tirsdag 30. desember 2014

Den enkle troskap mot Kristus


Bilde fra Jørpeland bedehus

Det er mange viktige ting i denne verden, men kun en ting som er viktigst! Har jeg min sak i orden med Jesus eller ikke? Om Jesus kommer igjen i dag, blir jeg da med til himmelen?

Paulus hadde formidlet Guds budskap til menigheten i Korint. De hadde tatt i mot evangeliet i tro. Men nå var han blitt bekymret. Han var redd for at de var på vei bort fra Jesus:

Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne. 2 Kor 11:3-4

Troskap mot Kristus er troskap mot hans Ord. Det bor en iboende kraft i et hvert menneske som vil dra oss bort fra Ordet og fra Jesus. Selve ursynden fra paradis var å sette spørsmålstegn ved Guds ords sannhet. «Har Gud virkelig sagt?»

I vår moderne verden, er det mange røster som vil betvile Bibelens budskap. Det er ikke enkelt å vise troskap mot Ordet når verdens røster taler imot. Vitenskapen påberoper seg å vite noe annet enn det Bibelen sier: «Gud har ikke skapt jorda og livet på den, det har utviklet seg ved tilfeldigheter.» «Adam og Eva var ikke historiske personer». «Josvas historiefortelling står ikke til troende overfor arkeologien». «Jona var ikke i fiskens buk.» «Syndfloden har aldri hendt».

Går vi derimot til Guds ord, får vi et helt annet svar. Ordet sier om seg selv at det er Sannhet. Ikke en tøddel skal forgå. Jeg ber for meg selv og for kristenfolket i Norge, at vi ikke må vende oss bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus!


Men den enkle og rene troskap mot Kristus går dypere enn dette. Etter å ha argumentert mot vranglærere som var kommet inn i korintermenigheten, konkluderer han med et enkelt og personlig vitnesbyrd:

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! 2 Kor 12:9-10

Den som har fått et frelsende møte med Jesus, og fått en sann erkjennelse av sin egen «skrøpelighet», ønsker å bøye seg for hele Guds tale gjennom sitt ord. Den avgjørende troskapen mot Kristus er å få «bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» Fil 3:9

Skal en synder som jeg kunne nå himmelen, er det bare en mulighet til redning. Det er å ta imot det verk som Jesus har gjort for meg. Han har sonet mi synd. Han har levd et fullkomment liv i mitt sted. Derfor sier Jesus selv at «hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.» Joh 3:16

Det er så lett i forskningens, toleransen og «kjærlighetens» navn å tåle «så gjerne» de røster som taler i strid med Guds ord. La oss heller be om nåde og frimodighet til å tro Gud på hans ord og hvile i at «løftene kan ikke svikte». Du skal slippe å være urolig for hva i Guds ord som er sannhet og hva som bare er usikre menneskeord. «Jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene,» Paulus i Apg 24:14.

Når Jesus sier: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1Joh 1:7 – da taler han Sannhet.

Når Jesus sier: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5 – da taler han Sannhet.

Når Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matt 11:28 – da taler han Sannhet.

Når Jesus sier: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Rom 8:1 – da taler han Sannhet.

La meg få høre det atter At han for min skyld har lidt
Fristelsens bitreste kvaler, Hån og bespottelse titt!
Hjemløs og fattig han vandret Lidelsens tornfulle vei,
Bar all min synd uten klage, Sådan en frelser har jeg!
(Fanny Crosby SB nr.38)




mandag 15. desember 2014

Er det viktig med kristen kunnskap?


Illustrasjonsfoto (dr.dk)
 
I Norge har kristendomsundervisningen stått sterkt i skolen helt opp mot vår tid. Nå er det lite igjen av denne opplæringen i skolen. Har det noen betydning?

I 1941 skrev misjonær Asbjørn Aavik boka «Nybrott» (Gry forlag 1942). Han var da i Kina og formidler i boka møte med et folk som er ukjent med evangeliet. Han starter med en beskrivelse av situasjonen i Norge:

«Det norske folket har kristendomskunnskap – kunnskap om Gud, Sønnen og den Hellige Ånd, kjenner Det gamle og Det nye testamentets bibelhistorie. Derfor er det også tilknytning for en forkynner. Du kan komme til den mest avstengte bygd, og det kan være så åndelig dødt som det bare vil, så ugudelig som det bare går an å bli – kristendomskunnskap har de. Så selv her har en tilknytning for det budskap en kommer med, kan lese en tekst fra Bibelen, forkynne og bli forstått. Folket kjenner den kristne språkbruk.»

Han fortsetter: «Kristendomsundervisningen i de norske folkeskoler er en av de største velsignelser vårt land eier. En som lever hele sitt liv innen landets grenser, ser det ikke. Det er noe som skal så være. Det har vært slik fra slekt til slekt. Den som kom langt bort – til et hedensk folk – så det. Det har vært uhyre trist her ute å lese i de norske avisene om alt strev for å skjære ned timetallet i kristendomsundervisningen i de norske skolene. Ser en da ikke at det er å slå støttene unna den bro som bærer oss over avgrunnen! Nei, en ser det ikke før en kommer langt bort.»

«Kristendomsundervisningen i de norske skolene er plogfuren i heimlandets gamle jord. Hvis ikke gammel jord også vendes, vil den snart gro til med lyng og mose. Denne plogen har enda aldri gått i «Kinas Gule jord». Derfor er det tilgrodd og stengt.

