Endre Johannessen hadde kall til å reise ut som misjonær. Han endte opp som lærer og emissær både i Norge og i Amerika.
Seilskuta Norden hadde vært på vei fra Bodø mot Quebec i Canada i mange uker. Underveis hadde mannskap og de om lag 460 passasjerene opplevd både uvær og blankstille. Det betydde at de var langt etter den opprinnelige kjøreplanen. En stor del av passasjerene var enten vekkelsesfolk, eller familie og venner av disse. Reiseleder var emissær Endre Johannessen.
Forsinkelsen var i ferd med å føre til katastrofe. Norden var innleid av Endre Johannessen, og passasjerene betalte kun for reisen. Mat måtte de ha med til eget forbruk. Mannskapet hadde med seg forsyning kun til seg selv. Folket om bord var nå i ferd med å gå tom for mat, og enda var det langt igjen før de var framme. Etter hvert ble situasjonen prekær.
Endre bestemte seg derfor for å innkalle til et felles bønnemøte på dekk. De hadde ingen andre å rope til, enn Gud i himmelen som har all makt. Det ble helt fullt på dekk, så Endre klatret et lite stykke opp i masta for at flest mulig skulle høre når han ba til sin frelser. En av passasjerene noterte i sin dagbok etter bønnemøtet: «En sådan inderlig bønn til Gud om hjelp eller mat, hadde han aldri hørt i sitt liv.»
Fra Sviland til Vanse
Tveit er ei lita bygd i Søredalen, fem kilometer øst for Sviland i Sandnes kommune. I 1818 overtok Johannes Endresen Tveit garden etter sine foreldre. Johannes ble gift med Karen Gimra i 1822, og året etter kom deres først barn. Han fikk, som skikken var, navnet Endre etter sin farfar. Endre ble født første nyttårsdag 1823 og ble døpt i Høyland kirke allerede 12. januar.
Lite er kjent fra Endre sin oppvekst. Han fikk fire søsken, nemlig Rakel gift med Ole Olsen Hana, Rakel Kristine gift med Reier Reiersen og bosatt i Sandnes, Grete gift med Ole Jørgensen fra Bergen og Jorine. Mor til Endre døde i 1828 og faren giftet seg på nytt med Berta Pedersdatter Gilja (1788-1850) i 1839. Foreldrene drev garden på Tveit til de ble pensjonister. Etter at faren ble enkemann for andre gang, flyttet han til datteren Rakel Kristine i Sandnes.
Om Endre vokste opp i en kristen heim, vites ikke. Heller ikke er jeg kjent med om det var noe møtevirksomhet i området utenom gudstjenestene i kirken. Da Endre var 17 år, reiste Hans Chr. Knudsen rundt i Rogaland for å starte misjonsforeninger, med tanke på å få i gang et nasjonalt misjonsselskap. Dette ble stiftet i 1842, og fikk navnet Det norske misjonsselskap (NMS). Det var haugianere og brødrevenner som var drivkraften til oppstartene av NMS. Samtidig med stiftelsen av NMS, ble det også vedtatt å starte en misjonshøyskole.
Høsten 1846 ble to nye elever tatt opp på Misjonshøyskolen. Den ene sluttet etter kort tid. Han var en snill og kristelig gutt, men hans evner viste seg å være «høyst middelmådige». Den andre studenten var 23 år og het Endre Johannessen Tveit. Forstanderen på skolen mente at Endre hadde en «ualminnelig lese- og lærelyst», og mente at det virkelig skulle bli noe av denne ungdommen. Ved siden av undervisningen på Misjonshøyskolen, måtte elevene delta på Stavanger misjonsforening og andre kristelige sammenkomster. Her skulle de øve seg i «fritt foredrag». De fikk også prøve seg som medlærere ved de private søndagsskolene i Stavanger. Det var kun studenter på Misjonshøyskolen, og alle disse bodde hos den kjente haugianerlederen John Haugvaldstad.
NMS ønsket at misjonsskoleelevene skulle bli ordinert av en biskop i Den norske kirke, men dette ble avslått av departementet sommeren 1847. De kunne ikke ordinere studenter ved en privat misjonsskole. Samtidig toppet striden mellom haugianerne og brødrevennene seg. NMS hadde en utsending i Sør-Afrika, nemlig H. P. Schreuder, som var veldig høykirkelig. Brødrevennene var lavkirkelige, og ønsket ikke å sende tre av elevene som var enige med brødrevennene til Schreuder. Det ble foreslått at brødrevennene skulle bryte med NMS og danne et eget misjonsselskap. All denne uro førte til at Misjonsskolen ble innstilt fra årsskiftet 1847-48.
