lørdag 25. april 2015

En fremmed ånd?


Johannes Brandtzæg. (maleri på Fjellhaug)
 
Johannes Brandtzæg var en av grunnleggerne av Norsk Luthersk Misjonssamband. Han var generalsekretær fra 1892-1930.

I 1899 gav han ut ei andaktsbok, sammen med lærer N. Nilsen og Ludvig Hope. Alle disse var sentrale ledere i det nye kinamisjonsselskapet som ble dannet i 1891. Andaktsboka heter «I stille stunder», med undertittel «paa veien hjem». I tillegg til egne andakter, tok de med forkynnelse fra andre kjente kristenledere som Luther, Spurgeon, Rosenius, Scriver m.fl.

Fotografi fra boka
 

30. september er det Johannes Brandtzæg som er andaktsholder. Det han skriver er svært aktuelt også 116 år senere. Brandtzæg innleder med en bibeltekst fra Esras bok:

Judas og Benjamins motstandere fikk nå høre at de som var kommet hjem, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud. De kom da til Serubabel og til familiehodene og sa til dem: La oss få være med dere og bygge! For vi søker deres Gud likesom dere selv, og vi har ofret til ham helt fra syrerkongen Asarhaddons dager, han som førte oss hit! Da svarte Serubabel og Josva og de andre familiehodene i Israel: Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vår Gud. Men vi alene skal bygge huset for Herren, Israels Gud, slik som kong Kyros, kongen av Persia, har befalt oss. Esr 4:1-3

Brantzæg skriver om disse bibelvers:

«Dette skriftstykket gir oss en lærdom med hensyn til vårt arbeide for Guds rike. Hvorfor fikk ikke samaritanerne være med? Fikk de være med å bygge, så ville de vel også være med og råde i den oppbyggede by – i det nyreiste tempelet.

Samaritanerne var mange og sterke. Jødene få og svake – noe som vistes av at de sluttet arbeidet.

Å ta imot samaritanernes hjelp vil være det samme som å gi rom for samaritanernes ånd. Deres vennskap var farligere enn deres fiendskap. Vi må også kunne ha mot til å si nei til slike tilbud om hjelp.

Vi ønsker –som kristne –å bygge Guds rike. Helst hurtig. La oss vokte oss for i vår iver å tilkalle eller motta slik hjelp, som fører med seg en fremmed ånd. En ånd som er Gud imot. Den fremmede ånd kan lett bli sterkere enn Guds ånd. La heller arbeidet gå langsomt. «Templet» blir likevel reist til slutt.»

 



torsdag 23. april 2015

Fornyelsens kilde

 
I vekkelsesfattige tider oppstår forståelig nok en sterk trang til åndelig fornyelse. Slike tider gir også god grobunn for usunne fornyelsesbevegelser.

Den bevegelsen som har markert seg sterkest i Norge de siste årene er den karismatiske bevegelse. Denne har stått fram i mange ulike greiner og utforminger. Ungdom i oppdrag, Oase, Trosbevegelsen, Toronto-bevegelsen er noen slik karismatiske bevegelser. Graden av læremessige avvik varierer selvsagt sterkt i disse karismatiske retninger.

Jon Kvalbein er den av våre ledere som har arbeidet mest med hva den karismatiske bevegelse står for. For en del år tilbake skrev han følgende veiledning i "Dagen", som jeg gir min fulle tilslutning til. Her er sunn veiledning som vi gjør vel i å lytte til også i dag.

"Den karismatiske bevegelse presenterer seg som en bevegelse som på tvers av alle kirkesamfunn vil fornye det åndelige livet i kristne menigheter og forsamlinger. En hovedsak i denne fornyelsen er å få nådegavene i funksjon, - ikke minst legger man vekt på tungetale og helbredelse.

Vi er mange som lengter etter åndelig fornyelse. Men noen av oss har liten tro på at den karismatiske bevegelse viser veien til en sann og sunn fornyelse på Bibelens grunn.

Legg merke til menighetene som Paulus skriver til - i Korint, Galatia og Efesus. De var langt fra idealmenigheter. På mange måter likner de våre egne forsamlinger. Her var forvirring, vranglære, splittelse, egoisme, vennskap med verden, dovenskap og hovmod. De trengte i høy grad fornyelse.

Hva er det Paulus skriver om til slike menigheter? Han skriver ikke et ord om at det som mangler dem er en åndsdåp-erfaring eller opplevelse av Åndens manifestasjoner.

Han utfordrer ikke til mer bruk av tungetale. Tvert imot, han demper korinternes overdrevne vekt på denne nådegaven. Han utfordrer ikke til dristigere helbredelsesvirksomhet. Han forteller dem ikke at de må sette i gang med demonstrative tros-, eller krafthandlinger, lange lovsangskvelder eller andre arrangementer som skal få menigheten til å oppleve Åndens nærvær.

