Arven etter Rosenius I

I 1991 hadde Carl Fr. Wisløff en lengre artikkel i misjonsbladet Utsyn som han kalte «Arven etter Rosenius». Her er det mye å lære og å grunne på.

NLM og andre organisasjoner på bedehuset har lenge regnet seg som misjonsorganisasjoner som bygger på en luthersk-roseniansk lære. Dette fordi vi er overbevist om at både Luther og Rosenius fikk se dypt inn i Guds ords sannheter. Ingen av dem var ufeilbarlige, men vi gjør vel i å legge øret til deres forkynnelse. Jeg vil i noen blogginnlegg gjengi denne artikkelen. Siden artikkelen er veldig lang, vil jeg delen den opp i kortere avsnitt.

Bibel-forkynnelse

Om dette første punkt i arven fra Rosenius skriver Wisløff: «Rosenius sin forkynnelse består nesten utelukkende i bibelutleggelse. Ingen kan lese Rosenius uten å legge merke til det. Han øser av Skriften, han likesom ånder i sitt prekenforedrag Bibelens ord ut over dem som hører og leser.

Både Det gamle og Det nye testamentet brukes. Bibelen er en enhet. Den rette bruk av Skriften er etter Rosenius sitt syn et kjennetegn på en sann kristen: «Det sanne kjennskap til Kristus viser seg derved at Kristus blir det for oss som Skriften sier at han skal være for oss, og at han virker det i oss som Skriften sier at han skal virke». For å bruke et bilde: Rosenius står likesom «bak» Bibelen og skyver den foran seg. Han låner sin røst til profeters og apostlers ord i Bibelen. Stadig bruker han slike uttrykk og vendinger: -Slik har Den Hellige Gud latt sitt ord skrive. -Hva kan være mere visst enn det som Herren selv sier i sitt Ord? «Ordet, Ordet, bruk Ordet!»

Til sammenligning kan vi si at mange av vår tids forkynnere likesom står «foran» Skriften. Man legger fram sine tanker og meninger - aktuelle tanker i tiden, naturligvis – og så henter man fram noen bibelord etterpå, til pynt mer enn bekreftelse.»

Gud signe vårt dyre fedreland

I dag kan vi igjen feire Norges nasjonaldag. Gud har rikelig velsignet oss både materielt sett og også med et rikt kristenliv.

Det er stor grunn til takknemlighet for landet vårt. Vi har en fantastisk flott og frodig natur. Vi har hatt fred i landet siden 1945 og viktigere enn fred – frihet! Mange land har fred, men ikke frihet. Andre har frihet, men ikke fred.

Men vi ser også mange mørke skyer på himmelen. Flere steder tenker politiker at friheten gjelder kun for de som er enige med dem selv. Vi ser det ikke minst i spørsmålet om friskoler. Foreldre har frihet og rettighet til å gi barna undervisning etter visse gitte rammer. Men mange kommunestyrer sier nei til opprettelsen av friskoler fordi de ikke liker annet enn den sosialdemokratiske fellesskolen. Vi ser det enda sterkere i forhold til de ufødte barna. De er fratatt den viktigste rettighet, retten til liv.

Også på kristenfronten er det mørke skyer. Norge fikk Guds ord for 1000 år siden. Rundt år 1800 kom den store vekkelsen over landet vårt ved Hans Nielsen Hauge og fram til for 40-50 år siden var det stadig vekkelser. I dag er det et stort frafall fra Guds ord. Dette gjelder både liberal og bibelfornektende teologi, men også forkynnelse der bibelens fokus på synd og nåde er svekket.

Det er også i 2026 både godt og nødvendig å be nasjonalsalmen vår og å be om en nasjonal og åndelig oppvekkelse.

 

Gratulerer med nasjonaldagen!

Tilsynsråd og misjonærinnvielser

Illustrasjonsfoto (foto Ove Sandvik)

Spørsmålet om ordinasjon av misjonærer med et hyrdeansvar splittet Kinamisjonen (NLM) det første tiåret etter stiftelsen. I dag er det ikke mange som er opptatt av slike prinsipielle spørsmål.

