Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum ble bygget i 1840.
To år senere ble NMS stiftet i dette huset.
Kallet til å drive misjon blant unådde folkeslag,
våknet seint i Norge. Først rundt 1840 ble det fart i arbeidet for å få i gang
et norsk misjonsselskap.
Hvem var det som var drivkraften i dette arbeidet? Det
er nærliggende å tro at haugianerne var de som var pådrivere, men det er et
godt stykke unna sannheten. Det var frukter av en hundre år gammel bevegelse
fra Tyskland, som først tente misjonsilden. Når det er sagt, var disse bare et
redskap. Misjonskallet tennes på Golgata og av Den Hellige Ånd.
Det hadde vært noen spredte misjonsframstøt av
enkeltpersoner også tidligere. Hans Egedes misjon på Grønland er et lysende
eksempel. Men et samlet framstøt var ikke skjedd før Det Norske Misjonsselskap
(NMS) ble startet i 1842. I denne artikkelen vil jeg gi en kort oppsummering av
misjonskallets framvekst i Norge i perioden fra 1820 og fram til NMS ble
stiftet i 1842. Noen synes kanskje det blir vel mye fokus på Stavangerområdet,
men det skyldes at Rogaland var veldig sentralt da misjonskallet våknet.
Biskop P. O. Bugge
BRØDREVENNENE
I perioden 1767-1791 var Søren Bugge prest på Lista. Søren
var preget av brødrevennene, og i hans prestetid på Lista, var han redskap til
en hernhuttisk vekkelse. «Halve Listalandet var hernhuttiske», ble det sitert i
ettertid.
Blant prester og biskoper i Norge var det ellers på
denne tid lite eller intet syn for å drive misjon blant unådde folkeslag. Et
hederlig unntak i tillegg til gamle Søren Bugge, var hans sønn Peder Olivarius Bugge,
som var biskop i Trondheim i perioden 1803-1842. Fra prestehjemmet i Farsund, fikk
han i oppveksten impulser fra brødrevennene. I senere år ble han pånytt inspirert
av folk med tilknytning til Herrnhut. Han startet Norges første misjonsblad i
1820. Bladet informerte om evangeliets frammarsj verden over, men gikk inn
allerede etter to år.
Det var som nevnt ikke haugianerne som først talte
misjonens sak, men brødrevennene. Brødrevennene var et kristent samfunn, også
kalt Herrnhutere, som ble stiftet i 1727 av grev Zinzendorf i Herrnhut i
Sachsen, Tyskland. Brødrevennene sto for et sterkt Kristus-fokus og talte mye
om Jesu blod, sår og lidelse. Et annet kjennetegn ved brødrevennene, var deres
sterke misjonssyn. Haugevennene var, ikke minst i tiden etter Hans Nielsen
Hauges død, mer lovisk preget. Det var derfor ikke noen tette bånd mellom
haugevennene og brødrevennene.
Gjennom handel og skipsfart mellom Norge, Danmark og
Tyskland, kom også nordmenn i kontakt med disse evangeliske kristne. Noen ble
frelst gjennom kontakt med brødrevennene og tok deres åndelige syn med tilbake
til heimlandet. Brødrevennene sendte også noen misjonærer til Norge.
Gabriel Kirsebom Kielland
Nils Johannes Holm
En av de første som forkynte kallet til misjon i Norge,
var Nils Johannes Holm. Han var dansk og født i 1778. Sitt åndelige
gjennombrudd fikk han blant brødrevennene, og han ble utsendt av dem til Norge,
for å forkynne evangeliet her. Holm ankom Norge våren 1820 og slo seg ned i
Oslo. Her startet han med møter søndag ettermiddag, og huset ble snart fullt av
folk. Han reiste også til flere bygder i Østfold. På disse samlingen spredte
han informasjon om misjonen. Holm innså snart at skulle misjonens sak nå videre
ut, måtte haugianerne bli med. Han oppsøkte Hans Nielsen Hauge, som ble tent
for misjonen. Men Hauges mange venner rundt om i landet, var lenge likegyldige
overfor dette viktige kall.
I 1826 begynte Holm å gi ut et misjonsblad, som ble
trykket hos haugianeren Christoffer Grøndahl. Bladet informert om misjonen og
fikk snart et stort opplag på 1000 eksemplar. Han gav ut ei egen salmebok i
1829, som han kalte Harpen. Den inneholdt også noen salmer av Holm, bl.a. «Hvor
salig er den lille flokk».
