tirsdag 27. august 2019

KRIK på avvei

Kristen Idrettskontakt (KRIK) har nylig gjort et vedtak som er i strid med Guds ord. Det er trist at nok en skanse har falt.

KRIK er en kristen ungdomsorganisasjon som samler ungdom til ulike idrettsaktiviteter med innlagt andakt. Organisasjonen har vokst seg stor, og har et organisert samarbeid med flere bedehusorganisasjoner, blant annet NLM og Fjellhaug.

Det som nok en gang har skapt splittelse, er spørsmålet om homofilt samliv. Styret for KRIK har vedtatt at organisasjonen fortsatt skal «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet». Samtidig skal samlivsform «ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Dermed har dessverre KRIK startet på samme avvei som Den norske kirke (DNK). KRIK er i strid med seg selv ved å forkynne at homofilt samliv er synd, og samtidig akseptere at leirledere lever i åpenbar synd. Hva skal de unge tro når samme organisasjon forkynner både at homofil praksis er synd og samtidig at det er ok å leve i synd? Jeg frykter det vil gå med KRIK som det har gått med DNK, men enda er det ikke for sent å snu.

KRIK påtar seg et stort ansvar ved å åpne opp for at leder kan leve i strid med Guds ord. Dette er vrang lære som er med på å føre folk i fortapelsen. (2 Pet 2,1) Min varme oppfordring til KRIK er å snu i tide. Ikke forlat den enkle troskap mot Guds ord.

NLM og andre samarbeidende organisasjoner, har nå bare ett valg. Først å gå i samtale med KRIK for å få dem til å snu. Hvis de ikke når fram med det, må samarbeidet med KRIK opphøre.






tirsdag 20. august 2019

Kristenboble?


(Illustrasjonsfoto: Foto.no)
Hvordan skal en kristen forholde seg til de som ikke er frelst? Er det naturlig å skifte venner når en blir frelst, eller bør en fortsette i samme vennelag?

For noen måneder siden uttalte en ungdom seg om dette, til en kristen avis. Vedkommende ønsket å vinne andre for Jesu, og hadde klare meninger om hvordan dette skulle gjøres:

«Jeg har prøvd hardt å ikke være i kristenbobla. Jeg har flest nære ikke-kristne venner, og har selv verken gått på kristen internatskole eller bibelskole. Det er behagelig å holde seg med dem som er enige med en selv, men det er viktig for min tro og modning å forstå folk som ikke tenker og tror som meg. Vi klarer ikke å forstå andre mennesker uten å kjenne dem. Å drive misjonsarbeid uten å kjenne folk, går ikke an.»

I min oppvekst og i vekkelsestidene før den tid, var veiledningen en annen. En sentral formaning som ofte ble tatt fram, var Rom 12,2: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes,». Ofte ble det sunget på vekkelsesmøtene: «Farvel da gamle venner, jeg bytter vennelag» og «Farvel, du brede strede, du ser meg aldri mer! Så fattig er din glede, og hva du gir meg her.» Ofte ble det sitert fra Jak 4,4: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»

Er det noen motsetning mellom veiledningen fra ungdommen og den som ble gitt i vekkelsestidene? Det synes åpenbart at her spriker veiledningen. Personlig tenker jeg at veiledningen fra vekkelsestidene er nærmest bibelens veiledning, men kanskje gikk mange litt for lagt i sin avstandsholden til verden?



Kristenboble – hellig samfunn
Når en mener at kristne lever i ei kristenboble. tenkes vel at de kristne lever helt eller langt på vei isolert fra alle andre. De omgås kun kristne, har kun kristne venner og er kun opptatt av «kristelige ting». Personlig kjenner jeg ingen som lever i ei slik boble. De aller fleste har ikke-kristne arbeidskamerater, de har naboer som ikke er frelst. Det er få familier hvor alle er frelst. På bedehus og kirker har kanskje de fleste en kristen bekjennelse, men er alle frelst? Bibelen selv bruker i liknelsen om «de ti jomfruene» bildet om at halvparten av dem som var på vei for å møte brudgommen, kun hadde navn av å være frelst, men var fortapt.

Hele Bibelen forkynner oss at som kristne trenger vi å komme sammen med andre kristne. «De helliges samfunn», menigheten, er Guds barns matstasjon. Som kristne er vi ulike lemmer på samme legeme og er derfor avhengige av hverandre. Bibelen taler om ulike nådegaver vi kristne har. Disse nådegavene står i et nøye avhengighetsforhold til hverandre.

Det kan være farlig med slagord. For en generasjon siden var et slagord at kristne måtte være vitner «der du er». En bibelsk sannhet. Men den fikk en slagside. Oppfordringen var å være kristen i idrettslaget, i musikkorpset, på kino med ikke-kristne venner osv. Så var forutsetningen å kutte ut noen møter på bedehuset, for å være sammen med ikke-kristne venner «der du er». Vi hørte aldri noen oppfordring om å kutte ut TV-titting, sydenturer, hytteturer, fotballkamper osv. for heller å være sammen med ufrelste venner. Nei, kutt ut møter! Det er alt for mange møter på bedehuset. Vi lever i ei kristenboble, ble det hevdet.

