Jerusalem

Jerusalem 2013 (foto Ove Sandvik)

Jerusalem har vært en helt sentral by for jødene helt siden kong Davids tid for over 3000 år siden. Også i Det nye testamentet har byen en rolle, for her ble frelsen fullført.

Den svenske forfatteren Selma Lagerløf har skrevet en roman som heter Jerusalem. Dette er en historisk roman med bakgrunn i en spennende hendelse. Den har til og med en link til Stavanger. Anna Øglende ble født og vokst opp i Stavanger, men emigrerte til Amerika sammen med foreldre og søsken. I Amerika ble hun gift med en velstående advokat som het Horatio Spafford. Anna og Horatio var aktive i vekkelsen ved den kjente evangelisten D. L. Moody, men dannet en egen menighet i Chicago. I 1871 var det en stor bybrann som la store deler av Chicago i ruiner. Horatio sitt advokatkontor ble også ødelagt av brannen.

The American Colony i Jerusalem stiftet av Stafford.

(foto The American Colony)

For å hvile ut reiste Anna og barna mot Frankrike for å feriere hos noen venner. Underveis havarerte båten. Anna overlevde, men barna druknet. Hun sendte da et telegram til Horatio som begynte med «Saved alone» - reddet alene. Da Horatio fikk den tragiske beskjeden, skrev han den kjente sangen «Det er vel med min sjel».

Gatesangere i Jerusalem 2013 (foto Ove Sandvik)

Kort tid etter denne tragedien fikk Horatio med seg en flokk fra menigheten i Chicago og utvandret til Jerusalem. De regnet med at Jesus ville komme tilbake til Oljeberget hva tid som helst og ville værer der når han kom. Horatio døde etter en tid i Jerusalem og Anna overtok som en myndig sektleder. Hun fikk kontakt med en svensk-amerikansk pastor og fikk han til å bli med til Jerusalem. Han hadde også kontakt med noen av vekkelsesfolket i Sverige, og fikk overtalt 37 fra Dalarne til å slutte seg til Anna og hennes spesielle menighet. Jeg kan anbefale å lese Lagerløf sin roman om denne historien.

Jesus og Jerusalem

Jerusalem var også sentral i Jesus sin virksomhet her på jord. I Matt 23,37-39 fortelles det om Jesus som sørger over byen: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Jesus var i nød når han ropte ut disse ordene. Han hadde rett før holdt et alvorlig oppgjør med fariseerne og de skriftlærde. Han hadde ropt mange ve over dem for deres hykleri: «Ve dere skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gjør beger og fat rene utvending, men innvendig er de fulle av rov og urenhet» (Matt 23,25) Jesus hadde virket i Israel og Jerusalem i tre år og hele tiden møtt intens motstand fra de religiøse lederne. Men det var ikke noe nytt. Gud hadde tidligere sendt profeter, men de hadde jødene forfulgt og slått i hjel. Nå var de i ferd med å gjøre det igjen. Denne gang med Guds egen Sønn.

Den tomme grav i Jerusalem (foto Ove Sandvik 2013)

I parallell teksten hos Lukas 19,41-44, står det at Jesus gråt da han så ut over Jerusalem. «Da han kom nær til byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne». Jesus måtte ta oppgjør med synden og med det religiøse hykleriet. Men han gjorde det med kjærlige tårer. Synden er livsfarlig. Den er et opprør mot den hellige Gud. Den som synder skal dø, sa Gud i paradis. Det var derfor Jesus kom til jord. Hans evige kjærlighet til oss syndere, drev han til korset for å sone våre synder. Derfor smertet det han til tårer at størsteparten av hans eget folk ikke tok imot han og hans frelse. Det er kun ett par ganger det står at Jesus gråt. Denne ene gangen var det altså smerten av at Jerusalem avviste hans frelse som presset tårene fram.

Løftene til jødene

Jesus sa videre at tempelet og Jerusalem skulle bli lagt øde. Det skjedde i år 70. Men Jesus satte ikke punktum ved den hendelsen. Han hadde gitt jødene et løfte om en liten rest som skulle ta imot Jesus, og at de skulle få Jerusalem og Israel tilbake igjen. «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt 23:39) Jødene hadde ropt «Velsignet være han som kommer» på palmesøndag. Men det var ingen lovsang fra hjertet. Kort tid etter ropte de korsfest. Men en gang, sier Jesus, skal de rope dette av hjertet.

Det er trosstyrkene å lese om Guds løfter til jødene og se de oppfylt. Esekiel profeterte: «Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.» (Esek 36:24) Jesus forutsa at jødene skulle miste sitt land, men løftet om å få landet tilbake sto fast. Vi så det oppfylt i 1948 da Israel ble gjenopprettet. Samtidig sier Guds ord at jødene og Jerusalem skal bli hatet av folkeslagene. I profeten Sakarias står det: «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring.» (Sak 12:2a) Den oppmerksomhet som Jerusalem får og det hatet som vi ser overfor landet fra folkeslagene verden over, den får vi servert nesten daglig i media. Det skjer som Guds ord sier.

Oljeberget 2013 (foto Ove Sandvik)

Men en dag skal det skje et under, større enn at de fikk landet tilbake. I Rom 11,25-26 leser vi: «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob.»

Det er ikke lenge igjen nå!

Møteuke på Skogn

Skjerve musikklag (foto Ove Sandvik)

Misjonsforeningen for NLM på Skjerve bedehus i Skogn inviterte til møteuke 4.-8. november 2026. Jeg var kalt til å være forkynner.

Dette var andre møteuka jeg har hatt på dette bedehuset. Forrige gang var i 2023 og da var jeg på utlån fra Region Sørvest. Det er få forkynnere i Region Midt-Norge som reiser til de mindre stedene i regionen, så misjonsvennene inviterte en pensjonist i stedet. Jeg er takknemlig for gode dager på Skogn.

