Severin Tobiassen – Setesdals apostel

Severin Tobiassen (foto Misjon i 100 år)

Severin Tobiassen fra Birkenes ble frelst da han var 30 år gammel. Etter det er han mest kjent som vekkelsespredikant av den originale typen.

Det gikk mange historier om denne fargerike predikanten fra Sørlandet. Han holdt på sin særpregede dialekt, og var svært slagferdig både på og utenom talerstolen. Her er et lite knippe historier:

Den kanskje mest kjente av disse historiene ble til da Severin Tobiassen talte om emmausvandrerne. Jesus var blitt korsfestet på langfredag og etter at han døde ble han begravet, godt bevoktet av både soldater og det romerske seglet. Påskemorgen begynte ryktene å gå om at Jesus var stått opp av graven. De to Jesu venner som var på vei til Emmaus våget ikke å tro at Jesus virkelig var stått opp av graven, og var både nedtrykte og forvirra. Da kom Jesus og gikk sammen med dem, og vel framme i Emmaus åpenbarte han seg for dem slik at de forsto at han virkelig var den oppstandne Frelser. Da Jesus forlot dem, var de ikke sene med å sette kursen tilbake til Jerusalem. Severin Tobiassen uttrykte det på sin måte: Da Jesus forlot dem «heiv dei se på syklane og sykla te Jerusalem så dei lå flade i svingane.»

Severin Tobiassen 

(foto Kirkeliv i Tveit prestegjeld)

Røyknes er ei bygd som ligger nord for Vennesla. Dette var ei bygd som Severin ofte var innom og forkynte Guds ord. Nesten hver gang han var på vei til Setesdal, stoppet han en dag og to på Røyknes. På et stormøte han var på, var både Carl Fr. Wisløff og Håvard Birkeland talere, sammen med Severin. Det var Severin som skulle avslutt samværet og han startet med å si: «Ja, nå har mi hørt det e lesen frå Bibelen både på bogmål å nynorsk, men nå ska mi lese de sånn det står skreven: «Rævene har huler å himmelens fauler har reier..» En av de siste gangene han var på Røyknes sa han det slik: «Nå har æ prekt så møe på Røyknes at heile bygda burde vært omvendt fleirfoldige ganger!»

En gang hadde han noen møter på Birkeland bedehus. Mye folk kom på møtene og vekkelsen brøt ut. Severin var direkte som han pleide og ropte ut: «Døkker søndebokker der døkker sidder på dei nerste benkane, døkker må omvende døkker å tru på Gud!» På et annet bedehus var temaet for talen om Abraham og Lot. Familiene til Lot og Abraham ble etter hvert så store, at de måtte skille lag. Severin forklarte dette på sitt vis: «Abraham lod Lot ta landet omkring Sodoma og Gomorra, for der vadde så godt beidøø!»

Håbbesland markert med rød dråpe oppe t.h.

(norgeskart.no)

Hele livet på Håbbesland

Severin Tobiassen ble født 2. september 1873 på husmannsplassen Larsbakken under garden Østerhus på Håbbeslandsheia i Birkenes kommune. Birkenes ligger i tidligere Aust-Agder fylke nordvest for Lillesand. Han ble døpt i Birkenes kirke 25. oktober samme året. Foreldrene hans var husmenn Arnt Tobias Torjussen (1830-1907) og Tomine Marie Johannesdatter (1841-1912). Foreldrene ble gift i 1879 og de hadde to sønner og to døtre da Severin ble født i 1873. Etter Severin kom det tre sønner til, så søskenflokken på Håbbeslandsheia var på åtte.

Foreldrene til Severin var ikke kristne i hans oppvekst, men de hadde stor respekt for kristendommen og far leste fra en huspostille hver søndag. Severin ble konfirmert i Birkenes kirke 7. oktober 1888, og karakteren han fikk viser at det var et godt hode på gutten. Presten førte inn «meget godt» ved Severin sitt navn i kirkeboka. Etter konfirmasjonen utdannet han seg til snekker og tømmermann. Han hadde et godt humør, var slagferdig og full av spillopper. I helgene var alkoholen ofte en følgesvenn. Da han på fredag ettermiddag tok farvel med sine arbeidskamerater, kunne han hilse dem med disse ordene: «Me sees på mandag, guder, sjuge og elendige».

Severin Tobiassen som ung.

(foto Setesdølen 01.03.2005)

Severin ble boende heime hos foreldrene til etter at han hadde passet 30 år. Da det ble tatt opp folketelling i desember 1900, ble han kalt Søverin Haabeslansmoen og var «hustømmermann og snekker» av yrke. Fire måneder etter at han passerte de tretti, var det endelig tid for Severin til å gå til alters. Den utkårede var også fra Håbbesland og het Elen Katrine Kristensdatter. Hun var nesten 25 år da kirkeklokken ringte i Birkeland kirke. Elen Katrine og Severin ble boende på Håbbeslandmoen, men overtok garden til Elen Katrines foreldre på Håbbesland i 1923, og her bodde de resten av livet.

Etter hvert fikk de fem barn. Først kom Arnt Tobias i 1904, neste var Kirsten i 1906, Sverre i 1909, Magni i 1912 og Edith Synnøve i 1914. De tre siste barna ble hjemmedøpt av Severin selv. Flere av barna ble boende på Håbbesland. Det var sønnen Sverre som overtok garden til Elen Katrine og Severin.

Elen Katrine og Severin Tobiassen og barna

(foto Birkenes ætt og odel)

Radikalt omvendt i vekkelse

I 1901 kom en ung emissær på ski over heia til Birkenes. Her hadde han møter i tre uker i hovedbygda Birkeland, uten at det så ut til å bære noe særlig frukt. Han kom igjen også i 1902 og i januar 1903 var han nok engang tilbake. Nå hadde han vekselvis møter på Birkeland og i de mindre bygdene i kommunen. 2. februar kom han til Håbbesland og startet med møter i skolehuset. Han hadde vært her før, og da var det veldig tungt å tale.

Denne gang var det stapp fullt i skolehuset allerede på første møte, og det var vekkelsesånd fra første stund. Mot slutten av møtet ba Belland en ung mann om å avslutte møtet, men mannen fikk ikke fram et ord. Dette førte til at hele forsamlingen falt på kne i bønn og i gråt. Vekkelsen brøt på, men Severin som var kjent som en villbasse, ville ikke gå på samlingene den første tiden. Men så fikk han høre at mye ungdom var samlet på møtene, og så møtte også han opp.

Severin Tobiassen sin heimegard Håbbeslansheia

(foto Lillesand-posten 25.02.2005)

På ett møte reiste en slektning av Severin seg og sa at han ville bli en kristen. Dette gjorde sterkt inntrykk på Severin og han oppsøkte slektningen dagen etter. Han sa da til Severin at det var på høy tid at også Severin vende om, for «me har synda lenge nok nå!» Slektningen ble ikke løst på møtet dagen før, men det skjedde mens Severin var på besøk. Da fikk han ett bibelord som gjorde at han fikk tro seg frelst.