De kristne skolene er kanskje vårt viktigste ungdomsarbeid
Her fra den nye idrettshallen på Val


Kristen skole – kristenboble?
Den nevnte ungdommen roser seg av ikke å ha gått på kristen internatskole eller på bibelskole. På den måten har vedkommende unngått den uheldige kristenboblen. Er kristne skoler «kristenbobler»?

Jeg tror ikke det finnes noen «kristen skole» der alle elevene er kristne. Det gjelder også bibelskoler. «Så mange har navn av å være en kristen, men ånden og ilden har sloknet hos dem» Kristne skoler er viktige for formidling av fagkunnskap ut fra et kristent grunnsyn, men de er også et svært viktig redskap til å nå ungdom med Guds ord. Både kristne ungdommer og de som ikke er det.

Kristne grunnskoler og videregående skoler er i stor grad en arena hvor ulike livssyn møtes. På disse skolene går muslimer, humanetikere, ungdom som er likegyldige overfor religion osv. Her er alle velkomne, og respekten for de ulike livssyn skal være stor. Den kjenner lite til kristne skoler, som kaller dem for ei «kristenboble».

Nærmere Jesus – avstand til syndens innflytelse
Mens det for 50 år siden kanskje ble talt i det meste laget om ikke å skikke seg lik med denne verden, har denne bibelske sannhet nå nesten forstummet på bedehusets talerstoler. NT gjentar formaningen igjen og igjen til de kristen, om ikke å elske verden og verdens ting. Synden, verden og djevelen har ett mål, å få oss mennesker bort fra Jesus og å gå fortapt. Disse formaningene gjelder like mye til oss gamle som til ungdommen.

Peter skrev i sitt første brev til de kristne, og minnet dem om at det var et før og et nå i deres liv. Å bli frelst er å bli omvendt. Livet får en ny kurs: «For det er nok at dere i den tiden som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.» (1Pet 4:3f)

Som kristne ønsker vi, og formanes vi til, å søke nærmere Jesus. Det skjer gjennom lesning av Guds Ord, høre forkynnelse av Ordet og tjene i Guds forsamling. «Med blikket festet på Han som er troens opphavsmann og fullender.» «Er dere oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter…»



Alle kristne er kristne der de er. Ingen kan vær kristen der de ikke er. Vi ønsker å være så gode arbeidskamerater som mulig, med alle. Vi ønsker å ha nære og gode relasjoner til familie, enten de tror på Gud eller ikke. Vi ber om å få være gode naboer, med alle naboene. Men vårt vennelag finner vi først og fremst i Guds forsamling.  Vi ønsker å gi våre barn og unge en kristen opplæring og oppdragelse. Derfor er vi glade og takknemlige for hver og en av våre kristne skoler som kan hjelpe oss med det. Derfor er vi glade og takknemlige for søndagsskole, barnelag, ungdomsklubber og alt annet barne- og ungdomsarbeid på bedehusene.

Når så mye er sagt, må det også legges til at det er noen kristne som har et nært, sunt og godt venneforhold til venner som ikke er frelst. De har gjensidig respekt for hverandre og forståelse for at de som venner på noen områder må skille lag. Flere er vunnet for himmelen gjennom kontakten med kristne venner. Det er stort.

23 år gamle Matias Orheim formet i 1907 ei hjertebønn: «Å, var eg meir deg, Jesus, lik. Så hjartevarm og god, Med same kjærleik utan svik Som du i striden stod! Å, var eg meir med liv og tru I alle ting som du, som du, Min Gud, kor sæl eg var!»










torsdag 15. august 2019

Biskopen eller Bibelen?


Alv Magnus (foto: Dagen)

Biskopen i Borg har sendt ut en sterk anbefaling til sine proster, om ikke å slippe til Alv Magnus på Den norske kirkes prekestoler i bispedømmet.

Det er en av biskopenes oppgaver å verne om den rette lære. Er det noen som åpenbart lærer i strid med Guds ord, skal de ikke slippes til på prekestoler, hverken i kirker eller på bedehus. Men i dette tilfellet er alt snudd på hode. En vranglærende biskop stenger ute en predikant som forkynner i overenstemmelse med Guds ord.

Biskop Atle Sommerfeldt har i brev til prostene og i media gått sterkt i rette med Alv Magnus for hans tale i Tomb kirke. I talen forkynte Magnus Bibelens tale om livets to utganger. Han konkretisere hva det vil si å leve i synd, noe som er et kjennetegn på at en ikke er omvendt. Dette er i overenstemmelse med f.eks. 1 Joh 1:6: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.»

I 1 Joh 2:9 konkretiseres dette på et liv i opprør mot det femte budet: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Vi kjenner ikke hjertene til andre mennesker. Forholdet mellom den enkelte og Gud avgjøres ikke av noe menneske. Vi skal derimot forkynne Guds ord og som Guds ord. Det er derfor ingen tvil om at i denne aktuelle saken er det biskopen som er på avveie og ikke predikanten.

Det er nok biskopen som rammes av formaningen i 2 Joh 10, og ikke Alv Magnus: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!» Dette skjedde for øvrig i 2012 da Sommerfeldt ble nektet å tale, på en bibelcamping i regi av NLM.









tirsdag 13. august 2019

Da misjonskallet våknet i Norge


Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum ble bygget i 1840.
To år senere ble NMS stiftet i dette huset.

