Kirkholm, Sjaastad, Aavik og Ibsen

(foto Ove Sandvik)

Bøker hører med til ferielivet. Den viktigste boken for meg gjennom hele året er Bibelen. I årets juletid har jeg i tillegg lest tre andre bøker.

Ibsen «.. den mærkelige Mand».

Sverre Mørkhagen skrev i 2019 en omfattende biografi på nesten 800 sider om forfatteren Henrik Ibsen. Boka heter «Ibsen «.. den mærkelige Mand»». Det er et imponerende verk om den store lille mannen Henrik Ibsen, som kun var 161 cm på strømpelesten. Det er interessant å bli bedre kjent med en av Norges mest kjente forfattere. Men jeg må innrømme at boka var tung å komme gjennom med alle sine detaljer. Nå ved årsskiftet er jeg kommet halvveis.

Til slutt fikk Ibsen en pause til fordel forr en annen av de fire store, Jonas Lie. Lie har skrevet boka Tremasteren "Fremtiden" eller Liv nordpå. Boka starter med et forlis og vrakrøvere som finner ei lita jente som eneste overlevende ombord. Skuta var på vei fra København til Kjøllefjord med last. En spennede roman fra kystsamfunn i Nord Norge. 

Elisa Safats sønn

Den neste boka heter «Elisa Safats sønn» og ble skrevet av Asbjørn Aavik i 1969. Boken er forkynnelse med utgangspunkt i profeten Elisa (Elisja) fra Det gamle testamentet. Dette er ei bok jeg har lest noen ganger før, men det er lenge siden nå. Som alltid skriver Aavik godt, men jeg ble denne gang overrasket over vektleggingen han gjør angående Åndens gaver. I siste del av boken nevner han ting han savner i bedehusforkynnelsen. Da den karismatiske bevegelsen nådde Norge kort tid etter at boka ble skrevet, så Aavik på denne bevegelsen som et bønnesvar for det han savnet og som han skriver om i denne boka. Det gikk ikke med den karismatiske bevegelsen som Aavik håpet. Jeg skjønner nå mer av hvorfor Aavik satte sitt håp til den karismatiske vekkelse.

På vei til talerstolen

Den siste jule- og nyttårsboka er helt fersk av året (2025). Den heter «På vei til talerstolen» og er skrevet av Knut Kåre Kirkholm og Egil Sjaastad. Begge er eller har vært knyttet til Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Trønderen Sjaastad er pensjonist av den særlig aktive typen. Han er stadig ute med forkynnelse og veiledning både i skriftlig og muntlig form. Jørpelendingen Kirkholm er førstelektor ved Fjellhaug.

Boka gir veiledning til den som formidler Guds ord til store og små gjennom forkynnelse. Her er tre hovedkapitler. Først noen artikler om prinsippspørsmål: Hva er kristen forkynnelse, Bibelen i forkynnelsen, å skjelne rett mellom lov og evangelium m.m. Neste hovedavsnitt heter prekenen og tilhøreren. Her omtales blant annet forberedelse til talen, sjelesorg i forkynnelsen og trender som påvirker forkynnelsen. Det siste kapitlet handler om forkynnerens utrustning og utvikling. Boka anbefales varmt til alle som forkynner Guds ord for store eller for små. For meg som «aldri har fått det til» med forberedelse og formidling, er det ekstra nyttig med påfyll og påminning.

En liten observasjon. På bokas bakside nevnes noen sammenhenger der Guds ord forkynnes i forsamlingene. Her nevnes gudstjenester søndag formiddag, bedehusmøte med misjonærbesøk, pensjonisttreff og ulike barne- og ungdomssamlinger. Det som ikke nevnes er møteuker og ordinære bedehusmøter. I ett av kapitlene drøftes denne endringen i deler av bedehusbevegelsen. Flere uheldige sidere ved dette nevnes. Ikke minst at bedehusfolket nå samles langt sjeldnere til offentlig forkynnelse.

En annen tendens i tiden er at den omreisende forkynner erstattes av pastorer. En god venn fra Finnmark, Thoralf Jenssen, døde for 14 år siden. I tiden jeg var kretssekretær i Troms- og Finnmark krets NLM arbeidet vi med å få en områdearbeider til Finnmark. Thoralf hadde bakgrunn fra den læstadianske bevegelse med sine stedlige forkynnere. Etter en splittelse i menigheten i Kjøllefjord havnet Thoralf i NLM. Hans erfaring tilsa at han ikke ville han noen områdearbeider. Flere ganger nevnte han hvor fint han hadde opplevd variasjonen av forkynnernådegaver i NLM. Hvis vi får en områdearbeider var han redd for at vi ville miste noe av bredden og mangfoldet i forkynnelsen, hevdet han. Kanskje noe til ettertanke.

Da Moses kom til Strand

Isabella og Henrik Moses med barna.

