onsdag 22. november 2017

Edvard Masoni – med stormangrep på Kinamisjonen

Misjonshøyskolen i Stavanger fotografert i 1896.
Edvard Masoni helt framme. (foto: skuvla.info)

Ole Edvard Masoni var misjonær i Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM), men brøt med NLM på grunn av uenighet om ordinasjon og liturgi. Hvem var denne merkelige mannen?

Same fra Rana
Reindriftssamene på Nordkalotten var ikke bundet av landegrenser. Mange svenske samer dro til kysten av Norge for å finne godt beite til dyra sine. I Arjeplog i Sverige var det noen samer som brukte søndre del av Saltfjellet som beiteområdet. En av disse familiene var foreldrene til Ole Edvard Masoni.

Foreldrene slo seg etter hvert ned som husmenn i Dunderlandsdalen i Rana kommune og her ble Ole Edvar Anderson Fjällmann født. Dette var hans opprinnelige navn. Senere brukte han Nilsen som etternavn, men skiftet som ungdom til etternavnet Masoni. Han er derfor mest kjent som Edvard Masoni.

Edvard ble født i Mo i Rana 25. mai 1870 og vokste opp i Dunderlandsdalen, på vei opp mot Saltfjellet. Foreldrene hans var svært fattige, og faren måtte ofte ut å tigge for at familien skulle overleve. Senere flyttet Edvard og mora til hans eldre bror Johannes, på Isterstranda ved Mo i Rana. Broren Johannes var en kjent bygdeorginal i Mo. Moren omkom i fjellet en vinter. Det ble fortalt at hun da var på vei til en samisk trollmann i Jokkmokk, for å «sette gann på» (skade ved trolldom) noen hun var blitt uvenner med. Som ungdom var Edvard fisker, både i Lofoten og i Finnmark. Senere tok han et skoleår på Helgeland Amtskole, og ble etter det lensmannsdreng i to år.

Edvard Masoni i 1896 (foto: skuvla.info)

Kall til Kina
Edvard hadde kjent på et misjonskall fra han var åtte år gammel, og dette kallet ble forsterket da han gikk på amtsskolen. I 1894 søkte han og ble opptatt på misjonshøyskolen for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Stavanger. Her gikk han på skole i tre år. Masoni kjent på et kall til Kina, men her hadde ikke NMS misjonsarbeid på den tid. Han tok derfor kontakt med NLMs generalsekretær Johannes Brandtzæg i 1896, med tanke på utreise for det som da het Kinamisjonsforbundet.

Brandtzæg og hovedstyret i NLM var sterkt i tvil om det var rett å ta opp Masoni som misjonær for NLM. De var usikre på om han var personlig egnet. Etter behandling i styret, ble det enstemmig vedtatt å ta han opp som Kinamisjonær. Hovedstyret ville at han skulle reise ut med det samme han var ferdig på misjonsskolen. Brandtzæg søkte derfor kirkestatsråd Jacob Sverdrup om å få Masoni ordinert til prest før utreise. Dette var ikke noe sterkt ønske fra Masoni selv. Han var ikke opptatt av noe ordinasjon på det tidspunkt, men var villig til å bli ordinert om NLM ønsket det.

Byråkratiet i departementet tok tid, og før svaret fra Sverdrup forelå, kom Bradtzægs søknad hovedstyret for øret. Søknaden var noe Brandtzæg hadde gjort uten å behandle saken i styret. Hovedstyrets flertall ønsket ikke at Masoni skulle bli ordinert, og gjorde vedtak om det. Da et positivt svar fra statsråd Sverdrup forelå 17. november 1897, måtte Brandtzæg derfor svare med å beklage at han hadde handlet utenom styret, og at ordinasjonen ikke ble noe av likevel.

Kinamisjonens arbeidsfelt i Kina

I Kina for NLM 1898-1902
Dermed reiste Edvard Masoni til Kina uten å ha blitt ordinert. Han ankom Kina våren 1898. Det første året ble brukt til å lese språk. Masoni hadde nok en vanskelig personlighet som ikke hadde lett for å innordne seg. Rapportene fra Kina viser at det var samarbeidsproblemer i alle de årene Masoni var ansatt i NLM.

