To predikanter på bønnemøte

Det var bønnemøte i tempelet i Jerusalem. Kun to møtte fram. Begge hadde noe på hjerte. Kun den ene hadde sin sak i orden med Gud da bønnemøtet var slutt.

Det er Lukas som på Guds vegne gjengir denne fortellingen som Jesus fortalte. De tre årene Jesus hadde sitt offentlige virke, ble han stadig møtt av motstand og anklager fra den religiøse eliten. En slik flokk hadde han for seg da han fortalte om dette bønnemøtet. En flokk som stolte på seg selv at de var rettferdige. Men ikke nok med det, de så også ned på andre og deres forhold til Gud.

En av de to på bønnemøtet, var nettopp en fra den religiøse elite. Det var en fariseer. Den andre var en som ikke sto høyt i kurs blant folket i Israel. Han var toller i tjeneste for okkupasjonsmakten, keiserrike fra Rom. Kanskje det av den grunn var naturlig at det ikke ble et varmt og inderlig forhold mellom disse to. Spesielt den ene var opptatt med å holde avstand. Den andre hadde visst nok med seg selv.

Som skikken er på bønnemøte, ber ikke de som er til stede i munnen på hverandre, men avløser hverandre når den ene er ferdig. Denne dagen var det ingen tvil hvem av predikantene som skulle begynne. Det var fariseeren som sto framme og som var den som var best kjent i tempelet.  

Fariseeren hadde i grunnen ikke så mye å be om, men han hadde veldig mye å takke for. Og den han takket var Gud. Gud hadde stelt med fariseeren slik at han ikke var en røver. Han var heller ikke urettferdig, og slettest ikke en horkar. Han takket Gud for at han ikke var som den andre predikanten på bønnemøte, den stakkars tolleren nederst i salen. Gud fikk også takk og pris for at fariseeren hadde orden på sin faste og sin givertjeneste. Ja, når han var ærlig, var han Gud takknemlig for at han ikke var som andre syndere.

Da fariseeren endelig var ferdig med sin lovprisning, var det tolleren sin tur. Da ble det helt stopp med lovsangen. Tolleren torde ikke en gang løfte hode, men så ned. Og denne gang var det virkelig bønn fra det dypest i hjertet. I fortvilelse slo tolleren seg for sitt bryst og sa: «Gud, vær meg synder nådig.» Med disse fem ordene var bønnen hans ferdig.

Da bønnemøtet var over, var situasjonen blitt totalt ny for den ene. Den andre derimot, fortsatte som før. Den ene hadde ingen ting å be om og fikk heller ikke noe. Han gikk ikke frelst fra tempelet, men gikk like fortapt bort som da han kom til bønnemøtet. Også tolleren kom til bønnemøte som en fortapt synder, men han gikk derfra som en frelst synder.

Begge disse predikantene har talt til meg. Fariseerens tale nådde hjertet mitt da jeg høsten 1979 gikk på Fjelltun bibelskole. Jeg har vokst opp i en kristen heim, og har vært en kristen hele livet. På denne tiden syntes jeg at jeg var en ganske bra kristen ungdom, men ville gå på bibelskole for å bli enda bedre. Da ei jente i klassen ba til Gud og takket for at Gud ville tilgi henne for alle hennes synder, takket jeg for at jeg ikke var så stor en synder. Da jeg ba denne bønnen, brukte Den Hellige Ånd fariseerens tale til å ryste meg. Det slo meg der og da at min bønn og fariseerens bønn var av samme art. Det ble en nød for meg.

Jeg begynte å be med sangeren: «Vis meg mine brister, så jeg aldri mister, nådens legedom». Det gikk ikke lenge før synden i meg ble avslørt. Da hadde jeg virkelig bruk for å høre og gjøre tollerens bønn til min. Og jeg er glad for at også jeg fikk høre at mine synder er tilgitt. At Jesu blod renser for all synd.

Begge predikanten i tempelet taler enda i mitt liv. Min gamle syndige natur er fariseisk til minste trevl. Den Hellige Ånd har det derfor travelt med å overbevise meg om at min selvlagede kristendom ikke holder mål. Jeg er en synder i tanker, ord og gjerninger. Men Åndens gjerning slutter heldigvis ikke der. Han forkynner på nytt og på nytt, at Jesu blod renser for all synd. Han hjelper synderen å ha blikket festet på Jesus, og å hvile i nåden. I den kampen må Guds barn leve, til vi er heime i himmelen. Der er fariseeren borte og synden med han. Der blir det evig godt.

Rallaren og vekkelsespredikanten Robert Karlsen

Robert Karlsen (foto Rognsvåg)

Robert Karlsen var en markert personlighet. Han levde et vilt liv som rallar, men ble frelst på et møte i Frelsesarmeen i 1926. Han begynte tidlig å vitne om sin frelser.

En dag gikk Robert forbi køen til et vinmonopol. Det var like etter krigen. Han gikk langs folkerekken og delte ut traktater. «Er det slik du bygger landet?» var overskriften på disse. De tok til å knurre i køen. En kvinne spyttet ham rett i ansiktet. «Gjem spyttet,» sa Karlsen. «De kan få bruk for det i Helvede, for der vil De ikke få en dråpe vann engang.»

Uroen i polkøen ble større. En politi kom og tok Robert Karlsen til side. «Hva er det De holder på med?» spurte politimannen. Karlsen gav ham en traktat. Politimannen så på traktaten. Han klappet Karlsen på skulderen og hvisket: «Vær litt forsiktig her. Men bare fortsett. Gud velsigne dem!»

En predikantkollega sa det på denne måten om sin venn Robert: «Gud har mange rare barn, heter det i et gammelt ordtak. Robert Karlsen er ett av disse. Men han er et lykkelig Guds barn. Og Gud bruker ham.» (Jens M. Rongsvåg)

Jeg har tidligere skrevet tre mindre artikler på bloggene mine, med glimt fra Robert Karlsens liv. I denne lengre artikkelen har jeg samlet stoff fra disse tre artiklene og også tatt med noen nye opplysninger. I den første delen av artikkelen vil jeg gi en oversikt over Roberts liv, mens i siste delen tar jeg med et par stubber som er fortalt om denne originale rallaren.

Fra Sagene bydel. (foto Oslo Museum)

Oppvekst på Sagene i Oslo

5. mai 1885 ringte klokkene til bryllup, i Sagene kirke i Oslo. Da ble Laurits Martinius Karlsen viet, til sin kjære Anna Jutta Vilhelmine Petersen. Laurits hadde vokst opp i Østre Aker, mens Jutta ble født i Moss. Laurits var på den tid jernstøper ved Myrens støperi. Senere er det oppgitt at han var løsarbeider og anleggsarbeider. Jutta var husmor, men hadde en periode arbeid som avisbud på si, med ei oppgitt inntekt på kr.12,-. Jutta og Laurits ble boene på ulike adresser i bydelen Sagene.

