tirsdag 1. desember 2009

Står vi sammen?

Vi kan ikke stå sammen om arbeidet i Guds rike med dem som forkynner og lærer liberal teologi. Vranglærere skal vi ikke ta imot i vårt hus, sier Guds ord.
Men hva med dem som ønsker å være bibeltro, men som likevel lærer forskjellig i forhold til hva vi gjør. Kan vi ha åndelig fellesskap i møtesammenheng med dem?

Vi skal jo være sammen i himmelen!
I mange sammenhenger er det i dag et sterkt press for at kristne i ulike arbeidslag må stå sammen. Noen ganger kan en få inntrykk av at den som er i mot fellesmøter, er i mot vekkelse. Det blir hevdet at verdslige ikke vil bli frelst når de ser at de kristne er uenige. Vi skal jo være sammen i himmelen, da må vi kunne samarbeide også her på jord, blir det ofte sitert.

Den som sier slikt glemmer en vesentlig ting, nemlig at i himmelen skal vi ikke lenger ha den gamle natur. I himmelen vil vi være helt enig om alt. Da skal vi ikke forstå stykkevis, for da er vi uten synd og er blitt Jesus lik.

Her på jord bærer Guds barn på to naturer. Når vi leser Guds ord, vil den gamle natur være ei kraft som vil forstyrre vårt åndelige syn. Bibelen sier også at Satan går omkring for å stjele og myrde og ødelegge. Han prøver febrilsk å få forvrengt Guds ord. Dette betyr at vi som kristne ser ulikt på mange ting bibelen lærer.

Store læreavvik
Selv om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan læreforskjellen være så stor at samarbeid om den kristne virksomheten ikke kan anbefales.

Et eksempel er pinsevennene. De har et helt forskjellig syn på bl.a. dåpen, syndefallet og helliggjørelsen enn vi som bekjenner oss til den lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.

Dåpen er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro. Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt oppfordres til gjendåp.

Dette er så store læremessige avvik at noe samarbeid kan ikke anbefales. På fellesmøter mellom ”gjendøpere” og lutheranere har det mange steder blitt vansker. Når noen kommer til tro, vil gjendøperen oppfordre den nyomvendte til å døpe seg på ny. Lutheraneren vil derimot si at dette er i strid med Guds ord. Det er kun en dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en forakt av dåpen som nådemiddel.

På slike fellesmøter vil også forkynnelse stå i fare for å bli bundet. Det vil være vanskelig å ta fram sannheter fra Guds ord der de ulike arbeidslag ser forskjellig på saken. Jeg vil derfor fraråde fellesmøter mellom lutherske og ikke-lutherske arbeidslag.

Mindre læreavvik
Det er med sorg vi må fastslå at det er i luthersk sammenheng den liberale teologi står sterkest i norsk kristenliv. Det betyr at vi heller ikke kan ha samarbeid med alle som kalles luthersk.
Arbeidslag som står nær hverandre teologisk, kan derimot oppleve samarbeid både som naturlig og berikende. Mange steder er foreningene små. En vil derfor være til gjensidig støtte og oppmuntring om en går sammen om møtevirksomhet en gang i blant. Og at en støtter opp om hverandres møter, vil også være naturlig på mange bedehus og i mange bygder.

Ulike båtlag med samme reder
Et vel brukt bilde om forholdet mellom ulike grener i Guds rikes arbeid er bildet om båtlagene og rederen.
Vi er mange forskjellige arbeidslag i Guds rike. Ulike organisasjoner på luthersk grunn, pinsevenner, baptister osv. Vi får glede oss der evangeliet blir forkynt og over at vi når forskjellige deler av vårt norske folk og ulike land på misjonsmarkene.
Vi arbeider på ulikt vis og med ulik vektlegging, men alle som er frelst er tjenere av Guds nåde. Jeg er overbevist om at det er viselig at vi er i ulike båtlag for samme reder. Jeg tror vi når lengre, det blir mindre stridigheter og en hver får stå i det arbeid en har tro for.
Jeg er overbevist om at vi når lengre ut om vi er mange små båter, i forhold til om alle skulle tjene på samme skip. Jeg er derfor uenig i den argumentasjon som sier at det er til skade for Guds rike at kristenheten er oppdelt i ulike arbeidslag.
La oss være tro der Gud har sett oss. I den sammenheng der du har funnet din åndelige heim, må ikke din stol stå tom. Her skal du få tjene. Så kan du ønske Guds rike velsignelse over brødre og søstre i de andre båtlag.

fredag 20. november 2009

Den gyllne middelvei?

I enkelte av livet situasjoner er det en god ting å gå på "den gyllne middelvei". I lønnsoppgjør f.eks. er ofte avstanden mellom krav og tilbud nokså stor. Løsningen blir å møtes på midten, slik at begge parter både har gitt og fått.

Er den gyllne middelvei en løsning i Guds rike?
Mange mennesker prøver å finne en slik middelvei til himmelen. Ikke fornekter de Herren, men de vil heller ikke kapitulere og gi sitt liv fullt og helt til frelseren. Fariseerne prøvde en slik vei. Med sterk egeninnsats og Guds hjelp til resten trodde de at de var sikret en himmel-billet.

Men syndefallets realitet var ikke gått opp for dem. Det finnes ikke noe godt i menneskene som kan gjøre oss delaktig i frelsesverket. Den gamle natur må dø. Frelsen mottas av nåde alene, p.g.a. Jesu dyrt kjøpte forsoningsverk. Derfor er det bare to veier menneskene går på. Den ene er veien til himmelen, og heter Jesus Kristus. Den andre er veien til helvete. På denne veien går både fornektere og religiøse, for det finnes ingen gyllen middelvei!

Også når det gjelder andre lærespørsmål vandrer mange på det de tror er en gyllen middelvei. Bibelen taler klart mot homofil praksis, den som gjør slikt skal ikke arve Guds rike. For mange er dette for sterk kost. De fornekter Ordet, eller sier at det ikke har gyldighet for oss i dag. Et annet aktuelt lærespørsmål er tjenestedeling mellom kvinne og mann. Bibelen taler klart om at kvinnene skal slippe ansvaret med å inneha lære og eldste funksjonen. Også dette er for tungt å godta for mange, og derfor nekter de å bøye seg for Ordet.

Hvordan er så middelveien i slike spørsmål?
Jeg synes å se en utvikling som dette:

1. Først hevder man at spørsmålet er et viktig lærespørsmål som Bibelen taler klart om, men det er ikke noe bekjennelses-spørsmål. Det er greit at Ordet forkastes, bare det ikke læres offentlig og at man er lojal mot den rette lære.

2. Videre sies det at spørsmålet er et lærespørsmål, men Bibelen kan tolkes noe forskjellig. Det må derfor aksepteres at en kommer til noe ulik konklusjon.

3. I enden av middelveien blir det mulig med ulike tolkninger av Bibelens lære i disse sakene. Begge syn er like akseptable. Det kan leves med en slik teologisk uenighet. Den er ikke kirkesplittende.

Også her er middelveien en avvei. Når Guds ord taler klart om en sak kan ikke vi tale uklart. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Det ser ut til at det blir vanskeligere og vanskeligere å "ta vare på Guds Ord". Vi lever i ei tid der så mange ikke "tåler den sunne lære". Vi ser også at det å samle kirken eller organisasjonen i mange tilfeller blir viktigere enn å tale og handle klart ut fra Ordet.

Så er det også en fare å havne i en kald og død rett-troenhet. Da blir meninger og handlinger helt rette, mens en har forlatt "den første kjærlighet". La det bli et bønneemne at vi må få ett kristenfolk i Norge som er varmt rett-troende. Ett folk som våger å ta omkostningene med å lære som Guds Ord lærer, som tar konsekvensene av dette i tjenesten, og som lever i ydmyk avhengighet av Jesu uforskyldte nåde.

mandag 16. november 2009

Adam og Eva

På en visitas i 1994 besøkte daværende biskop Sigurd Osberg en ungdomsskole og svart på spørsmål fra elevene. Et av spørsmåla han fikk var om han trodde at Adam og Eva hadde levet. Til dette svarte han nei, og "det er noe vi teologer lenge har visst!"

De liberale teologer som driver med historisk-kritisk forskning, har lenge hevdet det samme som Osberg. Men deres store mistak er at de ikke tror at hele Bibelen er Guds Ord. Vi kan ikke omtolke eller stryke deler av Guds Ord etter som det passer forskningen eller en selv, slik som disse gjør.

Syndefallet startet med at slangen spurte Eva: "Har Gud virkelig sagt?" Dette spørsmålet blir stilt også i dag, og har ført til at mange teologer i strid med Guds Ord fornekter Adam og Evas historisitet, jomfrufødselen, Jesu legemlige oppstandelse, den evige fortapelse, og at de motsier bibelens nei til homofil praksis, kvinnelige eldster/prester, fosterdrap for bare å nevne noe.

Har Adam og Eva levet? Ja, for bibelen sier det! Gjennom hele bibelen forutsettes det at fortellingen om Adam og Eva er noe som faktisk fant sted. I Romerbrevet kap.5 framstilles Adams og Jesu betydning for oss mennesker. Ved Adam kom fallet, som førte til død og dom for alle mennesker. Ved Jesus kom oppreisningen for dette fall, og evig frelse for den som tror på Ham. Her er aldri snakk om Adam som legendarisk person, men historisk - på samme måte som Jesus Kristus.

Når liberale teologer sier at de lenge har visst at Adam og Eva ikke har levet" er det i beste fall en halv sannhet. For det første vet de ikke dette. Det er noe de tror, og den tro bygger på sviktende grunnlag. For det andre er det enda mange teologer som med frimodighet tror og forkynner bibelens lære om Adam og Eva som historiske personer.

Jeg er glad for at vi ikke trenger verken teologer elle biskoper for å forklare oss Guds Ord. Bibelen er gitt til hver enkelt, og vi skal få tro den slik som det står.

Bekjennelsesskriftet C.A. sier: "Når de(biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem.."

tirsdag 3. november 2009

Dans på bedehuset

For femten år siden kom en av våre forkynnere med en ”profeti”. Om ti år er dans i bruk som virkemiddel enkelte stederi møtevirksomheten til misjonen, hevdet han.

Jeg husker jeg protesterte. Vel trodde jeg det ville bli vanskelig å stå i mot, men at det skulle skje så snart, nektet jeg å tro.

