Be om vekkelse!

Vekkelse er et Åndens verk. At en synder blir vakt opp av sin åndelige søvn, og får seg fri i Jesu verk, er et under som kun Gud kan virke, ved sitt Ord og sin Ånd.

Jeg fikk i min ungdom oppleve den siste stor gjennomgripende vekkelsen på Jørpeland (1981). Det var ufattelig stort å oppleve kveld etter kveld at nye ble vakt og fikk ta imot Jesus som sin frelser. Det var ikke et verk av forkynnere eller et bedende misjonsfolk, men ene og alene av Gud, som skal ha all ære.

Men i arbeidet for å berge sjeler for himmelen, har Gud gjort seg avhengig av frelste syndere. Skal et menneske bli frelst, må det få høre evangeliet forkynt. Til den tjenesten har han kalt sine barn, gjennom forkynnelse, vitnesbyrd og åndelig samtale. Han har også gitt sine et annet kall og oppgave, nemlig bønnens tjeneste.

Peder Torsen var en skattet forkynner i Stavanger krets av NLM. Han ble frelst som 19 åring, og begynte som forkynner året etter. Det var i 1939. Han fortsatte å forkynne Guds ord, helt til han døde i 2002. Da hadde han talt Ordet i nesten 63 år, og fått stå i mange vekkelser, ikke minst i Ryfylke. I et intervju ble han spurt om hva som skaper vekkelser og hva Guds folk kan gjøre i den forbindelse.

Han understreket sterkt at vekkelse ikke kan lages av noe menneske. Skal det bli vekkelse, må Herren selv stige ned å røre ved hjertene. Men kan ikke vi kristne gjøre noe, ble han spurt. Jo, var svaret – vi kan be. Be i heimen. Be på bønnemøter på bedehusene. Den kristne som lever i et åpent bønneforhold til Gud, har alltid en forventning om vekkelse.

Han fortalte videre om en av de første turene sine til Ryfylke. Han tok rutebåten til den aktuelle bygda, og ble hentet av ei av de trofaste kvinnene på bedehuset. På turen fra kaien, påla denne kvinnen Peder om å be for folket i bygda, at det måtte bli vekkelse. Det skjedde ikke noe spesielt under de møtene. Neste år kom han tilbake til samme bygda. Da brøt vekkelsen ut, og Peder ble stående i mange uker på i den bygda. Han hadde til å begynne med glemt samtalen med bønnekvinnen året før, men underveis ble han minnet på det. Han konkluderte med at det nok var hennes bønner som hadde vært med og beredt vekkelsen.

(foto ntb.no)

Vi skal snart inn i et nytt år. Menneskelig sett ser det veldig mørkt ut i Norge, med tanke på vekkelse og fornyelse i vårt folk. Verken velstand eller pandemi ser ut til å vekke opp folket vårt, slik at de søker Gud. Søvnen brer seg i kristenflokkene. Men «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb 13,8) Profeten Jeremia levde i ei tid som var lik vår. Han hadde nød for seg selv og sitt folk: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.» (Jer 8:20) Apostelen Paulus var i stor nød for sitt folk, jødene: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom 10:1)

Du som ber; Unn deg ingen ro. Vær med i bønn både for Guds folk og for de som går på fortapelsens vei. Løftene knyttet til bønn gjelder fortsatt: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.» (1Joh 5:14-15). Den åndelige nød er stor i landet vårt. Vær med å be om vekkelse og nytt liv. Vær også med og be for oss som er satt til å forkynne Guds ord. Også vi står i fare for å sovne. Vi er helt avhengig av å få et budskap å gå med. Et budskap om Han «som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham.»

 

 

 

Sigrid Helgesen - Kinamisjonens 13. misjonær

Sigrid Helgesen (foto Kineseren 1896 - utsnitt)

Kinamisjonens 13. misjonær kom til Hankow sommeren 1895, men allerede året etter forlot hun misjonsfeltet og etablerte sin egen legepraksis i San Luis Obispo i California.

13. august 1915, skulle hun på en utrykning til en pasient. Hun kjørte i egen bil, men i en krapp sving mistet hun kontrollen på bilen og den for i grøfta. Hun ble så alvorlig skadd, at livet sto ikke å redde. Sigrid Helgesen døde på post, 58 år gammel.

Det er interessant å lese om de første misjonærene, som reiste ut til Kina etter at Kinamisjonsforbundet ble stiftet i 1891. De fleste kom fra et radikalt vekkelses- og lekmannsmiljø, mens andre var sterkere knyttet til kirkelig tenkning, med liturgier og ordinasjon. Dette førte til en splittelse i 1901. En tredje gruppe var noen som kom utenfra de typiske kristenmiljø Kinamisjonen hadde sine røtter i. Dette gjaldt bl.a. Edvard Masoni som kom til Kina i 1897, og også Sigrid Helgesen.

Garden Hirkjølen hvor Sigrid Helgesen vokste opp

Oppvekst ved Rondane 

Sigrid Helgesen ble født i Sollia, mellom Atna i Østerdalen og Ringebu i Gudbrandsdalen i 1857. Dette er like ved Rondane nasjonalpark. Foreldrene var Helge Halvorsen og Pernille Jonsdatter. I 1860 flyttet familien til fjellgarden Hirkjølen, som de kjøpte allerede i 1850. Det fortelles om Sigrids far at han var den siste i dette distriktet som felte en bjørn. Helge ble angrepet av bjørnen, og den bet seg fast i frakken hans. Frakken revnet, men på en eller annen måte fikk Helge felt bjørnen. Pernille og Helge fikk tre barn. Den eldste, Halvor, overtok garden i 1881. Halvor var gift, og sønnen Søren overtok bruket i 1923, og ble den siste bruker på Hirkjølen. Nå er bruket en fritidseiendom. Sigrids bror, Halvor, døde i 1909. Bror nummer to het Herman, og var ugift.

Sigrid Helgesen. 

(foto fra avisen Østlændingen)

Sigrid var altså den yngste av søsknene, og det skulle vises seg at hun var ei jente som ville opp og fram. Hun fikk lite skolegang i oppveksten, kun tre uker sammenhengende. Det ble mye arbeid på garden, og som tjenestepike på nabogarden. Rundt konfirmasjonstiden fikk hun tak i noen bøker som omhandlet jordmor-yrket, og bestemte seg for å ta den utdannelsen. For å kunne realisere drømmen, tok faren kontakt med en mann fra området, som nå var grosserer i Oslo. Han lovet å ta seg av Sigrid og hjelpe henne inn på jordmorskolen. Etter en lengre periode i Oslo, fikk hun endelig skoleplass, og da hun avla eksamen, fikk hun topp karakter. Det var en prestasjon for ei jente med lite boklig utdannelse.