Kallet til å drive misjon blant unådde folkeslag, våknet seint i Norge. Først rundt 1840 ble det fart i arbeidet for å få i gang et norsk misjonsselskap.

Hvem var det som var drivkraften i dette arbeidet? Det er nærliggende å tro at haugianerne var de som var pådrivere, men det er et godt stykke unna sannheten. Det var frukter av en hundre år gammel bevegelse fra Tyskland, som først tente misjonsilden. Når det er sagt, var disse bare et redskap. Misjonskallet tennes på Golgata og av Den Hellige Ånd.

Det hadde vært noen spredte misjonsframstøt av enkeltpersoner også tidligere. Hans Egedes misjon på Grønland er et lysende eksempel. Men et samlet framstøt var ikke skjedd før Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble startet i 1842. I denne artikkelen vil jeg gi en kort oppsummering av misjonskallets framvekst i Norge i perioden fra 1820 og fram til NMS ble stiftet i 1842. Noen synes kanskje det blir vel mye fokus på Stavangerområdet, men det skyldes at Rogaland var veldig sentralt da misjonskallet våknet.

Biskop P. O. Bugge


BRØDREVENNENE
I perioden 1767-1791 var Søren Bugge prest på Lista. Søren var preget av brødrevennene, og i hans prestetid på Lista, var han redskap til en hernhuttisk vekkelse. «Halve Listalandet var hernhuttiske», ble det sitert i ettertid.

Blant prester og biskoper i Norge var det ellers på denne tid lite eller intet syn for å drive misjon blant unådde folkeslag. Et hederlig unntak i tillegg til gamle Søren Bugge, var hans sønn Peder Olivarius Bugge, som var biskop i Trondheim i perioden 1803-1842. Fra prestehjemmet i Farsund, fikk han i oppveksten impulser fra brødrevennene. I senere år ble han pånytt inspirert av folk med tilknytning til Herrnhut. Han startet Norges første misjonsblad i 1820. Bladet informerte om evangeliets frammarsj verden over, men gikk inn allerede etter to år.

Det var som nevnt ikke haugianerne som først talte misjonens sak, men brødrevennene. Brødrevennene var et kristent samfunn, også kalt Herrnhutere, som ble stiftet i 1727 av grev Zinzendorf i Herrnhut i Sachsen, Tyskland. Brødrevennene sto for et sterkt Kristus-fokus og talte mye om Jesu blod, sår og lidelse. Et annet kjennetegn ved brødrevennene, var deres sterke misjonssyn. Haugevennene var, ikke minst i tiden etter Hans Nielsen Hauges død, mer lovisk preget. Det var derfor ikke noen tette bånd mellom haugevennene og brødrevennene.

Gjennom handel og skipsfart mellom Norge, Danmark og Tyskland, kom også nordmenn i kontakt med disse evangeliske kristne. Noen ble frelst gjennom kontakt med brødrevennene og tok deres åndelige syn med tilbake til heimlandet. Brødrevennene sendte også noen misjonærer til Norge.

Gabriel Kirsebom Kielland

Nils Johannes Holm
En av de første som forkynte kallet til misjon i Norge, var Nils Johannes Holm. Han var dansk og født i 1778. Sitt åndelige gjennombrudd fikk han blant brødrevennene, og han ble utsendt av dem til Norge, for å forkynne evangeliet her. Holm ankom Norge våren 1820 og slo seg ned i Oslo. Her startet han med møter søndag ettermiddag, og huset ble snart fullt av folk. Han reiste også til flere bygder i Østfold. På disse samlingen spredte han informasjon om misjonen. Holm innså snart at skulle misjonens sak nå videre ut, måtte haugianerne bli med. Han oppsøkte Hans Nielsen Hauge, som ble tent for misjonen. Men Hauges mange venner rundt om i landet, var lenge likegyldige overfor dette viktige kall.

I 1826 begynte Holm å gi ut et misjonsblad, som ble trykket hos haugianeren Christoffer Grøndahl. Bladet informert om misjonen og fikk snart et stort opplag på 1000 eksemplar. Han gav ut ei egen salmebok i 1829, som han kalte Harpen. Den inneholdt også noen salmer av Holm, bl.a. «Hvor salig er den lille flokk».

Flere av de som var samlet i heimen til Nils Johannes Holm var unge studenter, ikke minst prestestudenter. Noen av disse ble brødrevenner og tok med seg sin tro og sitt misjonssyn når de fikk ulike stillinger, rundt om i landet. Den presten som fikk størst betydning for misjonens sak, var Gabriel Kielland. Når disse ble spredt rundt om i Norge, og ikke minst til Rogaland, holdt Nils Johannes kontakt med dem gjennom brev og besøk.

Nils Johannes Holm ble i Norge til 1834. Han reiste da til Danmark og ble predikant i brødremenigheten i Christiansfeld, hvor han virket til sin død i 1845.

F.v. Gabriel, Gustava, Caspar, Mette Johanne og Laurits Christian Kielland.
De tre mennene er brødre og var alle sentrale aktører ved oppstarten av NMS.