Det var ikke mye om å gjøre at min predikende bror fikk rett. Nå er det skjedd, og jeg ser det med smerte.

Guds ord sier om forkynnelsen at den er en dårskap for den som ikke er frelst. Det er den også for kjødet. Den gamle natur har ingenting mot å fylle møtesamværene med fin kunst, dans og drama, god musikk uten innhold eller med innhold på fremmede språk.

Jo mer åndsfattig det blir i våre samlinger, jo mer fylles de opp med andre ting og forkynnelsen fortrenges. Forkynnelsen vannes også ut, og synd og nåde blir mer perifert.

Så må jeg også legge til. Det går an å ha alt helt rett ytre sett. Tale klart om forkynnelsens viktighet og lære alt rett, uten at det dermed er sant liv. Menigheten i Efesus(Åp 2) er et skremmende eksempel på det.

Men Guds ord sier likevel mye om hva som er vårt sentrale kall. Vi er ikke satt til å gi folk gode(?) kulturelle opplevelser, men å forkynne Kristus korsfestet.

Noen sitat til ettertanke:

Martin Luther: Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds ord.

Tormod Vågen: Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.

Jan Bygstad: Er grunnen til at der satses på så mange virkemidler og tiltak, at vi har mistet troen på at Ordet kan VIRKE AV SEG SELV, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?

onsdag 7. oktober 2009

Alkoholens forbannelse

Ei eldre kristen søster sitter i stua si og leser i den kristne avisa. Denne søster var alkoholiker i sin ungdom. Nå er hun frelst fra si synd og frelst fra alkoholen.

Men suget etter alkohol er ikke borte. I tunge stunder har det hendt at fristelsen ble for stor. Så var fallet et faktum, og angeren så voldsom etterpå. Heldigvis har hun funnet en Frelser å gå til, som tar imot henne på nytt og på nytt.

I dagens avis er det et intervju med en kristen leder. Han har et avslappet forhold til alkoholen. Bibelen sier ingen ting om at alkohol er synd, derfor drikker jeg litt til maten, sier han. Vi kan ikke være fanatiske heller.

Noen dager senere kommer misjonsbladet i posten. Vår kristne søster leser på ny om kristnes alkoholvaner. Et kristent ektepar sier at de i praksis er avholdende. Men mens kona mener det er galt å drikke av hensyn til nesten, hevder mannen at en kristen godt kan ta et glass vin eller ei pils til god mat.

For vår kristne søster blir kampen tøff. Satan har fått nye våpen i kampen for å føre henne tilbake i alkoholens vold. Så kommer et nødrop fra hjertes innerste; Hvorfor tenker ikke disse som Paulus? Han som aldri i evighet ville spise kjøtt, om det førte hans neste til fall.

Dette tenkte eksempel finnes det mange av i Norge i dag. Det undrer meg derfor hvorfor kristne kan være måteholdsfolk, og enda mer at de målbærer disse synspunkt offentlig. Det er også uforståelig at kristne aviser og misjonsblad påtar seg å være ”mikrofon” for disse synspunkt.

Leser vi statistikk over alkoholens skade, kan en bli skremt til avhold av mindre. Ulykker, vold, familietragedier og skader på foster er bare noen av alkoholens forbannelser. Og det er ikke små tall det er snakk om. Det er ingen enkeltfaktor som er årsak til så mye elendighet som alkoholen.

Heller ikke jeg finner uttalt i min Bibel at det er synd å ta et glass vin til maten. Men jeg finner mange formaninger som tilsier at jeg ut fra mitt ansvar for min neste, ikke har annet valg enn å være totalavholdsmann. Og det er da virkelig et godt valg. Livet er best uten alkohol!

torsdag 17. september 2009

Dans og drama

For omlag 15 år siden skrev jeg et lite hjertesukk i avisa Dagen om bruken av drama i kristen virksomhet.

Nå leser jeg i samme avis at dans og drama fremdeles er brukt i møtesammenheng på bedehus. Mitt lille hjertesukk er derfor like aktuelt i dag. Her følger en reprise:


Når vekkelsen stilner og religiøsiteten øker, avtar troen på Guds Ord som virkemiddel for å vinne sjeler for Guds rike. En tar "den formørkede forstand" i bruk for å finne mer moderne virkemidler som kan nå inn til folk som ikke er vant til å høre.

Ett slikt virkemiddel er drama. En prøver å vinne mennesker ved skuespill. Mange av dramaets forsvarere sier selvsagt at dette ikke skal fortrenge forkynnelsen, men være ett supplement. Men hva skal det supplere? Trenges noe tillegg til forkynnelsen? "..fant Gud for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap."(1 Kor 1,21)

Personlig beklager jeg dypt at det nå åpnes for drama også på mange bedehus. Jesus sier at vi skal forkynne Ordet. Guds Ord er virkekraftig. Troen kommer ved hørelsen! Erfaringen viser at når et menneske gjennom forkynnelse får avslørt sin egen synd og blir fornyet ved evangeliet, blir skuespill uaktuelt. Da blir det om å gjøre å nå ut med Ordet om korset, få avlegge et vitnesbyrd om hva Jesus har gjort for meg.

I ei tid der møtevirksomheten avtar og det blir stadig vanskeligere å få til lengre møteserier, trenger vi å styrke og oppmuntre Guds folk til ikke å miste troen på forkynnelsen som Virkemiddelet. "Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?" (Rom 10,14). La oss slutte å bruke drama,


FORKYNN ORDET!

tirsdag 1. september 2009

Stem for livet!

Den rødgrønne regjeringen har hatt en stø kurs for å få fjernet våre kristne grunneverdier. Det ligger i den sosialistiske ideologi å være antikristelig. At det gamle bondepartiet, Sp, har valgt en slik kurs overrasker mer.

De kristne grunnverdier, ut fra bl.a. Guds 10 bud, har vært til stor velsignelse for landet vårt. Det er derfor ei ulykke for landet at kristendommen holder på å erstattes med hedenskap.

Jeg savner denne prinsipielle debatten i valgkampen. For mange ser det ut til å være avgjørende for partivalg hvor fort båten i Yter-Namdalen skal gå, eller om vi skal ha noen ekstra kroner i skattelette eller ikke.

Når noen få mink og rever blir behandlet dårlig, blir det stort oppstyr. Når noen fugler blir tilgriset av olje, brukes kr.10.000 per fugl for å berge den, den siste måneden før den likevel blir skutt i jakta. Når 15.000 ufødte barn blir tatt livet av hvert år, er det nesten ingen som reagerer. Nå er det også et parti som vil åpne for å ta livet av gamle og syke som ønsker å dø før tiden.

Ekteskapet er for en mann og en kvinne som offentlig lover troskap livet ut. Nå forvrenges ekteskapsbegrepet ved at det er åpnet for at to av samme kjønn kan inngå ”ekteskap”. Stikk i strid med Guds 6. bud.

I skolen har barna i århundrer fått undervisning i den kristne tro og etikk. Denne arven har de rødgrønne fått fjernet. Nå er det snart bare SVs humanetiske religion som er akseptert i den norske skole. SV vil til og med kutte støtten til kristne privatskoler hvor foreldre som ønsker kristen opplæring for sine barn, til nå hatt et alternativ til den avkristna offentlige skole. I toleransens navn, blir man diktatorisk.

Det er snart valg. La ikke bagateller avgjøre hvem du stemmer på. Landet trenger en ny kurs. Stem på dem som vil verne livet fra unnfangelse til naturlig død. Stem på dem som ønsker å ta vare på de kristne grunnverdier. Stem for livet!

søndag 30. august 2009

Lik Jesus eller verden?


Det står mange formaninger i Guds ord om å følge i Jesus fotspor og at Guds barn skal vandre slik det er verdig for det kall vi er kalt med. (1 Pet 2,21, Ef 4,1 m.fl.)

Men Guds ord sier også noe om hvordan vi ikke skal leve. Vi skal ikke skikke oss lik med denne verden. Vi skal ikke stille våre lemmer til rådighet for synden(Rom 6.13, 12,2 m.fl.)

Jeg er vokst opp i et radikalt vekkelsesmiljø på bedehuset. Der var pietismen framtredende, med klare grenser for hva som var synd og ikke. De fleste adiafora spørsmål ble behandlet som synd, eller i hvert fall slikt som kristne ikke bør gjøre.

Fiske, plukke bær, bruke kniv eller hammer var uaktuelt på en søndag. Søndagen skal helligholdes. Det skal være forskjell på helg og hverdag. Å gå på kino og teater var synd. Å høre på verdens musikk fikk vi ikke lov til, og å bruke den på bedehuset var uaktuelt. All form for dans var bannlyst. Privat trim ble det sett positivt på, men kristne engasjerte seg ikke i bygdas idrettslag. Det var verdslig miljø. Mye mer kunne nevnes.

I dag snakkes det helst nedsettende om dette. Fariseisme og menneskebud blir det stemplet. Noen står fram og sier de har tatt skade både på psyke og kristenliv av å vokse opp i så strengt miljø. De anklagene må vi ta på alvor. Det var sikkert ikke like vist alt som ble sagt eller måten det ble sagt på.

Personlig opplevde jeg imidlertid omsorgen og gudsfrykten. Jeg fikk en klar forståelse av at jeg er en synder som ikke vil makte å holde Guds bud. Jeg trenger derfor å leve i syndenes tilgivelse. Samtidig var det en hellig uro for å leve et liv i strid med Guds vilje. Det er himmelen det gjelder. Vi må ikke innrette livet vårt slik at synden får overtak og vi går fortapt.

En av ungdomsarbeiderne brukte stadig bildet med sytråden som han bandt hendene sammen med. Tok du sytråden en gang rundt, var det ikke noe problem å komme løs. Tok du den 50 ganger, er det atskillig verre. Synden og verden er farlig. Det som kan virke lite og ufarlig, kan snart få overtaket.

Det viktige er ikke hvor langt ut i verden vi kan gå, og samtidig være en kristen. Det viktige for Guds folk er å komme nærmest sentrum, nærmest Jesus. Etter som den åndelige søvn brer seg i Guds folk, øker verdsligheten og frykten for å gjøre Gud imot avtar. Når jeg ser tilbake 30-40 år, er jeg ikke i tvil om når kristenlivet var friskest. Når trangen til å høre Guds ord var størst. Når frykten for å gjøre imot han som gav sitt liv for oss preget kristenfolket sterkest.