(foto ancestors.familysearch.org)

I 1881 flyttet sogneprest Frederik M. Lied fra Strand. Den nye presten som overtok het Henrik Bauer Moses. Han fikk tidlig rykte på seg som en streng prest.

Moses-slekta var jødisk og kom opprinnelig fra England. I 1745 flyttet John Moses fra Newcastle til Kristiansund og var en pådriver i den da voksende klippfiskindustrien. I 1768 kom John sin nevø fra Cumberland for å arbeide i onkelens bedrift. Nevøen het Isac Moses og han fikk en sønn som ble kalt opp etter onkelen. Denne sønnen, John Moses d.y. (1781-1849) startet en egen bedrift rundt århundreskiftet og etter kun få år var han en av de ledende forretningsmenn i Kristiansund. Han drev innen skipsfart og under Napoleons krigen i 1809-1812 bygget han seg opp og var ved krigens slutt eier av en tredjedel av Kristiansunds handelsflåte. Han representerte Nordmøre under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Etter krigen kom dårligere tider og John Moses d.y. gikk konkurs i 1818. Få år senere brøt han opp fra Kristiansund og flyttet tilbake til England etter en opprivende skilsmisse. John d.y. fikk også en sønn som het John. Han ble født i 1813 og sammen med resten av søskenflokken ble han værende i Norge sammen med moren. John (f.1813) ble gift med Fredrikke Caroline Bauer og var sogneprest og prost i sitt yrkesaktive liv.

Henrik B. Moses sin bestefar Eidsvollmann John Moses (1781-1849)

(foto wikipedia)

Prest i Kviteseid og Strand

16. mai 1848 fikk Fredrikke og John Moses en sønn som de gav navnet Henrik Bauer Moses. De var da prestefolk i Kristiansund, men flyttet allerede i 1859 til Klepp i Rogaland. Henrik ble derfor konfirmert på Jæren og tok deretter eksamen artium i Stavanger i 1867. Etter artium satte Henrik kursen mot Kristiania (Oslo) for å gå i farens fotspor på det teologiske studiet ved Universitet. Også foreldrene flyttet østover dette året, da far John ble prest i Kviteseid. Dette kallet hadde han til høsten 1880 da han ble pensjonist. Han døde av et slagtilfelle 4. september 1881.

Henrik avla teologisk embetseksamen i 1872 og sitt første prestekall var å avhjelpe sin prostefar i Kviteseid. Her ble han som personalkappelan fram til faren gikk av med pensjon i 1881. I Kviteseid fikk Henrik god kontakt med folket og ble godt likt. I 1879 var det en som hadde hørt en tale Henrik hadde holdt i en gudstjeneste. Vedkommende reagerte på talen og skrev i avisen hvor han anklaget presten for å bruke talerstolen til en politisk tale imot de liberale. Han hevdet at det var folk som gikk ut under prestens tale, siden presten talte mot deres politiske overbevisning. Andre forsvarte presten, mens han selv forholdt seg taus. Ellers heter det om den unge Henrik Moses at han slo lag med bedehusfolket i Kviteseid.

Henrik B. Moses (foto privat)

Da faren ble pensjonist, var det tid for Henrik å søke sitt eget prestekall. Han var da blitt 33 år gammel. Han søkte på et ledig kall i Strand, hvor Frederik Møllerop Lied var i ferd med å skifte beite. Men først skulle det feires. Henrik hadde endelig funnet seg kvinnen han ville gifte seg med. Hun het Isabella Fredrikke Desirie Eckersberg og var to å yngre enn Henrik. Isabella var datter av skipsreder Hartvik Eckersberg og kona Gustava Paus. Hun vokste opp i Drammen, men foreldrene hennes flyttet til Oslo i 1866. Bryllupet sto 8. mars i 1881.

14 år i Strand

Ett par år etter at presteparet Moses kom til Strand fikk de sitt førstefødte barn. Det var ei jente som fikk navnet Maria Gustava Fredrikke. Hun fikk ikke leve mere enn et halvt år og døde 31.juli 1884. Nummer to kom i 1885 og fikk slektsnavnet John. Denne John Moses utvandret til Amerika i 1905 og slo seg ned i Nord Dakota (ND). Han utdannet seg til jurist og ble etter hvert statsadvokat i ND. I 1938 ble han valgt til guvernør i hjemstaten for Det demokratiske partiet og i 1944 ble han valgt til senator. To måneder etter at han ble innsatt som senator døde han under en hjerteoperasjon. Han etterlot seg kone og fire barn.

Henrik B. Moses sin sønn senator John Moses

(foto wikipedia)

De tre siste barna til Isabella og Henrik Moses het Ester (f.1887), Eva (f.1889) og Gustava Fredrikke (f.1891). Alle barna ble dermed født mens Moses var prest i Strand. Mot slutten av Moses sin prestetid i Strand bodde Isabellas foreldre på prestegarden. Mor hennes døde i 1889 og faren i 1893. Begge ble begravet fra Strand kirke.

