onsdag 22. februar 2012

Hvorfor misjonsorganisasjoner?


Fra NLMs GF i 2009

Det hevdes ofte at ungdom er lite opptatt av misjonsorganisasjoner og organisasjonstilhørighet. Det som betyr noe er den lokale menigheten på bedehuset.

Dette gjelder ikke bare store deler av ungdomsgenerasjonen, men også mange unge familier under 40 år. Jeg har ikke noe grunnlag for å bekrefte eller avkrefte en slik påstand, men det er noe jeg har hørt fra mange bygder og byer.

Denne beklagelige utvikling må vi i Norsk Luthersk Misjonssamband ta vår del av ansvaret for. Vi har nok vært for redde for å forkynne vårt kall og vårt særpreg. Kanskje har vi også når ulike ”åndelige bølger” har skyllet inn over landet, vært mer opptatt av enten å tilpasse oss de ulike bølgene, eller å advare mot dem. Så har vårt kall og vårt grunnsyn kommet i skyggen. Det er grunn til selvransakelse.

Hvorfor er misjonsorganisasjonene fortsatt et tjenelig redskap i Guds rike i Norge? Er det grunn til å holde på en organisering som kom til for mer enn hundre år siden?

Vårt kall i NLM er å vinne mennesker for Kristus, i Norge og på misjonsmarka. Hvorfor dannet pionerene en organisasjon. Jo, for å ha mulighet til å sende ut misjonærer og forkynnere. Enkeltmenigheter kan nok ta ansvar for en misjonær og to. Men det blir et spinkelt og usikkert grunnlag for misjonærene, både økonomisk og når det gjelder åndelig ansvar.

Misjonsbefalingen kaller oss til de unådde folkeslag, da må vi være flere enn en enkeltmeninghet for å nå ut på en god måte. Etter mer enn hundre år, har vi som misjonsfolk et ansvar for et omfattende misjonsarbeid i mange land. Det er et ansvar vi ikke uten videre kan løpe fra.

Jesus sier at troen kommer av forkynnelsen en hører. En menighet på en viss størrelse, kan nok ta ansvar for å lønne en forkynner, eller har så mange frivillige forkynnernådegaver at de kan klare seg selv med forkynnelse. Men når vi står sammen i en organisasjon, kan vi også i fellesskap ta ansvar for at plasser uten forkynnernådegaver og uten ressurser til å lønne noen utenfra, kan få forkynnelse i si bygd.

Organisasjonene har vist seg som et tjenelig redskap til og nå folket vårt med Guds ord. Det ville vært trist om kommende generasjoner blir så selvsentrert at de er fornøyd bare deres egen menighet ”fungerer” bra.

Men organisasjonene er ikke Guds rike. Det er det de frelste sjeler som er. Skal vi i NLM fortsatt bli brukt som redskap til å fremme Guds rike, må vi som tilhører organisasjonen bli bevart på synderplassen, i ydmyk troskap mot Guds ord. For det er Jesus som er misjonens Herre, og han utruster og bruker de fattige og små. ”Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.” 1 Kor 1,28-29

Vi trenger organisasjonene fortsatt. La oss med frimodighet forkynne kommende generasjoner med inn i misjonsfellesskapet av frelste syndere.

mandag 13. februar 2012

Jesus er Herre

Jesus sier i misjonsbefalingen at han ”er gitt all makt i himmel og på jord.” Dansken Hans Erik Nissen skriver noen viktige tanker om dette i andaktsboka ”Ett er nødvendig.” Jeg tar også med et sitat fra Ludvig Hope (bildet).


”Jesus Kristus… herskeren over jordens konger”. Åp 1,5

”Det denne verdens store og mektige menn sier blir lagt merke til. Mange føler at det er de som har millioners skjebne i sine hender. Men slik er det ikke. Det er én som er herskernes hersker og kongenes konge. Det er Jesus.


Utviklingen på jorden er bestemt av ham. Det er ikke bare slik at han har en finger med i alt. Nei, det skjer ingen ting uten at han står bak. Det er viktig å huske det, når krig, ulykke og nød herjer. Da er det Gud som holder dom.

Satan frister oss til å tro at synd ikke får følger. Tilsynelatende skjer det ikke noe, når et folk bevisst vender seg bort fra Gud og gir plass for hån, spott og forakt. Men tro ham ikke. Han er en løgner. Han har vært det fra første stund, og han vil fortsette å være det til han ender i ildsjøen. Først da skal alle bli klar over hvilken forførende makt løgnen har vært.

Jesus holder dom. Han gjorde det da han tok en svøpe og drev kremmerne ut av templet. Han tålte ikke at hans Fars hus ble vanhelliget. Jesus holdt dom over Jerusalem, da keiser Titus kastet en voll opp omkring byen og jevnet den med jorden.

