onsdag 29. mai 2024

Hvor går NLM Region Sørvest?

Fra regionårsmøtet 2018 (fot Ove Sandvik)

Lørdag 1. juni er det tid for årets regionårsmøte for Misjonssambandet i Sørvest. En sak på årets møte er justering av regionens lover. Regionstyret la fram et samlet forslag til vedtak. Nå foreligger et motforslag fra 12 misjonsvenner.

Under generalforsamlingen i 2022 ble det dessverre vedtatt en ny struktur for NLM. Den innebar at hovedstyret skulle åpnes for kvinner, og at det skal opprettes et «eldsteråd» som har øverste ansvar i hyrde- og læresaker. Den samme ordningen skal også innføres i regionene.

I Region Sørvest har vi fra oppstarten i 2010, hatt denne ordningen med en vesentlig forskjell. «Eldsterådet» har bestått av formann og nestformann i regionstyret og regionleder. Dermed blir eldsterådet en del av regionstyret, noe som har fungert tålig bra.

Regionstyret ønsker å videreføre denne ordningen, og foreslår at dette presiseres i deres nye forslag til vedtekter. Det er veldig gledelig at et samlet regionstyre står bak dette forslaget. Det er et forslag jeg også kan stille meg bak.

Nå har ikke overraskende noen misjonsvenner kommet med et motforslag, der de foreslår at «eldsterådet» blir et uavhengig organ i forhold til regionstyret, og at alle verv i regionstyret åpnes for kvinner, også styreformann og nestformann. Dette er i tråd med anbefalingen fra GF.

 

Forslagstillere

Jeg håper misjonsvennene er våkne og gir sin støtte til regionstyret i denne saken. Å få et organ ved siden av regionstyret, vil være å uthule tjenestedelingsprinsippet og bli et «supperåd» uten reell innflytelse.

Endring av lover krever 2/3 flertall. Hvis det er 210 stemmeberettigede, trenges det 140 stemmer for ett av forslagene for å få det vedtatt. Hvis ingen av forslagene får to tredjedels flertall, vil lovene for Regionen bli som nå.

Denne kampen om tjenestedeling er i ferd med å utarme misjonen vår. For veldig mange som kjempet for denne ulykksalige endringen, var det tydelig at målet er full likestilling. Jeg synes det hadde vært mer skvært å foreslå dette, istedenfor å seigpine organisasjonen. Dette ble for øvrig gjort på GF i 1991 og ble da avvist med veldig stort flertall. I ettertid har tidsånden snudd opp ned på mye i mitt kjære NLM.

Noen vil kanskje innvende at vi må følge de vedtatte normallovene. Det er tradisjon i NLM for ikke å gjøre det. Ved forrige lovendring, skulle regionstyrets leder være mann. Flere regioner avviste dette, og i Region Øst har de lenge hatt kvinnelig regionstyreleder. Hovedstyret satte ikke foten ned. Selv om NLM blir stadig sterkere sentralstyrt, er det enda rom for et myndig lekfolk og gjøre justeringer. Og i saker som angår samvittigheten, skal en si som Luther: «Her står jeg, og kan ikke annet!»

 

Godt årsmøte!

 

PS. Om noen lurer på hvordan det gikk: Årsmøtet forkastet regionstyrets forslag og stemte for det alternative forslag med 2/3 flertall.




lørdag 18. mai 2024

Nils Frykman – vekkelsessanger fra Sverige

Betty og Nils Frykman med sine ti barn (foto Lövgren)

Nils Frykman er kalt den kristne gledes sanger. Han har skrevet flere kjente sanger som står i bedehusets Sangboken.

«Å glede stor som Herren gir», «Hvem som helst kan bli frelst», «Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn», «Nå er jeg glad og lykk`lig min trelldom er forbi», «Vår store Gud gjør store under det ser med hjertens fryd vi nå» og «Min fremtidsdag er lys og lang». Dette er sangene av Nils Frykman som står i siste utgaven av Sangboken. Kjente og kjære sanger for mang Guds barn.