Sommeren 1899 var det misjonærkonferanse for NLMs kinamisjonærer. På den tid hadde ikke kvinnene adgang til konferansen, som var det høyeste organet for NLM på misjonsmarken. På denne konferansen gjorde den ferske misjonæren fra Rana seg bemerket. Han fremmet et forslag om at kvinner skulle ha sete i konferansen med tale og stemmerett i saker som angår deres egne arbeidsgrener. Dette forslaget ble ikke vedtatt da, men kvinnene fikk adgang til konferansen som observatører. Masonis forslag fikk imidlertid flertall på konferansen i 1903 og ble godkjent av NLMs generalforsamling i 1905.

NLMs første åtte misjonærer til Kina

Etter språkstudiet reiste Masoni på flere undersøkelsesreiser, både alene og sammen med andre misjonærer. Sommeren 1899 var han på undersøkelsesreise til Haishan. Høsten samme år reiste han til Honan på oppdrag av konferansen. De ville han skulle undersøke hele Honan-distriktet, men Masoni besøkte bare byene Tengchow og Nanyang, noe han fikk kritikk for av styret for feltet. Masoni møtte et vennlig folk i Honan, men også «ofte sandstormer og mye røverpakk». Han mente området var usunt å bo i for utlendinger, og valgte selv å være stasjonert i Yüngyang, hvor han fikk leie et hus. Her ble han til våren 1900. Yüngyang ligger langs elva Han, 18 mil fra Laohokow som var misjonens hovedsete i Kina.

Han var også utsendt våren 1900, sammen med en misjonær fra et annet land, for å finne en ferieplass for de utenlandske misjonærene

Edvard Masoni (foto ranano.no)

Sommeren 1900 ble det uro i Kina. Det såkalte bokseropprøret rettet seg i første rekke mot kristne kinesere og de utenlandske misjonærene. Mange tusen kristne kinesere mistet livet, og flere hundre utenlandske misjonærer. Opprøret ble slått ned og freden gjenopprettet i september 1901.

NLMs misjonærer ble først evakuert til Laohokow og så videre til Hankow. Derfra reiste alle misjonærene heim til Norge, bortsett fra Masoni. Han ble igjen i Shanghai i det året bokseropprøret pågikk.Han skrev utallige artikler fra Kina i Kineseren, både før bokseropprøret og under opprøret. Han ble derfor et viktig bindeledd mellom Kina og misjonsledelsen i Norge. Det fortelles at Masoni alltid gikk med ei skarpladd rifle mens bokseropprøret pågikk. En måned før freden ble sluttet, reiste Masoni tilbake til misjonsfeltet. Han bodde fra august 1901 på Tsingshankiang misjonsstasjon og hadde tilsyn med alle de andre stasjonene derfra, fram til de andre misjonærene kom ut igjen i februar 1902.

Kinesere og Kinamisjonærer

Da nye og gamle misjonærer var tilbake i Kina, reiste Masoni til «sin» stasjon i Yüngyang. Sommeren 1901 hadde NLMs generalforsamling gjort endelig vedtak om at NLMs misjonærer ikke skulle ordineres. Dette hadde vært en betent debatt både i Norge og blant misjonærene i Kina. Etter at endelig beslutning var fattet, forlot en stor del av NLMs misjonærer organisasjonen. Masoni var en av dem. Han skrev til hovedstyret at han ikke kunne bøye seg for vedtaket som var fattet, og styret tok brevet som en oppsigelse.

Masoni mistet dermed lønna, og han ble krevd for et lån han hadde til NLM. Da han var ferdig på Misjonshøyskolen i Stavanger og gikk over til NLM, måtte han dekke skolepenger på kr.3000,- til Misjonshøyskolen. Av dette betalte NLM halvparten og de lånte Masoni den andre halvparten. Dette lånet forfalt når han sluttet i NLM, men han betalte det ikke tilbake. Masoni fortsatte noen uker i Kina på eget ansvar, men måttet til slutt reise heim til Norge på lånte midler fra NLM. Han ankom Stavanger i slutten av november 1902. Misjonens ledelse konkluderte på følgende vis: «Forholdet mellom ham (Masoni) og misjonen og medarbeiderne hadde aldri vært lykkelig.»