Må vi be om nåde til å våkne opp. Til å leve et liv omvendelsen verdig. Til å si verden farvel og et ydmykt ja og takk til Jesus.

tirsdag 4. august 2009

Som hånd i hanske


”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” (Jes 43,24-25)

For en kontrast. Jeg har bare synd og misgjerninger å vise fram. ”Synder og tvil det er heile mi æra”. Gud er hellig, fullkommen og ren. ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud”. To forskjellige verdener.

Evangeliet er et ufattelig budskap om Han som forbarmer seg over sine elendige. Når Jesus gikk på jord var det ikke de selvrettferdige han holdt seg nær. Nei, det var toller og syndere. Han sa selv at det er de syke som trenger til lege, ikke de som er friske.

Guds vrede rammer all synd og ugudelighet. Denne vrede rammet Jesus på korset. Da døde han for de ugudelige. Straffen for min synd rammet Jesus i stede for meg. ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.”

Derfor kalles Jesus synderes venn. Derfor bærer han dette navnet som betyr ”han skal frelse sitt folk fra deres synder”. Derfor passer Jesus og syndere sammen som hånd i hanske. ”Den som har Sønnen, har livet.”

”Du som freden meg forkynner, du en Frelser, jeg en synder, du med Amen, jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen - Å, hvor vi dog passer sammen. Du Guds salvede, Guds Sønn!”

Læstadianerne, hvem er de?

Lars Levi Lestadius
Det er mange som undres hvem læstadianerne er og hva de står for. –Er ikke det ei sekt som ikke bruker gardiner, blomster og juletre?

Videre spørres det: Er dette en liten flokk med eldre som tiden har løpt fra, som leser Læstadius og synger gamle og lange salmer og som ikke tillater noe ”verdslig”? Også mange i nord har forutinntatte og som oftest vrange forestillinger om læstadianerne. I denne artikkelen skal vi se på hvem Lars Levi Læstadius var, vi skal se på utviklingen av vekkelsen etter Læstadius og prøve å gi en oversikt over de ulike grenene bevegelsen er splittet opp i de senere år.

Lars Levi Læstadius (1800-1861)
Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik i Sverige 10. januar 1800. Jäkkvik ligger ca.7,5 mil fra Norskegrensen ved Saltfjellet. Hjemplassen var en nyrydningsplass som lå 6 mil fra nærmeste nabo. Faren het Carl og var av gammel presteætt. Flere av hans forfedre hadde vært prester på ulike steder i Sverige. Selv hadde Carl Læstadius flere jobber, blant annet som bergverksmann i ei sølvgruve. Senere ble han bureiser og drev en del med jakt. Han misbrukte alkohol, noe som i høy grad gikk ut over familien. Dette var nok en medvirkende årsak til Lars sitt sterke engasjement mot alkoholens forbannelse.

Carl var gift to ganger. I første ekteskap hadde han en sønn, Carl Erik. Etter at den første kona døde, giftet han seg på nytt med sør-samen Anna Magdalena Johansdatter. Etter noen tunge år i Jäkkvik, flyttet familien til Arjeplog. Men fattigdommen ble bare enda tyngre her. Farens alkoholproblemer og familiens fattigdom gjorde at folk i Arjeplog ikke ville ha noe med familien å gjøre. Det var ei tung tid for barna, men foreldrene lærte barna og lese og skrive, før de var 8 år.


Da Lars var 8 år flyttet han og den yngre broren Petrus til deres eldre halvbror Carl Erik. Carl Erik hadde  nettopp blitt prest i Kvikkjokk, 10 mil lenger nord. Her var brødrene i 8 år og hadde halvbroren som lærer. I tillegg til skole ble det også mye praktisk arbeid som vedhogst, fisking, høying m.m. Her startet også hans interesse for blomster.

I 1816 reiste brødrene Lars og Petrus til Härnøsand, nord for Sundsvall, for å gå gymnas. Härnøsand ligger ca. 80 mil fra Arjeplog. Også her ble det et liv i fattigdom, men Lars var svært nøysom og klarte seg godt. Han fikk inntekt ved å være huslærer og ved stipender. Da han tre år senere var ferdig på gymnaset gikk han til fots gjennom Sverige til Trondheim, nord til Salten og hjem til Arjeplog. På turen kartla han plantelivet i områdene han besøkte.

Veien videre for Lars, ble deretter studier ved universitetet i Uppsala. Før han begynte å studere gikk han på ski fra hus til hus i ca. 500 mil for å be om støtte til studiene. Dette var en vanlig måte å finansiere studier på for fattige studenter på den tid. I Uppsala studerte han først botanikk, men etter råd fra en veileder gikk han over til å studere teologi. Årsaken til dette var rent praktisk. Det var lettere å få lønnet arbeid som teolog enn som botaniker.

Prestetjeneste i nord
I 1825 ble han ansatt som prest i Arjeplog og misjonær i Pite lappmark, det vil si at han hadde ansvar for å besøke folk som bodde i spredte bosetninger i dette området. På en av disse turene traff han Brita Katarina Alstadius som han senere giftet seg med. Hun var hans lekekamerat fra barneårene i Jäkkvik.

Oppholdet i Arjeplog ble veldig kort, kun ett år. Årsaken til det var at biskopen hans hadde søkt for Læstadius på sokneprestembete i Karesuando uten at Lars visste om det. Selvsagt fikk han stillingen. Lars flyttet derfor til Karesuando i 1826. Dette er Sveriges nordligste prestegjeld. Prestegjeldet er enormt stort, men det bodde kun 25 fastboende familier og 600 reinsamer i prestegjeldet. Folk snakket finsk og nord-samisk. Han lærte seg begge disse språka. I dette området var det et enormt alkoholforbruk. Både menn og kvinner drakk mye brennevin og mange barn led stort. Drikkingen førte også til mye tyveri, overfall og slagsmål. Som prest var han pliktoppfyllende, og han preket mye mot umoralen. Han sier om seg selv at han hadde ei død tro.Lars opplevde lite frukter av tjenesten.

Da Lars traff Brita Alstadius i Jäkkvik, ble hun gravid. I 1827 kom hun nordover som høygravid for å oppsøke Lars i Karesuando. Han tok imot henne og de giftet seg like etter på. Han sier selv at han så dette som en ledelse, for at egenrettferdigheten hans på denne måten skulle få en knekk. Lars og Brita fikk 15 barn sammen. 12 av disse vokste opp.

Under prestetiden i Karesuando fortsatte han med sin botaniske hobby. Han var på flere ekspedisjoner og forsknings turer, både alene og sammen med svenske og utenlandske forskere. En fjellvalmue er oppkalt etter han (Papaver Laestadium). Han hadde 6500 vekster i sitt herbarium, og da hadde han solgt mange tusen planter til andre botanikere. For sin innsats innen botanikken ble han medlem av Det kongelige svenske videnskabs-akademi og ridder av den franske Æreslegion.

Karesuando kirke (bilde: suonttavaara.se)

Læstadius blir omvendt
Læstadius var flere ganger alvorlig syk disse årene. I 1832 fikk han tyfus og var døden nær. I 1839 mistet han en sønn på tre år. Ca. år 1841 fikk han store smerter i brystet, noe han trodde var tuberkulose. Denne siste hendelsen fikk han til å våkne opp åndelig, og han måtte spør seg selv om han var rede til å dø. En vekkelse begynte i hans liv.

I 1843 ble han utnevnt til fylkesprost og visitator for Lappmarkens menigheter. Dette medførte mye reising. På en visitasreise i Åsele 17 mil vest for Umeå, møtte han ei samepike han kalte Maria. Hennes egentlige navn var Milla Clemensdotter. Hun åpnet seg for han etter en gudstjenest og hennes vitnesbyrd førte til en åndelig frigjørelse for Læstadius. Han kom tilbake til Karesuando som et nytt menneske. Maria var kommet til liv i Gud ved presten Brandells forkynnelse og sjelesorg. Hun hørte til en vekkelsestradisjon som også Carl Olof Rosenius var preget av.

Ei stund etter denne hendelsen slo Læstadius sin forkynnelse gjennom. Det startet med en gudstjeneste i advent 1845. Da kom ei samekvinne gjennom til visshet om Guds nåde. Etter dette ble det store vekkelser i området og brennevinsforbruket, tyveri osv avtok. Lensmannen ble nesten arbeidsløs.

Læstadius sin forkynnelse var frisk og full av bilder. Med våre øyne kunne bildene og språkbruken være grov. I en tale over teksten i Luk 21,25-36 sier han bl.a.: "Når et menneske blir født, dyrker de den gud som bor i endetarmen. Dør et menneske, så dyrker de atter endetarmens gud. Helligdagene gjøres til etedager, drikkedager, morodager, bannedager og slagsmålsdager, og det ser ut til at endetarmens gud skal ha den største dyrkelse og ære av verdens træler. Har da Gud skapt mennesket bare til å ete og skite, drikke og slåss, drive hor og stjele? Eller hva har Gud skapt mennesket til, og satt det i verden for?"

Læstadiusvalmue

I avskjedstalen til menigheten i Karesuando kommer både omsorgstonen og hans rike billedspråk tydelig fram: "Farvel, I nyfødte barn, som den himmelske Forelderen har født med så stor smerte og blodsutgytelse! Farvel, I nyfødte barn, som ligger og skriker på denne verden kalde golv! Måtte den himmelske Forelderen løfte dere opp, vaske dere rene med livets vann, svøpe dere i rene linkluter og trykke dere til sitt bryst! Farvel, alle vintermeiser og sommersvaler! Den himmelske Forelderen som gir ravneungene mat i sin tid når de roper på ham, han gi dere melk, smør og honning når dere er sultne, og han beskytte dere og bevare alle små meiser fra høkens klør! Farvel, I dompaper og nattergaler som har kvitret og sunget for den ensomme vandringsmann i alle trær! Må Gud gi sin nåde at jeg måtte få høre dompapene og nattergalene kvitre for Gud og Lammet i himmelens rike, og i livsens tre synge den nye sangen!"

Mot slutten
Konventikkelplakaten var ikke opphevet i Sverige på denne tid. Læstadius sendte like vel ut lekpredikanter for å vitne om Jesus. For å unngå å komme i konflikt med loven, talte disse om avholdssaken. Samtidig leste de opp manuskripter av taler som Læstadius selv hadde skrevet. Han satte også i gang ca. 30 skoler som hadde til hensikt å bekjempe brennevinet, gi kristen opplæring og forkynne Guds ord også for voksne.