Vekkelser i Värmland

Fryken er tre lange og smale innsjøer som ligger etter hverandre i nord-sør retning i Värmland i Sverige. De tre vannene heter Nedre Fryken, Mellan-fryken og Övre Fryken. Kjører du inn i Sverige fra Kongsvinger, kommer du til en by som heter Torsby. Denne byen ligger i nordre enden av Över Fryken. Mellom Över Fryken og Mellan-fryken ligger byen Sunne, hvor Nils Frykman vokste opp.

Til disse områdene kom det 1854 noen norske emissærer, og det oppsto en spesiell vekkelse. Vekkelsens folk fikk kallenavnet Synerna. Dette siden et kjennetegn ved vekkelsen var at flere medlemmer fikk syner, dette gjaldt ikke minst vekkelsens damer. Et annet kjennetegn var at vekkelsens folk var preget av stor nøysomhet. Denne vekkelse stilnet nokså snart, og det ble lite varige frukter.

Sunne kirke og Sunnesundet (foto wikipedia)

I 1857 kom noen andre norske predikanter til Fryken. Disse var haugianere, og vekkelsen som brøt ut ved disse, var preget av loviskhet og streng pietisme. Samtidig med disse kom også noen svenske emissærer, som hadde sine åndelige røtter fra vekkelsen i Norrland. Dette var den vekkelsen som Carl Olof Rosenius hadde sine røtter fra, og som var mer evangelisk.

Som i Norge, ble det også i Fryken en konflikt mellom disse retningene. Men etter 15-20 år døde den haugianske retning ut, og den evangeliske kristentypen ble den dominerende. Dette skjedde ikke minst etter kontakt med og inspirasjon fra den rosenianske misjonsorganisasjonen Fosterlandstiftelsen og ved lesning av Rosenius sine skrifter og bladet Pietisten. Også presten i Sunne og hans bror klokkeren, var grepet av vekkelsen og reiste rundt i prostiet og forkynte Guds ord, også utenom de ordinære gudstjenestene.

Nils Larsson (Frykman) ble som nevnt født i byen Sunne, som i 1861 hadde 10.951 innbyggere. Han ble født 20. oktober 1842. Far til Nils het Lars Larsson og var Nämdemann (arbeide ved domstolen). Lars var også bonde på garden Sörgården, som lå fem kilometer nordøst for Sunne sentrum. Nils ble derfor kalt Nils Sörgården i sin oppvekst. Sörgården er den sørligste garden i den lille bygda Backa i Sunne. Nils var nummer sju i en søskenflokk på ni barn.

Det var dermed i Nils sin tidlige ungdomstid at vekkelsene brøt ut i Fryken. Han skulle imidlertid bli 20 år, før han selv ble vakt og frelst. Det skjedde i 1862, to år etter at det var stiftet en misjonsforening i Sunne, som en frukt av vekkelsen. Foreningen stiftet samtidig et barnehjem, hvor de hadde sine møter. Det ble også stiftet en fellesforening for alle 19 misjonsforeningene i Värmland. Denne fellesforeningen fikk navnet Värmlands Ansgariiförening, og hadde som formål å sende ut misjonærer til hedningeland. Foreningene var tilsluttet Fosterlandsstiftelsen.

Nils Frykman (foto Lövgren)

Lærer og fritidsemissær

Som ungdom hadde Nils arbeid på ulike garder i nærheten av heimen. Han var ikke odelsgutt, og ønsket derfor å ta en utdanning ved siden av gardsarbeidet. 24. august 1866 startet han på lærerskole i byen Grums, noen mil lenger sør, ved Vänern. Siden han allerede hadde tatt noen fag, fikk han begynne i andre klasse på lærerskolen. Dermed ble skolen kun to år, og 15. juni 1868 kunne han feire at han var ferdig utdannet lærer. Nils var da blitt 26 år gammel.