Da ble det alvor også for Severin. Han gikk på flere bønnemøter, og en gang ba Belland om at Severin måtte avslutte bønnemøtet. Det gjorde han, men da han skulle avslutte med Fader Vår, gikk det i stå for han. Han ble veldig nedstemt, men på vei ut møtte han ei jente som strigråt og sa til hem: «Tenk å være kommet så langt som du». Det gav han litt mot igjen. Om natta kom han på nytt i stor syndenød og da han kom til frokosten dagen etter, spurte han sin ufrelste mor om hun trodde det var håp for en slik som han. Hun trøstet så godt hun kunne, og utpå dagen rant lyset og han fikk tro seg frelst.

Garden på Hobbesland som Severin Tobiassen overtok etter

sine svigerforeldre. (Fra Norges bebyggelse)

Setesdals apostel

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen, før Severin begynte å forkynne Guds ord. Da han avla sitt første vitnesbyrd, ble en mann frelst. Dette vekket en trang og et kall hos han til å vinne flere for himmelen. I 1905 ble han ansatt som emissær i Kristiansands og omegns fellesforening for Indremisjonen. Her virket han i fem år. Mot slutten av denne perioden, kom det en ny ledelse i Indremisjonen i Kristiansand.

Den nye ledelsen aksepterte ikke den radikale del av lekmannsbevegelsen, som Severin kjente seg heime i. Da ledelsen fikk høre at Severin gikk til fri nattverd, ba de ham slutte i Indremisjonen. Severin valgte også selv å døpe de tre siste barna sine heime. Da Kinamisjonen (NLM) hørte at Severin måtte slutte i Indremisjonen, ble han kalt til forkynner i denne misjonsorganisasjonen. Her kjente Severin seg heime blant det radikale misjonsfolket.

Severin var både sentral og vekkende i sin forkynnelse. Han leste ikke mange bøker, men holdt seg i hovedsak til Bibelen og Rosenius. Han forberedte seg grundig til hver tale, men skrev ikke alt han skulle si. Han noterte kun noen hovedpunkt på en liten lapp. Under forberedelsene ba han gjerne «æ ska ta hå de e, bare du ve gje me noe.» Mange ganger opplevde han at det var tungt å bli av med budskapet. Til neste møte ba han da gjerne: «Herre Gud, nå veid du me ska asted på stemne. Nå må du hjelp oss så me sleppe å stå der å harkle.»

Tobiassen fikk tidlig opplev at det ble vekkelser under hans møter. Han reist over hele Agder, men det var i Setesdal han skulle oppleve de mest gjennomgripende vekkelsene. Her fikk han kallenavnet Setesdals apostel, og vekkelsen ble kalt for Tobiasria. I 1919 gikk det en stor vekkelse over Evje. I 1920 sto så øvre Setesdal for tur.

Severin Tobiassen med kollekt-hatten

(tegning Bjarne Bjorvatn)

I Valle leide misjonsvennene menighetshuset til møtelokale. Her hadde imidlertid menighetsrådet bestemt at det ikke var lov å ta opp kollekt til Kinamisjonen. Severin var derimot ikke rådløs. Da møtet var slutt, sa han at han gikk ut på riksveien som gikk forbi menighetshuset. Her stilte han seg opp med hatten, og tok imot offeret fra folket på vei heim. Det resulterte i kr.105,- til misjonen, noe som var den største kollekten tatt opp i Valle noen gang.

Vekkelsen i 1920 fortsatte også året etter, og da han reiste heim til jul i 1921, var Bykle sokn (Bykle og Valle) ikke til å kjenne igjen. Men motstanden var fremdeles hard fra kirkelig hold. Da Severin kom til Valle i 1922, ble menighetshuset stengt for hans virksomhet. Det ble ikke åpnet igjen for Kinamisjonen før i 1924. Det samme skjedde i Bykle i 1922. Her ble kirken stengt for vekkelsen. Motstanden fortsatte på hele 1920-tallet, noe som resulterte i at bedehusfolket bygde eget hus i 1927, Byklum bedehus.

Severin Tobiassen og misjonskvinnen Anna Odde

(foto Misjon og vekkjing i eit bygdesamfunn)

Under vekkelsen i Valle opplevde Severin sterke beskyldinger etter en tragisk hendelse. Han hadde virket i Valle våren 1922, og reiste heim til vårvinna. Da den var ferdig i slutten av mai, kom han igjen og hadde møter i en måned. To unge som lenge hadde vært forlovet, var av Tobias sine beste venner. Denne sommeren bestemte de seg for å feire bryllup. Severin ble invitert i bryllupet, men prøvde å unnslå seg fordi han ikke hadde fine nok klær. Men det blåste bare brudeparet av, og Severin lovet å komme.

Bryllupet sto torsdag 22. juni, og det var festsamlinger i begge heimer. Severin ble bedt om å si noe begge steder. I den ene heimen var han veldig kort, mens han i den andre heimen holdt en noe lengre andakt. Noen syntes at det han sa kanskje ikke passet best i et bryllup, men det var ingen som reagert noe på det. De aller fleste bryllupsgjestene hadde hørt han tale mange ganger før.

Severin reiste heim dagen etter bryllupet. Søndag 25. juni, bare fire dager etter bryllupet, skjedde det utenkelige. Brudgommen tok sitt eget liv. Bare noen få visste at noen i hans fars familie led av nervøsitet, og at også brudgommen hadde et snev av dette. Ryktene gikk og endte i avisene. Disse beskyldte vekkelsen og Severin Tobiassen for religiøse grublerier, og at Severins bryllupstale hadde forsterket disse hos brudgommen. Christiansands Tidende skrev bl.a. at «predikanten virket ved sterke og nerveslitende midler. Han skrek så det hørtes viden om. Han malte helvedes redsler med en sikkerhet som om han skulle være født og oppvokst der.» Avisen mente også at ikke «hvilken som helst misjon eller sekt bør tillates å drive sine eksperimenter med menneskenes sjeleliv.»

Severin Tobiassen sammen med kollega S. B. Uldal

(foto Misjonssambandet i Norge 75 år)

Det kom flere innlegg i avisene, både for og imot vekkelsen. Også kretsstyret i NLM rykket ut til forsvar for Severin. Til slutt skrev også brudgommens far et innlegg. Her tok han Severin i forsvar, og skrev blant annet: «Me vitnar alle som stend han som er borte nærast, at me korkje vil eller kan leggja noko skuld til Tobiassen, men vil tvert imot takka han for alt han har gjort. Og han har gjort mykje. Mange namn er skrivne i livsens bok for aldri å strykast meir.» Kort tid etter dette stilnet beskyldningene.

