Mandag – påsken dag for dag

Etter ei ny natt i Betania, var Jesus og disiplene hans på vei til Jerusalem nok en gang. Det var blitt mandag i den stille uke.

Jesus hadde vært i Jerusalem på palmesøndag, til det ble sent på dagen. Da gikk han og disiplene tilbake til heimen i Betania for å sove. De startet tidlig mandag morgen, for å tilbringe også mandagen i Jerusalem:

Dagen etter, da de gikk ut fra Betania, ble han sulten. Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke fikentid. Da tok han til orde og sa til det: Aldri i evighet skal noen mer ete frukt av deg! Og hans disipler hørte dette. (Mark 11:12-14)

Vel framme i Jerusalem, gikk Jesus til tempelet. Her ble han rystet av det som skjedde:

De kom så til Jerusalem. Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker. Og han tillot ikke noen å bære redskap gjennom templet. Og han lærte dem og sa: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule! (Mark 11:15-17)

Det som videre hendte denne dagen, skildrer Matteus slik:

I templet kom det blinde og halte til ham, og han helbredet dem. Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! – da ble de harme. Og de sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra umyndiges og diebarns munn har du beredt deg lovprisning? (Matt 21:14-16)

Etter dette forlot Jesus Jerusalem og gikk tilbake til Betania. Vi merker spenningen mellom Jesus og yppersteprestene og de skriftlærde. Konflikten toppet seg fredag da Jesu fiender endelig fikk kvitte seg med han – trodde de.

Å du fredlause, sorgtyngde sjel, å, vend om!

Du må slutta å strida mot Gud

La han eiga deg, han, som har kjøpt deg så dyrt,

Han vil kle deg i kvitaste skrud.

(SB 229)