lørdag 13. februar 2021

Galt ble «rett» på 50 år


Jeg ble født for 60 år siden og vokste opp på et Jørpeland preget av et kristent grunnsyn. De aller flest i bygda vår, og i Norge, så på Guds bud som gode, selv de som ikke selv var bekjennende kristne.

Vi merket det på søndagene i holdningen til det tredje budet. Nesten ingen slo plenen på den dagen. Så langt jeg husker, var det bare en båt som var på sjøen for å fiske på søndagen. Skilsmisse var nesten ukjent. Jeg visste kun om to par som var skilt, selv om det selvsagt var noen flere. Det samme gjaldt samboerskap, som var uhørt. Det var godt kjent at mange hadde sex før ekteskapet, men at de skulle leve som mann og kvinne uten å være gift, var ikke vanlig eller allment akseptert.

De første 12 år av mitt liv var det forbudt ved lov at to av samme kjønn kunne leve sammen seksuelt. Noen gjorde det likevel, mer eller mindre i det skjulte, men det ble helst sett på som uakseptabelt. Drap av ufødte barn var også forbudt ved lov, med noen få unntak, fram til jeg var 18 år. Den offentlige skolen var i min oppvekst lovpålagt, til å være en hjelper for foreldrene, til at barna skulle får en kristen oppdragelse.

Vi som gikk på bedehuset, hørte mange fortellinger fra «hedningeland» på den tid. Vi hørte fra Kina, om fortvilte mødre som tok livet av sine nyfødte jentebarn, fordi det var mye større status å få gutter. Vi hørte fra Afrika om barn som ble satt ut i skogen fordi overtro tvang foreldrene til det. På et møte sto det opp ei mor og spurte om det var tilgivelse å få for ei mor som hadde tatt livet av sitt lille barn. Ja, lød svare fra predikanten. Men om mor har tatt livet av ni av sine småbarn, er det tilgivelse da? Ja, tenk. Jesu hans Sønns blod renser for all synd, om du tar imot frelsen i tro. Og fortellingen gjorde dypt inntrykk.

Nå har det gått 50 år, og rett er blitt galt, og galt blitt rett. Det ser ut til at mange i Norge tror at hvis vi bare får kvitte oss med Guds bud, vil vi bli frigjort og samfunnet blir et bedre sted å leve i. Det er djevelens bedrag. Det er som om du tror bilen din blir bedre ved å gjøre det motsatte av det produsenten sier du skal gjøre for å reparere og vedlikeholde bilen. Gud har skapt oss mennesker. Han elsker oss med en evig kjærlighet. Hans bud er hans anvisning av hva som er det beste for oss mennesker.

Ekstra vemodig og alvorlig er det når de som skulle være kristne hyrder, viser feil vei. Vi har sett det i Den norske kirke, der utviklingen er gått så langt at du knapt får en ledende stilling, om du er tro mot Guds ord. Vi ser det også på våre bedehus. Vi ligger bare noen år etter. Nå står stadig flere åndelige ledere på bedehuset fram og forkynner at de har endret syn på for eksempel kvinnelige prester/hyrder. Guds ord forandrer seg ikke, men mange hyrder forlater Guds ords tale. Får djevelen oss bort fra Ordet, kan han få oss dit han vil.

Profeten Jeremia opplevde noe av det samme frafall fra Guds ord, som vi ser i vår tid. Han ropte ut: «Land! Land! Land! Hør Herrens ord!» (Jer 22,29) Om de falske hyrder sier han fra Gud selv: «De fyller dere med tomme innbilninger. De bærer fram sitt eget hjertes synder, ikke ord fra Herrens munn.» (23,16). «Hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord.» (23,22) 

Menneskebud endres, men Guds bud og Guds ord står fast. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2 Tim 3:16) Veien til velsignelse for vårt folk og for den enkelte, er å omvende seg til Herren, bøye seg for Guds ord, og ta imot nåde og syndenes forlatelse fra Den gode hyrdes røst. «Hør! Så skal deres sjel leve.» (Jes 55,3)





onsdag 10. februar 2021

Pioner-misjonærene Gjertine og Ludvig Johnsen

Ludvig og Gjertine Johnsen

En av de tre første misjonærene som reiste ut for Misjonssambandet het Gjertine Årrestad og var fra Årrestad i Sokndal. Hun ble gift med en av de andre i reisefølget, Ludvig Johnsen. Den tredje var han som skulle bli generalsekretær i organisasjonen i flere tiår, Johannes Brandtzæg.

I denne artikkelen vil jeg gi en skisse av Gjertine og Ludvig sine liv. Den ene fikk et langt liv, både i Norge og i Kina. Den andre rakk kun å bli 25 år, før han døde. Jeg starter med Gjertine Årrestad sin oppvekst.

Besteforeldre fra Årrestad og Myssa

Årrestad (også nevnt som Orrestad) er en gard mellom Hauge i Dalane og Moi, ikke langt fra Myssa. Like etter århundreskiftet 1700/1800 kom Lund-buene Brynild Svensen Skåland og kona Kristin Olsdatter Kjellesvik flyttende til Årrestad. Etter at de ble gift, bodde de først på Løining, før de flyttet til Årrestad. De fikk sju barn og nummer fem kalte de Ole.

Ole overtok garden etter foreldrene. Han ble gift med Anne Berte Olsdatter Mål. De fikk ti barn. Seks av barna døde som små. Tre flyttet til Stavanger. Eldste sønnen som vokste opp het Kristian. Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. De var foreldrene til Gjertine Årrestad.

Kristian sin kone Grethe, var altså fra Nedre Mysse. Foreldrene var Torkild Torgiussen Nedre Mysse av gammel Myssa-slekt, og Ingeborg Marie Jensdatter Frøiland. De fikk fem barn, hvorav Grethe var nummer tre. Fem år etter at Grethe ble født, døde faren. Mora giftet seg på ny med Skule Jacobsen Litlehei fra Lund. Skule og Ingeborg Marie fikk åtte barn. Ingeborg Marie døde i 1842, to år etter at hun hadde født barn nummer 14. Skule giftet seg for andre gang seks år etter.

Kristendommen sto sterkt både på mors og farssiden til Gjertine. Både Gjertines farfar Ole Årrestad og ste-morfar Skule Mysse var med på å stifte den første misjonsforening for NMS i Sokndal i 1843. Ole Årrestad var også med i styret for foreningen. Foreningen hadde da eksistert siden 1838, men ble formalisert og innmeldt i NMS i 1843. I 1852 ble Bø kvinneforening startet. Her var Gjertines farmor Anne Berte fast medlem. Det fortelles at hun ofte tok rokken på ryggen og bar den til sentrum for å være med i foreningen, en strekning på ei mil hver vei.

Årrrestad i Sokndal. (foto Lilli Johnsen)

Kristen heim

Grethe og Kristian på Årrestad bruk tre fikk åtte barn, hvorav tre døde som små. Gjertine var nest yngst i søskenflokken. Hun ble født 9. april 1859. Gjertine vokste opp i en kristen heim. Mora ble kalt for «hellige Grethe». Hun ble sterkt preget av foreldrenes kristentro, men delte ikke deres personlige og alvorlige tro. Flere ganger opplevde hun å bli kalt for «datter av hellige Grethe», noe som hun skammet seg over. I 1872 var det en stor vekkelse ved Lars Oftedal i «Blåfjell» gruvene like ved kommunesentret. Vekkelsen var muligens med å sette sine spor hos Gjertine. Hun kalte seg kristen i hele ungdommen, men ønsket som nevnt ikke å ta kristendommen så alvorlig som sin mor. Da hun var 15 år døde far hennes, og broren overtok garden.

Gjertine Johnsen i 1891

Da Gjertine var 16 år, flyttet hun til Stavanger hvor to av søstrene hennes bodde. I Stavanger var hun i 6 år. Etter fire år kom hun gjennom til bevisst liv med Gud. Veien gikk videre til Oslo, hvor hun tok utdannelse som sykepleier ved Lovisenberg Diakonissehuset. På Lovisenberg ble misjonærkallet vakt, da en medelev spurte henne om hun ikke ville bli misjonær. Tanken slapp ikke taket, og ble et kall fra Gud. Den første tiden tenkte hun mest på India som tjenesteland. Slekta og vennene hennes fra Stavanger var blitt tent for Kina-misjon, og da de hørte at Gjertine gikk med kall til å reise ut som misjonær, ba de henne om reise til Kina som utsending for dem. Etter studiene hadde hun arbeid som sykepleier på Diakonissehuset. På grunn av misjonærkallet sluttet hun som sykepleier, for å studere engelsk i London. Hun kom dit i august 1890 og kom tilbake til Norge og Bergen våren 1891.

Ludvig Johnsen

Ludvig Johnsen var fra Mandal og var åtte år yngre enn Gjertine. Han ble født 17. juni 1867. Foreldrene var Hanna og Johan Johnsen. Faren var skipsfører, og begge foreldrene var kristne. Han begynte på Borgerskolen i Mandal som seksåring og fortsatte på middelskole, hvor han som 15 år gammel middelskoleeksamen. Etter konfirmasjonen fikk han en tjenerpost i Oslo. Da han reiste dit tenkte han: «Nå har du alt som du behøver til utrustning for dette livet. Det har foreldrene dine sørget for. Men en ting mangler du: Fred med Gud. Når du har fått det, kan du trygt reise til verdens ende.»

Han var kalt av Gud hele året han var i Oslo, men kom ikke gjennom til liv i Gud før han som 17-åring kom tilbake til Mandal. Hans eldre bror, Johannes, var til mye hjelp for han da dette skjedde.  Vel heime igjen, arbeidet han som handelsbetjent i seks år. Han var også søndagsskolelærer i tre år. Etter at han ble frelst, vokste misjonskallet fram. Det som var med å fremme dette kallet, var hedningenes nød, og en ufred med livet han levde i Norge. Da det var klart at han skulle reise ut til Kina, vitnet han at han måtte vær meget vantro om han ikke hadde den tillit til Herren at hans utreise skulle bli til Hans navns ære.

Ludvig Johnsen

Ludvig hadde en venn som også hadde kall til å reise til Kina. Han het Henrik Seyffarth, og ble frelst året etter Ludvig. Våren 1891 reiste de to vennene på en talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd. Ludvig rakk også en tur til Rikshospitalet i Oslo for å ta et fire måneders kurs i sykepleie.

Mens han var i Oslo, skrev han brev til sin venn og veileder i Mandal, Laurits Nilsen. Han skrev blant annet: «Jeg er komet til at jeg vil tilby misjonsvennene min tjeneste. Skulle Gud ikke kunne bruke meg, eller ikke finne det tjenlig, har jeg bedt ham om å holde meg hjemme eller i alle fall borte fra misjonsmarken. Misjonsvennenes forbønn trenger jeg.» Vel hjemme i Mandal, meldte både Ludvig og Henrik seg til tjeneste i den nye Kinamisjonen.

I en selvpresentasjon i Kineseren avslutter Ludvig med disse ord: «Om jeg hadde langt mer kjærlighet, begavelse, kunnskap, erfaring og styrke enn jeg har, da ville jeg med glede ofre det der ute for Jesus. Og når det nå synes at det er så meget smått med alt dette hos meg, og Gud allikevel kan bruke meg, da anser jeg det som en særdeles nåde fra ham. Han selv vil gjøre meg til sin røst, som for ham og for mine trossøsken heime, kan rope ut det gode budskap for dem som i Kina sitter i mørke og dødens skygge.»