Sigrid fikk jobb som jordmor, først i Valdres og senere i Sør-Fron. Etter noen år i arbeid som jordmor, tok hun videre studier som overjordmor i Oslo, også der med topp karakter. Etter ferdige studier, opprettet hun en egen privat praksis i Elverum. Men hun hadde ikke vært lenge i Elverum, før trangen til å reise til Amerika meldte seg. Hun hadde hørt at det var lett å få jobb som tannlege i USA. Derfor tok hun også et kurs som tannlege, før turen gikk over Atlanterhavet. Hun endte i Minneapolis, hvor hun begynte på legestudiet ved Minneapolis medisinske kollegium. Under disse studiene, praktiserte hun som tannlege på søndagene. Eksamenen i medisin gikk så bra, at hun fikk tilbud om ett års studium ved et sykehus i Wien. Etter dette året var hun heime i Norge en kort tid. Det er mulig at hun også tok et misjonærkurs på Misjonshøyskolen under dette heimeoppholdet.

Calefornia. I området rundt den røde markøren, var det Sigrid Helgesen hadde sin klinikk.

 Kina og tilbake til California

Om det var mens hun studerte til lege i Minneapolis, at hun fikk tanker om å bli misjonær, vites ikke. Minneapolis var mellomstasjon for flere av Kinamisjonens misjonærer på vei til Kina. Det er sannsynlig at hun hadde kontakt med en eller flere av dem under legestudiet. Hun oppsøkte nok ledelsen i Kinamisjonens når hun var i Norge siste gang, og hun ble da antatt som legemisjonær.

Sigrid Helgesen (foto Kineseren 1896)

Sommeren 1895 var hun på plass i Hankow, for å lese kinesisk. Under språkstudiene ble hun en dag overfalt. Hun skriver i et brev til Norge, at utlendingene var engstelige for overfall. Telefonlinjene i byen var kuttet. Dagen før hun skrev brevet, ble hun selv overfalt på vei heim fra en pasient. Det var en stor gjeng med «pøbler» som kastet steiner etter henne. Heldigvis dukket det opp en av hennes tidligere pasienter. Han fikk overbevist pøblene om at Sigrid var en «uskyldig doktor», og dermed ble livet hennes spart.

Sigrid var den trettende misjonæren for Kinamisjonen i Kina. Det betydde imidlertid ikke at det var 13 misjonærer på feltet da hun ankom. Lederen for misjonærene, Johannes Brandtzæg, reiste heim etter kun ett år. Han ble senere mangeårig generalsekretær i Kinamisjonen. Ludvig Johnsen fra Mandal, døde i 1893 etter kun to år i Kina. Caroline Sama fra Kristiansund døde sommeren 1895, også hun etter kun to år som misjonær. 

Sofie Clausen fra Drammen

Sykepleier Sofie Clausen var i flere år bestyrer på Strømsø Søndagshjem i Drammen, før hun ble opptatt som misjonær for Kinamisjonen. Hun ankom Kina sommeren 1892. Høsten 1894, meldte hun seg til å hjelpe alle sårede i krigen mellom Kina og Japan. Det var muligens her hun ble syk, for sommeren 1895 dro hun tilbake til Drammen. Helsa må ha bedret seg, for 2. desember  1896 er hun registrert som emigrant fra Bergen. Om reisen ble noe av, vites ikke. Hun må iallefall nokså kjapt ha kommet tilbake til Bergen, for den 26. september 1898 sovnet hun stille inn, etter lang tids sykdom. Hun ble 46 år gammel, og ble begravet i Bergen.

De åtte gjenværende misjonærene var veldig glade da det kom ut en legemisjonær, for tropesykdommene var mange. Høsten 1895 kom Sigrid på et besøk til Kinamisjonens felt, og der ble de enige om å starte en klinikk i byen Künchow. Men gleden ble kortvarig. Jakob Straume gir en kort og direkte oppdatering i ei av sine bøker: «Men det var smått med misjonærkallet hennes, og kleint med gudsforholdet. Helsa var heller ikke særlig bra. Hun var i Hankow om vinteren. Frampå våren reiste hun. Sama sa om henne at hun kom og reiste som en meteor.»

Fra Aftenposten 13.09.1915

Sigrid Helgesen reiste fra Kina, og slo seg ned i California. Her drev hun legepraksis, som den første kvinnelige lege i distriktet. Senere gikk hun sammen med en mannlig lege, og bygget et sanatorium. Hun hadde også en egen farm, like utenfor byen. Men så skjedde den nevnte tragiske bilulykken den 13. august 1915, som satte en stopper for et rastløst og intenst liv. I flere norske aviser var det etter hennes død, tatt inn en etterlysning av hennes arvinger, av en advokat i Gøteborg.

 

 

Kilder

Bjørn Brænd Sollia 1

Carl Lassen Solliens historie

Jakob Straume I hvite klær

Kinamisjonens misjonæralbum

Svein Knut Granum Norske gardsbruk Oppland fylke VIII

Tollef Trønnes: En norsk bondejentes saga. «Østlændingen» 29. mars 1921

nb.no

digitalarkivet.no

Vi kan stole på Bibelen

Er hele Bibelen til å stole på? Eller er det kun i de sentrale frelsessannhetene at Bibelen er ufeilbarlig?

For en tid tilbake leste jeg et intervju med en kristenleder som hadde fått ny stilling i en annen organisasjon enn den han da var ansatt i. Den nye organisasjonen har ett annet syn på spørsmålet om kvinnelige prester/eldste, enn det vedkommende har. Intervjueren ville da vite hva han tenkte om den problemstillingen. Svaret var at han syntes det var uproblematisk, fordi saken ikke omhandler frelsen.

I 2022 er det 50 år siden NLM ga sin tilslutning til et lite hefte som Carl Fr. Wisløff skrev. Heftet het «En grunn å stå på. En kurs å følge», og NLM sendte ut heftet som vedlegg til hovedorganet «Utsyn». I dette heftet gir Wisløff en kort veiledning om det som har vært NLM sitt rådende bibelsyn gjennom historien. Her understreker Wisløff at hele Bibelen er inspirert av Gud og dermed ufeilbarlig.

