Tormod Vågen
Tormod Vågen var generalsekretær i Norsk Luthersk
Misjonssamband (NLM) fra 1936 til sin død i 1970. Han var en markert leder med
brann for forkynnelse, lekmannsarbeid og misjon.
Det var fredag 3. april 1970. Tormod Vågen hadde vært
dårlig til helsa, men hadde så mange gjøremål at besøket til legen stadig ble
utsatt. I påsken hadde han vært på møter i Kuppelhallen i Stavanger. Vel
tilbake i Oslo sto gjøremålene i kø. På hovedkontoret i Grensen 19 var det
konferanse for medarbeiderne på kontoret denne fredagen. Tormod ønsket
velkommen, og hilste med et bibelvers fra Filippenserbrevet. «Herren er nær»
(4,5b).
Etter at konferansen var over, hadde Vågen et nytt
oppdrag som ventet. Veien gikk de få meterne til Stortinget, hvor det var et
møte i direktoratet for utviklingshjelp. På den tid var det mange som talte for
at norske hjelpepenger i hovedsak burde gå til land med radikale styresmakter.
Dette var Tormod Vågen dypt uenig i, og han holdt et brennende innlegg der han
forsvarte at hjelpa burde gå til de fattige som trengte det mest, uavhengig av
hvem som styrte landet.
Han hadde akkurat avsluttet innlegget sitt, da møtedeltakerne
så at Vågen falt framover bordet han satt ved. Noe var alvorlig galt, og
ambulansen kom kjapt til stedet. Det ble raskt klart at livet ikke stod å
redde. Tormod Vågen døde på post.
Tormod Vågen
Slekt fra Sunnhordaland
Godt og vel 66 år tidligere, ble det født en gutt i
folgehuset på garden Myklebust i Kvinnherad. Året var 1903 og datoen var 12.
september. Gutten som ble født fikk navnet Tormod etter morfar, Tormod
Myklebust. Foreldrene het Ole Vågen og Brita Myklebust.
Ole sin oldefar ble født i Hardanger, men slo seg ned
på Onarheim på Tysnes hvor han fikk kjøpt en gard. Han kalte seg deretter for
Jens Onarheim. Jens fikk to sønner. Den yngste het Ole, og ble gift med Brita
Berge fra Herøysund i Kvinnherad. Brita og Ole fikk kjøpt en husmannsplass
under Herøysund, som het Vågen. Brita og Ole fikk flere barn. Nummer to ble
oppkalt etter far. Da han ble ungdom, skiftet han etternavn fra Onarheim til
Vågen. Dette gjorde han fordi det da ikke bare var faren som het Ole Onarheim,
men også andre i slekta.
Tormod sin mor vokste opp på Myklebust. Oldefar hennes
kom fra Seljestad, men slo seg ned på Torekoven opp av Odda. Barn nummer fire i
søskenflokken på elleve på Torekoven, het Tormod. Tormod fikk si engen skute
som han drev fraktefart med. Tormod ble tidlig en kristen, og gikk ofte på
møter på steder hvor han var med skuta si. En kveld ankret han opp i Skorpevågen
og gikk til Uskedalen på møte. Etter møtet ble han invitert heim til Myklebust,
og i denne heimen fant han kona si, Synneva Myklebust.
Synneva og Tormod fikk overta store deler av hennes
heimegard, og de tok etternavnet Myklebust. Det ble etter hvert mange barn i
heimen. Den eldste i barneflokken var ei jente, som fikk navnet Brita.
Vågen i Uskedalen
Oppvekst i
Kvinnherad
Både familien på Vågen og på Myklebust var vekkelsesheimer.
Tormod Myklebust reiste en del som forkynner i Indremisjonssamskipnaden. Han
var sterkt preget av Rosenius sin forkynnelse. Ole Onarheim var med i styret
for organisasjonen. Det var ikke mange kilometere mellom Myklebust og Vågen, så
det var tett kontakt mellom de to familiene. Det gikk som det måtte gå. Brita
fra Myklebust og Ole fra Vågen ble forelsket og i 1901 ble de gift, midt i
fiskesesongen. Dermed måtte Ole, som da var fisker, av gårde på makrellfiske
allerede dagen etter bryllupet.