Som nevnt i artikkelen om Moses sin forgjenger Frederik M. Lied, hadde det oppstått et kjølig forhold mellom presten og det kristne lekfolket i kommunen. Dette ser ikke ut til å ha bedret seg under Moses. Presten Lars Oftedal hadde gode venner blant de ledende i kristenflokken i Strand også etter fallet og bekjennelsen i 1891. Dette falt ikke i god jord hos Moses. Gunnar Alsvik var såkalt medhjelper for presten og fikk beskjed om å bryte kontakten med Oftedal. Dette nektet Gunnar Alsvik og valgte i stedet å si opp stillingen sin som prestens medhjelper.

Dødsannonsen til Marie Gustava Fredrikke Moses

(Stavanger Amtstidende 05.08.1884)

På dette tidspunktet hadde Moses allerede kommet på kant med store deler av bygdefolket. Årsaken til dette var uenighet om forvaltningen og praksisen med offerpenger til presten. Noen utdypning av denne konflikten har jeg ikke funnet omtalt.

Jeg nevnte at Moses fikk rykte som en streng prest. Noe av dette kom for dagen da han i 1885 skulle skrive festekontrakt med husmannen Osmund Langeland på plassen Bakken under Prestegarden. Osmund fikk da klar beskjed om at det ikke var tillat med dans eller salg av alkohol på husmannsplassen. Moses ville også ha med at det ikke var tillatt med møter for sekter. Han tenkte nok da på kvekerne som på denne tid var den eneste «sekten» i Strand. Dette siste punktet fikk ikke Moses godkjent av departementet siden dissenterloven for lengst var opphevet.

Rundt 1890 begynte Moses å søke seg bort fra Strand. Kanskje var det uroen omkring offerpengene som gjorde at han ønsket å skifte beite. Han søkte prestekall blant annet i Vefsn i Nordland og i Sannidal i Telemark. Dette siste fikk han, men valgte å si nei. Kanskje var det svigerfars helse og alder som gjorde flytting komplisert? Svigerfar døde som nevnt i 1893 og i 1894 ble Moses ansatt som ny sogneprest i Eidskog i Hedmark på grensen til Sverige. Han sluttet i Strand og overtok Eidskog i 1895.

Henrik Bauer Moses (foto digitaltmuseum.no)

Siste år i Eidskog og Spydeberg

Fra de siste årene til Henrik B. Moses som prest har jeg ikke funnet mange opplysninger. Han var prest i Eidskog i 1895-1908. Her fikk han være med å innvie Mangor ungdomslokale. I tiden etter at de flyttet fra Strand fikk også Isabella mere tid til annet enn å ta seg av barn, foreldre og prestegården. Hun samlet jenter på prestgården og hadde privatundervisning i husholdningslære.

Henrik Bauer Moses minneord

(Dagen 19.01.1922)

I 1908 kom det siste skiftet av prestestilling for Henrik Moses. Da ble han utnevnt til sogneprest og prost i Spydeberg i Østfold. Her var han en periode formann i foreningen for Sjømannsmisjonen. Søndag 15. januar 1922 hadde Moses hatt gudstjeneste i Heli kirke sør for Spydeberg. På vei heim ble han rammet av et kraftig slag og døde heime på prestegården tre dager senere, den 18. januar 1922. Kona Isabella døde i 1930. Henrik ble 73 år gammel, mens kona Isabella ble 80 år.

Henrik Bauer Moses dødsannonse

(Morgenbladet 19.01.1922)

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Here is the English translation (AI):

When Moses Came to Strand

In 1881, parish priest Frederik M. Lied moved away from Strand. The new priest who took over was Henrik Bauer Moses. He quickly gained a reputation for being a strict clergyman.

The Moses family was Jewish and originally came from England. In 1745, John Moses moved from Newcastle to Kristiansund and became a driving force in the growing clipfish industry. In 1768, John’s nephew arrived from Cumberland to work in his uncle’s business. The nephew’s name was Isac Moses, and he had a son named after his uncle. This son, John Moses Jr. (1781–1849), started his own business around the turn of the century and within just a few years became one of the leading businessmen in Kristiansund. He was involved in shipping, and during the Napoleonic Wars (1809–1812), he expanded his business and, by the end of the war, owned one-third of Kristiansund’s merchant fleet. He represented Nordmøre at the Constituent Assembly at Eidsvoll in 1814.

After the war, harder times followed, and John Moses Jr. went bankrupt in 1818. A few years later, after a difficult divorce, he left Kristiansund and returned to England. He also had a son named John, born in 1813, who remained in Norway with his siblings and their mother. John (b. 1813) married Fredrikke Caroline Bauer and worked as a parish priest and dean throughout his career.