Avreise fra Jørpeland i nydelige farger

(foto Ove Sandvik)

Jeg starte hjemmefra på tirsdagen og fikk lagt inn et besøk hos slekta på Langstein i Stjørdal. Onsdag kom foreningsformann Bjørn Valde og hentet meg på Langstein og kjørte meg til Skogn. Jeg fikk bo hos Bjørn og kona Randi denne uka. Og her hadde jeg et godt.

Langstein. Jeg var akkurat ei uke for tidlig ute til å få kjøre

den nye motorveien fra Stjørdal til Åsen (foto Ove Sandvik)

Første møtet var onsdag kveld kl.19.30. Bjørn kunne ønske velkommen en flokk på 15 og minnet i sin åpningshilsen om Ordet om korset. Etter møtet var jeg og vertskapet mitt invitert på kveldsmat til Judith og Bjarne Mork, gode venner fra tiden i Namdal, som nå bor i Skogn. Torsdag formiddag fikk jeg en god spasertur til Laberget leirsted. På møtet om kvelden var Skjerve musikklag med og sang. Det var godt å sitt og lytte til vitnesbyrdet gjennom sangen. Einar Veie hadde åpningshilsen og Inga Sandstad avsluttet møtet med et vitnesbyrd. Denne kvelden var vi over 30 på møtet.

Laberget leirsted i Skogn (foto Ove Sandvik)

Fredag var jeg invitert på middag til gode venner fra tiden i Namdal, Inga og Johannes Sandstad. Flere i forsamlingen var bortreist i helga, likevel var vi 27 på møtet fredag kveld. Veldig oppmuntrende. Etter møtet var det kaffe med noko attåt og folket hadde god tid til å prate.

Lørdag var det ikke lagt opp til noe program på dagtid, så jeg hadde god anledning både til forberedelser og lesing. Det var gråvær og regn denne dagen, så turen ble sløyfet. Jeg leste selvbiografien til Israels tidligere statsminister Yitzak Shamir og Fredrik Wisløffs bok Uforskyldt disse dagene.

Godt lesestoff (foto Ove Sandvik)

Foran talerstolen på Skjerve bedehus. NLMs gamle emblem og

det norske og israelske flagget. Det er viktig å minnes Guds folk

for oss på bedehuset. De opplever tøffe tider og trenger vår forbønn.

(foto Ove Sandvik)

De to siste møtene var lørdag kl.19.30 og søndag kl.11.00. Også disse dagene var vi omtrent 25 på samlingene. Det var John Nervik som hadde åpning på lørdag og etter talen var det vitnemøte. Jeg minnet om vårt hjemland i himmelen i talen. Folket hadde god tid til å prate etter møtet. Siste samling var søndag kl.11.00. Bjørnar Sve hadde en åpningshilsen og Bjørn Valde ledet både dette møtet og møtene tidligere i uka.

Søndagens tekst denne søndagen var fra Joh 6,63-69. Teksten oppsummerer budskapet som ble forkynt denne uka. Jeg tar med noen vers: «Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort? Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»

Skjerve bedehus litt sør for Skogn sentrum.

(foto Ove Sandvik)

Nåde for store syndere

Når Den hellig ånd avslører at du er en synder, blir ett spørsmål viktigere enn alle andre: Er der nåde nok for en slik som meg?

Bibelen forkynner at alle mennesker er syndere og uten mulighet til å nå himmelen i egen kraft eller dyktighet. Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd. Hans fullkomne, rene kjærlighet er som en fortærende ild mot all synd.

Denne tilstand forstår vi ikke av oss selv. Det er noe som Den hellige ånd gjennom Guds ord må åpenbare for oss. Vi graderer lett synden og tenker at jeg er i alle fall mye bedre enn de virkelig store syndere. Som store syndere tenker vi gjerne på Mao, Stalin og Hitler som har mange millioner mennesker på samvittigheten. Eller på overgripere, serieforbrytere eller kanskje leger som dreper små barn i mors liv.

Guds ord sier klart og tydelig at Guds målestokk er annerledes. To bibelvers viser det tydelig: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak 2:10) «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom 3:22-21). Paulus levde som fariseer nesten fullkomment etter loven, ytre sett. Etter at han ble frelst, fikk han bety veldig mye for evangeliets utbredelse og måtte lide både tortur og martyrdød for sin tro. Likevel, når Den hellige ånd opplyste hans indre syndige natur, sa han om seg selv at han var den største av alle syndere.

Til seg selv og til andre syndere fikk Paulus og de andre apostlene forkynne et himmelsk budskap om nåde: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1Joh 1:7) «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!» (Rom 5:20) Kong Manasse var den mest grusomme og sadistiske konge i Israels historie. Blodet fløt i Jerusalems gater. Da han ble gammel, ble han omvendt og fikk nåde og tilgivelse.

For at en synder skal kunne bli frelst og nå himmelen, må syndene sones. Det gjorde Jesus da han gav sitt liv på korset. Der utslettet han «skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Det er nåde nok for alle som omvender seg og tro på Jesus – uansatt. Den derimot som ikke tar imot Jesu frelsesverk, går evig fortapt enten en er «liten eller stor» synder.

Hvis vi derimot holder oss på det menneskelig plan, er det stor forskjell på oss mennesker. Ikke alle er forbrytere, heldigvis. Mange lever et liv der de får være til stor hjelp og glede for andre. Guds bud er en rettesnor for livet. Han vil vi skal innrette våre liv etter dem. Et slikt liv blir et godt liv for deg og de du omgås, men du når ikke himmelen på den veien. Tenker du deg dit, trenger du en frelser og stedfortreder. Du trenger Jesus!

13 tusen hvert år

Et ufødt barn på 18 uker, grensen for selvbestemt abort i Norge.

(foto menneskeverd.no)

Noen statistikker er rystende lesning. Det gjelder ikke minst oversikten over hvor mange ufødte barn som mister livet i Norge og i resten av verden.