Ordinasjonsstriden
NLM ble stiftet i 1891. Det første tiåret etter stiftelsen ble den kirkelige kursen lagt. Striden sto først og fremst om hvorvidt NLMs misjonærer skulle ordineres av Den norske kirke eller innvies av NLMs hovedstyre. Det andre stridsspørsmålet gjaldt hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. Det store flertallet av misjonærene ønsket ordinasjon, men ledelsen i Norge var skeptisk. Saken var oppe på flere styremøter og generalforsamlinger og endte med at NLM ikke vil ordinere sine utsendinger, men innvie dem selv ved en forbønnshandling av hovedstyret.

Edvard Masoni (foto: ranano.no)

Spørsmål om rituale ved kirkelige handlinger ble først vedtatt av generalforsamlingen i 1895. Da het det kort og enkelt at faste ordninger «bør være så få og enkle som mulig.» Misjonærene var heller ikke enig i dette og ønsket rituale lik det som var i Den norske kirke. Hovedstyret delte ikke dette synet, og vedtok en ordning som bl.a. innebar så få og enkle faste former som mulig, plass for nådegavene og fri bønner. Hovedstyrets forslag ble vedtatt av generalforsamlingen.

Disse vedtak førte til at en stor del av misjonærene og noen i hovedstyret sluttet i NLM. En av dem som sluttet var som nevnt Edvard Masoni, som da hadde skiftet syn på spørsmålet om ordinasjon.

Oppgjør med NLM
Etter at Masoni kom heim til Norge senhøstes 1902, reiste han mye rundt i Norge og hadde møter om Kina. På disse møtene brukte han mye tid på harde angrep på NLM. Angrepene gikk både på NLMs syn på ordinasjon og ritualer, men også på den behandlingen han selv mente seg utsatt for da han måtte slutt i NLM. Han skrev også flere ramsalte innlegg i ulike aviser der han advarte mot NLM.

Flere misjonsvenner skrev også innlegge både til støtte for og mot Masoni. Jeg har funnet artikler om Masoni-saken i aviser i hele Sør-Norge. Masonis virksomhet i Norge ble avsluttet tidlig på høsten 1903 da han satte kursen vestover.

Tønnes Frøyland

Til Amerika for å bli lege
17. oktober 1903 gikk Masoni om bord i båten «Saint Louis» som lå til kai i Southampton, med kurs for New York City. Planen hans var å utdanne seg til lege, med tanke på ny utreise til Kina. Han begynte på det fireårige legestudiet på Hamline universitet i Minneapolis høsten 1904.

På universitet traff han en annen nordmann, Tønnes Frøyland fra Sokndal. Frøyland hadde planer om utreise som legemisjonær for NLM. Masoni begynte etter kort tid å motarbeide Tønnes Frøyland. Han fikk med seg noen venner, og de spredte mange og vonde rykter om Frøyland. De anklaget han blant annet for å leve i umoral, uærlighet, latskap og for å mangle åndelig interesse. De sendte også brev til hovedstyret for NLM med slike anklager. Ryktene nådde også Tønnes selv, og han sendte et forklarende brev til hovedstyret.

Hovedstyret tok dette så alvorlig at de sendte den kjente misjonshøvdingen fra Egersund, Brynjuf P. Mugaas til Amerika for å undersøke saken. Masoni selv reiste bort da Mugaas kom til USA. Mugaas konkluderte med at alle anklagene var falske og forlangte at ryktesprederne skulle trekke anklagene tilbake. Hvis ikke ville de vurdere å gå til rettsak. Dette endte med at de falske anklagene ble trukket tilbake og beklaget.