I 1849 ble Læstadius utnevnt til sokneprest i Pajala, ca.20 mil sør for Karesuando ved grensen til Finland. Her ble han til sin død i 1861. I denne perioden fikk han flere advarsler fra sine overordnede på grunn av påståtte verbale angrep han hadde hatt på ledere i kirka. Mange harde motstandere prøvde å få han taus. Ikke minst gjaldt denne brennevinhandlerne som led store tap.

Etter Kautokeino-opprøret i 1852 opplevde han mye motstand. Det var noen samer som var påvirket av vekkelsen ved Læstadius, men som sener utviklet sterke svermeriske trekk, som sto bak opprøret. I et voldelig oppgjør myrdet disse både lensmann og handelsmann i Kautokeino. To av lederne deres ble henrettet av myndighetene under rettsoppgjøret. Læstadius tok sterkt avstand fra det som skjedde, men anklagene mot han i den forbindelse gikk sterkt inn på ham.

De siste årene ble han sterkt svekket helsemessig, og medarbeiderne hans ble mer sentrale i bevegelsen. Læstadius var ingen typisk læreforkynner, mer en vekkelsespredikant. Men læren var pietistisk, luthersk og også preget av Hernhuttismen. Han utformet ikke noe læregrunnlag for bevegelsen, noe som senere skulle få store konsekvenser i form av splittelse av bevegelsen. Han døde i Pajala 21. februar 1861, 61 år gammel.

Fra Aftenposten 19. mars 1861
Morgenbladet 31.03.1888

Utviklingen etter Læstadius
En av Læstadius sine mest sentrale medarbeidere var kateket, lærer og forkynner Johan Raattamaa (1811-99). Han hadde i yngre år hatt store alkoholproblemer, men ble omvendt under Læstadius sin forkynnelse i 1846. Under Læstadius sine siste år, ble Raattamaa en stadig mer sentral leder i den læstadianske vekkelse. Og etter Læstadius sin død, ble han den sterke leder helt til sin død i 1899. Han hadde ”en biskops tillit og avgjørende ord”. Det var han som i sterk grad tok i bruk absolusjonen innad i bevegelsen, og denne blir allment brukt fra ca.1870. Han utformet vesentlige lærepunkt i bevegelsen. Medlemmene ble i statskirken. De gikk der for sakramentenes skyld, men de hadde egne samlinger i hjem, bedehus og kapell.

Johan Raattamaa
Raattamaa klarte å holde læstadianerne samlet tross indre spenninger, både ved sin forkynnelse og gjennom brev til menighetene. Spenningene gikk i hovedsak på hvem som skulle utøve lederskapet i bevegelsen etter Raattamaa. I vest mente de å ha både Læstadius og Raattamaa med seg i at menigheten i Gällivare skulle være ”den førstefødte forsamling”, dvs. den forsamling som skulle styre bevegelsen. Dermed oppstod det såkalte ”førstefødtedogmet”. Dette medførte sterk splid innad, og det kom til brudd mellom medarbeidere, bl.a. i Vadsø. Men den dyptgående splittelsen kom ikke før etter Raattamas død.

Andre sentrale predikanter i Raattamaas tid var Ies Pieti (Per Wasare 1815-1896). Han var reineier som bodde i Enontekiö i Finland. Om sommeren var reinen i Norge, og Ies Pieti fulgte med. Han forkynte mye for nordmennene. Etter Kautokeino-opprøret fikk han i oppdrag av den norske biskopen å være lønnet forkynner og veileder for de vakte i Finnmark.

Antin Pieti (Per Anders Nutti 1825-1898) bodde i Karesuando, men hadde sommerbeite for reinsdyra sine på Ringvassøy i Troms. Han forkynte Guds ord i Tromsø og Nord-Troms, mens han var med reinen på sommerbeite i Troms.

Til flere land
Den læstadianske bevegelsen bredte seg snart både til Finland, Norge og USA. Det er også grupper med læstadianere i Danmark, de baltiske stater og i Russland. Selv om tallene er usikre er det i dag anslagsvis 200 000 læstadianere i Finland, i Sverige ca.20.000, i USA ca.30.000 og i Norge ca.15.000. Som vi ser er det en stor bevegelse, kanskje en av Nordens største vekkelsesbevegelser.

Fra et læstadianerstevne i Finland (foto vl.no)

Læstadianismen i Norge
Vekkelsen ved Læstadius hadde sitt utgangspunkt i Karesuando. Denne byen ligger helt i nord på grensa mellom Sverige og Finland. Det er heller ikke langt til norskegrensa og Kautokeino kommune. Befolkningen i området var stort sett samisk og det var god kontakt over grensene. Det var derfor naturlig at de som var blitt frelst i Karesuando vitnet om sin tro der de ferdes. Mange samer kom med reinen til sommerbeite ved norskekysten, særlig i Nord-Troms og Ofoten. Det kom predikanter for å preke for disse, og dermed ble også flere norske vunnet for evangeliet. Det var også en stor innvandring til Norge fra Finland (kvæner), spesielt til Finnmark. Disse fikk besøk av predikanter fra Finland. Bevegelsen ble også spredt gjennom den store fiskerivirksomheten i Lofoten og Finnmark.

I løpet av få år hadde bevegelsen spredd seg til Nord-Troms og Finnmark. I Tromsø var det en menighet allerede i 1860-åra. Midt-Troms ble ikke berørt, mens Ibestad, Harstad og Ofoten har mange læstadianere. Det er også en god del læstadianere i Lofoten og Malm i Nord-Trøndelag.

Splittelser
Etter Raattamaas død ble bevegelsen splittet i flere ulike grener. Den ene av disse var en ren norsk retning. Allerede på slutten av Raattamaas tid oppstod det som nevnt en strid om det såkalte ”førstefødte-dogmet”. Det var noen norske predikanter som forkynte i Amerika, som først begynte å utforme denne lære. Den skapte splid og Raattamaa sendte over noen av sine predikanter for å ordne opp. De lyktes imidlertid ikke, og like etter Raattamaas død var splittelsen et faktum. Det ble først to grupper. De som ble igjen ble kalt for ”Gammel-læstadianerne” og holdt til i øst, mens de som forfektet førstefødte-dogmet ble kalt ”De førstefødte” og var hovedsakelig i vest. I Norge var det mange som fulgte predikanten Erik Johnsen fra Lyngen og dannet ”Den luthersk læstadianske forsamling” eller ”Lyngenretningen”. En fjerde retning oppstod hovedsaklig i Finland. De blir kalt for ”De nyvakte”. De ønsket en fornyelse av bevegelsen. Senere opplevde flere av disse retningene nye splittelser.

Skjematisk kan vi sette opp splittelsene i bevegelsen på denne måten:

1.0 Læstadius/Raattamaa 1844-1899

            2.1 ”Gammellæstadianere” 1900
                        2.1.1  ”Gammellæstadianere” 1907
                                   2.1.1.1 ”Uleåborgretningen” eller ”Gammellæstadianere” 1934
                                   2.1.1.2. ”Altaretningen”, ”Fridsforbundet” 1934
                        2.1.2 ”De nyvakte” 1907

            2.2. ”De førstefødte” 1900

            2.3. ”Lyngenretningen” 1910
                        2.3.1 ”De konservative” 1992
                        2.3.2 ”De liberale” 1992

Altertavle i Jukkasjärvi kapell. Læstadius preiker

Ulike grupperinger
Vi skal nå gi en kort oversikt over de ulike hovedretninger.

1. Gammellæstadianerne eller Uleåborgretningen.
Dette er hovedretningen som ble igjen etter bruddet med ”De førstefødte”. De er også kalt ”Østlæstadianerne” etter området hvor de holder til, nemlig østre deler av nord Sverige og i Finland. Etter splittelsen i 1934 er de også kalt ”Uleåborgretningen”. De praktiserer skriftemålet. Denne greina av læstadianismen er den største. På sommerstevner i Finland kan det være opptil 70 000 samlet. Det er ikke mange gammellæstadianere i Norge. Kun noen små grupper i Finnmark. Sentral predikant i Norge: Oluf Koskamo, selv om han var selvstendig å vanskelig å plassere i en bås.

2. Altaretningen eller Fridsforbundet eller De småførstedfødte.
I 1934 ble det en splittelse blant gammellæstadianerne. Denne hang sammen med en uenighet i amerikansk læstadianisme som forplantet seg til Finland. Denne retningen har hovedtyngden av medlemmene sine på begge sider av den finsk-svenske grensa og i Alta-området i Norge Det er også noen få Alta-læstadianere i Ofoten og Sør-Troms. Her ble de gjerne kalt for ”lundbergianere”. I Sverige går de under benevnelsen ”Fridsforbundet” og i Norge ”Altaretningen”. De står læremessig nært gammellæstadianerne. Sentrale predikanter i Norge: August Lundberg, Karl Huru, Annanias Brune, Petter Posti, Henry Bårdsen og Kåre Suhr.

3. De førstefødte.
I vest mente de som tidligere nevnt, at menigheten i Gällivare var den ledende menighet. Denne retningen er kalt ”De førstefødte”. De anerkjenner ingen som kristen uten at en har fått absolusjon av en av lederne innen de førstefødtes forsamling. Alle læstadianere har en streng praktisering av adiafora-spørsmål. Men denne retningen er nok den strengeste og mest loviske i så henseende. ”De førstefødte” i Norge står sterkest i Sør-Troms og Nordland, og fra ca 1920 har de også stekt fotfeste i Øst-Finnmark. Predikanter i Norge: Peder Olsen Fjelldal, Karl Cirka, Andreas Børresen, Paulus Polavara, Petter Bakkejord, Thoralf Jensen(ble ekskludert på 1970-tallet) og Jens Pedersen.

4. De nyvakte
I 1907 oppstod en splittelse blant gammellæstadianerne nord i Finland. Årsaken til denne splittelsen var at noen følte et sterkt behov for fornyelse inne bevegelsen. De mente at vekkelsen holt på å stivne i allmennreligiøsitet. Det var ikke noen særlig læremessig forskjell fra ”Gammellæstadianerne”, men de krevde strengere etterleving av ideala fra Læstadius. De har en fastere organisasjon enn de andre retningene. Et annet særtrekk er at de har et aktivt syn for misjon. Denne retningen har liten oppslutning i Norge, kun noen få personer i Finnmark.