Da NLM ble stiftet, samlet det lutherske kristne fra ulike grupper. Det var bedehusfolk som var opptatt av embetet og forholdet til Den norske kirke. Andre var fremmed for arbeidet på bedehuset, men kjente på et kall til å dra til Kina. Det store flertallet derimot var lekfolk preget av et radikalt vekkelses- og kirkesyn. De hadde et vel gjennomtenkt lekmannssyn ut fra Guds ord og valgte en annen kurs enn den kirkelige.

Det ble strid om spørsmålet om ordinasjon og liturgi fra første stund og denne striden toppet seg rundt århundreskiftet. Generalforsamlingen i 1899 vedtok at misjonærene ikke skulle ordineres og at det i misjonskirken i Kina skulle brukes minst mulig liturgi. Et stort flertall av misjonærene protesterte heftig mot dette. Etter et rådsmøte i januar 1901 sa halvparten av misjonærene og en misjonskandidat opp sine stillinger og fikk følge av noen frivillige tillitsmenn. Etter den tid har det vært ro om den saken.

Det som det imidlertid ikke har vært ro om i NLM, er spørsmålet om tjenestedeling mellom menn og kvinner. I de første 90 år etter stiftelsen var det aldri uenighet om at menn skulle være hyrder og tilsynsmenn. Det var heller ikke uenighet om at det var misjonens tilsynsmenn (hovedstyret) som skulle innvie misjonærene. Det ble stekt understreket av bl.a. lærer Nicolai Nilsen som da striden pågikk var nestformann i HS og den som talte sterkest mot kirkelig ordinasjon. Misjonsfolkets eldste (HS) skulle stå for misjonærinnvielsen.

Selve prinsippet om tjenestedeling ble først anfektet offentlig mot slutten av 1980-tallet. I 1997 fikk kvinner stemmerett i GF mot at eldste- og hyrdefunksjonen ble overført til Rådsmøtet i organisasjonen. Men overføringen ble bare et papirvedtak. I 2023 ble det vedtatt en omstrukturering der HS ikke lenger skal være hyrde- og tilsynsråd, men kun vær et administrativt sentralstyre. For å ta vare på det lille som var igjen av tjenestedelingstanken, ble det opprettet et eget tilsynsråd ved siden av HS.

Tilsynsrådet skal godkjenne ansettelser av enkelte sentrale stillinger. Ellers er det uklart hvilken funksjon tilsynsrådet skal ha.  Selv spådde jeg at det ville bli et «supperåd» for å dempe uroen blant oss som fortsatt ville ha HS som et hyrdeorgan. I et intervju i Utsyn.no nylig blir det opplyst at misjonærinnvielsene ikke er tilsynsrådets ansvar, men det administrative sentralstyret. En helt ny praksis er dermed innført, uten at jeg har sett noen debatt om saken. Dette lover ikke godt.

I Ap.gj 13,1-3 ble Paulus og Barnabas tatt ut til å bli misjonærer og de ble bedt for med håndspåleggelse av de eldste (lærere og profeter). Hele menigheten var med i bønn, men utsendelsen var ledet av de fem ledende menn. Også i Ap.gj 15 leser vi om beslutninger bestemt av menigheten, men det var under «de eldstes» ledelse. Og i Guds ord er eldste menn.

Vi har i dag flere teologisk solide medlemmer av tilsynsrådet for NLM. Jeg er ikke i tvil om at de kjempe det de kan for å få så gode og bibelske ordninger som mulig. Men jeg er redd for at de kjemper i kraftig motvind. Vi som ber, kan minne Herren om å sende oss en bibelsk oppvåkning med tillit til Guds ord.

40 år siden oppstart i NLM

Barne- og ungdomsnamda i NLM 1987. F.v. Dag Ulland,

Møyfrid Ramsdal, Lars Gaute Jøssang, Kristine Frafjord

Ove Sandvik, Gunnar Ånestad og Ståle Madland.

(foto privat)

1.mai er det 40 år siden jeg ble ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband. Det ble starten på 38 år som ansatt innen forkynnelse og administrasjon i denne organisasjonen.