Brita og Ole fikk bo i kårhuset på Myklebust de første
årene etter at de var gift. Brita var en kristen, men det var ikke Ole. Men Ole
var svært nøye med at Brita holdt andakt i heimen og ba kveldsbønn med de små. I
1905 var det en vekkelse i Uskedalen, og da ble også Ole frelst. De fikk først
fem barn i perioden 1902-1908. Så ble det trange økonomiske tider, og Ole så
seg nødt til å reise til Amerika for å tjene penger. Han ble i Amerika fra
1909-1914. I 1912 sendte han penger heim, og sa at familien skulle kjøpe Vågen
av Oles bror, som da hadde overtatt barndomsheimen. Mor og de fem barna flyttet
da til Vågen, mens det enda drøyde to år før far kom heim.
Tormod var nest eldst i søskenflokken. Han ble som
nevnt født i 1903, og vokste opp på Myklebust fram til 1912 da familien flyttet
til Vågen. Etter at far Ole kom heim, økte barneflokken med ytterligere tre.
Mor Brita var veldig syk i etterkant av de siste fødslene. Familien ble boende
på Vågen fram til våren 1918. Da fikk Ole Vågen arbeid på Stord, og hele
familien flyttet dit. Tormod var da blitt 15 år.
Brita og Ole Vågen. Tormod Vågens foreldre.
Tormod hadde allerede som liten gutt tanker om at han
skulle bli misjonær. Mor hans startet kvinneforening for Kinamisjonen, og tanken
på de ufrelste kineserne grep han. Da han begynte på skolen, fikk han en del
ikke kristne venner som var med og dro han bort fra Jesus. Dette var den verste
tiden han hadde levd, hevdet han senere. Da han ble konfirmert, var det en lengt
i han til å bli omvendt og til å bli misjonær. Selv om han ikke bekjente seg
som kristen, var han likevel med på møtene både på Vågen og i Uskedalen.
Albert Myklebust var onkel til Tormod. De to hadde et
nært forhold. Albert reiste en periode som predikant. Lille julaften 1917 spurte
onkel Albert, Tormod, om hvordan han hadde det med Gud. Spørsmålet førte til en
sjelesørgerisk samtale som endte med at Tormod Vågen fikk se inn i evangeliet
og ble frelst. Jes 43,23-24 var bibelordet som løste han. Han var da 14 år
gammel.
Til Stord og
Framnes
Våren 1919 fikk Ole Vågen arbeid som
produksjonsformann på en sildoljefabrikk to yngre brødre hadde startet på
Stord. Det ble oppbrudd for hele familien Vågen. Tormod ble også med, og fikk
arbeid på fabrikken.
Misjonskallet arbeidet med ungdommen, også etter at
han kom til Stord. Han fikk svar fra Bibelen om at Gud kunne bruke han. For å
forberede seg til oppstart på Fjellhaug misjonsskole, tok han først ett år på
Framnes Ungdomsskole høsten 1920 og våren 1921. Dette året ble et rikt år. Det
var vekkelse på skolen, og Tormod deltok både med vitnesbyrd og i skolens
mannskor.
F.v. Trygve Bjerkrheim, Tormod Vågen og Øivind Andersen
Fjellhaug og MF
Vågen kom til misjonsskolen på Fjellhaug høsten 1921.
Det skoleåret var det 43 unge som startet på misjonsskolen, 30 på bibelskolen
og 30 på ungdomsskolen. Dette var et rekordstort antall unge som begynte på
Fjellhaug det året. Det hadde lenge vært ulikt syn i Kinamisjonen om
organisasjonen skulle drive egne skoler, eller om Indremisjonen skulle ta det
ansvaret. Generalsekretær Johannes Brandtzæg innså at Kinamisjonen hadde
forsømt seg når det gjaldt skoledrift. Han konkluderte med at det var så ulikt
syn på kirken og enkelte trossannheter innen lekmannsbevegelsen, at
Kinamisjonen selv måtte ta ansvar for egne skoler. Skulle organisasjonen kunne
rekrutter ungdom til ytremisjon, måtte de ha et sterkt heimearbeid og flere
egne skoler.
