Nils Frykman er kalt den kristne gledes sanger. Han har skrevet flere kjente sanger som står i bedehusets Sangboken.
«Å glede stor som Herren gir», «Hvem som helst kan bli frelst», «Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn», «Nå er jeg glad og lykk`lig min trelldom er forbi», «Vår store Gud gjør store under det ser med hjertens fryd vi nå» og «Min fremtidsdag er lys og lang». Dette er sangene av Nils Frykman som står i siste utgaven av Sangboken. Kjente og kjære sanger for mang Guds barn.
Vekkelser i Värmland
Fryken er tre lange og smale innsjøer som ligger etter hverandre i nord-sør retning i Värmland i Sverige. De tre vannene heter Nedre Fryken, Mellan-fryken og Övre Fryken. Kjører du inn i Sverige fra Kongsvinger, kommer du til en by som heter Torsby. Denne byen ligger i nordre enden av Över Fryken. Mellom Över Fryken og Mellan-fryken ligger byen Sunne, hvor Nils Frykman vokste opp.
Til disse områdene kom det 1854 noen norske emissærer, og det oppsto en spesiell vekkelse. Vekkelsens folk fikk kallenavnet Synerna. Dette siden et kjennetegn ved vekkelsen var at flere medlemmer fikk syner, dette gjaldt ikke minst vekkelsens damer. Et annet kjennetegn var at vekkelsens folk var preget av stor nøysomhet. Denne vekkelse stilnet nokså snart, og det ble lite varige frukter.
I 1857 kom noen andre norske predikanter til Fryken. Disse var haugianere, og vekkelsen som brøt ut ved disse, var preget av loviskhet og streng pietisme. Samtidig med disse kom også noen svenske emissærer, som hadde sine åndelige røtter fra vekkelsen i Norrland. Dette var den vekkelsen som Carl Olof Rosenius hadde sine røtter fra, og som var mer evangelisk.
Som i Norge, ble det også i Fryken en konflikt mellom disse retningene. Men etter 15-20 år døde den haugianske retning ut, og den evangeliske kristentypen ble den dominerende. Dette skjedde ikke minst etter kontakt med og inspirasjon fra den rosenianske misjonsorganisasjonen Fosterlandstiftelsen og ved lesning av Rosenius sine skrifter og bladet Pietisten. Også presten i Sunne og hans bror klokkeren, var grepet av vekkelsen og reiste rundt i prostiet og forkynte Guds ord, også utenom de ordinære gudstjenestene.
Nils Larsson (Frykman) ble som nevnt født i byen Sunne, som i 1861 hadde 10.951 innbyggere. Han ble født 20. oktober 1842. Far til Nils het Lars Larsson og var Nämdemann (arbeide ved domstolen). Lars var også bonde på garden Sörgården, som lå fem kilometer nordøst for Sunne sentrum. Nils ble derfor kalt Nils Sörgården i sin oppvekst. Sörgården er den sørligste garden i den lille bygda Backa i Sunne. Nils var nummer sju i en søskenflokk på ni barn.
Det var dermed i Nils sin tidlige ungdomstid at vekkelsene brøt ut i Fryken. Han skulle imidlertid bli 20 år, før han selv ble vakt og frelst. Det skjedde i 1862, to år etter at det var stiftet en misjonsforening i Sunne, som en frukt av vekkelsen. Foreningen stiftet samtidig et barnehjem, hvor de hadde sine møter. Det ble også stiftet en fellesforening for alle 19 misjonsforeningene i Värmland. Denne fellesforeningen fikk navnet Värmlands Ansgariiförening, og hadde som formål å sende ut misjonærer til hedningeland. Foreningene var tilsluttet Fosterlandsstiftelsen.
Lærer og fritidsemissær
Som ungdom hadde Nils arbeid på ulike garder i nærheten av heimen. Han var ikke odelsgutt, og ønsket derfor å ta en utdanning ved siden av gardsarbeidet. 24. august 1866 startet han på lærerskole i byen Grums, noen mil lenger sør, ved Vänern. Siden han allerede hadde tatt noen fag, fikk han begynne i andre klasse på lærerskolen. Dermed ble skolen kun to år, og 15. juni 1868 kunne han feire at han var ferdig utdannet lærer. Nils var da blitt 26 år gammel.