Mugaas sitt besøk i Amerika medførte en avisartikkel i Stavanger Avis i februar 1910. Artikkelen het «Omkring Masoni» og beskrev Mugaas sin tur som en lystreise på NLMs bekostning. Artikkelen var skrevet av en jernbanemann. Mugaas gikk til meddomsretten med saken, for å få dømt beskyldningene for usanne. Mugaas vant saken og jernbanemannen måtte betale Mugaas sine saksomkostninger.

Edvard Masoni brukte ellers tiden i Amerika til å reise rundt i landet og forkynne Guds ord og å holde foredrag om Kina.  Han fullførte legeutdannelsen og kom tilbake til Norge i 1909.

Kamp for samers rettigheter
I perioden fram til han reiste ut igjen til Kina i januar 1912, talte han på ulike møter rundt om i landet. Han talte på møter i avholdsforening i Stavanger, på basar i loge i Sandnes, foredrag om Kina på Hemnes forsamlingshus, på Halsnøy, Feda og på ulike møter i Jelsa, for bare å nevne noe. Fra Jelsa meldtes det i Stavanger Aftenblad at Masoni holdt et «opplysende foredrag om det såkalte Kinaforbunds forhold til den lutherske kirkes bekjennelse, dets opptreden mot annerledes tenkende og om det åndstyranni det søker å utøve. Foredraget som varte i fulle 2 timer, ble med oppmerksomhet fullt fra først til sist.»

Særlig intens var hans møtevirksomhet på Jæren. Her gikk han til frontalangrep på Kinamisjonens lære, ikke minst i synet på fri nattverd. På Brusand ble bedehuset stengt for han, noe som førte til full splittelse blant bedehusfolket. De som var uenige i at Masoni ikke fikk tale, gikk ut av venneflokken. De kjøpte nabotomta til bedehuset, for å bygge eget bedehus der. På Vigrestad samlet han mye folk og et fyldig referat ble sendt til ulike aviser. Dette resulterte i at kretsstyret for NLM sendte ut en redegjørelse om den såkalte Masoni-saken til foreningene.

(foto: digitalmuseet)

Foruten møtevirksomheten med forkynnelse, informasjon om Kina og agitasjon mot Kinamisjonen, arbeidet Masoni også i disse årene for samefolkets sak. Han skrev flere artikler i det samiske bladet «Waren Sardne». Han reiste sammen med sameaktivisten Elsa Renberg til Finnmark og oppfordret samene til å organisere seg for å fremme sin sak. Det ble referert at Renberg talte på verdslige møter, mens Masoni også fikk tale i kirkene siden han var misjonær. I Finnmark fikk Masoni være med å stifte den første samiske forening i Tana.

Masoni brukte sterke ord også mot Samemisjonens arbeid. Etter at han reiste tilbake til Kina ble det slutt på agiteringen for samenes sak. En historiker skriver at tapet av Masoni var ganske følbart. «Masoni hadde vært en sterk og dyktig forbundsfelle, og som misjonær hadde hans ord ei ekstra stor vekt når andre autoriteter måtte tas i skole.»

Fellesstyret (Hovedstyret) var svært forsiktig med å ta inn konfliktstoff i 
organet Kineseren. I 1910 måtte de imidlertid gjøre et unntak for å si noe
om Edvard Masoni sin svertekampanje mot Kinamisjonen.

Tilbake til Kina
5. januar 1912 var det avskjedsfest for Edvard Masoni i Hatland kirke i Stavanger. Han reiste like etter til Kina. I juli kunne Stavanger Aftenblad melde at Masoni var ankommet Kina. Tilbake i Kina startet Masoni et eget misjonsarbeid i Sichuan. Dette fikk navnet Independent Evangelical Lutheran Mission (ELM). I et minneord over Masoni i Stavanger Aftenblad omtales denne tiden slik: «Han arbeidet som lege og misjonær. Han gikk til fots fra bygd til bygd, helst i utkantene der andre misjonærer ikke kom. Han tok seg av både åndelig og legemlig syke. I mellomtiden hadde han skole for voksne og barn….

