fredag 27. desember 2013

Israel - Guds folk


 
Israel er en liten prikk i verden. Ikke større enn et middels norsk fylke. Likevel er det knapt noe land som er mere i verdens fokus enn nettopp Israel.

Fra Det gamle testamentet
Israels historie starter som alt annet, fra evighet av. Guds frelsesplan for oss mennesker var klar før verden ble skapt. Landets og jødefolkets historie i tiden, starter derimot med Abraham. Abraham var fra Ur i Kaldea, i det nåværende Irak. Han ble født mer enn 2000 år før Kristi fødsel.

På den tiden var det flere ulike stammegrupper som bodde i nåværende Israel. Disse folkeslag hadde gjort opprør mot Den hellige Gud, og Gud hadde bestemt at de derfor skulle fordrives og utryddes. Han ville gi landet til Abraham og hans etterkommere, og dette ble opphavet til det jødiske folk.

Abraham og kona Sara flyttet til Kana`ans land(Israel), men bodde der uten å eie landet. Barnebarnet Jakob fikk i voksen alder et nytt navn av Gud, navnet Israel. Jakob og hans familie på ca. 70 medlemmer flyttet til Egypt, og folket ble i Egypt i mere enn 400 år. De var da blitt et stort folk på antakelig ett par millioner.

Gud kalte Moses til å føre jødene ut fra Egypt. Etter 40 års vandring i ørkenen, kunne Moses sin etterfølger Josva, føre jødene inn i det lovede landet. Israel var dermed for første gang et samlet land. Dette skjedde ca. år 1400 før Kristus.

Israel var nå et samlet land i omtrent 470 år. Kong Salomo ledet Israel i dets storhetstid, men Salomo falt fra Gud og begynte å dyrke avguder. Konsekvensen av dette var at landet ble delt. Nord-riket besto av 10 av Israels stammer, mens Sør-riket besto av Juda stammen med sete i Jerusalem.

Vel 200 år sener ble Nord-riket erobret av naboland og folket ble bortført. Det samme skjedde med Sør-riket nesten 150 år senere. Vi er da kommet til år 587 f.Kr. Jødene i Sør-riket ble bortført til Babylonia og var der i 70 år. Etter 70 års fangenskap i Babel fikk jøden vende tilbake til Jerusalem. Fram til ca. år 400 virker ulike profeter i Israel.

 
Etter Kristus
I de neste århundrene var landet styrt av ulike fremmede herskere, bl.a. babylonske og greske ledere. I år 165 f.kr og fram til år 67 f.kr var landet igjen en selvstendig jødisk stat. I 67 f.kr overtok Romerriket makten og hersket fram til midten av 300-tallet e.kr. Den første tiden under Romerriket hadde jødene imidlertid delvis selvstyre. I år 70 ble Jerusalem ødelagt etter et jødisk opprør mot romermakten.

Fram til et nytt opprør i år 132, bodde det fortsatt mange jøder i Israel. Men etter dette opprøret, ble de fleste jøder spredt over hele verden. Likevel ble noen få jøder boende i landet sitt, selv om det var okkupert av fremmede makter.

Etter romerne, overtok det bysantinske riket som okkupasjonsmakt. Deretter fulgte islamske herskere, korsfarere, mamelukker, ottomanske og briter som herskere. Israel var aldri noen selvstendig stat i denne perioden fra 67 f.kr til 1948 e.kr. De siste årene før landet på nytt ble selvstendig, bodde det noen jøder og arabere i Israel, men det meste av landet var øde ørken og sumpområder.

 
Moderne tid
I hele perioden jødene levde i utlendighet var det en sterk lengt tilbake til det lovede land blant de fleste av jødene. Selv om de var spredd i mange land i nesten 2000 år, bevarte folket sin jødiske identitet. Ofte opplevde jødene forfølgelse i landene de bodde i, ikke minst i Øst-Europa. Mot slutten av 1800-tallet begynte derfor flere jøder å flytte heim til Israel. I 1917 lovet den britiske utenriksministeren at jødene skulle få landet sitt igjen. Dette førte til sterke protester fra arabere, og løftet ble lagt på is.

Araberne selv fikk imidlertid sin selvstendighet. De enorme landområdene i Midt-Østen og Nord-Afrika ble oppdelt i mange ulike arabiske land. Etter 2. verdenskrig, der 6 millioner jøder ble myrdet, fikk endelig jødene landet sitt tilbake, da «Palestinamandatet» ble delt mellom et stort Jordan og et bitte lite Israel i 1948.

De arabiske landene gikk umiddelbart til krig mot den nye jødiske staten, og lovet å «jage jødene på havet.» Ved et Guds under klarte jødene å stå imot den enorme overmakten. Under denne krigen flyktet mange arabere som var bosatt i Israel til Israels naboland, men mange arabere ble værende i Israel og ble israelske statsborgere. De arabiske flyktningene ble etter dette brukt i et politisk spill for å presse Israel til å oppgi landområder. De ble ikke integrert i de arabiske landene.

Mange jøder bodde på denne tid i arabiske land. De fleste av disse måtte flykte fra sine heimer og til Israel for å berge livet. Det var like mange jøder som flyktet fra arabiske land, som det var arabere som flyktet fra Israel.

