søndag 26. juni 2016

Kvinnelig regionstyreformann - tjenestedeling for fall?

 
Mens kampen om «Det 6. bud» raser som verst, er det en annen sak som gjelder vår bibeltroskap som er under stadig større press. Men den saken får liten oppmerksomhet.

For mange år siden skrev en gammel venn et leserinnlegg. Her brukte han et bilde om en gjeter som hadde oppdaget et stort rovdyr som angrep buskapen sin. Gjeteren ble veldig opptatt av å holde det store rovdyret borte fra flokken. Ja, så ivrig var han, at han forlot flokken for å jage rovdyret langt bort. Det som imidlertid da skjedde, var at mange små rovdyr brøt seg inn i flokken, mens gjeteren var borte.

Dette bilde dukket opp i minnet da jeg leste at en av NLMs regioner nå har valgt kvinnelig formann i regionstyret. Et tillitsverv som inntil nylig utvetydig har vært sett på som en åndelig hyrdetjeneste.


Etter en hard og intens kamp i organisasjonen vår, gjorde generalforsamlingen i Bergen i 1991 et vedtak om at alle ansatte er forpliktet til lojalitet mot «tjenestedelingsprinsippet». GF definerte også en del stillinger og tillitsverv som hyrde- og eldstetjenester. Blant disse var formann og nestformann i kretsstyrene.

I 1997 delegerte GF den øverste lære og hyrdemyndighet til Rådsmøtet og HS, og kunne dermed åpne for kvinnelig stemmerett i GF. Fra 1997 er det altså Rådsmøtet som er GF i lærespørsmål.

Etter 1997 har det nesten vært helt stille når det gjelder spørsmålet om tjenestedeling mellom menns og kvinners tjeneste i organisasjonen vår. Men under denne stillheten har HS stadig åpnet for at stillinger og tillitsverv som før var definert som hyrdetjeneste, nå er åpnet også for kvinner og dermed «fratatt» sin hyrdefunksjon. Problemet er bare at for mange av disse tjenestene, er ikke innholdet i tjenestene blitt endret.

Noe av dette ble formalisert da HS høsten 2013 vedtok en praktisk veiledning om menn og kvinners tjeneste i NLM, der flere stillinger og tillitsverv som før var tillagt hyrdefunksjon, nå ikke lenger er det. Jeg har tidligere uttrykt at jeg mener at HS ikke kan foreta en slik omfattende endring av GF-vedtaket fra 1991. Den myndigheten er det Rådsmøtet, som HS er en del av, som har. Hele saken bør derfor etter mitt syn komme opp til vedtak på neste Rådsmøte.

Talende taushet? (blogg-artikkel fra 2013)
 
I 2010 ble kretsene i NLM nedlagt og slått sammen til store regioner. Jeg har møtte i ulike kretsstyrer i perioden 1988-2010 (ikke 2003/2004). I perioden fra 2011 til nå har jeg møtt i regionstyret i Region Sørvest. Ansvaret til regionstyret og formann/nestformann er ikke blitt mindre etter omleggingen i 2010, heller tvert imot. Styrene har fått større ansvar, og formannens og nestformannens hyrdeansvar er bare blitt mer omfattende.

Det er derfor overraskende at regionstyret i Region Øst nå har valgt en kvinnelig formann. I normalreglene står det følgende: «Regionstyrets medlemmer må ha fylt 18 år og kun menn kan velges til styreleder (Jfr. HS-dokumentet «Kvinners tjeneste i den troende forsamling» av 1991.)» I HS sitt vedtak i 2013 står følgende: «Styreleder er regionleders nærmeste overordnede og vi anbefaler at denne rollen blir tillagt et særskilt hyrde- og læreansvar.» Her handler altså regionstyret i Region Øst i strid med NLMs normalregler og anbefaling fra HS.

Djevelen er en tusenkunstner når det gjelder å få oss til å tvile på Guds ord. Han har ingen ting imot at vi kjemper hardt og intenst mot homofil praksis, hvis han i ly av dette kan få slippe til med sin gift i andre saker. Her står vi i fare noen og enhver.