Han skriver videre at «jeg kan stole på Bibelen i alt den forteller meg… Jeg kan ikke følge dem som sier at bare «det religiøse og moralske» budskap i Bibelen er ufeilbart, mens «det historiske, geografiske og zoologiske» osv. kan være full av feil og misforståelser.» Dette var et bibelsyn som store deler av misjonsfolket i NLM kjente seg hjemme i, og som jeg personlig deler fullt og helt.

På 1970-tallet tok Wisløff og og to av NLMs ledere, generalsekretær Birger Breivik og hovedstyremedlem Jon Kvalbein, konsekvensen av dette bibelsynet, da MF åpnet for kvinnelige prester. Som en følge av MFs nye kvinneprest-syn, sluttet Wisløff i sin professorstilling på MF, og Breivik og Kvalbein trakk seg fra MFs forstanderskap. Alle tre hadde fulle støtte i NLMs misjonsfolk.

I 1988/91 ble det for første gang i NLMs historie, satt spørsmålstegn ved dette rådende bibelsynet, ved at det ble fremmet forsalg i GF som i praksis åpnet for full likestilling på alle plan. Flertallet i HS sa klart fra at et slikt forslag var mistillit til HS, og at et flertall for forslaget ville føre til at HS ville trekke seg. Forslaget ble avvist. Enda var «Wisløffs bibelsyn» rådende i NLM.

Det blir stadig oftere hevdet at det ikke er så farlig om vi er uenig om mange ting i Guds ord, bare vi er enige om Jesus og frelsen. Et slikt bibelsyn er farlig. For Guds ord sier selv at Ordet er sannhet, og det er gitt oss av han som er Sannheten. Bibelen sier videre at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Luk 21:33)

Bibelen er Guds ufeilbarlige ord til oss, fra første til siste vers. Guds tanker er uendelig mye høyere enn våre tanker - vi små mennesker. Derfor vil jeg bøye meg for Guds ord, ikke bare når det taler om de mest sentrale frelsessannheter. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2Tim 3:16)

Dette bibelsynet betyr derimot ikke at alle som deler det, ser likt på alle ting som Guds ord taler om. Vi er syndere som ser stykkevis. Men det betyr at vi innser og bekjenner at Ordet er sannhet og det er ufeilbarlig. Det er Ordet som er avgjørende, ikke tidsånden, bibelkritikken eller min forstand. Derfor er det ikke uproblematisk å åpne for kvinnelige prester/hyrder, selv om spørsmålet ikke gjelder selv forsoningsverket. Det er derimot høyst problematisk, fordi det strider mot Guds ufeilbarlige ord. Og Guds ord kan vi stole på!

Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal være.

Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i ære!

Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død;

O Gud, hvordan det går, La dog mens verden står,

Det i vår ætt nedarves!

Tore Botnen – anleggsslusken som ble kretssekretær

Tore Botnen 

Tore Botnen var kretssekretær og hovedstyremedlem i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han startet imidlertid arbeidslivet som vegarbeider og bonde.

Tore Toresen Botnen arbeidet sammen med en gjeng anleggsslusker fra Røldal. Oppdraget deres var å bygge ny vei på Hebnes-halvøya, nærmere bestemt fra Vatlandsvåg og sørover. Gjengen var innlosjert hos det barnløse ekteparet, Cesilia og Holger Kjølvik. Holger var redd for at vegarbeiderne ville lage mye bråk og fyll, og var derfor skeptisk til å huse dem. Men før han hadde fått tenkt seg om, hadde Cesilia lovet dem husrom.

Tore Botnen var nygift da oppdraget i Kjølvik startet, så han hadde like godt med seg kona, Marta, til Kjølvik. Vegarbeiderne var lovet lønn en gang per måned, men da det var gått tre måneder, hadde de ikke sett noe til vegingeniøren som skulle utbetale lønna. Dette skapte stor problemer for arbeidslaget, og det endte med at formannen ba Tore om å gå til Holger Kjølvik for å be om kr.500,- i lån, inntil de fikk sin lønn. Tore syntes det var et vanskelig oppdrag, men våget ikke annet enn å lystre sin sjef.

Cesilia og Holger hadde en forholdsvis stor gard. De var også aktive kristne, og Holger var en av lederne i kristenflokken. De var nære venner med mange av forkynnerne i Rogaland, og hadde et spesielt forhold til Kinamissionen (nå: NLM). Da Tore hadde klart å stotre fram ærende sitt, fikk han et uventet svar. «Jeg har dessverre ikke småpenger», kom det fra Holger, «men jeg har en tusenlapp liggende, dere kan få låne den!» Og slik ble det, til formannens store overraskelse. Han undret seg på hva slags mann denne Holger var, som kunne låne ut et så stort beløp, uten noen form for sikkerhet.

Holger og Cesilia var ikke påtrengende med sin kristendom. De sa lite til dem de traff på sin vei, men livet deres talte sterkt. I 1917 pågikk fremdeles veiarbeidet. Da fikk folket på Kjølvik, ordnet med ei møteuke. Det var Thorvald Ladstein fra Finnøy og Olav Hovda fra Fogn som var talere. Vekkelsen brøt ut, og Marta og Tore Botnen var to av dem som ble frelst i denne vekkelsen.

Botnen i Røldal (foto tu.no)

Oppvekst på en fjellgard

Botnen er ei bygd som ligger i den sørlige enden av Røldalsvatnet. Røldal ligger i Hordaland, men helt på grensa til Suldal og Rogaland. På midten av 1800-tallet var det en av innbyggerne i bygda, Knud Botnen, som ble omvendt til Gud. I samtale med prest og biskop, mente de at hans kristensyn mest var å ligne med kvekernes, ei kristen sekt som Knud aldri hadde hørt om. Knud fikk mange av sine sambygdinger med seg i sin tro.