Laurits slet med et høyt alkoholforbruk, til Juttas store fortvilelse. Robert fortalt om sin far at han ofte kom beruset hjem, og at mora da måtte ta barna med seg å flykte fra heimen, mange ganger midt på natta. Etter hvert som barna vokste opp, advarte hun derfor barna sterkt mot å begynne å drikke. Deres første barn kom i 1885 og fikk navnet Borghild. Deretter kom Ragnhild (f.1886), Robert (1888), Otto (f.1891), Aagot (f.1895) og Ragnvald (f.1900). Robert sa at han vokste opp i en søskenflokk på fire, noe som tyder på at to av hans søsken døde som små.

Sagene kirke (foto wikipedia.no)

Det var inn i en fattig familie, at Robert Martinius Karlsen ble født 29. september 1888. Dåpen var i Sagene kirke 9. desember samme år. Selv om foreldrene ikke var kristne, ble Robert sendt på søndagsskole. Da han var 15 år, sto han konfirmant i Sagene kirke, med Ivar Holsvik som prest. Robert sa selv at konfirmasjonen betydde lite for han. Han så helst på konfirmasjonen som en seremoni han måtte gjennom for å bli voksen. Kanskje dette gjenspeiles i karakteren han fikk ved konfirmasjonen, nemlig «nesten godt». Han hadde allerede da trosset mors formaning om alkoholen.

Som de fleste barn fra fattige heimer, måtte også Robert ut i arbeid så snart han var konfirmert. Han fikk arbeid på Kristiania spikerverk, og var der i to år. Deretter fikk han arbeid som anleggsarbeider, i Gravdalstunnelen på Bergensbanen. Etter halvannet år dro han på hvalfangst, før han kom tilbake til fastlandet som anleggsarbeider og rallar. Han arbeidet først på Rjukan, deretter i Sauda, Ålvik, Skjeggedal, Tyssedal, Høyanger før han kom til Jørpeland i 1917.

Robert Karlsen sa selv at han var en rødglødende kommunist før han

ble frelst. Her er et bilde fra 1.mai feiring på Jørpeland i 1919

Livet som rallar var tøft. Det var for de aller fleste mye fyll og slåssing. I 1911 ble Robert siktet av politiet i Kristiania (Oslo) for en forbrytelse. Han var da 23 år, og politiet hadde notert seg følgende fakta om forbryterens utseende: Han var 161 cm høy, mørke blondt hår, små blå øyne og middels kroppsbygning. Videre står det at han hadde smal hake og panne og lange nærstående øyenbryn. Han hadde flere tatoveringer på ulike stedet på kroppen, blant annet et brystbilde av en mannsperson på underarmen.

På nyåret 1917 var han sammen med Emma Karoline Amundsen som bodde i nabolaget. Dette førte til at Emma ble gravid, og fødte datteren Ingerid 15. desember samme år. Ingerid fikk etternavnet Karlsen, så Robert har nok godkjent at han var far til jenta. I 1923 ble han ilagt forbud mot utvandring, inntil han betalte eller stilte garanti for bidrag for barnet til Emma Amundsen. Ingerid ble gift med Kåre Magnus Syverstad i 1938. Hun døde i 2009.

Fra Polititidende nr.14 1911

Polititidende nr.58 1921

Polititidende nr.38 1923

Polititidende nr.49 1923

Disse fire notisene fra Politiet blad, viser litt av det tøffe livet

Robert Karlsen levde før han ble en kristen.

Til Jørpeland

Som nevnt kom Robert til Jørpeland i 1917, samme året som han ble far til Ingerid. På Jørpeland traff han ei jente han ble glad i, og som han fridde til. Jenta het Malene Olsdatter Langeland og var fem år yngre enn Robert. De valgte å gifte seg, og bryllupet sto i Strand kirke 29. mars 1918. Forlovere var to av Malenes søsken. Presten fra Sagene som hadde konfirmert Robert, var nå blitt prest i Strand. Det var derfor Ivar Holsvik som vidde Malene og Robert.

Det første året etter at de var gift, bodde Malene og Robert på Jørpeland. 24. mars 1919 var gleden stor i heimen, for da ble deres første barn født. Det var ei jente som fikk navnet Judith Lovise. Etter ett år flyttet familien til Hauge i Sørum, hvor Robert var stein og jordarbeider. Da deres andre barn kom, var familien flyttet til Sagene, og bodde i Maridalsveien 184. Odd Johan var navnet på gutten som ble født 10. april 1921. Robert var også da anleggsarbeider, så rallarlivet sluttet ikke fordi om han ble gift. Han sa om seg selv at han var en rødglødende kommunist og at brennevinsflaska og kortstokken var hans beste kamerater.

Prest Ivar Holsvik både konfirmerte og viet Robert Karlsen

Barna og kona led under farens røffe livsstil. En dag hørte han ett av barna banne. Da ble han veldig sint og tok barnet for å gi det juling. Da grep Malene inn, og sa til Robert at banningen hadde de lært av ham. Da våknet han og han slapp barnet. I Roberts indre kom det fram et bibelord han hadde lært, «det et menneske sår, skal det høste,»

I 1923 fikk Malene og Robert barn nummer tre fikk navnet Rolf. Han fikk ikke leve mer enn ti år. Samme året som Rolf ble født, fikk Malene tilbud om å kjøpe foreldrene hennes sitt hus. Problemet var bare om de hadde økonomi til dette. Mye av det som Robert tjente forsvant i alkoholen. Da kunne imidlertid Malene hente fram kr.5000,- fra et gjemmested. Hun hadde klart å legge til side disse pengene, uten at Robert var klar over det. Dermed kunne familien flytte tilbake til Jørpeland sommeren 1924.

På Jørpeland hadde Robert ulike jobber på Stålverket og i anleggsbransjen. En periode eide han en fraktebåt, sammen med en av sine svogere, men han solgte sin del av båten til Erling Jøssang etter få år. Etter at familien bosatte seg på Jørpeland, fikk de enda tre barn. Det var Magnus i 1927, Jakob i 1931 og Ragnhild i 1934.

Huset hvor Malene og Robert Karlsen bodde. Steinane.

(foto Norges bebyggelse)

Robert blir frelst

I 1926 skjedde et stort under. Robert ble frelst. «Etter et ekteskap i tårer og gråt gjennom åtte år, ble det en ny mann og et nytt hjem,» sa han. Han var permittert fra Stålverket og hadde fått jobb av kommunen, som hadde startet veiarbeid på Idsal. De var sju arbeider fra Jørpeland, som hadde fått låne sluppen til Marcelius Pedersen til å bo i.

En natt ble han vekket av søvnen. Det var liksom en røst som ropte på ham. Han begynte å skjelve. Han visste ikke hvem som hadde ropt, men ropt var det blitt. Robert begynte å storgråte, mens han skalv i angst. En av arbeidskameratene våknet. Han spurte hva som feilte Robert. «Jeg vet ikke,» svarte Robert, «Jeg forstår det ikke.»