Den første tiden på Fjellhaug var Tormod stille og
litt reservert, men han ble snart en av lederne i flokken. Han viste tidlig at
han hadde nød for de uomvendte og ble en ivrig sjelevinner. Ellers deltok han
aktivt på vitnemøter og ble også med i skolens mannskor. Våren 1926 var det tid
for eksamen og han fikk et godt resultat.
Misjonens hovedstyre ba Tormod Vågen og en annen av
elevene om å ta teologi på Menighetsfakultetet (MF). Begge svart ja, og fikk
noen gode år på MF hvor de fikk studere Bibelen grundig. Han tok eksamen i
første avdeling nærmer jul 1930 og andre avdeling sent på høsten 1931.
Tormod Vågen
Under den ti år lange studietiden, var Tormod aktiv i
ungdomsforeningen i Misjonssalen i Oslo. I 1926 ble han valgt som formann. I
tillegg var han også timelærer i ungdomsskolen på Fjellhaug, skoleårene
1927-1929. Høvdingene i Kinamisjonen begynte å bli gamle på denne tiden, noe
som ikke minst bekymret Ludvig Hope. Han var svært opptatt av at yngre krefter
måtte få slippe til. Vågen fikk flere ganger være med Hope på reiser til
stormøter rundt om i landet. Både Hope og Brandtzæg så forkynner- og
ledernådegaven til Vågen, og satte han til stadig flere oppdrag.
Etterjulsvinteren 1931 fikk Vågen stå åtte uker i en
stor vekkelse i Salem i Stavanger. Han var sammen med Johannes Daasvand og over
hundre fikk ta imot Jesus som sin frelser. Året før hadde han også fått stå i
vekkelser på Sunnmøre. Det ble en intens møtevirksomhet hele året, selv om dette
var det avsluttende året på MF. Selv dagen han hadde muntlig eksamen for Ole
Hallesby, var han ute på møte om kvelden.
Bryllup i
Flekkefjord
Vinteren 1924-25 møttes Tormod Vågen og Arna Espeland
for første gang. Det var på et møte i Ungdomsforeningen i Misjonssalen i Oslo.
Arna ble født 12. mai 1905 og hun vokste opp på Evje og i Kristiansand.
Foreldrene ble frelst året før de ble gift. På samme måte som Tormod, kjente
også Arna på et misjonærkall, fra hun var ganske liten. I 1924 startet hun på sykepleierutdannelsen
i Oslo.
Arna og Tormod Vågen, nyforlovet.
På nyåret 1926 ble Arna og Tormod et par, men det ble
ikke offentlig kjent før lenge etter. Først til jul var Tormod med Arna på
besøk hos hennes foreldre som da var flyttet til Flekkefjord. Det året de ble forlovet,
ble det bestemt at Tormod skulle studere teologi. Det var ingen lett avgjørelse
å akseptere, for det medførte at de nyforlovede måtte bo i hver sin verdensdel
noen år. Arna reiste til Kina i august 1928 og planen var at Tormod skulle
komme etter når teologien var fullført.
Når det ble kjent at Tormod var tiltenkt lederoppgaver
i Norge, førte det til store vansker for de to forlovede. Arna kjente på et
sterkt kall til å være i Kina. Tormod hadde misjonærkall, men så også
viktigheten av at han ble i Norge. I 1932 ble saken endelig avgjort. Tormod ble
i Norge og Arna måtte pakke sakene sine og reise heim. Hun kom til Norge 19.
juni 1932 og bryllupet sto i Flekkefjord 30. juli samme året. De hadde da vært
adskilt i nesten tre år.