Under oppholdet i Grums skiftet han etternavn fra Larsson til Frykman. Også en annen viktig hendelse i livet hans, skjedde i denne perioden. Han ble kjent med, og forelsket i, ei jente ved navn Betty Jonsson. Betty var fem år yngre enn Nils, og både hun og moren var blitt frelst i vekkelsene som gikk over området i denne perioden. Far til Betty var derimot ikke noen kristen, og var imot at Betty skulle gifte seg med Nils. Han måtte imidlertid bøye av, og bryllupet sto i 1869. Etter endt lærerskole, fikk Nils lærerpost i Grums, og han og Betty ble i denne byen fram til 1870.

Betty Frykman (foto Lövgren)

En av tingene Bettys far mislikte med sin svigersønn, var at han på sin fritid reiste som emissær til foreninger og misjonshus i nærheten. Dette var en gjerning han fortsatte med i hele sin tid som lærer. Etter at han sluttet som lærer, var han emissær og pastor resten av sitt yrkesaktive liv.

1. januar 1870 startet Nils i ny lærerstilling. Denne gang mye lenger øst, i byen Norrköping, og her ble familien fram til våren 1875. Da vendt de heim til Nils sine heimtrakter. En lærerstilling i bygda Östanbjörke ventet på Nils. Denne bygda ligger ei mil fra Sunne sentrum og ei halv mil fra Nils sin heimbygd Backa. Han ble lovet ei lønn på kr.600, kr.80 til ved-penger, kr.85 til fòr til kyrne og kr.75 til husleie. Det var 150 barn i skolepliktig alder i Östanbjörck på denne tiden.

Vekkelse bryter ut

Året etter at familien Frykman kom tilbake til Fryken, brøt det ut en stor vekkelse i området. Nils gledet seg over det som skjedde og deltok selv aktivt i møtevirksomheten. Men denne vekkelsen skulle også føre til splittelse i venneflokken. Carl Olof Rosenius var den forkynneren som fikk prege svensk vekkelsesliv sterkest på denne tiden, ikke minst gjennom bladet Pietisten som han var redaktør av. Rosenius var også sentral i misjonsorganisasjonen Fosterlandsstiftelsen. Da han døde i 1868 var det Paul Peter Waldenström (1838-1917) som overtok som redaktør av Pietisten. Wadenström hadde imidlertid ett annet syn på rettferdiggjørelsen enn Rosenius, og fra 1872 forkynte han denne verdensrettferiggjørelseslæren i Pietisten. Dette skapte stor strid i ulike vekkelsesmiljøer. Waldenström og hans tilhenger ble i 1878 tvunget til å forlate Fosterlandsstiftelsen. De startet i stedet Svenska Missionsförbundet.

Carl Olof Rosenius (foto ukjent)

I en artikkel i tidsskriftet Fast Grunn, forklarer Carl Fr. Wisløff hva Waldenströms lære gikk ut på. Han skriver bl.a.: «Hva går så denne læren ut på? Kort og godt: Da Jesus døde for oss, tok han all verdens synd på seg. Derfor ser Gud ikke lenger noen synd i verden. Verden har syndenes forlatelse, for da Jesus betalte vår skyld, tilga Gud alle synder. Det trengs ikke at du og jeg får syndenes forlatelse, for den eier vi allerede. Det trengs bare at vi får åpnet øynene så vi ser dette. Konsekvensen av denne lære ble den uhyggelige påstand at de fortapte «ligger i helvete med tilgitte synder».

Noen hevdet at også Rosenius forkynte denne læren. Til det svarer Rosenius-eksperten Wisløff: «Rosenius har aldri forkynt verdensrettferdiggjørelse. Han var tvert imot skeptisk overfor denne læren, det ser vi av visse episoder av livet hans. Det er ikke minst hans gammelpietistiske arv som får ham til å reagere slik. Riktignok finnes det i skriftene enkelte ord og uttrykk som kunne synes å stamme fra denne læren. Men disse uttrykkene får da sin rette forklaring ut fra sammenhengen… Da striden om dette lærepunktet ble aktuelt, holdt Rosenius disse uttrykkene borte fra sin forkynnelse.»