Kameraten sovnet igjen. Men Robert gikk opp på dekk. I styrehuset var dynamitten oppbevart. Og han hadde nøkkelen. Han ville gjøre ende på seg sjøl. Han gikk inn i styrehuset, skar over en patron, satte fenghette og tråd i. Han puttet patronen i munnen og strøk av fyrstikken. I det samme han skulle tenne på lunten, så han kona og barna for seg i et syn. «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» ropte de.

Robert Karlsen sammen med kollegaer på Stålverket

Robert nr. 3 fra høyre foran.

Han la dynamitten fra seg, gikk ned å la seg igjen, men sove fikk han ikke. Han lå bare å gråt på samme måte. Alle fem kameratene våknet. De satte seg opp i køyene med beina framfor. En av dem, Johannes, var selv en frafallen. Han tok til å fortelle om Jesus i Getsemane, om veien til Golgata, om at Jesus måtte lide og til sist dø. Da gråt de alle seks. Så vendt Johannes seg til Robert og sa: «Du er kalt av Gud! Nå må du passe på. La ikke dette gå deg forbi. Det er grusomt når Gud griper tak i et menneske -!»

Etter dette la de fem seg igjen. Robert gikk opp på dekk på ny. Djevelen kom til ham og sa: «Ta det drevet som ligger på dekket der. Bind det om beinet og hopp på sjøen. Det er en lettere død enn med dynamitt.» Robert tok drevet. Han bant det om foten og satt den på rekken for å la det stå til. Men på ny kom synet av kona og barna. De ropte igjen: «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» Han løsnet drevet fra foten og gikk ned og la seg. Til helgen reiste arbeidslaget hjem.

Det var søndagskveld. Robert var på vei til kjelleren hos en kamerat. Han visste det var en tønne med heimebrygg der. Da han kom fram, skulle han legge seg under tønna og drikke så lenge det fantes noe. Men på veien møtte han en annen kamerat. Han var også ufrelst. «Kom og bli med til Frelsesarmeen!» sa han. Robert hadde ikke stor lyst. Men kameraten gav seg ikke og Robert ble med.

Da Robert kom inn i møtelokalet, oppdaget han snart at de andre fem i arbeidslaget hans var der. Frelsesoffiseren talte ut fra Mat 11,28: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære -.» Ordet slo ned i Robert. Han hadde i alle fall tungt å bære. Han ble sittende og svette og gråte. Det ble en kamp på liv og død. Kameratene sprang på dør, men han satt som naglet til benken og kom ikke av flekken. En kom bort og talte til ham. «Du er kalt av Gud,» sa han. «Jeg forstår ingen ting,» sa Robert. Frelsesoffiseren kom også ned. «Kom og bøy deg, så skal vi be for deg,» sa han. Robert fulgte med fram til botsbenken.

Langeland kapell (Jørpeland bedehus) 

Da ble det liv utenfor møtelokalet. Folk kløv opp på vannbordet og holdt på å legge inn både vinduer og vegger. Og de ropte til de som sto nedunder: «Det er han Robert som ligger ved botsbenken! Det er han Robert som ligger ved botsbenken!» Offiseren leste for ham om røveren på korset – Kunne det være råd at røveren fikk være med og ble frelst -, da må det være råd for ham også, tenkte Robert.

Han kom hjem fra møtet og fortalte sin kone det som var hendt: «Jeg har gitt meg over til Gud.» Men hun kunne liksom ikke tro det. Så mange ganger hadde han lovet og løyet for henne om at det skulle bli en forandring, at hun trodde ham ikke lenger.

Det fulgte en kamp i tre uker for Robert. Det gikk på livet løs. Natt i sjel og natt i sinn. Djevelen plaget ham og malte synden for ham som på film. En lørdag ettermiddag seg Robert i kne ved divanen hjemme og ropte ut: «Er det ikke frelse å få nå, må du åpenbare deg for meg. For jeg har ikke lyst å gå til det samme liv som jeg har levet i sus og dus.»

«Da var jeg som Paulus kommet i den «rette gate», fortalte Robert Karlsen. «Jeg opplevde det som står i Salme 50,15: Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg og du skal prise meg.» Ordet som løste ham, var Jes 43,25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» Da begynte lovsangen og vitnetrangen. (Fritt etter Rognsvåg)

Robert Karlsen (foto Dagen 24.05.1967)

En tid etter at han ble frelst, opplevde han at motløsheten seg inn over ham. Han sa til seg selv at han like godt kunne gi opp, for dette nytter ikke. Alt er et stort selvbedrag. Til slutt dro han av gårde for å kjøpe hjemmebrent, men da han kom fram var det ingen hjemme. Han gikk da for seg selv og satte seg ved en bekk. Der utøste han sitt hjerte for Jesus og fikk et herlig ord som svar: «Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far og gi dere rike.» (Luk 12,32) Dermed ble han løst fra tvil og motløshet. Han stemte i sangen «Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn».

I 1929 opplevde Robert en ny krise. Han ble syk, og diagnosen var kreft. Legen sa at de kunne operere, men at det ville være risikabelt. Dette førte Robert inn i anfektelse, og han måtte i bønn til Gud. Da fikk han et ord fra Bibelen: «Før du roper, vil jeg svare» og «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg, og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Da kom lovsangen i hans sjel. Han reiste heim til Jørpeland og fortalte familien om sykdommen. Han hadde nå levd med Jesus i tre år, skulle det nå være slutt? Han gikk på møtet om kvelden, hvor misjonær Karen Eikeskog talte. Hun ba Robert kalle til seg noen eldste i forsamlingen og be for seg. Han gjorde som hun sa, og opplevde å bli helbredet.

Et langt liv som evangelist

Etter at Robert var blitt frelst, gikk det ikke lang tid før han begynte å vitne for sine arbeidskamerater på Stålverket. Mange arbeidere tok imot Jesus etter å ha hørt Robert sitt vitnesbyrd. Flere sto i arbeidsbenken å gråt. I 1937 fikk han spørsmål fra pastor Andreas Vatne om å bli med han som emissær. Det endte med at Robert søkte permisjon fra Stålverket, og ble med Vatne. Første turen gikk til Suldal. Her ble ei kvinne helbredet for kreft, etter å ha blitt bedt for. Da hun kom tilbake fra sykehuset og legene hadde erklært henne frisk, vitnet hun om dette på møtet. Da ble to av barna hennes frelst, og så brøt vekkelsen ut.