Men så ble det opprør i Kina. Røverne kom til den byen Masoni bodde, oppe i Yangtsekiang-dalene. Han måtte rømme for å berge livet, og lå gjemt i ei jordhule i 15 dager. Han led mye vondt og helsa ble knekt for alltid. Røverne tok alt han eide. Noe tok de med seg, mens resten ble brent. Nå sto han fattig og snau. Bare noen kroner til heimreisa til Norge fikk han med seg. Disse hadde han fått av venner i Norge.» (Oversatt til bokmål)

Edvard Masonis gravsten i Åkra, Kvinnherad (foto: skuvla.info)

Siste år
Edvard Masoni kom hjem til Norge for godt i 1928. Da var helsa knekt, og han var uten inntekt og formue. Han flyttet fra plass til plass og tok inn hos venner, men han fortsatte å forkynne Guds ord. I minneordet er forkynnelsen omtalt slik: «Han satte strenge krav til seg selv og til alle som bekjente seg som kristne. Ja så streng var han, at noen syntes han var for streng. Men han gikk aldri utenom det som sto i Bibelen. Noen ganger kunne folk kjenne seg støtt, men måtte stadig erkjenne at Masoni hadde rett.»

Det siste året han levde, bodde han i Åkra i Kvinnherad. Han døde i mars 1930, 60 år gammel og ble begravet i Åkra, Kvinnherad.



En lengre artikkel om Edvard Masoni finner du her:

http://blogg-ove.blogspot.com/2021/02/edvard-masoni-stormangrep-pa.html



Kilder:
Handeland og Tiltnes: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år I og II
Olav Uglem: Norsk misjonshistorie
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Josef Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen
Aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet
familysearch.com
R.G.Tiedemann: Missionary Societies in China
Hans J. Henriksen: Sameforeninger I første del av 1900-tallet (Ottar januar 1976)
Kaare Granøyen Rogstad: Streif i Sør-Samenes saga
Per Otnes: Den samiske nasjon
Peder Borgen: Samenes første landsmøte
Axel Coldevin: Mo prestegjeld etter 1850
Samisk skolehistorie 4 (nettutgave)
Rana No















tirsdag 14. november 2017

Oppstart av dåp og konfirmasjon på bedehuset

(Illustrasjonsfoto fra nlm.no/regionsorvest)

I september 1991 hadde jeg et leserinnlegg i avisen Dagen. Her kom jeg med en anbefaling om å begynne med dåp på bedehusene.

I dag er det vanlig med dåp på mange av landets bedehus. Det er godkjent praksis fra høyeste hold både i Misjonssambandet og Idremisjonsforbundet. I 1991 var det ikke slik. Da var det knapt dåp på noen bedehus, kun noen få som praktiserte heimedåp.

I august 1991 startet jeg som kretssekretær i Drammen krets av NLM. Med som haiker i bilen fra Jørpeland til Drammen hadde jeg min sambygding Ludvig Nessa. Han hadde nylig blitt avskjediget som prest av Høyesterett. Nessa fortsatte som prest i Fredrikstad, på et bedehus i byen. Nessas oppsigelse og fortsatte virksomhet på bedehuset ble debattert i NRK i september dette året. Her uttalte Nessas daværende biskop Even Fougner at Nessa splitter menigheten, fordi han forretter dåp og nattverd på bedehuset. Fougner ville derfor anbefale at Nessa ble fratatt kappe og krage, noe som også skjedde.



Denne debatten resulterte i at den ferske kretssekretæren skrev nevnte leserinnlegg i Dagen. Her skrev jeg blant annet at dåpen er fri, på lik linje med nattverden. Guds folk er Guds menighet, enten vi samles i heimen, bedehus eller kirke. Jeg avsluttet slik:

«Å gå til den offisielle kirke for å få døpt barnet, er for mange å gå til en fremmed forsamling. Vår praksis er her etter min mening inkonsekvent. Min anbefaling er derfor at vi der det er naturlig, bruker våre (Lekfolkets) egne til å forrette dåpen på bedehuset. Så sender vi etterpå en dåpsattest og innmelding til Den Norske Kirke».