På vei mot Kina

I pinsehelga 1891 var det generalforsamling og stiftelsesmøte for Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund i Bergen. Både Gjertine og Ludvig var til stede, og her ble de formelt tatt opp som misjonærer, sammen med seks andre. De seks var Johannes Brandtzæg som var lederen for misjonærene, Henrik Seyffarth, Ole Mikkelsen Sama, Knud Stokke, Johan Albert Skordal og Brita Vestervig. Brandtzæg, Johnsen og Aarestad skulle reise direkte til Kina, mens de andre fem skulle bli igjen ett år i Amerika for å lese språk, og å samle støtte til arbeidet blant norskamerikanere.

Sommeren gikk med til forberedelser, og på sensommeren var det flere avskjedsfester for misjonærene. Gjertine var også en tur i Oslo for å ta avskjed med vennene på Diakonissehuset. 15. september var det avskjedsfest i Mandal og i slutten av september i Stavanger. 29. september la dampskipet «Fridhjof» fra kai i Stavanger, med kurs for England. Ombord var det åtte misjonærene fra Kinamisjonen og Bertine Eriksen. Hun var forlovet med Sigvald Netland, som hadde reist til Kina i 1890 med støtte fra noen norskamerikanere. Det var stapp fullt med folk på kaien, som ville ta farvel. Hele flokken stemte i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.»

De skiftet båt i England, og kursen gikk videre til Quebec i Canada. Turen over Atlanterhavet tok 13 døgn, med storm og mye sjøsyke de første fem dagene. De ankom Quebec 15. oktober, og derfra gikk ferden videre med båt til Montreal, hvor gruppen skilte lag. Femdro sørover mot Amerika, mens Gjertine, Ludvig og Johannes Brandtzæg dro vestover i Canada. Ferden gikk med tog i seks dager, tvers over det canadiske kontinent og til Vancouver. Her skulle de ta en ny båt mot Kina. De ble 12 timer forsinket til Vancouver på grunn av ei togulykke som hindre trafikken. Båten de skulle reise med het «Empress og India».

Turen fra Canada til Japan tok omtrent to uker, med mye dårlig vær. I Japan var de innom blant annet byene Yokohama, Kobe og Nagasaki. Det var 20 misjonærer om bord i båten fra Canada. En skulle til Japan, mens de 19 andre hadde kurs for Kina. Disse 20 hadde kveldsmøte om bord hver kveld hvis været tillot det.

Seks av de åtte misjonærene som reiste fra Norge høsten 1891.
F.v. Henrik Seyffarth, Ole M. Sama, Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen
Knud Stokke og Gjertine Johnsen

Til Hankow og Wuchang

Misjonærene ankom Shanghai i Kina 13. november 1891. Amerikabåten ankret opp et stykke utenfor Shanghai, og passasjerene ble fraktet med en mindre båt inn til byen. På kaien sto Sokndølen Sigvald Netland og tok imot dem. Han ventet spesielt på forloveden Bertine Eriksen, og de to ble gift i Shanghai allerede 19. november.  Netland var kommet til Shanghai to uker før misjonærene ankom. Han skulle hente noen andre misjonærer, men de var forsinket. Netland hadde bestilt hotellrom til misjonærene på Temperance hotel. Kort tid etter, flyttet de til en billigere leilighet. Misjonærene fra Kinamisjonen ble i Shanghai fram til 4. desember, for å få følge med Netlands og hans reisefølge. I Shanghai fikk de være med på et møte, og gjøre seg litt kjent i byen. I et brev heim datert 17. november, avsluttet Ludvig Johnsen slik: «Intet skal være kjærere for meg, enn nå å få bli her i Kina og gjøre Guds vilje, så lenge det behager ham.»

I et brev fra Brandtzæg, nevner han at Gjertine hadde vært syk noen dager, av en sykdom som også tidligere har plaget henne. Men den har da ikke vært så langvarig som den har vært denne gang. Hvilken sykdom dette var, sies det ingenting om. Hun har vært opp og arbeidet hver dag, men er adskillig matt og har liten matlyst, kunne han fortelle. Han skrev også at de bodde i samme hus som noen norske som var reist ut for Kristiania-komiteen, nemlig fru Hattrem og frøken Ragnhild Hattrem og studentene Helgesen og Eriksen, som var kommet til Kina 2-3 uker før Kinamisjonens folk.

1. desember kom endelig misjonærene som Netland ventet på. Det var pastor Rønning og hans søstre, Thea, frøken Rorem og Ole Næstegaard d.e. Gjertine var hos dokter 2. desember, og han sa at det var ingen grunn til bekymring. Litt tålmodighet og litt karlsbadersalt hver morgen, så blir hun snart bra hvis hun ikke anstrenger seg for mye. 4. desember kom de seg endelig av gårde fra Shanghai med båt på Yangtse elva og de ankom Hankow 8. desember, etter en tur på 100 mil. Dagen etter ankomst Hankow, flyttet misjonærene over elva til nabobyen Wuchang, hvor Netland hadde leid to hus til dem. Det var mye som måtte gjøres med husa, før de ble noenlunde beboelige.

Kart over Kinamisjonens felt i Kina (kart Kineseren)

Forlovelse og språklesing i Wuchang

Ludvig skrev i et brev datert lille julaften 1891 at han blir mer og mer tilfreds og fortrolig med forholdene, og at han elsker Kina og kineserne mer enn noensinne. Samtidig uttrykte han sin fortvilelse over ikke å kunne fortelle kineserne om Jesus på grunn av språkbarrieren. Videre skrev han at de skandinaviske misjonærene i Wuchang var til stor hjelp og glede for hverandre. De har faste samtalemøter hver søndag, siste gang var det 20 skandinaver samlet på møtet. Så kunne han fortelle at Gjertine har fått gulsott, noe som var en prøvelse for hele flokken. Hun var hardt angrepet, og misjonærene ba inderlig om helbredelse. Nå gledet de seg over at hun var ganske frisk, noe de så på som Guds direkte bønnhørelse.

Brevet fortsatte 1. juledag med å fortelle om et rikt frokostmøte hos deres svenske kolleger. Her hadde Brandtzæg talt, det var bønn og sang. 1. nyttårsdag var det lederen for Kinamisjonens utsendinger, Johannes Brandtzæg som ble syk. Han fikk et kraftig illebefinnende, som legen kalt for Wuchang feber. Brandtzæg var alvorlig syk av tyfus hele januar, men da snudde sykdommen og det ble telegrafert til Norge at faren var over. Han var sengeliggende i til sammen sju uker. Ellers kunne Ludvig fortelle at det var rolig i Wuchang, men i andre provinser var det mye hat mot utlendinger. Ellers brukte de dagene til å lære kinesisk. I Kineseren for 1. mai 1892 meldes en gledelig nyhet: «Broder Johnsen og søster Gjertine har besluttet å dele skjebne med hverandre i den hellige ekteskapsstand… Fullbyrdelse av denne besluttede pakt har de tenkt seg til høsten, om det vinner vennenes bifall.»

I juninummeret av Kineseren sto den første hilsen fra Gjertine til Norge. Det var adressert til Kinamisjonens kvinneforeninger. Her forteller hun at det kun var en dag med snø, vinteren som gikk.  Ut over våren ble luften så full av mygg, at de hele tiden må bruke vifte for å slå dem bort. Ellers var det mye sykdommer, blant annet kolera og dysenteri, på grunn av urenslighet.

Bryllupsbilde av Gjertine og Ludvig Johnsen 1892

Tilbake til Hankow og bryllup

I begynnelsen av mai, flyttet misjonærene fra Wuchang og over elva til Hankow. Like etter dro Brandtzæg og to utenlandske misjonærer, pastor Rønning og Daniel Nelson, på en inspeksjonstur lenger inn i Kina, for å undersøke hvor Kinamisjonen skulle etablere sitt misjonsfelt. Ludvig fulgte dem til båten, og underveis ble det kastet stein på dem, uten at noen kom til skade. 12. juli var det bryllupsfest. Da ble Gjertine og Ludvig viet. Ikke lenge etter det, i begynnelsen av august, reiste Brandtzæg tilbake til Norge. Han hadde vært syk mye av året i Kina, og innså at helsa ikke var sterk nok til at han kunne bli. I tillegg hadde han en kjærest som ventet i Norge.

Gjertine og Ludvig var dermed de eneste utsendingene for Kinamisjonen i noen måneder. I tillegg til språklesing, gikk det mye tid med for Ludvig, til å bygge et hus for til misjonen. Det var en misjonsstasjon på to etasjer med 16 rom, som lå på nabotomta til de amerikanske misjonærene. Samtidig forberedte Ludvig seg til en reise til byene Laohokow og Fancheng. Her var det bestemt at misjonens framtidige hovedsenter skulle være. På grunn av byggingen måtte imidlertid denne reisen utsettes. Det kom også meldinger om opprør i disse byene, og en svensk misjonær ble hardt skadd.

29. september måtte Johnsen reise til Shanghai for å ta imot en ny pulje med misjonærer fra Norge. Han fikk også gjort en del ærender i byen, før misjonærene ankom 4. oktober 1892. De ble i Shanghai i tre dager, før de satte kursen mot Hankow. Gjertine hadde vært alene i to uker, og opplevde at noen kinesere forsøkte å sette fyr på huset hun bodde i. Brannen ble heldigvis oppdaget såpass tidlig, at den ikke fikk gjøre særlig skade. Gleden hennes var derfor ekstra stor, da følge med misjonærene ankom. Dagen etter at de kom, var alle norske (14) og en dansk misjonær samlet i heimen til Sigvald Netland, som nettopp hadde hatt gebursdag. De nye utsendingene for Kinamisjonen var Ole Mikkelsen Sama, Henrik Seyffarth, Johan Albert Skordal, Brita Vestervig og Sofie Clausen. Dermed var misjonærflokken tilknyttet Kinamisjonen øket fra tre til sju.

Den 13. november reiste Gjertine og Ludvig og Sofie Clausen over elva til Wuchang, for å være med på innvielse av et kapell reist av svenske misjonærer. I tillegg til innvielsen, var det også dåp av de to første kinesere vunnet ved svenskenes misjon. Det ble en festdag, skrev Ludvig i et brev. De andre norsk misjonærene var syke, og kunne ikke bli med. Men tilbake i Hankow, var alle samlet på rommet til Johan Albert Skordal. Her hadde de et bønne- og vitnemøte. De minnet hverandre også på at det var ett år siden de ankom Kina. Ludvig konkluderte: «Tross alt som har gått oss imot, er vi likevel langt rikere enn på denne tid i fjor.»

Felles misjonærkonferanse for Skandinaviske misjonærer i Kina 1907

Kun to år i Kina

Selv om mye tid gikk med til bygging av misjonsstasjonen, ble det også tid for noen utflukter. 10. desember dro Ludvig og Johan Albert Skordal på en utflukt for å lære folket å kjenne, selge noen Nye Testamenter og å snakke med folk. I det de sto klar til å gå, fikk de melding om at to utenlandske misjonærer var blitt drept et annet sted i landet. De valgte likevel å reise. Bestemmelsesstedet lå fire mil unna, og hele veien underveis, ble de møtt med tilrop som «utenlandske djevler». Det ble en strabasiøs tur på fire dager og tre netter, nesten uten søvn, før de var vel tilbake i Hankow. Julen ble feiret sammen med de amerikanske misjonærene.