I mars 1930 kom det nye beskyldninger mot Tobiassen. Han hadde da salvet og bedt for ei dame fra Mosby som hadde tuberkulose. En stund etter at hun ble bedt for, ble hun innlagt på psykiatrisk asyl og døde ikke lenge etter. Severin hadde også salvet og bedt for to menn i Vennesla, en kreftsyk og en som led av sukkersyke. Overskriften på avisartikkelen var «En farlig kvakksalver», og artikkelen ble spredt med navns nevnelse til mange av landets aviser. Denne hendelsen rant imidlertid ut i sanden.

Severin Tobiassen (foto Utsyn nr.24 1965)

Emissær til det siste

Selv om Severin Tobiassen var radikal i sitt lekmannsyn, fikk han et godt forhold til Bikenespresten Carl Fr. Wisløff. Da Wisløff sluttet i Birkenes, ble det også arrangert avskjedsfest for han i skolehuset på Håbbeslandsheia. Det var Wisløff selv som talte, men mange husket kanskje best Severin sin attest til talen: «Ja, preika vi har hørt nå, det vil jeg si, det var ikke noen prestepreik. Jeg kaller det et ekte lekmannsvitnesbyrd.»

Tobiassen fikk ikke det samme forhold til Wisløffs etterfølger i prestestolen. En gang foreslo presten for Severin at han og Severin burde samarbeide. Jeg kan tale på bedehuset og du i kirken, sa presten. Da kom det kjapt fra Severin: «Då er eg redd det ville gå som med setesdølen. Han hadde laga eit par tresko som var blitt for små. I staden for å skave på treskoa og få dei til å passe, tok han til å skave på føtene.»

Severin Tobiassen (nr.2.f.v. foran) sammen med eldre

kollegaer i 1937. (Foto Emissær Skuland)

Severin Tobiassen reiste som forkynner 7-8 måneder i året helt til han ble 87 år gammel. De siste fem årene han levde, deltok han på møter og stevner i nærområdet. Han avla vitnesbyrd på heimebedehuset siste gang den 1. juni 1966. 27. oktober samme år fikk han flytte heim til himmelen, og ble begravet fra Birkenes kirke 2. november. En venn og medarbeider, Arne Askildsen, omtalte Severin på denne måten:

«Tobiassen har ikke fått virke bare i «solskinn og medvind». Han har fått oppleve både «torden og lynild», stengte kirker og bedehus, beskyldninger om å føre folk vill, om å gjøre veien til himmelen for lett, eller også for å være «svovelpredikant» som førte folk i fortvilelse, alt etter som det passet virksomhetens motstandere. Men gudsfrykt parret med Tobiassens usedvanlige slagferdighet og hans lune og koselige måte å ta alt på, har ført han gjennom alle vanskeligheter og overvunnet motstanden.»

 

Kilder

Arne Prøis: Vekkelsens budbringere gjennom hundre år (1995)

Arne Aambø m.fl.: Norsk Luthersk Misjonssambands forkynnere 1991 (1991)

Asbjørn Andås: Tveit frikirke 100 år (2002)

Bjarne Bjorvatn: Barndomsminner fra Birkeland 1-2 (2003+2004)

Bjørn Slettan: Vekkinsrørsler på Agder (1992)

Egil Sjaastad: I samtale med Carl Fr. Wisløff (1982)

Einar Barane: Bykle kyrkje 375 år (1995)

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år (1996)

Erik Kjebekk: Misjon og vekking i eit bygdesamfunn. (2002)

Gunlaug Nøkland: Emissær Skuland (2005)

Kjell Olav Masdalen: Agders historie 1920-1945 (1991)

Kristian Dolven: Birkenes III Arv og vekst (1975)

Olav Nilsen: Da vekkelsen kom. Historien om Røykenes bedehus (1999)

Oscar Handeland: Kristenliv på Agder (1948)

Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge 75 år (1966)

Oscar Handeland: Vårløysing 3 (1966)

Syvert Dalan: Kirkeliv i Tveit prestegjeld i gammel og ny tid (1947)

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Utsyn/Kinesen

 

Høna og kyllingene

Jesus bruker mange flotte bilder for å illustrere sin omsorg for oss mennesker og for hans sterke trang til å frelse fortapte syndere.

Vi leser et slikt flott bilde som Jesus bruker i Mat 23,37. Jesus var på vei inn Jerusalem og kom til et punkt der han kunne se ut over byen. Da gråt han over folket i byen, som ikke ville ta imot frelsen Gud hadde sendt: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.»

Du ser sikkert for deg hønemor som har oppdaget en mulig fare. Kanskje var det en hønsehauk hun skimtet oppe på himmelen. På signal fra mor, kommer kyllingene pilende og søker ly under mors vinger. Om de ikke er trygge der, så er de i alle fall mye tryggere enn om de valset rundt på egenhånd.

Dette er et fantastisk fint bilde på frelsen i Jesus. For du og jeg er i virkelig fare slik vi er i vår gamle natur. Jesus sa en gang: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.» (Luk 12:4-5)

Dette er ikke djevelen, men det er Den tre ganger hellige Gud. Gud er vred mot synd. Hans fullkomne, rene hellighet kan ikke være sammen med synd. Derfor er synderen i livsfare. Derfor trenger synderen et skjold å gjemme seg bak. Derfor trenger vi ei hønemor som samler syndere under sine vinger.

Guds vrede over synden, som skulle rammet meg, rammet Jesus istedenfor. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Kyllingene er ikke helt sikre under hønemors vinger. Om du har funnet din plass under Jesu vinger, under hans skjold av nåde (Salme 5,13), da er du helt trygg. For alle fiender er avvæpnet, Guds vrede har rammet «hønemor». Da kan du synge, som jeg fikk synge så mange ganger med mor det siste året hun levde: «So vil ved korset eg standa, med undring eg ser eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» (SB 288) Skyldbrevet er utslettet og regningen er betalt.

Så var det likevel en stor smerte Jesus kjente på når han så ut over Jerusalem. Han hadde strekt ut sine frelsesvinger. Han hadde bedt dem inn. Han hadde nødet dem å komme. Men de ville ikke. «Dere ville ikke», gråt Jesus ut over Jerusalem. Disse tre årene han hadde gått omkring og gjort vel, hadde han opplevd dette hele tiden.

Jerusalem (foto Ove Sandvik)

I starten av Johannesevangeliet står det så sårt: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1,11) Sannheten om oss mennesker er så alvorlig, at vi ikke forstår det uten at Den Hellige Ånd åpenbarer det for oss. I Rom 3,10-11 står det: «Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en forstandig, det er ikke en som søker Gud.» Dere ville ikke!