Gabriel Kielland
Gabriel Kirsebom Kielland ble født i Stavanger i 1796. Han studerte teologi i Oslo, og kom da i kontakt med Nils Johannes Holm. Kielland gikk fast på Holms møter, og ble etter hvert opptatt i Holms forsamling. I 1824 ble han prest på Finnøy og startet her egne samlinger med forkynnelse av Guds ord, utenom gudstjenesten søndag formiddag. Kielland fikk god inngang blant folket på Finnøy. Det ble vekkelse og mange kom på disse samlingene.

5. desember 1826 ble den første misjonsforening i Norge stiftet i Stavanger. Den ble stiftet av brødrevenner, og Gabriel K. Kielland var en sentral aktør. I 1829 vikarierte Kielland for presten i Strand, som da møtte på Stortinget. I Strand fikk han også god inngang blant haugevennene, noe som resulterte i at Norges tredje misjonsforening ble stiftet der, i desember 1834. Den andre misjonsforeningen i landet, ble for øvrig stiftet i Egersund noe tidligere samme år som foreningen i Strand startet opp.

Kielland fungerte som en veileder for brødrevennene i Rogaland også etter at han flyttet til Lyngdal i 1837. Han var den som førte i pennen oppropet som ble sendt ut i forbindelse med stiftingen av NMS, og var en periode med i hovedstyret for organisasjonen.

Fogd Søren Daniel Schiøtz


Kvartetten i Stavanger
I brødrevenn-miljøet i Stavanger var det en kvartett som var de sentrale ledere. Foruten Gabriel Kielland, var det hans yngre bror Caspar Kruse Kielland. Caspar var sjef på postkontoret i Stavanger. Den tredje var fogden i Stavanger, Søren Daniel Schiøtz. Schiøtz og Gabriel Kielland ble venner i Holms forsamling under studietiden i Oslo.

Caspar K. Kielland


Den siste av kvartetten i Stavanger var kjøpmann Svend E. Svendsen. Han var som ungdom en periode i England, og han ble han frelst, antakelig gjennom brødrevennenes forkynnelse. Svendsen ble en viktig person med tanke på å få haugianerne med i arbeidet for misjonens sak.

Knudsen og Knudsen
I Farsund bodde en farger som het Fredrik Tobias Knudsen. Han vokste opp i en brødrevenn-heim og kom tidlig igjennom til liv med Gud. Han flyttet til Bergen og ble gift der. De fikk mange barn, men kona døde etter tjue års ekteskap, i 1829. Fredrik Tobias flyttet da tilbake til Farsund. Han hadde lest Holms misjonsblad, og ble tent for misjonen. Knudsen begynte å reise rundt i nabobygdene og forkynte Guds ord, samtidig som han fortalte fra misjonsarbeidet.


En av Fredrik T. Knudsens sønner fikk kall til å reise ut som misjonær. Sønnen het Hans Christian, og var blitt igjen i Bergen da faren flyttet til Farsund. Hans Christina ønsket å gå på misjonsskole i Tyskland, for å forberede tjeneste som misjonær. Far Fredrik hadde kontakt med Gabriel Kielland, og fikk han og misjonsforeningen i Stavanger til å anbefale Hans Christian for misjonsskolen i Barmen, som Det Rhinske Missionsselskap drev. Hans Christian Knudsen kom inn på misjonsskolen og gikk der i fire år. Dette førte til enda større iver hos faren i Farsund. I løpet av 1835 fikk han løfte fra 500 personer, om årlige bidrag til misjonen. Han startet også misjonsforening i Farsund.

Fredrik Tobias Knudsen

Hans Christian fullførte misjonsskolen i 1839 og reiste heim til familien, som da var flyttet til Oslo. Her arbeidet far, Fredrik Tobias, på Grønland asyl. I november 1839 søkte Fredrik permisjon, og ble med sønnen Hans Christian på en misjonsreise langs kysten til Stavanger. Hensikten med turen var å starte misjonsforeninger, noe som lyktes de fleste steder de besøkte. Far og sønn Knudsen hadde et stort ønske om at alle disse foreningen skulle gå sammen i et norsk misjonsselskap, som kunne sende ut Hans Christian som misjonær.

Han Christian Knudsen hadde store kunstneriske evner.
Her er en av hans tegninger fra Sydvest-Afrika
Charlottenlund. Fogd Schiøtz sin bolig i Stavanger.
Malt av Hans Christian Knudsen i 1857

De hadde samtaler med de ledende menn i Stavanger om muligheten for å danne et misjonsselskap. Mens foreningen drøftet dette, reiste far og sønn Knudsen Ryfylke rundt og stiftet flere misjonsforeninger. Foreningen i Stavanger sendte et skriv til de misjonsforeningene i landet, som de visste om, for å høre om de støttet tanken om et landsdekkende misjonsselskap. Responsen var heller laber og tanken ble lagt på is. Men denne reisen som far og sønn Knudsen gjorde i 1839-40, la grunnlaget for samlingene som først kom i 1842.