Nei, Paulus viser menighetene til evangeliet om Kristus! Han forkynner Kristus korsfestet - "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning"(1 Kor 1,30). Med tyngde og innlevelse skildrer Paulus den åndelige velsignelse de eier i himmelen i Kristus.(Ef 1,3-14). Han peker på frelsens grunnlag(Ef 2).

I Galaterbrevet skildrer han friheten i Kristus, og advarer med sterke ord mot vranglærere som stiller loviske tilleggskrav til troen. På bakgrunn av evangeliet om hva Kristus har gjort for de troende formaner Paulus til anger og bot, daglig omvendelse og hellig etterfølgelse og tjeneste.....

Fornyelse er å bli ny på nytt. Det er å vende tilbake til Ham som gjør alle ting nye. Fornyelse er ikke det samme som å oppleve åndelig styrke eller kraft. Gud har satt en åpen dør framfor den som har liten styrke, men som har holdt fast på Ordet og ikke fornektet Jesu navn(Åp 3,8).

Jesus var redd for alle under og tegn som tok oppmerksomheten bort fra hans person og verk. Det er evangeliet som er Guds kraft til frelse ved sitt Ord. Det er nådemidlene som skaper tro. Det er nådemidlene som fornyer Guds folk.

Vi trenger nådegavene. Nådegavene er en mangfoldig åndsutrustning som kristne har fått til menighetens oppbyggelse. Men nådegavene skal ikke vise fram seg selv. De er ikke gitt som åndelig pynt eller til å skape sensasjonell oppmerksomhet. De skal stille seg til disposisjon for Ånden og Åndens sverd(redskap) er Guds Ord.

Overalt hvor man erstatter eller fortrenger Ordets forkynnelse med liturgiske eksperimenter, drama, dans, åndelige manifestasjoner, ekstatisk lovsang eller hva man ellers kan finne på, er man kommet på avveie.

For det er ikke bare slik at troen kommer av forkynnelsen. Troen fornyes ved og lever av Guds Ord. Og Ordets sentrum er fornyelsens kilde: Evangeliet om Kristi verk for oss på korset."


(Offentliggjort første gang i 2010)



onsdag 8. april 2015

Prestekjole og liturgi til besvær


(foto vl.no)
Hva gjør en lavkirkelig misjonsorganisasjon i møte med høykirkelig tenkning i samarbeidskirkene på misjonsmarkene?

I Tanzania var dette en periode et problem som nesten førte til brudd mellom Misjonssambandet(NLM) og den samarbeidene Tanzanianske kirke på 1950/60-tallet. Historien vitner om misjonsledere som virkelig tok konsekvenser av sin overbevisning.

Olav Fjose gav i 1994 ut boka «En ny gave – en ny oppgave. Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Tanzania». Her gir han et historisk tilbakeblikk på NLMs misjonsvirksomhet i dette afrikanske landet. Oppstarten var i 1950, og NLM gikk inn i oppgaver som Fosterlandsstiftelsen i Sverige hadde startet opp. Denne organisasjonen måtte på det tidspunkt frasi seg arbeidet i Dongobesh av økonomiske grunner, og tilbød NLM å overta.

Det var allerede lutherske kirker i Tanzania på det tidspunktet, og det ble også dannet en luthersk kirke med utspring fra NLMs arbeid. Nokså snart ble det imidlertid et spenningsforhold mellom NLM og den lokale kirken når det gjaldt forholdet til liturgi og prestedrakt. I de luthersk kirkene i Tanzania ble det brukt presteklær og en forholdsvis omfattende liturgi. Dette stred mot NLMs profil og tenkemåte.

(Illustrasjonsfoto)
 
Generalsekretær Tormod Vågen sa om dette i et brev i 1951: «Mitt standpunkt vil bli at vi, så langt vi finner rimelig og rett tar hensyn til de kristnes ønsker der nede, men krever full frihet til å ha vår kirkeordning og ritual for øvrig. Hvis samarbeidet med de lutherske skal medføre slik tvang, sier vi nei.»

Hovedstyret gav derfor rundt årsskiftet 57/58 følgende retningslinje i denne saken: «Hovedstyret presiserte også at det ikke må være altertjeneste knyttet til gudstjenesteordningen. «At presten vender seg til og fra menigheten betyr at han er mellommann mellom menigheten og Gud. Derfor kan vi ikke gå med på at slik altertjeneste institueres i våre kirker.» Hovedstyret vil heller ikke ha prestedrakt.»

Denne saken fortsatte å skape konflikter mellom misjonen og den lokale kirken. Misjonærenes arbeid var integrert i den lokale kirken, som etter hvert hadde tatt i bruk presteklær og liturgi for sine lokale prester. De lokale kirkeledere mente at også misjonærene skulle bruke samme presteklær og liturgi som de lokale pastorer.

I 1972 tilspisset situasjonen seg på ny, og hovedstyret i NLM måtte gjøre vedtak nok en gang. De respekterte den lokale kirkes valg av kirkesyn for egne medarbeidere, men «vi håper inderlig at dere vil forstå at hovedstyret ikke kan tillate NLMs misjonærer å bruke den omfattende liturgien og presteklærne som er innført i kirken.»