Men så er det verdens store under, at Jesus vil! Det smertet Jesus til tårer at vi ikke ville bli reddet under hans vinger. Men han sa ikke derfor at da kan dere bare ha det så godt! Han gikk lidelsens vei til ende, like til korset – for oss.

«Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den veien som ikke er god, og følger sine egne tanker,» (Jes 65:1-2)

Hvordan skjer så underet at en som ikke vil, plutselig vil. Det skjer ved at du hører evangeliet forkynt, omvender deg og tar imot frelsen uforskyldt av nåde. Når en synder hører evangeliet forkynt, bruker Ånden dette ordet for å overbevise deg om å søke tilflukt hos Jesus. Jeg håper ikke du står imot kallet og sier nei, om du leser dette som ikke er frelst. Kom til Jesus nå, for alt er ferdig.

S. A. Sponbugt – emissær med skuespillertalent

Sponbugt sin gard Sluppen. (foto Norske gardsbruk)

S. A. Sponbugt var en original emissær og bonde fra Østfold. Han fikk oppleve mange vekkelser. På talerstolen var det ikke langt mellom den lune humor og det dype alvor.

To unge emissærer kom ruslende over tunet på garden Sluppen på Båstad i Trøgstad kommune, helt nord i Østfold. De hadde vært sammen på en toukers møtetur i Vestfold. Da møteeserien gikk mot avslutning, ble Jens Borglund minnet om at de skulle reise over Oslofjorden til Trøgstad, for å ha møter der. Og der visste han at de var velkomne hos det barnløse ekteparet Maren og Teodor Bråthen Sluppen. Han hadde vært der før. Hans reisekamerat het Syver Anton Sponbugt, som alltid presenterte seg som S. A. Sponbugt.

Jens Osvald Anderssen Borglund ble født på Toten i 1883, og hadde noe mere erfaring som Guds ords forkynner enn sin fire år yngre kollega. Borglund reiste fritt uten å være knyttet til noen organisasjon, men hadde møter blant annet for Fellesmisjonen og for Indremisjonen. Det er noe uklart når de to kom til Båstad, men det var enten i 1906 eller i 1908, så da var de mellom 19 og 25 år gamle.

Vel framme på Sluppen ble de som ventet ønsket varmt velkommen. Folket på Sluppen var «beryktet» for sin store omsorg og varme, ikke minst overfor dem som falt litt utenfor samfunnet. Derfor var omstreifere ofte å se på garden. Maren gikk for det meste under kallenavnet Mor Sluppen. Marens døve søster Karoline (f.1851) bodde også på garden, så lenge Maren og Teodor levde. Det samme gjorde en utviklingshemmet slektning, Josef Jervell (f.1859). I folketellingen for 1920 er det notert at Josef var «idiot fra fødselen av», datidens røffe diagnose for det vi i dag kaller psykisk utviklingshemmet. I tillegg til omsorg for fattige, var Guds rike deres store hjertesak. Så når emissærer kom til bygda, var Sluppenheimen åpen både for møter og for overnatting.

Kommunekart over Østfold (Fra Bedehus i Østfold)

Sluppen merket med rød dråpe (Norgeskart.no)

Det var ikke møte første kvelden. Predikantene hadde reist langt, så de var glade for å få gå tidlig til sengs. Sponbugt hadde helt fra barndommen vist stort skuespillertalent, og var også flink til å fortelle historier. Så det ble mye god drøs og latter før de sovnet. Om morgenen våknet de av at Maren kom inn på soverommet deres for å fyre i vedovnen. Da hun var ferdig med det, gikk hun ut på kjøkkenet for å hente frokosten til gjestene. Den ble servert på senga.

Da hun så Sponbukt i nattdrakten brøt hun ut: «Stakkar, så tynn du er!», og så strøk hun ham over pannen. Sponbugt syntes dette ble i meste laget, og ville helst trekke seg under dyna. Men han var redd for å fornærme verten sin, så han slo heller til med en spøk. «Det er så godt å være her hos deg Mor Sluppen, at jeg tror jeg får bli sønn her i huset.» Mor Sluppen responderte kjapt med at det kunne passe bra, for de hadde ingen sønn. Hun ropte på mannen Teodor og sa til ham: «Jeg har fått en sønn i natt.» Han svarte at det var ikke det grann for tidlig, for det hadde han ventet på i 40 år.

Eiendomshandel Sluppen

(Øvre Smaalenenes Avis 21.11.1910)

Det brøt ut vekkelse i Båstad. Borglund reiste videre etter en kort tid, mens Sponbugt ble stående alene i en lengre periode. Mange ble frelst og vennskapet mellom predikanten og vertskapet ble varmt og inderlig. Maren og Teodor ble enige om at de ville overlate garden til Sponbugt når de selv ikke klarte å drive den lenger. Det som kun var en spøk fra en blyg ungdom, ble altså en realitet til slutt. I avisen Øvre Smaalenene sto det en notis om eiendomshandel den 21. november 1910: «Hr. Th. Braathen har solgt sin Gaard Sluppen til hr. Emissær Sponbugt. Kjøbesum ubekjendt.»

I 1914 skrev Maren og Teodor sitt testamente, der det sto at Spunbugt skulle ha garden, mens end del andre eiendeler tilfalt slektninger. Sponbugt flyttet ikke fast til Sluppen før høsten 1919, og han overtok formelt ansvaret for garden i 1921. Da var det kr.10.000 i lån på garden, som han overtok. Teodor døde i 1922, 75 år gammel, mens Maren døde i 1925, også hun ble 75 år.

Garden Sponbukt merket med rød dråpe.

(Norgeskart.no)

Oppvekst på Sponbugt

Sponbugt var en liten husmannsplass som lå ved Vannsjø på grensa mellom Råde og Rygge. I dag er plassen en del av Rygge flyplass sin eiendom. På Sponbugt var det Sigvard Engebretsen som var husmann siste del av 1800-tallet. Sigvart ble født på Dillingøya i Moss, og han ble gift med den ti år yngre Anne Marie Andreassen. Sigvart ble tidlig involvert i kriminalitet. I 1869 ble han dømt til fengsel sammen med broren Hans. De hadde begått økonomisk kriminalitet. Antakelig var Hans hjernen bak det hele, for han ble dømt til 6 års fengsel, mens Sigvart kun fikk 6 måneder. Han fikk også en kort fengselsdom i 1886. Da ble han dømt til 20 dagers fengsel, for simpelt tyveri.