En viktig årsak til denne striden, var at flere av studentene ved misjonsskolen hadde funnet sin åndelige heim blant brødrevennene. Schrøders tilhengere mente dermed at de ikke var læremessig egnede. En av studentene som hadde fått bånd til brødrevennene, var nettopp Endre Johannessen. Da han måtte slutte på misjonsskolen etter kun halvannet år, hadde Stephan Due et oppdrag til ham. Due var forstander for brødrevennene. Han hadde ved to anledninger hatt besøk av Anne Kristine Olsdatter Vatne (1781-1866) fra Vanse på Lista. Hun klaget sin nød over at de lenge hadde manglet en leder og forkynner for brødrevennene på Lista. Lista hadde tidligere vært et kjerneområde for brødrevennene, men nå sto de i fare for å dø ut. Anne Kristine Vatne ba derfor Due om å sende dem en forkynner.
Stephan Due oppsøkte derfor Endre Johannessen da han var ledig på torvet på nyåret 1848. Han spurte om Endre var villig til å reise til Vanse for å starte med undervisning for konfirmert ungdom, og å reise som emissær. Endre svarte ja, og reiste sørover allerede i februar. Han var da blitt 25 år gammel. På Lista fikk han bo hos Anne Kristine og Kristoffer Vatne. Endre satte umiddelbart i gang med å bygge et bedehus, som sto klar sommeren 1848. I første etasje var det forsamlingssal, skolestue og gang, mens det var en leilighet til Endre i andre etasje. Huset ble bygget på dugnad, med økonomisk støtte fra brødrevennene i Stavanger. Det var likevel betydelig lån på huset da det sto ferdig. Dette lånet ble innfridd, etter en innsamlingsaksjon på Lista i 1851.
Antakelig var Endre forelsket i ei jente som var bosatt på Lindøy utenfor Stavanger, da han reiste til Lista. For allerede 9. februar 1849, ble han gift med Gunnhild Marie Olsdatter Kvam som var to år yngre enn Endre. Far til Marie, som hun ble kalt, het Ole Olsen Kvam og var fra Kvam på Tau. Mor hennes het Anne Marie Guldbrandsen og var fra Bergen. En av forloverne i bryllupet, var den nevnte forstander for brødrevennene, Stephan Due.
Marie og Endre fikk til sammen seks barn: Anna Maria f.25.03.1851, Johannes f.08.01.1853, Ole T. f.05.02.1855, Ane Kjerstine f.27.10.1860, Karl Henrik Bergman f.24.08.1862 døde som liten og Caroline Henriette Birgithe f.08.05.1864.
Arbeidet på Lista gikk helst tung for Endre. Blant annet forsøkte presten på Lista å forby arbeidet på bedehuset, men nådde ikke fram, siden konventikkelplakaten var opphevet. Skoleåret 1851-52 trengte Endre et friår fra Lista, og var da lærer i Stavanger. Han tenkte også på å reise til Amerika, men kom tilbake høsten 1852 og fortsatte et halvår til som lærer og forkynner. Men det var vanskelig å brødfø en familie bare ved private gaver fra kristenflokken. Han valgte derfor å kjøpe garden Høyland på Vanse ved nyttår 1853. Garden lå like ved kirken på Vanse og han ble gardbruker der. Han fortsatte imidlertid å ha noen møter i nærområdet.
Vekkelsespredikant i Nord Norge
Selv om det ikke ble noen utreise som misjonær for Endre Johannessen Tveit, brøt han ikke forbindelsen med NMS. 25. juni 1854 var han på plass som utsending for Vanse misjonsforening på kretsmøtet for Kristiansands krets av NMS.
Kristenflokkene i Stavanger var uenige om mangt, men de kunne også gå sammen om ulike tiltak. To slike tiltak var avholdssaken og utbredelsen av bibler og bibeldeler. Etter Kautokeino-oprøret, sendte Bibel- og traktatselskapet i Stavanger strandbuen Ole Kallem og gjesdalbuen Erik Lima til Troms og Finnmark for å selge bibler og å forkynne Guds ord. Turen startet i april 1854 og de to emissærene var tilbake i Stavanger i oktober samme året. Turen skulle få avgjørende betydning både for Kallem og for Endre Johannessen. Kallem flyttet til Troms i 1855. Endre skulle bli Kallems følgesvenn de neste fire årene.