I Norge fødes det ca. 55 000 barn hvert år. I gjennomsnitt føder norske kvinner 1,48 barn. Dette gjelder både norskætta kvinner og kvinner med innvandrerbakgrunn. Når folketallet i Norge likevel øker litt, skyldes dette netto innvandring. Tilsvarende tall på verdensbasis er 132 millioner fødsler per år og hver kvinne føder 2,24 barn.

Hva så med antall fosterdrap? I Norge blir livet til ca.13 000 ufødte barn avsluttet hvert år. Legger vi sammen antall fødsler og antall fosterdrepte barn, utgjør de siste knapt 20 %. Altså en av fem ufødte barn får ikke leve. I hele verden fødes det ca.132 millioner barn hvert år. Antallet fosterdrap på verdensbasis er skremmende 73 millioner. Det betyr at flere enn en av tre ufødte barn i verden ikke får leve.

Vi er blitt en generasjon som tar livet av hverandre. Etter år 2000 har i gjennomsnitt 70 000 mennesker blitt drept i direkte krigshandlinger ulike steder i verden. I tillegg kommer alle som dør indirekte på grunn av krig, med sult, sykdom og manglende helsehjelp som årsaker. I vårt årtusen var år 2022 det året hvor flest har dødd på grunn av krigshandlinger, nemlig ca.237 000. Krig er grusomt, men dødstallene blir likevel små i forhold til alle ufødte barn som ikke får leve opp.

La barna leve!

Paulus sin omsorg for en ungdom

Paulus hadde arbeidet i Efesus i mer enn to år og reiste deretter til Makedonia. Hans unge medarbeider Timoteus ble igjen i Efesus for å lede menigheten der og for å bekjempe vrang lære.

Paulus sendte da et brev til sin medarbeider, og i dette brevet leser vi: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1Tim 4:12-16)

Da jeg skulle reise hjemmefra for første gang, stakk far min en lapp i handa mi. Jeg husker dessverre ikke nøyaktig når dette var. Kanskje var det da jeg skulle ha min første sommerjobb i Stavanger, eller så var det når jeg flyttet på hybel første gang. Jeg var i alle fall veldig ung. Hjemme var det ikke kultur for de dype samtalene, så det var sikkert lettere for far å skrive det han hadde på hjertet på en lapp. På denne lappen sto kun noen få ord: «Paulus første brev til Timoteus, 4,12-16. Ta dette med deg i arbeidslivet. Vær tro i tjenesten!!!» Det var det hele, men for meg betydde den lappen veldig mye.

Jeg var ung. Jeg ville høre Jesus til, men var ekstremt beskjeden og hadde liten tro på meg selv. Da var det spesielt å få hilsen fra Gud gjennom min egen far: La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende..» Det var nesten som et kall! I tunge stunder har jeg fått gå tilbake til den hilsenen, både når jeg enda var ung og også når jeg er blitt en eldre herremann.

Det som Paulus skrev her, på Guds vegne, er som en blanding av kallsbrev og stillingsinstruks. Kanskje hadde Paulus fått klager fra andre kristne om at Timoteus er alt for ung til å være en åndelig leder. Jeg synes jeg hører de si: «Du må bruke vett, Paulus! Vi trenger ikke en ung jypling, men noen med flere års erfaring på baken.»

Nei, sier Paulus med guddommelig autoritet. La ingen forakte deg for din ungdoms skyld. I Guds rike spørres det først etter om du er frelst. Deretter skal menigheten se etter nådegaver Gud har gitt. Og de gir han uavhengig av alder. Det betyr ikke at vi skal forakte erfaring og visdom som en får gjennom mange år. Det har også bibelen noe å si om. De unge skal underordne seg de eldre, står det blant annet. Men ungdom, vær frimodig i tjenesten med den nådegave og naturgave Gud har gitt deg! «Forsøm ikke den nådegaven som er i deg». Det var hilsenen til Timoteus, og det er hilsenen til deg og meg som hører Jesus til.

Så sier han også til sin unge medarbeider: «Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet. Legg vinn på opplesning av Skriften, på formaningen og læren.» Her er mye å prøve seg på. Jeg husker fra min ungdom. Det var så lett å tenke at jeg skulle tjene Jesus senere. Når jeg ble eldre. Når jeg visst mer om hva Bibelen sa. Slik er det ikke i Guds rike. Der heter det i dag. Du vet ikke om du får flere dager, eller flere anledninger til den tjenesten Gud ber deg om i dag. Vær frimodig, ungdom! Vær frimodig, du eldre.

En liten fortelling fra 125 år tilbake i tid. Da var Kinamisjonen (NLM) kun sju år gammel. I Drammen var det en av byens ærverdige borgere som var kontaktperson for denne nye organisasjonen. Nå hadde han fått løfte om å få en stortaler til byen, og møtte opp på toget med hest og karjol for å ta imot predikanten. Da toget kom så han ingen som kunne passe. Til slutt kom en ungdom på 25 år i vademelsfrakk og hilste på den ærverdige drammenseren. Jeg har med meg en maskin, har du plass til den også, spurte predikanten. Maskinen var en sykkel, noe som ikke var helt vanlig for folk flest. Drammenseren var nesten i sjokk. Her ventet han en storpredikant. Så kom det en guttunge i bondeklær og med sykkel. Da de kom hjem, sa han til kona at han ikke våget å gå på møtet. Folk ville bli så skuffet. Bestefar i huset lovet derimot å følge predikanten. Da de kom hjem fra møtet, var bestefar fra seg av begeistring for det han hadde hørt, og like etter brøt det ut en stor vekkelse. Predikanten het Ludvig Hope og ble senere en av Norges mest kjente predikanter.

La ingen forakte deg fordi du er ung!

 

Verdig eller uverdig nattverdsgjest?

Nattverden er et nådemåltid til syndenes forlatelse. Men er nattverden for alle, eller kun for de som vil høre Jesus til?

Den svenske forkynneren C. O. Rosenius skriver om dette i Husandaktsboka for 10. oktober. Jeg siterer dette i sin helhet:

Den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dom over seg selv. 1Kor 11: 29.