Jeg hadde tidligere den våren svart ja til kallet om å bli barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets NLM. Jeg sa opp min stilling som lærervikar ved Tau barneskole fra den nevnte dato for å få litt overlapping med min forgjenger i stillingen Geir Sandvik. Min første dag på kontoret var 2. mai 1986.

På kontoret var det Liv Berit Beyer som var min sekretær. Dette var før datamaskinen ble allemannseie. Når jeg skulle sende ut brev, skrev jeg dem for hånd eller kopierte og redigerte gamle brev med penn for så å levere dem til Liv Berit som skrev dem for meg. Jeg husker ikke om hun allerede da hadde fått en datamaskin, men den kom i alle fall nokså snart. Men det var altså kun sekretærene som hadde slik luksus. Jeg fikk min første PC i 1990.

På kontoret var det ellers Kåre Eidsvåg som var sjef, en god sjef som jeg alltid hadde et veldig godt forhold til og så opp til både som menneske og åndelig leder. Hartvig Skartveit var forretningsfører og hadde ansvar for bl.a. testamentariske gaver og barnehagene. Hartvig hadde litt bedre tid enn de andre på kontoret og ble en nær venn og god sjelesørger. Vigdis Rekvik Standal hadde ansvaret for økonomien, mens Liv Berit og Else Rygh var sekretærer. I kretsens nærradio var Frode Steen redaktør, mens Kristen Salmelid og Christian Fredrik Hansen var journalister. En flott stab som tok godt imot en nybegynner og som jeg trivdes i lag med fra første stund. Kontoret lå i Olavskleiva i Stavanger, og var samlokalisert med Orient AS.

Den første barne- og ungdomsnemnda jeg samarbeidet med besto av Lars Gaute Jøssang som formann, Dag Ulland, Ingrid Marie Skartveit (nå Kolnes), Kristine Frafjord, Møyfrid Ramsdal (senere Mork) og Ståle Madland med Håkon Austbø og Gunnar Ånestad som varamenn. Kretsstyret besto av Tor Ydstebø (formann), Reidar Bjørkvik (nestformann), Arvid Skåland, Håkon Helgøy, Johannes Eiken, Sigurd Søndenå og Sveinung Kjosavik.

Som barne- og ungdomssekretær hadde jeg ansvar for de arbeiderne som var ansatt innen barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Den første tiden var det Gurine Bø, Oddny Måland, Hilde Hanasand (Øystese), Dag Ulland, Mette Mæland (Frafjord) og Marit Elin Østerhus (Bjørheim). Kjell Trodahl var ungdomsarbeider i Flekkefjord Felleslag, men han styrte seg helst selv. Senere kom nye til: Svein Magne Frafjord, Linda Hetland (Skartveit), Karit Nærland (Fosså), Reidun Østhus, Ivar Lyster, June Halsne (Bjørheim) og Gunn Solvor Søndenå.

En samling med "gamle og nye" barne- og ungdomsarbeidere i 

stua til Gurine Bø (foto privat)

Jeg tar også med de som var forkynnere i kretsen da jeg ble ansatt: Magne Birkedal, Tjærand Frafjord, Olav Handeland, Steinar Handeland, Hans Kirkholm, Einar Krogedal, Kjell Magnor Kvalvåg, Lars Olav Larsen, Jenny Nygaard Løvås, Dagfinn Meltveit, Thorleif Odden, Stein Sandvik, Inge Sirevåg, Oskar Stakkeland, Gunnar Ånestad og Jakob Middelthon.

Senere skulle det bli ulike tjenester for meg i Drammen, Troms- og Finnmark og Namdal- og Sør-Helgeland kretser. Når jeg på en dag som denne ser tilbake på disse 40 år, kjenner jeg på en stor takknemlighet både til Gud, til misjonen og de mange gode medarbeidere. Jeg kjente så titt på at jeg gikk i for store sko. Samtidig er det stor nåde å få være med i tjenesten i Guds rike. Men størst av alt er å få ha navnet sitt i Livets bok, å være en frelst synder – frelst ufortjent på grunn av Jesu soning for mine synder på korset.

«Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» (2Kor 9:8)