Ludvig Johnsen fotografert etter turen til Laohokow, ca. en måned før han døde.
(Kineseren nr. 7 1894)

5. april 1893 reiste Ludvig og vennen og kollegaen Henrik Seyffarth til byen Laohokow for å leie et hus til misjonen. Det var da bestemt at Laohokow skulle være hovedsete for Kinamisjonens arbeid. De lyktes med å få leie hus, og gleden var stor. De falt på kne og takket Gud for at Han hadde hjulpet dem, slik at de fikk leie et av de beste husene i byen. Det viste seg at kineserne trodde det spøkte i huset, og at det derfor var til pass for utlendingene å bli plaget av «de onde åndene». Johnsen og Seyffarth returnerte til Hankow 31. mai. Ludvig var på dette tidspunkt blitt så god i kinesisk, at det ble bestemt at han og Gjertine skulle flytte til Laohokow og starte med misjonsarbeidet der høsten 1893.

Sommeren 1893 var endelig misjonsstasjonen i Hankow ferdig bygget. Innvielsen skjedde søndag 18. juni. Den ble en stor høytidsstund med inviterte gjester fra Det danske misjonsselskap og Det norsk-amerikanske misjonsselskap. Ludvig var ny leder på feltet etter Brandtzæg, og han sto selv for innvielsen. I innvielsestalen talte han ut fra Salme 127, videre var det hilsener fra de to andre misjonsorganisasjonene. Huset var av mur. I første etasje var det fire store rom, fire små og to altanrom. I andre etasje var det seks stuer og fire altanrom. I tillegg var det et anneks med kjøkken, tjenerbolig og klasserom. 

17. juli ble en lykkens dag for Gjertine og Ludvig. Da ble datteren Lilli Gustava født. Alt gikk bra både med mor og datter. Men lykken skulle ikke vare lenge. Sommeren 1893 var veldig varm i Hankow. Mot slutten av juli begynte Ludvigs helse å skrante. Han hadde fått dysenteri. 3. august tok sykdommen en alvorlig vending, og han døde om morgenen søndag 6. august. Det korte sykeleiet var tungt for Ludvig. Ikke minst var han svært plaget av tørst. Da han innså at det gikk mot slutten, sa han til en av sine kollegaer: «Når jeg kommer til himmelen, vil jeg styrte meg på hode i livets elv og drikke.» Ludvig Johnsen ble begravet i Hankow samme dagen som han døde.

Ludvig Johnsen 1891

Gjertine fortsatte i Kina

Gjertine valgte å fortsette som misjonær i Kina etter at mannen døde. Den kommende høsten ble hun og Lilli værende i Hankow, men rett før jul flyttet de til den nye misjonsstasjon Liangigai i byen Laohokow. Det ble startet en pikeskole, som Gjertine og kollegaen Karoline Sama skulle drive. Det første kullet besto av seks jenter. Læreplanen var enkel, det skulle undervises i Guds Ord og ellers nyttig arbeide. I tillegg var hun ofte på husbesøk for å vitne for kvinner i nærheten. Gjertine fikk også noen turer for å besøke misjonærer i andre byer. I 1895 var hun på besøk hos sambygdingen Johan Albert Skordal og hans familie. Noe senere var hun i byen Fancheng for å stelle for en svensk misjonær som var syk. På vei heim derfra, stanset hun åtte dager hos de norskamerikanske misjonærene Rønning, for å stelle kona som var syk. Dermed kom hennes diakonisse-utdannelse til stor nytte.

I et brev våren 1896 uttrykte Gjertine sin fortvilelse over at det var så vanskelig å nå de kinesiske kvinnene. De fikk ikke lov å gå på møter, uten tillatelse fra sin mann. Voksne ugifte kvinner fikk ikke lov å gå ut før etter at de var gift. I et annet brev denne våren, fortalte hun at hun en dag etter et møte skulle besøke heimen til ei av jentene på pikeskolen. Før de var gått mange meter, kom også de fem andre jentene og slo følge. De ønsket at Gjertine også skulle besøke heimene deres. Med sine små sammenknyttede føtter, var det vanskelig for dem å gå så langt. Resultatet ble at to av dem holdt Gjertine i hver hand, mens de to siste holdt fast i hennes kåpe. Gjertines kommentar var treffende: «Ganske morsomt var det, fordi folket fikk se barnas tillit til oss, og det gikk derfor ikke lenge etter at vi hadde satt oss ned, før det dukket opp en mengde folk, især kvinner.»

Om søndagene var det fast rutine at misjonærene om ettermiddagen hadde en samling i heimen hos en av dem som var på stasjonen. Misjonærene var Karoline og Ole Sama, Henrik Seyffarth og Gjertine. På disse samlingene leste de en tale fra ei huspostille, og hadde gjerne også ei nattverds stund. Etter møtet brukte de god tid til å prate og drikke kaffe. Den 13. september 1896, var Gjertine med på en storhending i Laohokow. Da ble en 74 år gammel kineser, og en åtte år gammel pleisønn av Ole Mikkelsen Sama døpt.

Julaften 1896 feiret Gjertine, Lilli og Anna Haaland hos sine norskamerikanske venner i Fancheng. Hun gledet seg til det, skrev hun i et brev, «ikke minst for en som føler at ens eget hjems sol har gått ned.» Ensomheten og savnet etter Ludvig var nok enda stort. Lille julaften reiste de tre av gårde. Det var kommet litt is på floden, som båten måtte brøyte seg vei gjennom. Det var første gang Gjertine hadde sett is på elva. Båten ble forsinket, så de kom ikke fram før julaften ettermiddag. De feiret jul og nyttår sammen med de norskamerikanske familiene Rønning, Himle, Landal og søster Hodnefjell, og to svenske familier og en enslig svensk misjonær. Ikke før 4. januar satte de kursen tilbake til Laohokow, og brukte da hele fire dager på reisen.

Her var Gjertine Johnsen stasjonert mesteparten av tiden hun var i Kina
(foto Kineseren)

Kostskole for jenter i Laohokow

I 1897 var Gjertine med å starte en kostskole for jenter. Dette var mer som et barnehjem, der jentene både bodde og hadde undervisning. Ofte overtok skolen hele ansvaret for barnet. På det første kullet var det kun tre jenter, men det økte jevnt og trutt i årene som kom. Den 21. september skrev Gjertine i Kineseren og takket for en kasse med julegaver som var da kommet fram, nesten ett år forsinket. Hun skrev at det var litt spesielt å se alle gavene til de kollegaene som ikke lenger var iblant dem. Alle matvarene var bedervet, bortsett fra en ost som skulle til avdøde Johan Albert Skordal. Den osten fikk Gjertine og kollegene gleden av.

I Kineseren for mai 1898 forteller Gjertine om kostskolen som hun startet året før. Hun skrev at det var flere katolske kostskoler i nærheten. De katolske skolene betaler foreldrene for å få overta barna. Det er ikke noe vi vil, skrev hun. Det har hendt at en av foreldrene kom med sitt barn og ba kostskolen overta det på grunn av fattigdom el.l. Skolen har svart ja, men når foreldrene får høre at de ikke får betaling for barnet, går de heller til andre skoler. Videre skrev hun om familiesituasjonen i Kina. «Pikebarn blir drept akkurat som dyrene. Foreldre ser med ro på at deres barn gradvis sulter i hjel. Kan ikke mor gi næring til barnet, og de ikke har penger til å leie ei amme, så gjør de ikke noe for å holde det i live. Det er forferdelig å se disse hentærede spebarna sulte i hjel. Er jentene litt større, er det bare å selge eller gi dem bort som svigerdøtre, enten svigerforeldrene kan fø dem eller ikke. Ofte blir de sendt ut for å tigge.»

Det var tungt for misjonærene å se all denne nød, ute å kunne hjelpe. Gjertine forteller også i brevet at hun har tatt inn ei mor med et spedbarn i heimen sin. De har vært der i ett år. Moren hjalp til i huset. Det kostet kr.75,- per barn å holde dem på kostskolen. De blir tatt opp når de er fra 6-12 år og blir på skolen til de er 16-18 år. Det er viktig at skolen da har funnet en mann til de som slutter på skolen, for, ut fra kinesisk skikk, er det ikke mulig å overlate ei ung jente til seg selv. Det er foreldrene som gifter bort jentene.

På besøk på Frøiland i Sokndal. Bak skimtes Tønnes Frøiland.
Framme Lilli og Gjertine Johnsen

Tre år i Norge

17. mars 1899 startet Gjertine på heimreisen til Norge, etter å ha vært i Kina i åtte år. Avreisen ble noen måneder tidligere enn planlagt, fordi hun og Lilli da kunne få reisefølge med pastor Rønning og familie som også skulle reise da. Lilli var da blitt nesten seks år gammel. Før avreise hadde misjonærene en gripende avskjedsstund, som ble avsluttet med at Ole M. Sama stemte i en salme på kinesisk: «Vårt hjem er i himmelen.» Gjertines nære medarbeider, Anna Haaland, fulgte dem et lite stykke på vei, og da de skiltes, gråt Lilli sårt. Hun syntes det var tungt å skilles fra sin kjære «tante». De møtte Rønnings i Fancheng, og ble der tre dager, før de dro videre til Hankow. Her traff de en flokk Kinamisjonsmisjonærer med Seyffarth i spissen, som var på vei til Laohokow. Lilli og Gjertine kom heim til Norge i tide, til å kunne delta på generalforsamlingen for Kinamisjonen i begynnelsen av juli 1899.

Høsten 1899 reiste Gjertine til ulike steder på Vestlandet og besøkte misjonsvenner og fortalte fra Kina. 15. november reiste hun til Danmark, for å feire jul og nyttår sammen med noen danske misjonærer, Nyholm, som hun hadde hatt mye kontakt med i Kina. Også i Danmark reiste hun og fortalte fra Kina i misjonssamlinger. Under folketellingen tatt opp 3. desember 1900 var Gjertine og Anna Haaland på misjonsreise i Time kommune. Det var da oppgitt at Gjertine bodde i Egersund. Datteren Lilli Gustava bodde i Elvegaten i Egersund, og det var opplyst at hun var fosterdatter hos Johanne og Rolf Amundius Michaelsen, opprinnelig fra Sokndal. Kanskje var Johanne ei venninne av Gjertine og at Lilli og Gjertine bodde hos henne. Da hadde hun noen som kunne passe på Lilli, mens hun selv reiste for misjonen?

Annonse for avskjedsfest i Mandal for Gjertine Johnsen m.fl.
(fra Lister og Mandal Adresseavis 30.09.1902)

Alene tilbake til Kina

Høsten 1902 var det klart for ny utreise til Kina for Gjertine, men hun reiste uten Lilli. Gjertine bodde på det tidspunkt hos søsteren sin på Frøiland i Sokndal. Det var avreise fra Oslo 11. oktober og hun reiste sammen med familien Seyffarth, og de uteksaminerte misjonsstudenter, med to forloveder. Det var avskjedsfester på rekke og rad i hele Sør-Norge. Turen gikk via Genova, gjennom Suezkanalen og østover det Indiske hav. Det var en stor kontingent skandinaviske misjonærer om bord, hele 26. 15. november var de endelig framme ved kysten av Shanghai, og dagen etter ble de hentet av en mindre båt som førte dem til kai. De ble forsinket i Shanghai på grunn av at sønnen til Seyffarth ble syk. Målet var å nå Laohokow før jul, men de kom ikke lenger enn til Fancheng. Det ble derfor julefeiring hos de norskamerikanske misjonærene der. Tredje juledag kom de endelig fram til Laohokow, og Gjertine gledet seg over å treffe igjen medarbeidere og jentene på kostskolen.

De første årene av denne nye perioden var Gjertine mest engasjert i kvinnearbeid og helsearbeid, i tillegg til kostskolen. Hun var ofte på utflukter ut i distriktene for å forkynne for kvinnene, som på grunn av sine sammenbundne føtter, ikke klarte å gå til misjonsstasjonen. Hun var stasjonert på «den eldre stasjonen» i Laohokow, sammen med familien Sama og Anna Haaland.