De arabiske land har hatt store problem med å godkjenne Israel som jødenes land. Flere ganger har de gått til krig mot jødene for å «ta tilbake» landet. De har aldri lyktes. Derfor har de i stede brukt politisk propaganda med stort hell. Selv om araberne i Israel aldri har vært et eget folk, de har vært og er arabere, begynte de å kalle seg for «det palestinske folk». De krever deler av landet Israel, i første omgang den delen som Israel erobret i krigen i 1967. Og der er vi nå.

 
Guds plan
At jødene er bevart som folk gjennom alle disse århundrer er et Guds under. Selv om jødefolket forlot Israels Gud, forkastet ikke Han dem. Han lovet at de skulle få sitt land igjen, og det er nå skjedd. Mot all fornuft har de også klart å forsvare sitt land mot en enorm overmakt. Samtidig har Guds sagt i sitt ord at i de siste tider før Jesus kommer igjen skal hele verden vende seg imot Israel. Det skjer åpenbart i vår tid og vi ser Gud hånd i alt dette.

Tiden etter Jesu frelsverk ble fullført kalles hedningenes tid. En tid hvor hovedmengden av jødene har forherdet seg overfor Gud, mens hedninger til jordens ender tar i mot frelsen. Men det slutter ikke med det. Gud har fortsatt en plan med sitt folk. Ut fra Guds ord ser det ut til at «hele Israel» skal bli frelst før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg. (Rom 9-11)

Vi må forøvrig tale med varsomhet om det som ligger foran. Gud har åpenbart det i sitt ord ved bilder og profetier, men vi mennesker forstår stykkevis. Vi bør derfor nærme oss profetiene om hva som skal komme med ydmykhet og respekt. Så vil vi forstå det til fulle når det skjer.
 




fredag 20. desember 2013

Jesus kom - og kommer igjen

Ill. netkirken.dk
 
Vi nærmer oss jul. Nok en gang skal vi få minnes barnet i krybben, gjeterne på Betlehemsmarken som fikk englebesøk og de vise menn fra østerland som kom for å hylle Jesus.

For menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. Mat 18,11

Jeg er glad for alle gode tradisjoner knyttet til julen. Tradisjoner der familien er viktig, og hvor vi kan være sammen og vise at vi er glade i hverandre.

Julen har en hovedperson som ikke kan glemmes om vi vil feire ei sann jul. Jesus kom til jord i en bestemt hensikt. Barnet i krybben lå der fordi han var sendt av Gud. Jesus kom til jord for å frelse syndere! Han kom for å leve et fullkomment liv, slik at du og han kunne bytte. Han tok di synd og ble rammet av Guds vrede i stede for deg. Du fikk hans fullkomne liv, slik at du kan stå ren og rettferdig for Den Hellige Gud.

Det er min redning at Jesus kom. Hans komme gjør at ”jeg som til helvet skyldig var, er Jesu brud og Gud min far.”

Han kommer igjen
Etter at frelsesverket var fullført, fòr Jesus opp til himmelen. Han lovet imidlertid å komme igjen, og komme snart. Ut fra skriften forstår vi at det ikke er lenge igjen før Jesus kommer. Da er det et stort spørsmål; Blir du med?

Et kjennetegn som Jesus sier skal prege tiden før han kommer, er at mange skal falle fra troen. Av de ti jomfruene som gikk for å møte brudgommen(Mat 25), sovnet alle og halvparten sovnet i døden. De gikk evig fortapt.

I Luk 17 står det at når Jesus kommer skal to kvinner male på samme kvern, en blir med, mens en blir tilbake. Det skal være to i samme seng. En blir med til himmelen, en havner i helvete. Et veldig alvor!

Kanskje Jesus kommer igjen denne julen for å hente sine til det himmelske bryllup? Blir du med? Retten til det, eier den som her på jord har tatt imot han som kom. ”Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Joh 1,12)
 
God jul!

tirsdag 17. desember 2013

Hva er det du driver på med?


 Illustrasjonsfoto.
 
En dag i høst når jeg prøvde å forberede meg til å forkynne Guds ord, kom dette spørsmålet til meg: Hva er det du holder på med?

Jeg kan forstå den som ikke er frelst, som lurer på nettopp dette. Hvorfor i all verden reise rundt å fortelle andre om det samme som de har hørt om hundrevis av ganger før? Er det ikke meningsløst med all denne preikingen?

For meg som driver på med nettopp dette, er heller ikke tanken fremmed. Nytter det å reise rundt på den måten jeg gjør? Jeg ser lite og ingen frukter av virksomheten. Er det ikke like godt å gi opp og finne på noe annet å gjøre?

Noe Gud fant for godt
Når denne anfektelse og tvil kommer sigende, er det bare en vei å gå. Til Guds ord. I Ordet får jeg et herlig svar. «For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap1 Kor 1,21. Og videre: «For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og hedninger en dårskap.»

Når Gud fra evighet besluttet å frelse oss mennesker ved Jesu verk på Golgata, kunne han ha funnet på mange «fornuftige» måter å få frelsen ut til alle mennesker. Til alle tider har vi mennesker vært misfornøyd med den måten Gud selv bestemte at evangeliet skulle formidles på. Guds vei er en dårskap og et anstøt. På dårlig norsk, «toskaskap».