En av de verste villfarelsene når det gjelder den hellige nattverden, er den oppfatningen at hvilket som helst menneske, uten videre, eller gjennom en tilfeldig forberedelse kan bli en verdig nattverdgjest uten å være en sann Jesu venn og disippel. Det er mange som både før og etter de har deltatt i nattverden, gjennom hele sitt liv har tilhørt den store flokken av uomvendte verdens mennesker. Og så tror de at de i denne tilstand skal kunne gå «verdig» til Herrens hellige nattverd. Å, for en forferdelig villfarelse! Det er så hårene kunne reise seg på hver gjenfødt kristen.

Hvor finnes det ett eneste ord i Skriften med antydning om at også slike som disse bare kan komme til Herrens nattverd, eller etter en tilfeldig forberedelse, – uten at de er blitt omvendt til Herren, er blitt Jesu venner og disipler, og hver éneste dag gjennom hele livet lever av Kristus og med Kristus? Å, måtte nå alle som har øre også høre, og alle som har stemme nå rope ut at dette er en forferdelig villfarelse! Eller tror du kanskje Kristus lar seg bedra med en tilfeldig forberedelse, med en kristelighet som passer for situasjonen, så han på det grunnlaget godtar deg som hans venn? Tror du Den Hellige lar seg bedra av en påtatt og selvgjort kristelighet, anger, syndsbekjennelse og bønn? Og godtar at du så straks går tilbake til det samme selvopptatte livet som tidligere, når bare du har gjort unna ditt årlige besøk ved nattverdbordet?

Forbarm deg over oss, Gud, og vekk opp fra søvnen alle forkynnere som ikke ærlig forkynner menneskene sannheten! Klart og utvetydig skulle de jo forkynne at det bare er spørsmål om en éneste ting for at du skal være en verdig nattverdgjest: Om du er en Jesu venn og disippel! Eller i alle fall er vekket opp og har fått nød for å bli det for resten av livet ditt. Ingen blir en verdig nattverdgjest uten videre, og heller ikke gjennom en tilfeldig forberedelse. Men bare gjennom en Guds omvendelse, der du er blitt en Jesu venn og disippel for hele ditt liv! Er du det, da er du en verdig nattverdgjest. Er du det ikke, da er du uverdig.

Det nytter ikke å anstrenge seg med noen tilfeldig forberedelse. Du må være klar over at du da bare «eter og drikker dom over deg selv». Selv om du ikke bare holder på et døgn, men kanskje både en uke og gjerne en måned kjemper med tårer i bønn på dine knær, i nidkjær forberedelse før nattverden. Du er fremdeles en uverdig nattverdgjest, du eter og drikker dom over deg selv. Så lenge du bare er opptatt med å bli en verdig nattverdgjest, og ikke for hele ditt liv trenger å bli Guds barn, og bli og leve under ham i hans rike. Det er saken!

Kristus innstiftet dette dyrebare måltidet for sine venner. I nattverden skjer det en inderlig forening mellom Kristus og de troende. Det er dette han samme kvelden som han innstiftet nattverden talte om i sin bønn: «Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, slik som du, Far, i meg, og jeg i deg!» Om denne bønnen sier han: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg».

Og det var jo umulig at han kunne be denne bønnen for verden! Det var jo ikke mulig at han kunne be verden være med og feire minnet om hans død, be dem som foraktet ham om å ete hans kjød og drikke hans blod! Det er også forskrekkelig å tenke på hva det vil si at mennesker som hver eneste dag «lever uten Gud i verden», og klarer seg svært så godt uten ham, en gang om året skal stå fram for Guds ansikt. Skal delta i dette hans venners hellige kjærlighetsmåltid. Og der liksom gå inn i det inderligste vennskap med ham. – For så like etterpå å gå tilbake til det samme selvopptatte og ugudelige livet som tidligere –!

Er ikke dette akkurat det samme som når Judas stod fram for Jesus i Getsemane, hilste ham: «Vær hilset, Rabbi!», og kysset ham? Skal ikke Herren også til slike nattverdgjester si: «Min venn, hvorfor er du her? Forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Skulle du ikke skjelve i hele din sjel og ditt legeme av skrekk for å stå fram for Gud med et slikt sinn? Forstår du ikke at den store, hellige Herren da kommer til å si til deg: «Du hykler, jeg kjenner til dine gjerninger! Du er ikke min, men verdens venn. Hvorfor kommer du her, hvor mine venner feirer minnet om min død? Jeg vet at i morgen går du tilbake til et liv i verden og synden, som før. Gå bort, du hykler!»

Måtte du ikke vente deg et slikt svar fra Den Hellige, han som har øyer som luende ild, –. Du som bare uten videre, eller etter en selvpåtatt forberedelse kommer til Herrens nattverd. Men som alle ditt livs dager ikke bryr deg om å tilhøre ham og følge ham?

En bibeltime om nattverden: Ove Sandvik: Nattverden – et nådemiddel

Jeg følger meg ensom

Sigvald Netland og Bertine Eriksen som han ble gift med noen månede

etter at han skrev dette brevet. (foto ukjent)

Sigvald Netland (23) fra Sokndal hadde vært i Kina som misjonær i ett halvt år da han skrev dette til en venn i Bergen.

Han hadde reist ut som misjonær med støtte fra et nystiftet norskamerikansk misjonsselskap. Han reiste sammen med Ole Næstegaard d.y. og brukte første tiden til å lære språk. Dette brevet er det første fra han som er gjengitt i Kinamisjonsforbundets nystarta misjonsblad «Kineseren». Brevet er tatt inn i det andre nummeret av bladet som kom ut i august 1891, en måned før Kinamisjonsforbundets første misjonærer dro fra Stavanger. Netland skrev (lett språklig revidert):

«Jeg føler meg ofte så ensom her i det fjerne hedningeland, hvor ikke noe i livet er kjært og trivelig uten dette å arbeide i Herrens vingård. Savnet av brødre og søstres samvær føler jeg ofte meget tungt, spesielt om søndagene. Men når jeg har lært mer av språket og kommet ut i virksomhet, vil det bli annerledes. Jeg har mye åndelig kamp og ofte tunge anfektelser i troen. Men Herren er min trøst og min glede, min tilflukt i nøden, min sol og skjold.