Her en dag jeg gikk etter landeveien mellom to landsbyer, tenkt jeg: Hvis ikke legmannsarbeidet heime i Norge hadde dette grunnlaget å bygge på, da måtte vi også der ta til med kurser for voksne menn og kvinner, slik vi har her. Da måtte vi også sette 70-80 åringene på skolebenken og ta til å lære dem katekismen.»

Så fortsetter Aavik (tegning t.h. selstomedia.com) å skildre en kultur uten bibelkunnskap: «I Norge går du opp på en talerstol, legger Bibelen opp foran deg, og alle vet at det er en bibel – Guds Ord. Det vet ikke hedningen. Han har aldri hørt om ei bok som heter så. Så må du først forklare hva en bibel er for noe, og så oppdager du hvor nettopp det var vanskelig. Et budskap fra den levende Gud til oss mennesker – nei, det forsto de ikke. De har selv mange hellige bøker av Konfucius og andre store menn. Så blir Bibelen satt inn blant disse – også ei bok av mennesker.

Du vil lese fra Lukas evangelium. Men så oppdager du at det fant ingen forbindelse hos dem. Så må du igjen forklare hvem denne Lukas er, og hva et evangelium er for noe, og så er tida for en hel preken gått.

Du nevner Jesus. Da vil alle i en norsk forsamling med en gang ha en forbindelse. Du behøver ikke forklare. Ikke slik her. Det navnet har de aldri før hørt nevnt. Så må en begynne som med små barn heime i Norge – forklare hvem Jesus er.

Eller du nevner den fullbrakte frelse i Jesus Kristus. Da ser en norsk forsamling med en gang det veldige verket på Golgata. En hedning ser ingenting, fordi han ingenting har lært.»

Det har skjedd mye i Norge siden 1941. Kristendomsopplæringen er borte fra den offentlige skole, og byttet ut med orientering om kristendom og andre religioner. Antall kristne barnelag er samtidig dramatisk redusert.

Aaviks skildring gir grunn til ettertanke……

Asbjørn Aavik (t.v.) og
Tormod Vågen

tirsdag 9. desember 2014

Alt er ferdig

 
Livets viktigste spørsmål er: Hvordan skal jeg bli frelst? Hva skal jeg gjøre for å komme til himmelen og ikke til helvete?

Alle verdens religioner er opptatt med dette. Og tross sine veldige ulikheter, gir de i bunn og grunn samme svar: Du må gjøre! Hvis du oppfyller et visst sett av bud og regler kan du blir frelst, eller gjerne håpe på å bli det.

Som 19-åring satt jeg på en andakt på Tryggheim vgs på Jæren. Taleren forkynte om Jesu fullkomne liv. Han gjorde aldri noe galt. Han sa aldri noe sårende. Han tenkte aldri en syndig tanke. Han var fullkommen fra han ble unnfanget til han døde på korset.

Mens jeg satt der skjedde det noe med meg. Det var som et lys ble tent. Som en gardin som ble dradd bort fra vinduet. Jeg fikk hvile.

Hva strevde jeg med? Jo, et ufullkomment liv. Jeg hadde fått se at Jesus på korset betalte for alle mine synder. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med mine unnlatelser. Alle ganger jeg kunne gjøre noe godt for andre, men ikke gjorde det. Alle ganger jeg kunne si et ord om Jesu til noen, men sviktet. Livet mitt var fullt av slike hull.

Når gardina ble trukket fra på Tryggheim, fikk jeg seg at jeg har et fullkomment liv. Jesus sitt liv ble mitt liv, den dagen jeg ble frelst. Han har ikke bare gitt sitt liv for å sone for mine synder, Han har også levd et fullkomment liv i mitt sted. Jeg er for sent ute med mitt strev. Det som trenges for at jeg skal bli frelst, det er gjort.

”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.” Gal 2,20


(Først publisert i april 2010)

onsdag 3. desember 2014

Ut og inn av nåden?


Er det slik at en kristen faller ut av nåden når han synder, og kommer inn igjen når han ber om tilgivelse for synden?

Da jeg var tenåring, tenkte jeg på denne måten. Jeg var urolig for at Jesus skulle komme igjen rett etter at jeg hadde syndet og før jeg hadde fått bedt om tilgivelse for synden jeg hadde gjort. Derfor var det mange ganger jeg ba om tilgivelse på forhånd, for synder jeg ville komme til å gjøre. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har tenkt slik.

En slik tankegang avslører at jeg ikke hadde fått sett alvoret i syndefallet, og heller ikke fått sett hvor herlig frelsen er ordnet.

Konsekvensene av syndefallet i paradis var katastrofale. Følgen av syndefallet er at «alle mennesker har syndet og står uten ære for Gud». Det er ikke slik at vi er født syndfrie, og først blir syndere når vi gjør ei synd. Nei, vi er unnfanget i synd, sier Ordet. Fra unnfangelsen av er alle mennesker 100 % syndere. Derfor er vi fortapt i oss selv.

Bibelen skildrer mange steder denne syndige naturen. I Markus 7,21-23 står det: «For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øye, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.» Om et menneske lyver en gang, blir han av den grunn ikke mere fortapt enn han allerede er.

Når du som en synder blir omvendt og født på ny (frelst), får du en ny natur som er 100 % rettferdig og fullkommen for Gud. Jesus sitt fullkomne liv blir ditt. Hans soning for dine synder på korset, renser deg fra all synd. Du er like fullkommen og rein som Jesus er. Du passer inn i himmelen.