Denne motstand mot Guds vei, er et resultat av syndefallet. Det er en del av Gudsopprøret i mennesket. Vi tror vi vet best selv. Derfor har det blitt frigjørende for meg i min tjeneste: Det var Gud selv som fant det for godt å frelse folk ved forkynnelsen av evangeliet. Det er også ved forkynnelsen at troen får næring.

Vi skal preke
I sin siste tale sa Ole Hallesby følgende til noen misjonærer (1961): «Det er nemlig Guds mening fra begynnelsen av at vi skal preke. Han påla ikke sine venner å stå og lese opp kapittel etter kapittel fra Bibelen. Det kunne vi nesten ha tenkt. Han har villet at du som skulle tale Guds ord, du skulle suge inn alt, alt som kunne rommes av Guds ord i ditt lille hjerte. Og så skal du gi det ut, med små, jevne, dagligdagse menneskelige ord. Og så har Han lovet at Han vil ta dette og velsigne det og legge all sin guddommelige kraft inn i noe så skrøpelig som det vi sier

Det er derfor sanne åndelige ledere alltid peker mot forkynnelsen av Guds ord når det tales om hvordan folk skal bli frelst. Som her tidligere generalsekretær i Misjonssambandet (Kinamisjonen) Tormod Vågen: «Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.»

 
På ditt ord, Herre
Jeg er takknemlig for at også jeg skal få være med å forkynne Jesus. Menneskelig sett mangler jeg det meste av forutsetninger for en slik tjeneste. Men min oppgave er ikke å frelse folk, det står til Jesus alene ved Den Hellige Ånd.

Jeg skal få fortelle om det jeg har sett og hørt: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes53,5

Og så skal jeg få være med å innby: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes 1,18

Så vil jeg gjerne be om forbønn, sammen med Paulus: «Be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmeligheter.» Ef 6,19


Hjemme hos Herren


 
 
I dag 17. desember 2013 er det tre år siden far fikk flytte heim til himmelen. Han ble 86 år gammel. Han tok imot Jesus som sin frelser 26 år gammel.

I Biblene hans er det mange vers som er understreket. Det er også mange små kommentarer og lapper der han har notert bibelvers som er blitt gode for han. Små notiser fra ulike blader er der også.

Heilt sikkert
I Romerbrevet 5, 18 stå følgende: «Altså: likesom ens fall blev til fordømmelse for alle mennesker, således blev også ens rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.»

Til de tre siste ordene i dette verset har far tegnet en pil med følgende innskrift: For Oskar Sandvik. Heilt sikkert.

Følgende er et utklipp fra et kristent blad som far hadde gjemt i sin bibel:

Vi skal bli Ham lik
Spurgeon mottok en dag et eksemplar av Andrew Bonars kommentar over 3. Mosebok. Han ble meget velsignet under lesningen av denne. Han returnerte boken til forfatteren med følgende spørsmål: -Dr. Bonar, vil du være så vennlig å skrive ditt navnetrekk på denne bok og feste et bilde av deg på tittelbladet.

Bonar gjorde som han ble bedt om. Under bildet skrev han: -Kjære Spurgeon. Her er boken med min autograf og mitt fotografi. Dersom du bare hadde vært villig til å vente en kort liten tid, så skulle du hatt et bedre bilde av meg. Når jeg ser Herren, skal jeg bli ham lik.

Alltid med Herren
I 1 Tessalonikebrev 4 tales det om oppstandelsen: For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først opstå; derefter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer op i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord! 1 Tess 4,15-18

Til dette avsnittet har far skrevet: «Så skal vi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord.» Far hadde målet for øye.

Jesus tar imot syndere
Lukas 15 taler om den som var kommet bort fra Jesus, og fikk komme tilbake. Den ene sauen og den ene sølvpenningen som ble funnet igjen skapte glede. Far skriver: «Det blir glede i himmelen.» Den fortapte sønnen fikk også komme heim. Det hadde far selv fått opplevd. Til denne lignelsen skriver far: «Jesus tar imot syndere.»

lørdag 7. desember 2013

Flåden på flyttefot


Tore "Flåden" og Eli Fjelde
 
Tiden rundt århundreskiftet 1900 var ei oppbruddstid i Rogaland. Mange emigrerte til Amerika, mens andre prøvde lykken et annet sted i heimlandet.

Øvre Fjelde
Like utenfor sentrum av Jørpeland ligger Fjelde. Fra gammelt av var gardene her delt i Nedre Fjelde og Øvre Fjelde. Etter hvert som tida gikk ble disse gardene stadig delt opp i mindre enheter.

I 1785 fikk husmannssønnen Torbjørn fra Helgøy i Ryfylke kjøpt bruk 3 på Øvre Fjelde. Ni år senere giftet han seg med Fjelde-jenta Kari og sammen fikk de 12 barn. Kari fikk sitt trettende barn etter at Torbjørn var død.

To generasjoner senere ble garden delt mellom to av barnebarna til Kari og Torbjørn, brødrene Knut og Torbjørn Fjelde. De var sønner av Nils og Åsa, som hadde tilsammen 11 barn, hvorav kun fem vokste opp. De tre andre søsknene til Knut og Torbjørn bodde på Sedberg, Egrå på Jørpeland og Melberg. Torbjørn var 20 år eldre enn Knut. Han stiftet familie og fikk i 1872 skilt ut sin del av garden, som ble til bruk 4, kalt Flåta. På jørpelandsdialekt, Flådå.