Flere av de som var samlet i heimen til Nils Johannes
Holm var unge studenter, ikke minst prestestudenter. Noen av disse ble
brødrevenner og tok med seg sin tro og sitt misjonssyn når de fikk ulike
stillinger, rundt om i landet. Den presten som fikk størst betydning for
misjonens sak, var Gabriel Kielland. Når disse ble spredt rundt om i Norge, og
ikke minst til Rogaland, holdt Nils Johannes kontakt med dem gjennom brev og
besøk.
Nils Johannes Holm ble i Norge til 1834. Han reiste da
til Danmark og ble predikant i brødremenigheten i Christiansfeld, hvor han
virket til sin død i 1845.
F.v. Gabriel, Gustava, Caspar, Mette Johanne og Laurits Christian Kielland.
De tre mennene er brødre og var alle sentrale aktører ved oppstarten av NMS.
Gabriel Kielland
Gabriel Kirsebom Kielland ble født i Stavanger i 1796.
Han studerte teologi i Oslo, og kom da i kontakt med Nils Johannes Holm.
Kielland gikk fast på Holms møter, og ble etter hvert opptatt i Holms
forsamling. I 1824 ble han prest på Finnøy og startet her egne samlinger med
forkynnelse av Guds ord, utenom gudstjenesten søndag formiddag. Kielland fikk
god inngang blant folket på Finnøy. Det ble vekkelse og mange kom på disse
samlingene.
5. desember 1826 ble den første misjonsforening i
Norge stiftet i Stavanger. Den ble stiftet av brødrevenner, og Gabriel K.
Kielland var en sentral aktør. I 1829 vikarierte Kielland for presten i Strand,
som da møtte på Stortinget. I Strand fikk han også god inngang blant haugevennene,
noe som resulterte i at Norges tredje misjonsforening ble stiftet der, i desember
1834. Den andre misjonsforeningen i landet, ble for øvrig stiftet i Egersund noe
tidligere samme år som foreningen i Strand startet opp.
Kielland fungerte som en veileder for brødrevennene i
Rogaland også etter at han flyttet til Lyngdal i 1837. Han var den som førte i
pennen oppropet som ble sendt ut i forbindelse med stiftingen av NMS, og var en
periode med i hovedstyret for organisasjonen.
Fogd Søren Daniel Schiøtz
Kvartetten i
Stavanger
I brødrevenn-miljøet i Stavanger var det en kvartett
som var de sentrale ledere. Foruten Gabriel Kielland, var det hans yngre bror
Caspar Kruse Kielland. Caspar var sjef på postkontoret i Stavanger. Den tredje
var fogden i Stavanger, Søren Daniel Schiøtz. Schiøtz og Gabriel Kielland ble
venner i Holms forsamling under studietiden i Oslo.
Caspar K. Kielland
Den siste av kvartetten i Stavanger var kjøpmann Svend
E. Svendsen. Han var som ungdom en periode i England, og han ble han frelst,
antakelig gjennom brødrevennenes forkynnelse. Svendsen ble en viktig person med
tanke på å få haugianerne med i arbeidet for misjonens sak.
Knudsen og Knudsen
I Farsund bodde en farger som het Fredrik Tobias
Knudsen. Han vokste opp i en brødrevenn-heim og kom tidlig igjennom til liv med
Gud. Han flyttet til Bergen og ble gift der. De fikk mange barn, men kona døde
etter tjue års ekteskap, i 1829. Fredrik Tobias flyttet da tilbake til Farsund.
Han hadde lest Holms misjonsblad, og ble tent for misjonen. Knudsen begynte å
reise rundt i nabobygdene og forkynte Guds ord, samtidig som han fortalte fra
misjonsarbeidet.
En av Fredrik T. Knudsens sønner fikk kall til å reise
ut som misjonær. Sønnen het Hans Christian, og var blitt igjen i Bergen da
faren flyttet til Farsund. Hans Christina ønsket å gå på misjonsskole i Tyskland,
for å forberede tjeneste som misjonær. Far Fredrik hadde kontakt med Gabriel
Kielland, og fikk han og misjonsforeningen i Stavanger til å anbefale Hans
Christian for misjonsskolen i Barmen, som Det Rhinske Missionsselskap drev.