Lyngen-predikant Erik Johnsen

5. Lyngenretningen
Lyngenretningen, eller ”Den luthersk læstadianske forsamling” er en norsk retning som ble en realitet i 1910. Det var den markete forkynneren Erik Johnsen som var sentral her. Han var fra Manndalen i Kåfjord og virket som predikant i ca. 70 år. Det utviklet seg et nært forhold mellom læstadianerne i Lyngen og Den norske kirke. Årsaken var bl.a. en felles front mot gjendøperne som begynte å få fotfeste i Nord-Troms. I denne kampen utviklet Johnsen sitt dåpssyn, som nok var mer ortodoks-luthersk enn i de andre retningene. Mange hevder at Lyngenretningen er mer luthersk enn læstadiansk. I sine samlinger leser de helst Luther og svært lite Læstadius. Denne retningen står veldig sterkt i Nord-Troms, inklusivt Tromsø. Ellers er det noen spredte forsamlinger i Sør-Troms og Finnmark. Sentrale predikanter: Erik Johnsen, Karl Lunde, Peder Nyvoll og Haldor Samuelsen.

6. Fundamentalistene eller De konservative
I 1992 skjedde en alvorlig splittelse i Lyngenretningen. Det hadde da i noen år pågått en debatt mellom predikanter innen denne retningen. Debatten gikk på hvorvidt Guds ord åpner for at den uskyldige part i en skilsmisse kan gifte seg på ny og om skapelsesdagene er dager eller perioder. Selv om disse spørsmål var den ytre årsak til splittelsen, er mange overbevist om at personlige motsetninger mellom enkelte predikanter også spilte en viktig rolle. De som gikk mot å åpne for gjengifte og som hevdet at skapelsesdagene var dager på 24 timer blir kalt for ”De konservative” eller ”Fundamentalistene” på folkemunne. Peder Nyvoll var en av forkjemperne for dette synet. (se kommentar av RTS under).  Andre sentrale predikanter: Jaklin Sommerstad og Knut Evanger. Splittelsen delte familier og bygder og begge retninger finnes de fleste steder i lyngenretningens utbredelsesområde.

7. De liberale
Den andre retningen ble kalt for ”De liberale”. Innen denne retningen har det de senere år hos enkelte blitt en hvis åpenhet for misjon. I Nord-Troms arbeider flere til støtte for samemisjonens Kola-arbeid. Det har også vært en del kontakt mellom ungdom fra denne retningen og misjonssambands-ungdom i Tromsø. Predikanter: Andreas Esbensen, Alf Jakobsen, Sigmund Eriksen og Erling Saltnes.

Omtale av læstadianismen i Dagbladet 21. oktober 1888

Forsamlingen
De flest læstadianske forsamlinger i Norge bruker gamle Landstads salmebok eller egen sangbok (Vekter-ropet i lyngenretningen og Åndelig sangbok i Alta-retningen). De anerkjenner ikke den nye liturgien, men er likevel forholdsvis tro mot Den norske kirke. Dette først og fremst p.g.a. sakramentene. De senere år har ”De førstefødte” gått inn på en ordning lignende den Misjonssambandet står for. Uten å melde seg ut av kirken, forvalter de selv dåp og nattverd. Rørelse er vanlig i alle retningene, bortsett fra lyngenretningen. Når forkynnelsen tar tak i hjertene, begynner noen å omfavne hverandre i glede, andre gråter i syndenød og ber om tilgivelse, andre igjen bryter ut i høylydt bønn, takk og lovprisning.

Det er ikke ansatte forkynnere i den læstadianske bevegelse. Kun frivillige forkynnere sendes ut. Ingen av dem er lønnet, men reiseutgiftene blir dekket. Her er ikke fri bønn. Tilreisende eller lokal forsamlingsholder sitter framme ved et bord. Her blir det forkynt eller lest fra Luther eller Læstadius. Talen er gjerne på 1,5-2 timer. Etter møtet er det pause der det blir samtalt om det som er forkynt.


Læstadianerne sett med Lars Oftedals øyne


Kilder:
Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie
Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius
Andreas Markusson: Han som kjempet mot møtrket
Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius. En nykterhetskämpe i höga norden
Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse
Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Peder Nyvold: Avhandling: Ja eller nei til gjengifte (1986)
Andreas Esbensen: Skilsmissestriden (1987)
Erling Saltnes: Noen tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte
G. Sandberg: Fra Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)
Erik Johnsen m.fl.: Taler hefte II (1931)
Lars Levi Læstadius: Kirke-postille (A. Brune)
Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth
Terje Forsberg: De forvillede i troen?
Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino
Diverse artikler på internett








tirsdag 21. juli 2009

Lovsang eller trelldom?

Guds ord taler mye om lovsang. Vi møter lovsangen i GT, ikke minst i Salmenes bok. I NT får sangen et klarere innhold.

Det som de i den gamle pakt så fram i mot, ble nå åpenbart. Jesus kom til jord og fullførte frelsesverket. Derfor er nå lovsangens emne og grunntone Jesus og hans frelsesverk. Det vil det også bli i himmelen.

Med den karismatiske vekkelse er det kommet inn en ny og fremmed tankegang om lovsangen. Grunntonen i disse sangene er ofte lovisk. Sentrum i evangeliet er lite framtredende eller fraværende. Jon Kvalbein skrev i en kronikk i Dagen 25.02.2002 etter å ha analysert mye av denne sangtradisjon: ”De karismatiske lovsangene bringer med seg et fremmed kristendomssyn.”

Musikken som følger den karismatiske lovsangen er ofte suggererende med korte setninger og kor som gjentas om og om igjen. Det piskes opp en stemning som ikke er sunn. For uvante ører er det slitsomt å høre på.

Denne lovsangstradisjon har den senere tid fått fotfeste også i bedehussammenheng. Vi har fått lovsangsledere og lovsangsteam. Ikke minste er dette utbredt i ungdomssamlinger. Trygve Skaug er lovsangsleder på UL. Han ble nylig intervjuet i ei avis. Han sier bl.a. at ”lovsangen er en viktig del av arrangement som UL. Lovsang er en fin måte å gi konkret tid til Gud….Gi noe til Ham og la Han få gi noe til deg..”

Jeg deler Kvalbeins uro og anliggende. Denne lovsangsform er lovisk og kan føre sjelene inn i trelldom. Det er tid for å stanse opp og spør om det er dette vi ønsker skal prege våre samlinger. Eller rettere, er det dette som Jesus vil at vi skal forkynne og vitne om i våre samlinger.

Nei, sangen i Guds forsamling skal være forkynnelse og vitnesbyrd med sentrum i Ordet om korset. Det må ikke være en annen vektlegging i sangen enn i forkynnelsen. Lovisk forkynnelse fører folk på avveier, det samme gjør lovisk sang.

I vår luthersk-rosenianske sammenheng har vi en utrolig rik sangskatt. Her fødes også nye sanger med solid innhold. Jeg har fått mye sjelesorg, oppbyggelse og veiledning gjennom sangene vi bl.a. finner i ”Sangboken”. Mange kan også vitne om at disse sangene var redskap til vekkelse.

Det er derfor alvorlig om den loviske lovsangen overtar for den evangelisk frigjørende sang. Jeg er redd for at det at dette skjer også i våre sammenhenger, er et tegn på en urovekkende åndelig uvikling. Sangen avspeiler i stor grad hjerteforholdet.

Vi trenger å våkne opp. Vi trenger å rydde opp i vårt sangutvalg. Må Jesus få stelle med oss slik at Han blir sentrum i våre liv og i våre samlinger slik f.eks Berte Canutta Aarflot vitnet i sin sang fra 1836:

O Lam, jeg ser deg full av sår!
Tålmodig du min straff utstår,
Hver dråpe blod forkynner meg:
Se her hvor høyt jeg elsker deg!

Meg arme barn å få til brud
Derfor korsfestes himlens Gud.
Å kjærlighet som overgår
Endog hva englene forstår!

Du gikk for meg en blodig sti,
Og jeg som skyldig var slapp fri,
Guds vredes skål du tømte ut,
Så dyrekjøpt er jeg, din brud.

Ha takk, min kjære Frelsermann!
Jeg aldri nok deg takke kan.
Hvert møysomt trinn som du har gjort,
Er meg et trinn til nådens port!

onsdag 17. juni 2009

Forkynnelsen viktigst?


Misjonssambandet er en forkynnerorganisasjon. Vi har fått et kall til å bringe evangeliet ut både i Norge og til misjonsmarkene.

I hovedstyrets treårsmelding til GF i Bergen har de med en oversikt over forkynnerårsverk de siste seks årene. I 2003 var det 81,97 årsverk med forkynnere for voksne. Dette var redusert til 56,09 i 2008. Det er en reduksjon med ca en tredel på 6 år!

I samme periode har antall administrative årsverk øket litt, fra 32,85 til 35,41. Antall barne- og ungdomsarbeidere har vært noenlunde stabilt.

Disse tallenes tale er ganske klar: All nedskjæring de siste seks årene har skjedd på forkynnersiden for voksne. Og nedskjæringen er dramatisk.

I festtaler understreker vi at vi vil satse på forkynnelsen. I profilforedrag understrekes dette på ny og på ny. ”Trone kommer av forkynnelsen vi hører”. Derfor er forkynnertjenesten det vi minst av alt ønsker å ramme. Så viser altså tallenes tale at det motsatte har skjedd.

Tormod Vågen sa en gang: ”Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.”

Vegard Svensen siterer ofte: ”Trangen til å høre, kommer av å høre.” Det er lett å avvende folk fra forkynnelsen. Det er vanskeligere å skape trangen på ny. Da må det vekkelse til. Jeg er redd vi allerede ser konsekvensene av nedskjæringene blant forkynnerne. Den åndelige matlyst avtar i folket vårt.

Jeg vil derfor be om at vi i kommende GF-periode arbeider for å styrke forkynnertjenesten igjen. Ikke bare i noen få forsamlinger, men først og fremst den omreisende forkynnervirksomheten.

tirsdag 9. juni 2009

Sentralstyrt eller lokalstyrt?


Misjonssambandet har alltid vært en sentralstyrt organisasjon. Hovedstyret(HS) skal godkjenne alle ansettelser av forkynnere og ledere i kretsene. Overskudd av salg av eiendom er det HS som disponerer, ikke kretsene.

Før de nye medienes tid, var det en stor respekt for de sentrale lederne i misjonen ute blant grasrota. Uttalelsene fra ei eldre misjonskvinne på Helgeland som omsider fikk sitte under Tormod Vågens talerstol er talende. Etter Vågens tale var hun framme å hilste på generalsekretæren og sa følgende: ”Nå kan du la din tjenerinne fare herfra i fred, for mine øyne har sett Vågen”.