Alt som er i verden, blir mer og mer surt og bittert og jeg stunder hver dag etter å få flytte herfra og være med Kristus. Den løpebane som ligger foran meg er vel tung og lang, men det salige håp som Herren gir dem som elsker ham, gjør veien lett og kort og gjør alle lidelser lettere å bære. Daglig få jeg erfare sannheten av det ord at «som våre dager er, så skal også vår styrke være».

Og ikke en dag går uten at jeg av hjertet må prise Gud. Hans nåde er så usigelig god og stor mot meg uverdige synder. Om Lammets blod synger jeg tidlig og sent, for det er det kjæreste ord jeg kan føre over min tunge og å eie i mitt hjerte. Mitt valgspråk er: «Han som ga oss Sønnen, skulle ikke han gi oss alle ting med ham!» «Han vil være med sine alle dager inntil verdens ende». Ja, «hvem er en Gud som vår!»…

Vi er alle friske (en familie fra Amerika, Næstegaard d.y og jeg) og lover Gud hver dag i vår kinesiske bolig.

Glimt fra historien til pinsevenne i Strand

Dagens lokaler til pinsemenigheten Klippen

(foto Klippen)

Pinsemenigheten Klippen på Jørpeland er blitt en menighet som setter spor i lokalsamfunnet. I tillegg til menighet driver de også skole, barnehage, et diakonalt tilbud for vanskeligstilte med mer.

Menigheten kan feire 70 år i 2027, men historien til pinsevennene i Strand går enda lengre tilbake. Jeg har samlet noen glimt fra pinsevennenes historie i Strand kommune.

Lars Nordbø. En av de første «gjendøpte» i Strand var Lars Rasmussen Nordbø. Lars var en av brødrene Nordbø som kom fra Finnøy i 1897 og overtok og videreutviklet mølla som deres onkel hadde startet. Så langt jeg vet var han gjendøpt da han kom til Strand i 1897, men meldte seg ut av statskirken først 24. desember 1900. Han var gift med Anne Marie Viig fra Nedstrand. Under folketellingen i 1920 står Lars oppført som baptist, men ikke kona hans. Det samme med sønnen Rasmus L. Nordbø. Også han er oppført som baptist, men ikke kona hans, Hanna Kristine Alsvik. Flere etterkommere etter Anne Marie og Lars har vært sentrale i pinsemenigheten på Jørpeland.

Klippen 1982 (foto: Strandbuen 12.03.1982)

Tomas Vasstveit. Den første kjente pinsevenn i Stand var Tomas Vasstveit fra Bjørheimsbygd. Han var gift med Anna Heggheim og de fikk sønnen Ola i 1915. Anna døde i 1928 og Tomas giftet seg på nytt to år etter med Oline Søndenå fra Sauda. Sønnen Ola ble gift med Ester Emberland. Vasstveit familien drev eget gårdsbruk på Vastveit. Tomas var kontaktperson i Strand for pinsemenigheten Zion i Stavanger fra 1920-årene. Han ordnet med møter og de første ble døpt i Bjørheimsvatnet.

Rakel og Thoralf Gulbrandsen sen. Thoralf Gilbrant sine foreldre.

(foto Forsandboka)

Thoralf Gilbant var en landskjent leder innen pinsebevegelsen. Han ble født i Stavanger 23. mai 1919. Foreldrene bodde da i Håheller i Lysefjorden hvor mor hans kom fra. Moren het Rakel Johanna Håheller og faren het Thoralf Gulbrandsen. Faren var fra Son i Østfold og var som ungdom «agent for trykksaker». Han begynte som evangelist i Den Frie Evangeliske Forsamling ca. i 1916 og var de første årene plassert i Nordland. Rakel Johanna og Thoralf ble gift sommeren 1918. Mor Rakel Johanna hadde en søster Karen Bertine, som ble gift med Oskar Fossmark. De bodde på Jørpeland og har mange etterkommere i Strand.

Familien Gulbrandsen bodde i Håheller til 1922. Da flyttet de til Madla, og senere til Stavanger. I oktober 1925 flyttet de inn i et nykjøpt hus på Idse og her ble de boende til 1933. Thoralf hadde fem søsken. I 1929 var det en stor vekkelse på Idse bedehus. Talere var Olaus Østebø og Thorvald Ladstein fra Kinamisjonsforbundet. Under denne vekkelsen ble 10 år gamle Thoralf Gulbrandsen jr. frelst. Da familien flyttet til Stavanger på nyåret 1933, ble Thoralf døpt i Zion pinsemenighet og denne menigheten ble hans og familiens åndelig hjem. Kort tid etter at han var døpt, holdt 13-åringen Thoralf sin første tale.

Thoralf Gilbrant på talerstolen (foto ukjent)

Fram til 1940 hadde Thoralf ulike småjobber i Stavanger, men ble i krigsåret kalt til predikant i pinsemenigheten. Han var forstander i menighetene i Arendal, Sokndal, Kristiansand, Trondheim og Oslo. I 1960 skiftet han etternavn fra Gulbrandsen til Gilbrant og det er under dette navnet han ble en landskjent predikant og leder. Han var redaktør av pinsemenighetens blad «Korsets Seier» i 18 år. Ellers var han utgiver av Illustrert Norsk Bibelleksikon og forfatter av Studiebibelen og en rekke bøker om endetiden og andre teologiske emner. Han var også oversetter av Norsk Bibel sammen med Carl Fr. Wisløff og Arthur Berg.

