I 1896 fikk Erik
permisjon, for å reise til Norge for å besøke slekta. Det var 13 år siden han
og Elisabeth forlot gamlelandet. Begge foreldrene til Elisabeth levde, og hun
hadde ei søster og en bror i Norge. Erik hadde ei stemor og flere hel- og
halvsøsken. Situasjonen på Sandvik var nok ikke enkel i 1896. De tre eldste
halvsøsknene var blitt så store at de hadde flyttet ut for å tjene egne penger.
Johanne og Jørgen hadde fem små og ventet nummer seks. Det var vanskelig å få
endene til å møtes. Det var nok et grundig familieråd, når storebror Erik kom
heim. Dette endte med at Eriks halvsøsken Jørgine og John skulle bli med Elisabeth
og Erik tilbake til Minnesota. Tyri kom også til Amerika, men jeg har ikke
funnet ut når hun reiste. I 1903 kom også den yngste i søskenflokken, Oline,
over Atlanterhavet. Broren Jakob, ble gift til en gard på Nedre Kvinnesland i 1898.
SS St. Louis fotografert i 1900
Returen til Amerika for
Elisabeth, Erik og hans to søsken, gikk over Southampton i England, med avgang
mot New York med S.S. St. Louis 31. juli 1897. Med på overfarten var også Tysværbuene
Janne Elleflåt og Ole J. Falkeid. Vel tilbake i Blue Earth fortsatte Erik som
prest for den Norske Lutherske kirken fram til 1899. Hva han gjorde i 1899.1903 vites ikke. Erik slet med å takle de
kalde vintrene i Minnesota, og takket derfor ja til et kall i Poulsbo i
nærheten av Seattle i staten Washington i 1903. Søstrene hans, Tyri og Jørgine ble ikke med til
Østkysten. De ble værende i Minnesota. Tyri, som i Amerika kalte seg Tori, ble
gift med norskamerikaneren Ivar Peterson. De var farmere i Frost. Jørgine, i
USA kalt Jorgine, ble gift med presten Thomas Rørstad (Rorstad) fra
Hjørundfjord på Sunnmøre. Thomas var prest i ulike menigheter i Dakota og
Minnesota. Deres datter Bertha Rorstad var misjonær på Madagaskar i mange år.
Berta Rorstad, misjonær på Madagaskar
Etter seks år i
menigheten i Poulsbo, flyttet Erik til menigheten St Peter's Lutheran Church i
Clinton, Washington i 1909. Her ble han i kun to år, på grunn av at helsa
sviktet. Elisabeth og Erik flyttet i 1911 til Everett, hvor han deltok som
prest så langt helsa strakk til. I 1925 flyttet de for siste gang, denne gang
tilbake til Poulsbo, med utsikt over det prektige Puget Sound, som minnet ham
om Norge. Erik døde 8. juli 1928, 76 år gammel. I et minneord over Erik skrevet
av pastor A. M. Lunde, heter det: «I de siste årene, gikk pastor Sandvig sin
legemskraft stadig nedover, og på det siste ble han ganske hjelpeløs. Hans
hustru fikk, tross sin høye alder, men i tillit til Gud, kraft til å pleie sin
mann til det siste.»
Erik Sandvig som gammel
Begravelsen skjedde 13.
juli, der stedets pastor A. M. Lunde ledet samlingen. Dagen startet med en
andakt i heimen, ved pastor J. P. Bugge, mens Erik selv hadde bedt om at pastor
J. T. Nordby skulle holde talen i kirken over bibelverset i Ef 2,8: «For av
nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.»
Nordby skildret Erik Sandvigs liv «som predikant av et helt Guds ord i lov og
evangelium». Hele 12 prester var til stede i begravelsen, og seks av disse bar
kisten.
Erik Sandvig sin gravstein (foto findagrave.com)
Elisabeth og Erik Sandvig
hadde ikke egne barn. I 1891 adopterte de ei jente som het Elillian M. Ottawig.
I ett av minneordene er det nevnt at Erik etterlot seg ei fosterdatter som het «mrs.
B. Smith» i Clinton. Dette er sannsynligvis den samme som de adopterte i 1891. Jeg
har funnet en gravstein over Elillian M. Smith i Clinton. Hun ble født i 1890
og døde i 1962. Jeg har ikke funnet ut når kona Elisabeth døde.