På Endre Johannessen sin første tur nordover, brøt det ut en stor og gjennomgripende vekkelse i Tromsø. Etter vekkelsen ble det mange og lange turer for de to emissærene både i Nordland, Troms og Finnmark. Mens Kallem som nevnt flyttet nordover, ble det langpendling på Endre. Det betydde lange perioder borte fra familien, så det var nok kona som måtte ta seg av gårdsdrift og barneoppdragelsen.
Jeg skal ikke gå i detaljer om reisevirksomheten til Kallem og Johannessen. Jeg tar bare med noen glimt fra en artikkel Endre Johannessen skrev i Norsk Missions-Tidende, NMS sitt misjonsblad, i juli 1858. Dette var utdrag av en rapport han skrev til styret for bibelforeningen 6. mai samme år.
Han starter med å skildre litt av landskapet i nord og hvor folk bor. Han fortsetter med å fortelle at de ofte oppsøkte steder hvor fiskere samlet seg. Når det så var landligge på grunn av været, kunne emissærene kalle inn til møter hvor de solgte sine bøker og forkynte Guds ord. Når de på denne måten fikk kontakt med fiskerne, som kom fra ulike steder i Nord Norge, fikk de ofte innstendige innbydelser til å komme til hjemstedene deres for å forkynne Guds ord også der.
Han nevner videre at det er stor mangel på åndelige ledere, så mange kristne blir lette bytter for sektvesen. Etter at han vinteren 1858 hadde vært i Lofoten, gikk det rykter om at det var brutt ut svermeriske tendenser blant noen kvinner i Dyrøy, Ibestad og Sørreisa. Endre reiste derfor dit, og gledet seg over at det ikke var svermeri som hadde tatt overhånd, men kvinnene var i dyp syndenød. Etter vekkelsen i Tromsø, var det mange nyfrelste som gikk ut av statskirken. Disse omtaler han nå som motstandere, som ikke anerkjenner han og folket han ferdes blant som kristne. De sier «vi er vranglærere som fører sjelene i helvete, og at alle som ikke vil gå ut av kirken «boler med skjøgen». Slik blir altså de oppvakte straks utsatt for mye ondt.»
Til tross for motstand, opplevde Endre Johannessen og Ole Kallem, at mange ble frelst rundt om i hele Nord Norge. Det var ei rik tid, men turene krevde også sin mann. Etter turen vinteren 1857-58, var helsa til Endre svekket, så det ble ikke noen tur vinteren etter. I 1860 fikk han med seg en annen strandbu til Nord Norge, nemlig emissær og lærer Halvor Halvorsen Langeland.
Om Endre var i Nord Norge i 1861, vet jeg ikke. Han var i alle fall ikke ferdig med vår nordligste landsdel. For i 1862 gjorde han som kollega Kallem. Han solgte garden sin heime på Vanse og kjøpte en stor gard på Gaunes på Tverlandet ved Saltstraumen utenfor Bodø. Garden var på 22 mål åker, 40 mål eng, 15 mål naturlig eng, 24 mål myr. Han sådde 4 tønner bygg, 6 tønner poteter og fikk til avling 25 tønner bygg og 40 tønner poteter. Endre hadde også 1 hest og 6 kyr.
Den nye garden krevde sin mann, men Endre fikk fortsatt noe tid til å forkynne Guds ord i nærmiljøet. Lekmannsarbeidet vokste, og Endre var en sentral leder i flokken. I 1864 var han med å starte Nordland Indremisjonskrets. Kanskje hadde Endre på dette tidspunkt begynt å bli mer skeptisk til statskirken, for flokken på Tverlandet gikk noen år senere ut av statskirken og inn i Frikirken. Men da hadde Endre Johannessen og familien og mange med han, allerede reist fra Nord Norge.
Siste år i Amerika
Det viste seg snart at Endre Johannessen hadde tatt seg vann over hode, da han kjøpte garden i Nordland. Gjelda var for høy til at han kunne klare å betale renter og avdrag. Da ble den gamle drømmen om Amerika vakt hos han igjen, og han snakket med folk han besøkte på sine preiketurer om muligheten for at flere av vekkelsesfolket kunne reise sammen over Atlanterhavet. 26 april 1866 fikk han solgt garden, og familien på to voksne og fem barn var klar for å emigrere.