Selv om NLM har hevdet at gudstjenesteordningen ikke er et bekjennelsesspørsmål, har organisasjonen alltid vært lavkirkelig. Josef Tungland siterer Tormod Vågen(t.h.) i biografien om han: «Prestedrakt og altar høyrer saman», og eit altar er han bestemt imot. Det er den «gammeltestamentlige mellommannsordninga som katolisismen har innført.» Me må ha ei ordning der presten alltid er vendt mot forsamlinga, og då fell alteret og snuinga bort.» og videre: «Altertenesta er ubibelsk» og «direkte fornektelse av Jesus som mellommann og øvsteprest».

På spørsmål om hva NLM ville gjøre hvis det ble krevd at misjonærene i forstanderstillinger skulle bruke prestedrakt, svart Vågen avgjort og bestemt: «Då kom Misjonssambandet til å «gi opp arbeidet i Mbulu og se seg om etter en ny misjonsmark i Øst-Afrika.» Hovedstyret sa seg enig med Vågen.

Dette er virkelig til ettertanke i vår tid når en til stadighet ser sentrale misjonsledere avbildet med både «prestesnipp» og prestedrakt.

 

Kilder:
Olav Fjose: En ny gave – en ny oppgave
Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg




søndag 5. april 2015

Troskapen svekkes


 
Paulus var urolig for menigheten i Korint. Han var redd for at «deres tanker (skulle) bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3) Er det grunn for slik uro på våre bedehus?

Det var slike tanker jeg gjorde meg etter å ha lest artikkelen «Slipper til kvinner ved nattverdbordet» i Dagen 11. mars 2015. Artikkelen omtaler en endring i praksis i Indremisjonsforbundet (ImF) når det gjelder hvem som kan være ansvarlig for nattverdforvaltningen i organisasjonen.

Før har kun menn ledet nattverdmøtene, med begrunnelse i at sakramentsforvaltningen ligger inn under eldstefunksjonen, og at kun menn kan være eldste og hyrde. Nå har ImF vedtatt at kvinner også kan lede nattverdsamlingene, og at dermed nattverdforvaltningen ikke lenger er en del av hyrdetjenesten.

I Misjonssambandet (NLM) har det også vært en viss åpning for kvinnelig forvaltning av nattverden i forsamlingen. Men da skal det være noen hyrder som har ansvaret for forvaltningen, mens kvinner kan lede selv utdelingen.

 
Bibelens lære om tjenestedeling er en provokasjon for det offentlige samfunn. Vi er i de siste tiår blitt foret med likestilling og feminisme, hvis frukter er massedrap på ufødte barn og oppløste heimer i stort antall. Likevel lar vi oss påvirke av denne ugudelige ideologi og tillemper Guds ords tale slik at det skal bli minst mulig anstøtelig for verden.

Store deler av «kristenheten» har gitt etter for presset og åpnet for full likestilling i menigheten. På bedehusene følger vi etter ved å tappe læren for praktisk innhold. Stadig flere stillinger og tillitsverv som før var tillagt hyrdetjenesten, åpnes nå for kvinner ved å henvise til hyrder "høyere opp i systemet".  Den som var tilhenger av kvinnelige prester, hadde for bare få år tilbake ikke tillit i det radikal lekfolket. Nå brukes kvinneprest-tilhengere som talere i de mest sentrale arrangement.

Bibelen sier det følger velsignelse med å innrette seg etter Guds ord i lære og liv. Når Guds ords lære om tjenestedeling omtales i dag, er det ofte i unnskyldende ordelag, der en underforstått formidler at vi skulle ønske Guds ord ikke talte slik det gjør.

Vi er i nød på våre bedehus. Svikter vi troskapen mot Guds ord, svikter vi vårt kall som misjonsfolk. Ingenting er så kaldt som død rettroenhet. Men den som får nåde til å leve i et nært og fortrolig forhold til sin Herre og Frelser, har en hjertetrang og hjerteønske om å få være sannheten tro i kjærlighet.

Paulus var redd for gudslivet til korintierne, som tålte den falske lære så gjerne. Vi er utsatt for den samme fare og trenger å be med gamle Landstad:

La ingen falsk profet forville Oss bort i nattens bitre nød!
La ingen lærdom vrang forspille Vår trøst av Jesu dyre død!
Jag bort hver ulv i saueham! Å hyrde god, vokt dine lam!

Ditt ord så dyrt for oss er vunnet Ved dine sterke vitners blod.
Det var som tapt, men er gjenfunnet, Vi har den skatt og perle god. 
For denne gav de allting hen, Gud, hjelp oss å bevare den!

La Ordet gå i arv og eie Til våre barn i tusen ledd, 
Og vise oss de rette veier Til liv i nåde, trøst og fred,
Og lede alle inn til Gud, Så har det ført sin gjerning ut!