Vi trenger å hjelpe hverandre og be for hverandre slik at det ikke skjer med oss slik Paulus fryktet for ville skje med menigheten i Korint: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3)





lørdag 18. juni 2016

Svekkes vekkelsesprofilen på våre bedehus?


Forkynnelsen av evangeliet er nådemiddel Gud har gitt oss, som syndere kan bli frelst ved. Derfor har forkynnelsen vært sentral på våre bedehus.

Tidligere generalsekretær i NLM, Tormod Vågen, sa det på denne måten en gang: «Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen(NLM) ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.»

På bedehusene har møteuker vært det vanlige. Her stod forkynnerne fritt i tekstvalg, og ofte hadde forkynnelsen en vekkende og ransakende tone, med sentrum i «ordet om korset». Noen ganger ble denne forkynnelsen møtte med anklage om at den var for ensidig, men den anklagen kom oftest fra dem som var sjelden å se på møtene.

I de senere årene har det vært et økende fokus på forsamlinger på bedehusene. Det blir stadig mer vanlig med søndag formiddagsmøter og med dåp og konfirmasjon på bedehuset. Dette er en utvikling jeg er glad for, ikke minst der forsamlingene også tar vare på møteukene.


Mens forkynneren følte seg fri angående preiketekster på søndags kveld, forventes det at «søndagens tekst» er preiketekst på søndag formiddag. Ved å bruke søndagens tekst som preiketekst, vil vi oppnå en større bredde i tekstvalg og i emner som berøres.

Selv om mange av våre forkynnere også vektlegger vekkelsestonen i forkynnelsen søndag formiddag, er det ikke til å komme bort fra at talene da har et sterkere læremessig innslag. I ei læremessig forvirrende tid, er dette noe som er høyst nødvendig. Andre bedehus arrangerer bibeltimeserier for å styrke den læremessige opplæringen.

Når vi mange steder endrer møteopplegg og møtetidspunkt, må vi være våkne for at vi ikke svekker det mest sentrale og viktigste i vårt misjonsarbeid. Nemlig den vekkende, ransakende og frigjørende forkynnelsen. Forkynnelsen der synden blir avslørt, den som holder på å åndelig sovne blir vekket, og der Guds barn på ny og på ny får se inn i frihetens fullkomne lov - evangeliet. (Jak 1,25)

Blir søndag formiddag eneste møte som vi samles til, og dette møte får en sterk læremessig betoning, kan det ende i åndelig utarming. Jeg vil derfor tale varmt for at våre forsamlinger i tillegg til søndags formiddagsmøter, også arrangerer møteuker vår og høst. Guds ord er levende og spiredyktig, men ofte ser vi at menneskets hjerterot er så «hardpakket» at forkynnelsen trenges tid for å nå inn.


Illustrasjonsfoto. (Vegard Svensen på talerstolen)

Så må vi også ta med at det ikke er noen garanti for en sunn og rett forkynnelse om vi holder fast på møteukene på bedehuset. Det ligger et stort ansvar både på oss som forkynnere og «det myndige lekfolk» til å våke over forkynnelsen.


Vi lever i ei åndelig vanskelig tid. Mye stemmer overens med Jesu beskrivelse av situasjonen slik den skal bli like før han kommer igjen. Vi som er Guds barn bør derfor om mulig stå enda mere sammen og hjelpe hverandre til å få ha blikket festet på Jesus. Det skjer først og fremst når vi samles om det forkynte Ord.




lørdag 4. juni 2016

Hallesby om 2. verdenskrig


Ole Hallesby (foto: vl.no)
Ole Hallesby var en sentral kirkeleder og motstandsmann under den andre verdenskrig. Han var blant annet medlem av «Kristent samråd».

Ole Hallesby ble født i Aremark i 1879 og døde i 1961. Han var utdannet teolog og var professor ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han var formann i hovedstyret for Den norske lutherske indremisjonsselskap i 23 år og forfatter av en rekke bøker. Han er også kjent for en klar tale mot vrang lære og liberal teologi.