Sener sto han i flere vekkelser rundt om i Rogaland, blant annet i Egersund, Kopervik, Lura, Sandnes og Stavanger. På en av stedene han virket, fikk han en dag innkallelse til et legekontor. Legen undersøkte han både fysisk og mentalt, men fant ingen ting galt. Da ble Robert stram i masken og sa han ville anmelde legen, hvis han ikke sa hvem som sto bak denne innkallelsen. Da måtte legen oppgi at det var presten som hadde forlangt dette, med støtte av lensmannen. Roberts friske anleggsspråk ble ikke tolerert av presten, som mistenkte at Robert var mentalt syk. På møtet den kvelden kunne Robert frimodig forkynne i prestens nærvær, at han hadde det svart på hvitt at han hadde forstanden i orden.

Jørpelandsvågen 1923

Under krigen takket Robert ja til et kall fra Bergen Indremisjon. Her virket han noen år, ikke minst blant «byens løse fugler». Mange av disse ble frelst. Høsten 1950 var Robert på en tre måneders prekentur til Øst-Finnmark for Indremisjonsforbundet. Her hadde han møter både i Kirkenes, Vestre Jakobselv, Vadsø og Vardø. Utenom disse to periodene som ansatt i Indremisjonen, reiste Robert fritt for de som spurte etter ham. To år før han døde, hadde han en vekkelsesaksjon i Oslo lille Indremisjon. Han var også en tur til Valderøy, Vigra og Langevåg på Sunnmøre. Alle disse stedene ble folk frelst under Roberts talerstol. Han hadde sjelevinner-gnisten helt fram til sin død.

Robert Karlsen skrev dette lille heftet i 1942.

Robert var ikke alltid fornøyd med sine prekener. Han reiste mye med den kjente indremisjonsmannen Mikael Landro den første tiden. En gang sa Robert til Mikael: «Landro, du må lære mig å bygge opp en preken. Jeg lager bare til noe sørpe, jeg.» Robert ba mye for syke, og han hadde alltid salveflaska med seg på sine møteturer.

Når Robert var heime på Jørpeland, var han fast på møtene på bedehuset. Her avla han flittig sitt vitnesbyrd. Ludvig Nessa reiste en del som forkynner sammen med Robert. Han forteller at han husket at Robert ble så ivrig at han ble helt rød i ansiktet.

Første annonse i Aftenblad der Robert Karlsen skal tale.

(Aftenbladet 16.07.1937)

Siste annonse i Aftenbladet. Her var Robert Karlsen 

sammen med en annen kjent Jørpelending, 

Sigurd Ommundsen (Aftenbladet 28.06.1968)

EN annen Jørpelandsgutt Robert la merke til, var Kristoffer Fjelde. Da Kristoffer var passert 14 år, spurte Robert om ikke Kristoffer kunne bli med han på en talertur han skulle på, til Rennesøy, Bru og Sokn. Kristoffer hadde fri fra skolen akkurat da, og ble med. Robert preikte og Kristoffer vitnet. Noen ganger visste ikke Kristoffer hva han skulle vitne om. Da gav Robert han et bibelvers. Kristoffer gikk på talerstolen og sa at han ville vitne om et vers Robert hadde gitt han!  Robert så da ned og ristet på hode. De måtte ta båt til Stavanger for å komme heim. På båten ba Robert om at Kristoffer måtte finne fram mandolinen og spille til mens Robert sang.

Robert og Malene Karlsen fikk først åtte vonde år sammen, men etter at de ble frelst fikk de et nytt liv. Robert var preget av sitt rallarliv hele livet, men ble likevel ett nytt menneske da han ble frelst. Malene døde 27. november 1966, mens Robert fikk heimlov 15. mars 1969.

Noen stubber

Det går mange stubber etter Robert Karlsen. Jeg tar med to.

Presten og den fattige kona

To rallarer som hadde vært på rangel kom gående langs veien. Maven var like sulten som lommene var tomme. De tok av ved en sidevei, bort mot et stort, hvitt hus. De visste det var prestegården. Kanskje kunne de få en brødskive der. De banket på. En pike kom ut. De bar fram ærendet. Kunne det være mulig å få et par brødskiver? Piken ba dem vente mens hun gikk inn og hørte. Like etter kommer en høy herre ut, fulgt av en stor schæferhund. Han satte hunden på lufferne som la på sprang for livet. Hunden nådde den ene, bet til buksebeinet og flerret det. Lufferen var Robert Karlsen.

Da de var kommet seg unna hunden, saknet de farten. Men sulten var like skrikende. En liten hytte sto nedenfor veien. «Vi går ned der.» sa den ene. «Det kan visst ikke nytte,» sa den andre. «Det er sikkert fattige folk som ikke har noe å gi.» «Vi går likevel!» sa den første. Og de gikk. En eldre kvinne lukket opp for dem. Hun sto bare å så på dem mens de bar fram ærende sitt. De fortalte også om besøket i prestegården. «Ja. Kan dere vente annet,» var alt hun sa. «Men kom inn, så skal jeg steke flesk og lage pannekaker».

De ble med inn, satte seg og ventet til fleskebitene og pannekakene var ferdige. Da de hadde forsynt seg godt, tok hun Bibelen sin og leste for dem mens tårene rant. «Jeg har også en sønn som er anleggsarbeider, og som kommer hjem og drikker opp hvert øre,» sa hun. «Derfor har jeg medynk med slike karer.» Så foldet hun hendene over Bibelen og bad til Gud for dem før de gikk. Det var første gang Robert hørte noen be til Gud i et hjem.

«Det var hun som var den rette prest,» sa han til kameraten da de luffet videre fra hytten og den gamle kvinnen. Men minnet om gamlemor fulgte ham seinere. Han så for seg de foldede hender over Bibelen i den fattige hytten.

Robert Karlsen (foto Rognsvåg)

Bonden i Egersund

Robert var sammen med Carsten Line og sangeren Bernhard Johansen på møter i Egersund. En dag gikk de forbi en bonde som holdt på å ta opp poteter. Får du mye poteter, spurte Robert. Ja, men de er så små. Er du frelst? Spurte Robert. Nei, var svaret. Du kan ikke vente å få store poteter da. Hadde du vært frelst ville det hvilt velsignelse over både deg og potetene. Vil du ikke bli frelst, spurte Robert. Jo, svarte bonden. Robert hoppet over gjerde og sammen med bonden bøyde han kne midt i potetåkeren og bonde ble frelst. (Dagen 24.04.1967)

Robert Karlsen dødsannonse 

(Aftenbladet 17.03.1969)

 Vil du hører Robert Karlsen, kan du følge denne linken. Det er et vitnesbyrd på 15 minutt, som han holdt i Sannidal i 1963. Opptaket som er fra Bibelsk Tro sitt arkiv, er dessverre av dårlig lydmessig kvalitet: https://bibtroarkiv.podbean.com/e/robert-karlsen-et-vitnesbyrd-der-han-forteller-om-sin-omvendelse/

 

 

Kilder:

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse (1958)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens Rognsvåg: Møte med mennesker (1967)

Mikael Landro: Minnebok frå eit predikantliv

Nils Dybdal-Holthe: Utan grenser (1999)

Odd Sverre Hove: Ludvig Nessa (1989)

Polititidende 1911, 1921 og 1923

Bedriftsblad for Stavanger Electro Staalverk A.S. 1953-54

Aftenbladet.no

Bibelsktro.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

En radikal lekmannsbevegelse

Fra et møte  Kuppelhallen i 1961 (foto ukjent)

Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet har historisk gått under benevnelsen «det radikale lekfolket». Hva lå bak denne benevnelsen?