Priest in Kviteseid and Strand

On May 16, 1848, Fredrikke and John Moses had a son named Henrik Bauer Moses. At the time, they were living in Kristiansund, but in 1859 they moved to Klepp in Rogaland. Henrik was therefore confirmed in Jæren and later passed his university entrance exam in Stavanger in 1867. Afterward, he moved to Kristiania (Oslo) to study theology at the university, following in his father’s footsteps. That same year, his parents also moved east when his father became a priest in Kviteseid. He held this position until autumn 1880, when he retired, and he died of a stroke on September 4, 1881.

Henrik completed his theological degree in 1872, and his first position was assisting his father in Kviteseid. He served there as assistant pastor until his father retired in 1881. In Kviteseid, Henrik connected well with the people and was well liked. In 1879, however, someone who had heard him preach accused him in a newspaper of using the pulpit for a political speech against liberals. It was claimed that some people left the church during his sermon because of his political views. Others defended him, while Henrik himself remained silent. Otherwise, it is said that the young Henrik Moses aligned himself with the lay Christian movement in Kviteseid.

When his father retired, Henrik, now 33 years old, applied for his own parish. He applied for a position in Strand, where Frederik Møllerop Lied was preparing to leave. But first, there was a celebration—Henrik had found the woman he wished to marry. Her name was Isabella Fredrikke Desirie Eckersberg, two years younger than him. She was the daughter of shipowner Hartvik Eckersberg and his wife Gustava Paus. Isabella grew up in Drammen, but her parents moved to Oslo in 1866. The wedding took place on March 8, 1881.

14 Years in Strand

A couple of years after the Moses family arrived in Strand, they had their first child, a daughter named Maria Gustava Fredrikke. She lived only six months and died on July 31, 1884. Their second child, born in 1885, was named John. This John Moses emigrated to America in 1905 and settled in North Dakota. He trained as a lawyer and eventually became a state’s attorney. In 1938, he was elected governor of North Dakota for the Democratic Party, and in 1944 he was elected to the U.S. Senate. Two months after taking office, he died during heart surgery, leaving behind a wife and four children.

The couple’s three youngest children were Ester (b. 1887), Eva (b. 1889), and Gustava Fredrikke (b. 1891). All were born while Moses was serving in Strand. Toward the end of his time there, Isabella’s parents lived at the parsonage. Her mother died in 1889 and her father in 1893, and both were buried from Strand Church.

As mentioned in the article about Moses’s predecessor, Frederik M. Lied, relations between the priest and the local lay Christian community had become strained. This did not improve under Moses. The priest Lars Oftedal maintained strong ties with influential members of the Christian community in Strand even after his fall and confession in 1891, which Moses did not approve of. Gunnar Alsvik, who served as an assistant to Moses, was instructed to break contact with Oftedal. He refused and instead resigned from his position.

By this time, Moses had already fallen out with much of the local population. The reason was a dispute over the management and practice of offering money to the priest, though further details of this conflict are not known.

Moses’s reputation as a strict priest was reinforced in 1885 when he drafted a tenancy contract with the cotter Osmund Langeland for a smallholding under the parsonage. Osmund was clearly told that dancing and the sale of alcohol were not permitted on the property. Moses also wanted to forbid meetings of sects, likely referring to the Quakers, who were the only such group in Strand at the time. However, this clause was not approved by the authorities, as the dissenters’ law had already been repealed.

Around 1890, Moses began seeking a position elsewhere, possibly due to the unrest surrounding the offering money issue. He applied for positions in Vefsn in Nordland and in Sannidal in Telemark. He was offered the latter but declined, perhaps due to his father-in-law’s age and health making relocation difficult. After his father-in-law’s death in 1893, Moses was appointed parish priest in Eidskog in Hedmark in 1894 and took up the position in 1895.

Final Years in Eidskog and Spydeberg

There is limited information about Henrik B. Moses’s later years. He served as priest in Eidskog from 1895 to 1908, during which time he helped inaugurate the Mangor youth hall. After moving from Strand, Isabella had more time for other activities and gathered girls at the parsonage to provide private instruction in household skills.

In 1908, Moses took on his final clerical post as parish priest and dean in Spydeberg in Østfold. He also served for a time as chairman of the Seamen’s Mission association. On Sunday, January 15, 1922, Moses had conducted a service at Heli Church south of Spydeberg. On his way home, he suffered a severe stroke and died at the parsonage three days later, on January 18, 1922. His wife Isabella died in 1930. Henrik lived to the age of 73, while Isabella reached 80.

En frelser er oss født!

Vi får igjen feire jul. Feire at Jesus Guds Sønn kom til jord for å åpne veien til himmelen for syndere.