Kort tid etter siste dommen, må det ha skjedd en radikal endring i familien på Sponbugt. Flere kilder nevner at Syver Anton vokste opp i en varm kristen heim, så foreldrene ble antakelig frelst rundt den tiden Syver Anton ble født. Han ble født 7. oktober 1887 og døpt i Råde kirke 15. april 1888. Før det skjedde, fikk Anne Marie og Sigvart tre barn. Det var Andreas (f.1877), Karen Annette (f.1880) og Engebret (f.1883). Etter Syver Anton kom det enda tre: Edvard (f.1892), Johan (f.1895) og Josef (f.1902). Hele søskenflokken var kristne.

Syver Anton Sponbugt (foto Utsyn nr.28 1957)

Far Sigvart var musikalsk. Før han ble frelst spilte han ofte på ulike arrangement sammen med bror sin. Denne musikalitet gikk også i arv til barneflokken. Syver Anton ble en flink felespiller, og da han senere i livet begynte som predikant, var sang og musikk et fast innslag på møtene. Heime formante ofte mor barna at de måtte gi sitt liv til Jesus. På søndagene leste far fra den svenske presten Lars Linderot sin kjente huspostille. På fine sommerdager samlet ofte familien seg på tunet og spilte og sang sammen.

Syver Anton begynte tidlig å be til Gud om at han måtte bli frelst. Han krøp gjerne under dyna da han skulle be. På møter familien var på, ble det ofte talt om Jesu gjenkomst. Dette preget gutten, så om morgenene lyttet han ofte etter lyder fra kjøkkenet. Hørte han lyden av mor, var han sikker på at Jesus ikke var kommet igjen den natta. Han fikk også grundig opplæring i kristendom på skolen, og der var det vanlig at dagen ble avsluttet med dette salmeverset: «Gud, la oss i din kunnskap fremmes, at det vi lærer aldri glemmes, men vokser med oss dag for dag, til Kristi alders fulle måte, at vi hos deg må finne nåde, og du i oss ditt velbehag.»

Sponbugt fortalte med takknemlighet fra skoletiden, og sa at han ofte kjente at Guds Ånd var i klasserommet. Han kjente også på en trang til å vinne andre fra Gud. På vei heim fra skolen, hente det at han oppsøkte en spesiell stein som han brukte som talerstol, og hvor han talte til trærne.

Da Sponbugt var 9 år gammel, skulle han et ærende til nabogarden. Underveis møtte han en stor mann med et langt rødt skjegg og han ble helst redd ham. Men den fremmede mannen beroliget gutten og spurte om han om han ba til Gud. Syver Anton svart ja og da tok mannen opp et lommetørkle som han la på bakken og på det bøyde han kne. Så ba han for Sponbugt at han måtte bli en Herrens tjener, mens han la hånda si på hodet til gutten. Sponbugt regnet senere dette som sin ordinasjon. Den fremmede mannen viste seg å være en predikant som var på vei til Sponbugt for å ha møte.

Tidlig i tenårene kom imidlertid Sponbugt bort fra barnetroen. Som nevnt var han dyktig felespiller. En kveld lurte han og en av brødrene seg ut mot farens vilje og oppsøkte bygdas danseplass. Her spilte de til dans, men samvittigheten rammet dem hardt. På vei heim var de enige om at de ikke torde gå inn i heimehuset, så de la seg derfor til å sove i høyet på loven. Om morgenen ble de vekket av faren, og forventet seg en ordentlig overhaling. I stedet var han veldig blid og serverte dem kaffe og god frokost. Han forsto at guttene hadde hatt samvittighetskvaler, og at straff derfor var unødvendig.

En tid etter konfirmasjonen begynte Gud å kalle på Syver Anton. Det ble en hard kamp, og til slutt kjente han det slik at nå var hans siste kall kommet. Han kjente på en tøff indre motstand mot å ta imot frelsen, men til slutt gav han opp. Han beskrev selv det som skjedde: «Og borte under en busk på selve danseplassen, der bøyde jeg mine knær og ropte i min nød på den levende, allmektige Gud, om han for Jesu Kristi skyld ville tilgi mine synder og motta meg som sitt barn». Han fikk da lov å tro syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, fortalte han, men den trygge frelsesvisshet manglet enda.

Den første møteannonsen jeg har funnet, med SPonbukt sitt navn.

(Indre Smaalenenes Avis 20.01.1909)

Emissær og bonde

Etter konfirmasjonen fikk han arbeid som dreng på en gard på Larkollen. Han kom dit omtrent på den tid en stor vekkelse brøt ut på Larkollen. Den startet i 1904 og varte til 1907. Det var den unge emissæren Jens Borglund nevnt i innledningen av denne artikkelen, som var Guds redskap i denne vekkelsen. Sponbugt oppsøkte møtene og ble grepet av vekkelsen. Han fikk åndelig hjelp av Borglund, både gjennom forkynnelsen og samtaler under fire øyne.

Etter noen år på Larkollen, flyttet Sponbugt til Moss hvor han fikk arbeid på Moss mekaniske verksted. I Moss ble han lærer i Frikirkens søndagsskolearbeid, og opplevde der sin første vekkelse – en barnevekkelse blant søndagsskolebarna. Mens han var i Moss, tok Jens Borglund kontakt med han. Borglund skulle på en to ukers møteturne til Vestfold, og ville ha med Sponbugt. Sponbugt hadde prøvd seg som predikant under vekkelsen på Larkollen. Han ønsket nå å bli med til Vestfold, men var usikker på om det var Guds vilje.

Sponbugt og andre emissærer fro Oslo krets NLM

(Utsyn nr.35 1961)

Han oppsøkte sjefen sin på Moss mekaniske og ba om permisjon. Sjefen sa at han måtte ha to timers betenkningstid. Da ba Sponbugt til Gud og ba om at svaret fra sjefen måtte være et tegn fra Gud om han skulle reise som predikant eller ikke. Han fikk fri, og reiste sammen med Borglund til Vestfold. Etter de møtene, fortsatte de til Sluppen og Båstad, som nevnt i starten av artikkelen. Sponbugt fortsatte som forkynner, og ble boende på Sluppen fram til han ble gift. Den første tiden reiste han mye med Borglund og en norskamerikansk prest som het H. E. Hegh.

Egen familie

Selv om Sponbugt hadde bopel på Sluppen, hadde han god kontakt med foreldre og søsken. Etter at faren passerte 60 år, fikk han kreft. På dødsleiet fikk han mye trøst i sangen «Jeg fredløs, trett i mange år urolig vandret om.» Det var spesielt koret i denne sangen som trøstet far: «Det er kraft i Jesu blod, Det er kraft i Jesu blod Å rense hvit som sne.» (SB181) Han døde 3. oktober 1913.

Bryllupsannonse i Vestopplændingen 24.12.1914

De første årene Sponbugt reiste som emissær, opplevde han vekkelser nesten hvor han kom. Han reiste for det meste i Østfold og Akershus, og fikk etter hvert god inngang på Romerike og Toten. Trygve Bjerkrheim skriver i en omtale av Sponbugt, at han begynte som forkynner i Kinamisjonen Oppland krets i 1912. Dette har jeg ikke funnet skriftlig belegg for i andre kilder, men han reiste i alle fall mye i disse traktene på dette tidspunktet.