Under oppholdet i Grums skiftet han etternavn fra Larsson til Frykman. Også en annen viktig hendelse i livet hans, skjedde i denne perioden. Han ble kjent med, og forelsket i, ei jente ved navn Betty Jonsson. Betty var fem år yngre enn Nils, og både hun og moren var blitt frelst i vekkelsene som gikk over området i denne perioden. Far til Betty var derimot ikke noen kristen, og var imot at Betty skulle gifte seg med Nils. Han måtte imidlertid bøye av, og bryllupet sto i 1869. Etter endt lærerskole, fikk Nils lærerpost i Grums, og han og Betty ble i denne byen fram til 1870.
En av tingene Bettys far mislikte med sin svigersønn, var at han på sin fritid reiste som emissær til foreninger og misjonshus i nærheten. Dette var en gjerning han fortsatte med i hele sin tid som lærer. Etter at han sluttet som lærer, var han emissær og pastor resten av sitt yrkesaktive liv.
1. januar 1870 startet Nils i ny lærerstilling. Denne gang mye lenger øst, i byen Norrköping, og her ble familien fram til våren 1875. Da vendt de heim til Nils sine heimtrakter. En lærerstilling i bygda Östanbjörke ventet på Nils. Denne bygda ligger ei mil fra Sunne sentrum og ei halv mil fra Nils sin heimbygd Backa. Han ble lovet ei lønn på kr.600, kr.80 til ved-penger, kr.85 til fòr til kyrne og kr.75 til husleie. Det var 150 barn i skolepliktig alder i Östanbjörck på denne tiden.
Vekkelse bryter ut
Året etter at familien Frykman kom tilbake til Fryken, brøt det ut en stor vekkelse i området. Nils gledet seg over det som skjedde og deltok selv aktivt i møtevirksomheten. Men denne vekkelsen skulle også føre til splittelse i venneflokken. Carl Olof Rosenius var den forkynneren som fikk prege svensk vekkelsesliv sterkest på denne tiden, ikke minst gjennom bladet Pietisten som han var redaktør av. Rosenius var også sentral i misjonsorganisasjonen Fosterlandsstiftelsen. Da han døde i 1868 var det Paul Peter Waldenström (1838-1917) som overtok som redaktør av Pietisten. Wadenström hadde imidlertid ett annet syn på rettferdiggjørelsen enn Rosenius, og fra 1872 forkynte han denne verdensrettferiggjørelseslæren i Pietisten. Dette skapte stor strid i ulike vekkelsesmiljøer. Waldenström og hans tilhenger ble i 1878 tvunget til å forlate Fosterlandsstiftelsen. De startet i stedet Svenska Missionsförbundet.
I en artikkel i tidsskriftet Fast Grunn, forklarer Carl Fr. Wisløff hva Waldenströms lære gikk ut på. Han skriver bl.a.: «Hva går så denne læren ut på? Kort og godt: Da Jesus døde for oss, tok han all verdens synd på seg. Derfor ser Gud ikke lenger noen synd i verden. Verden har syndenes forlatelse, for da Jesus betalte vår skyld, tilga Gud alle synder. Det trengs ikke at du og jeg får syndenes forlatelse, for den eier vi allerede. Det trengs bare at vi får åpnet øynene så vi ser dette. Konsekvensen av denne lære ble den uhyggelige påstand at de fortapte «ligger i helvete med tilgitte synder».
Noen hevdet at også Rosenius forkynte denne læren. Til det svarer Rosenius-eksperten Wisløff: «Rosenius har aldri forkynt verdensrettferdiggjørelse. Han var tvert imot skeptisk overfor denne læren, det ser vi av visse episoder av livet hans. Det er ikke minst hans gammelpietistiske arv som får ham til å reagere slik. Riktignok finnes det i skriftene enkelte ord og uttrykk som kunne synes å stamme fra denne læren. Men disse uttrykkene får da sin rette forklaring ut fra sammenhengen… Da striden om dette lærepunktet ble aktuelt, holdt Rosenius disse uttrykkene borte fra sin forkynnelse.»