Thoralf Gilbrant ble forlovet med evangelist Tobine Aadneram fra Øvre Sirdal i 1945 og de ble gift kort tid etter det. Tobine og Thoralf Gilbrant fikk fem barn. Tobine døde i 1991 og Thoralf giftet seg på nytt året etter med Kari Bakke (født Gundersen). Thoralf døde 11. juni 2006. Som pensjonist bodde han i Spania.

Klippen sitt første lokale i 1962 (foto widerøe)

Øyvind Fragell var en skattet forkynner og sangforfatter i pinsemenigheten. Han var fra Skien og er far til den kjente tidligere leder av Humanetisk forbund, Levi Fragell. Øyvind Fragell var i 1941 knyttet til Zion pinsemenighet i Stavanger som distriktsevangelist. Han hadde blant annet ansvar for pinsevennene i Strand. Fragell skrev i Korsets Seier i 1941 at det var tre pinsevenner på Jørpeland og at de hadde møtene i Losjen. Det var noen flere pinsevenner i nabobygdene rundt Jørpeland. Disse kom som regel syklende til møtene på Jørpeland ifølge Fragell. Flere møter ble også holdt i heimen.

Martin Linnerud. I 1946 meldte Korsets Seier at det skulle være bryllup på Jørpeland. De som skulle gifte seg var forstander Martin Linnerud og Othilie-Johanne Sortland. Othilie-Johanne var datter til Ranveig og Karl Sortland som var sentrale pinsevenner på Jørpeland. Karl var opprinnelig fra Vesterålen, mens Rannveig var fra Stavanger. Martin Linnerud hadde sin tjeneste i pinsemenigheter andre steder, men bodde på Jørpeland en periode. Han og familien emigrerte til USA i 1949.

Pinsevennen har stevne på Jonsokberget. (Ukjent årstall og fotograf)

Emanuel Minos. I 1952 var Emanuel Minos på mange møter på Jørpeland. Det var da ifølge Minos kun en familie på Jørpeland som tilhørte pinsemenigheten, men de opplevde at to familier ble frelst under disse møtene. Vinteren 1954-55 arrangerte pinsevennene en møteserie i Losjen. Talere var Daniel Dahl og Jakob Karlsen fra De frie venner (Den Frie Evangeliske Forsamling). Det ble vekkelse som varte i to år.

Eldsteråd og menighetstjener 1986 (foto Strandbuen 27.02.1987)

Ole Moen (t.h.) og Thorstein Grotbæk foran det nye påbygget i 1986

(foto Korset Seier nr.34 1986)

Menighet blir stiftet

Etter hvert ble det flere pinsevenner i Strand og på nyåret 1957 ble Strand pinsemenighet Klippen stiftet. Den første forstanderen var menighetens egen Alf Vatne og i ledelsen ellers var Jonas Byberg, Ole Moen, Odd Emberland og Johannes Aaen. 30 medlemmer meldte seg inn i menigheten da den ble stiftet. De neste årene var det flere vekkelser knyttet til Klippen, blant annet ved Jakob Karlsen, Arne Grimsby og Netel Åshammer.

Glimt fra Søndagsskolen (Korsets Seier 1974)

Den første forstander utenfra var Ola Holum som ble ansatt i 1962. Reinert Innvær kom i 1968 og Monrad Nicolaisen i 1972. I 1960 bygget menigheten sitt første lokale på Jørpeland. Tomta ble kjøpt i 1947 av Tomas Vasstveit, Jonas Byberg og Karl Sortland. Ole Moen var byggeleder. Lokalet ble ombygget og påbygget i 1986 for kr.2,2 millioner. I 2005 ble det første spadestikk tatt til et nytt og stort møtelokale bygget på Fjelde. Her driver de også barnehage og kristen skole, KF-skolen, som startet opp i 2016 i samarbeid med Normisjon. Menigheten hadde i 2022 ca. 400 medlemmer.

Gry-huset 2019 (foto Ove Sandvik)

I 2019 kjøpte Klippen NLM sitt hus, Gry. Huset var tenkt til å være base for arbeidet Åpen Dør som menigheten driver. Her får folk som trenger det gratis middag og utdelt matvarer som er donert av Matsentralen og bedrifter i kommunen. I tillegg har det lokale Asfalt-kontoret og Evangeliesenteret tilhold i dette huset.

Klippen på Jørpeland har rekruttert flere misjonærer. Jeg har ikke den fulstendige overiskten, men nevner Birgit Aaen som reiste til Kongo allerede i 1926. Familien Ruth og Alf Vatne dro til Kongo i 1966. Ingrid og Reidar Vatne var misjonærer i Bolivia, Oddbjørg og Leif Gunnar Vervik i Peru, Liv Byberg i Paraguay og Marie og Arnt Ole Angelsen i Kongo.

Ruth og Alf Vatne med barna før utreise til Kongo i 1966

(foto Strandbuen nr.1 1966)

Birgit Aaen 60 år (foto Korset Seier nr.18 1957)

Det er også flere pinsevenner/frie venner fra Strand som har vært forkynnere og forstandere i Norge. Jeg har heller ikke oversikt over disse, men kan nevne Kjell Helmikstøl. Han reiste som evangelist i mange år. En annen markert personlighet var Gai Holta (1928-1996). Han var forkynner for Den Frie Evangeliske Forsamling fra midten av 1960-tallet. De frie venner var en søsterorganisasjon av pinsevennene som nylig slo seg sammen pinsevennene, slik at det nå er en organisasjon. Gai het egentlig Gabriel og ble født i 1928. Han vokste opp på Jørpeland og foreldrene var Solveig og Åmund Holta. Foreldrene var aktive på bedehuset på Jørpeland. Gai arbeidet som tømmermann og også en periode på Stålverket. Han reiste som evangelist for Frie venner i 40 år, og var gift med Ada Sofia Sæbø fra Sørskår.