Som nevnt førte Waldenströms lære til en større splittelse også i vekkelsesmiljøet i Sunne-traktene. De fleste fulgte Waldenströms syn, mens en mindre gruppe forlot Ansgariiföreningen og stiftet en egen luthersk-roseniansk misjonsforening. Men det var ikke bare spørsmålet om rettferdiggjørelsen som førte til splittelsen. Kanskje like viktig var at vekkelsesfolket ikke kunne akseptere statskirkens nattverdsforvalting, og derfor startet med fri nattverd på midten av 1870-talleta. Denne striden førte til at presten som var med i ledelsen av foreningen, trakk seg ut. Foreningen fikk etter dette et løsere forhold både til Fosterlandsstiftelsen og til Statskirken.

Paul Petter Waldenström (foto wikipedia)

Nils Frykman delte Waldenströms syn og han var også en ivrig talsmann for at nattverden var for Guds folk og dermed skulle forvaltes i egne samlinger. Da foreningen ble delt i 1879, ble Frykman med flertallet, som etter noen år endte opp i Svensk Misjonsforbund. Barnehjemmet som Ansgariiföreningen drev, ble solgt og overskuddet delt mellom Fosterlandsstiftelsen og Misjonsforbundets ytremisjonsarbeid.

Denne splittelsen skapte store vansker for lærergjerningen til Frykman. Han ble av noen enkeltpersoner anklaget for ikke å undervise i tråd med luthersk lære. Biskopen beordret at Frykman og andre lærere som delte hans syn, skulle forhøres om dette. Saken gikk mange runder både lokalt og helt til departementet. Striden endte med at Nils Frykman valgte å si opp sin stilling som lærer fra 1. januar 1884.

Under denne striden ble det også fremmet forslag om å stenge skolene for omreisende emissærer. Dette gjaldt spesielt slike som var knyttet til Misjonsforbundet. Da vedtak ble fattet om å stenge skolene for disse emissærene, vedtok i stedet Misjonsforbundets venner å bygge egne misjonshus. I Sunne var et slikt klart til bruk i 1884.

Sunne misjonshus ferdig i 1884 (foto Lövgren)

En sangforfatter våkner

Vekkelsen som startet i 1876, vekket til live ei lyrisk åre hos Nils Frykman. Hans første sang ble publisert i ei avis samme året som vekkelsen brøt ut. Dette året skrev han også den kjente sangen: «Hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender. Dette bud Herren Gud ut i verden sender.» (SB 172) Året etter kom en kristen tilreisende inn på et møte, mens Frykman sto på talerstolen. Frykman så at den fremmede var spørrende til hva som skjedde, og Frykman svarte momentant på spørsmålet som ikke ble stilt. Det som skjer er at «Vår store Gud gjør store under, Det ser med hjertens fryd vi nå. Han bryter ned de falske grunner Som mange ennå hviler på. Han river sønder Satans garn Og frelser sine falne barn.» «Guds ord går frem på jord med velde Så vantros murer styrter ned. Hans ord kan sterke helter felle, Så Gud de søker og får fred. De renset blir i Jesu blod Og synger glad: Vår Gud er god!» (SB 771) Etter dette møtet gikk Frykman heim og skrev resten av sangen. Også den kjente sangen «Å glede stor som Herren gir» (SB 133) ble skrevet i 1877.

Nils Frykman (foto wikipedia)

I 1879 var Frykman på vei for å tale på et møte en lørdagskveld. Denne kvelden var han i stor nød og anfektelse for sine synder. Han kastet seg på bakken og gråt som et pisket barn. Men midt i denne syndenøden, fikk han likevel eie en visshet om at han var et Guds barn, frelst uforskyldt av nåde. Etter denne bønnestunden, fortsatte han på reisen. Da kom en ny sang til han, en sang som blir sunget over hele verden: «Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn Som bær på sitt hjerte min nød. Den vennen er Jesus, han elsker meg enn, Han elsker i liv og i død… Han går ved min side, han leder min gang, Han blir ikke trett han som jeg. Og nådig han vokter meg livsdagen lang, Han svikter ei, svikter meg ei.» (SB 350)