Som nevnt førte Waldenströms lære til en større splittelse også i vekkelsesmiljøet i Sunne-traktene. De fleste fulgte Waldenströms syn, mens en mindre gruppe forlot Ansgariiföreningen og stiftet en egen luthersk-roseniansk misjonsforening. Men det var ikke bare spørsmålet om rettferdiggjørelsen som førte til splittelsen. Kanskje like viktig var at vekkelsesfolket ikke kunne akseptere statskirkens nattverdsforvalting, og derfor startet med fri nattverd på midten av 1870-talleta. Denne striden førte til at presten som var med i ledelsen av foreningen, trakk seg ut. Foreningen fikk etter dette et løsere forhold både til Fosterlandsstiftelsen og til Statskirken.
Nils Frykman delte Waldenströms syn og han var også en ivrig talsmann for at nattverden var for Guds folk og dermed skulle forvaltes i egne samlinger. Da foreningen ble delt i 1879, ble Frykman med flertallet, som etter noen år endte opp i Svensk Misjonsforbund. Barnehjemmet som Ansgariiföreningen drev, ble solgt og overskuddet delt mellom Fosterlandsstiftelsen og Misjonsforbundets ytremisjonsarbeid.
Denne splittelsen skapte store vansker for lærergjerningen til Frykman. Han ble av noen enkeltpersoner anklaget for ikke å undervise i tråd med luthersk lære. Biskopen beordret at Frykman og andre lærere som delte hans syn, skulle forhøres om dette. Saken gikk mange runder både lokalt og helt til departementet. Striden endte med at Nils Frykman valgte å si opp sin stilling som lærer fra 1. januar 1884.
Under denne striden ble det også fremmet forslag om å stenge skolene for omreisende emissærer. Dette gjaldt spesielt slike som var knyttet til Misjonsforbundet. Da vedtak ble fattet om å stenge skolene for disse emissærene, vedtok i stedet Misjonsforbundets venner å bygge egne misjonshus. I Sunne var et slikt klart til bruk i 1884.
En sangforfatter våkner
Vekkelsen som startet i 1876, vekket til live ei lyrisk åre hos Nils Frykman. Hans første sang ble publisert i ei avis samme året som vekkelsen brøt ut. Dette året skrev han også den kjente sangen: «Hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender. Dette bud Herren Gud ut i verden sender.» (SB 172) Året etter kom en kristen tilreisende inn på et møte, mens Frykman sto på talerstolen. Frykman så at den fremmede var spørrende til hva som skjedde, og Frykman svarte momentant på spørsmålet som ikke ble stilt. Det som skjer er at «Vår store Gud gjør store under, Det ser med hjertens fryd vi nå. Han bryter ned de falske grunner Som mange ennå hviler på. Han river sønder Satans garn Og frelser sine falne barn.» «Guds ord går frem på jord med velde Så vantros murer styrter ned. Hans ord kan sterke helter felle, Så Gud de søker og får fred. De renset blir i Jesu blod Og synger glad: Vår Gud er god!» (SB 771) Etter dette møtet gikk Frykman heim og skrev resten av sangen. Også den kjente sangen «Å glede stor som Herren gir» (SB 133) ble skrevet i 1877.
I 1879 var Frykman på vei for å tale på et møte en lørdagskveld. Denne kvelden var han i stor nød og anfektelse for sine synder. Han kastet seg på bakken og gråt som et pisket barn. Men midt i denne syndenøden, fikk han likevel eie en visshet om at han var et Guds barn, frelst uforskyldt av nåde. Etter denne bønnestunden, fortsatte han på reisen. Da kom en ny sang til han, en sang som blir sunget over hele verden: «Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn Som bær på sitt hjerte min nød. Den vennen er Jesus, han elsker meg enn, Han elsker i liv og i død… Han går ved min side, han leder min gang, Han blir ikke trett han som jeg. Og nådig han vokter meg livsdagen lang, Han svikter ei, svikter meg ei.» (SB 350)
Som nevnt var Nils Frykman dypt involvert i flere stridigheter. Men dette gikk ikke ut over hans frimodige Gudstro. Under striden med de stengte skolehus for emissærene, fikk han en ny sang. «Nå er jeg glad og lykk`lig, Min trelldom er forbi, Nå bor jeg hos min fader, Min sjel ble frelst og fri Da han meg lærte kjenne Sin frie nådepakt, Den grunn han i Ordet har lagt… Nå la kun Satan rase, Og verden hjelpe til, Jeg vil dem ikke frykte, Det går som Herren vil! Vår frelser han har seiret, Og seieren er vår Når fremad med Jesus vi går.» (SB 366) Sangen kom til mens Frykman satt i gyngestolen sin, og tenkte på Guds godhet.