Guds redningsaksjon startet i himmelen før jorden ble skapt. «For i ham (Jesus) har han (Gud) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. (Ef 1:4) Så skapte Gud oss mennesker som han elsket fra evighet av: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jer 31:3)

Men menneskene sviktet i første prøvelse. Adam og Eva syndet mot Gud ved å spise av den forbudte frukt. Da fikk vi et første glimt av denne Guds frelsesplan da Gud sa til slangen (djevelen): «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1M 3:15)

Videre framover i historien forkynte Gud stadig sin redningsaksjon gjennom sine profeter. Her tre eksempler fra Jesaja boka: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel (Gud med oss).» (Jes 7:14) «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» (Jes 9:6) «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Så skjedde underet. Jesus Guds Sønn ble unnfanget ved Den Hellige Ånd i Maria. «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk 1:30-33)

Også Marias forlovede Josef fikk englebud om Frelseren som skulle fødes: «Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:20-21)

Og endelig ni måneder etter unnfangelsen var dagen kommet da Frelseren ble født: «Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» (Luk 2:6-14)

Frelserens vei her på jord gikk mot et kors. Han skulle gi sitt liv til soning for dine og mine synder. Han gikk denne veien i lydighet helt til korset. Her utslettet han «skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Og korsets seier ble kronet med oppstandelsens morgen.

Jeg er så glad for å kunne synge av hjertet: «Han er frelser min!» Er han din frelser?

God jul!

Noen ord om dåpen

Dåp (foto ukjent)

Hva får vi i den kristen dåp? Barnedåp eller voksendåp? Kan barnet tro? Det blir ofte stilt mange spørsmål når temaet er dåp.

I denne artikkelen får du ikke en utfyllende teologisk utleggelse om dåpen. Du får noen smakebiter fra hva noen åndelige ledere har sagt. Ledere som har skrevet mye godt om dette emnet. Jeg vil anbefale deres bøker til videre studier. Men her er altså noen sannheter i kortform:

Erik Pontoppidan

Hva gir eller gagner dåpen? Den virker syndenes forlatelse, frir fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror dette, slik som Guds ord og løftet lyder.

Blir alle som er døpt, salige? Nei, bare de døpte som tror. For Kristus sier at den som ikke tror, skal bli fordømt. Dåpen hjelper ham da ikke.

Men kan små barn tro? Ja, Den Hellige Ånd kan virke troen i dem uten at de selv vet det eller forstår seg på det.

Hvordan kan vann gjøre så store ting som å fri menneskene fra synden, døden og djevelen og gi dem evig liv? Selve vannet gjør det ikke, men Guds ord, som er i og med vannet, og troen, som stoler trygt på dette Guds ord som er føyd til vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men sammen med Guds ord er det en dåp, det er: Nådens og livets vann og det badet som gjenføder ved Den Hellige Ånd.

Gisle Johnson

Ingen ting er mer skikket til å hindre vekkelse enn den stadige tale om at alle døpte fremdeles er Guds barn.

Dåp (foto agderkultur.no)

Carl Fr. Wisløff

La oss holde fast ved velsignelsen og løftet som ble gitt i barnets dåp slik katekismen lærer det. Men la oss samtidig huske at den som ikke lever i tro på Jesus, er likeså fortapt i seg selv som om han aldri var blitt døpt.

Det var Guds vilje at det døpte barn skulle bli hos ham like til sin siste stund. I overgangsalderen må det da bli en bevisst overgang til et voksent menneskes liv i Gud. Den barnedøpte vil da oppleve en vekkelse og omvendelse… Det er nødvendig at det kommer et bevisst valg og en ny bevissthet om å ville høre Jesus til. Men vi må fastholde at han hadde liv i Gud før også, ja han levde det samme nådeliv som etter sitt gjennombrudd.

Øivind Andersen

Som Kristus gikk gjennom døden fra dommen til oppstandelsen i herligheten, slik er det å komme under og gjennom dåpsvannet en gjennomgang fra vår naturlige stand under døden og dommen og vreden til en nådestand i liv under velsignelsen og nåden.

Ved frafall blir dåpens velsignelse gjort til intet for oss, idet det nye menneske som skaptes i dåpen atter «dør». Et menneske blir på den måten fullt ut som en udøpt hedning.

Det er på Ordet som lød til oss i vår dåp vi må bygge vårt frelseshåp, ikke på vannet… Derfor skal vi i tillit til vannets vitnesbyrd omvende oss ved Ånden og tro blodet. Men vi skal ikke «omvende oss til dåpen». Det er til Gud vi omvender oss, til den nådepakt Han har opprettet med oss i sin Sønn fra evige tider.

Aksel Valen-Sendstad

Gjendåp er en ubibelsk og direkte vantro handling… Ifølge NT er dåpen innstiftet som en engangshandling, hvor Gud alene handler med mennesket. Dette paktstegn skal ikke gjentas. Hvis et menneske faller fra Gud i vantro og ugudelighet, betyr det ikke at dåpens paktstegn er gjort til intet. Det står alltid ved makt uansett synd og frafall… Når en frafallen vender om til Gud igjen, vender han om til den nåde Gud har gitt ham i dåpens bad.