Som nevnt var Nils Frykman dypt involvert i flere stridigheter. Men dette gikk ikke ut over hans frimodige Gudstro. Under striden med de stengte skolehus for emissærene, fikk han en ny sang. «Nå er jeg glad og lykk`lig, Min trelldom er forbi, Nå bor jeg hos min fader, Min sjel ble frelst og fri Da han meg lærte kjenne Sin frie nådepakt, Den grunn han i Ordet har lagt… Nå la kun Satan rase, Og verden hjelpe til, Jeg vil dem ikke frykte, Det går som Herren vil! Vår frelser han har seiret, Og seieren er vår Når fremad med Jesus vi går.» (SB 366) Sangen kom til mens Frykman satt i gyngestolen sin, og tenkte på Guds godhet.

Sangen «Min framtidsdag er lys og lang» (SB 885), ble skrevet i 1883. Frykman sa selv at denne sangen «kom så godt som ferdig på en gang!» Han fortsatte å skrive sanger så lenge han levde. Til sammen ble det mer enn 300 sanger. De som har studert sangene hans, sier at det er en tydelig utvikling i innholdet. I vekkelsestidene på 1870-80 tallet, var gleden overstrømmende i hans sanger. Senere fikk de et større alvor og dypere innhold. Sangene hans er ofte lette å synge, med enkle melodier. Kanskje er ikke de fleste av dem noen lyriske mesterverk, blir det hevdet, men de er heller enkle vitnesbyrd som når hjertene til folk.

Salem misjonskirke Minnesota (foto salemcovpennock.org)

Til Amerika

Nils Frykman slet med helsa si, og dette ble ikke bedre da han ble omreisende emissær fra 1884. Familien bodde lenge i en leid lærerleilighet, men i 1882 kjøpte de et eget lite hus i Östanbjörke. Familien til Betty og Nils økte stadig. Til sammen fikk de ti barn, åtte gutter og to jenter. De to siste kom etter at familien var flyttet til Amerika.

I tillegg til forkynnervirksomheten, var også Frykman formann i Ansgariiföreningen i mange år på 1980-tallet. Foreningen hadde da mellom 6-700 medlemmer. Frykman og hans venner innså etter hvert at han ikke hadde helse til å fortsette som emissær. En misjonsvenn i Amerika fikk nyss om dette, og fikk kalt Frykman til å overta etter seg som forstander i Svenska Missionstabernaklet menighet i Chicago. Denne forsamlingen var tilsluttet Svensk Evangelisk Misjonsforbund i Amerika, som ble stiftet i 1885. Han så dette som et kall fra Gud og svarte ja. 

Nils Frykman i 1907 (foto Lövgren)

I begynnelsen av mars 1888 var det mange avskjedsfester for familien Frykman i ulike byer og bygder i Värmland. 12. mars startet så turen mot Amerika. De tok båt fra Oslo og ankom New York 12. april. Derfra gikk ferden med tog til Chicago, hvor de ankom 15. april. Men storbylivet i Chicago var ikke bra for helsa til Nils Frykman. Han fikk derfor et nytt kall allerede året etter. Denne gangen bar det til langt landligere strøk i Minnesota. Han skulle være forstander i Salem Missionsförsamling i Lake Andrew, og også reise rundt i traktene å forkynne Guds ord. Her trivdes både Nils og resten av familien veldig godt, og helsa hans ble også mye bedre.

I 1897 fikk Nils en tur tilbake til Sverige for å besøke slekt og venner der. Han fortsatte i stillingen i Salem fram til 1907, da han valgte å pensjonere seg. Betty og Nils fikk da kjøpt seg et hus i Minneapolis, hvor de ble boende til sin død. Nils døde 30. mars 1911, 69 år gammel. I begravelsen møtte hele 2000 fram for å vise han den siste ære. Dette viser at han var høyt respektert også i Amerika. Kona Betty døde året etter sin mann, 3. mai 1912.