Samtidig er du fortsatt 100 % synder! Den som er frelst har to naturer. Den gamle syndige natur er fortsatt like levende og syndig. Alt ditt er fremdeles smittet av synd. Men den gamle natur er «skjult med Kristus i Gud». Når Gud ser deg som er frelst, ser han Jesus sitt liv. Da ser han deg på samme måte som han så David. David falt i hor og var en drapsmann. Han hadde også del i den syndige natur. Men han ble frelst i Jesus. Da så Gud han på denne måten:

«.. min tjener David, som holdt mine bud og fulgte meg av alt sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som rett var i mine øyne.» 1 Kong14,8. Slik er det å være frelst. Romerbrevet bruker uttrykket «nåden vi står i». Å være en kristen er å stå i nåde, ditt syndige liv er skjult i Kristus. Faller du i synd, faller du ikke ut av nåde, men i den. Det er ikke min syndsbekjennelse som frelser meg, men min Jesus.



Betyr det da at det ikke er så farlig med synden? Kan jeg bare fortsette å synde, siden det er nåde nok likevel? Guds ord avviser en slik tankegang. Etter å ha forkynt at «om synden er stor, er nåden enda større», fortsetter Jesus med følgende: «Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» Rom 6,1-2

En kristen kan ikke leve i synden og forsvare den. Du kan ikke baktale og fortsette med det, og unnskylde deg med at det er ikke farlig, for nåden dekker alt. Et slikt sinn er ikke av Gud, og avslører at du har forlatt Jesus. «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1 Joh 1,6-7

Faller jeg ut av nåden når jeg synder? Nei, jeg er dekket bak nådens skjold (Salme 5,13). Synda er allerede sonet da Jesus døde på korset for meg. Når jeg merker synden «på innsiden», eller faller i ytre synd, går jeg til Jesus med den.

For et Guds barn er synden en smerte og en krenkelse. Tenk at jeg handler, sier og tenker i strid med Han som elsker meg med en evig kjærlighet. Tenk at jeg handler, sier og tenker ting som førte Jesus til korset og Gudsforlatthet. Min gamle natur derimot, elsker synden. Derfor blir livet som kristen en kamp. En kamp mellom den gamle og den nye natur. I den kampen skal du få se på Jesus og trøste deg til hans løfte: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» Rom 8,1.











mandag 24. november 2014

Hemmelighetens åpenbaring


 
Skal en synder bli frelst, er det noe som må åpenbares for han. Han må få se seg som en fortapt synder, og at Jesu frelsesverk er nok til frelse. Denne åpenbaring skjer ved Den Hellige Ånd.

Dette sentral og frigjørende budskapet fikk sangforfatteren Lina Sandel se inn i. Få har som henne fått forkynne dette budskapet gjennom sine sanger. Hennes mange sanger spenner vidt i bibelske emner, men det sentrale frigjørende budskap om evangeliets hemmelighet som åpenbares for syndere, er grunntonen i hennes forkynnelse gjennom sangen.

En av de sangene som har vært meg mest til hjelp, har i Lina Sandels (t.h.) «Samlade Sånger» overskriften «Hemlighetens uppenbarelse». Det er en sang som står i bedehusets sangbok på nr.251, men som sjelden synges. Kanskje fordi det ikke er noen enkel tone til sangen, men også fordi den er så dyp at den trenger å studeres, mere enn synges.

I «Sangboken» er det tatt med åtte av de ti versene. De to siste er kuttet ut. Her står de derfor på svensk. Min oppfordring er at du leser denne sangen under ettertanke og bønn. Her er mye frigjørende forkynnelse og sunn sjelesorg:

Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod, 
Til meg frå korset freden hans er floten.
Kvi har eg gått og ottat? Mi sak den er då god,
Den store skiljeveggen ned er broten.
Ja, dagen er no kommen, og natta er forbi,
Og fangehuset opna, kvar fange kan bli fri,
Sjå fiendskapen er for evig ute!

Det er meg openberra at eg eig barnerett,
For Gud med meg i Kristus er forsona.
Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett
Kor eg i dommen skulle verta skona,
Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
Mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred,
Eg er no alt i Jesus Kristus salig!

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg
Som henne skal med strev og møda finna.
Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg,
Så skal eg då som barn ditt rike vinna.
Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,
Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint
At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Ein tener vel for dagløn, men ikkje for ein arv,
For denne skal du sleppa sjølv å masa.
Er eg i deg fullkommen, eg ikkje lenger tarv
Med gammal klut min nye kledning stasa.
Du einast er rettferdig, og all mi rettferd er
Så sulka til av synda, som du, min Herre ser:
Di rettferd einast, Frelsar, gjer meg verdig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg,
Som trur at ho kan verta nåden verdig,
Som først vil døyda synda og sidan tru på deg
Eingong når hennar betring rett vert ferdig,
Som først vil verta heilag og ven og rein og god,
Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod
Og sidan verta barn i faderhuset!

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd,
Du unnte meg i Kristus barnekåret.
Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd
Og har på tunge trældomsåket bore!
No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:
Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!
No vil eg meg av nåden einast rosa.

Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg,
Men einast nåden din er stø og stendig.
Visst har eg lite elska og lite ottast deg,
Og enno er min kjærleik høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den
Då hadde eg gått under, men sjå eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.

Så blir eg ikkje salig først når eg fer herfrå,
Eg i min Frelsar her alt sæl får vera.
Er fiendskapen drepen, kva ottast eg vel då?
Det som er dødt, kan meg 'kje skade gjera!
Er syndeskulda sletta av Jesu dyre blod,
Då er det skuldbrev borte som meg i vegen stod,
Og kven vil meg med nokon rett for dømma?