Hans Christian Knudsen kom inn på misjonsskolen og gikk der i fire år. Dette
førte til enda større iver hos faren i Farsund. I løpet av 1835 fikk han løfte
fra 500 personer, om årlige bidrag til misjonen. Han startet også misjonsforening
i Farsund.
Fredrik Tobias Knudsen
Hans Christian fullførte misjonsskolen i 1839 og
reiste heim til familien, som da var flyttet til Oslo. Her arbeidet far,
Fredrik Tobias, på Grønland asyl. I november 1839 søkte Fredrik permisjon, og
ble med sønnen Hans Christian på en misjonsreise langs kysten til Stavanger.
Hensikten med turen var å starte misjonsforeninger, noe som lyktes de fleste
steder de besøkte. Far og sønn Knudsen hadde et stort ønske om at alle disse
foreningen skulle gå sammen i et norsk misjonsselskap, som kunne sende ut Hans
Christian som misjonær.
Han Christian Knudsen hadde store kunstneriske evner.
Her er en av hans tegninger fra Sydvest-Afrika
Charlottenlund. Fogd Schiøtz sin bolig i Stavanger.
Malt av Hans Christian Knudsen i 1857
De hadde samtaler med de ledende menn i Stavanger om
muligheten for å danne et misjonsselskap. Mens foreningen drøftet dette, reiste
far og sønn Knudsen Ryfylke rundt og stiftet flere misjonsforeninger.
Foreningen i Stavanger sendte et skriv til de misjonsforeningene i landet, som de
visste om, for å høre om de støttet tanken om et landsdekkende misjonsselskap.
Responsen var heller laber og tanken ble lagt på is. Men denne reisen som far
og sønn Knudsen gjorde i 1839-40, la grunnlaget for samlingene som først kom i
1842.
Siden det ikke lykkes å få til et norsk misjonsselskap
i 1840, reiste Hans Christian ut som misjonær for Det rhinske misjonsselskap Namibia
i Sørvest-Afrika. Han fikk noen rike år som enslig misjonær fram til 1848. I
1848-1849 var Hans Christian på ett års heimeopphold i Norge. Her ble han gift
med prestedatteren Elise Christensen. Vel tilbake i Sørvest-Afrika opplevde de
nygifte tunge år. De opplevde konflikt med en tysk kollega, og etter hvert også
med innfødte medarbeidere i kirken. De fikk to sønner i denne periode, men kona
Elise slet med å finne seg til rette. Etter hvert fikk hun også psykiske
problem, og en sinnssykdom begynte å utvikle seg hos henne.
I 1854 brøt familien opp fra Afrika og ankom Bergen.
Her ble kona innlagt på asyl for sinnssyke. Gutten ble plassert hos slektninger,
mens Hans Christian bosatte seg i Stavanger. Etter hvert tok han kona ut av
asylet og fikk anbrakt henne i privat pleie på Madla. Her døde hun i 1859.
Knudsen hadde ulike oppgaver i Stavanger, blant annet var han redaktør av «Missionsblad
for Israel».
Etter konas død, la Hans Christian ut på en lang vandretur som
predikant. I 1863 var han kommet til Hattfjelldal i Nordland. På en tur over et
fjellparti omkommer han, muligens ved at han ble tatt av et snøskred. Også
sønnenes liv endte i tragedie. De emigrerte begge til Amerika, hvor den ene
druknet, men s den andre ble sinnssyk og kastet seg foran toget da han var på
vei til et sinnssykehus.
H. C. Knudsen på kontoret i Sør-Afrika. Tegnet av en kollega.
Fra avduking av minnesbauta over H. C. Knudsen i Hattfjelldal i 1927.
HAUGIANERNE
Haugianerne var den dominerende kristengruppe i Norge
på 1830-tallet. Det gikk flere vekkelser rundt om i landet, ved haugianske
predikanter. Etter Hans Nielsen Hauges død var de generelt blitt mer tilstivnet
og knyttet til statskirken. De hadde sine samlinger, men var ikke opptatt av å
danne noen landsomfattende organisasjon. Misjonstanken sto også svakt hos
haugevennene. Brødrevennene prøvde å få haugevennene med på å ta ansvar for
misjonens sak, men det satt langt inne.