Minneord om Nils Frykman i ei Amerikansk avis


 

Kilder

Oscar Lövgren: Nils Frykman (1972)

Carl Fr. Wisløff: Rosenius og læren om verdensrettferdiggjørelsen. Fast Grunn nr.2 1949

pietisten.org

salemcovpennock.org

sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/14525, Svenskt biografiskt lexikon (2024)

Wikipedia





fredag 10. mai 2024

Den gode hyrden


Jeg har vært i Øvre Sirdal ett par ganger, på den tiden sauene hentes ned fra sommerbeite. Det er et flott syn når bøndene fører sauer i tusenvis til området hvor de skal skilles
.

Etter en travel vår med lamming, førte bonden sauene sine til fjells hvor det er godt beite. Nå er det tid for sauer og lam og komme heim. Bibelen bruker ofte bildet med Jesus som hyrden og vi mennesker som sauer. Salme 23 er ett av disse.

«Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.» (v.1-4) 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 10.05.2024)








søndag 5. mai 2024

Ingen tillit til norsk Midtøsten politikk

(foto Ove Sandvik)

Etter det katastrofale terrorangrepet på Israel i oktober 2023, har det vært forstemmende og deprimerende å se hvordan den norske regjering har vendt jødene og Israel ryggen.

Sympatien for Israel varte ei knapp uke etter terroren, før alt skyts ble rettet mot Israels forsvarskrig i Gaza. Norges utenriksminister har siden terrorangrepet, kommet med selvros i beste Gro stil: «Det er typisk norsk å være god.» Norge var først ute med å fordømme Israel og har i ettertid vært det landet som sterkest og helt ensidig har fordømt Israel.

I Guds ord fortelles en lignelse om en fariseer og en toller som er i tempelet for å be. Fariseeren takker Gud for at han er så perfekt og så ned på andre. Slik har norsk utenrikspolitikk vært det siste året. Utenriksministeren har med en ubegripelig selvgodhet, sagt at Norge må være sentral i verdens Midtøsten politikk «for det må være noen voksne hjemme i denne forferdelige situasjonen». Og hvem er de voksne som skal ta seg av alle andre land som opptrer som barn? Jo, selvsagt Norge.

Nylig var samme utenriksminister på en konferanse i et arabisk land. Der opptrådde han på nytt utrolig arrogant og ovenfra og ned, i beste «vi vet best» stil. Der kjeftet han på de fleste andre land fordi de ikke har vært kritiske nok overfor Israel. Men det gjaldt selvsagt ikke Norge, for vi har jo gjort alt slik som alle andre burde gjort. Vi var først ute med fordømmingen av Israels bombing, hevdet han og slo seg for brystet. Ikke på den måten som tolleren i tempelet gjorde, og ba Gud være han synder nådig. Nei, det var et selvtilfredshetens klapp på eget bryst. Det er til å gråte over.

Budskapet fra dett bildet har Barth Eide tatt avstand fra.
Likevel forsterker det inntrykket av hans anti-jødiske holdninger.
(Skjermbilde fra nrk.no)

Så skulle en tro at norske medier, med NRK i spissen hadde fulgt opp dette med kritisk journalistikk. Men nei. Den kritiske journalistikken benyttes kun overfor Israel. Hamas hører vi nesten ikke noe om. Men de kunne fått slutt på krigen for lenge siden om de hadde løslatt gislene. Hamas har fått milliarder av dollar i støtte de siste årene. Mye av disse midlene har de brukt til å bygge tuneller under hele Gaza. Ikke slike som kan brukes som tilfluktsrom for befolkningen. Nei, de brukes kun av Hamas, som kommandosentraler, våpenlager og skjulesteder for terroristene og deres ledere. Og de bygges under sykehus og bydeler med mye folk.

Radikale ungdommer verden over, ja, voksne med, roper i gatene at Palestina må frigjøres fra «elva til havet». Hva vil det si? Jo, det samme som er Hamas sitt uttalte mål. Det er ikke fred med Israel de vil ha, men at Israel blir utslettet. For hvis araberne overtar landet fra havet til elven, er det ikke noe Israel igjen. Det har være de radikale palestinaarabernes mål helt siden 1948.