Ack, Herren vare prisad, som segren gifvit har,
Af egen kraft jag den visst aldri vunnit.
Se`n blott den stora saken en gång för mig blef klar,
Hur mycken nöd har ej med ens försvunnit!
Hvad rör mig världens vänskap, blott Herren är min vän
Hvad är ock hela jorden och hela himlen än
I jämbredd med min Jesus och hans kärlek?

Men, Herre, mig bevara, jag kan ej värna mig,
Och farorna i världen äro många;
Jag är ej ännu hemma för evig tid hos dig,
Så låt blott intet taga mig till fånga;
Ack, låt mig aldri tycka, att själf jag något är,
Och låt mig aldrig trifvas i främlingslandet här,
Men vänta glad i tron ditt sälla möte!

Sangen er skrevet i 1861 og oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1927.



onsdag 12. november 2014

Josva og Jeriko, eventyr eller fakta


 
Bibelen forteller en historie fra Adam ble skapt og til apostlenes virksomhet flere tiår etter Kristi himmelfart. Er dette historisk eller er noen av fortellingene myter?

I et debattinnlegg på verdidebatt.no hevdes det at «Arkeologien går sterkt imot historisiteten i Josvas bok.»  Andre støtter opp om dette og stiller spørsmålet om at det "kanskje ikke er veldig sentralt å fastholde at erobringen av Jeriko foregikk akkurat slik Josva 6 forteller?" (Utsyn 07.11.2014)

Det er grunn til å rope et varsku. Det gjelder spørsmålet om Bibelens troverdighet. Kan vi stole på det som står skrevet i Guds ord? Bibelen inneholder mange ulike teksttyper, bl.a. lignelser, salmer, profetier og historiefortelling. Dette får konsekvenser for vår tolkning av tekstene.

Når det gjelder historien om israelsfolkets utgang av Egypt, vandringen gjennom Sinai og inngangen i Kanaans land, er det utvetydig en historisk tekst. Bibelen forteller oss at slik det her fortelles, skjedde det. Dette bekreftes også flere ganger i Det nye testamentet, bl.a. i Stefanus sin tale før han ble steinet: «Våre fedre hadde i ørkenen vitnesbyrdets telt, slik som den som talte til Moses, bød ham å gjøre det etter det forbilde han hadde sett; dette tok våre fedre i arv, og førte det med Josva inn i de hedningers eiendomsland som Gud drev bort for våre fedre, inntil Davids dager.»  (Ap.gj 7,44-45)

(tegning: freebibleimages.org)
 
Hvordan skal vi da tenke når arkeologiske forskere påstår, at Bibelens fortelling ikke stemmer med nåtidens forskning? Skal vi si som noen gjør, at «Bibelen ikke gir seg ut for å være en lærebok i historie og naturvitenskap. Den er troverdig i spørsmål som gjelder «lære og liv». Vi må derfor «tro» mere på vitenskap enn Bibelen i spørsmål om historie og natur.»

På NLMs rådsmøte i oktober var bibelsyn et av temaene, og uttalelsen «Vi kan stole på Bibelen» ble vedtatt. Om Det gamle testamentet, blir følgende slått fast: «En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamentet som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder Det gamle testamentets omtale av historiske hendelser.» Jeg er veldig takknemlig for en slik klar tale fra et samlet rådsmøte i misjonen vår.

Vi skal lytte til vitenskapelig forskning, men blir det konflikt mellom vitenskap og Guds ord, stoler jeg på Ordet! Peter Norman Waage har skrevet en biografi om Fjodor M. Dostojevski. Her omtales ei bok av Ivan Turgenev med beskrivelse av en filosofisk retning kalt «nihilisme». Deres tilhengere i Russland får denne karakteristikken: «De leste de fysiologiske og vitenskapelige avhandlinger fra Tyskland og England som deres ortodokse fedre hadde lest Den Hellige Skrift» Jeg synes å merke noe av det samme hos en del teologer også i vår tid.

Josvas bok forteller om hvordan Gud ledet israelsfolket inn i det lovede land. I kapittel 6 fortelles det om hvordan byen Jeriko ble inntatt. Gud sa at stridsmennene i Israel i seks dager på rad, skulle gå rundt Jeriko by. På den syvende dagen skulle de gå syv ganger rundt byen. Deretter skulle prestene blåse i larmhornet og hele folket sette i et høyt rop. Så skulle bymuren falle. Og det skjedde som Gud hadde talt. Et uforklarlig under skjedde.

Nå er det altså noen vitenskapsmenn som påstår at dette ikke kan ha skjedd. Hvem skal vi da sette spørsmålstegn ved, Guds ord eller vitenskapen? All erfaring viser at såkalte vitenskapelige teorier, endres etter hvert som mennesket får større innsikt. Alene av den grunn, er det grunn til å ta arkeologi og vitenskap for det som det er, nemlig teorier.

 
Den som er født på ny, har fått et nytt forhold til Guds ord. Vi tror det som står skrevet, fordi det er den allmektige Gud som har gitt oss Ordet. Han sier om seg selv at han er Sannheten. Han sier om sitt Ord, at det er et troverdig Ord. Ingen ting  skal legges til Ordet og ingen ting trekkes fra. Guds ord er sannhet.

Da kan vi ikke skalte og valte med Guds ord etter eget forgodtbefinnende. Da kan vi ikke sette vitenskapen over Ordet. Da kan vi ikke si at det ikke betyr noe om det er korrekt det som Josvas bok forteller eller ei. Nei, da vitner vi med salmisten: «Jeg setter min lit til hans ord.» Dette er en trossak, som går ut over vitenskapen.