Nesten samtidig fikk en amerikansk kveker ved navn Lindley Murry Hoag, et syn av ei vakker bygd i Norge, omgitt av vann og høye fjell. Han følte seg dradd til denne bygda, for å forkynne evangeliet til de han hadde sett i synet. I 1853 kom han til Stavanger, og fikk med seg en tolk for å besøke alle steder i Rogaland der det var kvekere. Men ingen av stedene han besøkte, lignet bygda i synet. Til slutt havnet han i Sauda, og folk i Sauda fikk varslet røldalsbuen om samlingen. Knud og flere av vennene hans kom og de kjente seg igjen i forkynnelsen til Hoag. De fikk han med seg heim til Røldal. Da amerikaneren fikk se ut over Røldal, var han ikke i tvil. Her var bygda han så i synet. Kristenflokken i Botnen sluttet seg til kvekerne, og bygde sitt eget forsamlingshus. De kunne ikke lenger støtte statskirken, som de mente drev med vranglære, og de nektet derfor å betale tienden til presten. Presten slo ned på dem med hard hånd, blant annet ble tømmeret til Knud Botnens nye hus tatt som kompensasjon for manglende kirkeskatt.

Det ble tunge dager og år for folket i Botnen, og til slutt nådde ryktene om friheten i Amerika også til dem. I 1869 leide 50 av Botnens innbygger ei seilskute fra Stavanger, og dro over Atlanterhavet. Der slo de seg ned i Legrand i staten Iowa. Her fikk de leve ut sin tro, uten å bli plaget av prest og statskirke.

Haugen gard i Botnen

Det må ha vært mange garder i Botnen som ble solgt i de tider. I 1874 fikk den 22 år gamle Tore Toresen Selland kjøpe garden Haugen. Haugen var en gard på omtrent 20 mål dyrket jord, og 3000 mål skog og annen utmark, inklusiv stølen Skjemmedalen, opp mot Breifonn. Selland ligger i Brattlandsdalen, mellom Røldal og Suldal, som den siste garden på Hordaland-siden. Tore ble gift, men kona døde fra han. Om de hadde barn sammen, har jeg ikke oversikt over. 4 oktober 1891 sto Tore brudgom for andre gang. Han var da blitt 39 år, og giftet seg med den ti år yngre Sigrid Johannesdatter Hildal. Sigrid ble født på Freim i Odda, men vokste opp på Hildal, like nord for Låtefossen.

2. oktober 1892 kom det første barnet i det nye ekteskapet. Da ble Tore Toresen Botnen jr. født. Tore fikk flere søsken, blant annet søsteren Brita (f.1902), som ble misjonær for Kinamissionen i 1929 og sener gift med svensken Ivar Ehne. Etter endt skolegang, var Tore jr. tjenestegutt på ulike garder, før han fikk seg arbeid som vegarbeider. 29. oktober 1914 ble han gift med den to år eldre Marta Olsdatter Øvrebø fra Suldalsdelen av Brattlandsdalen. Marta var barn nummer tre av fem, til Gjertrud og Ola Øvrebø.

Øvrabø i Brattlandsdalen. Marta Botnens heimplass

Marta og Tore Botnen rakk å få sitt første barn i Røldal, før de flyttet til Kjølvik for å drive vegarbeid. 7. juli 1915 ble Tore født. Sener kom barna på rekke og rad: Gjertrud (f.1917), Olav (f.1920), Sigurd (f.1922), Ingvar (f.1928) og Torbjørg Sofie (f.1931). Etter en periode som vegarbeider, fikk Tore forpakte garden Midtbø på Foldøy. Her ble familien boende, til de flyttet tilbake til Botnen og overtok Tores heimegard. Når dette skjedde er uklart, men antakelig en gang mot slutten av 1920-tallet eller litt inn på 1930-tallet.  

Kall fra misjonen

Det gikk ikke lang tid etter at Tore var blitt frelst, før han kjente på en uro over hva som var Guds plan med hans liv. Han fikk lov av Marta til å ta noen måneder på Fjellhaug bibelskole i Oslo høsten 1919. Her hadde selveste generalsekretæren i Kinamissionen, Johannes Brandtzæg, merket seg ungdommen fra Røldal. Etter at Tore var ferdig på Fjellhaug, tok Brandtzæg kontakt med kretssekretæren i Stavanger krets, Br. P. Mugaas, og fortalte om Tore Botnen. Brandtzæg mente at Stavanger krets burde kalle Botnen til forkynner.

Mugaas fulgte rådet fra Brandtzæg, og sendte kallsbrev til Foldøy og Tore Botnen. Da Tore fikk kallsbrevet, tenkte han med seg selv at det det var stormannsgalskap av han å svare ja til å begynne som emissær. Han la derfor bort brevet uten å svare. Han lovet likevel å bli med den nyansatte nedstrandbuen Tormod Vargarvik på noen møter på fritiden. I 1920 fikk de to utsendingene oppleve en større vekkelse på Nessa. Ellers ble også noen omvendt på møter de hadde på Fister.

Tore Botnen

Mugaas undret seg nok over at han ikke fikk noe svar fra Tore Botnen, og sendte han derfor et nytt kallsbrev. Det gikk imidlertid med dette, som med det forrige. Brevet ble lagt til bort. I 1922 tok Mugaas kontakt med Brandtzæg og forklarte han situasjonen. Da tok Brandtzæg selv pennen fatt, og skrev direkte til Tore. Der skrev han blant annet at om Tor mislyktes som emissær, ville Guds rike tåle det! Da kapitulerte trettiåringen, og han svarte ja til å bli emissær om vinteren, og vegarbeider om sommeren.

Det første møtet jeg finner annonsert i Stavanger Aftenblad med Tore Botnen som taler, var på en fest på Jørstadbygda bedehus på Ombo. Her var han sammen med R. Dale. Samme året fikk han og Tormod Vargarvik stå i vekkelser både på Trones i Suldal og i Brattlandsdalen. I Brattlandsdalen møtte de kraftig motstand, og noen sa de hadde vært i kontakt med legen på Sand, som mente at møtene måtte avsluttes av helsemessige årsaker. Dette godtok ikke Tore uten kamp. Han kontaktet selv legen på Sand, som avkreftet at han hadde forlangt møtelokalet stengt. Men han la til at de måtte vaske skolehuset som de hadde møtene i, hver dag, noe Tore kunne bekrefte at de hadde gjort etter hvert møte. Dermed kunne møtene og vekkelsen fortsette.

Tore Botnen fortsatte som sesong-emissær fram til 1939. Han opplevde vekkelser både i Sauda, på Randaberg og helt sikkert i flere andre bygder. I 1938 var emissær-kollega Trygve Bjuland i Røldal. Da bodde han på garden hos Marta og Tore Botnen. Det ble vekkelse, og Tore sto med og gledet seg over Guds verk. Det heter om Tore Botnen som forkynner, at han var mer læreren enn evangelisten. Han kunne være kvass i sin forkynnelse, men det var nok de ydmyke toner som særpreget han. Han er blitt karakterisert som stillfarende, folkelig og vennesæl.