Bryllupet sto i Flekkefjord kirke, med påfølgende fest
på jernbanerestauranten i Flekkefjord. Det var prost i Dalane, Sigmund Feyling
som viet Arna og Tormod. Feyling var fra Egersund og het opprinnelig Simon
Slettebø, men skiftet i ungdommen både fornavn og etternavn. Kinamisjonen var
Feylings hjertebarn i ungdommen. Han ble utdannet teolog med sterke bånd til
lekmannsbevegelsen. Han var teologisk konservativ og var lærer på
Indremisjonsforbundets bibelskole i noen år. Sener ble han kapellan og sokneprest
i Egersund og senere prost Dalane. Han var gjest i bryllupet og var nok en venn
av Arna og Tormod.
Arna og Tormod Vågen, bryllups bilde
Året etter bryllupet kom Hitler til makten i Tyskland.
Feyling fikk stadig mer sympati med nazismen, og da krigen kom, ble han
kirkeminister i Quislings regjering. Tormod derimot, ble en aktiv motstandsmann
og medlem av den midlertidige kirkeledelse som stod i markert opposisjon til
Feyling og Quisling. Etter krigen ble
Feyling dømt til fengselsstraff, men ble benådet i 1951. De neste tiårene fram
mot sin død, var han og kona faste medlemmer i Misjonssalen i Oslo, uten å være
aktive i ledelsen der.
Ny generalsekretær
Ludvig Hope var opptatt av at nye krefter måtte slippe
til i misjonens ledelse. Han hadde tre ungdommer i kikkerten: Øivind Andersen,
Trygve Bjerkrheim og Tormod Vågen. Han anbefalte disse for hovedstyret. Hope
ville ha Tormod Vågen til hjelpesekretær for Johannes Brandtzæg, men han nådde
ikke fram i første omgang. Det ble ingen endring i ledelsen.
I mars 1931 døde generalsekretær Brandtzæg brått og
uventet. Han hadde vært leder i NLM siden 1893. Det store spørsmålet var så,
hvem som skulle overta som leder. Ludvig Hope hadde så stor autoritet i NLM at
han foreslo seg selv. Men han skulle bare stå i døra og vente på at den rette
var klar. Han hadde Tormod Vågen i sikte, og nevnte dette for Vågen ikke lenge
etter at Hope overtok som generalsekretær.
I perioden 1931-1936 ble Vågen stadig mer sentral i Kinamisjonens
ledelse. Han talte ofte på stormøter, og arbeidet aktivt for å fremme
ungdomsarbeidet i organisasjonen. I praksis var han den første
landsungdomssekretæren, skriver Josef Tungland i sin biografi. Han startet også
en karriere som forfatter, nettopp med bøker og hefter rettet mot de unge.
I 1933 ble Vågen valgt inn i Fellesstyret (senere kalt
hovedstyret), og våren 1936 hadde han et studieopphold i England med tanke på å
stå bedre rustet som leder av organisasjonen. Sommeren 1936 var det
generalforsamling for NLM og etter valg av nytt hovedstyret, konstituerte de
seg med Tormod Vågen som ny generalsekretær. 13. juli 1936 var hans første dag
på hovedkontoret som leder.
F.v. Arne Aano, ukjent svensk predikant, Marius Jørgensen
og Tormod Vågen. Fra sommerskole på Hurdal Verk ca. 1953.
General i 34 år
Allerede to år etter at han ble ansatt som ny
generalsekretær, fikk han en langtur til India. Det skulle være en stor
internasjonal misjonskonferanse i Kina i desember 1938 og januar 1939, og Tormod
og en fra Santalmisjonen skulle representere Norge. Tanken var at Tormod
samtidig skulle besøke Kinafeltet. På grunn av verdenskrigen, ble konferansen
flyttet fra Kina til India, så besøket på misjonsfeltet ble utsatt.
Tore, Tormod og Arna Vågen i Japan
På hjemmefronten var det strid om forkynnelsen, den
første tiden Vågen var general. Tormod var aktivt med i debatten og forsvarte
lekmannsforkynnelsen. En annen sak Vågen fikk mye bry med, var spørsmålet om et
nytt misjonsarbeid blant muslimer. Otto Torvik i NLM ønsket å starte et
misjonsarbeid blant muslimer, og var på flere turer for å undersøke muligheten
for oppstart. Saken endte med at Torvik sa opp sin stilling i NLM og startet
Den Norske Muhammedanermisjonen.