Knut flytter til Ullenhaug
Knut overtok heimebruket etter foreldrene i 1872. Han og kona Berta, fra Grimsli, drev garden på Fjelde fram til 1897. Da solgte de garden til Serina og Kristoffer Fjelde, besteforeldre til Gerhard og Kristoffer Fjelde.

Knut og Berta fikk 7 barn. 6 av disse vokste opp, mens den siste, Birgitte, døde i 1894 tre år gammel . Hun «faldt fra et Loftsværelse gjennem en aaben Luge i Loftet ned i en Gryde med kogende vand og døde derav.»

Berta og Knut og de seks barna flyttet fra Jørpeland til Ullenhaug i 1897 og kjøpte en gard der, gnr 24 bruk 3. Denne garden ligger mellom Lærerhøyskolen og Jernaldergården. Familien Sivertsen fra Meløy i Nordland var også nyinnflyttet til Ullandhaug. Disse to familiene skulle bli spleiset sammen på en helt unik måte. For fire døtre og en sønn av Berta og Knut giftet seg med fem søsken Sivertsen.

De fem søsknene Fjelde som giftet seg med fem søsken Sivertsen var: Berthe Serine gift med Otilus Tobias Svanberg Sivertsen. De bodde på Ullandhaug. Neste var Anne som giftet seg med en bror Sivertsen og bodde på Buøy. Lina ble gift med Alfred August Zahl Sivertsen. De bodde først på Ullenhaug, men flyttet senere til Søre Sunde. Nilsine (Sina) ble gift med Olaus Martin Johan Sivertsen. De bodde først på Ullenhaug, men flyttet senere til Vassøy. Adolf Kristian ble gift med Inga Leonarda Zahl Sivertsen. De bodde på Ullandhaug, men flyttet til Søre Sunde.

Den siste av søsknene, Knud, ble gift med Serina Jøssang og bosatte seg på Ullandhaug. Han døde i ei ulykke i 1938, men kona Serina drev garden videre. Hun ble over 100 år gammel, og var søster til Vilhelem og Thorvald Jøssang.

Torbjørn og Steinvor Fjelde
 
Flåden
Torbjørn giftet seg i 1855 med Steinvor fra Rodabakken. De fikk 7 barn i perioden 1855-1874. 5 av barna emigrerte til USA, enten for godt eller for en periode. Den eldste het Peder, og flyttet tidlig til Stavanger og giftet seg med Sigrid Åsbø fra Etne. Han var handelsbetjent. De reiste til USA i 1899, men var tilbake i Stavanger i 1910. Nummer to, Nils, utvandret i 1881, Tomas i 1883, Anna giftet seg med styrmann Jakob Elias Evertsen fra Rennesøy og de utvandret i 1894. Yngstemann Severin reiste også til USA, men ukjent når.

Det ble sønn nummer tre, Tore, som overtok heimebruket på Flådå. Tore gikk under kallenavnet «Flåden» hele livet, et navn som selvsagt stammet fra gardsnavnet Flådå. I ungdommen var Tore sjømann, og seilte bl.a. på skutene «Helgeland», «Silden» og «Island». Tore var liten av vekst og var hoftehalt. Kanskje var det grunnen til at han på sjøsesjonen i 1885 ble kjent «aldeles udyktig».

De fleste bruk i Ryfylke var kombinerte bruk, med landbruk og fiske. Slik var det også for Tore. Han elsket sjøen og fisket så lenge helsa holdt. Han hadde båt, garn og nøter og dreiv fiske både vinter og sommer etter sild og brisling. Ei flu ved sørlige Karmøy fikk navn etter han, "Flåda-fluå".

I 1883 ble han gift med Eli Nag og de fikk 7 barn. Serine var eldst og ble gift med Erik Tungland. Thormod ble gift med Anna Jørpeland, Malene flyttet til Tungland og ble gift med Rasmus L. Tungland, foreldre til bl.a. Tore og Josef. Talette giftet seg til Årdal, med Anders Dalane.

Oppbrudd
Selv om fire av barna var gift og etablert i Ryfylke, kjente Eli og Tore på en trang til en ny tilværelse. Løsningen ble å flytte til Ullenhaug, i nærheten av onkelen Knut. I 1909 solgte de derfor Flådå til den eneste av Tores søsken som enda var i Norge, søstera Rakel, som var gift med Bernt Sunde fra Tau. Garden ble derfor værende i slekta. Både Eli og Tore var da blitt 49 år gamle.

På Midalhov på Ullenhaug. F.v. Tomas,
Tore, Sigurd Teodor, Eli og Marie
 
Det ble kun de tre yngste barna som ble med på flyttelasset til Ullenhaug. Det var Marie, som senere ble gift med Ludvig Bredal og bosatt i Stavanger. Videre de to yngste guttene, Tomas Emil og Sigurd Teodor. Disse fem flyttet inn på garden Midalhov, som de fikk kjøpe i 1910, gardsnr. 24, bruksnummer 32, like nord for jernaldergården. I følge panteregisteret var det Teodor som fikk skjøte på garden 26. mai 1910. Dette er merkelig, i og med at han da kun var 11 år gammel. Kan det være skrivefeil?