Samtidig med denne sentralstyringen hadde kretsene stor selvstendighet. De ulike kretsene hadde sin egne profil på en del områder og fikk drive arbeidet slik de hadde tro for uten mye innblanding fra sentrale ledere. Da var det nok også større enhet i organisasjonen i grunnsyn og synet på arbeidsmåter.

Markert sentralstyring
De siste 25 årene har det blitt en markert endring i forholdet mellom kretser og hovedledelse. Mens den ærbødige respekt for hovedledelsen har avtatt, har sentralstyringen blitt betydelig sterkere. Enheten i grunnsyn og arbeidsmåter har nok også blitt svekket.

Jeg kan nevne noen trekk i denne økte sentralstyringen. Før var kretsene mye mer selvstendig ved kall av ledere og forkynnere. Forkynnerne ble kalt på prøve og reiste et par år før HS, etter innstilling fra kresen, skulle godkjenne den faste ansettelsen. I praksis fungerte dette som sandpåstrøing.

I den nevnte perioden er dette blitt strammet inn betydelig. Nå vil HS være mer inne i prosessen med ansettelser allerede fra før noen blir kalt. Dette gjelder ikke minst ved kall av kretsleder og BU-leder.

Sentral budsjettstyring
Misjonens regnskap er nå et konsernregnskap. Det betyr at alle kretsregnskap og institusjonsregnskap skal inn i samme konsernregnskap. Kretsenes regnskap ble avdelingsregnskap under HS for å forenkle og spare. Det ble klart presisert at dette kun var en teknisk sak, og ikke skulle få konsekvenser for kretsenes selvstendighet.

Konsekvensen av dette vedtaket ble imidlertid annerledes. Det legges ikke lenger fram balanse for kretsmøtene. Kretsmøtene skal ikke lenger godkjenne regnskapet for kretsen, bare ta det til orientering. Ansvaret er dermed skjøvet fra lokale kretser og misjonsvennene der, til sentrale myndigheter og GF.

Dette har også ført til en helt annen budsjettstyring enn før. Kretsenes forbruk blir detaljstyrt fra sentralt hold, i den forstand at kretsene får ei stram kostnadsramme og forholde seg til. Kretsene har små muligheter til selv å styre sine budsjett.

Skoler og barnehager fra krets til HS
En annen dramatisk endring er eierforholdet til skolene. Skolene vokste fram av en glød og nød i det lokale misjonsfolket. Kretsene var eier av sine skoler. Der det var mindre forhold lokalt, gikk flere kretser sammen om en skole.

Av ulike årsaker ble det bestemt at skolene skulle organiseres som aksjeselskap. Det offentlige lovverket tilsier imidlertid at i en konsernmodell skal hovedleddet i organisasjonen eie aksjene. Det ble derfor bestemt at skolenes aksjer skulle eies av HS og at HS skulle delegere GF-myndighet til de tidligere eierkretsene. Dermed ble nok et ”teknisk” vedtak i praksis en sterk sentralisering. Plutselig var det ikke lenger kretsene som eier skolene, men HS.

Det samme skjedde også med kretsenes barnehager. Eiermyndigheten ble overført fra kretsene til et sentralt AS. Dermed er det lokale ansvar og myndighet kraftig svekket.

Og som om ikke det er nok, i løpet av sommeren 2009 slettes kretsenes organisasjonsnummer i Brønnøysundregisteret.

Regionleder HS sin mann
Nå foreslås linjen kjørt fullt ut. I HS sitt forelegg til nye regioner foreslås det at regionlederen ikke lenger skal ansettes av det lokale regionstyret, men av HS. Regionlederen skal ikke lenger ha regionstyret som sin nærmeste overordnede, men leder for NLM Norge på hovedkontoret.

Dermed er den gamle kretssekretæren ikke lenger kretsens mann overfor HS, men HS sin mann overfor kretsen. På den ene siden foreslår HS at regionlederen skal stå til ansvar for regionsstyret, samtidig skal det være ”heimesekretæren” som er hans nærmeste overordnede. Det blir ikke enkelt å forholde seg til hvis det blir interessekonflikt mellom regionstyret og HS.

Mange av disse vedtakene er begrunnet i pålegg fra offentlige myndigheter. Vi har ikke vært våkne nok og sett konsekvensene av det vi har gjort. Jeg har ikke noe å klandre andre medarbeidere for. Jeg har selv vært kretsleder det meste av denne perioden og har ikke sett konsekvensene fullt ut av det jeg har vært med å anbefale.

Tid for kursendring
Blir dette siste forslaget vedtatt på årets GF, er det meste av ansvar og myndighet flyttet fra krets til hovedledelse. Det vil være svært uheldig for misjonsarbeidet lokalt og dermed også sentralt.

Jeg vil derfor sterkt anbefale at GF ikke vedtar den foreslåtte endring, men beholder regionsstyrenes ansettelsesmyndighet for regionleder og at det fortsatt er regionstyret med dets formann som er regionleders nærmeste overordnede.

La det vedtaket heller være en start på en tilbakeføring av myndighet fra sentralleddet til regionene.

Forslag til vedtak på GF:
GF vedtar at det fortsatt skal være regionsstyret som ansetter regionleder og at regionstyret har personalansvaret for regionlederen. HS skal som nå, godkjenne ansettelsen.

lørdag 23. mai 2009

Avslørt

Fremskrittspartiet har på sitt landsmøte vedtatt å arbeide for godkjenning av drap på syke som ønsker å dø(”aktiv dødshjelp”). Dermed har de grundig avslørt sitt hykleri.

FrP var ett av få parti som gikk mot den antikristelige ekteskapsloven som nylig ble vedtatt. De har stadig hevdet at de kjemper for kristne verdier. Når det gjelder støtten til Israel, har de vært et positivt innslag i norsk politikk.

Kristenfolket i Norge har sett med fortvilelse på Senterpartiets, Arbeiderpartiets og SVs bevisste linje for avkristning av landet vårt. At de rødgrønne foretrekker hedenskap framfor kristendom, må vi bare med sorg akseptere.

Det er også sterkt beklagelig at Venstre og Høyre dilter etter de rødgrønne i disse verdispørsmål. Mange har derfor satt sitt håp til FrP. De fine ord og gode enkeltstandpunkt har vært en oppmuntring for mange av oss som synes KrF er alt for uklar i mange viktige saker.

Så opplever vi altså at FrP blir en hovedmotstander i kampen for livet. Ingen andre parti har gått så langt i forakten for det fødte liv. Det ufødte liv har dessverre mistet sitt rettsvern for lenge siden. Masken har falt av FrPs ansikt. Sammen med alle andre partier, med unntak av KrF, er de et nei til livet-parti. Et parti som aksepterer at folk blir slått i hjel(5.bud).

Vi som ønsker å bevare de kristne verdier i landet vårt har derfor ikke lenger andre parti å stemme på enn KrF. Alle andre stortingsparti er nei til livet parti. Heller ikke de mange små parti med kristelig program er det forsvarlig å stemme på. De har ingen mulighet til å komme på Stortinget. Dermed blir i praksis en stemme til dem en stemme til våre motstandere.

Hva bør så KrF gjøre? Jo, de må blankpusse sin profil. De må bestemme seg her og nå for ikke å gå inn i noen regjering, men bli et støtteparti for ei borgerlig mindretallsregjering hvis vi blir kvitt de rødgrønne.

Norges framtid står på spill. Han som ”sende sitt ord til Norges fjell” vil også flytte lysestaken bort om vi ikke omvender oss. La oss be for landet, for valget. La oss be om vekkelse i vårt dyre fedreland.

mandag 18. mai 2009

Vi trenger ikke noe kirkesamfunn


Rådsmøtet i NLM vedtok mot fem stemmer, å anbefale at det opprettes et NLM-kirkeregister. Personlig var jeg en av de fem som gikk imot dette, men jeg uttalte at jeg kunne stemme subsidiært for forslaget som fikk flertall. Det kan jeg ikke lenger.

Jeg meldte meg ut av Den Norske Kirke(DNK) for over ett år siden. Jeg deler DNKs bekjennelsesgrunn, men de kirkelige samlinger i gudstjenesten har aldri vært min åndelige heim. Den har vært og er på bedehuset. Jeg har aldri sett på DNK som noen sann bibelsk kirke, kun statens religonsvesen. Derfor er ikke medlemskap i DNK noen samvittighetssak for meg.

Årsaken til at jeg har vært medlem i DnK inntil for ett år siden, er at statskirka har vært med på å prege samfunnet vårt på en god måte, ikke minst i skole og lovverk. De kristne grunnverdier har stått sentralt i landet vårt gjennom århundrer. Her har statskirka betydd mye.Nå uthules dette fullstendig, dessverre. Fosterdrapsloven har vi hatt siden 70-tallet. Nå fjernes kristendommen fra skolen, ekteskapets særstilling er fjernet til fordel for en kjønnsnøytral lov.

Det er sårt å oppleve at biskoper og kirkemøtet løper sammen med politikerne i denne avkristning. Det har alltid vært vranglære i statskirka, sammen med den sunne lære. Nå har imidlertid kirkens øverste organ vedtatt å akseptere synden, gjennom sitt homofilivedtak.Samlet sett ser jeg derfor ikke noen hensikt i å bli stående som medlem i DNK. Jeg har derfor valgt å melde meg ut.

Men, jeg er fortsatt med i Guds kirke. Den er samlingen av Guds folk, der Ordet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett.Min tilhørighet er som før, i Misjonssambandets forsamling og forening. Jeg vil derfor ikke melde meg inn noe annet kirkesamfunn. Heller ikke et eventuelt NLM-kirkeregister. Kirken er en åndelig størrelse. Det er ikke nødvendig å stå tilsluttet noe registrert kirkesamfunn. Det eneste register som teller, er å få stå i livets bok.

Dette er en personlig beslutning. Jeg vil ikke verken anbefale eller fraråde andre til å gjøre det samme som meg. Mange lokale forhold spiller inn. I en slik sak må hver enkelt misjonsvenn føle stor frihet til å handle ut fra sin egen overbevisning.Men situasjonen i folket vårt og i statskirka gjør det om mulig enda mer nødvendig å bygge opp et sterkt og selvstendig lekmannsarbeid som er helt uavhengig av embete og stat.