«Men Herrens ord blir til evig tid." (1 Pet 1,25)


onsdag 5. november 2014

John Haugvaldstad sett med presteøyne


Stavanger i gammel tid. (foto: stavanger-kommune.no)
 
John Haugvaldstad var den store Haugianer-høvdingen i Rogaland. Han nøt stor respekt blant vekkelsesfolket, men andre var mere skeptiske.

John Haugvaldstad var fra Rennesøy. Han ble født i 1770 og døde i 1850. Han møtte Hans Nielsen Hauge i 1801 og etter det var han den selvskrevne leder i haugebevegelsen på Vestlandet. Han var også en vellykket forretningsmann, og ble en periode regnet som Stavangers rikeste mann. Han levde spartansk, og brukte mye penger på veldedige formål, forkynnelse og misjon.

Min tipp tipp oldefar Erik Sandvik, reiste til Haugvaldstad for å søke råd om bedehuset lover, da haugianerne i Tysvær skulle bygge sitt første bedehus på 1840-tallet.

I perioden 1818-1839 var Alexander Lange prest i Stavanger. I sine memoarer har han tegnet et bilde av Haugvaldstad slik han som prest oppfattet han. Avsnittet er hentet fra boka «Provst Alexander Langes Optegnelser om sit Liv og sin Samtid i Stavanger 1818 til 1839» utgitt i nytt opplag av Dreyer forlag i 1980.

John Haugvaldstad
John Haugvaldstad
«Medens jeg taler om dette Parti og mit Forhold til samme, kan jeg ikke undlade at nævne en fremragende Mand i Partiet, der vel gjennom min hele Embedstid paa Stedet var Partiets Hoved og Leder, nemlig John Haugvaldstad.

Han havde sikkerlig af Naturen gode Evner, men havde lært saa Lidet, at han neppe drev det videre end til nogenledes at skriv sit Navn. Jeg bekjender, at denne Mand, især i vort Samværes tidligere Tid, var mig saare ubehagelig og frastødende. Han drev det videst af Alle i formelig at hænge Hovedet paa den ene Side og at tale med en ynkelig, klynkende og syngende Stemme, hans Blik forekom mig ogsaa alt andet end aabent og godt, og hans hele Fremtræden syntes mig paataget og hykkelsk.

Af alle udenfor hans Parti staaende bedømtes han i den Tid meget og forhaabentlig altfor haardt, især med Hensyn til hans Forhold til sin Kone. Deres Uoverensstemmelse gik saavidt, at Haugvaldstad kjøbte et lille Hus til hende, længst muligt fra hans egen Bolig, hvor hun levede aldeles for sig selv.

Jeg ved ikke, hvorvidt han personlig saa til sin Kone; men hun manglede ikke tarvelig Underholdning og Opvartning, og naar jeg paa hendes Forlangende (hun kom nemlig neppe nogensinde ud) betjente hende med Sacramentet, var Manden altid taus og kold tilstede, uden at han, saavidt jeg mindes, sagde et Ord til hende, ligesaalidt som han med mig vilde indlade sig i nogen Samtale om han Forhold til Konen.

Hun var vistnok tilbøielig til Mistænksomhed og Iversyge og maaske i det hele af et stivt og trodsigt Gemyt, saa det ikke er godt at dømme om, paa hvis Side den største Skyld var; men sikkerlig var her, som vel overalt, skyld paa begge Sider.

John Haugvaldstad (foto: no.wikipedia.org)
 
Jeg søkte vistnok aldrig nærmere Bekjendtskab med Haugvaldstad, men han syntes ogsaa næsten at sky al Samtale med mig, ja neppe at ville komme ind under mit Tag. Jeg mindes ialfald, at han en Høitidsdag, da jeg kom hjem fra Kirken, passede mig op ved Gadedøren og med hængende Hoved og et ubehageligt Smil stak mig et Offerpapir i Haanden, uden paa min Opfordring at ville gaa ind af Døren. Jeg har dog ingen Grund til at tro, at han nærede noget fiendtligt Sindelag mod mig, og ligesom hans Anskuelser i det hele visselig i mange Retninger klarnedes og forandredes, saa mildnedes ganske vist efterhaanden hans Mening om og Hjertelag mod mig.

Da han i et af mine sidste Stavanger-Aar blev meget syg og selv troede at skulle dø, kaldte han mig til sig, for at betjene ham med Sacramentet. Jeg søgte da i enlig Samtale med ham og med muligste Mildhed at aabne hans Hjerte, navnligen ogsaa med Hensyn til hans ægteskabelige Forhold og hans Regnskab i det Stykke; men han vilde fremdeles sletikke indlade sig derpaa, forblev taus og tør, og jeg maa tilstaa, at dette, som vi sikkert Begge tænkte, sidste Møde var mig saa lidt opbyggeligt og fyldestgjørende, at jeg bedrøvet forlod ham og ikke kunde rive mig løs fra den Mening, at han var blændet af Selvgodhed og Egenretfærdighed.

Han kom sig uforventet igjen, og da jeg ved min Afreise fra Stavanger besøgte ogsaa ham i hans Hus, sagde han mig meget venlig Farvel. Han blev, som sagt, efterhaanden og navnligen efter den Tid en ganske anden Mand end tidligere, og da jeg efter mange Aars Forløb saa ham sidste Gang som graa Olding ved et stort Missionsmøte her i Christiania, optraadte han med en ædel, umanieret Frihed, Aabenhed og Bestemthed og talte med en Klarhed og sindig Sikkerhed, det vakte almindelig Opmærksomhed.