På Romerike traff han også ei jente som han ble glad i. Det var den fire år yngre Ingeborg Wien fra garden Wien på Gran på Hadeland. Bryllupet sto i romjulen 1914, nærmere bestemt 28. desember. Ingeborg og Syver Anton Sponbugt bodde den første tiden på Nybu i Brandbu, senere flyttet de til Skattumsgård på Gran. 15. mai 1916 fikk de sitt første barn, sønnen Odd Sigmund og nummer to kom 1. august 1918. Han fikk navnet Alf Magnus. Våren 1919 ble den lille emissær-familien hardt rammet. Mor Ingeborg fikk lungebetennelse og døde 17. mars 1919. Hun ble bare 27 år gammel.

Dødsannonse Ingeborg Sponbugt

(Hadeland 18.03.1919)

Syver Anton ble enig med Ingeborg sin familie om at guttene skulle bo hos dem på Wien fram til de begynte på skolen. Syver Anton flyttet etter kort tid tilbake til Sluppen og overtok som nevnt hele ansvaret for garden i 1921. Han ansatte husholderske og gardsarbeider som tok seg av Sluppen, mens han selv prioriterte forkynnelsen av Guds ord på vinterhalvåret. Som nevnt kom guttene heim til Sluppen da Odd skulle begynne på skolen, og i lange perioder var det da husholdersken som hadde ansvar for guttene.

I et intervju med Asbjørn Kvalbein, fortalte ei svigerdatter til Sponbugt at guttene var fulle av liv i oppveksten, men kjent på et sterkt savn etter far som var mye borte. De var engasjert blant annet i idrett, men ble ikke bevart i barnetroen. Far ba mye for sønnene at de måtte bli frelst, og ble bønnhørt ikke lenge etter at han selv var død. Da ble begge sønnene frelst. Det ble sønnen Alf som overtok Sluppen. Det skjedde i 1941-42.

Sponbugt (foto Kristenliv i Østfold)

Langt liv som forkynner

Den første tiden som emissær reiste Sponbugt uten å være ansatt av noen misjonsorganisasjon. I 1914 ble han imidlertid ansatt i Oslo krets av Kinamisjonen (NLM) og her ble han værende resten av livet. Historiebøkene melder om mange vekkelser som Sponbugt fikk stå i. Jeg tar med noen av disse: Enebakkneset (1909), Øyemark (1917), Enebakkneset (1920), Mansrud (1922), Skiptvedt (flere vekkelser 1925-27), Råde (1932-33), Jahren (1933-36) og Rustad (1937).

Han fikk også være med å stifte flere misjonsforeninger for NLM. I 1919 skrev han blant annet dette om sin møtevirksomhet i 1918: «Mitt inntrykk er at det svunne år har vært et seierens år for Guds rike. På de steder jeg har virket, er det en voksende trang til å høre evangeliet. Syndens fanger er løste, nye foreninger kommet til, og får Herren bevare, ser det lovende ut.»

S. A. Sponbugt sin site hilsen i Utsyn

(Utsyn nr.12 1967)

Mot slutten av livet reiste Sponbugt over hele landet. Han fikk en spesiell omsorg for Nord Norge. De tre siste somrene han levde (1964-66), var han på møteturne fra Namdal til Kirkenes. Han skrev glimt fra disse turene i misjonsbladet Utsyn, og jeg tar med noen korte glimt:

«Jeg var med på leirer, teltmøter og bibeluker. Særlig gildt hadde vi det på «Skoghus» i Troms, hvor vi hadde leirer, mannsmøter og kvinnemøter. «Skoghus» er jo et meget naturskjønt sted, riktig skikket både til leirsted og samlested for kretsen. Ja, et deiligere sted å feriere og hvile på kan man neppe tenke seg. Her er stor vakker park, og sjøen like ved. Så her kan en velge enten en vil ha solbad eller sjøbad, eller promenadetur i skogen.»

Skohus ved innvielsen i 1948

(Utsyn nr.24 1950)

«Vi hadde også teltmøter på Sætermoen, men det ble i grunnen en skuffelse, da folket på stedet ikke søker slike møter.»

«Å kunne makte den oppgave å tilfredsstille behovet som trenges innen disse fylker (T&F), er over den menneskelige evne. En må minst ha tyve faste arbeidere, og dertil like mange barne- og yngresarbeidere. Og det ville være et minimum av behovet.»

Sponbugt talte ofte om de siste tider, tusenårsriket og om himmelen. Han sa at han ønsket å stå i arbeidsdrakten til Jesus hentet han heim, og dette ønsket fikk han oppfylt. I mars 1967 var han på en møteserie i Elenesvågen i Møre og Romsdal. Mens han var der, ble han syk og han ble innlagt på Molde sykehus. Etter noen få dager på sykehuset, ble han forfremmet til herligheten 16. mars 1967, nesten 80 år gammel.

Dødsannonse S.A.Sponbugt

(Hadeland 21.03.1967)

Takk fra sønner og svigerdatter etter begravelsen

(Indre Smaalenenes Avis 05.04.1967)

Asbjørn Kvalbein har skrevet en liten omtale av Sponbugt i boka «Bedehus i Østfold». Jeg tar med noen sitat derfra til slutt i denne artikkelen: «Sponbugt var et utpreget følelsesmenneske og hjertemenneske. Han var myndig på talerstolen, men tårene kom fort, og han hadde inderlig appell om at folk måtte vende om til Gud.» «Han kunne fantasere og tøyse så tårene spratt av latter, men så kunne han legge om og tale med stort alvor og sette ting på plass.»

«S.A. hadde en skadet hånd, snakket ofte med hodet på skakke, og «hentesveisen» over den store månen var ofte innsatt med sukker for å ligge støtt.» «Når han hadde fri, likte han å stelle med frukttrærne sine, han gikk på elgjakt, var glad i blomster, og han likte ikke minst å male. Bryggerhuset på Sluppen brukte han til atelier. Han likte helst å male natur og stilleben.»

 

 

Kilder

Arve Fjellstad: Blinde ser (1982)

Bjørn Skjønhaug: Skiptvet kirke 800 år (1998)

Hans Bassøe: Gårder og slekter i Råde (1968)

Ivar Rummelhoff: Slekt følger slekt (1977)

Johannes Thorvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus (1965)

Kai Ørebech: Bedehus i Østfold (2006)

Norske gardsbruk 5. Østfold fylke nord (1987)

S. A. Sponbukt: Et personlig vitnesbyrd. Dagen 03.06.1960

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Redd barna!