Det er to grunner til at jeg har kommet til at jeg ikke kan støtte opprettelsen av et kirkeregister i NLM. For det første er det stor usikkerhet om hva et slikt register vil innebære av forpliktelser, administrasjon og økonomi. Er det kun en database, har jeg ingen problemer. Men er det så enkelt?

Den andre grunnen er en dårlig erfaring med et uskyldig forsamlingsvedtak på en tidligere GF. Vedtaket da var at NLM i tillegg til å bestå av forninger og misjonslag, også består av forsamlinger. For mange var dette et selvfølgelig tillegg. Det har alltid vært forsamlinger i NLM. I ettertid har vi sett at mange har lagt mer enn en formalitet i dette vedtaket.

Jeg frykter for at noe lignende vil skje med et vedtak om kirkesamfunnsregister. Det kan lett bli tolket som et første skritt mot at NLM blir et eget kirkesamfunn. Det vil igjen føre til en enda sterkere frikirketenkning enn vi opplever i dag. Dette vil være et brudd med det som er vårt kall som misjonsorganisasjon og lekmannsbevegelse.

Hvis det likevel blir flertall for et slik kirkeregister, må det være et rent NLM-register. Jeg har ikke tro på ei felleskirke med andre organisasjoner. Vi får stå sammen med dem på våre felles bedehus, men la oss arbeide i hver vår båt.

NLMs kall er vekkelse og misjon. For å være tro mot dette kallet trenger vi å styrkes som en bibeltro forkynner-, lekmanns- og nådegavebevegelse. Vi trenger ikke økt fokus på kirkestruktur.

Vi må nå ut med det frigjørende evangeliet for syndere, både i Norge og til jordens ender. Til en slik strategi er vi hjelpeløse. Vi er fullstendig avhengig av Jesus og hans nåde.

lørdag 16. mai 2009

Gå heller til Bibelen!


I ungdomsavisen iTro behandles ulike sider ved evigheten. I en artikkel over nesten to sider skriver Odd Inge Aas om ”Død og liv. Tilgivelse og evighet. Store tema…også på kino og iPoden din.”

Han skildrer ting som berører disse temaene i to kinofilmer og to rockeplater. Den ene kinofilmen er et eventyr av C.S.Lewis. Et eventyr med mye kristen symbolikk, men som også mange kristne ledere har advart mot. Han skriver bl.a.: ”De fantastiske bildene fra Narnia gjør at jeg gleder meg til den dagen”(når Jesus kommer igjen) Merkelig at det må eventyr til for å skape himmellengt!

Rockeplatene har han tydeligvis saumfart for å finne noe kristelig. Den ene plata inneholder en del allmennreligiøse tekster, den andre artisten har ikke sagt noe klart om si tro, hevder Aas.

Det undrer meg at man i et kristent blad henviser ungdommen til ”de sprukne brønner” istedenfor til livet vann. Det finnes ingen veiledning til de unge om å heller søke til der Jesus er å finne, i Bibel og forkynnelse, i stede for å oppsøke mer eller mindre tvilsomme kinofilmer og verdslige rockegrupper. Det er å gi ungdommen steiner for brød.

Problemet med liberal og allmennreligiøs forkynnelse er ofte ikke det som blir sagt, men det som ikke blir sagt. På samme måte kan du alltid finne ett eller annet som kan ha en viss tilknytning til et bibelsk tema i nesten hver film og sangtekst. Men å oppfordre ungdommen til å gå til slike kilder for å hente inspirasjon, er å føre dem på avveier.

Nå vil selvsagt ikke Aas hevde at han vil henvise de unge til slike kilder i stede for Guds ord. Han tenker nok på Damaris vis, at slike filmer og slik musikk kan være innfalsport til en åndelig samtale. Vi finner imidlertid ikke slike tanker i Guds ord.

Bibelen sier tvert imot at vi ikke skal skikke oss lik med denne verden. Kjennetegnet på de første kristne var ikke at de gikk sammen med de ikke kristne i deres verdslige lag for å vinne dem. Nei, ”Nå undrer de seg over at dere ikke løper med de i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere”(1 Pet 4,4)

Min oppfordring til Guds barn er å holde seg borte fra kino, ikke høre på verdslig rockemusikk. Søk veiledning i Guds ord til oppbyggelse og formaning. Hold deg trofast til de helliges samfunn med sunn forkynnelse, god oppbyggelig sang og vitnesbyrd. Be også om å få nåde til å leve et liv omvendelsen verdig.

Hvorfor bruke time etter time på å lete etter noe som kan ligne på det ekte i filmer og verdens musikk, når du bare kan åpne din Bibel og du er midt inne i skattkammeret.

søndag 10. mai 2009

SVs inntoleranse

Sosialistisk Venstreparti vedtok nylig at de vil arbeide for å legge ned alle private skoler, også de som er et alternativ på pedagogisk og religiøst grunnlag. Dette avslører at sosialismens totalitære trekk enda er høyst levende i partiet.

I Norge står om lag 90 % tilsluttet et kristent kirkesamfunn. I SV råder ateismen og det livssyn som hevder at alle livssyn er like bra. Det er et livssyn uten stor oppslutning i folket.

Likevel vil altså SV at deres lille mindretalls livssyn skal bli enerådende i norsk skole. Det eneste livssyn som skal være tillatt, er livssynet som sier at alt er like bra. I toleransens navn blir man intolerant og totalitær.

Grunnleggende menneskerettigheter gir foreldrene hovedansvaret for oppdragelsen av barna. Sosialismen godtar ikke dette. For dem er det staten som skal stå for oppdragelsen. Alle skal oppdras til å tenke likt, nemlig slik myndighetene mener er rett.

Den som er en kristen er overbevist om at Jesus er den eneste vei til frelse. Det betyr videre at han mener at Muhammed, Buddha, Mammon, Marx og Mao er avguder, og at troen på dem fører til fortapelse. Den som er muslim mener at Muhammed og Allah har den rette lære og alle andre har feil.

Men en er ikke intolerant av den grunn. Toleranse er ikke å mene at alt er like bra. Toleranse er å ha en overbevisning og gjerne argumentere tydelig for den, samtidig som en anerkjenner at de som har en annen overbevisning enn en selv er i sin fulle rett til å oppdra sine barn i den tro de er overbevist om.

De fleste i Norge velger å sende sine barn i den offentlige skole. Noen fordi livssyn betyr lite for dem, andre fordi de vil ta ansvar for livssynsopplæringen selv utenom skoletiden. Men det er noen som av religiøse grunner ikke ønsker at barna skal få en slik undervisning som gis av det offentlige skolevesen. Et livssyn får nemlig konsekvenser for de fleste fag i skolen. Det er nok å nevne synet på skapelse eller evolusjon, samlivsetikk, synet på historien, menneskesyn osv.

SV vil nå altså gjøre sitt livssyn til det eneste lovlige i norsk skole. Ingen som mener noe annet enn dem skal få drive undervisning av barna med støtte fra staten, selv om de er like gode skattebetalere som sosialistene. Om foreldre er overbevist om at en skole basert på dette SV-livssyn er skadelig for barna deres, skal de likevel tvinges til å sende barna til denne skolen. Vi ser klare likehetstrekk med land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Enhetsskolen er sosialistenes store ideal. En slik skole er kun mulig der samfunnet er enhetlig. I et flerkulturelt samfunn med mange ulike religioner, kan enhetsskolen lett bli et overgrep.

Den rødgrønne regjeringen har kjempet iherdig for å avkristne landet vårt. Det er forståelig med de rødes sosialistiske røtter. Det er vanskeligere å forstå at det gamle bondepartiet SP kan være med på en slik utvikling Til høsten er det valg. Sporene etter denne regjeringen skremmer. Det er på tide med en ny kurs.

Tjenestedeling mellom menn og kvinner



Ulike syn i NLM
Få spørsmål har vært så mye debattert på NLMs generalforsamlinger som spørsmålet om kvinnens tjeneste. Debatten har først og fremst gått på om kvinnen kan ha stemmerett på GF eller ikke. På 1990-tallet ble denne debatten mer dyptgående. For da viste det seg at det i tillegg til ulike syn på hva GF er, var det også kommet inn et nytt bibelsyn hos oss. Et bibelsyn som ikke uten videre aksepterer Bibelens tale om tjenestedeling mellom menn og kvinner.

Bibelsyn
I alle slike spørsmål er det avgjørende at vi bøyer oss for Guds ord. Hele Bibelen fra første til siste vers er Guds ord til oss. Vi diskuterer ikke med Guds ord, vi bøyer oss for det. Bibelen er klar i all spørsmål. Er det noe vi ikke forstår, er det ikke Guds ord som er uklart. Da er det vår forstand som ikke strekker til. Sier Guds ord noe om en sak på flere steder, skal vi la de klare ord tolke de uklare(2 Pet 1,20-21)

Det allmenne prestedømme
I GT var det en egen prestestand. Denne ble fullendt i den store Presten, Jesus Kristus. I menigheten etter at Jesus har fullført frelsesverket, er alle Guds folk prester(2 Pet 2,9). Dette gjelder kvinner som menn. Vi er satt i Guds menighet til å tjene med den nådegave som vi har fått. Og alle kristne har fått minst ei nådegave. Det finnes mange ulike nådegaver nevnt i Bibelen. Se for eksempel 1 Kor 12,28ff og Rom 12,6ff.

Likeverd
En annen bibelsk sannhet som er viktig i denne sammenheng er at Guds ord lærer oss at det er ingen gradsforskjell mellom menn og kvinne i Guds rike. Nei, her står vi alle på like fot. ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus.” (Gal 3,28) I Guds rike er det fullt likeverd mellom kjønnene.

Ulike tjenester
I tillegg til dette taler Guds ord om ulike tjenester i menigheten. Disse skal fylles ut fra nådegave, tillit og utrustning. Bibelen nevner mange tjenester. Noen av dem er nok ulike benevnelser på den samme funksjon. Slike tjenester som Bibelen nevner, er hyrde, eldste, evangelist, profet, diakon, lærer m.m. Noen av disse tjenester sier Guds ord at kvinnen skal slippe. Det pålegges mannen å utføre disse. Det er en deling av oppgaver, ikke en gradering av verd.

Hva kvinnen skal slippe
De to viktigste tekstene om dette er 1 Kor 14,34ff og 1 Tim 2,11ff. I Korinterbrevet står det: ”Som i alle de helliges menigheter skal kvinnen tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. …det jeg skriver til dere, er Herrens bud.” Her ser vi at dette er noe som gjelder alle Guds menigheter og at det er et Herrens bud!