Stadig på flyttefot
Den nye tilværelsen på bylandet kan ikke ha svart til forventingene. Gardsdrift og fiske ble ikke særlig lukrativt. Allerede i 1913 solgte Eli og Tore (Teodor) garden på Ullenhaug for kr.12.000,-. 28. mars 1914 er familien registrert i flytteprotokollen til lensmannen i Hetland kommune. Der opplyses det at familien flyttet fra Ullenhaug til Håland kommune 25. november 1913. Men hvor? Familietradisjonen sier at de flyttet til en gard på Madla. Statsarkivet i Stavanger klarer ikke å finne ut hvor i Håland familien flyttet til, da det ikke er bevart flytteprotokoll for Håland for denne perioden.

Men heller ikke oppholdet i Håland ble langvarig. En gang i perioden 1914-1919 flyttet familien til et hus i Torbjørn Hornklovgate i Stavanger. Da var det slutt på gardsdriften og fiske ble Tores levebrød.

Etter en tid i byen, ebbet det også ut med fisket til Tore, og bruket ble solgt. Eli og Tore var nå blitt 60 år gamle, og kanskje lengtet de bort fra bylivet og heim til Jørpeland. Sønnen Tomas hadde funnet si Inga Efteland og det gikk mot bryllup. De er derfor blitt enige om å gjøre et nytt oppbrudd. De kontaktet svigersønnen Rasmus om muligheten for kjøp av ei sjøtomt på gården hans på Tungland på Jørpeland. Dette gikk i orden, og huset sto ferdig til innflytting i 1920. Eli, Tore og yngstesønnen Sigurd Teodor flyttet inn i første etasje, mens de nygifte, Inga og Thomas, flyttet inn i andre etasje.

Tore og Eli tilbake på Jørpeland
 
Nå ble det bare noe småfiske og litt snekring med Tore. Han leide hus av "Gabrielene" i "Barkanaustet” på Tungland der han laget stiger. Tore «Flåden» døde i 1929, 69 år gammel. Inga og Thomas fikk fem barn, Tore, Marthon, Sverre, Ingrid og Eli. Sigurd Teodor ble gift med Irene Larsen i 1930. De fikk ikke barn. Eli ble boende sammen med Irene og Sigurd Teodor i første etasje, til hun døde i 1942, 82 år gammel .

Av kristen rot
Eli og Tore var bekjennende kristne. De fire barna som ble igjen i Ryfylke når mor og far flyttet til Ullenhaug, stiftet også kristne heimer. De tre barna som ble med til bylandet ble derimot ikke bevart i barnetroen. Men alle fant fram til Jesus etter hvert. Tomas og Inga ble frelst i en vekkelse på Jøssang i 1932, samme året som de fikk mi mor Eli – oppkalt etter bestemor Eli.
 
Flåden sammen med tre av barnebarna, Sverre, Marton og Tore.
 
Flådens hus på Tungland, fotografert i 1941, året før Eli døde.
 

onsdag 4. desember 2013

Min sång skall bli om Jesus


 
Lina Sandell har skrevet om lag 1600 dikt. Mange av disse er kjente og kjære sanger som synges over hele verden.

I bokhylla mi står to bøker jeg setter stor pris på. Det er bind II og III av «Samlade sånger» av LS. (Skulle gjerne hatt bind I også!!!). Dette er 2. utgave av Lina Sandels samlede sanger. Disse gav hun ut første gang i perioden 1885-1892. 2. og 3. opplag kom i starten av 1900-tallet.

Lina Sandel
(foto:invitationtochrist.org)
 
Det var ikke alle Sandels dikt som kom med i disse bøkene. Faktisk kun 656. Men de aller fleste kristne diktene er tatt med. Og her er veldig mye godt stoff. Andre sangen i bind to slår an tonen:

Min sång skall bli om Jesus,
Den enda tröst jag vet.
Han kröner mina dagar
Med nåd och trofasthet.
Han lär mitt hjärta sjunga,
Han är ock själf min frid:
Min sång skall bli om Jesus,
I klar og mulen tid.

Min sång skall bli om Jesus,
Det blödande Guds lamm,
Som burit mina synder
En gång på korsets stam;
Som i sin död förlossat
Min själ ur dödens band
Och blifvit för mig vägen
Till härlighetens land.

Min sång skall bli om Jesus,
Som än bevarar mig
Och med sin nåd och tuktan
Mig håller kvar hos sig.
Att jag ej blifver borta,
Det gör hans trofasthet.
O, skulle jag ej tacka
I evighet för det?

Min sång skall bli om Jesus,
På vägen hem, tills jag
Står jublande och salig
För honom själf en dag
Och där, blad alla frälsta
Vid lifvets klara flod,
Min sång skall bli om Jesus,
Som löst mig med sitt blod!


søndag 1. desember 2013

Tro, håp og visshet


 
Er det noen sammenheng mellom tro, visshet og håp? Eller er dette noe som motsier hverandre?

I Hebreerbrevet 11,1 står dette ordet: «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.»

Hva er tro?
Vi leser i Guds ord at «av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke av dere selv, det er en Guds gave.» Ef.2,8. Hva vil det si å tro? Er det en prestasjon fra min side? Er det noe jeg skal få til?