Siden det ikke lykkes å få til et norsk misjonsselskap i 1840, reiste Hans Christian ut som misjonær for Det rhinske misjonsselskap Namibia i Sørvest-Afrika. Han fikk noen rike år som enslig misjonær fram til 1848. I 1848-1849 var Hans Christian på ett års heimeopphold i Norge. Her ble han gift med prestedatteren Elise Christensen. Vel tilbake i Sørvest-Afrika opplevde de nygifte tunge år. De opplevde konflikt med en tysk kollega, og etter hvert også med innfødte medarbeidere i kirken. De fikk to sønner i denne periode, men kona Elise slet med å finne seg til rette. Etter hvert fikk hun også psykiske problem, og en sinnssykdom begynte å utvikle seg hos henne. 

I 1854 brøt familien opp fra Afrika og ankom Bergen. Her ble kona innlagt på asyl for sinnssyke. Gutten ble plassert hos slektninger, mens Hans Christian bosatte seg i Stavanger. Etter hvert tok han kona ut av asylet og fikk anbrakt henne i privat pleie på Madla. Her døde hun i 1859. Knudsen hadde ulike oppgaver i Stavanger, blant annet var han redaktør av «Missionsblad for Israel». 

Etter konas død, la Hans Christian ut på en lang vandretur som predikant. I 1863 var han kommet til Hattfjelldal i Nordland. På en tur over et fjellparti omkommer han, muligens ved at han ble tatt av et snøskred. Også sønnenes liv endte i tragedie. De emigrerte begge til Amerika, hvor den ene druknet, men s den andre ble sinnssyk og kastet seg foran toget da han var på vei til et sinnssykehus.

H. C. Knudsen på kontoret i Sør-Afrika. Tegnet av en kollega.
Fra avduking av minnesbauta over H. C. Knudsen i Hattfjelldal i 1927.


HAUGIANERNE
Haugianerne var den dominerende kristengruppe i Norge på 1830-tallet. Det gikk flere vekkelser rundt om i landet, ved haugianske predikanter. Etter Hans Nielsen Hauges død var de generelt blitt mer tilstivnet og knyttet til statskirken. De hadde sine samlinger, men var ikke opptatt av å danne noen landsomfattende organisasjon. Misjonstanken sto også svakt hos haugevennene. Brødrevennene prøvde å få haugevennene med på å ta ansvar for misjonens sak, men det satt langt inne.

John Haugvaldstad
I Rogaland var Rennesøy-buen John Haugvaldstad den ledende høvdingen blant haugianerne. Han var en gudfryktig mann som levde i all enkelhet, til tross for at han hadde slått seg stort opp som forretningsmann i Stavanger. Han reiste rundt om i Rogaland og Agder og hadde møter. Han drev også åndelig og praktisk veiledning for lokale haugianerflokker.

John Haugvaldstad


Haugvaldstad hadde ikke syn for misjon. I slutten av april 1840 fikk far og sønn Knudsen audiens hos Haugvaldstad. De hadde et sterkt ønske om å få haugianerne med i det planlagte misjonsselskap, men for Haugvaldstad satt dette langt inne. Både misjonstanken og organisasjonstanken var fremmed for Haugvaldstad og hans venner. Far og sønn Knudsen fikk sådd en spire hos Haugvaldstad, men det skulle gå enda et år før kallet nådde hans hjerte. Men da det skjedde, heter det at han «ba inderlig sin Gud om å tilgi ham den store forsømmelse angående misjonens sak og at han på sine gamle dager måtte forunnes tid, kraft og nåde til å innhente noe av det forsømte.»

12. oktober 1841 ble det på nytt sendt ut et skriv fra Misjonsforeningen i Stavanger til landets misjonsforeninger, med oppfordring om å bli med i et felles landsdekkende misjonsselskap. I dette brevet kom det fram at Haugvaldstad nå stilte seg bak. Dermed ble reaksjonen en helt annen. Nå var det et overveldende flertall som gav til kjenne at de ville være med å starte misjonsarbeid fra Norge. Om Haugvaldstad kom sent, han var 71 år i 1841, så kom han virkelig godt. Det var nok hans ja, som var en utløsende faktor for at NMS ble stiftet allerede i 1842.

NMS BLIR STIFTET
En viktig forening var imidlertid imot en oppstart av NMS og misjonsskolen, som også var planlagt. Det var misjonsforeningen i Oslo. Vennene i Stavanger fortsatte imidlertid forberedelsene til oppstarten, men i februar 1942 kom et nytt brev fra Oslo-foreningen, som hadde Hans Nielsen Hauges sønn, Andreas, som formann. De skrev at det hadde meldt seg en cand.teol. med topp karakterer og med kall til å reise til Afrika som misjonær. Oppfordringen fra Oslo var derfor at Stavanger måtte slutte med sitt prosjekt og heller støtte opp utsendingen av Hans P. Schreuder.

Hans Paludan Smidt Schreuder


H. P. Schreuder
Hans Paludan Smidt Schreuder (f.1817) var av gammel dansk presteslekt, men faren var jurist i Sogndal. Her vokste Hans opp, men like etter at han var konfirmert, flyttet familien til Farsund, hvor faren ble fogd i Lister. Da Hans begynte på teologistudiet i Oslo i 1836, fikk han også et misjonærkall.