Et 18 uker gammelt ufødt barn. (tegning gravid.dk)

Det norske stortinget skal 3. desember 2024 behandle en ny fosterdrapslov. Denne loven gir kvinner rett til å ta livet av sitt ufødte barn de 18 første ukene av svangerskapet.

Det er en stor tragedie at Norge er på vei tilbake til hedenskapets praksis overfor uønskede barn. Før ble disse satt ut i skogen for å dø, ofte på grunn av meningsløs overtro. Nå er det velstandsguden som rår.

I dag har vi en ulov som tillater fjerning av barn som er inntil 12 uker gamle. Et grelt eksempel på alvoret ved denne loven, at det nå nesten ikke fødes barn med Downs syndrom. Til sammen ble det i Norge fjernet nesten 13 000 barn fra mors liv i 2023.

Nå vil altså regjeringen utvide denne retten til uke 18. De vil også tillate at det tas livet av en tvilling, mens den andre får leve. Dette støttes av sosialistene og Venstre, men også av flere representanter fra de andre stortingspartiene. Det er farlig å være lite barn i Norge i dag.

Et 20 uker gammelt barn. (foto fra FB)

I USA er det markerte røster som vil flytte fosterdrapsgrensen helt fram til fødselen. Så lenge barnet er i mor sitt liv, er det mors kropp, hevdes det. Da kan hun gjøre med kroppen sin som hun vil, som om barnet er ei vorte på mors kropp og ikke et selvstendig liv. Prinsipielt er det ingen forskjell på om grensen er 12, 18 eller 42 uker.

Mange barn blir fjernet fordi mor er i en fortvilet situasjon. Det må vi ta på største alvor, og gi de vordende mødre all mulig støtte og hjelp. Men vi hjelper ikke mor ved å ta livet av barnet hennes. Da trenges et stort JA til livet, både for mor og barn.

Bibelen sier det på denne måten om det ufødte barnet: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»  (Sal 139:16)

Såkornet er Guds ord

Guds ord sammenligner seg selv med såkornet. Det er spiredyktig og gir stor avling.

Denne artikkelen er en tale jeg holdt over tekstene for såmannssøndagen 28.01.2024

Hovedtekst Mark 4:26-34

Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt – hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet.

Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det? Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden. Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store grener, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.

I mange slike lignelser talte han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med sine egne disipler, utla han for dem alt sammen.

Jeg er hverken bonde eller gartner, men såpass har jeg fått med meg, at såkornet som blir sådd i jorden, vokser til en plante helt av seg selv. Det må kanskje vannes litt og få litt gjødsel, men selve veksten ligge i frøets DNA. Det blir slik av seg selv. Mange vil i dag si at dette er et resultat av millioner av års utvikling, men vi vet noe annet. Det er Gud skaper som har skapt frøet slik at det kan spire og vokse seg stort.

Såkornet et flott bilde på Guds ord. Jesus talte mye til disiplene i lignelser, og når de kom for seg selv, «utla han for dem alt sammen». Guds ords spirekraft blir understreket mange steder i Bibelen. Gud har ordnet det slik i sitt rike, at det er Den hellige ånd ved Guds ord som er virksom til frelse og åndelig vekst. Vi som Guds barn, er bare sendebud som får så ut Guds ord, men det er Gud selv som gir vekst.

Dette er en stor trøst for meg som forkynner, og for alt arbeid i Guds rike. Vi er kalt til å så ut Guds ord ved alle vanne, men det er Åndens oppgave å overbevise hjertene om synd og nåde. Når en synder blir frelst, blir noe helt spesielt lagt ned i hjertet. I 2 Kor 5,19-20 sies det så sterkt: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»

Vi legger først merke til at det var Gud som forlikte verden med seg selv i Kristus. Vi mennesker var satt utenom dette, for vi hadde ikke evner eller mulighet til å forlike oss selv med Den hellige Gud. Det måtte en mellommann til, en forsoner.  Videre står det at Gud la ned et budskap i den frelste synder, nemlig Ordet om forlikelsen. Det er dette budskapet som Gud selv har lagt i hjerte til Guds barn, som vi skal forkynne for andre. Det er hele tiden Gud som er den som handler. Han har gitt oss såkornet, ordet om forlikelsen, og han virker selv ved Den hellige ånd gjennom dette såkornet, slik at det bærer frukt.

Avsnittet i 2 Kor 5 sier også herlig og tydelig hva dette budskapet om forlikelsen er: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor 5:21)

Sennepsfrøet er Guds rike

Den andre lignelsen i teksten, er om Guds rike som lignes med et sennepsfrø. Sennepsfrøet er mindre enn mange andre frø når det blir sådd, men når det spirer blir det større enn andre hagevekster. «Guds menighet er jordens største under», står det i en sang. Tenk da Jesus for opp til himmelen, var det kun noen håndfull kristne. Nå like før Jesus kommer igjen, er det en skare så stor som ingen kan telle. Såkornet har båret rikelig med frukt.

Tenk på hva som skjedde i Kina. Da norske og andre misjonærer begynte å så ut Guds ord, var det kun noen få som tok imot. Det kom noen vekkelser enkelte steder, men da misjonærene ble jaget ut av Kina, var ikke kristen-flokkene særlig store. Så gikk det noen tiår, og bambusteppet ble delvis åpnet. Da fikk vi høre om store vekkelser og millioner av kristne, til tross for enorme forfølgelser.

Eller tenk på Etiopia. Da Mekane Yesus kirken ble stiftet i 1959, var det 25.000 medlemmer. Etter en landsomfattende vekkelse, er medlemstallet nå ca. 12.millioner. Det lille sennepsfrøet har vokst til et stort tre.

Rik nok

Går vi så til leseteksten fra Rom 10,13-17, får vi høre mer om både såkornet og veien til frelse. Vi leser fra Rom 10,12-13: «Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

I perioden 1991-96 var jeg kretssekretær i Drammen krets av NLM. Den kretsen var hele Buskerud fylke og ett par av de nordligste kommunene i Vestfold. I mai 1993 var det kretsmøte på Geilo. Jeg trivdes godt i Hallingdal. Det var ikke store kristenflokker, men det var godt å forkynne Guds ord i disse bygdene.

En av forkynnerne på dette kretsmøtet var Asbjørn Nordgård. Han hadde denne teksten fra Rom 10 som preiketekst. Jeg er dessverre lite flink til å huske taler som jeg hører. Men denne talen til Nordgård gikk rett til hjertet mitt. Det ble velsignet godt å få høre på nytt at Jesus er rik nok. Han er rik nok for alle som påkaller han. Da er han rik nok også for meg. For det er slik med meg at ser jeg på mitt liv, passer overskriften «ikke nok» mye bedre en «rik nok».