Lars Gaute Jøssang skriver om Tore: «Botnen var roleg og balansert av natur. Det prega han også på talarstolen. Store ord og fakter var det lita av. Han var meir læraren enn evangelisten. Det betyr ikkje at han var ein tørrpinne. Med rullande arrar blei bodskapen boren fram med varme og intensitet. Teologisk stod han trygt planta på «Ryfylke-kristendomens» grunn. Sjølv om han stundom kunne opplevast noko reservert, var han ikkje stiv og prippen. Han hadde ein liketil, greiskoren og folkeleg måte å vera på. Det var elles noko trygt og traust med heile mannen. Han hadde få kvasse kantar og framstod i det heile som ein samlande person.»

Tore Botnen ved kontorpulten

Kretssekretær i Stavanger

Mange hadde merket seg at Botnen ikke bare var forkynner, men at han også hadde en ledergave. Han var derfor innvalgt i kretsstyret i Stavanger krets i noen år på 1930-tallet. I 1936 sluttet Brynjulf P. Mugaas som kretssekretær i Stavanger krets, etter over tretti år som leder. Den som sto øverst på ønskelista til kretsstyret, var bonden og emissæren fra Botnen i Røldal. Da han fikk kallet, ble han helst satt ut. Spørsmålet kom helt overraskende og uventa på han. Når han prøvde seg selv, på det som skulle til for å bli kretssekretær i Stavanger krets, fant han snart ut at han ikke holdt mål, selv ikke minstemål. Det talte også imot, at far til Tore var skrøpelig og trengte tilsyn. Svaret fra Røldal ble derfor nei, men han var så frimodig at han pekte på Knut Rettedal som den rette mannen. Rettedal fikk spørsmålet, men også han svarte nei. Det ble derfor Johannes Daasvand som til slutt svarte ja.

Daasvand var imidlertid ikke kontorets mann. Han var forkynneren og forfatteren. Han hadde vært mange år som bysekretær i Salem, og var svært godt likt. Allerede i 1939 søkte Daasvand permisjon. Han ville reise til Amerika noen måneder. Her hadde han vært fire ganger tidligere, og hadde mange forsamlinger han ville besøke. Kretsstyret innvilget søknaden, og fikk overtalt Tore Botnen til å være vikarierende kretssekretær mens Daasvand var «over there». Planen var at Daasvatn skulle være tilbake rundt årsskiftet, men på grunn av krigen kom han ikke tilbake før sommeren 1940. Botnen vikarierte i denne perioden, med «heimekontor» i Røldal.

Daasvand ble ikke lenge på posten som kretssekretær. Like over nyttår 1941 fikk Tore Botnen et nytt kall, til å bli fast kretssekretær i Stavanger krets. Han svarte nei også denne gang, men like etter at han svart, var han på noen møter på Moi i Lund. Her hadde han talt om nådegavene. Plutselig slo en tanke ned i han: «Du talar no sjølv om nådegåvene og om at Gud har gjeve nådegåva til å styre og at dei som styrer er med og plasserer nådegåvene. No har du fått kall til ei serleg teneste. Enn om dette kallet er frå Gud?» Da kunne han ikke lenger stå imot, og han gav beskjed om at han ville svare ja. Han kunne imidlertid ikke overta før sommeren 1942. Kanskje var sønnen Olav da klar til å overta heimegarden i Botnen. Den formelle overtakelsen skjedde først i 1946. I perioden fra Daasvand sluttet, til Botnen overtok, vikarierte Ragnvald Mugaas og Johannes Håvardstein som kretssekretærer i hver sin korte periode.

Forbundsheimen i Østervåg 24. Tore Botnen hadde kontor i øverste etasje

Det var derfor mye å rydde opp i for den nye sekretæren. Han var blitt lovet fast kontor i Stavanger, og da var Forbundsheimen i Østervåg 24 naturlige lokaler. Forbundsheimen var kafe og hotell, som elevlaget for Tryggheim hadde startet for å skaffe penger til skoledriften. Administrasjonen hadde nesten vært en enmannsgeskjeft i Br. P. Mugaas sin tid. Nå ble staben utvidet med en helt ny stilling som Ungdomssekretær. Den stillingen var det en annen Tore som ble kalt til, nemlig Tore Tungland fra Jørpeland. I tillegg fikk Botnen en egen kontordame, Hjørdis Pettersen. Med kretskontor og kafe i samme bygg, ble Forbundsheimen det store samlingspunkt for emissærer og misjonsfolk som var på bytur. At staben ble utvidet, førte også til at Botnen var mer fri til å være ute blant misjonsfolket på møter og andre samlinger.

NLMs hovedstyre 1952-55. Tore Botnen nr. 2 fra høyre

I 1948 kunne Marta og Tore Botnen flytte inn i tjenesteboligen Solheim på Grannes. Tore fikk snart stor tillit som kretssekretær, og i 1949 ble han også valgt inne i NLMs hovedstyre. Her var han med fram til 1955 da han trakk seg, på grunn av sviktende helse. Ellers gikk mye tid med til å administrere og lede arbeidet i kretsen. Han pleiet god kontakt med sine arbeidere, og fikk være til stor hjelp og oppmuntring for mang en trett og motløs predikant. Han fikk også være med å innvie flere nye bedehus, blant annet det gjenoppbyggede Ebeneser bedehus på Ganddal, som brant under krigen. I 1954 var han med å innvie Fredly bedehus i Røldal, og i 1955 sto et nytt bedehus på Jøssang ferdig. Da var det Botnen som fikk «klippe snora», mens Nils Jøssang, Ola Gilja, Rasmus L. Tungland og Oskar Kvalvåg deltok med skriftlesning.