På nyåret 1904 sendte Gjertine en hilsen til misjonsfolket med oppmuntring til å være med i tjenesten. Hun skrevr blant annet: «Ofte føler jeg at vårt arbeid er som et pløye- og såarbeid. Sæden såes, spirer og vokser, men ofte en forkrøblet vekst, fordi jordbunnen er så full av torner og tistler og all slags ukrutt. Men den minste spire eller, for ikke å tale mer i bilder, den dypest sunkne hedning, som begynner å søke den levende Gud, er et vitnesbyrd om at arbeidet ikke er forgjeves. Den tid vil komme også i Kina, da skarene som nå søker til de stumme avguder, vil vende seg fra disse og til den levende Gud. Det håp har vi til Gud ifølge hans eget ord.»

Mot slutten av dette brevet, kom hun også med en mer personlig hilsen. Hun bringer en hjertelig takk til alle som har «gledet mitt barn til jul, i ferien og ellers på mange måter har husket på henne. Hun sier så ofte i brevene til meg: «Mor, alle er så snille mot meg.» Gud velsigne hver og en av dere! Hva dere gjør mot henne, det gjør dere også mot meg. Igjen inderlig takk.»

Gjertine Johnsen

I månedsskiftet mars april 1905 flyttet Gjertine til Shichuan i Honan for å starte misjonsarbeid der. Her skulle hun være sammen med sambygdingen Marie Skordal, som var gift med Ole Johannes Helland. Den 4. august skrev Gjertine på ny et brev til Kineseren. Da var hun tilbake i Laohokow. Hun skriver at Fellesstyret ikke godkjente at hun ble flyttet til Honan, og at hun derfor måtte tilbake til Laohokow. Hun skriver at det ikke var tungt for henne å flytte tilbake, ikke minst fordi hun hadde hørt at Karoline Sama var blitt syk. Gjertine fikk være med å stelle for henne, de siste ukene hun levde. En kjølig dag tok de fru Sama med til en naboby, hvor amerikanske misjonærer holdt til, for at to amerikanske leger som var der, skulle få se til henne. Livet sto imidlertid ikke til å redde.

Den nye pikeskolen (kostskolen) sto ferdig i 1910
(foto Kineseren)

I desember 1907 skrev Gjertine hjem og fortalte store nyheter. 30. november var det ikke mindre enn sju voksne jenter som bel døpt. De hadde gått på kostskolen hvor Gjertine hadde hatt sitt virke. Den eldste av de nydøpte skulle reise til Nanyang for å delta i et kurs for bibelkvinner. Fem andre jenter var allerede reist til dette kurset. Høsten 1907 hadde det til sammen vært 31 jenter på kostskolen, fortalte hun. Det meste av tiden til Gjertine gikk med til hjelp og undervisning i praktiske ting ved kostskolen. Etter fru Samas død, falt mer ansvar for skolen på Gjertine, og hun fikk dermed mindre tid til kvinnearbeidet. I 1910 sto et nytt skolebygg klar for pikeskolen (kostskolen), med plass til 50. Gjertine gledet seg over skolens vekst og nye lokaler. Prisen for den nye skolen var kr.6600,- i norske kroner. Høsten 1910 var imidlertid Gjertine løst fra arbeidet ved pikeskolen, og fikk mer tid til å reise ut i distriktet og forkynne evangeliet for kvinnene.

De to siste årene arbeidet hun for øvrig tett med nevøen doktor Tønnes Frøyland. Det var ofte hun som den første tiden skaffet legen Tønnes pasienter. Som diakonisse hadde hun selv behandlet mange pasienter, og delt ut medisin til trengende. Nå kunne hun sende de vanskeligste tilfellene videre til Tønnes.

Lilli Johnsen

Vi har tidligere hørt litt om Gjertine og Ludvig Johnsens eneste barn, og vi ta en kort oppsummering, Lilli Gustava ble født 17. juli 1893, og mistet faren da hun var knappe tre uker gammel. Hun var sammen med moren i Kina fram til de reiste til Norge i 1899. Da ser det ut som Gjertine og Lilli hadde bosted hos Johanne og Rolf Amundius Mikalsen i Elvegaten 219, i Egersund. Johanne var fra Aarrestad i Sokndal og var ett år yngre enn Gjertine. De var derfor barndomsvenner. Rolf var skipper og de hadde to egne barn. Siden Gjertine var mye på reise for misjonen, var Lilli som ei fosterdatter hos familien Mikalsen.

Forsiden på Lilli Johnsens hefte med bilder fra Sokndal

Da Gjertine reiste til Kina igjen høsten 1902, ble Lilli igjen i Norge hos besteforeldrene i Mandal. I 1910 var Lilli blitt 17 år og hadde flyttet til Stavanger for å gå på Storms skole der. Hun tok middelskoleeksamen i 1911. Lilli bodde i Asylgaten 14 og ble «forsørget av enke med pension» ifølge folketellingen i 1910. Bosted var oppgitt å være Mandal. Lilli flyttet til Oslo, hvor hun arbeidet som kontordame på et sakførerkontor. Muntlige kilder sier at det ikke var et nært forhold mellom mor og den voksne datteren, men det er usikkert. I 1920 gav Lilli ut et hefte med 38 bilder hun selv hadde tatt. Boka het «Fra Sogndal i Dalene. Gammel bebyggelse», og alle bildene er fa ulike steder i mor Gjertines heimkommune. Det er stor sannsynlighet for at hun da var på besøk hos moren. I 1929 utvandret hun til Canada og slo seg ned i Montreal. Her var hun aktivt med i det norskamerikanske miljøet og i Sjømannsmisjonen. Hun skrev flere innlegg i aviser, blant annet i Nordisk Tidende. Lilli Johnsen døde i Montreal i 1971.

Dødsannonse Gjertine Johnsen
(Aftenbladet 25.11.1946)

Heim til Sokndal

I mars 1911 reiste Gjertine fra Kina for siste gang. I mai dette året var det en avskjedsfest for misjonærene Anna og Ole Mikkelsen Sama i Stavanger. Ekteparet Sama hadde vært kollegaer av Gjertine på Liangigai misjonsstasjon. Avskjedsfesten var på Kinamisjonshuset i Stavanger og i møteannonsen sto det at Gjertine skulle delta og at hun nettopp var kommet tilbake fra Kina. Kristi himmelfartsdag deltok hun på et stevne i Sokndal, og fortalte fra misjonsarbeidet.

Gjertine fikk til sammen 17 år som misjonær i Kina. Vel tilbake i Norge flyttet hun heim til Sokndal og bodde der til hun døde 23. november 1946. Under folketellingen i 1920, bodde hun på Solborg på Immerstein i Sokndal. Hun var da pensjonist. Her ble hun også brukt som taler. Det heter om henne at «hun hadde usedvanlige talegaver og var en benådet forkynner.» Ellers gikk hun mye på besøk til folk i nabolaget, og var både til menneskelig og åndelig hjelp for mange.

Gjertine Johnsens gravstein i Sokndal

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Henrik Seyffarth: Høsten er stor

Erik Kjebekk: Han falt på slagmarken

Olav Uglem: O. M. Sama

Lilli Johnsen: Fra Sogndal i Dalane

Inger Katrine Barstad: Ærbødigst, Alb. L. Barstad

Laurits Nilsen: Skrifter i samling

Jakob Straume: I hvite klær

Reidar Brandsberg: Sokndal og Egersund i eldre og nyere tid

Kineseren årgang 1891-1912

Aftenbladet.no arkiv

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)








tirsdag 2. februar 2021

Du har fått nåde


Det var engelen Gabriel som kom med denne hilsenen til Maria, Jesu mor. Å få en slik fantastisk hilsen, er det største som kan skje et menneske.

Vi finner denne hilsenen i det første kapittel i Lukas evangelium. I min oversettelse er det gjengitt slik: «Vær hilset, du som har fått nåde!» (v.28) og «du har funnet nåde hos Gud» (v.30). Den hilsenen var helt avhengig av at Jesus kom til jord og at han døde og sto opp igjen av graven noen år senere. For, uten Jesu soning for verdens synder, er det ikke noen nåde å få.

Men tenk, nå er det mulig for en synder å få nåde hos Gud. Nåde fra Gud som sa at den som synder skal dø! (1 Mos:2,17) Har du lagt merke til den mektige julesalmen av Brorson på nr. 638 i Sangboken? Her har du noen sitat: «I denne søte juletid Bør vi oss rett fornøye Og bruke all vår kunst og flid Guds nåde å opphøye» (v.1a). «En liten sønn av Davids rot, Som og er Gud til like. For våre synders skyld forlot Sitt høye himmelrike. Det var ham tungt å tenke på At verden skulle under gå, Det skar ham i hans hjerte; I slik en hjertens kjærlighet Han kom til oss på jorden ned Å lindre all vår smerte» (v.2) «Gud er nå ikke lenger vred, Det kan vi derav vite At han har sendt sin Sønn her ned, For verdens synd å lide». (v.4a)

Du har fått nåde, Maria! Og tenk det kan jeg også få glede meg over: «Jeg er frelst, å, for en nåde, nåde over nåde.» (SB nr.345) Men å være frelst av nåde, det er ikke noe vi mennesker er særlig begeistret for. Det ligger dypt i vår falne natur, at vi vil ordne opp i frelsens sak selv. Det har gjort et sterkt inntrykk på meg å lese, ikke minst Asbjørn Aaviks skildringer fra sin tid som misjonær i Kina. Der leser vi om mennesker som gikk milevis med tunge lodd rundt beina, for å gjøre inntrykk på fremmede guder. Siste etappe var gjerne et bratt fjell som de krøp på knærne for å nå opp til tempelet. Til tross for disse anstrengelsen visste de ikke om guden var fornøyd. I dag ser vi noe av den samme trelldom hver påske. Folk lar seg korsfeste og piske, til ryggen er som ei kjøttkake, for å tilfredsstille en Gud de ikke kjenner. Og om vi ikke går så drastisk til verk, ligger denne religiøsiteten dypt forankret i alle mennesker. Også hos de som fornekter at det finnes noen Gud. Mange tenker at hvis det finnes en Gud og en himmel, må i alle fall jeg nå fram, for jeg er nå minst like god som alle andre. Men blir noen frelst på denne måten? Nei, den veien er stengt!

Det var det lyset som gikk opp for misjonærene. Den veien vi prøver å lage oss selv, bærer galt av sted. Ja, den fører til fortapelse. Jesaja så det samme: «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» (Jes 53:6) Vi mennesker er eksperter på å finne veier som fører bort fra Gud! Men så leser vi i Guds ord at det er åpnet en helt ny vei til himmelen. Den eneste veien. Få steder sier det så klart som Ef 2:8: «Av nåde er der frelst ved tro, det er ikke av dere selv, det er Guds gave.» Når et menneske får se inn i den sannheten, blir han satt fri. For synden henger så fast med deg og meg at vi ikke har mulighet å nå himmelen med egne gjerninger. Denne krisesituasjon grep Gud inn i: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

(foto norea.no)

For min del finnes det ikke noe større og mer frigjørende budskap enn dette. Tenk jeg som er fortapt i meg selv, skal slipp å streve for å tilfredsstille Gud. For Gud har ordnet med frelsessaken helt utenom meg. Jeg får en fullkommen frelse uten først å forbedre meg. Jeg får det som en gave fra Gud. Av nåde ved tro. Et av de sterkeste eksemplene på dette får vi på Golgata. Der hang det tre menn spikret til hvert sitt kors. To av dem var grove forbryter og drapsmenn. De hadde levd et liv totalt i strid med Guds ord og Guds vilje. På det tredje korset hang det en som i seg selv var uskyldig, men som Gud hadde lagt alle verdens synder på. Også syndene til de to røverne som hang der ved siden av Jesus. Der på korset sonet Jesus for røvernes synder, og en av dem får i dødsøyeblikket se inn i dette og roper til Jesus om frelse. Og tenk, så totalt ufortjent. Uten en gjerning. Uten å ha vært med i noen tjeneste for Jesus. Der og da fikk han Gud gave, syndenes tilgivelse og evig liv. Av nåde ble røveren frelst. Det var en gave fra Gud.