Etter krigen var det ei krevende tid for Vågen og
misjonens ledelse. Kina ble etter hvert stengt for kristen misjonsvirksomhet,
og alle NLMs misjonærer måtte ut av landet. De fleste misjonærene ble samlet i
Hong Kong og Vågen reiste dit for å konferere om veien videre. Da hadde det
allerede vært kontakter med tanke på oppstart av nytt arbeid i Etiopia og
Tanzania. Resultatet av alle forhandlinger og vurderinger var at Kinamisjonen
kunne gå inn i 1950-tallet med fem nye misjonsland, og et nytt navn på
organisasjonen. Kinamisjonen ble byttet ut med Norsk Luthersk Misjonssamband,
og det ble startet misjonsarbeid i Japan, Hong Kong, Taiwan, Tanzania og Etiopia.
Vågen var den sentrale lederen i denne utvidelsen.
De siste årene av Vågen sin lederperiode var preget av
vekst i arbeidet både i Norge og på misjonsfeltene. Ikke minst var arbeidet i
Etiopia en stor oppmuntring. Her gikk det store vekkelser og folk ble frelst i
tusenvis.
Tormod Vågen om fosterdrap
Dagen 07.11.1969
Tormod Vågen og etterfølgeren Birger Breivik
Krig i Norge
Krigen brøt ut i Norge 9. april 1940. Det ble en
krevende tid for misjonslederen. Forbindelsen til misjonærene i Kina ble brutt,
mens arbeidet på bedehusene i Norge fikk fortsette som før. Man antar at om lag
1500 predikanter reiste i Norge under krigen – for alle bedehusorganisasjonene.
Med svært få unntak, var kristen-Norge i opposisjon til okkupanter og nazister
gjennom hele krigsperioden. Ludvig Hope og Ole Hallesby var blant dem som ble
valgt til «Den midlertidige kirkeledelse». Begge ble etter hvert arrestert.
Tormod Vågen ble arrestert 9 november 1942, da han
skulle levere en støtteerklæring som hovedstyret gav til den midlertidige
kirkeledelsen sin protest mot jødeforfølgelsen. Da han møtte opp for å avlevere
støtteerklæringen var tyskerne på plass. Vågen slapp imidlertid ut igjen samme
dag. Våren 1943 ble Vågen valgt inn i kirkeledelsen som erstatter for Hope som da
var arrestert. Han var med i kirkeledelsen fram til krigens slutt.
Lekmannsmisjonen
Den saken som var tyngst for Vågen i hans lederperiode,
var utvilsomt konflikten med deler av misjonsfolket. En konflikt som endte med
at noen brøt ut av NLM og stiftet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Konflikten
startet i Haugesund, Sunnhordaland og Hardanger krets. Dette var Vågen sin heimekrets,
og mange av de sentrale misjonsvennene i striden var han venner.
Starten av en lengre kronikk i Dagen 04.01.1963
Josef Tungland nevner to viktige årsaker til
konflikten. Den ene var en kretssammenslutning mellom Sunnhordaland og
Hardanger krets og Haugesund krets, noe som førte til at kretskontoret på Stord
ble flyttet til Haugesund. En viktigere årsak var ulikt syn på forkynnelsen mellom
nord og sør. I sør var mange preget av Plymouth-brødrene, og noen av disse
beskyldte vennene i nord for å være loviske.
Vågen gjorde det han kunne for å mekle. Hans eget syn,
var nok nærmest vennene i nord. Det ble mange og harde kretsmøter og frontene
ble skjerpet ut over 1950-tallet. I følge Tungland endret striden seg fra «å
vera ein lærestrid mellom reformert og luthersk kristensyn til å bli ein strid
om kjenneteikn på levande og død tru.»