Jesus har holdt dom over vårt århundre ved å la to fryktelige kriger herje store deler av den gamle, kristne verden. Det har nå vært fred i mange år. Men det må ikke få noen til å tro at det er forbi med Herrens vredes dom. Den uteblir ikke. Gud er en hellig Gud. Han har sagt: ”Det et menneske sår, det skal han også høste.”

Abraham ba om nåde for Sodoma og Gomorra. Det må vi også gjøre. Med undring ser vi at Jesus har holdt sin vrede tilbake. La oss samtidig vite at den ikke uteblir. Mennesker skal falle i avmakt av redsel. Ikke en gang de største kan slippe unna. Jesus er dommer, og han hersker over jordens konger”. (Fra andaktsboka ”Ett er nødvendig”. Lunde forlag).

Øksa ligger allerede ved roten
Ludvig Hope holdt et foredrag i 1932. Dette kalte han ”Guds dom over ei gudlaus ætt.”  Han tar utgangspunkt i bibelverset i Mat 3,10: ”Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.”

Han skriver bl.a: ”Ned gjenom tidene har Gud bruka øksa si på mange store tre - folkeslag og rike som trudde om seg sjølv at dei aldri kunde øydast. Og vil nokon no våga å ropa ut dette ordet om Guds øks, at ho snart kan koma til å finna oss – dei rike som no er i verda – so vil nok folk flest ikkje høyra slik tale. Me burde ikkje gløyma at det har vore større og sterkare tre enn dei som no står, som Guds øks har felt.”

På slutten av artikkelen som står i boka ”Kyrkja og Guds folk” side 392, tar Hope med et tillegg skrevet i 1945: ”Når eg no har lese igjennom denne talen pånytt, so kom eg i hug at øksa vart brukt ogso på oss snarare og tyngre enn eg sjølv tenkte då eg heldt talen. Me trudde nok i vårt stormod at øksa ikkje skulde råka oss so hardt.

Måtte me aldri gløyma den dag og den tid då ogso me kom under domen, men måtte me venda om og nya opp att vår pakt med Gud. Då vil han som tilgir angrande syndarar, ogso tilgi oss og gi oss ei nytt og lukkeleg Noreg.”

torsdag 9. februar 2012

Guds ord i heimen


At Guds ord er ei bruksbok i heimen, har stor betydning for barnas forhold til Jesus når de blir voksne.

Dette viser en undersøkelse som ble presentert på et møte jeg nylig var på. Undersøkelsen bekrefter det som erfaringen også tilsier. Guds ord sådd i et barnehjerte, har stor spirekraft.

Som forkynner får jeg besøke mange kristne heimer. Det er oppmuntrende å se at Guds ord blir brukt av mange, både til familieandakt og til personlig oppbyggelse. Samtidig er det nok mange som sliter både med frimodighet og tid til å samle familien til andakt.

I heimen der jeg vokste opp, var andakt et daglig innslag ved et av måltidene. Som oftest var det far som hadde andakt. Da leste han et bibelvers, fortalte en bibelsk fortelling eller leste et stykke i ei barneandaktsbok. Han passet alltid på å være kort.

Etter andakten ba far ei kort bønn, der han alltid nevnte oss i familien på navn. Vi avsluttet andakten med at familien sa i kor salme 73,23: Jeg blir alltid hos deg, Jesus. Dette siste sluttet vi med når vi barna ble tenåringer. Da måtte vi ta valget selv, sa far.

Vi hadde ofte gjettekonkurranse fra bibelhistorien. Det var en konkurranse oss barna imellom, der far stilte spørsmål fra bibelen, noe tilpasset alderen til de ulike av oss barna. På denne måten fikk vi stadig repetert mange av de spennende historiene i bibelen.

Mor og far hadde fast sine personlige oppbyggelsesstunder. Far gikk på arbeid kl.06.00 om morgenen. Han visste at det ikke ble ro når han kom heim. Derfor stod han opp en time tidligere for å få si andaktsstund før han gikk på arbeid. Mor fant si andaktsstund når det var noen fredastunder i løpet av dagen. Jeg forsto at Guds ord betydde mye for mor og far.

I tillegg til andaktssundene i heimen, var far søndagsskolelærer og vi barna ble med hver søndag. Vi var også med i barnelag og på mange ordinære møter på bedehuset. Dette har vært med å prege meg for livet.


Når det var møteuker på bedehuset, byttet mor og far på å gå på møte. Den ene var barnevakt heime, mens den andre gikk til bedehuset for åndelig påfyll.
Guds ord gir oss ingen oppskrift på hvordan foreldre skal dele Guds ord med barna. Men bibelen er tydelig på at det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen, også den kristne oppdragelse. Dette skulle vare en stor oppmuntring til kristne foreldre om å dele Guds ord med barna sine.