Jesu blod som rant på korset, kan rense også deg for alle dine synder. Ja, så fullkomment at du her og nå er klar til å bli med, om Jesus kommer igjen nå i dag. «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.» (Rom 11:6) «Ingen som Jesus gjør livsdagen skjønn, alt du behøver, du har i Guds Sønn. Kom da til Kristus, ja, kom hvem som helst! Lykkelig den som fra synden er frelst.» (SB nr.224 kor)





mandag 1. februar 2021

Edvard Masoni – stormangrep på Kinamisjonen

Edvard Masoni

Ole Edvard Nilsen Masoni var misjonær i Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM), men brøt med NLM på grunn av uenighet om ordinasjon og liturgi. Hvem var denne merkelige mannen

Reindriftssamene på Nordkalotten var ikke bundet av landegrenser. Mange svenske samer dro til kysten av Norge for å finne godt beite til dyra sine. I Arjeplog i Sverige var det noen samer som brukte søndre del av Saltfjellet som beiteområdet. Edvard Masoni tilhørte ei slik slekt med røtter fra Arjeplog i Norrbotten.

På midten av 1800-tallet var det utbredt fattigdom i Nord-Sverige. Flere uår hadde fulgt etter hverandre, med tørre og korte somre, og lange og kalde vintre. Mange måtte ty til barkebrød for å overleve, og selv reinen hadde problemer med å finne mat. Dette førte til at flere, blant annet fra traktene rundt Arjeplog, flyttet over grensa til Norge og til områdene rundt Mo i Rana.

Røtter fra Arjeplog

Edvard Masoni sin mor het Anna Larsdatter. Hun ble født i Arjeplog i 1834 og gift 20 år gammel, med Anders Person Fjellmann. Da de ble gift, var Anders 71 år gammel. Anders var lærer og reineier. Når samene dro til Norge på sommerbeite for reinsdyra, fulgte Anders med for å undervise barna. Anna og Anders fikk to barn, Johannes Anderson Fjellmann i 1852 og Laurentius Petrus Anderson Fjellmann to år senere. Anders levde kun fem år etter at han ble gift. Man antar at han druknet i Bjøllåga ved Svartisen i 1857.

Etter at Anders døde, flyttet Anna og de to sønnene til Isterstranda ved Langvassheia nord for Mo i Rana i 1860. Her overlevde hun ved å sy og reparere komager og noe forefallende arbeid på gardene i nærheten. 8. januar 1865 ble hun gift på nytt, denne gang med Nils Madsen. Vielsen foregikk i Mo. Nils var også fra Arjeplog i Sverige og født i 1824. I folketellingen i 1865 er det oppført at Anna og Nils hadde to barn sammen, Brita Stina (f.1859) og Erik Mathias (f.1864). Det kan tyde på at det var et forhold mellom Anna og Nils i mange år før de ble gift.

Nils og Anna bodde på en liten husmannsplass som het Rasta og lå ved skoggrensa av Risfjellet, nordøst for Mo. De fikk et liv i stor fattigdom, og Anna og Nils måtte ofte ut å tigge mat for å overleve. Sønnene fra første ekteskapet ble ikke boende i Anna og Nils sin heim, men fikk bo på hver sin fjellgard ved Langvassgrend. 25. mai 1870 fikk Anna og Nils sønnen Ole Edvard Nilsen, som i voksen alder tok etternavnet Masoni.

Johannes Fjellmann, Edvard Masoni sin halvbror. (foto Årbok for Rana)

Den eldste sønnen fra første ekteskapet. Johannes, overtok farens lille reinflokk da han døde. Han hadde sine dyr, i sammen flokk som sin morbror i Langvassgrenda nord for Mo. Johannes var skoleflink, og var en av de beste konfirmantene i sitt kull. Da han var 15 år, begynte han imidlertid å bli sinnsforvirret. Han fikk et voldsomt temperament, og kunne til tider være utilregnelig. Ved ett par anledninger holdt han på å ta livet av noen som hadde provosert han. Han fikk fengselsstraff for dette. Johannes hadde ikke noen fast bolig, men vandret fra gard til gard og fikk kost og losji, mot arbeid over kortere eller lengre tid. Dette holdt han på med i 70 år.

Johannes hadde også mange gode sider. Han holdt ord, var tro mot det han hadde lovet og var alltid ærlig. Han var vennlig mot barna og tok seg lite betalt for arbeidet han utførte. Ellers var han veldig glad i mat, og kunne si kraftig ifra hvis han ikke fikk nok mat der han kom. Han ble en kjent bygdeoriginal i Mo. Om sommeren gikk han barbeint, og sørget for å tjærebre føttene. Ofte når han kom til en ny gard, spurte han etter tran. Fikk han det, kledde han seg naken og smurte inn hele kroppen med tranen. Det skulle holde lusa borte, men gjorde samtidig at han luktet fælt. Ved juletider 1937 ble han syk og fikk plass på et gamlehjem i Mo. 11. mars 1938 døde han, 86 år gammel.

Johannes Fjellmann (foto Årbok for Rana)

Oppvekst i Rana

Edvard begynte på skolen som niåring, men det ble en tung start. Av skoleårets 48 dager, var han borte fra skolen i 35. I fraværsprotokollen var hovedårsaken til at han var borte, notert som «uvær». Rasta lå avsides til, med lang vei til skolen. Likevel fikk læreren hans bety mye for ham. Læreren var omtrent 70 år gammel, og Edvard fikk et nært forhold til ham. Læreren var kristen, og fortalte ofte om Jesus og hans verk for de små. Dette grep Edvard så mye, at han allerede som 8-9 åring bestemte seg for å tilhøre Jesus. Læreren minnet også om alle rundt om i verden som ikke hadde hørt om Jesus. Han viste Edvard noen bilder fra misjonsarbeidet, og Edvard ble så berørt at han utbrøt: «Nå jeg blir voksen, vil jeg reise ut til hedningene og fortelle dem om Jesus.» Dette løftet levde i han i hele oppveksten.

Edvard var en flink elev, og allerede i 3. klasse hadde han arbeidet seg opp fra å være nummer 17 til nummer fire på skolens ranking av elevene. Det tredje skoleåret var også fraværet sunket til seks dager, og de dagene skyldtes sykdom. Da han var kommet til det siste skoleåret, var han blitt klassens klart beste elev. Edvard var 16 år da han ble konfirmert i Mo kirke, den 4. juli 1886. Han fikk god attest av presten. Tidligere samme året som han ble konfirmert, døde mor hans. Hun ble funnet død på fjellet 2. februar 1886 og ble jordfestet 4. september året etter. Det ble fortalt at hun omkom på vei til en samisk trollmann i Jokkmokk, hvor hun ville få hjelp til å «sette gann på» (skade ved trolldom) noen hun var blitt uvenner med. Dette er imidlertid usikkert. Faren Nils døde 5. desember 1894. Han var da fattiglem. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om antall søsken Edvard hadde og hvor lenge de levde.

Etter konfirmasjonen tok han amtsskole på Hemnesberget. Han var også fisker, både i Lofoten og i Finnmark og var lensmannsdreng i ett par år. Kort tid etter konfirmasjonen, vendte han seg bort fra Gud og levde et liv i synd. Han sier selv at han ble en bitter motstander av misjonen og alt Guds verk. Men så grep Gud inn i hans liv. Han ble kalt, og fikk ta imot sin Frelser på nytt. Og straks etter kom kallet til misjon til ham på nytt.

Kall til Kina

I 1892 søkte Edvard på misjonshøyskolen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Stavanger. Det var 33 aspiranter som søkte om opptak. 29 av disse ble innkalt til opptaksprøve, men kun 23 møtte. 16 besto prøven, men bare 11 kom gjennom siste nåløye. Edvard Masoni var en av de 11 som fikk starte, og avgangseksamen for misjonsskolen var i desember 1896.

Edvard kjente på et kall til å virke i Kina. NMS hadde ikke misjonsarbeid der i 1896, og det var heller ikke planer om å opprette misjonsarbeid i Kina. Edvard tok derfor kontakt med generalsekretær i Kinamisjonsforbundet (NLM), Johannes Brandtzæg, for å høre om det var mulig å reise ut for dem. Han mente også på det tidspunktet, at lekmannssynet til NLM passet bedre for han enn det mer prestestyrte NMS. Brandtzæg og forbundsstyret var lenge veldig usikre på om det var rett å ta opp Masoni som misjonær. Han var frittalende og var ikke alltid like flink til å veie sine ord. Han hadde blant annet kommet med kvasse angrep på prestene og statskirken. Men det endte med et enstemmig vedtak i fellesstyret om opptak av Masoni som ny utsending til Kina. Masoni måtte betale NMS kr.3000,- da han sluttet i organisasjonen. Dette som dekking av undervisning, kost og losji under studiene på Misjonsskolen. NLM dekket halvparten av dette beløpet, mens resten ble notert som et lån fra NLM til Masoni.

Edvard Masoni og misjonskolen 1896 (foto skuvla.info)

Forbundsstyret i NLM ville at Masoni skulle reise ut med det samme han var ferdig på misjonsskolen. Brandtzæg søkte derfor kirkestatsråd Jacob Sverdrup om å få Masoni ordinert til prest før utreise. Dette var ikke noe sterkt ønske fra Masoni selv. Han var ikke opptatt av noe ordinasjon på det tidspunkt, men var villig til å bli ordinert om NLM ønsket det. Byråkratiet i departementet tok tid, og før svaret fra Sverdrup forelå, kom Bradtzægs søknad forbundsstyret for øret. Søknaden var noe Brandtzæg hadde gjort uten å behandle saken i styret. Hovedstyrets flertall ønsket ikke at Masoni skulle bli ordinert, og gjord vedtak om det. Da et positivt svar fra statsråd Sverdrup forelå 17. november 1897, måtte Brandtzæg derfor svare med å beklage at han hadde handlet utenom styret, og at ordinasjonen ikke ble noe av likevel. Dette var ikke noe problem for Masoni, som var reist til Kina før svaret fra biskopen forelå. Han var imidlertid ikke mer enn nådd Kina, før han endret syn ganske radikalt, både på ordinasjon og liturgi.

Fra Norge til Kina

De første tiårene etter at Kinamisjonen ble stiftet, var misjonens blad Kineseren, fylt med brev fra misjonærene. En av dem som var flittigst til å skrive, var Edvard Masoni. Gjennom hele 1898 var det reisebrev fra han, og de neste tre årene kom artiklene tett. Det første brevet sto på trykk i nr.3, februar 1898. Det var påbegynt om bord på skipet Campania på Atlanterhavet 30. november 1897. Det er et brev til Brandtzæg, som han hadde tenkt å postlegge før avgang fra Liverpool, men som han nå vil sende fra New York.