Gravstein til Elisabeth og Erik Sandvig si fosterdatter
Elillian M- Smith Smith (foto findagrave.no)
To søsken i Seattle og ei
søster på Jørpeland
Som tidligere nevnt, ble
Eriks halvbror John med til Amerika i 1897. Han returnerte til Norge i 1905 og
giftet seg i 1906 med Rakel Alida Sandvig. Alida var datter til John J. Sandvik
på bruk 2, og hun var tremenning til sin mann John. Alida og John dro tilbake
til Seattle like etter bryllupet. Her bodde de først i Poulsbo, senere i
Sedro-Wolly, i Arlington og til slutt i Seattle by. John var mekaniker i
Pacific Coast Auto Co. De fikk fem barn. John fikk slag og døde, mens han var
jobb i november 1926. Alida og John sin sønn Edwin Erik (Ed) ble prest som sin
onkel. Han hadde sin tjeneste i ulike menigheter i statene Washington og
Orlando. Edwins sønn Timothy (Tim) var misjonær i Chile i 40 år, før han ble
pensjonist i 2021.
Alida og John J. Sandvig (foto Tim Sandvig)
Marie og John J. Sandvik. Marie er søster til Alida. John J. Sandvig (over)
er onkel til John J. Sandvik (under) Marie og John bodde på Jørpeland og
er besteforeldre til bl.a Jan og Geir Sandvik
Dorothy og Ed Sandvig (foto Tim Sandvig)
Tim Sandvig og kona Sharon (t.v) (foto Tim Sandvig)
Yngste søster til Erik, Oline,
kom til Seattle i 1903. I desember 1912 ble hun gift med Thorwald Tallagson,
som hadde foreldre som var født på Tromøya ved Arendal. Thorwald var fisker, og
familien var bosatt i Poulsbo.
Erik si søster Johanne, flyttet
som nevnt til Jørpeland i 1915. Her døde hun av slag i 1924. Johanne sitt
barnebarn, Alf Sandvik, var misjonær på Taiwan i mange år. Alf sine to sønner,
Arnulf og Anders Sandvik var misjonærer i korte perioder på henholdsvis Taiwan
og i Hong Kong. Et annet oldebarn av Johanne, Jan Sandvik, var i mange år
misjonær i Japan. Jan sin bror, Geir, hadde ulike stillinger i misjonen, mens
Johanne sine oldebarn, Stein og Ove Sandvik, var forkynnere. Alle disse fra
Jørpeland var ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband.
Martha og Alf Sandvik og familien
Kilder
Nils Dybdahl-Holte:
Tysvær gard og ætt (1990)
Torbjørn Greipsland: Helt
til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer (2019)
Erik Bakkevig: Erik
Eriksen Hesthammer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt (hefte og
tavle) (1945)
Jørgen Johannes Landa:
Misjonen for bygdene Etne, Tysvær, Forsand og Strand (2002)
Ragnar Standal: Mot nye
heimland. Utvandringa frå Hjørundfjord, Vardal og Ørstad (1985)
Ragnar Standal:
Hjørundfjord kyrkje 1880-1980 (1980)
Svein Ivar Langhelle:
Tysvær Slik levde de ifrå 1820-1920 (1997)
Gunvald Bøe: Lars Oftedal
som stiftskapellan i Karmsund. Årbok for Karmsund 1951-1955 (1956)
Opplysninger fra
Hildegunn Aske
Olaf Morgan Norlie:
School Calendar 1824-1924
Digitalarkivet.no
Nb.no
ELCA Archivesflickr.com
Findagrave.com
Diverse amerikanske
nettsider
Erik Sandvik - Haugian
priest in America
Erik J. Sandvik was a
nobleman on the farm Sandvik in Tysvær. He was educated as a carpenter, but his
life's work was as a priest in various Norwegian-American congregations in the
United States.
In this article we will
get to know Erik J. Sandvik, his family and the Haugian community in Tysvær in
the 19th century better. Some of this has been previously published in various
articles on this blog and on my family blog.
The revival in Tysvær
1870-71
Parts of Tysvær
municipality had in the first half of the 19th century been characterized by a
strong Haugian Christian environment. Erik J. Sandvik himself had grown up in a
home where his parents were Christians. Erik had turned 18 in 1870 and worked
as a carpenter on the farms in the neighborhood south of Tysvær. In his early
teens, he fell away from his childhood beliefs, and chose a different life
course than his parents wanted.