Jeg vil i denne artikkelen nevne noen av de viktigste trekk ved denne bevegelsen. I ei tid der forandring er det store idealet, er det viktig ikke å glemme sine åndelige røtter.

Bibelsyn

Når lekmannsbevegelsen fikk benevnelsen radikal, var en av hovedårsakene at den var konservativ i bibelsynet. En ønsket å være tro mot Guds ord, og hevdet med frimodighet at det ikke er feil i Bibelen. Hele Bibelen er Guds inspirerte ord. Vanskelige ord og bibelvers skal forstås i lys av andre og mer klare ord om samme tema i Bibelen. Samtidig ble all bibelkritikk markert avvist.

Dette fikk konkret konsekvenser i forkynnelse og veiledning om blant annet jomfrufødselen, livets to utganger, tjenestedeling mellom menn og kvinner og etter hvert også i etiske spørsmål. Når bibelens troverdighet ble benektet eller svekket, var misjonens ledere tydelige i sin tale; Bibelen er vår autoritet.

Forkynnelsen

En annen viktig grunn til at bevegelsen ble kalt radikal, var den avgjorte forkynnelsen av synd og nåde. Mennesket er en synder fra «hode til fot hjertets innerste rot». Men Jesu fullkomne liv og hans soning for våre synder på Golgata, har forsonet Gud. Den som tar imot frelsen av nåde ved tro, blir født på ny og går over fra død til liv.

Det var også en klar vekkelsestone i forkynnelsen. «Av døpte vrimlers stad og land, men hvor er troens brann?» Skal et menneske bli frelst må det bli omvendt, det må bli født på ny. «To veier ligger foran deg, på en må du gå!» Du kan ikke trøste deg med din dåpsattest, med at du går i et kristent miljø eller at du ble omvendt til Gud for mange år siden. Nei, hvordan har du det med Jesus i dag? Det er det avgjørende.

Forkynnerbevegelse

Den radikale lekmannsbevegelsen var først og fremst en forkynnerbevegelse. Å nå ut med forkynnelsen av Ordet var det sentrale mål. Derfor ble forkynnerne pålagt å være i et område over tid. Møteserier på ei og to uker var derfor vanlig, og siktemålet var vekkelse.

Kristenfolket var også vitner i hverdagen med ord og med sine liv. Det ble invitert til møter og bønnesamlinger på bedehus og i heimer. De samlet barna i barnelag. For å nå enda lenger ut med evangeliet til barna og de unge, opprettet en skoler av ulike slag, en bygde leirsteder, barnehager osv. På dette feltet var man virkelig dristige i sin satsing.

Lavkirkelig

Kirkesynet var også en av grunnene til at denne delen av bedehusbevegelsen fikk benevnelsen radikal. Kirkesynet var ikke bevisst utformet fra starten av, men vokste tidlig fram, blant annet gjennom vekkelser og forståelse av bibelens tale om nådegaver. Dette kom klart til uttrykk i spørsmålet om ordinasjon av NLM sine misjonærer og hvilken liturgi som skulle brukes i de nye menighetene i Kina. Konklusjonen var at NLM selv ville innvie sine misjonærer, og at det skulle brukes minst mulig faste former i møtene i Kina. Dette sto misjonsfolket fast ved, selv om en stor del av misjonærene var uenige og derfor sa opp sin stilling.

Det var en kirkeforståelse som sier at kirken er Guds folk, som samles under rett forkynnelse av Guds ord og rett forvaltning av sakramentene. Lekfolket fant sin åndelige heim på bedehus og forening, uavhengig av den offisielle kirke. De ønsket å være i kirken, men ikke under den. Senere når Den norske kirken ble avkristnet, valgte mange å melde seg ut. Da ble menighetslivet på bedehuset, flere steder sterkere organisert i egne forsamlinger. I tillegg til nattverden som har vært forrettet på bedehusene i 100 år, ble etter hvert også dåp og begravelser forrettet av lekfolket selv.

Dette var en nådegavebevegelse, som var skeptisk til det embetssyn som rådet i Den norsk kirke. Teologer ble ansatt i enkelte stillinger, men en var skeptisk til å ansette for mange ordinerte teologer.

Pietistisk

Et viktig kjennetegn på denne bevegelsen var at den var pietistisk. Det innebar først og fremst det som er nevnt om forkynnelse til vekkelse. Videre lød en klar understrekning av formaningen i Rom 12,2 om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det var også en tydelig avvisning av bruk av verdslige metoder og det man kalte underholdnings-kristendom. En av lederne både i NLM og i ImF, Johannes Solem, sa følgende i et foredrag på begynnelsen av 1940-tallet:

«Hva beviser dette, at man har slik trang til å bruke så meget underholdning for å få folk til å komme når Guds ord skal forkynnes? Det beviser at vi begynner å tape troen på det enfoldige evangelium. Og derfor skal man stive opp evangelieforkynnelsen med så meget utvortes bråk.»

Misjon

Nøden for de unådde folkeslag var også sentralt i den radikale lekmannsbevegelse. Tusener dør hver dag uten å ha hørt om veien til himmelen. Ansvaret og kallet til å gå ut i all verden for å forkynne evangeliet, slo ned i lekfolket. Noen fikk kall til å reise ut til fremmende land med evangeliet, resten var sendemenighet og tok ansvar i forbønn og givertjeneste.

Tro mot kallet?

For oss som er glad i den radikale pietistiske bedehustradisjon, vil det være nyttig å stille spørsmålet om vi er tro mot vår arv og vår overbevisning? Eier vi den åndskraft som kjennetegnet denne bevegelsen fra starten? Ikke alt det gamle var bra, og ikke alt nytt er galt. Men Guds ord er det samme nå som før. Vi mennesker er syndere nå som før. Kulturen i samfunnet endres derimot hele veien. Det kan få konsekvenser for enkelte ytre ting, samtidig som vi holder fast ved at Guds ord og veien til frelse er uforanderlig.

Vi trenger i ydmykhet å bøye oss for vår Gud, og be om åndskraft og nåde til å være tro i kallet Han gav.

 

 

 

Revidert artikkel, først publisert 08.03.2013

Hos Gud i nåde - i fengselscella

Hans Nielsen Hauge

I 1799 var det ingen trosfrihet i Norge. Ingen kunne forkynne Guds ord uten prestens velvillige tillatelse. Noen havnet i fengsel fordi de valgte å lyde Gud mer enn mennesker.