Han forteller at de har hatt mye dårlig vær underveis, men han har fått vært frisk helt siden avreise fra Bergen, og har ikke vært plaget av sjøsyke. I Liverpool hadde han oppsøkt selskapet som eide båten han skulle følge, og ba om rabatt på andre klasse, og det fikk han. Han fikk til og med beste lugar på klasse to. Han forteller videre at han fikk godt reisefølge med en tysk familie. De kunne ikke engelsk, så han var tolk for dem, med sin dårlige tysk. Båten nådde New York 3. desember.

Neste brev ble skrevet på «Empress of India» 18. januar 1898. Han skriver at de reiste fra Vancouver 4.januar, og at de nå snart var framme i Yokohama i Japan. Det hadde vært et forferdelig vær underveis, men han hadde heller ikke denne gang vær sjøsyk. Flesteparten av passasjerene var japanesere og kinesere. Han gledet seg over å se den japanske naturen, med snøkledde fjell. Den dagen de ankom Japan, var det en kineser om bord som døde av underernæring. Han hadde vært på Cuba for å få jobb, uten å lykkes og hadde lidd stor nød. Masoni avsluttet brevet med et hjertesukk: «Denne sjel er også gått inn i evigheten som en hedning uten Gud og noe håp. Min sjel gyser ved tanken på det. Lykkelig den som kjenner sin frelser.»

Allerede i nummerte etter av Kineseren (mai -98), kom neste livstegn fra Masoni. Det er skrevet i Shanghai 11. februar. Da er han altså vel på plass i Kina. Han var kommet til Shanghai 25. januar, og der ventet et brev fra Arnetvet om at han måtte telegrafere når han var kommet fram, så skulle det Arnetvedt komme fra Laohokow og hente han. For ikke å gå på tomgang i Shanghai, hyret han inn en lærer i kinesisk. 11. februar var Arnetvedt kommet, og de skulle reise inn på feltet dagen etter. Også i dette brevet uttrykker han sin nød overfor kineserne som ikke er frelst. Han skriver at han er «bedrøvet og knust ved at disse masser av dyrekjøpte sjeler, nedsunket i syndens mørke natt og laster og fastbundet i Satans grumme slaveri. Å, Det er hjerteskjærende å tenke på disse millioner, som vandrer mot døden rand uten Gud, uten noe håp om evighetens lys i Herrens samfunn.»

28. mars sender han sitt første brev fra Kinamisjonens hovedstad, Laohokow. Her hilser han med noen tanker ut fra Guds ord. Videre sier han at han er forbauset over hva den protestantiske misjon har fått utrette på så kort tid de har vært i Kina. Samtidig skildrer han nøden, med at det er så alt for få misjonærer i Kina. Han ser tegn til vekkelse og gleder seg over det.

Edvard Masoni

Fra juli 1898 og i nesten hvert nummer resten av året og fram til juni 1899, har Masoni en artikkelserie han har kalt «Reiseinntrykk på vei til «Sinims land»». Sinim er omtalt i Jesaja 49,12, og noen fortolker mener dette er et navn på Kina. Han starter med å fortelle fra sin oppvekst, da han ble frelst og hvordan han fikk misjonærkallet. Noe av dette har jeg tatt med i innledningen av denne artikkelen. Videre forteller han i detaljer fra reisen, som han tidligere hadde skildret i korte trekk. Det er imponerende å lese alle detaljer han har fått med om folk, byer, natur og kristenliv langs ruten. Det er også interessant at Kineseren valgte å trykke alle disse sidene med reiseskildringer.

Da han skildret ankomsten til Amerika, har han mange lovord om landet. Samtidig kommer hans andre hjertesak, utenom misjonen, også fram. Dette var med et moderne uttrykk, urfolks rettigheter. Han sier om europeernes behandling av indianerne: «Dessverre har her som på andre steder, europeernes herskesyke og djevelske blodtørst, vært døv for samvittighetens stemme. Den dyriske makt har underkuet rettferdighetens rop. Lykkelig de folk som ikke har besmittet sine hender med uskyldig blod, men elsket sin neste som seg selv og øvet menneskelig rettferdighet.» Sterk kost i et misjonsblad i 1898!

Masoni hadde øynene med seg på reisen. Side opp og side ned i Kineseren, forteller han om dagligliv og kirkeliv i New York, om julefeiring, og om togreisen fra New York via Montreal til Vancouver. Han skildrer blant annet hvordan han på toget ble overfalt av en gjeng fulle engelske soldater, som truet han til å drikke brennevin, men han vred seg unna. Akkurat da en av soldatene skulle slå han i hodet med ei flaske, kom konduktøren, som etter en del bruduljer fikk tømt vogna hvor Masoni var, for soldater. Han var ikke nådig i sin dom over soldatene. De var «avskum som er verre enn dyr, ja, rent ut som djevler i menneskeklær.» Overfarten fra Vancouver via Japan til Shanghai, er også skildret i detalj på mange sider i Kineseren.

På Kinas jord

Vel framme i Shanghai, benyttet han tiden godt. både med språkundervisning og til å se seg omkring. Han fikk også hilse på den kjente lederen for China Inlands Mission, Hudson Taylor. Masoni fikk delta på et felles kristent stevne. Han trivdes godt der, men ble etter hvert lei av de reformertes fordømming av lutherdommen. Han avslutter den fortellingen på følgende måte: «Først nå man kommer midt opp i det reformerte virvar, lærer man for alvor å sette pris på den lutherske erkjennelse av Herrens hellige ord om frelsens herlige åpenbaring i Kristus. Mange av de reformertes kjetteri er jo ikke stort bedre enn katolikkenes.»

Midnatt 12. februar reiste Masoni og «den ærverdige gamle Arnetvedt (51)» fra Shanghai. De gikk å la seg med det samme, og våknet morgenen etter av at båten sto på grunn på en sandbanke. Her ble de liggende i et halvt døgn, før de kom løs igjen. Videre på reisen blir han overrasket over at det var så mye folk overalt. «Det kryr overalt, på land og vann og hvor man ser.» I Hankow møtte den norskamerikanske misjonæren D. Nelson opp og tok imot dem. De fikk bo hos ham, mens de ventet på neste båt som skulle videre til Laohokow. De besøkte også byen Wuchang, rett over elven for Hankow. Her traff de misjonærene Kristensen fra Norge og Fredèn fra Sverige. Masoni besøkte også kirkegården, hvor Ludvig Johnsen, Bertine og Sigvald Netland var begravet.

24. februar var de klar for avreis fra Hankow. Det var en liten båt de reiste med. Mannskapet var på sju personer, og så var det fire passasjerer. Reisen tok lang tid, med utallige stopp underveis. En plass de stoppet, gikk Arnetvedt og Masoni til en gravplass, hvor noen holdt på å begrave en av sine døde. Da de gikk fra gravplassen, ropte kineserne «utenlandske djevler» etter dem. Masoni bemerker: «Sannelig hedningenes elskverdighet oppmuntrer ingen til å være misjonær. Men Gud være lov og takk, «Kristi kjærlighet tvinger oss.»»

Litt lenger oppe i elva, ble de rundstjålet, mens de lå for anker. De mistenkte sterkt at det var mannskapet på båten som hadde gjort det, men fant ingen bevis. Videre skildrer Masoni den daglige kampen for å få mannskapet til å ha framdrift. Det ble mange pauser, og lange dager som Masoni brukte en del av til å lære kinesisk. I Fancheng ble de påkjørt av en annen båt, men det gikk bra. De gikk i land i denne byen, og oppsøkte noen norskamerikanske misjonærer som var der. Det var familiene Rønning, Thorstein Himle og Landahl, og frøknene Hodnefjeld og Fugleskjel. De hadde ei bønnestund sammen og fikk omvisning på misjonsstasjonen. Reisen fortsatte, og 23 mars så de endelig målet i horisonten, nemlig Laohokow. Da hadde Masoni vært på reise i fire måneder.

Thorstein Himle

Like før de ankom Laohokow, gikk Arnetvedt og Masoni i land for å besøke misjonsstasjonen som Ole M. Sama styrte. I tillegg til familien Sama, var også Anna Haaland og Gjertine Johnsen på denne misjonsstasjonen. De overnattet hos Sama, og om natten opplevde de at tyver brøt seg inn på misjonsstasjonen. Sama hadde våknet og tyvene stakk av. Dagen etter hentet Arnetvedt og Masoni bagasjen om bord på båten. Arnetvedt skulle videre til stasjonen han styrte, Tsin-shan-kiang. På denne stasjonen var også Gotteberg, og Masoni fikk hilse på han, før han dro videre sammen med Arnetvedt.

Stasjonert i Yüngyang

Edvard Masoni ankom altså Kina våren 1898. Han hadde nok en vanskelig personlighet som ikke hadde lett for å innordne seg. Rapportene fra Kina viser at det var samarbeidsproblemer i alle de årene Masoni var ansatt i NLM. Tilsynsmann Nils Arnetvedt delte Masonis nye syn på ordinasjon og liturgi, men opplevde likevel Masoni som strid. Han skrev heim til Brandtzæg at forbundsstyret nok oppfattet Masoni som nokså fri og ikke «rigorøst kirkelig. Faktum er imidlertid at han er den strieste av oss alle, og som du visst vet gir han seg aldri.» En annen av kollegaene skrev i et brev til misjonsvenner i Rana at «Masoni er meget begavet, men han er noe egenmektig.» Det er flere uttalelser fra kollegaene hans om at han var veldig vanskelig å samarbeide med, og at han var veldig sta.

Skoleåret 1898-99 gikk med til språkundervisning for Masoni. Men det ble også tid til noen korte utflukter. Også disse ble behørig omtalt i Kineseren. Om høsten besøkte han de norskamerikanske misjonærene i Fancheng. Her ble han noen dager, før han la i vei til fots de åtte norske mil tilbake til Laohokow. Han hadde som mål å klare denne turen på en dag, men det ble mange heftelser underveis. Et sted ble han utskjelt som utlending og utenlandsk djevel. Han ble så lei av dette at han gikk bort til dem og sa at han slett ikke var noen djevel. Han sa til de som ropte at oppførselen deres var verre enn en hunds. Hans hensikt med å komme til Kina var kun å gjøre godt. Hvorfor da stå å skjelle meg ut, spurte han. Pleide vi utenlandske misjonærer kalle dem for kinesiske djevler? Kineserne unnskyldte seg, og det hele gikk over i likeste laget. På grunn av alle heftelsene, nådde han ikke fram før det ble mørkt. Han gikk seg derfor vill, men om morgenen fikk han hjelp til å finne fram.

Sommeren 1899 var det misjonærkonferanse for NLMs kinamisjonærer. På den tid hadde ikke kvinnene adgang til konferansen, som var det høyeste organet for NLM på misjonsmarken. På denne konferansen gjorde den ferske misjonæren fra Rana seg bemerket. Han hadde kun vært i Kina et knapt år, og da i hovedsak lest språk. Likevel var han frimodig og fremmet et forslag om at kvinner skulle ha sete i konferansen med tale og stemmerett i saker som angår deres egne arbeidsgrener. Dette forslaget ble ikke vedtatt da, men kvinnene fikk adgang til konferansen som observatører. Masonis forslag fikk imidlertid flertall på konferansen i 1903 og ble godkjent av NLMs generalforsamling i 1905.

Senere på sommeren var Masoni sammen med de norskamerikanske misjonærene han traff i Fancheng, til deres ferieplass. Det var deilig å komme fra heten i Laohokow og opp i høyden hvor det var betydelig kjøligere, forteller han. Etter noen dager ble Giske Himle syk og døde. Hun var født i 1863 og var fra Sigmundstad i Fister i Ryfylke. Her ble hun kjent med Vossingen Torstein Himle, som var lærer på Fister en periode. Giske og Torstein ble gift og emigrerte til Amerika i 1887. Her ble de utsendt av Hauge synoden til Kina i 1896. De hadde to barn. Masoni deltok i begravelsen hennes, og skrev et to-siders minneord om henne og begravelsen i Kineseren.