In 1870, a spiritual
revival wind blew over the area. The revival started in Skjold, but soon spread
south to the neighboring parish of Tysvær. Who was God's instrument for this
revival, the story does not say anything about, but it was the Holy Spirit who
worked. Many accepted Jesus as their Savior, and the unrest also reached the
hearts of the youth from Sandvik. Erik was convinced that he was on the wrong
path, and gave his life to Jesus. Årvik is a farm east of Sandvik. Between
these two farms lies Falkeid. The 20-year-old Lisabeth Marie Årvik lived in
Årvik. She too came a christian in this revival, and Erik soon got a good eye
for the neighbor girl who was 20 yoea old
Lars Oftedal was a young
theology student, who was saved during his studies in 1861. After graduating as
a priest, he was for a short time a preacher in Arendal and a seafaring priest
in England. In 1868 he returned to Norway and became a preacher for the Inner
Mission. A great revival broke out in Arendal. After the time in Arendal, he
experienced that the revival followed his preaching from place to place where
he traveled with the word of God. In 1870 he was employed as the diocesan
chaplain in Vest Agder and Rogaland, and his first calling as a substitute
priest was in Avaldsnes. Here he started on March 11, and a spiritual revival
and renewal immediately broke out on Nord-Karmøy
In March 1871, the
vocation to the priesthood at Avaldsnes was occupied by another priest, and
Lars Oftedal was moved to Skjold, where Tysvær also attended at that time. The
revival was even more perceptive in Skjold than in Avaldsnes. The services
gathered so many people that a temporary lectern had to be built by one of the
windows, so that those who had to stand outside could also hear. People came
traveling from up to 15 different parishes, from Stord to Erfjord, to hear
Oftedal speak. People often came on Saturday, to be sure to arrive in time for
the service on Sunday morning. The revival with Oftedal was an extension of the
revival that had taken place in Skjold and Tysvær the year before, so Tysvær
was deeply marked by revival Christianity in Erik Sandvik's youth. While
Oftedal was in Skjold until September 1871, he published the first edition of
his songbook "Trumpet Voice and Harp Tones". The songbook was to come
in many editions in the next decades
Family farm in Sandvi
Erik Johnsen Sandvik was
born on farm 1 in Sandvik on November 7, 1852. A family of Erik had lived in
Sandvik, at least back to the 16th century. His great-great-grandparents, Kari
and Jon Torbjørnsen Sandvik, had only three daughters. These married other farmers
in Tysvær. The daughter Torunn was the eldest of the three sisters, and had the
right of inheritance on Sandvik-garden. She herself lived on the neighboring
farm Susort in the west. When Erik had become an old man, he divided the farm
between two of Torunn's sons. The grandson Erik Endresen got farm 1, while his
brother John Endresen's half, got farm number 4. This transfer took place in
1814. In addition to these two farms, there were a couple of homesteads on
Sandvik. These eventually became self-owned use.
In 1802, Hans Nielsen
Hauge visited Skjold. He had gatherings, where people from Tysvær also showed
up. After this gathering, there was a flock of Haugians in the southern part of
Tysvær. It was especially in the area around Tysvær church and in Falkeidbygda
(Årvik, Falkeid and Sandvik) in the south that there were many Haugians. When
the brothers Erik and John Endresen Sandvik grew up, they and their families
joined the Haugian herd.
In 1840, mission
candidate H. C. Knudsen was on a tour of Ryfylke to start associations for the
mission, with a view to starting a nationwide mission company in Norway. He
also visited Tysvær, and among the Haugians he won support for his errand. A
missionary association was founded, and Erik E. Sandvik was one of the
founders. Two years later, there was a founding meeting for the Norwegian
Mission Society in Stavanger. The two who represented the association in Tysvær
were Jon Jonsen Haukås and Erik E. Sandvik. As the number of missionary friends
increased, so did the need to build their own house of prayer. This was completed
in 1849. At that time, both Erik and his son John Eriksen Sandvik were involved
in signing the articles of association for the house. Erik had then been in
Stavanger, together with Jon Pedersen Årvik, to get help from John Haugvaldstad
to write laws for the new house of prayer.
In 1821, Erik E. and his
wife Johanna Sandvik had their first son, who was named John. Number two came
in 1823. He was named Endre, and he was deaf-mute. Endre lived on the farm
until he died in 1892, aged 69 years. Later Johanna and Erik had seven more
children, three of whom died young. John worked on the farm and the farm to his
Uncle John, until he took over the home farm when his father Erik died in 1862.
When he was 30 years old in 1851, he married Tøri Sjursdatter Susort on 7
April. Sponsors were John's father Erik and cousin John Johnsen Sandvik.
