Karl Byberg vokste opp på Byberg på Sola, men ble gift til en gard i Målselv. Her ble han en sentral leder, både i misjon og politikk.
Troms krets av Misjonssambandet (NLM) ble stiftet i 1897. I alle disse årene, har det vært fire kretssekretærer fra Rogaland. Sverre Østebø fra Talgje var leder av kretsen i 1962-68, Ingolf Gjedrem fra Bjerkreim i 1969-70 og Ove Sandvik fra Jørpeland i 1997-2003. Først ut var imidlertid en kar fra Byberg på Sola, som var kretssekretær i perioden 1937-1949.
Solabuen het Karl Byberg, og hadde flyttet til Nord Norge allerede i 1928. Han var da emissær utsendt av NLMs hovedstyret, og hadde vært flere turer i nord. Det er Karl Bybergs historie vi skal se nærmere på i denne artikkelen.
Vanskelig oppvekst
8. oktober 1895 var det bryllup i Høyland kirke. Det var Lars Vinsentsen Byberg som ble gift med Anne Kristine Knutsdtr. Vestvik fra Randaberg. Bruden var 30 år gammel, mens brudgommen var to år yngre. Anne Kristine og Lars bosatte seg på Byberg bruk 7, på heimegarden til Lars, hvor Lars var odelsgutt. Lars sin far var fra Bore i Klepp, mens mor hans var enebarn på Byberg bruk 7. Lars hadde 13 søsken, hvorav tre døde som små.
Etter ett år som ektefolk, fikk Anne Kristine og Lars sitt første barn høsten 1896. Han fikk navnet Vincents Stoltenberg. Neste fødsel var en tvillingfødsel, den 28. oktober 1898. Det var to gutter som fikk navnene Bertel og Karl Martinius. Sommeren 1900 fikk den eldste gutten hjernebetennelse og døde 20. juni. Mor Anne Kristine var da høygravid, og fødte sønn nummer fire den 20. juli. Han fikk samme navn som sin avdøde bror, Vincents Stoltenberg. Høsten 1900 ble familien Byberg på nytt rammet sorgen. Da fikk lille Bertel på to år magebetennelse og døde 20. oktober.
Det skulle bli flere tunge tak på Byberg. På nyåret 1903 var Anne Kristine gravid på nytt, men så ble både hun og svigermora rammet av tuberkulose. Svigermor døde 11. april. Anne Kristine fødte lille Alfred 23. april, før hun selv sovnet inn ei uke etter fødselen, den 30. april. Dermed satt far Lars igjen med tre sønner i alderen 0-8 år. To år senere døde også far til Lars, så da var han også hovedansvarlig for garden.
22. oktober 1908 valgte Lars å gifte seg på nytt. Denne gang med Gurina J. Dysjaland som var enslig mor til en gutt på 13 år. Selv var Gurina 44 år gammel. Lars og Gurina overtok hennes småbruk på Dysjaland da de ble gift, og Lars tok med seg de to yngste guttene. Den eldste sønnen, Karl, ble igjen på Byberg som pleiebarn, sammen med de to onklene Vinsent og Ommund på 32 og 21 år. Onklene overtok samtidig heimegarden. Deres søster, og Karl sin tante Vilhelmine på 24, bodde også heime som tjenestejente.
Avstanden mellom Dysjaland og Byberg er ikke stor, så Karl hadde høyst sannsynlig kontakt med far sin og de to brødrene. Likevel var det nok en tøff opplevelse for 10-åringen først å miste mor, for deretter å oppleve av far og brødrene flyttet fra han. Broren Vincent Stoltenberg emigrerte senere til Amerika. Han ble ikke gift og døde forholdsvis ung. Den andre broren, Alfred, ble gift og bosatt på Tasta i Stavanger.