Et halvt år etter krigsutbruddet i Norge, dannet en rekke ledere innen Den norske kirke og ulike misjonsorganisasjoner «Kristent samråd i Norge». Dette organet skulle være kristenfolkets røst utad under krigen. I 1942 ble det opprettet en «Midlertidig kirkeledelse», hvor Hallesby var formann. Mange av medlemmene i disse organene havnet på Grini, blant andre Ole Hallesby. Han ble arrestert i 1943 og var i fengsel fram til krigens slutt i mai 1945.


I heftene «Under Guds veldige hånd» (1940) og «Da kongen kom» (1945) er det gjengitt tre taler av Hallesby, der han omtaler ulike sider ved krigen som rammet Norge i 1940-45. Jeg vil ta med noen avsnitt fra disse talene. De sier noe blant annet om hvordan Hallesby så på krigen og krigsoppgjøret. Sterke ord til undring og ettertanke:

Guds tukt og straff
I et møte i Calmeyergatenes misjonshus 28. oktober 1940 ble «Kristent Samråd» gjort kjent. I forlengelsen av det holdt Ole Hallesby, J. Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggraf hver sin tale. Jeg tar med noen glimt fra Hallesbys tale:

«Den 9.april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende.» «Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.»

«De ser ikke Guds veldige hånd. De forstår ikke Guds rettferdige straff over Norges synder. Derfor merker man så lite til bod overfor Gud. Bare bitterhet mot mennesker. Derfor blir det også så lite bønn for vårt folk. Vi som opplevde 1905 med dets mektige og vedholdende bønn for Norge, vi kjenner det sårt og trangt nu.»

Ole Hallesby på talerstolen (foto: vl.no)
Et overraskende tilbakeblikk
Er overskriften over en tale Hallesby holdt i radioen 3. juni 1945, en knapp måned etter at Norge ble fritt. Her en noen sitat fra denne talen:

«Jeg har ennå ikke talt om det Gud har gjort her i Norge disse fem år. Og da må jeg først nevne at Gud har straffet oss. Denne krig er den hardeste straff vårt folk har opplevd i sin tusenårige historie. Og når straffen denne gang ble så hard, da berodde det på at vår synd var så grov.»

«Vi må ikke innbille oss at det bare var i Tyskland man dyrket mennesket, nei, over hele den siviliserte verden, også i Norge. I vitenskapen, i kunsten, i politikken og i privatlivet hersket den irreligiøse humanisme, som ikke kjenner noen annen Gud enn mennesket selv.

Men Gud lar seg ikke spotte. Vil vi ikke lytte til det han sier i sitt ord, så griper han til kjensgjerningenes tale. Og nå har han talt gjennom denne forferdeligste av alle kriger. Ved en hard, men praktisk anskuelsesundervisning har han sagt oss alle, både beseirede og seierherrer, at sivilisasjon og kultur fører oss rett i kaos, hvis vi løsriver dem fra Guds ord og Guds bud.

Skaperen har talt, og skapningen skjelver for den urokkelige sannhet at mennesket ikke er sin egen herre: Vil det ikke tjene Gud, så er det nødt til å tjene Satan. Og aldri i vår verdens historie har de sataniske makter i tilværelsen vist sitt ansikt så utilslørt som i denne krigen.»

Kong Haakon tilbake i Norge 7.juni 1945 (foto: nrk.no)
Da kongen kom
er overskriften over talen Hallesby holdt i Storsalen i Oslo 7. juni 1945 – dagen da kong Haakon kom tilbake til Norge etter fem år i landflyktighet. Mot slutten av denne talen trekker han fram noen moment han mener er viktige når feiringen av friheten avløses av hverdagen.