Vi kan si det enkelt at troen er den tillit til Jesus som evangeliet skaper i di sjel. Det vi kan se og sanse, trenger vi ikke tro. Tro er overbevisning om ting en ikke ser. Troen tennes i hjertet ved Ordet og Ånden. Det er ikke troen som frelser, men han du tror på. Troen er bare levende og frelsende når den er rettet på en levende Frelser.

Som magnetnålen alltid peker mot nord, vender alltid den levende tro seg mot Jesus. Troen er som to tomme hender som rekkes mot Jesus.

Det å gå til Gud med sine synder, i Jesu navn, det er tro omsatt i gjerning. Når troen henger fast ved Jesus, er det en levende tro. Den levende tro sier: Det står skrevet. «Hvorledes kan jeg vite at jeg er født av Gud, at Jesus er min broder og synden slettet ut? Spør ei ditt gamle hjerte, det er bedragelig. Men se og les i Herrens ord, der svares skriftlig.»

Vantro er motsetningen til tro, ikke tvil. Vantro er å ikke ville tro evangeliet. Alle troende sliter i perioder med tvil og anfektelse. Det er ikke tegn på at du mangler den levende tro. Den levende tro sier til Jesus midt i tvil og uro: Jeg kan ikke unnvære deg!

Hvordan kommer troen?
Du kommer til tro ved å høre evangeliet forkynt. «Troen kommer av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen en høre, kommer ved Kristi ord.» Rom 10,17. Troen er en Guds gave, og ikke en gjerning som du skal prestere. Det er Guds vilje å frelse den som tror ved forkynnelsen av ordet om korset.

Det er vanskelig å forklare hvordan troen kom til deg. Det skjer når du ser at det på grunn av di synd, er håpløst å frelse deg selv og får se at Jesus ved sin død på korset har gjort alt ferdig for deg. Når du ikke får det til å tro, åpenbarer Den Hellige Ånd evangeliet for deg, og du kommer til tro.

Når du blir en kristen, mister du troen på at du kan gjøre noe som helst for å bli og å være en kristen. Da ser du at det eneste som holder er det Jesus har gjort.

Mange tror at å bli en kristen er å slutte med mange ting og å begynne med mange andre ting. Det er å begynne i feil ende. For kristendom er ikke å få det til, men å få. Ikke en prestasjon, men en gave. En hver blir ikke salig i sin tro, men enhver blir salig i troen på Jesus

Håp
Hva er det så som håpes? Full visshet om det som håpes, er det samme som full visshet om at løftene fra Gud er sikre. Det som håpes er forkynt i Guds ord. Hva er så løftene fra Gud? Først og fremst at «Jesu hans Sønns blod renser fra all synd.» 1 Joh 1,7 At Jesu liv på jord, hans soning for syndene på korset og hans oppstandelse er nok til frelse for den som tror. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» Kol 2,14

Håpet er også full visshet om at Jesu verk vil føre meg bort fra fortapelsens gru og inn i en evig himmel. «Eg skal ikkje døy eg skal leva, med Jesus til eveleg tid.»

Troens visshet
«Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» 1 Joh 5,12-13

Frelsesvisshet er ikke en visshet om at det er rett og i orden med deg. Det er en visshet om at Jesus er nok til frelse for deg slik du er. Frelsesvisshet er ikke en visshet som bygger på dine følelser eller opplevelser. Det er en visshet som bygger på det evangeliet forkynner deg om det Gud har gjort for deg i Jesus. Frelsesvisshet er vissheten om at du får lov til å være Guds barn slik du er. Du får frelsesvisshet ved å høre, lese, tenke, tale og synge om Jesus.

Du kan ikke tro, å, men kjære så hør:
Vår Gud har sin Sønn ikke skånet!
Kom hit, kom til korset, se Frelseren dør!
Foraktet, forlatt og forhånet.
Han sonet all verdens misgjerning.

Når blodet da virket så kraftig hos Gud
At han lot seg evig forsone,
Og derfor alene vil ta deg til brud
Og gi deg den himmelske krone,
Så la du deg dermed òg nøye.
(SB  420)

 

(Litteratur: Ludvig Hope, Olav Valen-Sendstad, Gudmund Vinskei, Erling Ruud)


mandag 25. november 2013

Guds ord står fast


 
I avisa Dagen pågår det for tiden en debatt om bibelsynet ved Norsk Lærerakademi. Jeg kjenner igjen frustrasjonene som noen av studentene har gitt uttrykk for.

I år 2000 reiste Aksel Valen-Sendstad en debatt om bibelsynet på Menighetsfakultetet. Her målbar han en uro for bibelkritikken som han hevdet hadde fått stor plass på MF. Dette ble avslørt ikke minst i den såkalte homofilisaken.

I et leserinnlegg i Dagen støttet jeg Valen-Sendstad, og tok samtidig opp mine opplevelser ved NLA. Som et apropos til den pågående debatten, tar jeg med det meste av mitt leserinnlegg fra den gang:

I vår tid raser en viktig debatt om homofil praksis. Fornektingen av Guds ord er åpenbar blant mange biskoper, prester og lekfolk. Det er veldig viktig å bekjempe slik åpenbar vranglære, for det er en surdeig som smitter raskere enn vi ofte tror.