Hvert annet år må bilen inn på en EU-kontroll. Da skal bilens mange funksjoner sjekkes. Hvis jeg hadde satt opp en slik sjekkliste over mitt liv, ville det ikke gått bra. Budet sier jeg skal elske Gud over alle ting. Gud har sagt at vi møter han i hans ord og i bønn. Da skulle det være det største i livet mitt å lese i Ordet, høre forkynnelse og å be. Dessverre er det ofte slik at jeg må ta meg sammen for å få mine stunder med Ordet og bønnen. Og når jeg har disse stunder, flyr ofte tankene helt andre steder. Ikke nok. Jeg kunne fortsatt med nøden for de ufrelste, elske meg selv høyere enn min neste, anger over synd – ja, samme hvilket punkt jeg prøver meg på, blir resultatet: Ikke nok!

Derfor er det så fantastisk stort at det finnes en som er rik nok, for alle, alle som påkaller han. Det er evangeliet med få ord. Jesus har sonet for dine synder. Ikke ei eneste var glemt. Derfor er han rik nok til å tilgi deg dine synder. Jesu han Sønns blod renser for all synd. Jesus levde 33 år her på jord, fra foster til voksen mann. Hadde vi prøvd hans liv i en Guds «EU-kontroll» så hadde det ikke blitt en eneste anmerkning. Hans liv var til Guds velbehag. Hans liv var fullkomment etter loven. Og det store er at Hans liv blir ditt, når du kommer til han. Derfor blir du himmelen verdig i Jesus. For Jesus er rik nok for alle som påkaller ham.

David fikk høre det: «Som med et skjold dekker du ham med nåde». Johannes fikk høre det: «Vi så hans herlighet, en herlighet som en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Paulus fikk høre det: «Min nåde er nok for deg». Jo, Jesus er rik nok også for meg og deg.

Hver den som påkaller skal bli frelst

Så leste vi videre at «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Jeg liker å lese kirke- og misjonshistorie. Ikke minst synes jeg det er rikt å høre om hvordan folk ble frelst. En av disse var en original raller fra Jørpeland, Robert Karlsen. Han levde et veldig tøft liv som ungdom. Det var mye fyll og slåssing, og han var stadig i konflikt med politiet. Han vokste opp i Oslo, men som rallar hadde han småjobber rundt hele landet. Han kom også til Jørpeland, og her fant han kona si.

En periode var han på anleggsarbeid på Idsal, ei øy utfor Jørpeland. Da var livet hans så mørkt at han to ganger samme natt prøvde å ta sitt eget liv. Men tanken på kona og barna stanset han i siste øyeblikk. En av arbeidskameratene var en frafallen kristen, og han sa til Robert at Robert var kalt av Gud. Vel heime var Robert på vei til en kammerat for å drikke. Underveis traff han en annen kompis som sa at det var møter på Frelsesarmeen, og inviterte Robert med der.

På Frelsesarmeen lød innbydelsen, «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» Kallet ble så sterkt at Robert bøyde kne ved botsbenken. Men han kom ikke gjennom til frihet. Først etter tre uker, ble han løst ved ordet fra Jes 43,25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» Etter det ble livet hans totalt forandret, og han ble senere en frimodig evangelist.

Så kunne vi fortalt mange slike historier, vi har vel hver vår, vi som er født på nytt. Jeg selv er vokset opp i en kristen heim og har vært en kristen hele livet, men fariseeren i meg holdt i ungdommen på å ville kvele Guds-livet. Men Gud er god, og vakte meg opp som 19 åring. Det er så fantastisk med Guds ord. Det er spiredyktig. Og Herren er rik nok til frelse for hver den som kaller på Ham. Det skulle gi stor frimodighet med å så ut Guds ord, på bedehuset i familien, på arbeidsplassen og ellers der Gud legger anledningen til rette for oss.

Troen kommer – av hørelsen – av Kristi ord

Så fortsetter teksten med fire hvordan: «Hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på?» «Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?» «Hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» «Hvordan kan de forkynne uten at de blir utsendt.»

Guds ord understreker gang på gang at frelsen formidles gjennom forkynnelsen av Guds ord. I Korinterbrevet sies det at jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus. Hvorfor: Jo, fordi Gud fant det «for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.»

Vår tekst sier det også med myndighet: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» I åndelig tunge perioder, med få som blir frelst, ligger fristelsen veldig nær til å finne på andre metoder for at folk skal bli frelst. Gjerne også til å endre på forkynnelsens innhold. Men da må vi legge oss på hjertet hva Gud selv sier: Det er forkynnelsen av Kristus som er Guds kraft til frelse. «Hør så skal sjela di leve.»

Jeg hørte om en forkynner som hadde vært på et møte. I ettertid husket han dette møtet fordi det var så stengt og tungt. Det gikk ca. 20 år, og det ble vekkelse i nabobygda. Ei dame som ble frelst i denne vekkelsen, fortalte at hun hadde vært på det «tunge» møtet for 20 år siden, og der var det et Gudsord som traff hennes hjerte, og som hadde fulgt henne i alle år etter. Nå bar det frukt!

Guds ord er utrolig spiredyktig. Det skal gi oss stor frimodighet til å forkynne ordet: «Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen.» (Pred 11:1)

Smerten i tjenesten

Jeg vil også ta med litt fra teksten fra GT. Den er fra profeten Jeremia sin bok 20,7-9. Jeremia var profet i en mannsalder. Han var tro mot det budskapet Gud gav han å forkynne, men israelsfolket ville ikke høre på ham. Situasjonen på Jeremia sin tid var ganske lik vår. Prester og predikanter forkynte «fred, fred og så er det ingen fred».

I kapittel 20 møter vi en mismodig profet: «Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer 20:9)

Mismotet ligger på lur hos alle Guds barn. Jeremia hadde forkynt Guds ord år ut og år inn, og folket svarte med å forfølge han. Så begynte mismotet å ta overhånd. «Jeg vil ikke tale mer i hans navn». Men da kom han som er rik nok for alle som kaller på han. Jeremia kjente en brann på innsiden. «Jeg kan ikke tie om Jesus». Og Jesus møtte sin mismodige tjener på nytt: «Men Herren er med meg som en veldig kjempe…. Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattige sjel ut av ugjerningsmenns hånd.» (Jer 20:11a+13)

Høsten er kommet

I lignelsen om såkornet, hørte vi at «høsten er kommet». Vi ser og hører det rundt oss. Verden er i brann. Kriger, jordskjelv, forfølgelse av Guds barn, vrang lære, jødehat og jødeforfølgelse. Det skjer som Guds ord sier det skal skje, når høsten er kommet.

Mange skal da ha navn av å være kristne, men ikke ha liv i Gud. Hvordan er det med deg? Er du klar om Jesus kommer igjen i dag? Jesus innbyr til frelse også i dag: Kom, for alt er ferdig.