Han førte vistnok lige til det Sidste en i Forhold til hans Formuesforfatning ved endog altfor tarvelige Levemaade. Da jeg tog Afsked med ham i Stavanger, fandt jeg ham ved hans ensomme Middagsmaaltid. Paa et umalet, stygt Bord laa et Træstykke og derpaa en Spegesild samt et grovt Stenfad med uskrællede Poteter. Kniv og Gaffel fandtes, saavidt jeg saa, ikke. Sin betydelige formue anvendte han dels allerede i levende Live og ved Testamente efter sin Død til veldædige Øiemed, navnligen til Josephines Stiftelse, der formentlig skylder ham Alt, og til Missionssagens Fremme. Han døde pludselig paa Veien hjem fra et Møde i disse Anligender, forhaabentlig i Fred med Gud og ganske vist agtet og savnet af saare Mange. Han var i mange Maader en mærkelig og fremragende Personlighed.»



onsdag 29. oktober 2014

Usunn kallsformidling


 
Er all kallsforkynnelse og kallsformidling like åndelig sunn? Kan det like godt bli maktmisbruk og åndelig overgrep?

I enkelte sammenhenger blir såkalt «profetisk budskap» misbrukt og forvrengt. Mange oppfatter profetisk budskap som en direkte tale fra Gud til et menneske, med et budskap som gjerne gjelder andre. Eksempler på dette kan være: «Så sier Herren: Det er noen i forsamlingen som skal gi et stort beløp til menighetens arbeide.» «Jeg har fått et profetisk budskap om at det er en her i forsamlingen som skal reise til Grønland for å vinne mennesker for Gud».  

Dette kan være eksempler på hvordan noen, kanskje godt ment, kan øve makt overfor andre. Kanskje sitter det noen og hører på denne «profeti», som har lagt sitt liv i Guds hånd og ber om ledelse for veien videre i livet. Så kommer denne «profeti», og blir tatt til hjertet av disse som er på leit etter Guds vilje. De kan lett tenke at det som nå ble båret fram må være Guds vilje med våre liv, siden det var direkte tale fra Guds selv. Da har den som bærer fram dette budskap, påtatt seg et stort ansvar som han ikke har fått fra Gud.

Profetisk budskap er ikke direkte tale fra Gud, men derimot tale «til oppbyggelse og formaning og trøst.» (1 Kor14,3) Gud har gitt oss sitt Ord som sin endelige åpenbaring. Han taler ikke lenger i direkte form, «så sier Herren», utenom Ordet. Hvis noen påstår seg å ha et direkte budskap fra Gud på denne måten, skal vi ikke høre på dem! Det er sagt at «om djevelen får ført deg bort fra Guds ord, kan han snart få føre deg hvor han vil.»

Noe annet er det derimot at enkeltpersoner kan bli minnet om å formidle et kall til andre. Slike minnelser vil likevel aldri bli framstilt som om det er Gud selv som taler i direkte form. Minnelsen og kallet må prøves i bønn og innfor Gud i hans Ord, både av menigheten og av den som blir utfordret.


onsdag 22. oktober 2014

Ny-kalvinisme


Arne Helge Teigen
 
Det er mange åndsstrømninger i tiden. Tilhengere av en gammel retning som har vært lite utbredt i Norge, har nå dannet en ny menighet på Jæren.

Denne retningen blir kalt for «ny-kalvinisme». Lærer ved Fjellhaug skoler, Arne Helge Teigen, har gitt en orientering om denne bevegelsen i ei lita bok på 100 sider kalt «Ny-kalvinisme en orientering». Jeg vil ut fra Teigens bok og hans artikkelserie på nlm.no om emnet, gi en kort orientering om ny-kalvinismens viktigste lærepunkt.

Ny-kalvinismen har fått en ny utbredelse, ikke minst gjennom dyktige teologer og deres taler som blir spredd i stort antall på internett. Historisk har bevegelsen røtter tilbake til Luthers samtidige fransk-sveitsiske kirkereformator Johannes Calvin. I nyere tid er det i sørstatsbaptistenes konservative teologiske fløy, at Calvins lære har stått sterkt. Denne teologien blir ofte kalt for «fem-punkt kalvinisme». Noen sentrale lærere er Tim Keller, John Pipier, Wayne Grudem og Paul Washer.

Teigen understreker at det er store forskjeller innen ny-kalvinismen, med ulike vektlegging av de forskjellige lærepunkt. Men «bevegelsens ledere og tilhengere (vil) stort sett identifisere seg med denne genuine formen for kalvinisme» (fem-punkt kalvinisme). Videre skriver Teigen: «De som slutter seg til bevegelsen, legger ikke skjul på at de definerer seg som konservative kalvinske kristne. De tiltrekkes av ny-kalvinismens konservative bibelsyn, og dens vilje til å la etikk og liv underordnes Bibelens lære.»

Hva er særtrekk ved denne bevegelsen? Jeg vil under gi en helt kort beskrivelse av «de fem punkt» i kalvinismen, ut fra det Teigen skriver:

Ubetinget utvelgelse
Gud har bestemt hvem av menneskene som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt. Denne bestemmelsen har Gud tatt fra evighet av. De som er utvalgt blir frelst fordi Gud vil det. De som forkastes går fortapt fordi Gud vil det.

Begrenset soning
Jesus led en stedfortredende død som kun er gyldig for de som er forutbestemt til frelse, ikke for de som er forutbestemt til å gå fortapt. Jesu frelsesverk på korset gjelder altså kun for de som er utvalgt til frelse.