On December 2, Tøri gave
birth to her first child. It was a girl who did not survive the birth. The joy
was therefore great, when Erik J. arrived on November 7 the following year. He
was baptized in Tysvær church on November 28, with grandparents, uncles and
aunts as sponsors. After this came three girls in a row, Torborg in 1855, Oline
(b. 1857) and Johanne (b. 1860). In the new year 1862, Tøri and John were
expecting another child, but this time too things were going to go wrong. The
boy who arrived on January 26 was stillborn. This was to be the start of a
difficult year for the family at Sandvik. On May 9, old Erik E. Sandvik died.
December 22 hit grief for the third time this year. Then died mother Tøri, due
to complications after the birth in January.
Revival and marriage
Erik was thus motherless,
10 years old. Together with his father, the three sisters, grandmother Johanna
and uncle Endre, life still had to go on. On October 13, 1867, he was at the
top of the list of confirmants in Tysvær church. The priest wrote well about
the confirmant, that in all basic truths he was very good. After graduation, he
began apprenticeship as a carpenter. This he continued with, at the same time
as he helped at home on the farm. Father John had long prayed for Erik and the
rest of the family. He had a rock on the farm, which he regularly sought out. With
the stone he had his prayers, and there were gradually pits in the ground after
his knees. The joy in the father's heart was therefore great, when Erik was
saved in the great revival in 1870-71.
The same year that Lars
Oftedal was in the great revival, father John found himself a new wife. It was
the 22 year younger Inger Johanne Jakobsdatter Venja from Sjernarøy. The
wedding was arranged by Lars Oftedal. This marriage provided Erik with five new
half-siblings, Tyri (Tøri) in 1872, Jakob (1875), Jørgine (1877), John (1880)
and Oline (1884). There were many young people who became christian in the
revival in 1870-71, but it was as previously mentioned a girl from Årvik that
Erik fell in love with. On September 29, 1874, the wedding could finally take
place. Erik J. Sandvik and Lisabeth Marie Årvik were then married, with Sverre
Baardsen Søndenaa and Sjur Elleflådt as fiancés. Sjur Elleflådt was a teacher,
bell ringer, farmer and preacher and a marked leader among the Haugians in
Tysvær.
Life on the small farms
in Tysvær was not just easy. Most of the farms were too small to feed the
families, and this was also the case at Sandvik. An important binary industry
for many, therefore, was fishing. Sandvik was conveniently located, with good
fishing grounds nearby. Nevertheless, the accounts did not always go in plus.
At Sandvik, the debt increased, at the same time as there were more and more
mouths to feed. Lisabeth Marie, who was preferably called Elisabeth, and Erik,
did not have children of their own. This was probably difficult for them, at
the same time as they saw that Erik's father was constantly having new children
with his young wife.
To America
Whether these things
helped turn their minds to America, history says nothing. Erik was a noble boy
and was the one who shoud take over the farm. But with large debts and many
small half-siblings, a deaf-mute uncle and a young stepmother to support, we
can easily think that Elisabeth and Erik saw America as a good way out. After
Erik was saved, he had felt the urge to testify to others about his Savior.
Perhaps it was also a contributing factor to the break-up. They were not the
only young people in the Christian flock who went with such thoughts. There was
a lot of talk about the advantages and disadvantages of following Cleng
Peerson's wake across the Atlantic. In the end, there were seven young people
who made an important decision - it was time for a breakup to America.
At that time, Erik's two
eldest sisters had been married in Kopervik. Torborg married Hans Jakob Skaar
Svendsen in 1877, while Oline married in 1881 Andreas Villumsen Stølen. The
third and youngest of the sisters, Johanne, had fallen in love with Jørgen
Søvik. It has probably been a serious family council when it became known that
Erik wanted to emigrate. Father John felt that his strength was diminishing,
and was probably worried about both the farm and his new family. It was
therefore decided that Johanne and Jørgen would take over the farm at Sandvik.
They ran the farm together, until Jørgen died of pneumonia in 1911. Johanne
sold the farm out of the family in 1915 and moved to Jørpeland. All their
children were to gather here in a short time, including my grandfather Lars J.
Sandvik.
Elisabeth and Erik booked
a ticket on the American boat, departing from Stavanger on 17 May 1883. Of
course, his wife Elisabeth was on the trip, but also Erik's cousins Jakob
Eriksen Sandvik. Jakob returned to Norway in 1889. While in America, he married
Elisabeth's five year younger sister Anne Helene Årvik. The financial situation
at Sandvikgarden had deteriorated dramatically in 1884, and when it became
known that Anne Helene and Jakob Sandvik were on their way back to Norway, they
received an offer from Johanne and Jørgen Sandvik to buy part of their farm for
NOK 2,000, -. The new mill was given utility number 3.