Arne Helge Teigen

Gud gir den samme nåde gjennom dåpen, som han tilbyr og gir gjennom evangeliets budskap om Jesus Kristus. Dette betyr at Gud gir troen på Jesus Kristus, gir syndenes forlatelse, gir Den Hellige Ånds gave, og at han gjenføder mennesker gjennom dåpen.

Ut fra Bibelen er det klart at barn trenger Guds nåde. Grunnen til dette er at de er født med arvesynd (Job 14,4 Job 15,4 Salme 51,7 Ef 2,3). Fordi Gud gir tilgivelse for synd gjennom dåpen, skal de altså døpes.

Frederik M. Lied – prest og ordfører i Strand

Frederik Møllerop Lied. 

(foto Kåfjord kirke 150 år fargelagt av ChatGPT)

Frederik Møllerop Lied var prest i Strand i åtte år. Han satte positive spor etter seg, men huskes også for forhold som ikke var like bra.

Som ordfører i Strand måtte han også møte på Amtstinget (Fylkestinget) for Rogaland. I en omtale av ham i 1887 het det at han var en svært dyktig taler, men han hadde samtidig: «en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han hadde også en hang til å erte motstanderne slik at det ble til skade for saken han kjempet for.

Titt kunne innleggene hans være veldig vakre, spesielt når han talte om fredningsbestemmelser og i det hele om utviklingen av næringsveiene. Mange vil huske hans varme innlegg for Landbrugsskolen på Austråt i Amtstinget 1876. Men selv under denne visstnok hans beste tale, kunne han ikke la være å dra inn en meget omdiskutert sak angående salg av Amtssygehuset.» (noe språklig revidert) Denne hans måte å være på preget også hans virke som prest.

Frederik Lied sin svigerfar prost Peder Christian 

Tyrholm Holtermann (foto strindahistorielag.no)

Fra Nordmøre til Strand

Frederik Møllerop Lied ble født 27. februar 1831 på Bremsnes på Averøy på Nordmøre. Far hans het Peder Høyer Lied og var lensmann, mens mor hans het Marte Marie Høyem. I 1852 begynte han på teologisk utdannelse ved Universitetet i Christiania (Oslo) og tok teologisk embetseksamen i 1857.

Etter endt presteutdannelse fikk han jobb som personalkappelan hos prost Peter Chr. Holtermann i Oppdal sør i Trøndelag. Dette var en gammel kjenning av Frederik, siden han var prest på Averøy under hele Frederiks oppvekst. Nå var han altså prost i Oppdal og trengte hjelp av en yngre prest. 27. november i 1857 ble Frederik ordinert til prest av biskop Hans Jørgen Darre i Nidarosdomen.

Prosten hadde ei datter som var ett år eldre enn den nyslåtte personalkappelanen. Kanskje hadde de et godt øye med hverandre fra oppveksten? I alle fall ble Hanna Thyrholm Holtermann og Frederik Lied kjærester og ble viet av prosten 19. juli 1859. Hanna og Frederik fikk ikke egne barn. Mens Frederik var i Oppdal, kom hans noe stride natur fram i offentligheten i 1863. Da havnet han i en avisdebatt om lekmannen og haugianeren Elling Eielsen, som nylig hadde besøkt Oppdal.

Kåfjord med Kpfjord kirke 1852

(tegning wikipedia)

I 1864 ble Lied ansatt som sogneprest i det nye Alta prestedømme. Senere ble han også prost. I Alta bodde det både kvener og samer, i tillegg til flertallet som var norske. Lied tok derfor kurs i både kvensk og samisk. På denne tiden var myndighetene godt i gang med fornorskningsprosessen, ikke minst som en følge av Kautokeinoopprøret. Lied gikk inn i denne oppgaven med full kraft. I 1865 var han med å starte søndagsskole i gruvebygda Kåfjord. Her hadde først læreren kristendomsundervisning med påfølgende norskundervisning der målet var å lære å lese norsk.

Lied kom tidlig i konflikt med den læstadianske vekkelse. Han rapporterte at det vinteren 1865-66 hadde blitt en «fanatisk-spiritualistisk» vekkelse, ikke minst blant kvenske gruvearbeidere i Kåfjord. Lied hevdet at vekkelsen framsto som et «overmål av glede over den erfarte nåde» (språklig revidert) og den ytret seg med «ekstatiske skrik, klapping i hendene, mens noen liksom sank hen i avmakt» (kalt rørelse). Læstadianerne svarte med å påstå at både læreren og presten var motstandere av den sanne kristendom. På denne tiden måtte en melde seg for presten om en ønsket nattverd. En læstadianer benyttet et slikt prestebesøk i mars 1866 til å formane presten. Dette ble ikke tålt og læstadianeren ble nektet å komme til nattverd. Lied hadde deretter noen bibeltimer i Kåfjord, noe som førte til tilbakegang for vekkelsen.