Totalt syndeforderv
Mennesket er totalt gjennomtrengt av synden. Ingen er i stand til å gjøre det gode. Ingen er ut fra egne forutsetninger i stand til å søke Gud. Åndelig talt er alle mennesker døde, som følge av syndefallet. Arvesynden innebærer altså at menneskenaturen ble gjennomtrengt av synden. Arveskylden innebærer at mennesket ble skyldig som følge av Adams fall, og at alle mennesker derfor er under Guds dom.

Uimotståelig nåde
De som er forutbestemt til frelse blir gjenstand for Guds nåde og derfor omvendt til Gud. For disse er det umulig å motstå nåden. De blir omvendt med nødvendighet, fordi Gud har forutbestemt dem til å bli frelst. De som er forutbestemt til å gå fortapt kan ikke annet enn gå fortapt, og på dem har innbydelsen til omvendelse ingen frelsende effekt.

En gang frelst – alltid frelst
De troende kan ikke falle fra Gud og hans frelse. Dette fordi Gud har forutbestemt noen til å bli frelst, og fordi den gjenfødte naturen er uforgjengelig og derfor ikke kan gå til grunne. Er du frelst og har fått et nytt liv, kan ikke dette nye livet dø. Dersom et menneske er forutbestemt til å bli frelst, vil det i livets og troens kamp med sikkerhet bli bevart fra frafall. Den troende makter ikke selv i egen kraft å bli stående i nåden, det skjer fordi Gud gjennomfører det han har bestemt med det utvalgte mennesket.

Teigen kommer med denne vurderingen av ny-kalvinismen i kortform:
«Det er ikke tvil om at den formidler mye god bibelsk veiledning. Dersom man går bevegelsens teologi nærmere etter i sømmene, vil man likevel oppdage flere ting som virker fremmedartet og vanskelig å godta. De som slutter seg til bevegelsen kan for eksempel komme til å ta gjendåp. Grunnen til dette er at sørstatsbaptistene har et baptistisk dåpssyn, og derfor praktiserer voksendåp. Man finner også snart ut at ny-kalvinistene har en meget streng lære om utvelgelsen (dobbel predestinasjon). De lærer at Gud har forutbestemt noen til frelse, og andre til å gå fortapt. I forlengelse av dette lærer de såkalt begrenset forsoning (limited atonement). Jesus døde bare for de som er utvalgt til frelse, ikke for dem som er bestemt til å gå fortapt.»


For en grundig forklaring på disse punktene, henviser jeg til Teigens bok, som kan bestilles hos Teigen: ateigen@fjellhaug.no


onsdag 15. oktober 2014

Guds ord er pålitelig


 
Bibelen er Guds ord. Den er «innblest av Gud»(2 Tim3,16) og ufeilbarlig. Hva tenker vi når vitenskapen fornekter deler av bibelens innhold?

Nylig kom rådsmøtet i NLM med en uttalelse om bibelsynet. Vi ønsker «å fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord.» Hele uttalelsen er lagt ut på bloggen min.

I en kommentar til rådsmøtets uttalelse, kommer prest Hallvard N. Jørgensen med kraftig kritikk av NLMs bibelsyn(verdidebatt.no). Jørgensen er prest i Den Norske kirke og har tidligere vært nært knyttet til NLM. Nå har han endret bibelsyn radikalt.

Jeg vil her kun ta med noen klipp fra Jørgensen sin kommentar til rådsmøtets første punkt «Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring.» I dette avsnittet sier rådsmøtets uttalelse bl.a.: «En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.»

Dette faller Jørgensen tungt for brystet. Han skriver bl.a. at «denne utsegna er i strid med moderne historisk forskning». Så konkretiserer han noe av det som han mener er i strid med denne forskningen:

* «Skapinga skjedde ikkje fysisk slik GT seier, verken i Gen 1 eller Gen 2.»

* «Adam og Eva var ikkje dei fyrste menneska, og forteljinga om dei er i stor grad "etiologisk", dvs. vil forklare visse "features" ved naturen og samfunnet og menneskelivet.»

* «Noa eksisterte aldri, det var aldri ein global flod. Noa-forteljinga har røter i andre flodforteljingar frå omkringliggjande kulturar.»

* «Babelforteljinga skjedde aldri, og søkjer å forklare korleis alle språk vart til (men det skjedde ikkje slik).»

* «Abrahamsforteljingane har nok ein historisk kjerne, men det er problem med å seie at alt der er historisk.»

* «Arkeologien går sterkt imot historisiteten i Josvas bok.»

* «Kongebøkene og Krønikebøkene har ulike ideologiar og kan på mange punkt ikkje sameinast.»

Slik kan en ende opp når en lar «moderne historisk forskning» overprøve Guds ord. Nå er det langt fra all bibel-forskning som trekker slike konklusjoner som Jørgensen gjør. Vi har heldigvis mange dyktige teologer og forskere som konkluderer i tråd med Guds ord.

Men det avgjørende spørsmålet er hvordan vi forholder oss til Guds ord. Er Bibelen ei bok vi kan behandle på lik linje med andre bøker? Eller skal vi ta på alvor det Bibelen sier om seg selv, at den er Guds inspirerte Ord, der ikke en tøddel skal forgå? Når forskere kommer til konklusjoner i strid med Guds ord, skal vi da bøye oss for Bibelen eller forskerne?

Jeg er glad for å kunne bekjenne at «en rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.» Bibelen er Guds inspirerte ord fra første til siste bokstav.