Etter språkstudiet reiste Masoni på flere undersøkelsesreiser, både alene og sammen med andre misjonærer. Sommeren 1899 var han på undersøkelsesreise til Haishan. I midten av september samme år reiste han til Honan på oppdrag av konferansen. De ville han skulle undersøke hele Honan-distriktet, men Masoni besøkte bare byene Tengchow og Nanyang, noe han fikk kritikk for av styret for feltet. Masoni møtte et vennlig folk i Honan, men også «ofte sandstormer og mye røverpakk». Han mente området var usunt å bo i for utlendinger, og valgte selv å være stasjonert i Yüngyang, hvor han fikk leie et hus. Masoni skrev en reiseberetning fra denne turen, som gikk over flere nummer i Kineseren i 1900. Yüngyang ligger langs elva Han, 18 mil fra Laohokow som var misjonens hovedsete i Kina.

I begynnelsen av mai 1900 var han på en tur til Tsin-shan-kiang for å treffe misjonærene der. Han ble der ei natt, før han begynte på heimturen til Yünyang. Han fikk følge av kollegene Gotteberg og Hertzberg et stykke på veien. Turen gikk med båt, og 25 km før Yüngyang, la båten til for overnatting. Den natten ble de overfalt av røvere. De forlangte å få Masonis penger, men han nektet. Da slo de til han, med jernklubber og kniver. Han ble slått hardt på høyre hofte, en annen slo han på føttene og andre igjen skrapte huden av den venstre handa. De ropte og skrek at de ville drepe både han, og de to kineserne han hadde med i reisefølget. Lederen for banden tok tak i Masonis hårpisk, men Masoni fikk tak i tollekniven sin og skar av hele pisken. I den operasjonen, kom han til å skjære et stort kutt i røverlederens hånd, så blodet sprutet ut over båten. Dette satte en støkk i røverne, og de dro sin vei med noe røvergods - men Masoni og hans folk var reddet. Masoni ville anmelde røverne fortest mulig, og gikk derfor til fots tilbake til Yüngyang. Han var full av blod på klærne og var også forslått. Slik møtte han opp hos myndighetene. De sendte 30 mann for å prøve å finne røverne, men lyktes ikke med det. Båtmannskapet ble derimot dømt til pisking for ikke å ha grepet inn mot røverne. Røverhøvdingen ble imidlertid tatt en stund senere, og dømt til døden.

Fra Bokseropprøret (foto snl.no)

Bokseropprøret

Sommeren 1900 ble det uro i Kina. Det såkalte bokseropprøret rettet seg i første rekke mot utlendinger og ikke minst de utenlandske misjonærene, men også kristne kinesere ble angrepet. Masoni var på besøk hos kollega, Gotteberg, da det i juli kom beskjed fra det norske konsulatet, at alle norske måtte evakuere til Shanghai. Han brukte natta for å komme seg heim til Yüngyang for å pakke og si farvel. Så bar det til Laohokow og videre til Shanghai.

Under bokseropprøret ble mange tusen kristne kinesere og flere hundre utenlandske misjonærer drept. Opprøret ble slått ned og freden gjenopprettet i september 1901. NLMs misjonærer reiste alle heim til Norge, bortsett fra Masoni. Han ble igjen i Shanghai det året som bokseropprøret pågikk og ble derfor et viktig kontaktpunkt mellom Kina og ledelsen i Norge. Han hadde like før avreisen til Shanghai, pådratt seg et snev av dysenteri, noe som varte hele turen til kysten. Det fortelles at Masoni alltid gikk med ei skarpladd rifle mens bokseropprøret pågikk.

6. september skrev han et brev til Brandtzæg fra Shanghai, gjengitt i Kineseren. Her forteller han om tilstanden i Kina og uttrykker sin oppgitthet både over utenlandske myndigheter, men først og fremst over de kinesiske. Ut over vinteren 1900-01 kom det stadig brev fra Kinamisjonens eneste utsending om det pågående bokseopprøret. Masoni forteller om de grusomme drapene som skjedde. På et sted var det en misjonær som søkte tilflukt hos myndighetene, men istedenfor å få hjelp, tok embetsmannen fram et sverd og hugg hodet av misjonæren. Kvinner og barn ble heller ikke spart. Masoni skildrer den grusomste tortur i detaljer. Han skriver at det er en grusomhet som er verre en dyriskhet, den er djevelsk.

Samtidig uttrykke Masoni forståelse for kineserne. Han skriver blant annet i en rapport fra september 1900: «Det er ikke keiserinnen, prins Tuan og deres bande som vi vil forsvare, men det kinesiske folks rett overfor de fremmede makters griskhet og råttenhet. Kineserne har fullkommen god grunn til å rette seg mot de europeiske statsmakter, når det bare skjer på en slik måte at kun statsmakten blir gjenstand for angrep.» I oktober skildret han engelskmennenes behandling av kinesiske fanger, som lite mer human enn kinesernes behandling av hvite. Han kunne også fortelle nyheter fra Laohokow, om at alt var vel der. Han selv brukte mye av tiden i Shanghai til å lese kinesisk.

Følgende hendelse fra boksertiden fortalte Masoni til avisen The Evening Times, Grand Forks, North Dakota 29. august 1906. Han var om bord på en elvebåt, da båten ble angrepet av opprørere. Han ble tatt til fange, og fikk beskjed om at han ville bli henrettet dagen etter. Masoni hadde lært at mange kinesere var redde for folk som var sinnssyke. De trodde de var besatt av onde ånder og at disse åndene flyttet seg fra den syke, over til dem som måtte gjøre den syke noe vondt. Han begynte derfor å spille sinnssyk, ved blant annet å lage dyrelyder, rive seg i håret, hakke tenner og gjø som en hund. Denne hans oppførsel hadde den rette virkning, så istedenfor å bli drept, ble han sluppet fri.

11. mars 1901 skrev han brev til tilsynsmann Ole M. Sama i Norge. Han skriver at «i denne krigens tid i Kina, glemmer jeg tvistepunktene. Guds rikes gjerninger veier over alt.» Dette hentyder til rådsmøtet for Kinamisjonen som var i begynnelsen av januar 1901. Rådsmøtet vedtok en ordning for ordinasjon og liturgi som Masoni var dypt uenig i. Det kommer vi tilbake til. Videre skriver han at han skal gi beskjed til Norge når det er forsvarlig for misjonærene å komme ut igjen. Han selv ønsker å reise tilbake til misjonsfeltet så snart som mulig. 1. mai skrev han i et nytt brev at midt under fredsforhandlingene, var man igjen i gang med kriging på liv og død. Mange i Shanghai fryktet for at krigen ville vare i mange år.

Kinamisjonens arbeidsfelt i Kina

Tilbake til feltet

7. september 1901 måtte imidlertid kineserne kapitulere, og bøye seg for overmakten. Det betydde at misjonærene kunne vende tilbake til sine misjonsfelt. Flere av Kinamisjonens misjonærer reiste tilbake til Kina i løpet av høsten 1901. Masoni fikk tillatelse til å reise fra Shanghai en måned før fredsslutningen ble undertegnet. 3. august gikk han om bord i en dampbåt med kurs for Hankow, men på grunn av en storm, kom ikke båten av gårde før 5. august. Elva gikk flomstor, og overalt langs ruta skildret han ødeleggelser fra flommen. De nådde Hankow 9. august kl.11.30 og Masoni kunne melde til Norge at han hadde vært frisk på hele turen, bortsett fra et illebefinnende i starten av reisen.

Avreisen mot Laohokow startet allerede dagen etter. 16. august meldte han om at han har fått en akutt tannpine. Denne ble så voldsom, at han ikke fikk sove om natta. Han fikk også et snev av klimatfeber på grunn av at kinnet på venstre side hadde hovnet kraftig opp på grunn av tannverken. Hevelsen vokste også nedover halsen, og tannverken var som tortur. Først 21.august ble smertene så godt som borte. Fredag 23. august kom Masoni endelig fram til Laohokow. Her inspiserte han misjonsstasjonene. Det viste seg at det meste var i orden, men på den ene stasjonen hadde de vært innbrudd, og en del av innboet var stjålet.

Etter et opphold i Laohokow, reiste Masoni videre til Tsin-shan-kiang. Her rapporterte han 31.oktober at mange utenlandske misjonærer var på plass i område, og at alt var fredelig. I desember forteller han at han hadde vært en snartur i Laohokow for å hent to gutter som gikk på skolen på misjonsstasjonen. Han dro like før jul til «sin egen» misjonsstasjon Yüngyang, men var tilbake i Tsin-shan-kiang til jul. Det er det siste vi leser fra Edvard Masonis penn i Kineseren. I mai-nummeret 1902, er det trykket et brev fra mars fra Ole M. Sama, som var tilbake i Laohokow. Her forteller han at Masoni hadde tatt imot dem da de kom. Han hadde gjort rent på stasjonen både utvendig og innvendig. Da søndagen kom, var det tid for velkomstmøte. Masoni begynte møtet med bønn, og Sama talte. Sama skrev også at Masoni var klar for å reise tilbake til Yüngyang.

Da nye og gamle misjonærer var tilbake i Kina, reiste altså Masoni til «sin» stasjon i Yüngyang. Sommeren 1901 hadde NLMs generalforsamling gjort endelig vedtak om at NLMs misjonærer ikke skulle ordineres. Dette hadde vært en betent debatt både i Norge og blant misjonærene i Kina (se under). Etter at endelig beslutning var fattet, forlot en stor del av NLMs misjonærer organisasjonen. Masoni var en av dem. Vel framme i Yüngyang skrev han brev til hovedstyret og sa at han ikke kunne bøye seg for vedtaket som var fattet i GF. Fellesstyret tok brevet som en oppsigelse, og tok konsekvensene av det. Masonis versjon av det som skjedde, var at han fikk sparken.

Masoni mistet lønna, og han ble krevd for lånet han hadde til NLM, og som han ikke hadde betalt noe tilbake på. Masoni fortsatte noen uker i Kina på eget ansvar, men måttet til slutt reise heim til Norge. Forbundsstyret ville ikke gi ham reisepenger, men etter press fra kollegaer i Kina, fikk han låne penger av misjonen for å komme seg heim. Han forlot feltet utslitt og nedbrutt i august og ankom Stavanger i slutten av november 1902. Misjonens ledelse konkluderte på følgende vis: «Forholdet mellom ham (Masoni) og misjonen og medarbeiderne hadde aldri vært lykkelig.» Kinamisjonens brutale behandling av Masoni i forbindelse med oppsigelsen, ble ett av flere ankepunkt mot organisasjonen som Masoni kom til å målbære både skriftlig og muntlig da han var tilbake i Norge. Men før vi ser mer på det, vil vi ta med litt mer om den såkalte ordinasjonsstriden, som var den direkte årsak til Masonis oppsigelse.

Edvard Masoni 1896

Ordinasjonsstriden

NLM ble stiftet i 1891. Det første tiåret etter stiftelsen ble den kirkelige kursen lagt. Striden sto først og fremst om hvorvidt NLMs misjonærer skulle ordineres av Den norske kirke eller innvies av NLMs hovedstyre. Det andre stridsspørsmålet gjaldt hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. Det store flertallet av misjonærene ønsket ordinasjon, men ledelsen i Norge var skeptisk. Saken var oppe på flere styremøter og generalforsamlinger og endte med at NLM ikke vil ordinere sine utsendinger, men innvie dem selv ved en forbønnshandling av hovedstyret.

Spørsmål om ritualer ved kirkelige handlinger ble først vedtatt av generalforsamlingen i 1895. Da het det kort og enkelt at faste ordninger «bør være så få og enkle som mulig.» Misjonærene var heller ikke enig i dette og ønsket ritualer lik det som var i Den norske kirke. Hovedstyret delte ikke dette synet, og vedtok en ordning som blant annet innebar så få og enkle faste former som mulig, plass for nådegavene og fri bønner. Hovedstyrets forslag ble vedtatt av generalforsamlingen i 1899.

Da misjonærene kom heim på grunn av bokseropprøret, ønsket mange av dem å få prøvet saken en gang til. Da de ikke nådde fram på et rådsmøte 3. januar 1901, leverte misjonærene Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sine oppsigelser. Det samme gjorde en misjonskandidat. Disse ble for øvrig de første utsendingene for NMS sitt nye Kina-arbeid som ble vedtatt opprettet sommeren 1901. Da utfallet av denne striden nådde Masoni i Kina, valgte han å si opp. Men først la han til rette for misjonærene som kom i retur til Kina på nyåret 1902. Til Forbundsstyret skrev han blant annet: «Jeg må åpent og bestemt erklære at Forbundets meninger med hensyn til de omstridte ting, deler jeg aldeles ikke. Jeg kan ikke etterfølge Generalforsamlingens beslutninger, da det er min fulle overbevisning at Forbundet har tatt feil og er i strid med sine egne grunnregler. Det er ikke rett å handle mot sin egen overbevisning, for det er synd.»

Oppgjør med NLM

Etter at Masoni kom heim til Norge i november 1902, reiste han mye rundt i Norge og hadde møter om Kina. På disse møtene brukte han mye tid på harde angrep på NLM. Angrepene gikk både på NLMs syn på ordinasjon og ritualer, men også på den behandlingen han selv mente seg utsatt for da han måtte slutt i NLM. Han skrev også flere ramsalte innlegg i ulike aviser der han advarte mot NLM.

I et leserbrev i avisen Vestlandsposten nr.23 og 24 1903, bruker Masoni hardt skyts mot sin gamle arbeidsgiver. Han forteller hvor dårlig det står til på Kinamisjonens felt, og at dette skyldes deres arbeidsmåter. Han fortsetter: «Og dette har kanskje også Fellesstyret forstått, siden de har stanset dagboken over min reise til misjonsfeltet i 1901 i Kineseren. For denne (dagboken) taler åpent og ærlig om den ynkelige tilstand ved stasjonene. De vil kanskje ikke at misjonsfolket skal få vite sannheten. Disse løgn-, bedrag og tyvehistorier og indirekte mord, skal vel ikke omtales.»

Videre skriver han: «Kun Gud vet om hva jeg i det siste har lidt der ute i Kina på grunn av disse Forbundsugreier. Mine tårer, sukk og sjelekvaler kjenne kun Han som vet alt. Og uten Guds hjelp og styrkende hånd, hadde jeg visst ligget i min grav på grunn av disse tærende kvaler, bedrøvelser og sjelekamper, påført ved menneskers uforstand. Derfor ble også mine legemskrefter så nedbrutt, at jeg fikk en tærende sykdom.»

Flere misjonsvenner skrev også avisinnlegg både til støtte for og mot Masoni. Jeg har funnet artikler om Masoni-saken i aviser i hele Sør-Norge. Masonis virksomhet i Norge ble avsluttet tidlig på høsten 1903 da han satte kursen vestover mot USA.

(foto nlm-arkivet)

Til Amerika for å bli lege

17. oktober 1903 gikk Masoni om bord i båten «Saint Louis» som lå til kai i Southampton, med kurs for New York City. Planen hans var å utdanne seg til lege, med tanke på ny utreise til Kina. Han begynte på det fireårige legestudiet på Hamline universitet i Minneapolis høsten 1904. På universitet traff han en annen nordmann, Tønnes Frøyland fra Sokndal. Frøyland hadde planer om utreise som legemisjonær for NLM. Masoni begynte etter kort tid å motarbeide Tønnes Frøyland. Han fikk med seg noen venner, og de spredte mange og vonde rykter om han. De anklaget han blant annet for å leve i umoral, uærlighet, latskap og for å mangle åndelig interesse. De sendte også brev til hovedstyret for NLM med slike anklager. Ryktene nådde også Tønnes selv, og han sendte et forklarende brev til hovedstyret.

Hovedstyret tok dette så alvorlig at de sendte den kjente misjonshøvdingen fra Egersund, Brynjuf P. Mugaas til Amerika for å undersøke saken. Masoni selv reiste bort da Mugaas kom til USA. Mugaas konkluderte med at alle anklagene var falske og forlangte at ryktesprederne skulle trekke anklagene tilbake. Hvis ikke ville Kinamisjonen vurdere å gå til rettsak. Dette endte med at de falske anklagene ble trukket tilbake og beklaget.

Mugaas sitt besøk i Amerika medførte også en avisartikkel i Stavanger Avis i februar 1910. Artikkelen het «Omkring Masoni» og beskrev Mugaas sin tur som en lystreise på NLMs bekostning. Artikkelen var skrevet av en jernbanemann. Mugaas gikk til meddomsretten med saken, for å få dømt beskyldningene for usanne. Mugaas vant saken og jernbanemannen måtte betale Mugaas sine saksomkostninger.

Edvard Masoni brukte ellers tiden i Amerika til å reise rundt i landet og forkynne Guds ord og å holde foredrag om Kina.  Hendelsen fra bokseropprøret nevnt over, var noe han fortalte på en slik turné. Han var da på besøk hos pastor Krogstad i Trinyty Lutheran Church i Grand Forks og hadde foredrag om Kina. Han fullførte legeutdannelsen og kom tilbake til Norge i 1909.

Fra Kineseren 1910

Kamp for samers rettigheter

I perioden fram til han reiste ut igjen til Kina i januar 1912, talte han på ulike møter rundt om i landet. Han talte på møter i avholdsforening i Stavanger, på basar i loge i Sandnes, foredrag om Kina på Hemnes forsamlingshus, på Halsnøy, Feda og på ulike møter i Jelsa, for bare å nevne noe. Fra Jelsa meldtes det i Stavanger Aftenblad at Masoni holdt et «opplysende foredrag om det såkalte Kinaforbunds forhold til den lutherske kirkes bekjennelse, dets opptreden mot annerledes tenkende og om det åndstyranni det søker å utøve. Foredraget som varte i fulle 2 timer, ble med oppmerksomhet fullt fra først til sist.»

Særlig intens var hans møtevirksomhet på Jæren. Her gikk han til frontalangrep på Kinamisjonens lære, ikke minst i synet på fri nattverd. På Brusand ble bedehuset stengt for han, noe som førte til full splittelse blant bedehusfolket. De som var uenige i at Masoni ikke fikk tale, gikk ut av venneflokken. De kjøpte nabotomta til bedehuset, for å bygge eget bedehus der. På Vigrestad samlet han mye folk og et fyldig referat ble sendt til ulike aviser. Dette resulterte i at kretsstyret for NLM sendte ut en redegjørelse om den såkalte Masoni-saken til foreningene.

Foruten møtevirksomheten med forkynnelse, informasjon om Kina og agitasjon mot Kinamisjonen, arbeidet Masoni også i disse årene for samefolkets sak. Han skrev flere artikler i det samiske bladet «Waren Sardne». Han reiste sammen med sameaktivisten Elsa Renberg til Finnmark og oppfordret samene til å organisere seg for å fremme sin sak. Det ble referert at Renberg talte på verdslige møter, mens Masoni også fikk tale i kirkene siden han var misjonær. I Finnmark fikk Masoni være med å stifte den første samiske forening i Tana. Han brukte også sterke ord mot Samemisjonens arbeid på disse samlingene. Etter at han reiste tilbake til Kina ble det slutt på agiteringen for samenes sak. En historiker skriver at tapet av Masoni var ganske følbart for arbeidet for samiske rettigheter. «Masoni hadde vært en sterk og dyktig forbundsfelle, og som misjonær hadde hans ord ei ekstra stor vekt når andre autoriteter måtte tas i skole.»

Samer (foto digitalmuseet)

Tilbake til Kina

5. januar 1912 var det avskjedsfest for Edvard Masoni i Hetland kirke i Stavanger. Han reiste like etter til Kina. I juli kunne Stavanger Aftenblad melde at Masoni var ankommet Kina. Tilbake i Kina startet Masoni et eget misjonsarbeid i Sichuan. Dette fikk navnet Independent Evangelical Lutheran Mission (ELM). I et minneord over Masoni i Stavanger Aftenblad omtales denne tiden slik: «Han arbeidet som lege og misjonær. Han gikk til fots fra bygd til bygd, helst i utkantene der andre misjonærer ikke kom. Han tok seg av både åndelig og legemlig syke. I mellomtiden hadde han skole for voksne og barn..

Men så ble det opprør i Kina. Røverne kom til den byen Masoni bodde, oppe i Yangtsekiang-dalene. Han måtte rømme for å berge livet, og lå gjemt i ei jordhule i 15 dager. Han led mye vondt, og helsa ble knekt for alltid. Røverne tok alt han eide. Noe tok de med seg, mens resten ble brent. Nå sto han fattig og snau. Bare noen kroner til heimreisa til Norge fikk han med seg. Disse hadde han fått av venner i Norge.»

Edvard Masonis grav (foto skuvla.info)

Siste år

Edvard Masoni kom heim til Norge for godt i 1928. Da var helsa knekt, og han var uten inntekt og formue. Han flyttet fra plass til plass og tok inn hos venner, men han fortsatte å forkynne Guds ord. Det siste året bodde han hos Johanna og Torger Øvstebø i Åkra. Familien Øvstebø besto av ni personer, den yngste var nyfødt. Det ble travelt for husmor, med den store familien og i tillegg en syklig predikant i huset et helt år. Det ble derfor bestemt at Masoni skulle reise videre våren 1930, men han eide ikke penger. Torger tok derfor en tur rundt i bygda for å samle inn en pengegave til Masoni. Dette var den 5. mars. Mange ville gi en gave, og da han kom tilbake etter sin runde, satt de to karene og samtalte om dette. Da fikk plutselig Masoni et anfall. Han kastet seg på senga og sovnet inn, 60 år gammel. Han ble begravet fra Åkra kirkegård 11. mars 1930.

I et minneord i Stavanger Aftenblad er forkynnelsen til Edvard Masoni omtalt slik: «Han satte strenge krav til seg selv og til alle som bekjente seg som kristne. Ja så streng var han, at noen syntes han var for streng. Men han gikk aldri utenom det som sto i Bibelen. Noen ganger kunne folk kjenne seg støtt, men måtte stadig erkjenne at Masoni hadde rett.»

 

 

Kilder:

Axel Coldevin: Mo prestegjeld etter 1850

Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år

Handeland og Tiltnes: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år I og II

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Josef Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen

Kaare Granøyen Rogstad: Streif i Sør-Samenes saga

Olav Uglem: Norsk misjonshistorie

Peder Borgen: Samenes første landsmøte

Per Otnes: Den samiske nasjon

Samisk skolehistorie 4 (nettutgave)

 

Hans J. Henriksen: Sameforeninger I første del av 1900-tallet (Ottar januar 1976)

Kineseren, 1897-1902

Olav Myre Johannes Anderson Fjellmann. Årbok for Rana 1989

R. G. Tiedemann: Missionary Societies in China

Sigurd Marsten Samegutten fra Rasta i Rana som ble misjonær og lege i Kina. Årbok for Rana 1983

 

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

familysearch.com