Dette leserinnlegget ble litt for sterk kost for ledelsen i NLM. Kanskje ikke først og fremst innholdet, men at jeg som kretssekretær gav en anbefaling som organisasjonen ikke sto bak. Dette gav de uttrykk for i en vennlig samtale i etterkant.

Ett par år etter at innlegget sto på trykk, fikk jeg spørsmål om å døpe ett barn på ett bedehus en plass i landet. Jeg svarte ja, under forutsetning av at de lokale lederne på bedehuset godkjente dette. Formannen sa at styret måtte være enstemmig for at dåpen kunne bli gjennomført, og siden det var en i styret som stemte mot, ble denne bedehusdåpen ikke noe av.

Dagen 14. juni 1990

Det er litt underlig å lese denne artikkelen med tanke på at det ganske få år senere, ble full åpenhet for å døpe på bedehusene. Jeg er takknemlig for at det gikk slik, og at det gikk så fort. Med dåp er det naturlig å følge opp med konfirmasjonsundervisning. Det fikk jeg være med å starte opp allerede i 1990. Jeg fikk døpe mitt første barn og være med å konfirmere ungdommer, første gang i 2005.








søndag 5. november 2017

Per Sivle - Trell i rusens slaveri

Per Sivle
Det står to sanger om avhold fra alkohol i bedehusenes sangbok. En av dem har en helt spesiell bakgrunn.

Sommeren 1897 var det landsmøte for Den Norske Totalavholdsforening (DNT) på Elverum. Sven Aarrestad var sentral i totalavholdsmiljøet i Drammen. Han hadde lenge hatt god kontakt med forfatteren Per Sivle, som bodde i Drammen. Sivle slet mye med misbruk av alkohol, men denne våren hadde han bestemt seg for å bli avholdsmann. Han hadde fått dette rådet av Bjørnstjerne Bjørnson, som også anbefalte Sivle å melde seg inn i DNT.

Sivle oppsøkte Aarrestad og signerte avholdskontrakten. Etter det fikk han publisert flere av sine dikt i DNT sitt medlemsblad mot betaling. Han forfattet også en avholdssang til landsmøtet på Elverum. Da denne ble sunget for første gang på landsmøtet,  gikk Per Sivle selv kanon-full heime i Drammen. Avholdsløftet holdt ikke i mange uker. Sivles avholdssang står slik i Sangboken:

At landets største fare Hvert folkets øye ser!
Og dog fra tusen grave, Fra tusen brutte hjem
I slektens livsenshave Den daglig griner frem.

Og fåfengt kun vi trygger Vår stammes vekst og tarv,
Når vinen bor og bygger I folkets rot og marv.
Og fåfengt vi forteller At Norges ætt er fri,
Når tusener her treller I rusens slaveri.

O Gud la ikke livet, Som du jo selv har skapt
Og selv din signing givet, I skjensel gå fortapt!
Gi troskap til vårt yrke, Gi krefter og gi mot!
Gi alle svake styrke, Og rens det syke blod!

Konfirmant

Urolig oppvekst
Per Sivle ble født under dramatisk omstendigheter i Flåm i Sogn og Fjordane. Mor hans, Susanna Ryum, var blitt gravid med kjæresten Eirik Sivle fra Stalheim, mellom Voss og Gudvangen. Eirik var hestehandler, og var på Østlandet da fødselen nærmet seg. Hun ble derfor hentet av bror sin da fødselen nærmet seg. Han dro henne på kjelke på isen fra Gudvangen og heim til Flåm. Susanna var fortvilet over sin tilstand som gravid utenom ekteskapet, så da de passerte ei råk i isen, kastet hun seg uti for å ta sitt eget og barnets liv.