I 1945 fikk Tore Botnen spørsmål fra selveste Kjell Bondevik, om å støtte lista til KrF i Rogaland ved stortingsvalget det året. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933, og førte til en deling av kristenfolkets stemmer. Mange av bedehusfolket støttet opprettelsen av partiet, mens andre mente at de kristne burde støtte opp om den moderate delen av partiet Venstre. Botnen tilhørte den siste fløyen. Han mente at «de kristne» var så delt i syn, at når kristelige saker kommer opp på tinget, vil også KrF representantene splittes. Han nevnte dette i svarbrevet til Bondevik. Her skriver han rett ut at KrF aldri burde vært stiftet som landsparti. Og så fortsetter han: «Aller minst i Rogaland – i denne tid og til dette val. Eg meiner beint ut at den beste tenesta De kan gjera kristendomen millom folket vårt – og med det landet vårt – er å trekka heile lista inn, og opmoda kristenfolket til å samla seg om dei kristenmenn i andre parti som har utsigt til å koma inn.» Han ble aldri politiker.

Tore Botnen ved kontorpulte på sine eldre dager

Helsa sviktet

I 1955 var Tore Botnen blitt 62 år gammel. Normalt kunne han holde ut noen år til, for han manglet ikke tillit i misjonsfolket. Men han kjente på at noe var galt med helsa. Det siste møtet jeg har funnet annonsert med Botnen som taler, var på et stevne i Orre kirke 22. mai 1955. Det gikk fort nedover med helsa hans, og 2. april 1956 fikk han hjertesvikt og døde, kun 63 år gammel. Han ble begravet i Revheim kirke lørdag 7. april, med påfølgende minnesamvær i Salem. Under dette minnesamværet, leste Margit Bø et dikt hun hadde skrevet til sin sjef. Margit Bø hadde da overtatt som kontordame på kretskontoret etter Hjørdis Pettersen. Diktet var som følger:

Som arbeidsherre ein kjærleg far, vi alltid deg minnest med takk.

Og spurde vi, gav du så vise svar, her lengre enn mange du rakk.

Så roleg, tillitsfull, lun og god du høyrde og skilde klårt.

Nei, ingen for oss var slik som du, og difor er saknaden sår.

Om dagen var både lang og strid, du unnte deg aldri fri.

Du gav deg heilt og gav det alt i tenesta du fekk kjær.

For slik var du laga, og no vi ser: Du kunne ei anna,

Vi veit det så vel, at nettopp slik var du sæl.

 

Aftenbladet 5. april 1956

 

Kilder

Einar Krogedal Ein såmann gjekk ut (2000)

Hallvard M. Hoftun Gamle Suldal (1981)

Hallvard M. Hoftun Gamle Suldal gards- og ættesoge (1972)

Haakon Myckland Norges bebyggelse Sørlig seksjon (1958)

Jakob Straume Johannes Brandtzæg Sigervinnaren (1967)

Jakob Straume Kristenliv i Rogaland (1956)

Jakob Aano m.fl. Verdikamp. Med Kristelig Folkeparti i Rogaland gjennom 50 år (1989)

Lars Gaute Jøssang Aks i vind (2001)

Misjonæralbumet NLM (1962)

Nils Dybdal-Holthe Utan grenser Haugesund krins av NLM 100 år (1999)

O. Olafsen De viktigste støler og Fælægre på Hardangervidden (1910)

Ole Langeland Med Kvitsund i 10 år (1965)

Oscar Handeland Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

Årbok for NLM (1950 og 1952)

Åsbjørg Strand Norske gardsbruk Hordaland (1963)

 

Aftenbladet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

Villedende om rådsmøtets mandat

Fra GF 2015

I forbindelse med hovedstyret i NLM sitt forslag til ny menighetstenkning, har Utsyn 06.11.2020 et intervju med leder NLM Norge Kåre Johan Lid. På slutten av denne artikkelen kommer Utsyn med villedende opplysninger.

I artikkelen står det at «rådsmøtet har ikke mandat til å avgjøre saken, siden dokumentet ikke blir sett på som et læredokument av prinsipiell art. Det er dermed en rådgivende instans, og det er hovedstyret som er ansvarlig for videre saksgang….» Dette er ikke riktig, noe Lid har bekreftet per e-post. Nå er jeg glad for at det også kom en rettelse  i siste nummer av Utsyn (29.11.2020).

Det er viktig å slå fast at det ikke er HS som ifølge grunnreglene, skal avgjøre hva som er læresaker som medfører grunnregelendringer. For i grunnreglene står det helt klart at det er rådsmøtet som «avgjør hva som er grunnregelendringer av læremessig karakter.» Det står også i grunnreglenes § 13 at rådsmøtet kan overprøve HS i læresaker.

Hele paragraf 13 lyder slik: «Rådsmøtet har sammen med hovedstyret et særlig læreansvar på vegne av hele organisasjonen og kan overprøve vedtak i hovedstyret av læremessig karakter. Det består derfor av menn. Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.»

Ifølge dokumentet HS legger fram for rådsmøtet, ber HS om råd om innholdet i dokumentet, og vil ut fra de råd de får, bestemme den videre saksgang. Hvis de konkluderer med et ønske om å fremme grunnregelendringer i tråd med det som kommer fram i dokumentet slik det nå foreligger, er det min klare konklusjon at saken må tilbake til rådsmøtet. Rådsmøtet må anbefale med 2/3 flertall, om saken kan fremmes for GF.

Grunnreglene sier ingenting om at dokumentet må bli sett på som «et læredokument av prinsipiell art» for at rådsmøtet skal ha beslutningsmyndighet, slik Utsyn hevdet. Grunnreglene taler om saker av læremessig karakter. Jeg er glad for at det nå er bekreftet at det som kommer fram i Utsyn var en feiltolkning og ikke HS sitt syn. Dokumentet handler om tjenestedeling, hyrde- og eldstefunksjon og sentrale stillingers åndelige ansvar. Dette er i høyeste grad saker av læremessig karakter.

 

 

Olaus Østebø – bonde og vekkelsespredikant

Fra et bryllup på Talgje. 

Olaus Østebø nr.2 bakerst f.h. med rund hatt og bart.

Under en vekkelse på Talgje i 1906, ved Ryfylkebispen Sven Foldøen, ble bonden Olaus Christoffersen Østebø radikalt omvendt. Kort tid etter begynte han å forkynne Guds ord til vekkelse og omvendelse.

Høsten 1931 var det ei spesiell tid på Ræge og Dysjaland i Sola kommune. Den erfarne emissæren Olaus Østebø hadde stått i mange vekkelser i sin tid som forkynner. Han var nå blitt 56 år, men vekkelsestonen var fremdeles klar i forkynnelsen hans. Denne høsten var vekkelsen brutt ut i disse sørlige Sola-bygdene.