Den kjente læstadianske predikanten Petter Posti

(foto geni.no)

I 1869 kom en ny læstadiansk vekkelse i Alta ved den kjente predikanten Petter Posti. Lied hadde mange samtaler med Posti og formante han og vekkelsen til ikke å praktisere rørelsen etter nattverden, men det kunne ikke Posti love. Lied rapporterte til Tromsø-biskop Hvoslef, som var prest i Kautokeino under opprøret der. Biskopen formante Lied til forsiktighet. Det endte med at læstadianerne fikk praktisere rørelsen etter nattverden i gudstjenesten og at de derfor fortsatte å forholde seg til sin prest. Senere kom Lied også i konflikt med ei gruppe katolikker i Alta og deres leder Georg A. Boller.

Frederik Lied så ned på den kvenske befolkningen. Han mente selv at han hadde «fortrolig kjennskap» til den kvenske karakter. Han karakteriserte denne slik i brev til biskopen i forbindelse med striden med Posti: «Denne pralende, men feige race, bør behandles for at frigjøres for deres slette egenskaber, der ikke ere faa. Blant disse slette karaktertrekk er tilbøielighed til løgn og ringeagt for sanhed stærkt fræmtrædende hos dem.»

Frederik Møllerop Lied (foto privat)

Åtte år i Strand

Kanskje var Frederik Leid lei av kampene i nord da han i 1871 søkte den ledige stillingen som sogneprest i Strand etter Samuel Leganger. Men fred skulle det ikke bli. Også i de ni årene han var i Strand oppsto det konflikter mellom Lied og lekfolket, lærerstanden og politiske motstandere. Samtidig fikk han også utrettet mye positivt bl.a. innvielse av ny kirke.

Det hadde lenge vært arbeidet med å få på plass ny kirke i Strand da Frederik Lied kom som ny prest i 1872. Han fikk være med på selve byggingen av kirken og ikke minst innredningen. Den nye kirken ble bygget på samme tomta som den gamle kirka på Strand. Lied la ned et omfattende arbeid for å ferdigstille kirken. Historien sier at han engasjerte seg både i praktiske småting og i framdriften av byggevirksomheten. Høsten 1874 nærmet kirken seg ferdig og første arrangement var en utsatt konfirmasjon planlagt til 4. oktober. Men ting tok tid også i 1874. Vigslingen av kirken ble først 4. november med ikke mindre enn åtte prester til stede. Konfirmasjonen ble så avviklet søndag 8. november, med blant andre mine oldeforeldre Eli T. Nag og Tore T. Fjelde som konfirmanter. Kirken manglet da utvendig panel. Denne kom ikke på plass før året etter.

Elias Tilset (foto Soga um Strand)

Hanna og Frederik Lied kunne ikke drive prestegården alene, selv om de var over gjennomsnittet interessert i gårdsdrift. Under folketellingen i 1875 bodde to slektninger av Frederik, Peter Høier Lied (159 og Martha Susanne Lid (16), hos prestefolket.  De hadde også sendt bud på en ungdom fra Oppdal som var dreng og gårdsarbeider. Han het Ole Olsen Tilseth og var 29 år i 1875. Ole og kona Guro ble med presteparet da de flyttet fra Strand i 1881, men de kom tilbake året etter og forpaktet da prestegården.  I 1892 fikk de skille ut en del av prestegården til eget småbruk. Guro og Ole Tilseth fikk ett dødfødt barn og ei jente som døde av kikhoste kun halvannet år gammel. I 1895 fikk de en søstersønn (18) som het Elias Abelsen Tilset som fostersønn. Han arvet gården etter onkel og tante og ble en kulturpersonlighet i Strand. Han har blant annet skrevet Strandasangen. I tillegg til disse var det to lokale gårdsgutter og tre tjenestejenter på prestegården. 

I tillegg til arbeidet som prest og bonde på prestegården, engasjerte Frederik seg også i politikken. Han var i flere år formann i skolestyret og var den første presten i Strand som ble ordfører. Han hadde dette tillitsvervet i 1874-1881. I samme periode representerte han som nevnt kommunen på Amtstinget. Det ble sagt om Lied som ordfører at han var dyktig, men hadde en måte å styre på som ofte skapte strid. Også på Amtstinget markerte han seg i store og små saker. En gang foreslo han at Amtet skulle innføre skuddpremie på kråker. Dette fordi kråkene var plagsomme for sauebøndene under lemmingen. Det var ikke uvanlig at kråker og ravn hakket ut øynene på lamma under fødselen.  Forslaget om skuddpremie ble imidlertid nedstemt.