Schreuder var sterkt preget av sine embetsrøtter, og var svært høykirkelig i sin tenkning. Han var også påvirket av Grundvig, og så på dåpen som eneste middel til gjenfødelse. Dette hans steile kirkesyn, skulle føre til store vansker i NMS sine første år, men en utdyping av det hører ikke heime her. I 1842 var Schreuder snart klar for å reise til Sør-Afrika som misjonær. Spørsmålet var bare hvem han skulle bli utsendt for. Det var en reell fare for at Oslo og Stavanger ville starte hver sine misjonsselskap.

I Stavanger var de nå kommet så langt, at det ikke lenger var mulig eller ønskelig å stanse oppstarten av det planlagte misjonsselskapet. De inviterte imidlertid Schreuder og hans støttespiller til samling. 21. mai 1842 ble det sendt ut en invitasjon til stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap. Samlingen skulle være i Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum, 8 august 1842. Schreuder og hans menn ble med, og det ble et samlet misjons-Norge som startet Det norske misjonsselskap, med H. P. S. Schreuder som sin første utsending.


Kilder
John Nome: Demringstid
John Nome: Det Norske Misjonsselskap 1842-1942
Emil Birkeli: Liv og vekst
Emil Birkeli: En ørkenvandrer. Norges første Afrikamisjonær H. C. Knudsen
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
wikipedia













lørdag 10. august 2019

Ola Sandvik - langt liv som predikant

Ingeborg og Ola Sandvik med barna

Ola Sandvik vokste opp på Sandvik i Tysvær. Sitt voksne liv tilbragte han på Spanne i Førre. Han var emissær og bonde.

I 1885 døde haugianeren og misjonsmannen John Eriksen Sandvik. Han ble 74 år gammel. Det var da avklart hvem som skulle overta heimegarden, bruk 1 på Sandvik. Den eldste av barna til John var emigrert til Amerika. Han het Erik Sandvig og var prest i det norskamerikanske miljøet. Barn nummer to og tre var døtre, som begge var gift til Karmøy. Nummer fire i rekken var også ei jente. Hun het Johanne og var nygift med Jørgen Søvik. Det var Johanne og Jørgen som ble nye eiere på Sandvik.

John hadde to brødre som vokste opp og som levde da John trakk sitt siste pust. Det var Endre (1823-1892), som var døvstum og hadde folge hos John. Den andre broren het Erik, og var møbel- og bygningssnekker, i tillegg til bonde på Hesthammer. Erik Hesthammer hadde en sønn som het Jakob. Jakob var gift med Anne Helene Olsdatter Årvik. Som nygifte hadde Anne Helene og Jakob reist til Amerika, men de kom tilbake til Tysvær omtrent år 1887 etter seks år i USA.

Ole Sandviks farfar og farmor: Erik og Eli Hesthammar

Vel heime i Norge fikk Jakob i 1888, kjøpe en part av garden til søskenbarnet Johanne og hennes mann Jørgen. Det nye bruket fikk bruksnummer 3, og Jakob betalte kr.2000,- for garden. I tillegg til gardsbruket, var Jakob tømmermann og Anne Helene var skredder. I USA fikk de sønnen Erik Eliseus, som døde kun 17 år gammel, i 1902. De var bare så vidt kommet tilbake til Sandvik, da barn nummer to ble født. Hun fikk navnet Bertine Omine, og hun ble bondekone på Falkeid. Barn nummer tre kom i 1890. Han het Ola, og er hovedpersonen i denne artikkelen.

Nummer fire het Elieser og ble født i 1892. Han overtok garden etter foreldrene. Elieser sin sønn Hans Jakob, overtok etter sin far. Han kjøpte også bruk 1 i 1953 og drev begge bruka fram til Statoil overtok for å bygge Kårstø-anlegget. De tre siste barna til Anne Helene og Jakob Sandvik var Jakob (f.1894), som ble bonde på Spanne. Erikka Elisabeth (f.1897) ble gift til Kvinnesland og Adolf (f.1899).

Sandvik (foto Widerøe)


Oppvekst på Sandvik
Ola var som nevnt nummer tre i søskenflokken på bruk 3. Han ble født 17. februar 1890 og døpt Ole, 2. mars. Han brukte senere Ola som fornavn. Faddere var farfar Erik Eriksen Hesthammar, Kolbein Holgersen Falkeid, Jakob Johnsen Sandvik (halvbror til farfar Erik), Berte Olsdatter Årvik og Johanne Ellefsdatter Falkeid (kona til Kolbein). Konfirmasjonen sto i Tysvær kirke 2. oktober 1904. Presten delte konfirmantene inn i fire grader. Temmelig god, nesten god, god og meget god. Ola havnet i gruppa «god».