Olaus var ikke alene. Han hadde med seg en førstereisgutt på 19 år fra Jørpeland. Tore Tungland var blitt frelst to år tidligere, i en vekkelse på Jørpeland ved Østebø. Sommeren 1931 var Tore ferdig med ett år på Tryggheim Ungdomsskule, og kretsstyret i Stavanger krets av Kinamisjonen (NLM) hadde kalt han til ungdomsarbeider. Den første tiden skulle han for det meste delta med sang og noen enkle vitnesbyrd. Men vekkelsen brøt ut på den første turen hans, og nå hadde han og Olaus stått i vekkelse i flere uker.

En dag under vekkelsen kom førstereisgutten til den erfarne predikanten og sa at han nå ville reise heim. Han var trett og følte seg helt tom. Han hadde ikke mer å gi, så det var best for alle at Olaus fortsatte alene, mente han. Vekkelsen vil fortsette, om ikke jeg er med, argumenterte ungdommen. Den eldre var taus. Dagen etter var Tore ferdig pakket og klar for å reise heim. Da våknet Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og gav tydelig beskjed. «Hvis du reiser heim nå, vil det gå deg evig galt». Med en slik dramatisk tale, kunne ikke ungdommen annet enn å snu, og fortsette tjenesten som predikant. Dette var han glad for i ettertid, og han fikk et langt liv i Guds tjeneste som forkynner og misjonsleder.

Olaus Østebø

Preste- og bonderøtter

I 1789 kom er 30-årig trønder til prestegarden på Strand. Han var ungkar og hadde vært kapellan hos onkelen i Mandal i fire år. Nå var han utnevnt til visepastor, også kalt residerende kapellan, i Strand. Han var født i Sparbu like sør for Steinkjer, mens etternavnet hans kom fra en gard i Snåsa. Ole Einarsen Schavland ble værende som prest i Strand i 48 år, og døde to år etter at han sluttet som prest. Han ble gift i 1794 med Siri Torsteinsdatter Høle. Siri tok sitt eget liv i 1829, ved å kaste seg i Prestegardstjørna. Ole møtte på Stortinget i flere år, på 1820-tallet. Schavland sin prost, Alexander Lange, skrev om presten i Strand, etter at han hadde ledet begravelsen til Siri og Oles 16-årige sønn:

«Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom neste aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Språklig revidert)

Olaus Østebø sine besteforeldre, Elisabeth Skavland og Kristoffer Østebø

En av disse døtrene, Elisabeth (1800-1877), var nummer tre av seks søsken. Hun ble gift i 1821 med bonden Kristoffer Kristoffersen Østebø (1812-1868) på Talgje. Kristoffer hadde mor fra Kjølevik, og farsforeldre fra Amdal og Voster i Strand. Elisabeth og Kristoffer drev bruk 3 og 4 på Østebø på Talgje. Kristoffer var også lensmann i Finnøy. De fikk ti barn, og sønnene Ola og Christoffer overtok hver sin del av heimegarden. Christoffer overtok gamletunet (bruk 4), mens Ola bygde nye bygninger på sin halvdel (bruk 3). Ola overlot senere sin del av garden til broren Einar, og flyttet selv til Finnøy.

Christoffer (1829-1907) ble gift med Finnøy-jenta Teodora Secilie Rasmusdatter Sevheim (1843-1914). Han var i tillegg til bonde, også skipsreder og overtok lensmannsembetet etter faren. De drev også telefonsentralen på Talgje. Teodora Secilie og Christoffer fikk fem barn. Den yngste ble født 30. oktober 1875, og fikk navnet Olaus. Olaus ble konfirmert i Talgje kirke 5. oktober 1890, sammen med fem jenter. Han fikk karakteren «nesten meget godt». Ved folketellingen i år 1900, bodde han heime hos foreldrene og var da gardsarbeider, med agronom utdannelse. 

1. november 1902 ringte klokkene i den gamle kirka på Talgje. Den 27 år gamle Olaus hadde endelig funnet sin utkårede, og denne dagen ble han gift med Berta Serina Paulsdatter Gard. Berta Serina var datter til Inger Serine (1838-1893) og Paul Gard (1837-1927). De drev bruk 1 på Gard på Talgje fra ca. 1891. Før det var de bønder i Store Døvik i Strand, hvor Berta Serina ble født i 1878. Serina og Olaus overtok bruket etter hennes foreldre like etter at de var gift, mot folge.

Sven Foldøen

Frelst i Foldøen-vekkelse

Olaus hadde lenge kjent på en uro for si sjel. Flere ganger var det som om han hørte ei røst som sa: «Olaus, du går rett til helvete». For å døyve på denne uro, lesten han ofte i Bibelen når ingen så han, uten at det hjalp stort. Han gikk også fast i gudstjenestene i kirken, men her ble han helst beroliget, og kallet dempet. Men uroen var der fremdeles, og økte kraftig da ryktene gikk, om en stor vekkelse på Finnøy. Der var det Sven Foldøen «som fikk folk i kne». Olaus sa til kona, at det beste var visst at de overgav seg til Gud.

Foldøen kom til Talgje i 1906. Vekkelsen brøt ut også her, og Olaus gikk fast på møtene. En dag ble Serina og Olaus enige om å overgi seg til Gud på møte den kvelden. Før de gikk i kirka, hvor møtene var, kom Serinas far innom. Han spurt Olaus: «Hva tror du om dette merakkelse som er kommet til øya, tror du det er rett?» Olaus svarte: «En ting kan jeg si deg, det er ikke rett hverken med deg eller meg». Om kvelden bøyde både Serina og Olaus kne. Foldøen oppsøkte dem etter møtet, men Olaus sa at han forsto seg ikke på dette. Foldøen prøvde å hjelpe, men evangeliet gikk ikke opp for dem.

Det ble ei tung tid for Serina og Olaus. Til slutt rant lyset for Serina, men det var like mørkt for Olaus. Han fikk mørke tanker om at han hadde skjemmet seg bort, og burde selge garden og flytte. Litt senere hadde de bønnemøte heime, bare de to. «Nå er det siste bønnen jeg sender deg. Nå er jeg fortapt og nå går jeg fortapt. Det er bare rettferdig av deg å kaste meg i helvete. Men dersom du ser noen utvei, så ser du meg her», ba Olaus i sin nød. Han gikk til sengs uten sjelefred. Mens han den natta kjempet i sin nød, var det som han så Jesus, og lyset rant for han. Han for opp, hentet Bibelen og ropte til Serina at det var skjedd noe. Nå åpnet Guds Ord seg for han, han var blitt frelst.