Karl ble en vill krabat, etter som han vokste til. Han ble konfirmert 15. oktober 1913 og fikk deretter ulike jobber på gardene i nærheten. Etter hvert fikk han jobb på Voll ysteri. Jeg har ikke funnet ut om han ble boende hos sine pleieforeldre/onkler, eller om han etter hvert fikk flytte heim til far og brødrene. Under folketellingen i 1920 var det ingen av barna som bodde heime hos Gurina og Lars.
Vekkelse på Sola
I starten av 1900-tallet, var det mange vekkelser over Rogaland. I 1917 kom det også en gjennomgripende vekkelse over de sørlige bygder i Sola. Det var emissær for NLM Knut Kallestein som var forkynner. Karl Byberg var en av dem som da ble frelst, det samme var far hans Lars. I Kineseren nr.29 1919 hadde den da 21 år gamle Karl Byberg en liten artikkel der han fortalte fra denne vekkelsen. Her skrev han blant annet (språklig revidert):
«Det var vinteren 1917-18 at Gud gjestet bygda vår med vekkelse og nådestrømmer fra seg. Folket gikk på møtene og hørte Guds ord. De kristne som var i bygda tok til å våkne opp av søvnen, og det tok til å bli liv. Først var det noen ungdommer som ropte til Gud om frelse, og snart sto hele bygda i brann. Jeg tror ikke det fantes en som ikke var berørt av Guds ånd.
Det var mange som fikk liv i Gud, og takket for frelsen i Jesu blod, både unge og eldre. Og det var et herlig syn å se den store ungdomsflokken som var lydig mot Jesu røst og fulgte etter ham. Ikke minst stort var det å se mann og kone som før hadde vært Satans og syndens tjenere, ligge på sine kne og takke for frelsen i Jesus Kristus. Det var ei tid jeg aldri glemmer. Men fordi det var Gud som gjestet oss, ble vi stormet av den vonde makt. Satan satte alt det han var herre over på krigsfot mot oss. Noen sa det var galskap, andre at det var svermeri, og de arbeidet mot oss av all kraft. Men Gud var med og stridde for oss, så vi kan si til ære for hans navn at vi har seiret «i kraft av lammets blod».»
Det tok ikke lang tid før den tidligere så viltre ungdommen, begynte å vitne om sin frelser. De kristne lederne merket seg vitnesbyrdet, og lurte på om han kunne ha ei forkynnernådegave. Han ble derfor allerede i 1918, med forkynnere fra NLM på møter. Han fortalte selv at han blant annet hadde vært med Sven Foldøen på innsamling av midler til oppstart av Tryggheim Ungdomskule på Nærbø. Den første møteannonsen med Karl sitt navn som jeg har funnet, er for et møte på Misjonshuset i Haugesund 16. januar 1919. Da var han sammen med den kjente forkynner Knut Rettedal.
Forkynner for hovedstyret
Etter en vinter med noe møtevirksomhet, kjente ungdommen på et behov for mer bibelkunnskap. Han søkte derfor på bibelskolen til Indremisjonsforbundet i Bergen, og gikk der høstkurset 1919. Men det var i Kinamisjonen (NLM) Karl kjente seg heime, og fortsatte derfor som forkynner i Stavanger krets fra januar 1920. Men smaken på å lære mer fra Guds ord, var der fremdeles. Han satte derfor kursen mot Oslo og Fjellhaug høsten 1919 og gikk den vinteren på bibelskolen der.
Etter skoleåret på Fjellhaug, ble Karl Byberg ansatt av hovedstyret som forkynner på landsbasis. I landets aviser finner vi han annonsert mest heime i Rogaland, men også mange steder rundt om i landet. Våren 1922 var han en lengre periode i Namdal krets, mens han høsten dette året ble plassert i Troms krets for første gang. Han fikk god inngang blant misjonsfolket i nord, og kretsstyret der ønsket å ansette han som kretsarbeider. Det ser det ikke ut til at ble noe av, men Karl var mye i Troms fram til sommeren 1923.