I Ola sin barndom og ungdom, var det flere familier bosatt på Sandvik, og flere av dem var i slekt. På bruk 1 bodde som nevnt Johanne og Jørgen Sandvik. De fikk åtte barn i perioden 1886-1902, og disse var altså Olas tremenninger. Datteren Tøri ble født samme året som Ola, mens sønnen, og min farfar Lars, ble født to år senere. Hele familien til Johanne flyttet til Jørpeland i perioden 1915-1925. På bruk 2 bodde Marie og John Johnsen Sandvik. John var søskenbarn til Olas farfar Erik Hesthammar. To døtre bodde heime under Olas oppvekst. Det var Rakel Alida og Marie Josefine (f.1886). Marie Josefine ble for øvrig gift med John Jørgensen Sandvik fra bruk 1. De flyttet senere til Jørpeland. På bruk 4 bodde Elen og Tore Sandvik. De var godt voksne og sønnen John overtok garden i 1896. På husmannsplassen Kleivå (bruk 6) bodde Ingeborg og Rasmus Sandvik med sine fem barn og på husmannsplassen Slettå (bruk 7) bodde et eldre ektepar uten barn, Berte Serine og Rasmus Sandvik.

Jakob Sandvik med barna. Ola bak til venstre.


Som vi forstår manglet ikke Ola lekekamerater på Sandvik. De fleste familiene på Sandvik var bedehusfolk og av gammel haugiansk slekt. Kristen tro preget derfor Olas oppvekst, og han kom allerede som tenåring gjennom til bevisst liv med Gud.

Familie på Spanne
Etter at Ola var konfirmert i 1904, dro han til Stavanger for å gå i tømmermannslære. I 1910 var han på et ungdomsstevne for NMS i Stavanger. Her fikk han overtalt noen av lederne til å bli med heim til Tysvær for å starte ungdomsforening for misjonen også der.

Da Ola var blitt 22 år, var han klar til å gifte seg. Han hadde funnet sin utkårede, som var den ett år eldre Ingeborg Salvesdatter Høyvik fra Høyvik i Tysvær. Bryllup ble lyst i Bokn kirke, og sto i Tysvær kirke 1. juni 1912. Ola var da oppført som tømmermann, mens Ingeborg var «heimeværende datter». Det var Ingeborgs far, Salve Andreassen Høyvik og hennes bror, Andreas Høyvik, som var forlovere. Ingeborg ble født på Lindøya i Førresfjorden i daværende Avaldsnes kommune. Dette var på faren sin heimegård. Allerede fire år senere, i 1893, flyttet familien til Høyvik og overtok morens heimegard. Her bodde altså Ingeborg fram til hun ble gift i 1912.

Ola Sandvik


Ingeborg og Ola ble boende i Stavanger de tre første årene etter at de ble gift. I 1915 flyttet de imidlertid tilbake til Tysvær, hvor de kjøpte et lite småbruk på Falkeid, nabobruket til Sandvik. Men denne garden var for liten til å kunne leve av, selv med inntekter fra tømmermannsarbeid ved siden av. De solgte derfor garden to år senere, og fikk kjøpe en ny og større gard på Spanne i daværende Torvastad kommune, ikke langt fra Haugesund. De fikk skjøte på bruk 2 på Spanne 17. desember 1917 og betalte kr.20.000,- for garden. Samme år som de overtok garden, bygde Ola nytt våningshus.

Ola var en driftig bonde, og utvidet snart driftsbygningen og ryddet nye jorder. Han fikk snart interessen for grønnsaker og ikke minst tomater. På sine reiser som emissær, plukket han opp nye ideer og fikk reist drivhus for det som heretter skulle bli hans hovednæring på garden, nemlig tomater. Han var den første i Haugesund-området som bygget moderne veksthus.

Ola var engasjert på mange fronter, men fikk ikke tid til å delta i politikken. Han sto på partiet Venstres lister ved et par kommunevalg, men det var som listefyll. Han var derimot med i styret for Gartnerhallen i noen år.

Ola Sandvik

Forkynner i 49 år
I 1911 gikk Ola Sandvik på NMS sitt ettårige emissærkurs i Stavanger. Han ble ansatt i Det Norske Misjonsselskap som forkynner i 1911 og reiste som forkynner helt fram til sin død. Han var for det meste omreisende predikant, men hadde to år som hjelpesekretær på kretskontoret i Stavanger.

Som predikant besøkte han de fleste bygdene i Stavanger krets, og reiste også litt utenom kretsen. Han var kjent for sin varme misjonskjærlighet og klare forkynnelse. Ola fikk også oppleve å være redskap til flere vekkelser, blant annet en stor vekkelse på Austre Åmøy i 1927, i Skjold, Sund, Ølen og på Sandeid. Han sa selv at tiden etter 1918 var ei god tid. Da hadde spanskesyken herjet i Rogaland, og mange søkte Gud. Det ble en ny åpenhet for Guds ord, fortalte Ola.

Fra Dagen 1. juni 1955


Men ikke alle steder var det like enkelt å være predikant. En gang han var i Røldal og hadde mange møter, var søkningen til møtene i starten veldig god. Det varte så lenge jeg talte opplysende og fortellende, sa han. Men når han gikk over til en mer personlig og vekkende forkynnelse, tømtes lokalene ganske snart.

Innen den kristne virksomheten hadde Ola flere tillitsverv. Han var i mange år medlem av kretsstyret i Stavanger krets av NMS, styremedlem og mangeårig formann i Karmsund fellesforening NMS. Mens han bodde i Tysvær i 1915-1917 var han formann i misjonslaget. Han var også formann i Norheim misjonsforening NMS i flere år.