Next on the list of young
people from Tysvær who went to America on 17 May 1883 was Lars Sjursen Gjerde.
He was son of Haugian leader and preacher Sjur Gjerde. Lars was probably going
to America to make money, before he took over the home farm. Most of Lars'
siblings went to America, and several of them became priests in the
Norwegian-American community. Another brother, Sivert, was to have great
significance for the start-up of the China Mission in Norway. He was called to
serve as a missionary, and had come in contact with China Innland Mission and
Hudson Taylor during a study stay in England. Back in Norway, he laid the call
to China over the Christian people, and many were called to reach "the
mighty kingdom in the east" with the gospel. Sivert Gjerde traveled to
China, and arrived in Shanghai in December 1890. Shortly afterwards he became
seriously ill, and died on 21 May 1891. Two days before Sivert died, 18-19.
May, was the founding meeting of the Norwegian Lutheran Chinese Missionary
Association in Bergen. Here Sivert Gjerde was admitted as a missionary, but he
died two days after he was hired.
The last Tysvær young
people to take part in the crossing in May 1883 were Hans Andreas Abrahamsen
and Lisa and Nils Olai Kvindesland with their daughter Gjertrud Gunnilda. The
oldest in the travel party was 34 years old, the youngest of the adults was 21,
while Gjertrud Gunnilda was not one year old. Elisabeth and Erik Sandvik ended
up in southern Minnesota, where he got a job as a teacher of religion for
Norwegian-American children. He held this position until 1887. At this time,
Sandvik was written with g, Sandvig, and it is this form of the name that is
still used in America.
Back home in Norway,
there was a big void after Elisabeth and Erik. Grandfather John felt
diminishing power, but had to experience another difficult year before he was
taken to heaven. On March 29, 1884, John was informed by Kopervik that his
daughter Oline in Kopervik had died in childbirth, only 27 years old. Inger
Johanne was then pregnant with John's eleventh child. There was a girl who was
born on May 13, and who was named after her late half-sister. The name was
Oline. The summer passed, until 11 August. Then the accident hit again.
Four-year-old John had gotten hold of some matches and lit some hay that lay in
a shed next to the barn. The flames took over, and the whole building with all
the tools and hay for the coming winter disappeared into smoke. The building
was not insured. Since John already had a large loan in the bank, and just
before had lost the horse, this was a very tough situation for the family.
Maybe it was all this
that damaged John's health. Over the spring of 1885 he became increasingly weaker.
There was disaided a wedding between Johanne and Jørgen Søvik on 21 May. The
bride and groom hoped that John would live on over the wedding, and the prayer
was answered with two days. May 23, 1885, John E. Sandvik fell asleep quietly,
65 years old. He left behind his second wife Inger Johanne, and the children
Erik (33), Torborg (30), Johanne (25), Tyri (13), Jakob (10), Jørgine (8), John
(5) and Oline (1). With a burned barn and a lot of loans, it was no easy matter
for Johanne and Jørgen to take over the farm. It was therefore necessary to
sell away parts of the mill, and the joy was probably great when Johanne'
cousin, Jakob, was willing to buy for a good price.
Priest for Norwegian
Americans
In America, Erik enjoyed
teaching Christianity so much that he decided to apply for the priest school.
He entered St. Olav College in Northfield Minnesota in the fall of 1887 and
graduated in 1890, aged 38 years. His first priestly calling was in Blue Earth,
Minnesota. This city is located between Minneapolis and Siux Falls. In this
congregation he remained until 1903, for 13 years.
In 1896, Erik was given
leave to travel to Norway to visit relatives. It was 13 years since he and
Elisabeth left the old country. Both Elisabeth's parents were alive, and she
had a sister and a brother in Norway. Erik had a stepmother and several full
and half siblings. The situation at Sandvik was probably not easy in 1896. The
three oldest half-siblings had become so large that they had moved out to earn
their own money. Johanne and Jørgen had five little ones and were expecting
number six. It was difficult to make ends meet. It was probably a thorough
family council when big brother Erik came home. This ended with Erik's half -
siblings Jørgine and John joining Elisabeth and Erik back to Minnesota. Tyri
also came to America, but I have not found out when she traveled. In 1903, the
youngest of the siblings, Oline, also crossed the Atlantic. His brother Jakob,
was married to a women on a farm on Nedre Kvinnesland in 1898.