Fordi Bibelen sier det, tror jeg at Adam og Eva er historiske personer og de første mennesker som har levd. Jeg tror at Noa har levd og at flommen er en historisk hendelse.  Jeg tror at det som fortelles oss i Josvas bok, er historisk rett. Jeg tror at Guds ord er gitt oss av han som er Sannheten. Derfor kan vi stole på Guds ord.

Bibelen er ført i pennene av profeter og apostler som var inspirert av Den Hellige Ånd til å skrive. Skrivemåten er personlig, men innholdet er gitt av Gud. «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2 Tim 3,16)

Vi kan stole på Guds ord. Tenk om det ikke var slik. Hvordan kan jeg stole på at Jesu blod renser fra all synd, hvis store deler av Bibelen ikke er sann? Forskning er nyttig til mangt, men forskningens teorier endres og diskuteres. Guds ord derimot, står fast til evig tid. «Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.» (Sal 119,89) "Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast.» (Sal 119,160)


søndag 12. oktober 2014

Vi kan stole på Bibelen

Fra rådsmøtet 2014. (Foto utsyn.no)
Rådsmøtet i Misjonssambandet har denne helgen drøftet bibelsyn, og det tre dager lange møtet munnet ut i en uttalelse. Jeg er glad for at uttalelsen var enstemmig og vil gjerne gjengi den også på min blogg:
Rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband har vært samlet på Fjellhaug kurs- og konferansesenter 10.–12. oktober. Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for oss. Dette har også preget rådsmøte denne gang. Selve uttrykket er etter hvert blitt omstridt og har fått mye kritikk. Vi vil fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord. Med tanke på vår tid vil vi understreke følgende:

1) Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring

Bibelen gir seg ut for å være Guds inspirerte Ord. (2. Tim 3,16) En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.
Å være kristen betyr å tro på Jesus som sin frelser. Slik sett tror vi ikke bare på en bok, men på personen Jesus Kristus som denne boken åpenbarer. For det er fra Bibelen vi henter budskapet om Jesus som Herre, frelser og forsoner. Svekkes tilliten til Bibelen, går det ut over en frimodig forkynnelse. Paulus takker menigheten i Tessalonika for at de tok imot forkynnelsen «ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1Tess 2,13. Se også Gal 1,11).

2) Vår bibeltolkning er ikke ufeilbarlig

Vi fastholder at Bibelen er Guds tale til oss. Det er ikke det samme som å mene at vår tolkning og forståelse av Bibelens ulike tekster alltid er korrekt. Her vil vi oppfordre til ydmykhet. Vi leser alltid tekster med en forutforståelse. Nettopp av den grunn må vi ha som målsetting at det ikke er vi som korrigerer Bibelen, men at den skal korrigere oss.

3) Samtidig Guds Ord og menneskeord

Den treenige Gud er evig, allestedsnærværende, allmektig og uforanderlig. Han alene er den som ”har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Ved Jesu unnfangelse og fødsel ble Guds sønn sant menneske under våre kår, men uten synd. Vi kan tenke på lignende måte om forholdet mellom Bibelens guddommelige og menneskelige side. Bibelen er Guds Ord gitt gjennom mennesker ved Den Hellige Ånd. Visse nyanser i synet på Bibelens ufeilbarlighet har eksistert innen NLM, og i beslektede sammenhenger. Det har likevel hersket stor enighet om Bibelens autoritet for lære og liv.
 

4) Bibelen er enhetlig

Bibelen består av 66 bøker, Det gamle og Det nye testamente. Nøkkelen til en sakssvarende bibeltolkning ligger i å lese alle tekster i lys av budskapet om Jesus Kristus vår frelser. Dette fordi Det gamle testamente peker fremover mot Guds frelsesplan i Kristus, mens Det nye testamente taler om oppfyllelsen av denne frelsesplanen. I vår evangelisk-lutherske tradisjon har en slik bibellesning alltid stått sterkt.
I blant er bibeltolkning krevende. Vi må for eksempel ta på alvor at tekstene har ulike sjangre. Noen er ment å gjelde enkelte situasjoner eller enkelte tider, særlig fordi Det gamle testamente har blitt oppfylt i og med Jesus Kristus. Bibelen er enhetlig og klar. Det er derfor avgjørende at enhver tekst forstås i et helbibelsk perspektiv.

5) Bibelen som øverste autoritet

Det har alltid vært spenninger mellom Guds og menneskers tanker. Derfor er det avgjørende at ulike ideologier, allmennetiske refleksjoner eller åndelige åpenbaringer som går ut over Skriften, ikke anvendes til å overprøve eller sette til side Bibelens veiledning.
Å hevde at kristne i dag kan tenke annerledes enn Bibelen om sentrale tema som frelse, misjonens nødvendighet, fortapelsens realitet og samlivsetiske spørsmål, mener vi er uforenlig med bibeltroskap. Vi erkjenner likevel at det kan være uenighet blant kristne om hvordan vi konkret skal tolke enkelte tekster. Det som samler oss er overbevisningen om at Bibelen skal ha det avgjørende ord når det gjelder hva som er sunn og sann kristendom.

Avslutning

Mange av våre brødre og søstre som lever under forfølgelse og vanskelige livsvilkår, viser stor bibeltillit. De er forbilder til ettertanke og inspirasjon. Bibeltroskap må ikke bare fremstå som et teoretisk anliggende. Det handler først og fremst om forkynnelse og etterlevelse av Guds ord i våre hjem, misjonsfellesskap, institusjoner og i samfunnet forøvrig.

«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).