En av disse var Hans Nielsen Hauge. Etter at han fikk sin store åndsopplevelse i 1796, kjente han på et kall til å dele evangeliet med andre. Han var ingen prest i Den norske kirke, noe som medførte at han stadig havnet i politiets klør på grunn av sin forkynnervirksomhet. Mot slutten av 1799 var Hauge i Trøndelag, og opplevde der som hvor han ellers kom, at mange tok imot Jesus som sin frelser. I Trøndelag ble blant andre flere «av dem som var henfalne til svir og drikk» frelst.

18. desember ble han på nytt arrestert, og innsatt i Rådhusarresten i Trondheim, sammen med en annen legpredikant, Lars Olsen Hemstad. Fengslene på den tid var langt fra den standard våre fengsel har i dag. Men Hauge var godt vandt med kalde og mørke fengselsceller, og lot seg ikke skremme. Som alltid nyttet han tiden godt, og skrev brev til sine venner. På selve julaften, skrev han sangen «Jeg er hos Gud i nåde». Etter en måned i Rådhusarresten og en måned i Trondhjems Tugthus, ble Hauge satt fri mot slutten av februar 1800.

Fengselscella i Trondheim Rådhusarrest 

(foto digitaltmuseum.no)

På et møte nylig, falt øynene mine på den første setningen i Hauges julesang. Her satt altså Hauge i ei mørk og kald celle på selve julaften, og vitner at der han sitter, er han hos Gud i nåde. Jeg er redd jeg ville tenkt at jeg hadde falt i unåde hos Gud, siden han tillot at jeg ble innelåst, og det på selveste julaften. Nei, sier Hauge. Også her er jeg hos Gud i nåde! «Hva skader verden meg om den en stund får råde og stenger meg min vei?» Nei, «om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul, dog ånden overvinner og holder glad sin jul.»

Det er lett for et Guds barn å tenke at når menneskelig og åndelig motgang møter en i livet, er det enten Guds tukt eller at jeg er kommet på avstand fra Gud. Det kan det jo være, men trenger slettest ikke være årsaken til anfektelsen og mørke. Som kristne vil vi oppleve at «sorger og gleder de vandrer til hope». Derfor ble denne Hauges sangstrofe til oppmuntring for meg.

For den som er et Guds barn, kan samstemme med Hauge at «jeg er hos Gud i nåde» også i livets mørkeste stund. For også «i livets møreste stund, gjelder der oppe nådens forbund. Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal du enda få være.» (SB 236) Også nå jeg må gi sangeren fra Ålgård og Sokndal, Ola Ravndal, rett, er jeg hos Gud i nåde: «Jeg bærer et kjød, dets liv er min død. Det piner og plager hver dag. Å elske og tro i nåden å bo er alltid min sværeste sak.»

Også den svenske sangeren Lina Sandell fikk være hos Gud i nåde i gode og onde dager. I 1861 skrev hun den mektige sangen «Forsoningen er vunnet». I denne sangen skriver hun sjelesørgerisk: «Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa. Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg, men einast nåden din er stø og stendig.»

Tenk å få være hos Gud i nåde! Det er jeg kun i Kristus. Den som ikke er i Kristus, er på vei til å møte Gud i hans vrede. Men enda er nåde få, for den som omvender seg fra syndelivet og tror på Jesus. Han får frelsen av nåde ved tro, som en Guds gave. (Ef 2,8)

Fem av versene fra Hans Nielsen Hauge sin sang

(Hentet fra bibelsk-tro.no)

Stephan Due – åndelig leder i Stavanger

Stephan Due utenfor Duesalen. Bildet er en akvarell av H. C. Knudsen.

(foto: borgerskolen.no)

I Stavanger fant haugianerne og brødrevennene sammen om utbredelsen av Guds rike. Det resulterte i vekkelser og økt fokus på misjon og avholdssak.

Høsten 1842 kom en nygift 36 år gammel dansk mann til Stavanger, sammen med sin kone. Mannen het Stephan Due og kona het Elisabeth. De kom til Stavanger som utsending fra Brødremenigheten i Christiansfeld helt sør på Jylland. I Stavanger var det en liten flokk som tilhørte Brødremenigheten, eller Hernhuttere som de også kaltes. Nå trengte disse forstander og en lærer til sine barn, og tilkalte hjelp fra modermenigheten i Danmark.

Oppvekst i Kolding

Stephan sine foreldre het Anna Pauls og Jens Petersen Weber. De bodde i Vonsild, helt sør i Kolding og var svært fattige. Jens hadde tidligere vært lærer i Brødremenigheten i Christianfeld, litt lenger sør. Den 21. oktober 1806 fikk de en sønn, som de gav navnet Stephanus Jensen Due. Han gikk senere helst under navnet Stephan Due. Stephan var glad i å lese, og ønsket å utdanne seg til prest. Dette ble imidlertid vanskelig på grunn av foreldrenes dårlige økonomi.

Da Stephan var blitt 26 år, ble han opptatt i Brødremenigheten i Christianfeld og fikk som oppgave å være lærer  og senere ha tilsyn med menighetens barneasyl. Dette var en institusjon for gutter. Her ble Stephan i ti år. I Brødremenigheten var det på den tid praksis at ledelsen i menigheten utpekte hvem som skulle gifte seg med hverandre. I 1842 hadde menighetens eldste endelig funnet en utkåret til Stephan, og han ble gift med sin Elisabeth Herbrich den 16. juni 1842. To dager etter at de var gift, ble de innviet til såkalt «akoluther», det vil si en slags diakonal stilling.

Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf. (foto: pictokon.net)

Hvem var så disse herrnhutterne? I 1722 kom en gruppe religiøse flyktninger fra Tsjekkia til Sachsen i Tyskland. Her fikk de slå seg ned i riket der Ludwig Zinzendorf var greve. De grunnla kolonien Herrnhut, som betyr Herrens beskyttelse. Mange kristne fra lutherske og reformerte kirker slo seg ned i Herrnhut og Zinzendorf ble etter hvert deres åndelige leder. Den 13. august 1727 kunne de feire egen nattverd, og denne dagen blir regnet som menighetens stiftelsesdag. Forkynnelsen i Brødremenigheten var Kristussentrert, med spesielt sterk sentrering om Jesu blod, lidelse og død. De var også sterkt opptatt av misjon til unådde folkeslag.

Christiansfeld 1780. Prospekt av Meno Haas.

 (foto Det kongelige bibliotek)

Vekkelsen kom tidlig til Danmark, og her ble det etablert en lignende koloni som i Herrnhut. Den fikk navnet Christianfeld og ble formelt stiftet i 1773. Rundt 1730 kom også Brødremenigheten til Norge, og det ble noen grupper både i Christiania (Oslo), Bergen, Drammen og Lista. Senere ble det også en flokk brødrevenner i Stavanger og andre byer i Norge. I Stavanger var fogd Søren Daniel Schiøtz, postmester Caspar Kruse Kielland og hans bror sogneprest Gabriel Kirsebom Kielland de sentrale lederne. Karakteristisk for Brødremenigheten var at de ikke var så opptatt av å styrke sin egen forsamling, men av at folk måtte bli frelst.