Som mange ungdommer på den tid, kjente Karl på en uro over om han skulle reise til Kina som misjonær. Han søkte derfor på nytt til Fjellhaug for å begynne på misjonsskolen, og startet opp høsten 1923. Samtidig med Fjellhaug, fulgte han også forelesninger ved Menighetsfakultet. Men så viste det seg at det var helsemessige utfordringer som gjorde at han ikke kunne reise til Kina. Dermed ble misjonsskolen avbrutt, og han fortsatt som emissær for hovedstyret.
I forbindelse med at Fjellhaug var 50 år, skrev Karl noen linjer om hva Fjellhaug-året betydde for han. Han nevner spesielt to ting. Det første var misjonshistorien. Det andre var professor Sigurd Odland sine timer. Da lærte han at det ikke bare var gjerninger som var syndige, man at vårt sinn er syndig, skrev han. «Eg fekk sjå inn i syndens vesen. Det var ein lærdom eg er djupt takksam for at eg fekk.»
Gift med odelsjente fra Målselv
I 1963 var skribenten Johan Hovda på besøk i Målselv. Her besøkte han flere utvandra rogalendinger, og skrev en lengre reiseskildring i Stavanger Aftenblad i etterkant. Han traff også Karl Byberg, og om han skrev han blant annet følgende: «Han reiste som emissær – og kom til å sjå på ei jente – noko ein predikant kanskje ikkje bør gjere – og så vart han glad i jenta og gifte seg med henne – og så var ho jordajente og såleis fekk han seg gard og vart buande heroppe.»
Dette var i kortform hva som skjedde da Karl Byberg traff Ragnhild Vestvang på Rundhaug i Målselvdalen. Det var imidlertid ikke første gang det var emissær på frierføtter i denne bygda. Den store høvdingen i NLM, Ludvig Hope, var også på disse trakter noen tiår tidligere. Da traff han Jensine Iselvmo, som han ble forlovet med. Jensine ble imidlertid syk og døde i 1895, før hun og Ludvig rakk å bli gift. Jensine var moster til Ragnhild, som Karl Byberg ble forelsket i. Far hennes, Halvor Hansen, var en markert bonde i Målselv og var også ordfører for Arbeiderpartiet en periode.
Det var altså på en av sine mange turer som forkynner i Troms, at Karl og Ragnhild ble kjent. Ragnhild var fem å yngre enn Karl og 25 år da vielsen sto i Målselv kirke 7. juli 1928. Etter vielsen bosatte de seg på Ragnhild sin heimegard. Karl fortsatte å reise landet rundt med evangeliet, mens Ragnhild hjalp til med garden og etter hvert med barna. De fikk fire barn: Astrid (f.1929), Harald (f.1931) som etter hvert overtok heimegarden, Rolf (f.1933) og Lisbeth (f.1941) gift med Ole Vang Bråthen. Lisbeth og Ole Bråthen er foreldre til nåværende generalsekretær i NLM, Gunnar Bråthen.
Ragnhild hadde ei yngre søster og en yngre bror som døde kun 18 år gammel. Dermed var det Ragnhild som hadde odel på heimegarden Vestvang, og hun og Karl drev garden sammen med hennes foreldre fram til 1945, da garden formelt ble overdradd til Ragnhild og Karl Byberg. Ifølge Johan Hovda var garden i 1963 på 150 mål dyrket jord, helt slett, og i tillegg «milevis med udyrka» mark. «Det var nett som å koma til ein veldreven gard på Jæren. Men dei må nok ha fleire mål for å fø ei ku enn hjå oss. Byberg hadde til vanleg 10 mjølkekyr.» Alt lå også vel til rette både for jakt og for laksefiske i Målselva, som garden grenser til.