Menighetsmusikken 1986 (foto Korset Seier nr.34 1986)

Søndagsskolelærer 1986 (foto Korsets Seier nr.34 1986)

Kilder

Alsvik, Jan (1991): Strand bygdebok

Alsvik, Jan (1995): Folk i Strand

Engen, Sigleif (1985): Forsandboka

Straume, Jakob (1957): Kristenliv i Rogaland

Korset Seier ulike årganger

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Strandbuen.no

Åndelig enkeltmannsforetak?

Fra et møte på Åkra bedehus (foto Åkra bedehus)

Er det sunt at en kristen ikke har en forsamling å ta ansvar i, annet enn å møte opp på et møte en gang iblant? Eller er det naturlig for et Guds barn å ha en åndelig familie der en har ansvar og ikke bare er tilskuer?

I boka «Jeg tror på den Hellige ånd» har den gamle indremisjonshøvdingen Fredrik Wisløff et kapittel om De helliges samfunn. Her skriver han mye som er verd å stoppe opp for og å tenke over. Jeg tar med noen få sitater:

«De helliges samfunn er de kristnes hjem. Der dekkes det bord hvor de søker sin føde, der tennes et ildsted hvor de tyr hen fra verdens kulde, der møter de hjemmets åpne armer som byr dem forståelse og kjærlighet, der venter dem stille fred og hvile etter travle arbeidstimer.

Kristendommen har aldri vært tenkt som enkeltmannssak. Kristendommen er sosial. Den skaper samfunn og nærer samfunnsånd. Vi blir Guds barn én for én. Men vi kan ikke leve barnets liv normalt uten som ledd av den hellige familie. Den kristen som ikke har funnet de helliges samfunn, har ennå noe unormalt ved sin kristendom.

Vel kan Gud gjøre et særlig under i en sjel som er tvunget til å stå alene som kristen, - i en ensom fjellbygd, på en av misjonens utestasjoner el.lign. Men i den kristen som har anledning til de helliges samfunn og ikke bruker det, er det noe sykt og abnormt. Det er intet vitnesbyrd om særlig sjelsstyrke at en kristen vil leve isolert fra de øvrige kristne. I den sterkeste kristen er det også det dypeste behov etter samfunn med andre kristne.

De hellige hører sammen fordi de alle er født av Gud. Den nye fødsel gjør dem fremmede i verden og trekker de kristne til hverandre med skjulte sterke bånd, - bånd som endog er sterkere enn kjødets og den jordiske kjærlighets bånd…

De som er født av Gud, de søker hverandre, de finner hverandre, - det synes nesten som ved et hellig instinkt. Et menneske som du aldri har talt med, og hvis sjelsliv du ikke kjenner noe til, kan du allikevel hemmelig føle som en bror…

To troende menn talte sammen. Den ene sa: «Jeg går alltid like til Bibelen; direkte av kildene vil jeg øse; der er vannet best!» Men den andre svarte: «Også jeg. Men ofte er brønnen så dyp. Jeg trenger at noen øser for meg!» I de helliges samfunn byr jeg mine brødre av det vann jeg selv har øst, - og drikker begjærlig av det vann mine brødre øser. Den beste kristen er den som synes at han mest trenger de helliges samvær. Han er den takknemlige tilhører og den villigste til å dele med andre. Han mottar mest og han gir mest.»

Så langt Fredrik Wisløff. Vi er rikt velsignet i vårt land som kan høre forkynnelse både på TV og på internett. Men dette må ikke føre til at de helliges samfunn forsømmes. Guds folk trenger deg, og du trenger de helliges samfunn. Guds ord sammenligner oss kristne med vintreet med mange grener, legemet med mange lemmer, saueflokken med Jesus som hyrde osv. For en velsignelse med de helliges samfunn! 

Og husk gjerne det som en sa på denne måten: «Er du på jakt etter den fullkomne menighet og skulle vøre så uheldig å finne den, så må du for all del ikke gå inn. Da vil den ikke være fullkommen lenger.» Guds menighet består ikke av fullkomne mennesker, men av frelste syndere.

Marie Monsens «herlighetsteologi»

Marie Monsen (t.v.) sammenmed en kollega

(foto NLM arkivet)

Marie Monsen er kanskje den norske misjonær fra fastlands Kina som er mest kjent blant kristne kinesere. Hun var en fargerik personlighet med et vekkelsesbudskap.

Marie Monsen (1878-1962) var utdannet lærer og dro til Kina som misjonær for Kinamisjonsforbundet i 1901 og dro fra Kina for siste gang i 1932. De første årene opplevde hun som tunge og hun var mye plaget med sykdom. Marie hadde også en vanskelig natur og kom lett i konflikt med kollegaer.

Før hun dro til Kina var hun noen måneder i England og pleiet der kontakt med kristne som talte mye om å døpes med Den Hellige Ånd. I 1918 opplevde hun selv det hun kalte for en åndsdåp. En menneskelig frukt av denne opplevelsen var at hun ble mildere overfor sine kollegaer. Marie skrev om hendelsen til generalsekretær Brandtzæg. Han ble nok forskrekket, for denne hennes nye teologi var ikke luthersk. Han måtte gå mange runder både med seg selv og med andre ledere før han endelig svarte på brevet, først etter 16 måneder. Marie fikk fortsette i Kinamisjonsforbundet.

Marie Monsen (foto NLM arkivet)

Misjonshistoriker Erik Kjebekk skriver om dette i en upublisert artikkel: «I luthersk teologi taler en ikke om en spesiell åndsdåp atskilt fra vanndåpen og gjenfødelsen. I gjenfødelsen får en den Hellige Ånd som frelsens gave og blir dermed også døpt med Den Hellige Ånd. Når noen taler om «the second blessing» (den andre velsignelsen), skiller en mellom åndsdåpen og gjenfødelsen. Åndsdåpen beskrives som en helt spesiell opplevelse som gir seier over synden og et rikt kristenliv. Det er tydelig at Marie Monsen har sine tanker og opplevelser om åndsdåpen fra en teologi som står i denne tradisjonen. En annen sak er om hun helt ut vurderte konsekvensene av denne teologien.»