Lærer i Stavanger

Ikke lenge etter bryllupet, fikk Stephan Due kall til å reise til Stavanger. Søren Schiøtz og Caspar Kielland trengte en lærer til å undervise sine barn, og henvendte seg til Christianfeld med ønske om at en fra menigheten kunne komme nordover. Valget falt altså på Stephan Due, og allerede høsten 1842 var han og Elisabeth på plass i Stavanger. Her hadde Brødrevennene kjøpt ei tomt på St. Pedersgjerdet, som lå i krysset mellom Asylgaten og Brødregaten. Huset ble senere revet og Bøndernes Hus ble byget. Brødrevennene bygget et hus på tomta, og dette sto ferdig i 1843 med en kostnad på 1700 spesidaler. Her flyttet Elisabeth og Stephan inn i første etasje, mens det ble innredet en møtesal i andre etasje.

Breiavatnet 1857. (Maleri av H. C. Knudsen)

Før huset ble bygget, hadde Brødrevennene sine møter i heimen til fogd Schiøtz. De hadde hatt en egen forstander fram til 1840. Han het Peter Lorentzen, men han døde i 1840. Nå ble Stephan Due ny forstander, i tillegg til sin lærergjerning. Han var forstander fram til sin død. Det tok ikke lang tid før han i tillegg til heimeundervisningen av Schiøtz og Kielland sine barn, også startet sin egen private skole – Dues Privatskole. Denne drev han i forsamlingens lokale i Asylgata 6, i det som skulle bli hetende Duesalen.

På midten av 1850-tallet ble Duesalen omgjort til en stiftelse. Det var Schiøtz og Kielland som eide det meste av huset. Når Schiøtz og Kiellands arvinger nå gav fra seg eiendommen til stiftelsen, var det med en spesiell forutsetning. I gavebrevet sto det nemlig at hvis stiftelsen opphørte, «skal denne gave deles som misjonsbidrag til Brødrekirken og til Londons Selskap for Christendommens Udbredelse blant Jøderne, for å anvendes til Proselytpleien i Jerusalem.» I et punkt 5 sto det: «Dersom jødenes omvendelse allerede skulle være oppnådd og deres tilbakevending til Jerusalem oppfylt, så skal det hele beløp sendes som bidrag til Brødrekirkenes misjoner».

Stephan Due drev møtevirksomhet i Duesalen helt fram til han ble pensjonist. Møtene samlet mye folk, og kristenfolket i Stavanger ble glad i den sentrale forkynnelsen og den varme omsorg de ble møtt med. 

Avholdsmøte hos S. Due 

(Stavanger Amtstidende og Adresseavis 23.04.1850)

Møte i foreningen til understøttelse for trengende barselkvinner.

(Stavanger Amtstidende og Adresseavis 14.03.1857)

Bøker til salgs hos S. Due.

(Stavanger Amtstidende og Adresseavis 21.10.1851)

Hatt forbyttet hos S. Due.

(Stavanger Amtstidende og Adresseavis 09.11.1845

Aktiv på mange fronter

Due ble sentral i mye av den kristne virksomheten i Stavanger, kort tid etter at han kom til Stavanger. Dette skylde ikke minst at brødrevennene ved Schiøtz og haugianerne ved John Haugvaldstad i perioden 1840-60 gikk sammen om flere nye tiltak. I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet, og Due ble valgt inn i hovedstyret i 1852. Han satt til sammen i 17 år i dette styret, fram til 1877.

Stephan Due

Schiøtz og en annen sentral brødrevenn, S. E. Svendsen, hadde en periode samlet barn til bibelundervisning. Da Due kom til Stavanger, ble han involvert også i dette, og 10. mars 1844 var han med å starte landets første søndagsskole. Foreningen fikk navnet Stavanger Søndagsskoleforening. Hele 100 barn ble innskrevne medlemmer fra starten. Søndagsskolen startet kl.09.00 om morgenen og besto av sang og andakt. Før sangene ble sunget, ble de lest høyt for at barna lettere skulle lære dem utenat. Flere søndagsskolelærere ble engasjert, som hjelp for Stephan Due. Det kan også nevnes at det var ekstra søndagsskoler i jule- og påskehøytidene.

Brødrevennene var som nevnt kjent for et sterkt misjonsengasjement. Det var derfor naturlig for dem å være med i stiftelsen av NMS i 1842. I 1844 fikk dette misjonsengasjementet enda ei ny grein. 12. juni dette året ble den første Israelsmisjonsforeningen i Norge stiftet, med Due som en sentral leder. Han ble også leder i Foreningen til den hellige Skrifts Udbredelse. De sendte ut kolportører for å selge bibeldeler og andaktshefter. En av dem de sendte, var Ole Kallem. Stephan Due var også agent fra det engelske bibelselskapet.

Duesalen med påbygg etter at Ynglingen hadde kjøpt bygget.

Duesalen innvendig. (foto Søndagsskolen 100 år)

Due og hans Stavanger-venner var også aktive i kampen mot brennevinet. De hadde en egen avholdsforening, som sendte ut agenter for å tale avholdets sak.  Kallem ble også engasjert i dette arbeidet. I 1850 stiftet Dina Jonassen et barnehjem, Asylet, som drev fattigpleie for 120 barn. Asylet ble drevet på felles kristelig grunn, og Stephan Due var lenge formann i styret.

Det var ikke bare barn, som Due og hans venner tok ansvar for. De hadde også engasjement for ungdom. I 1868 startet han og Peter Hærem samlinger for unge gutter. Foreningen kalte de for Stavanger Ynglingeforening, som senere ble til KFUM-KFUK. Due var med i det første forstanderskapet i foreningen, og ble senere æresmedlem.

Som forstander for Brødremenigheten, måtte han også besøke brødrevenner andre steder i området. Han var blant annet flere turer til Fjotland, Kvinesdal og Lista. På Lista hadde flokken krypet, og ei kvinne ba Due om å sende en forkynner til Lista. Due fikk lærer Endre Johannessen fra Sviland til å flytte til Vanse på Lista. Her ble han noen år, før han ble med Ole Kallem til Nord Norge som forkynner. Johannessen flyttet senere til Salten og videre derfra til Amerika.

I 1850 ville den kjente haugianeren og forretningsmannen John Haugvaldstad gi et stort beløp til Israelsmisjonen. Han tok derfor veien til Duesalen for å overlever pengene til Stephan Due. Due var imidlertid ikke heime, så Haugvaldstad måtte returnere med uforrettet sak. På vei heim fikk Haugvaldstad et kraftig slag. Folk som kom til fikk hjulpet han heim, men livet sto ikke til å berge.