Ola Sandvik 60 år.
Aftenbladet februar 1950


Siste år
Ingeborg og Ola fikk åtte barn. Det første barnet kom året etter bryllupet, i 1913. Det var ei jente som fikk navnet Agnes. Nummer to ble født i 1914. Hun het Sigrid og ble gift med Oskar Ersland. Nummer tre var også ei jente, Helene, født i 1917 og sener gift med Racin Milje. Første gutten kom i 1920 og fikk navnet Jakob Emil. Han ble gift med Johanna Stokka. 

Nummer fem i rekken het Salve Henry og ble født i 1922. Han ble gift med Andrea Kolstø. Deres sjette barn het Ingeborg Olene, født i 1925, og gift med Racin Miljes bror Tjerand. Olav ble født i 1927 og gift med Ingrid Nilsen. De overtok heimegarden på Spanne. Minstemann ble født i 1935, og fikk navnet Erik.

Dagen 12.01.1960
Aftenbladet 29.12.1959

Ola ble alvorlig syk da han var 58 år. Sykdommens art var slik at døden normalt ville være utgangen. Men han opplevde at Gud grep inn på underlig vis, og han ble helbredet. Etter et par års tid, var han tilbake igjen på talerstolen.

Da Ola ble 68 år, overlot han garden til sønnen Jakob Emil. Han fortsatte imidlertid å reise som forkynner for NMS, helt fram til han sovnet inn og ble forfremmet til herligheten, i romjulen 1959. Han manglet da kun halvannen måned på 70 år. Ola Sandvik hadde da reist som forkynner i 46 år.

I en omtale av Ola Sandvik da han ble pensjonist, skrev daværende kretssekretær og senere prest Adolf Nilsen blant annet: «Den som ikke kjenner Sandvik, vil si han kan være både hard og steil. Han er det også når han går inn for noe. Det er fordi han brenner for saken. Det er greit med det. Sandvik tok alltid ordet når det var noe han var overbevist om. Det er godt å ha noen som synger ut. Og det er alltid noen som hører sangen, selv om ikke alle versene i første omgang er like forståelige. Sandvik har vært med å kjempe fram mange saker i arbeidet rundt om i kretsen. Han har holdt stø kurs. Det var nok ikke alltid så greit å være ekte emissær med alt for mange prester rundt seg.»

Fra Norsk Misjonstidende



Kilder
Nils Dybdal-Holte: Tysvær
Emil Birkeli: Liv i vekst NMS Stavanger krets 1846-1946
Nb.no
Digitalarkivet.no
Aftenbladet.no
Dagen.no














fredag 9. august 2019

Er du frelst?



Jesus har åpnet veien til himmelen, gjennom sin død på korset. Han lengter atter at alle mennesker skal bli frelst. Har du tatt imot denne frelse?

Jeg leste nylig et vitnesbyrd fra en av de gamle misjonsvennene på Jørpeland. Han var som 21-åring sterkt kalt av Gud i en vekkelse som gikk over Jørpeland i 1905. Han sto imot kallet, helt til møtene var avsluttet. Men kallet forsvant ikke. Han sa at «jeg kjente flammene fra helvete i føttene mine» Til slutt ble kallet for sterkt og han overgav seg til Gud. Det var nok mange som hadde det slik på den tiden. Frykten for å gå fortapt var med og vekket dem.

En mann som når dette skrives, er mange og åtti år, sa litt av det samme. Han ble frelst da han var godt voksen. Hele tiden som ikke-kristen, kjente han på en uro: Hvis Jesus kommer igjen i dag, går jeg fortapt!

Ingen blir skremt inn i himmelen. Det er kun veien om Jesus som fører syndere heim. Noe av denne helvetesangsten kunne nok være usunn. Likevel er jeg redd for at vi i dag er så langt inn i den åndelig søvn, at likegyldigheten holder på å få overhånd. Vi bryr oss lite om de rundt oss som ikke er frelst og enda mindre om de som aldri har hørt om Jesus.

Misjonær Tønnes Frøyland fra Sokndal ble skutt i Kina i 1914, etter kun 4-5 år som misjonær. Da hadde allerede tre andre unge Kina-misjonærer fra Soknedal dødt av tropiske sykdommer. Likevel, på minnesamværet i Sokndal etter Tønnes Frøyland, svarte Fredrik Knutsen ja til å reise til Kina, som ungdom nummer seks fra bygda. Skulle kineserne bli frelst, måtte noen reise dit for å forkynne evangeliet for dem – om det så skulle koste han livet.



I dag spør Jesus deg – og meg: Er du frelst? Er du omvendt? Er du våken, eller har du falt i dyp åndelig søvn? I Johannes åpenbaring leser vi: «Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er…Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!» (Åp 22:12+17)

Er du som leser dette frelst? Hvis ikke må du ikke utsette det lenger med å ta imot Jesus som din frelser. Kom til Jesus nå i dag. «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)



-----

Femte og siste andakt fra teksten Mark 13,21-27:

 «Om noen da sier til dere: Se, her er Messias! eller: Se der! – så tro det ikke. For falske messiaser og falske profeter skal stå fram. Og de skal gjøre tegn og under for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. Men vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.
Men i de dager, etter denne trengsel, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes. Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende.»