Neste kveld var det to glade bønder som gikk på møte. Midt under vitnemøtet gikk Sven Foldøen ned til Olaus og spurte hvorfor han ikke var på møte dagen før. «Jeg hadde sluttet av», var svaret fra Olaus. «Men nå da?» sa Sven. «Jeg er frelst», vitnet Olaus. «Da må du opp å si det høyt», svarte Sven, og Olaus var ikke vanskelig å be.

Stavanger Aftenblad 31. mai 1920

Forkynner i 30 år

Det tok ikke lang tid før Olaus begynte å forkynne Guds ord. Foldøen merket seg tidlig at det var noe eget med Olaus. Han skal ha sagt i starten av vekkelsen, at «blir denne karen omvendt, så vil hele Talgje følge med». Ikke lenge etter omvendelsen, var han i en begravelse. Gravfølge overnattet i en stor sal. Da alle hadde lagt seg, reiste Olaus seg og sa: «Jeg kan ikke legge meg slik, for jeg har lovet Gud å vitne om Frelseren min hvor jeg kommer, og det må jeg gjøre her også før jeg sovner.» I 1908 sto et nytt bedehus ferdig på Talgje. Det var det Olaus som gikk i spissen for å få reist.

Olaus ble ansatt som forkynner i Kinamisjonen i 1915. Da hadde han allerede vært på farten som frivillig forkynner i flere år. Det start med at han, og gjerne flere nyfrelste, ble med Sven Foldøen på møter. I 1910 sto han i en stor vekkelse på Idse og Idsal. Foldøen hadde besøkt en onkel til Olaus i Stavanger. Han lå på det siste, og Foldøen fikk hjelpe han gjennom til liv med Gud. Denne onkelen hadde ei datter, Tora Idsø, som var gift til Idse, og onkelen ba datteren om å få Foldøen til å komme til Idse å ha møter. Sven fikk med seg Olaus og Ola Hovda. Sener kom også Ola Hovda sin datter, Elisabeth. Etter noen få møter, ble både Olaus sitt søskenbarn og mannen hennes frelst, og vekkelsen brøt ut.

Olaus Østebø sin forkynnervenn Thorvald Ladstein

Senere fikk Olaus oppleve mange og store vekkelser. Høsten 1910 ble det vekkelse på Lura, i 1911 på Hinna, Ullandhaug, Tjensvoll, Tasta, Finnestad og Randaberg. Han var ofte sammen med Finnøybuen Thorvald Ladstein og Elisabeth Hovda fra Fogn. Jeg har ikke noen fullstendig oversikt over vekkelsene de neste tiårene, men i 1916 var det en vekkelse på Neset og Helgøy i Fister og på Høle. I november 1919 startet en av de største vekkelsene som har gått over Jørpeland, og møtene fortsatt ut januar i 1920. I 1919 var det også en ny vekkelse på Ullandhaug. På denne tiden startet Kinamisjonen Tryggheim skoler på Nærbø. Dette var en sak Olaus brant for, og han ble valgt inn i det første skolerådet.

Det var nok Serina som måtte ta de tyngste tak i heimen og på garden. Olaus var stadig på farten med Guds ord, og han fikk stå i vekkelser store deler av sin tid som emissær. I 1921 var det Tysvær som ble gjestet med vekkelsens vind. I 1925 brøt det på nytt ut vekkelse i Randaberg, mens Jørpeland sto for tur i 1929. Denne gang var det ikke mange nye som ble frelst, men en av disse var altså nevnte Tore Tungland. Vekkelsen på Ræge og Dysjaland var i 1931, mens det i 1940 var vekkelse på Nedstrand.

Familien ble stor

Heime på Talgje økte familien jevnt og trutt. Første barnet kom i 1903, og fikk navnet Ingertha Serina. Hun ble gift med Johan Hovda. De bosatte seg på Talgje, og fikk fire barn bl.a. Hadle Hovda. Nummer to i barneflokken til Serina og Olaus var Christoffer (1905), som overtok heimegarden. Tredjemann, Paul, ble født i 1907 og drev gard på Talgje. Barnebarnet Magne Østebø driver denne gard nå. I 1909 kom datteren Torborg, men hun døde som toåring. Nummer fem, Olaf, flyttet til Oslo, mens nummer seks ble født i 1913. Han fikk navnet Sverre, og ble predikant i Kinamisjonen, som faren.

Minneord over Sverre Østebø, Olaus sin sønn

Torleif kom i 1916 og døde i 1917. En ny Torleif kom i 1918 og bosatte seg i Stavanger. Torborg ble gift til Erfjord. Hun ble født i 1921. Siste mann ut, kom i 1926. Han fikk navnet Bjarne, og bosatte seg i Vestfold.

Verken Serina eller Olaus fikk noe langt liv. 20. juni 1942 måtte Olaus følge sin kjære kone til grava. Hun ble 64 år. To år etter Serina, i september 1944, døde også Olaus. Han ble 69 år gammel. Like før han døde sa han til en kamerat: «Jeg forstår nå alt som Gud har ført meg, men jeg skulle ha likt og fått reist i fjorten dager eller en måned til. Jeg ville så gjerne fortalt folk at alt er ferdig.» «Du har nå gjort ditt beste», trøste kameraten han. «Å, ja», svarte Olaus. «Men det er så mye for lite, og jeg har hatt en slik underlig trang.»

Lars Gaute Jøssang karakteriserer Olaus Østebøs forkynnelse slik: «Det var ikke de store ord, men den gode ånd som særmerkte Østebø. Han hadde en evangelisk og vekkende forkynnelse.»

Kilder:

Arne Nordheim: Festskrift for 50 års jubileet for Tryggheim Ungdomsskule

Arnvid Lilehammer: Ryfylke Folk og natur

Birger Lindanger: Med kyrkja i Sentrum

Halvard Bjørkvik: Finnøy gards- og ættesoge

Jakob Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund

Josef Tungland: Sven Foldøen

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Njål Tjeltveit: Bedehuskulturen

Ætt og heim 1979

Idse.no

Pedersgat.no

Aftenbladet.no

Dagen.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

Omtale av Paul Gard, Olaus Østebø sin svigerfar

Aftenbladet 27.12.1926