Sommeren 1862 kom en ungdom fra Lillehammertraktene til Stavanger. Han kom for å levere sin søknad til NMS sin Misjonsskole. Da det ble klart at ungdommen, som het Lars Skrefsrud, hadde sonet en lengre fengselsdom, ble søknaden avvist. NMS ønsket ikke å sende ut en fengselsfugl som misjonær. I de månedene Skrefsrud ventet på svar fra NMS, fikk han bo hos Stephan Due. Da avslaget var et faktum, anbefalte Due at Skrefsrud skulle prøve å få reise ut for et Tysk selskap som han hadde kontakt med. En venn av Due som het Berthel Holthe, hadde en sønn som nylig hadde vært i Berlin. Christopher Holthe hadde hatt kontakt med dansken Børressen i Berlin, og anbefalte Skrefsrud å oppsøke Børresen i Berlin. Skrefsrud forlot Stavanger 6. november 1862, og oppsøkte Børressen da han var vel framme i Berlin. Det skulle bli starten på et langt og godt samarbeid, som resulterte i at Santalmisjonen ble stiftet.

Stephan Due

Pensjonist på Stokka

Det skulle ikke gå lang tid fra ekteparet Due kom til Stavanger, før sykdom rammet. Elisabeth ble syk allerede året etter og døde 26. juni 1843. Melding om dette ble sendt til Christiansfeld, og i 1844 ble Stephan bedt om å komme til Danmark. Da hadde ledelsen funnet ei ny kone til han. Hun het Marie Magdalena Petersen og var to år eldre enn Stephan. Stephan hadde ikke barn i første ekteskap, men med Marie Magdalena fikk han en sønn. Han ble født 2. oktober 1845 og fikk navnet Elias Christian Jensen Due. Kort tid etter at Elias ble født, døde Marie Magdalena, og Stephan ble enkemann for andre gang på kort tid. Han giftet seg for tredje gang 30. juni 1850 med Adamina M. Schiøtz, som var søster til over nevnte fogd Schiøtz. Adamina var åtte år eldre enn Stephan, og 52 år gammel da hun giftet seg. Adamina og Stephan fikk 38 år sammen som ektefolk.

Stephan Due sitt barnebarn Henrik Adam Due, som sammen med kona stiftet

Barratt Due musikkinstitutt. (foto wikipedia)

Stephan sitt eneste barn Elias, ble gift med Ellen Henriette Broch i 1878. Elias tok utdannelse som lege og reiste en periode til Amerika. Familien kom tilbake til Norge på begynnelsen av 1890-tallet og bosatte seg i Asker. Elias fikk da en sentral stilling i Medicinaldirektoratet, som nå heter Helsedirektoratet. De fikk barna Stephan Sophus Broch (1880), Marie Magdalene (1884), Paul Gustav (1889), Henrik Adam (1891) og Johan Adolf (1897). Henrik Adam ble gift med Mary Barratt, som var datter til stifteren av pinsemenigheten T. B. Barratt. Både Mary og Henrik Adam var svært musikalske, og de stiftet sammen musikkinstituttet Barratt Due. Elias Due døde i 1931.

I 1865 kjøpte Stephan Due garden Nesdal på Stokka av distriktslege Lassen. Tanken var å starte en institusjon på garden, men det ble det ikke noe av. Han og Adamina flyttet til Stokka i 1881 og virksomheten på Duesalen ble avviklet. Ynglingeforeningen fikk kjøpe Duesalen, og salgssummen ble satt på et fond. Pengene på dette fondet ble senere brukt til å kjøpe ei tomt på Løkkeveien, hvor bedehuset Bethel ble bygget. Dette sto ferdig i 1909.

Stephan Due var i 1881 blitt en gammel mann, og han kom seg sjelden til Stavanger sentrum. Når han kom seg dit på møter, støttet han ofte opp om Lars Oftedal sin virksomhet i Betania. I 1886 solgte de garden på Stokka til tre brødre Idsø fra Strand. Disse drev først garden sammen, men delte den etter hvert mellom seg. Adamina døde sommeren 1888, mens Stephan levde til 27. desember 1892. Ynglingeforeningen stilte med eget musikkorps i Stephans begravelse.

Stephan Due sin dødsannonse. 

(Stavanger Amtstidende og Adresseavis 30.12.1892)

I en nekrolog i Vestlandsposten het det om Stephan Due: «Due var en ægte Børneven. Med sit varme barnlige Sind kunde han tolke de evige Sandheder for de smaa paa en saadan Maade, at han blev forstaaet bedre end de fleste og vandt Børnenes Hjerter.»

I 1902 skrev pastor B. Jørgensen om Stephan Due, i en artikkel om søndagsskolens historie: «Som Guds ords forkynner var Stefan Due meget skattet, og mange vil minnes samlingene på Duesalen. Det sto en yndig duft av disse møter, og det hvilte en fredens og kjærlighetens ånd over forkynnelsen som over Dues eget liv i det hele.» «Det sto en yndig duft av disse møtene. Det hvilte en fredens og kjærlighetens ånd over forkynnelsen, som over Dues eget liv i det hele. Han yppet ikke til strid og bitterhet, men virket for fred og samdrektighet.»

NMS sin store høvding, Lars Dahle, skrev også om Stephan Due, i 1910: «Due var ikke teolog, men likevel en mann med betydelig lesning, noe jeg hadde anledning til å forvisse meg om ved samtaler med ham og ved å se meg om i hans bibliotek. Han var neppe noen betydelig taler, men avla et hjertelig og varmt vitnesbyrd, som ble til stor velsignelse for mange.»

 

 

Kilder

Anna Fjeld m.fl.: Kvinesdal kirke 150 år (1987)

Chr. Ihlen: Den Norske Israelsmisjons historie i hundre år (1947)

Daniel Tharp: Brødremenigheten i Norge (1908)

David Johannes Meberg: Lista i helg og yrke (1951)

Harald Sommerfeldt Schmidt: Familien Jonasen i Stavanger (1991)

Håndbok for Arbeidere i Stavanger Søndagsskoleforening (1933)

Ingar Hagen: Barnet i Norsk kristenliv. Søndagsskolen 100 år (1947)

Jarle Simensen m.fl.: Historie nedenfra. Festskrift til Edvard Bull på 70 års dagen. Artikkel av Andreas Ropeid: Brødrevennene i Stavanger. (1984)

Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie (1975)

Ola B. Johannessen: Garman og Worse & Co (1997)

Ole Dørdal: Santalmisjonen i går og i dag (1967)

P. Ree Pedersen m.fl.: Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum (1944)

Svend Jacobsen: Stavanger ynglingeforening og Stavanger kristelige ungdomsforening gjennom 50 år (1918)

 

Lars Dahle: Fra Stavanger. Luthersk Kirketidende nr.47 1910

Pastor B. Jørgensen: Søndagsskolen Dens begyndelse i Norge. Aftenposten 26.07.1902

 

Lokalhistoriewiki.no

Snl.no

wikipedia.no