Mye mer støy vakte Lied sitt engasjement i spørsmålet om lønnsøkning for lærerne som kom opp på Amtstinget. Lied manet lærerne til nøysomhet og gikk imot forslaget om lønnsøkning. Han argumenterte blant annet slik: «Det er dog en Kristelig Lærerstand vi har, og jeg tror Lærerne vil finde sig i de Kaar som deres Stilling tillader dem at leve under. Nøisomhet vil jeg haabe er tilstede hos lærerne, og vil fremdeles være det.» Mot dette ble Lied møtt med sitt eget argument da han i 1874 ville selge klokkergården. Da begrunnet han salget blant annet med at «jo høyere presteinntekter, jo dyktigere prest kan sognet gjøre regning med å få». (Stavangeren 06.07.1874) Det ble mye uro og avisskriverier av slikt.

En av de som tok til orde mot Lied var Arne Garborg. Han skrev et lengre dikt, eller nidvise, om saken. Siste verset er slik: «Ende fik nu Formandskabet og, san. Præst og Verdslige til Hjemmet drog, san. Men fra Præstegaarden Høres om Uorden. Spøgelse det yr i hver en Krog, San. Stakkars Prest, San. Det var best, san. At du havde holdt dig til din Læst, san.» En annen skrev følgende i avisen Stavangeren 8. august 1877, underskrevet med pseudonymet Knib Knibesen:

Han kom også på kant med flere av de ledende innen lekmannsarbeidet i Strand. I 1878 hadde myndighetene i Oslo sendt ut et forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Møtet som ble arrangert 31. mars ble ledet av ordfører og prest Lied. 9. mai sto et krast leserinnlegg i avisen Stavangeren som var skrevet av «En Strandbo» og datert 16. april. Her gir han et partisk referat fra menighetsmøtet 31. mars.

Mer enn halve møtet gikk med til Frederik Lied sitt foredrag der han argumenterte sterkt mot forslaget fra Oslo. Da presten var ferdig, ble det anledning for publikum å si sin mening. Flere av disse, blant andre Gunnar Alsvig, gamleordføreren Ole T. Barkved, emissær Halvor Langeland, Maurits Seljeskog, kirkesanger Ole P. Nærbø, gårdbruker G. Tvedt og Jonas Vatne. Kun noen få støttet presten offentlig. Det som imidlertid skapte mest forargelse var at presten som ordstyrer stadig avbrøt sine meningsmotstandere. De som var uenig med presten ble til slutt så frustrert at de ville reise seg å gå. Men det ble gjennomført en avstemming som gav presten 43 stemmer og Gunnar Alsvig og hans venner fikk 47 stemmer.

Frederik Møllerop Lied (foto Kåfjord kirke 150 år)

Tunge siste år

Mot slutten av sin tid som prest i Strand, ble Frederik Lied syk. Han søkte seg bort fra Strand og ble ansatt som sogneprest i Sokndal fra 1. mai 1881 og ankom Sokndal i juli etter en tøff seilas over Jæren. Hele perioden i Sokndal slet han med sykdom, men skjøttet sitt kall og tok godt vare på prestegården. Han fikk blant annet sørget for å bygge vei til småbruket Herveland som på den tid lå under prestegården.

19. juli 1884 feiret Frederik og Hanna sølvbryllup. Han noterte i protokollen: «På prestegården vemodig familiefest i anledning sogneprestens og ektefellens 25års bryllupsdag. Sognepresten var den dag så vidt ved helse at han kunne delta i taler og overvære avsyngingen ved skolelærere og andre og av en sang for menigheten og sølvbrudeparet ved Holterman, hvilket uvilkårlig fikk mere preg av avskjedssang enn bryllupssang.» (språklig revidert)

Det er litt ulike beskrivelser av Lied sin sykdom. En kilde skriver at han fikk et «underlivstilfelle» som plaget han de siste årene og at han de siste månedene av livet var «sindssvag». Andre kilder sier at han led av en magesykdom. 31. juli 1884 ble han sendt til behandling på Larvik bad i Vestfold, men da var helsetilstanden så dårlig at han ble sendt direkte til Oslo. Her seg han om i porten til sykehuset hvor på han ifølge dødsannonsen døde etter to og en halv dag, den 4. august. Frederik M. Lied ble 53 år gammel. Han ble begravet fra domkirken i Trondheim 8. august. 

Etter at Hanna Lied ble enke, ble hun boende i Sokndal til våren 1885. Da flyttet hun til Trondheim for å stelle sin syke far. Hun ble boende på ulike adresser i Trondheim til hun døde julaften 24.12.1919. Hun ble 89 år gammel.

 

Dødsannonse Frederik Møllerop Lied 

(Romsdals Amtstidende 16.08.1884)

Dødsannonse Hanna Lied

(Aftenposten 30.12.1919)

Minneord om Hanna Lied (Trønderen 30.12.1919)

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no