Uroen spredte seg også til andre kretser, bl.a. Namdal
og Stavanger. Etter hvert ble frontene så harde, at en splittelse ikke var til
å unngå. På et arbeidermøte på Tryggheim på Nærbø, fikk HS støtte når de
utrykte sorg og dyp beklagelse over det som var skjedd, og at de tok avstand
fra virksomhet som førte til splittelse. Noen av lederne i nord sa opp sin
stilling i misjonen, og Lekmannsmisjonen ble stiftet. Splittelsen gikk hardt
inn på Vågen, så et friår i Japan gjorde han godt. Der skulle han være lærer på
forstanderskolen i ett år.
Tormod Vågen 60 år
Dagen 11.09.1963
Lekmannsprofil
Tormod Vågen er kanskje den generalsekretæren som har
preget organisasjones lekmannsprofil sterkest. Selv om han selv hadde teologisk
utdannelse, var hans syn på arbeidet på bedehuset og misjonsarbeidet, radikalt
lavkirkelig. Han hadde også et bibelsyn der han så på hele Guds ord som Guds
ufeilbarlige ord til menneskene.
Jeg vil ta med noen sitat av Vågen som sier litt om
hans syn på gudslivet, bibel- og kirkesyn og forkynnelsen.
Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har
vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka
til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske
livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast
gåande med menneskelege midlar
Når samvitet misser den daglege trong etter tilgjeving
ved Kristi kross, vert det kjensla som stadig må stimulerast for å halda den
religiøse interessa ved like.
«Folk trenger nettopp nå forkynnere som lader sine
kanoner ved Sinai og ved Golgata og som har mot til å fyre av. Vi trenger
fulltonende evangelium om synd og nåde»
Dagen 04.04.1970
«Skulle lærdom erstatta nådegåve, ville han vera ei
forbanning. Men det er ei føremon for nådegåva også å ha kunnskap. No når det
vrimlar av teologar, lyt vi vera vakne for at Gud ikkje ser etter kunnskap når
han vel ut sine reiskaper. Difor treng ingen mista motet for at han er liten.
Det er den audmjuke som får nåde. Og det er nåde vi treng»
«Held ikkje Guds folk fast på heile Bibelen som Guds
ord, men berre gir etter på eit punkt, så misser vi snart den faste tillit til
Skrifta, og alt raknar.»
«Vekkingskristendomen gjev krav om personleg
uttrykksform i si påkalling, bøn og lovsong for Herren.»
I Tanzania var det krav om at misjonærene skulle bruke
prestedrakt og en omfattende liturgi. Hvis det står ved lag vil NLM «gi
opp arbeidet i Mbulu og se seg om etter en ny misjonsmark i Øst-Afrika»
«Når ein vil skilja ut noko i Bibelen som menneskeleg,
vert bibelgranskaren autoritet over Bibelen.»
«I Amerika spør ikkje ungdomen etter forholdet til
Kristus, men etter forholdet til kyrkja. Skal det henda i Norge i neste
generasjon? Folkereligiøsiteten er ei stor makt i dag.»
Minneord ved Carl Fr. Wisløff
Dagen 04.04.1970
Kreftene avtar
Tormod Vågen fikk sitt første hjerneslag like før han
fylte 50 år. I 1959 fikk han et nytt slag, mens han var på besøk i Etiopia. Han
ba til Gud om å få noen år til, og ble bønnhørt. Men helsa ble stadig svakere.
Han hadde problemer med nyrer og med hjertet, men fortsatte i tjeneste med full
kraft, helt til han ble forfremmet til herligheten 3. april 1970. Han etterlot
seg kona Arna og sønnen Tore.
Dagen 06.04.1970
Kilder
Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg
Arne Prøis: I samtale med Trygve Bjerkrheim
Egil Sjaastad: Carl Fr. Wisløff Presten som ble
misjonsfolkets professor
Jostein Berglyd: Presten som ville nazifisere Norge.
Biografi om Sigmund Feyling
Fast Grunn: Tormod Vågen Minneord og taler. Nr.4 1970
Olav Uglem m.fl. I Herrens tjeneste
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Aftenbladet.no
Dagen.no