I 1927 sa hun fra seg lønna fra Kinamisjonsforbundet og reiste de siste 5-6 årene til steder hun selv fikk tro for å reise. Det var for det meste langt nord i Kina. Her opplevde hun å få være et redskap til mange vekkelser, ikke minst blant kristne kinesiske ledere og utenlandske misjonærer. I 1929 opplevde hun at en båt hun var på ble kapret av røvere. I ettertid skrev Marie om denne hendelsen og om Guds spesielle ledelse med henne. Karina Hestad Skeie har skrevet om dette:

«Kapringen gjorde henne berømt og kjent blant flere, slik at hun fikk taleinvitasjon også fra de mest prominente kristne aktører i samtiden. I tillegg gjorde piratfortellingen til å bekrefte bildet av henne som et spesielt og utvalgt menneske, et Guds redskap med et enestående personlig mot og integritet. Sistnevnte var ikke minst viktig, for Marie Monsens spesielle talestil var til dels provoserende og vakte sterke reaksjoner både blant kinesiske kristne og misjonærer.»

Fire hefter skrevet av Marie Monsen på hennes gamle dager

(foto Ove Sandvik)

Først i november 1931 kom hun til Kinamisjonsforbundets felt. Også her brøt det ut vekkelse, men allerede våren 1932 brøt hun opp fra Kina og kom aldri tilbake. I 1935 tok hun gjendåp noe som førte til at hun ble lite brukt som taler for Kinamisjonsforbundet i Norge. I 1945 gav Marie ut et hefte hun kalte «En hjelp i trengsel». Sener kom tre nye hefter, «Vekkelsen ble en åndens aksjon» (1960), «Alt er mulig for Gud» (1961) og «Bønnens makt» (1962). Alle disse heftene handler om under og Guds ledelse i Maries misjonærliv. Marie Monsen døde i 1962 og ble 84 år gammel.

Jeg har denne uken (uke 40 2026) på nytt leste disse fire heftene og ble ikke lite forskrekket. I ungdommen leste jeg heftene flere ganger og ble inspirert av alle under Marie Monsen opplevde og hvordan Gud ledet henne på en helt spesiell måte. Når jeg nå på nytt leste disse heftene, sitter jeg igjen med mange spørsmål.

Sykdom. Marie skildrer utallige eksempler på at hun ble helbredet. Jeg får inntrykk av at hun mener at hvis du åndelig har alt på stell, kan du forvente å bli helbredet. Hun skriver blant annet om andre at de ikke var «åndelig modne» nok til å oppleve helbredelse. Guds ord sier derimot ikke at Guds inngripen ved sykdom er avhengig av min modenhet. Eller min sterke nok tro. Og slettes ikke at bare vi tror nok skal vi bli helbredet. Det skriver heller ikke Marie, hun var ofte syk selv. Men inntrykket heftene gir, er at når forholdet til Gud blir i orden, kan du forvente helbredelse.

Marie Monsen (foto Asia Harvest)

Guds direkte ledelse. Marie skriver at hun ble åndelig inspirert av å lese om bl.a. Georg Müller og Hudson Taylor. De arbeidet uten fast lønn, men under det de beskriver som Guds direkte omsorg for sine. Marie gikk til samme skritt i 1927 og skildrer i heftene hvordan Gud sørget for henne. Når andre spurte henne om de burde gjøre som henne, var svaret nei. Hun la gjerne til at hun ikke opplevde at de som spurte var modne nok til en slik handling. Det kan ikke ha vært enkelt hverken for kollegaer eller ledere å forholde seg til slikt. Hvem kan overprøve Gud?

Guds ord sier at en arbeider er sin lønn verd. Det høres veldig åndelig ut å bli ledet direkte fra Gud, men Han har satt sine barn inn i et hellig samfunn med ulike nådegaver, blant annet leder nådegave som skal styre ut fra Guds ord. Visst leder Gud. Visst minner Han sine om ulike veivalg og tjenester. Men jeg kan ikke se at det er grunnlag for direkte Guds ledelse slik Marie Monsen praktiserte. Det blir veldig lett usunne maktforhold når du kan påberope deg Gud røst i daglige gjøremål. Igjen, hvem kan overprøve Gud?

Stor Marie? I heftene avdekker Marie sine feil, sine synder og sin mangel på tro. Samtidig ender det ofte med at hun bekjenner og opplever konkrete bønnesvar. Selv om det langt fra var tilsiktet, sitter jeg igjen med at Marie var moden, i motsetning til mange av hennes kollegaer. Derfor fikk hun så mange bønnesvar. Jeg oppfatter det som om hun er kommet til et høyere nivå. Kanskje er det hennes «åndsdåp» som skinner gjennom. Mye av det hun forteller i heftene kjenner vi igjen fra herlighetsteologien. Marie var ingen herlighetsteolog i moderne forstand, men hun hadde nok i senere år et annet grunnsyn enn det lutherske. Og trekk fra herlighetsteologien er ikke vanskelig å kjenne igjen i det som hun skriver. Biografen Olaf Golf kaller Marie en «karismatisk lederskikkelse».

Marie Monsens gravstein (foto dagen.no)

Som predikant var Marie ifølge kollegaer en botspredikant som talte mye og konkret om synd. I heftene er det mest omtale av bønnesvar og Guds direkte ledelse. En kan undres over at det var dette som lå henne på hjertet på sine eldre dager. Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvor er Lammet?

Et siste spørsmål som jeg undres over etter å ha lest heften på nytt er hvorfor NLM talte så varmt om disse heftene og ga dem ut i stadig nye opplag. Slike utrolige hendelser selger godt, men fremmet de en teologi som NLM ønsket å stå for?

Jeg gleder meg over de store vekkelsene som har vært i Kina, også de som Marie Monsen fikk være et redskap til. Dette blogginnlegget er ikke en vurdering av Monsens forkynnelse, men et hjertesukk etter lesningen av hennes hefter.