John Haugvaldstad
I Rogaland var Rennesøy-buen John Haugvaldstad den
ledende høvdingen blant haugianerne. Han var en gudfryktig mann som levde i all
enkelhet, til tross for at han hadde slått seg stort opp som forretningsmann i
Stavanger. Han reiste rundt om i Rogaland og Agder og hadde møter. Han drev
også åndelig og praktisk veiledning for lokale haugianerflokker.
John Haugvaldstad
Haugvaldstad hadde ikke syn for misjon. I slutten av
april 1840 fikk far og sønn Knudsen audiens hos Haugvaldstad. De hadde et
sterkt ønske om å få haugianerne med i det planlagte misjonsselskap, men for
Haugvaldstad satt dette langt inne. Både misjonstanken og organisasjonstanken var
fremmed for Haugvaldstad og hans venner. Far og sønn Knudsen fikk sådd en spire
hos Haugvaldstad, men det skulle gå enda et år før kallet nådde hans hjerte. Men
da det skjedde, heter det at han «ba inderlig sin Gud om å tilgi ham den store
forsømmelse angående misjonens sak og at han på sine gamle dager måtte forunnes
tid, kraft og nåde til å innhente noe av det forsømte.»
12. oktober 1841 ble det på nytt sendt ut et skriv fra
Misjonsforeningen i Stavanger til landets misjonsforeninger, med oppfordring om
å bli med i et felles landsdekkende misjonsselskap. I dette brevet kom det fram
at Haugvaldstad nå stilte seg bak. Dermed ble reaksjonen en helt annen. Nå var
det et overveldende flertall som gav til kjenne at de ville være med å starte
misjonsarbeid fra Norge. Om Haugvaldstad kom sent, han var 71 år i 1841, så kom
han virkelig godt. Det var nok hans ja, som var en utløsende faktor for at NMS
ble stiftet allerede i 1842.
NMS BLIR STIFTET
En viktig forening var imidlertid imot en oppstart av
NMS og misjonsskolen, som også var planlagt. Det var misjonsforeningen i Oslo. Vennene
i Stavanger fortsatte imidlertid forberedelsene til oppstarten, men i februar
1942 kom et nytt brev fra Oslo-foreningen, som hadde Hans Nielsen Hauges sønn,
Andreas, som formann. De skrev at det hadde meldt seg en cand.teol. med topp
karakterer og med kall til å reise til Afrika som misjonær. Oppfordringen fra
Oslo var derfor at Stavanger måtte slutte med sitt prosjekt og heller støtte
opp utsendingen av Hans P. Schreuder.
Hans Paludan Smidt Schreuder
H. P. Schreuder
Hans Paludan Smidt Schreuder (f.1817) var av gammel
dansk presteslekt, men faren var jurist i Sogndal. Her vokste Hans opp, men
like etter at han var konfirmert, flyttet familien til Farsund, hvor faren ble
fogd i Lister. Da Hans begynte på teologistudiet i Oslo i 1836, fikk han også
et misjonærkall.
Schreuder var sterkt preget av sine embetsrøtter, og var
svært høykirkelig i sin tenkning. Han var også påvirket av Grundvig, og så på
dåpen som eneste middel til gjenfødelse. Dette hans steile kirkesyn, skulle
føre til store vansker i NMS sine første år, men en utdyping av det hører ikke
heime her. I 1842 var Schreuder snart klar for å reise til Sør-Afrika som
misjonær. Spørsmålet var bare hvem han skulle bli utsendt for. Det var en reell
fare for at Oslo og Stavanger ville starte hver sine misjonsselskap.
I Stavanger var de nå kommet så langt, at det ikke
lenger var mulig eller ønskelig å stanse oppstarten av det planlagte
misjonsselskapet. De inviterte imidlertid Schreuder og hans støttespiller til
samling. 21. mai 1842 ble det sendt ut en invitasjon til stiftelsesmøte for Det
Norske Misjonsselskap. Samlingen skulle være i Josephinestiftelsens hus i
Stavanger sentrum, 8 august 1842. Schreuder og hans menn ble med, og det ble et
samlet misjons-Norge som startet Det norske misjonsselskap, med H. P. S. Schreuder
som sin første utsending.
Kilder
John Nome: Demringstid
John Nome: Det Norske Misjonsselskap 1842-1942
Emil Birkeli: Liv og vekst
Emil Birkeli: En ørkenvandrer. Norges første Afrikamisjonær H. C. Knudsen
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
wikipedia