1. Vårt forhold til sannheten
«Under krigen og særlig i begynnelsen, var mange i tvil om man var pliktig til å si fienden sannheten. Det ble for mange en samvittighetsnød, da det å si sannhetene til tyskerne i mange tilfeller ville føre kamerater i fengsel og tortur…. I min Sædlære, som kom ut 1928, har jeg påvist at det ikke bare er vår rett, men vår plikt å frata fienden sannheten…

Men nå er krigen slutt. Derfor må vi også slutte med den omgåelse av sannheten vi har vennet oss til overfor fienden.»

2. Vårt forhold til svartebørsen
«Så lenge tyskerne hadde makten over oss, hadde vi ingen ond samvittighet ved å unndra mat og klær og andre varer, så sant vi ikke skadet våre landsmenn ved dette. Men nå når tyskerne er satt ut av spillet, nå er saken straks en annen.»

Ole Hallesby (tegning vl.no)
3. Vårt forhold til NS
«Nazistene og de stripete som på en eller annen måte har hjulpet våre fiender er tatt hånd om av politiet og domstolene… Derfor må jeg beklage at man har foregrepet domstolenes avgjørelse og begynt å drøfte dødsstraffens berettigelse. Domstolenes oppgave i dette svære og pinlige oppgjør med forræderne er i seg selv så vanskelig og krevende at man ikke skulde legge sten til deres tunge byrde. Når dødsstraffen ved lov er innført her i landet, så burde vi ha så megen selvdisiplin at vi i denne krisetid ikke begynner å lage noen forhåndsopinion, men overlot til dommerne samt til Kongens benådningsrett å avgjøre når denne straff skal anvendes.»

«Særlig må jeg nevne vår kristenplikt overfor barn av NS-foreldre. De vil jo på mange vis komme til å lide for sine foreldres synder. Men vi må gjøre hva vi kan for at deres lidelser kan bli så tålelige som mulig og at de kan vokse naturlig inn i vårt folks liv og bli nyttige og gode borgere. Tyskertøsenes barn er det vel ingen annen råd med enn å sende dem til Tyskland. Det er visst det barmhjertigste. For hvis de vokser opp her, så vil de vel få et stempel på seg som vil gjøre deres framtidige liv nesten uutholdelig. I Tyskland vil de jo være fri for et slikt stempel.»






onsdag 1. juni 2016

Rosenius - Rettferdiggjort av tro



Det er i år 200 år siden forkynneren Carl Olof Rosenius ble født. I denne sjette artikkelen med  glimt fra hans forkynnelse og hans liv, tar jeg med en andakt fra «Den lille husandaktsboken».

Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. (Rom 5,1 og 6)

Her er den dype og evige grunnvoll for de kristnes fred. Og her er det gjort klart hva som er i veien med den som ikke har fred. Apostelen sier ikke: «Da vi nå er slik som vi bør være, fromme og gode, har vi fred.» Nei, han sier: «Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen,» og «Kristus døde til fastsatt tid for ugudelige, og «vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender» - derfor har vi fred med Gud.

Vår fred og trøst grunner seg ikke på at vi ikke har gjort noe ondt, eller at vi er rettferdige i oss selv så ingen synd anfekter oss. Nei, vi er tvert imot så store syndere at vi hadde fortjent døden, og å skjelve for den evige vrede.

Men etter at vi i denne nød forgjeves søkte hjelp og trøst på alle andre veier, er det smått om senn blitt åpenbart for oss at Kristus led døden for oss syndere. Det er blitt vår eneste, men store, tilstrekkelige og evige trøst, at vi blir forlikte med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender.

Om synden raser i oss, og samvittigheten forskrekker oss, så vet vi likevel at «så meget mer skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.»

Dette har vi nok både visst og bekjent lenge. Men det var alltid kraftløst og gav ikke liv og fred. Til slutt behaget det den barmhjertige Gud, ved Den Hellige Ånd, å gi oss troens dyre gave, den levende virkelige tro. Den gav liv og fred, fortrolig vennskap med Gud, visshet om hans nåde og ro i samvittigheten.

Det er dette apostelen sier på denne måten: «Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»


Fra: Den lille husandaktsboken, Lunde 1973