Kretssekretær i Trom krets NLM
Karl fortsatte som nevnt å reise som forkynner for hovedstyret over hele landet, og det ble mange og lange turer borte fra heimen. Heldigvis var han mye i Troms. I 1930 hadde han blant annet møter i Sandtorg, Trondenes, Tromsø, Harstad og Tromsøysund. I Tromsø fikk han tatt opp igjen misjonsforeningen der, som hadde vært nedlagt en tid. Fra 1933 var han i hovedsak i Troms krets, men med noen få turer sørover. Han vikarierte blant annet som forsamlingsleder i Betania i Trondheim noen måneder.
Folket i nord la merke til at Karl hadde ei ledernådegave i tillegg til nådegaven til å forkynne Guds ord. I 1933 ble han derfor valgt inn i kretsstyret for Troms krets for første gang. I 1937 ble han valgt til formann og sekretær i kretsstyret. På den tid var det ikke noen selvstendig kretssekretærstilling i kretsen, så det var kretsstyrets formann som også var sekretær, og som dermed ledet arbeidet i kretsen. I begrunnelsen for å velge han som formann, uttalte kretsstyret at de gjorde dette «fordi styret gjerne vilde knytte han fastare til kretsen, då vi syntes vi hadde bruk for han her opp.» Dermed var Byberg både kretsleder, forkynner med 51 møtedager og bonde.
Da krigen brøt ut i april 1940, hadde Karl Byberg kontakt med biskop Krohn Hansen som på den tid var formann i kretsstyret for Misjonsselskapet. De utformet en uttalelse på vegne av NLM og NMS, som ble offentliggjort i NRK. I uttalelsen ba de to lederne om at misjonsfolket måtte holde oppe misjonsarbeidet til tross for krigen, og at de ikke måtte bruke misjonspengene til andre formål. Forkynnervirksomheten stanset imidlertid opp 9. april 1940 og kom ikke i gang igjen før høsten 1940.
I 1941 fikk Karl kall fra Nordmøre krets om å overta stillingen som kretssekretær, med bopel i Kristiansund. Familien ble rolig for å svare ja, men på grunn av krigen ble det umulig å flytte familien til den sønderbombede byen. Karl var i Kristiansund en kort periode, men måtte til slutt melde pass. I stede gikk han ut av kretsstyret i Troms krets, og ble fast ansatt kretssekretær i heimekretsen. I tillegg til arbeidet i NLM, var han også en periode medlem av forstanderskapet i Indremisjonens folkehøgskole Heimly på Finnsnes.
Åndelig sett var krigen ei god tid i Norge. Det gikk store vekkelser flere steder i landet, også i nord. I årsmeldingen for 1943 uttrykte imidlertid Byberg en bekymring: «Det er ikkje så lite av vekkjingane som er meir kjenslerus og menneskeleg prega enn boren av Guds ånd med syndserkjenning, syndenaud, omvending og frelsesoppleving.» I 1942 kom Troms krets i gang med egen ungdomsnemnd, med Karl Byberg som leder. Han var også med og arrangerte sommerskoler, blant annet på Hofsøy på Senja i 1943. Etter dette bibelkurset, kom det fram et sterkt ønske om å få opprette en egen bibelskole i nord. Denne kom imidlertid ikke før i 1979, da Fjellheim bibelskole i Tromsø ble stiftet. Karl Byberg var opptatt av skolevirksomhet, og startet arbeidet med å få i gang en egen Folkehøgskole i kretsen. Også dette skulle ta sin tid, men i 1960 fikk han oppleve at Nordborg handelskole ble opprettet på Finnsnes.
Etter at krigen var over i 1945, startet Karl Byberg et eget kretsblad, som fikk navnet «Misjonsungdommen». Det første nummeret kom i juni 1945. Ellers kunne han melde at det var fortsatt vekkelser våren 1945, men at forkynnervirksomheten ble merkbart tyngre etter at freden kom. Ja, i 1946 skrev han i årsmeldingen at det var «meir verdslegdom og likesæle etter krigen».