Videre ropes i demonstrasjonstogene: «Ingen sionister i våre gater». Det er et gufs fra Sovjetiske pogromer og Hitlers jødeforfølgelser. Hvordan rapporterer NRK? De nevner kanskje at det ikke er helt bra dette, men all rapportering oser av støtte til demonstrantene. Å høre på liberale CNN, er som en annen verden enn å høre på NRK. Jeg har for lenge siden mistet all tillit til NRKs dekning av denne konflikten. Enten det er reportere eller såkalte ekspertkommentatorer, så virker det som de kappes om å rakke ned på Israel. Derfor trenges andre kilder for å få balansert mediedekning.

Jeg forsvarer ikke alt Israel gjør. De er harde i klypa når de ser det trenges. Men jeg har forståelse for at de må kjempe med nebb og klør for å forsvare seg mot en fiende som vil utslette dem, og som har bevist at de mener alvor. Grusomhetene i Gaza er ene og alene Hamas sitt ansvar. De ofrer sin egen sivilbefolkning i kampen for å nå sine grusomme mål. Dette ser det ikke ut til at verken norske myndigheter eller NRK forstår.





onsdag 1. mai 2024

Har du bruk for syndenes tilgivelse?


Noen dager etter påske, treftes Jesus og Peter ved Genesaretsjøen. Dette var fjerde gang de to møttes etter Jesu oppstandelse.

Her ved Genesaretsjøen får Peter fornyet kallet til å være apostel og hyrde for de kristne. Det skjer ved at Jesus stiller han tre spørsmål: «Elsker du meg mer enn disse?» «Elsker du meg?» «Har du meg kjær?» (Joh 21,15ff)

Dette er ett helt personlig spørsmål fra Jesus. Ikke bare til Peter, men til meg og til deg: Elsker du meg? Er du glad i Jesus? Har du fått ta imot han og hans frelse?

Det er mange ulike svar på det spørsmålet. Noen avviser det som uaktuelt, fordi de ikke tror på noen Gud. Blant oss som ofte eller sjelden samles om Guds ord, er det også ulike svar. Tenk på den heimeværende sønnen i liknelsen i Luk 15. Han kalte seg kristen. Andre regnet han nok også som det, men han elsket ikke Jesus. Han var helst opptatt av alle feil og urettferdigheter hos de andre.

Noen andre som trodde om seg selv at de elsket Jesus, men som bedro seg selv, leser vi om i Mat 7. De kom til ei stengt dør på den siste store dommens dag, og forsto ingen verdens ting. De ropte i fortvilelse «Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» (Matt 7:22) Ja, men Jesus, vi elsket deg jo så høyt at vi ofret mye av livet vårt for deg. Jeg var jo på bedehuset til alle tider. Jeg reiste til og med som predikant, og fikk være redskap til at det skjedde tegn og under. Det skal ifølge Guds ord være mange slike, ikke minst nå i disse siste tider før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg.

I Luk 7 møter Jesus ei kvinne som elsket Jesus. Hun hadde levd et syndig liv, som gjorde at hun var beryktet i området der hun bodde. Derfor gikk hun under kallenavnet «synderinne». Men hun hadde fått møtt han som er synderes venn. Derfor brøt hun all god folkeskikk og brøt seg inn i et formelt selskap hos fariseeren Simeon. Der vætte hun Jesu føtter med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Jesus sa om henne: «Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. (v.47-48)

Elsker du Jesus? Har du bruk for hans frelse? Hendelsen ved Genesaretsjøen er en fantastisk flott historie om en fallen disippel som fikk komme tilbake til Han som elsker han med en evig kjærlighet. I møte med den Jesu kjærlighet, kunne Peter vitne: «Du vet alt, du vet jeg har deg kjær.»

Det er et Guds under når evangeliet går opp for en synder. Jeg som har krenket Gud i tanker, ord og gjerninger, får høre fra Jesu eget Ord: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18) Da elsker jeg, fordi Jesus elsket meg først. Da kan jeg få stille meg i rekken bak Peter og bekjenne: «Herre, du vet alt, du vet jeg har deg kjær».

Elsker du Jesus?