Samtidig er det minst like viktig å avsløre bibelkritikken ved rota. For det er kanskje i finere former bibelkritikken er farligst. Man gir uttrykk for at man vil være bibeltro, men samtidig fornektes punk etter punkt av Guds ord, slik Valen-Sendstad viser i sine artikler.

For 15 år siden(1984/85) tok jeg kristendom grunnfag på Norsk Lærerakademi. Det ble et sjokk for en ungdom som er oppvokst med at en ikke skal stille spørsmålstegn ved Guds ord. Det var sunt å få et lite innblikk i teologiens verden. Men at det selv i det såkalte konservative teologiske miljø var så mye bibelkritikk, var overraskende og veldig trist å oppdage.

Lærerne ved NLA på den tid understreket sterkt at de sto i samme tradisjon som MF. Vi fikk servert påstander som f.eks.

*Mosebøkene ble til mange hundre år etter Mose død. En redaktør samlet tekster fra mange kilder og satte dem sammen til Mosebøkene.

*Profeten Jesajas bok er skrevet av tre profeter, ikke en.

*Fortellingen om Abraham og Sara i Egypt(1 Mos 12) og Isak og Rebekka i Egypt(1 Mos 26) er samme historie, som tradisjonen har gjort til to fortelinger.

*Urhistorien i 1 Mosebok er ikke historisk.

Det ble også hevdet fra en av lærerne at det ikke var plass for Carl Fr. Wisløffs bibelsyn på NLA. Så langt meg bekjent er situasjonen ved NLA bedret noe den senere tid. Forskjellen på NLA og MF er kommet klart frem i den pågående homofilistrid. Dette er gledelig.

Jeg skulle ønske NLA og andre institusjoner som driver med bibelundervisning kunne komme på banen med et rungende ja til Guds ords autoritet. Vi trenger ikke læres opp til å være kritiske til Guds ord. Det har vi fått i fødselsgave fra Adam.

Vi trenger å be om å få et ydmykt sinn som er villig til å bøye seg for Guds ufeilbarlige ord. Et sinn som ikke stiller spørsmålstegn ved Ordet, men som lar Ordet få avsløre vårt eget syndeforderv og sette oss i frihet ved forkynnelsen av evangeliet ved Jesus Kristus.

Er det noe vi ikke forstår i Guds Ord, er det ikke Ordet som er feil. Da får vi erkjenne at her strekker ikke min forstand til.  Guds tanker er så mye høyere enn mine tanker. 

Valen-Sendstad avslutter artikkelen 24.08.00 med en oppfordring til kristenfolket om å avvise bibelkritikken, hvis ikke vil vi bli gjennomsyret av den og "miste sin kraft i sitt arbeide for evangeliet. Man kan ikke drive evangeliseringsarbeid til omvendelse og frelse på et slikt grunnlag." Her ligger alvoret. 

Flesteparten av de teologisk lærde vil nedlatende kalle et slikt bibelsyn fundamentalistisk og uakseptabelt. Men jeg vil bøye meg for Guds Ord. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Takk og lov for det.


mandag 18. november 2013

Predikantens omvendelse


 
«Du driver religiøs fabrikkvirksomhet. Og hva produserer jeg? Dårlige jomfruer.»

Det er frikirkepastor J. F. Løvgren som i romanen «Våre lamper slukner» skildrer forholdet mellom båtbygger Lyngeid og den kjente evangelisten Ling. Ling sto i en lang møteserie i Lyngeids menighet. Det var fullt hus på møtene og mange gav uttrykk for at de ville bli kristne.

Lyngeid var en sann hyrde i menigheten, men menigheten ville ikke høre på ham. Ling bodde i heimen til Lyngeid, og han forsto at Lyngeid ikke var på bølgelengde med hans forkynnelse. Ulike hendelser gjør at Ling blir urolig og ber om en samtale med Lyngeid. I denne samtalen sier Lyngeid at Ling produserer dårlige jomfruer. Dårlige jomfruer kjennetegnes ved at de har bekjennelse uten liv. Liv kan bare Gud skape. Lings forkynnelse skaper bare bekjennere, men gjør ingen levende. Hvorfor ikke, spør Ling. Fordi det er intet evangelium i din forkynnelse, svarer båtbyggeren.

Samtalen kommer så inn på Lings sjelsliv. Lyngeid mener at Ling lever som en trell og forkynnelsen hans føder treller. «Du skraper sammen restene av det menneskelige jeg. Så blåser du hypnotismens eller suggesjonens ånde inn i skraphaugen. Så blir det religiøst liv i det gamle menneske. En trell blir født.»

Ling kommer i sjelenød og avbryter møteserien. Ei stund etter får båtbyggeren følgende brev fra evangelist Ling:

«Likevel økte nøden etter at jeg kom hjem. Hele min kristendom raknet for meg, for ikke å snakke om min predikantgjerning. Jeg syntes den hadde vært en eneste lang synd. Min fortvilelse var forferdelig. Det føltes som jeg var døden nær. Men Gud hadde alt tenkt på min frelse.

Jeg hadde vært der hjemme i fjorten dager, da evangelist Elvegård kom der. Ja, du kjenner jo ham. Han fortalte at han hadde vært hos dere straks før jeg kom. Han skulle være litt i vår menighet. Ham la jeg min nød fram for. På sin stillferdige måte utla han Skriften for meg, og Gud opplyste mitt mørke. Jeg ble løst ved Herrens ord om syndenes forlatelse.