I 1947 kjente Karl Byberg på et ønske om å komme mer ut som forkynner. Han fikk derfor innvilget ett års permisjon fra kretssekretærstillingen. Men det betydde ikke at han trakk seg ut av ledelsen i kretsen, for samtidig ble han innvalgt som medlem av kretsstyret. I permisjonstiden reiste han som forkynner for hovedstyret. Da permisjonstiden var over, fortsatte han fram til årsskiftet 1948/49, men da sa han opp. Han ble imidlertid bedt om å vikariere i stillingen, fram til Steinar Hunnestad var på plass som ny kretssekretær i oktober 1949.
Kretsen hadde en tid sett seg om etter ei egnet tomt til et misjonssenter. I 1947 fikk misjonen eiendommen Skoghus på innsiden av Senja, og her ble det anlagt et leirsted som skulle bli sentralt i arbeidet i kretsen. Ei jente med røtter fra denne eiendommen, var Kristine Svensen. Hun var utdannet lærer og fikk kallet til å bli misjonær under Karl Bybergs talerstol. Han spurte på et møte som hun var på, om det var en lærer eller lærerinne som var villig til å reise ut som misjonær. Kristine svarte ja, og var i Etiopia i perioden 1948-76.
Den siste sommeren Byberg var fast ansatt kretssekretær, var det en stor sommerskole i Målselv, med Peder A. Bredvei, Øivind Andersen og Trygve Bjerkrheim som talere. Ansatte i kretsen dette året var Karl Byberg, Johan Lundberg, Ottar Bruun, Ole Tollefsen, Kåre Kristiansen, Erdal Larssen og Magda Sandnes. Kretsstyret besto av Erling Hovde (Liland i Ofoten), Nils Johansen-Medby (Andselv), Karl Byberg, Marcus Norwich (Sørvik Harstad) og Jørgen Enoksen (Flakstadvåg).
Politiker og ordfører
Karl Byberg fortsatte som forkynner for hovedstyret fram til 1955, da han ble ordfører i Målselv. Men han ble engasjert i politikken før den tid. 3. mai 1947 ble stiftingsmøte for Troms KrF avholdt. Karl Byberg var til sted og hadde kveldens andakt. Han ble også valgt som nestleder i det første styret. Men forholdet til KrF skulle ikke bli helt enkelt for Byberg. Før stortingsvalget i 1949 frarådet han partiet å stille liste i Troms. Dette gjorde han i et lite leserinnlegg i avisen Tromsø. Argumentet hans var rent pragmatisk: «Når det lite og ikkje er von om å få ein mann, kva gagn er det då å stille liste?» Da ville denne lista bare ødelegge for den nest beste, ment han.
Denne oppfordringen fikk hans kollega i Indremisjonen, Elling Ellingsen, til å tenne på alle plugger. I et følelsesladet svar i samme avis, går han i rette med Byberg. Ellingsen avslutter med at han har «møtt mange, mange som takker Gud for at dette år kan slippe å sitte hjemme ved valget.» De deler av innholdet i dette leserbrevet, som var direkte angrep på Byberg, ble i ettertid beklaget av Ellingsen.
I 1952 ble Karl Byberg valgt inn i kommunestyret for partiet Venstre, selv om han ikke var medlem i det partiet. Han fikk til sammen åtte år i kommunestyret, de fire siste som ordfører. Som ordfører fikk han være med på åpningen av den sivile delen av Bardufoss lufthavn i 1956 og han fikk være vertskap for kong Olav da han var på besøk i Målselv i 1959. Han var også en drivkraft i å få i gang en møbelfabrikk i Målselv, og å få bygget Hegglia kapell. Karl Byberg var også medlem av Troms fylkesting en periode. Han var også aktiv innen landbrukets organisasjoner.