Sangen «Min framtidsdag er lys og lang» (SB 885), ble skrevet i 1883. Frykman sa selv at denne sangen «kom så godt som ferdig på en gang!» Han fortsatte å skrive sanger så lenge han levde. Til sammen ble det mer enn 300 sanger. De som har studert sangene hans, sier at det er en tydelig utvikling i innholdet. I vekkelsestidene på 1870-80 tallet, var gleden overstrømmende i hans sanger. Senere fikk de et større alvor og dypere innhold. Sangene hans er ofte lette å synge, med enkle melodier. Kanskje er ikke de fleste av dem noen lyriske mesterverk, blir det hevdet, men de er heller enkle vitnesbyrd som når hjertene til folk.
Til Amerika
Nils Frykman slet med helsa si, og dette ble ikke bedre da han ble omreisende emissær fra 1884. Familien bodde lenge i en leid lærerleilighet, men i 1882 kjøpte de et eget lite hus i Östanbjörke. Familien til Betty og Nils økte stadig. Til sammen fikk de ti barn, åtte gutter og to jenter. De to siste kom etter at familien var flyttet til Amerika.
I tillegg til forkynnervirksomheten, var også Frykman formann i Ansgariiföreningen i mange år på 1980-tallet. Foreningen hadde da mellom 6-700 medlemmer. Frykman og hans venner innså etter hvert at han ikke hadde helse til å fortsette som emissær. En misjonsvenn i Amerika fikk nyss om dette, og fikk kalt Frykman til å overta etter seg som forstander i Svenska Missionstabernaklet menighet i Chicago. Denne forsamlingen var tilsluttet Svensk Evangelisk Misjonsforbund i Amerika, som ble stiftet i 1885. Han så dette som et kall fra Gud og svarte ja.
I begynnelsen av mars 1888 var det mange avskjedsfester for familien Frykman i ulike byer og bygder i Värmland. 12. mars startet så turen mot Amerika. De tok båt fra Oslo og ankom New York 12. april. Derfra gikk ferden med tog til Chicago, hvor de ankom 15. april. Men storbylivet i Chicago var ikke bra for helsa til Nils Frykman. Han fikk derfor et nytt kall allerede året etter. Denne gangen bar det til langt landligere strøk i Minnesota. Han skulle være forstander i Salem Missionsförsamling i Lake Andrew, og også reise rundt i traktene å forkynne Guds ord. Her trivdes både Nils og resten av familien veldig godt, og helsa hans ble også mye bedre.
I 1897 fikk Nils en tur
tilbake til Sverige for å besøke slekt og venner der. Han fortsatte i
stillingen i Salem fram til 1907, da han valgte å pensjonere seg. Betty og Nils
fikk da kjøpt seg et hus i Minneapolis, hvor de ble boende til sin død. Nils
døde 30. mars 1911, 69 år gammel. I begravelsen møtte hele 2000 fram for å vise
han den siste ære. Dette viser at han var høyt respektert også i Amerika. Kona
Betty døde året etter sin mann, 3. mai 1912.
Kilder
Oscar Lövgren: Nils
Frykman (1972)
Carl Fr. Wisløff:
Rosenius og læren om verdensrettferdiggjørelsen. Fast Grunn nr.2 1949
pietisten.org
salemcovpennock.org
sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/14525,
Svenskt biografiskt lexikon (2024)
Wikipedia
