Jeg var i min ungdom aktivt med i ungdomsforeningen på Jørpeland bedehus. En periode var mange av lederne i ungdomsforeningen ekstra opptatt av å nå utenfor bedehusets vegger med Guds ord. Det ble ofte samtalet om hvordan vi skulle gjøre dette.
På denne tiden kunne
det være mellom 200 og 300 ungdommer som kom på ungdomsforeningens møter. I en
samtale jeg hadde med en av de eldre på bedehuset, sa han omtrent følgende: ”Dere
må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300
ungdommene dere har under deres talerstol.”
Det han ville minne
om, var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og
videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst
liv med Jesus.
Har de sett noe?
Josef Tungland hadde
flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. På NLMs arbeidermøte på
Tryggheim ca.1985, sa han, fritt sitert, at vi må være glade for at ungdommen går
på møte, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet
igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde
oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før kjenner igjen rette
tonen!
Under en
forkynnersamling på Østlandet ti år senere hadde han oppe samme tema. Da ble
det stor debatt i forkynnerflokken. Noen hevdet at barnetroen er ei fullverdig
tro og at det derfor ikke trenges noe overgang fra barnetroen til noe ”annen”
tro. Også på Tryggheim ble det debatt. ”Vi må være forsiktige med å sette alle
i samme bås, vi har forskjellige frelsesopplevelser”, ble det blant annet
hevdet.
En motsatt ytterlighet
hørte jeg på et bedehus en gang. Det var en prest som snakket om frelse og
frelsesvisshet. Han sa til den som ikke visste om han var frelst eller ei: ”Finn
fram dåpsattesten. Der har du det skriftlig at du er frelst.”
Barnedåpen
Bibelen lærer gjenfødelse i dåpen. ”Alle er
dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt
til Kristus, har ikledd dere Kristus.” (Gal 3,26-27)
Mange av barna i
Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende,
avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.
Barnetroen
Barnet som lever i
sin barnetro har ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og
barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet,
eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle
i sitt bønneliv.
Det er viktig slå
fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i si barnetro lever
i ei sann og levende tro. Det er fint å lese om hvordan Jesus tok imot dem: ”Så
bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men
disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å
komme til meg, for himlenes rike hører slike til. (Mat 19,13-14)
Ja, Jesus stilte
barna fram som eksepler for disiplene i troslivet: ”I samme stund kom disiplene
til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? Han kalte da et lite barn
til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at
dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes
rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes
rike. (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro,
men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.
Overgangen ei
brytningstid
Men så vokser barnet
til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De
kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Det må bli ens
egen personlige tro.
I Lukas 15 fortelles
om to sønner som vokste opp i kristen heim. Begge to falt fra Jesus. Den ene gikk
ut i verden, mens den andre kom ”ikke igjennom”, men ble fariseer. Hva skal vi
tenke om overgangen fra barnetro voksentro?
Jeg kjenner noen som
er vokset opp i en vekkelsesheim. Foreldrene ble gjerne frelst i en bedehusvekkelse.
Det hadde vært mange vekkelser på bedehuset gjennom oppveksten. Mange på
bedehuset hadde sterke vitnesbyrd om den store forskjellen det ble da de ble
frelst. Mange talte om løseord og hadde både dato og klokkeslett for når de ble
omvendt.
Men disse hadde altså
vært kristne hele veien. De falt ikke fra. Senere har de hatt anfektelser om de
var frelst. De har jo ingen dag, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte var inne
på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?
Et viktig spørsmål
blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter et langt liv?
Oppdragelseskristendom
Som jeg nevnte falt
begge sønnene i Lukas 15 fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri
bevisst bort. Han er
med i tjenesten for faren, han bor heime, dvs i menigheten, men det er noe
vesentlig som mangler. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst.
Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred
med Gud osv. (aldri så mye som et kje!)
Ser vi noe av det samme i dag? Mange har en frimodig bekjennelse. Samtidig ser vi en livsførsel som gjør at noe skurrer. Livet er verdslig og ofte direkte i strid med Guds bud.
Andre har stor frimodighet til å vitne og be offentlig. Det kan være en glød og iver som gjør mange beskjemmet. Samtidig melder uroen seg, Jesus-vitnesbyrdet mangler så ofte. Vitnesbyrdet handler oftest om hva vi gjør og burde gjøre. Og når de ber, er det ofte til Gud og Far. Det inderlige ”Jesus-sukket” – der det personlige forholdet til Jesus skinner gjennom er lite framtredende.
Det synges mye. Mange har en sangglede som smitter. Men sangene handler ofte om den 1. og 3. trosartikkel og er veldig jeg-sentrert. Ofte følges sangen av en voldsom musikk som ikke er med på å bygge opp om Jesus-vitnesbyrdet.
Andre vet veldig godt hva som er helt riktig ut fra Guds ord. Her er ikke noe tvil om lærespørsmål, om riktig og galt ang. dans, drama, sang og musikk og møteform. De vil helst ha lange taler og er bevisst på den rette lære. Men når en hører vitnesbyrd og samtaler fra disse, er det helst menigheten i Efesus som kommer i tankene. Har de forlatt den første kjærlighet?
Jeg frykter for at
det er veldig mye oppdragelseskristendom i dag. Døperen Johannes vitnet etter et
møte med Jesus: ”Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.” Har vi
som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus eller har vi gått fra
barnetro til fariseisme?
Vekkelseskristendom
Liknelsen i Lukas 15
sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er
det naturlig i Guds menighet. Men all sann kristendom er vekkelseskristendom.
Derfor må de som lever i si barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir
personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.
For noen skjer denne
overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for
å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går ”fra lys til lys”.
Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av
den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en
erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.
Det fortelles at
Johannes Brandtzæg (generalsekretær i NLM) en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som
ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til
vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var ”moderne”,
og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen ”jeg døde”(Rom 7,9-10). ”For
noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å
unngå det.”
Josef Tungland
kommenterer dette i Fast Grunn 1/97: ”Me kan gjerne leggja oss på sinne at den
gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel
for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten
og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.”
Jesus sa at det er de
syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv
at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var
lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: Jeg vet om
din fattigdom, men du er rik!
Denne vekkelse må ungdommene og vi alle leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er
ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi
ikke kan klarer oss uten Jesus.
For den som lever på
denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde,
men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det
også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde.
Ja, da blir det forkynnelse av synd og nåde en stadig hungrer etter å få høre.