I 1 Timoteusbrevet står det: ”En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva.” Her ser vi det tales om læreansvar og en ”hodefunksjon”, og at dette er en ordning Gud har satt fra skapelsen av. Se også Ef 5,22ff.. Denne hodefunksjonen er spesifikt omtalt i Ef 5,22ff. Her er det tale om ekteskapet, der kvinnen skal underordne seg mannen i alle ting.

Hvordan skal dette forstås?
Opp gjennom all tider har dette blitt forstått av de feste bibeltro forkynnere og lærere, at det er en spesiell tjeneste i menigheten som Gud pålegger mannen. Denne tjenesten er å ha ansvaret for læren og å være hyrde for Guds menighet. Det har vært og er ulikt syn på hvilke konkrete tjenester i vår tid dette gjelder, men selve prinsippet er helt klart i Guds ord.

Konsekvenser for NLM
Menighetsordningen på Bibelens tid er ikke lik den vi har i vår tid. Guds ord er det samme og gjelder like mye for oss som for menigheten på NTs tid. Men hvordan forstår NLM dette inn i vår organisasjon?

A. Generalforsamlingen var NLMs høyeste organ i alle saker inntil 1997. Den avgjorde også lærespørsmål. Derfor var den sammensatt kun av menn.

B. Rådsmøtet. I 1997 ble GF åpnet for kvinner. Men da ble øverste myndighet i lærespørsmål overført til Rådsmøtet. Dette møtet består av menn, i hovedsak valgt av de ulike kretsene.

C. Hovedstyret. Dette styret er det øverste organ i misjonen vår mellom generalforsamlingene. De har et klart hyrde- og læreansvar og består derfor av menn.

D. Kretsformann og nestformann i kretsstyret. Kretsstyrene er øverste styrer i kretsene. De har ikke i sammen grad læreansvar som hovedstyret. NLM har derfor valgt at formann og nestformann i kretsstyrene skal ha et særlig hyrde- og læreansvar i kretsene og skal derfor være menn. Kvinner kan være ordinære medlemmer av kretsstyret.

E. Ulike stillinger. Flere av stillingene som ansatte i NLM har, innebærer et særlig lære- og hyrdeansvar. Ansatte i følgende stillinger skal derfor være menn: De øverste lederne ved hovedkontoret, rektorene ved bibelskolene, feltlederne på misjonsmarkene, kretsledere og forsamlingsledere.

F. Eldsteråd. Noen få forsamlinger har opprettet egne eldsteråd. Disse består av menn.

G. Forvalter av sakramentene. Denne oppgaven blir også tillagt menn, ut fra at det ligger en hyrdefunksjon til denne oppgaven

Dette er de viktigste stillinger og tillitsverv som NLM sier skal være tillagt menn. Alle andre stillinger og tillitsverv er derfor i prinsippet åpent for både kvinner og menn.


Kvinnelig forkynner?
Hva så med forkynnertjensten? Kan en kvinne være forkynner? På dette spørsmålet har det aldri vært stor uenighet i NLM. Det har vært noen få kvinnelige forkynner helt fra de første årene. Kvinnelige misjonærer har også reist og forkynt Guds ord og fortalt fra misjonsmarkene. I noen få forsamlinger har det imidlertid vært forbeholdt menn å tale på ordinære søndags formiddagsmøter. Dette møtet har da blitt regnet som hovedsamlingen i menigheten, der læren står i sentrum.

Både Bibeltrogna venner i Sverige og Luthersk Missionsforening i Danmark har tillagt forkynnerne en hyrde og lærefunksjon. Det betyr at kvinner ikke kan være forkynner i disse organisasjonene.

Hvordan kan vi i NLM tenke slik vi gjør, når det står at kvinnen skal tie i forsamlingen? Det gjør vi fordi vi prøver å se Guds ord i sammenheng, slik vi lærer bl.a. i 2 Pet 2,20. I avsnittene som taler om at kvinnen skal tie i forsamlingen, er det snakk om lære- og hyrdeansvaret. Det står flere steder i Guds ord at kvinner var aktivt med i veiledning og forkynnelse. Vi taler med andre ord om ulike forkynnernådegaver som lærer, profet og evangelist.

Øivind Andersen(avdød Fjellhaug-lærer) sier om profetisk tale: ”Med profetisk tale menes en åndsfylt Kristus-forkynnelse på basis av det profetisk-apostoliske ord”. Dette har han belegg for i 1 Kor 14,3: ”Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.” I 1 Kor 11,5 står det hvordan kvinnen skal te seg når hun taler profetisk. Det betyr altså at kvinnen kan tale profetisk, men hun skal ikke ha ansvaret for læren.

Vi kan også merke oss at det var kvinner som fikk ansvar for å forkynne at Jesus var stått opp av graven. I Ap.gj 18,26 står det om Priskilla. Sammen med sin mann tok hun seg av Apollos og ”la Guds vei nøyere ut for ham.”

Kvinnelige prester
Hvordan kan vi være strekt imot kvinnelige prester, og samtidig åpne for kvinnelige forkynnere? Å være prest i Den norske kirke er per instruks å være hyrde for menigheten. Dette er i strid med Guds ord. En kvinnelig forkynner, som har nådegave til profetisk tale eller evangelist, er ikke en hyrde eller lærer for menigheten. Bibelen taler altså om ulike tjenester og nådegaver.

Derfor kan en kvinnelig forkynner med frimodighet vitne ut fra Guds ord. Den kvinnelige presten derimot har gått inn i en tjeneste som i følge Guds ord har blitt pålagt mannen. Derfor har hun en tjeneste i strid med Guds ord.

Ytterligere konkretisering
Det er alltid vanskelig å skulle konkretisere Guds ord inn i vår menighetstenkning når det gjelder tjenestedeling mellom menn og kvinner. At Guds ord taler om en slik tjenestedeling er helt klart. Å si noe annet vil være å fornekte Guds ord.

I avsnittet ”konsekvenser for NLM” har jeg nevnt de stillinger og tjenester som vi i NLM har vedtatt skal være for menn. Det betyr ikke at lista er fullstendig. Under vil jeg nevne noen tanker jeg har gjort meg angående ulike stillinger og tillitsverv i misjonen. Vi må absolutt kunne leve med at vi ser ulikt på enkelte konkretiseringer av tjenestedelingen, men det er ikke til å leve med at Guds ord forektes på dette området.

A. Kretsstyret. I Stavanger krets har de vedtatt at hele kretsstyret skal bestå av menn. Dette fordi de mener at kretsstyrt har et ansvar som kommer inn under hyrde og lærefunksjonen. Dette gjelder ikke minst med tanke på ansettelser av forkynnere. Jeg deler Stavanger krets sitt syn. Dette også ut fra Bibelens tale om mannen som kvinnens ”hode”. Kretsstyret er kretsens øverste organ. Det leder og er ansvarlig for arbeidet i kretsen.

B. Bibelskolelærer. Det har i mange år vært ansatt noen få kvinnelige bibelskolelærere i NLM. Disse har i liten grad hatt ansvar for ren bibelundervisning og troslære. Jeg kan ikke forstå annet enn at bibel- og troslæreundervisningen må ligge til mannen. Det gjelder i høyeste grad lærespørsmål.

C. Forkynnere med ansvar for bibelundervisning for voksne bør også være menn. Da tenker jeg på den klart læremessige forkynnelse. Dette gjelder også bibeltimeholdere på store arrangement og profilerende samlinger. Her er det imidlertid vanskelig og skille mellom de ulike nådegaver, så vi må trø varsomt.

D. Avdelingsledere. I misjonen er det mange stillinger som innebærer lederansvar og som ikke er nevnte over. Dette gjelder bl.a. ledere på misjonsfelt, misjonssekretærer og andre avdelingsledere ved hovedkontoret og rektorer ved videregående skoler. Både ut fra ”hode-tenkningen” og at disse stillingene nødvendigvis vil innebære en vesentlig grad av hyrdefunksjon, bør kvinner være fritatt slike stillinger.

E. Foreningsformenn i foreninger med offentlig møtevirksomhet. Det har vært vanlig i foreninger med mange medlemmer, at en av de ”eldste” blir valgt til formann. Men det har ikke vært lagt en eldstefunksjon til selve formannsvervet. Derfor har det noen steder vært kvinnelige foreningsformann. En er ”eldste” i kraft av nådegave og tillit, ikke i kraft av verv. Det er imidlertid helt naturlig i forsamlingene er at det velges en mannlig formann som har tillit som åndelig leder.

F. Søndags formiddagsmøter. Jeg kan ikke se at det er forskjell på forkynnelse søndag formiddag, i forhold til forkynnelse søndag kveld eller fredag kveld. Skille i syn her går altså ikke på klokkeslettet og dag for møtet, men på synet på hva et søndags formiddagsmøte skal være. Så langt jeg kan se har vi ikke i vår bedehussammenheng tillagt dette møtet annen vekt enn andre møter, slik de gjør bl.a. i Den Norske Kirke. Der er gudstjenesten søndag formiddag hovedsamlingen med vekt på lære og sakramentforvaltning.

Jeg kan altså ikke se at det er galt at ei kvinne er taler på et søndags formiddagsmøte. Dette ut fra at jeg ser på søndag formiddagsmøte på samme måte som møter til andre tidspunkt. Men dersom forsamlingen bestemmer at søndags formiddagsmøte skal være tilnærmet det Guds ord nevner som ”menighetssamling”, skal det være menn som er forkynnere.

Sunn romslighet
I synet på flere av disse tillitsverv og stillinger jeg har omtalt i avsnittet over er det ulike meninger i organisasjonen vår. Det mener jeg det må være rom for. Vi skal forsvare vår overbevisning ut fra Guds ord. Men vi må kunne se noe ulikt på enkeltspørsmål og samtidig stå sammen som brødre og søstrer i tjenesten i misjonen.

Avvis vranglærere
I våre dager brer vranglæren om seg i det norske folk. Kvinnelige prester, homofil praksis, livets to utganger, samboerskap er bare noen stikkord der Guds ord fornektes i dag. Vi må avvise vranglæren og vranglærerne i menighet og forsamling. Bibelen advarer oss mot å ta i mot dem og å gå og høre på dem!



(Skrevet på oppfordring fra en ungdom, jente, i forsamlingen)