Jeg ser det nå, Lyngeid, at jeg aldri har vært født på ny. Jeg har bare hatt en psykologisk omvendelse. Visse stemninger og viljesanstrengelser hadde satt sitt preg på mitt sjelsliv. Det regnet jeg for gjenfødelse. Men nå har Gud født meg på ny ved sannhets ord. Å, jeg er så lykkelig! Evangeliet om nåde for fortapte er gått opp for min sjel med sin solglans og fred.»


fredag 15. november 2013

Gledesbud


Fra Bolivia
 
Det satt fire syke menn utenfor en by i Israel som hette Samaria. Samaria var hovedstaden i den nordre delen av Israel. De fire mennene var spedalske. En fryktelig sykdom som gjorde at deler av kroppen råtnet.

Sykdommen var veldig smittsom, så de som var syke måtte holde seg borte fra folk. Det fantes ingen medisiner mot sykdommen. Men de fire hadde flere problem. Vanligvis fikk de mat båret ut fra slektninger i byen, men nå var det en stor fiendehær som prøvde å ta byen. Ingen slapp verken ut eller inn og folket i Samaria holdt på å sulte i hjel.

Hva gjør vi nå, snakket mennene om. Da var det en som sa: Blir vi her, sulter vi i hjel. Går vi ulovlig inn i byen, er det ikke mat der heller. Men hvis vi går ut til fiendene, kan vi ha et bitte lite håp om å få litt mat. De ble enige om å ta sjansen.

Da de kom til leiren til fiendene, fikk de seg en kjempestor overraskelse. Leiren var helt tom for folk. Det var ufattelig mye mat, og gull og andre verdisaker. Mennene satte seg ned og spiste seg stapp mette. Hva hadde skjedd? Jo, Gud hadde gjort et under. Gud hadde gjort det slik at jødenes fiender hadde hør lyden av veldig mange vogner, hester og en stor hær. Da hadde de blitt livredde og flyktet fra alt de hadde og løp tilbake til sitt land.

Da de fire mennene var mette, var det en av dem som kom til å tenke på de som holdt på å sulte i hjel i byen. De drøftet dette og sa: "Det er ikke rett det vi gjør nå. Dette er dagen da vi kan bringe gledesbud. Hvis vi tier og venter til morgenen gryr, fører vi skyld over oss. Kom, nå går vi og forteller dette i kongens slott!" 2 Kong 7,9

Så sprang de inn i byen og fortalt at Gud hadde berget dem, og at de måtte komme ut og spise seg mette.

Misjon er å bringe gledesbud
Denne fortellingen er et godt bilde på hva misjon er. Vi bor i et land der vi har hørt om Jesus og hva han har gjort. Mer enn to milliarder mennesker har aldri hørt om Jesus og veien til himmelen. De er på vei mot en evig fortapelse. Derfor er det ikke rett av oss å holde det for oss selv. Vi må fortelle det videre til de som ikke har hørt!

Det er noen som tror at det er mange veier til himmelen. Slik er det ikke. Jesus er den eneste veien som fører fram. Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved. Ap.gj.4,12 Derfor kan ingen bli frelst uten at de hører om Han.

Noe av det siste Jesus sa til sine disipler før han for opp til himmelen, var at disiplene skulle gå ut i all verden å gjøre alle folkeslag til hans disipler. (Mat 28,18-20) Når alle folkeslag har hørt, vil Jesus komme igjen og hente sine til himmelen. Dette kallet, oppdraget, gjelder enda. Det er noe som gjelder for alle som tror. Her er ingen unntatt. Noen skal reise ut til fremmede land, andre skal være heime og be for utsendingene og gi av sine penger.

Om du hadde en rik onkel som en dag kom til en av dine søsken og sa: Her har du en million. Den kan du og søsknene dine dele. Var det rett av han å beholde alle pengene selv? Selvsagt ikke. Han måtte dele med dere andre. Slik er det med evangeliet også. Alle har rett på å få høre om hva Jesus har gjort for å frelse oss fra våre synder.

Det glade budskap
«Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap», sa de spedalske. Slik er det også for oss som tror på Jesus. Hvordan er det budskapet? Vi hører det blant annet i Joh 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.


På grunn av synda som bor i ditt og mitt hjerte, er himmelen stengt for oss. Det kan ikke komme synd inn i himmelen. Vi har heller ikke noen mulighet til å få gjort noe med denne synda i oss selv.


Det glade budskapet er at Gud elsket oss så høyt at han gav Jesus til soning, betaling, for våre synder. Han tok straffen, du går fri. Denne frelse får du gratis av nåde, om du tar imot i tro. Jesus er den eneste veien. Du klarer ikke å frelse deg selv, heller ikke ved hjelp av Buddha, Muhammed eller andre menneskeskapte guder. Derfor må vi skynde oss å fortelle dette til andre.

Men det hjelper ikke om du forteller andre det, hvis du ikke selv har tatt imot. Jeg er så glad at det er mulig å bli frelst her å nå! Kom til meg, sier Jesus. I dag! Om syndene dine er som purpur, skal de bli hvite som snø. Må du ikke utsette avgjørelsen. Kom til Jesus i dag.

(Andakt ved DKS 2011)