Et par avsnitt fra Guds ord som understreker dette:

La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. (Kol 3,16)

Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning. (Ef 6,4)

Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter. (5 Mos 6,6-9)

lørdag 4. februar 2012

Kall og kallskrise

Profeten Jeremia levde ca. 600 år før Kristus. Han var profet i omkring 50 år. Jeremia blir ofte kalt lidelsens profet.

Gjennom sitt lange liv i tjenesten for Gud opplevde han at Israelsfolket, hans eget folk, ikke tok imot budskapet han forkynte. Tvert imot. De gjorde det motsatt av Guds befaling. Og som om ikke det var nok, forfulgte, fengslet og mishandlet de Guds profeten.

Jeremia hadde likevel en utrolig omsorg for sitt folk. Han gjorde seg til ett med dem. Det smertet han veldig at folket ikke ville høre. Når Jeremia forkynte: "Så sier Herren. Hør ham!", svarte folket: ”Vi vil ikke høre Herrens ord.” Konsekvensen av at folket vendte Gud ryggen, ble Judarikets undergang og at folket ble bortført til Babel.

Kall
Det er gripende å lese om Jeremias kall og hans kallskriser. Det er mange med meg som kjenner seg igjen i, og har fått hjelp av det som står. Han var svært ung fikk kallet. Han var prestesønn, og kjente nok derfor godt til Gud og Guds ledelse av folket sitt.

I Jer 1,4-9 leser vi om når han fikk kallet: ”Herrens ord kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene. Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung. Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren. Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn.”

Gud har et kall og en tjeneste til sitt folk. Han har en plan med ditt liv fra før du ble født. Det er utrolig rikt, "tenk jeg som er ringest av ringe, den minste han kjenner på jord, tenk jeg skal hans hilsen frambære.."

Jeremia hadde klar unnskyldningen. Jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er alt for ung. Moses unnskyldte seg med at han ikke kunne tale, selv om han var mektig i ord (ap.gj 7,22). Det er naturlig for Guds barn å kjenne på en maktesløshet overfor Guds kall. Samtidig er kjødet vårt ekspert på å finne unnskyldninger til ikke å gå når Jesus kaller.

Da jeg var tenåring og skulle flytte heimefra, fikk jeg en hilsen fra far min. En hilsen gitt i omsorg og til oppmuntring:

”La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” 1 Tim 4,12-14.

Forsøm ikke nådegaven i deg! Det er aktuelt for en ungdom, men like mye for den som er voksen og eldre med. Si ikke du er for gammel! Tempoet vil variere, oppgavene vil veksle, men det er ingen pensjonsalder i Guds rike. Jesus sier til alle sine: ”Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.” (Matt 4,19) Jeg vil gjøre, sier Jesus. Og i 2 Kor 9,8 sier han det veldig klart og sterkt: Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.”

Er du lydig mot Guds kall, eller er du som Marta travelt opptatt med de mange ting? Jesus har lovet å legge gjerninger foran som du skal få vandre i. Men er du villig? Paulus vitnet for kong Agrippa at han ikke var ulydig mot det himmelske syn. Må du også svare ja når Jesus kaller deg til barnelagsleder, leirleder, styremedlem i foreningen du hører til i osv. Velsignelsen i livet, er å være der Jesus vil ha deg.

Kallskrise
Jeremia opplevde mange tunge stunder i tjenesten. Folket gjorde det motsatt det han forkynte dem fra Gud. De forfulgte han og kastet han i en brønn med gjørme. Han var et menneske som du og jeg.

Derfor ser vi at han også opplevde kriser i tjenesten. En gang var krisen så stor at han ville gi opp kallet og tjenesten: ”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke. (Jer20,9)

Mange har tenkt som Jeremia at nå vil jeg ikke mer! Men så gikk det med dem som med profeten, kallets brann ble for sterk. Det er enda verre å være ulydig mot Guds kall. For der Gud vil ha deg, der er den åndelige velsignelsen i ditt liv.

Så vil Herren fornye sitt kall og igjen gi deg både frelsesfryd og tjenerglede. En fornyet Jeremia vitnet: ”Men Herren er med meg som en veldig kjempe…Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattige sjel ut av ugjerningsmenns hånd. (Jer 20,11 og 13) Da blir det Kristi kjærlighet som driver.

Miskunn
Kun den som har fått miskunn og lever i syndenes forlatelse, får et kall til tjeneste i Guds rike.  Der ligger også all frimodighet. ”Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.”  (2 Kor 4,1)