Broren kastet seg etter henne og fikk dradd henne opp av råket og heim til Flåm. Hendelsen medførte at hun brakk lårhalsen, og i den tilstand født hun ikke bare ett barn, men to. Den ene tvillingen overlevde, mens den andre døde. Han som overlevde var Per Sivle og fødselsdatoen var 6. april 1857. Pers far kom tilbake ikke lenge etter den dramatiske fødselen, og han og Susanna ble gift. Ikke lenge etter ble Susanna gravid påny, også denne gang med tvillinger, som begge døde i fødselen. Like etter ble hun gravid for tredje gang, og for tredje gang på to og et halvt år fødte hun tvillinger. Begge døde. Alt dette ble for mye for Susanna. Hun døde tom av krefter fem dager etter siste fødsel. Da hadde hun født seks barn og mistet fem av dem. Per var da 2,5 år og morløs.

Per ble etter dette boende hos sin morbror og hans familie i ett år. Deretter ble han flyttet til sin faster Unni Sivle, som var gift med Olav Fyre og bosatt like ved Stalheim. I denne heimen ble han boende i tre år. Like før nyttår 1863 fikk han ny fosterheim hos Brytteva og Bottolv Brekke på Stalheim. Pers far var en holden mann, og betalte godt for at Per skulle få bo i heimen på Brekke. Brytteva og Bottolv hadde en sønn som var 17 år da Per flyttet inn i heimen. Sønnen het Olav Brekke, og ble Pers lærer hele folkeskolen. Heimen på Brekke var en haugianerheim, og fosterfaren var med å stifte indremisjonsforeningen på Voss i 1864.



Åndelig brytningstid
Per var lite praktisk, men desto mer glad i å lese. Etter folkeskolen ble det bestemt at han skulle begynne på en folkehøgskole i Sogndal, som Jakob Sverdrup drev. Dette var en kristen skole drevet i Indremisjonens ånd. Sivle gikk to år på denne skolen. Tiden her var med å forsterke den kristne påvirkning han hadde fra heimen og de mange møter i Indremisjonssammenheng.

Allerede på denne tiden var han begynt å skrive dikt og han publiste noen av dem i lokalavisen. Våren 1875 gikk han på landbruksskole på Sandnes, med tanke på forberedelse til planlagt forstmann-utdannelse i Tyskland. Oppholdet på skolen var lite vellykket, Sivle var ingen praktisk mann. Tiden i Sandnes fikk likevel stor betydning for Sivle. Han ble berørt av vekkelsen ved Lars Oftedal og gikk med i vekkelsen for fullt, også som predikant ved en og annen anledning. Mye tyder imidlertid på at han ikke kom gjennom til liv i Gud.

Etter et halvt år i Sandnes flyttet han via Voss til Oslo i november 1875. Han tok ulike studier, samtidig som de religiøse brytningene fortsatte. Han skrev også jevnt og trutt nye dikt, som han fikk publisert noen av, i ulike aviser i Oslo. Det året han fylte 20 år skrev han sitt mest kjente dikt: «Den fyrste songen, eg høyra fekk, var mor sin song atmed vogga;». Han fikk også gitt ut noen av dikta sine i to hefter, «En Digters Drøm» og «Digte», på forlaget til indremisjonshøvdingen Andreas Lavik i Bergen.



Sivle slet mye med helsa si, både fysisk og psykisk. Han kjempet med angst for helvete og kjempet mot synden. Men det ble nederlag på nederlag, og tilslutt mistet han troen på Gud. Han ble gift med bergensjenta Wenche von der Lippe Nilsen, og de fikk dattera Sussi. Seks av årene levde Wenche og Per på hver sin kant av landet, fordi Per ikke klarte å forsørge familien. Han var redaktør av to aviser i til sammen fem år, og fikk gitt ut til sammen 15 ulike bøker.

Hele livet kjempet han med alkoholens slaveri. Han skrev derfor DNTs landsmøtedikt av dyp og sår egen erfaring. Tirsdag 6. september 1904 tok han sitt liv. Han skjøt seg på Kristiania bad i Oslo, kun 47 år gammel.

Hvor lenge skal det vare Før endelig det skjer,
At landets største fare Hvert folkets øye ser!
Og dog fra tusen grave, Fra tusen brutte hjem
I slektens livsenshave Den daglig griner frem.




Kilder:
Alred Fidjestøl: Eit halvt liv. Ein biografi om Per Sivle
Sangboken, Syng for Herren