I et lite innlegg i avisen Tromsø i forbindelse med valget i 1957, forklarte Karl Byberg hvorfor han oppfordrer folk til å stemme Venstre. I motsetning til i dag hvor Venstre nærmest er et parti for folk tilsluttet Humanetisk forbund, var Venstre da bygget på kristne verdier. Byberg argumenterte med at Venstre vil verne om kristen-opplæringen i folkeskole og den høyere skole. Partiet vil ikke frata mennesket sitt eget ansvar og initiativ, fortsatte han. Og avsluttet med at Venstre vil bygge samfunnet på nasjonal og kristen grunn.
Aktiv helt til det siste
Etter tiden som ordfører, fortsatte Karl Byberg som frivillig forkynner; mest for NLM, men også for Samemisjonen, Den Indre Sjømannsmisjon og Indremisjonen. Han gledet seg over at Soltun Soldatheim ble startet på Setermoen i Bardu i 1967. Allerede fra han var nyomvendt, brukte Karl pennen flittig. Det var ofte både andakter og reiseskildringer fra hans penn i Utsyn og også i lokale aviser. Her kunne han også skrive om andre emner. Dette fortsatte han med, til like før han døde.
15. september 1975 fikk jærbuen fra Målselv flytte heim til himmelen etter kort tids sykdom. Han ble begravet 20. september, ledet av prost Per Nilsen. Han talte i begravelsen over teksten «Omvend dere for himlenes rike er nær.» Det var kranser både fra NLM, Samemisjonen, Indre Sjø og Indremisjonen. Egil Grandhagen ledet minnemøtet.
Da Karl Byberg fylte 60 år, hadde arbeiderparti-avisen Nordlys en omtale av han. Her skrev de blant annet: «Karl Byberg har en rolig og avbalansert opptreden. Han er en sterkt tenkende mann som ikke snakker mye, men gjør sin innsats i det stille, og der trekker i trådene. I det offentlige og politiske liv er han helt gjennom saklig og objektiv, og når det en gang skal være slik at de borgerlige skal ha ordføreren i Målselv med visse mellomrom, så kunne man neppe ha fått en bedre mann for bygda og for den samlede kommune, enn jordbrukeren og predikeren Karl Byberg.»
Kretssekretær Ole
Tollefsen skrev i minneordet fra NLM: «Uventet og brått kom reisebudet. Han
hadde vært aktiv helt til det siste, opptatt med å tjene sin Herre og Frelser,
Jesus Kristus, og flere ruteopplegg lå ferdig og ventet. Men Herrens tanker og
veier er ikke våre og vi må bøye oss for det.» «Bybergs forkynnelse har vært
frisk og sterk, tonen om synd og nåde og frelsen i Jesus Kristus som vår eneste
redning, har alltid kommet klart fram, likeså kristenfolkets ansvar for
hedningenes frelse hadde en sterk klang, og mange har fått veiledning og hjelp
i sitt Gudsforhold av ham.»
Kilder
Arne Nordheim: Festskrift
til 50 års jubileet for Tryggheim (1969)
Dagfinn Grønoset: Med
kong Olav mot nord (1959)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jakob Straume: Kristenliv
på Nordmøre (1951)
Leif B. Lillegaard: Fra
kamp til seier (1988)
Magne Gamlemshaug: Norges
Samemisjon 100 år (1988)
Oddmar Mathiassen: Troms
kristelig folkeparti 50 år (1997)
Olav Vegge: Glimt fra
Troms & Finnmark krets NLM 1891-2010. Bind 1-2. (2010)
Oscar Handeland m.fl.: I
Herrens tjeneste (1966)
Oscar Handeland: Det
norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941/1946)
Oscar Handeland: Ludvig
Hope (1955)
Sigurd Refheim: Gard og
ætt i Sola (1974)
Thor Fremmegård: Med Guds
ord i Nord. (2005)
Trygve Bjerkrheim:
Fellhaug 50 år (1964).
Turid F. Eilertsen:
Målselv Bygdebok (1982)
NLM Årbøker 1925-1960
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