The return to America for
Elisabeth, Erik and his two siblings, went over Southampton in England,
departing for New York with S.S. St. Louis 31 July 1897. Also on the crossing
were Tysværbuene Janne Elleflåt and Ole J. Falkeid. Back in Blue Earth, Erik
continued as pastor of the Norwegian Lutheran Church until 1903. Erik struggled
to cope with the cold winters in Minnesota, and therefore accepted a call in
Poulsbo near Seattle in Washington state. His sisters, Tyri and Jørgine did not
join to the East Coast. They stayed in Minnesota. Tyri, who in America called
himself Tori, married the Norwegian-American Ivar Peterson. They were farmers
in Frost. Jørgine, in the USA called Jorgine, married the priest Thomas Rørstad
(Rorstad) from Hjørundfjord in Sunnmøre. Thomas was a pastor in various
congregations in Dakota and Minnesota. Their daughter Bertha Rorstad was a
missionary in Madagascar for many years.
After six years in the
Poulsbo congregation, Erik moved to St Peter's Lutheran Church in Clinton,
Washington in 1909. He stayed here for only two years, due to poor health.
Elisabeth and Erik moved in 1911 to Everett, where he participated as a priest as
far as his health was good for it. In 1925, they moved for the last time, this
time back to Poulsbo, with a view of the magnificent Puget Sound, which
reminded him of Norway. Erik died July 8, 1928, aged 76 years. In a memoir
about Erik written by Pastor A. M. Lunde, it is stated: «In recent years,
Pastor Sandvig's physical strength has steadily declined, and lately he has
become quite helpless. His wife, despite her advanced age but in trust in God,
was empowered to care for her husband to the last.»
The funeral took place on
July 13, with the site's pastor A. M. Lunde leading the gathering. The day
began with a devotion at home, by Pastor J. P. Bugge, while Erik himself had
asked Pastor J. T. Nordby to give the speech in the church over the Bible verse
in Ephesians 2: 8: "For by grace are ye saved through faith; And this is
not of yourselves, it is the gift of God. ” Nordby portrayed Erik Sandvig's
life "as a preacher of a whole word of God in law and gospel". As
many as 12 priests were present at the funeral, and six of these carried the
coffin.
Elisabeth and Erik
Sandvig did not have children of their own. In 1891, they adopted a girl named
Elillian M. Ottawig. In one of the words of remembrance it is mentioned that
Erik left behind a foster daughter named «mrs. B. Smith» in Clinton. This is
probably the same one they adopted in 1891. I've found a tombstone over
Elillian M. Smith in Clinton. She was born in 1890 and died in 1962. I have not
found out when his wife, Elisabeth, died.
Two siblings in Seattle
and a sister in Jørpeland
As previously mentioned,
Erik's half-brother John joined to America in 1897. He returned to Norway in
1905 and married in 1906 to Rakel Alida Sandvig. Alida was the daughter of John
J. Sandvik on farm 2, and she was the third cousin of her husband John. Alida
and John returned to Seattle shortly after the wedding. Here they lived first
in Poulsbo, later in Sedro-Wolly, in Arlington and finally in Seattle city. John
was a mechanic at Pacific Coast Auto Co. They had five children. John suffered
a stroke and died while at work in November 1926. Alida and John's son Edwin
Erik (Ed) became a priest as his uncle. He served in various congregations in
the states of Washington and Orlando. Edwin's son Timothy (Tim) was a
missionary in Chile for 40 years, before retiring in 2021.
Erik's youngest sister,
Oline, came to Seattle in 1903. In December 1912, she married Thorwald
Tallagson, who had parents who were born on Tromøya near Arendal. Thorwald was
a fisherman, and the family lived in Poulsbo.
Erik's sister Johanne,
moved to Jørpeland in 1915. Here she died of a stroke in 1924. Johanne's
granddaughter, Alf Sandvik, was a missionary in Taiwan for many years. Alf's
two sons, Arnulf and Anders Sandvik, were missionaries for short periods in
Taiwan and Hong Kong, respectively. Another great-granddaughter of Johanne, Jan
Sandvik, was a missionary in Japan for many years. Jan's brother, Geir, held
various positions in the mission, while Johanne's great-grandchildren, Stein
and Ove Sandvik, were preachers. All of these from Jørpeland were employed by
the Norwegian Lutheran Mission Association.