Endre bestemte seg for å ordne med overfarten til Amerika selv. Han fikk chartret ei seilskute fra Bergen som het Norden, med en Haavaldsen som kaptein. Denne skuta hadde hatt flere turer til Amerika, og på denne turen hadde Endre klar ei passasjerliste på ikke mindre enn 460 passasjerer. En stor del av disse var kristenfolk Endre hadde hatt kontakt med på sine mange reiser som emissær i Nord Norge.
Båten skulle gå fra Bodø 3. juni, men før avgang holdt Endre en avskjedstale for emigrantene og for deres familier som hadde fulgt med til Bodø for å ta avskjed. Som nevnt tok overfarten mye lenger tid enn planlagt. Hvordan gikk det så etter bønnemøtet på dekk, som er nevnt i innledningen? Gud hørte bønnene som ble bedt og svarte på en konkret måte. Bønnemøtet var om kvelden, og morgenen etter oppdaget de et motgående skip. To lettbåter ble sjøsatt og fikk kontakt med det møtende skipet. Her hadde de mye mat om bord, og de fikk kjøpe mat for 112 spesidaler og hadde dermed nok mat til de var vel i havn i Quebec 6. august.
Hele tiden underveis, hadde Endre samlinger om Guds ord. Han talte selv, eller han fikk hjelp av to brødre som het Jens og Benjamin Johansen. På overfarten var det sju av passasjerene som døde, og sju barn ble født. Det var ingen lege om bord, men noen jordmødre tok seg av stell av de som ble syke, i tillegg til å hjelpe de fødende.
Fra Quebec tok de tog sørover mot USA. Underveis stanset ofte toget på ulike stasjoner. Da benyttet mange anledningen til å strekke beina i frisk luft, og for å kjøpe mat. På en stasjon nådde to menn ikke tilbake da toget gikk. De sprang etter toget. En fikk levert maten han hadde kjøpt til kona, men kom seg ikke om bord. Begge to døde av overanstrengelse. Mange av passasjerene slo seg ned ved Christine i Nord Dakota. Endre og familien hadde fått løfte om losji hos en nordlending som bodde «lenger vest» for Rochester.
Jeg kjenner ikke mye til de knappe 20 årene Endre fikk i Amerika. Han var 43 år gammel da han ankom USA, og levde til han var 62 år gammel. Han var prest og predikant i ulike norskamerikanske kirker. Endre arbeidet først i Ellings synode, også kalt Den evangelisk lutherske kirke i Amerika. Etter splittelsen i Ellings synode i 1876, gikk han med i den delen som dannet Hauges norsk evangelisk lutherske synode i Amerika. Han var prest blant annet i Hauges norske evangelisk lutherske menighet Norway, La Salle Illinois, i Salem evangelisk lutherske menighet i Roland, Iowa 1870-73, i Lincoln norsk evangelisk lutherske menighet i Salter og Huxley, Iowa 1871-75, og i New Sharon evangelisk lutherske menighet, Iowa 1871-72. Som vi forstå betjente han flere menigheter samtidig.
I 1880-årene gikk Endre Johannessen ut av Hauge synoden i USA og dannet «Det apostoliske samfund», et ikke-luthersk kirkesamfunn. Da Endre Johannessen døde 17. januar 1885, døde også hans nystiftede kirkesamfunn ut. En kjent norskamerikansk prest, Georg Sverdrup, karakteriserte Endre Johannessens siste dager på denne måten: «Han ble tilstrekkelig kjent som en både uklar og forvirrende mann.» Han gir ingen nærmere forklaring på hva han la i dette.
Hvordan det gikk med
Endre sin familie, sier historien ikke noe om. Ikke annet enn at Endre og Marie
sinn sønn Ole, ble prest som sin far, og var på besøk i Norge i år 1900.
Kilder
David Johannes Meberg:
Lista i helg og yrke (1951)
Georg Sverdrup: Samlede
skrifter 1 (1909)
J. S. Johnson: Minnesota
en kortfattet Historie (1914)
John Nome: Det norske
misjonsselskap i Norsk kirkeliv (1943)
Kåre Rudjord: Listaboka
IV (1987)
Olaf Norlie: Norsk
Lutherske menigheter i Amerika (1918)
Ove Sandvik: Ole Kallem
(2020)
Trygve Gudbrandson:
Gårds- og slektshistorie for Tverlandet (1996)
Caolsson.wiki.zoho.com
John Melland:
Nordlendingernes emigrasjon til U.S.A. 1866 (Nord-Norge nr.44 1927)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar