lørdag 28. mars 2020

Er alle på bedehuset kristne?



Kanskje du synes dette er et merkelig spørsmål. De som går på bedehuset, går der jo fordi de vil være kristne?

En av de innledningene på en tale som har rystet meg aller mest, skjedde foran en forsamling på mange hundre ungdommer. Om taleren mente det han sa, vet jeg ikke. Foran en slik stor forsamling kan noen og enhver komme til å stokke ordene feil. Men det som ble sagt og som rystet meg langt inn i sjelen, var følgende: «Jeg forventer at alle som er her er kristne».

Er dette en forventning som holder på å få innpass hos oss bedehusfolk? Alle jeg treffer på bedehuset er frelst. Vi kjenner jo de som kommer, og vet at alle disse vil høre Jesus til. Tenker jeg som predikant slik? En slik tanke vitner om åndelig søvn. Noen faller i ei annen grøft, og vil selv sette stempel på hvem som har sin sak i orden med Gud, og hvem som ikke har det. En slik holdning er åndelig hovmod.

Det er heldigvis ikke opp til noe menneske å avgjøre hvem som er frelst og hvem som ikke er det. Kun Jesus kjenner hjertene! Som vennesamfunn skal vi ha stor respekt for den enkeltes bekjennelse. Så sant ikke livet slår i hjel bekjennelsen, skal vi respektere hverandre og anerkjenne hverandre som brødre og søstre i Herren. Ved valg av tillitsverv, vil både livets vitnesbyrd og munnens vitnesbyrd, være avgjørende.

Når dette er sagt, opplevde jeg likevel den nevnte talers forutsetning som rystende. Hvorfor? Jo, fordi det går an å være aktiv i kristent miljø, kor, misjonsforening, kirke, bedehus, prest, predikant uten å være frelst. Det går an å leve et så kristent liv at alle tror du er frelst, men Jesus vet noe annet.

Mange religiøst aktive skal en gang våkne i fortvilelse. Det står så alvorlig i Luk 13,25-27: «Når husbonden først har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» Tenk å ha vært stamgjest ved nattverdbordet og likevel møte ei stengt himmeldør!

Har du olje i lampen din? er du frelst?

I Mat 7, 21-23 står det om mulig enda mer alvorlig: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mot loven!» Tenk så forferdelig å møte ei stengt dør på dommens dag, og ha trodd at alt var i orden. Tenk å ha levd som kristen, profetert i Jesu navn, drevet ut onde ånder og gjort kraftige gjerninger i Jesu navn, men så viser dommen at det hele var et bedrag. Det går faktisk an å stole på sin kristendom, sine gjerninger, sine rette meninger, mens Jesus står utenfor.

Derfor skal en predikant alltid regne med at det er ufrelste i forsamlingen. Vi må ikke fra talerstolen gi en attest på hjerteforholdet til tilhøreren. Den saken er det Den Hellige Ånd som skal ta seg av. Og derfor må vekkelsestonen lyde også i forsamlinger der alle tilhørerne har gått på bedehuset i årevis. Guds folk trenger vekkelsestonen og han eller hun som «har navn av å være en kristen, men Ånden og ilden har sluknet hos ham», trenger den.

Og samtidig vil jeg legge til. Mange Guds barn sliter med frelsesvisshet. De er Guds barn, og vil det være. Samtidig er de urolige for om saken deres med Jesus er i orden. Det disse trenger, og det vi alle trenger, er et blikk bort for seg selv og på «Guds lam, som bærer bort verdens synd.» (Joh 1,29) I påskens evangelium hører vi om Barabas som gikk fri. Han var dømt for opprør og drap. Skyldig til døden for syndene mange. Men så var det en annen som tok Barabas sin plass. Jesus som var uskyldig, ble dømt til døden. Barabas som var skyldig, gikk fri. «Alt som var meg imot, ble utslettet med blod. Det ble naglet til korset ved ham». Det er frelsen. Det er oljen på lampen.

I endetidsmenigheten omtalt i Mat 25,1-13 var alle bekjennende kristne. Alle var på vei for å møte brudgommen Jesus. Men halvparten var ikke frelst. De manglet olje på lampen, og derfor møtte de ei stengt himmeldør. Men i dag er nådens tid. Frelsens pris er betalt med Jesu blod på korset. Du får frelsen som en Guds gave, ufortjent av nåde.

Ei trofast misjonskvinne på Jørpeland, Karoline Kvalvåg, ble spurt av Tore Tungland på en jubileumsfest for kvinneforeningen: «Har du bruk for Jesus, Karoline?» Jeg glemmer ikke svaret. Det kom kontant, var kort og enkelt, men kom rett fra hjertet: «Ja, voldsomt!» Jeg vil gjerne få slutte meg til det vitnesbyrdet. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» Frelsen er ingen selvfølge, nei, den er nåde hele livet!








mandag 23. mars 2020

Friskoler i et splittet samfunn

Tryggheim ungdomsskule Nærbø (foto Jærbladet)

I avisen Dagen 23. mars 2020 har jeg et leserinnlegg, som er et svar på en artikkel i samme avis, med argumentasjon mot kristne friskoler.

Her er mitt debattinnlegg:

I et innlegg i Dagen 16. mars, argumenter Vidar Sætre mot kristne friskoler. Han mener at friskoler gir et mer splittet samfunn. Spørsmålet er om ikke de kristne friskolene er nødvendige fordi samfunnet allerede er splittet.

Fram til 1960-tallet var den offentlige skole en kristen skole. Formålet til skolen var blant annet å oppdra barna i kristen tro. Etter den tid har den offentlige skolen blitt en skole uten kristen forkynnelse, der aller religioner skal presenteres med samme innlevelse. Hverken skole eller samfunn er lenger ens, men er blitt religiøst mangfoldig. Til og med statskirken er oppløst og blitt en frikirke.

I dette livssynsmangfoldet, er det både forståelig og naturlig at kristne foreldre ønsker å gi sine kjære barn en kristen oppdragelse også i skolen. Mer enn noen gang må det være nødvendig at barna i all oppdragelse får hjelp til å bli bevart i troen. Derfor bør de kristne friskolene få all mulig støtte og oppmuntring fra kristenfolket.

Sætre ser ut til å mene at kristne friskoler er som åndelige bobler. Jeg tror ikke det finnes noen kristen friskole der alle elevene er kristne. Kristne grunnskoler og videregående skoler er i stor grad en arena hvor ulike livssyn møtes. På disse skolene går muslimer, humanetikere, ungdom som er likegyldige overfor religion osv. Her er alle velkomne, og respekten for de ulike livssyn skal være stor. Den kjenner lite til kristne skoler, som kaller dem for ei «kristenboble».

Nå er det kun få steder der kristenfolket har ressurser til å bygge kristne friskoler. De aller fleste barn fra kristne heimer går derfor på offentlige skoler. De fleste av disse er drevet av dyktige lærere med stor respekt for barnas overbevisning. Men kristen forkynnelse kan de ikke drive. Og når det ikke finnes noe som er «religiøst nøytral undervisning», kan ikke den offentlige skole være en hjelper med den kristne oppdragelsen, ofte tvert imot. Det faller derfor et ekstra stort ansvar på kristne foreldre med barn i den offentlige skole, å legge til rette for kristen oppdragelse og opplæring i heimer og på bedehus.

En ting vil jeg gi Sætre rett i. Det er ingen garanti for god kristen opplæring, om vi har kristne skoler. De kristne skolene er helt avhengige av personell som både deler skolens grunnsyn og makter å formidle dette til de små.



Her er innlegget som jeg svarte på:

Fra Dagen 16.03.2020













lørdag 21. mars 2020

Møteuke med Nissen



I disse koronatider er det godt for en predikant å kunne høre på andres forkynnelse, noe mer enn normalt.

Denne uka har jeg hørt på taler av den danske forkynner og bibelskolerektor Hans Erik Nissen. Det har vært en både rik og god møteuke. Underveis har jeg notert meg noen sitat fra talene, både til formaning, oppmuntring og trøst. Jeg deler dem gjerne:

Jesus har betalt løsesummen for din frelse. Du er dyrebar i Jesu øyne (Jes 43.4). Derfor er prisen Jesus måtte betale så utrolig høy. Du er kjøpt med Jesu dyrebare blod.

Når Jesus tar din herlighet bort, er det for å skjenke deg noe mye større, en herlighet full av nåde.

Når det dreier seg om frelsen, skal jeg ikke tjene Jesus. For da er alt av nåde, av Jesu uforskyldte nåde.

Det er en trussel mot min tro, hvis jeg kommer i sentrum. Hva jeg er, hva jeg skal gjøre, tro eller elske.

Det er så mye blodfattig forkynnelse og blodfattig kristendom i vår tid.

Jesu blod er dyrebart for Gud. Tolleren i tempelet har lært oss den rette frelsesbønn: «Gud, vær meg synder nådig.»

Uten Jesu blod er det ikke noe liv i Gud.

Mitt hjertets ønske: Tal til mitt hjerte om Jesus!

Det er mye intelligent tale til fornuften i vår tid, men lite tale til hjertet!

Hvordan kan jeg som er fortapt, unngå å gå fortapt?

Jeg er Jesu lønn for hans verk på Golgata.

Jesus vil at det Ord du hører skal endre noe i ditt liv. Han vil du skal bli omvendt!

Jesus var den største helvetespredikant som har levde. Han vil at du skal frelses for å slipp å gå fortapt. Derfor er mitt største ønske: Jeg må bli frelst! Jeg må nå himmelen.

En norsk misjonær døde da han reddet en peruaner fra å drukne. Jeg tror peruaneren ofte tenker: «Jeg lever fordi en døde for meg». Slik er det med min frelse. Jeg er frelst og har fått det evige liv, fordi Jesus døde for meg.

Det er nok for en kristen å være en nådetigger hos Jesus.

Hans Erik Nissen (1938-2016)











onsdag 18. mars 2020

Korona, Luther og Visjon Norge



Verden rammes nå av en pandemi som vi ikke har sett maken til siden spanskesyken for hundre år siden. Det gir grunn til ettertanke.

Pest og epidemier har fulgt menneskeheten gjennom hele historien. Verst var nok svartedauden rundt år 1350, hvor omtrent halve Norges befolkning døde, og 60 % av Europas innbyggere. Korona viruset er mildt, men farlig nok for dem som er i utsatte grupper.

Fra TV-stasjonen Visjon Norge har det kommet skremmende uttalelser om denne pandemien. En predikant lovet beskyttelse mot viruset hvis det ble gitt kr.2020 i gave. Jan Hanevold selv provoserte med å trosse myndighetenes forbud mot håndhilsning og fleipe med sykdommen på direkte TV. Det er både alvorlig, trist og håpløst med en slik veiledning i kristendommens navn.

Jeg tror på en Gud som har omsorg for oss mennesker. Han har gitt sine engler befaling om å bevare sine. Les gjerne Salme 91 på nytt. Men som kristne er vi ikke lovet å slippe sykdom og død. Og vi formanes til å følge myndighetens råd og veiledning, så lenge den ikke trosser samvittigheten.

Det var også pest som herjet på Martin Luthers tid. Hans veiledning er verd å lytte til. Det er veiledning i tråd med Guds ord. Luther sier bl.a. at noen mennesker frister Gud ved å forsømme alt som forhindrer sykdom eller epidemier. De vil ikke bruke medisiner og unngår ikke stedene der smittsomme sykdommer har oppstått eller menneskene som har sykdommen. Han sier videre at disse sier at sykdommen er Guds straff, og at hvis Gud vil beskytte oss, så gjør han det nok uten all medisin og våre forholdsregler. Luther er helt tydelig på at en slik holdning ikke er å stole på Gud, men å friste Gud. For Gud har skapt medisinen og gitt oss forstand til å forstå kroppen og ta vare på den, slik at den kan være sunn og frisk.

Han oppfordrer videre til å følge gode forhåndsregler for å unngå smitte, ellers kan en ved sin uforsiktighet være medvirkende årsak til andres død. Han advarer mot en falsk åndelighet, som sier at siden Gud kan helbrede, så trenger ikke jeg å ta medisiner eller andre forhåndsregler. Nei, en slik holdning kan faktisk gjøre deg til morder.

En slik veiledning er sunn. Et lengre utdrag av Luthers veiledning finner du under:

-------

Martin Luther


Martin Luther om hvordan forholde seg ved en pest
«Noen mennesker er for dristige og frimodige til å friste Gud og forsømmer alt for å forhindre sykdommen eller epidemiene. De forakter bruken av medisiner og unngår ikke stedene der smittsomme sykdommer har oppstått eller menneskene som har hatt dem. De drikker og leker med de syke, og med det vil de bevise sin dristighet og sier: Det er Guds straff. Hvis han vil beskytte oss, så gjør han det nok uten all medisin og våre forholdsregler. Men dette er ikke å stole på Gud, men å friste Gud. For Gud har skapt medisinen og gitt oss forstand til å forstå kroppen og ta vare på den, slik at den kan være sunn og frisk.

Den som ikke bruker medisinen når han har den og kan bruke den uten skade for sin neste, han ødelegger sin egen kropp og må være forsiktig så han ikke blir sin egen selvmorder for Gud. For på den måten kan du også unngå å bruke mat og drikke, klær og hus og være frimodig i troen og si: Hvis Gud vil frelse meg fra hungersnød og frost, vil han sannsynligvis kunne gjøre det uten mat og klær. Men en slik person vil absolutt være sin egen morder. Og enda mer grusomt er det når du ikke tar vare på din egen kropp og ikke hjelper til med å forhindre epidemier så mye du kan.

Dermed kan mange andre også bli smittet og forgiftet, som ellers ville ha levd hvis man hadde tatt vare på kroppen slik man skulle. Man vil da også bli skyldt i sin nestes død og for Gud være en mangedobbel morder. Slike mennesker oppfører seg faktisk som når et hus brenner i byen, og ingen ville redde det, men lar brannen brenne, slik at hele byen brant opp. De sier heller: Vil Gud gjøre det, så kan han nok slukke og redd byen uten vann.

Nei, min kjære venn, det er ikke fint gjort. Bruk medisinen. Ta den som kan hjelpe deg. Vask hus, hage og gater. Unngå også mennesker og steder sin neste ikke trenger deg eller der sykdommen florerer. Og oppfør deg på samme måte som en som kan hjelpe med å dempe brannen. For hva er smittsomme sykdommer annet enn en ild som ikke sluker tre og halm, men kropper og liv? Og tenk slik: Fienden har, med Guds tillatelse, har sendt oss gift og dødelig smitte. Derfor vil jeg be Gud om at han vil være og forbli nådig mot oss.

Deretter vil jeg hjelpe med å rense luften. Gi og motta legedom. Unngå steder og mennesker der de ikke trenger meg, slik at jeg ikke skader meg selv og kanskje forgifte og smitte mange andre. Da kan jeg ved min uforsiktighet, bi årsak til deres død. Hvis Gud vil ramme meg, vil han nok finne meg. Jeg har imidlertid gjort det jeg kunne gjøre, og har dermed ikke skylden for hverken min egen eller andres død. Men der min neste trenger meg, vil jeg ikke unngå hverken sted eller person, men frimodig gå til ham og hjelpe ham. Se, det er en rett og gudfryktig tro som ikke er dumdristig eller overmodig og ikke frister Gud.»

(oversatt fra lutherdansk.dk)








mandag 16. mars 2020

Død eller levende tro?



Mange av de tidligere tiders store salmediktere, var ikke redd for at salmene skulle bli for lange. Både ti og tjue vers var vanlig.

I ei gammel bok av C. H. Spurgeon, kalt «Jesus alene», utgitt i 1887, siteres en salme av den svenske presten og vekkelsespredikanten Lars Linderot (1761-1811). Salmen er på 26 vers, og er Linderots forkynnelse på verseform, av bibelteksten fra Romerbrevet 10,10-18. Bibelteksten er som følger:

«Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?

Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord. Men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo visst! Over hele jorden har deres røst nådd ut, og deres ord til jorderikes ender.»

Her følger salmen til Linderot:

Ved hjertets tro den arme sjel
Frikjennes som rettferdig.
Med munntro går det aldri vel,
Og aldri blir du verdig
Til himlens store æreskrans
Hvis hykleriets usle glans
Du ei i tide slipper.

Her synges tro i kirkene
Av tro hver hykler skyter
Han aldri angrer syndene
Guds bud han stadig bryter.
Hans tro er stum uti hans munn
Men se, uti den siste stund
Slett ingen tro han eier.

Akk, synder, hør hva hjelper deg
En tro som er i munnen?
Her spørres: Går du livets sti?
Har du din Kristus funnet?
Å finne Kristus – det er mer,
Enn at du flyktig til ham ser
Med ditt innbilnings blikk.

Med munntro du den samme er,
Den samme Satans slave.
Den dreper intet ondt begjær.
Har ingen nådegave.
I synd du er, som før du var,
Og Djevelen er dog din far
Tross all den tro du hykler.

Nei, hjertets tro, bekjennelsen
I munnen og må være.
For aldri, aldri uten den
Du kristennavn bør bære.
Bekjenne Kristus fordrer mot
Når du skal våge liv og blod
For Kristi rene lære.

Nest hjertets tro, bekjennelsen
I munnen og må være
For aldri, aldri uten den
Du kristennavn bør bær.
Bekjenne Kristus fordrer mot
Når du skal våge liv og blod
For Kristi rene lære.

Når æren ei i fare står,
Når ingen sjel deg skader,
Når livet du beholde får,
Når verden deg ei hater,
Når allting går deg vel i hånd, -
Da vel en hykler gjerne kan
Bekjenne Gud med munnen.

Men gjør blott munnsbekjennelsen
Vel noen synder salig?
Nei, ingen har den reddet enn.
Den flokk er fast utallig,
Som løst bekjenner Jesu navn,
Til i avgrunnens åpne favn
Bekjennelsen oppslukes.

La verdens barn overfalle deg
På liv og gods og ære,
Fordi du ei går syndens sti,
Men følger Jesu lære.
La se, om du bekjenner nu!
Akk, snarere fornekter du,
Lik Peter i palasset.

Om deg halshugging true
Når Kristus høyt bekjennes.
Ditt liv i fare sveve
Da vist du snart omvendes
Da sikkert nektet du og svor:
Jeg Kristus og hans Ord ei tror.
Den mann jeg ikke kjenner.

Om i ditt ekteskap du fikk
Din makes hat å bære.
Fordi den smale vei du gikk
Og fulgte Jesu lære.
Da frykter jeg, du nektet
Din Gud for den du ektet,
Og gikk på andre veie.

Akk, akk, det står så ille til
I disse siste dage,
At man kan skremme hvem man vil,
Fra alt hva Gud behager.
At bedring, tro, omvendelse
Og ærlig munnsbekjennelse
Et spotteord kan hindre!

Nå snakkes høyt av hyklere
Om frelsen og om nåden,
Forsoningen som måtte skje,
Og hele guddomsgåten.
Men han ble nektet, det er visst,
Om verden nå med vold og list
Vår kristentro forfulgte.


Men ti, nå sier noen så:
Det går jo an å vente,
at jeg i Kristi fotspor går.
Jeg kan jo hopen følge.
Med munnen kan jeg jo si nei
Den herre Krist jeg kjenner ei,
Men lønnlig tro ham være.

Angriper verden liv og gods,
Jeg denne list får bruke.
Jeg kan ei kjempe meg til blods
Når verden vil oppsluke
Hver sjel som følger Herrens bud.
Da med min munn jeg nekter Gud,
Men hjertet skal bekjenne.

Å, falskhet! Nei, det går ei an.
Du handle må oppriktig.
Gå midt i døden som en mann,
Bekjenne det er viktig.
Om bøddel øksen luet
Og deg med døden truet,
Skal Kristus dog bekjennes.

Nå gjelder det å prøve seg,
Hva du i nøden gjorde.
Når verden ville myrde deg,
Om du bekjenne turde.
Det er ei kunst å tale nu,
Men, arme sjel, hva gjorde du
Om livet skulle springe?

Hva gjorde du om og det gjaldt
Din eiendom å miste?
Si, mon du ei fra troen falt
Ved slik en lodd å miste?
Om du ditt gods beholde fikk
Såfremt du dog fra troen gikk,
Mon Jesus du bekjente?

Merk, hvem som rett på Jesus tror
Til skamme ei skal komme.
På troen frelsen jo beror,
Den styrker alle fromme.
Men troen må du fatte rett
For ellers bliver du så lett
Evindelig bedragen.

Her fordres tro, har skriften sagt.
Det ord skal evig stande.
Men ei til tro du bliver bragt
Med lys med løgn og blande.
Nei, syndens velde dødes skal.
Du frelses ei i annet fall,
Slev om du om troen taler.

I lengsel titt man setter tro
Men dette bør forklares
At ei man bygger på den ro
Som hver kan vederfares.
For skal din lengsel være sann,
Du i den hele verden kan
Kun Jesus ettertrakte.

Men usling, du som lenges mer
Kan hende etter verden.
Som mest på muld og rikdom ser
Og livets usle ferden!
Så lenge synden er deg kjær
Langtmer enn Jesus Kristus er,
Forbannet er din lengsel.

En barm uten varig frukt
En flyktig ild i sjelen.
Som like hastig bliver slukt
Det tenker syndetrellen
Er troens ekte lengsel, nei
Den usle lengsel duger ei
Til tro det mere fordres.

Den hissige skal blive mild.
Forsonlig den hevnfulle.
Og den som gikk i lyster vill
Og rent forderves skulle.
Han skal oppstå fra alskens synd
Fra kjødets lyst og verdens dynd.
Da tror han rett på Kristus.

Den ukyske skal blive ren
I gjerning, ord og tanke.
Avstå fra last, og vær ei sen!
De, som i lyster vanker
Har ennå Jesus aldri sett
Nei, synden må fornektes rett.
Da først du tror på Kristus.

Ulydig barn blir lydig nu
Når tro i hjertet virkes.
Å, arme barn, hva sier du?
Kan dette hos deg merkes?
Fortørner du din far og mor
Å, da for visst du ikke tror
På Herren Jesus Kristus.


Det er godt at våre salmer og sanger har blitt kortere. Når vi leser Linderots mange vers, ser vi det blir en del gjentakelser. Men Linderots budskap er like aktuelt i dag. Er du en frigjort kristen, eller har du kun navn av å være frelst, men er åndelig død?

Noe til ettertanke og selvprøvelse.










fredag 13. mars 2020

Jacob Traasdahl – forkynner og åndelig leder


Jacob Traasdahl og C. O. Rosenius (t.v.)

En av de store åndelige ledere andre halvdel av 1800-tallet, var Jacob Traasdahl. Han er kalt rosenianismens far i Norge, og var både en mektig forkynner og en aktet leder for indremisjonsbevegelsen på Vestlandet.

Det er pinsestevne i Johanneskirken i Gøteborg 9. juni 1867. Kirken er stapp full, ikke minst fordi den kjente forkynneren Carl Olof Rosenius skulle tale. Rosenius var 51 år og hadde hatt to slagtilfelle, ett i 1865 og ett i 1866. Han var nå i tålig god form, og mange gledet seg til å høre hans frigjørende forkynnelse.

En av tilhørerne var en ung forkynner fra Norge. Han hadde hatt flere møter sammen med Rosenius, og satte han veldig høyt som sjelesørger og forkynner. Nordmannen het Jacob Traasdahl og var i Gøteborg som indremisjonær i Evangelisk-Luthersk Missionsförening. Jacob var 29 år, han var stor av kroppsbygning og selv en mektig forkynner. Han var blitt åndelig frigjort ved å lese Rosenius sine bøker.

Det er tid for dagens tale, og Rosenius går opp på talerstolen. Han ber ei bønn og sier noen innledende ord før tekstlesningen. Men før han får lest dagens tekst, faller han om på talerstolen. En av dem som stormer opp for å hjelpe, er Jacob fra Norge. Han er med og bærer Rosenius ned av talerstolen og får hjulpet Rosenius til Sahlgrenska sykehus. Her blir det konstatert et tredje hjerneslag.  Rosenius kom seg raskt igjen, men allerede på nyåret 1868 ble han syk på nytt, og døde 28. februar, kun 52 år gammel.

Hvem var så denne storvokste norske lekpredikanten i Gøteborg? Vi skal følge han gjennom et spennende og innholdsrikt liv

En flokk forkynnere. Jacob Traasdahl nr.3 f.v. Tormod Rettedal t.h.

Oppvekst på Lesja

Den 13. juni 1837 var det bryllup på Lesja, noen få mil vest for Dombås, øverst i Gudbrandsdalen. Da ble den 30 år gamle Ole Jacobsen Nestande viet til sin kjære Mari Syversdatter Bottem. Mari var fem år yngre enn Ole. Etter bryllupet drev de gården Nistugu på Nestande, deretter bodde de ei kort på Mari sin heimegård på Bottem, før de kjøpte gården Søre Tråsdalen i Kjøremsgrenda på Lesja i 1842.

Allerede 7. januar 1838 ble deres første barn født. Han fikk som skikken var, navn etter farfar Jacob. Jacob Olsen Nestande ble døpt 21. januar samme år. Da foreldrene flyttet til Søre Tråsdal, tok de etternavnet Traasdahl. Etter Jacob, kom barna på rekke og rad: Marit (f.1839), Syver (f.1842), John (f.1844), Thomas (f.1846), Marit (f.1848), Ole (f.1852), Mari (f,.1856) og Pernille (f.1859).

Mari og Ole var haugianere, og Jacob vokste derfor opp i en kristen heim. Heimen var preget av stor nøysomhet og streng gudsfrykt, og det var ofte samlinger om Guds ord i heimen. Jacob var en kvikk, livlig og helst litt vilter gutt. Etter endt omgangsskole, var det tid for konfirmasjon. Den sto i Lesja kirke 8. august 1852. Samme året som Jacob ble konfirmert, gikk det en stor haugiansk vekkelse over Lesja. Jacob var sterkt kalt av Gud, men det kom ikke til noe åndelig gjennombrudd for han.

Foreldrene så nok at det bodde noe ekstra i gutten, så etter konfirmasjonen fikk han gå tre år på ungdomsskole hos onkelen, Nils Jordhøy, som var gift med mor Maris søster. Etter endt ungdomsskole, bestemte Jacob seg for å reise bort, og kursen ble satt mot Fredrikstad.

Jacob Traasdahl sammen med den kjente sambygdingen Per Nordsletten (t.v.)

Malerlærling i Fredrikstad

Jacob ankom Fredrikstad på nyåret i 1857. Han var da blitt 19 år gammel. Han fikk seg lærlingeplass som maler, og trivdes med det. Som den livlige ungdommen han var, fikk han seg snart mange gode venner. Selv om han kjente på et stadig kall til å bli frelst, søkte han vennelag blant ungdom som ikke var kristne.

Etter ei tid ble han glad og forelsket i ei jente fra byen. De bestemte seg for å slå seg sammen for godt, og inngikk derfor forlovelse. Men kort tid etter at forlovelsen var inngått, slo jenta opp og Jacob ble nedfor og mistet livsgnisten. Mens han var i denne livskrise, fikk han kontakt med noen metodister, og disse hjalp han gjennom den tunge perioden.

I metodistkirken fikk han også åndelig hjelp, selv om han ikke kom gjennom til et frigjort liv med Gud. Han valgte å bli medlem av metodistkirken, og meldt seg derfor ut av statskirken. Etter en tid kom Traasdahl over noen av Carl Olof Rosenius sine bøker og blader. Her fikk han hjelp, og ble frelst og fri. Etter det var hele hans kristenliv og forkynnelse preget av Rosenius sitt frigjørende Kristus-budskap.

Ikke lenge etter denne åndelige frigjøring, begynte Jacob å forkynne Guds ord i Fredrikstad og ulike bygder i Østfold. Det merktes at han hadde ei særpreget vekkende og frigjørende forkynnernådegave, så han ble mye etterspurt som forkynner.

På nyåret 1862 var han blitt 24 år og var ferdig med læretiden som maler. Han bestemte seg derfor for å sette kursen heimover, og benyttet anledningen til å ha mange møter underveis. Vel heime på Lesja ble han mye brukt som forkynner. Mange tok vel imot hans vitnesbyrd, men mange av de gamle haugianerne var skeptiske. De synte forkynnelsen hans var altfor lett.

Anna Traasdahl (f. Hoseth)

Kristiansund

Etter en tid heime hos foreldrene, flyttet Traasdahl til Grytten i Romsdal. Her praktiserte han sin utdannelse som maler om dagen, men var ofte ute på møter om kveldene og i helgene. Han ble en god venn med Fredrik Aandahl, som overtalte han til å komme tilbake til statskirken. Jacob meldte seg derfor ut av metodistkirken, og ble værende i statskirken resten av livet.

Utpå høsten 1862 flyttet Jacob videre til Kristiansund. Også her ble det malingsarbeid for å tjene penger til livets opphold, men samtidig var det forkynnertjenesten han brant mest for. Som i Lesja, var også de gamle haugianerne i Kristiansund skeptiske til de frigjørende toner i Traasdahl forkynnelse. De kalte forkynnelsen hans for «sjelefordervende lære» og stengte bedehuset for han. På det siste møtet han fikk ha på bedehuset, ville han forklare seg, men da slukket de lyset. Likevel opplevde han at folk strømmet til hans møter, og det ble store vekkelser. På nyåret 1863 kom en kjent svensk roseniansk forkynner og sanger, Oscar Ahnfeldt, og sto sammen med Jacob i vekkelsesmøtene.

Malerarbeidet passet ikke sammen med hans forkynnerkall, så han lærte seg bokholderi og tok handelsborgerskap. 18. august 1863 kjøpte han et hus for å drive bokhandel. Denne butikken drev han selv, mens han var i Kristiansund. Senere var det andre som drev butikken for han. Bokhandelen ble solgt 24. januar 1873.

En viktig hendelse skjedde, mens han var i Kristiansund. Her traff han henne som skulle bli hans kjære og trofaste kone gjennom de kommende 36 år. Anna Hoseth var datter av Martha og Knud Hoseth, som også var kjøpmenn. Anna var svært kunnskapsrik, og kunne både engelsk, tysk og spansk. Anna og Jacob kom til å utfylle hverandre veldig godt.

Jacob Traasdahl

Ryktene om den mektige vekkelsesforkynneren i Kristiansund, nådde også ut over landets grenser. I 1864 fikk han kall, både fra USA og fra Gøteborg i Sverige. Han svarte ja til kallet om å bli indremisjonær i den Evangelisk-Luthersk Missionsförening. Han kjærlighet til Rosenius, var nok en medvirkende årsak til at Sverige ble valgt. Der fikk han flere ganger være sammen med både Rosenius og Ahnfeldt på møter, og som nevnt over, var han også med på møtet da Rosenius fikk sitt tredje slag.

Familien ble i Sverige i fire år. Da de brøt opp, fikk Jacob med seg en god attest fra vennene i Sverige: «Jakob Traasdahl har i denne tid i alle henseender oppfylt de til hans viktige kall hørende plikter. Særskilt vil styret for Evangelisk-Luthersk Missionsförening med takknemlighet til Herren erkjenne den nåde som er blitt tildelt Traasdahl – nemlig at han uten partisinn – med blikket alene festet på Herren Jesu ære og hans rikes utbredelse, - har arbeidet til stor velsignelse og ført mange sjeler til levende tro og bidratt til at kjærlighetsbåndet er blitt fastere sammenknyttet.»

Jacob Traasdahl

Nytt kort opphold i Kristiansund

På vei heim fra Gøteborg, tok familien turen via Danmark. Her fikk han også noen rike uker med forkynnelse av Guds ord, før de flyttet tilbake til kjente trakter i Kristiansund. Her fortsatte han med en kombinasjon av forkynnelse og bokhandel. Oppholdet i byen ble kort også denne gang, men han var tilbake i Kristiansund på preiketurer flere ganger. På et besøk i 1872, var han med å starte søndagsskolearbeid i byen.

Anna og Jacob fikk sju barn. De to første ble født i Gøteborg, den neste i Kristiansund og de siste i Bergen. Barna het Ole (f.1865), Marta Marie (f.1867), Jakob (f.1869), Anna Christine (f.1871), Mathilde Henriette (f.1873), Fredrikke Christine (f.1876) og Hildur Charlotte Marie (f.1879).  Sønnen Ole flyttet senere tilbake til Kristiansund, hvor han virket som sekretær for ynglingeforeningen. Senere ble han prest både på Frøya og på Ørlandet.

Misjonshuset i Bergen

En åndelig høvding i Bergen

Bergen Indremisjon ble stiftet i 1863. Foreningen var den første tiden sterkt preget av haugianismen, og ingen lekmenn fikk lov å tale på foreningens møter. Likevel ble Jacob Traasdahl kalt til forkynner i foreningen i 1870, og Traasdahl svarte ja. Dermed ble det på ny flytting for familien fra Kristiansund.

Jacob Traasdahl kom til Bergen med en ny og frisk forkynnelse, som satte sjelene i frihet. Det samlet seg så mye folk under Traasdahls talerstol, at det ikke var mulig å oppspore store nok lokaler. Vekkelsen brøt ut, og mange nye ble vunnet for himmelen. I sin forkynnelse la Traasdahl hovedvekt på å forkynne evangeliet. Han var mild i innbydelsen, men kunne være hard når han ville ramme den falske gudsdyrkelse og hykleriet.

Vekkelsen i Bergen gav mange frukter, også ut over at folk ble frelst. I 1871 startet han søndagsskole for barn, med tilknytning til Bergen Indremisjon. På de første samlingene kom det 550 barn til det som ble kalt for bibellesninger for barn. Dette blir regnet som oppstarten for søndagsskolearbeidet i Bergen. Jacob var også med å starte Israelsmisjonen i Bergen, og var styremedlem i perioden 1875-1897, med unntak av ett år. Han var også foreningens første formann.

Anna Traasdahl som godt voksen dame

I 1874 gikk Indremisjonen og Misjonsselskapet sammen om å bygge et nytt stort bedehus i Bergen. Huset fikk navnet Bergen Misjonshus, og Traasdahl var pådriver i byggeprosessen. Omlag 15 år sener var han på nytt pådriver for et bedehus i Bergen sentrum. Det var Betlehem, Indremisjonens nye storstue. Traasdahl hadde også kunstneriske evner, og malte selv maleriet i fronten på det nye bedehuset. I 1888 var han med å starte en forkynnerskole i Bergen, kalt Indremisjonsskolen. Han var også lærer ved skolen en del år. Kona, Anna, stiftet den første kvinneforeningen, Bergen Indremisjons kvinneforening, i 1881.

Kallet til Bergen gjaldt for 3 måneder, men ble snart endret til fast stilling. Han virket i Bergen Indremisjon som forkynner fram til 1876. Etter det var han mye brukt som frivillig forkynner. Han var styremedlem i Bergen Indremisjon i 1876-1896 og formann i 1885-1894, med unntak av i 1892.

Etter at Traasdahl sluttet som ansatt forkynner, var han mye brukt som åndelig veileder for nye predikanter som kom til. Han samlet dem en gang i uken, der temaet var forkynnerarbeidet og gjennomgang av bibeltekster. Det sies om Traasdahl som forkynner at han hadde en klar og sterk røst, et livlig minespill og et energisk ansiktsuttrykk. Ordene ble båret av en mild og varm ånd. Han hadde en klar og skarp forstand, ualminnelig livlig fantasi og et stort og følsomt hjerte.

Fredsbudet nr.1 og 3. årgang

Forfatter og bokhandler

Helt fra han kom til Bergen, arbeidet Traasdahl ivrig for å spre kristen litteratur. Han hadde sett og erfart virkningen av Rosenius sine skrifter og hans blad Pietisten. Selv startet han bladet Fredsbudet i 1871, barnebladet Duen i 1874 og bladet Familienvennen i 1875. Under folketellingen i 1875, oppgav han «Indremisjonær og redaktør» som yrke. Han begynte også på det som skulle bli et omfattende forfatterskap.

All denne skrivingen, tok etter hvert så mye tid, at han sa opp stillingen som forkynner i 1876. Han startet en egen bokhandel. Fra bokproduksjonen hans kan nevnes, at han gav ut tre huspostiller, den ene sammen med sin gode rosenianske forkynnervenn Paul Gerhard Sand. Videre skrev han også flere romaner, ofte i samtaleform. Noen av dem har kommet i flere opplag.

I 1882 var den kjente misjonæren Lars Skrefsrud i Bergen for å delta på NMS sin generalforsamling. Han bodde da hos Jacob Traasdahl. Traasdahl hadde lovet å være Santalmisjonens talsmann i Norge, og i den forbindelse gav han ut ei bok om misjonærene Skrefsrud og Børresens liv i virke. Denne boka kom ut i 1882. Traasdal ble kun kort tid talsmann for Santalmisjonen. Den oppgaven tok Skrefsrud seg av selv.

Bøker av Traasdahl fra mitt bibliotek

Banebryter for rosenianismen på Vestlandet

Det var ikke bare Bergen, som fikk nyte godt av Traasdahls åndskraft og nådegave. Han ble mye brukt som taler på stormøter i resten av Hordaland og Vestlandet for øvrig. Ofte ble det brytninger mellom Traasdahl og haugianerne. Haugianerne syntes Traasdahls forkynnelse gikk vel fort fram både med omvendelse og den åndelige frigjøring. Men det frigjørende budskapet vant fram og han opplevde å få stå i mange og store vekkelser.

Sunnhordaland, Hardanger og Voss Indremisjonssamskipnad (SHVI) ble sterkt preget av Traasdahls rosenianske forkynnelse. Her fant han også en god venn og medarbeider i Tormod Myklebust, Tormod Vågens morfar. Traasdahl var ordstyrer på hele 13 av SHVI sine årsmøter i perioden 1883-1903. Han var også ofte sammen med den kjente vekkelsespresten fra Rogaland, Lars Oftedal. De to åndelige kjempene dro godt sammen. Årsmøtet for SHVI i 1876 var i Ølen. Traasdahl og Oftedal kom sammen med båt til Ølen. Underveis var Traasdahl uheldig og falt over bord fra rutebåten. Historien forteller at det skjedde «kanskje fordi diskusjonen om rettferdiggjørelsen kvesste seg til». Men Jacob ble fisket opp av sjøen og var på talerstolen neste dag.
  
Fra Romsdals Amtstidende 12.10.1889

På 1890-tallet ble det arbeidet for en samling av indremisjonsforeningene til en landsdekkende organisasjon. Traasdahl var tilhenger av en samling, men vestlendingene sa nei. Dermed ble det i 1898 dannet en egen indremisjonsforening for Vestlandet, Det Vestlandske Indremisjonsforbund. Også her ble Traasdahl et naturlig styremedlem.

Mot slutten av 1880-tallet blåste det en markert kinamisjons vind over Sør- og Vestlandet. Traasdahl var en av dem som både talte og ivret for et landsdekkende misjonsselskap for kinamisjon.  Da dette ble en realitet, var likevel ikke Traasdahl aktivt involvert. Men han talte på avskjedsfesten for de første Kinamisjonsforbundets misjonærer i 1891. Han hadde tekst fra 2 Mos 33,14: «Da sa han: Mitt åsyn skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile.»

Under folketellingen for Bergen i 1885 bodde familien Traasdahl i Nye Sandviksgate 56. Jacobs svigermor var enke og bodde hos dem. Familien hadde også fire tjenestepiker i kosten, en «husjomfru», en «butikkjomfru» og to «tjenestepiker». I 1891 hadde familien flyttet til Neumannsgate 7. Da var verken svigermor eller noen tjenere registrert.

Norsk Kundgjørelsestidende 19.02.1891
Romsdals Amtstidende 22.02.1891

Tunge siste år i Norheimsund

27. august 1895 gikk Jacob Traasdahl om bord i amerikabåten til selskapet Cunrad. Han skulle på ett ni måneders opphold blant norskamerikanere i USA. Det ble noen travle måneder, med mye reising og mange taler.

Vel heime igjen kjente han behov for ro og flyttet fra Bergen, først til Voss og så til Fjøsanger i Fana. I Fana bygde han nytt hus, men han fant ikke roen. Familien flyttet derfor videre til Strandebarm, hvor han heller ikke likte seg. Siste flytting gikk til Norheimsund i 1898. Også her bygde han seg sitt eget hus.

Ikke lenge etter at de var på plass på i Norheimsund, ble kona hjertesyk. Hun oppholdt seg en del på sykehus i Bergen, og da bodde Jacob på hotell. 22. mars 1899 sovnet Anna stille inn og ble begravet på Vikøy kirkegård to dager etter.

Morgenbladet 26.10.1903
Romsdals Amtstidende 26.10.1903

Det var et tungt slag for Jacob å bli alene. Han og Anna hadde hatt et langt og lykkelig ekteskap. Allerede like over nyttår 1900 giftet han seg på nytt, med enka Berthine Andrine Widerøe (1849-1922) født Loland. Hun var fra Ålesund. De fikk en fin heim i Norheimsund, prydet med en rekke malerier. De fleste av disse hadde Jacob malt selv. Våren 1900 reiste de nygifte på en ferietur til Sveits, Italia og Frankrike. Da han kom tilbake fra denne turen, sa han fra seg alle verv, men fortsatte med litt forkynnervirksomhet i nærområdet.

Av en ukjent grunn, reagerte store deler av indremisjonsfolket på at Jacob giftet seg på nytt så kort tid etter at Anna døde. Han mistet mye av tilliten blant sine tidligere venner, og ble svært ensom. At han visstnok også skulle finne trøst i alkoholen på sine siste dager, var nok ikke med på å lege sårene. Traasdahl fikk ikke lang tid i Norheimsund. 14. oktober 1903 døde han av brysthinnebetennelse. Han ble begravet sammen med første kona Anna, 30. oktober. Jacob Traasdahl ble 65 år gammel.

Dagen 14.12.1922



Kilder
Ættarbok for Kvam
Berge Furre: Soga om Lars Oftedal
Ivar Kleiven: Lesja og Dovre
Josef Tungland: Tormod Vågen
Oscar Handeland: Vårløsning
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg
Alfred Hamre: Haugiansk frukt
Ingar Hagen: Barnet i norsk kristenliv
Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 1891-1991
Henrik Sverdrup: Sverdrups bokhandel A/S 100 år
Johs. Solem: Aalesund indremisjon 100 år
Olav Hagesæter: Kirken og tiden. Norsk preken fra 1880-1920
Berhard Eide: Med livets rett. Bergen Indremisjon gjennom 100 år
Sigurd Haugen: For Israel gjennom 75 år
Johannes Kleppa: Hør Herrens ord. Høstmøtet 100 år
Per S. Nestande: Oversyn over slakta Nestande frå Lesja
Jakob Straume: Kristenliv i Hordaland
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Histreg.no
dagen.no